Søk i nettsamfunnet

http://fjelltopper.no/tour/1101/Trongedalsnuten.html

Hei! Vurderer å anskaffe meg bilderedigeringsprogrammet Lightroom 3. Er det slik at man skaffer seg et serienummer og deretter kjøper seg lisens på programmet? Kan man laste inn programmet på flere datamaskiner her i hjemmet bare man oppgir korrekt serienummer da? Til slutt: Er det noen som kan anbefale et sted man kan kjøpe programmet billigst som mulig?

Hei! Jeg har gode erfaringer med dette forumet, så jeg prøver igjen Vi er to stk som planlegger vår første tur til Hardangervidda siste helga i august. Vi kjører fra Oslo torsdag ettermiddag. Vi trenger tips til utgangspunkt. Har vært på flere turer i Jotunheimen før og vet det kan bli frost og snø så sent på året. Preferanser: Vi telter. Fin natur (selvfølgelig) Ikke for mye folk. Ikke turisthytter. Helst mulighet for å fiske hver dag. Mulighet for å skaffe ved til bål en kveld eller to. Om vi har en base for turer til fiskevann eller går en tredagers runde med noen avstikkere til eller teltplass ved fiskevann er ikke så nøye. Takker for alle bidrag!

Jeg har tenkt ä ta med frökna og bikkjene ut i östmarka fra tirsdag tenkte jeg.. meldt litt variert vär, sä fär se hvor lenge de synes det er göy.. men hadde tenkt frem til fredag/lördag.. gär ut fra skullerud(ikke noe must, men den siden) tenkte jeg.. er sä mange är siden jeg bodde i omrädet at jeg er ikke lengre like lommekjent som tidligere.. vi önsker ikke ä drive med noe maraton, skal väre en kosetur.. vi önsker gjerne ä ikke gä i kö pä de mest trafikerte veiene og veldig gjerne ligge ved et vann om natten.. kan noen av dere som er veldig kjent i omrödet komme med noen tips ? hadde värt veldig til hjelp... vi kan godt komme ut et annet sted.. lurte pä ä tusle over til ytre enebakk eller rälingen eller noe i den duren.. kom gjerne med gode ideer.. hvordan er badetempen i marka om dagen? jeg kommer til Norge Söndag sä jeg er ikke helt oppdatert pä värfronten i Oslo om dagen.. Mvh Andreas

Jeg jakter på en lett dunpose for 3-sesongsbruk, og har gravd litt etter detaljer som jeg ikke har funnet her på forumet. Kriteriene for meg er som følger: -Sub 1kg -ca 0C komforttemp -Lang utgave -Romslig Det er ikke sikkert jeg har fått med meg alle, men dette er de jeg vurderer og har sammenlignet. Jeg er 184 høy og er ikke helt kompatibel med mumie-fasong (liker litt benplass ). Dere må gjerne komme med korrigeringer og supplerende opplysninger. Jeg hadde nesten bestemt meg for å kjøpe Ajungilak Sphere Spring når jeg oppdaget at det faktisk er ganske store forskjeller i størrelsene. Navn Vekt, Lengde, Temp comfort/extreme, Fill, Mål skuldre/hofte/fotende, pakkestørrelse, volum Marmot Hydrogen long - 794g, 198cm, -1C, 850+ fill, 81/75/53,5cm, 15,1x25,2cm, ?l - [email protected] Marmot Helium EQ long - 680g, 198cm, -9C, 850 fill, 81/75/53,5cm, 17.7x35.5cm, ?l - [email protected] Ajungilak Sphere Spring - 550g, 195cm, 0C/-16C, 850 fill, 78/62/48cm, ?x?cm, 4,1l - [email protected] ME Xero 350 std - 730g, 198cm, 0C/-15C, 750 fill, 70/53/38cm, 17x23cm, 5,2l - [email protected] Mont-Bell U.L. Spiral Down hugger #3 Long - 680g, 193cm, -1C, 800 fill, 93,5/75/60(?), 14x25cm, ?l - [email protected] Sir Joseph Koteka 290 - 550g, 200cm, +3C/-10C, 800 fill, ?/?/?, 13x23cm, ?l GoLite Ultralite 3 Season Quilt Long - 776g, 198cm, -7C, 800+ fill, 75/62/51cm, ?x?cm, ?l - [email protected] Western Mountaineering Megalite - 709g, 198cm, -2C, ??? fill, 82/76/44cm, 15x30cm, ?l, [email protected] Ut fra dette kan det virke som om at: -Marmot posene er romslige -ME Xero-serien er veldig trange -Mont-Bell's super spiral serie er ekstremt fleksible??! Målene de oppgir er nesten utrolige. Er det noen her med førstehånds erfaring så hører jeg gjerne fra dere. Jeg er ikke ferdig enda, så jeg kommer til å oppdatere med ca-priser. Foreløpig har jeg sett GoLite UL3 til rett over 200USD, noe som må sies å være en ganske bra pris. Mont-Bell posen er veldig interessant, men Marmot sine poser har romslige mål og Helium EQ har en kombinasjon av lett vekt og bra komforttemp (men koster nok dobbelt så mye som GoLite sin UL3). Western Mountaineering Megalite lagt til.

Jeg trenger noen gode tips for en fjelltur Tenkte å ta en 3-dagers, enten via hytter, eller bare ha med teltet. Ønsker en rute som er lett (er rimelig nybegynner, og ikke super kondis) og ikke for mye bakker/store høyder. Tenkte i første omgang rundt Rondane eller Trollheimen, men alt er av interesse. Bor i Tr.heim, og ønsker ikke å kjøre så altfor mange timer ettersom det ikke er for så mange dager Har gått litt i Rondane tidligre, og synes det er et vakkert område.

