Søk i nettsamfunnet

Er det noen som er interessert i å bli med på en telttur i Nordmarka, eller Østmarka denne helga + mandag? Er veldig åpen for forslag til tur da jeg ikke kjenner områdene fra før Gi lyd fra deg dersom en tur i Oslomarka høres kjekt ut

Alle fem toppene inngår i 7-nuts turen 4. juni. Etter mange og ofte ganske lange turer, er det ikke lett å finne en tur som frister. Det har lett for å bli turer jeg nettopp har gått. Valget blir mellom Gramstad og Sælandsskogen. Jeg var egentlig ikke klar for en langtur. Kroppen kjentes tung ut. Det var liksom ikke overskudd, og selv om det hadde blitt en hviledag inne i mellom, så hadde «hviledagen» ofte blitt brukt til å arbeide hjemme. Det var en disig og litt vindfull dag. Gradestokken viste bare 10 grader, og det var nesten snakk om vinter. Jeg hadde på vindfleece og fikk bruk for vantene – en liten stund. Gramstad er en grei plass både for lange turer, men også for turer der jeg er usikker på hvor langt jeg egentlig skal, eller bør, gå. Som vanlig ble det først en tur opp veien til stien mot Bjørndalsfjellet. Oppe ved Bjørndalsmyra ble det også – som vanlig – til at jeg tok innover Bjørndalsmyra og mot Mattirudlå. Oppe i høyden manglet mye av utsikten. Det var dis og lave skyer som stengte. Med vinden i ryggen var det en grei tur videre mot Bjørndalsfjellet, og toppen der. STF har gjort en stor jobb med å tilrettelegge for 7-nuts turen som skal gå 4. juni. Det var lagt ut en god del nye ganglemmer, både oppe i høyden og nede på myrene. Nedover mot veien igjen, begynte jeg å tenke på hvor jeg skulle gå videre. Opp bakken hadde det gått trått. Det løsnet liksom litt bortover mot Bjørndalsfjellet, og nedover bakken mot veien gikk det greit. Spørsmålet var om jeg skulle ta ut på en lengre tur som rundt Dalevaten og Dale – og Dalsnuten. På vei mot stidelet til Resasteinen, ble det til at jeg satte kursen mot Dalsnuten, uten en tur over myra og mot Skjørestadfjellet. Det fikk bli en kort og kjapp tur denne dagen. På vei nedover de første bakkene mot Kvitemyr og stien mot Dalsnuten, fikk jeg se ganglemmene og stien som går over Kjørkjerringå og bort til stien som går mot Dale eller Resasteinen. Jeg valgte å følge denne i stede for å ta ned til myra. Selv om det var en bakke og over en topp, så var det – muligens – en liten «snarvei» mot Dalsnuten, siden jeg også kunne ta den umerkede stien oppover. Oppe i høyden, på vei mot toppen, kunne jeg se folk nede på myra. Også de på vei mot Dalsnuten. Litt bortenfor kunne jeg også se Øvre Eikenuten. Der var det en stund siden jeg hadde vært. I fjor gikk jeg for første gang innom, eller like i nærheten av alle det 5 høyeste toppene rundt Gramstad. Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten, Dalsnuten og altså Øvre Eikenuten. Dette mente jeg den gang, var en skikkelig langtur, og syntes det var en tur som tok på både bein og kropp. Hva om jeg tok bortom Øvre Eikenuten? Det ble en kjapp runde rundt toppen av Dalsnuten og selv om det ble en liten stopp for å snakke med to kjekke damer, så tok det ikke lange tiden før jeg var i bunn av trappene, kikket bortover mot Øvre Eikenuten. Beina kjentes greie ut, kroppen fungerte fint, det var ikke snakk om vonde og såre bein. Her var det bare å labbe avgårde mot den siste toppen for dagen. Det er ikke lange omveien å ta til Øvre Eikenuten og så ned til Gramstad. Jeg mener å huske at den lille baken opp fra myra undere Øvre Eikenuten på vei mot Gramstad, har vært tung å komme opp. Denne gang var det helt greit. Jeg fikk opp pulsen, men ikke mer enn at jeg kunne fortsette nedover bakkene mot Gramstad i godt tempo. Selv om jeg altså er blitt et år eldre, så har jeg klart å komme i bedre form, slik at det som for bare et år siden var en langtur, nå nærmest blir en «unnskyldning» for en kapp tur. Det er virkelig kjekt å kjenne at kroppen fungerer bedre med årene. Det ble en tre-timers tur denne dagen.

