Søk i nettsamfunnet

https://climatism.blog/2019/01/12/green-jobs-helicopter-de-icing-for-wind-turbines/ https://www.windpowerengineering.com/business-news-projects/the-cold-hard-truth-about-ice-on-turbine-blades/

En siste rest av sommeren? 12 kilometer på 4 timer. Det høres ikke spesielt vanskelig ut. Legg til 4-500 høydemeter og mye stein, så blir det likevel en langtur. For meg.... Det har blitt en tur i året de siste åren, rundt i Madlandsheia. Det er en tur jeg helst tar i fint og tørt vær. Det er nettopp hva vi har hatt de siste dagene. Nesten for fint vær. Hjemme har det vært opp mot 26-27 grader midt på dagen og avisen har nevnt «tropenatt» - over 20 grader hele natta. Yr melde om værendring på torsdag. Det skulle bli regn, vind og mye kaldere. Det skulle fortsatt være godt over vanlig temperatur for datoen, men altså mye kaldere enn det har vært. Her var det bare å finne fram sekken, sjekke skoene, og – ikke minst – bestemme hvor turen burde gå. Det var ikke vanskelig å la rundturen i Madland bli dagens turmål. Jeg er blitt mer og mer «vanskelig» å komme meg på langturer, og spesielt turer jeg ikke går så ofte. Det er mye enklere å ta turer som er kjente og som jeg går ganske regelmessig. Midt i uka, en onsdag, det var ikke en kjeft uten om meg. Jeg var alene fra jeg startet til jeg kom tilbake. Det var to biler utenom min, men det tror jeg var folk som hørte til i en hytte rett oppe i bakken. Værmeldingen var klar på at onsdagen ville bli den siste «sommerdagen» i denne omgang. Det var snakk om regn i dagene som kommer. Jeg hadde mer problemer med varmen enn med regn på turen... Heldigvis ligger bakken opp fra parkeringsplassen i skygge. Det samme gjelder bakken opp til Høylandsskaret. Jeg fikk derfor en helt grei start på en varm dag. Det tok ikke lang tid før jeg heiv av bluse og fortsatte turen i en kort treningsbukse og sko. Helt øverst var det igjen bluse-vær, men da var jeg tross alt over 800 høydemeter oppe. Nedover mot Rolighetsvannet ble det igjen varmt. Med vinden bakfra gikk det helt greit. Det er en kjekk tur rundt Madland. Øverst er det hei. Ikke et tre, mye myr og stein. Jeg har alltid syntes denne turen er flott. Denne dagen var det kjekt å stoppe opp for virkelig å nyte naturen. Så sent på sommeren har de fleste småfuglene forlatt oss, det er derfor stille. Bare vinden i gresset lager lyd. Det er så nær stillhet som det går an å komme. Nede i Maribakken var det tid for pause. Jeg fant fram saftflaska, og den ble tømt omtrent i en slurk. Med vind og varme, merker jeg ikke helt at jeg svetter. Det var virkelig kjekt å sitte i sola, sent i august, og kjenne varmen. Kunne se ut over et landskap som fortsatt har mye sommer i seg. Det er blader på trærne nedover mot Oltedal. Myrer og gressbakker er fortsatt grønne, men vinden har med seg brune bjørkeblader og sola står lavt. Det var tid for å nyte den – muligens - siste sommerdagen i 2019. Og for en dag, og for en tur. Jeg var stiv i beina da jeg sto ved bilen, men likevel var det trist å avslutte turen. Dagen hadde vært kjempefin. Les hele artikkelen

https://www.fjt.no/meninger/2019/08/27/«72-tonn-med-mikroplast-kan-havne-i-florøfolket-sitt-drikkevann»-19787995.ece?fbclid=IwAR155ZrihbNKBgeIx5XH-VFyQwwDdGTAp9bcbGSqP-8wB4uO3j8KWNiQgno

Bindingen på bildet er en Black Diamond 01, så det er ikke en Switchback. Sjekk nøye om den har samme monteringshull som Traverse bindingene dine sitter montert med om du skal gjenbruke hullene, eventuelt hvor nye huller havner i forhold til de gamle så de ikke kommer for nære. Har kun kjørt i bakke med Switchback/T4, det fungerer bra. Eneste problemet har vært at når jeg satte hælfestet "inni" kabelsporet på støvlen, så kunne hælstrammeren "hoppe av" hardwiren om jeg strammet fjærene litt. Glad jeg var i bakken og ikke på en topp..bare å løsne og sette på igjen, men likevel. Å sette strammeren på oversiden gir ikke samme problem (høyere opp på støvlen). R8 hardwire passer på Traverse om det er mer stivhet nedover du er ute etter. Switchback har ikke bøyemotstand i gåmodus, men litt annet pivotpunkt enn 3pin, men du slipper pinnene og gnag på huller/pinner i kombinasjon med T4.

"Takk for meg" 2016. Jeg er på hjemvei, og det er sen kveld. Hele dagen hadde jeg tilbrakt i teltet, det regnet og en kraftig vind fra sør, motvind, gjorde at jeg ville vente med å gå. Og nå hadde jeg søkt ly bak en stor stein. Der og da fikk jeg en innskytelse: «Ta en selfie» Og der på bilde så jeg en trett, sliten, sulten og våt, og lykkelig Tom, som etter litt hvike ankom Synken i fint driv. 2019: Ennå en gang var jeg på hjemvei, det var strålende vær og ingen vind, men jeg trengte ikke å ta en selfie for å dokumentere situasjonen: Ulykkelig. Og som om ikke det var nok, min trofaste følgesvenn gjennom mange år var avlivet. Egentlig begynte turen så bra, riktignok var det en endring. Det som begynte som et lite mirakel 6 april, med en stram gelpakning surret rundt kneet, som gjorde at jeg igjen kunne gå uten smerter, endret gradvis karakter - til det verre. Til tross for at jeg har gått ned 9 kg. Men da jeg gikk ut fra parkeringsplassen ved Synken, ved Mårs bredd gikk det overraskende bra. Og ikke minst sendte jeg en takk til @ost som så sterkt anbefalte gåstaver. Tror aldri jeg har gått så raskt opp Mårshallene noen gang. Snart bikket jeg toppen og så mot målet Holken. Ennå lå vannet skjult , ennå, ennå og ennå. Jeg kom visst ikke så høyt at jeg så speilflaten. Og "vei" oppe gjorde jeg den genistreken og ta av meg sekken for å finne et par kvadratmeter til teltet. Men fant jeg den igjen? Nei da, Joda, til slutt. Heldigvis så jeg blinkingen fra SPOTen. På dette tidspunktet var jeg sliten, grusomt sliten, men jeg hadde minimalt med vond. Jeg krysset bekken og en ur i mørket, og snart var jeg på vei mot teltplassen. Og nok en gang talte jeg antall dyregraver som lå kloss inntil stien. Og det er nå elendigheten starter. Ifm med teltoppsetting, gjorde at jeg måtte ned i knestående. Og da ødela jeg alt. Joda, jeg hentet ved, jeg lagde en stol og bord av steiner, men hovedretten heretter var Paralgin Forte og Paracet 1 gr. Gjett om ikke jeg hadde treg mage! Ennå engang et joda, joda jeg tok frem stang og snelle, "Truet" meg rundt vannet, men så la jeg fiskesakene vekk for godt, og ble sittende ved bålet. Og heller ikke det som jeg elsker ble den store susen. Litt sus forresten. Jeg elsker sjokolade, men spiser den opp med en gang. Nå kjøper jeg en boks Nugatti. godt på maten og god som kaffesnacks. Og så kl 03 ett eller annet fikk jeg nok. Rev teltet og pakket sekken og satte nesa hjemover. 40 skritt, så pause, så var det på`n igjen. Men så kommer det rareste. Vel hjemme, henger, jeg alt vått opp til tørk. Vasker opp kopper og kar – og så legger jeg alt på plassen sin – klart til ny tur. Men jeg har en, min fru hustruen, som står over meg. PS. Har et håp: I morgen skal jeg på Smertepoliklinikken i Drammen, og der kan, håper jeg, få et innplantet, likt en pacemaker som skal blokkere nervesmertesignalene til hjernen.

