Søk i nettsamfunnet

Har oppdatert bloggen med den verste dagen på turen. På den attende dagen gikk turen fra Rifugio Viel dal Pan til Alleghe. Dette skulle ikke være den mest spennende etappen på turen, så jeg tenkte at det kanskje ikke ville være så ille med dårlig vær denne dagen. Jeg tok helt feil. Ned til Alleghe gikk vandringen gjennom en dal som bar tydelige preg av en gedigen storm i området i 2018. (6. September 2019). Les og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 18, Viel del Pan - Alleghe (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/viel-del-pan-alleghe.html) Utsikt mot Lago di Fedaia, på vandringen før uværet slo til.

Har oppdatert bloggen med den åttende dagen på Der Traumpfad, fra München til Venezia. Hva som går ned, må gå opp igjen? Denne dagen var mest å regne som en transportetappe for å få vandrerne opp til det som er nevnt som en av de beste etappene på ruten, turen fra Glungezer Hütte til Lizumer Hütte over sju Tuxer topper. Men for å kunne gjøre det, måtte jeg komme meg opp fra Hall in Tirol, en tur som tilbakelegger rundt 2400 høydemetere. Vandringen var en miks mellom behagelig og mindre interessant, men etter som man steg i høydene ble utsikten bedre og bedre ihvertfall. Les og se mer bilder på: Der Traumpfad, dag 8: Hall in Tirol - Glungezer (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/08/hall-in-tirol-glungezer.html) Utsikt mot Karwendel-alpene.

Hverken ulv eller troll sett på finnskogen. Dette til info. http://www.hengut.no/2017/05/06/finnskogen-uten-ulv-og-troll/

Denne er dagens røvar også i dag (21. september) http://www.sportsnett.no/wsp/sportsnett/webon.cgi?func=show&table=PRODUCT&func_id=ARC005:DD&var_1=ARC005-01:DD

Ikke akkurat friluftsliv, men mange planlegger sommerens turer og rimeligere flybilletter kan jo være ok. F.eks. Oslo - Lofoten (Leknes eller Svolvær til 850,-). Reiseperiode: 1. mars t.o.m. 28. oktober 2017 Bestill senest: kl. 23:59 søndag 8. januar 2017 Priseksempler: (søk i bookingskjema over for å se priser dersom ønsket rute ikke står i skjema under- http://www.wideroe.no/januarsalg?utm_source=newsletter&utm_medium=email&utm_campaign=salg030117-salg-eb&agrecid=.g7IF

Utdrag fra DNB's hjemmesider: "Onsdag 22.april til torsdag 23.april får du 25% rabatt i alle XXLs butikker og i nettbutikken. Rabatten får du ved å betale med ditt private MasterCard fra DNB. Så enkelt er det."

Da var det på`n igjen med vinteren:) Beklager fotokvalitet fra min Nokia C2-01, eneste type telefon som virker i kulde. s

Fjellsport.no har ryddesalg med inntil 45% på vinterutstyr. http://www.fjellsport.no/ryddesalg-utstyr?utm_source=Fjellsport+kunder&utm_campaign=6161537b05-Ryddesalg_utstyr_og_klaer-2013-05-02&utm_medium=email&utm_term=0_92305c3eb0-6161537b05-198645721

Fikk mail nå: "Norges største sportsbutikk har blitt enda større. Torsdag 23 februar kl 0700 har xxl alnabru nyåpning. Bor du i nærheten kan det fort bli en lønnsom tur." Får ikke dratt pga jobb

Den årlige Fritt & Vilt messen i Grieg-hallen har kommet med 2019-utgaven av messeavisen for 5-7 april: https://issuu.com/sportnorge/docs/spno_stb_t_030419_1_1_1_1?e=31332336/68766234 Er ikke sikker på hva som er de mest røveraktige kjøpene, men det er i hvert fall mye å velge i

