Søk i nettsamfunnet

Heisann! Har hatt en Norrøna Trollveggen dri-3 jakke en stund nå og har egentlig ikke hatt behov for å vaske den før nå. Og det jeg lurer på, da det står at man skal vaske den som vanlig i maskin og så impregnere, men etter dette skal man liksom stryke jakken/hive i trommel. Det sistnevnte er visstnok for å reaktivere noe greier på jakken (dere vet nok bedre enn meg) Det jeg lurer på er etter jakken er ferdig i maskinen, da skal man (når den er våt visstnok) henge den opp og spraye den med impregneringsspray og så er det med strykingen. Skal man stryke jakken når den er tørr eller når den er våt? Og leste om noen som gjorde dette ved bruk av hårføner? Er dette å anbefale? (vi har ikke trommel)

Jeg har et ganske enkelt og greit McKinley telt - som så langt har fungert fint sommer og høst - også i litt grisevær, men ikke ekstreme forhold. Jeg har selvfølgelig sett meg ut et telt jeg vil ha - men det blir ikke noe av å handle nytt denne sesongen, så da må jeg vurdere hva jeg kan og ikke kan med det jeg har. Dette er forøvrig teltet. 12 plugger, stengene kan være ca 8mm i diameter, 8 barduneringsfester og en ganske stor lufteventil i hver ende. Har overnattet noen få netter ute i snøen nå, og det første som slår meg er at jeg må være snill med glidelåsene i ytterteltet. Lett snødrev har ganske kjapt tettet åpningen ned mot bakken, men dette er jo noe jeg lett kan gjøre selv for å kompensere for manglende stormmatter. Lufteventilene fungerer bra, men kan ikke stenges med mindre jeg henger en vekt i dem. Jeg er glad i fjellet over tregrensa og på sommeren fungerer teltet fint på de toppene (under 2K) jeg har på samvittigheten. Vintertelting har jeg ikke begått på mange mange år - så det er start med blanke ark. Jeg tenker som så at det bør være mulig å kompensere for teltets manglende vinterkvaliteter ved å velge teltplasser som har mer ly enn de plassene jeg velger på sommeren (toppunktet ). Hva med stangbrudd? Hjelper det å være mer forsiktig med håndteringen her også? Er det andre momenter som er viktige å tenke på? Det er i utgangspunktet kun snakk om å bruke det på helgeturer - 1-2 overnattinger. Har en tanke om å gå Hallingdalsløypa i vinter, men teltet er en litt usikker faktor foreløpig. Småturer vinteren gjennom vil kanskje gi svaret.

...eller andre alternative ski/bindinger?

Hei! Jeg har gode erfaringer med dette forumet, så jeg prøver igjen Vi er to stk som planlegger vår første tur til Hardangervidda siste helga i august. Vi kjører fra Oslo torsdag ettermiddag. Vi trenger tips til utgangspunkt. Har vært på flere turer i Jotunheimen før og vet det kan bli frost og snø så sent på året. Preferanser: Vi telter. Fin natur (selvfølgelig) Ikke for mye folk. Ikke turisthytter. Helst mulighet for å fiske hver dag. Mulighet for å skaffe ved til bål en kveld eller to. Om vi har en base for turer til fiskevann eller går en tredagers runde med noen avstikkere til eller teltplass ved fiskevann er ikke så nøye. Takker for alle bidrag!

Er det noen som har noen erfaring å dele angående dette teltet. Vurderer sterkt å kjøpe det. Skal gå over Hardangervidda til neste sommer og da tenkte jeg at jeg måtte ha et skikkelig telt. ( vi er to som skal gå) Ellers vil det bli brukt til andre "fleredagers turer" både sommer og vinter. I tillegg til at jeg vil ta med familien på tur.

