Søk i nettsamfunnet

Hei! NB NB Friluftsmagasinet selger ikke original feltbukse. Den er for tynn i forhold til original. Sjekk www.miltrad.no for å kjøpe bukse i originalstoff. Jeg har brukt feltbuksa til forsvaret i 15 år som hovedplagg og synes den er utmerket. Den første buksa var en del mobiliseringsutsyret mitt og den brukte jeg i 12 år før jeg kjøpte ny via Miltrad.no. I stedet fo å ha en stiv og kald gore-tex bukse er det bedre med forsvarets feltbukse og en lett regnbuske i sekken. Som lett regnbukse anbefales Bergans lett Dermizax bukse til 800,- (OBS Sport)

Flere bilder: Hylla med sva ned fra Slettmarkkampen (stort bilde): http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/114-1478_IMG.JPG Snøklatring opp på ryggen øst for Skeiia i august2000 - jeg følger med, lite bilde: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/cl.jpg Hurrungane fra Mjølkedalspiggen Ø (1987m, 17.mai 02), lite bilde: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/12.jpg Sesongen strekkes på vei til Storegut, over Mjølkedøla (99), lite bilde: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/24.JPG

Jeg skiller meg litt ut her... Jeg har opplevd masse med mine foreldre. Interrail, storbyferier, museumsturer +++. Men noen store fjellfantaster har mine foreldre aldri vært. Jeg må jo ikke glemme påsketurene på langrenn, men det har aldri vært det store. Så nå i en alder av øyeblikkelig snart 17, har fjellenes magi trollbundet meg. Vet aldri helt når jeg ble så interessert, kanskje når jeg var på interrail og stakk en tur opp til Zermatt for et par år siden. Hadde aldri sett så store fjell før....Til vinteren skal toppene i hjembygda Voss bestiges på ski, og så får vi ta det derfra. En tur til vinteren blir å bestige den lokale toppen Lønahorgi (1407), kanskje ikke den store turen for mange, men tanken på å komme til foten av fjellet, ta på fellene og begynne å traske oppover, helt stille. Komme på toppen, drikke litt kakao, har med meg pannakakerøre, så jeg tar fram primusen og lager meg gode pannekaker. Sitter og ser utover vossebygda. Bare litt vind bryter stillheten, bare meg og fjellene. Tar på meg skia og kjører nedover i fantastisk pudder. Den opplevelsen gleder jeg meg til, og den skal jeg love det blir mange flere av...Så en ting er sikkert. Jeg har funnet meg en hobby for livet....

Jeg er oppvokst i en liten bygd på Helgelandskysten hvor fjellene begynner i strandkanten. De første turene til fjells som barn var sammen med pappa og andre voksne på sauesanking eller molteplukking. Da vi ble litt større (10 – 12 år), ble fisketurer til de mange fjellvannene den kjæreste hobby. Til å begynne med var utstyret ganske spartansk. Pyramidetelt i bomull og uten bunn, men med en vekt som passet bedre for en himalayasherpa. Til erstatning for sovepose hadde vi hvert vårt ullteppe som vi rullet oss inn i om natta. Det ble kanskje et par timers søvn før kulden vekket oss, og da var det å ligge og hakke tenner til sola sto opp. Det var nesten i klasse med teltlivet i Zapffe’s korstog til Piggtind. Men våkenatten var glemt når ørreten begynte å bite utpå morgenkvisten. Etter hvert begynte vi å kombinere fisketurene med å bestige fjelltoppene omkring vannene. Noe av hensikten med dette var å oppdage nye fiskevann innover fjellene. Kart hadde vi nemlig lite av da assortissementet av denslags var heller skralt i butikkene i nærområdet. Siste året på folkeskolen kjøpte pappa haglegevær til meg og broren. Da ble rypejakt i fjellet om høsten og vinteren den kjæreste hobbyen ved siden av sportsfiske om sommeren, og dette varte opp gjennom realskole- og gymnastiden. Mitt første møte med sydnorske høyfjell fikk jeg som student i Trondheim da jeg sammen med kamerater dro på påsketur til Rondane. Jeg kan ennå huske det mektige inntrykket det gjorde på meg da Rondanetoppene steg opp over horisonten på vei mellom Hjerkinn og Grimsdalshytta. Nå ble det mer å dra til fjells kun for turens skyld. Så etterfølgende påske ble det Jotunheimen sammen med kjæresten som etter hvert ble min kone. En nydelig morgen da vi startet fra Gjendebu, fant jeg ut at vi skulle gå over Vestre Memurubre til Spiterstulen. Jeg var helt ukjent i Jotunheimen, men da jeg så den flotte nedkjøringen på Hellstugubreen, kunne jeg ikke la være å kjøre i ett hele breen ned. Jeg ventet der nede, men ingen dame dukket opp. Så måtte jeg begynne å tråkke oppover igjen. Det gikk lenge og vel før jeg møtte henne. Lite fjellvant som hun var, ble hun vettskremt da jeg forsvant ut av syne. Det ble selvfølgelig huskestue. Først ved middagsbordet på Spiterstulen hadde gemyttene roet seg og den gode stemningen gjenopprettet. Men det mektige inntrykket som naturen i Jotunheimen ga meg ved dette første møtet, førte til at den ble min fremste ”playground” i mange år.

