Søk i nettsamfunnet

Er det bare Arc'Teryx Theta som hadde SVX-modellen? I så fall er det den jeg har brukt til den bruken du skisserer de siste årene. Jeg bruker den også på uværsdager på jakta og ettersom jeg går en del støkkjakt på lirype så er jeg gjerne bulldoser i busker og kratt. Jakka er like hel. Har den siden 2015. Like hel. Det skal sies at jeg bruker den bare når jeg MÅ. F.eks jakter jeg gjerne i bare genser når det duksregner, men tar den frem når regn og vind i kombinasjon blir for mye. Samme på vinteren. Går helst uten, men tar den på når man må. Bruker den f.eks aldri på tur i godvær osv. Ønsker å bevare den typen plagg så lenge som mulig. Modellen var vel den lengste de hadde og er noe av det som vil være mest sammenlignbart med alternativene dine. MEN: Det er skall = du blir klam i høy aktivitet selv med all lufting åpen. Det blir jeg med alle skallplagg og ikke noe mer i denne enn noe annet. Når det er sagt så har den fungert som værrustning for meg og en trygghet om at om man sakker ned tempo og ikke jobber for hardt så holder den meg tørr om jeg må. Holdt meg tørr i drittvær på snaufjellet på jakt hele helgen som var: Holdt meg visst tørr på jakta i fjor også: Hadde uten å nøle handlet maken i morgen. OBS: Har ikke fulgt med på jakke markedet siden jeg handlet min og har vel hørt rykter om at modellen har gått ut, men dette var den lengste utgaven (og kraftigste) på tidspunktet jeg handlet fra denne produsenten? 2019-10-06 13.21.32.mp4

Litt mosjon som forberedelse til neste ekspedisjon. Lang dag med å kjøre Horten-Rjukan, 9 timer på fjellet med småklyving, bading og rømmegrøtspising på Selstali før vi gikk ned til Rjukan. Så til Asker for å ekspedere Teskjekjerringa på toget hjem før jeg suste ut til Hvaler og mere padling. Ingen andre å se på strekningen Rjukan-Gaustatoppen opp nordvesteggen, noe kø bortetter eggen videre til tårnet. Stimen fra tårnet og ned til stidelet mot Gausdalen ble forsert i stort tempo, sikkert 200 mennesker bare på denne lille stubben. På den bratte stien ned til Gausdalen så vi ferske sykkelspor. Denne ruten på sykkel ble katogorisert med minus 10 poeng på en skala fra 0 til 10 i følge syklistene. Til sammen møtte vi ca 5 mennesker på ruten ned til Gausdalen og videre til Selstali, videre ned til Rjukan møtte vi som forventet ingen. God mosjon! Bading i et vann i Gausdalen, rømmegrøt på Selstali, og nyinnkjøpt setersmør fra Selstali i ryggsekken videre ned til bilen, der det var 50 varmegrader inni. Fin pause på toppen, selv om toppdrammen var glemt igjen

With an empty nest, sufficient money, and plenty of time on their hands, Curt and Tammy Fackler decided to drastically downsize. They sold their home and gave away most of their belongings before hitting the road in their truck with their new home attached. Their adventures were always leading them to the Appalachian Trail and, six months after their travels started, they set off from Georgia. Tammy wasn’t an experienced hiker but she wanted to support Curtis in his dream, so went along for the ride. Listen to how their journey unfolded. Lotta Anvret, from Sweden, is another member of the Mighty Blue Class of 2019, and she is back to reveal how her hike ended up. Finally, Paul Stutzman’s Hiking Through covers the early miles and the first main stop, at Mountain Crossings. The post Episode #186 – Tammy and Curt Fackler (Lolli and Pop) appeared first on Mighty Blue on The Appalachian Trail. View the full article

Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf

I juni 2018 kjøpte eg eit par Scarpa Zen Pro frå ein nettbutikk. I august 2019 oppdaga eg at sømmen hadde gått opp på dei. Eg kunne stikke heile lillefingerleddet inn på oversida av vrista Eg sendte ein epost om problemet til nettbutikken som deretter skulle ta det vidare med leverandøren. Svaret frå leverandøren var at det var normal slitasje og at eg får levere skoa til ein skomakar for eiga rekning. Da det er sko til 1500 kroner forventa eg litt meir, spesielt da eg har vært lite på tur siste året og dermed ikkje vært nokon flittig brukar av skoa. Forøvrig seiar forbrukarkjøpslova minimum to år på den slags varer. Spørsmålet mitt er, er det urimeleg å forvente meir av Scarpa sine sko (og utstyrsleverandører generelt)? Legg ved nokre foto av skoa så eventuelt interesserte kan danne si eiga oppfatning. Edit: Foto vart ikkje med på fyrste forsøk.

