Søk i nettsamfunnet

Eneste jeg kan komme på er Zarges Kassene i aluminuim. De er lufttette, og du kan ha oppi en fuktsluker fra Biltema (byttes ved behov). Skal være såkalt gasstett, krokene til hengslene kan bøyes om lokket ikke dras hardt nok ned til pakningen. Bør kanskje forsterkes om den skal snø ned om vinteren. En finèrplate i bunn, en finerplate som limes inni lokket, og en 2x 3 toms som støttebjelke midt i kassen? (Bare noe jeg tenkte på i farten.).

Siden det høres ut som om du skal på en ganske vanlig tur, og ikke en ekspedisjon, så er mitt råd å ta det litt mer "chill". Ikke stress med trening. Mitt opplegg er å skille mellom trening og tur. Det vil si, jeg trener litt på senter og tar en del situps, pushups og planke hjemme. Så turer jeg jevnt og trutt, og da får jeg både tur og trening, samt øvd/vedlikeholdt på alt fra oppsett av tarp, telt, hengekøye og andre tur relaterte aktiviteter. Bruker også da vinteren som arena. Når det blir bart i marka drar jeg på 2-3 kveldsturer midt i uka, med vekt i sekken. Ca. halvveis tar jeg pause, gjerne en fin plass, og koser meg med drikke/kaffe og noe å bite i. (Det tilsvarer ofte det jeg allikevel gjør på lengre turer, altså pauser/lunsj). Forskjellen er at jeg i disse pausene gjør tur relaterte aktiviteter som nevnt over, til og med fiske litt hvis jeg har pause ved vann/elv. Ergo, for meg er det viktig at ikke tur blir mer trening, enn tur. Dette har så langt ført til at jeg er i stand til å gjennomføre ganske krevende turer hele sommerhalvåret. Så er det jo sånn at smaken er som baken, den er delt. Hver sin lyst, make it work for you. Lykke til! Edit; Det å også gå seg i bedre form på de lengre turene er undervurdert 💪.

Jeg er på mitt 3. par Icebug, fordi det er piggsko og jeg går tur med 2 huskyer, som tenner på alle plugger, når de fx ser en katt! Hvis det bare er vinterstøvler ville jeg kanskje velge noe annet eller bruke mine fjellstøvler, hvis de ellers er romslige nok til tykkere sokker. Fordi med vinterstøvler er min erfaring, at romslige støvler med relativ tynn sokk er mye varmere enn stramme støvler med tykke sokker. Icebug har mange ulike modeller og passformen blant disse er også ganske ulik. Jeg har brede og høye (kraftige) føtter. Så første par uten GTX var romslige og greie. Annet par med GTX ganske smale så måtte 1 str opp. Nåværende ny er romslige omkring tæerne, men strammer over vristen, så jeg kun kan bruke de uten de ellers greie tykke såler. Kunne ikke få denne modell (Ivalo) i str 47. Så en bør prøve de grundig i butikk. Ved netthandel kan det bli mye retur. Elgen

Hei, Ser og at man selger Rab 500 på "tilbud" hos Milrab, kanskje er denne den "perfekte" balansen mellom 300 og 700? Riktignok glidelås på venstre side, men ser ingen problem med det? https://www.milrab.no/utstyr/soveposer/3-sesongsposer/rab-ascent-500-left-zip-ink-1/?utm_source=prisjakt&utm_medium=cpc&utm_content=prisjakt

Hei Jeg så ikke denne før nå og vet ikke om det er interessant for deg lenger, men det er en del utfordringer med hensyn til merking hvis man tenker å gå helt uten kart (jeg vil på ingen måte anbefale å gå uten noen form for kart bare så det er sagt). Det er noen strekninger der merkingen er (var i 2019) gammel og falmet og enkelte steder (ikke mange) der hogstfelt hadde ødelagt deler av stien og merkingen helt. Det var også steder der skilt var falt ned og der noen var forsøkt satt opp igjen, men pekte feil vei, så man må følge med. Men har du kart (GPS eller 1:50k papir+kompass) er det vel egentlig ingen steder du ikke lett finner tilbake til stien lenger framme om du skulle miste merkingen. Går du for papirkart har DNT en egen kartpakke. Selv hadde jeg lagt inne hele ruta på forhånd på GPS-en (papirkartene lå som reserve i ryggsekken). En del av DNT-hyttene har mulighet for lading. Jeg husker ikke i farta hvilke, men det vet vel DNT tenker jeg. Antakelig finner du ut en del på ut.no også. Der pleier det å stå om den enkelte hytta har lademulighet. Jeg opplevde ikke dette som noe problem, men jeg hadde da tatt med nok batterikapasitet til at jeg kunne klare meg til de stedene der jeg visste at det skulle være lademulighet. Jeg synes det gikk veldig greit. En ting man bør studere litt nærmere er hvor man får tak i vann underveis på strekningene etter Lygna til før man nærmer seg fjellet, særlig over Kvitingen/Glåmhaugen, men også på strekningene etter dette. Ved Kjerringfred finner du vann (kokte det for sikkerhets skyld, alternativt rensetabeletter). Ut over dette med vann er det ingen særskilte vanskeligheter. Et sted det kan være krøkkete å finne overnatting hvis man som jeg satset på hytter og annet er ved Skyberg (jeg hadde ikke med annet enn en fjellduk som nødovernatting og overnattet for det meste i hytter og noen få gapahuker). Det er foreslått en gapahuk like ved kraftlinja, men det lønner seg å gå ørlite lenger (noen hundre meter) og ta av til høyre opp mot Venholhøgda. Et stykke oppe i lia er (var i 2019) en gapahuk (Tusseplassen, bilde på peakbook) med bedre ly mot vær og vind og også mye koseligere enn nede ved kraftlinja. Det er ikke mange meterne fra stien og opp, kanskje 3-400 meter. Jeg var innom og så på gapahuken, så jeg vet hvordan den ser ut og jeg ville opplagt valgt denne framfor den foreslåtte. Selv ordnet jeg meg imidlertid med ei slags campinghytte jeg leide på det som kalte seg "Drømmegården" på AirBnB. På kartet heter gården Heggerusta (Skybergvegen 469) og ligger noe øst for Venholdhøgda, ca. en km østover fra Jotunheimstien. Veldig koselig sted hos veldig hyggelige folk. Vær obs på at både Liomseterhytta og Fehytta (selvbetjeningsalternativet like ved) er stengt begge to i perioden fra og med 16. mai til og med 20. juni. Jeg leide Liumseterhytta 100 meter unna av Gausdal fjellstyre via iNatur.no siden jeg var der i akkurat denne perioden.