Prolog Med slekt i Meldal er nordre del av Trollheimen et naturlig utgangspunkt for langturer. Målet var Finse, og jeg hadde faktisk gjort klar kart helt til Kongsberg i tilfelle tid, vær og lyst skulle være på min side. Hadde togbillett tirsdag før palmesøndag og skulle starte skituren på onsdag, men så ble jeg innkalt til jobbintervju fredag før palmesøndag. Iofs bra, men de 590 kronene for ny togbillett var ikke hva en fattig eks-student trengte. At skituren ble fire dager forsinket var egentlig en bagatell. Samme dag som intervjuet ble jeg innkalt til et annet intervju fredag ETTER påske, og plutselig var en tre-ukers drømmetur redusert til 11 dager. Nuvel: det var bare å slenge seg rundt og legge nye planer. Trollheimen – Lillehammer er jo også en anstendig tur, så jeg satt halve fredagskvelden og printet ut kart fra Hjerkinn till Hamar. Dag 1 Ble kjørt til Jølhaugen, fem km fra Jøldalshytta. Været var ok, men grått. Over fjellet var det tett tåke, men fine skiforhold med et lite lag nysne. Ned mot Gjevilvattnet hadde nedbøren kommet som regn og senere hadde det blitt kaldt så skaren var farlig hard/glatt, men jeg klarte meg bra. Dag 2 - Glemsomhet Planen for dagen var å gå på ski langs Gjevilvatnet og senere langs veien ned til riksveien. Der skulle jeg ta skiene på sekken og gå til fots nesten til Lønset, og der krysse Driva for så å gå på ski opp til Dindalshytta. Litt før riksveien gikk det skiløype i riktig retning og jeg stoppet for å se på kartet om jeg skulle/kunne ta den. INGEN KART! Tømte sekken og gikk gjennom alt, men kartene var og ble borte. Sansynligvis ble de igjen på Gjevilvasshytta og jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake, men det hadde tross alt blitt to mil ekstra uten garanti for at jeg skulle finne dem igjen. Det er mange muligheter for å skaffe kart underveis: kjøpe på betjente hytter, kjøpe av de som går motsatt retning, tegne egne kart ved å se på andres kart, gå sammen med noen som har kart... I tillegg skulle jeg følge kvistet løype nesten hele tiden og jeg har faktisk gått hele veien tidligere, riktignok i motsatt retning og for en del år siden. OG jeg regner meg nesten som kjentmann i områdene rundt Snøhetta etter diverse rensjakter der. OG jeg var orienteringsløper i 20 år. Altså gikk jeg videre. Fordelen med forsvarets M77 som skistøvler er etapper som denne med 7-8 km langs en asfaltert riksvei. Alt gikk smertefritt til jeg hadde krysset Driva og skulle på med skiene igjen. Den første kilometern ble ikke morsom med 50 cm råtten sne under skare som bare nesten bar... Kom meg etterhvert opp på fastere grunn og inn på scooterløype mot Dindalshytta. Vel fremme traff jeg to jenter som var på vei i motsatt retning. Det kom snart frem at jeg var uten kart, og tilbudet kom umiddelbart om å få deres Dovre 1:100000 kart som går helt til Grimsdalshytta. Jeg fikk også vite at merkingen til Åmotsdalshytta først ble ferdig samme dag- to dager etter at den skulle vært ferdig, og at merkingen Åmotsdalshytta-Reinheim var kraftig omlagt. Ingenting av dette var nevnt på DNT/UT.no’s sider over oppdatert kvistinfo. Hvorfor ikke heller legge ned enn å feilinformere? Det snedde hele kvelden, men utpå natten kom månen frem. Dag 3 - Feilberegning (Åmotsdalen- Norges dyrehave, nattorientering i verdensklasse) Kom meg ut før 10 og møtte solen etter bare noen minutter. Dette ble turens høydepunkt med silkeføre og sol fra skyfri himmel. Nordvestover mot Dindalshytta Etterhvert som jeg klatret oppover og innover mot Åmotsdalen ble det langsomt mer gråvær, men jeg kunne se det svarte lengst ned på Snøhetta. For å komme til Lillehammer på 11 dager måtte jeg ha noen dager der jeg gikk to hytter på en dag. Ved Pilbua var jeg over halveis til Åmotsdalshytta, været var ok og formen var fin, så jeg bestemte meg for å gå direkte til Reinheim. Forlot merkingen og satset på å krysse Åmotsdalen ved Væslsætertangen, for så å gå til jeg traff Åmotsdalshytta/Reinheim-merkingen. På turen gjennom dalen var det ryper overalt. Må ha sett 50-60 stykker på en time. Sikten ble dårligere og Snøhetta kunne ikke lenger skimtes. Jeg har vært i Åmotsdalen fire ganger tidliger og sett ren hver gang, men nå begynte jeg gi opp håpet om å bevare den fine statistikken. Dog vet jeg at jeg er av de bedre på å oppdage ren og ble derfor ikke spesielt overrasket da jeg fikk se en flokk på ca. 19 dyr i bakkene mellom Åmotsdalshytta og Snøhetta. Men jeg ble desto gladere og følelsen var litt ” No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom såg.” Jeg kunne følge dem lenge før de til slutt oppdaget meg og forsvant oppover mot toppen. Selv gikk jeg videre i en evighet før jeg traff på merket løype. Holdt egentlig på å gi opp og ”frigå” til Reinheim, men plutselig fant jeg merkingen. Normalt sett går merkingen mot Reinheim gjennom Leirpullskaret, 1550 moh, men pga av lite sne var den flyttet lenger syd til 1700 moh. Dette var en viktig del av min feilberegning og mens jeg nærmet meg høyeste punkt forstod jeg at dagslyset var på vei bort. Samtidig begynte det å blåse kraftig kuling. Samtidig gikk jeg også tom for vann, både i flaske og kropp... Jeg kunne fortsatt se 6-7 pinner forover og kjente at jeg hadde god tid, så jeg fant en stor sten og tok frem stormkjøkkenet. Nå var det virkelig kraftig vind og jeg gravde en mini-snehule (40x40x30 cm) der jeg satte in kjøkkenet og tente på- og ventet. Og ventet. Og ventet. Sneen føk overalt og fylte nesten åpningen til hulen. Jeg TROR kjelen hele tiden ble nedkjølt på utsiden og at det var derfor smeltingen gikk så sakte. Da jeg hadde 3 dl slush kunne jeg ikke vente lenger. Drakk/spiste resultatet og hev på meg sekken igjen. Nå var det bare én pinnes sikt, men jeg var heller ikke mer enn 10 minutter fra høyeste punkt. Begynte å skli nedover på andre siden, men snart var det bare en halv pinnes sikt. Snart så jeg dem ikke før jeg var 5 meter ifra, og ett eller annet sted svingte merkingen. Det gjorde ikke jeg... Jeg har som sagt vært i området ganske mye og visste sånn ca hvordan topografien skulle være. Skled sakte nedover i bomullen. Stener kunne jeg se, men konturene i sne/himmel var helt borte. To ganger traff jeg tilfeldigvis på merkingen og fikk bekreftet at jeg orienterte riktig. Ved et tilfelle lettet det noe og jeg kunne se den svarte veggen som er Leirpullskaret og fjellveggen som fortsetter østover fra den. Plutselig, det var som å se et bilde av Jesus som ser opp mot guds hånd, fikk jeg se et lys! Noen var på vei mot dassen på Reinheim. Takk til den personen som ga meg nytt mot, for nå var jeg veldig nærme det punktet der jeg fant en stor sten og tok frem vindsekk, sovepose og liggeunderlag. Riktignok blåste det kraftig, men det var bare 2-3 minus og jeg var godt utstyrt, så det hadde ikke blitt farlig. Ubekvemt hadde det nok derimot blitt... Det var selvfølgelig nå jeg skulle funnet frem kompasset og gått mot lyset på kompasskursen, men jeg mistet litt hodet og sprintet avgårde. Trodde bare det var 2-300 meter, men det må ha vært mye mer. Etter litt fikk jeg se fjellveggen igjen. På feil side! NÅ tok jeg frem kompasset og innså at jeg hadde snudd 180 grader og var på vei mot Åmotsdalen igjen! Nå var det igjen nære på at jeg bestemte meg for å sove der jeg var. (Like ved to enorme stener for de av dere som er kjent der inne)Bestemte meg for å prøve igjen og snudde atter en gang 180 grader. Det var nå jeg så det. ET DYR! Ikke ren, ikke røyskatt. Logikken sier vel at det var en rev, men den virket mye større enn en rev. Ikke oppførte den seg som en rev heller. Da var det kanskje en hund? Størrelsen stemte, men om det var en hund som hadde løpt seg bort så hadde den vel søkt seg til mennesket 50 meter bortenfor? Jeg gikk 200 meter og dyret fulgte meg på samme avstand. Jeg snakket til det og da trakk det seg langsomt bort og forsvant i mørket. Kan det ha vært en jerv??? Etter 10 minutter fikk jeg se en rød T og forstod igjen at jeg var på rett vei. Det jeg ikke var helt sikker på var om Reinheim lå foran meg eller om jeg hadde passert den og var på vei mot Kongsvoll. Behøvde ikke lure lenge, for like etterpå (Glory, Halleluja) fikk jeg se et hus med lys i vinduet. I det jeg nærmet meg kom det en til som skulle på dassen. Han lyste omkring seg, lyset traff meg, og så lyste han fremover igjen. Så ble det helt stille før han slengte lysstrålen tilbake til meg. Det var litt Disneytegnefilm-aktig faktisk. Han hadde nok ikke ventet noen så sent... Inne var det bare tre som ikke hadde lagt seg for klokken hadde faktisk rukket å bli 23. Jeg var sulten, tørst og sliten, men veeeldig glad for å være i hus! 13 timer, 1000 høydemeter og mange km hadde satt sine spor. Samtidig var jeg veldig lykkelig. Jeg hadde truffet mine venner – renen, og jeg hadde orientert bedre i nattemørket enn de aller, aller fleste noensinne kan prestere. Jeg må innrømme at en gang der oppe på 1600 moh tenkte jeg på om jeg skulle bli nødt til å spise opp mine uttalelser om de som må ha ha med seg GPS i fjellet, men nå er jeg rettroende igjen. GPS er for amatører, vi andre