Søk i nettsamfunnet

Kan noen bekrefte at det er OK å ta med barn (10, 12 og 14 år) på Store Soleibotntind?? Jeg tenker først og fremst på om der er bratte/utsatte partier. Tar også gjerne mot forslag til andre topper som kanskje egner seg bedre.

Elver er vanskelige å bedømme. Vi sleit med at det var smeltevann og at elva var jævla kald. Da er det skikkelig ekkelt å rote lenge i vannet. Føttene blir vonde og kalde og konsentrasjon svekkes når man er så kald at man føler at "nå må jeg faen komme meg over snart ellers så dør jeg". Vi hadde stor suksess med at han ene hadde vadebukse med seg. Han rekognoserte veien over elvene slik at vi kunne gå rett over den ruta han hadde funnet. Når det gjelder svømmeelver så var det ingen svømmeelver der vi gikk heller (hellemobotten - narvik), men da vi ikke kom over elva pga strøm og fare for å bli alvorlig skadet langt vekk fra hjelp om man ble tatt med elva ned strykene måtte vi krysse i selve vannet der elva rant ut... Her var det både endel understrømmer og vanvittig kaldt... (2-3 grader i vannet - isen var ikke gått - bare i utløpet). Igjen her var vadebuksa genial. Et belte like under linningen på buksa strammet til som faen og liggende på recon packen kunne man bruke beina til å komme seg over. Førstemann tok av seg buksa og sendte den tilbake med tauet i en vanntett bag. Andremann svømte over på samme måte som førstemann. Holdt i tauet. Vi to siste kledde oss nakne med unntak av joggeskoa og goretexjakken og holdt fast i sekken å ble dratt over av de to første som kom seg over forholdsvis tørre. Husk faren for kramper... Om man har gått i 8-12 timer, er passe slitne og prøver å svømme i iskaldt vann, så kjenner man fort at kreftene tappes. Tau og utstyret pakket vanntett er uansett et møst! Lykke til...

"Gå" er vel mer løping vil jeg tro hvis de skal under 12 timer. Da jeg tok tre av Rondene for noen dager siden var det en i treningsutstyr og joggesko og hesblesende spurte han hva klokka var før han løp videre på Vinjeronden...

Det er et par karer fra Dovre-traktene som har tenkt å gjøre et "rekordforsøk" i sommer. De mener det skal gå på under 12 timer ja. Blir spennende å se om de er heldige nok med været

Det er et par karer fra Dovre-traktene som har tenkt å gjøre et "rekordforsøk" i sommer. De mener det skal gå på under 12 timer ja. Blir spennende å se om de er heldige nok med været

