Søk i nettsamfunnet

Heisann! Jeg legger ut en link til turen jeg var på i sommer, til dere villmarkinger! Vi startet i Reisadalen og vandret innover viddene til finsk villmark. Dette er spennende områder med villmark og godt fiske. Når vi viste samene vi møtte på veien kartet vårt og viste hvor vi skulle hen, sa de "dokker skal inn i ødemarka dokker"! Jeg er ingen skjønnlitterær mann! Så jeg skriver rett fra levra! Håper dere syns det er interessant! http://heftig-villmark.blogspot.com/p/17-dager-i-samisk-lappland.html NB: HELE TURRAPPORTEN HAR JEG SKREVET UNDER HER, MEN DEN STÅR OGSÅ PÅ BLOGGEN MED BILDER. «SAMENES GJEMTE VILLMARK» Jeg og Petter skulle på en tur til sommern. Vi ville rett og slett oppleve eventyret. Et halvår i forveien var allerede planlegginga i gang. Jeg har sittet hjemme forran pcen å studert kart i flere sammenlagte timer for å bli «kjent» med områdene i nord for å danne meg et vist bilde av hvor vi skulle dra henn. Til slutt ble på en eller annen måte stedet vi skulle dra til valgt. Vi skulle starte i Reisadalen og bykse oss bortover og over finskegrensa. I disse øde områdene på kartet lokket store vidder som strakk seg over endeløse områder uten å bli brutt av veier eller bebyggelse, her kan vi finne eventyret, forhåpentligvis. Vi bestilte tidlig flybilletter til Tromsø og da var det bare å drømme seg bort å sette i gang forbredinga. Etter en ulidelig lang tid sto vi endelig på Gardermoen med tungt ladet sekker. Etter litt klabb og babb med innsjekkinga satt vi på flyet mot nord. Begge med stort mot, sommerfugler i magen og jeg hadde sterk forskjølelse og petter en sterk hodepine. «Jaja, vi skal nok gå det av oss.» I Tromsø var vi innom vinmonopololet og kjøpte noe av det sterkeste de selger for 19åringer på polet, Baylis. «Til å ha litt mjælk til kaffen!» som vi sa. Bussen fra Tromsø kjørte i tre timer til tettstedet Storslett. Herfra går det buss kunn to dager i uka på sommeren innover i Reisadalen. Vi skal fem mil innover og bussen går ikke før dagen etter. Vi vil gjerne innover i dag å spør busssjåføren om han veit om noen lokale som kanskje kan tilby skyss. Han var visst lokal og skulle se hva han kunne ordne. Senere kommer han tilbake med den gode nyheten, «æ ordna dokker skyss, men det e av ei samedame så dokk må vær snill!». «Flotters!», sier vi. Samedama er lita, rund og blid og veldig pratsom. Hennes mann kommer kjørende og vi får sitte i hver vår bil. For å holde samtalen gående spør Petter i vei med alt av spørsmål. Uviten spør han samedama, «hvor mange reinsdyr har dere?» Som en innøvd replikk svarer hun tilbake, «kor mange pænga har du i banken?». Disse samene bor innerst i dalen der veien slutter og er lommekjent i Reisadalen nasjonalpark, vi kunne ikke vært heldigere. Ettersom tonen var så god og samene virket så interessert i våre gjøremål i dagene framover blir vi bedt på kaffe og tørka reinskjøtt. Fikk også smake på reinbeinmarg, noe som rett som det var smakte smult. De kjørte oss til hvor et firhjulingspor skulle føre oss opp til vidda. Vi takket for den gode gjestfriheten og samen tok motvillig mot et par hundre kroner for skyssen. Med litt tørka reinkjøtt rikere bar det opp bakkene, vi er meget fornøyde med en så god start. Så var det myggen da. Den var til stede med en gang. Horder av mygg. På med myggolje å gå så fort en orker. Litt oppi dalen slår vi opp camp nr. 1. Begge er trøtte, slitne og smålig syke. Om 17 dager går går flyet hjem fra tromsø igjen. Jeg og Petter har gått på skole sammen i to år. Vi kjenner hverandre kunn gjennom skole. Begge hadde friluftsliv som programfag og der «fant vi hverandre». Bortsett fra det er det lite vi kjenner hverandre. Det blir spesielt og leve oppå hverandre så tett framover og innerst inne vet vi at det bare er et spørsmål om når det blir gnissninger og irritasjon mellom oss. Men vi er begge positivt innstilt og begge er gira på dagene foran oss. Det grunnleggende suget mot og interessen for naturen har vi begge. DAG 2 OG 3, INNSTILLE SEG TIL DET FRIE LIVET Det blir ikke så mye gåing. Vi slår camp etter noen få timer ved det store vannet Carajavri. Nå er vi oppe på vidda og nå skal vi hive stanga litt. Vi hiver og hiver og jeg starter turens fiskeopplevelser med ei fin røye på 300 gram. Ved dagens ende hadde vi fått 4 smukke røyer rundt samma størrelsen. De smakes og likes. Neste camp ligger ved et flott vann som het Ghakkojavri. Her klarte jeg å lure ei røye mens Petter fikk en Ørret. Kald norravind råder området og myggen er borte. Vinden løyer til kvelds og myggen er tilbake. SJØSAMER, LØS STORRØYE OG VÆRFAST Jo lenger vi går, jo mer følelsen av å være i ødeland får vi. Naturen er viddepreget med slake fjell rundt oss. En hævv av fiskevann linket sammen av små elver og bekker og frodig og grønt. Det er midt på slutten av juli og sommern steker, svetten renner og myggen surrer. Vi føler vi er i gang. Når vi har passert et fjellpass ligger en bred dal forran oss med et et vann som er delt i to. Tilsynelatende ser det ut til at vi kan krysse dem i midten for å sleppe å gå rundt. Det er slike feil man lærer av. På vei ned mot vannet får vi øye på et telt. Vi blir enige for å gå bort å hilse. Etter å ha vasset med vann opp til lårene og brukt unødvendig lang til på å krysse innsnevringen av vannet, går vi mot folkene. Jeg hopper lett over en liten bekk. Petter derimot skal kludre det til. Han tryner så mye som det er over hode mulig å gjøre i den lille bekken og ender på mirakuløst vis med hele kroppen under vann. Pesende etter luft stikker han hodet og kroppen opp det ser ut som han har svelget alt for mye vann. Jeg må le!! Vi hilser på de to fiskerne Lars og Nils. De er lokale og byr tvert på nykokt røye. «Ja takk!». Etter et par minutters løs prating står jeg med ei vodka flaske i hånden. Den går rundt og rundt mens praten pågår. Etter en god del runder og en god porsjon røye har tonen blitt såppas god at vi blir tilbydd å slå teltet rett ved deres. Kvelden blir lang og fin og etter å ha mista et par store røyer jeg hadde på kroken fant vi omsider fram til soveposen. Dagen derpå gikk tregt i starten. Nils kunne ikke sagt det bedre, «å ha med sprit på fjelle e det værste man kan finn på, man ork it å gjør en dritt dagen etter...» Nils og Lars er hva man kaller per definisjon sjøsamer. De har begge fast jobb men viser tegn til å ha levd et liv med mye fisking. Både i fjellet og på fjorden. Lars har mye kunnskap om samenes historie og nåværende situasjon og er like ivrig i å fortelle som vi er til å høre på. Utover dagen kvikner vi til og været viser seg fra sine beste sider. Sol, sol og stekende sol. Myggen trives også i dette været. Rastløsheten siger på og lysten på å vandre videre melder seg. Sekken pakkes og litt vemodig forlater vi våre nye kamerater. Det var virkelig et sterkt møte og gjestfriheten vi har møtt hittil gjør at vi vandrer videre i en lykkerus mens kveldssola farger landskapet. Det går jammen meg bra nå, vil hellet vare? MED BLIKKET RETTET MOT FINNLAND Det første målet vi har satt oss er ei hytte som som ligger på finskegrensa. Der har vi som mål å fiske, fråtse og bli et par netter. Et par dagers vandring og vi når hytta, Sidusghoppi. Her gluper vi i oss medbragt risengrynstgrøt og går over på finsk side for å fiske. Vi klatrer over reingjerdet som går langs grensa og får straks øye på turens første reinsdyr. Det er oppløftende for oss søringa. Vi hiver ut mark og dupp. Petter får småfisk. «DUNG!» så rykker det hardt i stanga mi. Pulsen min er høy og jeg skjelver av adrealinet når jeg trekker inn snøret og kjenner at det er en sværing jeg kjemper mot. Omsider ser vi beistet av en ørret. Petter anslår at gubben er på to kilo. Spenninga er høy og begge har ikke roen og handler stresset. Hoven er ikke med så Petter går ned mot vannet for å ta den i mot med henda. Jeg drar den opp mot en stein slik at en tredjedel av fisken stikker opp av vannet. Petter er tydelig preget av spenninga og handler ikke så rolig og kontrollert som han burde. På en eller annen måte glepper han fisken. Den piler av gårde med marken og kroken. Vi banner høyt mens vi ennå er preget av adrealinkicket. Petter har fisket mye før og fått mye fisk, jeg derimot har aldri fått en over kiloen. Sånt skjer og jeg hadde sikkert gjort det samme. Men det er ikke lett og «let go». Vi forbanner oss over tapet resten av kvelden og litt morgenen etter. NY DAG NYE MULIGHETER Vi er på samma plassen dagen etter. Vi har bestemt oss for ørret til lunsj og har tatt med oss gryta. En time senere har vi fått flere fine ørret fra halvkiloen og ned. Så var det Petter sin tur. «BÆMM!» duppen går under vann og Petter rykker til i stanga. «Ojojoj, en sværing!» Petter haler den inn mens jeg står ivrig klar med hoven. Den fås på land uten nevneverdige problemer. Petter løfter den opp og stønner og seirer mer enn hva som er ansett som sosialt akseptabelt. Men det er greit, han må gi utslipp for adrealinet. Den veies og lander akkurat på en kilo, kilogrensa er nådd og brutt. Overmett på ørret må jeg prøve litt indianer fiske i elva. Jeg tar med mark og søkke og vandrer oppover. Inni meg har jeg et ønske om å få en kilofisk, men jeg tørr ikke si dette til Petter i tilfelle jeg skulle reise hjem uten å oppfylle dette ønsket. Jeg hiver ut marken i elva og har egentlig lite troa på fisk. Det napper straks i snøret. Jeg drar i land en fin stekefisk. Og en til. Å fiske i elva var