Søk i nettsamfunnet

Erfaringsmessig vil jeg ikke anbefale Piko til padling om man skal leke litt i vannet samtidig, plugg og gjennomføringer på ledningene holder ikke helt tett å det oppstår irring som gjør at den slutter å fungere som den skal. Man får såklart fikset det på garanti samt tilbud om lånelykt mens den er på service men er utrulig tungvindt å holde på slik, har min 2019 mod inne hos Lupine etter kun å ha vært i bruk 1 uke hvor den satt på hjelmen samt ble med noen turer i vannet. Forøvrig flere jeg kjenner som har samme oppfatningen. Veldig kjedelig for er en bra lykt som skal tåle dette i henhold til spec ihvertfall.

2019 går mot sin slutt og har av forskjellige grunner vært et turfattig år for undertegnede. Følgelig har jeg ikke noe nytt å skrive om, men jeg har noe gammelt. Har du noe fornuftig å gjøre, så gjør det. I motsatt fall skal jeg med glede ta deg 10 år tilbake i tid. Dette er året da det skal vise seg at over 900.000 mennesker her i Norge smittes av Svineinfluensa og 29 av disse dør. Det er også året Alexander Rybak vinner Melodi Grand Prix med låten Fairytale. Ellers preges nyhetene av finanskrise og arbeidsledighet og trøbbel i NAV. Men det er også året jeg skal legge ut på min første lengre sykkeltur på mange år. Fortellingen er et utdrag fra dette årets turdagbok og den lyder så her og starter nå: Det hender jeg går rundt i det daglige og tenker; «Om jeg bare hadde fri, frihet til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil» ja da kunne jeg ha dratt på fjellet, eller skauen, eller sykkeltur, ja jeg kunne reist både hit og både dit. Ja det er akkurat slik det er. Noen ganger så går det slik man "håpet" det skulle gå. Til Røros på sykkel. Fredag 29/5-09 Forberedelse. Forberedelsene til denne sykkelturen startet ved en tilfeldighet for 2 dager siden. Jeg sier tilfeldighet, for riktignok hadde jeg i lengre tid gått og syslet med tanken om en litt lengre sykkeltur, men det var altså mest i tankene.
 Men så klaffet altså alt, eller nesten alt. Kona jobbet og guttungen hadde sin skole, men jeg hadde fri, så det måtte bli en tur alene.
 Nå måtte ting skje fort for jeg hadde sjekket været og ville utnytte finværet som var varslet for Pinsen. Jeg hadde for et par uker siden foretatt full service inklusive bytte av hele drivlinja. Sykkelen var perfekt og kjentes nesten ny ut. Etter flere år med familieorientert fokus og lite tid for egne prioriteringer manglet det meste av helt elementært sykkelutstyr for langtur. Siste sykkeltur med litt lengde var for over 25 år siden og mye måtte nå oppdateres og dette måtte rett og slett på plass før avreise. Så jeg gikk til innkjøp av bagasjebrett og sykkelvesker på onsdag. Dette ble behørig montert og testet på torsdag. Maten ble kjøpt inn på fredag, altså nå i dag. Nå utover kvelden finner jeg fram alt jeg vil ha med. Formiddagen i morgen skal jeg bruke til å pakke det jeg må ha med. Jeg må tenke nøye gjennom hva som trengs på turen. For eksempel er det jo kjempevarmt i dag, men for bare 2 dager siden var det iskaldt. Været skifter fort så tidlig på sommeren og det gjelder å være forberedt samtidig som lav vekt må prioriteres. Det er ganske utrolig hvor mye du kan få med deg på en sykkel og det er helt utrolig hvor tungt det blir i bakkene. Forberedelsene går sin gang og jeg har tenkt litt på forskjellige alternativer. Det har gått på å ta tog, buss eller fly til et startsted for så og sykle hjem. Men etter litt fram og tilbake er dette forkastet og valget har falt på avreise hjemmefra. Først og fremst har det sammenheng med en litt irriterende kneplage. Skulle dette bli et problem er returen enklere om avstanden er kort. Man bør jo også ha et mål med turen og med tiden har Røros utpekt seg som et fornuftig sted å besøke. Klokka har nå passert midnatt og det er allerede blitt lørdag. Jeg burde vært i seng, men jeg er oppspilt og mange tanker surrer rundt. Legger meg likevel, natti-natti. Lørdag 30/5-09 Dag 1. Løken – Oppakermoen Km.: 63,5/ 63,5 totalt Effektiv sykkeltid: 3.52 t. Snitthastighet: 16,65 km/t. Var oppe veldig tidlig i morges etter en kort og dårlig natt.
 Jobber nå på spreng med utvelgelse av det jeg må ha med på turen. 
I all hovedsak dreier det seg om mat og klær da ting som telt, sovepose, underlag og stormkjøkken er helt nødvendige basiselementer. Jeg foretar kontrollveiing underveis og gjør nye valg ut fra det. Endelig er sykkelen pakket og jeg er drivende våt av svette. Jeg tar en rask dusj og så triller jeg ut av tunet kl.12:30. Kona og guttungen vinket jeg av sted for et par timer siden da de skulle til Nebbursvollen i Lillestrøm for å bade. Jeg dreier nordover, ut fra Løken og følger Linna som en gang var traseen til den smalsporede jernbanen Tertitten. I dag er dette gang og sykkelvei mot Bjørkelangen.