Jeg skjønner godt tvilen din og syns selv det er vanskelig. Usikker på hvor nytig en slik gradering er.. @a_aa kom meg eller i forkjøpet. https://www.merkehandboka.no/wp-content/uploads/2019/03/DNT_Merkehandbok_2019.pdf inneholder mye informasjon. Jeg var nettopp i et møte, og der ble det nevnt at Heilhornet har vært gradert svart, men nå nedgradert til rød. Dette kan de som har gått her sikkert ha forskjellige meninger om. Det heter jo i merkehåndboka at er man i tvil skal man gradere opp. Det kan jo hende det har skjedd i ditt tilfelle,,

Fra "Merkehåndboka 2019":

Takk for fin rapport, det frister! Hva tikket det inn på kjøkkenvekta? Ellers kan det se ut som 2019 modellen kan nyte godt av noen av moddene som vi andre har gjort på tidligere modeller:

Da er teltet testet 2 netter i Veodalen i Jotunheimen. Været var variert fra sol til regn og fra vindstille til 5-7 sekundmeter. Positivt: Meget raskt å sette opp Jeg får akkurat til å sitte inne i teltet (jeg er 175 (ikke 185 som tidligere nevnt)) uten å kakke hue i taket. Det er viktig at den lengste teltstanga står rett. Ekstremt deilig med 2 innganger/fortelt som betyr at utstyr kan hives ut fra innerteltet. Det betyr: Bedre rom-følelse Lett Lite klasking av yttertelt mot innertelt Negativt: Teltet er latterlig glatt. Sklir til alle kanter inni og det er ikke lett å pakke ned Flaps som dekker glidelåsene på ytterteltet burde vært andre veien hvis meningen er at hodeenden skal mot vinden, fordi: Det er kun 1 borrelås nederst som sikrer at glidelåsene ikke går opp Korte barduner er et reelt problem, jeg måtte forlenge 2 stk for å få festet teltet, det betyr: Man må bruke mer tid på å finne en egnet teltplass Lommenene til stæsj i innerteltet drar sideveggene ned mot bakken Hva hadde jeg endret: Ekstra borrelås på inngangene, dropp 2 glidelåser på innerteltet om nødvendig for å holde vekten nede Flapsene på inngangene andre vei Finn en løsning på de korte bardunene. Legg med ekstra i pakken med en smart måte å koble de på uten å knyte? Irritasjonsmoment fra Ringstinden jeg har fra før: Det øverste festet som holder døren til innerteltet (og ytterteltet) oppe må lenger ..opp. De sklir alltid ned og man må drive kontinuerlig justering. MÅ det være så glatt? Konklusjon: Trivdes bedre i 2019 modellen enn det jeg har (pluss for Superlight). Såpass godt at 4 sesongs-varianten er et mulig kjøp til bruk på vinteren. Bilder: Burde andre vei og en borrelås til Stæsj i lomma kan bety innertelt i bakken Forlengelse av bardun. Dette heiser ytterteltet, men om det er negativt vet jeg ikke Ytterteltet sægger litt når det blir vått Opphenget til dørene burde lenger opp Noen flere bilder:

En 3 dagers tur i slutten av juni var det labert fiske, det ble til tross for en god del innsekter i form av døgnfluer og passe bra spinnerfall på kveldene, kun en liten ørret på meg. Sporadiske vak, men så godt som ingen steady fisk å se. Jeg mistet 3 stk med årsak i høye skuldre og dårlig tilslag. Nå gjentok jeg turen fra onsdag til og med fredag kveld forrige uke (uke 33). Antall vak over to dager med fiske fra morgen til kveld kan telles på to hender. Vi fisket fra Hengebrua og helt ned til brua ved skytefeltet en km nedenfor Persvika. Andre fluefiskere kunne også melde om lite vak, men de hadde klart å få et par fisker på nymfe. Natt til fredag i 22-23 tiden, etter det var blitt mørkt så klekte det millioner av små lyse døgnfluer (krokstørrelse 18, muligens 16), usikker på hvilken. Når jeg lyste utover elven så var elven dekket med hvite seil, jeg og kompisen ble begge dekket med døgnfluer, den ene armen min var etter et minutt dekket med minst 100 fluer, men ingen vak kunne verken høres eller observeres. Som følge av denne skinnsyke klekkingen fikk vi nytt mot på dag nr. 2. Men sjela og psyken ble knekt fullstendig da vi opplevde nok en hel dag med null fisk og null vak. Hva er greia med Rena? To turer i år hvor Rena absolutt ikke viste seg som Rena kan være. Innsektene er der, og på runde to, en klekking jeg aldri har sett maken til. Tidligere år 2017, 2016, 2015 så har fisken vaket steady over hele elva. Er problemet for rask endring i trykket i vannet som skremmer fisken til bunns, det regnet ganske kraftig dagene før, og når vi var der? Vanntemperaturen virket bra - rundt 13-14 grader vil tro. Jeg la ved et bilde som viser klekkingen, men det ble dessverre dårlig og uklart. Alle hvite prikker er dog fluer

I årsmeldingen for Sel fjellstyre står følgende buer nevnt: Åpne buer: Garvaghbue (Høvringen) (Gråhøbue) Posisjon 61°56'2.64"N 9°36'11.92"Ø Desimalgrader (lat, lon) 61.93407, 9.60331 UTM 32V (nord, øst) 6866982, 531668 Rett ved siden av finnes også Dassbue, som jeg også tror er åpen. Posisjon 61°56'19.05"N 9°35'42.92"Ø Desimalgrader (lat, lon) 61.93863, 9.59526 UTM 32V (nord, øst) 6867486, 531240 Ottarbue Jeg vet dessverre ikke hvor denne befinner seg. Håper at medlemmene her kan hjelpe. Tamberbue Jeg vet dessverre ikke hvor denne befinner seg. Håper at medlemmene her kan hjelpe. Høgloftsbue Jeg vet dessverre ikke hvor denne befinner seg. Håper at medlemmene her kan hjelpe. Åpne buer i jakta: Skjellebue Jeg vet dessverre ikke hvor denne befinner seg. Håper at medlemmene her kan hjelpe. Morkabua Jeg vet dessverre ikke hvor denne befinner seg. Håper at medlemmene her kan hjelpe. Fremre-Gjetarbu Jeg vet dessverre ikke hvor denne befinner seg. Håper at medlemmene her kan hjelpe. Andre: Skoråtbue (nøkkel kan lånes av fiskere). Er dette bua rett nord for Søre Skorutberget?? Ljosåbua Posisjon 61°52'23.53"N 9°40'38.48"Ø Desimalgrader (lat, lon) 61.8732, 9.67736 UTM 32V (nord, øst) 6860241, 535625 Krokutbekkbue Posisjon 61°51'14.28"N 9°45'46.56"Ø Desimalgrader (lat, lon) 61.85397, 9.76293 UTM 32V (nord, øst) 6858148, 540151 Grønnbue (Illmannbua) Posisjon 61°50'44.55"N 9°45'43.92"Ø Desimalgrader (lat, lon) 61.84571, 9.7622 UTM 32V (nord, øst) 6857227, 540123 Såvidt jeg har forstått er både Ljosåbua og Krokuttbekkbue i realiteten åpne. https://www.sel-fjellstyre.no/file/aarsmeldinger/aarsmelding-sel-2017.pdf Side 23 https://www.sel-fjellstyre.no/file/aarsmeldinger/aarsmelding-sel-2015.pdf Side 26 https://www.stiglaget.no/Velkommen/index.php/13-attraksjoner/43-lord-garvaghs-steinbuer

