Søk i nettsamfunnet

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17008/Jomfrutur+over+4k.html Natten før tilbragte vi i bilen, plassert i parkeringshuset i Täsch. Ganske kjekt, med stort areal for å pakke ut turting samt toalett innen kort gangavstand. Vi tok oss litt vel god tid på morgenen og satt oss ikke på shuttle-toget til Zermatt før rundt kl. 08.30. Med tanke på at planen i dag var å gå Breithorntraversen (inkludert klatring opp østeggen på midttoppen) burde vi egentlig startet mye tidligere (første tog går allerede 06.00 og kabelbane 07.00). Vel oppe i Zermatt, en vakker alpelandsby uten forurensende farkoster, gikk vi bort til kabelbanen som går opp til Klein Matterhorn på 3883 moh. Jeg hadde tatt denne banen en gang tidligere for flere år siden, så dette vekte gode minner. Øyvind og jeg var helt i ekstase da vi kom over skyene og fikk øye på topper som Dufourspitze, Liskamm, Breithorn og sist men ikke minst Matterhorn! Ingen tvil om at sistnevnte var det største blikkfanget, for et fjell! Planen var at turen til Breithorn skulle være en del av akklimatiseringen for Matterhorn, men bare for å ha sagt det så ble det ingen Matterhorn-tur på grunn av kaldt vær og permanent nysnø på fjellet. We`ll be back! Vel oppe på Klein Matterhorn hadde vi ingen tid å miste om vi skulle rekke Breithorntraversen. Vi gjorde det vi ikke skulle gjort, å gå ut i altfor høyt tempo over breen bort til Breithornpass. Dette fikk vi svi for senere med kraftig hodepine og oppkast. Ved Breithornpass bandt vi oss inn i tau og ruslet videre i fin snøsti sørøstover. Tåka kom og gikk, veldig skiftende vær. Ganske kjølig også når sola ikke tittet fram. Like før vi begynte oppstigningen til østeggen møtte vi på et følge på tre som advarte oss om å ikke gå eggen nå. Grunnen var at vi aldri i verden kom til å rekke heisen ned igjen, et guidet følge hadde brukt to timer og kommet en drøy fjerdedel på eggen. Heisen ned gikk kl. 16.30, kun 5 timer til. Eggen var veldig isete i dag grunnet stor nedbør dagen før, derfor ville det blitt en tidkrevende affære. Vi lyttet til følget og droppet eggen, i stedet gikk vi heller rett opp sørflanken mellom Breithorntoppene. Midt oppi flanken var det et italiensk følge som plutselig kom på glid, og hele bunsjen fikk seg en lang sklitur. Like før skaret mellom toppene fikk jeg plutselig skikkelig bankende hodepine. Den var så kraftig at jeg vurderte å droppe midttoppen, men Øyvind insisterte på å gå bort dit så da kunne ikke jeg være noe dårligere og hang meg med. La fra oss utstyret i skaret og gikk bort på midttoppen. Derfra så hovedtoppen på Breithorn stilig ut med sin smale topprygg. Opp til hovedtoppen var det tungt de siste metrene på grunn av hodepina som begge to hadde fått, ble ikke lenge på toppen før vi ruslet ned til Breithornpass. Den siste brattbakken satte vi oss på rumpa og skle kontrollert ned med isøksene parat. Her ble det tid til en matpause sammen med en stor folkemengde. Plutselig ble jeg skikkelig kvalm og bestemte meg for å gå rett bort til Klein Matterhorn. Etter noen meter kom første spykula, så en til og en til. Alt skulle tømmes. Øyvind så ikke hva som skjedde, men merket at stemningen blant folkemengden hadde endret seg og et eller annet skjedde. Han fikk seg en god latter da han så den ene spyklysa etter den andre og meg sjanglende nedover. Der og da tenkte jeg: «aldri mer høye topper», men heldigvis ble jeg fort bedre ved å sove litt på heisen ned igjen til Zermatt. På nedturen ble derimot Øyvind dårligere, antakelig en ettervirkning av høydesjuka. Vi feiret våre første 4000-metringer på en restaurant i Zermatt! Neste dag var det meldt dårlig vær, så vi tok toget ned til bilen og kjørte til Visp. Fant oss et gratis sted å sove ved et steinbrudd hvor det lå et gjerde vi kunne tørke klærne fra regnturen dagen før. Ble dog «vekket» av en halvsur arbeider neste dag som ba oss flytte oss.

