Søk i nettsamfunnet

Skal kjøpe meg en ny sekk. Valget har egentlig falt på Osprey Talon. Lurer på om jeg skal velge 11 eller 22. Brukes i utg.p. til korte turer. Løping, sykling, korte fjellturer etc. Hadde egentlig tenkt på 11 ltr men er redd for at den kan bli litt i minste laget. 22 ltr er mer fleksibel mtp størrelse. Spørsmålet mitt er egentlig hvordan er 22 ltr med tanke på lite innhold, blir den slarkete og "stor" når jeg bare har med vindjakke, matpakke og litt drikke. Espen

Har satt opp ei pakkliste i Excel, veide hver ting for og få en oversikt hvor mye utstyret egentlig veier. (lettere og ta bort unødvendige ting da). Målet var å komme under 20 kg. Noen som vet hvordan man laster opp Excel-arket som bilde? Takker for alle tips Pakkliste 3 ukers tur PDF.pdf

Grunnen til turen: Ble kastet i land fra Røkkes nye kjemperigg Aker Barents pga startopp-problemer og plassbehov for alskens reperatører. Pluss litt kommunetopp interesse. Ble satt til å sitte stanby på hotel i Kristiansund i tre dager men det passet ikke Dag-G noe særlig. Første morgen gikk bussen inn til Batnfjordsøyri, forbi gamle kjente som Kvernberget og Freikampen. Siden jeg hadde god tid så gikk jeg de 6 kilometerene langs E39 til Furulia, deretter 4 km inn til Ulland. Flott natur. Fra Ullaland var det merket sti oppover i krattet. Ja stien den bare dro sin veg og jeg fant den ikke igjen før vegetasjonen lå bak meg på 7-800 moh. Krattskogen på vestlandet kan være stri. Resten av oppstigningen var bratt men en kjempefin tur i vekslende vestlandsvær. 2 x bonus: Snøtinden er kommunetopp for både Eide og Gjemnes kommune. 1 x bonus: Topptur med full lønn har aldri jeg vært med på før. 1 x bonus: Mens jeg var på toppen ringte finansministeren hjemmenfra. Min første lottokupong som jeg leverte inn bare pga grasrotmidlene til det lokale idrettslag, og som jeg aldri hadde brydd meg om å sjekke var gått inn med 47-k. Eneste minus var at fotoapparatet ikke var med på turen. Returen gikk samme veg. Totalt ca 30 km denne dagen med 1027 høydemeter fra hav til topp. Tror de fleste går fra andre siden (Eide), da det kom en tydlig sti opp derifra. Godt besøkt topp i følge toppboka. Dagen etter gikk turen til Molde og Skåla - 1128 moh. Også det en flott tur.

Så var det endelig klart for årets topptur! Jeg hadde gått litt i fjellet før i år, men for min trofaste følgesvenn Harald ble dette som vanlig den første og eneste turen til fjells i år....neste år blir det nok en kortere tur... Siden jeg synes rygger er morsomme å gå, så valgte jeg i år Svartdalspiggene fra nord, inkl Langedalstindene og Mesmogtinden om formen og tiden strak til! Vi måtte jo rekke middagen på Torfinnsbu! For å spare litt reisetid dro vi kvelden før til Lillehammer (vi bor i Osloområdet) for å kunne rekke båten fra Gjendesheim 0745. På veien opp dit ble det noen tekstmeldinger til Else Mari som vi møtte på fjorårets tur til Uranostinden/Falketind ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13153&highlight=uranostinden )…og jaggu sa hun ikke at hun muligens ville slenge seg med neste dag! Snakk om å ta ting på sparket! Avreise 0515 fra Lillehammer og dermed ute i god tid før båtavgang. Else Mari, som selvsagt dukket opp!, kom litt senere men fikk da være med båten hun også ….og været var flott!! Etter å ha fylt opp vannflasker på Gjendbu tok vi fatt på de første 1150 høydemeterene opp mot Nørdre Svartdalspiggen. Det gikk bratt opp stien til vi var oppe i Svartdalen, hvor vi tok av fra DNT stien og fulgte ett vardet tråkk oppover mot Nørdre. Denne stien gikk til å begynne med ganske langt mot nord for å runde opp på ryggen ved høyde 1625, men vi tok sats og satt i marsj rett opp mot ryggen via den venstre av de to meget markerte rennene som kommer ned fra ryggen. Til tross for litt skeptisk blant mine turkamerater ble de med opp renna. Det ble litt bratt (og vått) mot slutten, men en liten travers mot venstre over noen flate hyller løste den biten. Dermed sparte vi vel 15-20 min og ikke minst fikk vi prøvd oss på litt klyve/klatring Ferden videre oppover til Nørdre og deretter Store Svartdalspiggen gikk veldig fint, litt surt når den sluddet i noen minutter, men snart kom solen frem igjen….og ingen vind!! Nørdre ble nådd etter 3,5 timer og Store vel en halvtime etterpå. På vei bort til Store satte vi fra oss sekkene ca 100 meter før toppen siden vi ikke hadde med tau til rapell ned søreggen, og dermed måtte omgå denne i vest. Fy søren for ett flott stup det er på den toppen!! Ifm omgåelsen tok vi igjen to spreke menn som hatte gått forbi oss tidligere på dagen. Mens vi kom tuslende i siden kom de i tau ned fra toppen Så skikkelig kult ut!! Omgåelsen vår gikk for øvrig greit, selv om vi flere ganger oppdaget at vi ikke gikk langt nok ned, men til slutt kom vi ut på ryggen videre mot Midtre og Søre. Her var det flott å gå En liten nedoverskrent ble klatret/omgått (fritt valg!), men dette var en akkurat passe bred rygg til at det ble litt spennende til øst men også veldig trygt i vest. Midtre ble passert uten annen sermoni enn noen bilder og før vi viste ordet av det så var vi på vei mot Søre Svartdalspiggen. På vei dit tok vi dagens andre lunsj På Søre var vi etter ca 6 timer. Her skulle vi ta avgjørelsen om å gå ned i Langedalen eller fortsette videre over Langedalstinden, Mesmogtinden og de to 10-metringene sør for Langedalstinden. Vi var ved godt mot i solsteiken og gikk selvsagt videre! Opp mot Langedalstinden gikk det saktere med oss gutta, formen var tydeligvis i samsvar med treningsgrunnlaget…hehe. Ned fra toppen og ned til skaret mellom Langedalstinden og Mesmogtinden skulle det være et vanskelig punkt i følge ”Bibelen” men det så vi aldri noe til. Verken vi som gikk oppe på ryggen eller han som gikk nede i sydsiden. I skaret ble sekken og Harald igjen, mens jeg og Else Mari tok fatt på det som nedenfra så ut som dagens tøffeste oppstigning . Her skulle det også være et vanskelig punkt, men bortsett fra ett litt vanskelig, men absolutt ikke luftig punkt, var dette grei skuring. Dette punktet kunne også greit omgås noen meter til høyre ved å smyge seg bake en stor oppreist blokk og deretter klyve opp igjen på ryggen. Toppen ble nådd 8 timer etter starten fra Gjendebu og der oppe satt jaggu de to rapellkarene fra Store Svartdalspiggen!! Godt i gang med middagen De skulle videre mot Torfinnseggje for å overnatte der før de skulle gå løs på Torfinnstindene neste dag. Vi satte i marsj ned mot skaret igjen da tiden begynte å bli knapp for å rekke middagen! Nedturen tok vi via en markert renne som startet vel 100 meter fra toppen, løst men veldig greit! Fulgte denne til vi var på høyde med skaret og traverserte deretter bort til skaret og sekkene. Nå skulle vi ned en løs skråning før vi kunne gå bort til Midtre og Søre Langedalstinden. Å komme seg ned tok litt tid, men til slutt fant vi da en vei ned. Som alltid vanskeligst å finne veien ned en ukjent skråning hvor man ikke vet hva som lurer på nedsiden av kanten. Nedenfra så gir veien seg selv. Vel nede satt jeg og Harald kursen mot 10-metringene, mens Else Mari som ikke kunne se noe poeng i slike knauser fortsatte rett ned i den gryta som omsluttes av Langedalstind, Mesmogtinden og Kvitskardstinden. Det som på kartet er inntegnet som en bre, var det knapt noe igjen av, så vi hadde ingen betenkeligheter med å sende henne alene ned der. Opp til Midtre og Søre Langedalstinden gikk det fort, vi gikk ikke på den snøbreen som jeg hadde stilt spørsmål om her inne tidligere, men på det brede steinpartiet nedenfor denne. På Søre Langedalstinden møtte vi en enslig vandrer som fortalte oss at han kommet opp den renna vi hadde tenkt å gå ned, så da fant vi jo den fort! Ned renna var det løst, men dermed gikk det også fort! Det var bare å lene seg innover og skli!...og passe seg for steiner fra han som gikk øverst! Vel nede satte vi i marsj ned til Langedalstjernet, lettgått!! Vi krysset elva fra tjernet og fulgte DNT stien til Torfinnsbu, noe som vi skjønte var ett lurt valg når vi så alle rennene som vi hadde måttet krysse opp/ned på østsiden av elva. Vi var nå helt på felgen og brukte lang tid ned og bort til Torfinnsbu. Vi var fremme 2035, 11 timer og 50 min etter starten. Else Mari hadde kommet vel 30 min før oss. Ingen treretters middag å få, men god mat fikk vi allikevel!...og en fortjent øl etter 8 topper på en dag Neste dag ble det båt til Bygdin og haiking og diverse andre transportopplevelser kom vi oss til slutt av gårde mot Oslo. En flott helg!