klarer oss uten. Dag 4 Denne dagen hadde jeg tenkt å gå til Grimsdalshytta, men da var det en forutsettning at jeg skulle starte tidlig. Valget om bare å gå til Hjerkinn var lett å ta. Siden det bare er en 4-5 timers tur tok jeg det med ro, snakket med de andre på Reinheim og spiste flere frokoster. Kl. 15 kom jeg meg ut i relativt kraftig motvind, men ellers var det slett ikke verst. Fulgte merket løype mot Kongsvoll og møtte 3-4 grupper på vei inn. Den ene besto av farfar på 75 som gikk sammen med sin sønn og 6 år gamle sønnesønn. Tøft av den lille, selv om han jo hadde medvind. Etterhvert ble føret tråere og jeg måtte skrape skiene flere ganger. Jeg tok av fra merket løype og rundet Kolla, det siste fjellet på høyre side, og gikk direkte mot Hjerkinn. Føret ble stadig dårligere etter som jeg kom lenger ned og jeg bestemte meg for å gå korteste vei til E6. Dette resulterte i 2½ km fottur langs veien samtidig som mørket kom . Vel fremme i ventesalen på stasjonen ble det deilig middag mens jeg tenkte gjennom morgendagen med viss angst for føret. Det ville ikke bli spesielt morsom å gå dit om temperaturen fortsatt skulle være 0 grader. Det kom to som skulle med nattoget mot Oslo. De hadde forsøkt å gå til Grimsdalen, men måtte gi opp fordi den ene hadde treski (!) og det klabbet visst mye. Dag 5 - KATASTROFEN I løpet av natten hadde det kommet 5 cm nysne, og jeg fryktet det verste da jeg satte på meg skiene rett utenfor døren. Frykten var ubegrunnet- det var silkeføre! Gikk mellom jernbanen og E6 og krysset etter hvert sistnevnte før jeg satte kurs mot Hageseter. Tidvis var det også sol og jeg var sikker på at dette var dagen for å gå helt til Dørålseter.Hadde kommet et stykke forbi Hageseter da skiene begynte å lugge litt, men ikke noe problem egentlig. I det jeg kom opp til det øverste punkt sett fra E6 kom det tåke, men jeg så 200 meter allikevel. Litt senere begynte det å sne igjen og etter en tid ble det tyngre å gå. Da jeg kom til høyeste punkt hadde det kommet så mye at jeg måtte bruke stavene i nedoverbakkene også. Lyset var ekstremt flatt. Jeg så 7-8 staker fremover, men det var også alt. 10 cm foran skituppenen var det bare hvitt og umulig å avgjøre hva som var sne og hva som var himmel. Kunne ikke se noen ujevnheter, bare det hvite teppe overalt... Jeg hadde håpet å møte noen som kunne tråkket spor for meg, men det var jeg som måtte tråkke i 10-15 cm nysne. Hele tiden. Det begynte å tære på kreftene og jeg avgjorde at det skulle bli overnattning på Grimsdalshytta. Endelig kom jeg dit hvor bakkene begynner ned mot Grimsdalen, og nå gikk skiene av seg selv. P.g.a. den dårlige sikten tok jeg det veldig forsiktig og ploget ganske mye for å ha kontroll. En gang jeg kjørte 3 meter til side for merkingen kunne jeg såvidt skimte en stor grop (2 meter dyp) bare 3-4 meter på den andre siden av meg. Hadde ikke hatt mulighet til å stoppe om jeg hadde kjørt rett mot den, og etter det satte jeg ned tempoet ytterligere. Men hva hjalp det???????? Sneskavlen var 60-70 cm høy, men ikke spesielt hard. Faktisk så løs at skiene forsvant rett inn i den. Jeg så INGENTING før skituppene plutselig forsvant inn i det hvite. Det bråstoppet selvfølgelig og jeg ble kastet i bakken. Landet i en stilling som Kongsbergknekk-fansen ville gitt 3x20 i stil. Scooterkjøreren fra Dombås Røde kors fortalte meg senere at han hadde ledd høyt da han så sporene mine. To hull etter skiene og en kropp som hadde brettet seg over skavlen. Selv fikk han stoppet p.g.a. mine spor, men han trodde ikke resultatet ved et treff hadde blitt annet enn et hopp. Den som IKKE lo var jeg! Kroppen bråstoppet, men armene må ha fortsatt farten og rotasjonen, og jeg kjente med en gang at det var noe i høyre skulder som gikk i stykker. Før svimmelheten kom rakk jeg å tenke på om det var sånn det kjennes å få skulderen ut av ledd. Deretter fulgte en tid der jeg sugde i meg oksygen og spiste sne for å holde meg klar. Konkluderte med at det var tre muligheter: skulder ut av ledd, brudd eller avrevet muskelfeste, og der og da visste jeg at turen var slutt. Jeg prøvde med en enhånds armheving for å komme meg på bena, men selv om jeg bare tok i med venstresidens muskler forplantet kraften seg til høyre side og det gjorde veldig vondt. Jeg hadde ikke sett et menneske på hele dagen og for alt det jeg visste kunne jeg bli liggende der til neste dag om jeg ikke gjorde noe selv. Kunne kanskje fått av sekken for å gjøre det lettere, men da hadde jeg nok ikke fått den på igjen. Og som vi alle vet: det siste man gjør i fjellet er å gå fra ryggsekken- den inneholder alt vi trenger for å overleve en krisesituasjon. Jeg var nå 3 km og 200 høydemeter fra Grimsdalshytta. På en eller annen måte kom jeg meg på bena og begynte sakte å ploge videre. Sakte. Jeg kunne knytte neven og bevege litt på underarmen, men overarmen hang bare slapt i en litt rar vinkel. Etter kort tid dukket hytta opp langt der nede. Så hendte det som ikke fikk hende. Høyre ski hektet seg fast i noe og jeg fikk rotasjon. Denne gangen forsto jeg hva som skulle hende, og jeg visste, visste, visste at det kom til å gjøre vondt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg rakk å skrike NEI før jeg traff bakken med høyre skulder først, men det var overraskende mange... En ting vet jeg helt sikkert: tiden med å gråte p.g.a. fysisk smerte er så definitivt forbi. Har ikke hatt så vondt siden jeg kræsjet med MC’n i 100 km/h på Island for åtte år siden. Kom meg på bena igjen og denne gangen gikk jeg nedover på samme måte som man går oppover om man ikke går fiskeben. (Altså så sporene ut som: IIIIIIIIIIIIIII ) Etter en evighet kom jeg ned til skoggrensen og NÅ, endelig, turte jeg å ta av sekken. La meg bakover til jeg lå på den og vred av meg venstre rem. Høyre rem måtte jeg dele opp for det var umulig å få gjennom armen. Fikk omsider frem mobilen, men som jeg fryktet var det ingen dekning. Satte igjen sekken og en stav midt i sporet og gikk videre. Var tørst, men klarte ikke å få tak i sne. Først da jeg passerte en enerbusk med servering i knehøyde orket jeg med nød og neppe å få tak i litt. Vet ikke hvor lang tid det tok fra første fall til jeg var fremme ved Grimsdalshytta, men gjetter på 1½ time. Der fikk jeg drikke ,mat og en god stol. De kunne fortelle at Dombås røde kors var på vei for å kontrollere løypemerkingen, og de kom faktisk bare et kvarter etter at jeg var fremme. Røde kors-Bjørn (han var den eneste jeg oppfattet navnet på i løpet av hele dagen) hadde sett sekken min, men trodde jeg satt inne i skogen og var ”privat”, så han kjørte forbi den. Nå kjørte han opp igjen og hentet den før han kom inn på hytta og raskt stilte diagnosen om skulder ut av ledd. Så tok han kontakt med omverdenen og ba Folldal røde kors hente meg så jeg kunne få en mindre krevende transport langs veien i Grimsdalen. Etter 1½ time (?) kom de med tre personer for å hente meg. Jeg hadde visst flaks for de var med i et prøveprosjekt der de hadde med en ambulanse”lege” med tilatelse til å bruke morfin. Tror jeg fikk morfin til sammen tre ganger før vi var fremme ved bilvei. Det trengte jeg for det var ikke spesielt morsomt å riste i en time bakpå en scooterslede. Vel fremme ved veien fik vi vente i huset til et fjerde medlem i Folldal røde kors (med et fint bilde av Ståle Blæsterdalen på veggen) til ambulansen kom og kjørte meg i ytterligere en time til Tynset sykehus. 10 timer etter ulykken, kl. 23, var de ferdige med røntgen og diverse formalia og ga meg narkose. Våknet etter 20-25 minutter med armen i fatle (egentlig en enarmet tvangstrøye) og betydelig mindre smerter. Skjærtorsdag kveld: Overarm på feil plass Langfredag morgen: Overarm på riktig plass Epilog Neste dag fikk jeg mat og stell før et nytt røntgenbilde ga meg klarsignal til å reise hjem. Tvangstrøyen skulle sitte på kontinuerlig i 48 timer og det meste av tiden de neste 2 ukene. (Nå har det gått 12 dager og jeg har begynt og leve uten på dagtid. Skrive dette går bra, men å skjære brød gjør fortsatt vondt.Tør ikke sove uten den om natten fordi jeg er redd jeg skal vri skuldern ut av ledd igjen i søvne.) Tok sekken på venstre skulder og fikk hjelp til å feste hoftebeltet og gikk mot stasjonen. Turen ble nok offisielt avsluttet på Tynset stasjon da jeg forsøkte og hilse på en dame som kom inn i venterommet. Hun så bare rett frem... Hva har jeg lært? Det er viktig å være forsiktig når man går alene! Denne gangen var det skulderen midt i sporet, neste gang kan det være benbrudd kilometervis fra andre mennesker. Jeg kommer nok til å ha med meg en form for nødsamband (SPOT?) neste gang jeg er ute alene. Jeg fikk også bekreftet (under hele turen) at jeg klarer å tenke rasjonelt selv om verden er i mot meg. Både natten ved Snøhetta og turen etter fallet løste jeg på en bra måte. Problemet med å smelte sne var uforutsett og der må jeg komme på en bedre løsning til neste vintertur. TAKK Til slutt vil jeg takke alle som hjalp meg etter ulykken: Vertsfamilien på Grimsdalshytta, Dombås røde kors, Folldal røde kors, Folldal ambulanse, Tynset sykehus.

