Søk i nettsamfunnet

Et høytrykk var under oppseiling og værmeldingene var gode for ein tur i fjellet. Søndag ettermiddag skulle det klarne opp, Mandag og tirsdag ville bli bra ifølge metrologene. Da vi stod på 1222 Finse så det alt annet enn bra ut. "Bestefar" var kommen frå Ryfylke via Bergen og kunne melde om kraftige regnbyger frå Voss og oppover. Kom selv opp Hallingdalen med kraftig vind som ruska i flagg og bunader. Konfirmasjon? Vi la likevel i vei i sekstida om kvelden . 2-3 kraftige sludd og snøbyger feia innover oss der vi følgde sommerruta inn til Flakavatnet. Underlaget var noe ubestemmelig. En blanding av nysnø, skare og slaps så det ble med å gå på skifeller. Frå Flakavatnet tog vi rett opp 300 høydemeter til fonna mellom Kyrjedalsnuten og Høyde 1816. Her ble det virkelig utrivelig med hard vind, snø og tåke. Vi hadde basert oss på snøhule, men her var ikke lett å finne en god skavl med så dårlig sikt. Så vi gravde oss bare rett ned til vi traff blåisen 1,2 m nede. La over skia, slengte over en gammel teltduk over og krøp inn i soveposen. Fikk varma noe real turmat og sovna til vinden som rev og slet i duken fra 1975. I løpet av natta hadde Vårherre forbarma seg over oss. Sol og vindstille med noen minusgrader fikk humøret opp på topp igjen. Ferden videre på vestre del av skarvet ble kosetur med sol og blåswix. Opp og ned gikk det med noen tåkebanker i de laveste søkkene. Hårteigen dukka opp i vest og følgde oss resten av turen. Likeså Gaustatoppen og Hardangerjøkulen. Hadde ein god stopp på turens høgste topp, Foldaskarsnuten-1933 moh., før nedstigninga mot Lordehytta i Follaskaret. Her bomma vi nok litt. Kom for langt mot vest der trulig sommerløypa går. Måtte av med ski og fire ned sekkene på det bratteste. Hadde ikke sola tina snøen bløt her kunne det bli problemer uten stegjer. Da vi kom fram til Lordehytta så vi at det enkleste hadde vært å gå rett ned mot hytta. Siste kneika kunne sikkert rennes ned på skrå. Da vi hadde nok av tid ble det et par timers lunch ved Lordehytta. Grei nok som nødbu, men ville foretrukket overnatting i telt eller snøhule. Steinveggene holdt ikke helt snøen ute. Ut på ettermiddagen fikk vi på oss skifella og tusla opp på høyde 1905. Herifra bølga Skarvet seg rolig sydaustover og det var bare å skli videre å nyte øyeblikket. I sekstida om kvelden fann vi ein fin og bratt vestvendt skråning mellom vann 1765 og høyde 1852. Brukte 1 1/2 time til å grave ut snøhule og tilbrakte resten av kvelden i solveggen med middag og brunt fluidium. Bortimot 11 sokk sola ned i vest og temperaturen dumpa fort 20 grader. Godt å strekke seg i ei god hule. Neste morgen var sola fortsatt med oss. En god vind fra nordvest plaga oss ikke da full vinterutrustning var med. Medvinden forvant da vi kom til Prestholskaret. Skiføret var fortsatt på topp med 3-4 cm styresnø og vi snirkla oss ned skaret mellom store snøblokker som var rast ut fra fonna over oss. Vel nede på Prestholsetra varma sola såpass at klister kom på. Mot Geilo var snøen smelt bort men bortover Hesteberget lå den fortsatt og gav oss ei fin nedkjøring helt til øverste hytte i feltet ved Slåtto. Her stod benker og bord klare til å tømme siste matpakke. Lenger nede holdt en snekker på. Koselig kar som tok bryet med å kjøre oss det 3-4 km ned til Geilo. Etter en halvliter kunne vi oppsummere at det hadde vært en makalaus tur og kunne gå på tog i hver sin retning. Årets nest siste skitur var over. Turen kan sikkert gjøres på en dag, men god tid anbefales skal inntrykkene feste seg !!!

En kort skitur fredag og lørdag denne helgen. Masse snø til fjells, ca. 1 og en halv meter. Vi var også heldige med været som ble knallbra, selvom det blåste mye oppe på vidda.

Hei Jeg skal kjøpe meg et nytt telt som jeg planlegger og bruke mest i vår-sommer-høst tiden, men vil også ha muligheten til å bruke det om vinteren. Jeg ser ikke for meg så veldig mye bruk på vinterstid på selve snaufjellet så jeg tror ikke jeg trenger et direkte x-strem telt. Det som også er viktig for meg er at jeg kan bruke primusen min (optimus multifuel) til varming, matlaging og kaffekoking på en trygg og lettvint måte. Jeg er kommet over dette Bergans teltet som er relativt lett, grei plass og kjempe snill pris på. Er det noen som har noe erfaring med dette teltet eller vet om noe tilsvarende eller bedre i samme prisklasse? Fant det til 2399,- på sportsdeal.no Mvh. Dani