Våknet til regnvær i Stryn, så planene om klatretur til Vestre Tindefjell forkastet vi på stedet. Mellom regnbygene fant jeg og Bjørn-Even ut at en kosetur til Gryta ville være fint. Vi kjørte opp til Bøasætra og ruslet først opp til hytta mi som ligger der. Tok en kopp kaffe og slappet av før vi gikk opp på nakken og fulgte stien oppover mot toppen. Været var ganske så varmt og det fristet med et bad i elva for returen. Opp til toppen improviserte vi litt ved å klyve opp noen hamre for moroskyld. Flott utsikt fra denne toppen som kanskje er Stryn sitt mest populære fjell. Møtte et tysk ektepar som var i ekstase over den flotte utsikten herfra og de hadde sett mye av Norge allerede. Skrev oss inn i boka før vi tuslet stien ned til bilen igjen. Koste oss med is, ostesmørbrød og spagetti da vi kom ned igjen. Godt å få røre seg litt! Bilder fins her: http://peakbook.org/tour/18828/Kosetur+til+Gryta.html

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20040/Femundsmarka.html Denne helga ble jeg temmelig spontant invitert av Nils Hermann på en tur til Femundsmarka sammen med en gjeng trønderkompiser fra Rissa. Fredagen gikk med til en kjapp klatreøkt på Grefsen før vi kjørte opp til Langen gjestegård like nord for Synnervika. Overnattet i den romslige kassebilen til Nils Hermann og neste dag begynte vi å traske innover marka. Vi skulle møte trønderbanden ved Nedre Muggsjøen, snaut to mil vandring fra Langen. Sekkene var pakket med mye god mat som vi skulle kose oss med, er altfor sjelden jeg unner meg slikt på andre fjellturer. Godt med en ekte skautur igjen! På veien stakk vi oppom Femundsåsen, måtte jo ha med en topp også. Fikk bedre utsyn over nordenden av Femunden herfra. Femundsmarka er jammen herlig! Fant også en artig stein som vi bare MÅTTE buldre på. Deretter fortsatte vi i godt tempo til Litllangtjønna der vi møtte en skoleklasse på kanotur. I elva som kom fra Femunden og ned i denne tjønna var det laget en slags naturlig «tømmerrenne» som sikkert var fin å padle ned. Rett etter Lortholbua fant vi en stor stein med et herlig riss. Den buldret vi på og vi fikk tatt noen artige photoshoots. Hele veien fram til Nordvika gikk på en bred og fin sti, vi angret litt på at vi ikke tok med sykler her, men men... Etter Nordvika gikk resten av ruta på en smalere sti og over en og annen myr opp langs med elva Mugga. Møtte på Erlend som også skulle møte «trønderbanden». Han hadde holdt på å gå seg bort og valgte å snu, men vi hadde GPS i bakhånd så han stolte på våre navigeringsferdigheter og slo følge. Ved Langmyrbua møtte vi en kar som hadde vært i marka ei uke på høstferie som han kalte det. Erlend ringte trønderne som nå var til med å forlate Nedre Muggsjø og gå mot Langmyrbua. Det var tydelig at mannen i bua ikke likte besøk så jeg foreslo å heller gå litt videre og slå opp en camp ved et tjern. Erlend ble igjen på bua mens jeg og Nils Hermann fortsatte 500 meter der vi fant et lite idyllisk tjern like sør for stien. Her rigget vi oss til med telt og fyrte opp et herlig bål. Brukte 5t og 15min inn hit. 16,5 km vandring. Til middag grillet vi pølser med tilbehør og etter hvert kom også resten av gjengen rekende og satte camp i området. Gjengen bestod av meg, Nils Hermann, Håvard, Stian, Erlend, Sven Georg, Frode, Terje og Morten. Kvelden bød på en «ækt trønderfæst» foran bålet, for disse karene hadde med «litt av hvert» i sekken. Husker ikke så mye mer, men moro hadde vi det helt til dagen derpå... Da var det bare å prøve å få i seg noe mat og labbe i vei tilbake mot Langen. Nils Hermann slet med en stiv ankel og noen antydninger til en tidligere kneskade, håper det ordner seg til neste tur! Håvard var ivrig og ledet an med oss andre hengende etter. Tilbake til Langen var vi effektive og brukte vi snaut fire timer på 15 km. Godt med en burger på Røros før vi satte nesa hjemover. Takk for en hyggelig tur til Femundsmarka!

Hei! Vil bare kort dele litt av mine turerfaringer fra min beskjedne Lomsdal-Visten tur med likesinnede. Kort oppsummert var det en fantastisk tur med strålende vær (bortsett fra første dagen hvor tåka lå tett - se bilde). Jeg starta på Tosbotn og fikk traska opp de vel 300 meterne før morroa virkelig kunne begynne, - disse meterne var drøye med en sekk på rundt 25 kg, inklusiv altfor mye mat, men den som venter på noe godt... Første overnatting ble ved Bjønnstokkvatna, rimelig langt oppe i høyden. Jeg fant aldri stien som var markert på kartet, og jeg tror at jeg enten gikk altfor høyt eller for lavt, - mest sannsynlig det første. Uansett, utsikten var fantastisk! Jeg fortsatte videre mot Breivatnet hvor jeg fant et bra teltsted litt utpå kvelden. Forsøkte å fiske litt men denne kvelden var det ikke antydning til napp, og det eneste jeg lyktes med var å redusere vekten på sekken min med hundre gram i form av tapte sluk. Morning etterpå derimot ble det helt andre boller/fisk! Jeg fikk tre nydelige ørret som gjorde magen og psyken godt Etter et par døgn ved Breivatnet gikk jeg samme vei (vel iallfall nesten, denne gangen gikk jeg enda høyere over Bjønnstokkvatnet men fant heller ikke denne gangen stien, så hvis noen kjennere ikke kan hjelpe vil dette nok bli en av mine uforløste mysterium i mitt liv) tilbake igjen til Tosbotn og fikk slengt med med bussen inn til Brønnøysund. Her ble det hotell, dusj, mat og øl, før ferden gikk videre neste dag med Widerøe til Oslo. Takk Lomsdal-Visten for denne gang! Jeg kommer tilbake.