Yes, ble det Ringstind 2 Superlight 2019. Dette skal testes til uka i Jotunheimen hvis været er ok. Jeg kommer til å skrive noen innledende erfaringer nå etter å ha satt det opp på plenen og deretter se om mine antagelser i bruk blir korrekte. Jeg kommer til å teste det opp mot Ringstinden jeg allerede har siden jeg ikke har erfaringer med Superlight fra før. Bakgrunn: Har et Ringstind 1-2 Pro/Light fra 2016 som er godt brukt i alle sesonger. Har vært og er veldig fornøyd med teltet, men det har sine svakheter. Med meg på tur har jeg en del kamerautstyr og er på jakt etter å shave noen gram her og der. Når Helsport nå kom med en ny versjon kunne jeg like gjerne smelle til med en Superlight. Førstegangsinntrykk - Vekt/størrelse nedpakket: Uten å ha lagt det på kjøkkenvekta så er det definitiv lettere enn teltet jeg har. Det tar også mindre plass i sekken. Førstegangsinntrykk - Oppsett: Helsport mener teltet er enda enklere å sette opp enn før, selv med en ekstra stang. Tja. Det er superraskt å sette opp (færre barduner, enkelt å tre i stenger), men jeg stiller spørsmålstegn ved den ekstremt korte lengden på bardunene. Om det da blir enklere å sette opp i praksis når terrenget rundt må være tilnærmet optimalt på grunn av få justeringsmuligheter vil tiden vise. Innerteltet er mye raskere å sette opp. Kun 3 hemper i stanga på grunn av den nye inngangen vs eehh mange-ish før Førstegangsinntrykk - Komfort: Her fikk jeg meg en liten støkk. Jeg visste at teltet var lavere, men dette blir nærmest umulig å sitte i. Jeg er 185 høy og det gikk akkurat uten liggeunderlag. Synes det trekker veldig ned. Det virker trangere innvendig i bredden men samtidig har man 2 innganger/fortelt (hurra!) med plass til utstyr. Jeg var spesielt spent på fotenden med introduksjon av stang og overgang til 3->1 bardun. Resultat eter at man har litt bedre plass og forhåpentligvis blir det mindre klasking av innertelt mot sovepose. Oppbevaringslommer på hver side i hodeenden: Teltet virker luftig, noe som er bra mtp kondens. Jeg var litt skeptisk til at halve duken på ytterteltet i fotenden er myggnetting, i tilfelle snøføyk, men i innerteltet er de smart plassert på langsiden slik at det ikke burde være noe problem. Bunnduken ligger veldig flatt mot bakken så man kan forvente at rusk og rask finner veien inn. Blir det klasking her mon tro? Førstegangsinntrykk - vs Ringstind Pro 2016: Enklere oppsett i fotenden: Nå kan vi ende diskusjonen en gang for alle. Dette teltet skal definitivt IKKE settes opp med hodeenden mot vinden. Det er betydelig brattere nå. Legg merke til pluggfeste midt på nederst og manglende bardun øverst på 2019 modellen. Det ser ut som stanga er trekt ganske lagt opp også vs midten på tidligere modeller. Det er ikke pluggfester på langsidene på Superlight 2019 Halvering av antall plugger bak: Forventninger til tur: Kjenner jeg er litt nervøs. Det blir lettere å bære og kanskje lettere å sette opp, men jeg tror ikke det blir like behagelig å bo i dette teltet på grunn av høyden. Ytterligere rapport kommer. Bonus: Gammelt footprint passer-ish

Også fått tid til å oppdatere bloggen med en kort rapport fra Romsdalsstigen Via Ferrata (introveggen, hadde mest lyst til å ta vestveggen, men tiden var i veien): https://tarjeiskrede.blogspot.com/2019/07/romsdalsstigen-via-ferrata.html

Gikk på en smell. Dette er Superlight 2 2019. XXL har 30% på Pro om noen er interessert. Kommer en egen tråd med erfaringer.

Er du sikker på det? Så vidt jeg vet er vel Ventile belagt med DWR som inneholder fluorkarboner? Det har blitt stilt spørsmåltegn om hvorvidt Ventile faktisk er så miljøvennlig som de selv hevder tidligere: http://welldresseddad.com/2017/05/20/ventile-ugly-facts-they-dont-tell-you/ Dessverre så kan produsenter i dag hevde at tekstilene de produserer er miljøvennlig nesten helt uten konsekvenser, uavhengig av om det faktisk er sant eller ikke. Se bare på hvordan bambus markedsføres f.eks.

Bloggen igjen oppdatert (etter en lang pause, har en god unnskyldning, har vært ute og gått en langtur igjen). Denne gangen fra turen over Romsdalseggen tidligere i sommer. Har lenge hatt lyst til å gå turen (og spesielt før den ville bli alt for populær og folksom, men det har den jo igrunn allerede blitt). https://tarjeiskrede.blogspot.com/2019/07/romsdalseggen.html