litt mer spennende. Jeg hiver nok en gang ut, setter fra meg stanga i myra og vandrer litt rundt. I det jeg snur meg rykker det betydelig i stanga, «å hælvette!», jeg løper og rigger til meg stanga. «Dette er en fin bekkeørret detta!» Tenker jeg. Omsider løfter jeg den opp og det er en vakker ørret på halvkiloen. Jeg er hoppende glad! Hadde ikke forventet så fin fisk i den lille elva. ELVEKRYSSING. Vi vandrer så inn i den finske villmarka. Med god tro på nye opplevelser. Vi vandrer nedover en i en villmarksdal hvor det vokser glissen bjørkeskog. Har ikke sett trær på en ukes tid nå så er fint med litt skog. Nederst i dalen er villmarksbildet komplett. I horisoten rager det bratte steinete fjellfomasjoner med innslag av noen snøflekker, med grønn bjørkeskog nederst i dalen og en elv som slynger seg gjennom landskapet. Blå himmel og sol gjør det hele uvirkelig sammensatt. Vi har vært sammen 24 timer i døgnet i en uke nå, Petter er det siste trynet jeg ser når jeg legger meg, og det første trynet jeg ser når jeg står opp. Og det mårratrynet ekke pent. Ikke lukta heller, spesielt når det blir som en finsk sauna inni teltet om mårran med stekende sol utenfor. Og mitt mårratrynet er ikke noe særlig bedre, men lukta mi er jeg sikker på er litt mildere. Irritasjoner oppstår. Jeg ender til slutt opp med å bli irritert over hver eneste ting Petter gjør og sier. Så oppstår en situasjon opp i alt dette. Elva nederst i dalen må krysses for å komme dit vi ønsker. Denne elva er både stor, bred, dyp og stri mange steder. Ingen av oss har noe særlig erfaring med elvekryssing. Dette er en utfordring jeg ser svært positivt på og er bestemt på å gjennomføre. Petter tenker litt mer konsekvens og stiller seg litt mer negativ til denne oppgaven. Det ender med at det blir litt småkrangling om elvekryssinga. Jeg tråkker på gjennom helvettesbuskaset til jeg kommer ved elva. Den er ikke mulig å krysse, vi må lenger opp. Dagen etter er stemninga noe lettere. Vi har forberedt oss på at vi sansynligvis ville bli lei trynet til hverandre og bestemt oss for å snakke åpent om det underveis hvis noe slikt oppstår. Derfor prøver vi på det. Vi går oppover dalen og planlegger å gå langt for å krysse elva lenger opp i dalen. Midtveis hører vi tegn på mennesker. Jøssenamn er det sannelig meg en finsk familie på tur. «Tarvi!» sier de. «Hello hello», svarer vi. «is it good to cross the river further up stream?» spør vi. «Yes, but its also good to cross 100 meters down there.» svarer finnen. «Thank you very much!», sier vi og går til utsetning på elvekryssinga. Elva flater seg ut på dette stedet og deles opp av mange små øyer. Vi hopper fra sten til sten. Et sted måtte vi vasse med vann helt opp til midjen men kryssinga gikk bra uten de store problemer. På andre siden var ei lita koie hvor flytta inn. Petter slapper i hytta og leser sin krimbok, mens jeg hiver meg avgårde for å bestige et alt for fristende fjell. HARR Villmarksdalen vi er i er et populært område i Finnland. Dets øde og uframkommelige plassering gjør at det ikke kommer massevis av folk gående helt hit. Dette pga nærmeste sivilasjon er drøye 3 mil unna. Derfor har nærmeste sivilasjon disponert med både vannfly og helikopter. Jada, på den hverste tida midt på dagen er det ikke å overdrive å si at vi hørte minst et fly eller helikopter i timen. Jeg og Petter ble enige om at dette var litt kjipt og ødela litt følelsen av å være dypt i villmarka. Men det stoppet oss ikke fra å nyte den fantastiske naturen, sommeren og fisket. Elva vi krysset heter Rommaeno. Petter har gjort hjemmeleksene og kan fortelle at dette er en svært god fiskeelv og at det går harr i elva. Jeg har aldri sett en harr men Petter sier det er en sportsfisk og god matfisk. Fra dagboka mi: Før vi dro herfra måtte jeg prøve harrfisket. Vi har kastet litt i går uten hell. I dag dro jeg til en flott kulp i elva. Her må det værra fæsk! To halveis engasjerte kast og jeg får napp. Mistern helt oppe ved land... Etter flere mer engasjerte kast sittern på igjen. Denne er fin tenker jeg. Etter et drøyt minutt ser jeg beistet, dæven fin harr! Medvillig drar jeg han på land. Dæven steike fin harr! Hmmm, kan dette være over klioen? Jeg er mett på fiske, mer fisk trenger vi ikke, mer klarer vi ikke å spise. Petter ligger i soveposen. Skal det værra lunsj? «Ojoj, fin harr!» sier petter. Den veies... 1,5 kilo harr. Jeg jubler triumferende og Petter har stor begeistring i blikket. Petter fyker ut av soveposen og ned mot elva. GLUPSK FISK Vi vandrer videre og nyter det frie liv. Irritasjonene har gått over og vi nyter bare tilværelsen og tenker på hamburger, cola og øl som om bare noen dager skal inntas. Oppå fjellet camper vi ved et stort og fint fjellvann. Slår opp telt og fram med fiskestengene. Petter prøver seg med dupp og mark. Ser ikke ut til og funke helt til å begynne med. Petter sveiver inn og helt inn ved land skyter et monster fram og sluker i seg duppen til Petter. «Detta er en sværing!» roper Petter. Jeg kommer løpende med hoven. «Faen er gjedde detta!» sier petter. Jeg fanger det glupske monsteret i hovet. En ekte høyfjellsgjedde på to kilo. Den får kniven tredd gjennom hodet og Petter må pilke ut duppen som den hadde slukt. Av ren nysgjerrighet skår vi opp tarmene dens for å se hva den har spist. Sannelig lå det en liten fuglunge av noe slag (sikkert en andunge kom vi fram til) i tarmen på den. Glupsk gjedde! Like etter drar jeg jo selvfølgelig opp en harr på 1,2 kilo. Herved kaller Petter meg harrfiskern! Vi eter både gjedda og harren, blir stappmette. Herregud så luksus vi har det, blå himmel og sol også. NY VILLMARKSDAL NYE UTFORDRINGER Den nye dalen vi vandrer ned i mer vid og langstrakt. Ikke ser vi tegn til at noen sleppes av i helikopter eller fly heller. Et helvette viser det seg også å være når vi skal gå i terrenget. Ikke akkurat tilrettelagt for vandrere. Enten er det våt myr, steinrøyser, kratt, ellet tett bjørkeskog eller alt på en gang. Vi når bunnen av dalen hvor en elv slynger seg gjennom. Vi begynner med et å skjønne hvorfor det ikke ferdes så mye folk rundt her. Vi synes også at en bjørn ville passet perfekt inn i omgivelsene rundt oss men ser ingen tegn på bamse. På kvelden får vi besøk av en reinsdyr flokk på andre siden av elva. Vi koser og nyter underholdningen liggende ved bålet. Det er ca. 4. august og vi opplever frostnatt. Etter et par dager nede ved elva uten fiskelykke skal vi vandre opp dalen og mot nærmeste landsby, Kilpisjavri! Det skal jammen si seg enklere sagt enn gjort. Åjada, her skulle vi møte på utfordringer terrengmessig. Myr, Steinrøys, kratt, kratt og kratt. Jungelkratt tykke som trær som rager to meter over hodet på oss og tett som krussedull. Vi må bukke under for at det er slitsomt men vi liker tanken av å oppleve dette også. Dette gjør oss til barske menn, føler vi! MOT SLUTTEN Vi når en hytte hvor vi telter rett utenfor. Her er det også andre folk, bare finner. Dagen etter blir vi kjent med våre finske naboer. De er unge og er kommet for å fiske og nyte villmarkslivet. Vi slår ann tonen lett og de deler litt whisky til kaffen. Det blir kveld og regn og surt vær før vi drar videre. Dagen etter planlegger vi å være i Kilpisjavri. SIVILISASJON Kilpisjavri er en liten finsk landsby. Hit kommer nordleningene når de skal på harryshopping. Hit kom vi tidlig på formidagen og var mega sultne på hamburger, øl og cola. Rett inn på den første kroa vi går forbi. «A burger and a beer!» sier jeg barskt. Vi sluker mat til vi blir ubehagelig mette. Vi telter nede ved det store vannet Kilpisjavri på en liten halvøy med en teltplass. Det kommer svømmende lemmen fra alle kanter så vi velger å kalle øya for «the Lemmenisland». Veien er kort til baren, restauranten og supermarkedet, det er også hovedsakelig dette landsbyen består av. Vi er fornøyde med det. Etter et par dager vill festing i denne byen drar vi bakfulle med bussen til Tromsø. I Tromsø drar vi rett til utkanten av Tromsøya hvor det er mulig å slå opp telt. Gudbedre for en flott utsikt. Tromsø er en vakker by. Omringet av ragende fjell og fjorder over alle kanter. Vi hiver ut stanga, en...to...tre, BANG! Så satt fisken. Torsk etter torsk dro vi opp, og en lyr. Det er noe anna enn å fiske i Oslofjorden. Vi er mega ultra fornøyde med oss selv. Vi klarte å gjennomføre turen. Vi har opplevd fantastiske fiskeopplevelser, møtt samer og sett fantastisk nordnorsk natur. Vi har gått lange distanser og vi har klart oss utrolig bra. Vi begge mener at all den flaksen vi har hatt ikke er bare tilfeldigheter. Petter mener at samedama vi møtte først må ha bedt samegudene hjelpe oss på veien. Jeg mener at siden vi turte å følge drømmen vår fikk vi fortjent med den flaks vi trengte. Hjemme venter et nytt år med skole for oss begge. Allerede tenker jeg på neste prosjekt. Neste sommer. Tanken på at dette ble gjennomført styrker tanken på enda større prosjekter! Alexander Strand

Her kan de lese litt om turen vår til Skålatårnet og sjå bilder: http://snitasblogg.blogspot.com/2011/10/tur-til-skala-17-18-sept-2011.html

Vi er to voksne og gutt på 12 + en liten dvergschnauser som vil ut på tur.. Så godt som alt utstyr må kjøpes inn. Men telt er viktig å trives med.. komfort før vekt.. Heller ikke altfor mye å rutte med, men det er jo prioritering om drømmeteltet dukker opp Noen tips fra dere? Liker best å dra på tur høst/vinter.. men blir nok litt hele året tenker jeg..

