Søk i nettsamfunnet

Jeg gikk fra Abisko Shape 3 til Abisko Endurance 3. Jeg fikk mye større plass, for en beskjeden vektøkning. Men Shape var mye bedre på varme dager, fordi man kunne rulle opp fotenden på ytterteltet og få god gjennomlufting. Så Abisko lite trenger ikke å bli så varmt om sommeren som man kanskje tror, om man ruller opp endene

Siden man fortsatt kan få kjøpt en Victorinox med knivbladet inkludert, holder ikke dette meg våken om nettene. Victorinox har bare funnet ett ekstra marked, som kan ønske seg Swiss Army knife konseptet, uten kniven. Helt greit for meg at noen ønsker det. Opp i alt dette må jeg også si at det ikke er mye med Storbrittania sitt forhold til kniver og annet som jeg kunne tenkt meg implementert i Norge, med ett unntak. De har definert en "legal carry knife" for alle situasjoner. Er det en foldekniv, knivblad under 3 tommer og ikke låsbart, kan du ha den i lommen på puben og når du henter unger i barnehagen, uten å være kriminell. Slik er det ikke i Norge. Senest i går leste jeg i en av riksavisene om politiets storaksjon på T banen i Oslo, der de ransaket alle passasjerer for kniver. Og fant en nettop swiss army knife i lommen på en ellers lovlydige ung mann. Nå forteller historien også at politiet til en viss grad bruker skjønn, når de bestemmer reaksjon på slikt. Den unge mannen ble intervjuet av avisen på stedet og han fortalte at han ble tatt til siden en stund, sjekket opp mot politiets registrer om han var en grei kar, før det ble besluttet at det ikke ble noen straffe aksjon mot knivbæreren. Historien forteller ikke om han fikk beholde kniven. Jeg skulle likt å ha en definert lovlig kniv i Norge, som i England. Men man kan også tolke av politiets reaksjon på kniven denne mannen bar, at de til en viss grad er mer lemfeldig med enkelte knivtyper. Hadde han hatt en rambokniv hadde nok reaksjonen vært en annen.

Hei Du har nesten fått for mange bra innspill bl.a meget nyanserte fra Dompappen. De ulike mellomstørrelse-spisshunder: Islandsk Fårehund, finskle spisser, lapphunder mm er grovt sagt noenlunde lik i størrelsen omtrent mellom Buhund og opp mot Elghund. De kan alle fint lære å bære kløv, men er litt for små (lette) til å trekke tungt. Flere av dem er gjeterhunde og kan sikkert enklere lære å omgås sau på en fornuftig måte, dvs vil gjerne gjete, men ikke drepe! Men husk sauebonden på Jæren vil ikke se forskjel! Og en av dem skyter gjerne hund! Så etter min mening må ALLE hunder være i band i sauesesongen inkl en daff Golden Retriever. Du er tilrådet å spørre rasehundeklubbene. Ja, men de er altså ofte ganske fanatiske med akkurat egen rase, så ikke spesiellt objektive. Likesom å spørre på "hundesonen". Mange Kenneklubb raser er noe beheftet med sykdommer pgr av avl etter fastlagt utseende.Jeg har hørt om eksem hos Samojed, fordi de helst skal være så hvite pudderkvaster som mulig til utstilling. Og en del samojed er avlet såpass til utstilling, at de altså ikke er trekkhunder lenger, men stadig med varm pels. Her skal du ikke tenke 20 C men heller 10-15 C. Tenk på de mange sommerhverdager i Stavanger området, som jo er en lun plass. Så hvis Samojed, så vær i hvert fall meget selektiv med, at avler selv bruker de som trekkhund. Du er lærer, så det blir mange arbeidsdager, hvor hunden må være alene? hjemme. Hvilken type klarer det bedst?? Ingen hunder liker å være alene 6- 9 timer hver dag. Tenk på det! Islandsk fårehund er ganske aktive hunder og må stimuleres likesom Border Collie med ulike aktiviteter. Del gjelder nok alle gjeterhundene. Og flere av de gneldrer en del, men det kan avlæres i stort omfang. Nabo hadde Lapsk gjeterhund, som ble avlært etter stor innsats. Den var så veldig gode venner med min ene Alaska Husky! Min annen AH er halvt Sibir og har en evig jaktradar kjørende i hodet. Selv om hun er sterk og smart er den komplett uegnet som lederhund, fordi den vil springe ut av spannet etter alt jaktbart - og den kan altså spotte et ekorn i et tre på nesten 100m avstand! De jager altså begge for å drepe! Den har drept og spist 7 lemmen på en enkelt dagstur. Faren, helsibir har tatt 2 rådyr i skogholtet, hvor den bodde. Så det er alvor. Så har jeg 2 mere AH, som er yngre løpshunder enn de 2 gamle, nå pensjonister. Altså 4 AH i alt, som er megt ulike. Løpshundene har ikke så mye jaktinstinkt, men jeg vil aldri turde ha de løse - dessuten skal de jo trekke meg, hvilket de så gjør meget effektivt. Jeg har også hatt norsk buhund i mange år, som kanskje akkurat er hakket for liten til litt større kløv og i hvert fall til noe effektivt trekk. Malamut og grønlandshund er begge ganske store hunder, som bør bo ute i hundegård - og kan være ganske skarpe mot andre hunder og etter min mening ikke egnet, til det du ønsker. Laika er helt sikkert for mye jakt. Har bekjente som har Laika i stedet for Elghund - og helt gærnt noen med fetteren: Karelsk Bjørne hund! Du prioriterer barmarksturer med kløv og sjelden trekk. Så ville jeg velge enten den Islandske fårehund, som du tenkte på først (fine hunder det) eller en av de litt større mellom-spisser opp mot Elghundstørrelsen. Den vil kunne bære fonuftig kløv og trekke noe og ha passe pels med underull og dekkhår, som klarer en norsk vinter fint. Det medfører røyting 2 ganger i året i store mengder! Så ha en bra støvsuger, men det kan være enklere å suge ullhår bort enn stri hår fra en stikkelhåret hunderase. Endelig finner man noen ganger blandinger mellom Elghund /Alaska Husky mfl. som kan være nok så egnet til dit formål. Elgen

Det er nok en utgått modell, så da må man ut på bruktmarkedet i så fall. Har sett noen av dem på Finn opp gjennom, men det dukker vel oftere opp 3-mannstelt enn 2-mannstelt i X-Trem-kategorien der.