Denne helga var vi sju personer på tur i Indre Troms og Sverige. Ruta gikk fra Bones nederst i Stordalen opp til Stordalsstua, via Sverige til Lappjordhytta øverst i Sørdalen, og videre gjennom Salvasskardet ned til demningen ved Altevatn. Total lengde på turen var rundt 7 mil. Været var høyst varierende denne helga, og jeg tror vi opplevde veldig mye av det fjellet har å by på. STORM I STORDALEN Turen starta på fredag fra Bones i halv tre tida. Det var lavt skydekke, dårlig sikt, og vind. Stordalen er, som navnet tilsier, en stor dal. Den har en veldig godt utvikla u-form, helt etter boka. Vi hadde håpa å få sett litt av denne dalen, men det lave skydekket begrensa muligheten for dette en god del. Det ble med en transportetappe de 12 km inn til Stordalsstua, hvor vi var framme rett etter mørkets frembrudd. På veien opp dalen tiltok vinden gradvis. Når vi kom over tregrensa noen km før hytta var det storm i kasta. Vindkulene var så sterke at flere av oss ble kasta overende. Når vindkulene kom måtte vi plante stavene godt og vente til det ga seg. Deretter kunne vi gå et lite stykke for så å måtte vente på neste "kule" igjen. Det var godt å ha en hytte å legge seg inn i. I løpet av kvelden og natta fortsatte vinden, og den ble vel egentlig bare sterkere og sterkere. Ingen av oss sov veldig godt denne natta. Ovnen bråka noe voldsomt i vinden, den hørtes ut som et fly som stod og rusa jettmotorene. Hele hytta rista og vi venta vel alle sammen på at taket skulle fyke avgårde hvert øyeblikk. Men vi klarte nå likevel alle sammen å få oss litt hvile denne natta. KOMPASSKURS OG DYP SNØ I SVERIGE Lørdag morgen stod vi opp kl seks. Vi hadde en lang etappe foran oss. Rundt tre mil er det fra Stordalsstua til Lappjordhytta. Utenfor blåste vinden fortsatt godt, men ikke fullt så voldsomt som gårsdagskvelden. Det var snøbyger og sikten var heller ikke noe bedre, heller det motsatte av i går. Flere hadde på kvelden før lufta tanken om at vi kanskje skulle la være å legge avgårde på dagens etappe i disse forholda. Men etter litt diskusjon kom vi fram til at vi ikke hadde noe å tape på å prøve. Vi kunne jo alltids snu hvis det ble for ille. Mesteparten av dagen tilbrakte vi i Sverige. Ruta gikk første delen over tregrensa og deretter i lett bjørketerreng. Terrenget er et dødislandskap som er ganske kuppert og har mange vann som er fine å følge. Den første mila vi gikk var stort sett bare på kompasskurs med mer eller mindre ingen sikt. Været bedra seg sakte men sikkert utover dagen. Når vi nærma oss Vadvetjåkka nasjonalpark begynte snøforholda å bli ganske tunge. Vi måtte til tider vasse i tung og løs snø opp til knærne. Etterhvert kom vi oss ned til Torneträsk. Her lå det også en halvmeter med tung og løs snø oppå isen. Vi kava oss framover og avslutta dagen med en 200 meter stigning opp ei kupert bjørkeli til Lappjordhytta. Heldigvis for oss var det en annen stakkar som hadde tråkka spor for oss i den dype snøen opp denne lia. Vel framme på hytta kunne vi endelig slappe av. 12 timer hadde vi brukt på denne 3-mils etappen, fra halv ni på morgenen til halv ni på kvelden. Flere av oss la seg til så fort middagen var unnagjort. For min egen del hadde jeg ikke samvittighet til å gå å legge meg før jeg hadde fått sett litt av den totale måneformørkelsen som var denne kvelden/natta. Fullmånen dukka opp i ny og ne blant hull i skyene, så etter å ha sett en god del av formørkelsen kom jeg meg endelig i seng i halv ett tida etter at skylaget dekket månen fullstendig. STÅLENDE SOL OG FANTASTISKE SKIFORHOLD Søndag morgen var vi på ny oppe klokka seks. Utenfor var ikke forholda til å kjenne igjen. Himmelen var nesten skyfri og det var en fantastisk utsikt mot Sverige og Abisko-området. Etter en lang frokost og litt avslapping kom vi oss avgårde i ni-tida. Det var en fryd å legge avsted denne dagen, det går nesten ikke ann å få det bedre! Temperaturen var mellom -5 og -10, skiføret var perfekt, sola skinte, utsikten var fantastisk, humøret på topp, og ikke minst en nydelig skietappe lå foran oss. Ruta fra Lappjordhytta til Altevatn er på ca 2,5 mil. Den går over fjellet og er som skapt for en dag slik vi hadde. Etter en liten oppstigning fra hytta med fellene på, er det bare å suse avgårde på skia innover fjellheimen. Total stigning på turen er kanskje 500 høydemeter. Etappen avsluttes ned Salvasskardet og ender opp ved demningen ved Altevatn. Lunsjpausen vi hadde denne dagen brakte minner om påsken - utgravd sitteplass med sola rett i mot og behagelige temperaturer. En skitur i Indre Troms kan absolutt anbefales for alle som trives på fjellet!

Er det noen der ute som har erfaringer med firesesongsteltet Fjellreven Akka R/S 3? Jeg lurer blant annet på hvor vindsterkt det er og om det har noen svake/sterke sider i forhold til alternativene. Jeg trenger et telt som kan brukes under de fleste forhold (om enn ikke de aller mest ekstreme), sommer og vinter, i skogen og på fjellet, og lurer på om dette er velegna. Alle innspill mottas med takk og bukk og nikk og nei. Marius

