Søk i nettsamfunnet

var innom Gmax for å kjøpe billig Real. Utsolgt. Skulle også ha sammenleggbar flaske til å ha vin på og ultrasil pakkposer. Gmax hadde ikke. Dvs, de hadde Platypus vin"flaske", men uten pris på hylla og en lite interessert selger som prøve å prakke på en annen kunde alt de hadde i butikken for en helgetur. Gikk de 200 meterene til XXL istedet....(løgn, jeg ble kjørte).... STS alfa light (bestikk)kniv 79,- STS ultrasil pakksekk 4 liter 149,- STS ultrasil pakksekk 8 liter 169,- Myk vannflaske (håper den tåler portvin..... får dylle den i dag og la den ligger på benken over natta før den pakkes i sekken) 119,- 2 stk Maxim energibar (pleide å være 9,- nå "annonsert vare".....) 15,- (30,-) 3 stk Alpen bar 10,- (30,-) 20 stk Real Storfegryte (05/2018) 27,- (540,-)

Et som har fått god omtale er Anker 21W. Det er effektiv men veier ikke for mye, mener det er litt over 400 gr. MEn tror du kun får kjøpt det fra ANker sin egen side for tiden. Det har jo da ikke inkl powerbank. En omtale om det her https://isakfriluft.com/2019/08/25/test-av-solcellepanel-til-turbruk-anker-powerport-21w/

Du har kanskje lest for mange tråder her på forumet med for mange meninger. Lag deg en teltplass i skogen du. Hvis steinene er så små at du kan flytte på dem, slå deg løs. Og kapp vekk småbusker som er i veien. Vi snakker ikke om å felle trær her. Det kan være en utfordring å finne fine teltplasser i skogen. Edit. Her er klippet fra Norges lover. Framhevet av meg § 323. Mindre tyveri Med bot straffes den som gjør seg skyldig i tyveri når straffskylden er liten fordi det gjelder en ubetydelig verdi og forholdene for øvrig tilsier det. Tilegnelse av naturprodukter, herunder stein, kvister, vekster mv., av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, straffes likevel ikke. 0Tilføyd ved lov 19 juni 2009 nr. 74. Straffeloven: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-12#§323

Sikkert solide briller og etuiet ser veldig kraftig og fint ut, men 209- + eventuelt frakt, hhm. Brillene i første post kostet 50,- i 2019, brukes et par tre ganger i uka og er (nesten) like fine den dag i dag. Litt mer slark, men forbausende lite etter såpass mye bruk. Vist noen fortsatt er på jakt etter brettebriller til tur og tøys har jeg ikke problem med å anbefale dem.

Siste uken i juni 2019 skulle jeg, Brorsan og en kamerat gå Lakshol - Rago - Sulitjelma Da vi tredje dagen kom opp på Rago og skulle begynne å rusle sørover mot Sulitjelma så ombestemte vi oss fort. Det var hvitt så langt øyet kunne se, og bare råtten snø. (Temperaturen lå på 3-5 grader og det regnet hver dag) Vi hadde sjanset litt på føret og hadde med brodder i tilfelle vi måtte forsere noe snø/is. Planen var å gå vest for Rágojiegna men det lå snø helt til ned til 900-1000 meter. Av det vi kunne se sør og øst for Rágojiegna så var det bare hvitt der også. Neste gang jeg skal over 1000 meter i Rago, så tenker jeg midten av juli er tidligst. Lite forbehold med snøforholdene selvfølgelig. Nå har de masse snø i nord, så tenker midten av juli også er på grensen, med mindre det skulle komme en skikkelig varmebølge. Bildet er tatt rett vest for Rago toppen. Jeg glemte å ta bilder, men da vi kom opp på knausen til høyre kunne vi se ned på 901 vannet som ligger sørvest for Rago og det snødekket startet allerede der og videre sør/øst over...

