Søk i nettsamfunnet

I hjertet av Telemark ligger et fantastisk, passe høyt og lite kjent fjellmassiv kalt Brokefjell. Siden jeg er oppvokst med familie og hytte i Seljord har det vært et naturlig mål for meg å bestige flere av «kjempene» i dette området. Da snakker jeg om blant annet Skorve, Mælefjell, Lifjell, Brattefjell-Vindeggen og nå gjenstod Brokefjell. I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg på trugetur hit i desember, og ligge i telt på toppen mens jeg nøt det unike desemberlyset legge seg over Telemarks heier og nuter. Men når yr.no melder om en solskinnsdag på en lørdag, og siden jeg ikke har vært på fjelltur på år og dag ble fristelsen for stor til å dra. Avgjørelsen ble tatt rundt kl. 15.00 fredag mens jeg tittet på værmeldingen i friminuttet på skolen. Da var det bare å sykle hjem, gjøre lekser, pakke sekken, hive med meg bikkja og råflå veiene vestover i nattemørket. Men pass på å ikke kjør for fort selv på den tiden! Mellom Kongsberg og Notodden lå «onkel» og lurte på en avkjørsel, heldigvis ble jeg ikke stoppet. Kjøpte boller i Bø før jeg fortsatte videre på sørsiden av Seljordsvatnet. Her holdt jeg på å kjøre over en grevling som tasset over veien, første gang jeg har sett en sånn skapning. Neste morgen skulle jeg stå opp kl. 05.00, og så skulle jeg delvis sykle og vandre i mørket oppover mot Mannslagarnuten (1074). Planen var å stå på toppen ved soloppgang! Slik ble det ikke... Påfølgende natt ble ikke den beste oppladningen. Rundt 03.30 bråvåknet jeg av en forferdelig kvalme og mageknip, og det var bare å hive seg ut av bilen, ned i grøfta og møkke i nærmest en halvtime før det var over. Forresten var det stjerneklart ute, den klareste nattehimmelen jeg har sett på lenge. I Asker ødelegger Oslogrytas lys mye av opplevelsen. Neste gang ble jeg ikke vekket av klokka, men av soloppgangen!! Planen om soloppgangstur til Brokefjell gikk dermed i vasken, klokka var over 09.00, og jeg hadde forsovet meg fire timer. Dette var ørlite grann krise siden jeg til kvelden skulle på en ny tur med Bjørn-Even & co på Krokskogen, og ønsket å ikke komme for sent. Men tur skulle det bli, okke som. Frigg og jeg syklet fra bilen som stod parkert på Fiskhøl (ca. 300 moh) og oppover den 6 km lange bomveien mot Mørkvasstaulen. Jeg hadde håpet at denne skulle være snøfri, men der tok jeg feil. Allerede etter et par kilometer møtte jeg den første snøen (gjennomslagsskare) og isen som gjorde syklingen til et helvete. Det ble mer trilling enn beregnet. I snøen observerte jeg noen merkelige dyrespor. Kanskje noen kan kommentere på hva slags dyr som har gått her (se bilder)? Jeg tror ikke det er elg, det lignet store bjørnespor! En kilometer før Mørvasstaulen la jeg fra meg sykkelen og vandret i vei. Undervegs tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre dersom det dukket opp en aggressiv bjørn. Kanskje jeg skulle løpe ut på tjernet til venstre for meg, og satse på at isen holdt meg og ikke bjørnen? Hmm... la det bli et hypotetisk spørsmål. Så sluttet veien, og terrenget stod for dør. Jeg merket i bakkene oppover skogen mot Einangsnut at det var lenge siden sist fjelltur. Merkelig, for jeg har da trent mye styrke, rulleski, spenst og intervaller de siste ukene. Som jeg har påstått før, for å bli god til å gå fjelltur så må man gå mye fjelltur, punktum finale! Etter hvert som jeg forlot skoggrensa ble terrenget mer preget av sva, noe som kjennetegner flere av heiene i Telemark. Heldigvis lå snøen relativt fast på svaene slik at den kunne bli brukt til «trappetrinn». På rundt 700 moh fikk jeg telefondekning og ringte hjem for å si at jeg var i live, dårlig telefondekning er et «godt» tegn på villmark. Snøen ble bare dypere og dypere jo høyere opp jeg kom. Jeg rundet Einangsnut på vestsiden, og nå fikk jeg se hvor uendelig langt det var til toppen av Brokefjell, Mannslagarnuten (1074). Snøen var preget av skare som akkurat ikke klarte å bære meg, slik at jeg sank til knærne og skar meg for hvert steg. Dette var skikkelig pyton å gå i, og jeg tror ikke at truger ville hjulpet på betydelig. Tankene surret rundt i hodet; jeg hadde forsovet meg, jeg hadde overskridet tidsskjemaet, jeg kan risikere å mørkne ute, snøforholdene gjør turen til et helvete og terrenget er skikkelig kupert. Nei, det var ikke verd å nå høyeste punkt bare for toppens og mestringens skyld. Den får vente til en annen gang med annerledes turforhold! Men jeg dro ikke hjem uten en topp i sekken, derfor stakk jeg opp på Einangsnut (927), tok fram vindsekken, dunjakka og maten og koste meg med bikkja. Her var det jo uansett en uforglemmelig utsikt mot Bandak, Gaustatoppen og Grenland+++. Absolutt verd turen selv om ikke målet ble nådd! Etter hvert måtte jeg forlate dette vakre stedet og rusle ned igjen mot sykkelen. Snøen gjorde returen lett ved «snøsurfing», ikke så galt at den ikke er godt for noe. Så var det bare å kjøre ned bakkene til bilen, og sette kursen mot Krokskogen (egen rapport kommer senere). Dette var en fantastisk tur! Høyden over havet har ingen ting å si for hvor sterk turopplevelse en sitter igjen med. Turdata: 4 timer 18 km 980 høydemeter Flere bilder finnes her: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/11/einangsnut-brokefjell-927-moh.html

Hei, jeg og en kollega planlegger en tur fra Fundingsland til Trollgarden, deretter over til Fjellsenden også overnatting på Melands Grønahei for så å dra videre ut til Kleivaland dagen ettterpå. Er litt usikre på hvor mye snø det ligger i området. Om det er muilg å gå der nå eller om vi er for optimistiske. Området ligger på 1000-1100 m.o.h. I stedet for å gå tilbake til Fundingsland så tenkte vi å gå over fra Trollgarden til Fjellsenden og overnatting på Melands Grønahei. Er muligens lang tur den første dagen. Noen som har vært i området der nå ?.

Fjellsportgruppa til Storebrand hadde planlagt langhelg med vårskitur på Dovrefjell. Totalt var vi 10. Været var litt spøkefullt, men allikevel stort sett bra. Snøen derimot sto det dårligere til med. Snøsmeltinga lå ca 2 uker foran normalt. Fredag 1. mai på Snøhetta 8 av oss hadde overnattet på Hageseter og sto tidlig opp for vi skulle drasse med oss telt og utstyr for å slå opp leir der hvor snøen begynte. Vi hadde en sykkel med henger som fraktet fellesutstyret mens resten gikk de ca 8,5 km til Svånålægret med skia på sekkene. Fant en fin teltplass og slengte fra oss alt vi ikke trengte på topptur. Det startet en snørenne ved leirplassen og vi labbet oppover med feller på skia. Én hadde båret litt for mye og gikk en runde til Snøheim og roet seg i leiren. De resterende trasket med stor iver mot Snøhetta. Vi traff mange trøndere på 1. mai-tur til Snøhetta. Det var trivelig. Føret var bløtt og mye rotten snø tærte på kreftene. Det blåste friskere jo høyere vi kom opp og etterhvert dro vinden med seg små isflak som fokket avgårde. Overraskende var det derfor at det knapt blåste på Stortoppen. Tre var klare for Midttoppen og gikk en tur bortom den. Sammen randt alle 7 nedover, noen i fine svinger på vårsørpen og noen litt mer forsiktig. En siste pause i sola ved Snøheim før vi randt siste bakken ned til teltplassen. Middagen tok tid å lage, men det smakte godt når det først ble klart. Roen senket seg med sola. To av oss la seg under åpen himmel. Lørdag 2. mai på Skredahøin Etter at de fleste våknet av rypenes spill tidlig på morgenkvisten og vi hadde dratt oss litt i morgensola kom forsterkning i form av en løypebrøyter på sykkel fra lavlandet. 9 stykker la i vei på ski innover Svånådalen, men etter 1,5 km var det ikke lenger skiføre. Skia måtte av og ble båret ca 5 km innover langs veien. Vi måtte droppe ufrivillig sliten toppturist. Været var i hvertfall i godlune en stund og tilslutt fikk vi satt løypebrøyteren på snø igjen. Han kom godt med for snøen var svært rotten. Ved Bandranden åpenbarte øvre Svånadalen seg i all sin prakt. Vi fikk ett glimt av paradis som brente seg inn i skjelen og ble ett godt minne. Enda to følte at dagen før hadde tært litt mye krefter og valgte å returnere til leiren. Like etter kom sludd og hagl som prøvde å få oss til å glemme vårt øyeblikk i paradis. Under værste haglskura satte vi oss ned i ei ur og frisket opp kreftene med lunsj og litt varm drikke. Dette hjalp bade på humøret og været, så da siktet vi inn på toppen igjen. Løypebrøyteren dro oss videre. Litt oppe i bakkene fikk vi øye på målet vårt og iveren ble større. Over ca 1600 moh ble snøen fastere og klabbene satte seg skikkelig i fellene. Dermed gikk vi rett opp uansett om hellingen var bra nok for sort løype. Store Skredahøin hadde panoramautsikt. Etter å ha stått der å sett oss om så vi at nye uvær var på vei mot oss. Vi forlot ikke toppen før vi hadde haglene i helene nedover. Det gikk fort og alle måtte overende på grunn av rotten snø. Etter å ha passert Bandranden igjen letnet været og ble bra for resten av turen, men vi måtte ta nedturen uten ski på veien som vi kom opp på. Tilbake i lerien smakte det godt med middag og utepils. Vi fant ut at vi måtte ha krefter til å bære utstyr tilbake til bilene og droppe andre turmål. Løypebrøyteren syklet ned igjen, men lovte også å sende en hjelperytter på sykkel for å lette børen vår dagen etter. Søndag 3. mai retur Etter en fin natt med rypespill igjen pakket vi sammen sakene våre. Returen hadde ikke vært mye å skrive om hadde det ikke vært for en stor brande av en Moskusokse ville teste vår tålmodighet. Den hadde tatt oppstilling midt på veien for å sikre at ingen skulle passere. Siden vi hadde all tid i verden og moskusoksen hadde andre ugjorte ting vant vi duellen og fikk passere. Hjelperytteren vår føk att og fram med sekker, ski og motiverende utsagn. Etter 2 timer hadde vi tilbakelagt grusveien i strålende solskinn og flott utsikt til Snøhetta. En topp tur klar for den store minneboka.