Noen som har eller har testet denne stang? 3 delt sak..

Hei folkens, min første post her inne, så ikke slakt meg hvis jeg spør om noe som dere har svart på en million ganger før. Jeg har kjøpt meg et telt som jeg vil ha til helårsbruk, et Bergans Helium Dome. Fikk det på "dagstilbud" på Intersport til 4 høvdinger, og tok sjansen på at det var gode greier, fant lite om det på nettet, og ble selvfølgelig "overbevist" av både Bergans.no og Intersport.no sine kommentarer. Teltet kom i dag, og virker jo solid og flott, men av en eller annen grunn trodde jeg at innertelt/yttertelt satt fast i hverandre slik at du ikke trenger å tenke på det ved montering. Det var en skuffelse å se at det ikke var tilfelle. Nå er ytterduken klipset fast med 4 hurtigklips, så det blir neppe noe stort problem, men uansett. Jeg vil ha ETT telt jeg kan bruke sommerstid, vinterstid, som jeg kan ta med ungene i og ikke bekymre meg for at noe ikke funker (utover det man burde forvente), og ikke minst er enkelt å sette opp alene (ungene er små). Det må også funke hvis jeg skulle befinne meg på fjellet vinterstid i dårlig vær. Årsaken til at jeg valgte Bergans var på grunn av de store stormmattene, men hvis det er knøvlete å sette opp alene på grunn av at det er 2-delt, er jeg veldig i tvil. Spørsmålet er jo nå om jeg kan ofre stormmattene og teltet jeg har kjøpt til fordel for et Hilleberg Saivo som da er ennå enklere å sette opp alene, men mangler stormmatter. Som dere sikkert skjønner er jeg ikke voldsom erfaren på vintercamping, men jeg har veldig lyst å prøve meg mer på det etterhvert, og legger opp utstyret deretter. Av respekt for fjellet vil jeg ikke befinne meg i et telt som egner seg best til sommerbruk i hagen. Cecilie Skog drog Bergans-teltet med seg over Antarktis, så det burde funke for meg på noen vinterturer. Saivo'en får skryt mange steder, men så var det disse stormmattene da... Tenkte jeg skulle sjekke her om noen hadde innspill før jeg setter opp Bergans-teltet, det er nok enklere å benytte angreretten hvis teltet er rent og fullstendig uberørt.

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/21499/Magisk+tur+til+Gro%C3%9Fglockner.html Forord I sommer kontaktet Nils Hermann meg i anledning en konferanse han skulle delta på i Salzburg i september. Han spurte om jeg ville bli med ned for en langhelg og bestige Grossglockner (3798), Østerrikes høyeste fjell. Først var jeg skeptisk siden dette var helgen like etter jobbstart, og det ville være flaut å be om fri for en langhelg like etter en 5 mnd ferie. Men etter å ha sett litt på bilder fra fjellet ble jeg mer og mer tent på å ta turen likevel, jeg signaliserte at jeg var interessert og etter å ha blitt noenlunde belest vedrørende turen og bestemt rute var vi til slutt fem mann som skulle på tur til «the black mountain». Flyreise til München og biltur til Glocknerhaus Stod opp grytidlig på fredagen for å rekke flyet som gikk fra Gardermoen til München 07.40. Møtte Øyvind, Morten og Arne på flyplassen og praten gikk lett hele flyturen ned til Tyskland. Nils Hermann hadde tatt et fly kvelden før og skulle møte oss når vi ankom. Vel framme var det bare å finne leiebilen vi hadde bestilt og få minutter senere lå vi i godt over hundre på autobahnen med nesa rettet mot de østerrikske alper. Bil-GPSen var ikke helt oppdatert så vi holdt på å ta noen tullete snarveier i ny og ne. Stoppet undervegs for å spise en saftig middag på en tysk veikro samt handle litt brød og pålegg til turen. Terrenget langs bilveien ble sakte men sikkert mer og mer dramatisk jo lenger inn i Alpene vi kom. Langs med veien var det også en del dyreliv til Arne og Mortens store begeistring. De er utrolig observante og har et falkeblikk når det kommer til fugletitting! Vi var glad for at vi hadde beregnet oss god tid, for plutselig havnet vi midt oppi VM i traktorkjøring. Måtte passere flere hundre tøffete traktorer, noe som tok sin tid. Rakk heldigvis bommen til Großglockner Hochalpenstraße som nattestengte allerede 16.30. Været var suverent i dag og vi fikk god sikt mot toppen vårt fra bilvinduet, dæven for noen fjell som finnes her nede! Siden normalruta via breen Hofmannskees ifølge hyttevakta på Erzherzog-Johann-Hütte var uframkommelig pga bresprekker valgte vi å gå ruta via Salmhütte og overnatte på denne. Parkerte ved innsjøen nedenfor Glocknerhaus og begynte å gå kl. 17.15. Innmarsj til Salmhütte Turen til Salmhütte gikk langs en god sti (typisk alpestandard) over en demning før det bar opp en seig motbakke på snaut 500 høydemeter. Nils og Øyvind var veldig spente i forkant av denne turen. Nils hadde omtrent ikke trent i hele sommer på grunn av en kneskade og en vond ankel og Øyvind var spent på hvordan ryggen ville takle turen etter prolapsen han pådro seg i Afrika. Det ble tid til en god pause på toppen av bakken før vi fortsatte i skråningen inn dalen mot Salmhütte. Veldig fint landskap. I grunn minner toppene her inne mye om Jotunheimen på grunn av bergart og formasjon, bare i en mer massiv utgave. Etter hvert fikk vi øye på hytta og da var det ikke lange biten igjen. Nils var en periode litt eplekjekk og mente at vi bare kunne fortsette til Erzherzog-Johann-Hütte, men etter hvert innså han at det var greit å stoppe mens leken var god. Inne på hytta var stemningen god og vi ble servert nydelig mat; Nuddelsuppe, en slags kjøttpudding med poteter og frisk salat og til dessert fikk vi fruktsalat. Slo av en prat med en annen kar som også skulle opp til toppen neste dag. Det ble ingen sen kveld på oss til Arnes store skuffelse, han hadde håpet på et lystig lag til langt ut på natta. Men vi skulle opp allerede kl. 03.00 og søvn er viktig før en slik tur. Personlig sov jeg som en stein denne natta, men hørte i ettertid at det var noen som sleit med både snorkelyder og spørsmål om astma... Toppstøt i magisk vær Da mobilvekkerklokka ringte med kvinnestemmen; «på tide å stå opp, klokken er 03.00» hadde vi ikke mye lyst til å stå opp. Men sekken var ferdigpakka og frokosten stod framme til oss. Ute var det stjerneklart og måneskinn, det hjalp på motivasjonen til å ikke lukke øynene på nytt. Frokosten var ikke mye å skryte av med tørre brødskiver, lunket tevann og kjedelig pålegg, men vi fikk nå maten i oss, skal ikke være for kresen. Vi så silhuetten av Grossglockner i måneskinnet og vi rakk å ta noen bilder med stor blenderåpning og lang lukkertid før vi begynte å marsjere litt over 04.00. Det var ingen problem å følge stien før vi kom til en liten isbre (dekt med mye løs stein). Her forsvant den bort i intet. Brukte lang tid på å lete. Jeg valgte å følge breen opp et stykke og prøve å klyve meg opp noen sva til sadelen over breen. Plutselig så jeg at stien gikk opp svastupene, men langs noen tau og boltede trinn lengst mot høyre, jeg prøvde å klyve meg bortover dit, men det var bratt, løst og negative tak hele veien. Til slutt hadde jeg klatret så langt at det var like farlig å snu som å klatre seg lenger oppover veggen. Det ble en farefull og skummel solering oppover med hjertet i halsen. Øyvind ropte at jeg ikke måtte ta noen unødvendige sjanser, men jeg visste at jeg ikke hadde andre valg enn å fortsette. Godt å komme opp på trygg grunn og kunne puste lettet ut. Nå hadde det så smått begynt å lysne og vi kunne snart se de første solstrålene treffe toppen med hytta 300 høydemeter under. Først måtte vi over en isbre før vi kom på fast grunn. Det var minusgrader og isete så stegjern var helt nødvendig. Soloppgangen vi opplevde på vei opp var virkelig magisk. Kontrastene og fargene var helt spesielle, kanskje på grunn av de mørke skyene som nærmet seg faretruende fra øst. Plutselig før vi visste ordet av det begynte det å snø og sakte men sikkert var toppen forsvunnet i tåka. Forferdelig surt, vi hadde håpet at værfronten ikke skulle ankomme før minst fire timer senere, men vi levde i troen på at det er von i eit hengande snøre. Tok oss en god matpause på hytta og ga doen et besøk (lite hyggelig) mens vi gjorde klar utstyret for det avgjørende toppstøtet. Overraskende nok begynte det å lette litt da vi bestemte oss for å gå mot toppen. Turen fra Erzherzog-Johann-Hütte til Grossglockner er ikke lang, men noe krevende (gradert til PD). Først følger man sporene opp Hofmannskees breen mot sørøstryggen. Etter hvert blir breen brattere og på slutten går man langs en 40 grader bratt flanke (Glocknerleitl). For oss var det bedre å klyve på steinene på høyre side. Det hadde kommet en god del nysnø, så stegjern samt isøks var ikke å forakte. Klyvingen gikk greit og til slutt var vi oppe på toppryggen. Nils hadde IKKE dagen og brukte lang tid etter at vi passerte siste hytta. Dårlig form, lite søvn, klyving og høyde over havet var nok faktorer som spilte inn... Jeg og Morten gikk sammen med ham mens Øyvind og Arne sprang i forveien til toppen. Vi hadde ikke dårlig tid og målet var at alle fem skulle komme seg til topps. Det siste opptaket før toppryggen sikret jeg Nils opp. Snøen som hadde kommet på toppryggen hadde begynt å smelte nå som sola plutselig dukket opp igjen. Vi valgte derfor å ta av stegjern og isøks, men gå på løpende sikringer bort til toppen. Møtte snart Øyvind og Arne som allerede hadde vært på toppen, men med vanskeligere forhold enn det vi ville få pga snøen. De ruslet ned igjen mot hytta, mens vi fortsatte ufortrødent videre. Langs eggen er det satt opp flere boltede jernstenger som man enkelt kan surre ei slynge rundt med karabiner og bruke det til mellomforankringer. På denne måten gikk det relativt radig bortetter ryggen som var deilig luftig enkelte steder. Før høyeste punkt kommer man til en liten topp som heter Kleiner Glockner, herfra må man ned rundt 10 meter før den siste motbakken gjenstår. Grei klyving hele veien, kan kanskje sammenliknes med en bestigning av Store Austanbotntinden fra vest. Da vi så krusifikset på toppen boblet alle kroppene av lykke, spesielt Nils var nesten på gråten av glede! Dessverre fikk vi ikke utsikt akkurat da vi var på toppen, men vi var fornøyde med det vi hadde sett tidligere denne dagen. Vi fikk i oss noe mat før vi returnerte, også nå med løpende forankringer som vi begynte å få en god rutine på. Da vi kom ned til breen hadde overflaten så vidt begynt å mykne av varmen, så vi slapp å bruke stegjern noe mer i dag. Møtte en gjeng som ga oss budskapet om at Øyvind og Arne hadde gått til bilen. Først tenkte vi at da skulle vi ta en snarvei tilbake via Meletzkigrat mot Franz-Josefs-Höhe, men du vet aldri med de to, kanskje de bare lurer oss sa Morten... Dermed stakk vi først ned til Erzherzog-Johann-Hütte hvor de ikke var. Nils var helt tom for krefter og var direkte svimmel og uvel. Han ba oss om å gå videre uten ham. Han valgte å overnatte her på hytta og gå videre neste dag, selv om han ikke eide en eneste euro igjen i lommeboka. Vi fant ut at det var den smarteste løsningen og dermed tok vi avskjed med Nils som har brutt en del barrierer denne dagen! Jeg og Morten holdt et høyt tempo ned mot Salmhütte. Undervegs møtte vi på en steinbock oppi fjellsida. Øyvind og Arne hadde prøvd å gå nærme den for å ta bilde, men da tok bukkene tak i steiner mellom klovene og kastet dem ned mot dem! De hadde flaks at de ikke ble truffet. Omsider nådde vi Salmhütte, og tror du ikke at både Øyvind og Arne satt der med hver sin utepils og koset seg i sola? Denne turrapporten nærmer seg nå slutten, resten av turen gikk fint. Vi hadde griseflaks og kom til bilen akkurat idet det begynte å pøsregne. Dette regnet varte resten av helgen noe som ikke var i Nils sin favør. Han fikk en tuuung tur i mye nysnø neste dag, og han ble nødt til å ta den enkleste ruta via Stuedlhütte tilbake der han endte opp på motsatt side av fjellet. Dumt pga at sekken hans lå igjen på Glocknerhaus... Vi andre koste oss med middag på et utested og overnattet på et hyggelig pensjonat ved italiagrensa. Neste dag hadde vi planlagt å gå på Zugspitze, høyeste topp i Tyskland. Men vi fant ut at været og tiden var for dårlig. Ei heller var sportsbutikken Globetrotter søndagsåpen i München, så søndagen ble ganske kjedelig med venting på flyet som gikk på kvelden. Likevel angret ingen av oss på at vi tok turen til Østerrike denne langhelga. Tusen takk til Nils som foreslo turmål og takk til resten av gutta for et hyggelig lag til et spennende fjell!