Robert hadde heldigvis tid til å bli med på denne midtuketuren til Memurutindane som jeg ellers måtte gått aleine, og i ettertid var det utrolig kjekt at han var med Vi reiste fra Skrautvål tidlig tirsdagsmorgen og kunne slå opp teltet et stykke oppe i Visdalen ved ellevetiden. 12 var vi klare for avmarsj og ruslet opp langs Hellstuguåi før vi dro opp brattbakkene mot Veoskardet. Dette var en kneik som virkelig tok på i solsteiken, men med tiden til hjelp kom vi oss opp til topp 2264 moh, en mulig 10 m pf. topp. Veien videre til Vesttoppen på store Memurutind var drøy. Snø som stadig ga etter og tunge gjennombrudd uten gamasjer var ikke noe moro. Så jeg var ganske ferdig da jeg slo meg ned på den markante toppvarden. Veien videre så spennende ut. Jeg hadde gått litt her før for mange år siden, men snudd ganske raskt og gått på V1 i stedet. I dag ble det ikke noe stopping. Vi kom først til en hammer, den så klatrbar ut, men var forholdsvis glatt og litt utsatt, så vi rundet ned til venstre på noen sva og så bratt opp til eggen. Her var det et bratt opptak som jeg med min store baktyngde slet litt med. Robert lånte taustumpen min og så jeg fikk et ekstra håndtak i opptaket. Videre bort til midttoppen var det enkelt. Jeg kroppshøydemålte (en viss feilmargin) skaret på denne siden til ca. 15 meter. Videre fra midttoppen var det en bratt hammer. Vi gikk en 20 meter ned i sørsiden og kløv oss bratt ned i renna før vi dro rett opp på eggen i gjen. Videre fulgte vi eggen stort sett hele veien, tidvis meget smalt. Unntaket var enda en glatt hammer som vi rundet helt innunder på høyre side. Det siste stykket til østtoppen var det bare morsom klyving. Det hadde tatt litt tid bort eggen og lyset ble mer og mer kveldsaktig. Videre nedover mot Memuruskardet gikk det greit i starten, men på et punkt ble det veldig ruglete. Jeg tenkte nok at her lukter det omrunding ned i siden til høyre, men Robert ville ikke gi opp så lett. Etter å ha laget en del steinras ned noen bratte hyller stod vi på oversiden av et 5-6 meter høyt klatreparti. Ingen gode bøttetak, skrånende sva. Luftig ut mot Veobreen og mer enn bratt nok til å slå seg fordervet eller værre dersom man skulle rase de 7-8 meterne ned til man ville ha stoppet i steinura. Etter en del fundering ble det til at jeg tok av meg sekken, og gikk engstelig ned mens jeg holdt i taustumpen. Sekkene ble så firt ned før Robert klatret ned. Det er vanskelig å gradere slike steder, men det var i alle fall klatring av grad 3, kanskje 4 opp igjen, fordi det var sprang på hele kroppslengder mellom hver avsat, hvor det var veldig få gode tak og fotfester. Resten av turen ned til Memuruskardet gikk som en lek, mens eggen videre mot Østtoppen så mer lurvete ut. Den ser ikke god ut sa Robert. Jeg ville nå i alle fall se på den først. Jeg hater omgåelser i løse fjellsider. Et stykke opp på eggen ble det bratt, en hammer, 5-7 meter høy måtte klatres, men fjellet var veldig fint med mange gode tak i passe avstand, og ikke alt for utsatt - ville kanskje gradert det til 2 / 2+ - selvfølgelig under tørre forhold. Videre opp til toppen var det enkel klyving opp et par mindre hamre. Å stå her på toppen i kveldssola var en herlig opplevelse. Det ble flittig fotografert i alle himmelsretninger, bare så synd at jeg allerede var nesten tom for væske. Jeg var i ferd med å bli dehydrert. Vi fulgte eggen mot den ytterste (Ø2( Memurutinden). Det var en del klyving ned her, men kan ikke huske noen spesielt vanskelige punkt. Etterhvert tok vi oss forsiktig ned på den vesle breen og gikk i kanten av denne ned til det laveste punktet, og så enkelt ut på Ø2. I bregryta innunder Ø1 er det en meget markant "Vindgryteskavel" som strekker seg på skrå oppover breen. Med de gode snøforholdene gikk vi enkelt opp eggen og så en bratt snøbakke før vi svippet bortom den lille røde knausen nordøst for 2301 moh. Jeg kroppshøydemålet den til ca. 8 meter pf. og den er i høyeste grad tvilsom. Det var nå sent og to litt tyngre fjellvandrere som oss begynte å bli slitne. Etter litt rådslagning ble vi enige om å dra strake vegen over Veobreen til Veoskardet. Ikke helt etter boka med to personer uten tau, men et taulag som hadde gått samme ruta tidligere på dagen fikk oss tïl å ta sjansen (neppe det farligste vi gjorde denne dagen (les løs stein på bratte steder)). Sporet fulgte en veldig fin linje over breen, samtidig som det begynte å fryse på, noe som betød sterkere snøbruer der det evt. var sprekker under. Vi fulgte en bratt egg nedover mot breen og så 5 meter på litt skummel løsmasse før vi var ute på snøen. Det var behagelig å traske i ferdige spor over den nokså flate breen. Robert ville ta med seg Veobretinden, så jeg ble med opp dit. På toppen hadde vi et fantastisk lys med den siste kvelssola som kom gjennom Veoskardet og lyste opp tindene i øst, og spesielt nordveggen på Store Memurutind. I Veoskardet ville Robert ta med seg Leirhø Sør, mens jeg begynte å rusle rolig nedover. Det ble godt og mørkt innen vi var nede og teltet ble nådd ca. halv ett og horisontalt sovende var vi ikke før rundt halv to. Dag2: Kvart på 10 krøp vi ut av teltet og hadde en times deilig frokost i morgensola med strålende utsikt til tinder badet i sol. Litt over halv 12 var vi i gang, i starten samme rute som sist, men denne gangen fulgte vi kanten av den stusselige og smeltende Hellstugubreen, vi gikk en del på "pjolterisen" oppover og det var nesten som å gå på en vei, fast og fint og ikke spesielt bratt, seinere - ettersom sprekkene begynte å dukke opp trakk vi oss mer ut av breen og gikk på snøen helt i kanten. Mellom V1 og V2 ligger en liten bre. For å komme opp dit måtte vi gå opp et bratt drag. Vi valgte å følge snøen det meste av veien på grunn av den fine konsistensen, men var så vidt innom noen steiner. Den siste snøbakken opp breen til skardet mellom V1 og V2 ble tung, men vi kom da opp. Jeg hadde vært på V1 før og så ikke noe behov for å ta med meg denne steinpyramiden en gang til og ruslet i stedet i forveien til V2, hvor jeg fikk en lang pause. Fra V2 så jeg rett bort på V3. Den så stygg ut! Eggen midt i mot gikk tydeligvis over i nesten loddrette sva (riktignok med store sprekker i) med veldig lite bøttetak og trappetrinn. Det er vanskelig å bedømme slikt forfra, men dette så ut som tur med sikringsutstyr. Jeg vurderte også bratt ned på snøfonn til venstre, men denne var veldig bratt og det var synlige sprekker lenger nede. Ut til høyre i siden mot vest vurderte jeg ikke en gang. Slike bratte omgåelser preget av mye upålitelig løsmasse liker jeg overhodet ikke, og her var det nokså bratt ned mot Hellstugu- / Vestre Memurubre. Et siste alternativ så ut til å kunne være en travers et stykke til venstre og så evt. opp. Eggen ned mot V3 var smal men helt uproblematisk og ikke bratt på høyre side. Vi gikk opp ditt klatringen rett opp evt. begynner. Det er vanskelig å vurdere slikt, men avhengig av hvordan det evt. løste seg opp lenger oppe vil jeg vurdere det til fra 3+ og oppover rett på. Traversen til siden gikk over noen digre steinblokker som hange faretruende i siden. Jeg sendte Robert først og fulgte forsiktig etter. Etter ca. 20 meter kom vi til et slags hjørnet. På andre siden fortsatte fjellsiden på eklge vegeterte hyller (veldig bratt fjellside) bort mot det jeg i utgangspunktet trodde kunne vært en oppgang. Rett opp så jeg et drag som så ut som om det kunne strekke seg mot toppen, og det så ut som om det under det vanskeligste punktet kunne være en litt skjermet standplass. Jeg spurte Robert om ikke det kunne vært en mulighet og om ikke han evt. kunne stå på skuldrene mine opp det vanskeligste punktet. Robert klatret opp først og kunne dessverre meddele at det var alt annet enn noen skjermet standplass der. Rettere sagt sva og bratter ned i den sikre død. Jeg likte meg ikke i dette terrenget og begynte å bli litt "shaky", likevel med hjelp av taustumpen presset jeg meg opp til Robert, for jeg vill i alle fall se på veien videre. Det så stygt ut uten klatreutstyr. Passasjen opp hit var kanskje 2+ dersom man ikke skulle legge på for omgivelsene og potensielt løsgods. Veien videre så noe helt annet ut, men likevel, kom man opp et strekk på ca. 6 meter så det ut som om det værste kunne vært gjort. "Jeg kommer opp her jeg.." sa Robert. "Du går ikke opp der med mindre du klarer å klatre ned igjen", svarte jeg og var engstelig på både egne vegne, men først og fremst Roberts. Han satte igjen sekken og jobbet seg med litt jabbing opp det vanskelige punktet og sa oppglødd: "Herfra er det i alle fall lett." Jeg likte meg ikke. Sikringen ville holde helt uansett. Med slynge rundt en blokk der oppe på standplassen som faktisk var opp på en stor steinblokk som hang med takoverheng ut i fjellsiden (måtte den ligge litt til) og tau ned til meg, bundet rundt brystet i den ene enden (vill sikkert blitt dradd over hodet ved et fall) fulget jeg etter. (Sekkene var blitt heist opp i mellomtiden.) Først på noen små hyller, og så opp i vinkelen mot denne store steinblokka. Jeg tok ingen sjanser og jobbet meg oppover med godt tak i tauet. Vet ikke hvordan jeg skal gradere denne biten, men det var nesten vertikalt og med få eller ingen 110% tak eller fotfester, så det er nærliggende å trekke det opp mot 4 med mindre psyken min skapte alt for store vrangforestillinger. Veien videre var, som Robert hadde sagt, lett, men likevel: 2- klatring opp et så utsatt sted kan fort bli litt psykisk. Så vi kjørte samme leksa. Robert først, så tauet, så sekkene, så meg - Og så var vi oppe - en herlig opplevelse. Fra hovedttoppen gikk en smal egg over en fortopp, som sikkert kunne vært omgått, men vi gikk eggen med noen kortere 2'er punkter før det bar enkelt ned og så opp på V4. V4 fikk en kort pause før vi fortsatte mot V5. På vei dit passerte vi en høyst tvilsom 10 metertopp (V4 og en halv) - som trolig har en pf. på mellom 7 og 9, men dessverre hadde jeg ikke med noen god høydemåler. Opp til V5 var den kort bratt klyvebit og enkel klyving videre oppover. Ikke spesielt bratt på venstre side, men VELDIG bratt ned mot Vestre Memurubre til høyre. Snart var enda en topp nådd! Og været holdt seg fortsatt tålelig bra. Robert, "avstandpessismisten" som går det meste når det kommer til et stykke, syntes at eggen utover mot V6 så bratt ut, mens jeg sa at vi fikk i alle fall se på den, den er sikkert ikke så ille. Det gikk greit, men den var litt smårusken. Noen stygge løste steiner lå på eggen og var veldig reiseklare. Med stor forsiktighet gikk og kløv vi oss ned eggen. Ganske langt nede kom det vanskeligste punktet. Her klatret vi litt ned i siden til venstre for eggen, på skrå ned noen smale hyller og så ut på et sva for dertter å runde på en frittliggende stein som lå på kanten. Litt ekkelt her. Det hjalp riktignok at et fall bare vill gått fire meter rett ned på snøen, men det kan være nok det til å slå seg litt. Nedenfor så punktet spennende ut. Skråsva som endte i et overheng over øvre del av breen. Den siste lille biten gikk vi på snøen og enkelt ut på den skarpe V6 som ser så flott ut fra Memurudalen. Ned mot VMemurubre er den stupbratt. Og kveldsskyggene som den kastet utover Memurudalen var spiss som et spir. Tilbake gikk vi over breen som ikke er tegnet inn på kartet og tok oss enkelt ut på nordøst for V5 (V5 og en halv, en mulig 10 meter). Jeg ville gjerne tilbake til valdres denne dagen / natte for å få en hviledag hjemme på torsdag og skyndte litt på. Fra den siste toppen gikk vi nokså rakt over snøbassenget øverste på breen og bratt opp snøbakkene mot en skulder på ca. 2140 moh syd for V4. Herfra på skrå nordvestover ned steinura til Vestre Memurubreen (et par episoder med lauste steiner blei det, selv om dette vel er den slakteste siden mellom VMemurubre og tindene. Vi fulgte helt i kanten på snøen over selve breen og etterhvert i nesten joggetempo ned langs Hellstugubreen. I bunnen gikk jeg litt for tidlig ut på isen og fikk merke at å gå ned breis på fjellstøvler uten stegjern er værre enn å gå opp, det var som å være på skøyteisen og jeg fikk raskt karret meg inn på snøen som vi stort sett fulgte ned hele resten. Det siste bildet ble tatt langt nede på Hellstugubreen mot Store Hellstugutind i kveldssol. Kvart over 10 ved teltet og rundt midnatt ved Spiterstulen. To kjempeflotte turer!!!