Min klokke heter Casio PRT-30 og er cirka 5 år gammel. Jeg har den jo stort sett på håndleddet, og der er det jo ikke så kaldt. Jeg har brukt den til å registrere temperaturer gjennom natten og ved toppbestigninger med alpin start, og har fått registrert -12 gC som det kaldeste etter hva jeg kan huske. Jeg har ikke vært på tur i vesentlig kaldere klima enn dette. Høydemåleren viser bare høyder opp til 6000 meter forøvrig. Om den kan brukes til det jeg foreslo er jo avhengig av at den virker ved adskillig lavere temperaturer enn det jeg har erfart. Kanskje jeg skal legge klokken i fryseboksen for å se om den virker ved -18 - 20 gC

Med familiehytta beliggende i Jotunheimens forgård (Valdres), var jeg "dømt" til å bli interessert i fjellet! Fra jeg ble født har sommerferiene og påskene i store trekk gått med på hytta. Derfra hadde vi utsyn mot bl.a. Skaget, Mugnetind, Falketind og ikke minst resten av Jotunheimen. Og jeg kunne jo ikke bare se på fjellene? I barneårene ble jeg egentlig ikke dratt med på noen fjellturer. Da ble det mest fisketurer ved hytta, men fra jeg var 10-12 år begynte jeg å få lyst til å bestige noen av toppene jeg i så mange år hadde beundret. Min far ble villig med, heldigvis; det var dårlig med førerkort og egen bil da gitt. Mang en biltur rundt omkring i sør-Norges fjellverden gjorde ikke interessen for fjellet mindre heller. Noen oppvarmingsturer ble det hvert år i ungdomsårene, til det tok av rundt 1990, da jeg var ca 20 år. Siden er et X antall turer i året et "must". Jeg bare MÅ komme meg til fjells, og da særlig på sommerhalvåret. Får jeg ikke min nødvendige dose fjelluft i løpet av året, ja da . Jeg tør ikke tenke på hvordan min interesse for fjellet hadde vært om vi ikke hadde hatt de årlige turene til hytta i Valdres?

Jeg kan ikke med hånda på hjertet si at jeg likte styret med fjelltur da jeg var 3-4-5-6-7-8-9-10-11... ja også 12 år. Jeg ble dratt med over hele Norge. Men det ble mange turer, jeg var med, fikk mye fjell i kroppen og alle inntrykkene la seg nok ubevisst et sted i kroppen. Etter hvert som hjernen utviklet seg (tja?) så har inntrykkene i underbevisstheten kommet frem igjen og latt selve bevisstheten få fjellet sterkt plantet i seg. Turer ble planlagt med eget hode og interessen for fjell økte infernalskt. Fra 13-14 årsalderen har fjellet rett og slett betydd mer enn noe annet i livet. Nå kan jeg ærlig innrømme at ikke en dag går uten at jeg tenker intenst på fjellet. Det ER livet utendørs som er livet, ingen tvil om det. Fotball og røyking skal andre få ta seg av.