Jag har ett par Solomon Fellraiser och var ute och gick i 2 h i kupperad terräng lika som en led i fjällen,med ojämna berg små raviner osv. Dagen efter så har jag lite ont i trampdynan/mellanfoten och troligen även om man tränar upp foten mer kommer jag nog aldrig kunna gå med så mjuk sula i fjällen och speciellt ej med ryggsäck på kanske 15 kg. 290 gr 17 mm fram 23 mm bak dämpning Jag har 46 så väger mer och suger upp vatten i bollstring runt häl,tog flera dagar att bli helt torr efter anv vid vadning. Är det någon större skillnad på nya modeller som heter Ultra som gör dem mkt bättre? Jag har haft dessa till löpning på snö och i mjuk terräng då har jag ej fått ont i fötterna tex som läger sko på tur.

Det er mange faktorer som påvirker. Har eller vill tau grave seg ned i kanten av en bresprekk så vil det øke betraktelig hvor mye kraft som trengs. Er personen skadet, eller kan han/hun hjelpe til. (Kan personen klatre opp selv på låst tau vha klemknuter? Har han/hun utstyr og kompetanse til å gjøre det?) osv, osv. Det beste er å kunne ulike løsninger/teknikker, og øve på dem slik at de sitter godt i utførelse, før en situasjon oppstår. Vanskelig å formidle dette temaet over tekst på et forum... Denne her viser hvor lite ekstra utsyr som skal til fra å gå fra en 3:1 talje til 5:1 talje: https://blacksheepadventuresports.com/2016/11/30/petzl-rad-kit-review/ Jeg har valgt Mammut Glacier Cord 6.0 overfor Petzl Rad line pga pris og det er impregnert: https://blacksheepadventuresports.com/2019/05/03/review-mammut-glacier-cord/ Tauene er pakket i egne tauposer (pakkposer fra jakker) slik Dave Searle beskriver her, tilsvarende for bruk ved redning under kajakkpadling i elv/rock garden: https://blacksheepadventuresports.com/2019/05/03/review-mammut-glacier-cord/ Men det er mye annet som bør kunnes & vurderes rundt ferdsel på bre / skikjøring på bre FØR man også bør kunne redde noen ut fra en bresprekk. Man starter ikke med å lære dette og så annet rundt skiferdsel på bre.

Hei og hå! Er det noen som bruker doble teltstenger på Helsport sine vintertelt? Hørt at Børge Ousland & co brukte doble teltstenger på den siste ekspedisjonen (2019). Er dette noe de får spesialsydd eller er dette standard på Helsport sin x-trem telt? Finner svært lite info om dette. Tenker at dette kan være lurt å bruke. Har vært ute for dårlig vær før og det er ikke så mye ekstra vekt i pulken. Men er dette smart og er dette mye plunder. Har en Fjellheimen xtrem 3. og tenker at teltet med dobleteltstenger bør stå fjellstøtte når vinden bikker over 20 m/s.

Mja. Har ikkje gått den sørlege delen av ruta sidan 2017 og har gullfiskhukommelse men prøvar. Har som regel hatt mobilen vekkpakka heile vegen, men 2017-turen brakte med seg ymse som gjorde at den måtte fram fleire gonger. Generelt gjeld at dess lenger vest, dess meir "punktvis" må ein treffe for dekning. Forskjelane er store innanfor små områder, så det er lettare å seie noko om du har ei spesifikk rute. Eg hugsar ikkje koss dekning er mellom Finse og rv7, kanskje @Sig Man hugsar frå vi var der i 2019. Etter kryssing Rv7 og strekninga mot Sandhaug meinar eg det er noko lite og flekkvis dekning. Rundt Sandhaug og vidare mot Hellevassbu er det dårleg, om ein ikkje trekkjer opp i høgda. Etter Hellevassbu er det dekning opp i bakkane til Mannevatn om eg ikkje hugsar feil, trur eg tok ein telefon der. Elles står det oppslag om næraste punkt med telefondekning på fleire av DNT sine hytter, så kanskje spørje DNT?

Hva med Zpacks Duplex? Tåler sterk vind, myggtett, begge langsidene kan åpnes helt, plass til to personer - og veier 550 gram. Dette er ved Vestre Tiplingen sommeren 2019.