I fjor sommer tok vi en lengre tur med ettåringen vår, vi var på veien i 3 uker. Du bør reservere nok tid til turen, det ser ikke ut til å bli for mye. En trillebår er absolutt en god idé. Vi hadde også med en bæresele, og den ville jeg definitivt tatt også. Her kan f.eks. gode alternativer: https://oukkidoukki.fi/paras-kantoreppu/

Ser det har opplevd at whisperlite i Australia ikke gikk ikke på parafin/rødsprit, var litt krise. Siden har det blitt bensin. Brenner varmere, og mer pålitelig enn de andre. Men klart eksplosivt. Siden har jeg holdt meg til 4 takts miljøbensin. Eller Coleman fuel. Men den siste er vanskelig å oppdrive, dermed blir det en dunk fra bensinstasjonen med 4-takts.

Akkurat desse 2 identitentane er, i mitt syn, så stygge at eg ikkje vurderer dei sjølv om dei er på tilbod. Same gjeld Barents sine blå og Hilleberg sine raude. Helsport likar nok, utfrå eit marknadføringsperspektiv, at det kjem tydeleg fram at det er Helsport-telt på bilete frå ekspedisjonar. Det er heilt greitt om ein ikkje ser kva merke det er på teltet mitt på lang avstand. Dersom eg tar bilete av teltleiren min, er det leiren eg vil formidle, ikkje kva teltmerke eg har. Mine telt skal ha farge som ikkje stikke seg ut og skrike 'HER BUR EG!!!' Dersom eg er redd for ikkje å finne att teltet mitt, har eg andre måtar å sikre meg på. Mange meiner at raude telt gjer seg på bilete, eg er ikkje einig i det, eg synest det er eit stygt. Eg likar grøne telt, og derfor synest eg det er finast på bilete også. Ytterklede og sekk er litt same, eg vel farger som ikkje stikk seg ut. Jakt-grøn og grå er fine farger. Ravnø sin bjørk-farge er nydeleg. Jakke, bukse og sekk bør, etter mitt syn, ha 3 ulike fargetoner. Sumarklede bør vera lyse for å ikkje vera så varme, og for at dette, i større grad, vert oversett av blodtørstige insekt. Det kan argumenterast for at vinterklede bør vera mørke for å absorbere meir solvarme, men dette er mindre viktig, ettersom mellomlaga uansett er isolerande. Om soveposen er grøn, gul eller blå, betyr absolutt ingenting, her er det bare form og funksjon som er viktig. Kokeapparatet skal sjølvsagt ha messingfarge. Småting som lett vert borte i lyngen, kan gjerne ha, og bør i mange tilfeller, ha farger som stikk seg ut. Teltpluggposen min (eg brukar same pose uavhengig av kva telt eg har med meg) er Hilleberg-raud, sjølv om orginalposane som fulgte med enkelte av telta har vore svart eller telt-grøn. Pakkposar skal ha ulike farger, for at det skal vera enkelt å vite kva som er oppi kvar av dei. Så ei favorittfarge? Nei, absolutt ikkje.

Hei Marit Kasin mistet hundespannet i den kalde stormfulle natt på Finnmarksvidda - heldigvis under Finnmarksløpet, for etter en halv time kom neste konkurrent og samlet hende opp. Spannet ble også funnet pent parkert. Men på alene treningstur eller alene langtur på Hardangervidda eller annet sted, er det farlig å være helt alene og forlatt og uten utstyr, som jo ligger i sleden. Og hundene kan være sprunget alle veier. Under løp vil de normalt fortsette i sporet etter de andre hunder. Med mindre de da er gått på jakt etter en reinsdyrflokk. Jeg kjører selv, men bare med 2 huskyer og vet, at det er lett å falle av sleden ved uoppmerksomhet mv. Kostet en brekket langfinger siste år på et islagt vann og i god fart. For ikke å miste hundene kjører jeg med et alminnelig 5 cm bredt band om håndleddet festet i trekklinen. Når noe skjer stopper hundene umiddelbart og ser dumt på meg og viser en viss omsorg. Jeg er selvfølgelig klar over, at dette bare går med 2 hunder. Med et 12 spann vil man få rykket armen av. Men som dumt spørsmål til forums erfarne hundekjørere. Kunne det være en mulighet å kjøre med en form for kroppsele fx svarende til de, som brukes ved off-shore kappseilaser? Disse seler er først og fremmest for IKKE å falle overbord = kort line i de. Men jeg vet, at det er en voldsom opplevelse å gå utenbords med selen i 12 knops fart, men man overlever. Når man har ropt og skreket en kort stund, er jeg egentlig overbevist om at hundene vil stoppe, for at se hva der foregår. Helt dumme pleier de ikke å være. Har i øvrig kjørt en nydelig sledetur i dag i skogen for det blåser fælt på fjellet. Elgen

Er de mindre enn 5 år gammel får du nye på Norrøna og Goretex sin garanit. Du trenger ikke kvittering for å sende inn (da går de ut i fra produksjonsdatoen). Er du royalty medlem hos Norrøna (det er gratis), utvides garantien til 7 år. ——— Siste alternativ er å blade White Spirit med baderomssilikon, og pensle på utsiden av stoffet. (Mellom 1:2 og 1:4, avhengig av hvor mye silicon du ønsker i blandingen. Jo mer silikon, jo større kjangse er det for at det legger seg på utsiden som synlig hinne). Når dette har fått tørket, så både ser og kjennes stoffet helt likt ut, men vannskrekken og vanntettheten blir mye bedre. (Puteevnen uvisst). Koster lite å prøve, om plagget uansett skal kasseres.