 Været er skikkelig sommer med vindstille og 25 – 27’C. Fra Bjørkelangen og videre mot Aursmoen velger jeg hovedveien rv170 og tar første stopp ved Binderssteinen på Lierfoss. Binders steinen. Binderssteinen på Lierfoss kan friste med mer enn en stein. Her er i tillegg en fin plass å ta en rast, eller kanskje som overnattingsplass om kvelden er i anmars. Det er selvfølgelig også litt historie knyttet til steinen.... Johan Vaaler søker i 1899 patent i Tyskland på ei papirklemme han hadde utviklet, og patentet blir da også godkjent 2 år senere. I 1920 årene er en norsk ingeniør på besøk i et Tysk patentarkiv og han finner tegningene til Vaaler. Han ser ikke spesielt nøye på ”Binders”-tegningene, men gledes over at det er en nordmann som står bak oppfinnelsen. Misforståelsen er dermed opprettet og lever så videre i beste velgående. Imidlertid er det engelske firmaet Gem Manufacturing Company opphavet til bindersen slik vi kjenner den idag. Deres produksjon hadde allerede vært igang noen år på den tiden da Vaaler søkte sitt patent. Binders-steinen på Lierfoss viser et innriss av den originale papirklemmen til Vaaler og prøver således ikke å utgi seg for å være noe som helst annet enn nettopp det Vaaler fikk patent på. Ved Aursmoen tar jeg til høyre og følger rv171 til Snippen. Der tar jeg til høyre igjen og i landlige omgivelser fører rv175 meg til Årnes. Neste delmål er Skarnes og helst ville jeg holdt meg på denne siden av Glomma, men mangelen på campingplasser tvinger meg over elva mot Vormsund og trafikkerte rv2.
 Jeg tar inn på rv177 og sykler over brua og ser folk bade fra noen flytebrygger og båtplasser. Det ser kaldt ut, men samtidig også deilig tenker jeg, der jeg svetter meg fram. Framfor meg, i bakkene etter brua ser jeg en syklist som går og triller sykkelen. Av oppakningen ser jeg at vedkommende er ute i samme ærend som meg selv. I det jeg nærmer meg har han stoppet og står å lener seg mot sykkelen. Jeg triller sakte opp på siden og ser at han antakelig er noen år eldre enn meg. Jeg spør om alt er vel; Jo da, alt er bra sier han og forklarer at han startet fra Ekeberg camping i Oslo i dag tidlig og at han følger kroppens tempo. Jeg sier meg enig i viktigheten av å lytte til kroppens signaler og forteller videre at min tur startet hjemmefra. Günther ankom med Kielferga i går og er fra Tyskland. Nå er han på vei nordover og har akkurat så mye tid på seg som det tar å nå målet. Vi ønsker hverandre god tur videre og så setter jeg sykkelen i bevegelse igjen. På rv2 er trafikken gjerne tett, men i dag er det ikke så ille. Det første stykket sykler jeg også på gang og sykkelvei før den tar slutt. Etter 5–6 km får jeg se skilt til Frognerstranda camping og finner ut at dette er langt nok i dag. Det er lurt å ta det litt med ro de første dagene så jeg svinger av og følger grusveien nedover mot elva og campingen. De tar vel imot meg og jeg betaler kr.110,- for en teltplass og da er dusj inkludert. Det er mye folk på plassen og det skyldes vel Pinsehelg og godt vær. Jeg finner meg en plass mot elva mellom bobiler og vogner og slår opp teltet. Litt senere i bakken ned mot campingen får jeg se det kommer en syklist og jeg gjenkjenner Günther. Vel, om han heter Günther vet jeg ikke, men jeg kaller ham det for meg selv. Tror han også synes det er hyggelig å se meg igjen og han reiser teltet sitt rett i nærheten, så da er vi i hvert fall 2 teltere her. Rundt om på plassen sitter folk i skyggen, noen soler seg og andre bader. Selv tar jeg en dusj og så er det middag. Litt senere kommer vi i prat igjen Günther og jeg, og han forteller at hans mål er Trondheim og kanskje helt til Bodø om kroppen holder. Jeg forteller om mitt mål, men passer samtidig på å tipse ham om rv17, Kystriksveien, om han velger å fortsette mot Bodø. Strekket har mange ferger som gir et koselige avbrekk, vakker natur og relativt liten trafikk , i hvertfall sammenlignet med E6. Pinseaften og klokka er blitt 21:00 og det begynner å bli mange lystige sjeler her denne varme og gode kvelden.
Jeg trekker meg tilbake i teltet og legger meg oppå soveposen. Skjenker opp en kaffe og studerer kartet og morgendagens etappe. Det er jo sånn at jeg i grove trekk har sett meg ut campingplasser og provianteringsmuligheter, mens traseene har vært mer løselig planlagt. Det gir meg mulighet til å velge veien mellom delmålene ut fra dagsform, vær og vind. I dag var jo egentlig målet å overnatte på Sognnabben camping ved Storsjøen i Odalen.
Siden jeg startet så sent på dagen viste det seg fort at det var et urealistisk mål. Så i stedet for å fortsette på rv175 fra Årnes mot Skarnes ble det i stedet rv2 og overnatting her. Jeg liker å ha et mål, men elsker fleksibiliteten i et ikke alt for stramt opplegg. Er jeg heldig med vinden i morgen håper jeg å kunne ta inn litt av dagens tapte distanse. Nei, nå får jeg ta kvelden og håper sannelig det blir stille på plassen etter hvert. Fortsettelse følger….