Vid en telttur vid Kebnekaise hade jag -15c inne i teltet... ca -25 utanfør tror jag. Sov icke så mye den natten i en North Face sæck (mini temp.-17, yea sure...)

Jeg hadde fri og været var meldt fint over tåken som lå klamt om Skrautvål denne morgenen, så jeg bestemte meg for en liten alenetur på ski til Valdresflya. Optimistisk tenkte jeg først på Kalvehøgdi, men planene ble litt modifisert etterhvert. Meldinger om 10 og 12 grader i høgfjellet og varmerekord i Tafjord skremte meg ikke. Skiene ble pakket og etter å ha levert Julia på jobb ved ellevetiden fortsatte turen mot Valdresflya Like ovenfor Heggenes var det nesten som å fly. Bilen suste i vel 80 gjennom tåka og i løpet av få sekunder var sollyset i øyene. Skarpt, vakkert og uvant. Blå himmel, ren og forlokkende. Først noen tåkedotter til siden, og snart alt sommen nedenfor. Nå var vi på "vingene", over tåkehavet på vei til fjells. Temperaturen ble stadig høyere. Frost i Skammestein. Smeltevann i veien på Beitostølen, og videre opp på Valdresflya var det rene våren. Skifellene jeg hadde med var ytterst fornuftig. I forhold til to uker tidligere var dette bare sorgen. Puddersnøen var borte. Vekselvis skare, stein, råtten skare og til dels råtten "vårsnø" fulgte meg på hele turen. En kraftig vind blåste fra sørvest, og den var rett og slett varm, ikke mild. Men bortsett fra disse hakene var det en drømmedag. Litt disig i horisonten, men ellers skyfritt. Formen var ELENDIG og jeg slet meg opp det ustabile underlaget til foten av breen mellom Rasletindane (ikke den markerte breen som ligger øst for Raslteind Ø). Breen hadde fortsatt åpne sprekker og var hard og glatt. Jeg forlot skiene og gikk opp fjellsiden til høyre for breen. Skistøvlene gav dårlig feste på steinene og snøen var dyp og våt. Stedvis sank jeg til skrittet ned i våt, råtten snø. Utfra kreftene og tiden burde jeg vel snudd, men jeg ville opp, nå et mål i dag. Litt under Rasletind Ø, det jeg først hadde som mål, bøyde jeg av mot venstre og ruslet i retning Rasletind. Det hadde nok vært en fordel og hatt skiene her, men ingen stor fordel. Mye stein. For det meste på skare, men rett som det var med gjennombrudd, slet jeg meg opp til toppen. Alt for sliten til riktig å nyte utsikten, men det jeg fikk med meg var flott. Spesielt hjem mot Valdres. Bitihorn ser flott ut herfra. Vinstern gråblå, og delvis islagt bakenfor der og Valdresdalene nesten fylt til randen av ullen tåke. Hellstugutindene var flott og hvite. Det samme var Nautgardstinden. For øvrig var fjellene litt for dominert av frittsmeltet stein og mørke partier til virkelig å se flotte ut. Det ble litt for mye svart-hvitt sjakkbrettmønster rundt i Gjendealpene. Da var det flottere å hvile øyene ned på Sjodalsvatna, blå som de var omgitt av et beltet gråbrun vinterskog med snøfjell ovenfor der. Eller de blekhvite fjellene øst for Valdresflya med en matt blådisig himmel som skapte et slags Soria Moria inntrykk. Nedturen fulgte jeg samme vei, og den ble kanskje enda mer slitsom. Forræderisk snø mye av veien og masse stein i tillegg. Få jevne overflater, og ned mot Flya en utrolig råtten snø. Jeg tror dette var på tampen av fønvindperioden, og da jeg i solnedgangen sjanglet bortover Flya hadde det allerede begynte å fryse på. Så det blir kanskje bedre for des som prøver seg på en tur i helga. Det er i alle fall meldt kjøligere. Avslutningen ble også flott. Snørennene på Besshø glødet i røde farger og mot nord var det en palett med rødfargede skyer . Mot øst den karakteristiske fargebåndet på himmelen rundt solopp- og nedgang på vinterstid fra blått via lilla til rosa. Og midt mellom høene i øst tittet sogar en rosa fullmåne opp. Jeg var dessverre litt for skutt til å kunne nyte det. Uten mat hele dagen og kun med en halvliter vann når jeg skulle hatt 8 ble det litt trått... Men Colaen på Kiwi på Beitostølen smakte i alle fall sjeldent godt! Jeg trodde turen til Rasletind Ø for 2 uker siden ble siste gang over 2000 m for meg i år, men den gang ei, med 2105 moh i dag satte jeg faktisk høyderekord for november. Og Tom: November trenger ikke en gang være kaldt i høyden. I dag var det nesten varmt som mang en maidag.