Er på leting etter ny pose, og har nå tenkt å investere litt. Har brukt en Mamut Kompakt mti-3 i mange år nå, og har ikke noe å klage på den enn pakkvolum og litt vekt. Målet er å skaffe seg en pose under 1kg, men som holder varmen for -2 inkludert lakenpose og ullundertøy. Til en overlevende pris, max 5000kr. Lest og sett endel på de to som nevnt på tittelen, Rab Mythic 200 og SeaToSummit Spark 3. Med vekt på bare litt over halvkiloen og varme akkurat der jeg vil ha de, så virker det nesten for godt til å være sant. Er det noen her som har en av de eller bedre begge, som vil dele sin erfaring eller sammenligning? Også sett litt på Warmpeace sine poser, og vurderes også sterkt. Åpen for andre merker også, og stor pluss hvis de tilbyr kortere enn 180cm da jeg er veldig kort (164cm kort) Da slipper jeg å varme opp 16 cm med ekstra pose og vekt hehe

Jeg har også samme radio, og er veldig fornøyd med den. Den tar ikke veldig mye plass, og kjekt at den er oppladbar. Har dog fått med meg at det har vært en del som har fått problemer med av/på-knappen på denne, som er en "skyveknapp". Det har visst forekommet at knappen har blitt ødelagt ved at folk har dytta litt (for) hardt for å skru den av og på, så greit å være obs på det. Kan ellers nevne at radioen har tre taster for lagring av favorittstasjoner (1, 2 og 3 naturlig nok), og i tillegg kan man bla seg gjennom resten av lista med lagrede kanaler vha. skjermen. Uttrekkbar antenne er også et pluss, i tillegg til en liten støttefot på baksida slik at radioen står litt stødigere. I tillegg er det AUX-utgang dersom man skulle ønske å benytte hodetelefoner. At radioen er oppladbar funker fint på kortere turer, men skal man være ute på tur/ekspedisjon i lengre tid så bør man kanskje vurdere en radio hvor man kan bytte batteri (AA eller AAA) underveis. Man kan selvfølgelig lade med powerbank, men da vil man i tillegg få et energitap i overføringa her også.

Gode poenger. Er vel mer "lett" for meg også, enn "superlett". Men har en idé om skulle klare å begrense meg til 12-14 kg. Når maten etterhvert spises opp, vil jeg være nede på 7-8 kg. Det kan justeres opp og ned alt ettersom hvor lang turen er. Enig med deg at komfort spiller enn rolle. Amerikanerne med totalt 5 kg på ryggen ofrer mye for å få det lett. Har hørt om folk som lever på et så lavt minimum av mat at det knapt kan være forsvarlig.

Ja, bare i 3-delt, 5-delt var utsolgt da jeg kjøpte. Funker veldig bra, men man bør være forsiktig med horisontalt press, de er kun veldig sterk vertikalt.

Hei! Du har mye å glede deg til ! Vi reiste i jan/feb 2010, gikk Lemosho-ruten med overnatting i krateret (8 dager og god akklimatisering) og brukte http://www.ahsantetours.com/. Vi var VELDIG fornøyde med servicen både i forkant og under turen. Ang det å komme seg i form, så begynte jeg høsten før turen med 2 ganger i uka med 1,5 timer ærobic med powerinnlegg og styrketrening, samt litt motbakkeløp i nærområde der jeg bor (1-2 ganger i uka). Når snøen kom ble det langrennsturer et par ganger i uka som erstatning for motbakketreningen i tillegg til ærobicen. Var syk halvannen mnd før turen startet og hadde 3 uker uten trening da, men hentet meg rask inn, og formen var det ingenting i veien med på fjellet. Masse lykke til med planleggingen! PS: Det er ikke så uhyre viktig med å være i toppform. Seighe, utholdenhet og ikke minst akklimatiseringen og viljestyrke er mye viktigere. Du går sakte på fjellet, og en nordman med vanlig god grunnkondis og noe fjellerfaring vil normalt ikke ha noen fysiske problemer på Kili. Men - er du i god form, kan du nyte oppstigningen mye mer, og du har mye mer energi til å ta inntrykkene rundt deg innover deg, fordi du er mindre oppdtatt med deg selv og formen din.