En «ekte nødpeilesender» (altså ikke Inreach og SPOT), er kun påslått under test og sending. Så den er alltid av, og bruker ikke batteri. Derfor man man garantere at den har nok batteri til å sende nødmelding til satelitt og radiosignal batteri i minst 7 år (gjelder ocean signal). Test gjør man ihht bruksanvisningen. Ett par ganger i året trykker man på test, men det må gjøres mellom kl xx:00 og xx:05, fordi den sender ett kort nødsignal på nødfrekvensene. De 5 første minuttene i hver time er «satt av» til testing. Test også før ekspedisjoner.

Vi (9 stykker) tok drosje til "Mannen med staven", og ventet nesten en time i Mogan på buss... https://ojohnsen36.blogspot.com/2019/01/mannen-med-staven-og-veneguera-pa-en.html

Dave Braunlich gave himself a tough task when he considered hiking the Appalachian Trail in 2019. He needed to fit in the trail AND keep his job. For this reason, his daily mileage had to be more than 30 miles every single day. Listen to Dave as he shares his remarkable story with Steve. You can also follow Dave’s journey with his YouTube page at https://www.youtube.com/channel/UCSvDFp_OzbOSq1reZpChIEg?view_as=subscriber and his Instagram page at https://www.instagram.com/davidbraunlich/ Standing Bear Farm is the featured hostel this week, as Marie Guzzman tells about the history of the hostel and why it is always a work in progress. I thoroughly enjoyed staying at the hostel, both in 2014 and 2019. Finally, Paul Stutzman reaches the rocks of Pennsylvania in “Hiking Through.” ‘Nuff said!! The post Episode #197 – Dave Braunlich (Seventy) appeared first on Mighty Blue on The Appalachian Trail. View the full article

At det snart er desember kom litt brått på oss i år, men vi har jo hatt en tradisjon de siste årene med julekalender. Det får vi jo prøve i år også, så... Bidra med en turrapport, fortell om turlivet ditt, del en video, en humoristisk historie, en bildeserie, mimring fra gamle dager eller hva som helst. Alt innen de temaene vi diskuterer her på forumet kvalifiserer. Post det i de forumene der de normalt hører hjemme, men tag innlegget med Julekalender 2019. Innlegget skal offentliggjøres på den datoen man har satt seg opp på.. Regler: Man må sette seg opp i kalenderen på forhånd på den ene datoen man ønsker å delta med noe - fra den 1. til 24. desember. Kun en dato pr pers. Når man leser dette kan man jo også skrive seg inn i kalenderen på den datoen det passer best å delta eller skriv noen ord her. Det er fullt lov å skrive seg opp på en dato uten å være utfordret! Utfordre gjerne folk til å delta. 2 stk premier: 1x 2 års betalt støttemedlemskap på Fjellforum og 1x Barbiq turgrill trekkes blant bidragsyterne, trekningen foretas 24. desember Jeg skal prøve å sette sammen noe til 1. desember, håper noen andre følger opp! Utfordrer: @Imp @whistler @Tor-Erik-L-77 @Gittiamo @REJOHN @esw @Marius Engelsen @dede @Hege P. @Tessatroll @Espen Ørud @a_aa @Walle @graham @Linn Mari @Tom B

Fin og informativ artikkel! Jeg har dog noen innvendinger på kildene for disse uttalelsene de kommer med, ikke fordi jeg er hyperkritisk, men fordi jeg synes det er viktig at man ser på hva enkelte legger til grunn for sine uttalelser. Tar for meg punkt 2 som heter " klær og utstyr", siden det er det vi prater om her. Kildehenvisningen i artikkelen under dette avsnittet linkes til: 1. Artikkel/tekst om en kar ved navn Faaarlund, som kan ses på som en friluftidealist. Han har en mening om hvordan naturen skal være, og holdninger knyttet til hvordan vi skal te oss, samt dette med sporløs ferdsel. Er han ett forbilde for alle som ferdes? Utvilsomt. Han setter med rette meg, og mange med meg tror jeg, i en bås hvor det står med blinkdende lys "utstyrshorer" over døren. Jeg er veldig for å gjøre ting simpelt, og støtter mange av Faarlund's ideer. Er han en klimaforsker? Nei, og å ha dette som kilde til hovedartikkelen om miljøutfordringer og skadene vi påfører med å bruke fleecejakke blir derfor noe tynn suppe, og denne kilden anses derfor som ugyldig med tanke på bevis. 2. DOGA, Design og Arkitektur Norge. Kildehenvisningen i artikkelen sender oss til en uttalelse fra DOGA om hvor mye hver nordmenn bruker på utstyr pr innbygger. Her er henviser de til en konferanse planlagt i 2016 ved navn Framtanker, hvorpå de linker til 4 videoer fra foredragsholdere. Jeg skal se disse videoene i natt (på vakt) og komme tilbake med innholdet derfra. Tok en grov titt på nettsiden deres, og ser at de blandt annet får statlig tilskudd fra Nærings- og fiskeridepartementet. Deres oppgave er; DOGA skal fremme forståelse for, kunnskap om og bruk av design og arkitektur fra et nærings- og samfunnsmessig perspektiv. 3. Dette er en VG artikkel som omhandler miljødirektoratets anaylse av diverse utstyr som var helsefarlig. De analyserte, sitat; "63 sport – og fritidsprodukter innkjøpt hos sportsbutikker". De fant helsefarlige stoffer i 22% av varene, eller som de også kunne sagt; 14 varer. Av de varene så var det en hodelykt fra biltema, en yogamatte fra Jula, og en type Lavvo fra Vario Sport som var relevant, for resten har de ikke brydd seg om å nevne. Poenget her, er at en artikkel fra VG, en ellers lurkete avis, holder ikke så mye som bittelitt som kilde for meg. Har vi noe å jobbe med? Abdsolutt, det tror jeg vi har på alle fronter, men jeg tillater meg å ikke få dårlig samvittighet for å bruke fleecejakke basert på denne informasjonen.. Jeg har også lyst til å stille ett spørsmål til de som tar opp dette temaet, hvordan kom du deg til skogen i 80% av tilfellene du var på tur i 2019?

Det er også min oppfatning at impregneringen reduserer dunspensten noe. Mulig det er årsaken til at årets modeller har 850 cuin! 2018-modellene er av Phantom er meget bra poser, har selv Spark i Regular. 2019 er ørlite smalere, noe som er litt negativt med mindre man er gramjeger. Den har en tykk nakkekrage uten regulering. De er EN-testet. Min Phantom 15f/-9 er oppgitt til T-comfort -5 og T-limit -12 (selv oppgir MH -9). De gjør litt som WM ved å oppgi lavere raiting en hva EN-testen viser. Spark er testet av Outdoorgearlab, hvor de bemerker følgende:- "Pros: Warm for its temperature rating and overall super lightweight for its warmth, lighter than most 30°F models, extremely packable, cozy interior fabric" "this model is warmer than many 25F models while being lighter than most 30F." https://www.outdoorgearlab.com/reviews/camping-and-hiking/backpacking-sleeping-bag/mountain-hardwear-phantom-spark-28 Min 2019 Phantom har en merkbar bedre dunspenst en Rab-posen. Faktisk litt vanskelig å få opp i oppbevaringsposen som fulgte med, derfor la jeg den i en større oppbevaringspose fra Rab

