Søk i nettsamfunnet

Er vel en ny modell så kanskje ikke så mange som har den endda. Det er vel arvtager etter Xenith og Aether modellene. Xenith har jeg og er veldig fornøyd og det er vel gjengs blant andre jeg har sett skrive kommentarer om den. Osprey er bra sekker, gode detaljer, ganske lav egenvekt. Dog synes jeg at de ikke er like gode å bære tungt med. Da snakker vi sånn over 22-23 kilo etter min Xenith88. Da bytter jeg til Recon pack. MEner Aether Plus er litt tyngre så mulig den er litt mer robust på tung last.

se min post i fra 26 april 2019 vedr CO måling:

En liten gladnyhet for oss som ble litt trist når Melhuskontoret til Helsport ble nedlagt etter oppkjøpet til Brav. Bak Barents Outdoors finner vi kompetansen til flere av de som jobbet i Helsport helt til kontornedleggelsen. De har selvfølgelig startet opp i de opprinnelige Helsport-lokalene i Melhus som kanskje flere har fått med seg. https://www.mn24.no/tronderbladet/2021/05/06/Solgte-Helsport-nå-lanserer-de-et-nytt-telt-eventyr-23916847.ece

Tenkte bare jeg skulle nevne at det er muligheter for å få tak i Orion III UL til litt greiere priser med ujevne mellomrom, jeg har personlig erfaring med tre tilfeller: 6799,- var det jeg betalte hos vpg.no i juni 2017, var vel blant de første som ble solgt her i Norge, og vpg.no hadde da 20% rabatt en periode. 4200,- var det jeg solgte ovenstående telt for i juli 2019 etter å lagt ut for salg her på fjellform, altså ca 50% av full nypris. 5950,- var det jeg betalte for 2019-modellen i juni 2019 (som har økt liggelengde) da fjellsport.no kjørte salg med 30% rabatt. Du er avhengig av å ha tid til å vente til de rette tilbudene dukker opp samtidig som teltet ikke blir utsolgt på et blunk. Hvis du ikke finner et pent og rimelig brukt, ser du også at du kan få igjen en god del av pengene selv om du kjøper uten super-rabatter, dersom du velger å selge det videre senere. Det skal dog sies at UL-produktene til Exped har to års garanti, men alt annet hos dem har 5 års garanti - det betyr at om du kjøper brukt, så bør du være sikker på at teltet har blitt godt behandlet.

Der er nu kommet en lille åbning til Norge for boligejere eller familiemedlemmer. https://nyheder.tv2.dk/udland/2020-05-13-norge-abner-sine-graenser-igen-for-saerlige-rejsende Og det er sikkert ikke nok at købe en andel i en fiskehytte eller være medlem af Den Norske Turistforening. Men måske skulle jeg begynde at lede efter grandkusiner og grandfætre (tredje fetter) i Norge

Da er prosjektet "Hardangervidda på langs under 48t" fullført! Begynte å gå fra Finse kl. 00:00 søndag, mulig litt overivrig, og startet i et godt tempo. Jeg var ikke forberedt på at det kom til å være så vanskelig å finne de røde T-ene. Surret rundt på en stor snøfonn i over 1t, og har aldri vært så frustrert. Etter 4-5t inn i nattemørket begynte allerede usikkerheten om jeg kom til å rekke frem til Haukeliseter i tide å treffe hodet. Etter 60 km begynte jeg å kjenne gnagsår som utviklet seg. Gikk inn til nærmeste betjente hytte, (Sandhaug) og følte en umiddelbar svimmelhet når jeg stod ved resepsjonen. Jeg deiset ned i steingulvet, besvimte i 5sek og våknet opp til at to menn dro meg opp i en stol. Den erfarne hytteverten kunne bekrefte at jeg har inntatt for lite næring og væske, at tempoet er for høyt, for lite søv og for tung sekk. (20 kg) Nå måtte jeg ta et valg: skal jeg fortsette, eller må jeg avbryte turen? Valgte å fortsette. La meg under åpen himmel for å sove 1t, sov selvsagt over alarmen... Ble 4t for mye, og nå begynte noen nervepirrende timer. Nå hadde jeg 18t på å fullføre de 70 resterende kilometerene. Gikk videre mot Litlos. På veien hallusinerte jeg opptil flere ganger, så silhuetter, hørte lyder, bevegelser... Sovnet gående, og kjente når jeg hadde 40 km igjen at gnagsårene hadde utviklet seg til åpne, kraftige kjøttsår. Klokken gikk alt for raskt. Hvis jeg hadde tenkt til å nå Haukeliseter innen midnatt, måtte jeg springe inn til mål. Det endte med en 35km løpetur med alt for tung sekk etter å ha tilbakelagt 95km. For hvert steg føltes det som knivblader som ble stukket oppgjennom fotbladet. Sårene hadde stor påvirkning. Løp inn til Haukeliseter 23:29, klarte turen med 31 minutters margin. For en tur, for en opplevelse jeg ikke vil være foruten! Det var beinhardt, til tider helt ubeskrivelig. Jeg har sett nye sider av meg selv, fått mye erfaring og er gang på gang overrasket over hvor mye mer kroppen tåler enn man tror. Jeg aksepterte ingen negative tanker, og holdt meg positiv på tross av mange utfordringer som egentlig er "gode" nok til å avbryte turen. Nei, vet dere hva? Dette var gøy!