Hei, Jeg tenkte å gå inn fra Gvepseborg (ta Krossobanen til toppen) og gå inn til Helberghytta sammen med kone, svoger og svigerinne, samt to barn på 4,5 år og 2 år. Den yngste skal vi ha med bæremeis til. Lurer evt på å ta med en bæremeis til som vi eventuelt kan bruke hvis eldstejenta blir lei.. Etter å ha lest litt rundt, virker det som om det ikke er anbefalt å dra på så lang tur med barn i den alderen. Er det mulig? Og anbefales det, eller bør jeg vente til barna blir eldre? Evt noen forslag til gode råd for å sikre en vellykket tur?

Hei, samboeren og jeg skal gå fire dager i Jotunheimen i sommer. Fondsbu-Skogadalsbøen-Olavsbu-Gjendebu-Fondsbu. Det er første gang med en slik tur, men vi er i grei fysisk form. Har du noen tips til oss? Noe vi bør få med oss, se, ta med oss etc. Takker for svar!

Hei! Vurderer å kjøpe Bergans Compact Light 3 telt. Er det noen som har erfaring med dette teltet. Går det an å bruke det om vinteren.

Hei Fjellfolk:)) Vi planlegger en fjelltur i Jotunheimen den første uken i september. Vi planlegger og bo i telt men litt avhengi av vær, vind og trygghet da vi ikke har teltet i Jotunheimen før så vil vi gjerne ha mulighet for overnatting i hytter også. Vi ønsker hyggelige dags etapper og ikke for krevende. Er det en spesiell rute som på en måte bare må oppleves på vår første tur? Gjerne med noen fiskevann og evt en "litt snill" topptur. Vi har middels fjellerfaring men ok fysikk. Til deg som har lyst til og svare og som gjør det. Glimrende, takk for tips:) Hilsen Lars

Søndag 11.juli Folarskardnuten. Lettskya, men litt skodde på toppane ved start frå Raggsteindalen. Oppe ved Folarskardtjørnan kom regnet, ganske lett først, men meir etter kvart. Gjekk innom Lordehytta, og vurderte å snu, men det gjekk jo ikkje når ein har reist så langt. Fekk litt problem opp frå vatnet i skodda, men heldigvis hadde eg isøksa i sekken. Ei bratt og hard snøfonn måtte passerast. Etterpå fann eg merkinga, og det var berre å spasere til topps. Null utsikt, så det var berre å gå vidare. Valgte retur via Veslebotnen til Raggsteindalen, men fekk problem i skodda så det vart ein lang tur tilbake. Nesten nede i Raggsteindalen møtte eg ei flomstor elv, som ikkje lot seg passere der stien gjekk. Måtte følge den nedover eit stykke, der det var mulig å vasse over. Mandag 12.juli Gaustatoppen. Låg skodde rundet toppen då eg køyrde oppover til Stavstø. Tok rett opp lia og gjekk i retning toppunktet for Hjartdal kommune. Vart mykje stein oppe på ryggen, men kom etterkvart inn på "motorveien" mot toppen. Skodda var vekk, og det var berre å spasere bortetter egga, og ei fantastisk utsikt. Ikkje mange som tok turen bort frå hytta, men nokre utenlandske turistar koste seg i sola. Berre ei katastrofe: kameraet låg igjen i bilen. Tysdag 13.juli Vassdalsegga. Frå Gaustatoppen bar det rett til Haukelisæter. Starta med å gå stien mot Holmvassbu, men tok av etter første brua. Holdt så langt opp under fjellet som mulig, og gjekk på dyretrakk innover lia mot Lisledalen. Måtte vasse elva ved utløpet av det små vatnet. Runda vatnet, og tok så oppover mot egga, som eg nådde på ca 1500 m. Lang egg innover mot toppen. Skodde denne dagen òg, men den letta etterkvart, uten at det vart skikkeleg utsikt. Etter toppen fortsatte eg på andre sida, for så å runde vestover igjen. Kom etterkvart tilbake til stien frå Holmevasshytta, som eg følgde tilbake til Haukelisæter. Det vart ein dryg tur viste det seg, så totalt ca 9 timar på tur, men godt tilfreds med tre fylkestoppar på tre dagar.

Hei! Jeg skal investere i mitt første telt. Primært skal det brukes til camping/leir-liv, har ikke planer om å dra det med opp på høyfjellet. Jeg liker å ha det litt romslig, så jeg ser etter et 4-mannstelt, selv om det vil bli brukt av kun 1-2 personer. De tre teltene jeg vurderer er Romsdalshorn 4 eller Gimle 4 fra Helsport, eller Nanok DomusTrio. Av disse tre virker Gimle å passe formålet best, med god høyde under taket. Det er også det tyngste, men jeg tror ikke det vil bety så mye. Gimle er også det dyreste. Ellers tror jeg alle tre teltene er av god kvalitet. Er det noe annet jeg bør tenke på før jeg handler telt? Er det noen andre modeller jeg bør vurdere?

Hei! Jeg undersøker for tiden markedet på jakt etter en lett, liten og varm sovepose. Jeg vil bruke posen i høyfjellet om sommeren og eventuelt også litt utover høst/vår. Jeg er litt usikker på hvor varm posen da bør være, men ser for meg at den bør gå ned til 0 grader og kanskje så vidt nedenfor. Samtidig syns jeg det er dumt dersom jeg svetter bort om jeg skulle finne på å bruke den i lavlandet. Jeg har oppblåsbart liggeunderlag med dun fra exped (samt silkelakenpose som eventuelt kan tas i bruk). Jeg har sett på exped lite 500 og marmot helium wms. I forhold til den siste lurer jeg på et par ting; er 168 for kort for ei jente på 160, og er det noen som vet hvor stor marmot helium blir sammenpakket? Ville dere vurdert disse to posene til denne bruken, eller er det andre modeller som kan passe bedre? Setter veldig stor pris på svar =) Exped lite 500 Tgrense dame +3 Vekt 980 kg Pakkstørrelse 27*22 cm Marmot helium 168 cm Tgrense - 2,4 Vekt 822kg Pakkstørrelse ?