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13531/G%C3%A1rdevarri.html Parkerte i en veilomme i Russelvdalen, en kilometer før Fossebrua. Vi var tidlig ute og fikk nydelig morraskare gjennom den tette bjørkeskogen nordøstover. Kursen var satt rett mot toppen. Det var et svakt, svakt skydekke så det var overveiende mye sol. Behagelig vær og temperatur! Da vi kom over skogen og innover flatene fikk vi nesten en følelse av å gå Josten på langs, her var det virkelig mye snø og slakke vidder. Det eneste minuset er at man får følelsen av å stå stille, så vi tok jevnlige kikk på GPSen for å holde motet oppe. Etter hvert fikk vi øye på toppen av Gárdevárri, og jeg som gikk uten feller dro fra fattern. Fikk nyte noen minutters stillhet på toppen før han kom etter. Utsikten var strålende, vidder på vidder i alle retninger, samt Porsangerfjorden i øst og storhavet ute i nordvest. Tok en god rast på toppen før vi returnerte. Med noen stavtak av og til klarte vi å renne stort sett hele veien tilbake ved å legge ruta nord for pkt 518. Fant en gunstig nedfart gjennom bjørkeskogen der det var åpnere enn på vei opp. Endte kun noen hundre meter nordøst for bilen. En fin og kort tur, snart klart for transportetappen inn mot Stabbursdalen nasjonalpark... 3 timer 600 høydemeter 17 km

Hei! Turen jeg annonserte på forumet gikk som planlagt. Vi var to stykker. Her er min opplevelse av turen (sjekk link). www.kobling.no mvh John tvedt

Så vidt jeg har fått med meg har det vært en "rolig" vinter så langt i forhold til rasofre. Nå skal 4 personer være tatt av ras i Eikedalen. En er muligens reddet ut. http://www.bt.no/nyheter/lokalt/--Fire-tatt-av-ras-i-Eikedalen-1250548.html

hei skal ha meg et nytt telt til fjell bruk å vurdere å kjøpe me et bergans compact telt . nokon som har verfaring me dette teltet ? er det å anbefale ?din erfaring med dette teltet

4m på 4 dager må vel være for mye av det gode, nesten sånn at en får problem med å komme seg ut http://www.storm.no/nyheter/fikk-fire-meter-snoe-paa-fire-dager-3373397.html

Hej alle.- Jeg håber i kan tilgive mig mit danske. En kompis og jeg rejser i slut januar fra København til Bergen. Vi har talt om en langrensstur hele vinteren, men København er bare ikke optimalt! Målet er at tage en 3-dages langrennstur med telt. Vi har begge stået før, men aldrig med telt (selvom vi dog har noget erfaring med vildmarksturer). Vi har fået anbefalet at tage toget til Finse, og så tage en tur derfra. Lidt inspireret af et forrigt debat-indlæg, havde vi tænkt på Finse-Krækkja, Krækkja-Tuva og Tuva-Geilo. Vi har en ven i Geilo som vi kan sove hos en nat inden vi tager toget til Bergen igen. Spørgsmålet er så: - Er dette for svær en rute for relativt nybegyndere (vi er begge i god form, og kan sagtens klare en omgang kulde) Naturligvis har vi gps med, men hvis der slet ikke er nogen afmærkning(kvistet) eller spor, bliver det nok svært for os. - er der varder undervejs eller nogen måde vi kan se ruterne? (Vi starter fredag, så måske er andre ude på en weekendtur?) - Hvis vi beslutter at turen er over vores niveau, hvad er så bedste alternativ? Ruterne omkring Voss eller Geilo virker ikke ligeså udbygget når man ser på UT.no, men det er måske bare fordi vi ikke kender området. Det var mange spørgsmål på en gang, det ved jeg. Men det er ikke sådan når dansken bevæger sig mod nord. Mvh. Malte

Hei, spekulerer på å kjøpe meg et Fjellreven akka r/s3 Noen med erfaringer fra telttypen? Fordeler/ulemper?

Noen som har sett denne modellen fra Helsport? http://www.helsport.no/no/produkter/TELT/Pro/Gjende%203%20Camp Er det noe tess?