Forberedelser Endelig – efter flere års tørke ble det tur til en ny nasjonstopp. Jeg har flere ganger i årene før pandemien vært i kontakt med Mouflon Tourism, et lokalt reiseselskap som holder til i Tamanrasset, helt syd i Algerie, nærmest midt i Sahara. De har hver gang svart at toppen er utilgjengelig, og at det ikke er mulig å komme dit, uten at jeg har fått noen konkret forklaring på hvorfor. På peakbagger.com er det tidligere kun logget 2 bestigninger av Tahat, i 1987 og 2006, en lite besøkt topp er alltid en fristelse. Så gikk det noen år med et relativt utilgjengelig utland, før jeg igjen kontaktet selskapet. Da var det plutselig mulig, og det var på tide å starte planleggingen. Petter, Runar, Jon og Mère Brimborion ville være med. Reiseselskapet sendte oss invitasjon, og vi måtte bestille audiens i den algirske ambassaden. Her er det meget begrenset åpningstid, og man må i tillegg ha forhåndsavtale. Da vi endelig kom inn der, ble vi mottatt som grever, og fikk god hjelp til å fylle ut skjemaene. Her var en helt annen vennlighet enn den man møter for eksempel på den kinesiske eller russiske ambassaden. Visum fikk vi alle etter en stund. Vår lokale turoperatør operatør gratulerte oss med visum, en noe uvanlig kommentar. En tur til Algerie er med andre ord noe som må planlegges i god tid. Reisen til Algerie Vi møttes på formiddagen på Gardermoen, fikk en svært hompete tur til Paris med Sas, flybytte på den mest rotete storflyplassen i verden og videre til Alger som tok imot oss med noen kraftige regnskyll, det regnet godt enkelte plasser innendørs faktisk. Derfra var det over på innenriksfly til Tamanrasset med ankomst 02:30 om natten. Lange overgangstider på grunn av få fly som gikk og ikke gjennomgående billetter, men vi kom da greit frem. På flyplassen i Tamanrasset så vi frem til å bli hentet og kjørt direkte til hotellet, før alle de andre passasjerene, siden vi alle reiste med kun håndbagasje. Slik gikk det ikke. Ved ankomst med innenriksfly i Tamanrasset ble vi bryskt avkrevet passene våre og måtte vente ganske lenge på at politiet skulle registrere oss som ankomne utlendinger. Flyplassen var tom for andre folk før vi kunne reise derfra. Om vi ble tatt imot som grever på den algirske ambassaden i Oslo, ble vi tatt i mot som presidenter i Tamanrasset. Transporten inn til sentrum foregikk med politieskorte, politi med blålys både foran og bak de 2 sivile bilene vi kjørte i. En litt overraskende start, men god stemning. Turdag 1: Ved avreise fra hotellet ble vi hentet av 2 velbrukte Landcruisere, med 2 sjåfører, 1 kokk og en turguide. I tillegg stilte det algirske militæret med 6 karer og 2 stk Gelendewagen. Disse 10 menneskene var med oss på hele rundturen. De er jo helt normalt at man trenger 4 terrengbiler og 10 personer for at 5 fjellvante utlendinger skal på tur. Tilstedeværelsen av forsvaret var obligatorisk for alle utlendinger i Tamanrasset-området. Gratis sørvis fra den algirske staten, som hverken vi eller reiseselskapet betalte for. De grønne mennene hadde helt sikkert noen fine dager, en grei avveksling fra å surre rundt i en militærleir. Vi kjørte inn til Assekrem, der grunnleggeren av Tamanrasset by hadde hytta si, nesten på toppen av fjellet. Underveis var det litt bading i rennende vann, kikking på helleristninger og jettegryter. En rolig start. På kvelden gikk vi opp på toppen av Assekrem for å se solnedgangen, som var litt overskyet og hytta til Foucauld . Fjellet ble målt til 2733 moh i følge egen GPS, mot 2780 på kartet. Overnatting i en liten steinbu. Assekrem er Algeries nest høyeste fjell, ca 10 km i luftlinje fra Tahat Avreise fra hotell i Tamanrasset Digre jettegryter - akkurat som i Norge Bading i elven - akkurat som i Norge Malerisk landskap En pause i ørkenen Perfekt mat hver dag Ved fjellpasset på Assekrem, der vi overnattet Petter oppe på Assekrem - med sikteskive Turdag 2: Noen av oss tok turen opp på en lokal knaus for å bivåne soloppgangen før frokost. Kjøring til foten av Tahat, men veien var såpass dårlig at vi gikk minst halvparten av turen, mens bilene kom efter, men ikke stort mer en gangfart på dem heller. Efter en god lunch i basecamp, startet vi turen opp på Tahat, og det var en grei fjelltur, ca 2 timer opp. For en gangs skyld ble Petter hengende igjen bakerst, med sitt nyopererte kne. Heldigvis gikk det bra med ham, han slapp å komme i en situasjon der han måtte velge mellom å ofre toppen eller kneet. På toppen brukte vi lang tid med de sedvanlige aktivitetene som fotografering, kondorering, gratulering, kransekakespising og akevittsuping. I tillegg ble det bokbad med Mère Brimborion og Ibsen-deklamering ved