Søk i nettsamfunnet

Jeg er på mitt 3. par Icebug, fordi det er piggsko og jeg går tur med 2 huskyer, som tenner på alle plugger, når de fx ser en katt! Hvis det bare er vinterstøvler ville jeg kanskje velge noe annet eller bruke mine fjellstøvler, hvis de ellers er romslige nok til tykkere sokker. Fordi med vinterstøvler er min erfaring, at romslige støvler med relativ tynn sokk er mye varmere enn stramme støvler med tykke sokker. Icebug har mange ulike modeller og passformen blant disse er også ganske ulik. Jeg har brede og høye (kraftige) føtter. Så første par uten GTX var romslige og greie. Annet par med GTX ganske smale så måtte 1 str opp. Nåværende ny er romslige omkring tæerne, men strammer over vristen, så jeg kun kan bruke de uten de ellers greie tykke såler. Kunne ikke få denne modell (Ivalo) i str 47. Så en bør prøve de grundig i butikk. Ved netthandel kan det bli mye retur. Elgen

Hvor ofte man må tisse, eller hvor fort væsken renner ut igjen, er noe man blir veldig bevisst på når man skal eks. Padle langt i kajakk. Da er man jo låst i båten, og ligger man midtfjords i frisk bris med over to timer til land får man kjenne på det hvis man blir pissetrengt… Meg, og en kompis, har prøvd litt forskjellige sportsdrikker som er både med ut uten energi (sukker). For det første er de med energi/sukker ikke egnet for langturer hvis det går langt mellom hver gang du kan vaske drikkesystemet ditt. Særlig om det er snakk om Camelback pose og den slags, det vokser bakterier i sakene. For det andre er fellesnevneren at vi må tisse mye oftere om vi bruker pulver i vannet, selv om vi oftest bare bruker 1/3 del eller halvparten av oppgitt mengde. Jeg antar det må skyldes at vi allerede får nok (for mye) salt via maten vi spiser ila dagen, og når det også tilføres via drikken blir det enda mer som skal vannes ut av kroppen. Jeg tror man skal svette veldig mye for at ett norskt kosthold gjør at du haver i underskudd på salt, vi får som oftest for mye. Jeg fortsetter allikevel med små mengder sukkerfritt energipulver på langtur når jeg bruker camelback pose, for de gir plastsmak på vannet. Men til all annen aktivitet er jeg gått over til flasker med rent vann. Jeg hadde heller ikke bekymret meg for å gå tom for drikke under marsjen, selv om jeg tror det er udigg å sette seg ned i vind på fjellet å fyre brenner for å smelte snø. Om man går tom for drikke noen timer før man er framme, er konsekvensen at man blir litt tørst før man er framme. Det tåler man fint ene guide jeg gikk med på Høgruta på ski, gjennom jotunheimen, klarte seg med 0,5 liter Nalgene flaske i lommen. Så det er definitivt personlig hvor mye man trenger under marsjen ja. Jeg bærte 0,6 liter på skulderstroppen, og bruke en tom 1-liters juiceflaske i sekken. Lå jeg den inn mot ryggen frøs den ikke.

Proviantering underveis er nok lurt, ja. Norge på tvers er ikke Canada på tvers (dessverre eller heldigvis), og det er bare å ta med seg den positive biten. Sånn som jeg ser kartet og mulig rute, så er det to som peker seg ut: overgangen Dovrefjell-Rondane og Alvdal. Sistnevnte er grei. Med hensyn til D-R, så kan det være en tanke å sjekke tog,- og busstider. Om dere kommer ned på f.eks Kongsvoll, så er en tur-retur til Dombås eller Oppdal for påfyll av matposen nærliggende. Underveis har dere også flere DNT-hytter, så dere sulter neppe ihjel Tid på tur er forunderlige saker og det er ikke til å lure på at timeplanen får en strekk. Skulle jeg gått den turen med et utgangspunkt på ca 3 mil om dagen, så er det 3 uker +. Kan jo gå til første proviantering og gjøre regnskap der. Kommer dere dit på mindre enn 5 dager, så har du ikke bommet. Det er også et spørsmål med målene for turen. Hvis det er Åndalsnes-Sølen så fort som mulig, så er det en greie. Hvis dere vil ha tid til avstikkere som f.eks Snøhetta og Høgronden, vel det tar mer tid enn raskeste vei. Bør også legge inn en eller to "full stopp" dager. Mest aktuelt i starten. Med mindre det er noe dere må rekke, så ville jeg hatt full åpning i kalenderen for turen. Det er en ting å løpe for å rekke middagen på DNT-hytta der fremme, men en helt annen ting å måtte stresse hele tiden for å nå et mål om 10 dager, 12 timer og 2 minutter. Typisk for en såpass lang tur er at formen blir bedre. Eller kanskje er det perspektivet som endrer seg. I alle fall; Sølen kommer til å bli den letteste toppen dere går opp til.

