Søk i nettsamfunnet

I denne saken finnes det en fasit i form av rundskriv fra Politidirektoratet, her fremkommer det helt klart hvordan søknader om tillatelse til å arve våpen skal behandles: https://www.politiet.no/globalassets/02-tjenester-admin/vapen/politiets-behandling-av-vapensaker.pdf. Se side 33 og 34 😀

En seig tur ti på (topptur)x2 i dag. Brukte 2.5 time på 4 km og 560 høydemeter. Men fin belønning på toppen, og flott turvær i dag. Min tur nr 11 av 20 forskjellige. Dette skal være den tyngste turen i år, og er på grensa hva jeg orker med formen jeg er i nå. Nydelig myr før toppen Bra utsikt fra varden på Fjøsvikfjellet Brannvakthytter har bestandig flott utsikt!

Halvannen kilos ørret på Speedmaster 9' 3-14g i vår. Stanga er helt super synes jeg.

Jeg bruker 30 cm og 50 cm plugger fra Helsport. Aldri hatt problemer med dem ift skarpe kanter, men jeg bruker dem i all hovudsak som vanlige plugger, dvs. "vertikalt". Innimellom må snøen bearbeides for å få den fastere, både for å få ok fasthet under innerteltet og feste til pluggene. Men når pluggene da har fått stått en stund så fryser dem fast. Antall plugger som brukes avhenger snøforhold, forventet vindstyrke osv. Viktigste plugger synes jeg er dem i teltduk og barduner i kortendene (satt opp med kortende mot vindretning, deretter i duk og barduner ved teltstengene. videre å få strammet opp teltduk ift snøfall som legger seg på teltet og evt blafring. Jeg samler innimellom flere barduner i en plugg. Svalbard 3 er et supert telt for 2 personer vinterstid, og med god plass til litt besøk og fellesmåltider. 😊

