Søk i nettsamfunnet

Har fått blod på tann og ønsker meg flere topper jeg kan trene på i påvente av nye eventyr turene kan gjerne være lange, så lenge utsikten er verdt det. Ønsker helst å bruke tid på å gå, fremfor å kjøre bil. Kom gjerne med forslag. Er ikke erfaren, men i relativt god fysisk form.

Har satt opp ei pakkliste i Excel, veide hver ting for og få en oversikt hvor mye utstyret egentlig veier. (lettere og ta bort unødvendige ting da). Målet var å komme under 20 kg. Noen som vet hvordan man laster opp Excel-arket som bilde? Takker for alle tips Pakkliste 3 ukers tur PDF.pdf

Skal kjøpe meg en ny sekk. Valget har egentlig falt på Osprey Talon. Lurer på om jeg skal velge 11 eller 22. Brukes i utg.p. til korte turer. Løping, sykling, korte fjellturer etc. Hadde egentlig tenkt på 11 ltr men er redd for at den kan bli litt i minste laget. 22 ltr er mer fleksibel mtp størrelse. Spørsmålet mitt er egentlig hvordan er 22 ltr med tanke på lite innhold, blir den slarkete og "stor" når jeg bare har med vindjakke, matpakke og litt drikke. Espen

Kjøpte meg en helsport fjellduk x-strem(foret) i dag. Har også en ajungilak 3-sesongs sovepose(comf.temp -5). Neste uke går turen til eggedal. Det blir relativt kaldt, 10-15 blåe. Har planer om å bruke fjellduken utenpå soveposen. Noen som har erfaringer iforhold til om dette kan bli kaldt?? Blir det stor fuktighet mellom lagene? tips?

Flere ble også skadeskutt og det vites ikke om disse lever eller ei. Totalt 27 ulver skal skytes innen 15. februar. I tillegg kommer årets valper som neppe klarer seg hvis foreldrene blir skutt. Kjør debatt!

I skrivende stund ligger undertegnede i svalbard 3 teltet mitt og kompisen min i sitt svalbard high 3 telt på sotra utenfor Bergen. Vi har kjøpt nye telt begge med få mnd mellomrom. Primusen suser i bakgrunnen, og temperaturen er upåklagelig med primusens traktor MSR. Plassen i teltene er gode, stort fortelt og stor sove avdeling. Fargene er lette å finne i naturen med røde og gule farger i tilfelle man skulle være ute for uheldig episode. Disse teltene er jo ekstrem telt, og har vært med på polene så vel som verdens høyeste fjell. Jeg har kvittet meg med orginal trekket, og dedikert en egen vanntett og komprimerbar pakksekk på 40 liter til teltet som pakkes i tursekken. Det er jammen deilig å bare ligge i teltet og kikke ut på stjernene. Imorgen skal det muligens regne og blåse endel, så da får vi testet ytterligere. Disse teltene skal jo tåle mye vind, så er nesten synd det ikke blåser mer. Vel det er på tide å krype opp i carinthia posen og lukke øynene noen timer. Natta

Etter noen uker med avlyste overnattingsturer bestemte eldstemann (16år) og jeg at vi skulle prøve fiskelykken akkurat denne helga - Litt dårlig værmelding med kuling styrke 15 natt til søndag.. Men ingen nedbør.. Vi hadde vært nede ved teltplassen for to uker siden - ski og pulk må vite - og lagt ned et depot - 2 poser ved, bensin og parafin, telt, 3 kasser - type plast med "klips lokkk" av den store typen med tørr mat og annet småutstyr. Etter en halvtimes kjøretur ut fra Kjøllefjord (hovedstaden på Nordkyn) lastet vi av - Litt ekstra ved, soveposer og ekstraklær samt ferskmat - gjorde at vi fikk lette pulker. Temperaturen var minus 12 - det var mørkt - men vi var kjente i området og med godt lys fra led lenser lykter la vi i vei. Turen innover på i overkant av 5 km gikk greit - lette pulker og lite vind. Navigasjon i mørke er likevel ikke enkelt - området er flatt med små konturer og lyktene (H-7 og H14) klarer ikke å skaffe den oversikten som det å se horisonten gir. Etter et par stopp for å sjekke gps var vi framme på under en time. Depoet hadde jeg merket av på gps og i tillegg hadde jeg satt opp en meter lang stokk for å merke nøyaktig hvor vi skulle grave. Vel framme ser jeg at landskapet har forandret seg radikalt siden vi sist var der - Hvor var den store steinen jeg hadde brukt som punkt? Etter litt speiding finner vi merket - 15 cm over snøen... I løpet av to uker har vinden flyttet mengder med snø og lagt det rett over depotet! Fram med spadene - og iløpet av et kvarter med iherdig graving hadde vi fått fram alt utstyret. På turen innover hadde det klarnet opp. Terrenget var svakt hellende og vi viste at under slike forhold var plassen en kuldegrop. Jeg kjente at øyenvippene frøs - og sjekket temperaturen - I løpet av halvannen time og 50 høydemeter ned var temperaturen 21 minus... En svak vind fra sør var signalet - sett igang med telt, primus - etabler leir! Dette har vi drillet på mange ganger - tråkker god teltplass - pakker ut og passer på å putte telt og stangposer poser på "lomma" - "Du tar stengene, jeg ordner duken og pluggene" - Det blir stille - "Du pappa - det er ikke strikk, stengene går ikke i sammen". Skjønner med en gang at kulda har tatt knekken på strikkeffekten - men første gangen jeg opplever den så total - stangleddene henger på en lang taustump.. Her må vi bare dra "strikken" stram og lage en knute. En liten metall splint satt i enden - fastfrosset - får den ikke løs med fingrene - tar den med tennene - "frost" - pang så er leppene frosset fast - det var det munnsåret tenker jeg og tar fram Leathermannen til bruk på de neste stengene. Vi bruker over en halvtime på å reise teltet - duken er stiv - kanalene har krympet maksimalt og stangleddene detter fra hverandre - i tillegg var stangkoppen så trang at stang + "taustump" ikke fikk plass og måtte presses, slåes ned... Den som tror at dette kunne gjøres med votter eller hansker på tar helt feil - her måtte det bar never til.. Vel inne i teltet kommer Hikern 111 fram - stillebrenner - samt omnifuel - med et så stort telt kjører vi to primuser for å få det skikkelig varmt. Etter varm drikke kommer speka rypebryst og tørka reinhjerte på bordet - Menst eldstekaren setter ut et par stikker fikser jeg resten av bardunene, smelter snø på termos og organiserer leiren - etterhvert slåes bråkebrenneren av - vi kryper i posen med hikern mellom oss - leser nooen sider i Pelsjegerliv - søvnen kommer sigende og alt slåes av.. Dag 2: Våkner opp etter en god natt i varm sovepose - hodelykta rundt ullvang lua - finner mobilen - klokka er halvsju - ligger en halvtime i posen før jeg forvarmer primusen og kjenner at varmen i teltet brer seg. Slår opp på yr.no og ser at værmeldingen har forværret seg - liten storm 21 fra klokken 8 i kveld. Vinden skal øke på fra klokka 2 til liten kuling.. Men her oppe på fjellet lyser sola -det er vindstille og temperaturen stiger - kun 8 minus. Etter ostesmørbrød (en egen kunst) på primus - kaffe - finner vi ut: Vi fisker hele dagen og blir til søndag - da er det minket ned til liten kuling - og vi kan gå til veien. Etter som eldstemann fisker på ulike vann øker vinden sakte men sikkert. Med et høyt telt som jeg av erfaring er vindutsatt i kuling starter arbeidet - Her må det settes opp levegg. Den beste skavlen er 80 meter borte - fem store blokker skjæres ut og legges på pulken og dras bort til teltet - det blir mange turer.. Med en mur på 1,5 meter høy må blokkene være massive! Vinden øker stadig på og "stein bruddet" må tømmes for snø mellom hver ladning - vinden dreier litt og jeg forlenger muren med to meter. Går i møte med eldstemann og finner han på et lite vann - mye småfisk - men også to ørreter på rundt 8 hg. Liten kuling når vi kommer tilbake til teltet. Her gjelder det å ha kontroll på alt utstyr. Pulker og ski/staver settes opp mot muren for å stø den av. Vi inntar teltet med middag - reinsdyrfilet, sopp og sjalottlauk - rislunsj - kaffe og jeger til meg... Vinden øker stadig på - skikkelig risting - siste melding oppdatert kl 19: Liten storm 23 inntreffer k l0400, alle veier stengt.. Snakker hjem og beroliger - Vi er forberedt - med gode poser og levegg er det bare snøen som kan ta teltet - vi ligger bak en festningsmur. Dag 3: Våkner kl 6 med kraftig uling og risting i teltet - sovner likevel etter fem minutter... Klokken 8 er det frokost - tar meg en tur på naturens vegne og ser at teltet ligger innhulet - men ike nedpresset i masse snø - Med den kulingen det er velger vi å gå mens det er lyst - Det tar sin tid å bryte leir under slike forhold-teltet må graves fram med forsiktighet - plugger må samles - pilker må hentes inn - pulker må ristes tomme for snø...Starter kl 13 mot veien - fiskebein på nesten flat mark mot vinden - men vi skal vestover - kulingen kommer fra siden (sørsørøst), med en liten dreing bakfra. Midtveis er det pause for drikke og energi - kjeks og sjokolade. Vinden minker mens vi går og etter to timer når vi bilen - tørste - vi laster inn og deler den red bullen vi har tatt oss med fram og tilbake...! Veien var åpent og vi tøffer bak brøytebilen til Kjøllefjord - til verdens beste søndagsmiddag! Konklusjon: Depot turer kan virke besnærende - her deler vi opp utstyret vi tar med oss og venter på god melding til å ta oss en helg. Det vi ikke tenker på er: 1. Av en eller annen grunn finner vi ike depoet - dårlig vær, merking (husk Scott!!) 2. Utstyr i depoet er fungerer ikke som det skal - er ødelagt - eller spist opp (pakk godt - rev liker real turmat). 3. På veien til depoet har du brukt for utstyr som allerede ligger der for å foreta en biuavk. Etter massevis av døgn i naturen fikk jeg en liten vekker den helgen - God Tur!

http://peakbook.org/tour/30691/Magisk+dag+over+Mauken.html Endelig ble det tid til en skikkelig fjelltur igjen! Etter første permisjon fikk jeg rasket med meg fjellski og utstyr opp igjen som jeg kommer til å bruke flittig resten av året jeg er stasjonert her oppe i Bardufoss. Fikk med meg en kompis på tur denne fantastiske søndagen. Egentlig hadde vi sett for oss en spiss tind sammen med kugo10 (Kent Hugo Norheim), men på grunn av den store skredfaren som har rådd den siste tida satset vi heller på noen lavereliggende topper vest i Maukenmassivet. Etter en kjapp frokost fikk vi på oss sekken og rakk akkurat bussen som gikk nordover mot Tromsø. Med militærrabatt er det nesten gratis å reise kollektivt her oppe! Hoppet av ved Lundberg i Takelvdalen. Målet for turen var en travers over til Fleskmoen og stikke innom Myrefjellet og Helgemauken. Snøen var ikke så dyp og løs som vi fryktet så det gikk relativt radig opp gjennom bjørkeskogen mot Myrefjellet. Nysnøen glitret i solskinnet og vi var begge enige om at langt bedre kunne det ikke bli akkurat nå. Krysset en skiløype som visstnok går fra Målselv fjellandsby og gjennom Rognmoskardet, temmelig trafikkert her Deilig å komme opp på ryggen og få sola rett i fleisen, litt av en utsikt vi fikk også! Ryggen opp mot Myrefjellet var delvis avblåst, men det gikk greit å ta seg fram. Ofte blir det slik at man går litt spredt når det er motbakke, man er uansett så anpusten at det blir slitsomt å skulle prate og være sosial samtidig. Først når vi nådde toppvarden kunne vi la gleden og entusiasmen slippe fri. Superlativene stod i kø, bildene får fortelle resten... Vi returnerte ned mot Rognmoskardet via en scooterløype som gikk i dalføret sørvest for toppen. Det var herlig å renne ned i løssnøen mot skaret, dog uten randoski. Jarle har stått en del nedoverski før så det ble ikke så mye venting som normalt. Gikk kun på blåswix opp på Helgemauken, ikke det samme festet som med feller, men det gikk det og. Det blåste en god del på toppen så vi ble ikke så altfor lenge, bussen tilbake gikk dessuten om bare litt over en time. Rennet ned gjennom skogen ble et kapittel for seg, men det ble preget av mye moro i starten og mer «la-det-stå-til» gjennom skogen på slutten som satte improvisasjonsevnen på spill. Vi hadde ikke mye tid før bussen gikk så vi krysset Målselva på isen og kom oss bort til E6`en. Bussholdeplassen på Fleskmoen var lenger oppe enn jeg trodde, så vi kjappet oss bortover langs veien, og nådde den helt i siste liten, puh! Vel inne på bussen kunne vi konstatere at dette ble en 100 % vellykket tur, dette var jammen noe annet enn å råtne på brakka i leiren som så mange andre hadde gjort denne dagen. Burgeren på Jonnys bistro smakte utmerket. Takk for turen, Jarle!

Filmet på Goksjø i Sandefjord/Larvik/Andebu i midten av januar.

noen som har testet det nye fjellheimen teltet? 3 manns telt under 2 kg! hva tror dere om slitestyrken? http://www.helsport.no/no/produkter/TELT/_Pro/Fjellheimen_Superlight_3_Camp

Hei! Helt først en liten "advarsel" om at jeg er helt ny her, så en liten beklagelse på forhånd om ting blir litt rotete til å begynne med Så til mitt spørsmål: Jeg og min samboer har såvidt begynt å snakke om en lengere fjell-tur til Sommeren (2012), men er litt usikre på hvor vi skal legge turen i denne tidsperioden. Vi er begge godt vant med fjellet, og har flere ukes og 14 dagers turer bak oss, både toppturer (glittertind,kyrkja,etc) og andre fjellturer, å har sett store deler av bla. Jotunheimen, derfor tenker jeg litt på et annet sted enn dette. Vi er begge langt over middels engasjert i friluftliv og fjell, og er begge veldig aktive, både med vanlig kondisjon og styrketrening, og turer i skog og fjell. Det vi ser for oss i disse 3 ukene er og oppleve fjellet og den vannvittige flotte opplevelsen fjellet kan gi! Det bør ikke nødvendigvis innebære så mange topper eller så vannvittig utfordrende terreng ( selvom dette selvfølgelig ikke er til NOE hinder), det viktigste er og se,oppleve,å kose seg. Vi har også 2 hunder vi skal ha med på denne turen ( 1 Border Collie og 1 retriever. For dere som ikke er så kjent med hund, så er dette meget aktive hunder på mellom 20 og 30 kg, og omlag 50-65 cm i rygghøyde. De er begge veldig godt trent, å går i fjellet hver helg, samt omlag 1,5 time i skog hver dag, i tillegg til treninger,joggeturer,osv) SÅ til spørsmålet mitt!! Har dere noe forslag til hvor vi kan legge denne 3 ukers turen? med tanke på å ha med våre 2 hunder,osv. Vi tenker at det absolutt går ann å benytte seg av DNT hytter, men er heller ikke ukjente med tanken på å ha med et telt, noe vi også har erfaring med fra tidligere : ) Alle svar motas med stor takk, så håper jeg ikke jeg har "rotet" alt for mye her nå, da må dere allefall bare gi meg beskjed : ) Hilsen ei jente som er LITT over middels glad i skog og fjell : )

Hallo! Jeg ser etter et 2-3 mannstelt i prisklassen rundt 2000 kroner. Snakket med gutta på Magasinet i Oslo, og de anbefalte(selvfølgelig) deres "eget" telt, som heter Dovrefjell 3 manns-telt. Vekten er ca 3,5 kilo totalt, og teltet koster 1999.. Er det noen som har noen erfaringer om dette teltet? Eller burde jeg heller gått for Bergans Compact light 2 manns-telt til 2299 kroner? Eller er det noen andre telt som anbefales? Skal få plass til 2 personer pluss hund i fortelt.. Her er teltet: http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=-5040&prodid=4652 Bergans-teltet her: http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=-5040&prodid=6698

Hallo jeg har et Helsport Bygdin 3 telt, og lurer på om jeg kanskje heller burde kjøpe meg en ringstind light 2 istedet. Jeg ønsker å dra alene en 10 dagers tur med forflyttninger. Jeg ønsker helst å oppbevare sekk og utstyr + ha matlaging inni et fortelt, men vet ikke helt. Hva er mer praktisk å gjøre til en slik tur?

Jeg klarte ikke å motstå fristelsen da jeg fikk tilbudet av Morten om å bli med til Soleibotntind og dens sekundærtopper. En skikkelig morsom og passe kort travers. Les mer her: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/07/soleibotntraversen.html

Værmeldingen så lovende ut da vi ankom Leirvassbu dagen før denne turen. Etter tre rolige dager på Bjørn-Evens hytte var det på tide med en lang og spennende tur. Det hadde sluttet å regne noen timer før vi la i vei fra Leirvassbu mot Olavsbu. På Høgvaglen fikk vi se morgensola bre seg over Gjendealpene et stykke unna. Skydekket var nokså skiftende, men stort sett pent vær med enkelte dotter rundt tindene. Etter å ha fylt opp vannflaskene ga vi på opp mot Skarddalstinden (2100), dagens første topp. Vi først nå at det lå snø på de høyeste toppene, blant annet Visbretind, Bukkehøe, Hellstugutind og Knutsholstind. På ryggen videre mot Skarddalseggje lå det mye våt og glatt navlelav, så vi måtte trå varsomt. Det tjuknet litt til nå, men med enkelte åpnenbaringer. Vi angret på at vi ikke hadde med en kikkert slik at vi kunne titte etter sekken til Bjørn-Even i Rauddalseggjes nordflanke. Nå bratnet det til! Vi visste at det var lett klatring opp mot Skarddalseggje (2159) og var nokså spente på hvordan det ville bli. Sondre følte at opptaket i starten var ekkelt på grunn av fraværet av bøttetak og glatt fjell. Bjørn-Even syntes at det heller var verre lenger oppe. Vi prøvde å følge ryggen hele veien, og etter det første opptaket var det stort sett enkel klatring, klyving og en luftig egg. Vi fortsatte ganske umiddelbart å fortsette ned østryggen mot Skarddalen på grunn av tjukk tåke ved toppvarden. Planen var nå å gå videre over Rauddalseggjes to topper før vi sjekket inn på Olavsbu. Men Bjørn-Even begynte å kjenne smerter i venstre kne etter bakkene ned fra Skarddalseggje. Vi tok en pause og diskuterte situasjonen. Det endte opp med at han ville fullføre planen, tøft gjort! Vi passerte Skarddalselva på en snøbro like nedenfor utoset og tok fatt på bakkene opp mot Austre Rauddalseggje (1936). På vei oppover støttet vi på noen reinsdyr som aldeles ikke hadde tenkt til å angripe oss, de bare løp sin vei. Planen var å forsøke oss på den lite beskrevne ruta mellom Austre og Midtre Rauddalseggje (2016). Det eneste vi visste var at det skulle være en smal egg og klatring grad 2-3. Den beskrivelsen stemmer på en prikk! Først var det litt klyving før vi måtte over en knivskarp egg som helte nedover med et lite hakk i bunnen (utsatt der!). Så kløv vi opp på en pinakkel med et skråsva på den ene siden. Det er høyt ned på alle kanter, men ikke vanskelig. Etter pinakkelen krabbet vi oss over en egg som er ca. 1/2 meter bred og 10-15 meter lang før klatringen opp til Midtre Rauddalseggje tok til. Det var stort sett klatring mellom store blokker. Grad 2-3 er nok ganske rimelig å sette her. Øverst er det nok mest utsatt. Vi fant tre slynger, så det har garantert vært noen her før oss i nyere tid. Etter å ha pustet ut og pulsen sank til under terskel fortsatte vi ned til skaret mot Store Rauddalseggje (2168). Bjørn-Even likte ikke klyvingen ned her. Ikke at det var skummelt, bare slitsomt og irriterende grunnet mye hopping blant blokker som sliter på knærne. Vi fikk en telefon fra Gråbein på Fjellforum som lurte på om vi skulle ta en tur sammen neste dag. Det kunne vi dessverre ikke siden vi da var på Olavsbu, men gjerne en gang senere! Sekkene ble satt igjen i skaret mens vi trasket opp til toppen. Utsikten herfra var fenomenal! Bjørn-Even lurte på om vi skulle rive ned toppvarden som hevn for at fjellet ”tok” sekken, men vi lot det være. Vi tittet ut på kanten mot vesthammeren og Bjørn-Even fortalte hvor langt han gikk og pekte på svaet der sekken ramlet utfor. Ingen sekk var å se nede på breen foreløpig, men vi var likevel optimister. Ned til Skarddalen kunne vi skli ned mange snøfonner, så det ble en billig tur ned. Vi beregnet sånn omtrent hvor sekken kunne ligge og kløv oss oppover svaene til ingenmannsland under Rauddalseggje. Utrolig nok fikk Sondre øye på noe rødt til høyre for oss. Det var lua til Bjørn-Even! Sekken lå like ved, og en knust matboks lå også i nærheten. Hurra! Men sekken hadde åpnet seg i fallet så fjellstøvlene og den gule Norrønna Falketind-jakka var borte vekk. Likevel virket både mobilen og MP3-spilleren etter å ha falt fra 2100 til 1800 moh! Noen gråe skyer var å skimte ved Austre Rauddalstinden så vi var ikke sene med å komme oss videre. Vi passerte breen under Rauddalseggje, og helt øverst lå det jaggu meg flere store, dype og åpne sprekker! Tre stykker måtte vi hoppe over, og vi følte oss ikke veldig trygge. Nede i sprekken hørtes en dyster rumling av vann, det var akkurat som om breen hvisket ”kom ned til meg”. På Olavsbu møtte vi de samme hyttevaktene som var det da Bjørn-Even kom ned fra Rauddalseggje med klatresko 18. juli. De var glad for at han fortsatt var ved friskt mot! Neste dag hadde vi planer om Rauddalstindane og Høgvagltindane, men da været stort sett var grått og trist ble det hviledag (les: transportetappe Olavsbu-Leirvassbu). Den kvelden spiste vi en bedre middag (elggryte!) på Leirvassbu. Turdata: 12 timer 2450 høydemeter 25 km 4 topper > 2000 moh.

Halvor, meg og til og med boxeren Maja fikk en god natts søvn på koselige Leirvassbu. Været var meldt bra i forvegen, men da vekkerklokka kimet kl. 08.00 lå det tunge skyer rundt toppene. Æsj! Jeg hadde ikke lyst til å gå noen lang tur i gråvær, så vi sov en time til i håp om at det så lysere ut da. Det var ikke blitt noe merkbart bedre, men tur ble det uansett for i morgen var det meldt knallvær. Hvis ikke hadde vi nok reist hjem... Maja var glad for å være med, og hun fikk gå løs under oppsyn over Høgvaglen og inn i Semeldalsmunnen. Målet for dagen var Austre Rauddalstind og Høgvagltindane. Vi møtte et stort turfølge fra Olavsbu i det vi trasket oppover mot Rauddalsbandet. Jeg hadde lyst til å prøve å nå Austre Rauddalstind direkte fra nordøst, men da vi nærmet oss og det i tillegg kom en regnbyge tok vi ikke sjansen med tanke på at vi hadde med en lite fjellvant boxertispe. Vi trakk over noen snøfonner og inn i Simledalen. Her var det nokså goldt terreng øverst ved bandet, men lenger nedi dalen er det friskt og frodig. Opp mot Rauddalsryggen fulgte vi fjellskråningen opp mot pkt-1930. Her var det noen små hamre vi slet med å få med bikkja, og på slutten var det noen sva der bikkja klarte seg lettere enn meg og Halvor (hun har klør!). Det var flere tydelige sprekker på breen ved siden av så det var ikke noe sted å gå uten tau. Opp til Austre Rauddalstind ble det gradvis brattere, og vi satte igjen bikkja ved gul-punktet like før toppen. Her var det litt småutsatt klyvingen på venstre side av en hammer. Selv om det var vått følte ikke jeg det som noe skummelt. Null sikt ved toppvarden, jippi!! Ikke noe sted å slå seg ned så vi returnerte straks til hunden. Planene om Høgvagltind ble forkastet delvis på grunn av været, og delvis på grunn av at vi var usikre på om vi rakk middagen på Leirvassbu. Ned til Simledalen skle vi raskt ned fonna vest for 1930-toppen (se video). Etter det klarte vi å tulle oss inn i noen bratte hamre som vi lett kunne ha omgått lenger mot øst, men vi kom oss nå ned med tiden til hjelp. Simledalen var faktisk en nytelse å følge bort til Gravdalen. Storutla var litt kinkig å komme over, men vi fant til slutt et sted å komme over tørrskodd. Grusveien tilbake er ganske kjedelig å følge, og det føltes ut som en evighet tilbake til Leirvassbu. Vi tok en titt på nødbua Nøgla som ligger ved stiskillet mellom Leirvassbu, Gjendebu og Skogadalsbøen, et stilig krypinn som man sikkert setter pris på om man kommer utfor en snøstorm en kald vinternatt. Filmsnutt: Turdata: 8t 15min 1250 høydemeter 25 km 1 topp > 2000 moh.

Heisann! Jeg legger ut en link til turen jeg var på i sommer, til dere villmarkinger! Vi startet i Reisadalen og vandret innover viddene til finsk villmark. Dette er spennende områder med villmark og godt fiske. Når vi viste samene vi møtte på veien kartet vårt og viste hvor vi skulle hen, sa de "dokker skal inn i ødemarka dokker"! Jeg er ingen skjønnlitterær mann! Så jeg skriver rett fra levra! Håper dere syns det er interessant! http://heftig-villmark.blogspot.com/p/17-dager-i-samisk-lappland.html NB: HELE TURRAPPORTEN HAR JEG SKREVET UNDER HER, MEN DEN STÅR OGSÅ PÅ BLOGGEN MED BILDER. «SAMENES GJEMTE VILLMARK» Jeg og Petter skulle på en tur til sommern. Vi ville rett og slett oppleve eventyret. Et halvår i forveien var allerede planlegginga i gang. Jeg har sittet hjemme forran pcen å studert kart i flere sammenlagte timer for å bli «kjent» med områdene i nord for å danne meg et vist bilde av hvor vi skulle dra henn. Til slutt ble på en eller annen måte stedet vi skulle dra til valgt. Vi skulle starte i Reisadalen og bykse oss bortover og over finskegrensa. I disse øde områdene på kartet lokket store vidder som strakk seg over endeløse områder uten å bli brutt av veier eller bebyggelse, her kan vi finne eventyret, forhåpentligvis. Vi bestilte tidlig flybilletter til Tromsø og da var det bare å drømme seg bort å sette i gang forbredinga. Etter en ulidelig lang tid sto vi endelig på Gardermoen med tungt ladet sekker. Etter litt klabb og babb med innsjekkinga satt vi på flyet mot nord. Begge med stort mot, sommerfugler i magen og jeg hadde sterk forskjølelse og petter en sterk hodepine. «Jaja, vi skal nok gå det av oss.» I Tromsø var vi innom vinmonopololet og kjøpte noe av det sterkeste de selger for 19åringer på polet, Baylis. «Til å ha litt mjælk til kaffen!» som vi sa. Bussen fra Tromsø kjørte i tre timer til tettstedet Storslett. Herfra går det buss kunn to dager i uka på sommeren innover i Reisadalen. Vi skal fem mil innover og bussen går ikke før dagen etter. Vi vil gjerne innover i dag å spør busssjåføren om han veit om noen lokale som kanskje kan tilby skyss. Han var visst lokal og skulle se hva han kunne ordne. Senere kommer han tilbake med den gode nyheten, «æ ordna dokker skyss, men det e av ei samedame så dokk må vær snill!». «Flotters!», sier vi. Samedama er lita, rund og blid og veldig pratsom. Hennes mann kommer kjørende og vi får sitte i hver vår bil. For å holde samtalen gående spør Petter i vei med alt av spørsmål. Uviten spør han samedama, «hvor mange reinsdyr har dere?» Som en innøvd replikk svarer hun tilbake, «kor mange pænga har du i banken?». Disse samene bor innerst i dalen der veien slutter og er lommekjent i Reisadalen nasjonalpark, vi kunne ikke vært heldigere. Ettersom tonen var så god og samene virket så interessert i våre gjøremål i dagene framover blir vi bedt på kaffe og tørka reinskjøtt. Fikk også smake på reinbeinmarg, noe som rett som det var smakte smult. De kjørte oss til hvor et firhjulingspor skulle føre oss opp til vidda. Vi takket for den gode gjestfriheten og samen tok motvillig mot et par hundre kroner for skyssen. Med litt tørka reinkjøtt rikere bar det opp bakkene, vi er meget fornøyde med en så god start. Så var det myggen da. Den var til stede med en gang. Horder av mygg. På med myggolje å gå så fort en orker. Litt oppi dalen slår vi opp camp nr. 1. Begge er trøtte, slitne og smålig syke. Om 17 dager går går flyet hjem fra tromsø igjen. Jeg og Petter har gått på skole sammen i to år. Vi kjenner hverandre kunn gjennom skole. Begge hadde friluftsliv som programfag og der «fant vi hverandre». Bortsett fra det er det lite vi kjenner hverandre. Det blir spesielt og leve oppå hverandre så tett framover og innerst inne vet vi at det bare er et spørsmål om når det blir gnissninger og irritasjon mellom oss. Men vi er begge positivt innstilt og begge er gira på dagene foran oss. Det grunnleggende suget mot og interessen for naturen har vi begge. DAG 2 OG 3, INNSTILLE SEG TIL DET FRIE LIVET Det blir ikke så mye gåing. Vi slår camp etter noen få timer ved det store vannet Carajavri. Nå er vi oppe på vidda og nå skal vi hive stanga litt. Vi hiver og hiver og jeg starter turens fiskeopplevelser med ei fin røye på 300 gram. Ved dagens ende hadde vi fått 4 smukke røyer rundt samma størrelsen. De smakes og likes. Neste camp ligger ved et flott vann som het Ghakkojavri. Her klarte jeg å lure ei røye mens Petter fikk en Ørret. Kald norravind råder området og myggen er borte. Vinden løyer til kvelds og myggen er tilbake. SJØSAMER, LØS STORRØYE OG VÆRFAST Jo lenger vi går, jo mer følelsen av å være i ødeland får vi. Naturen er viddepreget med slake fjell rundt oss. En hævv av fiskevann linket sammen av små elver og bekker og frodig og grønt. Det er midt på slutten av juli og sommern steker, svetten renner og myggen surrer. Vi føler vi er i gang. Når vi har passert et fjellpass ligger en bred dal forran oss med et et vann som er delt i to. Tilsynelatende ser det ut til at vi kan krysse dem i midten for å sleppe å gå rundt. Det er slike feil man lærer av. På vei ned mot vannet får vi øye på et telt. Vi blir enige for å gå bort å hilse. Etter å ha vasset med vann opp til lårene og brukt unødvendig lang til på å krysse innsnevringen av vannet, går vi mot folkene. Jeg hopper lett over en liten bekk. Petter derimot skal kludre det til. Han tryner så mye som det er over hode mulig å gjøre i den lille bekken og ender på mirakuløst vis med hele kroppen under vann. Pesende etter luft stikker han hodet og kroppen opp det ser ut som han har svelget alt for mye vann. Jeg må le!! Vi hilser på de to fiskerne Lars og Nils. De er lokale og byr tvert på nykokt røye. «Ja takk!». Etter et par minutters løs prating står jeg med ei vodka flaske i hånden. Den går rundt og rundt mens praten pågår. Etter en god del runder og en god porsjon røye har tonen blitt såppas god at vi blir tilbydd å slå teltet rett ved deres. Kvelden blir lang og fin og etter å ha mista et par store røyer jeg hadde på kroken fant vi omsider fram til soveposen. Dagen derpå gikk tregt i starten. Nils kunne ikke sagt det bedre, «å ha med sprit på fjelle e det værste man kan finn på, man ork it å gjør en dritt dagen etter...» Nils og Lars er hva man kaller per definisjon sjøsamer. De har begge fast jobb men viser tegn til å ha levd et liv med mye fisking. Både i fjellet og på fjorden. Lars har mye kunnskap om samenes historie og nåværende situasjon og er like ivrig i å fortelle som vi er til å høre på. Utover dagen kvikner vi til og været viser seg fra sine beste sider. Sol, sol og stekende sol. Myggen trives også i dette været. Rastløsheten siger på og lysten på å vandre videre melder seg. Sekken pakkes og litt vemodig forlater vi våre nye kamerater. Det var virkelig et sterkt møte og gjestfriheten vi har møtt hittil gjør at vi vandrer videre i en lykkerus mens kveldssola farger landskapet. Det går jammen meg bra nå, vil hellet vare? MED BLIKKET RETTET MOT FINNLAND Det første målet vi har satt oss er ei hytte som som ligger på finskegrensa. Der har vi som mål å fiske, fråtse og bli et par netter. Et par dagers vandring og vi når hytta, Sidusghoppi. Her gluper vi i oss medbragt risengrynstgrøt og går over på finsk side for å fiske. Vi klatrer over reingjerdet som går langs grensa og får straks øye på turens første reinsdyr. Det er oppløftende for oss søringa. Vi hiver ut mark og dupp. Petter får småfisk. «DUNG!» så rykker det hardt i stanga mi. Pulsen min er høy og jeg skjelver av adrealinet når jeg trekker inn snøret og kjenner at det er en sværing jeg kjemper mot. Omsider ser vi beistet av en ørret. Petter anslår at gubben er på to kilo. Spenninga er høy og begge har ikke roen og handler stresset. Hoven er ikke med så Petter går ned mot vannet for å ta den i mot med henda. Jeg drar den opp mot en stein slik at en tredjedel av fisken stikker opp av vannet. Petter er tydelig preget av spenninga og handler ikke så rolig og kontrollert som han burde. På en eller annen måte glepper han fisken. Den piler av gårde med marken og kroken. Vi banner høyt mens vi ennå er preget av adrealinkicket. Petter har fisket mye før og fått mye fisk, jeg derimot har aldri fått en over kiloen. Sånt skjer og jeg hadde sikkert gjort det samme. Men det er ikke lett og «let go». Vi forbanner oss over tapet resten av kvelden og litt morgenen etter. NY DAG NYE MULIGHETER Vi er på samma plassen dagen etter. Vi har bestemt oss for ørret til lunsj og har tatt med oss gryta. En time senere har vi fått flere fine ørret fra halvkiloen og ned. Så var det Petter sin tur. «BÆMM!» duppen går under vann og Petter rykker til i stanga. «Ojojoj, en sværing!» Petter haler den inn mens jeg står ivrig klar med hoven. Den fås på land uten nevneverdige problemer. Petter løfter den opp og stønner og seirer mer enn hva som er ansett som sosialt akseptabelt. Men det er greit, han må gi utslipp for adrealinet. Den veies og lander akkurat på en kilo, kilogrensa er nådd og brutt. Overmett på ørret må jeg prøve litt indianer fiske i elva. Jeg tar med mark og søkke og vandrer oppover. Inni meg har jeg et ønske om å få en kilofisk, men jeg tørr ikke si dette til Petter i tilfelle jeg skulle reise hjem uten å oppfylle dette ønsket. Jeg hiver ut marken i elva og har egentlig lite troa på fisk. Det napper straks i snøret. Jeg drar i land en fin stekefisk. Og en til. Å fiske i elva var litt mer spennende. Jeg hiver nok en gang ut, setter fra meg stanga i myra og vandrer litt rundt. I det jeg snur meg rykker det betydelig i stanga, «å hælvette!», jeg løper og rigger til meg stanga. «Dette er en fin bekkeørret detta!» Tenker jeg. Omsider løfter jeg den opp og det er en vakker ørret på halvkiloen. Jeg er hoppende glad! Hadde ikke forventet så fin fisk i den lille elva. ELVEKRYSSING. Vi vandrer så inn i den finske villmarka. Med god tro på nye opplevelser. Vi vandrer nedover en i en villmarksdal hvor det vokser glissen bjørkeskog. Har ikke sett trær på en ukes tid nå så er fint med litt skog. Nederst i dalen er villmarksbildet komplett. I horisoten rager det bratte steinete fjellfomasjoner med innslag av noen snøflekker, med grønn bjørkeskog nederst i dalen og en elv som slynger seg gjennom landskapet. Blå himmel og sol gjør det hele uvirkelig sammensatt. Vi har vært sammen 24 timer i døgnet i en uke nå, Petter er det siste trynet jeg ser når jeg legger meg, og det første trynet jeg ser når jeg står opp. Og det mårratrynet ekke pent. Ikke lukta heller, spesielt når det blir som en finsk sauna inni teltet om mårran med stekende sol utenfor. Og mitt mårratrynet er ikke noe særlig bedre, men lukta mi er jeg sikker på er litt mildere. Irritasjoner oppstår. Jeg ender til slutt opp med å bli irritert over hver eneste ting Petter gjør og sier. Så oppstår en situasjon opp i alt dette. Elva nederst i dalen må krysses for å komme dit vi ønsker. Denne elva er både stor, bred, dyp og stri mange steder. Ingen av oss har noe særlig erfaring med elvekryssing. Dette er en utfordring jeg ser svært positivt på og er bestemt på å gjennomføre. Petter tenker litt mer konsekvens og stiller seg litt mer negativ til denne oppgaven. Det ender med at det blir litt småkrangling om elvekryssinga. Jeg tråkker på gjennom helvettesbuskaset til jeg kommer ved elva. Den er ikke mulig å krysse, vi må lenger opp. Dagen etter er stemninga noe lettere. Vi har forberedt oss på at vi sansynligvis ville bli lei trynet til hverandre og bestemt oss for å snakke åpent om det underveis hvis noe slikt oppstår. Derfor prøver vi på det. Vi går oppover dalen og planlegger å gå langt for å krysse elva lenger opp i dalen. Midtveis hører vi tegn på mennesker. Jøssenamn er det sannelig meg en finsk familie på tur. «Tarvi!» sier de. «Hello hello», svarer vi. «is it good to cross the river further up stream?» spør vi. «Yes, but its also good to cross 100 meters down there.» svarer finnen. «Thank you very much!», sier vi og går til utsetning på elvekryssinga. Elva flater seg ut på dette stedet og deles opp av mange små øyer. Vi hopper fra sten til sten. Et sted måtte vi vasse med vann helt opp til midjen men kryssinga gikk bra uten de store problemer. På andre siden var ei lita koie hvor flytta inn. Petter slapper i hytta og leser sin krimbok, mens jeg hiver meg avgårde for å bestige et alt for fristende fjell. HARR Villmarksdalen vi er i er et populært område i Finnland. Dets øde og uframkommelige plassering gjør at det ikke kommer massevis av folk gående helt hit. Dette pga nærmeste sivilasjon er drøye 3 mil unna. Derfor har nærmeste sivilasjon disponert med både vannfly og helikopter. Jada, på den hverste tida midt på dagen er det ikke å overdrive å si at vi hørte minst et fly eller helikopter i timen. Jeg og Petter ble enige om at dette var litt kjipt og ødela litt følelsen av å være dypt i villmarka. Men det stoppet oss ikke fra å nyte den fantastiske naturen, sommeren og fisket. Elva vi krysset heter Rommaeno. Petter har gjort hjemmeleksene og kan fortelle at dette er en svært god fiskeelv og at det går harr i elva. Jeg har aldri sett en harr men Petter sier det er en sportsfisk og god matfisk. Fra dagboka mi: Før vi dro herfra måtte jeg prøve harrfisket. Vi har kastet litt i går uten hell. I dag dro jeg til en flott kulp i elva. Her må det værra fæsk! To halveis engasjerte kast og jeg får napp. Mistern helt oppe ved land... Etter flere mer engasjerte kast sittern på igjen. Denne er fin tenker jeg. Etter et drøyt minutt ser jeg beistet, dæven fin harr! Medvillig drar jeg han på land. Dæven steike fin harr! Hmmm, kan dette være over klioen? Jeg er mett på fiske, mer fisk trenger vi ikke, mer klarer vi ikke å spise. Petter ligger i soveposen. Skal det værra lunsj? «Ojoj, fin harr!» sier petter. Den veies... 1,5 kilo harr. Jeg jubler triumferende og Petter har stor begeistring i blikket. Petter fyker ut av soveposen og ned mot elva. GLUPSK FISK Vi vandrer videre og nyter det frie liv. Irritasjonene har gått over og vi nyter bare tilværelsen og tenker på hamburger, cola og øl som om bare noen dager skal inntas. Oppå fjellet camper vi ved et stort og fint fjellvann. Slår opp telt og fram med fiskestengene. Petter prøver seg med dupp og mark. Ser ikke ut til og funke helt til å begynne med. Petter sveiver inn og helt inn ved land skyter et monster fram og sluker i seg duppen til Petter. «Detta er en sværing!» roper Petter. Jeg kommer løpende med hoven. «Faen er gjedde detta!» sier petter. Jeg fanger det glupske monsteret i hovet. En ekte høyfjellsgjedde på to kilo. Den får kniven tredd gjennom hodet og Petter må pilke ut duppen som den hadde slukt. Av ren nysgjerrighet skår vi opp tarmene dens for å se hva den har spist. Sannelig lå det en liten fuglunge av noe slag (sikkert en andunge kom vi fram til) i tarmen på den. Glupsk gjedde! Like etter drar jeg jo selvfølgelig opp en harr på 1,2 kilo. Herved kaller Petter meg harrfiskern! Vi eter både gjedda og harren, blir stappmette. Herregud så luksus vi har det, blå himmel og sol også. NY VILLMARKSDAL NYE UTFORDRINGER Den nye dalen vi vandrer ned i mer vid og langstrakt. Ikke ser vi tegn til at noen sleppes av i helikopter eller fly heller. Et helvette viser det seg også å være når vi skal gå i terrenget. Ikke akkurat tilrettelagt for vandrere. Enten er det våt myr, steinrøyser, kratt, ellet tett bjørkeskog eller alt på en gang. Vi når bunnen av dalen hvor en elv slynger seg gjennom. Vi begynner med et å skjønne hvorfor det ikke ferdes så mye folk rundt her. Vi synes også at en bjørn ville passet perfekt inn i omgivelsene rundt oss men ser ingen tegn på bamse. På kvelden får vi besøk av en reinsdyr flokk på andre siden av elva. Vi koser og nyter underholdningen liggende ved bålet. Det er ca. 4. august og vi opplever frostnatt. Etter et par dager nede ved elva uten fiskelykke skal vi vandre opp dalen og mot nærmeste landsby, Kilpisjavri! Det skal jammen si seg enklere sagt enn gjort. Åjada, her skulle vi møte på utfordringer terrengmessig. Myr, Steinrøys, kratt, kratt og kratt. Jungelkratt tykke som trær som rager to meter over hodet på oss og tett som krussedull. Vi må bukke under for at det er slitsomt men vi liker tanken av å oppleve dette også. Dette gjør oss til barske menn, føler vi! MOT SLUTTEN Vi når en hytte hvor vi telter rett utenfor. Her er det også andre folk, bare finner. Dagen etter blir vi kjent med våre finske naboer. De er unge og er kommet for å fiske og nyte villmarkslivet. Vi slår ann tonen lett og de deler litt whisky til kaffen. Det blir kveld og regn og surt vær før vi drar videre. Dagen etter planlegger vi å være i Kilpisjavri. SIVILISASJON Kilpisjavri er en liten finsk landsby. Hit kommer nordleningene når de skal på harryshopping. Hit kom vi tidlig på formidagen og var mega sultne på hamburger, øl og cola. Rett inn på den første kroa vi går forbi. «A burger and a beer!» sier jeg barskt. Vi sluker mat til vi blir ubehagelig mette. Vi telter nede ved det store vannet Kilpisjavri på en liten halvøy med en teltplass. Det kommer svømmende lemmen fra alle kanter så vi velger å kalle øya for «the Lemmenisland». Veien er kort til baren, restauranten og supermarkedet, det er også hovedsakelig dette landsbyen består av. Vi er fornøyde med det. Etter et par dager vill festing i denne byen drar vi bakfulle med bussen til Tromsø. I Tromsø drar vi rett til utkanten av Tromsøya hvor det er mulig å slå opp telt. Gudbedre for en flott utsikt. Tromsø er en vakker by. Omringet av ragende fjell og fjorder over alle kanter. Vi hiver ut stanga, en...to...tre, BANG! Så satt fisken. Torsk etter torsk dro vi opp, og en lyr. Det er noe anna enn å fiske i Oslofjorden. Vi er mega ultra fornøyde med oss selv. Vi klarte å gjennomføre turen. Vi har opplevd fantastiske fiskeopplevelser, møtt samer og sett fantastisk nordnorsk natur. Vi har gått lange distanser og vi har klart oss utrolig bra. Vi begge mener at all den flaksen vi har hatt ikke er bare tilfeldigheter. Petter mener at samedama vi møtte først må ha bedt samegudene hjelpe oss på veien. Jeg mener at siden vi turte å følge drømmen vår fikk vi fortjent med den flaks vi trengte. Hjemme venter et nytt år med skole for oss begge. Allerede tenker jeg på neste prosjekt. Neste sommer. Tanken på at dette ble gjennomført styrker tanken på enda større prosjekter! Alexander Strand

Uteliv i Kautokeino og bestigning av Øksfjordjøkelen 3. september 2011 Vi tok en råsjans og bestilte flybilletter ei uke i forveien, lavpris, uten noen som helst retrettmulighet for å få pengene tilbake. Værvarselet var ikke helt supert da jeg bestilte billettene, men jeg krysset fingrene for at det bedret seg. For min del dro jeg ei uke tidligere grunnet et kurs i Bardufoss i uke 35. Jeg hentet Arnt og Eyvind på Snowman Airport i Bardufoss, klar for en lang biltur og en flott bretur i Finnmark. Værvarselet hadde heldigvis gått i vår favør siden jeg bestilte billetten, og det siste vi hørte på radioen før vi parkerte bilen ved tunnellåpningen i Storvik var at det var dårlig vær i hele Norge sør for Troms fylke. Hvor heldig går det da ikke ann å være?? Vi våknet opp til et par alarmer og et par nysgjerrige blikk fra bilkøen som ventet på å få komme gjennom tunnelen ved Storvik. Det tok litt tid å komme seg opp i fra soveposen, og for Arnt sin del bilsetet i golfen. Tunnelen var ikke blitt bedre enn siden jeg hadde vært der i sommer, og fergemannen kunne senere på dagen fortelle oss at dette var Norges styggeste/dårligste tunnel. Da har vi vært gjennom den og:) Vi hadde en flott frokost på fergekaia i Øksfjord, Arnt passet på at vi fikk nok brødskiver med på tur, jeg kokte vann og Eyvind sørget for at kameraet fulgte med over fjorden. Det var blå himmel, nesten vindstille og helt fantastisk. Flottere omgivelser kan jeg faktisk aldri huske at jeg har opplevd å vært på tur i noen gang. Kanskje det var blandingen av sjøluft, snaufjell, bre, trivelige nordlendinger og rå natur som gjorde det helt fantastisk. Postdamen plukket oss opp ved Tverrfjorden, og ga oss litt hjelp i et par kilometer på en flat og kjedelig bilvei. Vi gikk til venstre opp for elven innerst i fjorden, og gikk opp første dalen til venstre langs et stitråkk. Tauet ble delt broderlig i oppoverbakkene mot breen, og vi gikk usikret over breen frem til Loppatinden på 1175 moh. Grunnet breens beskaffenhet fant vi ut at det var greiest å knyte oss inn i tau dem siste 4 kilometerne før toppen. Jeg kan kort si at turen fra Loppatinden og til det høyeste punktet på breen var noe monotont, men utsikten hjalp stort på motivasjonen. Utsikten ved toppen var noe begrenset, men det var noen store sprekker her og ellers et flott sted å nyte dagens lunsj. Vi bruke ca 4 timer og 45 min til toppen. Turen tilbake over breen føltes like lang som veien opp, og det var godt å kunne sette fjell under beinene når vi kom til bretunga på ca 850 moh igjen. 13 kilometer på bre kan være tungt nok det. Vi knotet oss ned over det litt bratte punktet ved brekanten, og satte i et bra tempo, avbrutt av et par pauser i nedoverbakken. Vi var ved ferga klokka 18.00, ca 9 timer etter at vi gikk iland i Tverrfjorden. Det var godt å vite at vi rakk offentlig transport, da det hadde kostet en tusing ekstra å leid annen transport over fjorden. Eyvind og Arnt som ikke har reist så mye med ferger i sitt yngre liv tok turen innom styrhuset på vei hjem. Kanskje vi har en ny styrmann ved mørekysten om noen år montro? Nye plasser som Alta og Kautokeino fristet, og fergemannen som sa at det bare var 14 mil ekstra å kjøre om Kautokeino overbeviste oss om at det var en god ide å kjøre om Finnland. Ingen av oss hadde vært i Kautokeino eller Finnland, og det hadde vært en flott opplevelse å «tikke» dette av på lista. Som tenkt som gjort, Alta ble en stor opplevelse for Arnt og Eyvind, og dem var overraska over hvor stort det faktisk var der oppe. Noe annet kan sies om Kautokeino. Etter 130 kilometer gjennom ingenmannsland fant vi ei lita bygd med noen gatelys, to utesteder (ett med neonlys faktisk) og en statoil. Hvor mange ganger har man muligheten til å sjekke ut utelivet i Kautokeino? ikke ofte for folk som bor på Østlandet. Vi tok turen innom utestedet uten neonlys, men som hadde diskolys og utsmykking fra det gode 80-tall. En ikke helt edru same tok seg tid til å sette seg ned å prate med oss, og en shaman satt og snakket med seg selv på nabobordet. Trivelig dette, men vi måtte videre om vi skulle rekke Finnland og et fly fra Bardufoss på søndag formiddag. For å få «tikke» av Finland hadde Eyvind det som krav at vi måtte i alle fall sette føtterne på bakken og ikke bare kjøre gjennom landet. En karaokebar var en flott annledning til å sjekke kulturen i Nord Finland. Det var ikke helt ulikt hva vi opplevde i Kautokeino, ca samme promillefaktor, men med et litt yngre publikum. Uansett hvor trivelig dette var, hadde vi ca 35 mil igjen til Bardufoss. Det var langt igjen, mørkt ute, regn i luften og vi var trøtt. Eyvind klarte å holde øynene åpne mens Arnt og jeg sovnet med jevne mellomrom på vei over til Norge. Klokka 04.30 var vi ved Andsvatnet i Bardufoss, og etter en halv time med kreativ pakking og godt sammarbeid klarte vi å lukke baggene med baggasje som jeg skulle ta med hjem. Vi fikk noen timer med velfortjent søvn fra 05.30 og frem til 09.15. Bilen måtte leveres og flyet måtte rekkes. Mens jeg satt på flyet hjem, var Arnt og Eyvind igjen i Bardfoss for å finne ut hva stedet kunne by på. Hva de fant ut må man nesten spørre dem om selv, men selv mistenker jeg at dem hadde en rolig dag ved Snoman Airport i Bardufoss. Sjekk denne linken for bilder og kart.. http://peakbook.org/tour/20986/%C3%98ksfjordj%C3%B8kelen+3.+september+2011.html

Hei folkens, min første post her inne, så ikke slakt meg hvis jeg spør om noe som dere har svart på en million ganger før. Jeg har kjøpt meg et telt som jeg vil ha til helårsbruk, et Bergans Helium Dome. Fikk det på "dagstilbud" på Intersport til 4 høvdinger, og tok sjansen på at det var gode greier, fant lite om det på nettet, og ble selvfølgelig "overbevist" av både Bergans.no og Intersport.no sine kommentarer. Teltet kom i dag, og virker jo solid og flott, men av en eller annen grunn trodde jeg at innertelt/yttertelt satt fast i hverandre slik at du ikke trenger å tenke på det ved montering. Det var en skuffelse å se at det ikke var tilfelle. Nå er ytterduken klipset fast med 4 hurtigklips, så det blir neppe noe stort problem, men uansett. Jeg vil ha ETT telt jeg kan bruke sommerstid, vinterstid, som jeg kan ta med ungene i og ikke bekymre meg for at noe ikke funker (utover det man burde forvente), og ikke minst er enkelt å sette opp alene (ungene er små). Det må også funke hvis jeg skulle befinne meg på fjellet vinterstid i dårlig vær. Årsaken til at jeg valgte Bergans var på grunn av de store stormmattene, men hvis det er knøvlete å sette opp alene på grunn av at det er 2-delt, er jeg veldig i tvil. Spørsmålet er jo nå om jeg kan ofre stormmattene og teltet jeg har kjøpt til fordel for et Hilleberg Saivo som da er ennå enklere å sette opp alene, men mangler stormmatter. Som dere sikkert skjønner er jeg ikke voldsom erfaren på vintercamping, men jeg har veldig lyst å prøve meg mer på det etterhvert, og legger opp utstyret deretter. Av respekt for fjellet vil jeg ikke befinne meg i et telt som egner seg best til sommerbruk i hagen. Cecilie Skog drog Bergans-teltet med seg over Antarktis, så det burde funke for meg på noen vinterturer. Saivo'en får skryt mange steder, men så var det disse stormmattene da... Tenkte jeg skulle sjekke her om noen hadde innspill før jeg setter opp Bergans-teltet, det er nok enklere å benytte angreretten hvis teltet er rent og fullstendig uberørt.

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20040/Femundsmarka.html Denne helga ble jeg temmelig spontant invitert av Nils Hermann på en tur til Femundsmarka sammen med en gjeng trønderkompiser fra Rissa. Fredagen gikk med til en kjapp klatreøkt på Grefsen før vi kjørte opp til Langen gjestegård like nord for Synnervika. Overnattet i den romslige kassebilen til Nils Hermann og neste dag begynte vi å traske innover marka. Vi skulle møte trønderbanden ved Nedre Muggsjøen, snaut to mil vandring fra Langen. Sekkene var pakket med mye god mat som vi skulle kose oss med, er altfor sjelden jeg unner meg slikt på andre fjellturer. Godt med en ekte skautur igjen! På veien stakk vi oppom Femundsåsen, måtte jo ha med en topp også. Fikk bedre utsyn over nordenden av Femunden herfra. Femundsmarka er jammen herlig! Fant også en artig stein som vi bare MÅTTE buldre på. Deretter fortsatte vi i godt tempo til Litllangtjønna der vi møtte en skoleklasse på kanotur. I elva som kom fra Femunden og ned i denne tjønna var det laget en slags naturlig «tømmerrenne» som sikkert var fin å padle ned. Rett etter Lortholbua fant vi en stor stein med et herlig riss. Den buldret vi på og vi fikk tatt noen artige photoshoots. Hele veien fram til Nordvika gikk på en bred og fin sti, vi angret litt på at vi ikke tok med sykler her, men men... Etter Nordvika gikk resten av ruta på en smalere sti og over en og annen myr opp langs med elva Mugga. Møtte på Erlend som også skulle møte «trønderbanden». Han hadde holdt på å gå seg bort og valgte å snu, men vi hadde GPS i bakhånd så han stolte på våre navigeringsferdigheter og slo følge. Ved Langmyrbua møtte vi en kar som hadde vært i marka ei uke på høstferie som han kalte det. Erlend ringte trønderne som nå var til med å forlate Nedre Muggsjø og gå mot Langmyrbua. Det var tydelig at mannen i bua ikke likte besøk så jeg foreslo å heller gå litt videre og slå opp en camp ved et tjern. Erlend ble igjen på bua mens jeg og Nils Hermann fortsatte 500 meter der vi fant et lite idyllisk tjern like sør for stien. Her rigget vi oss til med telt og fyrte opp et herlig bål. Brukte 5t og 15min inn hit. 16,5 km vandring. Til middag grillet vi pølser med tilbehør og etter hvert kom også resten av gjengen rekende og satte camp i området. Gjengen bestod av meg, Nils Hermann, Håvard, Stian, Erlend, Sven Georg, Frode, Terje og Morten. Kvelden bød på en «ækt trønderfæst» foran bålet, for disse karene hadde med «litt av hvert» i sekken. Husker ikke så mye mer, men moro hadde vi det helt til dagen derpå... Da var det bare å prøve å få i seg noe mat og labbe i vei tilbake mot Langen. Nils Hermann slet med en stiv ankel og noen antydninger til en tidligere kneskade, håper det ordner seg til neste tur! Håvard var ivrig og ledet an med oss andre hengende etter. Tilbake til Langen var vi effektive og brukte vi snaut fire timer på 15 km. Godt med en burger på Røros før vi satte nesa hjemover. Takk for en hyggelig tur til Femundsmarka!

Hei! Vil bare kort dele litt av mine turerfaringer fra min beskjedne Lomsdal-Visten tur med likesinnede. Kort oppsummert var det en fantastisk tur med strålende vær (bortsett fra første dagen hvor tåka lå tett - se bilde). Jeg starta på Tosbotn og fikk traska opp de vel 300 meterne før morroa virkelig kunne begynne, - disse meterne var drøye med en sekk på rundt 25 kg, inklusiv altfor mye mat, men den som venter på noe godt... Første overnatting ble ved Bjønnstokkvatna, rimelig langt oppe i høyden. Jeg fant aldri stien som var markert på kartet, og jeg tror at jeg enten gikk altfor høyt eller for lavt, - mest sannsynlig det første. Uansett, utsikten var fantastisk! Jeg fortsatte videre mot Breivatnet hvor jeg fant et bra teltsted litt utpå kvelden. Forsøkte å fiske litt men denne kvelden var det ikke antydning til napp, og det eneste jeg lyktes med var å redusere vekten på sekken min med hundre gram i form av tapte sluk. Morning etterpå derimot ble det helt andre boller/fisk! Jeg fikk tre nydelige ørret som gjorde magen og psyken godt Etter et par døgn ved Breivatnet gikk jeg samme vei (vel iallfall nesten, denne gangen gikk jeg enda høyere over Bjønnstokkvatnet men fant heller ikke denne gangen stien, så hvis noen kjennere ikke kan hjelpe vil dette nok bli en av mine uforløste mysterium i mitt liv) tilbake igjen til Tosbotn og fikk slengt med med bussen inn til Brønnøysund. Her ble det hotell, dusj, mat og øl, før ferden gikk videre neste dag med Widerøe til Oslo. Takk Lomsdal-Visten for denne gang! Jeg kommer tilbake.

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13531/G%C3%A1rdevarri.html Parkerte i en veilomme i Russelvdalen, en kilometer før Fossebrua. Vi var tidlig ute og fikk nydelig morraskare gjennom den tette bjørkeskogen nordøstover. Kursen var satt rett mot toppen. Det var et svakt, svakt skydekke så det var overveiende mye sol. Behagelig vær og temperatur! Da vi kom over skogen og innover flatene fikk vi nesten en følelse av å gå Josten på langs, her var det virkelig mye snø og slakke vidder. Det eneste minuset er at man får følelsen av å stå stille, så vi tok jevnlige kikk på GPSen for å holde motet oppe. Etter hvert fikk vi øye på toppen av Gárdevárri, og jeg som gikk uten feller dro fra fattern. Fikk nyte noen minutters stillhet på toppen før han kom etter. Utsikten var strålende, vidder på vidder i alle retninger, samt Porsangerfjorden i øst og storhavet ute i nordvest. Tok en god rast på toppen før vi returnerte. Med noen stavtak av og til klarte vi å renne stort sett hele veien tilbake ved å legge ruta nord for pkt 518. Fant en gunstig nedfart gjennom bjørkeskogen der det var åpnere enn på vei opp. Endte kun noen hundre meter nordøst for bilen. En fin og kort tur, snart klart for transportetappen inn mot Stabbursdalen nasjonalpark... 3 timer 600 høydemeter 17 km

Hei! Turen jeg annonserte på forumet gikk som planlagt. Vi var to stykker. Her er min opplevelse av turen (sjekk link). www.kobling.no mvh John tvedt

Hei alle sammen! Lurer bare på hvordan dere pleier å feire 17 Mai? Hvor mange drar til fjells og hvor mange feirer hjemme? Jeg reiser til Finse i år med flere venner. Håper det blir bra, ikke meldt det beste været, men pytt pytt Skal jo på tur Hilsen fra Heidi