Jeg kan ikke se at det finnes absolutte argumenter mot noen av alternativene. Jeg likte M77 godt helt fra barneskolen til godt forbi førstegangstjenesten, men fra ca. midt i førstegangstjenesten frem til midten/slutten av 20-årene ble de gradvis faset ut til fordel for andre sko og støvler. Jeg vil fortsatt si at M77 er en OK allround støvel, mer enn god nok til å gjennomføre 3-mila, og den ble i mitt tilfelle hovedsakelig blitt byttet ut til fordel for mer spesialisert skotøy som er bedre tilpasset spesifikke behov. Det sagt, da jeg for en tid tilbake kjøpte ett par M77 av nostalgiske årsaker, gikk jeg ikke mange meter før jeg innså at min tid med M77 er forbi. De siste årene har jeg utelukkende brukt skotøy uten hæl og med null eller tilnærmet null drop. Å gå tilbake til opphøyet hæl var nå blitt helt naturstridig for meg. Som du sier, kroppen kan tilvennes det meste med trening, men jeg ser ikke noe grunn til å trene inn en unaturlig fotstilling når jeg kan unngå det. Iaf. ikke nå som jeg er sivilist og kan velge hva jeg vil. I en stridssituasjon ville jeg valgt det fottøyet som gir størst sjanse for å overleve, hvis det er tid til å velge. På vinterstid er det definitivt høye støvler, men på barmark - spesielt når en skal bevege seg rakt og / eller på hardt underlag, så kan en joggesko være bedre. Har konsekvent brukt løpesko uten membran på fjellturer sommer og høst de siste årene og kommer neppe til å gå tilbake til fjellsko. Nå er jo en militærstøvel gjerne valgt utfra en helhetlig tankegang om PPE og sånn sett vil de færreste joggesko gi tilstrekkelig beskyttelse mot varme/kulde, kjemikalier, splinter osv, så det vil i de fleste sammenhenger være førstevalget, men god beskyttelse hjelper jo lite hvis du ikke beveger deg rask nok.

Som @Fiskepadde sier ville jeg også gått for 700 av disse, særlig om du skal strekke sesongen litt. Her jeg ferdes er det sjelden særlig mer enn 10 °C på nattestid om sommeren etter solnedgang. I tillegg er ikke kroppen akklimatisert for kulde på samme måte som om vinteren, og jeg fryser litt lettere. Så kommer litt an på hvordan nattetemperaturene der du er pleier å være. Og hvis posen kun skal brukes om sommeren kan man alltids ha med et sett ullundertøy i tillegg hvis det skulle bli litt kjølig. Men om du skal bruke posen ned til -10 °C blir disse muligens litt kalde, 700 har T-lim på -9 °C. Det hadde blitt for kaldt for meg, er ikke en «varm nok» sover til at jeg strekker ned til T-lim. Men husk at temperaturgrensene er satt ut fra en forutsetning om at liggeunderlaget ditt har R-verdi på ca. 5. Hvis liggeunderlaget har lavere R-verdi vil temperaturgrensene på soveposen forskyves noe oppover. Jeg bruker en gammel Bergans Senja Zero med T-comf på 7 °C om sommeren, da sammen med liggeunderlag med R-verdi 4+, og det funker for meg. Carinthia Defence 4 (jeg har 2 stk) er noe varmere.

3. juni kom det et nyhetsbrev fra Helle der de annonserte Helle Nord (14,7cm/3,7mm blad i Sandvik 14C28N): I dag 10. juni kom det et nytt nyhetsbrev der de skriver at: Hvor mange de hadde for salg fra starten av vites ikke. Har ikke bestilt den selv, men det jo lett å la seg friste. Ser at handtaket oppgis til 137 mm, men formen kniper nok litt på lengden, dvs plassen til handa . Får ta en titt når den dukker opp hos nærmeste forhandler (om og når), prøveholde...