Tack, hjärtligt tack! Hoppas det finns andra soppor än fisksoppa; jag använder soppor på det viset att jag tar lite mindre vatten än receptet och tillsätter snabbkokta spaghetti eller vermiceller. Grönsakssoppor brukar vara idealiska. Nu fick jag lite att fundera på, ty jag måste av olika skäl hålla vikten på min packning nere (startvikt 16 kg med tio dagars proviant). Klarar vikten även om jag lägger till en extra fleece och två eller tre dessertportioner (turen tar gissningsvis 12 dagar) men kanske ska satsa på potetmos hemifrån (den svenska är verkligen god!) och byta desserten mot kex eller choklad. Kinesnudlar är också ett alternativ men så exotisk mat finns väl inte i Norge ? Real kostar LÖJLIGA pengar i Sverige,. ja! il C.

Hei alle sammen,var en tur nå i helga med to arbeidskolleger og gikk vesle og storesmeden.Dette var en flott tur.Veslesmeden var veldig lett og grei,men derfra til Storesmeden var vel endel luftigere og heftigere gitt!! :=) Er det mange av dere som har tatt denne ruta i år Fantastisk og stå på Storesmeden og se over på" lillebroren"Skikkelig rå utsikt vi hadde på lørdagen ,nå den 17-7-04.