Sjekk ut den nye ruten via Northern Circuit, mitt klare førstevalg for turen! 8 dager i fjellet. Alle bærere i goretex-uniform, de bor i telt med bunnduk, med underlag og soveposer. De får to gode måltider pr dag. Og 1 guide pr 2-3 turdeltakere. Her er det enorme forskjeller blandt operatørene. Still arrangørene noen spørsmål, før du bestemmer deg! Se: http://www.uhuru.no/catalog.cfm?nHotelNo=37625&nonlinecatalogueNo=19895 God tur! Anette:)

En langtur i flott vær. For oss som bor i Stavanger og Sandnes området, er det lett å ty til Gramstad som utgangspunkt for tur. Det er mulig å gå mange kjekke og flotte ture med utgangspunkt i parkeringsplassen på Gramstad. Jeg har muligens gått de fleste etter hvert. Mange er merket og satt på kartet, men noen er fortsatt bare en utydelig sti. Den siste tiden er det gjort mye for å merke flere stier, og ikke minst å legge til rette for å krysse myrene. For egen del blir det fortsatt en god del turer delvis utenom merket sti. For en stund siden «merket» jeg en del av en rute som startet ved flyvraket på Skjørestadfjellet og går fra Midtskar ned Trongedal mot Dalevatn og den T-merkede stien mellom Dalevatn og Resasteinen. Jeg har lenge syntes at ruten ned fra det som Turistforeningen kaller Jødestadfjellet (Det heter egentlig Kjerdalsfjellet) er litt for bratt, og har lett etter en «erstatning». Jeg kunne tenke meg å sjekke opp denne ruta. Nå var forrige tur, ganske lang, med både Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Dalsnuten, i tillegg til Skjørestadfjellet og Resasteinen. Jeg hadde brukt noen timer på ture, men det var jo mulig å korte ned noe. På Gramstad var det bra vær, og da jeg startet oppover veien med tanke på å gå over Fjogstadnuten til Resasteinen, syntes jeg dagen var for fin til en kort tur. Det ble til at jeg la ruta om både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. På toppen av Bjørndalsfjellet snakket jeg med et par som også var på en litt lengre tur. De ville også til Resasteinen, men om Fjogstadvannet og mot «Skaret». Jeg lurte på om jeg ville treffe de igjen, og eventuelt hvor. Det tok ikke lang tid før jeg sto på veien igjen, og gikk videre oppover mot Fjogstadnuten. Det går en umerket sti mot Resasteinen over Løemyr mot Sørdalsbakken. Jeg har gått denne stien en del ganger, og denne gangen klarte jeg å rote meg bort, og måtte ty til den merkede stien. Oppe i bakken traff jeg på en kar, og vi fant fort felles kjente, og fikk en hyggelig prat. Litt forbi Resasteinen og flyvraket, møtte jeg paret fra Bjørndalsfjellet. Det tok omtrent like lang tid begge veier mot Resasteinen. Etter å ha fulgt vardene over småtoppene og videre rund skogsveien til Midtskar og skogsveien nedover mot Dalevatn, krysset grøfta på planken og klatret gjerdet, så kunne jeg se den første merkingen fra forrige gang jeg gikk her. Jeg trodde at jeg ville huske nøyaktig hvor jeg hadde merket, men da jeg kom til lia nedover, var jeg glad for å kunne følge de røde merkene til den T-merkede stien. Etter å ha gått her noen ganger, mener jeg å kunne si at «omveien» om flyvraket og skogsveiene ned mot Dalevatn, ikke tar spesielt mye lengre tid enn om turen gå ned den vanlige veien. Etter å ha gått forsiktig nedover, og brukt tid, ble det hele for enkelt og beina stokket seg, og plutselig lå jeg langflat i steinhaugen. Noen skrammer her og der, men ikke noe alvorlig. Det kunne lett ha gått skikkelig galt. Nedover mot Dale begynte jeg å lure på om Dalsnuten også skulle med på dagens tur. Det var egentlig ikke meningen det kulle bli en lang og tøff tur denne dagen. Jeg hadde sett for meg en noe roligere dag. Det ble selvsagt til at jeg tok oppom Dalsnuten. Fra Dale og til toppen av Dalsnuten er det nesen 300 høydemeter. Etter å ha vært på tur 3-4 timer er det ikke helt greit å holde høyt tempo opp bakken. Jeg tror det henger litt sammen med at mesteparten av «lagrene» er tomme, og det må fettforbrenning til for å holde koken. Uansett, så kom jeg opp, selv om det ikke gikk kjapt. Det hadde vært en flott dag, med mye godt vær, regnet dagen før hadde gjort bakken våt – og sleip, noe jeg fant ut ved Dalevatn. Likevel var jeg godt fornøyd med igjen å ha gjennomført en tur på 14-15 kilometer og med antakelig opp mot 1000 høydemeter opp og ned. Det var ikke mye overskudd da jeg sto ved bilen.