Vi skal være en uke på en hytte ved Enden som ligger sørøst for Rondane, rett nord for Ringebufjellet. Vi er to voksne og tre barn på 4, 6 og 9 år. Planen er å ta dagsturer ved å først kjøre bil (helst ikke over en time én vei) og deretter gå en fottur, helst opp på en topp. Vi hadde samme utgangspunkt i fjor, da ble det fine turer til Muen, Bølhøgda og Svartfjellet på Venabygdfjellet. I år tenkte vi å forsøke oss i Rondane, og trenger noen tips til turer i dette området.

Det var straks på tide å vende tilbake til østlandet og bruke siste ferieuka i mer hjemlige trakter. Men jeg følte meg ikke helt ferdig med fjellet enda, det hadde jo ikke blitt så altfor mye av det på vestlandet heller. Og med fint vær blir det for trist å bruke en hel feriedag til bussreise. Så jeg bestemte meg noen dager på forhånd at jeg burde få med meg en kommunetopp på veien jeg også. Har ikke akkurat samla systematisk på de, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, men Raudbergnuten har frista meg en stund nå, ikke minst pga Sondres turrapport i vinter, og fordi jeg er så altfor lite kjent i Skarvheimen. Skarvheimen har jeg et spesielt forhold til siden det var her min store fjellinteresse ble vekt sommeren 1991 da jeg som 15-åring gikk på tur med far fra Finse til Raggsteindalen, Iungsdalen, Kongshelleren og endelig Aurlandsdalen. Det har ikke blitt så mange besøk siden den gang, men jeg merker at det hviler en spesiell stemning over området hver gang jeg er der. Det gjorde godt å gå av bussen på Bjøberg og vite at en minitur lå foran meg. Skarve 800 høydemetre fordelt på ca 8-9 km kanskje, men jammen ble det tyngre enn venta gitt! Kanskje jeg undervurderte selve turen, eller kanskje jeg undervurderte det faktum at turen på Rambera satt i? Hvorfor skulle nå den sitte i da, jeg tok det jo rolig hele veien... Sekken visste jeg ikke hvor tung var, men tipper den var i underkant av 20 kilo. Jeg tok det meste på hælen når det gjaldt mat og drikke. Og snøfonnene som etterhvert måtte forseres var ofte av den råtne sorten, så det ble etterhvert en pest og plage å gå på tur. Heldigvis for meg så gidder jeg ikke å gå i shorts på tur, for jeg tenker alltid på oppskraping enten fra kvister eller snø man synker gjennom. Gamasjer hadde jeg derimot glemt, så det hele ble en våt affære fra leggen og ned likevel. For å gjøre en slitsom historie kort så sleit jeg meg over stein og snø med enkelte pauser og kunne etter ca 4 timer puste lettet ut på toppen av Raudbergnuten. Ikke noe kjempepanorama her sett med Jotun- eller vestlandsøyne, men man ser langt, og landskapet har sin egen verdi for et innlandsmenneske som meg. Storkoste meg med min indre stemning, og jaggu var det flott å se Hallingskarvet i hele sin lengde fra nord. Blåbergi som jeg ble så imponert av for 19 år siden gjorde seg heller ikke bort. Reineskarvet var derimot bare en eneste stor høytliggende og skrånende steinslette, den ser jo selvsagt klart best ut fra sør. I nord lå Jotunheimen under skyene, men å påstå at været var bra der i gården ville være en overdrivelse. Her i Skarvheimen var det derimot nesten upåklagelig! Jeg slappet av oppå liggeunderlaget det meste av tida på toppen denne kvelden, for det frista ikke å rusle barbeint der. Barbeint måtte jeg nesten være siden våte sokker og støvler ikke frista mer enn sånn passe. Knipsa litt bilder av solnedgangen, men ingen ble av den sorten at man mister pusten. Gjennom sms fikk Jan Petter oppdatert meg på alt dette tullet som heter fotball-VM som jeg er i stand til å være opptatt av. Portugal grisebanket Nord-Korea 7-0 blant annet, men i følge Jan Petter så scora heldigvis han Ronaldofyren bare et av måla. Ja det er jo like greit det, mener jeg også. Og stort sett hadde jeg viktigere ting å tenke på, som å pønske ut nye turmål i Skarvheimen. Ikke så altfor langt til Fødalen herfra, men det må bli en annen gang. Og det frister å bli kjent der Etterhvert var det bare å ta kvelden... Jeg sov ikke så aller verst, men rundt soloppgang (som jeg ikke orka å stå opp å ta bilde av) syntes jeg å ane en værforandring til det verre. Jotunheimen var borte i nord, og Hallingskarvet ble mer og mer oppslukt av skysystemer i sør. Vinden økte på i styrke. Nei så faen, dette er ikke noe blivende sted tenkte jeg, somla meg ut av posen og pakket sekken. Karret meg ned fra toppen og tok fatt på slitet på snøfonnene. Men siden jeg fortsatt kunne se toppen av Raudbergnuten, dvs at den ikke var blitt borte i skodda, tok jeg det med ro. Jeg var jo tross alt på ferie, og det var adskillige timer til jeg skulle være på Bjøberg for å rekke bussen. Etter en drøy time virka det som om uværet fra vest ikke mente alvor heller, så jeg bestemte meg for å holde høyda og etterhvert ta hyppige solepauser. Under disse pausene kunne jeg nyte Skarvheimens egenart. I det store og det hele er dette et ensformig område uten dramatikk til tross for ganske store fjell. Og Store Øljusjøen er jo reine Blåsjømagasinet der oppi nord, med en sørgerand så forferdelig at en stakkar må gni seg i øya for å fatte det. Men dette visste jeg jo også fra før. Og denne monotone helheten har sin sjarme for den som vet å sette pris på den. Sildrebekker som klukker her og der, små tuer med fjellblomster, mosedotter, solglinsende snøfonner og berg. Litt fuglekvitter innimellom også. Elvesus i bakgrunnen. Man kan jo bli glad av mindre! Etterhvert rota jeg meg ned mot lavlandet. Det gjaldt å kose seg litt ved elva også før returen de siste par kilometerne til Bjøberg. Etter å ha kryssa Jegerheim bru fant jeg ut at jeg måtte bade. For det første var det faktisk ganske fristende i solsteika og idyllen, men enda viktigere var det å få vekk all svettelukta før bussturen. Etter strevsomme fjellturer har jeg en lei tendens til å havne på overfylte busser hvor det som regel er en overvekt av unge damer som aldri har gått i et skittent plagg i hele sitt liv, og langt mindre tåler eimen av en møkkete fjellfant. Nå kunne jeg altså slå to fluer i et smekk. Det var faktisk ikke så verst temperatur her i den rolige kulpen i elva. Etterpå var det himmelsk å slappe av i lyngen. Landskapet her var rett og slett malerisk, og jeg hadde ingen lyst til å reise nedover. Men skauturer var allerede avtalt, så jeg måtte rive meg løs. Håpløse greier... Snudde meg flere ganger for å si hadet til Raudbergnuten. Uten å ruve spesielt så var den et pent skue der den sto som en liten knatt over en salig blanding av stein og snø i bakgrunnen med elva og det grønne i forgrunnen. Ja dette var en skikkelig godtur