Barmark i stede for is og snø i strandkanten. Det har ikke blitt så mange innlegg i loggen den siste tiden. Været får ta skylda for noe, men det har også blitt litt styr i forbindelse med Jul. Det har likevel blitt noen turer på et par timer. Jeg har gått hjemmefra og rundt Gruda og over mot Øksnavad og hjem. En flott tur på god vei og nok så flat, men 12 kilometer. Yr mente det ville bli et lite opphold i all ekstremvær på fredag før Jul. Nesten ikke nedbør, nesten ikke vind og nesten ikke kuldegrader. En strandtur ville være mulig, mente jeg. Det var hvitt ute i hagen da jeg kikket ut på morgenen. Yr mente det ville komme skyer innover rundt 12, og at skyene også ville inneholde litt nedbør. Her var det bare å komme seg ut for å utnytte det lille værvinduet. Jeg var i tvil om hvor jeg skulle gå. Først tok jeg sikte på å bare kjøre ned til Bore, men på vei nedover, så ombestemte jeg meg og tok til Orre og Friluftshuset. Bare et lite stykke nedover mot Bore, var det slutt på snø og det var tørt på veien. Nede ved stranden var det heller ikke frost. Temperaturen hadde antakelig ikke vært undere null den natta. Nå hadde ikke YR helt rett i alt. Det blåste, ikke mye men mer enn det de hadde meldt. Med temperatur bare litt over null og en liten bris – 7/8 m sek, så blir det kaldt, i hvertfall til jeg har fått gått meg varm. Jeg tok nedover mot Orre-elva, som er nesten 1,5 kilometer lengre mot sør. Her fulgte jeg stien på innsiden av strandsonen og sanddynene. Med vinden bakfra, ble det en grei begynnelse på turen. Elva hadde funnet nytt løp ytterst og var nå mye nærmere Åtangen. Ute på stranden med vinden rett i mot, var det ikke like lett å holde farten oppe, som nedover mot elva. Vinden var ikke sterk, men bød på så pass motstand at jeg måtte ta i. Det kunne merkes på pust og puls. Orrestranden er over tre kilometer fra Årtangen til Sørnes. Lengre mot nord er det også sandstrand til Revtangen, som igjen bare stikke ut i sjøen før det igjen er sandstrand. Fra Revtangen til Skarstein er det ikke mer en en kilometer, men det virker langt nok. Denne stranden har endret seg ganske mye. Jeg er aldri helt sikker på om det vil være sandstrand eller rullestein, etter en skikkelig høststorm. Det har vært et godt stykke med stein den siste tiden, og det var mer stein denne gangen enn sist jeg gikk her. Jeg var ikke sikker på om turen ville bli lengre enn ned til Skarstein. Tanken var å gå en grei tur, og det kunne egentlig passe å snu der. Det ville da bli omtrent en 10 kilometers tur. Nå hadde YR heldigvis tatt litt feil, og skyene de mente ville komme inn mot land ganske tidlig, var fortsatt ute i sjøen da jeg kom til Skarstein. Det var sol, tørt og vinden hadde løyet. Det var ingen grunn til å gjøre en kort tur ut av det. Jeg fortsatte nordover mot Reve havn. Det ville gjøre turen omtrent 40 minutter og 3 kilometer lengre. Denne dagen ville det likevel bli en helt grei tur. Det ble ingen stopp ved Reve Havn. Jeg hadde ikke med varm te, og savnet den da jeg sto ved den vanlige plassen for en pause. Det hadde passet med varm te og kjeks denne dagen. For å gjøre turen litt annerledes enn på vei nordover, tok jeg inn i dynene ved Skarstein. Det blir en tur opp og ned med ganske bratte kneiker og nedover ganske bratte bakker, og selv om det bare er noen meter opp og ned, er det nok til at jeg puster mer.... Det ble en fin tur sørover også. Et lite øyeblikk lurte jeg på å ta om elva igjen, men da jeg nærmet meg Friluftshuset var det enkelt å ta direkte mot bilen. Været på turen hadde vært mye bedre enn ventet, men sjøen gikk tungt og ved rullestein-stranden var det et ganske høy lyd. Det kom litt nedbør på vei hjem, og oppe i høyden (39 moh) var det mer snø enn da jeg startet. En flott tur å¨årets korteste dag, og med sola så vidt over horisonten.