Denne turen hadde jeg avtalt med Erling for noen måneder siden. Egentlig tenkte vi på Dovrefjell, men værutsiktene gjorde at vi ombestemte oss. På grunn av forholdsvis dystre værutsikter totalt sett uansett hvilket område vi valgte så bestemte vi oss for å prøve å gå fra Hjerkinn til Lillehammer. Det var det østligste alternativet, noe som betydde mindre nedbør. Erling fikk meg endelig med på en hytte til hytte-tur, for første gang siden 1995. Og betjente hytter kan absolutt ha sin sjarm! Jeg skal jo ligge masse ute likevel senere i løpet av året, ja det er nok ikke spesielt lenge til heller. Så dette gjorde jeg med god villmarkssamvittighet. Med unntak av lørdagskvelden da det ble 130 gjester på Rondvassbu syntes jeg det var ålreit. Skikkelig feriefølelse å få alt fiks ferdig servert, ikke ofte jeg opplever det. Selvsagt fikk jeg et par toppovernattingsabstinenser underveis, men det får jeg tåle. Det viste seg at denne turen hadde andre typer kvaliteter enn det jeg er vant til på tur! Blant annet skikkelig trivelig betjening på Grimsdalshytta, hyggelige tyskere som tilfeldigvis fulgte samme ruta som oss, og ikke minst veldig god mat, spesielt på Bjørnhollia. Men best av alt var likevel været som ble mye bedre enn vi kunne håpe på! Fra Hjerkinn til Grimsdalshytta var det helt ordinært vær, men altså heller ikke dårlig. Det jeg husker best er alle gjennomslaga i snøen ned bjørkeskogen mot hytta. Ga opp til slutt og gikk til fots der løypa var hardtråkket. Neste etappe gikk til Dørålseter gjennom Dørålglupen. Spennende passasje dette her. Liker meg alltid i sånne pass eller skar. På fredag gikk vi til Rondvassbu. Turen over Rondvatnet var en lidelse! Bare en tredjedel av halve Gjende, men likevel, ingenting er mer slitsomt for meg enn å prøve å holde anstendig tempo over store uendelige vann mens skia stadig vil motsatt vei. Erling viste ingen svakhetstegn. Jeg sovna på rommet vårt på Rondvassbu en drøy times tid, men da jeg våkna og oppdaga bedring i været fant jeg ut at middagen i grunnen var mindre viktig. Her gjaldt det å utnytte de siste timene med dagslys og komme seg til topps på Storronden! Dette passet meg bedre. Uendelig mye bedre å labbe jevnt og trutt oppover med feller enn å skli verre enn bambi på isen! Det ble en flott solnedgang på toppen, og humøret var på topp! Nå var en flott topptur i boks, og morradagen skulle i følge yr bli perfekt. Det ble den da også. Erling ville på Storsmeden som han manglet fra før. Jeg hadde vært der 2 ganger, men hadde ingenting i mot en ny tur dit. I ettertid angrer jeg ikke et sekund. Kan ikke være mange Rondetopper som kan stille opp med den utsikten! Med den for anledningen småluftige og snøharde ryggen til topps og utsikten som lønn for strevet ble jeg grepet av akutt Rondane-sentimentalitet. Her ligger hjertet av Norge! Jeg vet hvor glad jeg er i Jotunheimen, og ting står ved lag, men Rondane har også ting Jotunheimen ikke har. Rondane er på en måte mer trollske og massive hvis en ser bort fra det råeste heimen har å by på. Det blir liksom alpine fjell mot massive fjell, og de kan ikke helt sammenlignes, men Rondane er absolutt det mest rotnorske jeg kan forestille meg! At Rondane kan bli stemplet som kjedelige var ikke til å fatte på en dag som denne lørdagen. Jeg falt pladask! Erling var fornøyd, og det hadde han helt rett i, for dette var turens fineste opplevelse for meg også. Men jeg ville på en ny topp også, aller helst to. Vinjeronden var seig som juling, jeg gispa etter luft og led en forferdelig åndenød. Jeg liker å tru at jeg er seig og sprek, men omtrent på hver eneste topptur blir jeg innhenta av livets triste realiteter. Jeg er for tung til dette her! På toppen av Vinjeronden så Slottet ganske overkommelig ut i distanse, og ikke var skaret spesielt dypt heller. Men det var etterhvert så isete at jeg ikke tok sjansen. Fantaserte om istykkerrevet ansikt eller en kropp som går kast i kast nedover for å avslutte med bakhodet i en skarp stein. Så jeg snudde og koste meg med Vinjeronden i stedet. Her var det hovedsakelig den digre veggen på Storronden som tok prisen. Artig var det også å se Rendalssølen i det fjerne, toppen jeg har tenkt masse på i over et år nå. Mer sentimentalitet var ikke til å unngå. Denne dagen hadde gjort meg fullstendig Rondanefrelst! Tenk å kunne overnatte på toppen her da!!! Dagen etter ble det Rondvatnet igjen i kjedelig vær. Bjørnhollia var målet via Langglupdalen. Erling valgte raskeste vei ned dalen, men jeg fikk lyst på Digerronden da været bedret seg. Men hva hjelper det med fint vær når vinden prøver å fortelle deg at du ikke er velkommen til topps Denne vinden var verre en Skogshorn i november. Måtte krabbe siste stykket til toppvarden for å være sikker på å ikke bli blåst utfor kanten. Jeg lot Midtrondene og Høgronden være i fred og tok raskeste vei ned i dalen igjen. Til slutt kan jeg oppsummere at Bjørnhollia var en koselig plass, og at Illmanndalen var enkel å gå, men treningsløypa fra Mysuseter til Raphamn fikk meg nesten til å gå fra konseptene. Var ikke innstilt på mer slit nå, men den gikk jo stadig opp og ned, og uten feller duger jeg som kjent ikke. Erling virket uforskammet pigg Takk til Erling for en minneverdig tur jeg kommer til å huske lenge! Det ble mye ålreit fjellprat underveis, og jeg fikk et nytt syn på hyttelivet. Men gleder meg selvsagt til mer kummerlige forhold etterhvert Lillehammer gadd vi ikke bry oss om etterhvert, Rondane var altfor innbydende til det Ble endel tull med skaleringen, så flere bilder kommer seinere. Ble litt rot dette her...

Noen som kjenner igjen leirplassen sin? bildet tatt for noen uker side. Fjellet i bakgrunnen er snøhetta.

Hadde på lørdag en knalltur i Jotunheimen med Bjørn-Even, Sondre og Atomsilda. Med Spiterstulen som utgangspunkt var planen å ta en del topper rundt Leirhøe. Sol fra blå himmel og til tider meget behaglige temperaturer gjorde dagen helt perfekt. Vinden kunne med fordel vært litt svakere. At Birken røk pga. skade ble fort glemt. I alt ble det 9 2k-topper og 1 rett under. Tilsammen 2900 høydemeter og 30 km ble tatt på 10 t og 15 min. Rapport og flere bilder ligger på: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/03/storeslem-rundt-leirhe-paske-pa_21.html

Jeg overnatter som mange ganger tidligere i min høyst mobile basecamp (mobiliteten avhenger selvsagt av vegkvaliteten). Basecampen har for øvrig et eget rom til oppbevaring av ski, og ett eget oppbevaringsrom for bagasje. Er plass til to sovende, og har et stort og effektivt bensindrevent varmeapparat. Er også meget vindstabil og tåler mye vind før den gir etter. Den første natten har jeg i Visdalen fra fredag 30. januar til lørdag 31. januar (5 km før Spiterstulen ved bommen). Resten av gjengen møter opp som avtalt klokken 07.45. Mayhassen har skrevet en rapport du kan lese her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15151&highlight= Lørdag 31. Januar Rapporten til Mayhassen skildrer store deler av lørdagen. For min del så gikk deler av turen min litt annerledes enn de andre så jeg legger ved et par bilder selv. Jeg gikk blant annet over til de to søre Trollsteineggjene mens de andre ville til Glittertinden. Da jeg er på veg ned snørennen til Grotbrean står Mayhassen på toppen av Vestre Glittertindoksle og ser at jeg er i tvil på om jeg tør å gå ned snørennen eller ikke. Først etter litt god og gammeldags overtalelsesteknikk fra nevnte person tok jeg tilslutt mot til meg selv og gikk ned til Grotbrean. Jeg gikk sakte over breen i frykt for sprekker og andre ulumskheter, noe som jeg i etterkant ser at jeg ikke burde ha fryktet. Da jeg står på Trollsteineggje vinker jeg til de andre som stod på toppen av Glittertinden. Med vell viten om at de andre ikke ville vente hele dagen på meg på Glittertinden, giret jeg opp, og gikk hardt på for å nå de igjen. Jeg når de igjen i skaret mellom Glittertinden og Glitter Rundhøe. Vi renner på et perfekt skiføre ned Steindalen og det tar ikke lange tiden før vi er ved bilene. Etter lite måltid på Essoen sier vi hei for denne gang. Rett etter at de kjører sørover benytter jeg sjansen til å pusse tennene, og fylle opp termosene med vann på Essoen i Lom. Ved å gjøre det på denne måten slipper jeg å fyre mer primus enn nødvendig der jeg setter opp basecampen for natten. Går egentlig veldig kjapt å sette opp basecampen, og det er egentlig bare å sette den i gir og vri nøkkelen i OFF – posisjon. Setter på brekket og da er jeg sikra på at basecampen står solid. Sulten har ikke gitt seg helt, og jeg setter meg på liggeunderlaget midt på parkeringsplassen og varmer opp en boks med Trondheimssodd mens gradestokken viser minus 18 grader. Søndag 01. Februar Etter tre runder med slumring orker jeg å stå opp klokken 07.30. Hiver i meg frokosten og en flaske med vann og smører med blå ekstra. Det er lite snø innover i Leirdalen, og jeg finner nytten av å følge et scooterspor. Etter ca syv kilometer går jeg bort fra scootersporet og går mot Storbreahøe. I etterkant ser jeg at veivalget kanskje ikke var det mest optimale da det til tider var bratt i snøsiden jeg bevegde meg i. Av denne grunnen velger jeg en litt annen rute ned. Etter hele fem lange timer står jeg på toppen, og jeg mistenker gårsdagens høydemeter har noe av skylden for at bakken til toppen av Storbreahøe føltes tung. Utsikten på toppen er bedre enn hva jeg hadde forestilt meg, og det er en befrielse å sitte der i dunjakka og drikke noen kopper med vann og spise noen sjokoladebiter. Turen tilbake går atskillig raskere, og etter to timer jeg er tilbake til bilen hvor jeg hilser godt nytt år til driverne av Leirvassbu som ankommer parkeringen med Snøscooter litt etter at jeg har fått lastet skiene i bilen. Takker for turselskapet lørdag, og ikke minst for en god start på turåret 2009