Ser at dette teltet har høstet godt med ros, men er dere som har dette teltet fornøyd? Hva er bra og hva er ikke fullt så bra? Jeg er 185 cm, vil dette være langt nok for meg med tanke på skrått tak? Teltet skal brukes som helårstelt, med max to om vinteren! Kom med innspill erfarne turfolk!

Uteliv i Kautokeino og bestigning av Øksfjordjøkelen 3. september 2011 Vi tok en råsjans og bestilte flybilletter ei uke i forveien, lavpris, uten noen som helst retrettmulighet for å få pengene tilbake. Værvarselet var ikke helt supert da jeg bestilte billettene, men jeg krysset fingrene for at det bedret seg. For min del dro jeg ei uke tidligere grunnet et kurs i Bardufoss i uke 35. Jeg hentet Arnt og Eyvind på Snowman Airport i Bardufoss, klar for en lang biltur og en flott bretur i Finnmark. Værvarselet hadde heldigvis gått i vår favør siden jeg bestilte billetten, og det siste vi hørte på radioen før vi parkerte bilen ved tunnellåpningen i Storvik var at det var dårlig vær i hele Norge sør for Troms fylke. Hvor heldig går det da ikke ann å være?? Vi våknet opp til et par alarmer og et par nysgjerrige blikk fra bilkøen som ventet på å få komme gjennom tunnelen ved Storvik. Det tok litt tid å komme seg opp i fra soveposen, og for Arnt sin del bilsetet i golfen. Tunnelen var ikke blitt bedre enn siden jeg hadde vært der i sommer, og fergemannen kunne senere på dagen fortelle oss at dette var Norges styggeste/dårligste tunnel. Da har vi vært gjennom den og:) Vi hadde en flott frokost på fergekaia i Øksfjord, Arnt passet på at vi fikk nok brødskiver med på tur, jeg kokte vann og Eyvind sørget for at kameraet fulgte med over fjorden. Det var blå himmel, nesten vindstille og helt fantastisk. Flottere omgivelser kan jeg faktisk aldri huske at jeg har opplevd å vært på tur i noen gang. Kanskje det var blandingen av sjøluft, snaufjell, bre, trivelige nordlendinger og rå natur som gjorde det helt fantastisk. Postdamen plukket oss opp ved Tverrfjorden, og ga oss litt hjelp i et par kilometer på en flat og kjedelig bilvei. Vi gikk til venstre opp for elven innerst i fjorden, og gikk opp første dalen til venstre langs et stitråkk. Tauet ble delt broderlig i oppoverbakkene mot breen, og vi gikk usikret over breen frem til Loppatinden på 1175 moh. Grunnet breens beskaffenhet fant vi ut at det var greiest å knyte oss inn i tau dem siste 4 kilometerne før toppen. Jeg kan kort si at turen fra Loppatinden og til det høyeste punktet på breen var noe monotont, men utsikten hjalp stort på motivasjonen. Utsikten ved toppen var noe begrenset, men det var noen store sprekker her og ellers et flott sted å nyte dagens lunsj. Vi bruke ca 4 timer og 45 min til toppen. Turen tilbake over breen føltes like lang som veien opp, og det var godt å kunne sette fjell under beinene når vi kom til bretunga på ca 850 moh igjen. 13 kilometer på bre kan være tungt nok det. Vi knotet oss ned over det litt bratte punktet ved brekanten, og satte i et bra tempo, avbrutt av et par pauser i nedoverbakken. Vi var ved ferga klokka 18.00, ca 9 timer etter at vi gikk iland i Tverrfjorden. Det var godt å vite at vi rakk offentlig transport, da det hadde kostet en tusing ekstra å leid annen transport over fjorden. Eyvind og Arnt som ikke har reist så mye med ferger i sitt yngre liv tok turen innom styrhuset på vei hjem. Kanskje vi har en ny styrmann ved mørekysten om noen år montro? Nye plasser som Alta og Kautokeino fristet, og fergemannen som sa at det bare var 14 mil ekstra å kjøre om Kautokeino overbeviste oss om at det var en god ide å kjøre om Finnland. Ingen av oss hadde vært i Kautokeino eller Finnland, og det hadde vært en flott opplevelse å «tikke» dette av på lista. Som tenkt som gjort, Alta ble en stor opplevelse for Arnt og Eyvind, og dem var overraska over hvor stort det faktisk var der oppe. Noe annet kan sies om Kautokeino. Etter 130 kilometer gjennom ingenmannsland fant vi ei lita bygd med noen gatelys, to utesteder (ett med neonlys faktisk) og en statoil. Hvor mange ganger har man muligheten til å sjekke ut utelivet i Kautokeino? ikke ofte for folk som bor på Østlandet. Vi tok turen innom utestedet uten neonlys, men som hadde diskolys og utsmykking fra det gode 80-tall. En ikke helt edru same tok seg tid til å sette seg ned å prate med oss, og en shaman satt og snakket med seg selv på nabobordet. Trivelig dette, men vi måtte videre om vi skulle rekke Finnland og et fly fra Bardufoss på søndag formiddag. For å få «tikke» av Finland hadde Eyvind det som krav at vi måtte i alle fall sette føtterne på bakken og ikke bare kjøre gjennom landet. En karaokebar var en flott annledning til å sjekke kulturen i Nord Finland. Det var ikke helt ulikt hva vi opplevde i Kautokeino, ca samme promillefaktor, men med et litt yngre publikum. Uansett hvor trivelig dette var, hadde vi ca 35 mil igjen til Bardufoss. Det var langt igjen, mørkt ute, regn i luften og vi var trøtt. Eyvind klarte å holde øynene åpne mens Arnt og jeg sovnet med jevne mellomrom på vei over til Norge. Klokka 04.30 var vi ved Andsvatnet i Bardufoss, og etter en halv time med kreativ pakking og godt sammarbeid klarte vi å lukke baggene med baggasje som jeg skulle ta med hjem. Vi fikk noen timer med velfortjent søvn fra 05.30 og frem til 09.15. Bilen måtte leveres og flyet måtte rekkes. Mens jeg satt på flyet hjem, var Arnt og Eyvind igjen i Bardfoss for å finne ut hva stedet kunne by på. Hva de fant ut må man nesten spørre dem om selv, men selv mistenker jeg at dem hadde en rolig dag ved Snoman Airport i Bardufoss. Sjekk denne linken for bilder og kart.. http://peakbook.org/tour/20986/%C3%98ksfjordj%C3%B8kelen+3.+september+2011.html