Jon. Vår lokale turguide Osmane var med på notene, men syntes nok kanskje vi brukte lang tid på toppen. GPS viste her en høyde på 2899 moh, som er lavere enn kartmålinger på 2918 etc. På enkelte eldre kart vises en høyde på 3004 moh. På toppen var det et metallskrin med gjestebok, flagg og bønneteppe. I følge boken er det ikke så sjelden at det er folk på toppen, men det er stort sett lokale folk. Vi møtte faktisk ingen andre utlendinger på vår reise i Algerie. De få andre turistene vi møtte var algirere, botsatt i landet eller i Frankrike. Litt gråvær på toppdagen, men fint rundskue likevel til alle de andre fjellene i Hoggar-området. Tahat er ikke et spesielt høyt fjell, men med relativt høy primærfaktor og sekundærfaktor. På veien ned igjen kom det noen regndråper, og det begynte å mørkne da vi ankom basecamp. En herlig middag med couscous og kamelkjøtt ventet oss ute i ørkenen, mens ørkenrevene lusket omkring i utkanten av leiren og håpet på noe restemat. Overnatting i telt. Soloppgangen på Assekrem Kamelmøkk ble brukt til å lage et uttrekk som ble drukket under pandemien, derfor ingen covid-krise i dette området. Siste steget til toppen Felleskjøpet skal alltid promoteres De norske tuaregene på toppen, med medbragt kake Kondorering Kamelen kikker mot Stetind? Matlaging i BC Det algirske forsvaret var med oss og passet på så vi ikke fant på noe galt Petter på toppen med dårlig kne Vår lokale fjellfører, Osmane Toppen sett fra området ved BC. Herfra 2,3 km i luftlinje opp, ca 700 høydemeter Død Mouflon Turdag 3: Vi fikk en god vandring langs et kameltråkk fra basecamp, frem til en bratt knaus som så ut som et norsk troll. I munnen på trollet var en fin hule der det var skygge for solen. Her satt vi en stund og slappet av, mens bilene kjørte en lengre vei rundt. Nok en herlig lunch i ørkenen, før vi fortsatte med bil et lite stykke forbi klatretoppen Ilamane. Vi ruslet en kveldstur i nærområdet og så på sære steinformasjoner, mens middagen ble tilberedt. Uti kveldinga kom det en bil kjørende. De hadde kjørt i flere timer fra Tamanrasset for å levere ferskt brød til oss. Sørvisnivået skal man ikke klage på. Overnatting under en stjerneklar himmel midt i Sahara måtte oppleves, så jeg lot teltet stå ubebodd. Matlaging over bål Fra vandreturen langs et kameltråkk Vi led på ingen måte noen nød Enkelte grønne vekster var det å se Jammen dukket det ikke opp et norsk troll! I hula, som var munnen på trollet Tahat sett gjennom et hull i trollets bakhode Runar fant noen fine steiner som kunne brukes til sherpatrappa på Hakallestranda, men dessverre reiste vi med kun håndbagasje, så vi får hente det en annen gang. Gjerdestolpe-fjellet. Her var naturlige gjerdestolper i mengder, firkantet i motsetning til de sekskantede formasjonene som finnes en plass i Nord-Irland, Giants castaway.. Ilamane, en klatretopp. Det går visstnok en boltet rute opp på venstre side. Er det Hufsa som har tatt seg en tur fra Mummidalem montro? Siste camp i ørkenen Eller var det en madonna-figur dette? Turdag 4: Nok en dag der vi ruslet et godt stykke, mens bilene kjørte en annen rute. En kamelflokk rulset rolig foran oss. Etter en stund tok bilene oss igjen ute på en slette, og vi kjørte i retning Tamanrasset. En liten visitt hjemme hos familien til den ene sjåføren, før vi fortsatt til lunch under et akasietre, og besøkte på et lite museum med masse helleristninger i området. Vi fikk en liten tur i Tamanrasset by, med omvisning i fortet som Charles de Foucauld bygget for mange år siden. Foucauld var en fransk soldat, geograf, munk, etnograf og eneboer i tiden da han bodde i hytta si på Assekrem. Fortet virket veldig sprøtt, man kunne knapt ta på noe som helst uten at det smuldret opp. Denne bygningen ville ikke kunne takle masseturisme! Her møtte vi en av Foucoulds etterkommere, som viste oss rundt. Sen middag på Mouflon turisme sitt sted i utkanten av Tamanrasset, før vi ble kjørt sent om kvelden til flyplassen med politieskorte for hjemreise klokken 01:25 neste dag. Flytidene i Tamanrasset er direkte ukristelige, og fly til Alger går stort sett bare en gang daglig. Hjemreisen samme rute, med nok en interessant opplevelse på CDG i Paris, fortsatt en svært forvirrende plass. Her er det best å ha god tid til neste fly. Fra broen over "elven" i Tamanrasset. Her regner visstnok litt i juli/august. Siste skikkelige regntid var i 2015... Fra fortet i Tamanrasset, der 42 mennesker bodde. En av etterkommerne til Foucould viste oss rundt Oppsummering: En lett fjelltur med en kronglete adkomst – til et land der vi ble svært godt mottatt av alle vi møtte. Her er det ingen fare for å møte naboen på ferie!