En rundtur i Børgefjell sommeren 2019 Jeg tenkte jeg skulle skrive en rapport fra årets tur i Børgefjell, da jeg kom på at jeg faktisk ikke hadde skrevet om fjorårets tur. Men sent er jo som kjent bedre enn aldri, så her kommer en forsinket turrapport – eller en usammenhengende bildereportasje om du vil – fra sommerturen i Børgefjell juli 2019. Jeg innleder med et stemningsbilde fra en sommernatt ved Vestre Tiplingen, med Kvigtind i bakgrunnen. Turen gikk over 6 dager og startet og sluttet ved Tomasvatnet (øst for Majavatn). Ruta ble på om lag 120 km og gikk om Orrekskardet, Jengelvatnet, Litle Kjukkelvatnet og Gaukarvatnet, opp Viermadalen og over Flåfjellet til Ranserdalen. Deretter ble ruta lagt nordover mot Rotnan og Tiplingen, før nesa ble snudd sørvestover igjen mot Store Kjukkelvatnet, Litle Kjukkelvatnet, over Kyllingen mot Orrekskaret og tilbake til Tomasvatnet igjen. Været oppførte seg bra og i henhold til værmeldingen det hadde fått, og bortsett fra et par kraftige regnskyll når jeg gikk oppover langs Simskardelva og regn det siste natta i Orrekskardet, så hadde jeg oppholdsvær og stort sett sol hele turen. Temperaturen var opp mot 20° på dagtid. Etter en 4,5 timers biltur fra Fosen parkerte jeg ved Nordigarden og begynte å finpakke utstyret; fjerne unødvendig emballasje på provianten, og ta en siste vurdering på hva som skulle pakkes med. Nytt utstyr som skulle testes på denne turen (og det er jo alltid gøy) var sekken Osprey Levity 45 og teltet Zpacks Duplex. Og en ny Shimano STC teleskopstang. Bortsett fra det var vel det meste likt som på forrige tur. Etter å ha lest litt på de interessante oppslagene om nasjonalparken på låveveggen ved parkeringa var det bare å hive sekken på ryggen og legge i vei oppover lia. (Beskrivende tekst står over bilde) Dag 1: Tomasvatn - Orrekvatn (~ 9 km) Klar for å legge i vei. Parkeringsavgift for ei uke er betalt, og sekken er pakket. Totalvekta på sekken er presset ned et par kilo siden fjorårets sommertur. Vekta inkluderer 3 kg proviant men er (naturligvis) uten vekta av kamera. Informasjonsskilt et stykke opp i lia. Målet for dagen er bare å komme seg et lite stykke inn i nasjonalparken og forhåpentlig vis miste mobildekning. Første leir blir ved Orrekvatnet. Her blir det å koke seg litt middag og tusle litt rundt og nyte omgivelsene. Dag 2: Orrekvatnet - Ranserbua (~ 38 km) Morgen ved Orrekvatnet. Det har skyet til i løpet av natta, men skylaget skal snart lette. Jeg er ikke helt sikker på hvor turen skal gå i dag, men har en tanke om å gå over mot svenskegrensa og Ranserdalen. Får se hvor langt jeg kommer... Etter å ha ruslet oppover hele Orrekdalen blir jeg møtt med en nydelig utsikt over Jengelen. Vestover, mot Jengelskardvatnet. Men turen herfra går østover i retning Gaukarvatnet, forbi hyttene og naustene i østenden av Jengelen. På vandring et sted mellom Jengelen og Gaukarvatnet. Dette blir den eneste reinen jeg ser på hele turen. På en holme på Litle Kukkelvatnet. Men kan det være en helt hvit kalv som ligger nede til venstre, eller er det bare en stein? Forbi Gaukarvatnet og oppover Viermadalen. Utsikt nedover Viermadalen og mot Store Namsvatnet. Jeg tenker på den nydelige teltplassen jeg hadde her året før, nede i dalen hvor Sapmanelva og Viermaelva møtes. Stopper litt her for å rette litt på denne steinen som holder på å velte. Det er en 3-4 bekker som må forseres ved innoset til Viermavatnet. Opp i rundt 1100 meters høyde og over snøskavlene i sørenden Flåfjellet. Skylaget tetner til og det begynner å mørkne. Breen på østsida av fjellryggen må krysses, ett eller annet sted. Som forventet er ikke dette panoramabildet i nærheten av å kunne illustrere hvor bratt og fryktinngytende denne breen er. Lille Jetnamsvatnet ses i bakgrunnen til høyre. Heldigvis bærer snøen godt. Langs reingjerdet ned mot Ranserdalen. Utsikt nedover Ranserdalen. Ranserbua står tom, og med litt flaks ligger det en vedkubbe eller to i utedassen. Dag 3: Ranserbua - Vestre Tiplingen (~ 17 km) Jeg våkner grytidlig om morgenen, til