Historien om en mann som dro på en lenge etterlengtet fjelltur. En hyllest til Skæhkere, til naturen, og om et kjærkomment møte med en god gammel venn. Dette var målet - stillhet, ro, lokkende vann og flotte fjell. Gjennom en tøff vår, på godt og vondt, med mye arbeid, studieinnspurt, stress med frivillige verv og familieforøkelse hadde jeg hele tiden hatt en solid gulrot liggende langt der fremme i horisonten - den årlige langturen på fjellet. Nå var tiden endelig inne, årets egotripp skulle gjennomføres. En kjapp gallup i familierådet tilsa at den åttedagers langturen som opprinnelig var planlagt kjapt ble redusert til fem dager. Behøver ikke tøye strikken unødvendig. Etter mye om og men angående hvem som kunne bli med ble det til slutt en kompis, la oss kalle ham Storfiskeren, som fikk skaffet seg nok fri til å være med. Trivelig å få med seg selskap! Turens mål var Skæhkere, eller Skjækerfjella som det heter på norsk. Nasjonalparken skulle angripes fra vest, med utgangspunkt i Lustadvannet i Steinkjer kommune. På grunn av turens begrensede varighet ble det lagt opp til en lengre marsj første dag for å komme seg bort fra DNT-nettet, og forhåpentligvis bort fra folk! Første etappe fra Lustadvannet til Setertjønnhytta går på merket sti. Det vil si, merket er den strengt tatt ikke, men hver bidige meter er klopplagt. En endeløs rekke med sviller snirkler seg gjennom landskapet, noe som har gitt stien navnet "svillestien" Dette er utsikten den første milen på turen. I det man har gått noen kilometer og nærmer seg området rundt Sottjønnin har man de stupbratte Grønlihøen på venstre side. Bakkene nedenfor Grønlihøen kalles gjerne "Apoteket" på grunn av den fruktbare rasmarken her som gir grobunn for en rekke planter og urter som kan brukes i medisinsk henseende. Stien er med jevne mellomrom akkompagnert av benker og grillplasser. Må være en drøm for småbarnsfamilier som ønsker en godt tilrettelagt tur i naturen. Personlig har jeg et ambivalent forhold overfor slikt. På en side er det et brutalt naturinngrep som skjemmer litt, samtidig gjør det slike transportetapper ut til den virkelige marken enkel. Etter pausen ved Sætertjønnhytta (ubetjent DNT-hytte) mistet vi stien, men orienteringen er overkommelig. Vi siktet på nordøstre hjørne av Skæhkerenjaevrie for deretter å følge lien vest for Storbrenta oppover mot Reinhorntjønna. Her var planen å finne en gamme. Gammen fant vi aldri, men i det fine været var telting null problem. En nydelig liten leir ved turens første vann! Fornøyd med å ha krysset grensene til nasjonalparken. Til venstre for fjellfussen skimtes Huvhpie. Svært lite multe i området, men en neve her og en neve der ble det. Relativt tørre forhold også her, selv om det kom regn 4 av 5 dager på vår tur. Ahhh, lite slår følelsen av å få etablert første leir! Her ved Reinhorntjønna. Marsjen ble lang for utrente bein (og skuldre). Skal ikke skryte av at finorienteringen på 50.000-kart gikk HELT smertefritt heller, men dette er jo småtteri man glemmer det sekundet man slenger sekken i lyngen og bestemmer at HER skal teltet stå. Da senker pulsen seg, man er på plass inne i fjellheimen og kan koble av. Fisket behøver vi ikke snakke all verden om, jeg valgte den siden med mye siv, mens Storfiskeren var betydelig mer rutinert og fikk betalt for det. Eneste nedtur denne kvelden blir at fisken tilberedes på gass og ikke bål, selv om det ikke er totalforbud her oppe må man bruke hodet. Gass var definitivt eneste alternativ for å få varme i skrotten i denne leiren. Kveldens øyeblikk: jeg vaser rundt på «feil» side av vannet på desperat jakt etter fiskbart farvann. Når Storfiskeren får på en sprelsk fjellaure setter jeg meg nedpå. Kveldssolen farger fjellene bak meg i de flotteste farger, bak Storfiskeren passerer en flokk elegant tamrein i rolig tempo. Roen jeg føler er komplett. Naturen er stor. Naturen er mektig, og vi er bare en bitteliten del av den. Det får være det samme med fisken, å få være en del av dette er bare så deilig. Det ble noen fine kveldsstunder i lag med solnedgangen. Ikke som et godt bål, men det gjør da nytten. Som vanlig når jeg har med meg kompiser på tur får jeg en lengre morgenstund alene. Dette bruker å være blant de beste stundene. Hjemme er det stress med å få i litt mat i en morgengretten unge før levering på barnehage og videre råkjøring til jobb. Er man heldig rekker man et kjapt sveip over en nettavis eller to. Her, ved Reinhorntjønna, kan jeg i ro og mak ordne meg en kaffekjele. Deretter kan jeg slappe av litt, før jeg tar den harde jobben med å skifte sene på fiskestangen, avslutningsvis kan jeg lene meg tilbake og bare se på naturen rundt meg. Aaahhh LIVET! Plan for dagen var at leiren skulle flyttes opp i terrenget. Vi skulle bakse oss opp til Hattjønna, en liten lekkerbisken klemt inn mellom Snåsas høyeste fjell Huvhpie og den alpine Gihperegaejsie. Turen er få kilometer, men det er 200 høydemeter på om lag 500 lengdemeter et stykke der. Det tar godt i lårene! Vi finner fin leirplass nordøst i vannet. Og vi fisker. Og fisker. Og fisker. Prøver ALT. Ingenting nytter. Kvelden brukes derfor til en flott utflukt til Gihperegaejsie. Mye kliving, og noe klatring, vips så er man på toppen. Fenomenal utsikt, herfra ser man MYE fjell og vann! Man skaper seg jo et indre bilde av hvordan terrenget er når man ser på kartet, men her er jeg for dårlig trent skjønner