Etter å ha sett bilder av Trollfossen på Google Maps, bestemte jeg meg for å ta en tur og se det med egne øyne i dag. Trollfossen er en liten foss som ligger langs blåmerka sti fra Buvasskoia (DNT). Vi pakket sekken og satte kursen mot Sokna og Strømsoddbygda. Etter Strømsoddbygda er det bomvei hvor man må betale med mynter (kr 50). Vi parkerte ved Buvatnet, og labba langs vannet til Buvasskoia (DNT). Buvatnet er faktisk veldig idyllisk, med steinstrand og fine bademuligheter. Derfra gikk det gjennom skogen, og på et hogstfelt traff vi på en stor rådyrbukk som sto og stirret på oss kanskje 100 meter unna. Den får være i fred til bukkejakta begynner. Så begynte oppturen, relativt bratt, langs blåmerka sti mot Bukollen. I krysset Bukollen/Buvasskollen tok vi til venstre, og fortsatte forbi Fjellandvollen. 500 meter lenger bort kom vi til et skilt med "Trollfossen" på, og derfra var det bare noen få meter inn til dette vakre vannsystemet. Uheldigvis er sålene til La Sportiva Elk ikke til å stole på når det kommer til litt vått fjell, og det endte selvfølgelig med en flygetur ned mellom steinene hvor jeg forstua skulderen. Gjorde vondt der og da, og innbiller meg at jeg hørte noen knekkelyder, men etter en stund gikk det relativt greit. Vi hadde sol hele veien, men en skikkelig regnskur meldte sin ankomst da vi satte oss ned. En boks snurring og en banan ble kameratslig delt mellom meg og Thomas (bikkja, altså), før vi begynte på turen ned igjen. Vi stoppet ved Buvatnet og slukket tørsten (23 grader er tross alt i varmeste laget når man går på tur) før vi tuslet rundt vannet og til bilen igjen. Hjemme igjen kjenner jeg at den skulderen blir verre, får håpe det går over innen neste helg. Speider etter ørret ... Buvatnet Bambi - du vil ikke se meg igjen når bukkejakta begynner. Trollfossen. Trollfossen. Trollfossen. Å gå på tur i 23 varmegrader gjør at man trenger mye væske. Vi beklager dersom vannstanden i Buvatnet er uvanlig lav de neste dagene. Sporlogg. Totalt ble det 12 kilometer.

Hei, Kom over dette forumet ved en tilfeldighet - her var det veldig mye info! Jeg har prøvd å søke litt - men drister meg til å åpne nok en telt-tråd... I utgangspunktet kunne jeg tenkt meg et kuppeltelt/ selvstående telt - da det ofte er litt vanskelig å bardunere opp på noen av mine faste teltplasser, men har ikke funnet noen så langt. Kriterier: -Lett ( maks 4,5 kg) -Enkelt å sette opp ( Jeg er som oftest på fisketur - ikke teltoppsettingstur) - helst oppsett av innertelt og ytterduk samtidig -Vanntett ( 4000 mm vannsøyle) -Stort fortelt til sekker/ bikkje -Bra lufting -Nylonduk, rip stop (helst) Jeg har nå et Exped Sirius II extreme som brukes av meg og bikkja på våre turer. Teltet er helt ok - vanntett og greit nok å sette opp, men for trangt når kona og junior skal være med. I tillegg syns jeg luftingen bare er sånn noenlunde. For en som er mest opptatt av å få svingt fiskestanga syns jeg også det blir i overkant mye dilling med barduner og greier for å få duken fin og stram - særlig er det lett å få slapp ytterduk i fotenden der hvor de støttestengene til innerduken er. Foreløpig har jeg bare funnet Helsport Fjellheimen 4 camp og Hilleberg Keron 4 - det hadde vært fint om noen hadde innspill på disse, evt. andre telt jeg bør se nærmere på. Jeg ser jo at Keron 4 er 3 500,- dyrere enn Fjellheimen, så selv om pris ikke er det viktigste teller det jo litt...skal derfor gode grunner til å velge Keron foran fjellheimen. Takk for alle innspill!