Har aldri prøvd doble teltstenger, men det kan sikkert ha sin funskjon.. opplevde ganske guffent vær like ved Geiterygghytta en gang, da ble vi liggende værfaste to døgn - og rakk mye fabulering om lemur eller ikke lemur, hvor langt unna osv. I utgangspunktet synes jeg teltet mitt (da Hilleberg Keron 3GT) står fint uten, og det sto også veldig fint i mot første døgnet da vinden kom rett mot kortsida. Men så dreide den etterhvert og kom mer inn fra sida, og da dro vi i gang lemur-prosjektet. Det andre teltet var et North Face VE25 (ellernoesånt), og tålte skifte av vindretning noe bedre. Jeg husker ikke hva vi kom fram til i lemur-forskninga, annet enn av det er kjedelig å ligge værfast åkke som. Vinden lå stabilt mellom 20-23 sekundmeter de døgna vi lå fast, i følge nærmeste måler. (Vi luska til slutt slukøra ned til Jan Eira på Geiterygghytta).

Avslutter årets fjelltrim med Holmshatten 620 i Bindal. Min 151 topp i den lokale fjelltrimmen så langt i år. Fint å se sola- var her sist 24 des i 2019. Mindre snø nå - Skikkelig fine forhold. Har de siste ukene vært på veldig mange fine topper og det er godt å kjenne lyset og at skrotten fungere sånn noen lunde. Her Gravtinden ved Graven, Hongset. Vi skal ha med den toppen neste år og vi gikk en del utenfor allfarvei for å se om det fantes en annen topp vi kunne ta med neste år også. Kjørsvikfjellet Sømna 495 i går - fantastisk topp med variert og fin sti

Vi har haft børn med på fjeldet fra de var 8 måneder. I 2019 udgav vi en lille bog om Børn på Fjeldet Bøger | Heering Holt

Dette er en fantastisk tur. Jeg gikk den i 2019. Jeg blogget litt underveis til glede for venner og familie, så du kan jo ta en titt på den også som inspirasjon: Snartur Høres ut som du har et godt utgangspunkt. Jeg trente en del styrke og gikk ganske mange turer på 25 km i forkant. Jeg fylte også opp hverdagssekken med bly, sånn at jeg skulle bli vant til å bære mye over tid. Gjennomsnittsetappene mine var på 25 km. men jeg hadde ganske mange som var helt opp til 37 også. Terrenget er i store deler lettgått. Jeg hadde depot i Reykjahlid (posten) og i Landmannalaugur. Det går ikke lengre noen busser til Nyidalur, så da bar jeg alt jeg trengte for 11 dager. Det skal fortsatt være mulig å sende til Dreki (ved Askja), men jeg var ikke innom der. Landmannalaugur er også tricky, for de bussene andre har brukt for å sende ting dit tar ofte ikke med pakker lengre. Men jeg møtte en som hadde klart å få et mindre busselskap til å ta det med. Tror muligens selskapet het Sterna eller noe sånt. Mellom Dyngjufell og Kistufell måtte jeg bære alt vannet jeg trengte for 2 døgn. Det var også litt stress i begynnelsen over Melrakkasletta, for der er det heller ikke lett å finne vann. Ellers fant jeg drikkevann 1-3 ganger om dagen i innlandet. Regelen var at jeg skulle drikke det jeg klarte og bære med meg en liter. Hvis jeg var mindre enn 10 km fra neste leir tok jeg med meg 2 liter og da hadde jeg nok til en stund utpå neste dag. Det kommer ann på resten av utstyret. Jeg klarte meg veldig greit med en sekk på 75 liter. Jeg brukte primært navigasjon på Inreach Explorer, men jeg hadde med kart på 1:300000 også. Kompass var veldig nyttig når jeg måtte navigere i tåke. Det er store forhold og mange godt merkede veier/stier, så navigering er greit selv med de dårlige kartene på inreachen. Jeg brukte gass, men det kan sikkert fungere bra med andre ting også. Det er overraskende hvor du kan finne dekning hvis du kommer deg opp i høyden, men det kan også gå et par dager uten dekning. Jeg hadde som sagt med en inreach explorer. Du kommer også til å møte på en god del biler, så det kan være mulig å få hjelp med mindre ting hvis det skulle være nødvendig. Jeg brukte mye google earth og så mye på andres bilder og filmer. Kort oppsummert er det veldig flatt og grusete og innimellom litt guffen lava. På slutten er det bratt, men utrolig vakkert. Jeg gikk i joggesko og det fungerte helt fint, men skulle gjere hatt noen som var litt mer beskyttet rundt tuppen på grunn av skarpe lavasteiner som jeg subbet borti. Det er en del elver som må krysser og da er staver uvurderelige. Du må også tenke på transport til startpunktet ditt. Bussen dit er lagt ned. Jeg endte opp med sjåfør fra Husavik. Jeg er glad jeg var grundig i planleggingen og visste hva som møtte meg. Lykke til med planlegging og tur!