Hvis du bare skal se om det er ett rådyr du ser , kan du velge en kikkert på Biltema.Men er klarhet i detaljene viktig er det feil valg. Hvis du har lyst til å kunne se om rådyr bukken har 4 eller 6 tagger i grålysningen , eller er fuglekikker og vil finne ut om det er en Pilfink eller en vanlig gråspurv du ser i tretoppen, da skiller den beste optikken seg ut. Og den nest beste faller i gjennom . Og ønsker du detaljene må du nok føye en null til budsjettprisen din. Men igjen , skal du bare skille mellom fugl og rådyr er Biltema tingen og du får ett par kikkerter for budsjettprisen din.

Enig. Tunnelbehovet mitt er allerede dekket med Abisko Shape 2 og Keb Endurance 3 😎Utrolig gode telt begge to, men i blant er det digg med kuppel også, spesielt når man er 2+ hund og har egne innganger.

Dette teltet har noen ting jeg savner på flere telt: 1: Fleksibel ventilasjon! Innerteltet kan lukkes helt, og innerteltet kan åpnes godt med store paneler med myggnetting. 2: Utsikt. Man kan rulle bort inngangene helt og få god utsikt. Ser ut som regn ikke vil treffe innerteltet. Utsikt fra myggfri sone også. 3: Fleksible innganger, uansett hvordan man må sette opp teltet med hensyn til liggekomfort kan man åpne i den retningen man ønsker. Ser ut som ett bra kjøp.

