Søk i nettsamfunnet

Er ikke en grad mellom 2 og 3 lett klatring? Hvis en har ett avslappet forhold til høydeskrekk er det vel ikke noe større problem? Skråningen er jo også forholdsvis slak.

Panda, Klyvepunktene føltes ikke spesielt luftig. Øverst, når du klyver opp på eggen, så husker jeg vi var inne i en kløft, og da virket det ikke luftig. Kun bratt en 2-3 meter. Idet du kommer opp på eggen kan det imidlertid virke luftig. Husker vi fikk et lite sug da man nærmest titter rett ned i Torfinnsdalen når en løfter seg opp på eggen. Opptaket til renna nederst, husker jeg ikke så mye fra, men minnes at det er såpass bratt at man ikke bør snuble ihvertfall. PS! Som jeg var inne på lenger oppe, er det maange år siden vi var der, så detaljer er blitt nokså utvannet.

Jeg føler selv at det jeg redegjorde om fjellfølelser burde være lett å tolke. Meg om det. Gjennom 12 måneder har jeg ulike behov for fjellopplevelser. Det setter føringer ***hvor*** jeg drar. Jeg drar ikke til Sunnmørsalpene for å få villmarkfølelse. Da velger jeg trolig Sarek, Børgefjell, Rago, Finnmarksvidda, eller lignende. Kan ikke huske at noen har påstått at Sunnmørsalpene er villmark heller. På våren går hjertet mot Sogn, men hovedturen blir nok Jotunheimen i år. Følelsen for tinderangling er i vinden. Det er et knippe topper der som fortjener et besøk. Til sommeren skal jeg kose meg ihjel i Sunnmørsalpene. Hadde det ikke vært for at jeg hadde begynt i ny jobb hadde jeg dratt til Kaukasus. Det får bli i 2007. Jeg har ulike følelser for de stedene jeg drar, alle positive men forskjellige. Når det blåste orkan i Bergen følte jeg meg "på fjellet" da jeg var på Ulriken. Det var ingen andre der, det var tøft og det var farlig. Det var -en- følelse som jeg savner voldsomt. Alt dette er subjektivt, og derfor er jeg nysgjerrig på hvorfor noen på forumet er så besatt av å sette dagsorden for hva som er "riktig", eller om debatten (kveruleringen) rett og slett lever sitt eget liv og grenser til det rene svada.

Det jeg skrev den gangen var en slengbemerkning, gressbevokst åslandskap forbinder jeg med Hedmark. Hvis det er av interesse har jeg vært på 2 av de 4 2k toppene, og kommer neppe med det første til å ta de 2 siste. Jeg trakket samme helg 15 timer i Rondane, var oppom noen slake åser jeg ikke klarte å finne igjen på kartet. Lenge siden jeg var så lei av å trakke uten å komme noe som helst sted. Vi gikk og gikk, gikk og gikk... Trøstesløst, horisonten var der, og så? Den var tidløs, uten endring samme f.. hvor lenge vi gikk. Hva opplevde jeg på den turen?? Jo å bli lei av Rondane!! Å klyve ned fra Sunnmørsfjella og begynne å gå i Rondane kan sammenlignes med å klare å lære en skiftenøkkel å svømme. At Julia skrev "åslandskap" om Sunnmøre viser at hun ikke har særlig kunnskap om hvordan ting ser ut her i nordvest. Jeg finner det dessuten en smule komisk at folk som ikke har eller knapt nok har vært innom fjellene på nordvestlandet uttaler seg så bombastisk som det de gjør. Og ikke minst snakke om "fjellfølelse", basert på hva de evt har sett på noen bilder eller lest seg fram på et kart. Det er både komisk og morsomt, og fortjener vel egentlig ikke å bli diskutert.

Takk for det. Har vore på Snøhetta på ski, men manglar resten. Planen er å bruke nokre dagar for å ta alle 12 (pf 10). Spørsmålet er om Langvasstindane, Storestyggesvånåtinden, Svånåtinden, Bruri m.fl. eignar seg på ski eller om det er best å vente til sommaren?