Tidlig Januar var det Hardangervidda som skulle utforskes. Jeg hadde en avtale med brodern, men han svikta i siste liten. Mangel på stand-in gjorde at turen ble gjennomført alene, og med tomannstelt istedet for enmannstelt. Dag 1 - sen start Toget gikk fra Tønsberg 31. januar klokka 06:00, og med en passelig lang ventetid på 2 timer på Drammen stasjon, var jeg framme på Finse stasjon klokka 12:30. Jeg planla å bruke ca 5 dagsmarsjer på turen. For å berolige modern lagde vi en deal om at jeg skulle gå for å rekke bussen på Mandag 4. jan 16:30. Siste frist for kontakt var Onsdag 15:00. Hun bekymret seg nok for hele familien, så resten ikke behøvde å tenke på det. Jeg rigget pulk og meg selv før jeg kom meg avgårde ca 13:00. Det var ca - 10, snø og liten kuling, så sikten var ganske dårlig. Det var heldigvis endel steiner som gjorde det mulig å holde stø kurs. Jeg trasket i vei, og været klarnet opp etterhvert. Jeg gikk forbi jøkulen uten at jeg så den noe særlig, og stoppet da jeg kom til Helvetesnutane. Da hadde jeg gått ca en time i mørket, og ville spare den relativt friske nedoverbakken til Skåltjørni til dagslys. Første kveld var selveste Nyttårsaften - GODT NYTTÅR! Dag 2 - kald dag Jeg satte på vekkeklokke for å være i gang samtidig som solen; jeg kunne ikke sove lenge hvis jeg skulle gjøre turen på litt under 5 dager. Det var skyfri himmel, vindstille og kaldt. Jeg var glad jeg sparte nedoverbakken til dagslys, for den var bratt, steinete og isete! Jeg satt meg på pulken og akte ned mellom steinene. Vel nede på Skåltjørni var det bare å følge dalen sørvest langs jøkulen og nyte utsikten av brefall og omliggende vinterlandskap. Etter noen timer foran pulken nådde jeg Sysenvatnet. Herfra gikk det øst mot Kjeldebu, uten at jeg gikk helt frem til hytta før jeg dro sørover i retning Dyranut. Det ble kaldere ut på dagen, og i følge en scooterpatrulje fra DNT var det målt -26 grader denne dagen. Jeg svetter endel på beina når jeg går, så både sko og sokker var kalde og fuktige. Disse arbeidsforholdene protesterte lilletærne mot ved å slutte å føle. Jeg tok protestene alvorlig og fikk puttet nedi noen "footwarmer" poser. Dette gjorde sannelig susen, og med blidgjorte lilletær kunne jeg fortsette noen kilometer til. Jeg fulgte krossdalen og gikk rundt Dyranuten og teltet havnet noen hundre meter fra Dyranythytta. Det var stjerneklart og vindstille ved oppsett av teltet. Helt nydelig! På kvelden brukte jeg litt ekstra primus for å tørke skoene - jeg hadde med plenty fuel, så det var ingen fare. Jeg fryser skjelden på beina, så jeg bestemte meg for å prøve dampsperre i skoa neste dag. Dag 3 - dampsperre/nullsikt Dampsperre skulle prøves: Først et par tynne sokker, så et par brødposer, så et par ullsokker. Dette nedi tørre sko. Jeg merket faktisk ingen forskjell mens jeg gikk. Jeg trodde jeg skulle "vasse" i fotsvette, men sånn ble det altså ikke. Det var vindstille, men overskyet den tredje morgenen. Vinden tok seg opp i løpet av et par timer, men aldri til noen problematisk styrke. Jeg fortsatte forbi Bjoreidalshytta og fulgte vinterløypa til DNT (på kartet ihvertfall - kvistet var den ikke) videre sørover mot Hellehalsen. Plattået noen km nord for Hellehalsen var imponerende, og ga følelsen av "vidde". Etter Hellehalsen kom tåka. Kombinert med vind og noe snø ble sikten null. Heldigvis kunne jeg bruke vinden for å holde retningen, så jeg slapp å sjekke kompasset hvert 30. sekund. Uten vind eller noen som helst slags retningsgiver, vet jeg at jeg drar noe vakent mot venstre. Kunne sikkert gått i ring med en radius på noen få hundre meter! Men med både kart/kompass, GPS og vind er det ikke noe problem å fortsette å orientere uansett sikt. Jeg kom meg sørover over Trondavadnutane og ned til Sandhaug. Jeg vurderte å sette opp teltet i le for noen av hyttene der, men jeg hadde mer igjen i beina, og bestemte meg heller for å gå videre. Sikten var fremdeles nær null, så at det ble mørkt gjorde ikke så mye. Jeg fortsatte vestover over Nordmannslågen til Besso hvor jeg tok kvelden. Vinden gjorde sitt for å gjøre teltoppsettet litt mer tidkrevende, men det stod støtt da det var bardunert ordentlig på plass. Jeg hadde over hodet ikke vært kald på beina denne dagen. Men de trengte litt ekstra pleie, tørking og talkum på kvelden. Dag 4 - fremdeles nullsikt Værforholdene hadde ikke gitt seg i løpet av natten, så jeg fikk aldri se hvordan det så ut rundt teltplassen min. Denne morgenen startet jeg ca en time før sola for å forlenge dagsmarsjen litt. Jeg fortsatte på vinterruta, men forlot denne ved Bismarvatnet. Istedet for å gå helt vest til Litlos turisthytte, for så å gå østover tilbake til ruta, fant jeg en fin snarvei på kartet som gikk rett sørover. Jeg aner ikke om dette er en vanlig vei å gå, men den var ihvertfall effektiv. Været lettet, og med god sikt gikk jeg fra Bismarvatnet, sørover til Valgardsvatni og fulgte valgardsbekken ned til den store Kvennedalen (tjoho - det gikk unna å ake på pulken ned i løssnøen!). Derfra gikk jeg rett sør over dalen og opp den andre dalsiden. Jeg fant noen småvann og bekkesystemer som tok meg tilbake til vinterruta. Da hadde det blitt mørkt, men jeg fortsatte som vanlig en liten stund til. Jeg kom meg helt til Buanuten før jeg virkelig behøvde et stort måltid. Med skrikende mage kom teltet opp, og dobbel Real middag ble konsumert. Da var det ikke mange celler i kroppen som ville forbli våkne, så jeg sovnet ganske tidlig den kvelden:) Dag 5 - flott vær på siste dagen Jeg innså at jeg akkurat kunne rekke/ikke rekke siste buss på Søndagen. For å slippe å misse bussen med en liten time, startet jeg ekstra tidlig og gikk på litt ekstra den siste etappen. Jeg kom meg ned bakken til Hellevassbu og opp Sudskaret . Derfra var det rene motorveien med en laang flat strekke over vann og dalføre. Været var nydelig, og kaldt. Sola stod midt i fleisen, og det var mildt sagt irriterende at ventilasjonen på brillene hadde fryst igjen slik at de dugget noe voldsomt. Jeg måtte bare ta dem av til tider for å nyte litt fjell. Det lå rundt 20 minus denne dagen, men selv ikke i pausen ble jeg det minste kald på beina - tydelig at dampsperre i skoa har sine fordeler! Fra Årmotvatni gikk jeg opp til Mannevatn og videre opp til plattået mello Store Nup og Trollnup. Det kjente jeg i låra! På toppen der møtte jeg en kar og en dame som gikk norge på langs. Han hadde en brutalt svær pulk - og jeg skjønte godt han var sliten etter bakken opp fra Haukeliseter! Vi utvekslet litt ruter og ønsket god tur videre. Derfra var det bare å følge motorveien av skispor, som plutselig dukket opp, ned til Haukeliseter. Turen var over, og GPS'en hadde finregnet seg frem til en totaldistanse på ganske nøyaktig 12 mil. Fornøyd og blid satte jeg tenna i en fjellburger før jeg sovnet på bussen til oslo. Mvh Andreas