Jag har den, bruker den fint lite. Jeg tänkte ha den for å se tempen inne i barnepulken (en sån med kalesje) men i och med at klokken mister sin egen tempvisning (Fenix 3) og det tar en stund å para dem så orkade jag inte mickmacket. Fann på en måte ut at jag inte var så interesert allikevel.

Hei, Ser at det er mange her som har stor oversikt over knivmarkedet, så kanskje dere kam hjelpe med å finne en kniv som passer mitt bruk. Jeg er på jakt etter en kniv som skal brukes som jakt, fiske og friluftskniv, siden jeg mistet min kjære Mora 2000 i høst. Bruksområdene spenner fra småhard bruk som batonnering og banking av is på isboret og finpirk-arbeid som filetering av småfisk og rypebryst. Jeg har vært superfornøyd med Mora 2000 kniven, men ønsker av og til at bladet kunne vært litt lengre. Og så er jeg litt redd for at kniven skal knekke snart under batoneringen, er like overrasket hver gang det går bra. De kravene jeg har satt til kniven er da at: -Bladet må være 12-14 cm -Fulltengs, eller deromkring så den tåler litt juling - bladtykkelse på rundt 3 mm. Vil ikke ha særlig tykkere enn dette, men må man så må man. - en slire som er funksjonell i beltet, dvs lett å sette kniven på plass mens man holder på med greier. Sliter litt med å se hvor praktisk disse amerikanske taktiske slirene man knyte på låret egentlig er. Slirene på Mora 2000 og hunterkniven er fantastisk bra synes jeg. Bestilte nesten Helle Digi Galgalu, men fant en review hvor sliren fikk slakt siden kniven ramlet ut i tide og utide. Så satt den på vent. Synes Fallkniven S1 er bra ut, men den har veldig tykt blad. Og så finner jeg flere amerikanske kniver som ser passende ut, men klarer ikke overbevise meg om at slirene er bra nok. Hunterkniven liker jeg godt både størrelsesmessig og sliren, men tror den også knekker til slutt med mye batonering også. Så, er det noen av dere som har forslag til kniver å sjekke ut som passer mitt bruk?