Det har blitt lite sykling i år, men no skull det skje: Skull prøv en tur fra Østerdalen te Gauldalen selv om det itj e vei/sti heile veien. Har i flere å planlagt å gå en tur nor igjennom området mellom Østerdalen og Gauldalen, og da æ satt og så på kartan over området slo det mæ at det kunn vær mulig å ta det som en sykkeltur. Det va to trilleetapper på ca. 3 km hver, så viss underlaget va samarbeidsvillig skull det kunn gå. Og dagen etter den her spekulasjonen løst det eine problemet sæ; Adressa hadd en artikkel om en sykkeltur i Forollhognaområdet og der va trillinga mellom Singsåssida og Hessdalsida beskreve. Tok kontakt med forfatteren, fjelloppsynet og folk i Dalsbygda som igjen henvist mæ te en som hadd gjort turen på 1970-tallet. Fjelloppsynet gjor mæ oppmerksom på at det itj e tillatt å sykle i Forollhogna nasjonalpark, men det vise sæ at det e et uttrykkelig unntak fra forbudet i den strekningen æ skull passer. Planen va opprinnelig å ta med telt og bruk 2 daga, og kanskje fortsett fra Singsås over Samsjøen te Lundamo(den turen har æ tatt på sykkel tidligar, og her e det itj trilling - unntatt i de brattaste motbakkan). Men som vanlig kjæm det ting i veien, og planen vart endra te en 1-dagers tur med slutt i Singsås - men med mulighet for å ta snarveien gjennom Hessdalen ned te Ålen. Kl. 05:20 sto æ klar på jernbanestasjonen i Trondheim, og første utfordring va å få med sykkelen på toget. Lokal- og regionaltog har begrenset plass for baggasje, og spesielt sykler. Selvølgelig va det enda en med sykkel . Men konduktøren lot nåde gå for rett, og vi kom begge med, men æ mått vær forberedt på å stå av på Røros. Itj verdens undergang, men 1,5 mil ekstra langs veien villa ført te den alternative løsningen til Ålen. Men æ vart med te Os, og kl. 08:40 starta æ turen med å stikk innom den lokale bensinstasjonen for å kjøp lappesaker - så itj heilt sjarmen med risikoen for å stå inne på fjellet med punktering og uten lappesaker - heldigvis vart det itj bruk for dæm . Deretter gikk turen over ei riktig så sjarmerende gang-/sykkelbru over Glomma før klatringa mot Øvre Dalsbygda tok te. Den øvre veien gir fler høydemeter, men utsikten e så my finar at det va verdt det. Inne i Dalsbygda dele veien sæ, og æ fortsatt på den veien som går innover Kjurrudalen( som kartverket insistere på å kall Tjurudalen). Fin vei innover og etter hvert ei bompengebu - men det va ingen sats for sykla, så æ kjørt bare forbi. Været va itj helt i tråd med værmeldinga, det va my skya og lavar temperatur enn meldt. Men vært vart likar med sol, men mytji vind - heldigvis medvind Det e satt opp skilt som vise te all sætervollan innover i dalen - og det e mang av dæm - men i det krysset æ skulla tatt av i retning den innerste veien på østsida av Kjurrua va det itj skilta med noen av de navnan æ hadd pugga. Dermed vart det en tur ned bakkan te Gammelvollen som ligg på motsatt side av elva. Skjønt det da æ kryssa brua, og etter en drikkepause va det bare å ta fatt på bakkan oppover igjen. I krysset der æ skull ta av, snakka æ med lokale som kom kjøran forbi, og fikk bekrefta veivalget pluss et tips om å sjå etter en rød bom. Etter hvert dukka bommen opp, og det bar innover en traktorvei som var helt grei å kjør. Te slutt gikk den over te en temmelig utydelig sti, men som gikk i riktig retning. Stivalget va riktig og æ kom frem te ei hytte som itj va navngitt på kartet, og uten navneskilt, så æ veit fortsatt itj ka den hete. Der vart det en god matpause, og spekulering på ka som venta de nærmeste kilometran. Første utfordring va kryssing av Kjurrua, men det va itj grunn te å gru sæ, det va knapt nok en skikkelig bekk. Rådet æ hadd fått va å hold mæ te myra nordover, og det gikk ganske greit med støvla på. En og anna omvei for å unngå vierkrattet, eller blautområdan, men det va rimelig enkelt å kom frem. Men tungt vart det, svetten silt, og fordi æ hadd lagt igjen tilleggshodeplagget mått æ behold sykkelhjelomen på for å unngå å bli solbrent oppå toppen der det skulla ha vært litt mer hår enn det e Et eller anna sted i den her strekningen passert æ vannskillet mellom sørnorge og trøndelag - så plutselig at vannet rant nordover. Skjedd vel omtrent der æ så en stor fugl fly opp, fikk noen bilda, men veit itj om det e godt nok te å identifiser den. Kan det ha vært en Trane? Målet for trillinga va Heggsetvollan, men det va et par volla litt før - merka 828 på kartet - og der burde æ ha gått opp etter som det kom en traktorvei fra de her vollan frem mot Heggsetvollan. Fra Heggsetvollan va det fin grusvei nedover Kjølidalen mot Hessjøen og det gikk radig unna. Fra Hessjøen hadd æ planlagt å ta en snarvei forbi Kirkhusvollan frem te Øyungsveien, men klart itj å finn den, så fortsatt ned te bommen for Øyungsveien og tok vurderinga om å fortsett, eller å avbryt for å kjør ned te Ålen langs fylkesveien ned gjennom Hessdalen. Opprinnelig plan va å ta en buss fra Singsås kl. 18:00 og med glatt ferd videre va det en mulighet for å nå det ved å sykle rundt Øyungen og trille langs Forravassdraget(kartverket: Forda-). Så fristelsa vart for stor, æ skull prøv. Men allerde den første bakken burde gitt signal om at dette var dumt Det ble bakke opp og bakke ned og så en lang seig bakke opp mot Meiåvollan. Men det va først no at problemen vart påtrengan; Det va en nesten usynlig sti innimellom kjerr og kratt, og første utfordring va å finn den. Med hjelp av ei hyggelig dame som ropt og dirigert mæ kom æ inn på rett sti. For å ta det beste først; Det va my lettar å trill sykkelen her enn i Kjurrudalen, men kjerret va nesten ugjennomtrengelig Men etter en "uendelig" vandring i kjerret og en god matpause attmed elva, kom æ frem te Øyavollan og traktorstien videre mot Fjesetvollan. Helt grei å sykle på, men vart hefta av tre saua som absolutt skull samme vei som æ, og som itj villa slipp mæ forbi. Villa itj spreng dem, så farten vart laber. Etter ca. 2 km på lettsykla vei fra Fjesetvollan kom æ te bommen, og trudd at no va det bare nedoverbakka te Singsås. Men den gang ei, skulla selvfølgelig telt høydekotene på kartet likar, men med 20-meters kota e det fort å oversjå dem Men omsider, 1 1/2 time forsinka kom æ te Singsås og valgt å tilkall transport fra heimefronten. Gangtid på 7 1/2 time og drøyt 3 timers pause på drygt 8 mil merkes på en utrent kropp. Men for å spar litt tid kom æ på den tåpelige ideen om å sykle videre te Støren for å bli henta der. Det vart 2 1/2 mil langs riksveien med mange pausa for å avlast baken. Va redd for at æ mått stå og skriv den her rapporten, men selv i min alder tar kroppen sæ igjen og glemme fort Konklusjon: Det her e en tur som e godt gjennomførbar, men æ vil itj anbefal de to trilleetappan. Neste gang - viss det bli nån - satse æ på å gå over Forollhogna te Budalen.