Jeg endte opp med å kjøpe 168, og angrer ikke et sekund. Det er veldig fint å ha fleksibiliteten med en større pulk dersom ungene vil ha med mye greier. En gang tok vi med 4 (små) hodeputer for å sovekomforten skulle bli bedre. Og så er pakkingen lettere når man har mer plass, så det ikke trenger å bli en tetrisøvelse å få ting ned i pulken. Tror man får masse greier med seg i en 144 også, men det må da pakkes mer i høyden med større fare for pulkvelt, og når først pulken har veltet en gang plages man mye med det resten av dagen siden vekten ofte forskyver seg i pulken når den tipper. Jeg var bekymret for lengden ift transport. men jeg får akkurat 168 inn i bilen når jeg slår ned baksetet (Nissan X-trail). Så min absolutte anbefaling er å kjøpe 168 hvis pulken skal brukes en del, det er verdt de ekstra kronene.

For ett eventyr det var å krysse Hardangervidda, alene. Og for ett (u)vær det har vert! 😅 To dager før jeg reiste var det -19C og gnistrende vinterføre! Uken etter at jeg har kommet hjem skal det igjen være stabilt med kuldegrader, og tørr fin snø. Jeg pleier ikke å være så heldig med været, og har måttet håndtere det værste man kan få på vintertur: ØS PØS REGNVÆR! Hadde jeg ikke vert Bergenser, ville jeg dauet på vidda 😅 Dag 1 av 7: Haukeliseter - Mannevatn Distanse: 11km Temperatur: -2C - +2C Sikt: Stort sett whiteout* Vær: Snø, regn Vind: Rundt 1-5 m/s. Startet sent på ettermiddagen etter å ha gått av bussen ved Haukeliseter. Det hadde snødd i mage dager, så det var dyp snø. Det var rundt null grader, vindstille og snøvær. Det ble noen heftige høydemeter, med en tung pulk på slep. Jeg har jo med mat, utstyr og drivstoff for 7 dager på tur. Planen er å følge kvistet rute innover fjellet. Det var stort sett whiteout, så jeg ser ikke forskjell på himmel og bakke. Kvistene er fjernet deler av strekningen (på grunn av villreinen), og en gruppe som kom ned sa jeg burde snu fordi det var umulig å finne veien og se hvor man går. Jeg forsikret om at dette gikk fint, og fortsatte. Jeg orienterte meg etter GPS, og jeg kunne skimte stavhullene i snøen, og noen steder skispor, etter de som kom ned. Da går jeg ihvertfall ikke utfor en kant. Jeg følger disse så lenge det går, og slår leir om jeg ikke har spor eller kvister å følge. Det sluttet å snø, og gikk over til REGN! Det skal ikke REGNE på hardangervidda i begynnelsen av April! Litt forbi Mannevatn kom kvistmerkingen tilbake. Første leir ble etablert, og det ble brukt en del parafin på primusen for å tørke våte klær utover kvelden. På vintertur pleier ting å holde seg ganske tørt, så dette regnet, kombinert med kulde, snø og vind, skapte mye utfordringer utover uken. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rIrX4sLai/?igsh=cG04bDJvMWc2ZjRt Dag 2 av 7: Mannevatn - Hellevassbu Distanse: 14 km Temperatur: 0C - +2C Sikt: Tidvis god sikt Vær: ØS PØS REGN! Vind: 6-12m/s, kastevinder ca. 15-19m/s Da jeg kom ut å skulle ta ned teltet var ALT glasert! Ett tykt lag is dekket alt av telt, barduner, ski og pulk. Det var yr og kald vind, altså underkjølt regn. Etter å ha banket og skrapt is av alt utstyr, gikk det over til ØS PØS regnvær! Dette var helt feil til å oppdage at membranet i ski buksen min er utslitt. Jeg kjente vannet trenge gjennom langs bena, og fyllte opp skiskoene til randen med vann ganske fort… Det hadde også snødd mye om natten, så jeg gikk i dyp våt løssnø med sørpe på toppen. Skituppen var ofte under snøen, og hvert stavtak sank 40cm ned i snøen, og trinsen tok med ett halvt kilo sørpesnø opp for hvert tak. Jeg rakk å tenkte at med disse forholdene kommer jeg ALDRI til å nå Finse, før også vinden tok seg kraftig opp, og sikten ble dårlig. Vannet surklet i skiskoene, og jeg visste at teltet var pakket ned helt vått. Etter 14km i sørpesnø ankom jeg Hellevassbu, og var helt utslitt. UAKTUELT å sette opp telt nå, og bruke hele natten på å tørke ting. Her var flere som hadde søkt tilflukt fra uværet, og ikke hadde beveget seg ut i dag. Det ble fyrt i alle vedovnene, og alt ble hengt opp til tørk. Utover natten hadde jeg høy hvilepuls, og hørte uværet ta seg opp utenfor hytten. Jeg kvapp og våknet hver gang hytten ristet. Det var gått over til kraftig snøvær, og om det i det hele tatt er mulig å bevege seg ute i morgen, blir det blodslit gjennom dyp løssnø… Shit, jeg kommer meg aldri til Finse… BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rRtW1tlqN/?igsh=b2xnNWt5dnlwZDZn Dag 3 av 7: Hellevassbu - Bismarvatnet Distanse: 31 km! Temperatur: -4C - +5C Sikt: Stort sett veldig bra sikt. Vær: Mest sol! Og snøfokk Vind: Mellom 0-15m/s, kastevinder ca. 17-20m/s Alt utstyr og bekledning var tørket, og jeg var klar til å prøve meg ut. Jeg fant en søppelsekk til bagasjen, og laget en «regnskjørt» av en annen søppelsekk slik at jeg kanskje overlever i tilfelle mer regn på turen. Der blåste heftigere enn i går, og det føyket godt langs bakken, men vindretningen betydde medvind - så jeg prøver. En ting vind gjør, det er å lage bra SKIFØRE! All snøen fra natten hadde blåst bort, og regnet hadde fryst, så det var skareføre, og jeg kunne gå fort. Vinden bakfra er MYE bedre enn vind imot! Første par timene var det riktignok mye oppover. Og fokksnøen som kom bakfra smeltet når de traff bindingene som solen varmet opp, og det iste hele tiden mellom skosåle og binding. Isen og måtte fjernes ett par ganger i minuttet til tider. Aldri opplevd maken, men om det ikke fjernes kan man trakke ut bøylen av skotuppen, og da er turen over, for det er en av de få tingene som ikke går å reparere i felt. Fenomenet varte heldigvis bare en times tid. De fleste holder seg nok inne i dag på grunn av vinden, men jeg storkoste meg. Jeg så kun èn gruppe på tur, eller var fjellet folketomt. Jeg gikk innom Litlos Turisthytte og støttet de med å kjøpe meg en kaffe og noe attåt. Etter lunch ga vinden seg og Hardangervidda viste seg fra sin beste side! 