Tenerife var målet i julen. Sol, varme, masse god mat og drikke er vel det de fleste kommer hit for. Vi også selvsagt. Siste gang jeg var her var for nesten 30 år siden. Alt har utviklet seg, men ikke blitt bedre. Det er etter min mening nå en 100% turistfabrikk der kun penger og egocentrisme teller. Korrupsjon også: særlig i leiebilbransjen. Jeg har heller aldri sett en større forsamling av over-fete mennesker på ett sted. De minnet sterkt om hvalrosser der de lå på solsengene. Av og til ble det rullet rundt om for å få den andre siden bakt i solen. Men det var jo egentlig ikke dette jeg skulle skrive om da. Et viktig mål for meg var selvsagt Teide. Spania’s høyeste fjell. Rutinen for å ordne permit er ikke forandret siden beskrivelsene gitt av Endresen og senere Olsen. Kontoret til nasjonalparken i Santa Cruz ligger på samme sted og man får fremdeles kun permit for 1 dag med en tidsramme på kun 2 timer for å nå toppen. Hvis kabelbanen riktignok ikke er i bruk pg.a. hard vind, gjelder permitten en dag til. Min permit hadde jeg ordnet for klokken 13.00 – 15.00. Meningen var å starte tidlig om morgenen 27 desember for å kunne ta det med ro og nyte utsikten. Det ble det ikke noe av. Bilutleien + resepsjonen hadde sammen klart å rote noe utrolig med bestillingen. Først klokken 10.30 kommer jeg meg av gårde fra Playa de Las Americas. Med en liten men sprek Ford Focus går det heldigvis fort oppover. Diverse ’pensionados’ blir kjørt forbi: jeg følere meg som en Schumacher-klon. Men det er for mange pensionados og for mange svinger så det tar likevel 55 minutter opp til den lille parkeringen ved veien opp til Montana Blanca. Her er det nå selvsagt fullstappet av biler. Heldigvis finner jeg en fin plass 100 meter videre på høyre side av veien. Klokken er 11.30 og jeg må nå kontrollpunktet for permitten 1200 meter høyere og divere kilometer videre innen 3,5 time! Først går det lett via en grusvei til ’passet’ mellom Montana Blanca og hellingen oppover mot Teide. Deretter i masse svinger og med masse støv litt brattere videre. Kjedelig og endeløst. Endelig kommer jeg opp til toppen av hellingen og Refugio Altavista. Ikke åpent. Nå går det mellom brune vulkanstensformasjoner og nesten uten utsikt. Jeg har ikke tid til skikkelige pauser. Det blir bare et par slurker vann og 5 minutter av og til. 14.30 (etter tre timer) når jeg kontrollpunktet. Temmelig sure folk der. Prøv ikke med noen spøk (det gjorde jeg): de skjønner nesten ikke noen engelsk og blir (derfor?) fort irriterte og aggressive. Nå er jeg temmlig utkjørt. Opp til toppen trenger man ikke mer enn 20 minutter, men jeg tar igjen alle pausene jeg skulle hatt tidligere og bruker presis det dobbelte. Etter 3.40 står jeg på toppen an Spania’s høyeste fjell: 3718 meter over havet på en topp med en primærfaktor (som selvsagt også er) 3718. Og er ærlig talt litt skuffet. Jo da: pen nok utsikt. Jeg ser hele øya og toppen av de andre Kanari-øyene stikker opp av skyene. Men er dette alt? Jeg ser ingen andre fjell på lignende høyde eller breeer eller elver eller noen form for liv. Det er ikke rart at Star Wars og Panet of the Apes er tatt opp her. Og turen opp var kun kjedelig, støvete og slitsom. Etter 10 minutter i svovel-dampene har jeg fått nok. Ned igjen i fint tempo og bortom sekundærtoppen Montana Blanca. Jeg konstaterer samme høydemålinger som Olsen tidligere: Altavista 3280 (kart 3260) og Montana Blanca 2780 (kart 2748). Måler 20 meter PF. Er det noe som ikke stemmer helt med målingene her på Tenerife? Etter totalt 6 timer er jeg tilbake ved bilen. En uke senere vil jeg igjen stikke av fra latmannslivet i Playa de Las Americas. En kollega har fortalt meg at Montana de Guajara er en mye finere tur enn Teide. Nå bruker jeg Hertz for bilen og alt går bra. Det er en fin stor parkering ved informasjonssenteret ved Parador-hotellet. Det er ikke mulig å ikke finne dette. Det eneste bygg av størrelse oppe på slettene under Teide. Teide-området ligner litt på en slags sombrero med Teide selv som toppen og en krum fjellkjede som rand. Montana de Guajara (2718) er den høyeste toppen i denne kjeden. Fra informasjonssenteret går det en liten sti rett mot passet på sydvestsiden av toppen. Merkelig nok står det ingen ruter til denne toppen på informasjonspanelet ved begynnelsen av stien. Stien går greit mot syd ned til en vei og når denne ca. 100 meter til høyre for en liten bu. Det er nå to ruter til toppen. Jeg velger den mest interessante (den andre bruker jeg for tilbaketuren) og går rett frem (d.v.s. krysser veien) og forsetter oppover en fin sti videre mot det tidligere nevnte passet. Litt før dette tar det av en sti til venstre. Denne går først over en helling og senere over en hylle med til dels overhengende fjellside. Jeg kommer opp til kanten av et Besshøe-aktig topp-platå og derfra er man kjapt på toppen (2718, bruker denne til kalibrering av høydemeteret). Fin utsikt mot Teide og sydover. Perfekt vær også og kun brukt 1,5 time til toppen så jeg bestemmer meg for å fortsette videre over kammen mot øst. Nedover til passet på østsiden (2374, selv måler jeg 2395) går det fort og greit. Herfra er det på kartet anngitt en merket sti videre til Montana Pasajron. Det stemmer til rett under toppen. Der forsvinner stien. Det er ellers greit nok opp til det store fine topp-platået (2529 i følge kartet, egen måling 2550). Mot øst ser jeg den bratte flotte nordvestsiden av Roque de la Grieta. Virker som det er mulig å klatre langs kammen, men kanskje er det lettere fra sydøst-siden? Videre finner jeg rester av en sti. Den går ikke rett ned til neste pass (ca. 2410 på kart), men følger kanten bortover. Via en grei helling kommer jeg ned en stykke under passet selv ved et punkt der stien er lett å se. Denne følger jeg rundt sydøstsiden av Roque de la Grieta og ser at følelsen min stemte. Fra denne siden er det lett gåing opp til toppen (på kart 2576, egen måling 2600). Nå er det bare å nyte stillheten og roen. På Teide var det forholdsvis rolig opp til endepunktet for kabelbanen og deretter travelt. På Guadajara traff jeg også totalt vel ca. 10 mennesker underveis og på toppen, men videre østover er det ingen. Slik jeg liker det best. Tilbakeveien går jeg nå i en videre bue rundt og over Montana Pasajron. Igjen forsvinner stien halvveis, men det er forholdsvis greit og finne veien. I passet mellom Pasajron og Guadajara kommer den andre stien (ruten) til Guadajara opp. Denne er ideal for nedturen. I lett ’slepe-jogging’ sklir jeg nedover stien i fint tempo. Den kommer ned på en vei som følges greit i store svinger tilbake til den tidligere nevnte buen og stien til Parador. Rundtur med lange fine pauser tok meg 7 timer. Denne turen synes jeg var finere enn Teide selv. Som tidligere nevnt hadde jeg ganske store avvik ved høydemålingene. Jeg brukte Teide og Guadajara som referanser og hadde avvik fra ca. 20 – 35 meter for andre topper og pass. Er det andre som har lest noe om topp - og pass-høyder på Tenerife? Er kartene ikke bra nok (jeg brukte Kompass nr. 233, Teneriffa, 1: 50.000 og et detaljert kart for nasjonalparken med 10 meters høydekoter).

Har noen gått Josten på langs nylig og kan gi noen tips og føreforhold?

Hei, Etter noen år med hytte-til-hytte-vandring skal vi nå kjøpe vårt første telt. Jeg har ingen erfaring med telt fra før og håper på gode råd fra dere. Det som er viktig for oss er: - Lav vekt - Lett å sette opp - Lav kondens - God plass til to - Gjerne vindu Pris er mindre viktig. Etter å ha lest litt i gamle tråder ser det ut til at Hilleberg Nallo er bra for vårt vedkommende. Men finnes det noe som er like bra, eller enda bedre? Trond Erik