Julia kjørte meg til Randsverk tirsdagsettermiddag hvor jeg traff Tor Erik denne kalde tirsdagskvelden. Det ble sent før vi hadde teltet oppe og posene inni, i Leirdalen. Ikke før hadde vi rigget campen, så hamret bygene inn fra nordvest. Det var ikke overvettes tidlig da førstemann stakk hodet ut av teltet onsdagsmorgen. Skyene hang tungt over de flotte tindene rundt Leirdalen og fra 1400 moh lå et hvitt slør på marken, et slør som ikke var til å ta feil av: NYSNØ! Smørstabbtraversen hadde vi egentlig slått fra oss dagen før og i jakten på alternativte turmål landet vi på Storgrovhøiene, Storgrovtinden og så langt vi kom over denne tinderekka. Det duskregnet da vi beveget oss opp i retnint skaret hvor Heimre Illåbreen for lengst har trukket seg tilbake og blitt usynlig fra dalen. Elva var uproblematisk å krysse, men steinura videre oppover var vanvittig glatt. Her fikk vi også vår første snøbyge. På sidemorenen et stykke over breen fikk vi et solgløtt som innbød til en deilig pause. Veien videre gikk over nysnødekket stein i retning høyde 2050 moh på kartet. Jeg ville sjekke nærmere hva dette var for noe, og kan egentlig bare anbefale alle andre å styre unna, høyde 2050 gir ikke noe minne for livet. Kraftig vind og snøbyger veltet innover oss, og det ble trasking i tett tåke, snøbyger og iskald vind opp mot fremre Storgrovhøi. Nysnøen dekket det meste av stein og rusk og stemningen var mer vinterlig enn sommerlig. På vei mot Bakre Storgrovhøi tittet imidlertid sola frem og dens varmende stråler kjælte en alt for kort stund med ansiktet før snøbygene kom piskende fra nordvest igjen. Bakre Storgrovhøi ble nådd uten dramatikk eller utsikt. Her tok vi også på hjelmer og klatresele. Førstnevnte er egentlig ingen dum ting å ha i uoversiktlig steinur. Fallsannsynligheten og konsekvensene er ikke nødvendigvis så mye mindre her enn på en sykkel, og likevel bruker "alle" hjelm på sykkel og "ingen" hjelm i bratt og glatt steinur. Ryggen ned mot Storgrovtinden virket bratt, og den var i alle fall glatt. Istappene hang enda fra steinene og snøen lå over alt. Et lengre solgløtt gjorde nestigningen litt mer trivelig likevel. Det var stedvis bratt ned ryggen og den største forsiktighet ble utvist. Kort ovenfor det laveste punktet på eggen, sperret en hammer veien videre. På det våte, snødekte fjellet var det uaktuelt og prøve på noen omklatring i den bratt siden, så rapellfeste ble raskt klargjort. Rapellen var el en 5-6 meter og var raskt unnagjort. Skaret var temmelig smalt. En liten blokk var kilt fast i skaret og ned mot øst var det stup, mens en BRATT renne førte ned mot H.Illåbreen. På andre siden var det par bratt meter opp på sleipt snødekt fjell før ryggen videre flatet ut. Klyvingen videre opp på Storgrovtinden var enkel, men ble likevel litt mer psykisk på det sleipe fjellet. Ved varden brakk veien videre av i et loddrett stup på vel 20 meter. Vi kikket litt ned på venstre side og så noen gallerier som førte til et rapellfeste snaut 15 meter under toppen. Vi valgte likevel å rapellere fra toppen og fikk en fin lang rapell. Noe løsgods utløste "Stein!" rop og laget litt spenning, men det gikk bra denne gangen også. Eggen videre ned mot det laveste punktet var grei skuring og klyving og enda enklere opp til Heimre Illåbreatinden. Opp mot denne var også første mulige oppgang fra Storjuvbreen. Hittil hadde det vært stup av varierende høyde ned på den siden. NØ Skardstinden så bratt ut fra denne siden, og temmelig snødekt. Den majestetiske Skardstinden ruvet også imponerende høyt over hodene våre. Utsikten mot Piggene var heller ikke å forakte. Det ble en bratt tur opp på den siste toppen. Tor Erik gikk først og jeg fikk en taustump eller en hånd opp de snødekte svaene før vi kunne kravle over snøskavelen til toppeggen. Jeg hadde ikke noe lyst til å gå ned denne flanken igjen, så vi rundet på breen, en aksjon som neppe var helt etter boka. Returen i kant av Heimre Illåbreen var behagelig, men med nesten 12 timer på tur, ble det sen retur. Heldigvis klarnet det opp, slik at matstellet kunne foregå utendørs.

Lengst til venstre, delvis bak furua, ser du Slettmarkshø ,2190 moh. Deretter kommer Torfinnstindane (2090, 2100 og 2119 moh), mest sort. Litt lenger bak ses Memsogtind 2264 moh og så Kvitskardstind (mest hvit 2193 moh). Så er det en pause før N. Kalveholotind 2019 moh, og så det lange hvite draget som strekker seg opp mot V. Kalvehøgdi , 2208 moh. Tror det er sånn ca. riktig....