Noen som har rukket å gjøre seg noen erfaringer med Sveateltene enda? Mener det tok over for Spitsbergen i år. Trepersonsvarianten virker bortimot ideelt i mine øyne da det er noe mer strømlinjeformet enn Hilleberg Keron 3 GT og noe kortere og bredere. Noen som vet om konkrete forandringer fra Spitsbergen annet enn det åpenbare? Har vært noe snakk om noe skjøre stenger og annet småtteri tidligere.

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20040/Femundsmarka.html Denne helga ble jeg temmelig spontant invitert av Nils Hermann på en tur til Femundsmarka sammen med en gjeng trønderkompiser fra Rissa. Fredagen gikk med til en kjapp klatreøkt på Grefsen før vi kjørte opp til Langen gjestegård like nord for Synnervika. Overnattet i den romslige kassebilen til Nils Hermann og neste dag begynte vi å traske innover marka. Vi skulle møte trønderbanden ved Nedre Muggsjøen, snaut to mil vandring fra Langen. Sekkene var pakket med mye god mat som vi skulle kose oss med, er altfor sjelden jeg unner meg slikt på andre fjellturer. Godt med en ekte skautur igjen! På veien stakk vi oppom Femundsåsen, måtte jo ha med en topp også. Fikk bedre utsyn over nordenden av Femunden herfra. Femundsmarka er jammen herlig! Fant også en artig stein som vi bare MÅTTE buldre på. Deretter fortsatte vi i godt tempo til Litllangtjønna der vi møtte en skoleklasse på kanotur. I elva som kom fra Femunden og ned i denne tjønna var det laget en slags naturlig «tømmerrenne» som sikkert var fin å padle ned. Rett etter Lortholbua fant vi en stor stein med et herlig riss. Den buldret vi på og vi fikk tatt noen artige photoshoots. Hele veien fram til Nordvika gikk på en bred og fin sti, vi angret litt på at vi ikke tok med sykler her, men men... Etter Nordvika gikk resten av ruta på en smalere sti og over en og annen myr opp langs med elva Mugga. Møtte på Erlend som også skulle møte «trønderbanden». Han hadde holdt på å gå seg bort og valgte å snu, men vi hadde GPS i bakhånd så han stolte på våre navigeringsferdigheter og slo følge. Ved Langmyrbua møtte vi en kar som hadde vært i marka ei uke på høstferie som han kalte det. Erlend ringte trønderne som nå var til med å forlate Nedre Muggsjø og gå mot Langmyrbua. Det var tydelig at mannen i bua ikke likte besøk så jeg foreslo å heller gå litt videre og slå opp en camp ved et tjern. Erlend ble igjen på bua mens jeg og Nils Hermann fortsatte 500 meter der vi fant et lite idyllisk tjern like sør for stien. Her rigget vi oss til med telt og fyrte opp et herlig bål. Brukte 5t og 15min inn hit. 16,5 km vandring. Til middag grillet vi pølser med tilbehør og etter hvert kom også resten av gjengen rekende og satte camp i området. Gjengen bestod av meg, Nils Hermann, Håvard, Stian, Erlend, Sven Georg, Frode, Terje og Morten. Kvelden bød på en «ækt trønderfæst» foran bålet, for disse karene hadde med «litt av hvert» i sekken. Husker ikke så mye mer, men moro hadde vi det helt til dagen derpå... Da var det bare å prøve å få i seg noe mat og labbe i vei tilbake mot Langen. Nils Hermann slet med en stiv ankel og noen antydninger til en tidligere kneskade, håper det ordner seg til neste tur! Håvard var ivrig og ledet an med oss andre hengende etter. Tilbake til Langen var vi effektive og brukte vi snaut fire timer på 15 km. Godt med en burger på Røros før vi satte nesa hjemover. Takk for en hyggelig tur til Femundsmarka!

Rapport med bilder her: http://peakbook.org/tour/19376/Austanbotntraversen.html (SKREVET AV BJØRN-EVEN) Denne tirsdagen hadde jeg ventet lenge på, dagen da jeg forhåpentligvis skulle ta sertifikatet for bil og feire det med en riktig så etterlengtet fjell- og klatreferie. Det gikk som jeg håpet og snart var jeg og Sondre på vei til fjells. Vi hadde tenkt oss over Austabotntindene fra sørtoppene til vesttoppen. Det luftige punktet før S2, pinakkelen, svaene, eggen opp til V0 og eggen ned til vesttoppen, det var mange spennende utfordringer å se frem til! Vi kjøpte en stor pizza i Hemsedal selv om vi egentlig ikke hadde råd og kjørte videre til Årdal der vi la oss for natten. Morgenen etter kjørte vi opp til Berdalsbandet og la i vei. Denne morgenen var det ganske fuktig i luften og man så ikke så langt pga tåke, men vi var optimistiske og håpet på godvær. Vi gikk litt for direkte på sør-ryggen og kom da opp i noen litt løse og bratte skrenter, nå da det i tillegg var vått føltes det litt utsatt å klyve der. Vi tok stadig høyde og med et åpenbarte sørtoppen seg for oss! Det var kick! Første utfordring var å smyge seg forbi det luftige punktet ved S2. Dette punktet er absolutt ikke stedet man bør glippe med hverken hender eller føtter! Heldigvis var det fin friksjon i fjellet her og vi var straks ved pinakkelen. Sondre ledet en kjapp taulengde opp, deretter rappellerte vi oss ned på baksiden. Videre rute var over svaene, her klatret vi oss bort forbi et hjørne, opp hjørnet så det veldig bratt ut og det virket der og da mer naturlig å klatre videre for så å følge en rygg opp til topps. Her var det også litt utsatt så vi sikret. Da vi sto på toppen av S1 begynte det å snø! Jeg kjente at sommeren har vært altfor kort, ingenting er som varme og lange sommerkvelder. Det var ingenting ved den videre veien bortover eggen som var veldig sommerlig av seg, men da vi så Store Austabotntinden reise seg mektig opp av tåken og snødrevet ble det nesten en magisk stemning. Hvilken rute skulle vi ta? Ble det klyving opp til høyre for eggen, eller direkteruta? Vi landet på direkteruta. Ettersom vi kom lenger opp langs eggen ble været bedre. Nå var vi nærme toppvarden! Vi kunne se og høre to mennesker som hadde nådd toppen fra vest, en far og en sønn viste det seg. Den beryktede varden og «broen» ut var luftig og spiss, men med en god sitteplass på baksiden: den perfekte topp. Vi satte etter hvert kursen tilbake. Da måtte vi klyve oss ned en slags sti, så en litt utsatt egg og så et litt kinkig punkt, i hvert fall med tung sekk på ryggen. Nå sto vi på den samme eggen der vi var på klatrekurs i 2009! Vi kløv så opp til vesttoppen og ruslet tilbake til bilen. Turen tok 10t 50min. Vel fremme ved bilen var det godt å ta av seg sekken og sette seg ned, vi kjøpte oss en hamburger i Lom og kjørte videre til Stryn. Det hadde vært en lang dag men med sterke minner og opplevelser. Takk for turen!