Desperat søken etter midtvinterslyset, skiføre og åpne fjellhytter førte oss til Haukeliseter. Værmeldingene var lovende, om enn noe kjølige. Etter at promillen hadde sunket til edruelige nivåer 1. Nyttårsdag dro Rødtopp og jeg oppover. Vi var fremme ved middagstider. Utpå kvelden ble det finplanlegging av morgendagens tur. Optimistiske og vel belåtne sovnet vi tidlig. 02.01.2009 Kistenut (1648 moh) Etter å sett på en fin soloppgang under frokosten smurte vi skiene og la ut over Ståvatn med kurs for Kistedalen. Smurningen varte 10 sekunder på den gamle harde snøen, men føret var trått så det gikk greit fremover allikevel. Når oppstigningen begynte måtte vi sette på feller. Inne i Kistedalen så vi at det hadde gått flere gamle snøras, men vi fant en farbar vei opp søkket på østsiden av høyde 1404. Landskapet var vakkert og lyset likeså. Vinden trakk med seg endel skyer vestfra og lagde snødrev. Vi krysset over vann 1449 og ség opp strake veien mot toppen av Kistenut. Det ble lunsjtid, men i snøfokket ble det ingen koselunsj. Vel oppe på toppen kom og gikk skydottene og vi fikk tatt endel stilige bilder. Så var det av med fellene og suse nedover. Føret var bedre i høyden, så det ble noen fine svinger inntil isskaren lagde problemer under 1200 moh. Turen tok ca 5 timer og var 17 km. GPS'en målte total stigning til 980 m. Nede på Haukeliseter var det godt med varm drikke. Til kvelden ble det en god treretters middag og planlegging til neste dag. 03.01.2009 Vesle Nup (1510 moh) Det var litt mildere, men vinden hadde tatt seg en god del opp i løpet av natten. Under frokosten fikk vi se en søt snømus sprette rundt rett utenfor vinduet. Vinden var ganske kraftig så vi ventet en stund etter frokost før vi startet dagens skitur. Planen for dagen var å gå mot Nupsegga. Vi satte på feller og gikk rett opp mot Lille Venaretjønn. På utsatte steder tok vinden godt tak. Vi valgte å gå mot høyde 1201 for å få litt oversikt. Jeg trodde Hardangervidda var relativt flat, men her var det småbuklete. Det gikk opp og ned i masse småsøkk og koller. Vi fikk den ønskede oversikten sammen med mye tårer i øynene. Toppene ved Store Nup og Nupsegga hadde tiltrukket seg skydotter og snødrev. Vesle Nup så ut til å ha ok vær så vi skiftet turmål. Vi trasket opp mot Vesle Nup fra sørvest. Bak en stor stein var det en grei lunsjplass og det smakte godt med litt energipåfyll. På toppen var det fin utsikt, men også kraftig vind – stiv kuling vil jeg tippe. Store Nup og Nupsegga kastet av seg skydottene et øyeblikk og viste seg frem i all sin snødekte prakt. Ned igjen tok vi litt mer direkte veg. Solen lagde fint fargespill på slutten av ettermiddagen. Vi brukte ca 4 timer på 14 km og 930 høydemeter. Øl smakte svært godt til trerettersen. Dagen etter valge vi å kjøre hjem via Rauland og studere sørkanten av Hardangervidda. Ett flott skue, men det er dårlig med nysnø.

Etter sjette året på rad har det nesten blitt en tradisjon for meg og noen venner med en skikkelig førjulstur. I år var vi fem stykker som valgte Børgefjell som turmål. Så langt nord er dagene korte i midten av desember, ca seks timer fra kl ni til kl tre. Ruta som var planlagt gikk fra Kroken i Susendalen til Majavatn langs E6 via Ranseren. Mesteparten av nettene skulle tilbringes i telt, men et par netter ved hytter var planlagt. Værmeldinga så brukbar ut for hele uka vi skulle tilbringe i fjellet. Overskya, lite nedbør, rundt -5 grader og sørlig vind av bris styrke. ROLIG START Turen starta med tog fra Trondheim til Trofors (ca 5 timer), og buss derifra via Hattfjelldal innover til endestoppen ved Kroken i Susendalen (ca 2 timer). Veien er brøyta videre innover, så vi fulgte den i tre km fram til parkeringsplassen ved Oksvollen. Siden det allerede var blitt mørkt ble teltene slått opp nedenfor veien rett ved broa over elva. Dagen etter var det dårlig sikt, men brukbart ellers. Målet for dagen var å komme seg inn til Statskog sin hytte ved Tiplingen. Dette er en utleiehytte vi på forhånd hadde lånt nøkkel til. (Bussen hadde 20 min stopp i Hattfjelldal og det passa perfekt for å stikke innom Statskogkontoret og hente nøkkelen.) Vi fulgte stort sett sommerruta over Susenfjellenden og holdt oss over tregrensa til vi rant ned mot Ruffie og gikk over til hytta. Hytta har seks senger, gasskomfyr og en trivelig vedovn. Kvelden var lang, så det ble mye griseprat før vi kom oss ned i posene. Hele natta var det urolig vær med en god del nedbør. TATT AV SNØSKRED Tredje dagen var planen å gå videre innover mot Ranserhytta, en åpen Statskoghytte. Ute var det dårlig sikt, mye vind, og bare -1 grad. Vi la av gårde sørover på kompasskurs med vinden rett i mot. Kompasskursen var lagt i nedkant av Austre Hundfjellet i en sør-sørøstlig retning. Det var ca 100 høydemeter før det skulle flate ut. Det gikk greit unna oppover tregrensa, og det var ikke lange tida før vi kom over bjørketrærne. I det vi gikk der var det nok flere av oss som syntes at kursen bar litt vel mye oppover, men før noen av oss gjorde noe med det var det for seint. Plutselig løsna snøen under skia på de to første av oss. Jeg gikk som nummer fire et stykke bak de tre første og kunne se at de skled nedover. Jeg tok som refleks noen skitt bakover, men i det jeg snudde meg bakover kunne jeg se snø komme farende mot oss ovenfra. Det gikk opp for meg at vi var i ferd med å bli tatt av et skred. Før jeg rakk å gjøre noe annet var jeg allerede inne i snømassene. Det eneste jeg tenkte på var å prøve å holde meg flytende. Jeg kunne se og høre at sistemann rett bak meg også ble tatt av skredet. Da ting roa seg kunne jeg konstatere at jeg hadde hode og den ene armen over snøen. Jeg fikk straks kontakt med han bak meg som hadde hele overkroppen over snøen. Jeg begynte å grave meg fram så fort jeg kunne i tilfelle de andre trengte hjelp, men det tok ikke lang tid før jeg hørte rop fra alle de andre tre også. Heldigvis var det altså ingen av oss som var helt begravd. Når alle hadde kommet seg løs viste det seg at ingen var blitt særlig skadet. Det var bare en av oss som hadde en rift i buksa og et slag bak låret. Av utstyr mangla vi noen staver og noen ski. Vi satte straks i gang med å prøve å grave utstyret fram. Etter en kort stund var alt foruten en ski blitt lokalisert, og det tok oss flere timer før vi fant den siste skien. Siden alle sammen nå var søkkvåte og kalde og det var lite igjen av dagen, var vi alle enige om å returnere til hytta som bare lå 1 km unna. Det er vanskelig å si hvor stort skredet vi ble tatt av var siden sikten var så dårlig at vi ikke kunne se stort. Men vi ble i hvert fall ført rundt 100 meter nedover av det, og utstrekningen var godt over 100 meter, som var den omtrentlige avstanden mellom første og sistemann. Helningen vi gikk i var godt under 30 grader, og jeg vil anta at det var akkurat i grenseland for hva som kreves for å utløse et skred. De to første som sannsynligvis utløste skredet fortalte at etter at snøen ga etter og de begynte å skli nedover, kom det mer snømengder ovenfra. Det var den snøen vi andre ble tatt av. Fjellsida ble brattere ovenfor der vi gikk, og vi kunne i løpet av timene vi var der skimte at det var skavler tilstede langs hele fjellsida, og at skredet sannsynligvis fortsatte flere hundre meter bortover langs fjellsida foran oss. Siden vinden hadde blåst sterkt fra sør hele natta, det hadde kommet en god del nysnø, fjellsida var nordovervendt, og temperaturen bare var -1 grad, var det sannsynligvis meget stor snøskredfare i dette området denne dagen. Merkelig nok var det ingen av oss som tenkte over denne risikoen når vi planla rutevalget, selv om de fleste av oss kan anses som godt fjellvante og vant med å vurdere snøskredrisiko. Vi var rett og slett ikke innstilt på risikoen. STORM I FJELLET Etter enda en kveld på hytta der vi fikk gått gjennom dagens hendelser i ro og mak, innså vi at den opprinnelige planen måtte endres pga tidsbegrensningen. Ny rute ble lagt direkte fra Tiplingen via Kjukkelvatnet ned til Majavatn. Ute så været ganske brukbart ut med noen få minusgrader. Vi la av gårde vestover over Vestre Tiplingen, innstilt på å være veldig obs på snøskredfaren. Etter hvert som vi kom innover langs Simskardelva kom værforandringen. Vinden tok seg opp og sikten ble redusert. Når vi hadde tatt oss opp den siste stigningen et par km fra nordenden av Kjukkelvatnet var sikten tilnærma null og vinden var sannsynligvis av stiv kuling styrke rett i fleisen. Siden vi visste snøskredfaren var overhengende (vi hadde sett flere mindre skavlskred langs bekkedalen vi fulgte), og siden vi ikke kunne se hvor vi gikk, bestemte vi oss for å slå opp teltene der vi var. Det begynte uansett å bli mørkt. Etter litt streving med å få opp teltene i vinden og etter å ha bygd noen solide vindskjermer la vi oss til inne i telta. Vi var alle gjennombløte og nokså kalde. Det blafra friskt i teltdukene. Vi ble enige om å se an forholdene neste dag før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre videre. Etter noen timer i telta begynte det i teltet jeg lå i (et 3-manns Svalbardtelt) å bli urovekkende mye snø som samla seg over forteltet. Vi måtte ut en tur for å sjekke, og da viste det seg at slik vi hadde bygd vindskjermene var en stor snøfonn i ferd med å bygge seg opp over forteltet. Etter litt graving og ombygging var likevel problemet løst, og vi kunne legge oss trygt inn i teltet. Det ble en urolig natt, der vinden må ha vært oppe i liten storm på det værste. Teltene hadde heldigvis ikke problemer med å holde ut vinden. Vi registrerte et lufttrykk på 840 mbar på det laveste. RETRETT Dagen etter var det ingen forandring å se utenfor telta. Vi ble enige om at vi ikke ville fortsette, selv om terrenget slaka veldig ut. Det var for mye motvind og alt for liten sikt. Vi vurderte alternativene, og ble til slutt enige om å gå samme vei tilbake som vi var kommet fra tilbake til hytta ved Tiplingen. Det var nå medvind så det gikk raskt unna. Nede ved Vestre Tiplingen var vi kommet ut av ruskeværet. Vi kunne tydelig se et frontsystem bak oss som vi var kommet ut av. Det ble enda en behagelig kveld i hytta der vi fikk tørka alt av det våte utstyret og klærne. Siden dagene gikk fort fra oss hadde vi nå ikke så mange dager på oss før vi måtte ned fra fjellet. Vi bestemte oss derfor å gi opp Majavatn og heller gå nordvestover via Gaarenesjaevrie mot Susendalen. Det ble en forholdsvis kort og fin etappe der vi slo opp teltet under tregrensa ikke langt fra Stormyra. Det var rolig vær og brukbart med ved i området, så det ble en fin kveld rundt leirbålet. Siste dagen var stort sett bare å komme seg ned lia til Øyum i Susendalen. Derifra ble det taxi ned til Trofors og tog tilbake til Trondheim. Denne turen ble ikke helt som planlagt, men i midten av desember må man regne med at været ikke alltid spiller på lag. Dette er jo litt av utfordringen med å legge ut på tur på denne årstida. Temperaturene var betraktelig mildere enn hva vi hadde regna med, de holdt seg stort sett mellom -1 og -5 hele uka. Vindstyrken ble kraftigere enn hva vi hadde regna med, men holdt seg hele tiden fra sør til det som var meldt. Hadde vi vært litt lurere hadde vi nok heller lagt om turen og gått i motsatt retning fra Majavatn til Susendalen. Da hadde vi fått vinden i ryggen mesteparten av tida. Snømessig var det mindre snø enn forventa, og flere steder var småbekker åpne under 700 meter. At vi undervurderte (og til dels overså) snøskredfaren til å begynne med må vi ta selvkritikk på. Men heldigvis gikk det bra selv om alle fem ble tatt av et forholdsvis stort skred. Været og lyset lå ikke til rette for gode bilder, men jeg har nå likevel lagt ved noen få bilder som viser litt hvordan vi hadde det.