199cm/88kg her. Fjellreven er eneste merket som blir helt bra her også. Har ei bergansbukse i long, men den måtte jeg kjøpe 2-3 nr for stor for å bli long nok.. Det blir stramt beltehelvete for å få den til å sitte, og bukseskrittet hengende halvveis ned til knærne.

Etter at jeg skaffet meg silkeliner har jeg nesten alltid både den og ullundertøy i soveposen (spesielt på vinterstid) og føler det hjelper litt på å holde bedre på varmen. Det er tross alt et ekstra lag den varme lufta må komme seg ut av. Dette i tillegg til den selvsagte hygieniske/vaskevedlikehold fordelen her. En annen fordel med linerpose er om det er litt for varmt for å lukke soveposen helt igjen, men også litt for kjølig til å ligge med den delvis åpen. Da gjør lineren det "perfekt" å ligge med åpning i soveposen. Varmen forsvinner ikke rett ut av posen uten motstand. Veldig undervurdert! Spesielt sammen med soveposer med 3 glidere på glidelåsen. Da kan du lage deg en luftelomme så stor du vil og hvor du vil langs glidelåsen. Linerposen jeg bruker er en RAB Ascent Silk liner (mummy-fasong). Denne har jeg veid til 132g og jeg opplever den som veldig romslig, relativt glatt og lite til bry. Åpningen og "hetta" er også stor. Litt tilvenning må beregnes i starten. Varmen er selvfølgelig ikke sammenlignbart med en ekstra sovepose utenpå vinterposen. Det blir som å sammenligne epler og pærer. Men om målet er varmest mulig og best kondenshåndtering, så ja takk begge deler. Ut i fra trådstarters link til sovepose, så regner jeg med at det ikke er snakk om vinterbruk uansett.

Nå har det seg slik at jeg har begge, både Rivercrosser 205 som var min første packraft og Nano SL. 😁 Holdbarheten på en Rivercrosser er som hvilken som helst annen packraft. Denne kan jeg fint dra over bakken og den tåler det meste. Nano SL er helt noe annet. Den er mye tynnere og jeg gjør mitt beste for å unngå steiner og liknende med den. Du kjenner at den er tynn. Og når du padler i dem så er de veldig like. Den største forskjellen er hvor mye plass der tar. Rivercrosser 205 veier dobbelt så mye som Nano SL, men det legger jeg egentlig ikke så mye merke til. Men det at den også er ganske nøyaktig dobbelt så stor, det merkes. Derfor blir Rivercrosser lite brukt nå, for meg er dette en utlånspackraft. Mens Nano SL er med over alt bare sånn i tilfellet jeg trenger den. Det sagt så er det ikke alltid så morro å fiske fra packraft, de er veldig lite retningsstabile, og veldig utsatt for vind, og selv en liten 7 grams spinner drar deg rundt. For min del har jeg totalt 3 packrafter, og jeg ville egentlig ha anbefalt alle. Men samtidig så er det Anfibio nano som er den som faktisk er med over alt. Jeg kunne glatt ha solgt de to andre. Ikke fordi de er dårlige men fordi jeg heller har med meg en liten en. Forøvrig ville jeg ha sett på Anfibio Rebel 2K over Rivercrosser, da går du litt i motsatt retning men det er en fullverdig packraft som vil være finere å fiske fra.

Kan tilføye at jeg brukte sekken på en 12-dagerstur i sommer hvor vekta de første dagene lå rundt 30 kg for å avlaste en hund med skadet pote. Synes det var litt i overkant mye i 85 L-sekken men 25-26 kg var veldig behagelig. Regner med 100 L er dimensjonert for å være komfortabel med 30 kg i seg.