Hardangerjøkulen 1863 moh (22. aug 2011) Ronja og jeg satset på en dagstur til Hardangerjøkulen fra Tønsberg 22. august 2011. Noe drøyt siden jeg startet bilturen klokken 23.00 fra Tønsberg søndag 21. august, og tok toget fra Ustaoset klokken 03.42 samme natt. Vi var fremme ved Finse klokken 04.17, og satte i marsj innover den merka stien med hodelykt skrudd på. Ikke så altfor mange som var på tur på denne siden av døgnet, og det var egentlig behagelig stille og rolig. Jeg tok meg en liten pause ved Appelsinhytta hvor jeg var vitne til at solen tittet frem og skapte et behagelig dagslys å gå i. Ronja løp i rundt og snuste på hver en stein med halen rett til værs. Gikk lett opp til Jøkulhytta hvor jeg er sikker på jeg så merkestikker fra minst 50 vintersesonger spredd over breen. Ronja syntes dette var meget morsomt, og fant mer enn nok å sette tennene i. På Jøkulhytta tok jeg en liten slurk fra flaska samtidig som jeg observerte morgentåken som lå tett over brekuppelen. Jeg hadde ikke sjekket så mye om det fantes sprekker på toppen, og det eneste jeg hadde hørt om var et fly som datt gjennom en sprekk her under 2. verdenskrig. Det var sinnsykt mye plankebiter, metall, oljefat og annet tomgods innover breen etter Jøkelhytta. I tillegg til dette var det en del sprekker, slik at jeg måtte gå en del frem og tilbake for å finne en god vei for meg og Ronja. Jeg var litt skeptisk til Ronjas brekunnskaper, slik at hun ikke fikk løpe fritt på brekuppelen. Jeg brukte halvannen time oppe på brekuppelen, hvor mesteparten av tiden gikk med til å finne en god vei mellom sprekkene. Noen av sprekkene virket også relativt dype, men snøbruene var godt synlige slik at jeg unngikk dem og hoppet mellom det som jeg anntok var trygg is. Returen fra Jøkulhytta til Finse gikk ganske raskt, og jeg kjøpte meg togbillett tilbake til Ustaoset klokken 09.40, ca 5 timer og 20 minutter etter at jeg ankom Finse. Det var en flott tur på Hardangerjøkulen, dog med litt tåke på toppen.

Vårt første forsøk på Illimani endte rett i dass, da to av våre isøkser forsvant i High Camp for et par uker siden. Men med to helt nye isøkser kjøpt i La Paz, var jeg og Nicolas nå tilbake for å ta revansj !! Lenker: Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0498IllimaniII?authuser=0&feat=directlink GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1255357 Dag 1 Vi bestilte taxi med samme reisebyrå som forrige gang (Inca Land Tours), og betalte naturlig nok samme pris, dvs 800 bolivianos (620 NOK) tur/retur Pinaya. Den forrige kjøreturen fra La Paz til Pinaya var en rimelig tøff påkjenning, selv om vi hadde en sjåfør som kjørte både rolig og behersket. Nå derimot hadde vi fått oss en sjåfør som var helt vill i blikket og kjørte som en råtass på den dårlige veien mellom La Paz og Pinaya. Han viste ingen medlidenhet hverken med kjøretøyet sitt, eller med oss to som satt bak. Sjelden har jeg vært så redd. Vi satt forstummet og bleke, spesielt der veien klynget seg høyt oppe i de stupbratte dalsidene. En aldri så liten feilmanøver og bilen ville blitt sendt ut på en luftferd mot bunnen av dalen. Heldigvis kom vi velberget frem til Pinaya, ikke overraskende på under 2 timer, drøye timen raskere enn forrige gang. I Pinaya kom vi igjen i kontakt med Pedro, vår blide porter fra sist gang. Han ordnet oss med et esel den første dagen, og stilte igjen velvillig som porter for andre og tredje dag. Vi betalte det samme som sist gang for denne pakken, dvs 300 bolivianos (230 NOK). Vi hadde imidlertid et stort problem, som var i ferd med å bli en ordentlig kattepine. Vi hadde nemlig ikke fått kjøpt oss parafin i La Paz, ettersom vår faste butikk hadde gått tom. Men Inca Land Tours hadde lovet oss at sjåføren vår skulle fikse dette. Men sjåføren visste ikke noe om dette, og for å skyve på problemet, påstod han at parafin enkelt kunne skaffes i Pinaya. Så noe av det første vi spurte Pedro om, var om han hadde parafin. Nei, det hadde han ikke for hånd, men han skulle sørge for å bære parafin opp til Base Camp neste dag. No problem, ifølge ham! Men vi måtte belage oss på tørrmat for resten av dagen og kvelden, medmindre vi ikke traff på en annen gruppe på fjellet som hadde en skvett med parafin eller bensin til overs. Fra Pinaya (3800m) fulgte vi etter eselet vårt, ført av den samme unge cholita som sist gang. Cholita er ikke akkurat en hedersbetegnelse, det beskriver ei lokal jente/kvinne iført en vid kjole. Denne kjolen er ganske praktisk når man skal på toalettet, ettersom man kan sette seg på huk hvorsomhelst. Kjolen hindrer naturligvis innsyn for uvedkommende, og fungerer derfor nesten som et toalett telt. Her ute på landet, hvor toalett nærmest er ikke-eksisterende, er derfor jeans ikke et særlig praktisk plagg for de lokale jentene. Derfor ser man nesten bare cholitas her. Gåturen opp til Base Camp (4450m) gikk unna på halvannen time, og det tette skydekket hindret at det ble for varmt i motbakkene. Vi møtte på en liten gruppe som var på vei ned igjen, uten å ha lykkes med å nå toppen. Derimot hadde de en halvliter med parafin til overs, som vi fikk kjøpt til blodpris, men vi hadde ikke noe valg. I Base Camp befant det seg et tysk par som hadde en stor tropp av lokale tjenere (guide, kokk og et par portere). Disse hadde nådd toppen, og satt nå rundt et bord i kjøkken teltet og spiste mat og drakk øl. I tillegg befant det seg et spansk par i Base Camp. De kjørte samme opplegg som oss, dvs de hadde ingen guide men benyttet seg av to lokale portere, mens vi nøyde oss med en porter. Dag 2 Vi våknet til en strålende morgen. De to lokale porterne til spanjolene og vår porter Pedro ankom som avtalt kl. 9. Men Pedro hadde dårlige nyheter til oss, han hadde nemlig ikke klart å skaffe parafin. Dermed fikk vi oss en kraftig lærepenge, overlat aldri ansvaret til noen andre her i Bolivia. Vi hadde fremdeles 3 desiliter igjen, tilstrekkelig til et par måltider men ikke nok til snøsmelting i High Camp. Vi bestemte oss derfor for å bære med oss 6 liter vann fra bekken i Base Camp og helt opp til High Camp, så vi ikke trengte å smelte snø. Derfor ville ikke mangel på parafin/bensin, få noen umiddelbare konsekvenser for toppstøtet heldigvis. Fotturen opp til High Camp (5470m) gikk unna på 2 timer og 40 minutter, en del raskere enn sist gang, og mye raskere enn normaltiden på 4-6 timer. Vi fikk satt opp teltet vårt på den beste plassen, og resten av dagen gikk med til avslapning og tilberedelse av lunsj og middag. Vi fikk endog smeltet en liter med vann, før parafinen omsider tok slutt. Til tross for alle skyene, fikk vi en vakker solnedgang, og vi nøt den i stillhet sammen med de 2 spanjolene. Men skyene og den tiltagende vinden skapte litt bekymringer for den påfølgende natten. Dag 3 Akkurat som fryktet, våknet vi til en sterk vind og et tett skydekke kl. 02 om natten. Vi kunne ikke skimte toppen av Illimani p.g.a det lave skydekket. Lite lystne på å bevege oss opp i mørke skyer om natten, bestemte vi oss for å utsette toppstøtet et par timer. Vi våknet opp kl. 04, og nå kunne vi heldigvis skimte noen stjerner på deler av himmelen, og viktigst, toppen av Illimani var synlig i den mørke natten. Dessuten hadde vinden løyet en hel del. Det tok oss ca en time å gjøre oss klare, og kl. 05 la vi i vei. Litt overraskende var det ingen aktivitet i det spanske teltet, senere fikk vi vite at de ga opp toppstøtet fordi de mente at vinden var for sterk og skyene for mange. Vi derimot hadde i det minste tenkt å gjøre et helhjertet forsøk, til tross for at omstendighetene ikke akkurat var perfekte. Fra High Camp fulgte vi en tidvis eksponert snørygg oppover, før det flatet ut og vi ankom et parti med mye penitentes. Nicolas klagde på at sjokoladen hadde gjort han kvalm, men et nødvendig ærend med buksene nede for å lette på trykket (løs mage), så ut til å gjøre underverker. Vi fortsatte oppover et ganske bratt parti med penitentes, men det varte ikke lenge før vi kom over på fin og fast snø igjen. Vi kunne følge et forholdsvis godt spor på breen, og dette svingte seg rundt flere bresprekker på vår vei oppover. Men det begynte etterhvert å bli styggbratt, og der forsvant sporene også. Vi angrep det bratteste partiet (45-55 grader) litt for mye til høyre og støtte derfor på blåis høyere opp. Jeg måtte plassere et par løpende mellomforankringer (isskruer), for at vi trygt skulle komme oss forbi dette. Kort tid etter fant vi igjen sporene som ledet opp til en vindfull sadel, og derfra bar det oppover en slakk og forholdsvis bred snørygg før vi omsider nådde høyeste punktet på Illimani etter drøye 4.5 timer. Det var en del vind på toppen, men solen var nå for alvor begynt å varme oss opp. Dette var en revansj som virkelig fortjente vill jubel og gledescener. Vi fikk tatt en rekke spektakulære bilder i diverse vinkler, retninger og positurer, før vi begynte på veien ned igjen. Denne gangen unngikk vi isen i det bratteste partiet, og slapp derfor å plassere ut sikringer. Det var veldig bratt her, men snøen var av god kvalitet så med 2 isøkser hver klatret vi nedover dette utsatte partiet. En utglidning ville fort fått stygge konsekvenser, og ulykkene har vært mange opp igjennom årene, noe korsene og minnesmerkene i High Camp gir en skremmende bekreftelse på. Vel tilbake i High Camp etter ca 7 timer t/r, ventet vår porter Pedro som avtalt på oss. Spanjolene hadde forsvunnet nedover igjen, de var nok sikkert ganske skuffet. Vi pakket sammen våre saker i High Camp og fortsatte nedover. Underveis møtte vi på en stor gruppe fra IMG (International Mountain Guides). Med sine 6-8 klienter, en vestlig guide, et par boliviansk guider, et par kokker og en hærskare av portere (30+), ville de nok komme til å fylle High Camp til randen. Jammen godt vi ikke kom samtidig med disse, for da hadde det ikke vært noen ledige teltplasser for oss. Det tok oss ikke mer enn drøye 3 timer å gå helt tilbake til Pinaya. Vi var en halvtime forsinket til taxi'en som vi hadde avtalt skulle være der kl. 16. Men i Pinaya var det ingen taxi å se. Mens vi ventet hadde Pedro fått kona si til å lage mat til oss, i tillegg hadde han vært på den lokale butikken og handlet en stor flaske øl til hver av oss, samt en 2-liters flaske med Coca Cola for å slukke den umiddelbare tørsten. Mens vi satt ute på gresset og nøt denne picnic'en, kom taxi'en vår kjørende opp veien. Heldigvis viste det seg at sjåføren var den samme som vi hadde på vår første tur til Pinaya, og vi kunne igjen se frem til en rolig og behersket kjøretur tilbake til La Paz.