Halvor, meg og til og med boxeren Maja fikk en god natts søvn på koselige Leirvassbu. Været var meldt bra i forvegen, men da vekkerklokka kimet kl. 08.00 lå det tunge skyer rundt toppene. Æsj! Jeg hadde ikke lyst til å gå noen lang tur i gråvær, så vi sov en time til i håp om at det så lysere ut da. Det var ikke blitt noe merkbart bedre, men tur ble det uansett for i morgen var det meldt knallvær. Hvis ikke hadde vi nok reist hjem... Maja var glad for å være med, og hun fikk gå løs under oppsyn over Høgvaglen og inn i Semeldalsmunnen. Målet for dagen var Austre Rauddalstind og Høgvagltindane. Vi møtte et stort turfølge fra Olavsbu i det vi trasket oppover mot Rauddalsbandet. Jeg hadde lyst til å prøve å nå Austre Rauddalstind direkte fra nordøst, men da vi nærmet oss og det i tillegg kom en regnbyge tok vi ikke sjansen med tanke på at vi hadde med en lite fjellvant boxertispe. Vi trakk over noen snøfonner og inn i Simledalen. Her var det nokså goldt terreng øverst ved bandet, men lenger nedi dalen er det friskt og frodig. Opp mot Rauddalsryggen fulgte vi fjellskråningen opp mot pkt-1930. Her var det noen små hamre vi slet med å få med bikkja, og på slutten var det noen sva der bikkja klarte seg lettere enn meg og Halvor (hun har klør!). Det var flere tydelige sprekker på breen ved siden av så det var ikke noe sted å gå uten tau. Opp til Austre Rauddalstind ble det gradvis brattere, og vi satte igjen bikkja ved gul-punktet like før toppen. Her var det litt småutsatt klyvingen på venstre side av en hammer. Selv om det var vått følte ikke jeg det som noe skummelt. Null sikt ved toppvarden, jippi!! Ikke noe sted å slå seg ned så vi returnerte straks til hunden. Planene om Høgvagltind ble forkastet delvis på grunn av været, og delvis på grunn av at vi var usikre på om vi rakk middagen på Leirvassbu. Ned til Simledalen skle vi raskt ned fonna vest for 1930-toppen (se video). Etter det klarte vi å tulle oss inn i noen bratte hamre som vi lett kunne ha omgått lenger mot øst, men vi kom oss nå ned med tiden til hjelp. Simledalen var faktisk en nytelse å følge bort til Gravdalen. Storutla var litt kinkig å komme over, men vi fant til slutt et sted å komme over tørrskodd. Grusveien tilbake er ganske kjedelig å følge, og det føltes ut som en evighet tilbake til Leirvassbu. Vi tok en titt på nødbua Nøgla som ligger ved stiskillet mellom Leirvassbu, Gjendebu og Skogadalsbøen, et stilig krypinn som man sikkert setter pris på om man kommer utfor en snøstorm en kald vinternatt. Filmsnutt: Turdata: 8t 15min 1250 høydemeter 25 km 1 topp > 2000 moh.

Hepp! Trenger tips og helst sakkyndige vurderinger helst brukererfaringer, men såklart velmente råd og tips holder i massevis! Men hva mener dere er beste teltet? Kjør debatt! Kom gjerne med andre tips til telt i samme ligaen! Takk!