Jeg har tenkt ä ta med frökna og bikkjene ut i östmarka fra tirsdag tenkte jeg.. meldt litt variert vär, sä fär se hvor lenge de synes det er göy.. men hadde tenkt frem til fredag/lördag.. gär ut fra skullerud(ikke noe must, men den siden) tenkte jeg.. er sä mange är siden jeg bodde i omrädet at jeg er ikke lengre like lommekjent som tidligere.. vi önsker ikke ä drive med noe maraton, skal väre en kosetur.. vi önsker gjerne ä ikke gä i kö pä de mest trafikerte veiene og veldig gjerne ligge ved et vann om natten.. kan noen av dere som er veldig kjent i omrödet komme med noen tips ? hadde värt veldig til hjelp... vi kan godt komme ut et annet sted.. lurte pä ä tusle over til ytre enebakk eller rälingen eller noe i den duren.. kom gjerne med gode ideer.. hvordan er badetempen i marka om dagen? jeg kommer til Norge Söndag sä jeg er ikke helt oppdatert pä värfronten i Oslo om dagen.. Mvh Andreas

(Foto tatt fra HA: Per Vikan) En meningsløs ulykke. Jeg håper det kommer mye informasjon om denne ulykken i etterkant. De var altså på vei opp for å sette ut Fjelltrimpost på Jamtfjelltinden - i et terreng som ikke er spesielt rasutsatt. Allikevel ble de altså tatt av ras. Det er helt spesielle forhold i fjellet akkurat nå, med mye tele og våt snø oppå - og mye varme gjør det ikke bedre. Les også http://www.helgeland-arbeiderblad.no/nyheter/article5118345.ece

Jeg, Bjørn-Even og Olav stod opp i telt ved Leirvassbu. Været var lovende og vi bestemte oss raskt for å gå en skikkelig kremtur vi lenge hadde gledet oss til – Storbrean rundt. En hesteskotravers som byr på masse morsom klyving, akkurat på grensen til at jeg og Bjørn-Even droppet å ta med klatreutstyr (bare noe til Olav). Bilen ble parkert ved brua på Breabakken omtrent kl. 08.00 og vi la i vei mot dagens første topp – Geite. Sola fikk tørket gårsdagens regnskur mer og mer vekk, men i skyggesiden opp mot Rundhøe var det fortsatt vått berg. Vi fulgte den bratte nordryggen på Rundhøe og her fikk vi evaluert klyveferdighetene til Olav til en viss grad. Dersom han ikke går gule trekanter usikret ville denne turen ta grusom lang tid. Men Olav var ikke mye skvetten og var optimistisk i forhold til de senere utfordringene. Det hang en skydott rundt Sokse, nesten den eneste dotten i mils omkrets, men vi satset på at den ville forsvinne innen vi nærmet oss. Geite ble nådd uten problemer og vi stod på toppen 2,5 timer etter at vi forlot bilen. Utsikten fra toppen var fin og veien videre mot Sokse så helt vill ut! I første omgang var vi spente på gulpunktet opp mot Sokses østtopper. Ned fra Geite gikk det greit med litt klyving som var litt ekstra småkinkig siden det var vått lav på steinene. Enkelte steder hjalp vi Olav ved å ta imot sekken hans, men han ble mer og mer høydeakklimatisert utover turen. Jeg valgte å jogge i forvegen opp hammeren i tilfelle Olav trengte tauhjelp. Men alle kom seg greit opp, og her var det et rimelig utsatt riss vi måtte følge opp! Et stykke borte ved ryggen bestemte vi oss for at Olav tok på seg klatreselen og jeg «sprang» ned til Killingen, en pf10 topp sør for Sokses østrygg som kun jeg var interessert i å samle på. Ned dit var det bratt og nokså svaete, men med tiden til hjelp kom jeg meg fint ned og kløv opp på pinakkelen. Tilbake til ryggen var det mye lettere og vips var jeg oppe ved sekken igjen. Olav og Bjørn-Even hadde fått et godt forsprang så jeg satte opp tempoet bort og over Sokse Ø1. Bjørn-Even var i hundre borte ved det smaleste punktet på eggen. Da jeg og Olav kom bort skrøt han av at han hadde gått fram og tilbake eggen rundt fem ganger! Olav og jeg kom oss over eggen i rytterstil. Kort etter kom neste utfordring som var et bratt sva. Ved å lete litt fant vi fine riss å holde oss i på vei oppover. Olav gikk litt for langt mot venstre der det ikke var fester og mistet fotfestet! Begges puls spratt opp i taket, og jeg kommanderte bestemt at han måtte holde mer mot høyre og opp på ryggen igjen. Bjørn-Even hadde i mellomtiden begynt på det første klatreopptaket mot Sokse og lagt ut en slynge Olav kunne holde i. Etter dette kom et parti med lenger klyveklatring. Her var det vått og fuktig og nokså ekkelt uten sikring. Bjørn-Even gikk opp med tauet først for deretter å topptaue Olav opp. Vi holdt en renne som helte svakt mot venstre og endte noen meter ovenfor skaret mot hovedtoppen. Lurer nesten på om vi har gått litt feil, for her var det temmelig utsatt og det siste opptaket hadde omtrent ingen tak for hendene. Olav kom seg opp i fin stil, men da han skulle ta på seg klatreselen klarte han å miste videokameraet utfor nordstupet! Synd, men slik skjer iblant... Etter klatringa kunne vi spankulere greit opp til toppen av Sokse der utsikten var i særklasse! Etter en matbit fortsatte vi nordover mot Store Smørstabbtinden. Det så ut som det var sinnsykt langt bort dit, men synet kan bedra. Etter nordkloa på Sokse kløv vi oss ned mot Sauen. Her så vi at noen hadde tatt rappell, men vi følte ikke behov for det. Mulig rappellfestene er fra i vinter/våres. Ned fra Sauen var det litt hardere klyving. Olav trakk raskt ut på breen til høyre og da han skulle ake seg ned på snøen fant han ut hvor lett det er å miste kontrollen. Heldigvis stoppet han før steinura nedenfor, men etterpå så vi at han ikke var langt fra å skli nedi en bresprekk (den var antakeligvis for liten til å dette oppi)! Opp til Kniven var det enkelt med et klatreopptak. Her så vi merker etter mye stegjernskloring, dette er jo en populær vårskiturtopp. Fra toppen så Store Smørstabbtinden rimelig mektig ut. Bjørn-Even vurderte å følge ryggen direkte opp, men innså etter hvert at det ville bli for spenstig uten sikring. I stedet traverserte vi noen hundre meter mot venstre fra skaret. Etter hvert havnet vi i en stor og løs renne. Renna lengst mot høyre fulgte vi enkelt opp til ryggen, dermed var vi ovenfor de vanskelige hamrene og kunne ta oss greit opp til toppen av Store Smørstabbtinden! På toppen satt det en del folk og nøt utsikten. Morsomt var det at en av disse kjente meg og Bjørn-Even igjen fra Fjellforum (han har brukernavnet "Thor" på Fjellforum)! Mannen var selv fra Asker og hadde en datter som gikk i parallellklassen til Bjørn-Even. Vi slo av en prat og tok en lang pause på toppen. Det viktigste var at vi kom oss ned til bilen før det ble mørkt. Etter en hyggelig prat dro vi videre til Storbreatinden. Olav slet med vonde knær så vi tok det lungt i nedoverbakkene. Fra Storbreatinden mot Storbreahøe (Jervefonni) ble vi stanset av en bratt og løs hammer. Bjørn-Even og jeg gikk en omgåelse i nord via en smal og særs utsatt hylle. Olav tok derimot en rappell. Etter dette var det en løs, men morsom egg bort mot Jervefonni. Det gikk mot kveld og sola kastet et oransje lys som fargela alle tinder i Jotunheimen, nydelig! Vi var alle enige om at det hadde vært en fantastisk hesteskotravers og vi tok en give-me-five på dagens siste topp – Jervefonni. Ned mot Leirdalen var det litt knotete da vi rotet oss bort i en del sva og hammere. Enkleste rute går nok enda mer mot høyre enn det vi gikk. Men så...da vi endelig kom ned i dalen oppdaget vi at vi ikke klarte å krysse Storbreagrove noen steder. Vi trakk nedover og nedover, men ingen plass å krysse. Elva var stri og livsfarlig å vade. Av en eller annen grunn trodde vi at Leira var mulig å krysse en eller annen plass nedi dalen, så vi fulgte den nedover. Til slutt innså vi at det kun var én mulighet igjen – å gå 4-5 km helt ned til Geitsætre der det finnes en bro. Jeg tilbød meg å løpe i forveien, legge fra meg sekken ved setra og springe opp til bilen. Men to kilometer før jeg var fremme ropte noen tyske bobilturister til meg at de kunne kjøre meg opp til bilen! Det var meget snilt av dem og jeg takket ja. Dermed slapp Olav og Bjørn-Even å vente særlig lenge på meg ved Geitsætre, og senere på kvelden kunne vi sette oss inn på koselige Leirvassbu og skrøne og prate om dagens bravader. Takk for turen! Turdata: 14 timer 19 km 10 topper > 2000 moh