Det har vært vanskelig å få seg skikkelige fjellturer i Sør-Norge i sommer, så etter studier av værmeldingen fant Rødtopp og jeg det best å reise til fjellene i Nordland. Å bestige Nord-Norges høyeste fjell Oksskolten (1916 moh) fristet selvsagt også. Dag 1: Kjøretur Når man gjør slikt på sparket, så blir det lange kjøreturer. Vi startet tidlig på morgen og smurte niste, fylte drivstofftanken og feide nordover. Lunsj spiste vi på i Kvikne, middag i Namsskogan og etter nesten 90 mil fant vi overnatting i Mosjøen. Et overaskende hyggelig sted med koselig trehusbebyggelse i sentrum. Dag 2: Forsiktig start Vi spiste frokost uten å stresse med å komme i gang. Kjørte til Korgen og prøvde å få tak i kart. Det gikk ikke så bra, men vi regnet med at kartet på GPS'en fikk holde og at vi hadde nok batterier. Så kjørte vi inn Leirskardalen til Leirbotn hvor vi parkerte bilen. Dalen over til Kjensvatnet var frodig og grønn. Det var deilig å kunne strekke ut beina på tur igjen. Lunsj tok vi ved et stort sva ved ca 600 moh. Innerst i Leirbotnet var det ett spennde pass. Her traff vi også en enslig nordlenning på tur. Det var en vandreglad dame som testet løypa for Okstindan Fjellmaraton siden hun ikke hadde tid til å være med på selve maratonet. Naturen var vill, men terrenget lettgått, så etter ca 4 timer hadde vi unnagjort de 10 km fra bilen til Kjensvasshytta. Det går kjørevei til hytta, den har også strøm og innlagt vann. Til alt overmål var det også kjøleskap og fryser der. Rene luksusen, men som de fleste hyttene nordpå er den selvbetjent og maten må medbringes. Derfor ble det havregrøt, knekkebrød, rett i koppen og real turmat på oss. På hytta bodde det en tysk dame som hadde gjort nordlending av seg og en gjeng svenske brevandrere. Svenskene hadde vært på Oksskolten denne dagen, men hadde hatt tåke og generelt ufyselig på toppen. Dag 3: Oksskolten 1916 moh Solen lyste inn på soverommet om morgenen og ga ekstra piff. Dermed var det å hive i seg frokost og trekke seg selv opp til Austre Okstindbrean. Det går T-merket sti til brekanten, så det var enkelt å finne vei. Ved ca 835 moh var det en stor teltleir med svensker på brekurs. De var veldig opptatt og så knapt opp når vi passerte. Så var det på med stegjern og isøkser. Siden vi hadde fått rapporter om at det bare var blåis hadde vi lagt igjen bretauet ved bilen. Over breen gikk det fint og vi fulgte en snørenne opp til ca 1000 moh. Videre oppover var det mye berg i dagen som var lett å gå på opp til ca 1500 moh. Da ble det mye ur, men også denne var relativt grei å forsere. Det ble merkbart kaldere jo høyere vi kom opp og i skyggene lå det litt snø. Okstindan ligger for seg selv og på toppen av Oksskolten ga det virkelig følelesen av å stå på toppen av verden med utsikt til alle kanter. Selv om det var litt kaldt fant vi en lun grop oppe på toppen for å spise niste. Etter en stund ville ikke vinden gå med på at det skulle sitte folk så høyt oppe og fant veien ned i vår lune grop. Ned igjen gikk vi akkurat samme vei som vi hadde kommet opp og snørenna ble en artig sklibakke. I lia ned mot Austre Kjensvatnet var det mye molter. De smakte godt. Etter å ha blitt stekt av sola på vei nedover var det fristene å teste badetemperuren. Vannet var bedøvende kaldt, men det føltes veldig deilig etterpå å ha skylt av seg svetten. Dag 4: Spjeltfjelldalen Været var på vår side også denne dagen. Det var solskinn, godværsskyer og passe temperatur. Perfekt for en virkelig langtur. Målet var å gå helt til Steikvasselv langs Gressvatnet og ned Spjeltfjelldalen. Vi startet og gikk raskt på grusveien frem til demningen ved Gressvatnet. Riddaren og Gressfjellet danner en trang slukt hvor vinden fikk skikkelig fart over vannet. Stien virrer litt opp og ned langs vannet og det var litt trått å gå. Først når vi passerte reingjerdet ved Oksfjellhumpen ble det lettere å gå. Her ble det også fantasisk utsikt mot Okstindane som vi skulle se nesten hele resten av turen. Stien går litt utenom Gressvasshytta, men vi kunne skimte den mellom fjellbjørkeskogen. Da vi hadde rundet høyde 789 og gått litt inn mot Spjeltfjelldalen Naturreservat fant vi en solvarm bakke. Et perfekt lunsjsted. Videre gjennom naturreservatet var en langdryg tur i fantastiske omgivelser. Det var tungt å sige ned ryggen fra Artfjellet og slepe seg 2 km langs grusveien frem til Steikvasselv Gård (http://www.stekvasselv.com/). Der ble vi tatt godt imot av Kari og Håkon. Vi ble servert en fantstisk middag med røye fra Røssvatnet. Dag 5: Gråfjellet Håkon ga oss haik til Innerdalen dagen etter. Det var godt å korte litt ned på dagsettappen. Gårsdagens tur kjentes i beina. Været holdt seg fortsatt fint og turen opp til Gråfjellhytta var også flott. Turistforeningshytta på Gråfjellet er en av de fineste vi har vært innom. Angrer litt på at vi ikke planla å overnatta der. Vi spiste lunsj i solveggen før vi gikk videre mot bilen. Passerte brefallet på Vestisen. Oppe på kanten var det utsikt mot Oksskolten slik at vi kunne ta ett siste farvel med toppen før vi tippet ned i Leirbotn til bilen. Derfra ble det ned i lavlandet for litt hvile.