Jag vet inte om jag som svensk bär ugglor till Aten om jag rapporterar från min senaste tur i Skarvheimen - min sjunde tur på lika många år i Sydnorge och den tidigaste, nästan helt i juli månad. Att valet föll på Skarvheimen, denna gång liksom 2000, kan bero på bekvämlighet. Tågförbindelserna mellan Sverige och Norge har blivit stadigt sämre. Ingen förbindelse för mig idag så snabbt upp på fjället som den till Finse. Jag tar tåget på eftermiddagen från Linköping, fyra på morgonen äter jag frukost i Finse och sen är det bara att gå! Inom ett dygn från avresan har jag fullbordat min första etapp. Jag satsade, som jag gjort de senaste åren, på tält. Jag räknade med tolv etapper, och det blev det. Jag hade elva dagsransoner mat, och blev tvungen att proviantera lite på Skogadalsböen. Säcken vägde ungefär 17 kg vid starten. Förra gången valde jag den mer direkta västliga rutten, direkt från Finse till Geitrygghytta över St Pål, och direkt norrut från Iungsdalshytta via Bjordalsbu. Vidare den rakaste vägen in i Jotunheimen över Hjelledöla, vilket kunde ha gått illa, eftersom älven tog mig. Åtminstone i två fall var omvägarna lönande. Etappen från Finse till Raggsteindalen hör till det rikaste den norska fjällvärlden har att erbjuda, med Kyrkjedöri som given höjdpunkt. Här är ett vadställe där älven drar rätt kraftigt i fötterna; normalt ska det vara en snöbrygga. Fortsättningen till Geitrygghytta är lugnare, grönare, nästan pastoral, men lika intrycksrik. Övergången till Jotunheimen gick denna gång i en stor släng som förde mig in i Hjelledalen österifrån, i kanonväder. Denna del gav mig mitt högsta läger, nästan 1500 meter, nära Koldedalsbreens södra utlöpare. Därifrån kunde jag konstatera att T-stigen utgjorde en onödig omväg; det fanns en mer direkt rutt upp från Tyin mot platån där jag tältade. Vanligtvis är det osäkerheten om vaden så får mig att avstå från omarkerade alternativ. Nedgången genom Hjelledalen mot Öytjörn var majestätisk; detta är kanske den vackraste dalen i hela Jotunheimen. Och nästan ingen hittar hit. Omvägarna efter Iungsdalshytta (med otroligt vackert läger en bit upp i dalen) förde mig däremot på ett par långa övergångar där dåligt väder förtog det mesta av utsikten. På den ena av dem tappade jag T-stigen helt, men kompass och tydliga landmärken, ett par sjöar, ledde mig snabbt på rätt spår. På den första av dessa etapper hamnade jag i det mest vidsträckta stenlandskap jag gått igenom (Langebotn tror jag det hette); jag gick säkert två kilometer utan att se annat än sten åt alla håll. Väl inne i Jotunheimen valde jag först en favorit i repris, ett tältläger i Fleskedalen, märkligt övergiven i all sin skönhet. Här undrade jag om jag borde gå vidare, utanför leden och högre, för att undvika den tråkigaste stigen i hela området, den mot Skogadalsböen. Men kartan sa mig att jag skulle komma att gå brant ned i något som hette "Storurdi", som lär vara precis vad namnet säger. Efter Skogadalsböen valde jag en tidigare oprövad variant mot Olavsbu, genom Skogadalen, och över ett högt pass rakt ned mot Raudalsvatnet. Detta är den vanligaste vägen, men jag har tidigare valt två omvägar. Det är ingen ringa mängd vatten man korsar högst upp i dalen! Läger vid Raudalsvatnet. Vidare mot Olavsbu, bild på http://www.mai.liu.se/~pehac, och över det knepigaste pass jag gått i hela Skandiavien, norrut. Här är T-stigen fel dragen, den borde ledas längre österut, ovanför de eviga snöfälten. T-stigen var snöfri, men glatt och brant, jag fick sätta mig och söka stöd med fötterna i en liten skreva en gång för att komma vidare. Tält i Gröndalen, inte lika vacker som på förra årets tur (Jotunheimen runt, 10 dagar), därför att vädret var gråare. Sista etappen mot Memurubu, över Memurutunga, valde jag återigen en annan variant än tidigare, i hopp att hitta läger någonstans utmed älven. Den var grå och hade inga aptitliga sidoflöden, så det blev tyvärr tält vid hytta, för 50 kroner, vill jag minnas. Båt ut, jag erkänner.! Buss till Otta, tåg till Lillehammer, där jag köpte sista biljetten på tåget hem från Oslo. Nu har mina fyra senaste norska turer slutat i Jotunheimen. Det blir nog något helt annat nästa sommar.