..men det var ikke lett å se. Derimot skimta vi stadig svarte steile fronter på løpende bånd, smale egger innpakket i bomull og formasjoner som virket kjente etter diverse lesing i turrapporter. Yr meldte stor sol bak liten sky, men allerede før Sørligste viste vi at dette kom til å bli en spennende og utfordrende tur idet regn og grauttett tåke kom sigende på. En gruppe som kom etter oss var fornuftige og snudde før pinakkelen, men vi var motiverte og bra utstyrt, så det var bare å innstille seg på sneglemodus, sikre, sikre igjen og sige trygt fremover. Vi var to mosjonsklatrere og en ivrig turentusiast i laget og planen var mest mulig å følge ryggene, direkte opp hammeren på Søre og videre Sørryggen til V0 - under tørre forhold en fin plan, men på moseglatta ble plan B å søke små omveier og plan C å søke enda større omveier. Til Søre Frem til hammeren før Søre var var veivalget enkelt, men videre ble det mer interessant. Opp hammeren på friksjonstak de første metrene (som vi kunne se) kunne vi glemme. Prøvde derfor først rundt hammeren, opp 6-7 meter og videre ett nydelig kort 3'er riss på ei svaplate. Etter ett par skumle forsøk, ble det ned til hammerhjørnet igjen, og derfra på skrå opp ei slakkere svaplate med tynne riss. Etter diverse utgravinger med nøttepirker fikk jeg satt sikring og etter noen spennende opptak ble standplass satt på ei rampe som deler svaplata. Derfra enkel travers ut til høyre og en slags rygg videre opp til Søre. I det jeg tar opp annenmann, letter tåka litt og da sees tydelig "normalveien" under selve svaplata. Med 3-4 meter travers til høyre fra hammerhjørnet går en "sti" videre rundt svaplata. Vel, var det ikke litt turkrydder vi søkte? Videre relativt greit opp til Søre. Til V0 Fra Søre er det igjen enkelt veivalg og etter diverse innlagte hindre er vi ved innsteget på ruta opp mot V0. Direkte opp virker tidkrevende og vanskelig. Først ei svaplate og så ett dieder, hvor friksjon er avgjørende. Så det ble å ta ett lite nedtak til høyre for ryggen, kort travers og deretter sikksakke seg oppover. Stadige stopp i bratte hamre, opptak, omgåelser og forsiktig klyving over sleipe blokker dekket med svartlav og andre morsomheter. Ikke mange som har vært her nei. På ett tidspunkt hører jeg plutselig svensk tale under meg. Delirisk eller har gutta endret tungemål? Neida, for like etterpå farer en lettbeint svenske forbi, med en taukveil i hånda og ei jente på slep. Jeg sier hei og etter at tåka suger dem til seg igjen hører jeg lett og uanstrengt prat oppover i bratta: "kliv her, hold i denna stenen..just..bra". Imponerende raskt, men noen knepp unna vårt risikobehov. Akkurat hvor vi har vært vites ikke, men etter eller annet sted mellom normalveien som skal gå dels i ei renne til høyre og sørryggen på V0 til venstre. Siste 20-30m gikk ihvertfall på sørryggen hvor vi toppet ut på V0 ca 12 timer etter start. Til Store I skaret etter V0, mens de andre tok en kort pause, kløv jeg raskt over til Store på det som føltes som reine motorveien og med god friksjon ift traversen sålangt. Over Vestre Tilbake, på med hodelyktene, ned til sadelen og over en lav høyde på ryggen ut mot Vestre (som visstnok kan omgås) til ett luftig nedtak. Med hodelykt i tåka blir det meste hvitt, så med mulige hamre og noe svapreg tok vi en rappell ned. Opp til Vestre kunne vi følge stegjernriper på stein og derfra var det å føtte seg forsiktig nedover til bilen igjen hvor vi ankom 18 timer etter start. Og vi kunne endelig krysse av ett for par mer krevende 2000m og for en tur som på tross av manglende sikt vil huskes godt for sin trollskhet der vi klorte oss fast mellom tinder og stup:-) Takk for tur Arnstein og Dag Arne! Liten fimsnutt av forholda, her rett for Vestre