en gnistrende soloppgang. Det er min bursdag i dag (regnestykket viser at jeg nå er litt nærmere 60 enn 20) og å se sola stige opp over fjelltoppene fra døråpningen på Ranserbua var nok akkurat det jeg ønsket meg. Bursdagsfeiring med kaffe og sjokolade. Inventaret i bua er sparsommelig. Ferdig pakket og klar for ny dag. Hengebrua over Ranserelva. Jeg følger reingjerdet opp mot Rotnan, hele tiden med utsikt opp mot Rainesklumpen. Det er spor av sommer mellom snøskavlene ved Rotnan. En vindskeiv utedass ved hytta i nordenden av Rotnan. Turen går videre ned mot Tiplingen, med myrer og frodig bjørkeskog. Langs Vestre Tiplingen. På en liten odde ved Vestre Tiplingen finner jeg turens vakreste leirplass. Dette var virkelig en drømmeplass! Myggen er helt enig. Jeg benytter anledningen til å spare litt gass, og koker middag ved en eksisterende bålplass i vannkanten. Beklager folkens, det er bare plass til én i dette teltet. Dag 4: Vestre Tiplingen - Store Kjukkelvatnet (~ 19 km) Dette er nok det fineste minnet jeg har fra denne turen, og jeg har tenkt på denne stunden her mange ganger i ettertid. Tidlig morgen, fantastiske omgivelser, sommer og varmt, blikkstille vann, og mektige Kvigtind i bakgrunnen. Det blir langt utpå formiddagen før jeg bryter leir og legger i vei sørover igjen. Oppover dalen fra Vestre Tiplingen, langs Simskarelva. Omtrent halvveis på vei opp mot Store Kjukkelvatnet. Noen regnbyger er på vei. Kvigtind. Jeg her vært på toppen her én gang tidligere. Da fulgte jeg ryggen på nordøstsiden opp, oppe til høyre i bildet. Framme i nordenden av Store Kjukkelvatnet. Her blir det leir rett sør for det lille høydedraget 879. Dag 5: Store Kjukkelvatnet - Orrekdalen (~ 26 km) Jeg har som vanlig rigget meg til med utsikt over vannet fra teltåpningen. Fint vær i dag også, selv om det er noe mer vind her oppe. Plutselig dukker hunden Idéfix opp på himmelen i øst. Hva gjør han her? Poserer for kameraet. Det er nest siste dag på turen og jeg må bevege meg vestover, og planen er å gå over skaret mellom Litle Kjukkelen og Kvigtind, og følge Bisseggelva ned mot Litle Kjukkelvatnet. Vading av Bisseggelva! Bildet er hentet fra et lite filmklipp. Det er ikke ofte jeg vader en elv tre ganger for å kunne filme eller ta bilde, men litt gøy er det da. Fiske i ett av de mange småvannene ved Litle Kjukkelvatnet. Én ørret. Én lunsj. Rød i kjøttet og god på smak. Koking av fiskegryte i le for vinden. Fra området nord for Litle Kjukkelvatnet. Jeg kvakk til da jeg hold på å tråkke rett i et rypereir! Rypemor flakset opp rett mellom beina på meg. Jeg tok et kjapt bilde av de små håpefulle før jeg skyndte meg videre. På vei ned fra Kyllingen mot Orrekdalen. På grunn av varmen de siste dagene har flere av bekkene som det såvidt sildret i da jeg gikk her for en liten uke siden blitt flomstore. Den siste leirplassen blir helt nederst i Orrekskaret. Nå har det skyet til og såvidt begynt å regne. Vading av Storelva sparer jeg til i morgen. Dag 6: Orrekskaret - Tomasvatn (~ 8 km) Lavt skydekke og regn på dag seks. Jeg har bare ei lita mil igjen ned til Tomasvatn, og jeg har det ikke travelt, så det blir til å ligge i soveposen og drikke kaffe noen timer utover formiddagen. Sko og sokker har merkelig nok ikke tørket av seg selv i løpet av natta... Kryssing av Storelva foregår uten dramatikk, og da jeg kommer ned til Tomasvatn har det sluttet å regne. Så da var årets sommertur over! En utrolig flott tur gjennom store deler av Børgefjell, områder som jeg aldri har opplevd tidligere. Og følelsen av å kunne "fly" over viddene uten å bli sliten, med lett sekk og lette sko, over store avstander, og oppleve store naturområder, det er helt fantastisk. Minnene fra denne turen kommer til å sitte i lenge. Som den morgenen i Ranserbua, morenelandskapet nord for Rotnan, turen ned snøbreen ved Flåfjellet, vadingene både i innoset og utoset av Litle Kjukkelvatnet, for ikke å snakke om drømmeleiren ved Vestre Tiplingen. Hvor skal neste års tur legges mon tro? Det blir nok et sted i Børgefjell...