Vi hadde ambisiøse planer for denne helgen, og med en liten frykt for gjennomtråkk i snøen la vi planene mot dovre og Langvasstindene og Svånåtinden. Været var bare halveis sikkert i følge meterologen, og med fare for en overskyet dag i fjellet la vi i vei på fredagen. I forkant av turen hadde Jan måttet kjøpe seg inn noen stegjern og en isøks. Han så ikke helt vits i utstyret før han stod i en stupbratt snørenne, hvor han da innså faren ved å ha dårlig fotfeste. Fredag 04.05.07: Vi fylte bilen med ski, sekk og sykkel og kjørte på veg opp mot dovre. Etter å ha tømt cirka halve rema-butikken på Oppdal for mat, kjørte vi og parkerte ved militærstasjonen på Hjerkinn. Hadde planer om å overnatte på Maribu denne helgen, og bruke den som utgangspunkt for turen. På veg innover skytefeltet (ca 5 km innover i feltet), ser vi en enslig moskus-okse som står og sturer for seg selv. Den er ingen fare i utgangspunktet, men det viser at vi ikke er alene oppe i fjellet. Kommer omsider frem til Maribu, hvor at det til en positiv overraskelse viser seg at de har vært å brøytet vegen tidligere denne uken. Hopper til køys etter noen runder kort, og et par snurringer. Lørdag 05.05.07: Vi går i fra Maribu ca 09.15, og begynner å gå oppover mot Bruri. Vi går oppover dalen og over de isdekkede vannene til høyre for Bruri. Tar dagens første pause her, og benytter turens siste mulighet til å fylle opp vannflaskene. Går opp en bratt rygg til venstre for Langvasstinden V2 (2025 moh). Etter å ha brukt mange krefter på å komme seg opp ryggen tar vi en liten fortjent rast før vi begynner å bevege oss over Langvasstindene. Tar med tau, isøks og stegjern for å forsere hammeren for å komme seg til Store Langvasstinden (2085 moh). Den første toppen over 2K denne dagen er Langvasstinden V2 (2025 moh), nestemann er Vestre Langvasstind (2046 moh). Ved varden på Vestre Langvasstind blir vi sittende og se utover mot Store Langvasstind for å blir vandt med høyden i rundt oss. Det er god utsikt, og en del luft i rundt oss. Jan er litt skeptisk til å bli med utover mot Store Langvasstinden, men etter litt overtalelse fra meg så fester vi et klatretau rundt en stor stein på Vestre, og klatrer forsiktig ned hammeren. Eggen ut imot Store Langvasstinden ser ekkel ut ifra vestre, men det viser seg å være mye bedre oppover eggen når vi nærmer oss den. Det går fint til toppen, og Jan kjenner mestringsfølelsen i kroppen i det vi står på toppen. En kjempefølelse. Det er vindstille, blå himmel og en perfekt dag for en topptur. Utsikten er fenomenal fra toppen, og det føles som om det finnes ingen ting i verden som kan slå den følelsen en har på toppen. Snur og går tilbake mot Vestre. Hammeren forseres mye lettere opp enn ned, og snart er vi tilbake til sekken. Klokken har allerede blitt 16.00 på dagen da vi kommer til sekken, hvor at det er et langt og drøyt stykke hjem igjen. Neste topp er Nørdre Svånåtinden på 2004 moh. Denne toppen gir god utsikt mot Bruri, men er bare en liten stopp på vei imot Storstygge Svånåtinden. Etter å ha passert i søkket mellom Nørdre- og Storstygge- Svånåtinden kjenner jeg at jeg er sliten, og at jeg begynner å få symptomer på dehydrering. Hiver innpå noen sukkerdrops hver på vei mot toppen, og kvikner til igjen. Utsikten fra toppen (2209 moh), er fenomenal, hvor vi har nesten fri sikt 360 grader i rundt oss. Er på toppen klokken 18.15, hvor at vi planlegger å gå kjappeste rute ned igjen mot Maribu. Vi planlegger å gå ned den bratte ryggen som er veldig synlig fra Hjerkinn. Vi kommer ned 100 høydemeter, men kjenner at snøen ikke er "trygg nok", og velger den lengre veien i rundt. Det er tungt å gå opp til toppen igjen, men man har ofte bare ett forsøk i fjellet, så da tar vi den trygge ruta hjem igjen. Vi går ned på østsiden av fjellet, og følger Svånåvatnet i retning mot Maribu. GPS'en viser en distanse på 30 kilometer den dagen, og er helt kake da jeg "kommer i mål" på Maribu klokken 22.20 den kvelden. Til og med Jan som jeg gikk Vasaloppet med tidligere i år innrømmer at denne turen var værre enn hva det var i Sverige. Spiser et etterlengtet måltid, og drikker 3 liter vann før jeg hopper i køya. Søndag 06.05.07: Våkner av oss selv denne dagen. Kjenner at det ikke er like mye futt i kroppen som dagen i forvegen. Eneste målet for dagen er å sykle tilbake til Hjerkinn og kjøre til Tr Heim. Vi rydder hytta etter oss og setter at noe ost til musa som befant seg på utedoen på Maribu. På veg hjem møter vi en flokk moskuser ca 1 kilometer etter skiltet som sier "Snøheim 4". Det er tre små, og fire store. Vi ser dem ikke før 30 meter fordi de er bak en liten bakketopp på vegen. Ideet vi bremser opp snur to okser seg og ser bestemt på oss som om de skulle sagt "pass dere, her er det vi som bestemmer". Vi skjønner fort hintet at de vil ha oss på litt avstand, og holder oss i god avstand helt til de går av vegen etter 10 - 15 minutter for å slippe oss forbi. I vegkrysset som sier "Snøheim 9", møter vi på den enslige moskusen. Han har nå lagt seg med en avstand på 2 meter fra vegen. Han reiser seg, og studerer oss før han labber innover i skytefeltet for å slippe oss forbi. Oppsummering: Turen var kjempebra, pent vær, gode snøforhold, lite vann på fjellruta (holdt ikke med 3 liter i sekken), godt å legge seg i en seng på maribu og villt dyreliv på Dovre..... Alexander og Jan