Kort fortalt så har jeg en kompis som er mye på jakt, de har en hytte i området men den er nesten 3 kilometer unna områder hvor de jakter mest. Så han og jaktlaget hans ønsker å ha en utstyrskasse liggende i områder hvor de faktisk jakter, året rundt. Litt usikker på hva de har tenkt å ha i den, men tror det var snakk om feks kaffe, rødsprit, noe førstehjelpsutstyr i tillegg til sag og øks. Han spurte meg om jeg kunne tenke på noe, men for å si det rett ut så kommer jeg ikke på hva det skal være. Hvis det skal ligge der jeg tror så blir det sikkert -20 og 2-3 meter med snø der om vinteren, samt fare for mus og gnagere. Kan noen tenke på et godt alternativ i en slik situasjon? Finnes det noen bokser eller liknende som er laget til et slikt formål? Og hvordan skal man eventuelt hindre at det samler seg fuktighet i boksen med tanke på feks rust?

Glemte å si at jeg i dette tilfelle tenkte på smøreskia. (for kaldt for felleski nå). Synes bare det var hinsides dårlig glid på en tur for et par dager siden (stod nesten stille i slak utforbakke) (med sekk... en del vann... siden jeg skulle være ute 5-6 timer, kjøre på, uten mulighet for påfyll).... Samme ski på etterjobbstrim, uten mye "bagasje" helt grei glid.... Går selv tur 3-5 ganger i uka gjennom vinteren om føre tillater det. Rævva teknikk, ikke rask, men utholdende. (går glatt 6-8 mil på en dag, uten lange pauser) Veier 63-ish, (gjort i årevis)... med sko, klær og sekken jeg hadde med.. pluss på 5 kg. Kan jo være at jeg gjorde en dårlig jobb med å glide.... der er jeg ikke noen ekspert, men aldri hatt så treige ski som på julaften.

Artig diskusjon med mange gode poeng. Du tar opp ett viktig poeng @sneakyowl. Jeg har mye samme erfaring. I de situasjonene mann trenger ly for å ta pause, så er det ofte ikke så veldig fristende å ta pause. Den lille overskuddsvarmen mann har i kroppen forsvinner raskt når mann stopper opp, og selv om det hjelper med ett pausely/pausetelt, så blir det gjerne ganske hustrig lell. For to år siden begynte jeg letingen etter ett pausely for lange dagsturer alene (fortrinnsvis på ski), men når det kommer til stykket så gidder jeg ikke stoppe opp ta pause. Jeg er en kald type og blir fort kald når jeg stopper opp. Sett bort fra prisen, så kunne jeg tenkt meg å prøve noe alà Zpacks Hexamid pocket tarp. Kanskje er det, som du sier, alt for mye styr å sette opp til at jeg gidder. Men når det først er oppe så har du en stødig konstruksjon som står av seg selv og god ventilasjon som tillater at en kan fyre opp en primus og heve komfortnivået noen hakk. Det er helt klart tvilen på om det blir brukt som holder meg igjen fra å prøve ut dette i praksis. Samtidig har @Gabs88 ett poeng, hvis en kjøper noe som uansett har ett annet relevant bruksområde så er ikke fallhøyden like stor. Det blir alltids bruk for ett lett telt, men en feilkjøpt bothy bag blir nok liggende å samle mye støv. Andre ganger vil noe ala en bothy bag ha mer for seg. Jeg har vært på en tur med ungene der ting gikk litt mer skjeis enn jeg satte pris på. Ikke noe farlig, bare litt ubehagelig. Vi ble overrasket av en skikkelig regnskur i fjellet. Ingen av oss var kledd for regnvær og vi ble skikkelig kalde. Guttungen ble så kald at han ble redd og begynte å gråte. Nesten hva som helst av pausely hadde vært bra nok den gangen. Skura varte bare 15-20 minutter. Vi var i utgangspunktet på telttur, så dette var en dagstur fra basecamp. Når telt allerede er en del av pakkvekten, så sier det seg selv at evt. ekstra nød-/pausely til slike dagsturer må være av den enkle og lette sorten. Typisk bothy bag scenario. Neste situasjon blir sikkert annerledes, men mann pakker jo sekken basert på tidligere feil... så foreløpig er det alltid nødly med i sekken når barna er med på fjellet. Dette er bare to eksempler på når og hvordan ett nød-/pausely kan brukes. Jeg kan tenke på minst 2-3 andre scenario, hver med sine optimale egenskaper for valg av ly. Det er derimot veldig sjelden en har bruk for slike just in case løsninger, så det er ikke rasjonelt å optimalisere for alle situasjoner. En må velge noe som kan fungere bra til det en (trur en) kommer til å ha mest bruk for, så får det bare duge til alt det andre. Så langt har jeg fokusert på vekt, da det viktigste etter episoden med barna har vært at det blir med - alltid, så får det heller være litt kummelig hvis behovet skulle oppstå. Det "fine" med nødsituasjoner er at mann er ikke så kravstor. Alt er bedre enn ingenting, og du blir nok glad for det krypinnet du finner i sekken uansett hva det er.