Vet at dette er blitt debatert tidligere, men ønsker gjerne friske erfaringer spesielt fra Nanokteltet. Alle svar mottas med takk!

Sist helg var vi på en flott tur fra Flaten til Arendal og for interesserte, ligger det en turrapport her, http://blogg.uteligger.com/#post20

Hei, samboeren og jeg skal gå fire dager i Jotunheimen i sommer. Fondsbu-Skogadalsbøen-Olavsbu-Gjendebu-Fondsbu. Det er første gang med en slik tur, men vi er i grei fysisk form. Har du noen tips til oss? Noe vi bør få med oss, se, ta med oss etc. Takker for svar!

Etter å ha gått til innkjøp av ny Ally kano var jeg rimelig tent på å få testet den så fort som mulig. Litt research på nettet ga meg det soleklare valg for en helgetur i September. Myklandsvatna virket veldig innbydende med sine vann tett forbundet med kanaler, dette bare måtte jeg prøve. Og siden jeg denne gang ikke skulle bære noe som helst bestemte jeg meg for å gjøre stikk motsatt av det alle andre gjør, nemlig ta meg meg mest mulig luksus . Her skulle gramjegerne gjøres til skamme, jeg ville fylle kanoen med tungt utstyr og storkose meg med masse luksus!! Det ble stor lavvo, den stor duken, den store øksa, buesag, reinskinn, boksemat osv.. bare pøste på med alt! Det ble en helt fantastisk flott høsttur, jeg lar bilder og bildekommentarer tale for seg selv..