Værmeldingen så lovende ut da vi ankom Leirvassbu dagen før denne turen. Etter tre rolige dager på Bjørn-Evens hytte var det på tide med en lang og spennende tur. Det hadde sluttet å regne noen timer før vi la i vei fra Leirvassbu mot Olavsbu. På Høgvaglen fikk vi se morgensola bre seg over Gjendealpene et stykke unna. Skydekket var nokså skiftende, men stort sett pent vær med enkelte dotter rundt tindene. Etter å ha fylt opp vannflaskene ga vi på opp mot Skarddalstinden (2100), dagens første topp. Vi først nå at det lå snø på de høyeste toppene, blant annet Visbretind, Bukkehøe, Hellstugutind og Knutsholstind. På ryggen videre mot Skarddalseggje lå det mye våt og glatt navlelav, så vi måtte trå varsomt. Det tjuknet litt til nå, men med enkelte åpnenbaringer. Vi angret på at vi ikke hadde med en kikkert slik at vi kunne titte etter sekken til Bjørn-Even i Rauddalseggjes nordflanke. Nå bratnet det til! Vi visste at det var lett klatring opp mot Skarddalseggje (2159) og var nokså spente på hvordan det ville bli. Sondre følte at opptaket i starten var ekkelt på grunn av fraværet av bøttetak og glatt fjell. Bjørn-Even syntes at det heller var verre lenger oppe. Vi prøvde å følge ryggen hele veien, og etter det første opptaket var det stort sett enkel klatring, klyving og en luftig egg. Vi fortsatte ganske umiddelbart å fortsette ned østryggen mot Skarddalen på grunn av tjukk tåke ved toppvarden. Planen var nå å gå videre over Rauddalseggjes to topper før vi sjekket inn på Olavsbu. Men Bjørn-Even begynte å kjenne smerter i venstre kne etter bakkene ned fra Skarddalseggje. Vi tok en pause og diskuterte situasjonen. Det endte opp med at han ville fullføre planen, tøft gjort! Vi passerte Skarddalselva på en snøbro like nedenfor utoset og tok fatt på bakkene opp mot Austre Rauddalseggje (1936). På vei oppover støttet vi på noen reinsdyr som aldeles ikke hadde tenkt til å angripe oss, de bare løp sin vei. Planen var å forsøke oss på den lite beskrevne ruta mellom Austre og Midtre Rauddalseggje (2016). Det eneste vi visste var at det skulle være en smal egg og klatring grad 2-3. Den beskrivelsen stemmer på en prikk! Først var det litt klyving før vi måtte over en knivskarp egg som helte nedover med et lite hakk i bunnen (utsatt der!). Så kløv vi opp på en pinakkel med et skråsva på den ene siden. Det er høyt ned på alle kanter, men ikke vanskelig. Etter pinakkelen krabbet vi oss over en egg som er ca. 1/2 meter bred og 10-15 meter lang før klatringen opp til Midtre Rauddalseggje tok til. Det var stort sett klatring mellom store blokker. Grad 2-3 er nok ganske rimelig å sette her. Øverst er det nok mest utsatt. Vi fant tre slynger, så det har garantert vært noen her før oss i nyere tid. Etter å ha pustet ut og pulsen sank til under terskel fortsatte vi ned til skaret mot Store Rauddalseggje (2168). Bjørn-Even likte ikke klyvingen ned her. Ikke at det var skummelt, bare slitsomt og irriterende grunnet mye hopping blant blokker som sliter på knærne. Vi fikk en telefon fra Gråbein på Fjellforum som lurte på om vi skulle ta en tur sammen neste dag. Det kunne vi dessverre ikke siden vi da var på Olavsbu, men gjerne en gang senere! Sekkene ble satt igjen i skaret mens vi trasket opp til toppen. Utsikten herfra var fenomenal! Bjørn-Even lurte på om vi skulle rive ned toppvarden som hevn for at fjellet ”tok” sekken, men vi lot det være. Vi tittet ut på kanten mot vesthammeren og Bjørn-Even fortalte hvor langt han gikk og pekte på svaet der sekken ramlet utfor. Ingen sekk var å se nede på breen foreløpig, men vi var likevel optimister. Ned til Skarddalen kunne vi skli ned mange snøfonner, så det ble en billig tur ned. Vi beregnet sånn omtrent hvor sekken kunne ligge og kløv oss oppover svaene til ingenmannsland under Rauddalseggje. Utrolig nok fikk Sondre øye på noe rødt til høyre for oss. Det var lua til Bjørn-Even! Sekken lå like ved, og en knust matboks lå også i nærheten. Hurra! Men sekken hadde åpnet seg i fallet så fjellstøvlene og den gule Norrønna Falketind-jakka var borte vekk. Likevel virket både mobilen og MP3-spilleren etter å ha falt fra 2100 til 1800 moh! Noen gråe skyer var å skimte ved Austre Rauddalstinden så vi var ikke sene med å komme oss videre. Vi passerte breen under Rauddalseggje, og helt øverst lå det jaggu meg flere store, dype og åpne sprekker! Tre stykker måtte vi hoppe over, og vi følte oss ikke veldig trygge. Nede i sprekken hørtes en dyster rumling av vann, det var akkurat som om breen hvisket ”kom ned til meg”. På Olavsbu møtte vi de samme hyttevaktene som var det da Bjørn-Even kom ned fra Rauddalseggje med klatresko 18. juli. De var glad for at han fortsatt var ved friskt mot! Neste dag hadde vi planer om Rauddalstindane og Høgvagltindane, men da været stort sett var grått og trist ble det hviledag (les: transportetappe Olavsbu-Leirvassbu). Den kvelden spiste vi en bedre middag (elggryte!) på Leirvassbu. Turdata: 12 timer 2450 høydemeter 25 km 4 topper > 2000 moh.

Vi er 4 stk (2 kanoer) som planlegger en 4 dagers tur med utgangspunkt i Kjærringsjøen. Har lite padlerfaring. Vurderer å padle nord vestover mot Skedbrostugan.Er dette å anbefale? Evt andre ruteforslag mottas med takk. Planlegger turen i midten av september.

Fra Øksfjord i Finnmark går det ferje til Tverrfjord og Nuvsvåg. Skyene lå tungt, men værvarselet var utmerket for neste dag. Vi ville ligge i telt, og fant en stor drømmeplass for campingfolk like ved veien, etter Nuvsvåg. Sandbakken står det på kartet. Like før dette, men etter broa, er det en stor fin grønn gressflate på sjøsiden av veien, med bålplasser og elva (utmerket drikkevann) like ved. Samtidig starter ruta til topps fra veien her! Gps-koordinater for leirstedet vårt: 34W 0541627 7792782 høyde 5 meter. 22.juli opprant med tunge skyer som var i opplett, så vi stresset ikke med å komme oss av gårde. Da sola så vidt begynte å skinne i gjennom kl 10, pakket vi sakene i en sekk. Lars-Petter (14) skulle slippe å bære noe nå (var på Kebnekaise to dager tidligere), men seler, isøkser, isskruer, tauklemmer, tau og slynger tok vi med. Vi var bare to, og skulle opp et brefall, så her gjaldt det å kunne hjelpe seg selv hvis en av oss ramla i en bresprekk! Omgivelsene var fantastiske, og ettersom skyene forsvant, dukket det opp spir og tårn i reineste Trolltind-stil. Jeg løp løpsk med fotoapparatet, for på turen skulle jeg bare ta med mobil(kameraet) for å spare vekt. En lang myrlendt dal gikk rett sørover fra campingplassen vår. Vi fulgte vestsiden av elva, og fant snart spor og tråkk etter folk. Ikke snakk om tydelig sti annet enn her og der, men lettgått terreng. Det er ganske vått, men med gode fjellstøvler som tåler litt vann går kilometerne unna innover her, og det er flatt og fint, og ikke noe buskas. (En horde fluer fulgte oss, men slapp taket i stigningene i slutten av dalen. Har forresten i ettertid hørt at litt eddikkvann smurt på hud og klær virker avskrekkende på slitsomme fluer. Er det noen som har erfaringer med dette?) Lars-Petter oppdaget plutselig at han hadde mistet solbrillene sine. Litt seinere var mobiltelefonen hans også borte – var dette et dårlig varsel? En stor flokk reinsdyr løp forskremt unna, før vi tok fatt på den grove steinura til høyre (vest) for elva. Så fulgte et flatt parti på noen hundre meter, før morenesand og løs stein overtok for all vegetasjon. Vi tok oss opp en ny bratte, og brefallene åpnet seg i all sin prakt for oss, mens steile klippevegger, tårn og spir reiste seg truende overalt. Brefallet i midten var uaktuelt; altfor bratt og svært oppsprukket. Brefallet til høyre (i vest) ga kortest vei til toppen, men så svært bratt ut i øvre kant. Brefallet rett fram var i forlengelsen av dalen (sørover), og var ikke så bratt, med en ganske sprekkfri overflate. Så vidt jeg hadde skjønt av sparsomme turbeskrivelser var dette en god vei til toppen. Vi valgte denne, men krysset først elva på en stor snøflekk til høyre (i vest). Ved brekanten på 530 moh tok vi på stegjern og tau, og hadde alt annet utstyr også parat i tilfelle uhell. Vi hadde brukt 3 timer hit, og tok en god lunsj i sola. Det var jevn fin stigning, og utmerkete forhold for stegjern. Breen svingte svakt i sørvestlig retning, og vi holdt oss noenlunde midt på i øvre delen, da det var mange sprekker på begge sidene. Spektakulære spir og tårn på begge sider, og tett innpå et loddrett brefall i øst. Etter hvert bløtere snø, og vi gikk over noen sprekker med stramt tau, og kom opp på flata på rundt 1050 moh, mens vi svingte mer og mer vestover. Flott utsikt helt ned til Øksfjord! Siden vi sank nedi opptil 25 cm var det ganske tungt å gå i slik kram snø. På 1200 moh var det ikke lenger lett å se hvor toppen egentlig var, så vi holdt oss til gps-en og toppunktet markert på denne. Var framme her etter 5,5 timer totalt. Ganske bra utsikt, men med en så stor flate/kuppel blir det noe begrenset. Nordishavet i nord, og skarpe tinderekker i sørvest. Noen truende skyer dukket opp, men vi tok oss god tid på toppen, og ringte hjem! Etter å ha feiret med en boks svensk fanta, tok vi samme vei tilbake. Forsiktig ned breen, og så kom det noen regnbyger, så vi måtte ta det ekstremt rolig den siste bratte steinura. Vi fant aldri verken solbriller eller mobilen til junior, men nye horder med fluer slo følge den siste timen i dalen. Vi gikk nå mer direkte over myrene, da vi alt var noe våte på beina, så det gikk fort tilbake. Vi var ved teltet etter nesten 10 timer på tur, og det var deilig bare å legge seg ned i soveposene og slappe av. Ferga gikk ikke tilbake før neste morgen uansett…