jeg. Det er betydelig mer alpint enn hva jeg trodde på forhånd. Mye bedre med luftig fjelltur enn resultatløs fiske! I bakgrunnen f.v: Skæhkerenjaevrie, Skjelbreien og Åsvatnet. Hattjønna sett fra oven. Med høye støvler kan man komme seg ut på den største holmen. Idyllisk, men tregt fiske. Mye tamrein i dette området. Vi ble sågar overrumplet av et nærgående helikopter, sannsynligvis noen som så etter husdyrene sine. Hattjønna ligger i kjerneområdet til Skæhkeren sijte, en sørsamisk siida. Visstnok er det samling av rein ved Hattjønna på tidlig sommer, og også en sommerboplass for samer i området. Den bratte lien som markerer starten på Skjækerfjella, her gikk vi både opp og ned. Reinhorntjønna i bakgrunnen. Neste post på programmet var det sagnomsuste Fjellskjækra. Skjæker-ekspert Kvernmo sa at vi MÅTTE innom der om vi var i området. Og det er vanskelig å si seg uenig i at dette vannet er vakkert. Usikker på hvor mange timer jeg brukte på å bare SE det døgnet vi lå der, men det var mange. Steile gresslier i øst, hvor sauene beiter i hopetall, rundere hauger i vest, og et fascinerende vann med dype og grunne partier i rekke og rad. Fisken måtte naturligvis prøves, og her fikk også jeg tilslag. En meget sprek halvkilos ørret ble dagens matbit. Et praktfullt eksemplar av arten med et mønster de fleste fisker vil være misunnelige på, og et kjøtt med farge som en perfekt moden multe. Ved utløpet av Fjellskjækra har naturen ordnet en bro til oss fjellfanter, utrolig hva den naturen får til. Et sjeldent vakkert eksemplar av arten Salmo trutta Lite å si på kvaliteten på fisken, mer å si på kvaliteten av filetøren. Stappmett ruller jeg meg ut i lyngen. En god General No.1 og varmende ettermiddagssol gjør meg dorsk. To fiskere på motsatt side av vannet blir dagens «pausefisker». Balsam for kropp og sjel! Det er vel dette turlivet handler om? Kaffekopp, sjelefred og null stress. Fjellskjækra Kveldens øyeblikk: i kveldingen er det solen som skal stå for underholdningen. Fra orkesterplass i den tørre lyngen blir jeg vitne til et makeløst skue. Jeg ligger vest for vannet, i skygge, på motsatt side av dalen lyssettes de irrgrønne liene slik bare en fager kveldssol kan lyssette. De gresskledde liene blir enda grønnere, det grå fjellet enda gråere og kontrasten til sauene som beiter blir enda skarpere. Dette stedet er uendelig vakkert. Kveldssolen ordner lysshow, det ble ikke tatt flere (eller bedre) bilder da jeg var travelt opptatt med å se. En klok prioritering synes jeg. 20 minutter senere kommer en siste krampetrekning fra solen som er i ferd med å gå ned. Igjen lyses motsatt side av dalen opp, denne gang i solnedgangens karakteristiske rød-lilla lys. Konturene av åsene bak meg tegner seg som tydelige bølgende linjer bortetter dalsiden. Jeg sitter i «mørke», men ser bort på de blankskurte bergene som bader i lys. Det er som en gigantisk jotun har tatt på seg sin fineste skjorte i glødende purpur. Og på hodet har jotunen tatt på seg en glødende krone - Huvhpie skinner, sterkere enn jeg kunne tro at grått fjell kunne skinne. Et mektig skue. En beskrivelse yter det ikke rettferdighet, og det ville heller ikke et bilde (som jeg heller ikke tok, jeg prioriterte å nyte). Men alle som har vært ute i naturen og tatt seg tid til å observere har nok hatt slike opplevelser. Det var et slikt øyeblikk hvor jeg kan skjønne at noen mener det finnes «noe større» som har skapt alt dette flotte. Morgenstund har gull i munn, for en gangs skyld. Natten ble tilbragt under åpen himmel for en gangs skyld. Godt med frisk luft og en annen utsikt enn gul teltduk! I dag skal nesen vendes hjemover, med leir ved Nåvatnet. En liten stans ved Djuptjønna i stekvarmen gir resultatløst fiske, ved et for øvrig fint og interessant vann. Snedige formasjoner mellom Fjellskjækra og Djuptjønna. Vi gikk på tvers av samtlige søkk og daler. Noen bær tåler tørken bedre enn andre, i år må det være "kreklingår". Påfyll av viktige antioksidanter. Kort tid etter ankomst Nåvatnet skifter været. Heldigvis har vi lært av tidligere blundere og slått opp teltet FØR regnet kommer. Et par timers søvn mens regnet dunker på teltduken og vips så er det oppholdsvær. Jeg hiver meg rundt for å ta en siste fiskerunde, men så kommer jeg på noe. Forholdene tillater for første gang i sommer et BÅL! Vi telter på en blautmyr, og har et steinete nes, og fralandsvind. Hurra! Fiskestangen kastes unna i hui og hast og jeg formelig løper til nærmeste granklynge. Kveldens øyeblikk: store delvis rå kubber legges nederst, før mindre pinner stables oppover, med noe smått og knusktørt på toppen. Fyrstikken ripes av og føres inn blant tørrkvisten. Første forsøk mislykkes. Men så – små skjøre flammer tar tak. En liflig duft av brent gran finner veien til nesen, mens alt konsentrasjon går på å pleie og beskytte disse skjøre små ildtungene som jobber seg stadig større. Stadig grovere virke varmes opp og tar fyr og den velkjente knitringen til granveden tar til. Snart er de små flammene vokst seg store, til brølende dyr som roper etter mer virke. Jeg legger på noen større pinner og lener meg tilbake. Kjenner varmen bre seg i ansiktet, på hendene og nedover føttene. Jeg setter på svartkjelen og nyter selskapet av en god gammel venn – bålet! Mine kjære gode gamle venn - bålet! ydmyk vise ydmykhet ærbødighet vise ærbødighet TIL LIVET NATUREN Áillohaš, "Eanni, eannázan", 2006