Mm, hvis det er Gaustatoppen Turisthytte står det at den er betjent og har servering fram til 12. oktober. Da trenger du ikke tenke på nøkkel, det gjelder de som er ubetjent og selvbetjent. http://ut.no/hytte/3.2352/

Da er vi 3 som kanskje synes 15 min mellom de 2 toppene er i underkant, så da får Morten H rette opp dette til neste utgave...hehehe Når det gjelder det klyvepunktet så tenkte jeg vel den gangen som guzzi at var takene så gode at det ikke brente seg noe nevneverdig fast i hukommelsen. Det eneste punktet jeg husker var litt vanskelig på den turen fra Gjendebu til Torfinnsbu over alle Svardalspiggene, Langedalstindene og Mesmogtinden, var ett lite klyvepunkt ned fra en knaus på ryggen mellom Store og Midtre. Der går det ned 2-3 meter nesten helt ute på kanten om man følger ryggen. Det var såpass "ekkelt"/"luftig" at begge de to jeg gikk sammen med omgikk dette i vestsiden, noe som var helt greit. Ellers husker jeg turen som knallfin og at stykket langs Bygdin var langt

I Norge går det en del motbakkeløp av ulik lengde. Det råeste er kanskje Skåla opp, der de beste bruker litt over en time opp de 1800 høydemeterne. I går gikk løpet på Kamerun-fjellet av stabelen. Det er stiv motbakke hele veien, ikke ett skritt nedoverbakke på hele ruta som starter i nedre del av Buea på ca 700 moh og går opp til toppen på 4040 moh. Med andre ord over 3300 høydemeter og litt tynn luft i det øvre partiet. Vinnertiden i år ble 4 timer og 2 minutter, mens dameklassen gikk unna på 4:59. Det skal legges til at dette er tider for å løpe opp og ned igjen samme vei. De bruker ca dobbelt så lang tid opp som ned igjen, så vinnertiden opp til toppen anslås til å være 2 timer og 40 minutt på de 3300 høydemeterne. Til sammenligning brukte jeg selv ca 6 timer gangtid opp + pauser underveis, fordelt over 2 dager, og da startet jeg 300 høydemeter lenger opp. Er egentlig ganske fornøyd med det tempoet, selv om det er temmelig snilete sammenlignet med proffene. Noen andre som har ekstreme tall på antall høydemeter per time opp eller ned ? Har hørt om en galning i Romsdalen som sprang 600 høydemeter ned fra et fjell oppi der på 10 minutter, det vil si en meter ned per sekund i snitt.

Takker for svar. Regnet nok med at det er noe kaldere ja. Vi hadde -12 på toppnatten på Kili. Nå takler jeg kulde bra, men da vet jeg at det er greit å være godt forberedt på dette også. Stegjern og øks har jeg fått med meg, og har et par stive Meindl lærstøvler jeg tror bør duge. Tar sjansen med disse og et sett Yeti. Da er det vel bare treningen for fysikken som står igjen, men den bør være overkommelig. Hvor mye vekt må jeg regne med å bære? På Kili bærer man jo knapt noe.

4. september - gode forhold. Mesmogtinden N 475125 6807980 Pf ble målt til 10-11 meter, men dette er nok i beste fall veldig usikkert. Det ble kun gjort én måling, og det gikk ca. 10 minutter fra topp til skar. http://www.tinderangling.no/Tur/tur070904.php

Hehe, utskiftning var vel litt drøyt , men suppleringer og korreksjoner skal jeg være med på. Det kom forresten en ganske omfattende, om enn langt fra komplett kandidatliste i 3. opplaget nå i sommer.

Svolværsgeita er et typisk eksempel. Klatreteknisk sikkert blant de vanskeligste normalrutene, men totalt sett ikke vanskelig i det hele tatt sålenge man klarer å klatre opp mot grad 4. Kort anmarsj, ingen snø, lett å finn ruta, enkel rapellretur, veldig kort klatring...