Har noen bilder fra turer liggende. Kanskje det er flere som har noen bilder også (i tillegg til Morten, Kim, Torgeir)? Fra årets tur til urdanostindene i påsken: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/Bilder/Image31.jpg Fra årets påsketur til mjølkedalspiggen og sagi: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/Bilder/Image21.jpg Gofjellet, fra i fjor vinter: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/Bilder/02.jpg Her turte jeg ikke lenger, mot Jervefonni fra Storbreatind, det ser ikke så gæernt ut på bildet, men jeg hadde da ganske heavy klyving på samvittigheten allerede, og hylla rett foran meg er ikke bred =): http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/Bilder/115-1536_IMG.JPG

En artig diskusjon som aldri blir ferdig... De som samler topper etter 30m-lista, klager ofte på oss timeterfanatikere. De kan ikke forstå hvorfor noen vil ta turen opp på disse "grushaugene"/"steinene"/"meningsløse toppene". De holder frem Røynes liste, og peker på denne som den ene store sannhet. Det er der dere tar så inderlig feil. Og biter dere selv i halen gang på gang... Røynes liste er full av feil på primærfaktor, selv etter korreksjoner. 21 topper over 2000m er oppført med 30m primærfaktor. Hvem tør spå feilmarginen på disse..? Hva med de 6 med 35m primærfaktor? Eller de 17 stakkarene som er oppført med 25m..? Poenget er at det er gjort få målinger med tanke på primærfaktor i Norge. Dermed er ingen av dagens topplister grantert korrekte. Skal dere bruke denne lista, så får dere si at dere går etter Røynes liste. Ikke "topper med primærfaktor over 30m". Det vet dere ingenting om. Tror heller ikke noen kommer til å gjøre målinger på alle disse på lenge. Flott hvis noen ser det som sitt kall i livet, men det er tross alt enklere å måle inn 10m-toppene. Avslutter med et bilde av en artig topp som dere går glipp av når dere går etter Røynes liste