Jeg og tre turkamerater (4stk ålvundeidinger!) tok turen opp til Hesthøgda lørdag 17 juli. Vi hadde planlagt på forhånd å telte til 18 for så å forsere breen og den smale renna som går opp i et skar mellom 1 og 2 tinden. Fjellmasivet kalles for tritindan og består av 3 tinder som strekker seg fra grasdalen og opp til Sandvikhaugen. Lørdagskvelden var det litt regn og vind så vi lå inne i teltet og løste verdensproblemer over ei flaske whisky. Søndag var det oppholdsvær og god kjølig trekk. Fra basecamp brukte vi en liten time opp til foten av breen, da ble stegjern og øks plukket frem. Føret var fint og vi fikk raskt unna høydemeterne. Når vi nærmet oss toppen begynte det å bli bratt, men pga føret var det greit å ta seg frem. Vel oppe i skaret var det utrolig å se det brutale landskapet Tritindan har å by på, det veksler mellom fryktelig løst og råttent fjell, til polerte sleipe svaberg. Vi valgte kun å bevege oss i området mellom 1 og 2 tinden uten å forsere noen av toppene. Utsikten utover vinnubreen var også et av høydepunktene for min del da jeg aldri har sett den fra denne kanten. Hvor høyt vi var er jeg ikke helt sikker på, den høyeste tinden som også kalles for hesten er 1618 moh, vi var vel ca 40-50 m under toppen. Turen var i allefall vellykket og frister til gjentagelse, breen er en fin adkomst til dette ellers så ugjestmilde fjellmassivet.