Med en god bunke med Kjentmannsbøker i hylla man har jobbet seg sakte men sikkert igjennom de siste sju åra, var det nå duket for #25 i 2012-14, 614m topp sør for Branntjernhøgda (ovafor Sandungen) Jeg tok et par andre gamle poster oppi høgget der til forts høsten 2019, og la da en plan om at jeg skulle ta minst en av de tre gjenværende der med truger, og i dag var den dagen. Jeg er alltid forberedt på at det ikke funker med truger. (som turen på første nyttårsdag, da var det for løst, og da ble det en finfin fottur med truger på sekken i stedet). Men å ta toget til Stryken ti over sju fra Grefsen var helt klart. Fulgte veien opp fra Stryken til Sandungen. Hadde en liten trugeavstikker via Vesle Daltjuven på veien, og der var forholdene gode, så da regna jeg med det ville være bra for å nå dagens mål. Hadde det ikke funka, hadde jeg fått en super tur med truger på sekken i stedet. Kom fram til krysset ovafor Sandungen og der startet truginga. Gikk bortom tunellutløpet ved Ingevaldsflaten og satte kurs mot veien som snirkler seg opp til platået nord for Kjerkeberget. Var noen trugespor deler av veien, men den er ubrøyta, så nok av snø. Jeg kom fram til målet mitt, 614 meterstoppen. Ikke noe minneverdig å si om den, men må man et sted, så må man. Det var ganske greie forhold, men tidvis tungt med nesten 200 m stigning på ca 3 km. Jeg vurderte å prøve å komme meg opp på Kjerkeberget, eller å gå over mot veien som kommer ned fra Katnosa, men tenkte det var greiest å safe med raskeste vei, som var ned til Sandungen, og gå til forts hele veien til Hakadal stasjon via Trehørningen (gått mye der på vinterstid når det ikke er skiføre), og gamble på at det ikke var for lenge å vente på bussen. Er det mer en 10 min å vente på buss langs RV4, går jeg alltid langs veien til jeg det er fornuftig å stå å vente. 33 km ble denne turen 7 på truger. Atter en minnerik dag, som får terningkast 10. (Jeg DIGGER å være ute, så alle truer jeg er på får egentlig en 10’er)

Kanskje noe allerede har disse mattene og er fornøyde, kanskje noen vurderer av pris, vekt, pakkvolum vs r-verdi osv osv, og selv falt jeg innenfor noe av dette. Jeg liker også å teste nytt utstyr, sjekke ut nye løsninger og alt det der. Så jeg anskaffet en Klymit Insulated Static V med oppgitt R-verdi på 4.4 både via produsenten selv og via norske nettbutikker. Sjekket ut anmeldelser og ting ser bra ut så jeg tenker "why not" og kjøper. Merk at dette også er den nyeste varianten av matten som har den nye typen ventil. Men så legger man merke til hva som er oppgitt på trekket matten kommer i: "Four Season Sleeping Pad, 4.4 R-Value (1.9 ASTM F3340-18)" Denne standarden ble ferdigstilt i 2019 om jeg husker riktig, og flere produsenter som testet sine produkter i henhold til denne ble nødt til å endre sin oppgitte R-verdi, flere fikk lavere verdi, noen høyere. Ved søk på nettsiden til Klymit finner man info spesifikt til dette: "Have Klymit Sleeping Pads Changed? No. We understand the introduction of the new ASTM R-value standard is confusing and we apologize for any inconvenience. It is important to note that in over the eight years we have offered insulated pads, there has never been a change in the insulation. All of our insulated sleeping pads are designed and insulated for four season use. Our four-season sleeping pads continue to perform well in cold temperatures as indicated by the many testimonials and reviews you can read online and below." Fremdeles står det 4.4 på nettsiden dere, samt på leverandører/nettsider her i Norge. Men som bildet beviser så har de faktisk testet den nevnte matten og SELV ført på 1.9 R-verdi i henhold testen som industrien nå forholder seg til. Så da vet dere det! For min del ble det e-post til nettsiden jeg kjøpte fra (som jeg fikk returnere produktet til) hvorav de også sa de skulle endre dette i informasjonen sin. Det er en uke siden nå og er foreløpig ikke endret, derfor legger jeg det ut her i tilfelle noen skulle komme på å søke etter dette selv.