Dumhøe Sør, mellom Dumhøe og Vestre Skardstinden: pf 10-12 Soleibotntinden S3, sørligste høyde på eggen: pf 5-7

Hei! En ikke fullt så erfaren tinderangler trenger litt hjelp.... Jeg har tenkt å gå Torfinnstind-traversen i sommer. Tenker å gå turen fra Øst til Vest. Her er det visst 4 rapeller, men hvordan er festene her? Er det steiner en bare kan legge en slynge rundt? Eller må en ha med seg kiler og slikt? Evt hva og hvor mye trenger jeg å ha med av sikringsutstyr? Og hvor lett er det å finne disse rapellfestene? Takker for alle svar!

Jotunheim-klatreføreren opplyser at letteste vei opp på Falkungen er fra breen og skaret mellom Falkungen og Falketind. Her er det snakk om grad 3-4. Har ikke selv vært der (ennå). Centraltind er ikke mer enn 3+ om en går opp via nordeggen på Styggedalstind, (der en under gunstige forhold kan slippe tauet helt!) Har tidligere skrevet fra denne turen. Således kan også Mohns skar nåes, og Storen derfra. Stetind har vel 4+ som letteste rute, om jeg ikke husker feil. Så den blir en het kandidat blant de store toppene. Går vi på de små pinaklene holder jeg på noen av spirene i Trolltindene, Romsdalen!

Jeg glemte Svolværgeita. 4+ er letteste vei opp - ingen dårlig kandidat.

Gikk der 4. august. Se vedlagte bilde, tatt to dager senere(fra sør-vest), med vår rute inntegnet. Det øverste, store snøfeltet er ganske bratt, men snøforholdene var greie da vi gikk der. For øvrig ingen spesielle vanskeligheter, selv om været var elendig!

Til neste uke har jeg tenkt å ta få til en hytte-til-hytte-tur i Jotunheimen på 10-12 dager (forutsatt at været bedrer seg, da...her i Trøndelag har det i alle fall vært bare gråvær i det siste...) Til saken: Jeg, som den yngste i følget, har også lyst til å ta med noen topper underveis, og har lyst til å komme meg på Gjertvasstind fra Skogadalsbøen. Men jeg er litt usikker på hvor krevende denne turen egentlig er. Jeg ser på etojm.com at den siste biten opp til toppen går på snø / breryggen. Jeg har isøks og stegjern, men jeg har veldig liten erfaring med det. Jeg går en god del i fjellet, men jeg har liten erfaring med bre. Faktisk, de eneste gangene jeg har gått på bre er med fører. Jeg har heller ingen form for sikringsmidler for is, for eksempel isskruer eller snøanker etc, da det også står at sikring kan være en fordel på dette partiet. Hvor ordrett skal man ta det? Kan en nybegynner i høyfjellet komme seg på toppen på egen hånd? Jeg ser også på den samme siden til etojm.com at Skogadalsbøen tilbyr føring til toppen. Er det noe jeg bør benytte meg av, eller går det greit å komme seg opp selv? Alle erfaringer fra dette is- / snøpartiet mottas med takk!

Opp kan du regne med rundt 4 timer, ned igjen ca 2 timer. Det skulle være et tempo som gir tid til litt fotografering, matpauser, tekniske hviler og lignende. Da vi gikk opp fra bilveien i 1996, brukte vi i underkant av 3 timer til store (2204) via de to vesttoppene. Vi stoppet ikke så mange gangene på veien opp, men vi hadde heller ikke sjumilsstøvlene på. Dessuten gikk vi usikret opp på tørt føre (litt nysnø innimellom noen steiner mot toppen). Mellom V1 (2100 m.) og store (2204) brukte vi 24 min. ser jeg av loggen.