Den siste uken før sommerferien var hektisk! Simon og jeg var i full gang med pakkingen av både sekkene og alle eskene som skulle sendes til de ulike tettstedene vi skulle innom i løpet av sommeren. Det kriblet litt i magen i det alt var klappet og klart. I sommer var målet å gå fra Meråker til Rognan! Når jeg skriver om en så lang tur er det helt umulig å få med seg alt som har skjedd, jeg må derfor fokusere på noen av hendelsene i noen av områdene vi gikk gjennom. Kanskje jeg får skrive en bok fra denne ekspedisjonen og inkludere mye mer av det som skjedde underveis. Dette innlegget beskriver mer høydepunktene i løpet av sommeren. Du kan også sjekke ut innleggene fra hver enkelt etappe på bloggen min her: https://isakfriluft.com/ Du finner dette innlegget med masse bilder her! Litt rart å si adjø til venner og familie, når en skal være borte i nesten 2 mnd. Natta før avreise la vi oss tidlig, da flyet vårt til Trondheim gikk 0630 tidlig neste dag fra Kjevik. Jeg hadde vekkeklokka på 03:00 slik at jeg hadde tid til å legge ut et blogginnlegg og en video på YouTube. 04:00 var det en kjapp frokost før bagasjen ble lempet inn i bilen og vi dro for å hente Simon. På veien sendte jeg han en melding om at vi var på vei for å forsikre meg om at han var våken. En trøtt type åpnet døra i det det vi sto på utsiden av huset klar for en lang tur! Pappa kjørte oss til Kjevik da han skulle på samme fly som oss til Trondheim for å jobbe i et par dager. Vi kom oss på flyet, og på veien oppover mot Trondheim satt jeg og speidet utover vinduet. Jeg hadde ikke helt fått tid til å tenke gjennom hva vi hadde i vente, det hadde vært så hektisk før avreise. Heldigvis hadde vi litt mere erfaring med å pakke til langtur i år da vi hadde gjort akkurat det samme før sommerferien i fjor. I Trondheim fikk vi hentet bagasjen vår og kjøpt en kaffe i kiosken før vi hoppet inn i en taxi som skulle ta oss til Meråker, ca. 45 minutter unna. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde vært så mye på telttur som jeg vanligvis gjør før sommeren, skolen har tatt mere tid enn normalt, slik er det vel med videregående. For Simon gikk både flyturen og taxituren veldig fort, ikke så rart når han sovner på 2 nanosekund og våkner igjen når vi her fremme;) Fremme i Meråker hadde vi i oppdrag å handle litt snacks og noen gassbokser da vi ikke kan fly med gass. Bare på de 100 meterne fra taxien til sentrum ved en bensinstasjon kjente vi sekkens tyngde, den er ikke noe å spøke med altså! Vi fikk handlet gass på MX Sport og litt snaks på Rema 1000, nå ble jo sekken bare enda litt tyngre, flotters! Vi satt i et kvarter på utsiden av bensinstasjonen i frykt for å ta på de tunge sekkene. Vi kom i snakk med mange trøndere som syntes det var et imponerende prosjekt vi hadde begynt på, de ønsket oss lykke til. Sekkene våre var nok nærmere 30 kilo på denne etappen, litt drøyt. Vi satt dem oppå et bord slik at vi ikke trengte å løfte de oppå ryggen, da vi var redde for at reimene kunne ryke. Første dagen skulle vi bare gå på vei, først asfalt, så grus. Vi fulgte veien som gikk nordover fra sentrum mot Funnsjøen. Det var ganske varmt denne dagen og fint vær, så svetten rant! Ingen av oss hadde gått sånn veldig mye med sekk før sommeren og merket at formen kunne vært enda bedre… Hver halvtime tok vi en ti minutters pause for å hvile ryggen og beina. Første dagen gikk vi ikke veldig langt, det pleier vi heller ikke å gjøre, da sekkene er så tunge og kroppen må bli vant til belastningen. Vi gikk hele denne første dagen med nye joggesko og mot sutten av dagen kjente jeg det gnagde på helen. Jeg tok på en compeed før blemmen hadde kommet og håpet dette ville hjelpe de siste kilometerne opp til Funnsjøen. Da vi kom frem så jeg at det hadde kommet en blemme under gnagsårplasteret, litt kjipt å få på første dag, men sånt skjer når kroppen ikke er vant til belastningen. Det var endel hytter langs vannet, og vi slet derfor med å finne en teltplass som var et stykke unna bebyggelse. Vi gikk derfor opp til noen vi så på en hytte, det var en dame med noen barn og spurte om det var greit for dem om vi satt opp teltet langs vannet på nedsiden av hytta deres. Det var helt innafor, så vi gjorde det. Det var en fin og flat teltplass kun noen få meter unna vannkanten. Simon prøvde å fiske noen kast med stanga, men fikk ingen napp. Litt senere på ettermiddagen kom dama og ungene som vi hadde snakket med tidligere ned for å tilby oss båten deres i tilfelle vi hadde lyst til å bruke den for å fiske lenger ute på vannet, vi takket for tilbudet. Det ble ikke noe mer fisking denne dagen da vi begge var litt forvirret, det gikk liksom opp for oss begge at ekspedisjonen hadde startet og at vi skulle være på tur i to måneder! Det blåste ganske mye denne ettermiddagen, og vi satt oss i sola i le av vinden for å spise middag. Vi kokte opp vann med primusen for første gang i år og lagde oss en Real Turmat hver. Jeg spiste en jeg aldri hadde smakt før, laks og pasta var det oppi den, har blitt en av mine nye favoritter, jeg kan anbefale den! Vi var begge trøtte etter over en mil med blytunge sekker og en reisedag som startet supertidlig. Når klokken var halv seks la vi oss denne dagen. Neste morgen ble vi vekket av det som hørtes ut som et helikopter, men det var visst bare lyden av en halv fantasilion knott på duken inni teltet, heldigvis ikke inni innerteltet! Vi spiste frokost med myggnett og hansker slik at hele kroppen var dekket av klesplagg. Dette hjalp, men knotten kommer fremdeles inn her og der. Vi slo vilt rundt oss hele tiden, hadde ikke akkurat blitt helt vant til innsektene enda… Vi gikk opp til innsjøen videre fra Funnsjøen, Feren mener jeg på denne het og i løpet av dagen kom gråværet (som visstnok skulle vare i noen dager). Vi satt opp teltet med tarpen over slik at det skulle bli enda mer vanntett og slik at noe av bagasjen kunne ligge ute om vi skulle fyre i primus inni teltet. Turens første bål begynte å varme, jeg satt opp teltet mens Simon hentet ved og fikk bålet skikkelig i gang. Jeg gikk ned og hentet vann oppi svartkjelen som vi kokte opp, alltid fint å slippe å bruke gass. Vi krøp inni soveposene tidlig denne kvelden også da det begynte å regne mer. Inni teltet på kvelden gikk vi over for å sjekke om vi hadde husket alt av utstyr for å se om det var noe som måtte bli sendt opp til oss senere i sommer. Vi fant ut at vi hadde glemt gryte som vi pleier å koke fisk, lage fiskesuppe og potetmos oppi, det var litt dumt, men det går vel an å gjøre det oppi kjelen også. Vi tok en titt på karta for å regne på omtrent hvor lang tid vi kom til å bruke frem til Snåsa og tippet på rundt seks dager. Våkent opp til oppholdsvær! YESS! Det var ikke akkurat sol, men så lenge det ikke er nedbør så er vi fornøyde. I løpet av frokosten kom en eldre kar gående som vi hilste på. Han drev å forbedret kartene i terrenget manuelt på den gamle måten, det var kult å se hvordan han gjorde det! Vi har med oss høyttaler og laget en egen «Norge på langs spilleliste» på Spotify som vi satt på mens vi pakket, såkalt «pakkemusikk». Denne dagen gikk vi langt, sekkene begynte å bli litt lettere, men var fremdeles ubehagelige på ryggen. Etter 16 kilometer kom vi oss ned i et lite tettsted (eller jeg vet egentlig ikke om det kan bli kalt et tettsted da det ikke engang hadde en butikk). Sul var navnet på denne lille plassen. Her hadde vi tenkt til å finne en leirplass langs elva i bunnen av dalen. Likevel hadde vi et ørlite lite håp om at det skulle være en overnattingsmulighet her. Plutselig så vi et skilt hvor det stå B&B på, YES tenkte vi, men da vi søkte navnet opp sto det at den var 30 kilometer unna. Jeg kunne ikke helt skjønne det og gikk opp til en mann langs veien for å spør han. Jeg spurte om det var noen overnattingsmuligheter her og han svarte at det fantes to B&Ber her, og anbefalte oss den ene som kun lå et par hundre meter unna. Vi fulgte den eldre karen bort da han likevel skulle dit for å hjelpe til med noe gårdsarbeid. En hyggelig mann i 40 åra møtte oss og viste oss frem til hytta. Dette var en hytte langs pilgrimsleden til Trondheim og ble visstnok brukt ganske jevnlig. Den eldre karen som fulgte oss bort hit fortalte oss at Lars Monsen også hadde sovet her da han og Trond Strømdal gikk Norge på langs for en del år siden. Han sa at Monsen hadde spurt han om kaffevann på morgenen, kult å gå litt i Monsen sine fotspor akkurat her. Vi lånte dusjen i huset til bonden og fikk koblet oss på internettet. I kveld ble det filmkveld på hytta, vi så på en gøyal komedie med Jim Carry, herlig! Det skulle bli digg med en natt i seng igjen! Videre gikk vi inn i Blåfjella/Skjækerfjella Nasjonalpark. Etappen til Snåsa hadde vi beregnet å bruke 11 dager på, men da været var så vanvittig dårlig, var det ikke fristende å stoppe for å ha pauser. Derforr gikk vi som helter store deler av de våte dagene og kom oss ned til Snåsa på kun 8 dager! Vi var fornøyde med den raske forflytningen, men ikke helt fornøyde med at vi hadde fortet oss gjennom en så utrolig flott nasjonalpark. Neste gang vi kommer tilbake hit er det forhåpentligvis bedre vær! Vi hadde vært en uke på tur og kjente at kroppene våre trengte en hviledag. Siste dagen ned til Snåsa ble virkelig en lang en! Vi gikk 30 kilometer, først på grusvei, så på asfalt. Snåsa hotell som vi skulle bo på lå heller ikke i sentrum, det lå to kilometer videre. Vi var begge helt utslitt når vi kom inn i Snåsa og bestemte oss for å stoppe innom en restaurant for å ta en pause slik at vi skulle klare å komme oss helt til hotellet denne dagen. Det ble en gigahamburger på oss begge! Etter en times tid var vi klare igjen. Vi handlet litt snacks og mat til hviledagen på veien og kom oss ned til hotellet. Vi var virkelig helt utslitte og trengte en hviledag! På hviledagen ligger vi for det meste rett ut og slapper av, men noe må vi alltid gjøre. Denne dagen går med til å hente forsyningene for neste etappe på posten. Simon var rastløs og meldte seg frivillig til å ta denne arbeidsoppgaven. Han tømte sekken helt og gikk opp til posten, fant forsyningene våre og fylte sekken sin full. Da han kom tilbake, pakket vi begge to oppi hver våre sekker slik at det meste var klart til neste dag når vi skulle gå videre. Ulempen med ny etappe er at sekkene er drepende tunge! Vi skulle ut på sommerens lengste etappe som også var beregnet til 11 dager, men antall kilometer vi skulle forflytte oss var flere. Vi klarte akkurat å få de blytunge sekkene på ryggen, sjekket ut av hotellet og begynte å traske av gårde. På veien møtte vi på en veldig hyggelig fjelloppsynsmann som vi snakket med en god stund. Dere som kjenner Simon vet at han vil bli oppsynsmann og det var derfor en nyttig samtale for han. Vi kom oss opp til et vann langs en nesten trafikk-løs grusvei hvor jeg satt opp teltet og Simon fikk i gang et bål. Etter en prat på etappen, bestemte vi oss for å gjennomføre en utfordring for Simon: om ikke han fikk fisk over 200 gram i vannet vi hadde leir ved, så fikk han ikke lov til å sove inni teltet i natt. Han var gira på denne utfordringen og fast bestemt på at han ikke skulle gi seg før han fikk fisk. Mens han var borte satt jeg å koste meg foran bålet og skrev litt i dagboka før jeg var lei av knotten og gikk inn i teltet. Plutselig hørte jeg noen som kom gående, det var Simon, en fornøyd Simon. Han han hadde fått tre fine steke-ørreter alle rundt 200 gram, heldigvis for han var den ene akkurat over, han hadde klart utfordringen og kunne sove i teltet i natt også. Det ble ørret på brødskive til frokost neste morgen, tusen takk Simon!! Vi gikk nok en gang inn i Blåfjella/Skjækerfjella Nasjonalpark og de neste dagene skulle vi følge elva «Alma» helt til endes. Spor av bjørn! Så kult! Første gang for oss begge.. Vi hadde jo lestat det var bjørner som vandret gjennom disse områdene, likevel kult for oss å se kloring på trær og fotspor i myra. Planen var egentlig å følge Alma nede i dalen, men som vi har erfart mange ganger tidligere er det lettere å holde høyden. Derfor bestemte vi oss for å gjøre en ruteendring til å gå oppe over tregrensa. Selvfølgelig er man mer værutsatt og kan ikke like lett tenne bål, men vi vurderte alt dette og kom frem til at det var det beste alternativet. Det var ikke bare bare å gå opp 700 høydemeter med de tunge sekkene! Vi brukte nesten en hel dag på å komme oss opp på høyden! Her oppe var det masse fine små vann, skikkelig villmarkspreg på dette området, ingen spor etter menneske i noen retninger! Vi prøvde å fiske litt i noen kulper på veien, men fikk vare noen småtasser. Det skal sies at jeg hadde på en sværing nærmere kiloen som jeg mistet rett ved land, alltid kjipt! Været var ganske dårlig, det regnet, blåste mye og det var lavt skydekke. Vi lå for det meste inni soveposen på kveldene, mange av middagene ble også gjort unna i soveposen i teltet. Etter flere dager gjennom utrolig vakker natur kom vi helt til enden av elva Alma. Her sov vi en natt med mye besøk av reinsdyr før vi gikk ned til Strandstuen camping og leide oss en liten hytte ved Mellomvannet. I dag hadde vi vært på tur i ca. to uker og det var endelig et værskifte på vei. I løpet av kvelden kom solen og skyene forsvant, såååååå digg å endelig ha litt bra vær! Vi var så vant til dårlig vær og kulde at når det ble 23 grader og vindstille denne dagen, synes Simon dette var altfor varmt! Etter 10 kilometer fra campingen kom vi til et lite tettsted kaldt Norli. Her stoppet vi for å handle litt snacks, brus og is før vi gikk videre innom LiVerten som er en restaurant her. Simon og jeg bestemte oss for å spise lunsj her, vi tenkte begge å bestille en elgburger hver. Rett før Simon skulle betale med kortet trakk de