Håller just på att packa maten för tio dagar. På torsdag bär det av. Turen kommer, om allt går väl, att passera civilisationen efter en knapp vecka och sen gå vidare. Den kan bli 12 dagar, den kan bli 14, den kan rentav bli 10. Troligast är att jag behöver proviantera för 2-4 dagar och då är ju inte sortimentet vad jag är van vid hemifrån. Finns t ex Knorr-soppor i rimligt stora förpacknngar (svenska förpackningar är betydligt mindre än ex.vis franska och italienska, 50 gram mot 90, kanske; vidare verkar svenska Knorr, men inte kontinentala, kräva tillsats av mjölk)? Eller finns det hållbara norska alternativ (helst 80-90 gram, koktid högst fem minuter, endast vatten)? Hur är det med mjökpulver? Hemma köper jag förpackningar som räcker till en liter. Jag brukar äta muesli på morgnarna, mycket bränslesnålt! Potatismos? Svenskt är suveränt enkelt, kontinentalt krångligt. Söker hektoföpackningar, tillsats endast vatten. Sen är det desserten. I Sverige finns Ekstöms fruktkrämer och jag har igenstans i övriga världen hittat så enkla torra desserter som denna. Norska motsvarighter? Om icke, får det väl bli kex. Knappast aktuellt, men för säkerhets skull: gas. Gasburkar med primusgänga, ty jag töänker lämna min Camping-gaz-adapter hemma. il C

Det vart tid for å lufta to stykk opphav og ein stykk bror i noko som etterkvart har vorte ein årleg tradisjon : ei laang helg med hytte til hytte tur. Etter å ha vore i landskjende område som Jotunheimen og Rondane dei to siste åra, var tida no igjen kommen for å "fellesoppleva" litt meir av den meir lokale og vakraste naturen i verden - vestlandsnaturen. Stølsheimen skulle kryssast. Planen vart lagt og gjekk frå Engjaland (2mil frå Voss mot Gudvangen langs E16) via Selhamar, Solrenningen og Norddalshytten til Ortnevik. Vermeldingane var i begynnelsen av veka mildt sagt deprimerande, og før start på torsdag såg det framleis ut til å bli minst to dagar med meir eller mindre ufysleg ver. Torsdagen hadde imidlertid allereie fått ein perfekt start. Og for å sei det som det vart - dei neste tre dagane vart også svært solfyllte og fine! Dag 1 : Engjaland - Torvedalen - Selhammar Start frå Engjaland rundt klokka 10. Kjempever og nydeleg lyngkledt turterreng - og etterkvart flott utsikt mot eks. Kvitanosi - toppen av Stølsheimen. Etter eit par timar kom me fram til Torvedalen - som eg personleg held for å vera den finaste plassen i Stølsheimen. Det vart sein kveld før me kom fram til Selhammar. Etter 12 timar kom me fram til Selhammar (9 timars gange ifylgje til fots i Norge - men i slikt ver må ein jo dra dagen ut). Dei mest sletne hadde funne ut at me hadde tatt 1300 høgdemeter (noko mindre nedovermeter) Dag 2 : Selhammar - Solrenningen Etter ein dårleg start frå Selhammar med gløyming av kart og dermed retur, samt ødelegging av skolissene i fjellstølane til underteikna kom me oss avgarde. Dette vart den gråaste dagen men kanskje opptil fleire timar med overskya ver. Litt anna terreng en fyrstedagen med langt meir vegetasjon - særleg etter at me kom ned i Åsedalen og fortsette ned mot Stølsdammen. Etter ti timar var me framme på Solrenningen. Ein svært fin plass reint visuelt. Terrengmessig kunne eg tenkt meg det litt mindre blaudt. Dag 3 : Solrenningen - Norddalshytten Ein tung start på dagen med 450 høgdemeter rett opp dalsida. Og etter storefonnosen vart det eit realt snøsjokk. Faktisk gjekk 90% av resten av turen på snø, tiltross for at me i likheit med fyrste dagen bevega oss mykje i mellom 1000 og 1200 meter var det her mykje meir snø. Heldigvis baud ikkje passeringar av elvar ol. på noko problem. Ein tur oppom ein høgde på 1247 meter gav utsyn mot hurrungane, Fresvikbreen og Jostedalsbreen. Litt mykje dis til å sjå ting tydeleg men det er alltid kjekt å sjå hurrungane - så veit ein kor ein er i verden. Dag 4 : Norddalshytten - Ortnevik Terrenget hadde no endra seg ganske mykje. Antar at det var ein kombinasjon av at me var litt høgare enn før og at me var lengre vest. Det var mykje mindre vegetasjon - veldig lite lyng osv. iforhold til fyrste dagen. Høgdepunktet denne dagen kom sjølvsagt i det me runda over og såg fjorden for fyrste gong. Trur det er noko med vestlendingar og fjorden. At det ligg ei lita bondebygd med grøne bakkar der òg gjer ikkje den visuelle verdien for meg mindre akkurat. Stølsheimen er faktiske eit veldig flott området å gå i. Veldig bra terreng og ein møter veldig lite folk (me møtte seks stykk på "vegen" desse fire dagane - ein god del meir var på hyttene, men ein kan altså vera ganske åleine sjølv på ruter merka med T'ar. I den austlege delen virka det som det er lett å orientera seg utan noko rute å gå etter. Til lengre vest me kom til meir oppsprukke vart fjellet og antagleg meir krevande å forflytta seg i. Ein tur med telt og fiskestang (fisket skal etter det som vert sagt vera bra) kan nok verta svært triveleg her. Langt i mellom vatna var det iallefall ikkje. Kommunikasjonane er ikkje av dei beste rundt stølsheimen så litt planlegging på den fronten er nødvendig. (Ved hjelp av litt missforståelsar internt i Fjord1 (dei kan ikkje lesa sine eigne ruter fekk me oss ein ekstratur seint på søndag - me takkar imidlertid mannskapet på Sylvarnes for svært god service!)