http://www.birdlife.no/innhold/bilder/2019/06/24/6199/sormarkfjellet_stanse.pdf Edit: Det det vises til i kildene er forundersøkelser til en rapport som sikkert blir publisert i løpet av høsten eller til våren neste år

With an empty nest, sufficient money, and plenty of time on their hands, Curt and Tammy Fackler decided to drastically downsize. They sold their home and gave away most of their belongings before hitting the road in their truck with their new home attached. Their adventures were always leading them to the Appalachian Trail and, six months after their travels started, they set off from Georgia. Tammy wasn’t an experienced hiker but she wanted to support Curtis in his dream, so went along for the ride. Listen to how their journey unfolded. Lotta Anvret, from Sweden, is another member of the Mighty Blue Class of 2019, and she is back to reveal how her hike ended up. Finally, Paul Stutzman’s Hiking Through covers the early miles and the first main stop, at Mountain Crossings. The post Episode #186 – Tammy and Curt Fackler (Lolli and Pop) appeared first on Mighty Blue on The Appalachian Trail. View the full article

Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf

I juni 2018 kjøpte eg eit par Scarpa Zen Pro frå ein nettbutikk. I august 2019 oppdaga eg at sømmen hadde gått opp på dei. Eg kunne stikke heile lillefingerleddet inn på oversida av vrista Eg sendte ein epost om problemet til nettbutikken som deretter skulle ta det vidare med leverandøren. Svaret frå leverandøren var at det var normal slitasje og at eg får levere skoa til ein skomakar for eiga rekning. Da det er sko til 1500 kroner forventa eg litt meir, spesielt da eg har vært lite på tur siste året og dermed ikkje vært nokon flittig brukar av skoa. Forøvrig seiar forbrukarkjøpslova minimum to år på den slags varer. Spørsmålet mitt er, er det urimeleg å forvente meir av Scarpa sine sko (og utstyrsleverandører generelt)? Legg ved nokre foto av skoa så eventuelt interesserte kan danne si eiga oppfatning. Edit: Foto vart ikkje med på fyrste forsøk.