En tirsdag morgen kom jeg aleine til Finse, og etter litt dilldall på stasjonsområdet begynte eg vandringen langs merket rute mot Ragsteindalen. Poenget var å sette opp teltet litt innforbi, for så å møte en venn på stasjonen på kvelden. Været var fint, og ettersom påsken nettopp var forbi (og det tydligvis hverkan hadde snødd eller blåst siden da), var ruten godt opptråkket. Jeg satte pris på dette der og da; med all maten i sekken var den på 25 kg, så det var greit at den første oppoverstigningen ikke var verre enn den måtte være. Ruten går under Jomfrunuten, og gamle minner dukket opp da jeg passerte området hvor speiderne i sin tid hadde snøhulekus, og hvor jeg lærte mine første telemarksvinger. Nostalgien forsvant raskt da det dukket opp en enorm høystpentledning som krysset traseen. Men sånn er det med den saken. Planen var å sette teltet opp i området rundt et mindre vann ca 4 km fra finse. Kartet hang i mappen sin rundt halsen, og jeg fulgte med så godt jeg kunne. Forvirringen økte likevel etterhvert. Vannet kom ikke, og plutselig sto jeg på toppen og så ned på krysset til Geiterrygghytten eller hva den nå heter. Kartet snus her og der, og forvirringen øker til mild panikk da det skyer til og Hardangerjøkulen forsvinner i tåke. Tanken på å sette opp teltet alene i kuling langt vekk fra folk var jeg ikke helt komfortabel med. Uroen var unødig. Været forble stabilt slik det var meldt. Heldigvis; det muliggjorde en krysspeiling for å finne ut hvor jeg var. Da kom jeg på noe jeg hadde lest; "traséen kan variere"... Krise var det jo aldri, for ruten var jo tett staket hele veien, men alt dette resulterte i at eg satt opp teltet bare 50 m fra løypen. Da jeg innså at det var skammelig nært orket jeg ikke flytte på det. Vennen ankommer, og ca. kvart på syv drar vi nå sammen fra finse. Det mørkner til etterhvert som vi går, men det er igjen blitt klarvær så det er ren fornøyelse. Uvitende om at vi får en tøffere kveldstur dagen etter, nyter vi det spesielle blåaktige lyset mens vi labber innover. Vi har hørt at natten før var det 30 blå på finse. Vi er derfor noe spent på natten som kommer, selv om det ikke var meldt så fryktelig kaldt. Siden har jeg funnet ut at det var rundt -20 på det kaldeste den natten. Inni teltet har det nok vært enda varmere, for kameraten min hadde hevet snø oppetter teltduken, og snøret igjen alle ventilasjonsåpninger for at å holde varmen inne. Tror heller ikke at kondensen fra pusten frøs på soveposen. Noe som var litt spesielt var at, da det var blitt skikkelig mørkt, det "snødde" fra skyfri himmel. Med hodelykten på glinset det i superlette snøfnugg som seilte med den lille brisen som var, nærmest for å understreke stjernenes glimt fra oven. Om det var føyk fra langt vekke, eller luftfuktighet som frøs vet vi ikke, men vakkert var det i hvertfall. Dagen etter får vi en skitur som jeg ikke kan beskrive. Solen stråler fra skyfri himmel, og ikke et vindpust er å ane. Det har visst snødd ila natten, for det ligger 10 cm ny pudder. Turen fra finse og gjennom Raggsteindalen må oppleves. Mer vil jeg ikke si om den saken, bortsett fra at når man kommer ut av Kyrkjedøren, så må man snu seg og se tilbake. Det er et syn som har festet seg for livet. Føret var rett og slett konge. I Raggsteindalen har det snødd mer, slik at i de to nedoverbakkene som fins kunne man skikkelig leke seg med telemarken. Det tar litt i lårene med tung sekk på, men det får man heller ofre. Det eneste jeg angrer på er at jeg konstentrerte meg om å kjøre sikksakk mellom stakene, i stedet for å ta ut til siden å nyte det uberørte. En lunsjpause på myren under Raggsteinnuten gir påfyll til oppstigningen som ligger foran, trodde vi. Tanken var å ta av fra løypen, og ta snarveien inn mot Folarskardet. Det er da jeg får ideen om å krysse over, i stedet for under, Grønehallnuten, som ligger på 1415 moh i forlengelse av Folarskardnuten ned mot Strandavatnet. På den måten håper vi å spare noen kilometer. Planen videre var å enten telte under Folarskardet, eller oppi, eller sove i Lordehytten. Den siste biten opp mot Grønehallnuten viser seg å være tyngre enn antatt. Men det går. Og når vi kommer opp er det verdt det. Skrenten opp mot Folarskardnuten står stor og mektig med skavler på mens man rusler bortover flatene. Det viser seg imidlertid at man ikke sparer så mange mye likevel, blant annet for å ikke gå farlig nær under skrenten, og for det andre fordi det har bygget seg opp mindre skavler som strekker seg ut fra skrenten som man likevel må gå rundt. Men dog; opplevelsen av fjellet er sterkere der oppe enn under så jeg angrer ikke. Så er klokken blitt ca fem, og er det bare knappe fem km igjen til Lordehytten. Derfor satser vi på å overnatte der. Imidlertid viser det seg at vi er blitt slitne av den siste oppstigningen. Tom for energi bruker vi tre timer frem til Lordehytten. Antagelig var det feil kombinasjon av fett og karbohydrater i kostholdet, pluss den harde oppstigningen, som tok knekken på oss. Jeg hadde planlagt maten, og visste at det er fler kalorier per gram i fett. Ergo masse fett og mindre karbohydrater. Men stakkars oss er visst ikke innstilt på å brenne fett... Likevel er naturopplevelsen fantastisk. Mens vi langsomt trasker inn gjennom dalen, ser vi solen gylne toppene i øst. Snur man seg legger skyggene seg langstrakte over heimen i nord, mens åsene og Reinskarvet skinner som gull. Så står vi ovenfor den siste bakken. nesten 200 høydemeter skal forseres. Stjernene har begynt å titte frem, fellene detter av skiene. Det går bare treigere og treigere. Til slutt finner vi ut at vi likegodt kan ta av oss skiene og tråkke rett opp. Underlaget er hardt nok til det. Krypende på alle fire, med melkesyre som river i lårene, nærmer toppen seg langsomt inntil vi tilslutt står seirende på toppen. Gleden av å være oppe bruser. Og så ser man opp. Mellom Storeskuta i øst og Folarskardnuten i vest ser man ned på Hardangervidda som bader i knall blått kveldslys. Det slår alt eg har sett av utsikter. Sliten og glad står jeg der lengst mulig. Vennen min husket hvor Lordehytten lå, så vi finner den raskt, selv om den ikke er lett å skjelne fra gråsteinen der den ligger nedsnødd i mørket. Heldigvis er døren todelt, så vi kan komme oss inn gjennom øvre luke. God middag og nattesøvn venter, og en aldeles avslappende tur ned til Haugastøl dagen etter.

Klatregalla i Universitetets Aula Norsk Tindeklub er 100 år i år, og byr på et helaften multimedia-program 21. februar, KL 19. Her kan du blant andre høre Stein P. Aasheim, Jon Gangdal, Robert Caspersen, Cecilie Skog og Ralph Høibakk. Det blir klatreopplevelser som aldri før er servert på ett brett. Les mer om programmet på www.ntk.no

Dette ser jeg fram til. Håper på klarvær. I tillegg til å ha fri akkurat da har jeg for første gang muligheten til å overvære det hele på fjellet hvor det er langt til nærmeste gatelys. Så nå er det bare å krysse fingre for at vi får et nydelig vær denne natta. Er ingen utendørssover om vinteren, men det går fint an å stå opp på natta og komme seg ut for å se dette. http://www.astronomi.no/maane210208.html

Er så morsomt å lese all den tiltakende kreativiteten som enkelte legger ned i utformingen av overksriften på sine turrapporter, jeg intet unntak enkelt ganger. Dette var imidlertid rett og slett bare en fin tur. Turen stod på en uformell gråliste av ønsketurer for høsten, og mandag morgen etter en titt på værmeldingen begynte tvilen å gnage skal, skal ikke? Værmeldingen var veldig halvvies. Litt skyer, litt nedbøer, men økende trykk. Joa, ta sjansen? Jeg tar sjansen. Kl. er 11 og jeg har bestemt meg. Julia hjelper til. Turrasket blir pakket i en pei, kamerabatterier hivd i ladern omgående og kvart over tolv sitter jeg i bilen. Parkeringen i Veodalen litt før halv tre, og jo jeg glemte å skrive det kanskje - Glittertinden er målet. To enslige biler står på parkeringsplassen, litt yr virrer i lufta og en kjølig vind trekker ned dalen. Høsten er her og turistsesongen er definitivt forbi, men det morsomme er at det er langt mindre vinterlig nå enn da jeg var her 04.09.07. Sekken er blytung: Telt, Dunjakke, Teltstenger (en haug staver), Diger sovepose (man vil jo ikke fryse), to tunge kameraer med ekstra linser, pluss en del annet stæsj for komfortens skyld, bl.a. stormkjøkken, og selvsagt en spade Mens jeg stabber i motvind og tiltakende nysnømengder begynner været å komme. Den siste sluddbygen sier takk for seg, mens enkelte topper gror ut av skygrøten. På Glittertinden danser de siste skyene lenge før jeg tar fatt på siste bakken og etter hvert er det bare fokksnøen som virvler rundt på toppskavlen. Innen jeg er på toppen i kveldinga, er det bare fryd og gammen og en lav kveldssol i vest. Fotografere, slå opp telt? Eller omvendt? Jeg knipser kjapt et par bilder og hiver meg over graverarbeidet. En lei ishinne i snøen gjør det litt vrient, men jeg får da til sist gravd ut ei litt mager plattform helt øverst på toppskavlen. Inna jeg er i soveposen har vinden løyet helt. Det er litt uvirkelig å titte ned på fjellandskapet gjennom teltduken i blåtimen. Litt av en leirplass detta. Aldri har jeg teltet høyere i Norge. Riktignok sovet under åpen himmel på Galdhøpiggen, men den klumpete piggen er ugunstig for teltslagning. Den nesten flate skavlen oppå Glittertinden er langt bedre egnet. 06:40 setter vekkerklokka i. En rask titt ut teltet: Å jada, her må man kle på seg i en fei. Dette blir fargerikt. Jeg blir stående å vente en hel liten evighet å vente på sola. Den har ikke noe hastverk nå i oktober nei. Selv koser jeg meg med utsikten og det tiltakende lyset og fargespillet som understrekes av tåka som fyller de fleste dalene. Men tærne murrer. Det litt kjølig ja. Heldigvis er i alle fall vinden nær fraværende. Litt over syv dukker sola opp, og siden går det raskt. Litt over åtte er jeg ferdig med fotoshooten, og kan legge meg i teltet for en frokost og tåvarmeøkt. Allerede kl. ni er det godt og varmt på toppen. Alt i alt årets fineste tur som avsluttes med en runde på Gråsubrean. Nå skal jeg på en liten familietur oppe ved Beitostølen og når jeg kommer tilbake, skal jeg legge ut en håndfull bilder. Flere bilder kommer i bind II av Jotunheimserien vår.