Har akkurat fått meg Svalbard 3 high og lurer på om det er noen som har samme, evt vanlige utgaven, og som har tips de vil dele??? Tar også imot tips som er generelle for det fleste type telt.... Tenkte på tips omkring: * Beste fremgangsmåte for å sette opp (sikkert i vind og minst mulig kluss) * Nødvendig bardunering i ulike typer værforhold (Vet man bør bardunerer for storm, men.......) * Bruk om vinteren (antall snøplugger, lengde på disse, le-vegg, kuldegrop, etc) * HVordan pakke sammen best mulig, både i sekk og pulk.... Med andre ord, alt som kan gjøre neste tur i sol eller storm til en hyggelig opplevelse På forhånd takk! Ps: Er ikke en tråd for å diskutere hvilke telt som er best, har valgt dette av ulike grunner, og tror valget var et lurt valg for meg!

Hadde tre deilige dager med toppsamling i Telemark forrige helg. Turen ble noe spontan, men likevel vellykket. Får ikke nok av dette området. LINK: http://fjelltopper.no/report/483/3-dagersraid+i+vakre+Telemark.html

Var på en liten rekognoseringstur langs riksvei 51 og opp til Gjendesheim i går. Tok noen bilder fra Båtskaret, Valdresflya og Gjendesheim som kan være nyttige for deg som lurer på tur i dette området til helgen. Besseggen er forøvrig bar som den bruker å være på denne tiden. http://feriebloggenmin.blogspot.com/2010/06/bilder-fra-jotunheimen-17-juni-2010.html

Vi er to jenter og 3 vorstere som skal på tur i midten av juli. Vi liker å gå, og skal ikke fiske så mye. Noen som har tips til en rundtur? Starter turen nærmest mulig Trondheim eller Järpen.

Hei! Vi er en liten gjeng som skal på fjelltur i sommer, innenfor 2-3 timer kjøring fra Bergen. Vi skal ha med oss telt, og satser på 2-3 overnattinger. Vi ser for oss å ikke gå alt for langt første dagen (2-4 timer), for og sette opp teltet her og bruke dette som "bascamp" for dagsturer de andre dagene. Er da på jekt etter den perfekte plassen for denne "basecampen". En idyllisk plass ved et vann vi kan bade og fiske i. Mulighet for fine dagsturer er et must. Er det noen som har forslag til hvor vi kan finne denne plassen? Alle svar mottas med takk! Bjørn Inge