Jeg og tre turkamerater (4stk ålvundeidinger!) tok turen opp til Hesthøgda lørdag 17 juli. Vi hadde planlagt på forhånd å telte til 18 for så å forsere breen og den smale renna som går opp i et skar mellom 1 og 2 tinden. Fjellmasivet kalles for tritindan og består av 3 tinder som strekker seg fra grasdalen og opp til Sandvikhaugen. Lørdagskvelden var det litt regn og vind så vi lå inne i teltet og løste verdensproblemer over ei flaske whisky. Søndag var det oppholdsvær og god kjølig trekk. Fra basecamp brukte vi en liten time opp til foten av breen, da ble stegjern og øks plukket frem. Føret var fint og vi fikk raskt unna høydemeterne. Når vi nærmet oss toppen begynte det å bli bratt, men pga føret var det greit å ta seg frem. Vel oppe i skaret var det utrolig å se det brutale landskapet Tritindan har å by på, det veksler mellom fryktelig løst og råttent fjell, til polerte sleipe svaberg. Vi valgte kun å bevege oss i området mellom 1 og 2 tinden uten å forsere noen av toppene. Utsikten utover vinnubreen var også et av høydepunktene for min del da jeg aldri har sett den fra denne kanten. Hvor høyt vi var er jeg ikke helt sikker på, den høyeste tinden som også kalles for hesten er 1618 moh, vi var vel ca 40-50 m under toppen. Turen var i allefall vellykket og frister til gjentagelse, breen er en fin adkomst til dette ellers så ugjestmilde fjellmassivet.

Trenger forslag til tur nå på seinsommeren. To voksne (godt turvante, men ikke så fjellvante), en 7-åring og en 4-åring. Vi ønsker å gå tur i fjellet, hytte til hytte - selvbetjente (helst) eller betjente DNT-hytter. Pga. korte bein hos den minste (bæremeisen gikk på finn.no for et års tid siden), bør ikke dagsetappene være på mer enn 7-8 km. Gjerne kortere. Vi kan godt gå samme veien fram/tilbake. 2-4 dagers tur er passe. Bor i Vestfold, men kan godt kjøre noen timer før turen starter. Vi har da DVD-spiller i baksetet Noen forslag?

Hei Planen er å dra på tur ca 3-4 dager fra førstkommende helg. Jeg har ikke noe konkret å ta hensyn til av rute, og vet ikke hvor jeg skal dra.. Bør være i grei avstand fra Oslo med bil. Planen er å overnatte i telt, alternativt om det er steder der det er kurant med hund.. (Har hund som ikke tåler at det er kaldt der han sover, så overnatting ute eller i uisolert skur er uaktuelt..) Nivå kan være alt fra enkelt til ganske heftig, jeg er godt vant med å gå lange turer.. Det eneste kravet er at det ikke er lange bratte nedoverbakker, dette grunnet dårlige knær. Jeg har tenkt på å bruke Lom som utgangspunkt, kan være praktisk siden jeg skal opp på 2469 moh fredag 7. august..

Hei Jeg og madammen skal snart i til Åndalsnes på besøk til noen, tenkte da at siden jeg ikke er ofte i de trakter å benytte meg av muligheten for å vandre litt i fjellene deromkring. Vi har bil tilgjengelig så det går fint å evt kjøre til andre steder i nærheten. Men jeg har inntrykk av at det er mye opp og ned fra 0moh til toppen. Stemmer dette? (har vært på en del skitoppturer rundt isfjorden...) Det vi evt kun tenkt oss er helst å gå hytte til hytte 3-4 dager, inkl noen topper. Telt er også en mulighet, men krever mer planlegging og bæring... All hjelp mottas med takk, særlig tips til noen fine runder i dette området. Sveinung

En fantastisk godværsperiode…vi måtte bare til fjells! Etter å ha bedt på mine knær om å få dra til fjells mine første feriedager fikk jeg aller nødigst lov å dra av gårde igjen…denne gang med Busken. Betingelsene var at kona skulle ha bilen og at vi dro til Møre på mandagen. Herlig,- dette måtte bli bra. ”Busken” sto for regien denne helga og målet denne gangen var å reise inn til Leirvassbu og telte inne ved Høgvagltjønnen. Dersom ankomst ikke ble for sein ville vi ta en kveldstur opp til Høgvagltindene. Varmt og herlig var det da vi hadde fått satt opp teltet, og vi ble enige om at vi ville ta den kveldsturen opp til Høgvagltindene. En kort og grei mars opp til toppene og en enkel grei retur på snø. Vi ville nå gå utom den Søre toppen og målte denne til ca 10m, men Tinderanglerne har visst målt denne til 13 m i pf. Synes dette virker mye og mener denne toppen er tvilsom! Vi har nå vært der og venter på ny måling… Lørdag var selve turdagen vår og den skulle vise seg å bli lang… Vi bommet rimelig mye på tidsbruket…spesielt jeg… Turen denne dagen skulle gå til Store Rauddalseggi og klatre vesteggen på denne og så videre til Midtre og ned til Skarddalsvatnet i flanken. Deretter skulle vi gå sørøstyggen opp til Skarddalseggi og traversere ryggen over eggi helt til det bratte klyve/klatrepunktet og komme oss ned i flanken ned mot Langvatnet. Dette var min tredje tur der det måtte benyttes klatreutstyr og jeg hadde ikke fått trent klatring denne vinteren og måtte ha litt veiledning og instruksjon av Busken da jeg skulle sikre han. Ikke rom for tabber her,- og kanskje heller ikke det rette stedet for å trene….grønn som jeg er…Likevel ,- følte meg sikker med tauet da Busken begynte klatringen. I følge Busken var ikke klatringen vanskeligere enn grad 3….kanskje med et par punkter der det var noe vanskeligere. Selv følte jeg ingen vanskeligheter med selve klatringen og var ikke usikker noen plasser. Det er SELVFØLGELIG en god følelse at tauet er der, og du vet at dersom du faller står det en trygg person der oppe og har kontroll! Tørt fjell med god friksjon og klatresko gjør jo forholdene enklere da! Uansett er dette en spenstig og utfordrende tur opp til toppen i forhold til normalveien opp. To taulengder ble brukt opp. En god følelse å stå på toppen og kunne pakke ned klatreutstyret…. og nok en erfaring rikere. Det var riktignok ikke selve toppen vi var kommet opp på, men det var en spennende skarp egg videre mot selve toppvarden. Skoene satt som lim på den tørre eggen med svartlav og dette var bare moro. På vei ned fra Store Rauddalseggi og mot skaret sier Busken plutselig at det ligger noe rødt der nede. Like etter får jeg se en lyshåret person….og den eneste jeg kunne tenke meg det kunne være,- var Askogvoll. Riktig! Han hadde forandret sine planer og visste vi skulle inn hit og håpet å treffe oss på Store. Han var nok noe for seint ute, men vi satt og ventet på han i skaret mens han gikk opp på toppen. Da fikk vi selskap opp til Midtre etterpå der praten gikk for fullt mens vi kløv opp til Midtre. Fin klyving også opp til denne toppen! Returen gikk mest på snø ned til Skarddalsvatnet. Dette er en av fordelene av å gå på topptur såpass tidlig på sommeren her inne i Midt Jotunheimen. Her nede,- like etter at vi nådde oset på vatnet forlot Askogvoll oss. Han skulle returnere langs Langvatnet…..det er langt!!! Busken hadde ikke Skardalseggi og jeg ville bli med han opp…noe jeg angret litt på etter hvert. Jeg var jo her oppe i september i fjor og var ikke veeeldiiiig motivert da jeg så den lange ryggen opp. Omtrent 700 seige høydemetre er det opp til varden og det kjennes! Ingen flater, men bare oppover hele tiden! Busken er en flink fartsholder og vi hadde ikke en eneste pause før vi var på toppen. Passe rolig marstempo gjør at dette er effektivt. Også over denne eggen er det flott klyving og vi kjente at kroppen begynte å bli sliten. Solen varmet og vi hadde den rett i mot. Heldig er vi som får en forholdvis fin retur ned mot Langvatnet. Det hadde blitt noen skrubbsår tidligere på turen, men jeg klarte igjen å tryne litt i ura slik at også denne turen ble litt blodig. Slik må vi vel bare regne med når vi går i shorts og T-skjorte! Er det ikke alvorligere enn dette er det jo helt greit. Det ble en noe stille retur tilbake til teltet. Man blir ikke like pratsom når man kjenner at beina begynner å bli tunge og man lengter etter Real Turmat og soveposen. Turen tok 15,5 timer og selve klatringen tok vel om lag fire timer..tror jeg. Noen pakking av telt/sekk og retur til Leirvassbu enne kvelden ble det ikke… Dagen etter var det planer om Geite og Killingen samt to kandidattopper på eggen mot Saksa. Disse planene ble det ikke noe av da vi ikke var ved Leirvassbu før kl. 10.30. Busken ville heller bli med opp på Stetinden som lå og badet i sol og med mye snø i flanken. Han hadde bare vært på denne toppen i tåke og vind! Forholdene denne dagen gjorde turen til en lek. 1t45 minutt opp og vi var tilbake til Leirvassbu etter nøyaktig 3 timer. Takket være en mye fin snø med akkurat passe konsistens som gjør en tinderanglers føtter meget glade!!!! På toppen av Stetinden ble det ringt hjem,- og det var 14 grader og regn på Gjøvik. Hva gjør vel det oss…20 grader og knall på 2000m!!!! Årets beste weekend! Turfakta lørdag: Ca 25km, 15,5 timer, ca 1350 høydemetre.