Plass på hyttene reserverte vi i god tid på forhånd. Bamse Brakar, The Dog, Raggen og jeg (Langbein Rise) tok kveldsflyet fra Oslo til Geneve. All bagasjen kom frem. Fra flyplassen videre ca 1 time med taxi til Chamonix hvor vi overnattet. Det regnet på kvelden, men værmeldingene var lovende og vi var spente optimister. Dag 1: Grands Montets – Refuge d' Argentière Det ble sol og jeg våknet til helikopterdur og at de sprengte ut rasene rundt heisområdene. På formiddagen ble det litt surr og vi måtte kjøpe noen småting. Dermed fikk vi ikke tatt bussen videre til Argentière før ved lunsjtider. Vi tok heisen opp til Aiguille des Grands Montets (3295). Ned derfra fikk vi pudderføre nedover. Jeg gikk på trynet i løssnøen og måtte lete i over ett kvarter før jeg fant igjen begge skia. Kjørte ned på Glacier d' Argentière i ca 2600 m høyde. Derfra labbet vi på feller opp til Refuge d' Argentière (2771). Det ble varmt i solsteiken, og jeg ble gjennomsvett på vei opp til hytta. Totalt ble det en kort tur på ca 3 timer. Like etter vi kom frem seilte ett løssnøskred rett over sporene våre. Litt guffent, men det forteller at når sola for varmet opp snøen på ettermiddagen løsner det lett skred. Møtet med hyttesystemet i Alpene ble litt anderledes fra det jeg var vant til i de norske fjellene: strengere og trangere, men helt greit. Dag 2: Refuge d' Argentière – Champex Morgenen tok vi 05:00. Det gjorde også de fleste andre. Det var selvbetjent frokost. Vår andre dag på tur ble også bare fint vær, selv om det bygde seg opp haugskyer over dalene. Fra hytta rant vi ned på breen til ca 2600 moh. Der fulgte vi sporene andre hadde satt før oss opp til Col du Chardonnet (3321). Vi hadde fått advarsler om at renna ned fra skaret skulle være svært bratt, men det var ikke mer enn 40-50°. Jeg gikk ned med stegjern og isøks. På med skiene igjen og vi randt innunder Grande Fourche og tok på oss feller for å komme opp til skaret Fenêtre de Saleina på 3261 moh. Så gled vi bortom Cabane du Trient og videre ned østsiden Glacier du Trient langs dramatiske brefall. Ved ca 2770 moh tok vi rett til høyre og opp i det lille skaret Col des Escandies (2793). Da gjensto en flott nedkjøring i seig vårsnø ned Val d' Arpette. Fra ca 1600 moh kjørte vi i alpinløypene med så vidt nok snø til at vi kom helt ned til hovedveien gjennom Champex. Vi fikk tak i en taxi som kjørte oss til Bourg St Pierre. Denne dagen kåret vi til turens flotteste: flottest natur, mest spennende og beste nedkjøring. Dag 3: Bourg St Pierre – Cabane de Valsorey Kvelden i forveien rekognoserte vi litt rundt i denne trange koselige byen. Krokusene hadde akkurat begynt å blomstre og dannet en vakker ramme rundt stedet. Vi følte det var riktig å starte tidlig denne dagen også. Siden det var 1400 høydemeter og det kunne være greit å ikke bli kokt av sola. 3 av oss gikk på Crocs, men det funket bra og var deilig å slippe plastskiskoa for en stund.Vi måtte bære skiene i nesten 2 timer oppover dalen innen vi fikk snøføre. Utpå dagen fikk sola tak og myknet snøen. Det gjorde også at det ble mange glipptak som tappet krefter, men vi klarte stoppe og studere utsikten med gjevne mellomrom allikevel. Det tok i overkant av 5 timer å komme frem og ble en seig dag med mye svette. Så dermed var det godt å komme fram til Cabane de Valsorey (3034) og bli servert kald øl og salt suppe. Dag 4: Cabane de Valsorey – Cabane de Chanrion Dette skulle være en av de fine nedkjøringsdagene, men først måtte vi opp 600 høydemeter til Col du Couloir (3660). Deretter en kort, bratt bakke og så opp til Col du Sonadon (3520). Så fulgte nedkjøring blandt brefallene på Glacier du Mont Durand. Beste nedkjøring var mot til Grand Charmotane hvor sola hadde myknet den øverste delen av skarelaget. Til sist måtte vi litt opp for å komme frem til Cabane de Chanrion på 2462 moh. Det tok oss ca 5,5 t og ble dermed en lang ettermiddag på hytta. Denne hytta var ikke så full og det var god plass på sovesalen. Dag 5: Cabane de Chanrion – Cabane de Vignettes via Pigne d' Arolla Siden vi hadde vent oss til å stå opp i 5-tiden, så fortsatte vi med det. Normalruta går opp Glacier d' Otemma som er flat og kjedelig. Vi valgte heller å gå over Glacier du Brenay som har ett bratt brefall og opp på Pigne d' Arolla (3790). Vi våknet til stjerneklar himmel og været holdt seg fint hele dagen. Det var mye fjell å ta bilder av underveis. Brefallet forserte vi på stegjern eller skarejern. Skarejern gikk raskest. Siste stykket opp til Col du Brenay var langdrygt, men på toppen av Pigne d' Arolla ble vi belønnet med kjempeutsikt. Nedkjøringen til Cabane des Vignettes (3160) var bratt og fin. Proteinhungeren var stor da vi kom frem ved lunsjtider, så vi prøvde rösti med egg og øl. Det smakte fortreffelig. Hytta var nyoppusset og moderne. Dag 6: Cabane de Vignettes – Zermatt Værmeldingen var tiltykning til snø utpå ettermiddagen. Turen mot Zermatt er over 3 mil og går over 3 skar. Vårt motto er opp med sola og ut på ski for å bli blid. Først krysset vi over Glacier de Mont Collon og opp til col d' Evêque (3382). Deretter en fin nedkøring til Haut Glacier d' Arolla og så opp til Col du Mont Brulè (3213). Deretter en langdryg tur over Haut Glacier de Tsa de Tsan opp på Col de Valpelline (3557). Nå begynte vi å føle uværet som kom trekkende. Det var kald vind og snø i lufta. Matterhorn prøvde stadig å gjemme seg i tåka. Det var spektakulært å svinge seg nedover mellom alle brefallene og blåisen rundt oss. Tilslutt kom vi inn i alpinanleggene ved Zermatt og ved ca 1600 moh tok snøen slutt. Det gjorde ikke så mye siden vi da var ved nest nederste heisstasjon Furi og fikk en øl i sola. Bonusdag: Breithorn Vi våknet til regn nede i Zermatt, men vi tok heisen opp til Kleine Matterhorn (3883) og været letnet. Skyene lå fortsatt nede i dalene og danset av og til opp på toppene. Vi labbet opp på toppen av Breithorn, 4164 moh. Der nøt vi lunsjen mens vi skuet utover Alpene. Etterpå ble det herlig nedkjøring i pudderet som hadde falt på natten. Videre ned fra Breihornplatået kjørte vi i alpinanlegget på Theodulgletcher og havnet etterhvert på ølstasjonen ved Furi. Vi fikk oppleve Alpene fra en av sine beste sider med bra vær i en uke. Lykkelige tilbrakte vi den siste dagen med sjopping i alle sportsbutikkene i Zermatt. Så tok vi toget tilbake til Genev og flyet hjem.