We’re almost at the end of my series on hostels, so Neville Harris, the owner of my favorite hostel on the trail, Woods Hole, was a great person to chat with. The interview took me in an entirely unexpected direction, but it revealed Neville to be a true AT character, flaws and all. You can learn more about the hostel by visiting http://woodsholehostel.com/ Neville’s photos by Lisa VonLuehrte. Find Lisa on Instagram at https://www.instagram.com/livonphotography/ We also spoke with Matthew “Odie” Norman in advance of the publication of his much-awaited Hiker Year Book for 2019. It is particularly much-awaited by yours truly, as I’ll be in it, having missed out on the 2014 edition!! Check out Odie’s page at https://hikeryearbook.com/ And we introduced you to Hiker Medals, who you can learn about at https://www.hikermedals.com/. Thanks so much for the support, guys. Check out my own medal, below. Finally, Paul Stutzman has reached the last two states, normally the crowning glory of a northbound hike. Yet Paul’s experience turned out to be a very soggy time indeed. The post Episode #203 – Neville Harris of Woods Hole Hostel appeared first on Mighty Blue on The Appalachian Trail. View the full article

Har planer om å bestille en underquilt fra Cumulus, men er litt usikker på om jeg skal få sendt den til Norge eller Sverige? Jeg vet de trekker fra 23% mva om jeg sender til Norge, men frakten er da 15 euro kontra 7 euro innad EU land. Og MVA må jeg jo betale uansett når jeg får pakken inn i norge? Så totalt blir det billigere å få sendt den til Sverige gjør det ikke? Jeg er også 188 cm lang, så tenker jeg går for L versjon, da de anbefaler M til personer som er maks 185 cm. Noen her inne som har erfaring vedr lengde? Har sendt de en mail ang hydrophobic dun, tenker jeg også velger dette det generelt virker smart?

Tusen takk, gøy og høre at man kan bli inspirert av turvideoer. Jeg er enig i at dette er et fantastisk område, jeg var tilbake der sammen med sønnen min sommeren 2019, da ble det kun fisk i mannevatn, men vi fisket også i Podde og Holmasjøen.

Stengene er de samme på de fleste Superlight/Pro. X-trem har tykkere stenger. Luftingen er nylig forbedret i 2019-modell på Fjellheimen Superlight, så den er så vidt jeg vet helt identisk nå? Hovedforskjellen ligger i teltduken, og i mitt hode går det mest på slitestyrke over tid enn hvordan de står seg mot vær og vind.

Fint. https://www.nilu.no/2019/12/fluorstoffer-funnet-i-oter-isbjorn-ulv-og-sno/

Hei, er det noen som har kjennskap til hvordan føre er på Dovrefjell i kommende uke? (uke 51) Jeg tenkte å gå på fjellski fra Kongsvold via Reinheim og videre opp på Snøhetta. Men er usikker på om det er nok snø. Mvh

Takk Liker ikke for glorete farger best. Den største utfordringen, eller årsaken til bytte/retur er poser som er smalere enn antatt, samt litt endrede behov. Jeg ligger litt urolig så komfort er viktigere enn vekt og litt mer varme. Posene er kjøpt til mellom 35% og 56% rabatt, så jeg har ikke lagt mye penger i dem, selv om de koster vesentlig mer til full pris. Hovedårsak til retur er for smal passform - bare Mountain Hardware. De har blitt enda smalere i år - dessverre. Det gjelder de fleste av årets modeller unntatt de nye expedisjonsposene (de er romslige). Følgende poser har jeg endte opp med og hvorfor: Marmot Hydrogen (310 gram dun) Regular (T-comfort 1, T limit -5), 800 cuin impregnert dun (primært sommerpose, sekundært sen vår og tidlig høst) Merknad: Posen er en 2019-modell og har mummy-fasong, men bra med skulderbredde, super hetteløsning, lang glidelås og passe lav vekt. Passform og temperaturområde er innertier for meg, i tillegg til at Marmot er bra kvalitetsposer. Hele 56% rabatt for en helt ny 2019 topp notch pose. Vurderte lenge WM Megalite i 6’6 (200cm), men tenker denne blir varmere på sommeren enn hva jeg trenger med 370 gram 850+ dun. Hadde blitt mye dyne og åpen glidelås, tror jeg. Rab Neutrino 600 Regular (T-comfort 5, T limit -12), 800 cuin impregnert dun (vår og høstpose) Merknad: Pensjonerte min gamle Neutrino, og ny Neutrino 600 ble kjøpt på salg med 40% rabatt. Passform er perfekt for meg, kva angår bredde og lengde. 800 cuin er meget bra, selv om den er hakket under WM. Neutrino går for å være varme poser. Neutrino har også ¾ lang glidelås som er lenger enn mange andre produsenter med ¾ lang glidelås. Rab Neutrino 800 Regular (Rab Sleep limit -20), 800 cuin impregnert dun (vinterpose til mine skogsovernattinger, samt kalde senhøst netter) Utgående modell på tilbud. Neutrino er varm, passe lett og topp kvalitet. Nok liggelengde og romsligere bredde enn hva mål sier. Forklaringen på dette fra Outdoorgearlab -«The Neutrino 800 feels much wider than its measurements suggests because it's less tapered than some of the other bags with similar measurements like the Western Mountaineering Versalite and the Feathered Friends Snow Bunting» Posen skal også brukes senhøst i telt når det er kaldt nok. Under åpen himmel når det er kaldt og tørt bruker jeg en STS Reactor over posen. Den tar det meste av den utvendige kondenseringen - puster gjør den også. Bare å riste av rim/is på morran. Sluttkommentar: Produsenter måler forskjellig, derfor lett å se seg blind på tallene, noe som har vært frustrerende. Soveposene blir stadig lettere og varmere, men også smalere. For mange passer slanke, varme og superlette poser, mens andre ønsker mer komfort. Det gjelder å finne den/de produsentene man trives best med. Edit: Håper jeg kommer meg ut på tur igjen, det er veldig lenge siden nå, og dørstokkmila er tung. Frustrerende ja.