Etter å ha blitt lurt av dårlig vær og dårlige værmeldinger til å holde meg innendørs i lange tider, dro vi en tur til fjells på middels bra / dårlig værmelding. Vi kjørte til Bygdin og hadde med snøskuffe i bilen. Etter et kvarter iherdig måking av en snau meter dyp og hardpakket snø kunne vi kjøre bilen inn i lomma si og legge ut på tur. Dette var for øvrig første skitur utenfor oppkjørte løyper denne sesongen. Været som var vindstille og nydelig på Beitostølen endret seg raskt. Tiltakende vind og skydekke gjorde det hele litt surt, men vi håpet på en bedring. Uten feller, men med et tjukt lag blåvoks ble det nokså tungt i den løse snøen, med mye sikk-sakk som resultat. Det var overraskende mye snø og knapt noe som stakk opp av det hvite teppe. Vi siktet oss inn på et band på ryggen mellom Synshødn og Fagerdalshøi, men da vi var nesten oppe hadde det blåst opp og skyet til så mye at vi valgte å snu, noe jeg i ettertid angrer på, for kveldssola den kom den, mot alle ods. Men hadde vi ikke snudd, hadde den nok ei heller kommet. Kraftig vestavind feide med seg store snømengder over Mefjellet og Kongsliknuppen. Med solskiva i bakgrunnen ble føyka ekstra tydelig. Den fylte lufta over store areal. Gigantisk snøføyke i motlys er et fascinerende skue. Legger ved et par bilder. Det er nok en katastrofevinter for de fleste, men i sørøstjotunheimen er det nå mer snø enn det var store deler av vinteren 05 / 06.