skal du på langtur i skogen og ikke kommer i nærheten av strøm er det mah som gjelder men skal du sykkle/padle eller er i perioder i svilisiert strøk anbefaler jeg og kjøpe en powerbank og som kan lade raskt. Flere og flere powerbank støtter nå og som er oppe i 280000 mah og kan lades på 4 timer på usb-c det er veldig kjekt hvis man er på sykkel tur og skal spise et sted etc før man sykkler videre på 1 time har man nok strøm igjen til flere dager

Jeg hadde ingen, men de hadde 2018 modellen SL Camp 2 utstilt på XXL. Var som sagt kjempefornøyd med plassen inne i teltet og gleder meg til å få min Fjellheimen SL Camp 3! Går for å bruke det som 3-sesongstelt og heller kjøpe et dedikert vintertelt om jeg skulle finne ut at telting om vinteren blir aktuelt

Jeg bestemte meg for å gå for fjellheimen 3. Takk for hjelpen!

Tenkte bare å fortelle at jeg fikk reist på turen jeg lurte på i denne tråden: Det endte med Finse (igjen) som jeg liksom ikke blir helt ferdig med. Det er høyt og kaldt og blåsete vanligvis, men det er noe med den øde og isolerte stemningen der som trekker. For ikke snakke om hvor øde og isolert en blir når en har gått et par timer... I alle fall, planen var å gå rundt Hardangerjøkulen på de tre dagene jeg hadde tilgjengelig. Dagsetappene ble Finse-Rembesdalssæter, Rembesdalseter-Leirbotn, og Leirbotn-Finse, ca 22 km, 27 km og 22 km henholdsvis. Avreisen måtte bli før kl. 7 fra Oslo siden NSB er populære om sommeren. Tok taxi til Oslo S med ferdigpakket sekk fra kvelden før, og landet rett i et sete hvor jeg ble sittende og sove frem til Nesbyen, ca. Været hadde vært bra i Oslo i lang tid, og da jeg kom opp til Finsevannet så det sånn ut: Fantastisk start på turen! Jeg labbet langs Rallarvegen til det var på tide å ta av (dårlig merking her), gjennom et hyttefelt, og så var det opp gjennom snøfonnene mot Dyrhaugane. Det var bratt, og solen stekte, så både ermer og buksebein måtte brettes opp. Snart var jeg oppe på 1500 meter og hadde fantastisk utsikt til breen og vannene. Mye av dagen gikk i det golde landskapet med mintgrønn vann, blå himmel og mosegrønn... mose. Ned mot Rembesdalen hadde jeg hørt det kunne være både glatt og bratt, men det var jo knusktørt for anledningen. Det var ikke så veldig bratt, men det er mye sva, så det kan være vanskelig å finne godt fotfeste når det er vått. Fant en flott camp på en liten halvøy ca en km fra Rembesdalssæter. Der gikk det an å bade og lufttørke uten at det føltes kaldt! Ikke ofte det kan oppleves på 1100 m! Hadde med en Kindle, men fikk ikke lest mer enn et kvarters tid før jeg sluknet. Våknet og lukket en luke i innerteltet siden det ble litt mye trekk på 0-graders posen, ellers sov jeg tvert natten gjennom. Dagen etter var det først bratt ned til demningen og så bratt opp fjellet på andre siden. Etter 2-3 timer var jeg endelig på toppen (Moldnuten), og hadde da nesten to mil med nedoverbakke mot Sysenvannet (som jeg ikke kunne se på mange timer). Det var fantastisk å se hvordan en gikk fra det golde høyfjellet til friske og fruktbare daler med gress. Fra Mordor til Rohan. Jeg fant et leirsted ved bredden til Leiro, men det ble ikke bading denne dagen - vinden hadde økt, og solen var på vei bak en sky. Klarte en times lesing før jeg kubbet for kvelden. Dagen etter stekte jeg egg og drakk kaffe mens jeg så på været. Solen var så vidt fremme, men det så ikke ut til å kunne vare. Og vinden fra i går hadde holdt seg. Jeg begynte å følge Leiro oppover mot Skåltjørna, relativt flatt men ikke så lettgått som det var oppe i høyden. Så kom en ny tøff stigning mot Helvetesnutane og vandring langs et nytt vann med snøfonner rundt (og delvis i). Her fulgte stien ganske kreative spor, så det var greit å følge med på kart og GPS. Til slutt øynet jeg slutten på "skaret" og kom over på andre siden. Mer Mordor - endeløse steinmasser nesten uten vegetasjon. De neste 2-3 timene var kanskje de minst inspirerende på hele turen (eller så var deg bare jeg som var blitt sliten), men formen steg litt da jeg øynet Finse i det fjerne. Benyttet anledningen til en liten kroppsvask i en bekk før stidelet mellom Finse, Krækkja og Kjeldebu (der jeg kom fra), og labbet ned over de siste broene til Finse der jeg bevilget meg en elg-burger og IPA før toget kom. Målet ble nådd: Hardangerjøkulen rundt på knappe femtifem timer. Utrolig herlig, og vil bare ha mer av det samme. Mistenker jeg kanskje må se lenger sør på Hardangervidda... Av en eller annen grunn fikk jeg ikke lastet opp flere bilder - forsøker i svarene under.