Mike Colburn started his years-long section thru-hike of the Appalachian Trail during the last century. While he never intended to complete the trail in sections, it wasn’t until the earlier years of this century that he realized that it was in his sights. With so little now to do, Steve and Mike discussed his long, long journey to this moment. Along the way, Steve and Mike have run into one another on the trail, sometimes fortuitously, sometimes by design. The two of them have shared a friendship that was born on the AT and continues to thread through the AT. Our Mighty Blue Class of 2019 debrief continues with Nate Stockton, or Turd Ferguson, as he recounts what happened on his epic hike this year. Finally, Paul Stutzman provides us with some context for his feelings on that first night on the top of Springer Mountain, in Georgia. The post Episode #185 – Mike Colburn (Bassman) appeared first on Mighty Blue on The Appalachian Trail. View the full article

Jimmy Carter created the Arctic National Wildlife Refuge in 1980, and it’s been a contentious subject virtually ever since. A bonanza of biodiversity, it also potentially sits atop one of America’s last untapped oil reserves. In this episode, Andrew talks to Adam Federman, a journalist covering the recent push by the Trump administration to lease oil and gas rights in the refuge. Adam is a reporting fellow with Type Investigations, where he’s spent the last few years covering energy, public land, and the Trump administration’s environmental policies. His recent piece “How Science got Trampled in the Rush to Drill in the Arctic” caught our eye when it ran in Politico in July of 2019. We immediately reached out to Adam for a chat about this developing issue as well as a larger conversation about public land policy in the United States. You can read the final Environmental Impact Statement here, and make sure and check out the show notes (below) for more resources. Click here for show notes This podcast is brought to you ad-free by the subscribing members of backpackinglight.com. Please leave us a review and rating, it helps other people find our show View the full article

På bunnen av behovspyramiden for 2019 er «WIFI». Deretter kommer mindre viktige ting som «MAT» «VARME» «DRIKKE» etc... Har jeg hørt fra de som har tenåringer...

Noe utskifting i teltboden i år, tror ikke det blir flere endringer i 2019. Helsport Spitsbergen 4 camp Hilleberg Nammatj 3 GT Hilleberg Nammatj 2 Hilleberg Staika Hilleberg Soulo Salewa Sierra Leone III Pro Mountain Hardwear EV2 @tubbs, det ser ut som om formelen n+1 stopper ved 7 for min del (n-x+y =7 ser ut til å være stabil) Skulle gjerne hatt et telt med løsningene forteltet til Hilleberg Nallo 4 GT og det kvadratiske innerteltet til Helsport Fjellheimen 4 Camp for familieturer med sekk, men dette finnes ikke enda. (Helsport Lofoten har lignende løsninger på forteltet men skrår enda mer i innerteltet en Nallo.)

Liten turrapport fra Bayern & Tyrol: https://berntsturer.wordpress.com/2019/09/15/sommer-i-tyrol-og-i-bayern/

Et flott sted, en flott tur og et fantastisk vær. I slutten av august gikk jeg en rundtur i Madlandsheia, og trodde det muligens ville være den siste sommerturen i 2019. Det ville sannsynligvis også være den siste rundturen i Madlandsheia for året. Begge deler ble helt feil. Bestyrerinnen hadde snakket med sin bror. Sigbjørn foreslo søndagstur i Madlandsheia – ned Tverromdalen. Dette er en tur jeg har gått noen ganger, men med år i mellom hver gang i det siste. Ved å sjekke arkivet fant jeg ut at det faktisk var 5 år siden sist. Vi ble fire på denne turen. Sigbjørn, Anne Lise, Bestyrerinnen og meg. Det passer bra å være flere på denne turen. I det minste to. Da er det mulig å bruke to biler. Vi parkerte en bil nede ved Slettabø, og så kunne vi alle kjøre opp til parkeringsplassen ved Fossebekken. Det ville spare oss for en bakke med 125 høydemeter helt på slutten av god dagsmarsj. Lørdagsturen tilbake fra Blåfjellenden, gikk i sommervarme. På hjemveien viste termometeret i bilen godt over 20 grader, og varselet for søndagen var mer av det samme været. Sol, sommer og lite vind. Da vi startet var det fortsatt litt kjølig, men både Bestyrerinnen og jeg stillet med korte bukser og bare en ullbluse. Det viste seg å være rett klesvalg en varm og lang tur. Det er en drøy tur rundt. Først opp – og ned til Fisketjønna, opp Høylandsskaret, og rundt til store Vådlandsvannet, før skaret ned mot Tverromdalen kommer fram. Og da er vi bare halvveis... Fra parkeringsplassen og forbi Fisketjønnene og opp Høylandsskaret har vi gått noen ganger. Det er langt opp til toppen fra indre Fisketjøn og opp Høylandsskaret.. Det er bare å bruke tid. Fra stidelet der stien mot Veen og Tverromdalen tar av, og til toppen av Tverromdalen er det antakelig ikke mer enn 2 kilometer. De kilometerne går i åpent og oversiktlig terreng, men det er ikke lett å gå deler av dette stykket. Det tar tid. Delvis fordi merkingen ikke er helt god. Plutselig var neste merke 150 meter oppe i lia. Her har jeg gått feil før og vi burde ha holdt høyden, og jeg husker at nøyaktig det samme skjedde forrige gang. Erfaring er å gjenkjenne en feil når du treffer den nok en gang. I det flotte været var det å ta en stopp oppe i høyden, helt greit. Selv om det var varmt, og jeg var svett så det holdt, ble jeg ikke kald av å sitte ned. Vi tok pausen med utsikt over Vådlandsvannet og kunne se hvor vi skulle videre mot Tverromdalen. En flott plass å ta pause i sol og med sommertemperatur. Tverromdalen er en perle. En stølsdal med rester av bygninger og støler. Det må ha vært drift her i mange år. Åpent og fint terreng, men gjengrodd i forhold til hvordan det var for 20-30 år siden. Selv med sommervarme og sol i flere døgn, var myrene søkk bløte. Jeg gikk med lave sko og ble våt på beina et par ganger. Det ble nærmest litt vassing i myra etterhvert. Nederst i Tverromdalen traff vi på Gloppeånå, med mye vann og myr, før vi – endelig - kom ned til Gloppevannet og den opparbeidete stien langs vannet. Nå var heldigvis steinene tørre i det fine været. Vi kom derfor ganske greit fram til Storemyr og videre til Slettabø og bilene. Sigbjørn målte turen til 14 kilometer og vi brukte 6 timer totalt. En lang men grei søndagstur i et fantastisk sommervær – i slutten av september. Les hele artikkelen