Hei ! Er enig i at 3-10 grader er ganske normale natt og dagtemperaturer i fjellet sommerstid ved gråvær eller regn. Over ca 2000 meter faller jo det meste av nedbøren også om sommeren som sludd og snø. Den blir jo imidlertid sjelden liggende på grunn av at bakketemperaturen normalt er over 0. Regner vi 0 grader på 2000 meter og en gradient på 0.6 grader pr. 100 meter, så får vi 6 grader på 1000 meter og 12 grader ved havoverflaten, - hvilket er en ganske normal temperatur en regnværsdag på vestlandet om sommeren. Så kan vi jo håpe på 25 !! Lue, votter og shorts er jo selvsagte plagg i sekken ! GOD SOMMER !! knut

Avklaringen på hva som er ekstremsport er egentlig ganskje interessant. Ønsker ikke egentlig mange idrettsutøvere denne "tøffe" merkelappen på det de driver med? Diskusjonne om hvem som holder påmed den mest krevende sporten har jo pågått lenge. Det er ingen tvil om at folk som driver med det, eller driver med noe som ligner, ofte har et ønske om å få denne betegnelsen, da den utvilsomt har et tekke på media og sponsorer.(... og kanskje også det motsatte kjønn??) Det morsomme er at hver gang representanter for åpenbart risikable sporter blir spurt om risiko i intervjusituasjoner er de alltid nøye på å få fram hvor trygt det er! Min egen definisjon på ekstremsport er sporter som innebærer høye hastigheter, en viss sannsynlghet for alvrolig skade, eller ting som bare er ekstremt slitsomme. Både formel 1-kjøring, fmx motocross, skiflyvning, basehopping, tungvektsboksing og tour de france kommer innom min definisjon. Han fyren som gikk norge på langs på 67 dager (10-12 timers gange daglig) beveger seg også i nærheten av min begrepsdefinisjon, men å gå langt og hardt til fots er ikke dramatisk nok til at media finner det spennende. Småunger som kjører hjemmelagede olakjerrer ned bratte bakker,uten hjelm eller pålitelige bremser er i og for seg også kicksugne og små-ekstreme... Uansett , ekstremsportbegrepet har klart en kommersiell apell og derfor tror jeg det vil tøyes og brukes av mange som kan tjene en slant på det.

Vi gikk opp østflanken på Styggehøe og opp til 2180 moh i 2001. Jeg beskrev turen vår opp dit på en tidligere tråd: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=435 Langt ned på siden har jeg skrevet litt om vår opplevelse av den veien. Videre over Styggehøe til 2011 moh skrev jeg også litt om. Høres ut som dere hadde det mer vinterlig enn vi hadde det 12. september det året Morten! Ikke særlig til sommer i høyfjellet ennå altså .

De fleste medbringer nok 10-20% mer utstyr enn nødvendig. Gutter bærer ofte på unødvendig hitec-utstyr, mens jenter drasser rundt med sminke-utstyr (ja dette var bare en spøk, og vennligst ikke start en ny kvinnesyndebatt......) Før jeg reiste jorden rundt som backpacker i 12 måneder, fikk jeg følgende råd: Legg alt du mener at du trenger frem på gulvet. Fjern deretter halvparten av det, og pakk sekken. Klarte jeg det? Nei !!!! MacPac kommer fra EVENTYRLANDET New Zeeland. Vennligst ikke motsi meg Morten og Julia Forøvrig har MacPac et stort marked i England, så du finner dem helt sikker på en nettbutikk en eller annen plass....

Noen som har gått opp/ned langs Kvenna på Hardangervidda? Hvordan er terrenget? Hvilken side er best? Mange krysningspunkter? Marsjfart? 3-4km/t med 17-18-19 kg på ryggen normal form?

Etter et ublidt møte med UP forrige helg, fikk jeg med pappa og lillesøster til Dovrefjell, så jeg kunne komme meg lettvint til fjells. Vi møtte Kim og Trine på Hjerkinn, og mens pappa og lillesøster ville gå på Snøhettas stortopp og midttopp, hoppet jeg over i Kims og Trines bil og ble med dem med Larstind som dagens mål. Vi valgte å starte fra Maribu, og på turen inn dit spratt moskusene fram overalt langs veien, både store og skumle og små og søte. Været var bra, overskyet og varmt i luften og knapt merkbar vind. Vi fulgte Svoni innover og kom innpå T-stien ved innaste Svånåkollen. Det ble større og flere snøflekker etter hvert, men de bar oss for det meste. Det var flott å gå innover og titte opp på fjelltoppene på begge sider, og etter hvert dukket Larstind opp. I glupen mellom Langvasstinden og Larstind, skar vi oppover fjellsiden i til dels grov ur, og vi holdt oss så langt nord at vi unngikk svaene. Vel oppe på ryggen, var det bare en kort bit bort til Larstinds nordtopp på 2070 m.o.h. Her oppe lå det snø mellom steinene, og det var temmelig våt og sleip snø. Dette var mitt første møte noensinne med klatring ved hjelp av tau, og det kilte ganske heftig i magen da vi bega oss sørover ryggen mot Larstind. Trine og jeg valgte å bli sikret over et par småkinkige punkt mens Kim bare jumpet elegant over. Selve ryggen var snøfri, og vi kunne nok ha omgått de utsatte punktene ved å slippe oss ned i skråningen, men det fristet ikke med den sleipe snøen på svaene nedenfor. Etter hvert nådde vi toppen av skaret der det er kjekt med et tau å rappellere ned i. Kim var usikker på om tauet var langt nok, så han hev seg utfor for å sjekke, og etter et par minutter dukket han opp igjen. Han kom seg ned til en fin hylle litt over bunnen av skaret. Trine var deretter nestemann utfor, og det gikk greit. Kim syntes jeg ble litt stille der jeg satt og ventet, men egentlig var jeg nokså avslappet selv om det kanskje ikke virket slik.... Jeg både gledet og gruet meg om hverandre, men jeg stolte 100 % på Kim og var ikke redd for å falle, eller at sikringene skulle klikke. Lurte mest på hvordan jeg skulle gjøre det. Så ble det endelig min tur, og jeg rygget til jeg sto med skoa på kanten og baken rett ut i luften. Er ikke helt sikker på hva jeg foretok meg, men plutselig var jeg en meter under kanten og deiset litt uelegant inni bergveggen, men det gikk bra. Videre nedover gikk det greit til jeg sto ved siden av Trine på hylla. Kim kom seg ned ved hjelp av noen underlige akrobatiske øvelser som ikke helt ligger under definisjonen rappellering, men vi fikk da oss en god latter Videre ned i skaret var det bare å la seg gli nedover, og den siste halvannen meteren hoppet vi og landet i snøen. Det går renner ned på begge sider fra kløfta, og det er mulig å gå dem begge to som et alternativ til å passere nordtoppen. Fra skaret valgte vi å sikre p.g.a. vått og sleipt fjell som ga dårlig fotfeste. Vi kravlet oss oppi en smal passasje som skjærer rett gjennom en fjellblokk, og der ble det en del venting mens den videre ruta ble lagt opp. Det var egentlig det mest utrivelige stedet på hele turen da fjellveggene var våte og kalde, og det dryppet vann, og det ble småkaldt å stå der og vente uten å få rørt stort på seg. Vi tok ingen sjanser med en en fersking som meg på laget, og det fristet heller ikke med en ukontrollert aketur ned renna som var fylt med våt og glatt snø. Vi hadde bare et tau og var tre personer, så det ble mye taukasting fram og tilbake, og sånt tar tid. Vel oppe på ryggen mot toppen, sikret vi et stykke p.g.a. vann og snø, men den siste biten skrittet vi bare opp, og etter 7 timer stod vi på toppen. Det var en deilig følelse, og utsikten var upåklagelig. Snøhettas midttopp var kritthvit av snø, og det var mye snø å se nord- og vestover også. Langvasstinden tronet på andre siden av dalen, og ryggen bortover til Store Svånåtind lovet skiføre. Vi hadde brukt mye lengre tid enn beregnet, så toppvisitten ble kortvarig, for vi visste jo at pappa og lillesøster ventet på meg. Ned igjen sikret vi på de samme stedene, og det var ingen problemer. Jeg var sistemann opp fra skaret, og jeg slikket noen av de få solstrålene som ble oss forunt den dagen mens jeg ventet. Det var helt uproblematisk å klatre opp. Videre bortover ryggen tilbake til fortoppen ble det småsurt i kveldsvinden og i klissbløte klær, så det gikk ganske fort. Returen videre nedover la vi over de største snøflekkene, og snart var vi nede ved vannet, og det var bare å gå på gjennom dalen og tilbake langs Svoni. Etter 12 timer nådde vi Maribu der de andre to ventet (og hadde ventet en stund...), og vi tok farvel med Kim og Trine og kjørte etter hvert i hver vår retning. Se bilder på www.bergtatt.net.