som jobber der vekk terminalen. Vi skjønte ikke hva som skjedde, men de hadde vist tatt hintet om at vi gikk Norge på langs. Trolig fordi jeg gikk inni restauranten med en gigasekk, og på skjorten til Simon sto det «Norge på langs». Det var visstnok en greie at de spanderte mat på alle som gikk Norge på langs, veldig snilt! Da ble elgburgerne gratis! Videre fulgte vi veien gjennom Sverige opp til Tunsjø-senter og bort til Røyrvik. Det ble mye asfalt de siste dagene på denne etappen noe som ikke er helt bra for beina. Heldigvis skulle vi på neste etappe inn i et område hvor det ikke er noen veier i det hele tatt, nemlig Børgefjell! I Røyrvik møtte vi på pappa som hadde kjørt opp helt fra Arendal og Johnny som er en erfaren tur-kar som pappa og jeg møtte i Femundsmarka for noen år siden. Begge to skulle bli med oss gjennom Børgefjell, vi gledet oss skikkelig til denne etappen. Hviledagen i Røyrvik ble brukt på å pakke alle forsyningene som pappa hadde med til oss. I tillegg snakket vi med kjentfolk i området for å få tips til ruta og hvilke vann som hadde fin fisk. Neste morgen kjørte vi opp til Namsvatnet og ble kjørt i speedbåt over på null komma niks. Første dagen i Børgefjell var planen å gå opp til Gaukarvannet. På veien stoppet vi for å fiske litt i noen småvann på veien. Fiske var bra her! Jeg anbefaler å sjekke ut det egne blogginnlegget fra Børgefjell for mer detaljer rundt denne etappen. Det ble et herlig ørretmåltid på kvelden oppe ved Gaukarvannet! Etter middag var Simon klar for å fiske mer, han hadde ikke fått noe til nå denne dagen, bare mistet en sluk og en flue. Etter noen timer kom han tilbake med syv fine ørreter, alle rundt halv-kiloen! Da hadde vi i hvert fall nok til i neste dag… Dessverre skjedde noe uventet denne kvelden. Pappa hadde veldig uflaks og fikk en skade i kneet. Han sa selv at det ikke kjentes bra ut og vi håpte alle sammen at det skulle bli bedre i løpet av natten. Dessverre våknet vi neste morgen og fikk den dårlige nyheten om at kneet ikke var noe bedre. Det var nok noe som hadde blitt skadet inni der. Vi tok avgjørelsen om å gå ned til Namsvannet. Det var ikke bare bare med dårlig kne… Jeg fant en brøytestikke som pappa brukte som stav. Simon og jeg bar all bagasjen til pappa ned i sekkene våre mens pappa hadde nok med å gå. Vi kom oss ned etter noen timer og pappa ble hentet med båt. Simon og jeg spiste et par Real turmater hver før vi fortsatt tilbake til leiren vår ved Gaukarvannet hvor Johnny ventet på oss med nydelig middag og et fint lite fjellbål. Vi spiste beinfri ørret i mengder, soppsuppe til forrett og grønsaker som Johnny hadde vakuumpakket ved siden av fisken. Vi bruke syv dager gjennom Børgefjell, og været var bra nesten hele tiden. På kveldene ble det kaldt da! Noen av kveldene måtte jeg bruke alt jeg hadde av tøy! Jeg var veldig fornøyd med fiskefangsten på denne etappen da jeg dro opp fire flotte ørret på rundt kiloen. Likevel var det Johnny som stakk av med rekorden på etappen på 1,2 kilo, utrolig fin fisk! Både Simon og jeg er enige om at denne etappen gjennom Børgefjell er den flotteste til nå på hele Norge på langs ekspedisjonen! Ikke bare var været flott og fiskefangsten bra, men naturen her var jo bare vanvittig spektakulær og vakker! Vi handlet for hviledag i Trofors og la oss på Storforsen camping noen kilometer lenger sør. Her leide vi en hytte og var veldig klare for å slappe av noen dager! Vi sa farvel til Johnny og takket for veldig hyggelig turselskap! Han skulle rett videre på tur i Rago i 10 dager. Klokken 2 på natta pakket vi sammen sakene våre, la hyttenøkkelen i postkassen ved resepsjonen og dro videre. Grunnen til at vi hadde snudd døgnet de siste dagene var både på grunn av varmen og fordi vi denne dagen skulle gå 13 kilometer langs E6 som akkurat her er veldig trafikkert. For sikkerhets skyld ville vi derfor gå om natta slik at det var mye mindre trafikk. Det var egentlig veldig fint å gå om natta, temperaturen var perfekt å gå i og lyset var veldig vakkert! Vi kom frem til grusveien vi skulle følge videre senere dette døgnet da klokken var 05:00 på morgenen. Vi vurderte bare å legge oss i lyngen å hvile noen timer for så å gå videre i ti tiden, men vi bestemte oss for å sette opp teltet å prøve å få noen timer med søvn. Vi var veldig trøtte så ingen av oss tenkte på å sette på noe alarm. Planen var jo egentlig å gå videre klokken ti etter fire timer søvn, men d vi våknet klokken halv tolv gikk denne planen fort i dass! Foreldrene til Simon skulle komme å møte oss om ikke lenge, det gledet vi oss til! Været fortsatt å imponere, sol og høye temperaturer! Egentlig nesten litt vel varmt å gå i, så et av de viktigste kriteriene for leirplass var bademulighet. Vi fant en flott plass langs en elv med fine kulper! Dette var for det meste smeltevann fra snøen i fjellene og jeg kan love deg at en dukkert oppi her får deg til å våkne mye mer enn mange kopper kaffe! Et par dager senere møtte vi foreldrene til Simon på en grusvei, de kunne finne oss lett da vi går med en tracker som sporer ruten vår på en nettside. Vi lempet bagasjen inn i bilen og kjørte mot Mosjøen, kommentaren om hvor vondt vi luktet kom raskt! Her hadde de leid en hytte på en camping til oss. Denne dagen spiste vi middag sammen på en kinesisk restaurant, det var digg! Neste dag hadde vi egentlig planlagt å bli kjørt opp igjen der hvor vi ble hentet, men bestemte oss for å ta en hviledag her sammen med dem. Vi dro inn til Mosjøen sentrum for å sjekke ut byen. Det var et fint tettsted, jeg likte spesielt godt den gamle delen av byen. Vi besøkte et museum og spiste pizza på en restaurant. Nå var vi ladet godt opp til resten av etappen. Nå kom hetebølgen for fult! Det var oppi 34 grader om dagen, helt fryktelig å gå i, svetten renner som små bekker! Vi badet både på morgenen, flere ganger i løpet av lunsj-stoppet og på ettermiddagen for å kjøle oss ned. Den siste dagen av denne etappen ble mye mer slitsom enn forventet. Vi skulle gå 31 kilometer på asfalt til Korgen hvor vi skulle sove på camping. Dette strekket beregnet vi egentlig å bruke to dager på, men når vi kom i gang ble vi ivrige og ville fortsette helt frem. Vi gikk helt til klokken var ti på kvelden! Vi var begge to slitene og hadde vondt i føttene som begynte å få en god del blemmer. Simon nevnte at han hadde litt vondt i foten og håpet det skulle gå over i løpet av en hviledag her. Hviledagen ble mer en kamp mot varmen! Allerede klokken 12 var det 35 grader i skyggen! Det var nesten norgesrekord! Vi dyppet oss i den iskalde elva hver halvtime. Når det er så varmt som det var denne dagen, nytter det ikke å gjøre noe som helst. Hjernen slår seg nesten av, den går inn i overlevelsesmodus. Jeg prøvde å skrive et blogginnlegg, men det nyttet ikke! Problemet når det er varmt så langt nord er at solen nesten ikke går ned, varmen starter allerede når du våkner i halv syvtiden av solen på teltduken og gir seg ikke før rundt klokken ti på kvelden, det er 15 timer med drepende varme! Jeg skal love deg at man blir sliten av dager som dette! Da er det virkelig utrolig viktig å drikke mye vann! Neste dag var det meldt like varmt, så vi bestemte oss for å gå tidligere enn normalt. Allerede i 12/01 tiden på dagen var vi fremme ved Bjerka camping. Da var det så varmt at vi ikke hadde en sjanse å gå med sekk. Vi la oss i skyggen store deler av det som var igjen av dagen. Videre på denne etappen mot Mo i Rana ble temperaturen noe bedre. Vi traff på en bonde som ga oss et tips om en ruteendring da han visste om en sti som sauene hans hadde laget opp fjellsiden i retningen vi skulle. Problemet med denne ruteendringen var den vanvittig bratte stigningen! Stien gikk rett opp fjellsiden! Med våre tunge sekker var ikke dette lett! Vi var helt utslitt på toppen etter å ha gått rett opp nesten 700 høydemeter på kun 1,5 kilometer i luftlinje! Her oppe satt vi opp teltet og var overoppheta etter den fysiske anstrengelsen. Vi fant en fin liten kulp som ikke var dyp i det hele tatt, så vi satt oss på rompa oppi den bare for å kjøle oss ned. Senere denne kvelden gikk jeg opp på toppen nordover for å få dekning. Jeg måtte gå langt! Etter en time hadde jeg dekning og fikk booket et hotellrom til oss i Mo i Rana. Problemet var at jeg ikke hadde fulgt med på hvor jeg hadde gått, jeg hadde vært så fokusert på å se om det var dekning eller ikke på telefonen. Jeg gikk skikkelig feil når jeg skulle ned igjen til teltet! Etter faktisk så mye som en time med leting fant jeg teltet! Litt skummelt å gå se vill, neste gang jeg skal gå langt etter dekning tar jeg med meg GPSen… Mo i Rana nærmet seg og oppe på toppene kunne vi se Svartisen ligge som et hvit teppe over fjellene! De siste dagene på etappen var det ekstremt mye høydeforskjell der vi gikk! Hver dag måtte vi gå opp på et fjell og ned igjen i en dal. Vi kjente det godt i låra! De siste to kilometeren til Mo i Rana gikk vi på gang og sykkelsti, det er fint så vi slepper å gå langs E6. Vi sjekket inn på Clarion hotell «Helma» og var veldig klare for en hviledag! I det siste hadde vi sovet i telt på campingplasser og var veldig klare for en natt i god seng! «Helma» var et hotell for oss da de serverte både frokost, litt lunsj og middag/kveldsmat, alt inkludert i prisen! Hotellet hadde et lite treningsrom, så når vi ble litt rastløse på hviledagen tok vi begge en treningsøkt. Takk for en hyggelig prat Frida;) Etter en deilig frokost la vi ut på sommerens aller siste etappe som skulle gå gjennom Saltfjellet og Svartisen Nasjonalpark og videre ned til Rognan. Simon fortalte at han hadde en liten smerte i foten da vi begynte å gå fra hotellet. Vanligvis ble denne smerten bedre etter vi hadde kommet i gang. Problemet denne gangen var at dette ikke var tilfelle. Heldigvis skulle vi ikke gå så veldig langt denne dagen da det var starten på en ny etappe. Planen var å gå ca. 13 kilometer til Røssvold camping som ligger kun to kilometer unna flyplassen til Mo i Rana. Halvveis denne dagen begynte Simon å få mer vondt, han kunne ikke lenger gå helt vanlig. Han klarte akkurat å gå helt frem til campingen, men noe lenger hadde ikke gått. Fremme ved campingen satt Simon med beinet i ro, ringte til mammaen sin og legekontoret i Mo i Rana. Rådene han fikk var å masere der han hadde vondt og lette belastningen. Neste morgen bestemte vi oss for å ta en hel hviledag her på campingen da skaden ikke hadde blitt noe bedre. Vi begynte å innse at det så litt mørkt ut for å fortsette. Simon prøvde det meste, holde beine høyt, masere, ligge i ro, ta øvelser, støttebandasje og betennelsesdempende. Det så ikke ut som noe fungerte. Vi bestemte oss for å ta avgjørelsen neste dag. Vi våknet begge to og fant fort ut den dårlige nyheten om at skaden var like ille. Han måtte halte rundt på campingplassen selv uten sekk på ryggen. Bare for å ta en siste test for å bli helt sikker på at vi ikke kunne fortsette pakket jeg en lett sekk på 10/15 kilo som ha tok på ryggen. Bare etter noen få steg ble smertene fort mye verre, ikke bra! Vi ringete hjem, forklare alt og fikk booket flybilletter hjem neste dag fra flyplassen som lå to kilometer unna. Det ble enda en dag på campingen som vi begynte å bli en smule lei av nå;) Neste morgen pakket vi sammen alt, og Simon tok et par smertestillende før vi begynte på de to tusen meterne bort til flyplassen. På veien prøvde vi å finne en stokk eller stav som Simon kunne bruke, men vi fant ingen. Vi gikk i veldig godt tid før flyet vårt skulle dra da vi ikke visste hvor lang tid vi ville bruke. Et jevnt og trutt tempo gjorde at vi kom frem i god tid. Nå trengte ikke Simon å gå mer med tung sekk i sommer. Rart å tenke på hvor fort ekspedisjonen i sommer ble avsluttet! I fjor sommer hadde vi liksom en uke på å forbedre oss på at det snart tok slutt, mens i år var vi plutselig på vei hjem. På flyene fra Mo i Rana til Bodø, til Trondheim, til Kjevik så jeg ut av vinduet og tenkte på alle opplevelsene vi hadde hatt i sommer. Som jeg skrev tidligere i dette innlegget er det helt umulig for meg å få med alt som har skjedd, det får heller bli skrevet om i en bok en annen gang. Flyturene gikk fort, og plutselig landet vi på Kjevik der vi ble møtt av foreldrene til Simon som skulle hente oss. De hadde med krykker til Simon slik at han kunne gå lettere bort til bilen. Vi hentet bagasjen og jeg bar begge sekkene som et pakkesel bort til bilen. Nå var det bare en liten time til jeg var hjemme igjen i huset hvor familien ventet! I bilen på vei hjem speidet jeg ut av vinduet, så forvirende at det er så mørkt. Simon og jeg var jo vant til at det var lyst hele døgnet. Hjemme fikk jeg se familien igjen og spist litt mat før jeg la meg i senga. Min seng! Det var lenge siden sist! Utrolig deilig, men det skal sies at jeg sov veldig dårlig. Tankene suste rundt i hode, alle opplevelsene, alle de fine områdene, nestenulykkene, fiskefangsten, menneskene vi hadde truffet. Det var mye å tenke på! Et par dager senere skulle familien min og jeg dra til Hamarøy i Nordland (blogginnlegg fra denne turen kommer senere). Før vi kjøre mot Gardemoen stoppet vi innom hos Simon for å hente en god del utstyr og ekstra mat som hadde blitt sendt hjem. Han hadde vært hos legen og fått vite at han trolig måtte gå med krykker i en måned! Det er kjip da, men da vet vi at det var rett avgjørelse å avbryte! Håper på at Simon kommer seg, de som kjenner han vet at å sitte i ro ikke akkurat er det beste han vet… Det er viktig å høre på kroppen å prioritere helsa først. I år har vi lært at alt kan endres på kort tid og at man ikke kan vite hva man har i vente. Om du fortsatt sitter og leser her er du god, for dette blogginnlegget ble langt! Håper du også har hatt en tipptopp sommer! Isak