TS. Begge øksene er ok, som turøkser. Og de veier nok omtrent det samme. Vekta på Øyo sin, gjelder kun øksehodet og så kommer vekta av skaftet i tilegg. (Se Øyos hjemmeside.) Men økser har vært diskutert i flere tråder her på forumet og kan nevne en her: Når det kommer til egenskaper så har bl.a. REs gode forklaringer, som flere burde merke seg! Det er mer enn vekt på øksa og lende på skaft, som er viktig ved kløyving. Har en med en liten sag, blir det kun behov for klyving. Selv om Fiskars øksa er grei nok, har den lettere for å kile seg fast grunnet profilen på tversnittet. Det eneste jeg er uenig med REs i, er holdbarheten på skaftet. Prinsippet som Fiskas bruker, har jeg testet på ei klyveøks nå i over 20 år hjemme, med vedklyving. Ca. 2 - 2,5 favner ved hvert år og det meste er klyvd med Fiskas øksa. Litt med ei tyngere klyveøks og noe med kiler og slegge. :) Klyveøksa har fått noe skrammer, men plasten er holdbar. Er nesten så jeg undrer på hva som skal til, for å ødelegge den ved håndmakt. Selv om jeg ikke har nevnte Fiskas x7 øks selv, har jeg på flere turer lånt og testen den. Bl.a. 3 uker på Finnemarksvidda for noen år tilbake, med daglig fyring i lavvo ovn. Og de andre overlot kløyvingen til meg. Så, jeg har litt formening om øksas egenskaper. Selv har jeg en tidligere utgave av Øyo øksa, da ble den kalt for sportsøks. Samme vekt og lengde på skaftet. Øyo har bedre stålkvalitet (og med innlagt eggstål) og den har en profil på eggen som egner seg bedre til kløyving. Samme er det vel med Hultrafors/Granfors øksene. Jeg ville valgt Øyo sin øks (tross at en må følge opp treskaftet, som på kniver, turkopp, o.l.), men som nevnt Fiskars øksa er ok den. Ditt valg. :)

Har en stor Hultafors som må være over 20 år gammel. Brukt til alt fra å hugge røtter i bakken til kløyving av ved. Den er mye bedre å sette opp enn Fiskarsen men ikke i nærheten av de 2 andre svenske Så noen få hakk fikser man kjapt på de som er 3 ganger så dyre. Begge de dyre fått miljøpriser for både produskjonsmetoder og materialer! (Nå er Wetterlings kjøpt opp av Gränsfors forøvrig)

Pst! Hvorfor gå for BX eller CX når du kan gå for DX!? https://www.skittfiske.no/shimano/148646/shimano-antares-dx-spin-240l-8-3-14g-2-delt

Vanskelig å si med så mange fiskestenger å velge mellom og så mange ulike områder å fiske i. Så for å være litt generell er mitt tips å starte med en "alroundstang" med passende snelle og snøre som vil fungere de fleste steder. Så når du får mersmak på fiske kjenner du litt mer til hva du skal se etter. En stang som fungerer bra til sluker, spinnere og duppfiske er gjerne beregnet på sluker 5-20 gram (Stenger oppgis i lengde og vekt på sluker de kaster best). Kjenner best til Shimano sine stenger, og der vil jeg si en stang med slukvekt 7-21 gram. Med en slik stang kaster du greit med sluker ned til 6-7 gram, de er gode med sluker på 12 gram som kanskje er det som fungerer best de fleste steder, og du kan kaste både dupp og tyngre sluker uten at stanga blir for spinkel. Lengden er litt smak og behag og avhengig av hvor du vil fiske. For små vann og der det er skog rundt vannet er kortere stenger best, og på store åpne vann der du gjerne vil kaste lenger er lengre stenger best. En god alrounder vil være 9 fot. Gjerne 8 om du ofte ferdes i skog og fisker i små vann, eller opp til 10 fot i høyfjellet og store vann. PS: Kortere stenger er ofte lettere å kaste med for den som ikke er så erfaren, og er litt mer presis på kortere kast. For en 8-10 fot stang som kaster sluker opp til 20-25 gram passer det best med en snelle i størrelse 2500. Noen bruker andre tall, så for f.eks. abu 30 snelle kan være passende. Angående vekt og styrke, så er gjerne en rimelig og tung stang mer robust enn en dyrere og lettere stang. Samtidig er det gjerne slik at lette, og kostbare, stenger gir en bedre følelse under fisket og ikke minst så er de mye mer behagelig å fiske lenge med om gangen. En god kombinasjon av lett vekt og styrke er Shimano sine Beastmaster stenger. Speedmaster er lettere og bedre å fiske med, men ikke like robust om den behandles litt røft. Så min anbefaling er en stang på 9 fot med kastevekt 7-21 gram og 2500 snelle. Tre ulike alternativ avhengig av pris kan være (Bruker Shimano alternativer, men tilsvarende stenger fra andre merker kan være like bra): 1. Forcemaster BX 270 ML 9 fot 7-21g, Sahara/Nasci 2500 snelle - rimelig og god kombinasjon. 2. Beastmaster CX S.T.C 270/300 ML 7-21g, Ultegra 2500 snelle - Transportvenlig, robust og meget god kombinasjon på tur. 3. Speedmaster BX 270 ML 7-21g, Stradic 2500 snelle - Lett og en drøm å fiske med for den som fisker mye og ofte. NB: Speedmaster og Forcemaster er mer robust. Alternativt om du vet du ferdes mest under skogen, og vil fiske i små vann er en stang 8 fot 2-15g kastevekt og 1000 snelle. Ta gjerne en kikk på ulike fiskesett, og se om du finner noe som frister. Om du ikke fisker ofte kan jeg nevne at det er overaskende hvor bra mange billige sett kan være.