😍 Etablerte camp på Bismarvatnet, og siden det kun har føyket snø i dag, og ikke regn, kunne jeg krype i posen varm og helt tørr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5sPcmFNQv3/?igsh=MWJ5NzN4NWVsZmRvMQ== Dag 4 av 7: Bismarvatnet - ved Trondsbu Distanse: 27 km Temperatur: -4C - +6C Sikt: Alt fra god sikt, til whiteout Vær: Skyer, litt tåke, og REGN (igjen)! Vind: 0-10m/s, kastevinder ca. 12-13m/s NYDELIG morgen! Kuldegrader og lite vind. Pakket ned leiren, og børstet alt omhyggelig fritt for snø slik at alt skulle pakkes tørt ned. I dag blåste det relativt lite, målt i «Hardangervidda-skala». Jeg traff på folk fra Sandhaug Turisthytte, de forteller at det skal komme regn i dag, og ekstremt mye vind i morgen. HVA!?! Jeg som trodde kampen mot uværet var over for denne uken! Jeg kom meg relativt kjapt og greit til Sandhaug. Føret var greit og jeg kunne til en forandring gå litt uten hette og slalombriller. Jeg gikk inn på Sandhaug for å sponse de med en kaffe. Været ble værre, og hytten ble fort fyllt opp av gjester som søkte tilflukt for været som skal komme de to neste dagene. Flere som prøvde å krysse vidda, tar to dager her og går hjem igjen, pga. uværet som kommer. Det begynte å regne i det jeg gikk fra Sandhaug. Skjørtet jeg laget av søppelsekken klarte å holde vannet ute av buksen, selv om det ser helt idiotisk ut. Heller tørr og teit, enn våt og kul. Den våte snøen gav etterhvert sugende føre og seig framdrift som sugde energi. Satt opp teltet litt forbi Trondsbu. Utstyret ble nøye tørket med klut før det ble tatt inn i innerteltet. Helt tørr bolig, men dagens klær var helt våte og ytterteltet var ikke ett blivende sted, fordi det regnet kondens fra ytterduken når den ristet i vinden. Primusen kom i gang, klær til tørk i taket, snøsmelting, matlaging og annet «husarbeid» tok resten av kvelden. God natt. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5seg2VtTaX/?igsh=MWxuc3Y5azhvemdxZA== Dag 5 av 7: Ved Trondsbu - Kjeldebu Distanse: 15 km Temperatur: -1C - 5C Sikt: Greit først på dagen, så totalt whiteout. Vær: Brutal vind, sol, skyer, snøfokk! Vind: 13-18m/s, kastevinder målt med vindmåler til 25m/s!!! Fikk pakket teltet relativt tørt, til tross regn i går. Det har blåst opp i løpet av natten og fryst på i dag. Kanskje er det slutt på regn? Skareføre og fokksnø leverte meget bra glid! Når jeg nærmet meg Dyranut økte vinden på kraftig, og kom rett imot. Så kraftig at kortfellene ikke gav godt nok feste på flatene lengre! Vinden tillot ikke å stoppe for å skifte til langfeller. Etappen til Dyranut Fjellstue ble derfor ett blodslit. Spiste lunch der og fikk skiftet til langfeller. Imens var det kolonnekjøring på veien. Planen var å gå ett stykke forbi Kjeldebu, med Kjeldebu som nødly om det skulle bli for ille. Vinden ble etterhvert så brutal at fokksnøen satt ned sikten til nesten ingenting. Jeg måtte gå forbi kvisten langs ruten, og søke etter neste kvist mellom bølgene av snøfokk. Brått blåste det så mye at vinden endret lyd fra skrikende uvær til dyp bass, og jeg så en tømmerstokk komme fykende rett over meg! (Trodde jeg). Men det var snøfokken som begynte å «rulle» i bølger over hodet på meg, og laget «tømmerstokk-skygger». Nå var det ikke kjangs å få satt opp telt lengre. Så plan B blir å grave en kantgrop, og vente der til det er mulig å campe. Men siden det ikke regner er jeg tørr, så jeg holder varmen godt. Jeg vet hvor jeg er, og hvor jeg skal: Kjeldebu! Jeg fortsetter! Ved Kjeldebu er det kaotisk! Jeg finner etter en stund døren til hytten, og må ta av skiene forsiktig for at de ikke skal fly avgårde. I det jeg skal ta tak i døren og kaste inn skiene stuper en mann ut. Han holder døren åpen med hele kroppen, mens det sitter en dame på huk og tar tak imot skiene og bagasjen. Det er umulig å høre hva de sier. Døren smeller igjen bak meg. Ikke overraskende så jeg ikke ett eneste menneske utendørs i dag. På dette tidspunktet melder NRK om at forholdene er så dårlige at kolonnen har kjørt seg fast på Hardangervidda! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5s6_XsMM99/?igsh=ZzU4aHJjMGNhbGRu Dag 6 av 7: Kjeldebu - Store Hansbunuten - Distanse: 23km - Temperatur: -1C - +4C - Sikt: 1km tidvis. Ellers tåke og yr - Vær: Regn, og sludd, igjen… - Vind: 8-13m/s, kastevinder 17-19m/s Utsikten fra hytten var nydelig, hadde det ikke vert for været… Vinden pisket nemlig våt nysnø, sludd og regn opp langs vinduene. Det ble ikke tatt ett eneste bilde under marsjen i dag. Det er ikke så enkelt, eller fristende, når alt er vått og kaldt. Bakken var dekket med myk bløt nysnø, men det var ikke sugende føre (enda), så framdriften var god. Vinden var rolig, foreløbig. Etterhvert tok vinden såpass mye at jeg måtte støtte meg på stavene i kastene, og det regnet og sluddet sideveis. Jeg ble pissblaut, skoene ble fyllt med vann, hanskene ble gjennomvåte, og det var mye motbakker. Føret ble sugende når snøen ble våtere. Jeg gikk hele dagen uten å ta pauser, det var for kaldt og vått til det. Slikt vær og føre krever mye energi. Oppsett av teltet var litt utfordrende i de sterke kastevindene som nok var minst 15m/s+. Men dette har jeg øvd på hjemme, så oppsettet gikk bra. Utpå kvelden måtte jeg ut igjen å grave snøankrene til bardunene dypere ned i snøen, for vinden dro de opp! Glidelåsen i ytterteltet ble jobbet opp av vinden, jeg måtte derfor improvisere med litt tråd og knyte igjen glidelåsdrageren. Resten av kvelden ble brukt til primusfyring og tørking av klær, mens teltet ristet ganske mye i vinden. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5taP9zIFv0/?igsh=MTYya2RjZXh6eWl2Nw== Dag 7 av 7: Store Hansbunuten - Finse! Distanse: 7 km Temperatur: -1C - +4C Sikt: God sikt Vær: Litt sol, og litt regn. Vind: 6-8m/s, kastevinder på 10-12m/s Siste dag! Kanskje for første gang har jeg tid til å gå ut av «planlegging og gjennomføringsmodus», og kjenner i magen at turen snart er over og at krysningen faktisk kommer til å bli gjennomført! Krysningen av Hardangervidda har ikke bare tatt 7 dager. For meg har den tatt 3 år, på en måte. Siden jeg for 3 år siden lå i teltet, i storm, utenfor Krækkja, og dro ned til Haugastøl dagen derpå med halen mellom bena, har jeg hatt ett ønske om å fullføre det jeg startet på. Men, dagen begynte nydelig, og med lite vind. Flekker med blå himmel, og gløtt med sol, kledde fjellene i området veldig godt. Etter å ha pakket campen, for siste gang, begynte jeg på sjarmøretappen ned til Finse. Enda en gang begynte det å regne, og blåse litt, men det plaget meg ikke i det hele tatt. Jo nærmere jeg kom Finse, jo sterkere ble mestringsfølelsen. Og enda sterkere ble den av at jeg hadde gjennomført turen alene, i dårlige forhold, og med mange uværsdager i løpet av uken. Planleggingen av turen har også krevd sitt. Siden jeg har gått alene, og må klare meg på egenhånd, utenfor mobildekning, har jeg alltid måttet ha plan A, B og C, i tilfelle det skjer noe uforutsett. Jeg har snudd ruten i forhold til været, og jeg har flere ganger i løpet av turen møtt på folk som gir opp på grunn av vær og forhold. Det har fått meg og til å tvile. Da jeg ankom Finse kjente jeg meg: ustoppelig! For ett eventyr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5t2buaIsZc/?igsh=MTZmZHloYzcyNm0xZQ== IMG_5221.mov 73445371019__C9E1479D-05FF-41C1-85AE-72883D66D23A.mov