Med så mye vind i lufta som på bildene er kondens ikke noe problem, kommer nok lufting inn under duken. Det kan man jo til en viss grad kontrollere sjøl med pålegging av snø rundtom. Gjør man det rundt teltet i sin helhet går det jo naturlig nok ut over ventilasjonen. Den største utfordringa med de eldre versjonene av Ringstind, er at det er sårbart for sterk vind fra fotenden pga manglende bardunering. Fikk en kortvarig, men meget heftig vårstorm inn fra den sida når teltet var nytt (9 år sida). Vinden la regelrett ned stanga, slik at jeg lå synlig som en mumie under duken sett ovenfra. Tror nok Ringstind pro 2019-utgaven ville stått han av mye bedre. Hadde ikke levegg der, da det var lite snø å bygge med. Er veldig glad i Ringstind-teltet mitt, men nå skal det få hvile på vinteren ihvertfall.

Hvis man ser på turkartet Lyngenhalvøya 2019, så ser man Virránjávri, et fjellvann akkurat «nede» i hjørnet på kartet. Der har jeg ei lita bu, ca 2 skritt brei - og 7 skritt lang. I dag ble det trugetur opp, for vedstabling. Fikk med meg blåtimen. Kanskje en ide å huske å lade hodelykta, den takka for seg på returen, men bikkja sørget for at vi holdt oss på sporet. Storvasstinden ligger rett borti hogget. (Kugo har turbeskrivelse dit) Dette området er blitt poppis for toppturer/skikjøring, og for noen år siden kom to splitter nakne finlendere ned 🤣 lia, midt i påskestimen opp . Fantastisk!