Toppturtur på Senja med sønnen. Fantastiske værforhold, nærmere 30 varmegrader😅 Turen gikk til Kvænan, Senjas 3 høyeste fjell på 964 moh. Rolig tur opp pga varmen, men fikk heldigvis en bris et stykke opp. Dagen etter fikk sønnen velge fjell, så da ble det Segla.

Jeg har satt sammen et opplegg med Neoair (kjøpt brukt på finn for 4-500kr) og Z-Lite (kopi fra Naturhike (eBay) i mitt tilfelle). Det blir 193 cm langt i mitt tilfelle, men du kan justere lengden med antall ledd. Har laget maljehull med et sett fra Biltema. På underlaget har jeg brukt limfester fra Zpacks og en tråd. Da kan jeg feste sammen begge underlag, slik at de ikke sklir fra hverandre. Undersiden ser slik ut. Oversiden blir slik Vekta inkl pakkpose og repsett blir 398 gram. Da har jeg 6 ledd som jeg bruker som sitteplate og ved bål. På natta kobler jeg de sammen slik at beina er på skumunderlaget. Må legge litt klær/sekken under for å få lik høyde. @Jan Erik Hansen Her har du bilder, laget en egen tråd på dette.

Lært at jeg ikke skulle kjøpt disse for 2-3 år siden? 🤪

når tempen er 3 grader kaldere en T-lim på posen ( 😮 ) blir jeg fort gretten, men jeg er en sånn lue-om-sommeren-type. ...dunjakke og varmeflaske hjelper, da

Akkurat vært en tur i femundsmarka. Der delaminerte mitt Synmat Ul7 lw seg. To pølser som slo seg sammen. 2. og 3. på ene siden. Ble lktt skjevt ja. Men har alltid med en EVA comfort i tilleg til bruk ute og som backup. Fungerte ok å slippe ut litt luft av synmat å legge EVA oppå for å jevne ut. Er vel 3 år gammelt nå. Min første synmat ul i størrelse M kjøpte en kompis og det er helt enda. Det er vel fra 2012. Har i tillegg en Downmat 9 DLX som er 10 år eller så som er helt. Var noe kluss 2015. Første jeg kjøpte da lakk men fikk bytter. Se om det er noe å hente på noe reklamasjon nå.

Dag 5 er ferdigflesket. https://www.hengut.no/2018/08/02/feit-fyr-i-femundsmarka-dag-5/