Jeg savnet litt mer "hands-on" erfaringer og bilder av de nye Norrøna-teltene i felt. Nå som jeg har anskaffet Falketind Dome 3p-teltet lagde jeg like så greit en egen tråd. Da blir det enkelt å finne frem for andre også. Her kommer mine førsteinntrykk fra teltet etter første prøveoppsett i nærmarka. Vekt og volum Specsene på teltet sier teltet veier totalt 3400gr. Etter å ha målt selv klokker hele pakken inn på 3398gr fordelt på: - Inner-og ytterduk + pakkpose: 2500gr - Teltstenger + pakkpose: 720gr - Teltplugger + ekstra stangledd + pakkpose: 178 gr Til sammenligning veier mitt Fjällräven Abisko Dome 2 3354gr. Absolutt spiselig vekt på Norrøna-teltet for å være et ish mer romslig telt. Teltet er ganske volumiøst i pakkposen sin. Dette er et av tingene jeg misliker med teltet, da jeg foretrekker et mer kompakt pakket telt. Her kan det nok argumenteres for at mindre kompakt pakke fyller tomrom i sekken bedre. Det er kompresjonsremmer på pakkposen, men av en eller annen grunn makses de veldig tidlig, og utgjør dermed ikke særlig kompresjon. Uansett går teltet fint i bunn av Kajka 65 sekken min (uten stenger) sammen med en Jervenduk, og da er kriteriet for pakkvolum nådd uansett. Under er sammenligning mellom de to nevnte teltene, pakket: Jeg prøvde for moro skyld å pakke Norrøna-teltet i Fjällräven pakkposen, og da fikk jeg ca. Samme størrelse som Abisko Dome-pakken på bildet over. Oppsett Yttertelt og innertelt settes opp samtidig i ekte nordisk stil. Det virker som en miks av Hilleberg-kuppel og "amerikansk" type oppsett med diverse klips og fester mellom stenger og duk. Oppsettet var lekende enkelt og virker også veldig vindsikkert under oppsett. Alle stengene er på utsiden av teltet og ytterduken klipses til disse fra bunn og oppover med en miks av to ulike klips/fester. I motsetning har Fjallraven Abisko Dome stangkanaler som gjør at reising av teltet må skje i én bevegelse. Er man uheldig og knoter litt her kan vinden gjøre mye ugang før teltet står skikkelig. Jeg likte godt hjørnefestene for stengene på duken. Superenkelt å feste de inn, uten å være redd for at de detter ut før resten av stang-endene er festet. Stengene er også relativt fleksible, så det er ingen kamp om livet for å få endene ned på riktig sted. Det er mange plast-dingser på stengene. Nå er ikke teltet ment for mer ekstrem vintertelting, men jeg ville vært redd for at noen av disse knekker/sprekker under streng kulde og litt røff behandling. Spesielt kanskje låsen som fester de to stengene sammen på midten. Det er 8 barduner på teltet. Helt grei og enkel sort som gjør jobben. Det er også en bardunsamler/holder ved hvert bardunfeste. Litt unødvendig spør du meg som alltid bruker alle bardunene uansett. Det utgjør ingen rot/problem om bardunene henger og slenger når det pakked ned/opp heller. Teltet, satt opp Jeg satt opp teltet på litt ujevnt underlag, så jeg fikk nok ikke optimal "strekk" (teltmaterialet i polyester strekkes ikke på samme måte som nylon/polyamid uansett). Et lite crux for teltet som jeg ser frem til å finne ut av er om det blir vanskelig å få en stram nok duk så det vil blafre og bråke mye ved vind om underlaget ikke er 100% optimalt. Duken virker ellers som solide greier. Teltet er selvstående, så det kan ganske enkelt flyttes rundt på etter at det er satt opp, og før barduner er festet. Bortsett fra dørene som er vendt hver sin retning, så er teltet helt symmetrisk. Alle triks og funksjoner kan gjøres på begge sider. Forteltene er 70cm dype i følge specsene. 10cm mindre enn Abisko Dome, i tillegg til å være mer skrå og generelt ha et mindre areal. Jeg tenker meg nok litt om før forvarming av Soto StormBreakeren i forteltet. Ellers er det god nok plass til en ryggsekk og enkel kokkelering på hver side. Romfølelsen i innerteltet er veldig god. Jeg tenkte ikke noe mer over det enn at jeg fritt kunne bevege meg i teltet og sitte oppreist. Bunnduken virker også veldig solid og relativt hundesikker. Det første jeg merket meg var hvor mørkt det var i teltet i forhold til mine andre telt. Det i tillegg til massevis med ventilasjon langs bakken, luker i ytterduk og mesh-paneler i innerduken gir meg troen på at dette blir mitt go-to sommertelt når det er følge med. Kul funksjon: Ytterduken kan enkelt manipuleres på mange måter. Fortelt kan være helt/delvis åpne, og ytterduken kan rulles opp i begge ender for maksimum ventilering når det ikke regner. Det er massevis av lommer i teltet. Til og med i taket er det 4 store lommer som en kan slenge ting oppi. Dette var bare førsteinntrykk av teltet uten å ha testet det ved overnatting eller i noe særlig vind. Oppdatering kommer