Er du av typen som liker å lese om kjøring av grov fisk og se på proffe bilder av vill natur? Vel, da kan du bare trykke på tilbake-knappen. Om du derimot pirres av rolige fjellturer, bål og lettkledde pappakropper, se da har du kommet riktig. Min gode turkompis @Ola S. M. og jeg drar kun til steder som begynner på F. Femundsmarka, Fosen, Finnmark, Finland og nå Forollhogna. Forandring fryder sies det, og endelig skulle vi få sjekket ut nasjonalparken som ligger nærmest hjemstedet, Forollhogna! Forollhogna er på ingen måte urørt, det er et område preget av kulturlandskap. Det finnes spor som er datert 8000 år tilbake og en rekke yngre spor etter veidekultur av både norsk og samisk opprinnelse. På 1800-tallet skal det ha vært så mye som 10.000 tamrein eid av samer i området, men etter at den driften ble forbudt i 1901 har villreinstammen vokste seg stor og levedyktig. Ved telling i 2019 ble det registrert over 1200 dyr. Da vi vendte snuten mot nasjonalparken var det ingen tvil om at vi hadde et lite håp om å støte på eksemplarer av disse flotte dyrene. Skulle vi få se en slik majestetisk bukk tro? (hentet fra vingelen.com, foto: Stig Nordstad) På grunn av at vi er snille menn, med små barn, ble 2019-turen kort. Vi dro etter legging av barn torsdag og lovet å være tilbake til henting i barnehage mandag. Sånn har det blitt. På tidligere turer har vi stort sett oppholdt oss i skogsterreng, mens nå skulle vi for første gang teste høyfjellet på 1000 moh+. Noe som passet godt siden en ufyselig hetebølge rammet stakkars svette trøndere. Det store spørsmålet var – ville vi finne brensel til å fyre bål? Vi freste ivei mot Kvikne, og når vi kom til Yset «sentrum» svingte vi oppover bakkene og snirklet oss opp mot Falningssjøen – en oppdemt styggedom av et vann. Ved Falningssjøen er det for øvrig gjort mange steinalderfunn. Ved sjøens sørøstlige hjørne er det en bom med tilhørende parkeringsplass. Her skulle man tro det var greit å stå… eller? Falningssjøen - et sted med utallige oppdemte steinalderfunn Som vanlig var det blitt sent før sekkene ble kastet opp på skuldrene, men vi måtte ut i terrenget! Tåken kom naturligvis også, tjukk som graut. Jeg blir alltid like fascinert over hvor utrolig desorientert man blir i tykk tåke. Å bedømme avstander blir umulig, og uten kart og kompass er man sjanseløs. Vi hadde både kart og kompass, så det gikk fint. Vi fant leirplass og kunne fornøyd konstatere at det var behagelig kaldt her oppe i høyden, deilig! Tåken lettet noe til teltet skulle opp, greit for å se hvor vi faktisk var Høydedrag for maks vind - check, friskt drikkevann - check, brensel - check. Aaaahhh! Gutta på tur. Trivselsfaktoren sprenger skalaen I varmen var det lite insekter, men så flere slike. Med røde prikker på vingene, hva er det? Morgenen kommer, og det går overraskende greit å samle brensel til kaffebål. Litt tørr einer her og noen vierkvister der og vips er hodet innstilt på tur-modus! Fisk blir det ikke, men fint vær å gå i – om enn noe hett. Vi hadde på forhånd lest om at Forollhogna var preget av slake bakker og lettgått terreng. Vel, we beg to differ! Seige myrer, bjørkebush og masse daler er det vi fant. Varmen gjør nok både oss og fisken lat, men det er helt greit å slappe av ved et kaffebål iført minimalt med klær! Mye myr og flere dype daler, men flott terreng for all del Ypperlige forhold for nudistfiske Siesta, i skyggen av en sekk. Varmt! Neste morgen våkner vi uthvilt etter nok en kjølig natt. Jaggu er vi glade vi ikke ble igjen i den kvelende varmen i lavlandet sammen med barn og viv! Vi bruker dagen på utflukt til Storensjøen og bading. Selv her på tusen meters høyde og i dype vann er det bare å spasere rett uti og legge på svøm, selv for en frossenpinn som meg. Utrolig. Avkjøling var strengt nødvendig! Så langt har villreinen glimret med sitt fravær. Det nærmeste vi har kommet er en flokk kyr på utmarksbeite. Men muligens vil lykken snu? Vi er på rundtur, så vi vender snuten vestover, og beveger oss enda høyere i terrenget. Nordytjønna dere, hvilken perle! I det vi kommer over åskammen og ser utover dette flotte fjellvannet kjenner jeg at fjellskeptikeren i meg tier. Langstrakt vann, tydelig dypt på vestsiden med snøfonner og skrenter, mens flate gressletter dominerer østsiden. Vi setter oss ned på et høydedrag på østsiden der vinden tar passelig mye til at temperaturen blir behagelig. Alltid fint å ta seg tid til å bare SE når man kommer til nytt vann. Med ett blir vi vare noe på andre siden av vannet – kan det være et par rein der borte på snøfonnen? Kikkertene røskes ut av sekken. Jaggu er det rein – det er flere, det er MANGE – hurra! I skyggen av en skrent, på den svalende snøen, har en stor flokk pakket seg sammen så tett det lar seg gjøre. Det må være 150 – 200 stykker. Nå er vi virkelig i villreinens rike, snakk om flaks! Vi er lykkelige, mens reinen ser ut som den kurer i den stekende heten. Nordytjønna - en perle Jaggu gikk vi oss på en stor reinsflokk. Helt etter planen. Utpå kvelden har vi fått noen småfisker vi vil tilberede til kvelds. En desperat jakt etter noen små tørrpinner for å fyre ved gir resultater, men den virkelige gavepakken finner vi like ved leiren. I en tidligere brukt bålgrue finner vi sirlig tilordnet opptenningsved, små bjørkepinner og flere forseggjorte neverbiter. Vakkert! Vi prøver å alltid legge igjen litt småtteri ved bålplassen, til neste person som måtte snuble forbi. Da er det veldig fint å få noe igjen. Vi forsyner oss sparsomt, og lar mesteparten ligge, naturligvis. I naturen deler man – sånn er det bare. Med bål OG fisk (første vann vi tok fisk), utsikt til reinsdyr og et nydelig sommerkveldsvær er stemningen meget meget bra. Bål, solnedgang, fisk, kaffe.. hva mer trenger man? Påfølgende dag skjer noe helt merkelig. Vi er ikke særlig åndelige av oss, men noen ganger kan man jo få seg til å lure. Vi fisker ved et lite tjern, et godt stykke fra hverandre. Jeg står som vanlig i egne tanker mens jeg ikke tar fisk. Lite, eller rettere sagt ingenting, av interesse skjer. Jeg kaster sluken, veiver inn, kaster ut og veiver inn. Plutselig kvepper jeg til, der på motsatt side av tjernet tripper en ung veldreid kvinne. Hun tar av seg klærne og legger på svøm. Jaggu, det var da litt av en utsikt tenker jeg, mens jeg smiler lurt og tenker grisete tanker. Vanligvis blir jeg negativ når jeg ser folk på tur, men dette får være det berømte unntaket som bekrefter regelen. Hun avslutter badet og tripper videre. Min gode fiskekompis tar denne badende kvinnen som et tegn, og strener i vei mot der hun badet for å prøve lykken (fiskelykken altså), og kort tid etter er turens eneste store fisk et faktum. Vi snakket mye om denne damen utover dagen og hvordan hun hadde vist frem hvor fisken stod. Moro! Godt over halvkiloen. Sprekt. Grabukk i forgrunnen, reinsbukk i bakgrunnen Resten av turen forløper uten de store hendelsene. Vi bader mer enn vi fisker og avslutter turen tradisjon tro med et skikkelig matgilde siste kveld for å tømme sekkene. Vel nede i sivilisasjonen igjen får jeg høre at min kone har blitt oppringt av politiet. Hun ble noe stresset da hun hadde tapt anrop fra Politiet i Innlandet tidlig en søndag morgen. Det viste seg da at noen svært ivrige hyttefolk hadde meldt fra om en «suspekt parkert bil», som altså stod på p-plassen nærmest nasjonalparkgrensen, forstå det den som kan. Husk derfor: skal du til Kvikne på fisketur – legg igjen lapp i bilen om at du ikke er kriminell, og at du kommer tilbake! Joda, vi fant lettgått terreng også Sjenerende vind gjorde at vi ikke slo opp telt på landtungen Dette ble vår første høyfjellstur, men neppe vår siste. Det er fint på fjellet, når det er fint! Avslutter med et lite dikt av Jon Ø Hov, som var en flittig bruker av fjellene i Forollhognaområdet Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens viddene lekte så linne. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig.

Enig med siste taler. Ville ikke kjøpt reinskinn for kun den ene turen. Ihvertfall ikke hvis (?) du har to Exped Synmat. Med dundyne og sauefell så bør det være tilstrekkelig. Jeg var og skeptisk til punktering når jeg først tok i bruk Exped Downmat. En kompis av meg hadde kun brukt dette underlaget i få uker før det gikk hull på det. Jeg har nå hatt underlaget i snart 10 år, og har enda ikke opplevd punktering. Har du hund bør du være nøye med hundeklør (det som skjedde med min kompis). Bikkja mi får kun ligge på underlaget hvis det er dekt til. Bruker å legge jervenduken oppå så hun også kan dele Downmat-opplevelsen! 😂 Regner med dette også gjelder Synmat? Selv om jeg har lite erfaring med dette underlaget. For meg så er er det stor forskjell på vinterturer. Jeg kan dra på snøhuletur med kun Ajungilak Bamse, jeg kan dra på telttur med Downmat og Bamse (lengre turer), og jeg kan dra på telttur med reinskinn og Downmat (kortere turer). Alt til sin bruk. I 2019 har jeg dessuten begynt å bruke hengekøye. Den beste kombinasjonen jeg har brukt i denne er reinskinn og bamse. Hvor langt jeg skal gå og om jeg skal bære sekk eller dra pulk avgjør mitt valg av underlag (og forsåvidt utstyr ellers).