31 - Drammen Galdhøpiggen- isen piggen fra spitersulen 1982 Jeg har aldri telt alle seriøst, og mener jeg bruker 30 meteren, men jeg ligger på godt over 40. Min flotteste tur er kansje den jeg opplevde mest med. Galdhøpiggen i begynnelsen av august 05. På tur med bror og hans på 9 og 7. Værest slår til og vi ser ikke fra t til t på veien ned under 2000. Ruta er enkel så alt var helt trygt. Men det å få oppleve hvordan været snur. +signatur.. Det og var en fin tur:) Jeg har alltid fassinert meg av mål, og jeg er født på fjellet(foldal). og nytelsen av å komme på toppen er stor. Derfor er det litt kjedelig med noen av disse over grensa.. eks, spiterhø... Men når en først er der, så må en jo ta de og Jeg vil gjerne opp på storen, langs kanten. Har begynt å klatre inne. Men er ikke kompetent til å feste bolter ute. Det er en "liten" utfordring. Men det er mange som kan tas før den. Skal bli kompetent på bre neste sommer! Født i fjellet, slekt i bøverdalen...piggen som 7 åring, jobba på spiterstulen som 16 åring... Må bare bli slik da. Og fy for en følelse en god topp er.

Sisher skrev: 1. Lars Monsen er den eneste som har drept en grizzlybjørn med dens egne tenner. 2. Lars Monsen har ikke med seg boksåpner på tur. Han spiser hermetikken hel. 3. Ulvene gjør opp bål for å holde Monsen unna. 4. Lars Monsen har hatt snøballkrig med seg selv i helvete. 5. Lars Monsen gjør opp ild med bare hendene. Også i regnvær! 6. Det eneste dyret Lars Monsen ikke kan lokke til seg med parringslyder er mammuter. Det er hovedsakelig fordi de er utryddet. 7. Det amerikanske forsvaret brukte Lars Monsen som fasit da de utviklet GPS. 8. Lars Monsen bygde varden på Kvigtind. Han kastet stein fra Tjokkelvatnet. 9. Lars Monsen får fisk i fisklause vatn. 10. Lars Monsen er født med ski på beina, sekk på ryggen og en hundeslede med 12 hunder. 11. Kvinner er fra Venus, menn fra Mars og Lars Monsen er fra Himalaya. 12. Lars Monsen sover ikke, han venter… på at fisken skal nappe. 13. Når Lars Monsen skal more seg, sitter han for seg selv midt på vidda, og forteller seg selv vitser han ikke har hørt før. 14. Lars Monsen har klatret opp Trollveggen. Med én hånd. 15. Lars har ugler i Monsen. 16. Lars Monsen er 1.83 m høy. Når han reiser seg på bakbeina blir han 5.27 m høy. 17. Lars Monsen kan telle til 10 med hundebjeff. 18. Lars monsen har nok energi til å drive Las Vegas’ belysning i 2 år. 19. Lars Monsen har ikke føtter. Han har fjellsko. 20. Naturkreftene fikk kreftene av Lars Monsen. 21. Det var Lars Monsen som gjorde opp ild på Sola. 22. En gang spilte Lars Monsen golf. Da fikk han 18 hole-in-ones, og 8 ørreter på over 3 kilo i sidevannshinderet. 23. En gang kom en bjørn inn i teltet til Lars Monsen og spiste maten hans. Da spiste Lars Monsen bjørnen. 24. Når Challenger II-ekspedisjonen nådde bunnen av Marianegropen fant de Lars Monsen med våtdrakt og strikkharpun, samt syv inntil da ukjente arter i fangstnettet. 25. Lars Monsen kan selge skinnet før bjørnen er skutt. 26. Lars Monsen har ikke hunder for å trekke pulken. Han har dem med som nødproviant. 27. Bjørnen går ikke i hi, den gjemmer seg for Lars Monsen. 28. Kompasset viser ikke nord. Kompasset viser Lars Monsen. 29. En gang, da Lars Monsen og Chuck Norris møttes i skogen, ropte Lars Monsen så høyt at Chuck Norris fikk rødt hår og fregner. 30. Lars Monsen har det verken for varmt eller for kaldt. Han bryr seg ganske enkelt ikke om temperatur. 31. Fjellvettreglene var en stiloppgave Lars Monsen skrev i første klasse på barneskolen, etter at O-fagslæreren hevdet å kunne mer om fjellet og skogen enn lille Lars. 32. Steve Irwin ble ikke drept av en piggrokke. Han døde i en kamp mellom han og Lars Monsen. Det var nemlig bare plass til en verdensleder. Det skal imidlertid også nevnes at det faktisk _var_ giftbrodden fra en rokke som drepte ham - Monsen hadde akkurat kvalt og flådd rokken da Steve kom og yppa seg. 33. Lars Monsen danser med ulver. 34. Lars Monsen er den eneste som alltid vinner stirrekonkurranser mot ugler. 35. Ingen vet hvorfor Lars Monsen har kniv. 36. Lars Monsen besto jegerprøven bare ved å møte opp. 37. Da det skulle letes etter vrakrester etter Titanic i atlanterhavet fant de en stein på bunnen hvor det sto "Lars Monsen var her" 38. Da Lars Monsen var marinejeger og dro på overlevelsesøvelse, kom han tilbake 7 kg tyngre enn når han dro. 39. Supermann har en Lars Monsen-tatovering på den høyre armen. 40. Lars Monsen er så konge at både Sonja og Ari Behn går ned på kne. 41. Elver og innsjøer utvikler is på vinteren. Dette er for å beskytte fisken mot Lars Monsen. 42. Ironisk nok tror ikke Lars Monsen på at det finnes utfordringer - det finnes bare pyser og tapere. 43. Grunnen til at Lars Monsen har med seg gevær på jakt er for å kunne skyte varselskudd og gi bjørnen en sjanse. Når det ikke er bjørn i området jakter han heller ved å snike seg inn på dyrene bakfra og knekke nakken på de. Det gjelder også ryper og harer. 44. Det er ikke tilfeldig at militæret bygger ned forsvaret i nord på samme tid som Lars Monsen har begynt å kjøre hundeløp der med jevne mellomrom. 45. Lars Monsen kan gjøre opp bål ved å kjefte på noen pinner til de tar fyr. 46. Da Lars Monsen kappåt mot trollet, vant han overlegent uten sekk på magen. Deretter spiste han trollet til dessert. 47. Lars Monsen er så rå at han lett kunne erstatte hele ferskvaredisken på Meny. 48. Lars Monsen hugger ved med flat hånd. 49. Det ryktes at Lars Monsen kom inn på 25. plass i årets finnmarksløp, men han var faktisk på sin femte runde. 50. Det finnes ikke ekko i fjellet, det er bare Lars Monsen som kødder med deg. 51. Lars Monsen tegna kartet til Eirik Raude. 52. Lars Monsen bruker sin egen pekefinger som jokkastikke. 53. Lars Monsen kan pisse i motvind. 54. IOC nektar Lars Monsen å stille i OL. Det ville blitt dei minst spennande leikane i historia. 55. Døden hadde en gang en nær Lars Monsen-opplevelse. 56. Da Lars Monsen deltok i Verdensmesterskapet i Poker vant hele greia med følgende hånd: Ett visakort, ett bibliotek-kort, en kvittering fra Spar, et fiskekort fra Finnmarksvidda og nøkkelkortet til hotellrommet. 57. Lars Monsen kan mette 5 000 med en kniv, 5 meter tau og en skog. 58. I 2001 vant Lars Monsen World Rally Championship på New Zealand. Med en elg. 59. En gang ble Lars Monsen bitt av en klapperslange. Etter 5 timer med uutholdelige smerter døde slangen. 60. Det var Lars Monsen som fortalte maurene at det å bygge maurtua på sørsida av treet var en god idé. 61. Når en bjørn møter Lars Monsen begynner den å prate og håper Lars vil forsvinne av seg selv. Hvis ikke legger den seg ned i fosterstilling med labbene over hodet, og spiller død. 62. Da Lars Monsen skulle feire julaften i Canada hadde han så lite mat at han koste seg med ferske rypespor til middag, is til dessert og en frostrøyk til kaffen. 63. Eskimoer kaller eskimo-Rulle for Lars Monsen-Rulle. 64. Om han hadde hatt interesse av det kunne Lars Monsen både fjerne himmelstrøk og fjerne østen. 65. Lars Monsen veit at bringebær bare er blåbær i forhold til jordbær. 66. Lars Monsen plantet Ibsens Ripsbusker og alle de andre buskvekstene. 67. Lars Monsen får aldri kalde føtter. 68. Lars Monsen står til Dovre faller. 69. Uten mat og drikke, duger bare Lars Monsen. 70. Lars Monsen vet hvor haren hopper. . 71. Sist men ikke minst. Lars Monsen får en flott gjeng gjennom ødemarka ! .