Da ble det jammen Steindalsnosi likevel Utfordring er utfordring, og selv om jeg hadde fått råd om at dette kunne bli slitsomt og vondt pga ugunstige føreforhold, så tenkte jeg at jeg alltids kunne snu om det ble for galt. Men jeg hadde nok aldri lagt i vei uten 2019-utfordringen min ... Egentlig en ganske beskjeden tur i lengde: Startet lørdag morgen med å sette vinterdekk på bilen, og i halvett-tiden ble kursen satt fra Bergen mot Galgeberg på Sognefjellet. Var fremme ved en ubenyttet parekringsplass i 17-tiden. Tok litt tid å få på utstyr, og så måtte jeg koble sammen to ryggsekker for å få med det jeg ville ha med - og min største, en 65 -liter, er for tiden ikke tilgjengelig. Jeg kunne ha gått ned et par hakk på komforten og brukt en bivysekk, men bestemte meg for at telt var bedre. Har en hofte som er på bedringens vei, og en skulder som akkurat har begynt å krangle, og da gjelder det å ha frihet til å finne gode sovestillinger i nattens løp Jeg gikk en times tid fra parkeringen, og var da kommet opp på så vidt over 1600 moh. Det var flott kveldssol, den gjorde sitt til at snøen var temmelig råtten på turen opp, og jeg var sliten. Men utsikten mot Steindalsnosi var lovende - det burde gå an å komme seg opp der, vel? Nøt kveldssolen og spiste jeg litt og satte opp teltet ved en varde. Etter solnedgang trakk jeg inn i teltet og leste litt mens jeg hørte på radio, før jeg sovnet. Var litt kjøligere enn jeg hadde tenkt på natten, så da ble det opptil flere nattlige ærend, og jeg la dunjakken over soveposen - det hjalp Søndag morgen var jeg oppe litt før 8, og etter å ha tatt ned telt og pakket den ene sekken full av leirutstyr, satte jeg den igjen - den andre, som var mye lettere, tok jeg på ryggen da jeg startet på turen mot toppen i 9-tida. Tråkket skikkelig gjennom ned i en bergsprekk en plass, men det gikk bra - og jo høyere jeg kom jo bedre bar snøen. Ganske bratt steinur før man rudner kanten mot toppen. Halvannen time etter at jeg startet, var jeg på toppen - svett og fornøyd Solen varmet, nesten ikke vindpust, og fantastisk klar utsikt! Der og da tenkte jeg med meg selv at det ikke var så dumt å utfordre seg selv litt Slappet av og koste meg en halvtime toppen, men jeg ville ikke sitte for lenge - når solen fikk bearbeidet snøen ble den fort råtten. Så jeg kom meg ned til leiren igjen, spiste litt og dro videre mot bilen med to sekker. Det gikk greit uten uhell - og jeg var tilbake i Bergen i halvsyvtiden. Og dermed ble det to nye fulle "progress bars" i andreposten i denne tråden - jeg manglet en uteovernatting og jeg mangøet en 2k i Jotunheimen Nå mangler jeg bare to kommunetopper og en Fjelltrimtur - og da føler jeg meg ganske overbevist om at jeg kommer i mål her

En del basking og et blåmerke, men heeelt umulig var det ikke å komme seg til topps i formiddag (Blir noen flere bilder og ord i 2019-utfordringstråden min.)

Fant i natt ett svært godt argument for å kjøpe FIBERPOSE til barn, som har sluttet med bleie for ganske lenge siden, uhell skjer. Å tørke en gjennomvåt fiberpose, over primusen, uten å vekke ett annet barn som sover (111 bråkebrenner), kl 01:30, gikk faktisk ganske kjapt og greit. Hadde vert mye værre med en dunpose... Var kanskje 2-4 grader om natten, og ungene holdt varmen i mountian goat uten nakkekrave, iført ull.