De senere år har jeg fått til en del turer med telt og fiskestang. Noen sammen med andre, og noen alene. Begynner etter hvert å føle meg noenlunde rutinert og flink, sånn relativt sett. Sommeren 2023 skulle jeg så opp til «eksamen» i friluftsliv: 16 dager alene i folketomt terreng med få retrettmuligheter om noe skulle skjære seg. Jeg skulle vandre gjennom den fantastiske naturen i Anarjohka nasjonalpark, fra Kautokeino sentrum til Karasjok sentrum. Jeg skulle virkelig suge inn inntrykkene fra det som av mange regnes som Norges mest øde ødemark. Og du verden hvor jeg fikk belønning for strevet! NB - jeg jukser grovt når jeg skriver samiske navn og dropper alle duppedingser over bokstavene. Dette skyldes utelukkende latskap i skrivingen. RUTEN Å legge ut ruten i detalj er meningsløst, da halve moroa med turer er å finkjemme kartet etter smarte løsninger. Men en kjapp kommentar og en grovskisse av ruten er på sin plass. Hvorfor gikk jeg ikke fra Sihccajavri, eller fikk skyss enda lenger inn fra de som bor der? Svaret er enkelt – jeg ville benytte meg av kollektivtilbudet og gå fra tettsted til tettsted. Hadde spart et par dager på å «jukset» meg inn i terrenget, men ser ikke helt hva jeg skulle brukt de dagene på. Jeg hadde nok av tid! Fra Kautokeino gikk jeg i forholdsvis rett sør-østlig linje inn til nasjonalparken og Njullosjavri. Det tok fire dager. Derfra østover til Karasjohka, og oppover Karasjohka til dens kilder. Videre østover forbi Ravdojavri og inn til Njuolasjohka. Her inne er jeg kjent etter en tur med kano for hele åtte år siden, og jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen fiskestangen jeg glemte igjen den gang (mer om det siden). Fra Njuolasjohkas bredder svingte jeg skarpt nordover, og fulgte Heavvojohka til der den skifter navn til Anarjohka. Videre nordover langs Gossjohka, til Geassajavri, Iskoras og til endestasjon i Karasjok. Ruten var grovt planlagt. I utgangspunktet var kun natt 4, 8 og 11 planlagt. Endringer ble gjort underveis grunnet tunge forhold. Startskuddet går Det var ikke fritt for at det kriblet greit i kroppen når rutebussen fra Alta svingte inn på Arctic Motel i Kautokeino. En lang dags reise var over – nå startet eventyret! En annen ting som startet, var regnværet. Finnmark ble sommeren ’23 rammet av en solid tørke, heldigvis for bøndene nordpå sluttet denne tørken i det sekundet jeg gikk av bussen. Tre andre fjellfanter hoppet også av her. Jeg ble noget skeptisk når jeg hørte to av dem tenkte seg inn til Karasjohkas bredder, for så å padle nedover på packraft – alt i løpet av en uke. Mon tro hvordan det gikk dem? Selv var jeg sterkt preget av total overtenning. Buset gjennom et par «hager» og la ivei bortover liene. Orienterte som et kålhode og basket meg uti myr etter myr med 35kg på ryggen. For å krydre tilværelsen fikk jeg selskap av horder med mygg som våknet på grunn av etterlengtet regn. Men, når regnet ga seg og jeg fikk en vakker Finnmarksk solnedgang i det jeg slet meg inn til Varenaljavri – da var det bare GODT å endelig være på tur! Det er noe eget med første leirplass. ENDELIG i gang med turen! Finnmark er kjent for sine multemyrer, men det var faktisk bare én dag jeg fant en "plukkverdig" myr, ved Doaresjavri. Krisestemning på dag 3 De første dagene var preget av et noe trist sommerferievær. De første dagene var sterkt preget av realt møkkavær. Og halvveis på dag 3 var det på tide å ta en fot i bakken og gjøre opp status. Ved Doaresjavri fant jeg en fin rabbe jeg kunne raste på. Jeg hadde strevd med tenneren på gassbrenneren, og nå var den tilsynelatende helt død. Det er litt krise. Det som gjorde ting ytterligere dumt var at jeg av gammel vane hadde kastet to fyrstikkesker i sekken. Nå viste det seg at den ene var nesten tom, og begge var fuktige og per tid ubrukelige. Om dette var eksamen i friluftsliv, var jeg sabla nærme å stryke allerede før turen var skikkelig i gang. Snakk om AMATØR! Men, en liten «modifikasjon» på tenner, og fint tørkevær til fyrstikker senere var jeg klar for å gå videre med hevet hode. I verste fall fikk jeg spørre om å få fyrstikker av noen jeg møtte, eller se om jeg fant en lighter eller lignende i en reinvokterhytte. En noe betuttet bålelsker teller opp antall (fuktige) fyrstikker. Heldigvis regnet det så mye at bål var uaktuelt mange av dagene. Tenneren fjusket også. Men den ga meg støt, så jeg mistenkte kabelbrudd. Fungerte på sett og vis på denne måten. Og ja, den ble kastet ved hjemkomst. Krisestemningen ble snudd til (ubegrunnet) stor optimisme, noe som ga grunnlag til en real feiring. Nemlig turen første bål, ved Vilgonajavri. Jeg elsker bål, og endelig var det vær og forhold til å fyre litt. Eneste skår i gleden var at jeg på et par kilometers avstand så et par mennesker jobbe på et reingjerde. Dette var for øvrig det eneste jeg så av folk på alle 16 dagene. Turens første bål. På høy tid, kan man si. Ahkkanasgierratjavrrit - her er det flatt! Et område som må utforskes nærmere, men da helst med packraft! Karasjohka – møkkaplass eller fiskemekka? Jeg kom meg inn til nasjonalparken. Naturligvis behørig feiret med bål. Været var av en slik art at jeg fort fant ut at det måtte fyres bål ved enhver mulighet, for du verden som det regnet. Myrene, som det tross alt er greit mye av her inne, ble stadig våtere. Bekkene ble videre, og myrer og bekker som ikke er avmerket på de svært detaljerte Norgesserie-kartene poppet frem som troll av eske. De utfordrende forholdene gjorde at det ble få avstikkere, og reiseruten gikk i temmelig rette linjer. Det ble rett og slett for tungt med lange avstikkere! Ankomst Anarjohka nasjonalpark - i finvær! Det måtte feires. Karasjohka. Bekken/elven man har hørt så mye om. Hvor man kan håve opp storfisk på bestilling. Vel, det ble ikke kjærlighet ved første blikk, men det ble ikke så verst til slutt. Først campering ved bekkens mektige elvekant. Her må det ha gått for seg en gang i tiden, for det er MANGE høydemeter fra morenekanten og ned til bekken. Noen små ørretpinner ble avlivet, som seg hør og bør. På min andre dag ved Karasjohka gikk turen mot herlighetens startpunkt – Avzesuohpatjavri. En tur som ble avbrutt av et par solide floskurer. Svært våt og forkommen fikk jeg satt opp teltet ved vannet med det lange navnet. Dagens TREDJE floskur fosset ned fra himmelen, mens jeg lå i teltet mitt og forbannet hele Karasjohka som tidenes drittelv. Ingen store ørreter og et værbruk fra helvete. Nå måtte vel snart himmelen være tømt? Ikke bare bare for Karasjohka å leve opp til mine forventninger, men fint var det jo. Etter denne floskuren opplevde jeg noe merkelig. Total, øredøvende stillhet, slik jeg aldri har opplevd den før. Ikke et vindpust. Ikke antydning til krusinger på vannet. Ikke en fugl. Ikke et vak. Og mest sjokkerende av alt – ikke så mye som en mygg som surret. Meget creepy, men jeg hadde viktigere ting fore enn å lytte til stillheten. Jeg MÅTTE gjøre et siste desperate forsøk på å lure en ørret av anstendig størrelse opp i stekepannen min. Jeg gikk til 466-lonen hvor det vaket voldsomt. Ingenting bet. Vel vel, jeg vandret videre til den første kulpen. Ikke en stor kulp, 10x20 meter, med et lite innos gjemt bak en jungel av vier. Jeg bakset meg frem, trampet og stampet og vippet duppen med deilig Alta-mark ut i innoset – 2 meter foran meg. BÆM, duppen forsvant og villdyret våknet. Frem og tilbake, på kryss og tvers i kulpen svømte en ørret som en gal. Utallige saltoer senere ble den vippet i land av en fisker med relativt høy puls. Kilosfisk var det ikke, men en smellfeit 7-hektor. Moro! Alt bråket skremte vel de andre fiskene helt til Finland, men måtte jo prøve igjen. Eksakt samme forløp gjentar seg, og noen minutter senere er en lignende fisk på land. Jeg har både middag og frokost, og takker Karasjohka for sin rause donasjon til kveldens middag. Kanskje er ikke dette vassdraget helt håpløst likevel? Kulpen som ga både middag og frokost. Større forhold trenger det ikke være. En liter fiskesuppe med trekvart kilo fisk. Jeg måtte krabbe til soveposen etter denne fråtsingen. Antiklimaks ved Ravdojavri Min ferd østover fortsatte, og neste «store happening» var Ravdojavri, hvor jeg hadde en ypperlig fin leirplass for en del år tilbake. Her skulle stor-røya tas! Her skulle bålet sprake og slitne bein skulle hviles på deilig reinlav. Det kunne jo naturligvis ikke bli så bra som jeg hadde planlagt – og det ble det heller ikke. Regn nærmest uavbrutt fra ankomst til avreise. Tror jeg endte opp med å ta fem kast i Ravdojavri før jeg kapitulerte og sturet en LANG og regnfull natt i teltet. Jeg klagde mye på været i dagboken min (og i denne rapporten), men det var faktisk sjokkerende nedbørsmengder med tanke på at Anarjohka er et av de tørreste områdene i Norge. Den daglige kveldskosen. Kart, karameller og bok. Det ble MYE tid i teltet enkelte dager. Et skifte i retning og humør Da jeg slo opp teltet ved Njoulasjohka skjedde det noe med stemningen i leiren. Og stemningen i leiren er ganske viktig, særlig når man er alene på tur. Turen var nå halvveis, herfra skulle jeg vandre nordover i stedet for østover. Kroppen begynte å finne rytmen, den ble ikke lenger sliten og jeg gikk glatt 3-4 timer i høyt tempo på noen kaffekopper og en pakke nudler. Hodet begynte å falle til ro, det var null stress både med orientering, vær, fiske og mat. Der den første halvdelen av turen bestod av høye topper og dype daler, mentalt sett, var jeg nå i skikkelig zen-modus, og resten av turen var rett og slett pur nytelse! Zen-modus ved einerbålet. Mitt primærmål her ved Heavvovarri var å speide etter en fiskestang jeg la igjen for åtte år siden. Jeg mener bestemt jeg skulle kjent igjen stedet, og hadde en elvestrekning på om lag én kilometer å sjekke. Det hele endte i fadese – Njoulasjohka var gått fra en puslebekk til en flomstor liten elv som jeg var sjanseløs på å forsere. Nu vel, jeg koste meg med et solid bål, en grov kaffekjel og en kveld i latskapens tegn i stedet. Fant for øvrig spor av en rasteplass vi hadde på den nevnte kanoturen like ved leirplassen. Gode minner! Heavvojohka hadde vokst kraftig, men jeg fant vadested til slutt. Hetebølgen slår inn Ved Gossjohkas bredder var det steikvarmt. Godt og vel 25 grader ga lettkledd stemning og mye bading. På turen nordover slo hetebølgen inn. Og da snakker vi tropehete. Det er tungt med 25 grader i skyggen når man trasker rundt i blautmyra med tung sekk, men du verden så mye bedre enn det frosne alternativet! Én dag måtte jeg til og med smøre inn nesen med solkrem. Det var den dagen det ikke regnet (ja, det var én dag det). Som også var samme dag som jeg gikk i timevis og GLEDET meg på vadingen av Gossjohkaz, en fin mulighet til å avkjøle seg. Og også samme dag som jeg gjentatte ganger badet i Gossjohka, mens jeg innimellom fisket harr, spiste til jeg rullet i lyngen og koste meg gløgg i hjel der jeg spradet rundt i adams drakt i sydenvarmen. Gossjohka – en perle Gossjohka utgjør et stykke grensen til Anarjohka nasjonalpark, men er også av andre grunner verdt et besøk. For du verden for et flott område! Det er fine morenerygger å gå på. Store gressletter inneklemt blant lune loner. Og furu. Stor, grov furu! Jeg har gått i litt furuskog, men kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett så mye grov gadd av furu som jeg gjorde langs Gossjohkas bredder. Store tyrirøtter som har fått ligget helt urørt siden de veltet seg overende. Og flust av flotte grove tre som har tørket på rot og stått i uminnelige tider som en påminnelse om hvor vakker skogen kan være når folk bare holder seg på god avstand. Jeg vil i samme slengen påpeke, at selv om jeg er en ihuga furu-fyrer som ELSKER furubål, holdt fingrene fra fatet, og forlot furugaddene ved Gossjohka like urørt som jeg fant dem. De var rett og slett FOR pene til at jeg kunne besudle dem. Slike røtter var det flust av nedover Gossjohkadalen. Siste innspurt – og «the big five» Som et siste aktuelle fiskevann på turen hadde jeg hele veien planlagt å legge turen innom Bajit Geassajavri. Vannet drenerer vestover og er ikke stort mer enn en mil fra Karasjohka. Kan det romme ørret? Samtidig så terrenget rundt fint ut, med tørre rabber og lettgått terreng. Ved nærmere øyensyn viste det seg at dette vannet ligger i en imponerende stor myr-dal. Og da snakker vi knedyp torvmose med et solid lag dvergbjørk oppå. Enhver fjellturists erkenemesis! Men, formen var god og sekken lett, så jeg kom meg frem. Ikke antydning til vak, men i det fine været var tålmodigheten god. Det ble dupp og mark som ble redningen her også, og opp kom det jaggu meg en abbor. Min aller første. Og med det turens femte art, sammen med røye, gjedde, ørret og harr. Som all fisk jeg tar ble abboren spist, om ikke med andakt så med glede. Solskinn, et fint bål på en fin strand. Et hode som var tømt og nullstilt. Et minne som var full av inntrykk. Jeg konkluderte med at turen hadde vært en dundrende suksess før jeg la i vei på de to siste dagene, 50km med ren transport tilbake mot sivilisasjonen. . Strand. Fint vær. Min første abbor. Turens femte art. Aaahhhhh. Turen som hadde ALT Dette var virkelig en tur for minneboken. Jeg begikk noen amatørmessige tabber, men løste også utfordringene bra. Jeg fikk vær av det heftige slaget, både på godt og vondt. Jeg tok de fiskene jeg ville, og fem ulike slag. Jeg gikk 16 dager uten å komme nær et eneste menneske. Jeg fikk oppleve folketom natur relativt få i Norge har besøkt. Jeg fikk være alene med vidder, skog, myrer og vassdrag. Fy fader som denne turen leverte! På gjeddejakt ved Doaresjavri. Svært velholdte reingjerder skapte utfordringer, men man fant da noen smutthull. Bosmmiidjohka til høyre, Heavvojohka rett frem, og til venstre møtes disse og blir til Anarjohka. Lite multer, men masse blåbær. Greit med litt påfyll av antioksidanter i et noe ensidig kosthold. Godt beregnet matpose. Siste måltid ble fem myke knekkebrød med litt sukker på. Det var enten det eller en pose potetmos.

Glemte å si at jeg i dette tilfelle tenkte på smøreskia. (for kaldt for felleski nå). Synes bare det var hinsides dårlig glid på en tur for et par dager siden (stod nesten stille i slak utforbakke) (med sekk... en del vann... siden jeg skulle være ute 5-6 timer, kjøre på, uten mulighet for påfyll).... Samme ski på etterjobbstrim, uten mye "bagasje" helt grei glid.... Går selv tur 3-5 ganger i uka gjennom vinteren om føre tillater det. Rævva teknikk, ikke rask, men utholdende. (går glatt 6-8 mil på en dag, uten lange pauser) Veier 63-ish, (gjort i årevis)... med sko, klær og sekken jeg hadde med.. pluss på 5 kg. Kan jo være at jeg gjorde en dårlig jobb med å glide.... der er jeg ikke noen ekspert, men aldri hatt så treige ski som på julaften.

En bekjent har det, og er fornøyd. Når det er sagt så blir det ikke så mye brukt, da duger det en stund, og eventuelle tegn på dårlig kvalitet erfares forhåpentligvis ikke før det har gått en lang stund. Det at Robens bruker polyester duk, faktisk ikke så verst kvalitet, har jeg ikke noen problemer med egentlig. Ja vekta går opp, men i praktisk bruk merker jeg fint lite til eller tenker på at "jeez" dette er polyester. For polyester, og bomull, er ikke ukjente teltstoffer for oss som har holdt på med friluftsliv rimelig lenge. Bakgrunn for mitt første kjøp av et Robens telt var brann, for da mistet jeg mitt fantastiske Exped "Venus 3." Håpet var da at "Raptor 2" skulle fylle hullet etter "Venus". Det viste seg å være et idiotisk håp. Som å sammenligne saftige røde epler med en steindau ku. For etter nøye gjennomgang, viste det seg at på et par små punkter var teltet feilkonstruert. Det vil si, sømmene nær ventilene på hver side var så stramme at de var på bristepunktet. Etter en runde "Balthazar", fant jeg en løsning som tok bort mye av presset på akkurat disse punktene. "Raptor" brukes derfor på turer uten de helt store sjansene for påkjenning. Teltet fungerer bra, og sjekker egentlig alle boksene. Når det er sagt, jeg sendte Robens en mail og gjorde de oppmerksom på feilen. Tror de selv visste om det. Uansett, teltet ble tatt av markedet. Nylig kjøpte jeg enda et Robens telt, "Goshawk 2ex." Fikk dobbel rabatt, og slo da til. 1168kr. Valget var enkelt. Ønsket meg et telt med flere innganger, dermed flere alternative inn -og utganger. Nå er teltet fått påsydd pipeinnslag, og første tur med titanium ovn ga helt klart mersmak. Sjekket sømmer og løsninger, helt grei kvalitet mtp bruket.

To av husets tre pelsar. Den tredje seier mjau og har eige herskap. Når den minste ertelusa avbilda her har fått sin første vinter på baken, kjem det vonleg ein kvalp til. 3 stk fordelt på hushaldningas 2 tofotingar har me funne ut truleg er høveleg. Då bevegar med oss noko lunde likt gjennom terrenget. Fascinerande kor avl virkar, å sjå kor framdriftsønsket skin gjennom tidleg med desse bikkjene.

Nå begynner det å bli en del Optimus brennere her! 2 x 111 3 x 111T 1 x 8r 1 x Ranger 10 Men lurte om om det er noen som har tilgang på en G dyse (Bensin)? Har lyst til å anskaffe en sånn til den grønne 111T brenneren jeg har. Den går godt på bensin, men per nå med en M dyse. Virker å være utfordrende å oppdrive. Har prøvd Forsvarsbrukt og Helge Johansen

Etter at jeg skaffet meg silkeliner har jeg nesten alltid både den og ullundertøy i soveposen (spesielt på vinterstid) og føler det hjelper litt på å holde bedre på varmen. Det er tross alt et ekstra lag den varme lufta må komme seg ut av. Dette i tillegg til den selvsagte hygieniske/vaskevedlikehold fordelen her. En annen fordel med linerpose er om det er litt for varmt for å lukke soveposen helt igjen, men også litt for kjølig til å ligge med den delvis åpen. Da gjør lineren det "perfekt" å ligge med åpning i soveposen. Varmen forsvinner ikke rett ut av posen uten motstand. Veldig undervurdert! Spesielt sammen med soveposer med 3 glidere på glidelåsen. Da kan du lage deg en luftelomme så stor du vil og hvor du vil langs glidelåsen. Linerposen jeg bruker er en RAB Ascent Silk liner (mummy-fasong). Denne har jeg veid til 132g og jeg opplever den som veldig romslig, relativt glatt og lite til bry. Åpningen og "hetta" er også stor. Litt tilvenning må beregnes i starten. Varmen er selvfølgelig ikke sammenlignbart med en ekstra sovepose utenpå vinterposen. Det blir som å sammenligne epler og pærer. Men om målet er varmest mulig og best kondenshåndtering, så ja takk begge deler. Ut i fra trådstarters link til sovepose, så regner jeg med at det ikke er snakk om vinterbruk uansett.

Jeg kan ikke se at det finnes absolutte argumenter mot noen av alternativene. Jeg likte M77 godt helt fra barneskolen til godt forbi førstegangstjenesten, men fra ca. midt i førstegangstjenesten frem til midten/slutten av 20-årene ble de gradvis faset ut til fordel for andre sko og støvler. Jeg vil fortsatt si at M77 er en OK allround støvel, mer enn god nok til å gjennomføre 3-mila, og den ble i mitt tilfelle hovedsakelig blitt byttet ut til fordel for mer spesialisert skotøy som er bedre tilpasset spesifikke behov. Det sagt, da jeg for en tid tilbake kjøpte ett par M77 av nostalgiske årsaker, gikk jeg ikke mange meter før jeg innså at min tid med M77 er forbi. De siste årene har jeg utelukkende brukt skotøy uten hæl og med null eller tilnærmet null drop. Å gå tilbake til opphøyet hæl var nå blitt helt naturstridig for meg. Som du sier, kroppen kan tilvennes det meste med trening, men jeg ser ikke noe grunn til å trene inn en unaturlig fotstilling når jeg kan unngå det. Iaf. ikke nå som jeg er sivilist og kan velge hva jeg vil. I en stridssituasjon ville jeg valgt det fottøyet som gir størst sjanse for å overleve, hvis det er tid til å velge. På vinterstid er det definitivt høye støvler, men på barmark - spesielt når en skal bevege seg rakt og / eller på hardt underlag, så kan en joggesko være bedre. Har konsekvent brukt løpesko uten membran på fjellturer sommer og høst de siste årene og kommer neppe til å gå tilbake til fjellsko. Nå er jo en militærstøvel gjerne valgt utfra en helhetlig tankegang om PPE og sånn sett vil de færreste joggesko gi tilstrekkelig beskyttelse mot varme/kulde, kjemikalier, splinter osv, så det vil i de fleste sammenhenger være førstevalget, men god beskyttelse hjelper jo lite hvis du ikke beveger deg rask nok.

I am 183 cm tall and have the Rago X-Trem sleeping bag. It's a really good bag, and the temperature rating is just as it says for me(how your body matches the defined standard is individual). I can sleep comfortably in this bag down to -16 ish. I usually have a small outer bag on for both condensation handling and temp boost. The best things about the Rago is the extremely good fit (you dont feel restricted) and the down "krage" (english word??) which is great for ensuring that warm air does not escape the bag through the opening. The hood and adjustment thingies for it are also very comfortable and easy to use. I am packing it later today for this weekend's trip and can show you it compressed (if I remember). The bag fits easily in most larger backpacks and is just marginally larger in pack size than my old Helsport Alts 3-season sleeping bag.

Fjellsport selger Helsport Lofoten SL 3 til 3999,-. Det må da være et røverkjøp? Samme teltet ligger på Helsport-outlet til 8190,-, da med 30 % rabatt.. https://www.fjellsport.no/merker/helsport/helsport-lofoten-superlight-3-camp-blue?channable=03cf4a6964003130392d32393035b7&utm_campaign=&utm_content=&utm_source=prisjakt.no&utm_medium=cpc&utm_term=&variantId=109-2905

Hvor ofte man må tisse, eller hvor fort væsken renner ut igjen, er noe man blir veldig bevisst på når man skal eks. Padle langt i kajakk. Da er man jo låst i båten, og ligger man midtfjords i frisk bris med over to timer til land får man kjenne på det hvis man blir pissetrengt… Meg, og en kompis, har prøvd litt forskjellige sportsdrikker som er både med ut uten energi (sukker). For det første er de med energi/sukker ikke egnet for langturer hvis det går langt mellom hver gang du kan vaske drikkesystemet ditt. Særlig om det er snakk om Camelback pose og den slags, det vokser bakterier i sakene. For det andre er fellesnevneren at vi må tisse mye oftere om vi bruker pulver i vannet, selv om vi oftest bare bruker 1/3 del eller halvparten av oppgitt mengde. Jeg antar det må skyldes at vi allerede får nok (for mye) salt via maten vi spiser ila dagen, og når det også tilføres via drikken blir det enda mer som skal vannes ut av kroppen. Jeg tror man skal svette veldig mye for at ett norskt kosthold gjør at du haver i underskudd på salt, vi får som oftest for mye. Jeg fortsetter allikevel med små mengder sukkerfritt energipulver på langtur når jeg bruker camelback pose, for de gir plastsmak på vannet. Men til all annen aktivitet er jeg gått over til flasker med rent vann. Jeg hadde heller ikke bekymret meg for å gå tom for drikke under marsjen, selv om jeg tror det er udigg å sette seg ned i vind på fjellet å fyre brenner for å smelte snø. Om man går tom for drikke noen timer før man er framme, er konsekvensen at man blir litt tørst før man er framme. Det tåler man fint ene guide jeg gikk med på Høgruta på ski, gjennom jotunheimen, klarte seg med 0,5 liter Nalgene flaske i lommen. Så det er definitivt personlig hvor mye man trenger under marsjen ja. Jeg bærte 0,6 liter på skulderstroppen, og bruke en tom 1-liters juiceflaske i sekken. Lå jeg den inn mot ryggen frøs den ikke.

Nå har det seg slik at jeg har begge, både Rivercrosser 205 som var min første packraft og Nano SL. 😁 Holdbarheten på en Rivercrosser er som hvilken som helst annen packraft. Denne kan jeg fint dra over bakken og den tåler det meste. Nano SL er helt noe annet. Den er mye tynnere og jeg gjør mitt beste for å unngå steiner og liknende med den. Du kjenner at den er tynn. Og når du padler i dem så er de veldig like. Den største forskjellen er hvor mye plass der tar. Rivercrosser 205 veier dobbelt så mye som Nano SL, men det legger jeg egentlig ikke så mye merke til. Men det at den også er ganske nøyaktig dobbelt så stor, det merkes. Derfor blir Rivercrosser lite brukt nå, for meg er dette en utlånspackraft. Mens Nano SL er med over alt bare sånn i tilfellet jeg trenger den. Det sagt så er det ikke alltid så morro å fiske fra packraft, de er veldig lite retningsstabile, og veldig utsatt for vind, og selv en liten 7 grams spinner drar deg rundt. For min del har jeg totalt 3 packrafter, og jeg ville egentlig ha anbefalt alle. Men samtidig så er det Anfibio nano som er den som faktisk er med over alt. Jeg kunne glatt ha solgt de to andre. Ikke fordi de er dårlige men fordi jeg heller har med meg en liten en. Forøvrig ville jeg ha sett på Anfibio Rebel 2K over Rivercrosser, da går du litt i motsatt retning men det er en fullverdig packraft som vil være finere å fiske fra.

Hei Jeg har brukt Garmin Tempe med først Fenix 3 og nå fenix 6. Jeg har den festet til sekken som ligger i forteltet eller så tar jeg den av og henger den på en bardun om jeg vil ha eksakt utetemperatur i løp av natta. Du får opp nåværende og max/min for siste døgn eller noe. På Fenix 3 syntes jeg det var litt kluss siden jeg ikke fikk opp temp på klokka om tempe ikke var koblet til, den ville bare vise temperatur fra Tempe enheten med mindre jeg fjernet den helt fra tilkoblede enheter på klokka. På fenix 6 fungerer dette mye bedre, der viser klokka temp som normalt hvis ikke enheten er innenfor rekkevidde. Det tar noen ganger litt tid før enheten kobler til. Enten går kan inn i enheter og velger tempe på klokka, men det ser også ut som den kobler til om man åpner en aktivitet (trenger ikke trykke start, bare velge en løpeøkt, vente i et par sek og gå ut igjen. Totalt syntes jeg det er en kjekk liten sak som ikke veier noe eller tar plass og som alltid kan være med på turen. Fester du den i en stopp på sekken sitter den svært godt.

En gjennomsnittlig person utånder vel knappe literen med væske gjennom døgnet (mener jeg har hørt ca. en halvliter per natt tidligere), og da sikkert noe mindre under hvile på natta enn aktivitet på dagen, i tillegg til noe svette. Så kanskje ca. 3–5 dL avhengig av kropp, temperatur og sånt?

Denne tråden, med tilstøtende avleggere får allerede lommeboka til å skjelve. Men det gjør absolutt ingenting. Til forskjell fra mange andre kjøp som rettferdiggjøres med en potensiell marginal forbedring av turopplevelsen, så er varme føtter i en helt annen liga ifht. hvordan det påvirker turopplevelsen. Og takket være denne tråden + de andre som jeg også har lest og funnet mye nyttig informasjon i tidligere, så fikk jeg en påminnelse før årets fryse-sesong har kommet ordentlig i gang. Så til forskjell fra tidligere år, der jeg gjerne 3-4 dager før avreise til en eller annen vintertur kommer på at det er stort forbedringspotensiale på fottøy-fronten, desperat tråler nettet etter noe som kan funke, som kanskje kommer fram tidsnok og som ikke koster en arm og ei nyre, så kan jeg i år ta meg god tid og med litt flaks handle til priser forbeholdt mørke, enslige netthandlere. Helt sikker på resultatet er en aldri før en har prøvd, men finner jeg riktig løsning her så er det verdt mye mer enn pengene som ble brukt.

på tilbud nå: https://sportoutlet.no/friluft-&-fritid/lykter/product/115152?c=59 Denne lille lykten har overrasket meg stort, og er nå alltid med i bukselommen eller henger på beltehempen på buksen. Det er helt utrolig hvor ofte man kan få bruk for en slik liten sak, om den er med på kroppen hele tiden, særlig i den mørke årstiden (man skjønner det ikke før man har prøvd). LMNTS Jarle Lommelykt. 17 gram, 200 lumen (turbo). Den tilsvarer Nitecore TIKI, i hovedsak, (det er samme skall og knapp). Sammenlignet med Nitecore sin dyrere lykt har LMNTS Jarle: - litt lavere lysstyrke på maks (turbo) - enklere betjening, og kun èn lysdiode pluss ladeindikator (lyser rødt inntil lading er ferdig). - Jarle har større batterikapasitet - Jarle har USB-C lading (Nitecore har micro-USB, kanskje nyeste har USB-C kan det se ut som). - gJarle har mangnet i hekken, det har ikke Nitecore. Veldig kjekt når man fyller spylervæske f.eks. Jeg har tatt noen runder sort elektrikerteip rundt, det er kjekt å ha hvis man trenger det til noe, og den blir mer behagelig å holde mellom tennene om man skulle trenge det. Karabinen jeg har satt på følger ikke med (kun nøkkelringen er med).

Proviantering underveis er nok lurt, ja. Norge på tvers er ikke Canada på tvers (dessverre eller heldigvis), og det er bare å ta med seg den positive biten. Sånn som jeg ser kartet og mulig rute, så er det to som peker seg ut: overgangen Dovrefjell-Rondane og Alvdal. Sistnevnte er grei. Med hensyn til D-R, så kan det være en tanke å sjekke tog,- og busstider. Om dere kommer ned på f.eks Kongsvoll, så er en tur-retur til Dombås eller Oppdal for påfyll av matposen nærliggende. Underveis har dere også flere DNT-hytter, så dere sulter neppe ihjel Tid på tur er forunderlige saker og det er ikke til å lure på at timeplanen får en strekk. Skulle jeg gått den turen med et utgangspunkt på ca 3 mil om dagen, så er det 3 uker +. Kan jo gå til første proviantering og gjøre regnskap der. Kommer dere dit på mindre enn 5 dager, så har du ikke bommet. Det er også et spørsmål med målene for turen. Hvis det er Åndalsnes-Sølen så fort som mulig, så er det en greie. Hvis dere vil ha tid til avstikkere som f.eks Snøhetta og Høgronden, vel det tar mer tid enn raskeste vei. Bør også legge inn en eller to "full stopp" dager. Mest aktuelt i starten. Med mindre det er noe dere må rekke, så ville jeg hatt full åpning i kalenderen for turen. Det er en ting å løpe for å rekke middagen på DNT-hytta der fremme, men en helt annen ting å måtte stresse hele tiden for å nå et mål om 10 dager, 12 timer og 2 minutter. Typisk for en såpass lang tur er at formen blir bedre. Eller kanskje er det perspektivet som endrer seg. I alle fall; Sølen kommer til å bli den letteste toppen dere går opp til.

Ja helt utrolig, og noe jeg ikke visste om, så gøy å oppleve og lære noe nytt. Når man er 2-3 personer på litt lengre/tyngre tur så deler man bare på utstyret. No problem. Nå jeg har fått testet og satt rutinene selv med det nye oppsettet, så tar jeg med et barnebarn på 8år på en lett overnattingstur. Går helt fint å få med alt av utstyr på kortere turer.

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.