Advarsel: Denne turrapporten ble veldig lang. Toppovernattingsfeberen herjer voldsomt for tida! Været sist helg var meldt knall, og Jan Petter var ikke vond å be med på Jotuntur. Jeg har lenge lengtet etter å komme til topps på Leirhøe, og ”parademarsjen” på ryggen mellom Austre og Vestre Memurubrean tok til å kverne mer og mer oppi toppetasjen min fra slutten av april. Jan Petter hadde kun vært på Leirhøe i stusselig vær, og han manglet V1-V3 på vestre Memururyggen, så derfor var dette et opplagt mål denne gangen. FREDAG Vi kom fram til Spiterstulen rundt kl 19.30, og kl 20.10 var vi i gang. Allerede nå kjente jeg at jeg ikke hadde dagen. Sekken tynget noe aldeles forferdelig, merkelig nok, for den må ha vært tyngre på vei opp mot Tjørnholstind. Men jeg har hatt det litt sånn fram og tilbake i vinter, enkelte ganger blir jeg sliten på slutten av turen, andre ganger blir det voldsomt skulderverk etter få minutter. Drittsekken min belaster jo snart bare skuldrene, hoftene skal jo liksom ta sin del av belastinga også da… Så der sleit vi oss oppover da, med hver vår drøye 20-kilosbør på ryggen. Dette var reine torturen for meg, spesielt fordi Jan Petter alltid er i så god form. Ingen krever at jeg skal holde følge, men jeg blir stressa av tanken på at han skal vente en time på toppen, så jeg holdt et jevnt sig uten mange pauser. Pusten var tung og heseblesende, og i tillegg hadde jeg skia på skuldrene, snøspaden gjorde det vanskelig å feste de til sekken uten for mye spenn. Steinura var en sann lidelse. Jeg begynte å tenke på hva Cecilie Skog nevner om menn på stortur; menn er så flinke til å beskrive slit og atter slit mens hun stort sett bare har kos å berette om. Joda, hun har et viktig poeng der, men hva skal en stakkar gjøre da? Jeg blir jo sliten så det holder på disse turene og velger å være dønn ærlig. Så sprek som hun må være at hun stort sett kan kose seg er vel de færreste forunt. Men jeg vet at på toppene venter en paradisisk tilværelse, derfor sliter jeg mer enn gjerne på veien dit! Jammen var det en stor opptur å komme til snøen. Med skia på beina ble livet lettere å leve. Sakte men sikkert ble utsikten videre og Spiterhøe lavere. Jeg begynte å telle til hundre en haug med ganger, og var det ikke et lys i tunnelen der borte i form av en varde? Joda, og der sto Jan Petter klar med kameraet for å forevige meg i utslitt, men fornøyd tilstand. Han hadde bare ventet i ca 7 minutter, og klokka var nå nærmere 23.30. Det siste fargespillet fra solnedgangen fikk vi med oss. Det var kaldt her oppe, så det var bare å skifte til tørt tøy og grave videre på gropa som var rundt toppvarden. Etter litt mat og drikke var det tid for sovepose og drømmeland. LØRDAG Jeg sov godt, men våkna likevel ganske tidlig av soloppgangen. Den ble jo forstyrra av Glittertind, men etter hvert lyste den godt over tind og bre. Det var bare det at det kom store skysystemer fra nordvest. I svarteste! Hva er det med 2010 og skyer? De klarer jo bare ikke å ligge unna! Jeg følte meg snytt på Holåtindan i april og på Skarvflyryggen og Stølsmaradalstind i mai. På Leirhøe også? Nei nå holder det i massevis!! Heldigvis var det fortsatt blå himmel her og der, og sola ville ikke gi seg sånn uten videre. Det ble en slags stillingskrig får jeg vel si. Vi kom oss etter hvert opp av posene og etter å ha betraktet utsikten noen minutter bar det nedover i retning Veoskardet. Her ble jo utsikten vesentlig flottere også, for det er jo litt begrensa hva man ser mot sør og vest med de store flatene på Leirhøe. I skråninga derimot; her kom partiet med Store Memurutind og Heillstugutindan høyt over bretunga virkelig til sin rett! Dette er noe av det bedre man kan se i Jotunheimen etter min mening. Vi måtte jo ty til litt listetull vi også, men avstikkeren på Leirhøe Sør var interessant nok. På vei opp mot Memuruplatået, eller hva jeg skal kalle det måtte vi bortom 2264-toppen. Usikker på om jeg var her med Fjellsportgruppa i DOT i starten av mai 2000. Den gangen degenererte været voldsomt underveis, så på Store Memurutinds turisttopp så vi null komma niks. Derfor var 2365 absolutt et delmål i dag, spesielt også siden en viss navnebroder av meg og en tøff tenåring hadde overnattet i telt oppe på den digre og luftige firkanta toppblokka helga i forveien. Litt av en plass å telte på ja! Men telt var iallfall fornuftig, her hadde ikke jeg turt å ligge usikra under åpen himmel, spesielt fordi det skråner svakt mot stupet over Veobrean. Utsikten var jo fantastisk da! ”Sagegga” (ingen Sagi tross alt) videre mot 2367 var uaktuell i dag på grunn av snø her og der, det var bare å nyte det hele på avstand. Spesielt flott var toppegga på grunn av bregleppa langsetter på undersiden. Ellers var synet av de vestre Memurutindan nok til å gi oss blod på tann. Ikke at de er så spektakulære i seg selv, men de ligger jo inneklemt mellom kremtopper! Vi kom oss ned til platået igjen og dro videre over en mulig kandidattopp hvor vi satte fra oss skia for denne dagen. Nå kunne ryggvandringa starte. Vi hadde ikke gått særlig lenge før vi fikk øye på en dramatisk bresprekk høyt oppi sida av Austre Memurubrean. Dette var ingen haikjeft, nei dette var det reine helveteshølet! Bredden og dybden var så skremmende at jeg lovte meg selv dyrt og hellig å aldri mer krysse en bre uten tausikring! Jeg vet jeg er lettskremt, og mange her inne har mer greie på breer enn meg, men man skal ikke undervurdere breer. Eksperter kan ta feil de også. Plutselig ligger det sprekker på steder man ikke hadde drømt om å støte på sånt. Det har jo nesten blitt helt normalt at man glatt krysser breer usikra uten tanke på at det kan gå galt. Som regel går det jo bra, men det går jo ikke bra i det uendelige. Tenk for et mareritt det må være å merke at snøen gir etter og at man sekunder etter befinner seg i et negativt spektakulært svev nedover i den glefsende avgrunnen! Sannsynligvis dør man momentant, men man kan sikkert også få skader med døden til følge, og da har man tid til å reflektere over sin egen fortvilte situasjon mens tårene renner fordi man tenker på at de man er glad i nå plutselig er pårørende. Sjøl venter man sannsynligvis bare på døden. Nei grøss og gru!! Ikke lenge etter kom vi til ei ny dødsfelle, denne gang på ryggen. Her var det en diger bergsprekk som førte