BERGHAUS Det undrer meg at ingen har nevnt "Berghaus" som definitivt er et meget godt sekkemerke. Selv har jeg flere gode sekker som jeg bruker til forskjellige turer/formål. Den jeg bruker mest nå er en "Berghaus Cyclops II Vulcan". Jeg vet ikke hva en koster og hvor den er å få kjøpt. (Jeg fikk den av min sønn) Den rommer vel ca. 80 liter vil jeg tro og er nok ikke av de letteste, men "du verden" så godt bæresystem den har. Etter min mening så er vel bæresystemet noe av det aller viktigste ved en sekk som skal inneholde mer enn ca 12 kg. Hoftebeltet glir ikke ut av stilling og sitter "som støpt", hvilket er en ulempe ved mine andre sekker (Bergans, Norrøna og Fjellreven) Berghaussekken har to sidelommer som kan tas av og kobles sammen til en dagstursekk på ca 20 liter. Mitt råd er forøvrig: Sjekk bæresystemet, og at hoftebeltet sitter som det skal uten å gli ut av stilling.

Nå har Rondanes topper tatt vinterkåpa på igjen. Nysnøen ligger fra ca. 17 - 1800 m.o.h., og en topp som f.eks. Rondslottet er helt kritthvit. I dag høljregner det i Gudbrandsdalen, så man må vel regne med enda litt mer snø i høyden....

Utdannelse er godt å ha i bakhånd, har dessuten aldri hatt så god tid til alt annet som når jeg studerte Et lite minus er at god utdannelse forutsetter at man bosetter seg forholdsvis sentralt, da det er færre jobber for godt utdannede i distriktene. Vet ikke om andre såg programmet på tv'en om ekteparet som klarte seg utmerket godt på en samlet årslønn på kr. 160.000 (jfr medieblesten om fattigdom i norge). Hadde sau, høns osv til egen husholdning, fisket osv. Klarte seg utmerket godt og trengte ikke mer. Bosetter man seg sentralt: Sentralt er det prispress på bolig, noe som betyr høye løpende utgifter. Som igjen betyr mye jobbing og lite "fleksitid" Nei, ta utdannelse etter interesser/behov, la være å bruke den (greit å ha kunnskapen likevel), bosett seg i områder uten prispress, få mulighet til å gjøre annet enn å jobbe Eller bli lærer De har visst så utrolig mye overtid å avspasere at de har 10-12 uker ferie hvert år. Svein