Gjengen samlet i Basecamp etter vellykket bestigning. Fra venstre Aud, Stian, Johnny, Gangaamaa, Petter B, Lars og Petter K Etter et forsøk på Mongolias høyeste fjell Khuiten Uul i 2011 hadde jeg bestemt meg for å forsøke igjen. Første forsøk kulminerte i 2 døgn i snøstorm i ABC, før vi så vidt kom oss ned. Denne gangen skulle det gå bedre. Vi var 6 nordmenn på tur, fra Bergen, Hakallestranda, Brumunddal, Rena, Lillestrøm og Horten. Det er en lang reise for å komme til fjellet, med omfattende logistikk. Jeg hadde i god tid engasjert vår fjellfører Gangaamaa Badamgarav, som er den som kan fjellet best. I tillegg til nesten 50 bestigninger av Khuiten Uul har dama besteget bl.a. 7 summits og K2 siden forrige tur. Dag 1: Avreise fra OSL til Moskva med Aeroflot, og videre på kvelden til Ulan Bator med MIAT, 6 timer østover. Dag 2: Ankomst Ulan Bator, 3 personer hadde forsinket bagasje og måtte på shopping i storbyjungelen. Propellfly til Ulgii, 3-4 timer vestover igjen. Flyplassen var oppgradert med fast dekke på rullebanen siden sist. Overnatting i geercamp i Ulgii. For å reise inn i Mongolia kreves visum. Nytt av året er at visa on arrival er tilgjengelig, men bare for mongolske reiseoperatører. Vi hadde dette i orden og slapp dermed å bruke tid på å besøke den mongolske konsulen i Oslo på forhånd. Dag 3: Lang kjøretur fra Ulgii via landsbyen Tsengel, og videre inn til White river, inngangen til nasjonalparken(2600 moh). Like etter Tsengel fikk vi et flatt dekk, men dette ble raskt og probremfritt byttet. Disse gamle russiske bilene er det mange av i Mongolia, og de er enkle å reparere. Over 200 km kjøring i hjulspor. Besøk på gradkryss 49 grader nord, 89 grader øst, et gradkryss som tidligere ikke er dokumentert. Gradkrysset lå ca 1 minutts gange fra hjulsporet vi likevel kjørte i. teltovernatting ved inngangen til nasjonalparken. Gradkryss-rapport her: http://confluence.org/confluence.php?visitid=21962 Punktering etter kort tid Gradkryss-foto Gangaamaa på gradkrysset Picnic på vei innover langs White river, elven som kommer fra isbreene lenger opp Dag 4: Lang og lett vandring inn til basecamp(3100 m). Kameler tok bagasjen. Overnatting i telt, med tilgang til en felles geer for bespisning og slikt. Dag 5: Vandring opp til ABC(3800 moh). Hestetransport 4 km langs breen og et stykke opp breen for tyngre utstyr. 2 bærere tok telt og mat videre opp til ABC. Gangaamaa på breen Hester på breen Lunch på breen Oppe ved ABC Dag 6: Skumle vindkast om natten. Forholdsvis klart ved avgang, men en skydott på toppen av Khuiten Uul. Dessverre lå denne dotten der helt til vi hadde kommet ned i ABC igjen, så her var vi uheldige. Ellers på turen var toppen klar hver eneste dag. Flat vandring over bre med sprekker fra ABC til foten av fjellet, varierende bratthet oppover, max 40-45 grader på snø. Noen steiner stakk opp her og der. Det siste og litt flatere stykket mot toppen var slakere og med null utsikt dessverre. Toppdram, kransekake etc på toppen og noe diskusjon om dette var høyeste punkt på fjellet. Vi måtte bare stole på vår fjellfører som var på toppen for 49. gang. Nedturen gikk raskt og greit og etter en kvikk lunch valgte 3 av kara å gå ned til BC med hjelpeguiden. Lang slapp etterniddag med en svipptur opp på den steinete ryggen i bakkant av ABC. Vi har begynt klatringen opp snøeggen Virvar på toppen мисс халбага og Gangaamaa på toppen Snart nede igjen Noen timer senere så toppen slik ut Fra steinryggen bakom ABC Teltutsikt ABC Dag 7: En strålende dag der vi gikk opp til Nairamdal, treriksrøysa mellom Russland, Kina og Mongolia. Deretter videre til en noe høyere hump som har et navn som betyr Russisk telt. Retur til ABC, før vi pakket sammen og gikk nedover