lukt ned i stupet mot breen, og denne var delvis dekket med snø. Vi ante at det kunne være noe her, og Jan Petter stakk staven gjennom helt til den store sprekken åpenbarte seg. Ingenting kunne tyde på at snøfeltet var så farlig. Best å droppe en del smale rygger og alpine topper til det er rent barmarksføre. Jaja, nok moralpreken og negativ fokusering! Vi kom oss omsider til topps på Memurutind V1, eller Store Vestre Memurutind som jeg mener den har blitt kalt i andre bøker. Her var det flott gitt! Men før jeg fikk kost meg med panoramaet tok jeg av sekken i ren desperasjon og ble liggende strødd som om jeg hadde møtt mannen med ljåen. Vi var spente på V3 og kom oss snart av gårde, men sekkene fikk bli igjen her hvor vi skulle tilbringe natta. V2 var ingen sak, men alle innvidde vet at V3 er en trøblete topp om man går rett på sak. Jan Petter prøvde, men snudde etter hvert og tok meg igjen nedi flanken på vestsida. Litt løst var det her og der, men ikke verre enn at jeg ser tilbake på det som ganske problemfritt, så lenge det ikke løsner noe tungt fra stupet over oss. Holdt meg iallfall i beredskap. På toppen var det artig å se ned på klatrepassasjen fra nord. Det så nesten ut som om Jan Petter kunne ha fiksa det, men det er jo ikke lov å miste festet, så det var like greit at han lot være. Etter noen småtopper på egga sørover slutta dagens fellestur siden Jan Petter hadde resten av ryggen fra før, det var en magisk aprildag i 2008 hvor jeg blant annet var på Surtningssui. Jeg skulle derimot videre. V4 var reine transportetappen mot V5. Her var det litt mer luft til tider, og fra V5 prøvde jeg meg videre mot den gule trekantpassasjen i ”Bibelen”. Det var moro en stund, men så sa det stopp. Mulig jeg kunne lirka meg ned, men sjansen for å skli var stor, så jeg snudde. Dermed bar det over mot Nord for V5. Videre i lang bue nedenfor og utenom breklatten oppunder ryggen mellom V5 og V6. Et breløfte er til for å holdes! Etter mye banning over råtten snø kom jeg endelig til topps på Memurutind V6. Dette var mer en bare listefyll ja! Breelvene fra Austre og Vestre Memurubrean løper sammen og danner mektige Muru langt der nede i ”lavlandet”. Med elvesuset i forgrunnen og de mektige Gjendealpene som bakteppe gylne av kveldssola ble dette et aldri så lite høydepunkt på turen. ”Hit vil jeg tilbake!” er jo en ofte håpløs klisje, man har ikke mulighet til gjensyn med alle steder i den norske fjellheimen. Men jeg mangler jo noen få topper i dette området, og med kolle 1437 som utgangspunkt for koselige rusleturer så trur jeg V6 skal bli besøkt på ny, og da med adskillige timer på toppen. Turen tilbake til V1 orker jeg ikke å mase så mye om, annet enn at råtten snø, steinurkløning og kraftløshet satte sitt store preg på det hele. Først rundt kl 23.30 var jeg tilbake, og Jan Petter hadde begynt å fundere på når han skulle bli bekymra for meg. Etter en herlig porsjon Real Turmat var veien til posen kort, jeg la meg til på østsida av varden, med digre Store Memurutind som en trygg vokter. Men vi hadde ingen forventninger til morradagen, sist vi så på yr og storm var søndagen meldt grå. SØNDAG I dag ble jeg vekket av sola nok en gang. Men det var noe annet som også var veldig bra, den skinte jo fra tilnærmet skyfri himmel! Ingen dusteskyer som stelte seg i veien for sola i dag nei. Det var bare å gni seg i øya og konstatere at yr og storm hadde tatt feil! Langt i sør lå Gjendealpene som den praktfulle fjellkjeden de er, og i forgrunnen glinset Austre Memurubrean. Den artige ryggen vi befant oss på så ganske uskyldig ut videre sørover. Store og Midtre Heillstugutind var estetiske pyramider med stupene plassert akkurat som de skulle for å bli en fryd for øyet. Heillstugupiggen så ut som en skråstilt Store Memurutind, og den store dalsenkningen som Heillstugubreen ender i hadde gigantiske dimensjoner på sin vei mot Visdalen. Galdhøpiggen tronet i bakgrunnen i nordvest. Og rett i nærheten tvers over Austre Memurubrean voktet stadig trofaste og furete Store Memurutind over oss, traust og praktfull på samme tid. Fantastisk! :D Nå var jeg på linje med Cecilie Skog. Her skulle vi sole oss i nærmere 6 timer før det var aktuelt å tenke på hjemtur. Jaggu er vi heldige som får oppleve dette! Så mye slit som skal til, men denne dagen hadde vi altså ikke løfta en finger, vi kunne bare skumme fløten, og det var vel fortjent! Ingen steder i verden var bedre å være enn Memurutind V1 nå. Vi befant oss rett og slett i paradis på 2280 moh! Været var ullent i horisonten både i øst, nord og vest, men Skarvheimen i sør så ut som den hadde det bra den også. Enkelte små dotter var det jo her og der, men de klarte ikke å ødelegge den magiske helheten. Jotunheimen koste seg med et vær som var så bra at skal jeg mase om de miniskyene som var så må det bety at jeg har store psykiske problemer. Det er rart med det, 6 timer er mye, men de går likevel altfor fort på en praktutsiktstopp. Vi var ikke videre lystne på å returnere til Spiterstulen. Kunne det ikke bli opprettet tinderanglerperm da?! Etter masse steinurlidelse og en knekt ski, som fikk det som den ville siden den ikke kunne slutte å bore seg ned i den råtne snøen på de mest upassende steder, kom vi oss ned til breelva mot Visdalen. Herlig å kunne gå normalt igjen! Tinderangling passer meg egentlig svært dårlig på grunn av den elendige motorikken, noe som ubønnhørlig kommer til syne i steinura. I Visdalen var det nok av idylliske plasser som frista til overnatting. Jeg skulle gitt mye for å bare ha fått en eneste dag til her oppe i herligheta. Da skulle jeg rusla opp på Styggehøe. Men en flott, ja en helt fantastisk tur var nå ved veis ende. Nå skal det virkelig smake med skau og andre fjell! Hardangervidda og Trollheimen lokker, og det er altfor lenge siden forrige overnattingstur i det nordlige Finnemarka. Flere skauområder skal det bli, og andre landsdeler skal forhåpentligvis gi flotte opplevelser. Men Jotunheimen vil for alltid være ”min”! Dette fjellområdet kan man bare ikke la være å elske! Her har jeg en kjærestetopp, og de andre tindene er også trofaste venner som ønsker meg velkommen hjem etter at andre fjellstrøk er utforsket. Dette var rett og slett årets høydepunkt til nå! Da gjenstår det å takke Jan Petter for turen! Han legger også ved en del bilder…