Fylkestoppen i Aust-Agder sto for tur i slutten av juni. Godværet viste seg å være starten på et to uker langt drømmehøytrykk over landet, som jeg dessverre bare i noe grad fikk utnyttet. Kjørte 21.juni til Dalen i Telemark, og fulgte rv 38 en kilometer vestover. Her var det skiltet til Froland. Artig vei langt oppi fjellsida. Betalte 50 kr i bommen ved Froland, og fortsatte inn til Strandstøylsdalsvatnet, hvor det var en ganske stor plass å parkere på. Gps-ref: 32V 0428465 6592960 på 773 moh. Jeg overnattet i teltet her. Ingen andre biler eller folk her. (Jeg gikk også hele neste dag uten å treffe på noen i godværet.) Kl 08.00 22.juni la jeg i vei på nordsida av vannet. Det var ganske bløtt og vått hele veien, og jeg mistet stien her og der, men fant den lett igjen med gps-en. Så kom jeg på at jeg hadde glemt kartet med turbeskrivelsen fra wwv! Heldigvis hadde jeg lest den så grundig og studert ruta, og jeg kunne det meste i hodet. Fulgte stien avmerket på kartet innover mot Strandstøylsdalen. Det som er tegnet inn som digre myrer, var store gressflater, noe våte, ja, men ikke det jeg ville kalt myr…Greit å gå her. Turbeskrivelsen nevnte noe om Sæbyggjebrokka – dette navnet finnes ikke på mine gps-kart, men jeg antok det var dalen som gikk i sørvestlig retning, opp og sør for høyde 1372 meter – siden den seinere nevnte at man gikk over denne. Men jeg fant ingen sti som tok av noe sted inne i Strandstøylsdalen! Jeg måtte vade elva som kom fra nord, på grunn av stor vannføring. Det var egentlig bare behagelig i det varme været, og det var flere steder det så ut til å være greit å vade. Jeg krysset elva like ved en seter (Fiskarmo). Så kjørte jeg på bratt oppover i bjørke- og vierkrattet et stykke på nordsiden av bekken som kommer ned det jeg antar er Sæbyggjebrokka. I ettertid viser det seg at jeg bare var 20-30 meter unna å oppdage stien! I stedet oppdaget jeg en elg, som overrasket langet ut oppover i brattskogen. Det var varmt og fuktig, og et sant pes å gå oppover i grov ur og krattskog! Siden jeg ikke fant noen sti og trodde jeg var på ville veier, svingte jeg nå heller mer og mer nordover på 1000 meter, og krysset bekken som renner rett østover høyt oppe i fjellsida, før jeg gikk bratt opp (vestover). Jeg kom nå på snaufjellet rundt en halv kilometer nordøst for høyde 1372, og fortsatte rimelig rett vestover 1,5 km, delvis på snø, og inn i en liten dal. Passerte så det avlange vannet like under 1400-meterskoten, og fortsatte lett opp til toppen. 3,5 time. Jeg nøt utsikten og finværet, fotograferte og koste meg litt, før jeg returnerte med andre planer for nedturen: Alt annet enn bjørkekrattet! Først fulgte jeg fjellryggen rett østover ca 1 km på NORDSIA og 60-80 høydemeter over det avlange vannet, som jeg tidligere hadde gått sør for. Litt opp og ned over ryggen, men bedre enn ura nede i dalen. Kom ned i østenden av nevnte vann, og fulgte så egne spor i dalen ca 300 meter østover, før jeg svingte rett sørover og bratt opp fjellsida, til 1440 meter omtrent. Tok så peiling på høyde 1372, og ville prøve å finne stien herfra. På denne høyden fant jeg ingen sti, men så tydelig det øst-vest-gående tråkket 200 høydemeter nedenfor i sør. Det var styggbratt rett ned dit, men ved å gjøre en sving mot vest, gikk det veldig greit. Vel nede på tydelig sti, trodde jeg det bare var å knalle i vei – men plutselig var stien borte vekk. Jeg fortsatte en stund i samme retning, og forberedte meg på bjørkekratt igjen, da den plutselig dukket opp. Nå var jeg mer på vakt, og fulgte stien gjennom krattet, etter hvert forbi en kjempediger stein, og helt ned til den flomstore elva nede i Strandstøylsdalen. Det hadde gått fortere ned gjennom krattet enn jeg hadde våget å håpe på for litt siden! Fra nå var det en vading, og så grei skuring tilbake. 6,5 timer totalt. Viktige tips om stien opp Sæbyggjebrokka: Fra hovedstien til Strandstøylsdalen; kryss elva ved dette gps-punktet på 781 meter: 32V 0426024 6592390!!! Herfra er stien (som slett ikke alltid er like tydelig, særlig ikke over våte partier) svakt rødmerket – oftest på trær i nedre del. Noen spredte varder. Etter drøyt 100 meter over en stor bekk. Så slynger stien seg i hovedtrekk like nord og oppover stort sett langsmed elva som renner ned Sæbyggjebrokka. Man kan gå av stien når man er omtrent rett sør for punkt 1372 (200 hm lavere) – og så gjøre en sving vestover og opp på fjellryggen. Man bør nok ha grei sikt, for særlig mot øst er det styggbratte stup man neppe kommer opp. En del glatte sva er greie å omgå ved kryssing på gresshyller. Ved å holde lenger vest, blir det enda lettere å ta seg opp. Kanskje er det enda lettere å fortsette inn og opp dalen som går nord for Slækja (1367m), og så svinge av rett nordover til topps? Ganske sikker på at denne toppen er lettest og kortest fra øst. Neste dag sto Rogalands høyeste for tur; Vassdalsegga.

Siste rest av godværsperioden tidlig i sommer falt sammen med et "fritidsvindu" for meg, og målet om å fullføre kommunetoppene i Oppland falt sammen med ønsket om noen nye 2k-topper i Jotunheimen. Hestbrepiggen er høyest i Skjåk kommune, og med enkel overnatting i høyden skulle dette bli "en høydare" jeg ikke hadde regnet med å få gjennomført så snart. Tok av fra rv 55 ved Leirmoen, skiltet inn til Kvanndalen. Til slutt ble det grusvei og bom, kroner 30. Fortsatte et par hundre meter, og tok andre vei til høyre. Meget bratt og svingete opp til Netosæter på rundt 900 høydemeter. Parkerte i siste svingen her, rett ved en bekk. Flott utsikt allerede mot Galdhøpigg-massivet. Klokka var alt 18 nå, så jeg tok med sovepose og liggeunderlag – trengte ikke telt i dette nydelige og stabile været. Dårlig med sti rett oppover, men fulgte en i nordøstlig retning, da jeg ville få med meg Hesthøi på kvelden. Tok etter hvert av nordover og på stadig mer snø – ingen sti lenger. Gjorde klar til overnatting på høyde 1781 sør for Hesthøi, før jeg ruslet i kveldssol opp på toppen, og fikk dermed med meg en enkel totusenmetertopp. Fantastisk utsikt, og særlig gjorde Skardstinden inntrykk fra denne vinkelen! Toppen ga også fin oversikt over neste dags rute opp på Hestbrepiggen. Dagen etter, 3.juli, startet jeg kl 07.00, noen kilometer vestover og oppover på snø, opp til Østre. Herfra på en del råtten snø og opp på Midtre 1. Satte igjen sekken her, og kløv eggen et stykke nordover, før jeg gikk ned på snøfelt like under eggen på østsiden, og sparte litt tid, selv om det var en artig egg å klyve på. Gikk oppom Nordre 1, der det var skikkelig klyving noen få metere opp, og som noen kanskje vil føle noe luftig og ubehagelig – men som med rådende snøforhold fortsatt var lett å omgå i østflanken (som jeg gjorde på returen.) Fra N1 lett ned og opp på Hestbrepiggen. Flott utsikt i alle retninger, og deilig å ha alle toppene i Oppland i boks, som mitt tredje fylke. Returnerte til Midtre, mest på snøflankene øst for eggen. (Hadde det vært hard is/skare her, ville en isøks vært kjekt.) Fra Midtre løp jeg bratt ned på snø mot sørøst, og skremte en liten flokk reinsdyr nede på flata på 1600 meter. Her gikk jeg, fortsatt hele tiden på snø, noen kilometer mot øst, nesten til Geitåholet, før jeg skrådde ned og tilbake til Netosæter. Fant ingen sti her, og det ble en del baksing i kratt på slutten. Muligens er Hovdestulen bedre å gå fra? Nede kl 14.30, og selv i 900 meters høyde målte jeg 30 varmegrader i skyggen her!

Hejsa Her om et par uger sætter vi kursen mod Norge. Vi starter med 5 dage i Femundsmarka, hvor vi også var i 2007 og 2008. Derefter vil vi køre til Jotunheimen og på 1-2 topture. Men på vejen tænkte vi at stoppe i Dovrefjell og tage en kort tur der. Det måtte meget gerne være med en toptur til Snøhetta. Er der nogen, der kan anbefale en tur på 2-3 dage (én eller to overnatninger i telt), som omfatter Snøhetta og almindelig vandring i lavere terræn? Eller er der andre gode 2-3 dages ture? Det skal være en cirkelrute, så vi kan komme tilbage til bilen. På forhånd tak!! -rikke

Jeg klarte ikke å motstå fristelsen da jeg fikk tilbudet av Morten om å bli med til Soleibotntind og dens sekundærtopper. En skikkelig morsom og passe kort travers. Les mer her: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/07/soleibotntraversen.html

har noen erfaring med å feste 3 havkajakker på takstativet til en medium minus stor bil? det er snakk om lang kjøretur opp nord, og jeg har thule stativ på taket, og pr nå kun ett kajakkstativ. har noen tips om innfesting, eller andre erfaringer?

Er det noen som har forslag til en fjelltur med 3 overnattinger. Er ønskelig med noen fiskevann i nærheten, og at det er Hedmark/Oppland traktene.

skal handle bryllupsgave til en god kompis som har ønsket seg turutstyr.. hadde håpet å kanskje finne et bra 3-sesongers telt for under 1000-lappen.. finnes det? om telt ikke finnes, så tar jeg gjerne imot idéer om hva turutstyr man skal handle om budsjettet er en knapp tusing alle tips mottas med takk! Alex.

Forrige søndag var det 4409 registrerte deltakere denne dagen. Med tanke på at det faktisk bor 45 000 mennesker i Bodø, var dette nesten 10% av befolkningen Fantastisk vær knuste forrige års deltakerrekord med over 1000 mennesker! 7 toppsturen var på 2,4 mil, mens 3 toppsturen var på 1 mil Jeg, sønnen min og hunden Rago gikk 3 toppsturen. Synes det er helt topp at så mange mennesker prioriterer å være aktiv fra gammel til ung. Yngste deltaker jeg registrerte var 4 år, og gikk hele 3 toppsturen for egne ben! Selv om jeg foretrekker å gå mye alene i fjellet, er det en spesiell følelse å gå sammens med så mange mennesker.

Jeg er 176cm lang, og forholdsvis tynn. Bør jeg gå for 180 eller 195-pose? Man sparer vel 100g ved å gå for 180-posen. Det er det vel kanskje ikke verdt? Hva ville dere gått for? Kompakt 3-season eller Kompakt spring + lakenpose i silke. Kommer vel omtrent på samme temperatur.