igjen mot basecamp. Såpass sent for dagen var det duket for å tråkke i bresprekker. Selv tråkket jeg gjennom 3 ganger og vår lette fjellfører klarte også å pådra seg et gjennomtråkk. Vi somla oss ned det siste stykket til BC. Khuiten sett fra Nairamdal På Nairamdal Belukha, Sibirs høyeste fjell i det fjerne, 4505 moh Profilen på Khuiten мисс халбага promoterer Felleskjøpet Kondorer Småpikene med Russland i bakgrunnen Gangaamaa i bresprekken Det rant godt på breen utover dagen. Styrtet helikopter på breen Dag 8: Det ble en dagstur opp på Malchin, og en ekstrarunde langs den russiske grensen før vi sklei ned til Basecamp igjen. På kvelden ble turens quiz-karusell avsluttet. Gamlingene sto over den foreslåtte avslutningen på quiz-karusellen med 200-meter sprint. Fare for strekk ble det sagt av fagfolk. Et murmeldyr kikker opp мисс халбага når toppen av Malchin En Løitens på toppen av Malchin Flatt langs russergrensen Russisk grensestolpe nr 1 Mongolsk grensestolpe nr 1 Mongolsk bronsemonument nær grensen Turens blinkskudd. Uante foto-effekter I dyp konsentrasjon om dagens quiz Dag 9: Utmarsj via en annen rute fra basecamp. Lang og fin tur. Vi kjørte deretter et stykke ned til en elv, med en flott leirplass med Yak og Nak beitende omkring. Mongolias svar på Flåklypa, må vi vel kalle terrenget her. Farvel BC Kameler klare for opplasting Tre runder rundt denne steinrøysa betydde lykke Farvel til fjellet Siste glimt av Khuiten Uul Stort sletteland ut av nasjonalparken Flåklypa-terreng ved campen Fin camp Yak beitet rundt oss Dag 10: Vi fortsatte kjøreturen og endte opp i Ulgii. Flott avskjedsmiddag i geercampen, med musikalsk underholdning som gikk rett i ryggmargen. Fin frokost ved elven Kjøkkengutten la sjåføren i bakken i mongolsk bryting Flott musikk-innslag på avslutningsmiddagen Etter noen øl ble det en hikking tour Dag 11: Vi hadde mye av dagen Ulgii, med tid til museumsbesøk, postkortskriving, hårklipp, øldrikking osv. Fly til Ulan Bator på kvelden. Dag 12: En reiste hjem til Norge, tre reiste videre til Japan for å bestige Fuji, mens undertegnede og мисс халбага dro en tur for å besøke Gobi-ørkenen og oppleve litt luksusliv og vandre i varmere strøk sammen med noen østerrikere. Klokka 6 om morran kom denne karen og pirket meg på skulderen, Hey Lars. Til feldig sammentreff, og han kjente meg igjen etter 8 år. Gobi-do Luxus geercamp i Gobi Øde lende Kveld i Gobi Kveld i Gobi Dag 13: Tur i sanddyner i Gobi, noen red på kamel мисс халбага poserer i selskapssko kjøpt på Island. Hvem skulle tro at disse skulle brukes i Gobi-ørkenen ? Kondorer på en 200 meter høy sanddyne. 200 høydemeter opp i løs sand var temmelig slitsomt, men gørmorsomt ned igjen. Soloppgang i Gobi Kamel i Gobi Morgenstemning med hester Fargekontraster ved vann Dag 14: Tur i en dyp fjellkløft i Gobi-ørkenen, Sjåfører og biler i Gobi Nyttig informasjonsskilt for nybegynnere Det krydde av jordrotter Gjennom dype kløfter Forfholdsvis grønt ørkenstrøk Dag 15: Lang kjøretur(9 timer) på god vei tilbake til flyplasshotellet. Deretter skulle vårt lokale reiseselskap invitere oss på middag i Ulan Bator sentrum. Vi brukte 2,5 time i bil på noen få km og endte opp i en håpløs trafikk-kork før vi ga opp i mørke og regnvær og smog. Å komme tilbake til flyplasshotellet tok ytterligere en time. Heldigvis var vi positivt innstilt, og middagen ble en improvisert buffet på et hotellrom med fettflak, øl, vin, ost og kjeks. En noe annerledes avskjedsmiddag. Det finnes asfalterte veier i Mongolia Etter 640 kilometer med dette var det ikke så spennende å sitte totalt fast i bilkø i 3,5 timer i Ulan Bator Dag 16: Fly hjem Ulan Bator – Moskva – Gardermoen. Alt i rute og bagasjen kom frem som den skulle.