Jeg skal have købt et par fjellski. Valget er faldet på Åsnes Amundsen med kortfelle, men hvilken binding skal jeg vælge. 70% af tiden skal jeg gå med lille dagtursrygsæk eller pulk - de sidste 30% med tung rygsæk udenfor løjpen. Jeg overvejer ligeledes et årsstudie i friluftsliv i Norge - så skiene skal også bruges i skoven og på højfjeldet om vinteren. Hvad for og imod de 2 forskellige bindinger. Med venlig hilsen Silkeborg/Danmark

Endelig, etter å ha drømt om denne turen i slik vær i lang tid gikk den i oppfyllelse på søndag. Alexander og Øyvind var personene jeg fikk dele denne fantastiske opplevelsen sammen med. Rapporten finner du her http://peakbook.org/tour/5746/Perfekt+tur+til+Brattefjell.html

Utrolig flott tur i perfekt vær. Endel snø, så klatringa tok sin tid. Men siden vi starta tidlig (04.00 fra Sogndal, begynte å gå fra Turtagrø 05.30), ble ikke dagslys noen hindring. Vi var helt alene hele turen, med unntak av ett følge på fem personer som vi møtte på vei ned svaene. Blir en kort rapport dette, men skal la noen utvalgte bilder tale for seg: Soloppgang over Søre Dyrhaugstind. Klokka er nesten 8, og helt ok morgensol møter oss på Bandet Matbit. Klargjøring av utstyr. Klatringa er i gang, her er vi vel nesten på Hjørnet tror jeg. Panorama fra hyllegalleriene, dette er vel det bilde jeg er mest fornøyd med. Stølsnostinder og Falketind. Hurrungane. Rappellen ned Sørvestveien. ... På vei tilbake til Turtagrø. Skagastølstindane

Inspirert av Askogvoll, Atomsilda og Busken sin tur forrige helg https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=21258&highlight= tok jeg, Bjørn-Even og Mayhassen (Øyvind) en ”frekkis” ved å kopiere turen på nytt + to andre topper (alle tre ble spurt om å være med for samvittighetens skyld). Jeg hadde jo sagt i forrige rapport at neste 2k-tur ble til sommeren, men det utsagnet må jeg nok svelge for neste helg bar det opp i høyden atter en gang. Noe spontant, med knall værvarsel kjørte vi tre oppover til Turtagrø fredags kveld. Det er merkelig å tenke over at man snart skal slite seg opp 1500 høydemeter når man egentlig har mest lyst til å legge seg i en lun seng. Her i gården er det ingen kjære mor! Klokka var 22.15 da vi begynte å sykle innover Helgedalen med tungpakkede sekker. Øyvind var som vanlig utålmodig med å komme i gang, så jeg og Bjørn-Even måtte henge i. Syklene parkerte vi rett før en stor snøfonn i øverste sving ved elva fra Styggedalsdammen. Herfra var det på med ski og staver rett opp og inn til den glefsende Styggedalsbreen. I den nordlige horisont skinte et rødoransje fargespill som ga oss nok lys til å droppe hodelykt. Vi ble enige om å gå i taulag opp Styggedalsbreen, spesielt positiv var jeg som fikk tauet ut av sekken! Ingen av oss har spesielt med breerfaring, men utstyr som snøanker, isøks, isskrue, prusik med mer var i alle fall med. Det orn`ær sæ! Vi kom oss greit opp Styggedalsbreen uten gjennomslag, etter dette fortsatte vi opp den nokså bratte ”renna” til Gjertvassbreen. Her så vi at triobanden før oss hadde tatt noen elegante telemarksvinger nedover. Oppe på Gjertvassbreen var det virkelig magisk stemning, enda villere enn forventet!! Silhuetten til Styggedalsmassivet var et storslått skue herfra. Og møtet med Gjertvassbreen som klorer seg oppover 2k-grensa var også helt spesielt. Etter en matbit fortsatte vi ufortrødent i taulag oppover breen blant istårn store som hus. Alle var i ekstase! Da brattheten økte på satte vi fra oss skia og byttet om til fjellsko og stegjern. Gjertvasskaret, here