Jeg har bodd i Tromsø noen år nå, men jeg må innrømme at jeg har vært alt for lite i Lyngsalpene, eller Lyngen som det sies på kortversjonen. Jeg har hatt noen småturer både høst og vår, men en skikkelig fottur med flere overnattinger hadde jeg ikke hatt fram til nå. Lyngen forbindes jo med rette kanskje mest for bratte fjell og heftige skinedkjøringer, og ikke fullt så mye for fotturmulighetene. Men det finnes mange flotte fotturmuligheter der man kan bruke en hel helg eller mer. Mange åpne hytter finnes det også for de som foretrekker tak over hodet framfor telt. Liker man topper er jo toppturmulighetene tilnærmet ubegrensa i Lyngsalpene. Jeg vil tro mange av Jotunheim-ranglerne her inne på forumet hadde storkost seg i Lyngen (såfremt ikke 2000-metere er det eneste målet da)... Turen vi hadde denne helga gikk fra ferjekaia på Svensby, 1 time og 10 min busskjøring og ferjetur fra Tromsø. Etter en liten gåtur oppover lia fredag kvel slo vi opp telta våre ved Trollvatnet, rett under Isskardtindane. Lørdag våkna vi til skyfri himmel. Vi gikk innover Stortinddalen opp til skardet mot Russedalen. Øverst i skardet la vi fra oss sekkene og hadde planer om å komme oss opp på nordtoppen av Skáidevárri. Det var bratt og stort sett bare store steinblokker oppover fjellsida. Snøen lå på ca 800-900 meter, og isen gjorde det glatt. Bare tre av seks kom opp til eggen, de andre snudde før vi kom så langt. Eggen var bratt, isete og glatt, så vi ga opp å komme til toppen da det gjensto ca 20 høydemeter. Jeg vil tro at mange folk med mer tinderangling-erfaring enn meg kanskje hadde fortsatt det siste stykket, men det gjorde altså ikke vi. Utsikten var flott fra eggen også. Vel nede igjen gikk vi ned Russedalen og Fastdalen til Fastdalshytta, ei åpen hytte eid av et grendelag. Her tilbrakte vi kvelden og natta før vi la avgårde igjen på søndag. Søndag var været mer overskya men fortsatt greit. Skydekket var litt lavt og dekket toppen av de fleste fjella i området. Dette letta litt utover dagen. Vi fulgte fjellsida øst for Fastdalstinden sørover, et veldig lettgått terreng. Ved Rottenvikvatnet la vi fra oss sekkene og begynte stigningen på rundt 700 høydemeter opp mot Fastdalstinen (1275). Snøen lå her på rundt 1000 meter. Det var forholdsvis mye snø oppe på denne toppen, og jeg vil ikke tro det er så alt for lenge før den første toppturentusiasten vil kjøre noen svinger med skia nedover dette fjellet. Oppe på toppen fikk vi nokså bra utsikt selv om skydekket ennå ikke hadde letta fullt så mye som vi hadde håpa på. Turen videre ned til Lyngseidet fortsatte i lettgått terreng.

Dama, ei venninne og jeg har nylig tilbrakt én velgjørende uke i Femundsmarka. Dagen før vi kom hadde det lavet ned med snø og dekket terrenget med 15 cm. Mye hadde smeltet da vi ankom, men de høyeste partiene var vinterlige og nesten deilig hvite. Etter et sånt snøfall ville kanskje ingen trodd at alle våre syv dager der oppe skulle gi oss sol fra blå himmel og masse varme. Da vi dro, mørknet det derimot i vest, torden rullet inn over Femunden og lyn flerret himmelen. Farvel! Vi kom med buss til Elgå fredag 15. juni og dro tilbake til Oslo torsdagen etter. I løpet av uken hadde vi kjølige netter med frost, dager med tusen fluer og mange mygg, lammende varme og et velgjørende bad på en hvit strand i Nedre Roasten. Vi møtte vennlige mennesker nesten hver dag, men marka var likevel relativt tom, ’relativt’ fordi ruten vår gikk fra Elgå til Grøtådalen over Svuku, så ned til Krokåthåen, Roasten og langs Røa til båten – altså det området som er absolutt mest besøkt. De som lå på Grøtåsætra bød oss en dag på pannekaker. Og de var feite (altså pannekakene)! De to jentene jeg dro sammen med hadde gitt uttrykk for sitt savn etter søtt da vi møtte på dem, en skikkelig hyggelig gjeng med fluefiskere (takk til alle dere: Glenn, Tor-Egil, Thomas og ’Melbu’!). De lærte oss også en del fisketriks og fikk meg (selvsagt ikke damene... men hvorfor?) interessert i deres store lidenskap (som ihvertfall var stor den uken de tilbrakte på Grøtåsætra...) – fluefiske. På Røvollen ble vi kjent med en som har vandret i Femundsmarka i 30 år, en nå pensjonert journalist ved navn Roald, men som ikke var mer pensjonert enn at han var der for å skrive artikler, noe som kom oss til gode i og med at han gjorde oss til tema for en. Dessuten testet han ut Forsvarets nye feltrasjoner (et velassortert produkt fordelt på frokost, lunsj og middag, de bestod alle av en del tørket fôr og søtsaker, til og med kaffe, produsert av Drytech, som vi vet også står bak Real turmat), og siden han ikke var spesielt glad i sjokolade, fikk vi dem, hvilket jentene var veldig glade for (jeg var bare litt glad...). Typisk, under hele turen var deres største glede å spise, særlig søtsaker. Vel, en halv sannhet, for i tillegg til å dytte i seg, satte de stor, stor pris på naturen. Og tenk det, etter én uke i telt var de ikke lei! Med unntak av myggen, da. 'Hadde det ikke vært for den, kunne jeg blitt en uke til!' sa den ene da vi ventet på båten. Med pent vær hver dag og ekstradoser med søtsaker gitt av gavmilde mennesker, var det jo også den beste introduksjonen de kunne ha fått. Det må dog nevnes at de har vært på tur før og ikke er nevneverdig pripne.

Ble litt rastløs på torsdagen, og oppdaget at det var slutt på finværet f.o.m. fredagen, så det ble å ta seg en kjapp tur opp på Høgsvora, en av grense toppene mellom Vestnes og Ørskog kommune. Fine temperaturer og lite vind, men ble desverre overskyet før vi kom oss opp. Startet rundt 1700 og tok oss meget god tid på toppen for å nyte utsikten og temperaturene, så vi var ikke nede før midnatt Har noen bilder her: http://www.jhpf.net/phpAlbum/main.php?cmd=album&var1=Other+albums%2FH%F8gsvora+og+Steingardstind++++21-06-2007/

Sted: Jotunheimen Jeg og min bror Christoffer hadde tidligere i år planlagt å gå Snøhettatraversen, men grunnet manglende praktisk trening med klatreutstyr så droppet vi traversen, og kjørte i retning Jotunheimen. Hadde to dager til rådighet, men regnet som trommet på teltduken torsdagsnatta ved Krossbu, varslet om at det ikke ble noen fjelltur på fredagen. Uansett, vi kjørte til Jotunheimen Fjellstue onsdag 20. juni og slo opp teltet der. Våknet tidlig (rundt 08.00), spiste en enkelt frokost, pakket sammen teltet og hev det i bilen, og tok fatt i ryggsekkene og gikk sørover mot toppen. Været var knall, og det var mulighet til å hive skjorta i sekken og få noe farge på brystkassa. Loftet (2170 moh): Et veldig teknisk enkelt fjell, men det føltes noe langdrygt de siste 20 minuttene mot toppen da vi begynte å lure på om det var noen ende på bakken. Toppvarden stod langt i fra kanten, men en super utsikt mot fjellene rundt på alle kanter veide opp for den litt flate toppen. På toppen ser vi at Fanaråken med Hurrungane i bakgrunnen er dekket av skyer, noe som tyder på at vi er midt i et værskille. Skjorta må på igjen, og jakke og lue gjør det mer behagelig på toppen. Veslefjelltinden (2157 moh): En fin og bred egg mellom Loftet og Veslefjelltinden, men med noe lett klyving de siste metrene før toppen. Toppen har en fin utsikt, og skiller seg litt ut fra Loftet at du ikke føler du står midt på et stort platå, men nemlig en topp. Når vi gikk de siste metrene av eggen gikk det ett snøras ikke langt fra hvor vi gikk, ganske imponerende, og det gir meg et fint bilde av kreftene som blir sluppet løs. Hadde ikke sett et snøras "live" før, og da bare på tv. Litt brattere å gå ned fra toppen, hvor jeg nesten faller et par ganger grunnet våt mose og løse stener. Noen andre opplysninger: Været var relativt greit, men en front som kom inn fra sørøst ga noen dråper regn på toppen av Veslefjelltinden, og gjorde at turene på fredag ble avlyst grunnet lavt skydekke (ca ned til teltet), og nedbør i form av regn. Tur/retur Jotunheimen fjellstue var i følge GPS'en 14,8 kilometer. Mvh Alexander og Christoffer

Et høytrykk var under oppseiling og værmeldingene var gode for ein tur i fjellet. Søndag ettermiddag skulle det klarne opp, Mandag og tirsdag ville bli bra ifølge metrologene. Da vi stod på 1222 Finse så det alt annet enn bra ut. "Bestefar" var kommen frå Ryfylke via Bergen og kunne melde om kraftige regnbyger frå Voss og oppover. Kom selv opp Hallingdalen med kraftig vind som ruska i flagg og bunader. Konfirmasjon? Vi la likevel i vei i sekstida om kvelden . 2-3 kraftige sludd og snøbyger feia innover oss der vi følgde sommerruta inn til Flakavatnet. Underlaget var noe ubestemmelig. En blanding av nysnø, skare og slaps så det ble med å gå på skifeller. Frå Flakavatnet tog vi rett opp 300 høydemeter til fonna mellom Kyrjedalsnuten og Høyde 1816. Her ble det virkelig utrivelig med hard vind, snø og tåke. Vi hadde basert oss på snøhule, men her var ikke lett å finne en god skavl med så dårlig sikt. Så vi gravde oss bare rett ned til vi traff blåisen 1,2 m nede. La over skia, slengte over en gammel teltduk over og krøp inn i soveposen. Fikk varma noe real turmat og sovna til vinden som rev og slet i duken fra 1975. I løpet av natta hadde Vårherre forbarma seg over oss. Sol og vindstille med noen minusgrader fikk humøret opp på topp igjen. Ferden videre på vestre del av skarvet ble kosetur med sol og blåswix. Opp og ned gikk det med noen tåkebanker i de laveste søkkene. Hårteigen dukka opp i vest og følgde oss resten av turen. Likeså Gaustatoppen og Hardangerjøkulen. Hadde ein god stopp på turens høgste topp, Foldaskarsnuten-1933 moh., før nedstigninga mot Lordehytta i Follaskaret. Her bomma vi nok litt. Kom for langt mot vest der trulig sommerløypa går. Måtte av med ski og fire ned sekkene på det bratteste. Hadde ikke sola tina snøen bløt her kunne det bli problemer uten stegjer. Da vi kom fram til Lordehytta så vi at det enkleste hadde vært å gå rett ned mot hytta. Siste kneika kunne sikkert rennes ned på skrå. Da vi hadde nok av tid ble det et par timers lunch ved Lordehytta. Grei nok som nødbu, men ville foretrukket overnatting i telt eller snøhule. Steinveggene holdt ikke helt snøen ute. Ut på ettermiddagen fikk vi på oss skifella og tusla opp på høyde 1905. Herifra bølga Skarvet seg rolig sydaustover og det var bare å skli videre å nyte øyeblikket. I sekstida om kvelden fann vi ein fin og bratt vestvendt skråning mellom vann 1765 og høyde 1852. Brukte 1 1/2 time til å grave ut snøhule og tilbrakte resten av kvelden i solveggen med middag og brunt fluidium. Bortimot 11 sokk sola ned i vest og temperaturen dumpa fort 20 grader. Godt å strekke seg i ei god hule. Neste morgen var sola fortsatt med oss. En god vind fra nordvest plaga oss ikke da full vinterutrustning var med. Medvinden forvant da vi kom til Prestholskaret. Skiføret var fortsatt på topp med 3-4 cm styresnø og vi snirkla oss ned skaret mellom store snøblokker som var rast ut fra fonna over oss. Vel nede på Prestholsetra varma sola såpass at klister kom på. Mot Geilo var snøen smelt bort men bortover Hesteberget lå den fortsatt og gav oss ei fin nedkjøring helt til øverste hytte i feltet ved Slåtto. Her stod benker og bord klare til å tømme siste matpakke. Lenger nede holdt en snekker på. Koselig kar som tok bryet med å kjøre oss det 3-4 km ned til Geilo. Etter en halvliter kunne vi oppsummere at det hadde vært en makalaus tur og kunne gå på tog i hver sin retning. Årets nest siste skitur var over. Turen kan sikkert gjøres på en dag, men god tid anbefales skal inntrykkene feste seg !!!