When you finish the Appalachian Trail, your mind is in a bit of a whirl. You can’t fully articulate your thoughts and, really, those thoughts mature over time. I wanted to capture the thoughts of a hiker within 24 hours of his or her finish, so when I saw Olivia Miller Bakke’s summit photo on Facebook, I reached out to her. This is that conversation. I also caught up with Lea Ann Hogan, another of our mighty Blue Class of 2019 and her reasons for stopping her hike after 500 miles. As you’ll hear, she wasn’t desperately happy about it! Chapter Three of Paul Stutzman’s Hiking Through brings Paul to the trail at Amicolola State Park. During those initial steps, he entertains a few doubts! The post Episode #184 – Olivia Miller Bakke (Mama Lion) appeared first on Mighty Blue on The Appalachian Trail. View the full article

Har et sett med utfordringer til meg selv for 2019, og der inngår en tur på toppen av et eller annet fjell over 2000 moh i Jotunheimen. Trodde egentlig det løpet var kjørt nå, men værvarselet for helga ser jo veldig lovende ut (Yr) Steindalsnosi (2025 moh) er visstnok av de aller enkleste 2k-toppene i Jotunheimen, og jeg tenker på å kjøre opp på lørdag, finne en parkering mellom Hervavatnet og Galgeberghytta, overnatte i teltet ved oppgangen derfra, og ha dagslyset tilgjengelig hele søndagen. MEN: Jeg har ikke ski. Jeg har ikke truger. Jeg har ikke stegjern. Jeg har ikke isøks. Av det kan man vel også se at jeg heller ikke har overvettes erfaring med høyfjell under vinterlige forhold Og det ser jo ut som det er vinterlige forhold der nå... Jeg tusler jo rundt i byfjellene rundt Bergen også på vinteren, og har grove brodder, både lave og høye gamasjer, ullundertøy og dunplagg herfra til evigheten, ja til og med en liten sammenleggbar snøspade. Så ser for meg at det verste som kan skje, er at jeg gir opp å nå toppen pga for mye tung basking i snøen og returnerer med uforrettet sak - og det er jo for så vidt ikke så ille Eller? Hva mener dere - fottur i snøen til Steindalsnosi - HOT or NOT? Noen lure tips eller fersk føreinfo?

Kanskje old news for noen, og gledelig nyhet for andre, men Hilleberg har gått ut med denne "pressemeldingen" på både egen hjemmeside og Facebook: " September 12th, 2019 Dear customer, We have discovered that we have received poles which have shock cords of inconsistent quality. We are very sorry that this has happened. If you have poles that have shock cord that are either white with blue stripes or white with red stripes, we ask that you check the shock cord. If it feels very loose or if you see areas where the rubber inside the white/blue or white/red sheath is broken, your shock cord is affected. We would be happy to send you new cord, or if you prefer, you can send us your poles and we will replace the cord for you. Please contact [email protected] and we will take care of you. If you are on a trip and can’t replace or exchange the shock cord while you are out, you can do a temporary fix: Pull one of the stoppers out of the end of the pole and pull the cord so it has more tension in it. Then tie a bulky but easy-to-untie knot in the cord to act as the stopper. Just let the excess shock cord and stopper hang loose. Similar to how you use some avalanche probes, this will ensure that the pole sections stay together when extended and in your tent. After taking the poles out of the tent, untie the knot so the poles can be easily folded. Again, we are very sorry that this has happened and we apologize for any inconvenience. Please do not hesitate to contact us with any questions or concerns. Sincerely, Petra Hilleberg " https://hilleberg.com/eng/about-us/news/

When I met Bob Curran in the Grayson Highlands, I could never have imagined that he and I would end up at the top of Mt Katahdin together, some 1700 miles later. We came together by accident and stayed together more by circumstance than by design. That said, each of us acknowledges the positive impact that we both had on each other’s hike. As two 66-year-olds we fitted perfectly with one another when it came to hiking style and speed. We weren’t the fastest but we were also not the slowest. Our progress was measured and we seemed destined to finish on about the six-month mark. That we were able to finish prior to that is down to Bob’s unyielding determination to squeeze out extra miles each day. If it hadn’t been for him I’d have been out there a lot longer. Margi Mimms is the first of our Class of 2019 debriefs and, by happy coincidence, Margi was the first of us to finish. She reflects upon her journey. Don’t forget, if you have a copy of Paul Stutzman’s Hiking Through and would be happy to lend me it, please email me at [email protected]. I will, of course, arranged for its safe return to you. The post Episode #183 – Bob Curran (Trigger) appeared first on Mighty Blue on The Appalachian Trail. View the full article

http://www.birdlife.no/innhold/bilder/2019/06/24/6199/sormarkfjellet_stanse.pdf Edit: Det det vises til i kildene er forundersøkelser til en rapport som sikkert blir publisert i løpet av høsten eller til våren neste år

"Konspirarasjoner, løgner og faktafeil." Hva slags måte er nå det å argumentere på? Grunnen til at man diskuterer "oss selv" og vindturbiner i denne tråden er fordi trådstart handlet om vindturbiner i norsk natur. Ikke fordi man ønsker å koble seg fra verden. Alle ønsker vel at verdens kraftproblemer skal løses og at co2 utslippene blir håndterbare. Men trådstart handlet om store vindturbinparker i uberørt natur er veien å gå. Nå har det jo ikke så stor relevans for norske vindturbiner men den mest oppdaterte informasjonen om Tyskland og krafttproduksjon som jeg fant ser slik ut: https://steigan.no/wp-content/uploads/2018/10/energi-tyskland2b.jpg Og i 2017 utgjorde vindkraft under tre prosent av produksjonen. I 2019 så har utbyggingen av vindkraft avtatt kraftig og motstanden mot vindturbiner i Tyskland er kraftig økende selv om tyske vindturbiner hovedsakelig ikke er lagt til urørt natur. En stor del av det som går under "fornybar energi" er biomasse som i Danmark for en stor del er brenning av trær (som det tar mange tiår år å fornye). Hvordan det ligger an i Tyskland vet jeg ikke men vil tro det ikke er særlig annerledes. Om myra som karbonlager: https://blogg.forskning.no/plantepressa/myra--karbonlager-og-hjem/1091787 Hyttebygging på myrområder er svært omstridt da det gir store co2 utslipp: https://www.bygg.no/article/1368688 Såvidt jeg vet så er ikke karbonutslipp fra myrene tatt med i konsekvensutredningene om vindturbinparker.