Posene som brukes av meg: Western Mountaineering Summerlite (0 C) Posen som blir mest brukt. Har brukt den ned til -7 med ullundertøy og liner. Sov bra og frøs ikke, men tror forholdene var optimale. Flott i hengekøya. Helgående baffel, så kan regulere dunmengde på over/undersiden av posen. Zpacks quilt (-7 C) Nest mest brukt, men er nok på vei til å bli posen som blir mest brukt. Det er greit å ha litt å gå på, da dagsformen lett kan variere og dunposene har en tendens til å lett trekke vann (svette og kondens), med dertil reduksjon i isolasjonsevnen til posen. Flott i hengekøya. Helgående baffel, så kan regulere dunmengde på over/undersiden av posen. Western Mountaineering Versalite (-12 C) Herlig fluffy pose som brukes i overgangen høst-vinter og vinter-vår med mye overlapping mot vinteren. Helgående baffel, så kan regulere dunmengde på over/undersiden av posen. Western Mountaineering Kodiak GWS (-18C C) Enorm pose der jeg kan sulle rundt og vri meg akkurat som jeg selv vil. (Har i hvertfall 3-4 360'er i løpet av natta..) ble kjøpt inn i fjor og fikk ilddåpen for noen uker siden i 30'ish minus som kaldeste (målt i innerteltet) der liner, ulltøy og VBL ble brukt. Lå og svettet i posen (blir ekstra klamt med VBL), så måtte lufte.. Helgående baffel, så kan regulere dunmengde på over/undersiden av posen. Western Mountaineering Puma GWS (-32 C) Jeg hadde originalt 2 Puma poser, men siden jeg sover veldig varmt, og at temperaturen på turene mine ikke har dratt seg ned i passende temperaturrange for disse posene, så har de ikke blitt brukt så mye. Da har Versalite'n blitt med i stedet sammen med byvy. Solgte derfor den ene og kjøpte Kodiak'en. Beholdes fordi 1. Jeg håper fortsatt å få dratt med madammen på vinter tur, og da må jeg ha varm pose tilgjengelig. 2. Må teste og se om Kodiak'en kan erstatte Puma'en helt. Siden jeg sover veldig varmt, og dertil svetter tilsvarende så er jeg avhengig av å bruke VBL eller tilpasse posene til å være i grenseland temperaturmessig. Men jeg ønsker å ha litt å gå på. Har med dun jakke og bukse (vinterturer) / Arteryx Atom LT Bukse og jakke (Vår, sommer og Høstturer) + jerven mini hunter, så har bekledning som kan kompanseres med. Poser som brukes av familien: I tillegg har jeg/vi en Ajungilak syntetpose (-2 C) som får lite brukstid, hovedsakelig som overnattingspose for ungene for skoletur eller lignende. Og for å redusere vekten så ble Helsport Alta Jr posene byttet ut med Helsport Rago Superlight Poser (-7 C) for 3 av ungene (som også sover varmt). Kjøpt knapt brukt og på tilbud til veldig gode priser. God kvalitet på stoff og dun, men har dessverre ikke åpne baffler slik de tre første Western Mountaineering posene ovenfor. Veldig fornøyd med disse posene, men de er ikke på høyde med WM 🙈 Som det kanskje kan leses ut fra overstående, så har jeg en forkjærlighet for WM, og har dunjakker, dunbukse og dunbooties fra de. Fantastisk kvalitet og komfort. Jeg anbefaler produktene på det aller sterkeste. Om man er tålmodig kan man finne produktene på tilbud. Jeg har kun kjøpt Kodiak'en til fullpris. Resten er kjøpt for 30-50% salg.