Gjengen samlet i Basecamp etter vellykket bestigning. Fra venstre Aud, Stian, Johnny, Gangaamaa, Petter B, Lars og Petter K Etter et forsøk på Mongolias høyeste fjell Khuiten Uul i 2011 hadde jeg bestemt meg for å forsøke igjen. Første forsøk kulminerte i 2 døgn i snøstorm i ABC, før vi så vidt kom oss ned. Denne gangen skulle det gå bedre. Vi var 6 nordmenn på tur, fra Bergen, Hakallestranda, Brumunddal, Rena, Lillestrøm og Horten. Det er en lang reise for å komme til fjellet, med omfattende logistikk. Jeg hadde i god tid engasjert vår fjellfører Gangaamaa Badamgarav, som er den som kan fjellet best. I tillegg til nesten 50 bestigninger av Khuiten Uul har dama besteget bl.a. 7 summits og K2 siden forrige tur. Dag 1: Avreise fra OSL til Moskva med Aeroflot, og videre på kvelden til Ulan Bator med MIAT, 6 timer østover. Dag 2: Ankomst Ulan Bator, 3 personer hadde forsinket bagasje og måtte på shopping i storbyjungelen. Propellfly til Ulgii, 3-4 timer vestover igjen. Flyplassen var oppgradert med fast dekke på rullebanen siden sist. Overnatting i geercamp i Ulgii. For å reise inn i Mongolia kreves visum. Nytt av året er at visa on arrival er tilgjengelig, men bare for mongolske reiseoperatører. Vi hadde dette i orden og slapp dermed å bruke tid på å besøke den mongolske konsulen i Oslo på forhånd. Dag 3: Lang kjøretur fra Ulgii via landsbyen Tsengel, og videre inn til White river, inngangen til nasjonalparken(2600 moh). Like etter Tsengel fikk vi et flatt dekk, men dette ble raskt og probremfritt byttet. Disse gamle russiske bilene er det mange av i Mongolia, og de er enkle å reparere. Over 200 km kjøring i hjulspor. Besøk på gradkryss 49 grader nord, 89 grader øst, et gradkryss som tidligere ikke er dokumentert. Gradkrysset lå ca 1 minutts gange fra hjulsporet vi likevel kjørte i. teltovernatting ved inngangen til nasjonalparken. Gradkryss-rapport her: http://confluence.org/confluence.php?visitid=21962 Punktering etter kort tid Gradkryss-foto Gangaamaa på gradkrysset Picnic på vei innover langs White river, elven som kommer fra isbreene lenger opp Dag 4: Lang og lett vandring inn til basecamp(3100 m). Kameler tok bagasjen. Overnatting i telt, med tilgang til en felles geer for bespisning og slikt. Dag 5: Vandring opp til ABC(3800 moh). Hestetransport 4 km langs breen og et stykke opp breen for tyngre utstyr. 2 bærere tok telt og mat videre opp til ABC. Gangaamaa på breen Hester på breen Lunch på breen Oppe ved ABC Dag 6: Skumle vindkast om natten. Forholdsvis klart ved avgang, men en skydott på toppen av Khuiten Uul. Dessverre lå denne dotten der helt til vi hadde kommet ned i ABC igjen, så her var vi uheldige. Ellers på turen var toppen klar hver eneste dag. Flat vandring over bre med sprekker fra ABC til foten av fjellet, varierende bratthet oppover, max 40-45 grader på snø. Noen steiner stakk opp her og der. Det siste og litt flatere stykket mot toppen var slakere og med null utsikt dessverre. Toppdram, kransekake etc på toppen og noe diskusjon om dette var høyeste punkt på fjellet. Vi måtte bare stole på vår fjellfører som var på toppen for 49. gang. Nedturen gikk raskt og greit og etter en kvikk lunch valgte 3 av kara å gå ned til BC med hjelpeguiden. Lang slapp etterniddag med en svipptur opp på den steinete ryggen i bakkant av ABC. Vi har begynt klatringen opp snøeggen Virvar på toppen мисс халбага og Gangaamaa på toppen Snart nede igjen Noen timer senere så toppen slik ut Fra steinryggen bakom ABC Teltutsikt ABC Dag 7: En strålende dag der vi gikk opp til Nairamdal, treriksrøysa mellom Russland, Kina og Mongolia. Deretter videre til en noe høyere hump som har et navn som betyr Russisk telt. Retur til ABC, før vi pakket sammen og gikk nedover