Denne lenken inspirerte meg. Derfor tok jeg for meg utstyret mitt og prøvde å knipe litt her og litt der, men fordi jeg alltid har sikkerheten i høysetet velger jeg kanskje noen tunge løsninger likevel.pakklisten er designet for Hardangervidda, slkønt det er tvilsomt om jeg noen gang ommer dit igjen. Her er utstyret lagt utover spisestuebordet (en dag jeg var alene hjemme) På neste bilde er alt på plass i sekken, Osprey Xenit 75 kg. Sekken er i minste laget, men det tvinger meg til å utelate "Kjekt å ha". men ved å utnytte et hvert eneste hulrom får jeg plass. Og for å unngå det totale kaos når jeg må pakke ut har jeg en tom veske som jeg legger de enkelte komponenter i For å spare gram bruker jeg isolasjonsrør fra Biltema til å beskytte fiskestengene. Lars Monsen ville nok ikke hatt med så mye kokeutstyr/bestikk, men for komfortens skyld trives jeg med dette. Jeg sparer også vekt ifm kokeutstyret, mkinst 1 .5 kg. Totalt havner jeg i underkant av 14 kg uten mat, og det synes jeg er ganske bra. tar gjerne i mot forslag til endringer. Ser at "veske sanitet" og "veske diverse2" er på over 600 gram. . Bokstaven n(D) betyr at afrtiklene er lagret i "veske diverse 1" før pakking i sekk. BENEVNING BENEVNING BENEVNING GRUNNUTRUSTNING GRUNNUTRUSTNING GRUNNUTRUSTNING BEKLEDNING Øvre lokklomme forts HOVEDROMMET forts kort underbukse Bilnøkler i karabinkrok - 18 KomPose Orange - 95 (918) brynje m kort arm Veske Diverse (87 tom) - Acilima bukse - 176 Devold Brezze Zippose med Versatisplaster 92 - grønn genser - 647 fotkluter støvler med såler Nedre lokklomme Expend liggeunderlag - 352 gamasjer VESKE SANITET (302 D) - Xyloccainsalve Fiskeutstyr FJELLREVENBUKSE: - Fusidinsalve Fiskesmekke - 412 (D) Bukseseler - 133 - Gnagsårplaster - fortomskutter m nål Belte - 104 - Flytende plaster - saks - Oppskåret plaster - arterrieklemme Venstre ytre sidelomme - 1 rl papirplaster* - fortomretter - kart 17 - 2 stk 5 x 5 kompr - avbitertang - Imodium - stoppenål Høyre lårlomme - Kvalmetabletter* - SPOT - 209 husk nye batterier - 20 Stk Dolocatil I frontlommer - Rescue blanket - 50 - 20 stk Paraset 1 gr - 1 stk slukboks - 261 - støttebandasje - Dosett med daglige medisiner - 1 stk flueboks 182 Mobiltelefon Zipp pose, toalett - 52 - Fluedubb - 17 - tannbørste Veske venstre side FJELLREVENJAKKE 825 + 363 = 1188 - tannstikker - Fortommer - 7 Venstre brystlomme - lebepomade - 1 rl 0,17 mm fortom - enkeltmannspakke -20 Veske midt - fløyte - 23 Veske Diverse 2. - 300 (D) - tørkesalt - 92 - hodelykt - 68 gr husk nye batterier Lesebriller Veske høyre side Olympuxs kamerabatterier Boks med - 35 Høyre brystlomme -111 2 stk bardunline - markkroker - klipssolbriller - 11 Sysaker - svivler - myggnett - 31 Superlim - splitthagel - kompass - 30 Sikkerhetsnåler - splittring Forstørrelsesglass Høyre sidelomme Strikk Fiskeutstyr Kamera - 222 - Iphoneholder - snelle med fluesnøre, tørr - 238 Myggmiddel 150 Zippose med - spole med fluesnøre, våt - 103 - Fyrstikker + gorillatape - sluksnelle - 220 Hempe i front for: - Lighter - GPS - 230 husk nye batterier - tennstål - 28 Servietter - 107 - Tennbriketter Venstre innerlomme DAB radio - 167 (D) Pose verdi 30 Venstre sidelomme - kr 500,- Tisseflaske - 111(D) Pose kjøkken - 680 - Visa kort + Mastercard Fotostativ - 205 (D) - stekepanne - 133 - fiskekort - 1 stk kaserolle - 135 Pose sanitet - 26 gr Høyre sidelomme - dyp tallerken - 182 - plaster Pose stein (D) 88 - kaffekjele - 139 - toalettpapir Markboks? - brettekopp - 25 - Sensitiveserviett - røresleiv - 10 1 stk Pinex forte Frontlommene (S) - stekespader 1 stk Paraset 1 gr Venstre - kniv, skje, gaffel - 26 - regnbukse - 560 - 1 "fl" Zalo - 13 Briller 224r - Vanter - 68 - skjærebrett - 58 caps - 79 - Lowelue - 78 Gåstaver - 573 - 2 stk vannblærer -72 ok Høyre UTSTYR - regnjakke - 417 Pose m blikkboksovn - 260(D) Sekk, Osprey xenit 75 - 2580 - grønn vanntett pakkpose - 82 - P - tennhjelp - 76 drikkeflaske - 38 + 500 = 538 (D) - lighter Åpen frontlomme - 90 - tennbriketter 30 stk 1x1 cm Under sekken - myggmiddel () Liggeunderlag - Thermarest 390 Pose med (S) Trangia gassbrenner - 197 (D) + dørmatte 150 - toalettpapir Liten gass boks - 382 (D) Vertikalt på sekken - Sensitivservietter Fluestang 5# i rør - 190 Slukstang i rør - 202 1. HOVEDROMMET Baldakinstenger 178 (D) Klogger - 268 ok (S) Håv - 147 KomprPose Grønn -100 (1802) PÅ LOKKET "Alltid tørt" - Telt Akto m baldakin - 2153 - sovepose - 982 - innerpose - 176 LOKKLOMMENE - headover - 85 gr Øvre - Devold ulltrøye m lang arm - 263 Oppladbar Ledlykt - 30 - Devold ullongs - 225 Termometer 11 - sokker, CAT - 68 - kort Tena underbukse - 23