Status mine 2019-utfordringer (oppdateres etter hvert, nå også med DIY "Progress Bars" ) |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||| Kilimanjaro: Besteget Uhuru Peak 23 januar |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||| 7-fjellsturen Bergen: Gjennomført 26 mai (i rusletempo...) |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||| Uteovernattinger: 12 av 12 gjennomført |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||| 2K-topp Jotunheimen: 1 av 1 gjennomført |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||| Kommunetopper: 6 av 6 gjennomført |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||| RIL Fjelltrimmen: 10 av 10 gjennomført

"Skal du på ekspedisjon eller?" Det tok et par sekunder før jeg skjønte at det var meg han snakket til. Jeg hadde akkurat peset meg inn på toget med en fullpakket storsekk og en minst like stor dufflebag. Det var nok den drøye oppakning karen på toget hadde lagt merke til, og som seg hør og bør slått fast at med en så stor sekk skulle jeg på langtur. "Neida, skal bare på en helgetur" svarte jeg med et forsiktig smil. Planen var å ta toget helt til Steinkjer, der jeg hadde en avtale med Jarle om en skikkelig fisketur på fjellet. Men for å ta det hele fra begynnelsen. Jarle som jeg har vært på flere turer med siste åra har nå av alle ting flyttet til Steinkjer, der han har blitt student. Titt og ofte har han sendt meldinger om spennende turmuligheter og storfisk, dermed måtte det bli en tur nordover til "det forjettede land". Dette viste seg å koste en del i form av reisetid, for å si det mildt. Bare togturen til Steinkjer tok nærmere åtte timer, og da jeg endelig var fremme ventet et par timer til med kjøring nordover før vi kunne parkere bilen og spenne på oss skia. Da hadde klokka blitt ca 06.00 på morgenen, søvn er oppskrytt. Det var i hvert fall det Jarle prøvde å overbevise meg til å tro da jeg spente på meg skia i halvveis i koma. Klar for tur til det forjettede land. Kulda hadde virkelig meldt seg denne natten og hadde lagt seg som et lokk over terrenget. Vi hadde nesten ingen sikt, grunnet en kuldedis/tåke som var så tett at vi ikke så annet en hvitt og atter hvitt rundt oss. Det var meldt nærmere 25 minusgrader og det kjentes som at det stemte bra, alt frøs til is. Det la seg et tynt islag på skalljakka, sekken, speilrefleksen og barten, for de som har sånt. Vi befant oss nå midt på det islagte vatnet som var turens mål. Bare tanken på at under isen her svømte det rundt både røye og ørret i kilosklassen, gjorde at pulsen steg noen hakk mens den velkjente fiskefeberskjelven satte inn. Dermed ble det boret et par hull i isen sporenstreks, å finne leirplass fikk vente noen timer til. Dagslyset var på vei og vi ønsket å utnytte lyset til å få fisket mest mulig. Dette var i følge oss selv en fryktelig god plan i teorien, men i praksis førte det ikke til den store fangsten. Men men, uansett var det en flott å sitte her på isen i bitende kulde og bare nyte stillheten som en sjelden gang ble avbrutt av rypekakling fra land og Jarle som med med jevne mellomrom ropte ut "Der var han så vidt bortpå å lukta på agnet!". Til tross for at det bryter med de fleste fysiske lover er det er faktisk mulig å kjenne når fisken lukter på agnet, bare så du vet det. Dårlig med sikt denne natten. Det la seg et tynt islagt på det meste av utstyr, Så var endelig fiskingen i gang. Is i barten. Etter en del fisking fikk jeg skikkelig frosten i meg og måtte komme meg i bevegelse. Det hadde lettet opp en del og sikten var betraktelig bedre. Jarle pekte mot land der vi skulle etablere leir. Her kunne han fortelle at han hadde sett jervespor på en av sine turer hit sist vinter. Nå så vi ikke andre spor enn fra fjellrypa som tydeligvis likte seg godt her oppe. Etter en drøy time var teltet oppe og jeg hadde gravd ei solid kuldegrop i forteltet. Nå var det bare å fyre opp multifuelbrenneren og få i seg noe varmt. Etter hvert kom også Jarle tuslende, han hadde blitt igjen for å fiske mer da jeg satt kursen mot land. Den mannen blir aldri lei. Nå fikk også han slått opp teltet, og akkurat i det det ble mørkt kunne vi fyre opp et lite bål og diske opp med svenske kjøttboller av type Fjordland. Kanskje ikke en kulinarisk opplevelse i det siviliserte liv, men der og da kunne det nesten ikke bli bedre. Etter et såpass solid måltid tok det ikke lang tid før begge gikk rett i koma. Kanskje ikke søvn er så oppskrytt likevel? Teltet er oppe. Ei kuldegrop gir god plass til å fyre primus i forteltet. Teltet til Jarle. En liten kveldstur på isen for å sjekke pilkestikkene. En kopp med noe varmt å drikke før jeg skulle krype i posen. Planen var at vi skulle opp seks på morgenen, for det skulle visst være den beste bittperioden i løpet av døgnet her oppe. Sånn ble det ikke. Da jeg stakk trynet ut av dunposen, var klokka allerede 0900. Jeg kunne høre at Jarle fortsatt lå å purka i sitt telt, den snorkinga kan flytte fjell. Jeg gadd ikke å stresse, og lå en drøy time og sprengfyrte primusen mens jeg supet kaffi og kunne nyte at teltet fikk en behagelig lunk. Ganske utrolig hvor kjapt MSR-brenneren får varmet opp teltet. Da klokken var nærmere 11.00 stakk snorkekongen trynet ut av teltåpningen. Ca to min etter var han ute av teltet og fullt påkledd. "Drit i frokost, no skal det fiskes" var det siste ha sa før han stormet ut på isen klar for å lure storrøya. I dag var fiskelykken betraktelig bedre, og i løpet av dagen fikk undertegnede dra to halvkilosfisker opp på land. Kanskje ikke så store som vi hadde håpet på, men fisk er da for fanken fisk, og da er det ikke lov å klage. Typisk nok da røya hadde begynt å bite måtte vi pakke sammen og ta turen tilbake til bilen. Vi hadde et strengt tidsskjema som måtte følges hvis jeg skulle rekke toget tilbake sørover. Til tross for kort tid, fikk jeg mer enn nok bekreftet at Jarle ikke hadde overdrevet når han snakket om turmulighetene her oppe. Mektige fjell, bitende kulde og (angivelig) smellfeit røye. Det blir ikke så mye bedre enn det. Jeg kommer nok tilbake Jarle! En rolig start på dagen med kaffi og fyring i teltet. God plass i tremannsteltet. Det er lov med luksus på tur. Klar for ny fiskeøkt. Fast fisk. En god del bedre sikt denne dagen. Det ble en lang reise i løpet av kort tid for å få til denne turen, men alt i alt var det absolutt verdt det. For noen områder de har der oppe i Trøndelagen, det frister til gjentagelse. Når det gjelder turåret 2018 har jeg oppnådd målet med minst ei utenatt hver eneste måned gjennom hele året. Skal jeg være litt streng med meg selv, så er vel natten i hytte på Septemberturen kanskje ikke helt innafor. Men som dere vet er jeg er en mann uten prinsipper, og det gikk derfor veldig fint å godkjenne det som en utenatt, under litt tvil da. Å sette seg et sånt mål har vært såpass vellykket at jeg vurderer sterkt å gjøre akkurat samme opplegget det kommende året også. Minst en utenatt hver eneste måned i 2019, og da er det ikke godkjent med hytte. Eller kanskje om været er skikkelig, skikkelig dårlig. Jeg er jo tross alt ingen regelrytter, godt nyttår! Se hele artikkelen