we come! Bakken opp til Gjertvasskaret var rimelig bratt med mye løssnø, men det gikk helt greit, og vi følte intet behov for å sikre på løpende. Et sted sank jeg virkelig langt gjennom, OPS her var det en bresprekk! Men det var ingen fare på ferde. Før skaret passerte vi en VIRKELIG stor sprekk, heldigvis passerte vi den over en fin snøbro. Nå tittet sola opp i nordøst og hele Styggedalsmassivet ble malt rosa, beautiful! Vinden økte også på så vi var ikke sene om å fortsette fra skaret og opp mot dagens første topp – Styggedalstinden Østtoppen (2387), landets 4. høyeste fjell. Vi fulgte ryggen stort sett direkte opp til toppen, noen utsatte klyvepassasjer ble forsert og omsider var faktisk toppen et faktum! For en utrolig følelse å stå her oppe!! Utsikten herfra er garantert noe av det flotteste jeg har opplevd. Det er heller ikke hver dag man opplever skyfri himmel (bortsett fra et svakt skydekke i vest) på disse tindene. Men vi visste at det var nå alvoret startet.. For å komme oss bort til vesttoppen (2377) måtte vi først litt ned før vi kløv opp en kort bratt hammer. Den forserte vi greit, og vi må takke Askogvoll for snøgravejobben han hadde gjort her før oss. Ikke lenge etter hammeren støtte vi på skavlen som stanset Busken og Askogvoll forrige helg. Vi var heldigvis forberedt og lagde en standplass i sørsiden slik at Øyvind greit kunne spankulere over faren. Han lagde en ny standplass og sikret også meg og B-E. Etter dette gikk det stort sett lekende lett bort til vesttoppen hvor det ble høylytte seiersbrøl og give-me-fives i mengdevis! Etter de obligatoriske toppbildene vanket det greit tilbake til Østtoppen. Ned til Gjertvasskaret fulgte vi den bratte (!) nordflanken. Øyvind var nede på null komma niks, mens spesielt jeg tok meg MEGET god tid her altså… Nå gjenstod ”bare” Gjertvasstinden (2351) som vi var særs spente på. Øyvind som var her i august i fjor mente at en del av berget opp mot denne toppen var nedsnødd nå siden han ikke klarte å kjenne seg igjen. Først klatret vi opp en 30m taulengde rundt grad 4 før vi delte på å ”sikre” (les få/ingen mellomforankringer) 2*60m taulengder rett opp den bratte snøflanken til Gjertvasstinden. Bjørn-Even var utålmodig på siste taulengde og gikk usikret opp til toppen, det angret han etter hvert på da han så hvor en eventuell glissade her ville føre hen… Glade, lykkelige og gørrtrøtte stod vi på toppen av Gjertvasstinden! Vi merket på hverandres humør at vi alle hadde underskudd av søvn. Fokuset var på å komme seg ned igjen med livet i behold. Øyvind var svært grei og toppsikret meg og B-E ned de to øverste taulengdene på Gjertvasstind, mens han kom etter tilnærmet usikret… Til slutt tok vi en kort rappell ned i Gjertvasskaret og vi kunne puste lettet ut. Ned Gjertvassbreen til skiene gikk det relativt fint for seg. Alle var rimelig høydeakklimatisert og vant med stegjerns-/isøksgange så effektiviteten var hevet betraktelig. Vi tok sjansen på å droppe taulag ned Gjertvassbreen og Styggedalsbreen, og vi overlevde det og.. Nede på Styggedalsbreen var pulsen nokså høy da vi rant over noen tydelige sprekkonturer, det gjaldt bare å gjøre kroppen lett som en fjær. Snøen var mjukere ved bretunga og vi fikk faktisk til noen deilige telemarksvinger i full fart, kjempemoro! Nå gjenstod det bare å komme seg ned til syklene og trille ned den ellers kjipe Helgedalen. Syklene var gull verdt etter en tur som dette. Ved bilene gratulerte vi hverandre med en fortreffelig tur før vi la oss ned i den varme lyngen