Skrevet: Tor Aug 23, 2007 15:48 Tittel: -------------------------------------------------------------------------------- 1:Alder og bosted, evt. navn: Sondre-16 år bor i Asker 2:Første topp - når og hvor: Første 2000-metertopp var Vinjeronden (2044 moh), men første fjell totalt var vel Langlifjellet-1030 moh. i Sigdal (i bæremeis, 2 mnd gammel). 3:Antall hittil og kriterium for samlingen (Røyne, 30 m p.f. osv.): Jeg går vanligvis på topper som har offisielt navn, men når det gjelder Jotunheimen bruker jeg 30 m p.f. 4:Flotteste topptur så langt hvor og evt. noen ord: Vinter: Snønipa 1827 moh. (Særlig returen på nydelig føre 28. mai 2006). Sommer: Vanskelig, kan jeg nevne topp 5? 1) Memurutindane (alle rundt austre memurubre, sommer 2005) 2) Vågakallen (fra Djupfjorden u/sikring, herlig luftig)! 3) Storsylan 1762 moh. 4) Kleine Matterhorn 3883 moh. (Sveits) 5) Gaustatoppen/Hårteigen 5:Hvorfor en samler: Startet med at jeg ville ta med naboens boxer (hund) på så mange fjell som mulig, jeg lagde en fjelliste for den, på et år hadde vi til sammen gått på 83 ulike fjelltopper. Vi kom i lokalavisa. Etter hvert ble det mere fokus på egen fjelliste, har alltid vært facinert av fjell og tinder! Det er noe magisk med det, min store hobby. Nå har jeg pr. i dag gått på 485 ulike fjell! Det er jo god trening i å med at jeg er aktiv skiløper. 6:Planlagt progresjon og eventuelt største hinder i progresjonen: Har lyst til å bli ferdig med å tatt høyeste topp i alle fylker i Norge, så får vi se etter det. Går mer og mer fjelltur forrdi det er gøy og for utsikten. Hinderet kan vel være at Nord-Norges fylker err langt borte og mer værutsatte enn på Østlandet... 7:Hvordan det hele startet: Da jeg var liten hadde jeg så få ord i vocabularet, da jeg sto på toppen av Lifjell (Blefjell) som 4-åring så jeg mot Storeble og sa: "Når jeg blir stor skal jeg gå på alle fjellene jeg ser der". tenk nå har jeg gjort det, men får ikke nok.

1: Er 36 år , kommer fra Sandnes og heter Kolbjørn 2: Min første 2000 m-topp var Glittertind fredag 9. juli 1999 og Galdhøpiggen dagen etter. 3: Har vore på 160 av 186 topper med p.f. 50 m, og 241 av 300 topper på Røynelista. Samler nå etter listene i "bibelen" men har ikkje heilt kontroll på alle 10-metringane. 4: Har hatt mange flotte toppturer så det er vanskelig å sei kva som har vore den finaste men kan nevne turen til Tjørnholstinden en varm julikveld i 03 da eg fekk sjå sola gå ned bak Galdhøpiggen og fullmånen kom opp i motsatt retning litt seinare. Totalt sett er nok bestigningen av Mont Blanc i juli 06 den toppturen eg setter høgast. 5: Den viktigste grunnen til å gå fjellturer er naturopplevelsen og utsikten. Grunnen til at eg samler er vel at eg lider av samlemani og liker å ha konkrete mål å nå. Konkurranseinstinktet er og med og driver meg til å bestige flest mulig topper. 6: Har planer om å fullføre alle lett tilgjengelige 2000 m-topper innen et år eller to. Største hinder i progresjonen er at eg ikkje er klatrekyndig og dermed ikkje får besteget dei toppane som krever tausikring. Men har tenkt å leige klatrefører fra Turtagrø for å kunne ta Skagastøls- og Styggedalsryggen. 7: Har alltid hatt stor interesse for fjell og som guttunge drøymte eg om å gå på topper i Jotunheimen men lite med tid, lang avstand og ei streng mor klarte å hindre meg fra det. Først i vaksen alder begynte eg å reise til Jotunheimen og til å begynne med gjekk eg bare på nokon få stortoppar i året uten å bry meg om dei med lavere p.f. Søkte etter fjellsider på internett våren 05 og da fant eg Røynelista og rutebeskrivelser til mange av toppane. Dermed var gnisten tent og eg begynte å samle for fullt sommeren 05.

Tangering av lengste med 23 bokstaver!: Kaldholsetervegaskillet - vegkryss i Øyerfjellet/Oppland.

Hele Nordland på langs sommeren 05?? Helsike, da må du kjappe deg! LØP!

Fest er gøy for de som er med. Men på en turisthytte skal det mye til at alle er med. I så fall bør det være om vert/vertinne drar i gang festen og det er klart for alle gjester at det faktisk er fest, og at det er vertskapet som har styringa slik at det ikke tar av til fortrengsel for de som vil ha det rolig. Skjønner det er uteulvene som herjer her i forum - pussig at ingen har fått med at turisthyttene til DNT har et regelverk som sier at fra 23 til 7 skal det være ro på hytta... Da har folk misforstått kapitalt når de sutrer over "sure vertinnemegger" som stopper festen klokka 23. Om det er gjester på hytta som ønsker å sove fra 23 til 7 så skal faktisk resten ta hensyn til det. Eller dra seg ut og fortsette festen så langt unna at de som er på hytta ikke sjeneres. Utenfor sesong går det for mange TFs vedkommende an, om man er en gjeng, å "reservere" en selvbetjent hytte for et festelig lag. Dvs man må akseptere at andre kommer innom, men turistforeningskontoret vil da advare andre som forhører seg om hytta. Og kommer det likevel "outsidere", får man inkludere dem i festen på en hyggelig måte. Inklusive spandering av ildvann og festmat, som dissse neppe har med seg. Slik funka det i gamle dager i TT i alle fall, vi var en gjeng som feiret nyttår på Dindalshytta en del år. Så vidt jeg vet har flere andre gjenger fortsatt den trad. Ved Gjendebu blir det visst forresten lagt ut ei hytte for salg snart... (se tråden https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1783 ) Må jo være en ypperlig festplass, akkurat passe unna Gjendebu.

Samme som før, Store Brekketind Forrige bilde var tatt fra nordøst, dette fra sørøst (tatt fra Sikholfjellet 23/9). Breene på hver side er Brekketindbreen (t.v) og Habbostadbreen, de fleste går nok på toppen over Brekketindbreen og opp den bratte bretunga (gjerne fra Patchellhytta), for så å klyve/klatre opp fra baksiden (3'er tak, litt utsatt). Flott tur, anbefales

Slenger ut en liten nødt, eller er det det? De fleste vet det sikkert, men prøver meg allikevel. Hvilket fjell er det vi ser i bakgrunnen her ? Bildet er tatt en fin høstdag, oktober 05.

Det var da svært da. 23 visninger og ingen som klarer å gjette det. Fjellet ligger i dagsturavstand fra Eidsbugarden (og det er ikke Galdeberget fra enda en ny vinkel )

Toaks 750ml til lettere turer. Fant ut at 650ml kjelen er akkurat litt for liten til mitt bruk, så satser på at dette blir akkurat nok. Bestilte i samme slengen en Toaks Siphon som jeg er veldig spent på! Den skal benyttes som backup til kvistbrenneren. https://www.toaksoutdoor.com/collections/stove/products/stv-01