igjen mot basecamp. Såpass sent for dagen var det duket for å tråkke i bresprekker. Selv tråkket jeg gjennom 3 ganger og vår lette fjellfører klarte også å pådra seg et gjennomtråkk. Vi somla oss ned det siste stykket til BC. Khuiten sett fra Nairamdal På Nairamdal Belukha, Sibirs høyeste fjell i det fjerne, 4505 moh Profilen på Khuiten мисс халбага promoterer Felleskjøpet Kondorer Småpikene med Russland i bakgrunnen Gangaamaa i bresprekken Det rant godt på breen utover dagen. Styrtet helikopter på breen Dag 8: Det ble en dagstur opp på Malchin, og en ekstrarunde langs den russiske grensen før vi sklei ned til Basecamp igjen. På kvelden ble turens quiz-karusell avsluttet. Gamlingene sto over den foreslåtte avslutningen på quiz-karusellen med 200-meter sprint. Fare for strekk ble det sagt av fagfolk. Et murmeldyr kikker opp мисс халбага når toppen av Malchin En Løitens på toppen av Malchin Flatt langs russergrensen Russisk grensestolpe nr 1 Mongolsk grensestolpe nr 1 Mongolsk bronsemonument nær grensen Turens blinkskudd. Uante foto-effekter I dyp konsentrasjon om dagens quiz Dag 9: Utmarsj via en annen rute fra basecamp. Lang og fin tur. Vi kjørte deretter et stykke ned til en elv, med en flott leirplass med Yak og Nak beitende omkring. Mongolias svar på Flåklypa, må vi vel kalle terrenget her. Farvel BC Kameler klare for opplasting Tre runder rundt denne steinrøysa betydde lykke Farvel til fjellet Siste glimt av Khuiten Uul Stort sletteland ut av nasjonalparken Flåklypa-terreng ved campen Fin camp Yak beitet rundt oss Dag 10: Vi fortsatte kjøreturen og endte opp i Ulgii. Flott avskjedsmiddag i geercampen, med musikalsk underholdning som gikk rett i ryggmargen. Fin frokost ved elven Kjøkkengutten la sjåføren i bakken i mongolsk bryting Flott musikk-innslag på avslutningsmiddagen Etter noen øl ble det en hikking tour Dag 11: Vi hadde mye av dagen Ulgii, med tid til museumsbesøk, postkortskriving, hårklipp, øldrikking osv. Fly til Ulan Bator på kvelden. Dag 12: En reiste hjem til Norge, tre reiste videre til Japan for å bestige Fuji, mens undertegnede og мисс халбага dro en tur for å besøke Gobi-ørkenen og oppleve litt luksusliv og vandre i varmere strøk sammen med noen østerrikere. Klokka 6 om morran kom denne karen og pirket meg på skulderen, Hey Lars. Til feldig sammentreff, og han kjente meg igjen etter 8 år. Gobi-do Luxus geercamp i Gobi Øde lende Kveld i Gobi Kveld i Gobi Dag 13: Tur i sanddyner i Gobi, noen red på kamel мисс халбага poserer i selskapssko kjøpt på Island. Hvem skulle tro at disse skulle brukes i Gobi-ørkenen ? Kondorer på en 200 meter høy sanddyne. 200 høydemeter opp i løs sand var temmelig slitsomt, men gørmorsomt ned igjen. Soloppgang i Gobi Kamel i Gobi Morgenstemning med hester Fargekontraster ved vann Dag 14: Tur i en dyp fjellkløft i Gobi-ørkenen, Sjåfører og biler i Gobi Nyttig informasjonsskilt for nybegynnere Det krydde av jordrotter Gjennom dype kløfter Forfholdsvis grønt ørkenstrøk Dag 15: Lang kjøretur(9 timer) på god vei tilbake til flyplasshotellet. Deretter skulle vårt lokale reiseselskap invitere oss på middag i Ulan Bator sentrum. Vi brukte 2,5 time i bil på noen få km og endte opp i en håpløs trafikk-kork før vi ga opp i mørke og regnvær og smog. Å komme tilbake til flyplasshotellet tok ytterligere en time. Heldigvis var vi positivt innstilt, og middagen ble en improvisert buffet på et hotellrom med fettflak, øl, vin, ost og kjeks. En noe annerledes avskjedsmiddag. Det finnes asfalterte veier i Mongolia Etter 640 kilometer med dette var det ikke så spennende å sitte totalt fast i bilkø i 3,5 timer i Ulan Bator Dag 16: Fly hjem Ulan Bator – Moskva – Gardermoen. Alt i rute og bagasjen kom frem som den skulle.