Når årets pinsetur til Jotunheimen er planlagt et år i forveien og alt klaffer med vær, form og fravær av skader/sykdom, føler man seg utrolig heldig. Særlig når turen går langveisfra, i vårt tilfelle Rogaland. Planen var at årets tur skulle gå med utgangspunkt fra Spiterstulen, og derifra går det som kjent stier til mange celebre tinder. Torsdag 28. mai – Store Steindalsnosi 2025moh De to ivrigste av oss hadde mast oss fri fra familie og jobb både torsdag og fredag, og tidlig torsdag morgen startet vi fra Haugalandet. Ifølge kameratens kontakter i Fortun, hadde Sognefjellet og Tindevegen vært stengt pga. nysnø dagen før. Vi valgte derfor å kjøre om Sogndal. Været ble bare bedre og bedre utover ettermiddagen, og da vi kom forbi Turtagrø, bestemte vi oss for å klinke til med turens første toppforsøk, Store Steindalsnosi. Vi parkerte ved 1300moh merket på Sognefjellsveien, pakket tursekkene og smørte oss med solkrem. En herlig følelse 9 måneder siden forrige tur i Jotunheimen! Det var nysnø i vegkanten, og vi var usikre på hvordan snødekket var oppover. Pga. en del barflekker og synlig steinrøys oppover nordvestryggen over Galgeberg, valgte vi å tape noen høydemetre og gå inn gjennom botnen rett vestfra. Det var 10-15cm tung nysnø, men ellers fine forhold. ”Skredfare” sang inni hodet mitt på veg oppover, og det hadde sannelig gått noen skred i vesthenget. Turen opp forløp helt uten dramatikk. Vi kom oss opp på nordvestryggen i ca. 1850m høyde, satte igjen skiene der og spaserte til topps med skistavene til hjelp. Vi passerte toppunktet og gikk videre østover til varden. Det var forholdsvis god sikt nordover og vestover, men Fannaråken og Skagastølstindane var nokså innhyllet i skyer. Nedturen gikk kjapt og fint, og etter 3,5 timer, 10km og 750hm var vi tilbake ved bilen. Turen over Sognefjellet var en flott opplevelse i finværet. Vi stoppet litt på Krossbu hvor vi var pinsen-08. Snøforholdene var tilnærmet like, men det var knapt en bil å se denne torsdagskvelden. Ingen av oss hadde vært på Spiterstulen med bil før, så kjøreturen opp fra Røisheim var en interessant opplevelse. Etter to litt mindre positive erfaringer fra Spiterstulen fra ungdommen (les: altfor kommersielt), var det kjekt å få et hyggelig møte denne gangen. Heller ikke her var det stort med biler på parkeringsplassen. Vi lødde ned sekkene med alt tenkelig utstyr og labbet oppover Visdalen. Skiene måtte bæres, for det var ikke antydning til snø. Planen var å etablere leir max. 2-3km opp på østsida for å ha utgangspunkt for toppturer. Vi fant en fin plass nede ved elva, rett under Hellstuguhaugen ca. 1,5km fra Spiterstulen. Den ville være lett å finne for kameratene fra Ryfylke, som skulle komme kvelden etter. Fredag 29. mai – Spiterhø 2033moh, Leirhø 2330moh og Veobrehesten 2185moh Etter tidlig revelje var vi klare for tur kl. 0800. Været var ikke helt topp, men det var opphold og det skulle bli knallbra utover dagen etter meldingene. Vi tok sikte på å spare kremtoppene til kameratene kom og valgte derfor å sikte oss inn på noen mer anonyme topper, i første omgang Spiterhø og Leirhø. Vi fulgte Leirgrova bratt oppover, jeg på beina og kameraten på ski. Vi såg nå at passering av Visa oppe i dalen bare var å glemme; vi var nødt til å gå tilbake til Spiterstulen når vi skulle på andre siden av elva to dager senere. Først i bakkene oppover mot Kyrkjeglupen såg det ut til at elva var dekket av snø og dermed passerbar. Spiterhø ble nådd uten de store jubelropene; vi kunne gå på ski helt opp til tross for at det var tynt med snø på den flate toppen. Det var dårlig sikt, men vi fikk noen glimt av Ryggehø og Glittertind i nordøst. På grunn av at sikten var så dårlig samt at vi kun var to, valgte vi å ikke ta enkleste veg til Leirhø over breen fra nord. I stedet tok vi den tunge turen ned i skardet vest for breen og gikk opp vestryggen. Det var fint å ha kontrollen med GPS oppover det smale partiet av ryggen, for vi såg nærmest ingen ting. Da vi kom opp på topplatået, måtte vi ta kompasskurs for å finne varden. Selv om sola av og til brøt gjennom, såg vi absolutt nada fra denne flotte utsiktstoppen, noe jeg vet mange andre har opplevd. Men stemningen var likevel høy, spesielt fordi dette var undertegnedes første stortopp siden Galdhøpiggen/Glittertind ble besteget (faktisk på samme dag!) sommeren 1992. Fortsatt på kompasskurs gikk vi nå sørover mot høyde 2110. Kameraten hadde fått blod på tann og ville forsøke seg på hesteritt på Veobreen! I skodda var det ganske psykende å gå ned bratthenget fra Leirhø. I et glimt fikk vi se noen utrolige skavler, sikkert med 10-15m utoverheng, og vi trakk oss ekstra langt innover fra kanten. Nedover ble skodda lettere, og da vi nærmet oss skaret ved høyde 2110, fikk vi plutselig fullt utsyn mot Veo- og Memurutindane. En fantastisk opplevelse etter å ha vasset i grøt i timevis! Og mer fantastisk skulle det bli da vi rundet snøkammen over Veobreen og fikk se selve hesten. Denne stilige toppen fortjener sannelig all den positive omtalen den har fått i bøker og turrapporter. Vi rutsjet ned snøkammen mot breen, tok på oss seler og tau (30m halvtau) og begav oss bort til foten av hesten. Undertegnede var litt skeptisk til å passere breen kun to mann i tauet, men det gikk helt fint. Vi valgte å gå opp snørenna et stykke til høyre/øst for toppen. Det var dyp snø og ingen fare for utglidning. Vi hadde med isøks, tau og noen kiler. Vi kom oss greit opp på toppeggen, men såg fort at vi ikke ville klare å nå toppen østfra langs eggen. I stedet sikret vi oss rundt toppen på sørsiden og kom oss fint opp en renne rett sørfra. På det laveste var vi kanskje 6-7hm under toppen. Å komme bort til selve toppblokka var langt mer luftig enn vi hadde forestilt oss, og vi valgte å sikre over en kvass blokk som måtte passeres før toppblokka. Det gikk greit å dra seg opp på denne, og begge ble behørig fotografert av den andre. En skikkelig seier å komme opp her, og en utrolig lønn for strevet med den flotte utsikten over Veobreen og tindene rundt. Returen gikk ikke helt uten dramatikk, da vi klarte å løse ut et skred i snørenna vi kom opp. Det var aldri noen fare for oss, men vi var litt bekymret for sekkene våre, som stod igjen nede. Til alt hell hadde vi satt dem litt til siden for renna, så det gikk bra. Vi returnerte over breen i tau og rant på ski ned til Veoskaret. Et enormt syn åpenbarte seg nå for oss, med panorama over Hellstugubreen og –tindane. Herifra såg breen ut som melisglasur, og planen var å gå der dagen etter; gjett om vi gledet oss til det! Ned fra Veoskaret var det bratt, som det står i alle bøkene. I solhellinga løste vi hele tiden ut småskred, men det var bare langsomme ”elver” av nysnø og ingen fare. Det mest dramatiske som hendte, var at undertegnede måtte grave løs den ene foten som ble sittende dønn fast til skrittet. Dette skjedde uavhengig av skredene, da jeg gikk det bratteste partiet til fots. Returen fra kanten av Hellstugubreen til leiren gikk helt greit. Vi kunne renne på ski til ca. 1350moh. Så var det bare å ta skiene på sekken. Etter eksakt 12 timer, 22km og 1600hm var vi tilbake ved teltet. De 5 kameratene fra Ryfylke ankom planmessig en stund før midnatt, og det ble seint før vi fant soveposene den kvelden. Lørdag 30. mai – Store Hellstugutind 2346moh, Midtre Hellstugutind 2339moh og Søre Hellstugubrehesten 2120moh Dette var dagen flere av oss hadde sett fram til lenge; endelig skulle