En tur med vind, sol og blå himmel. Det kan av og til være litt vanskelig å finne en tur jeg kan tenke meg å gå. De fleste «vanlige» turene har jeg tross alt gått noen ganger, og vinterturene langs sjøen, frister ikke. Nå var det en stund siden jeg hadde vært på Høgjæren. En liten titt på værmeldingen, viste at det ville blåse en del, men antakelig ikke mer enn at det ville være mulig med en tur. Nå er det ganske mange muligheter for tur oppe i terrenget rundt Synesvarden og Steinkjerringå. Fra en kjapp rundtur på 7-8 kilometer til en langt mer krevende tur på 15 kilometer, men begge disse turen går på stier jeg har tråkket ganske mange ganger. Jeg snakket med Sigbjørn for en stund siden, og han fortalte at de hadde gått turen om Vandavatnet. Det var for meg en nesten «glemt» tur. Om jeg ønsket en virkelig langtur, kunne jeg jo starte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Da kunne turen bli på opp mot 18-19 kilometer. Den turen har jeg gått en gang, men jeg var ikke helt klar for en så pass lang tur denne dagen. Det ville passe bedre om jeg startet fra Holmavatn, og tok en rundtur der i fra. Jeg mente det burde bli en tur fra Holmavatn til Synesvarden, ned til Steinkjerringå. Videre til Vandavatn og parkeringsplassen der. Traktorvei og sti tilbake til Gauleiksvarden på stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå, og så tilbake til bilen. For en del, ville det bli den vanlige, og kjappe turen fra Holmavatn, men med en tilleggstur rundt Vandavatnet. Jeg var ikke sikker på hvor lang tid jeg ville bruke, eller hvor lang tur det egentlig ville bli. Jeg ble overrasket over vinden da jeg sto på parkeringsplassen ved Holmavatn. Det blåste noe mer enn det værmeldingen hadde ment det skulle. På Holmavatn gikk det hvitt. Det blåste fra vest, og oppover mot Synesvarden ville jeg få vinden i ryggen. Sola skinte, vinden kom bakfra, og det gikk lett oppover bakkene mot Synesvarden. Kan det tenkes at jeg har formen inne, eller var det vinden som hjalp denne gangen. Det ble ingen stopp på toppen. Jeg kom meg nedover bakkene mot Steinkjerringå, bare avbrutt av en liten stopp ved bekken under ganglemmene for å få med meg bekkeblommen – dette året også. Det var ikke mye folk ute og gikk denne dagen. Muligens var det vinden som fikk folk til å holde seg hjemme. Jeg traff et par, antakelig utlendinger, mellom Synesvarden og Steinkjerringå, godt innpakket. Jeg stoppet heller ikke ved Steinkjerringå. Det ble motevind på vei mot Vandavatnet. Det ser rimelig flatt ut fra Steinkjerringå, men det er noen lange og litt seige bakker, som faktisk krever litt. Eller kunne det igjen være vinden. Mellom store og litle Vandavatnet ligger det en flat myr. Her er det tydelig tegn til at det har blitt skåret torv. Jeg har snakket med folk som har vært med på dette litt tunge arbeidet, så det kan ikke ha vært så veldig lenge siden. Antakelig ble det skåret torv her til et godt stykke ut på femtitallet. Vandavatnet gikk virkelig hvitt. Heldigvis var det skog et godt stykke. Selv om det var lagt ned mye ganglemmer, så er det fortsatt mye myr og sorpe, når det er bløtt. Dette er en tur jeg helst vil anbefale på tørre dager. Det er et litt kjedelig og åpent stykke fra parkeringsplassen ved Vandavatnet og til skogen ved Podholen. Det er stor sett vei, bare det siste stykket er veien nærmest grodd igjen. Hele tiden er det påler med blå maling på toppen som viser vei. Det er ganske enkelt å følge stien. Over myrsøkkene og ryggene mot Gauleiksvarden, følger stien rådet fra heia – følg rygg vær trygg. Bortsett fra at «trygg» burde skiftes ut med «tørr», men det rimer ikke like bra. Stien gå i hvertfall mye lengre mot sør enn det som er den beine veien mot Gauleiksvarden. Fra Gauleiksvarden er det «den brede sti» tilbake til Holmavatn. Den velbrukte og opparbeidete stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Det hadde vært en flott tur, på tross av ganske kraftig vind. Sol og blå himmel gjorde det likevel til en kjekk tur på omtrent 13 kilometer. Turen tok meg denne dagen omtrent tre timer.

Har nå kjøpt meg sekk bergans trollhetta 95 l spine 2. Den var stor nok til mitt behov fikk teltet Barent 3 manns med stenger på tvers nederst i sekken. Som en opplysning sammenlignet jeg sekken med konas Bergans Trollhetta 75 for damer så er 95 og 75 ca like høye, 95 har bredere hovedrom og lengre trekk over hovedrommet som gjør at du kan pakke høyere.

Ser etter ryggsekk, men lurer på om antall liter på sekk er regnet med eller uten sidelommer. Ser på bergans alpinist 110 liter og Trollhetta 95. Alpinist har ferdige sidelommer men trollhetta har det som ekstra utstyr ca 12 liter. Hvis lommene regnes med blir alpinist 110 liter og trollhetta på 107 liter. Stemmer dette

Takker igjen for mange nyttige innspill! 👍 Supert å kunne dra nytte av erfarne fjellfolks erfaringer. Takk for at dere tar dere tid til å dele. Jeg begynner faktisk å lure på om Reinsfjell SL 3 er et bedre valg. At jeg bør gå for 3-mannsutgaven er det i alle fall ikke tvil om lenger...! 😉

Ventilasjonen har ikke plaget meg på noe vis. Bedre det inn innestengt. Deilig å ikke våkne i glovarmt tett telt. Når jeg kaller det godværstelt så er referansen Svalbard Ekstrem og Varanger 12-14 med NTNUI😅

Tok med meg vanlig dunpute fra Princess på Hardangervidda på siste tur nå, som jeg handlet for en stund siden, og det gjorde underverker for søvnen. Hater luftputene man får til turbruk. Pakkposetrikset blir ikke helt det samme for min del, har kanskje med meg mindre og hardere klær enn andre, og er for kresen på sovekomfort..?! Denne: https://www.princessbutikken.no/soverom/puter/dunputer/droem-dunpute-lav-50x70-220-gram Kjøpte den på tilbud, for sikkert 1/3 av fullpris, og det var den verdt! Kanskje litt lav/flat, men brettes dobbel så blir det bra, evt bare sy den dobbelt. Komprimeres til en liten ball i komprimeringspose og tar ikke stor plass. 220gr + evt trekk.