Hei, Jeg og et turfølge planlegger å gå Josten 17.mai helga. I den forbindelse tenkte jeg å høre her om noen har nylige oppdateringer på forholdene ved Småttene? Er det snø eller blåis? Er det stabile snøbruer og enkle passasjer? Takker for alle svar!

Sjekket for moro skyld kvitteringen fra juni 2017 da jeg kjøpte Orion III UL, og der er varenummeret akkurat det samme som for 2019-modellen (7640147767751) - hvordan i all verden skal man vite om kjøper lang eller kort årsmodell, mon tro? Lengdemålet ditt stemmer greit med min 2017-modell, slik jeg beskrev det i dette innlegget (legg merke til hva som skjer når innerteltet løftes opp fra underlaget, hadde jeg kunnet trykket stengene noen cm ned i gulvet hadde ting sett litt bedre ut): Hvis du greier å måle langs duken hele veien fra sydd hjørne til sydd hjørne, skal man være temmelig nær det produsenten oppgir om denne ikke bløffer. Men for å "få ut" dette i praktisk liggelengde, er det helt avgjørende at innerteltet kommer langt nok ned og blir strekt godt nok ut - og det vil ikke alltid være mulig på et hardt gulv.

Jeg ville tatt en kjapp telefon til Forbrukerrådet før du gir noen lyd fra deg: 23 400 500

Formen på Spitsbergen har nok ikke endret seg, bare dårlig bilde i 2017 katalogen. (Samme form på Pro og Extrem alle årene så vidt jeg vet) Annet bilde nedenfor fra 2017 katalogen. Om/hva de har endret på 2019 modellen for 2018 modellen har jeg ikke info på.

Jeg har startet sjarmøretappen på opp24, og benyttet en fantastisk dag i påska skjærtorsdag til en tur til Storviglen. En drøm av en dag! Husket solkrem i fjeset, men glemte ører og armer. Så har nå et veldig snedig markert "oppbrettsskille " på ermene, og det stikker to røde ører ut fra det grå håret. Jaja, det var verdt det, så til de grader Når man står opp om morran rekker man mye: start Trondheim 0600. Var på Storviglen 1257. Nede etter totalt 6 timer. Kjørte deretter til Funesdalen, rakk systembolaget med glans. Deretter fra Funesdalen til Selbu via Stugudal. Kveldskaffe kl 2000 i Selbu, plukket opp datter og hjemme i Trondheim kl 2217. Det ble ostesmørbrød til middag kl 23

Erling Kagge var den første til å nå "de tre poler" - Nordpolen, Sydpolen og Everest. Aleks og Lars besøker polarhelten, forleggeren og kunstsamleren på Kagge forlag og er nysgjerrig på det meste. Hvorfor la han igjen batteriene til radioen sin på vei til Sydpolen? Hvor stille må det være før Erling hører sine egne tanker? Hvorfor er han en fan av heroic failure? Hva er så viktig med å gå sakte? Og hva gjorde stillheten i Antarktis med livet i etterkant? View the full article

Da er stanga I hus! Da medfølger det selvfølgelig en hel rekke med nye spørsmål 🙄 😅 Har funnet frem det jeg har av sluk og sortert disse etter vekt og type (tror jeg). Skje slukene er en 12g sølvkroken kobber/rød, og 3 nye 7g nordlys. Det andre greiene er noe som er bestilt igjennom tiden, men aldri brukt. Wobblere tror jeg? Noen med ledd, andre ikke. De fleste er på 10 og 8 gram, de to store er 23 og 20 gram og de minste er 5 gram. Er dette noe som er bra? Har også noen gamle spinnere, disse trengs kanskje å byttes ut? Stanga virker utrolig fin ihvertfall, den var litt lenger en det jeg hadde sett for meg. Men håper ikke det blir noe problem. Jeg tror jeg tar turen bort til Xxl for å kjøpe fireline og få hjelp til å skjøte denne med mono til base og fortom. Skulle kanskje blitt et eget i innlegg dette, men men. Her kommer det noen bilder

Jeg hatt Big Agnes Cooper Spur UL3, 2017 og 2018 modell av Reinsfjell SL 3, Orion UL 2 og har nå Orion Extreme 2. Mine tanker om produktene er: Orion Extreme har såpass mange fordeler over Orion UL at de 500g ekstra er verdt det (lavere pris, sterkere materialer, tørkeloft følger med, hel myggnetting i innertelt, ytterteltet kan dras nesten ned til bakken). På mitt Orion UL klarte jeg ikke få det ene hjørnet av ytterteltet nærmere bakken enn 13cm, kontaktet importør UteDepot og de mente at det var normalt. På Extreme får jeg den 5cm fra bakken. Fordelene med Orion over Reinsfjell SL for meg er høyden, innerteltet er designet for å settes opp uten yttertelt, innerteltet kan åpnes med en glidelås (på Reinsfjell SL må du åpne to glidelåser), forteltene peker samme vei for utsikt, posene til barduner og justerbare pluggfester. Med andre ord, mange smarte løsninger! Den siste iterasjonen av Reinsfjell SL er mye bedre enn tidligere modeller. Den har god ventilasjon, ytterduken går helt ned til bakken og er ganske lett. Hadde jeg prioritert vekt og kuppeltelt ville jeg kjøpt Reinsfjell SL2. BA Cooper Spur er et fantastisk sommertelt. Luftig, lett og romslig. Nå har jeg slått meg midlertidig til ro med Ringstind 2 SL 2019 for minimalistiske turer, Orion Extreme 2 for komfort/eksponerte turer og Spitsbergen Pro Camp 3 for vinterturer. Forøvrig har fjellsport.no sjeldent god pris på Orion UL 2 nå: https://www.fjellsport.no/exped-orion-ii-ul.html?gclid=Cj0KCQjw_r3nBRDxARIsAJljleFprit4NE1i8wvkD8UhxJB-zIMcClA5OikWs8eVih0sR82M5M2ap-0aAvy1EALw_wcB