TS. Takk for sist. :) Du lager flotte turrapporter og viser mye fin natur fra turene. Selv har jeg en tendens til å glemme kameraet, som ligger i sekken. :( Men som "Lierbøring" er jeg skuffet over, at Lier ikke er nevnt i din omådebeskrivelse. Snufs...snufs... Kommunen Lier omkranser hele østsiden av Finnemarka og besitter trolig det største arealet, med Modum som nr. 2. Sylling er bare et lite tettsted i Lier. Vil tilføye, litt om marka. Ser du ikke møtte noen, på siste turen og det var vel ikke mange på "Tyrifjorden rundt" heller. Nordområdene er nok ikke like mye brukt, som det mittre- og søndre områdene. Men det er flere innfallsveger, også til nordområdene, bl..a. Røyne på Øverskogen fra østsiden. Og noen kommer parkeringen i Rustdveien, på Solberg/Kanada. Også parkering for skiløpet etter Torleif Haug. (Lierbøring, fra Vivelstad). Samt sørfra, oftest via Saga og Glitreveien, fra Sjåstad. Har selv syklet opp den veien, til Sneisene og Nykjua. Og fra Rustadveien. Og gått inn, fra både Sjåstad og Solberg. Og noen vest fra. Er nok ikke mange som benytter innfart fra nord mot Bredli og Bredliflaket med 702 m.o.h. Men gennerelt så brukes Finnemarka ganske mye, det meste av året. Ikke bare av folk som bor rundt Finnemarka, men også av Asker- og Bærums folk. Kanskje spessielt på vinteren. Men det gåes dagsturer, fisketurer, tur for plukking av sopp, molter, blåbær og tyttebær. Og det sykles mye på skogbilveiene. Veldig mye, både dag og natt. Samme med skigåing på vinteren. En del rir også i marka. Og det jaktes mye på høsten. Så det er mye aktivitet, men hovedsakelig dagsturer. Marka har også mange predatorer, både av fugler og pattedyr. Tidvis streifdyr av ulv og gaupe, samt grevling, rev, mår og de mindre artene. Av rovfugler har vi Kongeørn, fiskeørn, falker, hauker, våker, ugler, m.m. Finnemarka er rik på historie, ikke bare gruvedrift og tømmerdrift og fløting, som mange andre steder i landet. Men navnet er jo etter finsk innvandring, fra 1600 tallet og det er mange gamle boplasser, spesielt det mittre området rundt Glitre. Mye historie rundt dem også, bl.a. Finnemarks slaget. Det er flere heller og grotter, som rommer fra 5 til ca 20 mennesker i marka og som kan brukes både sommer som vinter. Men marka har oså sin krigshistorie, fra syd til nord. I syd gjemte motstandsfolk seg i huler, like ovenfor Nøsted, (i Lier), da tyskere var på sporet etter dem. Et engelsk reknogerings fly, ble skutt ned og falt ned i Sylling. 2-3 døde og en som mirukaløst overlevde høyt fall. Og syd for området du har beskrevet i denne tråden, ble 2 motstandsfolk skutt av tyskere/hirdfolk, men en klarte å unnslippe. Stedet er ved den syd/østlige delen, av Vesle Nykjua. Det er en hytte og noen små uthus på stedet, som var base for flere motstandsfolk. Men det var kun 3 -4 der, da de ble overrasket av tyskerene. Det er minne sermoni der, hvert år. Kan nevne at rett syd for Nykjua, ligger Sneisene. Og ved Nord Sneisa, er det en åpen gapahuk (nord(øst), med bålpanne. Fisk i vannet der også. :) Men det er flere hytter og gapahuker i Finnemarka, som kan benyttes. (og noen private, for kjentfolk). noen åpne og noen må leies. Bl.a. Statsskog har flere muligheter der. Vil igjen nevne papirkartet Finnemarka kartet. Det er rikt på både historie. Alle vann (og viktige plasser/steder, er nummerert og kan finnes i registret, med navn, noe historeie, type fisk og bestand. Turstier, skiløyper, m.m. Kan annbefales. Kunne nok skrevet noe mer, men det er et lite bidrag for interesserte. Det er sikkert andre her på forumet, som kan bidra mer. Vil avsluttningsvis fortelle at raskeste veg fra Oslo til Finnemarka, er nok til Eiksetra (eller Vivelstad dalen) og tar bare ca 45 min! Kanske 5 min. lengere til Sjåstad, med 2 innfallsveger. For interesserte, så har også dette området sin egen FB gruppe. "Finnemarkas venner". https://www.facebook.com/groups/547815468605478/

Takk, i like måte! Du hadde rett i at det ble uvær. Det kraftigste regn+vind jeg har opplevd etter det jeg kan huske. I tillegg hadde vi 10-15 minutter med hagl som pisket så det gjorde vondt. Vi hadde lite lyst til å telte i det været, så vi ramlet inn på Sandhaug i halv åtte tiden. Det ble 4 timer i piskende regn...