Pinsen var av et kaliber som får en til å lure på om det blir mulig å toppe dette. Over netthinnen danser ennå bilder av stolte topper og hvite vidder. Sol, lite vind og knallvarmt er oppsummeringen. For undertegnede besto helgen av tre turer i Stryn. Lørdag gikk turen til Lodalskåpa (2083) og Brenibba (2017), søndag til Ceciliekruna (1717/1715) over Storlogpiken (1553), og på mandag rundtur over toppene i nærheten av sommerskisenteret (se egen rapport). Dagens duell står mellom to kremtopper, så dette blir ulidelig spennende. Spektakularitet / utseende: Lodalskåpa: Vestlandsdronninga er rak og høy fra alle kanter. Hjertet hopper når hun dukker opp over kanten øverst i Brattebakken i vel 1600 meters høyde. Nydelig formet med den bratte breen foran og det alpine toppartiet. 9/10. Ceciliekruna: Et mektig og forlokkende skue nede fra Oldedalen eller fra veien mellom Stryn og Loen. Ikke fullt så spesiell når man kommer gående ryggen fra Storlogpiken, men utseendet fra dalen/fjorden er nok. 8/10. Innmarsj/tilgjengelighet: Lodalskåpa: Turen er drøy, og de fleste må nok beregne over ti timer. Fra parkeringsplassen (585) nedenfor Bødalssetra (bomvei, automat, 40 kr) har man 1500 høydemetere foran seg. De første par kilometerne inn den flate dalen til første stigning er kjedelige. Deretter må man opp det som kan kalles fire kneiker, hvorav den første går på bratt sti gjennom bjørkeskoglende. Ved tregrensen er man ferdig med den stusselige delen av turen. Fjellsiden opp til Bohrsbreen (700 høydemetere) er hardest. Etter en kilometer på breen Begynner stigningen opp til Veslekåpa, og deretter gjenstår kun toppartiet på Lodalskåpa. Trekk for kjip begynnelse og avslutning. 5/10. Ceciliekruna: Det spørs hvordan man definerer. Også dette er en drøy tur, i hvert fall på sugende slushføre. Man slipper imidlertid å gå innover en dal. Oppstigningen starter umiddelbart fra Skådistøylen (600) i Innvikdalen (bomvei, konvolutt, 30 kr). De første drøyt 200 høydemetrene er småkjedelig bjørkeskog, dog ikke av det verste slaget. Deretter flott fjellterreng med utsikt, opp til Storlogpiken (1553). Noen vil dermed si at det ikke er noen innmarsj her, men jeg mener at de 6-7 kilometrene over buktende høyer inn mot Ceciliekrunas topparti må regnes som innmarsj. Man nyter å vandre på ”taket”, men det er langt og småkjedelig i lengden. 3/10. Utfordringer: Lodalskåpa: På vårskiturer er faren for sprekker minimal. Vi så ingen med breutstyr, og heller ingen sprekker. Brattbakkene er bratte (sjokk), men ingen utfordring annet enn for kondisjonen. Spenningsmomentene knytter seg til traversen forbi Veslekåpa, og særlig til det bratte partiet opp mot toppen av Lodalskåpa. Traversen forbi vesle kan nok oppleves som ekkelt hvis det er hardt, men ellers er det enkelt. Det bratte partiet opp mot Lodalskåpa er meget bratt 30-50 høydemetere. Vi hadde de best tenkelige forhold, med gode spor og snø som var akkurat passe hard. En utglidning ville antakelig ha gått bra, men var samtidig lite sannsynlig. Ved harde forhold er dette en helt annen verden. Etter undertegnedes smak var dette en morsom utfordring under gode forhold. 8/10. Ceciliekruna: På min rute til topps var all spenning knyttet til den korte bratte passasjen opp til Storlogpiken. Jeg hadde også her gode snøforhold, og da var det uproblematisk. Under hardere forhold kan sikkert stegjern/isøks være greit å ha. Det verste som kan skje er at man får en rutsjetur. Du går ikke utfor stupet. Resten av veien til Krunas to topper skal være grei, selv under langt dårligere forhold. 5/10. Utsikt: Lodalskåpa: Utsikten er helt ute av kontroll. Fantastisk i alle retninger, enten det er over Jostedalsbreen, Indre Sogn, Jotunheimen eller Sunnmørsalpene. 10/10. Ceciliekruna: Det er vanskelig å sammenligne utsikter, og jeg har etter hvert sett en del. Likevel: Da jeg kom opp på Ceciliekronas sørtopp (1716) og så over kanten, innover Oldedalen og mot Jostedalsbreen, ble jeg helt satt ut. Jeg tror bilde kan beskrive det bedre enn ord. Utsikten mot Olden og Nordfjord fra nordtoppen (1717) er også av en annen verden. 10/10. Omgivelser: Begge toppene hører til Stryn, selv om Lodalskåpa kan gås fra Jostedalen (Luster). Stryn er et eldorado med nærmest ubegrensede turmuligheter både sommer og vinter. Kjente attraksjoner er Skåla, Briksdalsbreen, sommerskisenteret, Panoramaveien og Gamle Strynefjellsvei. Det er forholdsvis kort til Geiranger og Sunnmørsalpene. Pizzarestauranten i sentrum er glimrende med god service. Noen bedre i Norge? 10/10. Nedkjøring: Lodalskåpa: Først en artig og forholdsvis slak nedkjøring fra Veslekåpa til Bohrsbreen. Deretter en lang og fin ned Brattbakken. Tidligere på våren går det sikkert an å forlenge nedkjøringen noen hundre høydemeter. Litt for langt til fots nå i slutten av mai. 6/10. Ceciliekruna: Selve Kruna er en rygg med to pukler som hever seg over bandet der Eidsbreen kommer opp. Fra bandet er det bare 120 høydemeter til hver av toppene, og lite nedkjøring å spore. Breen er en mulighet hvis det er mye snø. Den er antakelig morsom å kjøre, men da jeg var der hadde den begynt å sprekke opp litt i de bratteste partiene. Dermed var den uaktuell. Nedkjøring kan dermed bli via Storlogspiken samme rute som opp. En annen mulighet er som jeg gjorde, å gå via Blåfjellet, og kjøre ned i botnen som heter Storeloga. Denne nedkjøringen er på kun 400 høydemeter, men på en jevn og fin snøbakke med utrolig utsikt over Nordfjord. 5/10. Villmarksfølelse: Lodalskåpa: Fjellet ligger ganske tilbaketrukket etter sørnorsk standard. Fra toppen ser man ingen bebyggelse (så vidt jeg fikk med meg), til tross for at utsynet er ekstremt vidt. 8/10. Ceciliekruna: Dalen med bebyggelsen ligger like nedenunder, men som nevnt er innmarsjen lang gjennom områder hvor man merker lite til sivilisasjonen. 6/10. Ensomhet: Lodalskåpa: Til tross for at dette er en lang tur, som store deler av året krever bruk av breutstyr, er dette en populær klassiker. Man blir neppe alene her en godværsdag, i hvert fall ikke i helgen. Vi så sikkert 60 stykker som skulle på toppen, og ytterligere en haug som overnattet i Ståleskaret og andre steder utover breen. 3/10. Ceciliekruna: Ah, her er det ensomt. Til min store overraskelse så jeg to personer, men det var også de eneste i løpet av turens ni timer eller der omkring. 8/10. Avstikkermuligheter: Lodalskåpa: Brenibba er det naturlige valget her, og en del besøker denne etter å ha tatt Lodalskåpa. Vi gjorde det. Det skal sies at toppen er ganske traust, og hvis den ikke hadde vært over 2000 ville jeg neppe giddet. Fin utsikt fra toppen, dog, både tilbake på Kåpa og nedover brearmene mot Jostedalens øvre deler. En annen mulighet er å gå cirka tre kilometer over Bohrsbreen til topp 1819 som ser flott ut og hadde fortjent et navn. 6/10. Ceciliekruna: Storlogpiken er en vanlig del av veien til Kruna. Blåfjellet er en mulighet. Det mest spennende er nok likevel å gå noe lenger inn, over topp 1702 til Sandvikfjellet (1628). Det blir da en meget lang tur med fem kilometer ekstra. 5/10. Årstidsavhengighet: Lodalskåpa: Her må man ha breutstyr utover sommeren. Dessuten er toppen neppe tilgjengelig for ”vanlige folk” i vintermånedene – både pga at veien til Bødalssetra er stengt og fordi toppartiet blir utsatt og vanskelig. 2/10. Ceciliekruna: Her er jeg usikker på tilgjengeligheten med bil innover Innviksdalen om vinteren. Uansett blir det en lang tur når dagene er korte. Til fots er det også langt, så dette er nok en topp som er like grei å ta på ski om våren/forsommeren. 3/10. Fasit: Lodalskåpa: 67 Ceciliekruna: 63 Generelle betraktninger: Dette er to kremtopper som det gir en meget god følelse å besøke. I Ceciliekrunas tilfelle er det først og fremst fordi den ser fet ut nedenfra, og fordi utsikten er helt hinsidig. Selve turen er medium. Lodalskåpa er en tur som inneholder stor variasjon – en komplett opplevelse. Lodalskåpa er en perle som alle bør besøke under gode forhold.