Altså om vi ser bort fra komfortfaktoren. Xtherm har R-verdi 6.7 som gir en temp grense på ca -23 C, og veier 590g (Mumie - Large), og DowMat 9 LW har R-verdi på 8.0 og komfort verdi på -38 C, og veier 1240g Om man tar med i betrakningen at et godt isolert liggeunderlag gjør at man klarer seg med en mindre/tynnere pose så er det fortsatt relevant å vurdere et tyngre/varmere liggeunderlag selv om man ikke bruker det nær liggeunderlagets temperaturgrense. Og for ingeinører/sivilingeinører, og de som liker å nerde litt eller forstå hvordan ting henger sammen: https://www.outdoorindustry.org/pdf/EN13537Mccullough062209.pdf https://backpackinglight.com/forums/topic/en-ratings-and-r-values-how-do-these-align/ Sånn.. da tror jeg at jeg er ferdig med nerding for i dag 😂 Jeg velger forøvrig alltid Xtherm om vekt/pakkevolum er et issue, OG det ikke er godt nedpå tosifra kuldegrader. For ekstra komfort og ekstra isolasjon velger jeg Downmat 9 LW.

Today’s guest is Jeff Garmire (trail name Legend). In the summer of 2019 Jeff achieved the fastest known time on Vermont’s iconic Long Trail, clocking all 272 miles in five days, twenty- three hours, and forty-eight minutes. Prior to that he set unsupported and over-all FKT on the Arizona Trail, completed the Great Western Loop, and completed a Calendar Year Triple crown, among other accomplishments. When he isn’t hiking, Jeff is a public speaker and hiking coach / mentor. He also just released a book called “Free Outside: A Trek Against Time and Distance,” which chronicles his Calendar Year Triple Crown. Ryan and Andrew talk to Jeff about the nuts and bolts of his Long Trail FKT before transitioning into a conversation about mental health, relationships, and the philosophy of speed records. Click here for show notes This podcast is brought to you ad-free by the subscribing members of backpackinglight.com. Please leave us a review and rating, it helps other people find our show. View the full article

Meteorsvermen Geminidene faller på Lørdag - Søndag 14-15. Desember i år. Det betyr at jeg kan komme meg ut og faktisk se på en meteorsverm. Bor uheldigvis i en by så er ikke bare å gå ut på en tirsdagskveld og se på stjernene, ser jo ikke annet enn gatelys. Månen er nesten full på den datoen som er litt kjipt, men med litt flaks med været så er det mulig å få med seg noe stjerneskudd. Vil bare minne om denne tilfelle det er noen som liker sånt ! 😊 https://www.timeanddate.no/astronomi/meteor/geminidene

For 10 minutter siden fikk 2017 modell Exped Orion III UL et nytt hjem hos en trivelig fjellforumer - det ble gammeldags kontanthandel med prøveoppsett og håndtrykk (Og jeg dropper å returnere 2019-modellen til Fjellsport...)

Sjekket lengdeforskjellen på stengene nettopp. 2019-mod med en butt ende, mens 2017 mod har spiss i begge ender - og her er endene jamstilt utenfor bildet til høyre: Minimal forskjell, altså. Jeg tipper at ytterteltet er sydd så å si uendret, men at innerteltet er sydd 10 cm lengre, og så lar man ytterteltet bli 10 cm ekstra utspent nederst for å få lengden inne. Med det mister man litt høyde, men akkurat det har man jo mye av i utgangspunktet (relativt sett, mot andre telt). Og det blir enda viktigere å påse ordentlig utspenning vha plugger. Tror du har rett mhp praktisk liggelengde et stykke over bakken, ja. Akkurat nå ser det ut som om jeg ikke kommer til å bytte til 2019-mod uansett, siden det er absolutt null interesse for 2017-modellen som jeg annonserte i "Kjøp, salg og bytte"-kategorien (Link). Lar den ligge over helgen, og er interessen fortsatt laber, returnerer jeg nykomlingen og beholder godegamle - fortsatt godt fornøyd. Samtlige overnattinger der har vært komfortable, og jeg ser ingen grunn til at ikke det skal kunne fortsette (Kan jo ikke beholde begge to - da risikerer jeg å havne i krangling over n+1-formelen betydning når man bringer inn ulike modellår på like telt, og slikt kan vi ikke ha noe av...)