Finnes det praktiske kanoer som det går 2 voksne samt 3 barn i alderen 3-8 år med bagasje og lavvo og slikt for en overnatting eller to? ally 18,5'? Eller er det for mye å be om? Innspill mottas med takk

Hei, Jeg er på jakt etter et telt som har bra kvalitet ikke det blir kondens i og et telt som holder mygg ute. Skal bruke det ihvertfall vår sommer og høst. Det skal ikke være for tungt. Pris betyr ikke noe. Hva er det beste 4 manns-teltet på markedet. Har hatt et amerikansk telt tidligere. Det kommer myggen/knott gjennom nettingen. Så vil ha et med myggnetting ikke bare en netting sm beskytter mot fluer. Jeg skal også kjøpe soveposer til vår og høst bruk til meg og barna. Og vi trenger Liggeunderlag. Vil ikke ha liggeunderlag vi må blåse opp. Vi er på jakt etter det beste av det beste og pris betyr ikke noe. Håper ikke jeg har gitt et arrogant inntrykk. Og at noen kan hjelpe. Tusen takk.

Rapport med bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17198/Dufourspitze+-+eine+starke+Spitze.html Så var tiden inne for å prøve seg på en av Alpenes høyeste topper, nemlig Dufourspitze i Monte Rosa massivet! Kvelden før på Monte Rosa-Hütte møtte vi en hyggelig tysker som het Peter. Han hadde prøvd på Dufourspitze to ganger før, men aldri kommet opp. Siden han gikk alene tilbød vi han å bli med oss i taulaget. Alltid hyggelig å være flere på tur! Dermed var planen klar for kommende natt. Klokka to på natta ringte vekkerklokka. Opp og hoppe og ned for å spise frokost, her i Alpene er det alltid to bordsetninger, en på natta for de med alpin start på turene og en på morgenen for de som vil sove lenger. Frokosten var ikke mye å skryte av; varm melk, lite brød, svett ost og vond pulverkaffe. Men vi fikk nå i oss føden og kort tid senere stod flere lag klare utenfor hytta med hodelykter, klare for å bestige Alpenes nest høyeste fjell (Sveits sin høyeste). Vi sendte Peter først for å vise vei i steinura oppover mot Monte Rosagletscher. Det var sporadisk varding, og et sted mistet vi stien og endte opp i et dieder med litt klyving. Mye løs stein her, så det var viktig å være forsiktig med hva man tråkket på og holdt i. Jeg og Øyvind klatret litt i forvegen, og plutselig skjedde det som VIRKELIG kunne endt med tragedie. Peter holdt rundt en blokk som var løs ved et klyvepunkt, denne løsnet og både han og steinen rullet bakover og ned i «avgrunnen». Jeg hørte dødsskrik og en hodelykt som forsvant. Jeg var helt sikker på at dette hadde gått virkelig ille, så overraskelsen var stor da jeg spurte «Peter, are you okay?», han repliserte «ah, jaja». Han hadde englevakt og klarte så vidt å ikke få steinen på seg, videre hadde han vært heldig med landingen og ikke pådratt seg mer enn en hoven albue og et par skrubbsår. Selv om dette satte en støkk i oss og var en tankevekker for oss alle så valgte han å fortsette! Omsider nådde vi breen. Det var vakkert å tusle oppover denne og titte opp på den klare stjernehimmelen. Noen ganger slo vi av hodelykta og skuet bort på silhuettene av mektige alpetopper som omringet oss. Dette minnet kommer jeg aldri til å glemme! Etter hvert tok vi på oss tau da det dukket opp vel mange åpne sprekker. Jeg førte an og prøvde å holde et jevnt tempo oppover den lange bakken som ventet oss. Spor fra dagene før gjorde det enkelt å finne veien. Det var temmelig kjølig så å drikke jevnlig fra camelbaken var viktig for å unngå at vannet frøs. Ikke før vi hadde nådd 4100 moh tok vi matpause. Her bestemte vi oss for å legge igjen tauet og noe utstyr. Resten av breen så grei ut og vi satset på å forsere toppeggen uten sikring. Bakken opp til toppeggen var lang og hard, i tillegg skulle man heller ikke komme på glid her. Møtte to karer som var veldig tidlig ute. De hadde snudd da de kom til toppeggen og våget ikke å fortsette. Stegjerna mine begynte å kødde et øyeblikk så Øyvind og Peter gikk i forvegen. Da jeg hadde fikset dem kom et lag foran meg og brukte enormt lang tid over første del av eggen, dermed måtte jeg vente ytterligere ti minutter før jeg fikk passert dem. Toppeggen var herlig luftig med enkelte mix-klatrepartier rundt grad 3. To steder var det satt ut tau som man kunne benytte. Stegjern og isøks er lurt å ha her. Med tiden til hjelp kom jeg opp på toppen der Peter og Øyvind var godt i gang med andre måltid. Peter beskrev dette med ord som «starke», king size og et tysk ord jeg ikke husker hva var. Utsikten herfra kan nesten ikke beskrives med ord. Alpene er jo Hurrungane ganger 10! Her er det nok å boltre seg på i fremtiden! Etter å ha spist litt begynte vi så smått på returen. Merket en liten slapphet, men det var jeg forberedt på siden vi tross alt bare hadde hatt to turer over 4000 moh før denne toppen på 4634 moh. Eggen føltes overraskende nok enklere på returen, så det gikk fort tilbake. I bakken ned mot tauet begynte jeg å få kraftigere hodepine samt kvalmhet, men jeg hadde ikke lyst til å kaste opp da jeg trodde dette ikke var gunstig å miste så mye væske og næring. Derfor tok jeg det fullstendig med ro ned igjen. Ved bunnen av breen lot jeg Peter og Øyvind gå i forvegen ned til hytta. Været var fortsatt knall, så det var nesten teit å skulle gå å legge seg nå. Sov 5 timer i strekk før middag. Vi feiret turen over et glass øl, det hadde vi fortjent nå! Men feiringen fikk en liten demper da vi fikk høre om bombingen i Oslo og skytingen på Utøya... Neste dag gikk vi tilbake til Rotenboden og kjørte til vår neste basecamp i Chamonix.

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/17007/Regntung+tur+mot+Galenstock.html Dagen før, etter en lang og varm kjøretur gjennom Tyskland ankom vi Furkapass sent på kvelden. Vi hadde planer om en liten akklimatiseringstur til Galenstock neste dag. Overraskende nok kunne vi kjøre opp til en parkeringsplass ved Matten 150 meter høyere enn Tiefenbach. Betalte noen få sveitsiste franc for å stå her. Neste morgen startet vi å få opp den gode stien til Albert-Heim-Hütte. Møtte hyttevakta på firhjuling nedover stien, skulle vel sikkert hente forsyninger og materiell. Etter en snau time var vi oppe ved hytta. Strengt tatt hadde vi ikke trengt å gå helt opp dit, men vi ville ta en titt. Jeg benyttet også anledningen til å ta en tur på toalettet. Spurte en nepaleser om ruta til Galenstock, og han pekte og forklarte hvor det var vanlig å gå. Vi fulgte en fin sti i moreneområdet bort mot Tiefengletscher. Et sted svingte stien til høyre, men vi valgte å heller gå bort til bretunga, så vi dro mot venstre. I ettertid fant vi ut at stien som svingte til høyre nok gikk opp til breen, men kom innpå ved pkt 2765. Plutselig så vi et lite pelsdyr som sprang over stien og gjemte seg i ura. Aner ikke hva det var, men artig å se litt dyreliv. Ved breen tok vi på oss stegjerna og spaserte oppover. Det hadde så smått begynt å regne og det dannet seg små smeltebekker i breen som var litt gufne å gå i. Ved 2700 moh måtte vi over noen bresprekker, ved å gå litt på kryss og tvers kom vi over uten større problemer. Vi hadde fin blåis oppover, så vi behøvde ikke tau med det første. Lenger oppe kom vi til slutt inn i tåkeheimen. Begge merket en svak trøtthet. Vet ikke om det var pga lite søvn i natt eller høyden. Da vi passerte 3000 moh dreide vi i u-sving mot venstre og traverserte i den bratte breflanken øst for Galenstock. Her var det mer snø og til dels store og lumske sprekker, så vi valgte å ta på oss tau. Nå begynte det å regne noe voldsomt, og ovenfra begynte det å rase ned løse steiner. Ikke moro! Tåka var tett, og det var vanskelig å finne den korrekte oppgangen til sadelen nord for Galenstock. Jeg hadde trodd at det var en snørenne opp dit, men det viste seg å være svært løs klatring. Etter litt leting og prøving på å klatre opp valgte vi å blåse i toppen. Fjellet var meget glatt og råttent og det raste ovenfra på grunn av regnet. Den er dog gradert til AD, samme som Matterhorn via Hörnli-grat, så det var ingen skam å snu. Man skal jo kose seg på tur. Vi hadde jo kommet over 3300 moh, så litt akklimatisering hadde vi vel fått. Returen ble en våt og kald opplevelse. Jeg hadde bestemt meg for at kvelden skulle tilbringes på et tørt og varmt hostell. Buste ned breen og på en annen sti tilbake mot hovedstien ved hytta. Vel tilbake til bilen kastet vi de våte klærne i skiboksen, skrudde på full varme og kjørte ned til Brig der det ventet en McDonalds-middag. Nå var alpeturen godt i gang!