Comeback for kullkraftverk i Tyskland. http://www.kureren.no/reportasjer/40396 Tyskland er dårlig på fornybar energi. http://oljekrisa.no/Tyskland energimiks 2018.htm Kraftig motstand mot vindkraft. https://steigan.no/2019/08/kraftig-motstand-mot-vindkraft-i-tyskland/ Slutten for tysk vindkraft. https://steigan.no/2019/05/den-tyske-vindkraftboomen-er-over/ https://resett.no/2019/05/04/tyskland-kollaps-i-installasjon-av-ny-landbasert-vindkraft/ https://www.aftenbladet.no/okonomi/i/3jWqmd/Tysk-avis---Vi-kjoper-oss-ren-samvittighet-i-Norge https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/J1Vx0J/Zrich-kommune-kjoper-vindpark-i-Gjesdal-og-Bjerkreim Og slik kunne jeg holdt på. Det ligger veldig mye stoff ute på nettet både fra norske og utenlandske aviser og nettsteder, og i tillegg så har også dette vert diskutert flere ganger i programmer på norsk radio og tv. https://www.aftenbladet.no/okonomi/i/3jWqmd/Tysk-avis---Vi-kjoper-oss-ren-samvittighet-i-Norge https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/J1Vx0J/Zrich-kommune-kjoper-vindpark-i-Gjesdal-og-Bjerkreim Men det er riktig at noen mener at Tyskland vil fase ut kullkraften sin, men problemet er bare at de ikke får bygge nye vindkraftanlegg hjemme hos seg selv. Deres egen vindpark er nedslitt og gammel og motstanden mot nye og større vindkraftanlegg er sterkt økende. https://e24.no/energi/det-groenne-skiftet/tyskland-skal-fase-ut-kullkraften-statkraft-tror-ikke-paa-gassboom/24567851 Slik jeg ser det så koker det hele ned til at vi ikke kan stole på hva tyskerne finner på, og når de nå nok en gang har kastet sine øyne på Norge så spøker det virkelig for norsk natur. Det her vert flere eksempler på at tyske kraftselskap har lagt millioner av kroner på bordet til norske ordførere for å få tillatelse til å bygge i deres kommune. Kommunens advokater vil sikkert kunne bevise at dette er helt lovlig, men det lukter veldig sterkt av korrupsjon. Den kjente korrupsjonsjegeren Eva Joly mener at årsaken til at vi ikke har hatt noen store korrupsjonsskandaler i Norge ikke kommer av at de ikke finnes. https://www.nrk.no/okonomi/skjult-offentlig-korrupsjon-i-norge-1.561134

To gode kompiser på 9 og 11 fikk en flott avslutning på lakseseongen 2019 som ble avsluttet i går. (Laks fikk de på land også https://www.youtube.com/watch?v=mF5auDv0rxQ )

Temmelig sikker på at mitt Reinsfjell UL er tettere enn det du viser på bildet @Vimsehue . Jeg er litt småpanisk for kryp som kan krype inn om natta så jeg ville nesten helt sikkert lagt merke til en sånn glipe der glidelåsene møtes om jeg hadde hatt en. Er dog litt usikker på om mitt telt er 2018 eller 2019, men siden jeg kjøpte det demobrukt på outlet'en deres tidlig i sommer. Hvordan kan man se hvilken årsmodell det er? Det henger til tørk nå etter massiv "bedugging" så er det noen merker så kan jeg ganske lett gå og se etter.