Vet ikke når dere har tenkt dere opp, men ser ut som at Einøvlingsvatnet fortsatt er islagt: https://apps.sentinel-hub.com/sentinel-playground/?source=S2L2A&lat=62.24282970585128&lng=9.342069625854492&zoom=14&preset=1_TRUE_COLOR&layers=B01,B02,B03&maxcc=32.15&gain=1.0&gamma=1.0&time=2022-12-01|2023-06-07&atmFilter=&showDates=false

Sikkert 4-6 år siden jeg var der, men sør for Røavassdraget var det i alle fall ikke rare høydedraget du måtte opp på for å få dekning til sms/ringe/værmelding. Vil anta det har som et minimun blitt marginalt bedre siden den gang.

Ja, nå har jeg fått prøvd skoene på en 3-4 dagsturer. 😊 Passformen er selvfølgelig som alle andre altra-sko; helt perfekt (for meg). 😊 Myk såle med god demping, og selv om ytterstoffet er noe stivere enn på vanlig Lone Peak kommer «tøffelfølelsen» med en gang - lette og gode, og det er ingenting som trykker på foten. Med litt tykke ullsokker føles de derfor varme og behagelige. Så lenge man holder seg tørr. På grusvei og sti i regn og sludd har jeg gått i mange timer uten å bli blaut, men hvis man går i regnvåt vegetasjon eller senker skoene ned i vann gjentatte ganger blir man blaut til slutt. Etter rundt en times gange i våt lyng kan jeg kjenne at det pipler inn vann fra oversiden rundt lissene/knytinga, og etter et par timer er hele sokken blaut. Dette er likt det jeg opplever med andre «myke» sko fra f. eks. Keen og Viking, og kommer ikke som noen overraskelse. Slitestyrke kan jeg ikke si noe om, men jeg ser ingen synlige tegn til slitasje enda. Som lette sko til fotturer på fast underlag i nedbør fungerer disse ypperlig. Og dette er en type sko jeg har savnet, da jeg ikke har kunnet bruke disse Salomon-skoene med Gore-tex som det flyter over med på sportsbutikkene her omkring. Så jakten på vanntette, solide fjellstøvler som jeg kan traske med i timesvis i snø, myr og blaut vegetasjon fortsetter altså. Jeg har bestilt meg et par Lundhags lærstøvler nå for å teste passformen på de, så får vi se.. 😊

Ja ha. De holdt ca 4 måneder, og er kassable allerede nå. Overdelen tåler ikke slitasjen som man får på turer i fjell, det er masse små "skrubbsår" som slipper vann inn, og stedvis har nå overdelen løsnet fra sålen - kan stikke en finger gjennom. Vanntettheten holdt de første ukene. Virker som det er et slags kamuflert gummistøvel-konsept, der vanntettheten (og bortimot null pusteevne) kommer av det tette ytre belegget - kan ikke se noen membran inni, i hvert fall. Grafen-sålen sitter definitivt godt både på tørt og vått fjell, men de gamle "sticky rubber" sålene til Inov-8 satt enda bedre på vått fjell. De nye slites imidlertid mye saktere enn de gamle. Det spiller egentlig liten rolle når resten av støvelen faller fra hverandre så raskt. Inov-8 burde gjenopplivet de gamle Roclite 400 GTX i tynt men ganske slitesterkt lær, og satt på grafen-sålen der. Da hadde kunne det blitt en sko med akseptabel levetid. Levetiden til Roclite 370 er jo en dårlig vits. Mulig jeg må se etter de der Topo Athletic støvlene på svartfreddan

Ja... også hadde jeg i begge tilfeller risikert at speidere på 12-13 år hadde det sett det, og funnet ut at "Hei, vi kan få ut gass uten å faktisk ha på en brenner. Kult." (Kaboom) (Dessuten berget jeg kaffen begge gangene fordi noen andre hadde på Termos - snylting er undervurdert - og når @dsk advarer mot det, så er det verdt å høre på.)