Det er veldig individuelt, noen prioriterer vekt over hele rekka men personlig veier min 65L sekk 2.5 kg som er relativt tung, men sekken min har fantastisk ventilasjon og stabilitet. Det er også et spørsmål om tilgjengelighet, hvor mange lommer har sekken utenpå, kan den åpnes kun i fra toppen, eller også i fra bunn? Åpning fra bunn gjør at man trenger en ekstra glidlås som gir ekstra vekt, men kan være greit for å få tilgang til utstyret man har med seg. Ellers må man være mye mer strategisk med hvordan man pakker sekken. Det samme gjelder alle sidelommer osv. Det blir også et spørsmål om hva slags utstyr du har ellers, la med et bilde av mine 3 telt som et eksempel. Det øverste teltet er et 2 personers telt, det er også det i midten, og det nederst er et solotelt som brukes med vandrestaver. Det er veldig forskjell på hvor mye plass de forskjellige teltene tar og derfor også hvor stor sekk du har og hvor mange kilo du har å bære på. For jo tyngre sekken blir, jo viktigere vil det være at den er stabil. Et annet spørsmål er hva slags utstyr du har med ellers, du sier hytte til hytte eller telttur, da er det greit å huske på at med hytte til hytte turer slipper du å bære telt. Da sparer man plass. Men det er også et spørsmål om hva du liker å gjøre på tur? Går du langt hver dag? Eller liker du å stoppe for å fiske? Fiskeutstyr tar plass. Er du fornøyd med bare havregrøt og proteinbar? Eller skal du ha med ferdigmat som Real Turmat? Eller kanskje du liker å lage mat selv? Og hva slags kokesystem har du? Igjen stor forskjell på hvor mye plass forskjellige systemer tar. Går du alene? Eller går du sammen med andre? Hvis du går sammen med andre kan du spare plass på å dele utstyr som feks kokesystem eller telt. Det er vanskelig for noen andre å vite hva slags plassbehov du har og hvor tung sekk du faktisk kommer til å bære. Men et godt råd som mange får er at man bør skaffe seg alt utstyr først, og kjøpe sekken helt til slutt. For da kan du sikre deg at alt utstyret faktisk passer inn i sekken. Jeg får det sikkert til å høres veldig komplisert ut nå, men det trenger det egentlig ikke å være. Men det jeg vil frem til er at vi andre har veldig lite mulighet til å vite hva som passer deg uten at vi vet hva som skal være med på turen.

Etter 12 måneders bruk kjennes det greit ut å dele min erfaring med denne sagen. Følgende kriterier lå til grunn før valg av sag: Robust, vedlikeholdsvennlig, lett, allrounder og nedpakningsvennlig. + Har innfridd kriteriene så langt. + Godt grep. + Enkelt å bytte sagblad etter de ulike behovene. - Begrenset til ved av en viss størrelse/diameter. - Man må passe litt på når man skal montere den opp og ned da den er litt vinglete i de fasene. Video - Agawa Boreal 21 i bruk https://agawagear.com/collections/boreal21

Eneste jeg kan komme på er Zarges Kassene i aluminuim. De er lufttette, og du kan ha oppi en fuktsluker fra Biltema (byttes ved behov). Skal være såkalt gasstett, krokene til hengslene kan bøyes om lokket ikke dras hardt nok ned til pakningen. Bør kanskje forsterkes om den skal snø ned om vinteren. En finèrplate i bunn, en finerplate som limes inni lokket, og en 2x 3 toms som støttebjelke midt i kassen? (Bare noe jeg tenkte på i farten.).