Ligger noe veiledning i "papirform" på nett: https://static.garmincdn.com/pumac/GPSMAP62_NObrukerveiledning.pdf https://support.garmin.com/support/manuals/manuals.htm?partNo=010-00868-01&language=en&country=US

One of our sister shows on the Hiking Radio Network, Returning to Katahdin, featured Bruce Matson’s successful attempt to fulfill his 44-year dream of thru-hiking the Appalachian Trail. Greg Behrens accompanied Bruce for much of the last two states in this journey. Each man had a significant impact on the success of the other man’s hike. Greg felt called to the trail and discovered much, not only about himself but also the trail. He formed new friendships, strengthened an already strong faith, and was able to get to the end through a combination of both. You can see more of Greg’s AT adventure on his YouTube channel, GBolt on a Trail, at https://www.youtube.com/channel/UCik_4AcN_NPHW7vu3vhRBGA/videos?view_as=subscriber. You can also read his Trail Journal at http://www.trailjournals.com/journal/entry/577754 Carlton Johnson is the last of our Class of 2019 adventurers. His journey has already started, in that he attempted a thru-hike in 2016 which came to an unhappy end. Read about that as he prepares for the second attempt next year. http://www.trailjournals.com/vagabundo As you’ll hear in the main interview, Greg is a spiritual man, so let’s leave him in silent prayer in front of Katahdin’s iconic sign. View the full article

Det rimer med det svaret jeg fikk fra Helsport i 2017 etter min uheldige erfaring med Trolltind høsten 2017. Litt bingo altså, dvs litt tilfeldig hvem som ender opp med superglatt bunnduk i sitt SL telt. De behandler den super lette bunnduken med silikon på begge sider, i motsetning til sterkere duker der de bare silikonbehandler undersiden. De gjør det for å oppnå beste kombinasjon av rivestyrke, lav vekt og vanntetthet. Men silikonblandingen og -behandlingen er slik at det vil kunne variere noe hvor glatt duken blir. I noen tilfeller kan den bli irriterende glatt, i den grad at noen ser seg nødt til å påføre litt silikonlim til undersiden av liggeunderlaget sitt for å unngå at det sklir (så lett). Ble ellers fortalt at de dengang (i 2017) jobbet med flere stoffprodusenter for å komme frem til et stoff med høy vanntetthet, høy styrke og relativt lav vekt. Leste mellom linjene da at "mindre glatt" også ville være et mål. Tipper at de da så etter noe som tilfredsstiller kravene uten at duken må silikonbehandles på begge sider. Resultat av denne "søken" antok han som svarte ikke ville bli klart før til "neste produksjonsrunde", som han regnet med ikke ville komme i salg før i 2019. Men jøss, det er jo i år! Noen som har hørt noe om nye materialer i SL serien, spesielt til bunnduken? (Ikke at jeg er på telt-jakt nå, har så jeg klarer meg, men nysgjerrig er jo for det).

Riving av leir gikk raskt og greit. Var en fin kolle og ligge på. Trist og grått, litt snø innimellom, og litt sur vind. Dammen på Storflåtan. Nesten alltid åpent her. Nedover mot Vesleflåtan. Første rast, ble på dammen med litt varm saft. Syns det funket bra med en kort rast etter noen km. Pulken som rasteplass. Storflåtan Gård, vi valgte veien, den var mer i ly. Ca 1 km lenger å gå. Bare grått i dag. Dette krysset er viktig om du skal sykle, opp spålsveien er enkleste å sykle. Men er ikke brøytet/ eller skiløype der nå. Mer dyrespor, spist av barken Avføring fra samme dyr, ca 1.5-2 cm i diameter. Vi er nærmere målet på Damtjern. Edit: i dag møtte vi ingen. Da var vi ved denne turens start og slutt, det har vært alle typer vær, og en nok en tur som vil bli husket. Måtte spa fram bilen også. Takk til alle som har fulgt med oss på turen. Håper dere har hatt glede av og være med på sidelinja. Det har vært 1581 visninger på denne tråden og det er mer enn «Hvor har du vært på tur i dag - 2019», det tyder på at det er flere som følger slike «live» rapporter. Nå står en bedre dusj veldig høyt på lista😀