5 dager, 4 traverser og mange positive opplevelser rikere. Hva skal man si, og hvor skal jeg begynne. Til tider er det lett å sette seg ned og samle tankene etter en lang uke i fjellet. Men denne gangen her var det ikke like lett. Har så å si vært to og en halv uke i fjellet nå, og dekker i denne rapporten bare de nye fjellene jeg har vært på. Har tidligere dekket de toppene jeg var på i Trollheimen, og de jeg har vært på i tilknytting til mitt fødested. Kunne selvsagt lagt ut bildene jeg tok fra området rundt den nå sammenraste speilsalen, men kan gjøre det om det blir noen henvendelser. Uansett, jeg har lenge planlagt å gjøre et større innhogg i Jotunheimen og dens mange fjell som jeg ikke har fått sjanse til å være på til nå for min egen del. Det har i den sammenheng vært en del koordinering blant FF medlemmer, og det resulterte i en av de beste fjellukene jeg har vært på til nå. Været ble bare bedre og bedre, og det var nesten til det uutholdelige mot slutten av uken. Kvikklunsjen måtte kjøles ned før den kunne bli spist, og det var sikkert første gangen jeg ”måtte” drikke glovarmt øl. (Utrolig hvor varmt det kan bli i et bagasjerom i løpet av en dag). Selv om man sover i en bil fire dager på rad, så ødelegger det ikke opplevelsen fjellet gir. Les videre i rapporten og få et lite innblikk i hva jeg opplevde i området rundt Spiterstulen og Turtagrø i denne solfylte uken. Tirsdag 22. juli Denne traversen har Atomsilda dekket meget bra i sin turrapport som du kan lese her. Legger allikevel med et kartutsnitt og listen i den rekkefølgen vi gikk toppene. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13139&highlight= - Søre Bukkeholstinden - 2058 moh - Vest for Søre Bukkeholstinden - 2015 moh - Store Bukkeholstinden - 2213 moh - Midtre Bukkeholstinden Øst - 2154 moh - Midtre Bukkeholstinden Vest - 2135 moh - Bukkeholstinden V1 - 2166 moh - Bukkeholstinden V2 – 2166 moh - Bukkeholstinden V3 – 2161 moh - Nordøst for Bukkeholstinden V3 – 2090 moh - Bukkeholstinden V4 – 2166 moh - Bukkehøe – 2314 moh - Nørdre Bukkehøe – 2100 moh - Nørdre Bukkeholstinden – 2149 moh - Nørdre Bukkeholstinden Ø1 – 2090 moh - Nørdre Bukkeholstinden Ø2 – 2085 moh - Nordaustre Bukkeholstinden – 2011 moh - Styggehøe – 2213 moh - Styggehøe Øst – 2200 moh Torsdag 24. juli Etter en velfjortjent pausedag etter den lange traversen over Bukkeholstindene, så var benene fylt med ny energi, og det gjorde for så vidt ingen ting at den planlagte starten ble forsinket i en liten time. Dette skulle allikevel bli min første tur i Hurrungane, og jeg var meget spent på hva som ventet meg i fjellet. Jeg hadde en liten anelse om at det kunne være bratt, og ha en fantastisk utsikt. Min forutinntatte holdning stemte 100%, og jeg ble absolutt ikke skuffet. Odd Arne, Atomsilda og meg var det planlagte turselskapet over disse toppene, og vi hadde med diverse klatreutstyr for å takle eventuelle problemer som måtte dukke opp. Vi fikk verken bruk for tau eller sikringsutstyr da vi syntes forholdene absolutt var gode nok til å droppe dette. Møtte på Robert fra FF da vi var på vei til Nørdre Soleibotntinden. Alltid trivelig å treffe andre i ”samme” ærend . Vi var noe skeptisk på snøflanken over til Store Soleibotntinden, men den var ikke noe stress å krysse da den var mindre bratt enn hva vi hadde fryktet på forhånd. En isøks er absolutt kjekt å ha til kryssing av snøflanker, og det kan også anbefales til andre som vil gå her. Kommer oss opp til Store Soleibotntinden, og går utover til Søre Soleibotntinden. Eggen ut til Søre Soleibotntinden er morsom og utfordrene på samme tid. Returnerer tilbake til bilene etter dette. Atomsilda må dra hjem grunnet noen problemer med bilen, Odd Arne drar til Leirvassbu, mens Håvard og Gråbein ankommer denne kvelden. - Nørdre Soleibotntinden – 2030 moh - Store Soleibotntinden – 2083 moh - Sørøst For Soleibotntinden (S1) – 2020 moh - Søre Soleibotntinden (S2) – 2049 moh Fredag 25. juli Håvard og Gråbein velger å bestige Soleibotntindane denne dagen sammen med noen andre kjendiser, mens jeg får en alenetur over Dyrhaugsryggen og de Nestnørdre Midtmaradalstindane. Værmeldingen som henger på Turtagrø varsler veldig varmt vær denne dagen, og jeg ser derfor med stor fordel å starte tidlig på denne turen. Etter det jeg har sett på kartet er dyrhaugsryggen lang og slak, med mange høydemeter å overvinne. Starter derfor klokken 07.15 fra bilen for å unngå den verste varmen. Står på toppen rett i underkant av to timer, og kan nyte utsikten av toppen jeg var på dagen i forvegen, samtidig som jeg får Storen fra orkesterplass. Klyver meg sakte og sikkert bortover dyrhaugsryggen og tar med meg de fire Dyrhaugstindene. Sitter noen minutter ekstra på den Søre Dyrhaugstinden slik at jeg får i meg noe mat og en del drikke. Temperaturen er til å ta og føle på, samtidig med at jeg bekymrer meg noe for Berges Skar. Klyver ned til Berges Skar, og ser snart at det ikke er så vanskelig som jeg først forestilte meg. Kommer meg lett opp til de Nestnørdre Midtmaradalstindene. Ringer Håvard fra denne toppen for å finne ut hvor de befinner seg på Soleibotntraversen. De er da på Store Soleibotntinden. Vinker da til Håvard, Gråbein og denne for så vidt ganske kjente kjendisen. De ser meg, og jeg snur og returnerer tilbake samme vei som jeg kom til denne toppen. En fordel med å gå denne vegen tilbake er de 600 høydemetrene jeg sparer kneene mine for i snøflanken på nordryggen til Store Dyrhaugstinden. Ekstra godt er det å komme til Turtagrø denne ettermiddagen og ta seg et par kalde øl. Etter mye frem og tilbake blir neste dags tur planlagt mellom Håvard, Gråbein og meg. Vi skal nemlig gå Austabotntindtraversen. - Store Dyrhaugstinden – 2147 moh - Midtre Dyrhaugstinden Nord – 2135 moh - Midtre Dyrhaugstinden Sør – 2134 moh - Søre Dyrhaugstinden – 2072 moh - Nørdre Midtmaradalstinden – 2025 moh - Nestnørdre Midtmaradalstinden – 2062 moh Lørdag 26. juli Noen forutsetninger blir lagt på fredagskvelden for at dette skulle gå i orden. Vi skulle begynne å gå klokken 06.00, opplæring på tau og taubruk. For min del kom dette til å bli første gangen jeg hadde brukt tau ”in real life”, og det var derfor mange tanker som snurret rundt i hodet mitt. Kommer til Berdalsbandet klokken 05.30, hvor vi møter Mayhassen og tinderanglerne.no. En kjapp frokost blir fortært, og det er litt frem og tilbake om hvilken vei som er den mest fornuftige å gå. Tinderanglerne og Gråbein går den ”vanlige” ruten, mens Håvard, Mayhassen og jeg går den ”vanlige” ruten motsatt vei. Grunnen til at vi gjør det på denne måten var at Mayhassen ønsket å gå denne usikret. Jeg og Håvard starter å gå klokken 06.15, noen minutter etter Mayhassen. Vi går i et ganske normalt tempo og treffer etter hvert på Mayhassen på dagens første topp som er den Vestraste Austabotntinden. Nyter utsikten der i noen få velfortjente minutter før vi går videre (med vi så tenker jeg på Håvard og meg). Mayhassen er allerede godt på veg da Håvard og jeg setter i gang, og vi møter først på Mayhassen da vi kommer til V0. Til tider så syntes jeg at flanken til V0 var noe utsatt, og det var egentlig godt å ha passert denne. Håvard og jeg går ut til toppunktet og tar noen bilder der, mens Mayhassen springer videre. Det tar ikke lang tid før vi ikke ser noe mer til han, og Håvard og jeg må ta frem tau og seler for å komme oss videre. Mayhassen som må ha gener som er i en krysning mellom fjellgeit og apekatt har allerede funnet ut hvor mange rappeller vi trenger, og det stemmer ganske bra med hva vi må gjøre. Er nervøs for det med rappeller, men etter å ha gjennomført tre rappeller fra Store til Søre så begynner tilliten til tauet å bygge seg opp. Da Håvard og jeg kommer på Søre har Mayhassen for lenge siden passert pinakkelen, og jeg må til da ta den mest ubehaglige rappellen så langt. Fra Søre og videre mot pinakkelen er den letteste løsningen å ta en 24 meter lang rappell. For meg så er det mye luft uansett hvordan jeg ser på situasjonen, og det føles ikke helt naturlig å slenge rumpa utenfor en fjellkant uten å kunne se bakken nedenfor. Turid som kommer motsatt vei roper til oss at tauet mangler en meter fra å røre bakken, noe som passer oss perfekt. Jeg rappellerer først og møter Gråbein og Tinderanglerne.no som akkurat har passert pinakkelen. Etter å ha dratt ned tauet tar Håvard og jeg en velfortjent matpause og drikker noe vann mens vi betrakter pinakkelen. Hva hadde vell hverdagen vært uten utfordringer, og løsningen til hvordan denne skal bestiges kommer snart frem. Det er godt med luft på hver side av pinakkelen, og det er helst ikke plass hvor man vil falle. Jeg sikrer Håvard mens han klatrer opp og fester topptauet. Jeg klatrer etter, og det er ikke plass til så mange sjelene på denne pinakkelen på samme tid. Vi bestemmer oss for å rappellere oss videre nedover pinakkelen. Det er sikkert mulig å gå denne usikret ned, men på grunn av luften i rundt oss, så føler vi det tryggere med et tau og sele rundt livet. Tauet kjiler seg fast i en sprekk da jeg er på veg ned, men heldigvis klarer Håvard å få det løst da jeg kobler meg ut og venter på en liten avsats. Kveiler i hop tauet, og putter det i sekken i tro om at vi ikke trenger å bruke det mer denne dagen. Går over til Austabotntinden S2, og møter på to stykker som sikrer seg opp til denne toppen. På bakgrunn av dette, og den nå nye tilliten til tauet og åtteren så trumfer jeg gjennom med at jeg også vil rappellere ned her. Etter denne rappellen legger vi alt klatreutstyr i sekken, og er for så vidt fornøyd med seks rappeller og en klatreetappe på en dag. Returnerer tilbake til Turtagrø hvor Mayhassen kommer tilbake til samme tid som Håvard og meg. Eneste forskjell er at Mayhassen har tatt Soleibotntindane i tillegg til Austabotntraversen!?! - Vestraste Austabotntinden (V2) – 2020 moh - Vestre Austabotntinden (V1) – 2100 moh - Store Austabotntinden – 2204 moh - Austabotntinden V0 – 2175 moh - Søre Austabotntinden – 2103 moh - Austabotntinden S2 – 2020 moh Takk for en kjempekul uke i fjellet!! askogvoll