Da vil jeg tro at 500 kan være tilstrekkelig ja. Det finnes mange ulike isolerte liggeunderlag med ulik R-verdi, så jeg ville sjekka opp hvilken R-verdi ditt har. En tommelfingerregel er at total R-verdi på liggeunderlagene for vinterbruk bør være minimum 5, gjerne 7 (labtestene som bestemmer temperaturgrensene på soveposene gjøres med liggeunderlag med R = ca. 4,8). Jo kaldere du skal bruke det, jo større R-verdi bør det ha. Mange bruker et celleskumunderlag (f.eks. Bamse) + et oppblåsbart liggeunderlag på vinteren, da ender man gjerne opp med 5+. På varme sommernetter kan 2 være nok, men personlig bruker jeg aldri mindre enn 4–5. Hjelper ikke med godt isolerende sovepose om liggeunderlaget ikke isolerer godt nok, da er i alle fall ikke oppgitte temperaturgrenser så mye å se til.

Jeg bruker ved/gass/4-taktsbensin/parafin litt avhengig av hvordan tur og hvilken brenner som er med for anledningen.

Jeg er svært fornøyd med min Padje 45, jeg setter stor pris på et godt bæresystem og på mine 2-3 dagers turer har denne aldri skuffet. Så den kan absolutt anbefales.

Ser det har opplevd at whisperlite i Australia ikke gikk ikke på parafin/rødsprit, var litt krise. Siden har det blitt bensin. Brenner varmere, og mer pålitelig enn de andre. Men klart eksplosivt. Siden har jeg holdt meg til 4 takts miljøbensin. Eller Coleman fuel. Men den siste er vanskelig å oppdrive, dermed blir det en dunk fra bensinstasjonen med 4-takts.

Tar opp denne igjen. Ref det jeg har skrevet på: "Hva har jeg IKKE kjøpt nå tråden?". Jeg har lenge vurdert å kjøpe pulk. Har fra før parispulk, men ser for meg at jeg kommer til å irritere meg i hjel om jeg skal dra den opp og ned bakkene her hjemme. I dag kunne jeg slengt meg på et tilbud på Fjellpulken Xcountry 144 med sele og drag til småpene 4799,- på Fjellsport. Men jeg er ikke helt overbevist om at dette er tett pulk for meg. Jeg har egentlig siktet meg inn på 168, og da over i Xplorer-serien. Prisen er derimot en helt annen. Fra 4799 komplett (144), til rundt 10 000,- for kun pulk (168). Jeg har drag og sele fra før, så det er ikke veldig viktig, men pakkepriser er lavere enn bare pulk hos Fjellsport. Litt av problemet mitt er at jeg ikke vet 100% hva jeg skal bruke den til, hvis vi ser tre år fram i glasskula. I dag er det til 2-3 dagersturer, alene, eller med hele familien (2+2). I vår var vi på tur med Parispulk. For å få med alt utstyret dro vi med oss: - Parispulk med 230L pulkbag fra Sydvang, - Recon Pack 135L på ryggen (ca halvfull) - Bergans Helium 50L sekk (madammen) Fjellpulken 144 har et angitt volum på 285L, og jeg tror jeg skulle klart å få med alt jeg hadde i vår, i denne pulken (bedre plsssutnyttelse enn i en pulkbag?). Definitivt ville det gått om jeg i tillegg hadde investert i en bedding. Denne turen varte bare ei natt, men vi hadde med oss mye mat og utstyr til barna. Likevel ikke mer enn at jeg tror vi skulle fått problemer med plassen, om vi i tillegg skulle hatt med isborr og isfiskeutstyr. Jeg frykter at 144 dekker akkurat dagens behov, men at jeg i løpet av få år angrer på at jeg ikke kjøpte større? FP168 har et angitt volum på 340 liter, og magefølelsen sier at dette er korrekt størrelse. Og så er det dette med produktserie. FP 144 kommer i både Xcountry og en ekspedisjonsutgave, mens 168 kun kommer i Xplorer. Har prøvd å se litt på Fjellpulken sine Youtube-filmer, men klarer ikke å se all verdens forskjell som skulle forsvare den store prisforskjellen?