Jeg var i New York i pinsen og handlet et EMS Sugar Shack 3 med footprint til $280. Har bare testet det i greit sommervær så langt, men det fungerte i alle fall veldig bra. Det var god plass til meg, 2 unger på 4 og 6, og bagasje. Det bør være plass til en hund i forteltet, men ikke de største da. Innerteltet settes opp med 4 plugger, og ytterteltet med 6. I tillegg kan en bruke de 4 bardunene også om det blåser. En kan sette opp yttertelt og footprint alene om en ønsker det, eller om en har ønske om tørt innertelt ved oppsett i regnvær. Med innertelt alene og en tarp har en ly for regn og mygg. Det blåste 6-7 m/s når jeg satt det opp, og teltet stod fjellstøtt uten bruk av barduner. Tipper det ikke er det beste teltet på fjellet i kuling, men jeg tror det funker. Teltet har 2 innganger, og luftingen er grei med 2 ventiler litt høyt oppe på veggen. Litt mye glippe langs kanten av ytterteltet, men dette håper jeg lar seg justere litt. Teltet er nok ikke egnet til vinterturer, i allefall ikke i annet enn veldig pent vær. Det regnet litt på turen jeg hadde, og teltet ble heldigvis bare bløtt på utsiden. Må teste det i skitvær før jeg vet noe mer om den saken. Tror dette er mye for pengene for en nybegynner som meg som ikke tilbringer veldig mye tid ute, og som stort sett er på tur i greit vær. Veide det inn til 3488 gram inklusive footprint. Jeg poster flere erfaringer etter hvert som de dukker opp. http://www.ems.com/product/index.jsp?productId=3800761&cp=3677338.11359840.11359856

Hei Nybegynner på fjelltelt-fronten. Planlegger lette kortere fjellturer med barna. Hadde planer om å kjøpe et Helsport Nordmarka 3 fjelltelt. Men ser at Villmarksbutikken selger Beacon Fjell 4, et tilsynelatende bra 4-manns telt til kr. 999,-. Er dette noe å gå for? Eller "tryggere" med Helsport? Kan ikke finne erfaringer med Beacon telt på noe forum/nettside. Takknemmelig for svar.

Trenger hjelp til å planlegge en fin tur neste uke, ikke for tøff, der samboern kan få smaken på hvor herlig det er i fjellet om sommeren. Gjerne med fiskemuligheter. Jeg pleier vanligvis å dra på tur alene, men nå hadde min kjære lyst å være med. Sover gjerne i telt, evt dnt hytte eller lignende. Har tilgang på bil. Takknemlig for tips!

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16115/Jetnamsklumpen.html Kom fra E6 ved Namsskogan og kjørte via Røyrvik inn i Sverige og nordover mot Stekenjokk. Parkerte langs ved en Røde Kors hytte der Jetnamsälven møter hovedveien. Tydelig at en del bobilturister har campet her da det lå møkk under de fleste steinene i skråningen nedafor. Overnattet i bilen her med god utsikt mot neste dags mål. Dessverre ble vi overrasket av tåke på toppene da vi våknet! Ifølge yr.no skulle det være delvis skyet i dag, men skylaget var for lavt. Etter å ha lest rapporten til Ole-Petter fant vi en sti som følger platået innover en kilometer nordøst for elva. Der ryggen opp mot pkt 1111 begynner forsvant stien. Vi fulgte ryggen opp forbi pkt 1111 og skrånet etter hvert nordvestover ut i hallet ovenfor Jetnamsvatnet. Hele veien var det muligheter for vannpåfylling. Jetnamsklumpen hadde fortsatt ikke tatt av hatten da vi kom til foten av fjellet. Vi angrep toppen fra nordøst. I øvre parti måtte vi forsere en klyveparti rundt grad 2+. Steinene var litt glatte på grunn av den fuktige tåka, så vi gledet oss ikke veldig til returen. Vel framme ved varden prøvde vi å vente og se om det kom noe utsikt, men det ga vi opp etter hvert. Returen gikk fint for seg, Børgefjell er jammen et paradis! Her skulle man hatt med seg telt og fiskestang. Eneste problemet er all myggen. Skled ned en fonn øst for ryggen ved pkt 1111. Fikk øye på to nysgjerrige reinsdyr på vei tilbake mot bilen. De kom sakte men sikkert nærmere oss og lurte fælt på hva vi drev med. Artig! Tross tåka ble dette en minneverdig tur til Nord-Trøndelags høyeste topp! 8t 15min 27 km 1150 hm

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16114/Gisen.html Kjørte fra E6en og opp Steinådalen (bompenger per SMS kr. 50,-) til Telttjønna der det var greit å parkere. Sola stekte og kleggen og bremsene var veldig interessert i både meg og Øyvind. På grunn av disse plageåndene holdt vi et høyt tempo for å komme raskt opp i høyden, der ville de mest sannsynlig gjøre retrett. Fulgte en sti forbi ei hytte, hilste på eierne som smilte blidt til oss. Etter tjønna gikk vi på måfå oppover i fjellsida. Litt myrete i starten, men tørrere lenger oppe. Siste partiet bød på en del blankskurte berg og litt klyving for den som vil. Dette området var i grunn veldig idyllisk, spesielt rundt tjønna. Om dette området hadde ligget nærmere Drammen skulle Øyvind tatt med skau-naboen sin hit. Pausen på toppen ble i korteste laget på grunn av en noe sur trekk fra sørøst. Men utsikten var flott selv om det hadde skyet over en del. Vi så Kvigtind, Jetnamsklumpen, Tunnsjøen, Heilhornet og Lomsdal-Visten! Ned igjen sklei vi på noen snøfonner som sparte knærne våre en del. Da vi kom ned til kleggen igjen ble det non-stop vandring helt fram til bilen. En flott tur i Børgefjells ytterkant! 8,5 km 3t 30min 770 hm

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16113/Nattur+til+Storheia.html Jeg og Øyvindbr (Øyvind Brekke) dro så og si rett fra Island til Nord-Norge fjelltur. På vei nordover tok vi en pit-stop innom Storheia, kommunetoppen i Frosta. Parkerte i veikanten ved bommen på vestsida av Sottjønna. Klokka var passert midnatt, men i midtsommerskumringa var det intet problem å gå uten lykt. Fulgte veien oppover forbi Fjellplassen. Stien som er inntegnet med de lengste linjene på kartet så vi lite til i starten, da vi trodde vi hadde funnet den ble vi i stedet ledet på villspor ut i høyt og vått villgras. Vasset oss gjennom driten og fant til slutt den ordentlige stien lenger oppe. Stien slynget seg fint oppover til myra vest for toppen. Herfra går den i mer svinger oppover i fjellsida enn inntegnet på kartet. Øyvind slet med en lei forkjølelse og var livredd for å bli verre før jobbstart på onsdag, han følte at han hadde tatt nok fri som det var nå. Så det ble litt «frøkensyting» da myrpartiene måtte forseres. Selve kommunetoppen er varden noen hundre meter sørvest for høyeste punkt. Var også oppom hovedtoppen. Utrolig flott utsikt og ikke minst stemning. Spredt skog ga god sikt over Trøndelags heier og klumper! Øyvind klarte å konsentrere seg mer om utsikten nå også. Returen gikk uten problemer og vi tok en 5-timerslur i bilen før vi fortsatte nordover til Gisen. 1t 20min 300 høydemeter 4 km

Et stykke fra der vi bor, render det en koselig liten elv. Den starter et sted oppe på Beveråsen, blir til Guterudelva, før den skifter navn til Fiskumelva. Jeg er glad i den lille elva. Den er alt for liten til kano eller kajakk, med mindre det er flom, men da kan den fort bli lite trivelig. Men australierne har løsningen for oss: Liloing! Lilo er et australsk luftmadrassmerke, som mer eller mindre frivillig er blitt synonymt med å seile på luftmadrass ned elver. På lavt sommervann er det en ikke helt uvanlig aktivitet i visse friluftsmiljøer i Australia. Vi omfavnet konseptet, pakket ultralett og dobbelt vanntett, tok luftmadrassene under armen og dro på tredagers overnattingstur ned den lokale elva med barna. Det ble en eventyrlig reise med stille strekk, bratte bekkekløfter og partier med akkurat passe spennende småstryk. En lengere rapport kommer etterhvert. Du kan se filmen fra turen her: http://villmarkarundthjornet.com/2011/07/13/padletur-med-luftmadrass-pa-den-lokale-elva/

Hei, jeg tenkte å ta meg en tur inn i Tafjordfjella iløpet av sommeren, jeg var der en tur i fjord også, men det var bare en snartur hvor jeg gikk fra Kaldhussætra og opp til innerste delen av Fitvatnet hvor jeg sov i telt, og så ned igjen dagen etter. Og turen var mest for å teste utstyret i ett ukjent terreng. (Har tidligere bare gått i Sykkylven og Strandaområdet) Tenkte jeg skulle få meg noen flere turer i sommer, og gjerne over flere dager/netter. Ser for meg en tur som ser ut noe ala dette: Zakariasdammen - Reindalsseter - Danskehytta - Herdalen - Norddal/Gerianger Noen som har gått denne ruta og vet hvor lang tid det vil ta? Blir dette for langt og tøft om man ikke er vant med flerdagsturer? Bør jeg heller ta denne turen? http://ut.no/tur/rundtur-vest-i-tafjordfjella Jeg ser at det er endel topper man må over på disse rutene, og jeg er egentlig ikke noen fan av å gå kraftig oppover, noen tips til andre ruter hvor man slipper unna disse?