Hei alle sammen!! Håper du har klar kaffekoppen for nå braker det løs med et rekordlangt innlegg!! Norge på langs 2019 er over og jeg har skrevet et megainnlegg på bloggen med en million bilder fra hele ekspedisjonen i år! Sjekk det ut her!

Vår familie har hytte ved ett av de stedene som det vurderes anlegg vindturbiner og vi oppholder oss ofte og lenge i den. Hit kommer også barn og barnebarn ofte på besøk i kortere eller lengre perioder. Vi er alle brukere av naturen og «sporløs ferdsel» er innprentet både små og store som veldig viktig, og for de som kommer etter oss. Vi har stor respekt for naturmangfoldet og alt som lever i naturen og er takknemlig den lar oss høste både bær, fjellørret og gode opplevelser. Eg mener det vil være en katastrofe for fjellnaturen vår og for oss mennesker som vil få synsranden vår dekket med store, syn-/lyd- forurensende vindturbiner. Det er mye mer verdifullt for miljø å oppgradere eksisterende turbiner med nye, som har bedre virkningsgrad. Dette vil gi oss mer energi enn alle de (til nå) ferdigbygde og planlagte vindturbiner vil gi oss, har eg lest. Derfor er eg sterkt imot utbygging av vindturbiner på land. Det mest verdifulle Norge har er vår urørte natur. Glem klimakrise, det nettopp klima redselen som gjør at vi har fått denne galskapen i gang i utgangspunktet. Politikerne og alle klima organisasjoner har jo klappet dette frem. Det er velgertall og økonomisk støtte som motiverer og nå når folk begynner å reagere negativt (og mange nok av oss) da ser vi at de forskjellige partiene kanskje begynner å endre syn på saken, for velgere vil de jo ha. Bare synd at for mange områder i landet er skaden allerede skjedd, men det er ennå håp å få stoppet dette. Vedlegger noen artikler som har med dette å gjøre og som godt synliggjør alvoret av det som nå skjer, så våkne opp folkens og engasjer dere! «Sverre Sivertsen, tidligere informasjonsdirektør NVE, fyrer løs i Adresseavisen om hvordan uberørt natur herjes av politikere i klimapanikk som lar storkapitalen høvle flatt. Og hans tidligere arbeidsgiver spiller en nøkkelrolle i dette lugubre spillet hvor en rekke prinsipper snus opp ned på. Blant annet dette absurde eksempelet:» https://www.adressa.no/meninger/ordetfritt/2019/06/02/Vindkraft-–-en-energipolitisk-skandale-19036059.ece «Derfor bør vindkraft på land stoppes, av Odd Helge Gilja - Fornybar energi må spille på lag med naturen og ikke mot den:» https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/kJKlVa/Derfor-bor-vindkraft-pa-land-stoppes--Odd-Helge-Gilja?fbclid=IwAR3cKFLUUTLaZ0dwPJ0Csxea5R-uRCSLze1ncjgKijgsp5ulYHP6WMRcJqk