og nesten duppet av. Kjøreturen hjem til sivilisasjonen var nok det farligste med hele turen siden vi var så gørrtrøtte. Litt irriterende var det å møte på en bil ned mot Øvre Årdal der veien var på sitt smaleste. Måtte svinge rett ut i grøfta og fikk noen stygge riper i lakken og på felgen, men shit happens (godt bilen ikke er verdt mer enn vrakpanten da). Øyvind var mer redd for terrengsykkelen sin, men det gikk heldigvis bra med den (håper jeg..). Tusen takk for en kjempefin tur Bjørn-Even og Øyvind! Turdata: 13t 50min 1700 høydemeter 19 km 3 topper > 2000 moh. Youtubefilm fra turen:

Advarsel: Denne turrapporten ble veldig lang. Toppovernattingsfeberen herjer voldsomt for tida! Været sist helg var meldt knall, og Jan Petter var ikke vond å be med på Jotuntur. Jeg har lenge lengtet etter å komme til topps på Leirhøe, og ”parademarsjen” på ryggen mellom Austre og Vestre Memurubrean tok til å kverne mer og mer oppi toppetasjen min fra slutten av april. Jan Petter hadde kun vært på Leirhøe i stusselig vær, og han manglet V1-V3 på vestre Memururyggen, så derfor var dette et opplagt mål denne gangen. FREDAG Vi kom fram til Spiterstulen rundt kl 19.30, og kl 20.10 var vi i gang. Allerede nå kjente jeg at jeg ikke hadde dagen. Sekken tynget noe aldeles forferdelig, merkelig nok, for den må ha vært tyngre på vei opp mot Tjørnholstind. Men jeg har hatt det litt sånn fram og tilbake i vinter, enkelte ganger blir jeg sliten på slutten av turen, andre ganger blir det voldsomt skulderverk etter få minutter. Drittsekken min belaster jo snart bare skuldrene, hoftene skal jo liksom ta sin del av belastinga også da… Så der sleit vi oss oppover da, med hver vår drøye 20-kilosbør på ryggen. Dette var reine torturen for meg, spesielt fordi Jan Petter alltid er i så god form. Ingen krever at jeg skal holde følge, men jeg blir stressa av tanken på at han skal vente en time på toppen, så jeg holdt et jevnt sig uten mange pauser. Pusten var tung og heseblesende, og i tillegg hadde jeg skia på skuldrene, snøspaden gjorde det vanskelig å feste de til sekken uten for mye spenn. Steinura var en sann lidelse. Jeg begynte å tenke på hva Cecilie Skog nevner om menn på stortur; menn er så flinke til å beskrive slit og atter slit mens hun stort sett bare har kos å berette om. Joda, hun har et viktig poeng der, men hva skal en stakkar gjøre da? Jeg blir jo sliten så det holder på disse turene og velger å være dønn ærlig. Så sprek som hun må være at hun stort sett kan kose seg er vel de færreste forunt. Men jeg vet at på toppene venter en paradisisk tilværelse, derfor sliter jeg mer enn gjerne på veien dit! Jammen var det en stor opptur å komme til snøen. Med skia på beina ble livet lettere å leve. Sakte men sikkert ble utsikten videre og Spiterhøe lavere. Jeg begynte å telle til hundre en haug med ganger, og var det ikke et lys i tunnelen der borte i form av en varde? Joda, og der sto Jan Petter klar med kameraet for å forevige meg i utslitt, men fornøyd tilstand. Han hadde bare ventet i ca 7 minutter, og klokka var nå nærmere 23.30. Det siste fargespillet fra solnedgangen fikk vi med oss. Det var kaldt her oppe, så det var bare å skifte til tørt tøy og grave videre på gropa som var rundt toppvarden. Etter litt mat og drikke var det tid for sovepose og drømmeland. LØRDAG Jeg sov godt, men våkna likevel ganske tidlig av soloppgangen. Den ble jo forstyrra av Glittertind, men etter hvert lyste den godt over tind og bre. Det var bare det at det kom store skysystemer fra nordvest. I svarteste! Hva