I den mörka november börjar jag alltid fundera på nästa sommar. De fem senaste har det blivit en juni-juli- tur i Sydeuropa (rentav två förra året) och en augustitur i Norge (i juli i år ...). När det gäller Norge har jag idag besökt alla viktiga sydnorska områden norr om Hardangervidda, några flera gånger (Skarvheimen 2, Jotunheimen 5) så jag vill pröva något nytt i redan kända trakter. Mina senaste turer har varit 10-12 dagar och jag undviker hyttter - det har blivit en stugnatt de senaste tre åren. Något jag funderat på är en tur som kombinerar Dovrefjell och Tafjordfjella; tanken är att förbinda områdena via Lesjaskog, för proviantering. Då uppstår frågan om bästa vägen in i Tafjordfjella från Romsdalen. Det finns ju ett stort orösat område öster om turistområdet och det borde gå att ta sig in från dalen mot exempelvis Torsbui i obanad terräng. Tafjordkartan antyder förresten en omarkerad led österifrån mot Torsbui. Jag har redan fått en del allmänna tips i telefon från folk på trakten, jag är mest nyfiken på om någon här har relativt färska erfarenheter av turer utanför lederna i Reinheimen. Det överhängande problemet är förstås att ta sig över vattnen. Turen skulle gå några dagar eller någon vecka in i augusti

I vinter var jeg med på en gruppetur der vi delte oss. Noen lå i snøhule, og noen i telt. Da var det nok -10-12 grader. De i telt frøs en del, mens vi i snøhule storkoste oss! Hadde ca 10 netter i snøhule i vinter, og det var aldri kaldere enn -2 inne! -lars

Her er tre bilder fra oppholdet (hvis noen er interessert, da!) Pass på, bildene er store: Sett tilbake mot Eidsbugarden: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/01 Turkameraten kommer opp fra renna ovenfor Melkehullet: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/02 Langeskavlstind, Sagi, og Mjølkedalspiggene med breen i forgrunnen: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/03

Här är några av mina starkaste minnen. Olavsbu-Torfinsbu augusti 94, en av två dagar med vackert väder; min femtioårsdag. Dovrefjell 97, den fantastiska sommaren, den oväntade variationen, och att det faktiskt gick, trots att min häl var så dålig att den senare måste opereras. Tafjord 99, den mycket speciella atmosfären kring Tjönnebu och den följande vanskliga passagen utmed Illstigvatnet, där jag fick klänga över en utskjutande sten för att komma vidare. Finse-Gjendebu 00, Hjelledalen, ett vad som kunde ha gått mycket illa - älven tog mig. Breheimen 01, den mäktiga övergången från Skridlaupbu till Slaeom, med fem timmar bara uppför genom alla tänkbara klimat- och vegetationszoner. Och inte en människa de två första dagarna. Jotunheimen 02, en tiodagars tälttur som började med ett pukslag, upp genom Leriungsdalen (där alla vandrare hade tält och var utlänningar!) och där jag under bästa möjliga förhållanden upplevde största möjliga ensamhet i ett av Norges mest överlupna områden. På etappen Slötabotn- Fleskedalen (som kan tävla med de vackraste i Italien), med den besvärliga passagen vid Kvitevatnet mötte jag inte en enda människa! Turen Finse-Memurubu 03, där jag denna gång rundade Hjelledalen, dvs. gick in iden österifrån och äntligen blev vän med den! Från mina många turer söderöver: När jag gick vilse i Val Soulcem i Pyreneerna 01 och tack var det fick det perfekta tältlägret. Cirque de la Solitude på Korsika 02, http://www.mai.liu.se/~pehac/vandring.html eller i somras i franska Alperna när jag fick se en varg på nära håll.