Hei Skal bare hilse til alt fjellfolk fra snekker Tore og kona Vigdis. De bor på 1800meter i Rwenzorifjellene i Uganda. Sammen med de innfødte har de feiret 17.mai i dag. - Les fersk melding her: http://www.mitandi.com/mitandi---uganda/meldinger/'>http://www.mitandi.com/mitandi---uganda/meldinger/ - Kom gjerne på besøk til Rwenzorifjellene: http://www.mitandi.com/ mvh Christin

Har lenge vurdert anskaffelse av telt, men det er jo helt umulig å finne frem i jungelen. Prisen er ikke så viktig, poenget er at det skal være bra og at jeg skal bli fornøyd. Jeg skal ha et telt til alle værforhold, med myggnetting, vindstabilitet, lite kondens, høy byggekvalitet og smarte løsninger. Disse har jeg vurdert: Bibler I-tent med fortelt: enduks lettvekter, totalt 2,4kg (?), få bardunfester (4!! på de nyeste versjonen), ingen stormmatter. Marmot Alpinist 2: Velprøvd telt med gode tilbakemeldinger i ekstreme forhold. Lite fortelt? Hel Sport Stetind: Fått høre om dårlig byggekvalitet (revet opp sømmer, brekte stenger), stemmer dette? Hel Sport Fjellheimen Xtrem: For tungt? stort, fint telt. Noen som kan si noe mer her? MSR dragontail: Lett, "stort" fortelt, enduks. Lite utprøvd, fanges mye vind i sidene?? Ett av de største spørsmålene jeg har er om man kan greie seg med et telt uten stormmatter i de ekstreme forholdene vi har i Norge. Dessuten: holder et endukstelt i de varierende forholdene her? Kondens? Håper noen kan komme med noen råd, jeg har virkelig vanskelig for å bestemme meg. Kan oppsummere bruken min her: - Lange gå/skiturer med 1-2 overnattinger (dette blir det nok mest av) - Ukesturer både vinter og sommer sammen med en person til (et par ganger i året) - Jakt og fisketurer i all slags vær - Må ha plass til bagasje i fortelt - Må være tett, jeg bor i Trøndelag/Vestlandet!

Det er vel en del her som har vært på tur 17.mai? Og nasjonalfølelsen er såklart på topp blant oss som dyrker fedrelandet i høyere grisgrendte strøk...? Så da har vi så klart med oss flagget på tur. Og med flagget er det ikke sjørøverflagget, sigd & stjerne eller sørstatsflagget det er snakk om, men det ubesudlede norske flagg Så utfordringer er: Kom med ditt 17.mai-turbilde. Her følger hvertfall mitt bidrag:

Forord (dagene før dagen): De siste dagene har jeg tilbrakt på min families landssted i Risør, det har vært noen fine dager, men en god del vind. Før jeg dro sørover tok jeg en titt på min gode venn Norgesglasset for å sjekke om det var noen topper i området. Jeg bestemte meg for å vurdere noen kommunetopper, og plukket ut på World Wide Vikings ( www.wwv.no ) sin hjemmeside. To dager før ”turen” jeg skal skrive om var jeg en tur innom Arendal for å delta i mitt første O-løp. Det var kretsmesterskap og jeg fant postene, men som nybegynner tok jeg feil på en post da jeg ikke skjønte kontrollkodene for mine poster. Etter det kjørte vi nordover fra Froland og sprang gjennom tett eikeskog opp på Ansmyrheia (260). Tvedestrand kommune sin høyeste topp. En liten svipptur fra Vålandstjern (3 km), men utsikten var ikke stort å skryte av bare litt sikt ut mot havet på østsiden av åsen. Men jeg kan anbefale å sykle veien mellom Vålandstjern og Nes Verk, noe av det morsommere jeg har gjort, sykla til Risør (37 km). Så var selve dagen for sommerens fjellvorspiel kommet! Tirsdag 10. juni hadde jeg planer om å sykle og løpe fra hytta i Risør, og bestige høyeste topp i Risør (Espehaugen 244 moh), Gjerstad (pkt. ved Solhomfjell 587 moh) og Vegårshei kommune (Hovdefjell 524 moh). Når jeg ser på norgeskartet virket dette passe overkommelig ut, men det skjuler seg mange harde mil på svingete og kuperte sørlandsveier. Jeg estimerte turen på øyemål ca. 10 mil totalt, men det ble lenger enn som så. Den sure vinden!: Etter jeg leste turrapporten til Mayhassen sin tur i Gjøviktraktene ble jeg inspirert til å gjøre en liknende tur. Siden jeg ikke har noen racersykkel var jeg heldig og fikk låne landeveissykkelen til min onkel (takk!) til denne turen, det gjorde dagen mye artigere så jeg kunne sykle raskere. Jeg er ikke vant med lange sykkelturer, mine økter ligger vanligvis ikke lenger enn på 7 mil. Dagen før pakket jeg sekken med en vindjakke, terrengsko, saft og vann, sjokolade, brød, rosiner, GPS og kart, lappesaker og penger. Det meste skulle være klart for en super tur! Stod opp klokken 06.34, spiste frokost, pusset tennene og gjorde mine siste forberedelser. Hoppet opp på sykkelen (kl. 07.20) og merket at jeg ikke hadde fått sovet nok denne natta, altfor varmt og mye spenning forstyrret nattesøvnen. Været var pent med spredt skydekke og passe temperatur, men VINDEN fra vest (alle kanter!) var ikke til å kimse av. Over 10 m/s blåste det, og verre i kastene! Men jeg tråkket i mot, og musikken på øret hjelper på humøret når en sykler alene. Startskuddet og Espehaugen (244): Veien ut mot Akland har jeg gått noen ganger på rulleski før, men herfra var det opp med kartet for å orientere seg videre. Jeg tok feil på noen sykkelveier ved Sørlandsporten, men til slutt parkerte jeg sykkelen ved et hogstfelt i nærheten av Moland. Her går det en traktorvei et stykke opp på østsiden av Espehaugen, men den er litt vrien å finne. Så turen opp ble litt bushing i skogen før jeg kom innpå veien. Det går en umerket sti opp til toppen fra der traktorveien slutter. Det var litt utsikt på østsiden av åsen, men ellers skog på selve toppunktet. Deilig å ha vært på høyeste punkt i en kommune jeg har hytte i! Nå var turen godt i gang og etter å ha satt meg på sykkelen igjen satte jeg kursen mot Gjerstads dype skoger. Syklet om Indre Søndeled og inn til Gjerstad sentrum, holdt meg unna E18. I Gjerstad tok jeg litt formiddagsmat før en liten oppstigning mot Øy og Nissedal stod for tur. Nå blåste det bra, men naturen i området var fabelaktig med nydelige vann. Landskapet minnet veldig om området rundt Skrim og Blefjell, eller mest likt Sørlandet. Solhomfjell, dagens høydepunkt: Litt før høyeste punktet på ”fjellovergangen” syklet jeg opp en grusvei ved Heiland. Jeg parkerte sykkelen og studerte et kart over Solhomfjell naturreservat. I området går det skiløyper om vinteren og fine turstier. Fra P-plassen (260 moh, bratt vei opp) som er en snau kilometer nord for Heiland går det blåmerket sti til blant annet Solhomfjell (over 6 km). Godt å få på seg joggeskoene igjen, og ingenting er som å jogge i vakkert fjell/heiterreng i pent vær. Etter noen høydemeter var jeg oppe på Marisheia (574), her gikk det litt ned før jeg stakk opp på et naturlig punkt hvor høyeste sted i Gjerstad var. Siden jeg var i området var det ikke lange veien bort til selveste Solhomfjell (659 moh i Nissedal). Dette var en skikkelig sørlandsperle, med god utsikt ut mot havet og mot innlandet. De bratte fjellsidene på vestsiden av Nisser dominerte utsikten mot nordvest. En kunne også se Lifjell, Jonsknuten, Urdnosi, Hovdefjell og Sørlandsheiene. Dette måtte nytes noen minutter med litt niste, vinden var sur så jeg satte meg bak en stein. Dukkert, og kroppen kjenner kjøret: Etter å ha skrevet seg inn i topprotokollen til Havrefjell Turlag jogget jeg ned til sykkelen. På veien unnet jeg meg et aldri så lite bad i en liten pytt, deilig å få av seg litt skog og svette! Når jeg studerte kartet så jeg fram til noen herlige sammenhengende nedoverbakker mot Øy fra Heiland, neida det gikk stadig oppover. Og når det gikk ned, ble det straffet med noen motbakker som følge. Da er det greit å tenke på Arne Garborg sine ord; ”Hadde det ikke funnes motbakker, da ville ikke mennesket kommet høyere”. Så motbakker, det er gøy! Vinden er verre, den som hadde hatt et sykkelfelt å ligge etter nå… Fra Øy til Åmli var det stadig ingen dans på roser, nå kom vinden på langs av Nidelva og vinden kom fra sør i kraftige kast. De 17 km ned til Åmli føltes ut som 17 mil for å være ærlig. Åmli, Hovdefjell og skogbrann: Her bestemte jeg meg for å ta en timeout, og få i meg skikkelig med næring. Inn på Ica og Essostasjonen, opp med bankkortet og dyttet i meg et eple, hamburger, sjokolademelk og noen kanelgifler. Var kanskje ikke det beste å få i seg, men som Jørgen Aukland sier; ”Før et løp, spis det du liker!” Dette var dog under en økt, men etter denne stoppen kom kreftene noe voldsomt tilbake!!! Resten av turen, så gikk sykkelhastigheten høyere og høyere. Helt siste stykket fra Vegårshei, lå farten mellom 34-50 km/h og et snitt på 37. Så raskt gikk det ikke mellom Storbrua-Hovdefjell-Bakke Gård. Jeg skulle jo opp på en topp til! Fra Storbrua gikk det asfaltert vei mot Ufsvann, men grusvei med middels standard fra Eikås og mot øst. Selve veien opp til Hovdefjell er bomvei og forholdsvis bratt, særlig siste stykket. Syklet opp med de smale hjulene, med et par trillepartier. Jeg fikk høydeskrekk på toppen, ikke av den fine utsikten, men av den over 100 meter høye masta på toppen! Den svaiet i brisen rett over lille meg. Mens jeg gaflet i meg noen kanelgifler og litt saft spurte en som arbeidet med masta om jeg hadde lagt merke til en skogbrann. Nei, jeg hadde ikke sett noen skogbrann. Så pekte han i retning Arendal og sa at det hadde vært brann i området rundt Froland. Jeg måtte raske meg hjem til brygga i Risør, i fare for at brannen skulle spre seg. Neste dag fikk forresten brannen førstesidestoff i Agderposten. Endorfinkicket og the finish line: Nedturen gikk fint for seg tross det var en sykkel med asfaltdekk jeg brukte. I bunn ved Gisletveit ventet noen seige grusbakker mot øst før jeg sykla ned bakkene til Bakke og hovedveien. De resterende milene virket overraskende lette, jeg hadde bare lyst til å tråkke på i hver bakke. Nå fikk jeg virkelig smake på et herlig endorfinkick! Så veien hjem gikk om Vegårshei og Eksjø til Akland, derfra samme vei hjem til Risør. Da jeg var i mål (kl. 20.00), følte det ut som jeg kunne syklet mange mil til, nesten litt synd å ikke være skikkelig kjørt etter en slik tur. Resten av kvelden bestod av å lage middag, vaske opp og spille noen runder kortspill. Kommende natt sov jeg skikkelig godt, med mange gode minner fra et spennende område! Nå burde jeg ha fått en god økt i beina, med tanke på Geiranger Halvmaraton søndag. Må bare få ut litt stølhet i beina og la min såre rumpe hvile i fred en dag. Resultat 10. juni 2008: *5 fjelltopper (1 punkt). *Total tid med pauser: 12t 40 min *Stopptid: 2t 45 min *Total distanse: 182 km *Per sykkel: 168 km *Per løp: 14 km *Snittfart sykkel (med sterk vind og trilling): 24 km/h *Max fart: 63,6 km/h *Akkumulert stigning: 3475 meter

Heisan, er på jakt etter et tre-sesongers telt og fant dette på nettet. Noen som har erfaringer med dette teltet? Skal brukes når familien er på tur. Vi er to voksne og to barn, og jeg tenkte at vi bruker to telt istedet for ett stort ett. Vi kommer sikkert ikke til å gå på noen ekstreme turer, men noen netter i fjellheimen må teltet tåle. Har fått med meg at Marmot er et anerkjent teltmerke, men det finnes jo ett hav av merker der ute. Prioriterer god plass og enkelhet framfor ekstreme egenskaper. Kan få dette til ca 250 dollar, er det en god deal?