Etter å ha opplevd det beste været en kunne ønske seg på Nubb-tindene bare en uke tidligere, var det nesten litt optimistisk å ønske seg noe pent vær. Disse tankene kan jo ha grunn i at jeg opplevde en halv time med vindstille vær i løpet av en uke på Ørland i mellomtiden. Skredahøe ligger på Dovre, så dette ble min tredje tur til Moskusen sitt rike dette året. Vi kjører sent fra Trondheim på fredagen, og er først på Hjerkinn klokken 21.45 på fredagen. Temperaturmåleren i bilen sier minus 6 grader, noe som ikke er så altfor ille. Går innover på veien mot snøheim, og slår opp teltet klokken 22.30 ved Snøheim 9 skiltet. Været er noe overskyet og det er snøflukser i luften når vi legger oss. Lørdagsmorgen gir meg den største overraskelsen jeg kunne ønskt meg. Værmeldingen sa at det skulle være skyet vær denne dagen, men det er blå himmel og ikke en sky på himmelen (se bilder under). Vi går innover veien til skytefeltet, og tar til venstre mot Maribue 4 kilometer før Snøheim. Til opplysning for andre som tenker seg turer i det samme området, så råder jeg dere til å ta med sykkel. (Må innrømme at det var ganske drøyt å gå de 15 kilometrene til Maribue til fots på en fullt brukbar vei til sykkel). Eneste positive med å gå var at vi oppdaget en moskusflokk på ni dyr, 3 kilometer før Maribue. Kommer til Maribue klokken 12.00, hvor at det smeltes vann før turen bærer videre innover i fjellområdet. Følger ruten som vist på GPS'trackeren min. Ifra Maribue gikk vi på ski helt opp til siste biten på Skredahøe, hvor det ble byttet om til Stegjern. Eneste bekymringen vi hadde var mellom 10 - 15 høydemeter før toppen grunnet et 20 cm tykt pudderlag som hadde lagt seg på skaren på det bratteste området. Det var og to store skavler opp henget til toppen hvor at jeg la traseen midt i mellom. Det blåser noe surt på toppen, men jeg rekker å ta en del bilder, hvor at utsikten imponerer meg. Dette hvor jeg ser sørover mot Gråhø, ser skitrekket på Dombås i øst, Rondane kan også pekes ut, osv... Kjenner samtidig at vinden øker mens jeg er på toppen, og ser at det blir stadig mer disig luft mot sørvest. Overnatter på Maribue, og våkner opp til snøbyer og 2 - 3 kilometer sikt. Går tilbake til Hjerkinn, og begynner allerede å tenke på neste mål på vei tilbake. Skal tilbake helgen fra 4 til 6 mai og ta den Store Svånåtinden, Nørdre Svånåtinden og Store Langvasstinden om det passer med mitt trange tidsskjema

Hei på dere!! Et forferdelig uvær på fredag gjorde at Valdresflya ikke var åpen på lørdag morgen/formiddag! Været var et ganske annet på lørdag!! 7 minus grader, vindstille og knall blå himmel! Måtte gå fra Maurvangen, noe som gjorde turen lenger enn vi hadde håpet på! Tjørnholstindane får vente til ei annen helg! Forholdene var fine, men noe slush til nedkjøringen ble det ikke fordi det fortsatt var 5 minusgrader da vi skulle ned. Legger ved to bilder som viser hvilken fin dag det ble!! Idag er det drittvær igjen,-snakk om å treffe dagen!!!

Hurrungane på vinteren er virkelig en annen planet. Her noen bilder fra turen opp Store Austabotntind 21.mars. Helge + Coni

Lang tids lediggang i byen er roten til alle lange turer. Rødtopp, Mitandi, Bamse Brakar og jeg var klare for nok en topptur. Med lovende værmeldinger for områdene rundt Lom og sterk fjellfeber hadde vi tenkt å få med oss Storivilen (Lomsegga), Moldulhøe, Hesthøe og eventuelt andre topper som sto laglig til i rimelig nærhet. Overnattingen ble ordnet under bilturen og valget falt på Spiterstulen. *Lørdag 03.03.2007 Etter å ha fått i oss kraftfrokost var det å kjøre til Kvanndalsvollan. Værforholdene var ok med tynt, høyt skydekke og fint blåswixføre. Vi var klare til avgang 09:30 og superoptimister som vi var tenkte vi at vi var tilbake på Spiterstulen før 19:30. Det gikk skuterspor til Netosætre, så gjengen føk dit og smelte på feller. Jeg skulle teste kortfeller og hadde ingen backup annet enn armstyrken. Planen var først å gå mot Storivilen, men noen hadde tråkket spor opp mot Høgset, så vi fulgte det oppover og tok etter hvert av mot Hesthøe. Kortfellene viste seg raskt å være utilstrekkelige i brattbakkene og armene mine fikk kjørt seg skikkelig. Snøforholdene var bra, særlig oppe på snaufjellet. Hovedsakelig var det vindpresset snø med 5 cm løssnø oppå. 14:15 karet jeg meg som sistemann opp på Hesthøe og forbannet kortfillefellene. Jeg var helt pudding, men passet på å få i meg drikke og foring så resten av turen ikke skulle bli mislykket. Videre bortover mot Lomsegga var det en lang og seig travers. 16:10 passerte vi toppen av Moldulhøe og først 18:00 besteg vi Storivilen. Solnedgangen var flott å se, men tidsskjemaet sprakk fullstendig. GPS med kart er kjekt å ha og gjorde ting mye enklere med tanke på retur til bilen. Nedturen gikk stort sett greit og vi slapp unna med bare noen små, men dog etter forholdene tunge motbakker. Månen hjalp til å lyse opp, men det var bra å ha noen små hodelykter også. Vi styrte unna stup og bratte heng og alt gikk bra nedover, selv om det tok sin tid. I bakkene ned mot Netosætre traff vi gjengen fra tinderangling.no. Vel nede av bakkene, fikk vi en fin måneskinnstur mot bilen. Måneformørkelsen begynte og var spennende å følge med på. Først 22:30 kunne vi sette oss i bilen og vende nesa mot Spiterstulen. *Søndag 04.03.2007 Etter en god natts søvn og en enda større frokost begynte noen ønsker å krystallisere seg ut til turplaner. Været var omtrent det samme som dagen før med høye tynne skyer. Rødtopp og jeg ville på Spiterhøe, mens Mitandi ville ha med seg Bamse Brakar på Leirhøe. Jeg fikk kjøpt meg langfeller på Spiterstulen, så ikke skituren skulle bli forringet av slike banaliteter i dag også. Vi tok følge innover Visdalen og opp langs Leirgrove. Snøforholdene var dårligere enn på Lomsegga og mye stein stakk opp, men det var ikke problem å finne gode snørenner å følge. Vi skilte lag oppe i bakken og gikk mot hver vår topp. Spiterhøe var helt avblåst og steinete. På vei mot toppen ble vi omfavnet av en kald og sur tåkedott som stjal utsikten. Vi beholdt fellene på til vi var forbi Spiterhøe NØ (høyde 2009). Deretter rundet vi Skauthøe og rant ned til kvistløypa mellom Glitterheim og Spiterstulen. Derfra var det fort gjort å komme ned igjen. Mitandi og Bamse Brakar kom omtrent samtidig med oss til Spiterstulen.

Ettersom forespørselen ble så stor: Startet ved Nerskogsveien i 10 tida, ikke brøyta Heldalsvei, nydelig vakkert lettskya søndagsvær, sprettkaldt (10 minus droppet til nesten 20) og absolutt vindstilt. Som førsttemann (og eneste i fjellet..) så fikk jeg ekstra arbeid med å brøyte meg løype oppover. Fulgte min tradisjonelle trase via Badartjønna, under Langjørgen, nesten til Telvatnet, rett vest til Turistlinja og så rett nord til Topps. Nyydelig skiføre på myrene, en 5- 10centi fast helt slett puddersnø oppå dypskaren og mye snø, oppi fjellet hardere og drevbårat, alt av eksponert fjellhei fullstendig avblåst og kun dekt av 2-4 cm løs snø. Nedkjøring som slålom via åpen fjellhei, steinrøys liker jeg ikke, selv om jeg fant et styggbratt bekkefar med masse hard puddersnø, så jogga jeg heller ned fra toppen ned til myrene og det supre skiføret. 2 mil, 8 timer superflott toppskitur til ett av øst-Trollheimens absolutt beste utsiktpunkt med Trollhetta, Snota, Svarthetta og Blåhø kun på en "armlengde" unna! Videre detaljer, kart og fylldig turrapport på krovoll.net - alltid oppdatert om Trollheimen! Jeg savnet virkelig en student mm oppå der - så intenst gøy det var om søndagen å se igjen de kjente storfjell i vinterdrakt!!