Finnemarka er et område mellom Drammen, Hokksund Vikersund og Sylling, og grenser til Tyrifjorden i nord. Et litt ukjent område for mange, selv om det ligger under en times biltur fra Oslo. For å spare litt høydemeter, tok vi bilen opp bomveien (50kr) som går til Breili, og videre bomveien (25kr) til Djupengropparkeringa. Da hadde vi spart over 500 høydemeter. Sto en bil parkert. Tydet på lite folk, noe som skulle vise seg å være rett, vi så ingen på 3 dager. Flott område som er vernet i nord, her er vi i kanten av naturreservatet. Vi gikk til den åpne koia Lunnaas, grunnen til dette var at det var tørt og bruk av primus var forbudt. Da hadde vi mulighet til å lage mat der inne om koia hadde vært opptatt. Fra koia gikk vi ned til Store Nykjua, der ble det fisket og konemor fikk en ørret. Lite vann der. Ørreten ble stekt på den panna som var i koia. Den smakt bra, som nyfisket og nystekt fisk alltid gjør. Lunnaas er en enkel og grei koie med både ved og gass, et stort rom, og et kott med en seng. Vi fisket også i Vesle Bumla og fikk en stor Abbor. Litt knotet og navigere, det er stier i område, men forskjellige kart gir forskjellig info. Kartet over er fra en plakat som stod ved koia. Kartet fra Geowier - kartverket skal være det mest oppdaterte, med det manglet også info om stier. Kart fra side 3 som jeg fant når jeg kom hjem. Men det er ikke telefondekning i området. Jeg syns det er fint, men det at det ikke er dekning stresser mange. Vi hadde med satelittelefon. Papirkartet viser enda mindre stier. Endte opp med å tegne av ruta på GeoViewer for å ha en viss peil på hvor stien gikk. Ingen av kildene viste seg og stemme, stien går helt langs land på Vesle Bumla. Vi gikk ned Jakobstigen. Trestiger er ikke hverdagskost. Stien på andre siden er small og tauet er bra og holde i. Var helt på grensa av hva konemor gjør, men hun gikk både opp og ned med sekken på. Vi gikk til det nordre «Pene Tjernet» hvor det er et flott nes. La merke til dette når jeg gikk Tyrifjorden rundt. Slike nes som ligger flott til, er det alltid spor etter bål og telt. Gode solforhold. Vi fikk plass til Duplexteltet, samlet sammen litt kongler og bøss måtte jevne litt men 200x115 cm i grunnflate gjør at teltet ofte smetter på plass steder en ikke skulle tro var store nok. De som tror små pinner og barnåler går gjennom bunnduken på Cuben fiber telt, burde vært her og sett på underlaget. Duplexteltet med dører slått opp, nesten som å ligge under en tarp som er myggfri. Ble noen timer med fiske, men her ble det ikke noe, på tross av mye vak. Konemor krever downmath 9 LW på tur, og det er ikke plass til 2 stk, så jeg tok neoair underlaget. Sony DAB-radioen henger i en krok i taket. Både den og GPSen ble ladet av Anker 21W panelet som funker knallbra. Litt dis om natta, her er kl 0530 Burde tatt ned klestørka, så hadde bilde blitt finere. Sekker må lagres ut når vi er to i teltet. Fint temp og bade i, greit å få vaske seg litt i varmen. Helinox stol er digg på tur. Siden det var forbud mot primus, varmet jeg vann på Barocook systemet. Til å med kokekaffe ble laget på dette. Driver å modifisere det litt, vondt å helle det over i en kopp/termos. Det er to fine plasser ved det søndre pene tjernet, så om plassen på neset er opptatt så er det flere muligheter, Lynnedslagsfuru blir alltid litt rare. Dette skiltet står ved en flat plass, helt av stein. Dette er ved Lårvika. Mange fine teltplasser langs Lårvika. Pause ved Gudbrandtjern, også en fin plass. Tre dager nesten uten dekning og ikke møtt folk føles litt ekslusivt. Så område anbefales, selv om det er mye opp og ned, og ikke av de raskeste stiene. For mere info: Kast deg utfor Jackobstigen

Noen som vet hva som er forventet levealder/garantitid på slike underlag? Har et 2 1/2 år gammelt downmat som delaminerte her om dagen. Heldigvis da jeg reiste meg opp på morgenen, og ikke skulle bruke det på en stund. Har ikke hatt samme problem med Synmat UL lite som har en annen kammerkonstruksjon. Men er bare 5 cm og kun for sommerbruk. Ukjent antall netter på det underlaget, og bare punktering så langt. Hadde tidligere to Synmat UL7 som delaminerte. Ene etter 4 dager, og andre etter første natta...

Det var nok en dårlig serie. De har vel vedkjent at limet ikke var noe særlig, så det kan jo hende at alle mine har vært av samme dårlig årgang. Håper egentlig det for de er topp å ligge på, men kjenner jeg begynner å slite med å stole på dem. Denne gangen skjedde det første natt, bare to timer fra bilen og 4 timer kjøring hjemmefra, men surt allikevel. Bamse som backup heretter 😃

Det eneste Mckinley-teltet jeg har erfaring med er Arium 1, men går ut i fra at teltet du har anskaffet deg er av samme kvalitet. Ytterduken er antageligvis ikke ripstop, kun påtrykket mønster for å se slik ut, og materialet er ikke akkurat lettvektig. Sømmer og generell utførelse ser greit ut, men ikke noe stort mer enn det heller. Glidelåser er litt tvilsomme. Dårlig takhøyde og så og si ingen vestibyle. For meg virker det som om disse teltene er sydd i Kina av de billigste materialer, som jo er en "overraskelse", solgt med en veldig god fortjeneste i Europa og enda mer her i Norge. Jeg kommer IKKE til å kjøpe fler telt av dette merket med mindre de selger dem for den prisen de virkelig er verdt (3-400kr for Arium). Du får mye mer for pengene hvis du kjøper et Naturehike telt fra en norsk forhandler. Pakk Mckinley-teltet pent isammen og bytt det inn igjen, er min anbefaling. Forslag: https://pakklett.no/collections/tent/products/cirus-2