Jeg skal på 14 dagers safari i Kenya og Uganda til sommeren, og trenger i den forbindelse blant annet en sekk. Jeg har ikke noe erfaring med sekk av denne typen, men den skal være behagelig å romme alt jeg må ha med meg på turen, inkludert sovepose. Er det noen som har forslag til sekk? Den vil maks ha 20 kg i seg, siden det er alt vi får lov til å ha med av våre kjære flyselskap

Inspirert av Askogvoll, Atomsilda og Busken sin tur forrige helg https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21258&highlight= tok jeg, Bjørn-Even og Mayhassen (Øyvind) en ”frekkis” ved å kopiere turen på nytt + to andre topper (alle tre ble spurt om å være med for samvittighetens skyld). Jeg hadde jo sagt i forrige rapport at neste 2k-tur ble til sommeren, men det utsagnet må jeg nok svelge for neste helg bar det opp i høyden atter en gang. Noe spontant, med knall værvarsel kjørte vi tre oppover til Turtagrø fredags kveld. Det er merkelig å tenke over at man snart skal slite seg opp 1500 høydemeter når man egentlig har mest lyst til å legge seg i en lun seng. Her i gården er det ingen kjære mor! Klokka var 22.15 da vi begynte å sykle innover Helgedalen med tungpakkede sekker. Øyvind var som vanlig utålmodig med å komme i gang, så jeg og Bjørn-Even måtte henge i. Syklene parkerte vi rett før en stor snøfonn i øverste sving ved elva fra Styggedalsdammen. Herfra var det på med ski og staver rett opp og inn til den glefsende Styggedalsbreen. I den nordlige horisont skinte et rødoransje fargespill som ga oss nok lys til å droppe hodelykt. Vi ble enige om å gå i taulag opp Styggedalsbreen, spesielt positiv var jeg som fikk tauet ut av sekken! Ingen av oss har spesielt med breerfaring, men utstyr som snøanker, isøks, isskrue, prusik med mer var i alle fall med. Det orn`ær sæ! Vi kom oss greit opp Styggedalsbreen uten gjennomslag, etter dette fortsatte vi opp den nokså bratte ”renna” til Gjertvassbreen. Her så vi at triobanden før oss hadde tatt noen elegante telemarksvinger nedover. Oppe på Gjertvassbreen var det virkelig magisk stemning, enda villere enn forventet!! Silhuetten til Styggedalsmassivet var et storslått skue herfra. Og møtet med Gjertvassbreen som klorer seg oppover 2k-grensa var også helt spesielt. Etter en matbit fortsatte vi ufortrødent i taulag oppover breen blant istårn store som hus. Alle var i ekstase! Da brattheten økte på satte vi fra oss skia og byttet om til fjellsko og stegjern. Gjertvasskaret, here we come! Bakken opp til Gjertvasskaret var rimelig bratt med mye løssnø, men det gikk helt greit, og vi følte intet behov for å sikre på løpende. Et sted sank jeg virkelig langt gjennom, OPS her var det en bresprekk! Men det var ingen fare på ferde. Før skaret passerte vi en VIRKELIG stor sprekk, heldigvis passerte vi den over en fin snøbro. Nå tittet sola opp i nordøst og hele Styggedalsmassivet ble malt rosa, beautiful! Vinden økte også på så vi var ikke sene om å fortsette fra skaret og opp mot dagens første topp – Styggedalstinden Østtoppen (2387), landets 4. høyeste fjell. Vi fulgte ryggen stort sett direkte opp til toppen, noen utsatte klyvepassasjer ble forsert og omsider var faktisk toppen et faktum! For en utrolig følelse å stå her oppe!! Utsikten herfra er garantert noe av det flotteste jeg har opplevd. Det er heller ikke hver dag man opplever skyfri himmel (bortsett fra et svakt skydekke i vest) på disse tindene. Men vi visste at det var nå alvoret startet.. For å komme oss bort til vesttoppen (2377) måtte vi først litt ned før vi kløv opp en kort bratt hammer. Den forserte vi greit, og vi må takke Askogvoll for snøgravejobben han hadde gjort her før oss. Ikke lenge etter hammeren støtte vi på skavlen som stanset Busken og Askogvoll forrige helg. Vi var heldigvis forberedt og lagde en standplass i sørsiden slik at Øyvind greit kunne spankulere over faren. Han lagde en ny standplass og sikret også meg og B-E. Etter dette gikk det stort sett lekende lett bort til vesttoppen hvor det ble høylytte seiersbrøl og give-me-fives i mengdevis! Etter de obligatoriske toppbildene vanket det greit tilbake til Østtoppen. Ned til Gjertvasskaret fulgte vi den bratte (!) nordflanken. Øyvind var nede på null komma niks, mens spesielt jeg tok meg MEGET god tid her altså… Nå gjenstod ”bare” Gjertvasstinden (2351) som vi var særs spente på. Øyvind som var her i august i fjor mente at en del av berget opp mot denne toppen var nedsnødd nå siden han ikke klarte å kjenne seg igjen. Først klatret vi opp en 30m taulengde rundt grad 4 før vi delte på å ”sikre” (les få/ingen mellomforankringer) 2*60m taulengder rett opp den bratte snøflanken til Gjertvasstinden. Bjørn-Even var utålmodig på siste taulengde og gikk usikret opp til toppen, det angret han etter hvert på da han så hvor en eventuell glissade her ville føre hen… Glade, lykkelige og gørrtrøtte stod vi på toppen av Gjertvasstinden! Vi merket på hverandres humør at vi alle hadde underskudd av søvn. Fokuset var på å komme seg ned igjen med livet i behold. Øyvind var svært grei og toppsikret meg og B-E ned de to øverste taulengdene på Gjertvasstind, mens han kom etter tilnærmet usikret… Til slutt tok vi en kort rappell ned i Gjertvasskaret og vi kunne puste lettet ut. Ned Gjertvassbreen til skiene gikk det relativt fint for seg. Alle var rimelig høydeakklimatisert og vant med stegjerns-/isøksgange så effektiviteten var hevet betraktelig. Vi tok sjansen på å droppe taulag ned Gjertvassbreen og Styggedalsbreen, og vi overlevde det og.. Nede på Styggedalsbreen var pulsen nokså høy da vi rant over noen tydelige sprekkonturer, det gjaldt bare å gjøre kroppen lett som en fjær. Snøen var mjukere ved bretunga og vi fikk faktisk til noen deilige telemarksvinger i full fart, kjempemoro! Nå gjenstod det bare å komme seg ned til syklene og trille ned den ellers kjipe Helgedalen. Syklene var gull verdt etter en tur som dette. Ved bilene gratulerte vi hverandre med en fortreffelig tur før vi la oss ned i den varme lyngen og nesten duppet av. Kjøreturen hjem til sivilisasjonen var nok det farligste med hele turen siden vi var så gørrtrøtte. Litt irriterende var det å møte på en bil ned mot Øvre Årdal der veien var på sitt smaleste. Måtte svinge rett ut i grøfta og fikk noen stygge riper i lakken og på felgen, men shit happens (godt bilen ikke er verdt mer enn vrakpanten da). Øyvind var mer redd for terrengsykkelen sin, men det gikk heldigvis bra med den (håper jeg..). Tusen takk for en kjempefin tur Bjørn-Even og Øyvind! Turdata: 13t 50min 1700 høydemeter 19 km 3 topper > 2000 moh. Youtubefilm fra turen: