Søk i nettsamfunnet

Aluminiumskano, 96,5cm bred, ekstra flotører på kanten, flat bunn, og ikke bare en kjøl, men 3.. Den er faktisk såpass stabil at jeg kan stå i den, men blir da sliten etter en stund. Bildet er av en godt brukt kano av samme type som min som viser kjølene. Kan på generelt grunnlag si at denne kanoen blir veldig annerledes fra det meste annet i markedet, og en av de mest stabile du kan få kjøpt i det hele tatt. Mange kanopadlere vil beskrive det som den dårligste kanoen de har brukt i sitt liv, mens jegere og fiskere ofte beskriver det som den beste kanoen som noensinne er laget.. 😛 Siden jeg tilhører gruppen fiskere så passer den mitt bruk. Har til nå kun brukt den på elv, hvor det ikke har vert noen store bølger i det hele tatt. Så hvis jeg skal bruke den på steder hvor bølgene blir store så vil nok stolen revurderes fortløpende, man inntil videre har den kun gitt god komfort og en svært god posisjon med tanke på fiske. Og så har man jo alltids muligheten til å bytte posisjon hvis det skulle bli mye bølger. Feks så tar det meg i underkant av et minutt og å ta bort setet slik at jeg kan sitte uten det (mens jeg sitter i båten), eventuelt så kan jeg sette meg på gulvet.

Det ble en ny kortreist tur denne helgen. Men denne gang padlet jeg en «hel time» før jeg ankret opp på en mindre holme utenfor Stavanger. Kveldens farkost var dagsturkajakken min, og den har ikke vært brukt til camping på 15 år og 10 kilo siden. Jeg var derfor nysgjerrig på om kveldens variant av den gamle regla: Mitt skip er lastet med.. altfor mye, ville bli kveldens tema. Det gikk akkurat. Kajakken holdt riktignok på å gå til bunns når jeg på en overraskende klønete måte prøvde å klatre ned i fra brygga og vinglet så mye at sittebrønnen ble fyllt med vann. Den som vant VM i å komme seg ut av en kajakk var meg, og klarte med nød å neppe å ta tak i doningen og tømme den for vann før det var for sent Nytt forsøk er som kjent nye muligheter og denne gang gikk det noe bedre og helgen ble endelig åpnet. Det viste seg etterhvert at hver gang jeg kantet båten for å gjøre en kursendring, kom det vann over ripa og en desiliter i sittebrønnen. Strengt tatt var det nok litt uforsvarlig, men så lenge jeg padlet som en tinnsoldat og fjorden var flat, ble resultatet av ROS-vurderingen at en eventuell risiko var akseptabel. Etter en times tid, var sola kommet så langt ned på himmelen at det ble landgang på den første og beste holmen jeg så. Ingen ideell plass, men ikke så værst heller. Fant en liten flekk til mitt nyinnkjøpte Stetind 3 som røverkjøptråden overtalte meg til å anskaffe, og rakk akkurat å få dette reist, før sola forsvant. Myggen derimot ble værende en time til. Akkurat dette området, som fort kan sies å være indrefileten for båtliv i Stavanger resulterte at det fremdeles var mye aktivitet på fjorden. Mye småbåtliv i tillegg til litt for mye dunk dunk musikk fra gudene vet hvor. Men det ødela ikke stemningen eller den realle turmaten som var overraskende grei. Jeg hadde med bålkrakken, klarte å ødelegge saga, fyrte derfor på kongler, brant litt drivved, ruset meg på sotrøyk og glemte skvetten med Talisker. Kvelden gikk, dunk dunken stilnet, myggen fløy å la seg og bok ble lest. Gudd times og god stemning. Trakk etterhvert inn i teltet, og undret meg litt over at den gode teltfølelsen jeg liker så godt, faktisk blir redusert når størrelsen på teltet øker. Stetind 3 burde nok heller vært Stetind 2 eller 1.5. Ikke at jeg klager eller konkluderer, men dette var en overraskelse som nok krever mer personlig forskning. Natten gikk som den alltid gjør for meg i telt. Litt for sakte, men også litt for fort. Dvs mye sentrifugering i soveposen, med litt for lite zzz. Med temperatur på 18 grader var det også behagelig å gå ut og beundre stjernehimmelen og lete etter Tattoine i mangel på lukkøye. Men så kom morgenkaffe med turfrukost nr 1: Polarbrød og Kavlis beste. Deretter sjokolade, litt mer kaffe og sjokolade, samt et par kapitler fra boka, som passet veldig godt sammen med siste rest av sjokoladen ispedd litt kvalme. Neste punkt på programmet var at «øya mi» ble invadert av en småbarnsfamilie som syntes at akkurat denne stranda jeg satt på var perfekt til krabbefiske. Jeg sutret litt først, men tok til vett og heller bød opp til timeshare. Det er jo ikke mi øy, og småbarnsminner er mye viktigere enn gubbeminner så jeg pakket heller sammen og overlot øya til neste generasjon og fikk en hyggelig samtale med pappaen på kjøpet. 10/10 og ville gjort det samme igjen Padlet hjem, nå med en kajakk som lå 11mm høyere i vannet enn sist noe som strengt tatt gjorde returen litt mindre interessant. Akkurat som denne posten. 😘

Hei, skal kjøpe ny fiskestang og snelle. Jeg liker å gå langt til fjells, så lett transport og god kaste lengde er hva jeg verdsetter mest. Snella jeg vurdere: https://www.skittfiske.no/shimano/251641/shimano-miravel-c3000hg-utrolig-prisgunstig-haspelsnelle Har sett på mange stenger sånn som: Lawson norwegian x5 9,6’ 5-20 Lawson Explorer G4 9' 3-15g Savage Gear Parabellum 9'2" 7-24g Shimano STC Multi Spin haspelstang - 9/10 fot, 5-25 gram men er åpne for andre god forslag, bruker som regel sluker mellom 7-12g og wobblere 9g ca

Har 3 modeller, null problem så langt 😄

Fenix 7 Pro har en MIP-skjerm som bruker betydelig mindre strøm, men har litt lavere kontrast og oppløsning, mens Epix Gen2 Pro har AMOLED-skjerm, som bruker mer strøm men er mer lyssterk og har klarere farger. Fenix kommer i tillegg i en Solar-versjon (solcellepanel) som gir litt strøm til batteriet når den brukes utendørs. Så oppsummert så har Fenix litt bedre batteritid, mens Epix har litt bedre skjerm. Bortsett fra det er disse modellene identiske. De har også identiske kart/kartløsninger. Selv gikk jeg for Fenix 7X Pro Solar på grunn av batteritiden og at skjermen kan være på hele tiden uten å bruke strøm. Oppgraderte fra Fenix 3, så hadde vent meg til denne skjermtypen. Begge disse modellene ble forresten erstattet av Fenix 8 for noen dager siden, men prisen ligger på rundt 15000,- så de er foreløpig ikke noe reelt alternativ…

Nu opdager jeg først dette spørgsmål nu, og vil derfor også gerne svare lidt. Sytråd er reelt et ret omfattende emne, men lad være med at tage det for alvorligt. Det går godt i de fleste tilfælde uanset. På et tidspunkt tog jeg en søm op på mit Hilleberg Nallo 3, som er ca. 20 år gammelt. Da jeg har flere kendte tykkelser tråd liggende, så kunne jeg via nærfoto bestemme trådtykkelsen, og den er Tex 70. Det er en trådtykkelse, som de fleste husholdnings symaskiner kan håndtere, men de får ofte problemer, hvis man vælger en tykkere trådtykkelse. Tex 70 betyder, at 1000 m tråd vejer 70 gram. Den typiske tykkelse sytråd til at sy tøj er Tex 24. I almindelige stof og sy forretninger i Danmark, så har de ingen anelse om hvilken tykkelse tråd, som de sælger, og det står sjældent på trådrullen - desværre. ole_brun - det er interessant, at du ved at Hilleberg anvender en tråd med polyester omviklet (core spun) bomuld ligesom Amann Rasant, Men jeg synes måske at tykkelsen for Rasant 75 er lidt i underkanten. Rasant findes også lidt tykkere. Her er et billede af tråden i mit telt sammenlignet med nogle andre: https://lh3.google.com/u/0/d/174cKiH4thHfoTMUj02lEG4Wg5NuwlXMf Hillebergs tråd er core-spun ligesom Saba. Det er således ikke en Serafil-tråd. Jeg har også hørt historien om at denne type tråd med omviklet bomuld skulle give bedre vandtætte søm. Men jeg har også talt med importøren af Amann-tråd i Danmark, som ikke tror, at det er korrekt. Bomuld har også problem med at kunne rådne, og er ikke så slidstærkt. Mit valg er derfor ikke at bruge den type tråd. Desuden plejer jeg, at forsegle sømmen. Der er også andre produktionsmæssige årsager til at vælge en tråd med omviklet bomuld, og det er, at symaskinen kan arbejde hurtigere med den slags tråd, da bommuld giver mindre friktion og kan tåle høj temperatur. Jeg anvender Amann Serafil tråd til en søm til telt og lignende, hvor du vil være lidt sikker på sømmens styrke. Serafil er nok den mest almindelige sytråd, som anvendes af møbelpolstrere her i Nordeuropa. Slår du ind på Amanns hjemmeside, så giver de anbefalinger til symaskinens nålestørrelse for hver enkelt type sytråd, som de producerer. For de typiske tynde teltdug ville jeg vælge en nål i den lave ende af Amanns anbefaling og gå op i tykkelse, hvis det f.eks. bruges til f.eks. kraftigere bånd/webbing. Her er link til Amann: https://www.amann.com/products/productrange/ Amann har et bedre omdømme, end f.eks. Gutterman. Amann ejer deres egne trådfabrikker, mens Gutterman er et kvalitetsmærke, hvor Gutterman står for at godkende kvaliteten af sytråd fra mange forskellige producenter i verden ud fra de specifikationer, som de opstiller.

Takker takker, der hadde de og de selges i sett på 3 stk 1 litere til ca 150,- + frakt etc.

Helsport har outlet på footprint til Patagonia 3 til 250 kr. Normalpris 750 kr. https://helsport.com/no/telt/telttilbehor/footprint/footprint-patagonia-3--838-154-V Forøvrig synd at Patagonia er tatt ut av porteføljen.

Saken frister! Liker konseptet flerbruk...og ikke minst vekt og volum. Fått hint om at det er dunfyll på 80/20, uten gjennomsydde kanaler. Temp messig, sammenlignet med hel sovepose; Comfort: -8℃/18℉ ；Lower Limit: -15℃/5℉；Extreme: -36℃/-33℉. Noe svinn sikkert pga kobling til jakke, så tipper den fikser komfortable 5 minus.

Vi kom ned litt dårlig forberedte, med litt nytt utstyr vi ikke hadde fått prøvd enda og to av tre i for dårlig form. Det startet med at en ble syk rett før vi kom til Zermatt. Vi kjøpte noe utstyr der og prøvde å finne noe form for kart eller guidebok i "byen" der, uten hell. Etter en natt der reiste vi torsdag morgen med første gondol opp mot Hörnlihütte. Det var tungt å gå de høydemeterne fra gondolen opp til hytta, med litt for mye baggasje ifht. det vi faktisk hadde bruk for - Spesielt for han som var syk. Vi pakket med altfor mye tøy blant annet. Det første vi møtte når vi nådde hytta var noen som hadde snudd før Solvay hut fordi det raste så mye stein fra folk som klatret over, og det dessverre var en dame som datt ned om omkom foran dem. Vi hadde egentlig planlagt å ha to netter der oppe for å akklimatisere, for så å prøve på toppen på lørdagen. Men værmeldingen var litt skummel på lørdagen, med fare for tåke, så vi bestemte oss for å klatre allerede neste dag. Det ville da bare bli 17 timer i høyden. Vi la fra oss sekker på hytta etter en liten pause og startet å klatre litt oppover for å se og bli litt kjent med veien og prøve oss litt frem, da ingen av oss hadde noe erfaring med dette fra før av. Jeg har drevet flere år med fjellsikring og det gjorde at jeg syns det var mye skumlere enn de andre da jeg så hvor ustabilt "fjellet" var. I Norge hadde vi egentlig klassifisert dette som en røys. Ingenting har noe med fast fjell å gjøre i hvertfall. Det var sprekkmålere som måler bevegelse "overalt" og du hørte det rase stein høyt oppefra jevnlig. Vi så hvor utrolig lett det er å gå feil og havne i farlige situasjoner, med fotspor som gikk alle veier. Jeg begynte nå å få ganske vondt i hodet. Vi kom ned til hytta igjen og før vi la oss bestemte han som var syk seg for å stå over. Vi havnet faktisk på rom med 3 tsjekkiske som kom tilbake i år med guide etter å ha gjort som oss, i fjor, uten hell. Jeg fikk økende hodepine og følte meg glovarm i toppen, noe som ledet til bare et par timer søvn da vi stod opp 03.00. Vi ble sluppet ut etter at alle guidegruppene hadde gått, med bare 4-5 bak oss. Hodepinen hadde heldigvis gitt seg da jeg våknet, men det var blytungt å begynne å gå. Bare etter den kanskje 15m lange trappa rett bak hytta fikk jeg melkesyre i lårene og følte meg utmattet. Vi bestemte oss for å gå uten noe sikring oppover, siden vi var så utrente med tau osv, for å spare tid. I motsetning til alle de andre som hadde tau festet til guiden. Kompisen min som er i mye bedre form enn meg pisket meg godt, så vi klarte å henge på "køen" ca 2 timer i mørket. Til slutt orket jeg ikke tempoet, med blodsmak i munnen og tung pust måtte vi bare la de andre dra fra til de forsvant ut av syne. Det gikk mye fortere med bare lyset fra hodelykta, for da så jeg ikke hvor langt ned det var og klarte å blokkere ut høydeskrekken. Etterhvert kom soloppgangen, som var verdt turen bare det. Men så begynte vi å gå feil, flere steder. Og vi gjorde den feilen å speide etter tau eller annet utstyr som var festet, for å anta at det var veien opp. Vi skjønte etter flere skumle situasjoner der vi nærmest klatret i en loddrett vegg, at det var plasser andre hadde rappelert ned og ikke klatret opp. Dette tok utrolig mye tid og vi følte oss mer og mer usikre. Etter en god stund med dette kom vi oss sakte men sikkert nærmere Solvay Hut. Vi gikk skikkelig feil et par plasser og fikk ropt til noen som hadde snudd, og som fikk ledet oss tilbake til riktig vei. Jeg fikk en skikkelig skummel episode med en stein på str. med en håndball som nesten traff meg hodet. Rett under 4000 meter stod vi litt fast og bestemte oss for å vente til det kom folk for å se etter veien. Det gjorde det dessverre ikke på lenge. Dette var plassen damen døde dagen før og mens vi stod her litt fortvilet bestemte vi oss for å snu mens vi enda hadde livet i behold. Vi var egentlig fornøyde med å ha kommet så langt med det utgangspunktet. Vi brukte nesten tre ganger så lang tid ned som opp, mye surr med tau og å prøve å finne veien - vi kjente oss ikke igjen når det var lyst og vi hadde klatret opp mye av veien i mørket. Vi kom oss ned til slutt og var fornøyde med å være i live og uskadd, noe ikke alle andre var den dagen. Det var i hvertfall en som døde av steinras. Det døde også noen ca annenhver dag uka etterpå. Vi fikk ikke brukt stegjern og isøksene vi hadde kjøpt men etter å ha pratet med de som var på toppen den dagen, om hvor bløtt og sleipt det var pga varmen, er jeg glad vi snudde. Ikke var jeg i god nok form til at det var trygt uansett forsåvidt. Alt i alt en veldig kul tur å ha vært på, skikkelig skummelt og utfordrende til tider og gøy å ha prøvd og kommet forholdsvis langt på egenhånd. (Bare rett under Solvay Hut). Men det er en sjanse for at også vi returnerer med guide. Snapchat-1243860893.mp4

Endte opp med å kjøpe denne på Biltema for 59,90. 3 stk AAA, en knapp med kun en modus (av/på), og ikke minst både krok og magnet for oppheng. https://www.biltema.no/fritid/Belysning/lykter/arbeidslampe-100-110-lm-mini-2000033687

Jeg bor rett under innflyginga fra syd til Gardermoen. Flyene ligger typisk fra 1000 til 2000 meters høyde når de passerer. Det er ingen problemer å høre dem (😁). Husk på det neste gang du flyr til Syden for å slappe av fra kjas og mas. Det er noen som betaler i støy for det. Det er forøvrig adskillig verre lenger nord mot Gardermoen. Her er det ikke verre enn at man venner seg til det. Spesielt fordi vi bor på ett av de svært få stedene rundt her der vi relativt sjelden hører noe til E6-en som ikke er veldig langt unna. Dermed er det flystøyen som er støy her. I rushflygingen er det gjerne 3 fly annethvert minutt. I andre perioder er det helt stille (mens jeg har skrevet det over her har det for eksempel passert 3 fly). Så er jeg så heldig at jeg har ei hytte halvannen time unna i et område der det er veldig stille. Det hender det går et fly over, men da i 5 km høyde og oppover. Det hender vi kan høre dem, men det er ikke mange flyene som går forbi akkurat disse områdene. Så her er det øredøvende stille for å si det sånn, med mindre vinden suser i furukronene og storlomen roper ute på vannet da, eller tranene og gjessene synger, råbukken bjeffer eller uglene roper. På lørdag trakk tranene rett over hytta, formodentlig mot Hornborgasjön i Sverige som neste rasteplass. Det går fint å venne seg til dette også. Og selv om det kan være mye lyd synes jeg ikke det kan karakteriseres som støy. Mørkt er det også. Så mørkt at man fint ser melkeveien og masse stjerner på den tida av året det blir mørkt nok. Jeg så for eksempel fint melkeveien i forrige uke. Det kan bli så mørkt en vinternatt at jeg ikke ser hendene mine en gang. Akkurat hva som oppfattes av den enkelte som støy tror jeg varierer veldig. Det som er viktig er å ikke bli opphengt i det. Det er da man blir plaget. Det er litt som med plagene som kommer med alderen (jeg er 65 og har fått noen av dem etter hvert - og flere blir det nok med tiden). Man må rett og slett bare venne seg til dem (men kanskje få fastlegen til å uttale seg om dem før man slår seg til ro).

Har aldri hørt om Falkeberg. Det betyr ikke at det er dårlig, bare at det er nytt. Alle merker starter jo en gang. Selv hadde jeg valgt sovepose fra de etablerte merkene som har vist at de kan levere kvalitet over lang tid. Dun vs syntetisk? Ja, takk begge deler. Begge deler har sine fordeler og ulemper som du også ser flere andre har poengtert her. Hvor mye man svetter, ventilasjon i telt, om man har sovepose inne i et regntett trekk som kanskje ikke puster så bra og ikke minst værmeldingen spiller inn. Selv har jeg gjennom årene endt opp med en liten miks av disse som til sammen dekker turer sommer, høst, vår og vinter under de fleste forhold. Du sier ikke noe om hva du har tenkt å bruke soveposen til og det vil være en avgjørende faktor for anbefaling. Sove under åpen himmel sommerstid? Telttur vår og høst? Vinterturer? Helgeturer, ukesturer eller Norge på Langs? Hyttetur? På samme vis så er det nyttig å vite om dette er sovepose nummer 1 eller nummer 4. Så lenge produktene har så forskjellige egenskaper så synes jeg det er vanskelig å komme med et godt råd om hva man skal velge.

Etter en ukestur i Trollheimen med for tung sekk, har jeg bestemt meg for å ta ned vekta på sekken. Jeg har fra før et Helsport Ringstind 1 superlight telt og Lofoten 2 camp, men har innsett at ringstind 1 blir for lite og stusselig til ukestur med ustabilt vær og regn. Jeg har allerede solgt Ringstind 1-teltet og ser på Barents Snota 1 og Ringstind 2 som bedre kompromiss. De er omtrent like tunge (1,4kg), og gir fortsatt en god besparing i forhold til Lofoten-teltet jeg har (2kg). Ringstind 2 gir 10cm mer takhøyde enn Ringstind 1 (95cm), og Snota 1 enda 5cm ekstra takhøyde (100cm). Snota har en del større fortelt, men på ringstind 2 har man to stk slik at man kan legge alt rotet/sekken på en side og koke og bruke den andre siden som inngang. Ringstind 2 får man på tilbud i flere og det finnes mange på finn, mens Snota bare selges til fullpris på Barents (XXL ser ut til å være tom eller slutte å selge det). Så er de 5cm ekstra takhøyde avgjørende nok til at jeg bør legge 2-3000kr ekstra på bordet og gå for Snota? (Har forøvrig nok erfaring med Helsport superlight med 3 andre telt, så jeg vet at den duken er tynn).

Turer med telt. Scenario 1: sommerturer, STS Traveller dunpose. Praktisk, kan brukes som dyne, justeres til dyne med fotbox, pose med åpen bunn, eller som vanlig sovepose (uten krave). Scenario 2: vår og høst, 3 sesongs Norheim dunpose. Scenario 3: Vinter, RAB Ascent 1100 dunpose. På turer fra 4-10 dager har jeg med ei usb vifte for å skape litt luft gjennomstrømming. Exped underlag og reinskinn. Scenario 4: Vinter, RAB Ascent 1100 dunpose. Hot tent (titanium ovn). Exped underlag og reinskinn. Turer uten telt, med bål og tarp. kalde turer tidlig vår, sen høst og vinter, en eldre vinterpose i fiber fra Helsport (har en del lapper etter gnister fra uttalige bål, men fungerer helt fint). Skumunderlag og reinskinn.

Ja. Noen foretrekker dette, andre ikke, men du får kjøpt sett for å lage utgang på siden eller du kan forespørrre hos noen av de som syr/reparerer telt om de kan sette i. Jeg har både en 6-8 og 10-12 og bruker Helsport sin og utgang i toppen som "vanlig". Legger igjen en rørdel hjemme når det er den lille lavvoen på tur... https://www.instagram.com/p/CxqEqhiNPhf/?igsh=MWR5dmE4M2xpNzg1bA==

Bulbul vindskærm af titaniumfolie, 65 centimeter * 16 centimete og 18 gram, Varenr. 201004. 29,95 € i Tyskland. Pas på fingerne kanten er meget skarp. Link: https://eoe-europe.com/de/kuchenzubehor/27-bulbul.html

Litt DIY av et halvferdig prosjekt, jeg ønsker å gjøre litt mer for å få til noe oppbevaring på siden av stolen. Samt få på plass en stangholder og en løsning for oppbevaring av fisk. Dette er kanoen det gjelder, en Sportspal 12. Ville montere sete her. Så nære midtstolpen som mulig. Da sitter jeg bak frem i kanoen men sitter også rett bak for senter av den som gir veldig god padleposisjon solo. Bygde denne rammen. Den låser seg bak og fremme på kanosetet samt under midtstolpen. Skrudde fast en kryssfinerplate for montering av stolen Ferdig montert, tar kun et sekund å sette den på plass. Så festes den helt enkelt med en stropp fremme i midtstangen. Legg merke til at den også går litt under midtstangen for at den skal feste seg bedre. Men den sitter i grunn så godt at den kan brukes uten stopper og fremdeles ikke vil falle ut. Raskt og enkelt prosjekt men svært godt fornøyd. Stolen i seg selv er kjøpt hos biltema. Har vert ute og testet stolen for noen dager siden, før jeg hadde montert den skikkelig og den var svært komfortabel. Satt i kanoen i 10-12 timer i strekk uten at det ble vondt eller at jeg ble sliten av det. https://www.biltema.no/batutstyr/batkomfort/batstoler/sammenleggbar-batstol-hvitbla-2000042763?gad_source=1 Stolen er montert ekstra høyt med vilje, ønsker å bygge den opp litt slik at jeg satt høyere. Totalpris på prosjektet ca 700 kr.

Enig med forrige innlegg. Jeg er to meter, og padler med 230-åre. Lenger vil bare være i veien. Om du kan få lånt deg to like 4-delte årer, så går det kanskje an å mikke på plass et ekstra ledd (hvis skjøtene ikke lager konflikt med grepet). Da kunne du i alle fall få prøvd å padle med noe veldig langt. Siden du er i gang med diy-prosjekt er det jo fullt mulig å lage åre selv i tre. Åreskjøt kan kjøpes hos Kajakkspesialisten.

Var der en dag i første uka i august. Artig å tusle litt rundt der, men som du skriver, ikke akkurat urørt. Spesielt oppe ved 3.gondol hvor de lagde grunnlaget for nye alpintraseer. Mye god mat på restaurantene oppe i bakken.

Temmelig rått! Jeg vurderte faktisk en liiten periode å gå for kajakk, men for det første så har jeg relativt lite erfaring med det fra før, og det ville tatt veldig mye tid med trening og styring med kajakk i seg selv - Og så kom jeg på hvor fort skuldrene mine har en tendens til å bli vonde. Kjipt å stå der på dag 3 og ikke komme seg videre pga dårlig skulder Jeg tror de som tar NPL langs kysten får en veldig unik opplevelse. Det var vel en episode av Randulf Valle sin Uteliv-podcast jeg hørte om det først og ble inspirert av.

Ok, kanskje ikke Mordor, men Hallingskarvet fra Finse til Geilo føltes ikke langt unna! Hallingskarvet på langs har jeg tenkt på ganske lenge. Primært egentlig på vinterstid med fjellski og så lett sekk som mulig. Sjansen bydde seg likevel greit når jeg nå i helgen ville på tur i fjellet, men ikke hadde bilen tilgjengelig. Da er det enkelt å tenkte tog til Finse. Været var også meldt sjeldent godt lørdag og søndag. Tog til Finse ble det, og i 21-tiden fredag startet jeg å traske oppover i mørket i kjempevått føre. Perfekt at man valgte å teste ut de nye Altra Lone Peak-skoene som blir gjennomvåte bare man _vurderer_ å tråkke på litt våt mose. Men det er også litt av poenget - Fort våte og veldig fort tørre igjen. Jeg gikk ikke mer enn 2-3 kilometer opp mot Hallingskarvet før leir for kvelden. Tanken var egentlig å gå lenger, men jeg var både sliten etter en arbeidsdag i tillegg til togtur, og det var mindre gøy å gå i stappmørket når regnet kom sigende. Morgenen etter var det som meldt knallvær. Fremdeles litt sur vind på morgenkvisten, men den ga seg greit utover dagen. Burde hatt med solkrem! Fra leir var det en sti å følge et lite stykke før man må svinge av for å finne frem opp på platået på egenhånd. Litt klyving her og der og mot Kyrkjedøri (?) så var man oppe. Det er mye stein. Veldig mye stein. Når man må lete seg frem sin egen rute og tegn til andre mennesker ikke er å se kommer eventyrfølelsen overraskende fort. En slags modus man faller inn i, ofte ikke før flere dager inn på lengre turer. Første pause for dagen blir tatt på en, ja - stein. Jeg tenker noe som "Ja, det er vel kanskje bare sånn her i starten av platået. Det blir sikkert litt bedre lenger inn." (Spoiler: det ble aldri bedre) Skoene, som åpenbart var feil valg for terrenget har i det minste fordelen av å gjøre meg lett til fots. Med sekk på bare 15 kg beveger jeg mer relativt smidig på steinene, men føttene får sin påkjenning med såppass tynn såle. Hvert eneste steg krever konsentrasjon, så det blir ikke mye nyting av utsikt, selv om jeg litt bevisst dreier meg mot sør-kanten av platået for å få noe mer å se på enn stein. Hadde jeg fulgt mer med på kartet hadde jeg innsett at jeg skulle holdt meg mer på indre del av platået før breen Hellevassfonni stod for mine føtter. Første møtet med den var noen helt greie og usprekte partier, men lenger inn ble det større og skumlere sprekker, så jeg trakk meg av og søkte til fast fjell. Her kom dilemmaet: Gå tilbake et godt stykke for å komme på oversiden av breen, eller satse på å finne en farbar rute lenger ned langs fjellet på brattsiden av breen? Å gå tilbake flere kilometer var ikke et stort ønske, så jeg prøvde meg på fremover og nedover. Big mistake! Jeg endte jeg opp med noen mildt sagt sketchy nedklyvings-situasjoner som var preget av mengder med løsmasser kombinert med store stener. Her ville jeg _ikke_ gått med noen andre, da det var litt vel enkelt å utløse små ras som lett kunne most en ankel eller to. Omsider kom jeg meg ned til et flatere og parti av breen og på det punktet var det tryggere å gå på fast is enn løsmassegrus på siden. Helt nede i bunnen av breen var den så sammenpresset at det ikke var noen sprekker å snakke om og jeg kunne enkelt krysse over til den andre siden. Da var det bare å ta tilbake de ~200 høydemeterne jeg tapte på hele stuntet, for å ikke snakke om tiden brukt. Neste mål for dagen: Folarskardnuten og ned til Lordehytta. Med steinrøys så langt man kan se (i hvert fall frem til neste høyde i horisonten) er det fort gjort å bli litt fortvilet der man går sliten og ukonsentrert i den sterke kveldssolen og sakte nærmer seg den vardede toppen... Rett før jeg er fremme snur jeg meg for å ta inn avstanden jeg dekket. Faen! Jeg har jo gått forbi og til nabotoppen som også var vardet innser jeg når jeg ser Folarskardnuten BAK meg. For å komme ned til Lordehytta er det best å komme fra Folarskardnuten. Enda en liten detour i steinrøysa med andre ord. Ned til Lordehytta har jeg hørt at er bratt. Jeg har ikke helt trodd på at det skulle være noe særlig utfordrende, men jaggu var det bratt og utfordrende å komme seg ned. Det var ingen åpenbar rute ned (?) som jeg kunne se, så det ble litt prøving, feiling og mye sketchy partier hvor et feiltråkk fort hadde blitt farlig. Her gjelder det å konsentrere seg, og holde skoene på de tørre bergpartiene for maks grep. Hadde det vært regnvær og sleipt berg vet jeg ikke om jeg hadde kommet meg ned i det hele tatt. Her er jeg interessert i å vite hvordan folk tar seg ned på vinterstid. Jeg tenkte umiddelbart at jeg ikke går samme tur på fjellski uten stegjern med i sekken og kanskje en isøks. (bildet gjør ikke skalaen og brattheten noen rettferdighet!) Fremme ved Lordehytta med noen sjeldne flekker med grus og mose under skoene vurderer jeg litt veien videre. Det tar for lang tid å komme seg helt til Geilo for å rekke toget i 11-tiden neste dag. Jeg endrer reise til 18-tiden (toget i mellom var utsolgt), men vil da ikke være hjemme før sent søndag kveld. Litt tilfeldigvis får jeg mulighet til å sitte på med bil hjem i 15-tiden. Det kan gå, men jeg må gå på som f. for å klare det. Et søk i Fjellforum-arkivet avslører at terrenget etter Lordehytta ikke er noe annerledes, så det er bare å bite tenna sammen og gi jernet. Teltplass på en liten åpen flekk ikke langt fra Lordehytta. Leter man lenge nok finner man ofte sånne flekker her og der med plass til små telt. Neste dag bydde ikke på noen rutemessige utfordringer, men terrenget var som jeg allerede hadde funnet ut, like tungt og slitsomt å bevege seg i, solen enda sterkere enn dagen før, og vinden enda mer fraværende. Jeg prøver å sette opp gassen, men merker fort at den spesielt skarpe sola, og litt lite vann i flaska fort gjør meg ukonsentrert, og det blir flere blundere og ett tryn som heldigvis gikk greit. Noen få snøfelt her og der gir føttene mulighet til å hvile bittelitt. Etter det som føles som uendelig mange opp- og nedstigninger av "neste" steinrøys-topp i litt for høyt tempo og stress kommer jeg endelig frem til Prestholtskarvet og ser turens første tegn til mennesker da det er en sti som går opp skarvet og i en runde videre østover. For å være sikker på å rekke avtalt tidspunkt går jeg ned her istedenfor å følge skarvet helt bort til Skarvsenden over Geilo som egentlig var planen. Å komme ned til de grønne områdene med noe mykere underlag enn gråstein var en sann glede for føttene! De siste 3 kilometerne til Prestholtseter suste avgårde på lettgått sti, og vel fremme sa Inreachen min at jeg hadde gått 20,3 km på 5t og 49 (inkl. pauser). Det må man kunne være fornøyd med i kanskje det værste terrenget jeg har gått i. Et tilbakeblikk på strekket man har gått de siste to dagene. Totalt ble turen på 44 km og jeg bikket med det også 50 utenetter for året. Hadde jeg gjort litt bedre research i forkant ville jeg nok ikke ha gjort samme tur igjen uten minst en dag mer til rådighet. Egentlig ville jeg nok ikke gjort turen igjen overhodet - Men absolutt en fin turopplevelse likevel, sett i ettertid! Skoene som var fullstendig ute av sitt element ga meg ingen gnagsår (bare nesten), men de fikk sin runde juling av all den grove steinen. Etter denne turen kan jeg nok trygt si at de stiller høyt på kandidatlisten for Norge på Langs neste år.

Hvis det er ønskelig at betjeningen skal være enklest mulig, så kan det kanskje være en tanke med bevegelsessensor for av/på? Så lenge man gjør innstilling av lysvarighet én gang i starten, så går resten av seg selv (annet enn å bytte batterier). Clas Ohlson har for eksempel et par ulike varianter (som lyser i alt fra 3–7 sekunder opp til 7 minutter ved bevegelse). Ulempen er at lysstyrken ikke kan reguleres på disse da, men de kan vinkles opp mot taket så man slipper å gjøre sitt fornødne med en lyskaster rett i trynet. https://www.clasohlson.com/no/Batteridrevet-vegglampe-med-bevegelsessensor-LED/p/36-8908 https://www.clasohlson.com/no/Batteridrevet-utelampe-med-bevegelsessensor/p/36-8989 Her er det vel snakk om å løsne én liten skrue for å bytte batteri, men ut fra det jeg ser, så går det sikkert fint å ikke montere denne skruen i utgangspunktet hvis lampa uansett skal henge innendørs. Og det blir vel ikke at man trenger å bytte batteri veldig ofte (som er hhv. C- og AA-batterier for de to lenkede). Disse fordrer dog at du får lov til å skru et liten veggbrakett fast i veggen på utedassen da Og man får relativt rimelige oppladbare AA-batterier f.eks. på IKEA.

Hei, Jeg har fått meg en Varanger 8-10 lavvo og planen var å finne en ovn etterhvert som ikke er altfor tung. Men, lavvoen er jo 3 meter høy og pipa skal ut helt på toppen. Hvor lang pipe må jeg egentlig ha ? Skjønt at utløpet på pipa må være et godt stykke over lavvoen for å unngå glør som regner ned på duken. Og siden pipa skal stikke ut på toppen av lavvoen må jeg ha noe beskyttelse rundt for å ikke smelte duken. Kan jeg skru fast noe beskyttelse som denne rundt en rullbar pipe ? Eller hvordan ellers kan jeg løse det problemet ? Trodde ikke dette skulle være så vrient å finne ut av

Det er en helt fantastisk kano til fiske, presiserer det for det ikke den beste til vanlig turpadling. Men når kanoen bare veier 15,5 kg så er det skikkelig enkelt å få den opp og ned fra biltaket. Og motorfeste følger faktisk med på den norske versjonen, men problemet (var) at den kun tok ca 15 kg maksvekt. Mens elmotoren min var noen kilo over. Men jeg fant ut at det gikk an å få kjøpt en kabel som gjør at man kan ha batteriet to meter unna motoren, så det løste problemet og jeg kan benytte meg av den medfølgende motorbraketten. Kostet "bare" 2600 kroner for 2 meter kabel, nesten like "billig" som høyttalerkabler... Men skitt au. Ved å kjøpe den kabelen fikk jeg vekten braketten må tåle ned fra 19 til 10 kg. Så da tåler den motoren. Men vurderer fremdeles om jeg kanskje skal lage et selv, ettersom det å lage sitt eget medfører enkelte fordeler. West var forøvrig ganske greie, kanoen hadde noen feil som stort sett var kosmetiske, men de løste det på en god måte. Jo takk, har allerede en stangholder fra Berkley. (https://www.skittfiske.no/berkley/162755/berkley-stangholder-tube-sort-3-stenger?channable=056dcc69640031363237353592&gad_source=1) Den fungerer godt, og det går faktisk an å dele den i 3 individuelle stangholdere, noe jeg allerede har gjort med en annen jeg kjøpte... Men den må monteres med festepunkt oppe og nede og der har jeg ikke funnet en god løsning enda. Så plastmaterialene blir kanskje ikke nødvendige men på det tidspunktet jeg laget posten så stod de høyere på prioriteringslisten. Nå tror jeg egentlig at jeg kan ende opp med å lage det av andre trematerialer i stedet. Men siden jeg fremdeles er usikker på nøyaktig hvordan jeg kommer til å gjøre det så setter jeg pris på innspill ang. materialer. Sannsynligvis så vil jeg gå for en løsning hvor oppbevaringsbokser (blå firkanter) rundt setet er fastmontert, mens båtstolen jeg kjøpte vil være løs. På den måten har jeg mulighet til å ta den ut hvis kanoen skal brukes av to personer, eller montere den hvis jeg skal bruke kanoen alene.