vi prøve oss på Hellstugutindane. Noen av oss hadde vært på Søre i 2002, men det er jo de kvasse stortoppene og utsikten fra dem, som drar. Vi kom naturlig nok senere i gang denne dagen, men det gikk radig opp igjen til snøfennene på ca. 1350moh. Her ble jeg overlykkelig over å finne igjen solbrillene mine, som jeg hadde lagt igjen dagen før; uten dem kunne hele turen vært spolert for meg. Vi fortsatte på ski inn til brekanten, hvor vi tok på oss seler og tau (60m heltau) på en morenerygg. Vi var nå totalt 7 mann, men ingen med nevneverdig breerfaring. Vi regnet det likevel som helt trygt siden vi var så mange i taulaget og hadde spurt på Spiterstulen etter sikreste rute, i dette tilfellet østsiden av breen. Mange vil nok reagere på at vi gikk i tau i det hele tatt, men det skyldtes sen pinse og forholdsvis snøfattig vinter. Så må vi også si at vi syndet på returen og rant ned igjen uten tausikring. Men da hadde vi et lite alibi ved at vi hadde testet ruta på veg opp. Hellstugubreen og utsikten mot de omliggende tindane var akkurat så deilig som Jotunologene blant oss hadde håpet på. Det var nydelig å passere høyeste punktet og se Gjendealpene åpenbare seg i sør. Snakker om at Vestre Memurubre såg ut som et størknet melishav denne dagen! Det var overraskende langt inn til skaret sør for Store, som vi hadde øverst på ønskelisten. Det vi likte minst da vi kom fram, var bratthenget opp i skaret. Med snøskredene fra dagene før friskt i minnet, valgte tre av oss å heller traversere langs fjellsiden på høyre side enn å gå på ski rett opp i skaret. Dette skulle vise seg å bli en skikkelig bomtur, som kostet enormt med krefter og som faktisk kostet undertegnede Nestsøre. Da vi tok til vettet og returnerte samme veg som de andre hadde gått, hadde vi tullet vekk tre kvarter, og kameraten hadde allerede vært på Nestsøre. Etter en god kvil og matpause i skaret, foretok vi toppstøtet mot Store, som gikk helt greit. Selv om jeg har sett utallige bilder fra denne toppen, tok utsikten nesten pusten fra meg. Tenk å endelig få stå på Store Hellstugutind og attpåtil i perfekt toppvær! De kan snakke om Surtningssui og Leirhø, men utsikten fra den kvasse og sentrale Hellstugutinden slår det meste. Det var jubel og ekte fjellglede, og de av oss som gikk til topps, var helt alene på toppen. Returen gikk fint, og vi bant oss inn i tauet igjen på laveste punktet på ruta videre over breen. Det var tungt opp til skaret sør for Midtre; to av oss hadde tross alt noen tusen høydemetre i beina nå. Men vi kom oss opp i skaret, hvor vi møtte noen karer som var på travers nordfra over hele Hellstuguryggen. En frisk affære, med ski på sekken og full oppakning. De tok sikte på å karre seg opp til Store i løpet av kvelden og overnatte der. Jeg var glad det ikke var meg som skulle opp den nordryggen med så mye bagasje, men de fikk nok en fin soloppgang… Midtre var også en fin opplevelse, med litt annen utsikt enn Store. Det var uaktuelt for oss å fortsette nordover, og returen gikk ned i skaret igjen. På veg ned breen stakk undertegnede oppom Søre Hellstugubrehesten, en artig topp med mye bedre utsikt enn forventet. Nordre hest skulle også hatt en visitt, men beina sa stopp. Det hadde allikevel vært en uforglemmelig dag! Returen ned over breen, fennene og gjennom lyngen foregikk udramatisk, og etter 12,5 timer, 26km og 1650hm fant vi igjen leiren. En av mine absolutt flotteste dager i Jotunheimen gjennom 23 år! Hva skulle da ferskingene si, som hadde fått en slik jomfrutur? Søndag 31. mai – Store Tverråtind 2309moh og Lindbergtinden 2120moh Denne siste dagen var avsatt til vestsiden, nærmere bestemt toppene rundt Tverråbreen, og vi måtte altså komme oss over Visa. To av oss kom litt tidligere i gang og gikk om Spiterstulen, mens de fem andre resolutt vadet over en nokså grov Visa. Det gikk bra med alle. For oss to som ble gående med skiene på sekken helt inn til brekanten, var det nok en lengre tur. Vi fulgte stien til Eventyrisen til kloppa over breelva før vi fortsatte innover dalen i nokså grov ur. I det nydelige været var det kjempefin utsikt både innover dalen mot Tverråbreen med Nordre Bukkeholstind og utover dalen mot Leirhø. Det var ikke vanskelig å forestille seg at hele denne dalen må ha vært fylt med breis under den lille istiden rundt år 1750. Verten på Spiterstulen kunne fortelle at de hadde måttet flytte fra Gammelsætra som låg ved munningen av dalen, under Styggehø, og ut i dalen hvor Spiterstulen ligger nå. Vi tok de andre igjen ved brekanten, hvor de hadde ventet på oss en stund. Etter en matbit og kvil tok vi på oss seler, tau og ski og kom oss greit opp det nokså bratte brefallet. Vi holdt oss innpå breen langs nordsiden, og i jevn rytme gikk det oppover mot Nedre Tverråbandet. Det hadde gått ras i nesten alle rennene langs sørsiden av Tverråtindane, og vi holdt oss derfor et godt stykke ute på breen. På bandet åpenbarte det seg en fenomenal utsikt over Nordre Illåbre med omkringliggende topper, særlig stupet av Bukkehø og Skarstind. Etter en god pause tok de fleste av oss turen oppover nordryggen mot Store Tverråtind. Av en eller annen grunn har undertegnede gledet seg spesielt til å stå på denne toppen. Det har nok hatt sammenheng med nærheten til Galdhøpiggen og en fenomenal utsikt. Allerede på fortoppen vest for Store viste det seg at dette holdt stikk. Et utrolig rundskue, med celebre breer og tinder på alle kanter! Det gikk greit langs snøeggen ut til Store, og på toppen kunne vi gratulere hverandre med nok en stortopp i strålende vær. Stupet øst for toppen og eggen videre mot Midtre var stilig, men i dag hadde vi ikke ambisjoner om noen travers. Returen gikk ned samme veg til bandet. Her tok vi på oss skiene og gikk opp mot Lindbergtinden. Vi satte igjen ski og sekker et stykke under toppen og gikk greit opp på denne. Vi regnet med at toppunktet låg et stykke vest på eggen og noen av oss valgte derfor å balansere bort dit. Vi er fortsatt usikre på hva som er det virkelige toppunktet. Det var i alle fall stilig å se pinaklene langs vesteggen mot Bukkehø. Planen var opprinnelig å ta turen oppom Bukkehø i samme slengen, men som så ofte ellers i livet, ble lysten større enn evnen. Lindbergtinden fikk derfor markere slutten på toppsamlingen for denne gang; slett ingen dårlig avslutning. Nedturen over bre og fenner gikk uten dramatikk. Faktisk kunne vi renne nesten helt ned til Visa, kun avbrutt av passering av noen morenerygger. Det ble en kort og brutal avslutning på turen; vading over en nokså flomstor Visa. Nå var det ingen som orket å gå 3 ekstra km om Spiterstulen. Undertegnede vadet like godt i oransje truse, røde gamasjer og skisko. Det jeg var mest redd for, var å plumpe uti med sekken og få vann på kameraet, men det gikk heldigvis bra. Kliss våte og kalde, men herlig fornøyde kunne vi tumle inn i leiren etter 10,5 timer, 22km og 1350hm på tur. Den kvelden tømte vi spiskammeret for egg, bacon, pannekaker og annet digg. Det hadde vært nok en uforglemmelig pinsetur i Jotunheimen. Til tross for strålende vær dagen etter, var vi mettet for denne gang. Men vi kommer selvsagt tilbake ved første anledning. For å sitere Morten i hans siste bok: ”Det finnes bare én Jotunheim!”

Da setter jeg snart kursen for Elbrus og forhåpentligvis mange fine opplevelser. Er det av interesse så blir det en blogg fra turen. Oppdateres i den grad det er praktisk mulig. http://www.gamme.no/blogg/default.asp?fkBloggId=113