er det med 2010 og skyer? De klarer jo bare ikke å ligge unna! Jeg følte meg snytt på Holåtindan i april og på Skarvflyryggen og Stølsmaradalstind i mai. På Leirhøe også? Nei nå holder det i massevis!! Heldigvis var det fortsatt blå himmel her og der, og sola ville ikke gi seg sånn uten videre. Det ble en slags stillingskrig får jeg vel si. Vi kom oss etter hvert opp av posene og etter å ha betraktet utsikten noen minutter bar det nedover i retning Veoskardet. Her ble jo utsikten vesentlig flottere også, for det er jo litt begrensa hva man ser mot sør og vest med de store flatene på Leirhøe. I skråninga derimot; her kom partiet med Store Memurutind og Heillstugutindan høyt over bretunga virkelig til sin rett! Dette er noe av det bedre man kan se i Jotunheimen etter min mening. Vi måtte jo ty til litt listetull vi også, men avstikkeren på Leirhøe Sør var interessant nok. På vei opp mot Memuruplatået, eller hva jeg skal kalle det måtte vi bortom 2264-toppen. Usikker på om jeg var her med Fjellsportgruppa i DOT i starten av mai 2000. Den gangen degenererte været voldsomt underveis, så på Store Memurutinds turisttopp så vi null komma niks. Derfor var 2365 absolutt et delmål i dag, spesielt også siden en viss navnebroder av meg og en tøff tenåring hadde overnattet i telt oppe på den digre og luftige firkanta toppblokka helga i forveien. Litt av en plass å telte på ja! Men telt var iallfall fornuftig, her hadde ikke jeg turt å ligge usikra under åpen himmel, spesielt fordi det skråner svakt mot stupet over Veobrean. Utsikten var jo fantastisk da! ”Sagegga” (ingen Sagi tross alt) videre mot 2367 var uaktuell i dag på grunn av snø her og der, det var bare å nyte det hele på avstand. Spesielt flott var toppegga på grunn av bregleppa langsetter på undersiden. Ellers var synet av de vestre Memurutindan nok til å gi oss blod på tann. Ikke at de er så spektakulære i seg selv, men de ligger jo inneklemt mellom kremtopper! Vi kom oss ned til platået igjen og dro videre over en mulig kandidattopp hvor vi satte fra oss skia for denne dagen. Nå kunne ryggvandringa starte. Vi hadde ikke gått særlig lenge før vi fikk øye på en dramatisk bresprekk høyt oppi sida av Austre Memurubrean. Dette var ingen haikjeft, nei dette var det reine helveteshølet! Bredden og dybden var så skremmende at jeg lovte meg selv dyrt og hellig å aldri mer krysse en bre uten tausikring! Jeg vet jeg er lettskremt, og mange her inne har mer greie på breer enn meg, men man skal ikke undervurdere breer. Eksperter kan ta feil de også. Plutselig ligger det sprekker på steder man ikke hadde drømt om å støte på sånt. Det har jo nesten blitt helt normalt at man glatt krysser breer usikra uten tanke på at det kan gå galt. Som regel går det jo bra, men det går jo ikke bra i det uendelige. Tenk for et mareritt det må være å merke at snøen gir etter og at man sekunder etter befinner seg i et negativt spektakulært svev nedover i den glefsende avgrunnen! Sannsynligvis dør man momentant, men man kan sikkert også få skader med døden til følge, og da har man tid til å reflektere over sin egen fortvilte situasjon mens tårene renner fordi man tenker på at de man er glad i nå plutselig er pårørende. Sjøl venter man sannsynligvis bare på døden. Nei grøss og gru!! Ikke lenge etter kom vi til ei ny dødsfelle, denne gang på ryggen. Her var det en diger bergsprekk som førte lukt ned i stupet mot breen, og denne var delvis dekket med snø. Vi ante at det kunne være noe her, og Jan Petter stakk staven gjennom helt til den