Det her hørtes jo ganske greit ut. Hvis det bare er 3-4 kilometer i luftlinje bør det la seg gjøre i løpet av en dag. Det blir vel ikke mer enn 10-12 kilometer å gå i løpet av en dag forutsatt at heisen som går nesten til toppen av Pico Veleta er åpen. Jeg er klar over at turen går såpass høyt at kondisen kommer til å bli utfordret, samtidig som noe høydeakklimatisering, for eksempel i alpintanlegget, kan være gunstig. Temperaturen kan sikkert bli ekstremt lav også, kanskje noe tilsvarende norske 2000 metere midtvinters, altså helt nede på 20-tallet. Skikkelige vinterklær kreves Turen fra Trevelez eller Capileira kunne jeg nok gjennomført om sommeren - det høres litt for slitsomt ut for en vintertur. Jeg tror heller ikke veien går særlig langt oppover midtvinters. Hytta på sørvestsiden av Mulhacen finnes på kartet som jeg henviser til i linken. Jeg tror ikke den er åpen om vinteren. Ellers hadde jeg helt klart tilbragt en natt der

Alt håp er ikke ute. Wiren kan fortsatt stanses. DNT har fått dispensasjon fra Miljøvernavd. hos Fylkesmannen i Oppland. Vedtaket ble fattet 17/9/03 og kan påklages innen 3 uker - dvs neste fredag. Området anses av miljøvernavd. å være innenfor nasjonalparken, så den debatten kan vi trygt avslutte. Det som etter min mening er betenkelig med vedtaket er: 1. selve inngrepet 2. presendensvirkningen for andre deler av nasjonalparken 3. hvilke parter som har vært blitt hørt i saken Slik jeg forstår det er det kun DNT og offentlige myndigheter som har blitt hørt. Ingen andre frivillige organisasjoner av typen miljøvernorg., klatreklubber, lokale førerlag har verken blitt informert om prosessen eller at det har blitt fattet et vedtak. Tilfeldigvis får man vite om det i Fjell og Vidde. Det største problemet er selve begrunnelsen for vedtaket. De samme argumenter som brukes her kan påberopes av andre kommersielle aktører med base andre steder i Jotunheimen for å instalert innretninger på "sine" fjell. Etter det jeg forstår var det en viss skepsis fra Miljøvernavd. side til å tillate inngrepet. Dersom man gir dem noen flere argumenter i en klage vil de kanskje fatte et nytt vedtak med en mer hensiktsmessig begrunnelse - om ikke nekte wiren. Et problem med en klage er at de som klager må ha rettslig interesse. En klage fra bare én person vil sannsynligvis anses for tynt. Er det flere som går sammen vil klagerne lettere anses å ha rettslig interesse. Det mest hensiktsmessige er å få en større organisasjon til å gjøre dette, men det er antageligvis for kort tid igjen til fristen går ut. Etter noen samtaler med div. offentlige myndigheter har jeg fått et klart inntrykk av et ønske om engasjementer fra andre ikke-kommersielle aktører enn DNT. Dette gjelder for så vidt alle saker som berører nasjonalparken. Det virker som om DNT er enerådende hva gjelder synpunkter fra brukerne av fjellet. Jeg fikser gjerne en nøktern og saklig klage. Noen som vil være med fronte den??

Kjørte over Dovrefjell i dag i ruskevær, og man må over 12-1300 m.o.h. før det er noe snø å snakke om, men til gjengjeld så det ut til å være nokså bra med snø høyere opp. Langs E6 er det så å si bart ennå.

Jeg gikk i Rondane for 2 år siden, og hørte at det var blitt gjordt på ca 24 timer. Da vi kom til Rondvassbu var det en av de ansatte som sa en idrettsmann hadde gjordt det på 12-13 timer. Det høres rart ut spør du meg.

Under 12 timer Det er jæv... fort! Den rekorden tror jeg ikke jeg satser på å slå!

Jeg har hørt om en maratonløper som kom seg rundt på i underkant av 12 timer, men jeg klarer ikke å spore opp kilden igjen...