Har ikke fulgt så nøye med dem i senere tid, men jeg tror de skjerpet seg etter at de i 2017 fikk en advarsel fra Forbrukerombudet for "[...] flere tilfeller av markedsføring der et produkt fremstår som om det er nedsatt i pris, men hvor det hersker tvil om produktet faktisk er solgt til den oppgitte førprisen." (Déjà vu!) Interessant nok så var Fjellsport en av flere som innklaget Hekta På Tur for dette. Og interessant nok følger Fjellsport da heller strategien med å sette "normal prisen" sin så høyt at rabattkodene de strør om seg med bare bringer prisen ned på et mer "normalt" nivå. Må føye til at Hekta På Tur svarer rimelig kjapt på mail, og er også imøtekommende når man ber om et tilbud. For eksempel svarte de positivt på mail fra meg for en tid tilbake om rabatt på en litt kostbare vare som da ikke var på salg. (Men dessverre for dem fikk jeg bedre pris annet sted den gangen). Basert på min erfaringer så langt har jeg et fått et godt inntrykk av Widforss.no,. Svenskeid (overtok i 2019 nettbutikken nettojakt.no). De strør ikke om seg med rabattkoder etter det jeg har sett, men prisene har vært blant de laveste på de produktene jeg har sett på der i år.

https://sykepleien.no/2019/02/de-fleste-ulykker-skjer-i-hjemmet "– Ulykkene som fører til flest skader, er hjemmeulykker, fallulykker og fritidsulykker."

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

In this episode of the Backpacking Light Podcast, Ryan and Andrew talk about some of the BPL staff’s favorite gear from 2019. From there they transition into a larger discussion of Backpacking Light’s gear philosophy. Also in this episode: What's new at BPL Andrew and Ryan’s favorite new gear Public lands news and headlines Interesting conversations in the forums And tons more! Click here for show notes: https://backpackinglight.com/podcast-24-staff-gear This podcast is brought to you ad-free by the subscribing members of backpackinglight.com. Please leave us a review and rating, it helps other people find our show. View the full article

I’ve met many extraordinary women on the trail but few who have left as deep an impression as Sara Spittel, or Cushy Life. Cushy was the Queen Bee of our little tramily in 2019, with both Trigger and me in supporting roles. Cushy displays an empathetic nature, showing concern for everybody she meets on the trail–often to Trigger’s and my mock annoyance!! She is ever curious and willing to strike up a conversation with pretty much every hiker she meets. But we weren’t going to finish with Cushy. She had other adventures and partners than us. Despite that, however, we were delighted to catch up with her again in New Hampshire to share her joy at being in her home state. I thought I knew quite a bit about her, after our long conversations on the trail, yet she surprised me a few times in this conversation. Adam Stanley, or Stanimal, owns two hostels; one in Glasgow and one in Waynesboro. I stayed at both, so it was fun to catch up with Adam as we talked about his great little hostels. Finally, for this 200th episode, Paul Stutzman’s book, Hiking Through, has reached the New England states. The post Episode #200 – Sara Spittel (Cushy Life) appeared first on Mighty Blue on The Appalachian Trail. View the full article