Lørdag 12.juni var meterologene enige om at været på Sunnmøre skulle bli av beste sort. Kvelden i forveien ble slagplanen lagt: Start på Barstadsetra, opp nordryggen til Middagshornet, følge ryggen sørover over Hallehornet, over den nord-østlige delen av Storkopptindane, over begge Svinetindane før retur via Molladalen. På vei til startpunktet i 7-tida låg tåka rundt fjellene, og jeg håpte på lav tåke og gode fotomotiver bl.a mot Molladalstindane. Allerede etter 20min gange var jeg omsluttet av tåke, sikten var kanskje 100m. Etterhvert som turen gikk mot 1091m ble tåken tykkere og tykkere. På toppen hadde jeg sikt på 20-30m. Likevel bestemte jeg meg for å gå videre i håp om at det skulle bli lettere. Jeg fulgte ryggen sørover og var aldri i tvil om hvor jeg var. Ved ankomst Brillevatnet var sikten knapt nok 20m. Vurderte retur via Romedalen, for resten av tindene fikk vente til en annen gang. Kartet ble studert nøye før jeg fant at det var enklere å følge stien gjennom Molladalen. Ruta tilbake var dermed lagt, trodde jeg. Når jeg nærmet meg inngangen til Molladalen var snøfelta så store, og lå så tett at jeg innimellom var fullstendig white-out. Fram med kartet igjen for å finne mulige holdepunker for retur, for jeg regnet med at i Molladalen var det enda mer snø. Etter noe tenking returnerte jeg til en liten elv jeg passerte, og fulgte denne nedover forbi 3 småvann som var merket på kartet. Selv om jeg ikke hadde gått ned denne veien tidligere visste jeg at det skulle være farbart terreng ned her. Spent, uten mer sikt enn 20m la jeg i vei nedover. Etterhvert som jeg kom nedover ble det litt lettere, og ved siste vann fulgte jeg elva ned til storfossen. Her i fra gikk det østover til terrenget ble slakt nok til at nedgang var mulig. Her kom jeg også under tåken og siktet med inn på stien som kom ned fra Molladalen. Slukøret gikk jeg tilbake til Barstadsetra, sikker på at turen skal gjennomføres på nytt. Men også fornøyd med at jeg fant nedgang, for jeg var hele tiden forberedt på å måtte gå tilbake og evt ned i Romedalen for retur. Svein

Lite märklig diskussion om storheter som inte på något vis kan jämföras. För mig som är vandrare och inget annat, och helst ser vandrandet som en RESA, är det redan från kartan klart att Sunnmöresalpane inte har något alls att erbjuda. Icke minst för oss som reser en bit för att nå fjällen är det svårt att förstå meningen med korta turer och dagsturer. Det betyder inte att jag underkänner en kultur som är naturlig för dem som bor närmre. Första gången jag var i Norge, 1983, åkte jag mycket buss på Vestlandet. Folk gick på, viskade något i örat på chauffören som väl uppe på fjället släppte av dem mitt i ingenting varpå de traskade hem igen. Vad vildhet är kan ju diskuteras. Av kända fjällområden tror jag inget är så vilt som de skogstrakter jag ofta uppsöker hemmavid på försommaren. Jag bor tre kilometer från Linköpings centrum (Linköping är Sveriges femte största stad) och behöver bara gå några meter hemifrån in i en mindre skog för att hitta en ensamhet som man i fjällen måste söka långt utanför lederna. Jag misstänker att "vildhet" för en del snarast betyder bisarra naturformer och svårtillgänglighet. Exotism, och det är helt OK. För mig förblir Jotunheimen hjärtat av de sydnorska fjällen, därför att de gränsar till två andra stora områden. Förra sommaren gick jag från Finse till Jotunheimen, 12 dagar. De sista fem gick jag i Jotunheimen, genom Hjelledalen, Fleskedalen, Skogadalen, Raudalen, den svåra övergången norrut från Olavsbu vidare till Gröndalen och över Memurutunga till Memurubu, fem dagar utan att korsa en väg (I Sverige skulle jag förstås kunna göra bättre än så!). För tre år sen gick jag genom Breheimen, återigen mot Jotunheimen, dit det tyvärr går ett par anläggningsvägar, men där jag på sex dagar möttte kanske ettt dussin människor och åtminstone tre dagar mötte ingen alls. Av alla områden jag verkligen gått (Jotun-, Bre-, och Skarvheimen, Dovre, Tafjord, Trollheimen, Saltfjellet, Sulitjelmafjellene, norska sidan av Sylan) är detta det som känns vildast. Men jag är övertygad om att man får ännu mer av den varan i de stora orörda delarna av Skarvheimen (västra delen) och Reinheimen (öster om Torsbu) och det senare hoppas jag besöka rätt snart. För övrigt sätter jag inget område före något annat, kan bara konstatera att Jotunheimen måste vara rikast på möjligheter eftersom jag varit där fem gånger. I vilket annat område kan man göra en rundtur på tio dagar som jag gjorde 2002? il C.

Dessverre er det litt for mye "fancy" folk på Ringstind.Da vi var der 17. Mai for noen år siden var det friflyt-helg. Da var det også ølbokser o.l. å finne på Ringsbreen. Utrolig trist dette der. Man kan gjerne være kult og fancy, men man bør likevel rydde opp etter seg! En tom boks eller falske veier mindre enn en full en, og har man klart å bære på en full en oppover, så bør man i hvert fall være istand til å bære på en tom en nedover...

Den austligste er nok den som blir mest besøkt. Der har jeg vært et par ganger. Grei klyving. Den vestligste mener jeg vi var oppå. Bare ei toppblokk som er utfordringa der synes jeg å huske ?? (over 10 år sida ) Du har kanskje lest i Fjellhugboka ? . Iflg. "Fotturar på Sunnmøre" lar den miderste seg også klyve uten tausikring . Jeg oppfatta det ikke slik da jeg var ved foten. Har tenkt meg en tur dit med klatreutstyr en gang i framtida....... Da vi gikk opp fra Fet, en fin 17. mai, bar vi skia på stien gjennom skogen (snøfritt). Deretter flott og problemfri skitur til skaret rett før toppen av Blåbretinden. Deretter til fots opp bratt snøbakke. På toppen traff vi et par som hadde kommet opp Riksheimdalen. De foreslo at vi slo følge ned igjen den veien. Det blei altså en rundtur, og nedkjøringa til Fet har jeg fortsatt til gode, men anbefaler den allikevel Er det snø i skogen går det an å holde bort under Geita og ned i det åpne partiet ved Blåbreelva. Her er det sikkert mer raseksponert, noe en bør ta i betraktning. Forestill deg denne nedkjøringa under stabile laussnøforhold i februar/mars Geir