Brukte kilimanjaro.no (i samme klynge som ToppAfrika og Top Experience) i januar i år: https://www.fjellforum.no/topic/47516-kilimanjaro-18-24-januar-2019-mange-mobilbilder-og-få-ord/ Synes organiseringen var helt OK, August og Isack var gode guider med kunnskap, humor og musikalitet - Isack virket å være kjent blant samtlige rangers og andre guider vi møtte på, en skikkelig skrønemaker Bærere, kokk, kjøkkenhjelp etc var alle som en hyggelige. Teltene bar preg av å ha vært brukt mye, men de gjorde fortsatt jobben helt greit. Tillegg: Et OK tips er å velge et reisetidspunkt etter månefaser, slik at man har nær fullmåne ved toppstøtet (går på natten). Med værflaks har man da en mulighet for å kunne gå med avslått hodelykt oppover et månebelyst fjell. Sjekk: https://www.timeanddate.com/moon/phases/@157976

20 kilometer i varmen er tur. «Syden» vil si sommer, sol og varme, bading og soling, og lite fjelltur. Bestyrerinnen og jeg har likevel funnet et sted der vi går omtrent en mil hver dag. Heldigvis er turen til «stranden» (ca 5 kilometer) forholdsvis grei om morgenen. Da er temperaturen ofte ikke mer en 23-24 grader. Det blir varmer ut over ettermiddagen. Hjemturen kan ofte bli «het». Nå er det bare ca 5 kilometer til badeplassen – og de samme fem kilometerne tilbake. Det er ikke noe særlig å skrive hjem om, heller ikke et blogg innlegg. Det ville jo blitt et innlegg til dagen med samme tur... 14 dager uten tur blir vanskelig, så Bestyrerinnen har funnet ut at vi kan «trene» ved å utvide den vanlige turen med noen kilometer – til dobbel lengde. Det er en «tur» uansett om det er flatt og uten bakker og stor sett på god strandvei. Fra Makarska til Basko Voda er det 10 kilometer langs sjøen. Med retur samme vei blir det jo en skikkelig dagsmarsj. Torsdag var det meldt vind og overskyet – og varmt. Over 30 grader. En grei tur i varmen mente Bestyrerinnen. Nå ble det jo selvsagt stopp med innlagt nedkjøling i saltvann. Adriaterhavet er noe helt annet enn Sandvatn hvor vi badet i forrige uke. Da var temperaturen godt under 20 grader – både i lufta og i vannet. Nå er vannet i Adriaterhavet nesten lunket – godt over 20 grader. Vi startet like over åtte på morgenen, og vi er ikke alene om å «trene». En god del jogger langs sjøen på morgenen. Det er ikke så mange som vandrer. En del speidere med store sekker går samme vei som oss, men ikke like fort. Tunge sekker i varmen gir mange pauser. For oss som ikke er vant med varme, er det vanskelig å huske på veskebalansen. For egen del hindrer helsa inntak av alkohol, og det blir derfor mye vann.... Med sol og vind i ryggen gikk det greit mot Baska Voda. Vi hadde med noe drikke, men gikk tom en god stund før Baska Voda. Heldigvis er byen full av plasser som selger drikkevarer... Neste stopp ville bli matpause – lunch – i Ptomajna. En liten by som tidligere var nesten uberørt av turister. I dag er Promajna En turistdestinasjon som alle byer på adriaterhavskysten. Masse turister fra området rundt Kroatia, og også mange fra lengre nord i Europa. Det er ikke en tung tur, men tørst tur. Selv om vi drakk mye vann ved alle stopp, ble det litt for lite. For egen del drakk jeg flere liter underveis, men nesten det samme etter turen.Denne gangen var det ikke bare varmen, men også vinden som spilte oss et puss. Det er lett å overse hvor mye svette som går med når den tørker omtrent med en gang. Selv om jeg burde vist dette, og egentlig tok hensyn til forholdene, ble det for lite vann underveis. Likevel er det kjekt å gå tur – også i syden. Det er alltid noe å se på. Kroatia er muligens et av de mer liberale land når det gjelder bekledning på stranden. Kjekt det. Tur er greit uansett. Les hele artikkelen