Kan bli tøft å leve kun på fiske og fangst. Fiske er det store muligheter, blant annet på havet som blir nevnt i tråden. Men da beveger du deg over på det som er ett yrke. Innlandsfiske kan være greit tilgjengelig, men vanskelig å leve av hvis du er avhenging av å selge, da det er finnes mye oppdretts fisk som er billigere. Her jeg bor har de satsa stort på oppdrett av ørret og røye som selges til en heftig kilospris. Ikke sikkert at noen ønsker å kjøpe de stintene du fanga på fjellet. I allefall ikke til en heftig kilopris. Med jakt tenker at det spørsmålet handler om tilgangen til jakt og hva du er villig til å betale. Jakt står veldig sterkt på bygda, enkelt å komme inn om du selv bor i bygda, hvis ikke så må du åpne lommeboka og da spørs det om du går i + eller -. Men når det er sagt. Er du villig å til å legge fra deg A4 livet og bo billig og ikke er avhening få deg en jobb med god inntekt, tenker jeg at du har mer muligheter. Har sjøl flytta grisegrendt, fikk meg jobb her først. Men kunne like godt ha kjøpt og flytta her først. Er du villig å ta litt manuelt arbeid og kan bruke en spade o.l og jobbe sessong, så kan du tjene ok med penger og ha fri andre deler av året, så sant du bor billig og ikke har store utgifter. Mange på bygda har kanskje både 2-3 jobber som er veldig sessongbasert og jobber som putslig ikke har oppdrag i noen uker. Dette gir muligheter og mange av disse jobber seg halvt i hjel vinter, vår og sommer for å ha fri hele jakta. Dette kan også kombineres med å bo på småbruk, dyrke grønnsaker, ha tilgang til gratis ved, ha en geit eller to osv. Jeg har møtt mange andre som har flytta grisegrendt, som dessverre har flytta tilbake til byen. De finner ut at det A4 livet de hadde før ikke alltid lar seg kombinere med det livet som møter deg på bygda, spesielt om du tar med deg hele familien og at intresse konflikter og karrierejaget ikke helt går i lag med det rolige livet på landet. Selv hatt litt for stort glansbilde på hva som vil møte meg og måtte jekke meg ned ett par hakk. Det har vært noen ganger litt fysisk tøft, spesielt i vinter med tanke på den kulden og snøen vi har fått. Høsten her var veldig kort med opptil 20 grader langt ute i sempteber og kuldegradene som kom med gang kalenderen viste oktober, og med full vinter i slutten av oktober. Hatt null stress med mørketid før, men denne vinteren har jeg fått virkelig kjent på mørket, ofte kjipt når du må ut å fikse noe og du føler det er konstant mørkt ut fordi du tilbringer hele dagen på jobb. Var veldig kaldt da jeg våkna opp en morgen med minus grader på kjøkket, varmepumpa hadde konka ut i løpet av natta Så har fått kjent og følt på elementene. Men har ikke deppa av den grunn, fordi jeg bevist har oppsøkt dette. Kjenner også på god mestringfølese og innsett at det tar bare litt ekstra tid til å bli vant med elmemtene. Elementer som er totalt fjernt om du bor i byen eller mer urbant. Finnes mange muligheter, og du kan fint kombinere natur og frilutftsliv her i Norge og bo andre steder enn i Oslo gryta, selv om jobb og karrier mulighetene ikke er det helt store. Samt at du er villig å gå ned på bo komfor så er det bare fantasien som setter grenser. Jeg tenker at en ren jakt og fangst alla Helge Ingstad eller kjøre Bengt Are stil vil være utopisk. Men andre muligheter finnes. Kanskje det kan være lurt å gjøre det nå, med tanke på all natur som bygges ned, ref Oppsynsmannen på NRK.

I am 183 cm tall and have the Rago X-Trem sleeping bag. It's a really good bag, and the temperature rating is just as it says for me(how your body matches the defined standard is individual). I can sleep comfortably in this bag down to -16 ish. I usually have a small outer bag on for both condensation handling and temp boost. The best things about the Rago is the extremely good fit (you dont feel restricted) and the down "krage" (english word??) which is great for ensuring that warm air does not escape the bag through the opening. The hood and adjustment thingies for it are also very comfortable and easy to use. I am packing it later today for this weekend's trip and can show you it compressed (if I remember). The bag fits easily in most larger backpacks and is just marginally larger in pack size than my old Helsport Alts 3-season sleeping bag.

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.