Har et gammelt Elbe isbor som fadern kjøpte for en 20 år siden eller noe. LItt slitent og har en kulelås i leddet som ikke alltid er helt pålitelig. Tenkte derfor kjøpe et nytt. Noen som har noen erfaringer med Rantanen 3 delt bor? Ser det kun er 115mm men tror det skal holde. Fisker mest i vannet ved hytta, vanlig standard ørret der er 300-500g. Så slenger det noen litt større på rundt kiloen. Dog var det en som tok en på nesten 5 for 1,5 år siden på sluk dypt nede. Sikkert "syvende far i vannet" han fikk tak i. Ellers blir det de litt mindre vannene i Nordmarka. Sett litt på det og det har jo et ekstra ledd med en skrue. Noe sier meg at det kanskje kan bli litt is der. Så og ut som patent for å låse sveiva var litt annerledes enn bilde på denne linken http://www.mmfiske.no/admin/common/getImg.asp?FileID=1308&NoProps=True

Jeg har lenge hatt denne turen i tankene, men alltid det kommet noe i veien. Stort sett har været og føret (mye snøvær!) vært ugunstig, men siden det nå var meldt godvær flere dager i strekk spanderte jeg på meg en fridag og tok turen. Lurte meg unna morgenkøen inn mot Oslo ved å kjøre Bærumsveien (haha!), og startet fra Sognsvann med pakket ryggsekk. Det var overraskende mye folk i marka i dag, skulle nesten tro det var helg. Er det ingen som jobber lenger? Det fungerte fint med festesmurning VR45 i dag, og jeg følte meg pigg tross at jeg trente hardt dagene i forveien. Skulle nesten hatt med solkrem, jeg måtte i alle fall av med både jakke og lue. Kikutstua var åpen, og jeg benyttet anledningen til å fylle på vann. Var usikker på om Bislingen fjellstue holdt åpent i ukedagene (den var stengt). Fortsatte over Hakkloa og tok en rast på Daltjuvmana, en vakker ås hvor det går en artig scooterløype forbi. Tryvannstårnet begynte å bli riktig så langt borte nå. Rundet Gjerdingen på nordsiden og solte meg utenfor Rajebråtan en liten stund før mördarbakkene opp til Bislingen tok til. Traff på to damer som koste seg med appelsin og kvikk-lunsj, jeg var den eneste personen de hadde sett i marka denne dagen. Tydeligvis er det mindre arbeidsløshet lenger nord i marka enn i sør. Bislingstua var stengt, men jeg hadde heldigvis nok væske til returen mot Kikutstua. Stakk oppom det høyeste punktet i Lunner kommune (693 moh. 32V 6677948 588789) som lå 20-30 meter ifra skiløypa. Enkel fangst i forhold til Mayhassen & co sin tunge ferd til Kjerkeberget i løssnøen noen dager tidligere. Returen gikk via Katnosa (vær obs på overvann på Gjerdingen!) og over til Sandungen. Fikk forresten øye på Kjerkebergkarenes spor fra tidligere i uka. Det var krevende å renne ned til Sandungen grunnet skogsmaskiner som hadde ødelagt deler av løypa. Hadde nå tenkt til å fortsette til Hakkloa, men det ser ut til at denne traséen ikke lenger kjøres opp. Muligens fordi Ivar Formo druknet i nærheten av denne ruta noen år tidligere... Gikk i stedet via Vesle Sandungen og Fyllingen. Spiste en dyr og saftig bolle samt vaffel m/brunost på Kikutstua, dette ga krefter til resten av turen ned til Sognsvann. Ble litt småkonkurranse med andre mosjonister da jeg entret lysløypa mellom Ullevålseter og Sognsvann, god trening mht. Birken. Dette ble en kjempefin tur i vår alles kjære Nordmarka! Turdata: 8t 30min 1430 høydemeter 82 km

Vi er to jenter og 3 vorstere som skal på tur i midten av juli. Vi liker å gå, og skal ikke fiske så mye. Noen som har tips til en rundtur? Starter turen nærmest mulig Trondheim eller Järpen.

Hei, 2010 ble innledet med en tur til Rwenzori på grensen mellom Uganda og Congo. Jeg organiserte alt selv (takk til Mitandi for noen gode tips!) Vi var 4 stykker, mine to sønner pluss en venn fra England. Vi besteg de tre høyeste toppene i hver av de tre viktigste fjellgruppene, Margherita (5109), Speke (4890) og Baker (4844). Vi brukte 9 dager, men slik turen utviklet seg kunne den ha vært gjort på 8. Dette er en virkelig jungeltur med mye kronglete terreng og gjørme, men den ender flott på Afrikas største isbre. De to andre toppene er ganske ulike og tilsammen ble det hele en TOPP tur. Jeg legger ved noen bilder her, fullstendig rapport med mange bilder ligger på http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/5000mtn/Uganda/rwenzori.html Hilsen Petter