Enig med deg der, hvis vi bytter ut ølet med en god vin ellerno.. Jeg holder meg til lysbilder på tur. Speilrefleksen ligger trygt i vesken sin, hektet inn på hoftebeltet. Dermed er den lett tilgjengelig til enhver tid, men kommer litt i veien av og til. På mer seriøse klatre-/klyveturer må desverre kameraet plasseres i sekken, men det kommer frem igjen så snart klyvingen er over. Jeg er også av typen som fort svir av en film på en dagstur. Turene blir ofte lange, så lyset varierer fra strålende sol til skumring. Dermed må det benyttes film med "allround"-kvaliteter, og valget faller ofte på Sensia 100/200. Dette er såkalte amatørfilmer, så kvaliteten kunne nok blitt bedre. Har planer om å gå over til Velvia 100. Gode erfaringer med Velvia 50, men den blir litt for treg når det nærmer seg skumring. Man tar jo ikke med stativ på 10-12-timerstur.. (eller..?). En annen årsak til at jeg ikke har gått over til digitalkamera er holdbarheten på bildene. CD-plater varer ikke evig, og harddisker holder enda dårligere på dataene. Dermed vil kanskje de digitale bildene være ødelagte etter mindre enn 20 år. Riktig nok kan man ta dem ut på papir, men det blir ikke helt det samme som å se dem på skjerm eller lerret. Hvis (når) jeg kjøper digitalkamera, så kommer nok begge kameraer til å bli med på tur. Digitalt til knipsing og internettbruk, og dias til arkiv/fremvisning. Forøvrig har jeg hørt mye bra om optikk og brukervennlighet på Canon Powershot G3 og G5. Ikke de minste og letteste på markedet, men likevel gode kandidater for mitt vedkommende.

I marka her er det så mye bikkjer og småunger at jeg ikke orker tanken. For meg er natur og stillhet/være alene to sider av samme sak. Dessuten må man stå opp klokka 8 i helgene for å få parkeringsplass ved marka. Det er helt ville tilstander. På søndag gikk jeg tur i det nydelige høstværet, men det var reneste 17. mai toget. Vedder på at jeg dør uten å ha bodd utenfor Oslo-gryta

Jeg bruker også fortsatt lysbilder som jeg digitaliserer (Gjøres med en grei diasscanner. Til 3000 får du en diasscanner som gir effektive på ca 10-12 mpix. Da kan du også scanne negativer.) Da får du muligheter til 1.) Lysbilder 2.) Digitale bilder og 3.) Papirutskrifter. Jeg syns kompaktkameraer tar bra bilder. For eksempel Olympus mju med fast 35 mm- gir flotte bilder! (under tusenlappen), men det erstatter ikke speilrefleksen fullstendig. På turer der en vil skaffe seg fine turminner burde det være en grei løsning. (MEN: legg penger i bra film!!) Speilrefleksen må være med på turer der naturfotograferingen skal dras til et høyere nivå enn ren turdokumentasjon/ fine turbilder eller der teleobjektiv skal benyttes. Da er selvsagt stativ også en selvfølge, siden lukkertidene ofte er lengre. Digitalt kamera: Jeg tror kameraer med oppløsning over 4 mpix holder for de fleste. Spør deg selv: Hvor ofte fremkaller du bilder større enn A3 størrelse? Er svaret skjelden eller aldri bør 4 mpix holde. Syns det er urelevant at det ikke er like god oppløsning som dias - dersom det ikke er selve lysbildene du er ute etter. Dybdeskarpheten er ofte bedre digitalt (Det er i alle fall min erfaring).. Dersom jeg ikke var ute etter lysbildene hadde jeg gått over til digitalt. (Ingenting er som et godt gammeldags lysbildeshow og et kjøleskap fullt med øl!) I det siste har jeg også ofte tatt med videokamera, men det begrenser seg hva en får plass til. Speilrefleks (med stativ) eller videokamera har blitt valget for meg. Kompaktkameraet er alltid med i brystlomma. Det var i alle fall min mening. Jan-Eilert http://www.villmarkshistorier.no