Ja det er billigere og lettere og oppdrive enn renset benin. 4-takts miljø benin da.

Ja, det ble kjøp det! Likte passformen, og virker til å være gjennomtenkte løsninger. Nok av luftemuligheter med 4 glidelåser i samme glidespor på begge sider. Store forsterkningsområder på innsiden av leggene, store lommer (+ den øverste som rommer en mobil hvertfal og har også sånn "nøkkelkrok" inni lomma). Flere hakk med knapper til stramming/slakking av bena. Virker som solid stoff all over. Den øverste delen over "setet" i hvitt er sånn kjempestretchy og tynt stoff. Dette virker som det er en fancy tanke bak, men har ikke helt skjønt hva enda.

Ved kjøp av nye fjellski har jeg flytta mine voile 3-pins med 10mm-plate til de nye skiene. På de gamle skiene hadde jeg tenkt å lime og plugge de fire eksisterende hullene (riser plata) og sette på noen gamle rottefella 3-pins binding til utlånsbruk. Når jeg fjerna riser plata fra de gamle skiene ble det avslørt at butikken som leverte skia først har borra 3 hull for feste av binding uten 10mm-plate. Disse er limt og plugga og skien har fungert fint, men nå har jeg altså 7 hull i området hvor bindingen skal være. Er det mulig å gjenbruke de tre hullene som allerede er limt og plugga eller må jeg borre tre helt nye hull sånn at bindingen blir 1,5 - 2 cm bakover? Tenker at om jeg skal gjenbruke hullene så må jeg isåfall bruke en større dimensjon på skruene enn det som har vært fra tidligere for at gjengene skal sitte godt nok. Lurer på om noen har prøvd dette?

De fleste moderne fjellstøvler, i hvert fall av lignende type som feltstøvler, har nok i noe grad litt demping, og i hvert fall mer enn M77. 3-mila gås vel gjerne på ganske hardt underlag også. I terrenget er demping mindre viktig.

Ja det er helt åpenbart at noen ikke forstod effekten de så under covid. Når aktører uansett gren ser at de selger dobbelt, om ikke 3 ganger så mye under pandemien, så nytter det ikke å øke produksjon for å prøve å imøtekomme etterspørselen. Da skjer jo akkurat det som har skjedd nå. De sitter med overfylte lager med utstyr som ingen trenger. Risen bak speilet er jo at flere merker vil gå konkurs pga dette. Som igjen resulterer i at det blir en oppbremsing i nyutvinning som igjen ikke kommer oss forbrukere tilgode. Men det blir spennende å se hvem som består etter et par år til med feilslått økonomi styring og alt for ambisiøse fremtidsprognoser.

Basert på mine erfaringer med nyeste utgave av Fjellpulken Teltpose 200 jeg er blitt ganske fornøyd med. Veier 564g: Materialvalg: 420D Stoffet som er brukt virker veldig robust. Det er sannsynligvis overkill, men det virker også som noe jeg kan ha i mange mange år fremover. Kan sannsynligvis "halvere" robustheten her uten noen praktisk betydning. I mine øyne gir det meg lite at det er "vanntett". Det eneste jeg kan komme på er dager med plussgrader hvor posens vanntetthet beskytter pulkbagen under fra å bli våt via kontakt med teltposen som holder vått telt adskilt fra utsiden. Innsiden er glattere enn utsiden. Utforming: - Fin og stor åpning som gjør det enkelt å få teltrullen inn - Posen kunne godt vært ~15-20% mindre i bunndiameter. Jeg knekker stengene mine i 3 ledd, og selv med en såppass tykk rull som det blir + pose med plugger i bunn, så er det massevis av luft/plass i posen. - Posen burde kommet i flere lengder. 219cm er ALTFOR langt for mitt bruk - Jeg bruker bare litt over halvparten av dette for mitt telt. Her er det vekt som fint kan spares. Jeg kommer nok til å prøve meg på noe DYI-modifikasjon her. - Ser ikke helt behovet for at teltposen kan "roll-top" lukkes. Siden den er altfor lang for mitt bruk bretter jeg bare posen når den legges ned på pulken. Hadde den vært kortere, så kanskje.