Etter tur til Dumhøe og Vestre Skarstinden dagen i forveien, var fredagens turmål Store Smørstabbtinden (2208 moh). Jeg har vært på toppen to ganger tidligere, men som en av Jotunheimens absolutte fineste utsiktstopper kan denne absolutt avlegges et besøk mer enn èn gang. Det var igjen en svært varm og vindstille dag da jeg forlot Krossbu etter frokost. Jeg la i vei på tydelig sti på nordsiden av Leira. Elva fosset meget stri nedover fra Leirbreen og egen form kjentes overraskende bra. Motivasjonen for en ny topptur var det heller ikke noe i veien med på en dag som dette. Etter en liten halvtime møtte jeg på ei rypemor med seks små rypebarn som løp avgårde i alle retninger. Mor passet som vanlig godt på og holdt vareopptelling idet jeg passerte. Ved brekanten av Leirbreen er dessverre den fine breporten nå klappet sammen. Breen lå likevel fin og hvit opp mot flere av tindene i området og er et herlig skue en tidlig juli formiddag. Jeg dreide nå litt over mot nordøst og kløv videre opp lia mot høyde 1723, sør for Leirvatnet som fortsatt lå islagt. Herfra er det panoramautsikt mot Hurrungane, Fannaråken og Steindalsnosi i vest. På Leirbreen har det dannet seg to store kratere, 10-12 meter i diameter og mange meter dype. Jeg kan ikke huske å ha sett disse tidligere og lurer litt på hvordan disse har dannet seg. Flotte å se på er de uansett. Etter en kort drikkepause ved høyde 1723 gikk turen litt østover og opp mot høyde 1857. Snøen lå hard og fin hele veien og snart kunne jeg se over kanten mot Leirdalen og mange kjente topper. Når det gjelder turen videre mot toppen, synes jeg for egen del det blir den fineste turen og klyve langs kanten på østsiden av "haifinna". Jeg synes Store Smørstabbtind tar seg meget godt ut fra denne kanten. Utsikten østover er dessuten flott å få med seg. Fra høyde 1857 blir det likevel fort nokså bratt og hendene må tas i bruk. Det gjelder likevel å ta det litt forsiktig. Nå på fredag var det nokså mye is og hard snø i dette partiet med endel løs stein i tillegg. Men partiet lot seg lett passere uten for store vanskeligheter. Etter dette er det rene parademarsjen opp til toppvarden. Det var likevel så varmt at jeg var halvsvimmel da jeg nådde toppen. Jeg vil hevde at utsikten fra Store Smørstabbtind er en av de fineste i Jotunheimen. Setter man seg ned på sørsiden av toppvarden og skuer utover ser man det aller meste av Jotunheimens små og store topper. Og fra ingen andre steder tar vel Storebjørn seg bedre ut enn fra nettopp her. Det ble en god time på toppen denne dagen med god mat og drikke. På vei nedover møtte jeg tre ungdommer på vei opp det bratteste partiet. De hadde absolutt noe å se fram til ! Snaue 4 timer opp og halve tiden ned var dagens beholdning. På vei ned møtte jeg igjen rypemora som nok en gang måtte igang med en vareopptelling. Ut over det var det stille og rolig i fjellet denne praktdagen i begynnelsen av juli. Mye tyder på at sesongen for toppturer ikke er kommet helt i gang. På elvesletta nedenfor Krossbu var det riktignok endel telt med deltagere på et brekurs i regi av DNT. Utover det var det kun 15 overnattinger på Krossbu - altfor få i det fine været ! Thor

Noen som vet om det er myggnetting i døren(e) i dette teltet ? Andre erfaringer med dette teltet ?

Jeg er en gutt på 21 år som alltid har vært interessert i skogen og naturen, friluftsliv, og helt siden jeg har vært liten pjokk har jeg blitt dratt med på tur. Naturen gir meg enorm mye og det å gå turer er første prioritet for meg! Har vært på en del småturer aleine, ellers mye med kompiser. Ifjor gikk jeg på friluftsliv på en folkehøgskole på vestlandet et helt år, og fikk utrolig mye tur erfaring fra mange mange turer i fjellet! Men jeg har aldri hatt noen særlig lange turer aleine før, derfor bestemte jeg meg for å padle Sootkanalen. Navnet på denne ruta er kansje noe misvisende, for Sootkanalen utgjør bare en del av turen. Kanalen har fått navn etter Engebret Soot, som levde fra 1786 til 1859. Han var født i Aurskog, og fløtningsingeniør av yrke. Sootkanalen er en av hans mange byggverk. På det meste arbeidet 600 mann med å bygge denne kanalen! Til planlegging av turen brukte jeg boka til Øystein Køhn, "Padleperler" utgitt i 2008. En herlig bok for de som liker å padle! Jeg har laget en video hvor jeg har prøvd å beskrive hvor turen går fra start til slutt. Føler egentlig det meste av info i forhold til en tur rapport kommer fram i filmen, ellers får dere bare spørre/si ifra!! Mvh Magnus Rismyhr

Heisann. Skal på telttur fra torsdag til søndag. Sommeren har kommet så planlegger uten telt, men med en liten pressening sånn i tilfelle det kommer noen regndråper. Men, det jeg lurer på. Hvordan hvor mye mat tar jeg med når jeg og dama skal være ute i marka i 4 netter? Hvor mye brød? Hvor mye kjøtt? Holder kjøttet seg? Rett og slett: Hva trenger jeg å ta med! Vi tenker å bruke sykkel til transport. Skal ikke nødvendigvis langt, men gjerne litt utfor alfarvei.

Vi er framme! Legger ut mer etter hvert. Les også i bloggen vår

BILDE CR fra Olsendriver Føåveggen i Sunndalen anbefales. Fin dag i sol på søndag. På: VPG Rune, Trine, Dag The Dog, Tor Arne og Anne S&D Lørdag: Dekkskift, Litjtoppen Randotur. Litjrenna på Vålåstadhammeren (?) S&D Søndag: Flåveggen via Ryttere i Storm Da fotokameraet har konka blir det bilde CR sett gjennom GoProlinsa. Flåveggen var veldig fin. Svaformen var ganske rusten fåsds. Topos for Flåveggen finner man i klatreføreren Klatring i Sunndal. .

Noen som har noen fine turforslag for en 3-4 dagers telttur i jotunheimen? Turen må ikke gå på bratte høye topper, da reisefølget har høydeskrekk. Og da mener jeg høydeskrekk.

Noen bra forslag? Vi kjøre dit vi skal overnatte, slik at barna kan sove i sine reisesenger. Finnes noe fint sted? Noe hotell i fjellet? Hvordan er det med snø nå? Bor i Moss, og vil kjøre kortest mulig Men vil over tregrensa.

Noen som har erfaring med dette teltet. Ser spennende ut, bra høyde og veier 5 kg. Kan fåes til 4200 kr og det er ikke ille pris synes jeg. 5 kg er vel omtrent det samme som Helsport Svalbard 3 som jeg har med ting og tang, men der er det lavere høyde. Holmeslet Backwood er høyere da men veier omtrent det samme som Bergans teltet. Tåler Bergansteltet en vinternatt på vidda? Finner ingen reviews på nettet.

Kan noen hjelpe meg i avgjørelsen?