Skulle egentlig ta to RIL Fjelltrimturer i en smell i dag for å holde liv i 2019-utfordringene til meg selv, men det ble bare tull og tøys. Først glemte jeg å ta med stemplingskortet, så ble det litt småregn og jeg bestemte meg derfor for å bare ta en av toppene; som ble Naklingsfjellet 261 moh (Link). Da jeg kom hjem igjen, oppdaget jeg at Naklingfjellet aldeles ikke er inkludert i toppene for 2019-sesongen 🤔 Ja, ja - det ble det tur uansett, får se om det blir én til - med klippekort på en gyldig topp - ila kvelden Tok meg tid til å gå bortom en åpen hytte som jeg for mange år siden fikk fortalt skulle ligge like nedenfor toppen, og jeg har nå lagt inn en beskrivelse av den i kategorien "Åpne hytter" På tilbaketuren gjorde jeg noen sveip utenfor stien for å se etter multer, men det ble skralt resultat. Veldig tørt (duskregnet i dag er det første etter at jeg har vært her på ferie i 17 dager), så en del av multene var innskrumpet uten å være hvite og overmodnet. Ble bare ca en kopp til sammen. I fjor da jeg skulle gå opp på Naklingfjellet, feiget jeg ut da det var en masse unge okser ved starten av stien - det var heldigvis ingen der da jeg startet i dag, men jaggu var de på plass da jeg kom ned igjen 😬 Gikk i skogholtet i kanten av engen, og fulgte deretter el-gjerdet mot oksene til jeg kom til krysningspunktet og hoppet over. Oksene sto bom stille og så på meg med forundret blikk, den nærmeste var vel 10-15 meter unna da jeg krysset gjerdet. Ingen testosterondrevne skinnangrep eller prusting og stamping, heldigvis - bare en fin slutt på en fin tur. Som altså ikke var en Fjelltrimtur, likevel

Link til test på Dinside TL:DR Stormberg Liaheia Karakter: 4 Haglöfs Rugged Flex Karakter: 4 Bergans Breheimen Softshell Karakter: 5 Fjällraven Abisko Lite Trekking Karakter: 5 Lundhags Ramse Karakter: 5 og Best i Test Noen som har erfaring med noen av disse og kjenner seg igjen i erfaringene gjort i testene, evnt. har noe å legge til?

Eg nyttar gjerne to brennerar i slengen når eg har det tilgjengeleg, spesielt om me er 2 eller 3 i teltet som skal smeltes snø til, evt varmes oppatt til. Morgonøkta må gjerne begynde kl 05:00 om ein har berre ein brennar til fleire personar, for å greie å stå på skia i vettug tid.

Så, ferietid og fjelltid. Planen i år var å prøve meg på Jotunheimen, et område jeg ikke har vært så mye mye i enda. Originalplanen var å gå en god runde: Gjendeheim -> Memurubu x 2 dager -> Glitterheim x 2 dager -> Gjendeheim og ta to topper på veien. Men værmeldingen denne uka gjorde at planen ble forandret til Gjendeheim -> Memurubu x 2 -> Gjendeheim. Dette er først gang på et par år jeg at jeg forsøker Besseggen (jeg har prøv en gang før, når jeg var 25kg tyngre, og snudd på bunn av eggen). Jeg har gått nok turer til at høyden ikke burde ta drepen på meg, og siden jeg skulle overnatte på Memurubu så besteme jeg meg for å gå ned eggen denne gangen. Dro fra Oslo kl 05 og var fremme ved Gjende litt over kl 09, strålende solskinn og alt så ut til å bli en fantastisk tur. Tusler oppover Veslfjellet, har lært fra tidligere turer og går sakte og rolig (for meg, men tar stadig igjen de foran meg). Alt går fortreffende oppover, solskinn og fantastisk natur møter meg når jeg når toppartien og tusler lett bortover til hovedtoppen. Kommer bort til eggen, og begynner å tvile litt... Finner et par hvor en av den også har litt problemer med å gå den, og henger med på dem for å få motivasjon og hjelp. Kommer meg ca halvveis ned eggen, til det mest luftige og bratte partiet hvor det er en stor stein du må på utsiden av for å komme videre... Der blir jeg sittende overfor den og bare kjenne at kroppen sjelver og ikke kommer seg videre. Går ca ti minutter før jeg gir opp og heller tar en strafferunde. Opp igjen til toppen går kjempeflott, letter som bare det. Tusler tilbake til der stien til Bessheim tar til venstre og følger denne ned til vestenden av Bessvatnet. Deretter går det lett bortover langs vannet til Bandet - så opp og bortover langs ryggen mot Memurubu. Et par steder hvor jeg fryset litt på ryggen av utsikten, men føler jeg blir sliten av dehydrering (selv om jeg har vann igjen) og varmen. Var deilig når jeg endelig kom ned til Memurubu Distanse: ~27km, ~1400 høydemeter, ~9 timer. Relive-link: https://www.relive.cc/view/r10006632291 Dag 2: Surtningssue Etter litt føling på beina så bestemte jeg meg for å ta toppturen jeg hadde planlagt for onsdagen - Surtningssue (2368 moh). Det er to ruter til toppen - den lange opp Memurudalen og elva, og den kortere opp ryggen og over Raudhamrane. Jeg bestemte meg for å ta den korte, og heller får den værste høydegåinga ute av veien med en gang, og så få et stykke med bortover for å komme seg før stiene møtes igjen for den siste turen opp til toppen. Det skulle jeg ikke ha gjort - kom meg opp til nesten 1600 moh, og bort til Raudhamrane, og ser da noen som går stien opp langs den... Og spesielt et område hvor du nesten klatert på utsiden rundt en stykke fjell.... Der sa Øysteins mot "ikke fanden"..... En kjapp titt på terrenget og jeg ser at man greit kommer ned til stien i dalen, men jeg hadde litt håp om at jeg kunne gå rundt Raudhamrane uten å miste for mye høyde. Flott terreng, mose og lyng og uberørt natur. Fant mange flotte dyretråkk jeg kunne følge, men det datt statig nedover i høydemeter da det var for bratt og urete til å gå i samme høyde. Vel nede på stien så fulgte jeg den opp til litt før stiene møtes og tok lunsj. Men med nesten 900 høydemeter i beina, og 850 høydemeter igjen til toppen så fant jeg ut at jeg ikke ville orke det - spesielt siden det er et veldig bratt parti litt etter der stiene møtes (opp den hadde trolig gått fint, men ned bratte parti er jeg elendig på...). Tuslet rolig ned gjennom dalen og nøyt naturen og buldringen av elven der den fosset nedover. Distance: ~20km, ~900 høydemeter Relive-link: https://www.relive.cc/view/r10006632192 Dag 3: Langs Gjende Dag 3 var en rolig tur - langs Gjende tilbake til Gjendeheim og bilen. Ikke så mye å si om den Distanse: ~10km, ~300 høydemeter, 3 timer. Min erfaring er dog at selvtilliten min for topper er kanskje skutt (jeg takler fint "rolige" topper som Gaustatoppen, Høyvarde og slikt), og hodet mitt ikke er skrudd sammen for å takle tingrangling i Jotunheimen. Ikke at jeg ikke skal forsøke de to G-ene (Glittertind og Galdhøpiggen), da de ikke er de værste med luftige partier og slikt. Tror nok det heller blir mer turer på Hardangervidda i nær fremtid