Fjellsport.no selger en del soveposer nå til sterkt reduserte priser. Blant annet Rab Alpine 600 og Mountain Equipment Helium 600. Jeg har ikke 3-sesongspose, så her ble jeg raskt lokket ut på tynn is. Røyk på en Mountain Equipment Helium 600 til 2 599,-. Dette er 57 % rabatt på veilpris.. Kan ikke skjønne annet enn at dette er en god deal? Men vet ikke om det er en bedre pose enn Rab Alpine 600? Prismessig var det 200 kr dyrere med ME enn Rab..

Har en ubrukt Tor 60 liter nede i kjelleren. Kjøpte den fordi jeg var veldig fornøyd med 100 liter av samme sekk. Det var flere ting jeg likte med Tor. Det ene var bredden på reimene over skuldrene. Ga fin vektfordeling og mindre gnag. Jeg må variere når jeg går dvs at noen ganger har jeg vekta på hoftene, andre ganger på skuldrene og resten midt i mellom. Har ikke funnet noen sekker som ligner Tor i den sammenheng. Men topplokk og feste av topplokk var et mareritt om ikke sekken var full. Har stort det som finnes av sekker og den klatrermusen Tor er nok blant de 3 beste jeg har testet. Mener jeg har en gregory som har dobbel ryggpute dvs at man kunne ta ut den ene og få den mindre. Den ble for kraftig for meg og jeg lurer på om det konseptet forsvant. Mulig den vil passe for deg. Tror det var tidlig modell av baltoro pro. Rygglengde er generelt vanskelig. Jeg har kortere rygg enn lengden skylle tilsi og slet lenge med å finne sekk. Sliter fortsatt og er alltid på leting etter en bedre. Tung sekk og smale reimer er det verdt synes jeg. Med all vekt på hofta stivner jeg helt. Tore

Hun er 12 uker nå, og passert 11kg Hun nekter å sitte i pulken i fart 😂 Men legger seg gjerne oppi den hjemme på stua. Heller ikke noe problem å bevege på den mens hun får godbiter i pulken. Men å bare sitte der, når det er så meget med spennende snø utenfor? Nei vet du hva! Vi kom oss vel 200 meter på første pulktur. Ikke oppkjørte løyper pga maskinhavari, men bra og bredt skispor etter mange turgåere. Hun slet seg ut og la seg ned, da snudde vi, men ville fortsatt ikke sitte om bord i "bussen".

Hvileposen til magasinet ser ikke ut til å være foret men har isolert bunn. Dvs et tynt celleplast underlag i bunnen av posen. Mine irsksettere har brukt jervehiet i alle år. Et super produkt som jeg bruker hele året egentlig. Jervehiet kommer i to deler, yttertrekket og innerpose(primaloft). Disse må kjøpes hver for seg. Siden ytterpose og innerpose er to deler er det veldig lett å tørke eller vaske. Foret knytes enkelt fast i yttertrekket ( det er 4 festepunkter i yttertrekket) Jervehiet er sovepose og hundeseng på tur. Hunden finner alltid roen og vet hvor plassen hans er i teltet. Bruker hiet/duk når vi er på jakt også, alltid ro og restitusjon i pausene. Min irsk er med på de aller fleste vinterturene jeg er på med ski og pulk. Hvilepose/fjellduk har jeg alltid tilgjengelig for han i pauser, ved oppsett av telt/Camp eller ved riving av telt/nedpakking. Da slipper han å stå der å bli kald når været er ruskete. Fuglehunder er ikke polarhunder, men tåler alltids dårlig vær og kuldegrader så lenge man tar noen forhåndsregler. På en valp er det enda viktigere da de ikke har fått like god pels som en voksen hund. Har du fjellduk fra før av kan den brukes sammen med en innerposen til jervehiet. Da sparer man både volum og litt vekt

Gratulerer! Fint kamera, det, og knapt nok innkjørt. K-3 er vel spesifisert til 200.000 eksponeringer, tror jeg. Har hatt mye glede av mine K-5, K-3 og K-1 i all slags vær. Sistnevnte er med på tur i Sør-Afrika nå 😊 Om du ikke allerede gjør det vil jeg anbefale å ta bilder i råformat og lære litt etterbehandling i et eller annet redigeringsprogram. Det vil gi deg ganske mye mer slingringsmonn enn bare å kjøre på jpeg. Litt læringskurve er det jo, da, men for meg har det definitivt vært verdt det.

Ullkartanker får du til ganske hyggelig pris herfra, https://saraduodji.no/fottoy/ Eller du kan lage selv, ull er ut og flere sauebønder må destruere ulla, da det ikke lønner seg å selge. Uvasket ull i løsvekt, bør du få rimelig. (Det var i hvertfall slik for 2-3 år siden, når jeg hadde låner om å lage kartanker selv)

Da har jeg fått to netter i underquilten. Hhv ca -5 og ned mot -10. Sov godt i en pose med Comf rating på -11. VELDIG mye bedre enn å bruke underlag oppi hengekøya (ihvertfall oppblåsbart). Det blir nok en UQ for 2-3 sesongs bruk etterhvert også.. Litt prøving og feiling med å finne riktig spenning på opphenget, men det er ikke rakettforskning heller Primæropphenget festet med karabiner i hengekøye-enden, med åpen ende: Litt snurpet igjen: Høydereguleringen forhåpentligvis litt mer synlig: Gul sirkel: Snorlås for å snurpe sammen enden - strammes mot o-ring markert med rød sirkel. Line lock kroken (for høyderegulering av enden) i enden av snurpestrikken er festet i den neongule løkken: Note to self: Å ta bilder i skumringen under en tarp gir ikke supre lysforhold… 😬