Såvidt jeg husker hang det mange slynger der fra før. Du klarer deg med en rapell med et 50m tau (litt mer usikker hvis forholdene er dårlige), på vei opp under gode/tørre forhold sikret jeg bare en passasje på 3-4m. Dette var der du beskriver som "sva", jeg forbinder sva med glatt og friksjonsløst fjell. Jeg opplevde det som en friksjonsrik, skrående flanke. Mulig at den fineste rapellruta går direkte ned i skaret mot midt-toppen. Den kjenner jeg ikke, mer luft der i alle fall

Hvis de sier at skien er for ettergivende så ville jeg tatt det for god fisk. Dynafit 8.0 er ei altfor smal ski og måler bare 88-61-74, blir mer fjellskibredde syns jeg. Selv har jeg de siste 4-5 årene brukt ei ski med målene 107-73-94, og det opplever jeg som en fin all-round bredde for telemark. Litt dårlig flyt (for mye motstand) i tørrtørr løssnø på 40-50cm eller mer, men med parallellsving vs å svinge med mye større del av trykket på en fot vil du flyte bedre på samme skibredde.

Dyrhaugsryggen har innslag av enkel klyving (grad 2) og er luftig. Synes du det var greit, kan du fortsette til nordre Midtmaradalstind (2062), som også gir noen utfordringer underveis. Der bør du snu, og så klyve hele traversen tilbake. Da har du sikkert fått nok luft for en dag. Soleibotntindene (alle 4) klyves/klatres også av de fleste uten sikring. Den nordre er normalt luftigst og mest krevende, spesielt hvis harde snøfonner skulle ”sperre” veien ned fra store Soleibotntind. Kanskje ikke den rette toppen for en nybegynner, men du er fjellvandt, og er ute etter topper med moderat og enkel klatring uten behov for sikring, og det må nok Soleibotntindene defineres som: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6387&highlight=soleibotntind En travers av store Memurutind (fra vesttoppen til østtoppen) ligger på 2’er nivå. Luftig egg med innslag av klyving: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3634&highlight=store+memurutind Store og nordre Svartdalspiggen har en rygg seg imellom som byr på litt klyving. Stetind (2020) ved Leirvassbu er veldig enkel, og har et kort småluftig punkt rett før toppen. Ellers er muligens Skagsnebb (2003) og bakarste Skagsnebb (2093) et alternativ. Disse gutta gikk en fin runde: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9665&highlight=skagsnebb Det var noen eksempler med litt varierende vanskelighetsgrad hvor det ikke skulle være nødvendig med så veldig mye klatreerfaring. Det finnes flere… Kyrkja, som ”500fjell” nevner, er jo et meget godt begynnerfjell med litt enkel klyving.

Tack för bra tips, Morten, det verkar som du har bra koll på området Suletind/Sulefjellet/Høgeloft. Vi följer nog ditt tips om att gå in mot Sulebu (om det finns snö runt 27/12...) och finna oss en tältplats. För att spara lite tid (och höjdmeter), kan det vara en god idé att ta heisen i Filefjell till toppen av Børrenøse och sen följa leden söder om Tenlefjorden bort mot Sulebu? Eller går det lika greit kanske att parkera i närheten av Vardin/Nystogo och följa leden rakt söderut mot Sulebu? Även tacksam för uppdaterad info om snöläge, aktuell skredfare, snöfyllda/avblåsta vädersträck på fjellet när vi närmar oss jul! /Tord Magnusson

Jeg kjenner to forskjellige 2-mannslag som har besteget denne toppen vinterstid uten tekniske problemer. Ett av de gikk opp noe hyllesystem ovenfor "4-meters hammeren", og slapp dermed unna denne. Dette var visst helt greit uten tau, men jeg tror de hadde isøks og stegjern. Den andre gikk nesten direkte fra topprenna mot Kvanndalen, og traverserte bort til toppen. Du ser området godt på bildene som ligger her: (http://www.westcoastpeaks.com/Peaks/langenestinden1.html). Det kan godt være at de gikk lenger ned mot hammeren enn jeg fikk inntrykk av på forklaringen. Jeg har gått det aller meste av østryggen på Søre Sætretind på to forskjellige turer. Denne er artig, og jeg tror man vil komme langt med et rapelltau her på sommeren.