store sprekken åpenbarte seg. Ingenting kunne tyde på at snøfeltet var så farlig. Best å droppe en del smale rygger og alpine topper til det er rent barmarksføre. Jaja, nok moralpreken og negativ fokusering! Vi kom oss omsider til topps på Memurutind V1, eller Store Vestre Memurutind som jeg mener den har blitt kalt i andre bøker. Her var det flott gitt! Men før jeg fikk kost meg med panoramaet tok jeg av sekken i ren desperasjon og ble liggende strødd som om jeg hadde møtt mannen med ljåen. Vi var spente på V3 og kom oss snart av gårde, men sekkene fikk bli igjen her hvor vi skulle tilbringe natta. V2 var ingen sak, men alle innvidde vet at V3 er en trøblete topp om man går rett på sak. Jan Petter prøvde, men snudde etter hvert og tok meg igjen nedi flanken på vestsida. Litt løst var det her og der, men ikke verre enn at jeg ser tilbake på det som ganske problemfritt, så lenge det ikke løsner noe tungt fra stupet over oss. Holdt meg iallfall i beredskap. På toppen var det artig å se ned på klatrepassasjen fra nord. Det så nesten ut som om Jan Petter kunne ha fiksa det, men det er jo ikke lov å miste festet, så det var like greit at han lot være. Etter noen småtopper på egga sørover slutta dagens fellestur siden Jan Petter hadde resten av ryggen fra før, det var en magisk aprildag i 2008 hvor jeg blant annet var på Surtningssui. Jeg skulle derimot videre. V4 var reine transportetappen mot V5. Her var det litt mer luft til tider, og fra V5 prøvde jeg meg videre mot den gule trekantpassasjen i ”Bibelen”. Det var moro en stund, men så sa det stopp. Mulig jeg kunne lirka meg ned, men sjansen for å skli var stor, så jeg snudde. Dermed bar det over mot Nord for V5. Videre i lang bue nedenfor og utenom breklatten oppunder ryggen mellom V5 og V6. Et breløfte er til for å holdes! Etter mye banning over råtten snø kom jeg endelig til topps på Memurutind V6. Dette var mer en bare listefyll ja! Breelvene fra Austre og Vestre Memurubrean løper sammen og danner mektige Muru langt der nede i ”lavlandet”. Med elvesuset i forgrunnen og de mektige Gjendealpene som bakteppe gylne av kveldssola ble dette et aldri så lite høydepunkt på turen. ”Hit vil jeg tilbake!” er jo en ofte håpløs klisje, man har ikke mulighet til gjensyn med alle steder i den norske fjellheimen. Men jeg mangler jo noen få topper i dette området, og med kolle 1437 som utgangspunkt for koselige rusleturer så trur jeg V6 skal bli besøkt på ny, og da med adskillige timer på toppen. Turen tilbake til V1 orker jeg ikke å mase så mye om, annet enn at råtten snø, steinurkløning og kraftløshet satte sitt store preg på det hele. Først rundt kl 23.30 var jeg tilbake, og Jan Petter hadde begynt å fundere på når han skulle bli bekymra for meg. Etter en herlig porsjon Real Turmat var veien til posen kort, jeg la meg til på østsida av varden, med digre Store Memurutind som en trygg vokter. Men vi hadde ingen forventninger til morradagen, sist vi så på yr og storm var søndagen meldt grå. SØNDAG I dag ble jeg vekket av sola nok en gang. Men det var noe annet som også var veldig bra, den skinte jo fra tilnærmet skyfri himmel! Ingen dusteskyer som stelte seg i veien for sola i dag nei. Det var bare å gni seg i øya og konstatere at yr og storm hadde tatt feil! Langt i sør lå Gjendealpene som den praktfulle fjellkjeden de er, og i forgrunnen glinset Austre Memurubrean. Den artige ryggen vi befant oss på så ganske uskyldig ut videre sørover. Store og Midtre Heillstugutind var estetiske pyramider med stupene plassert akkurat som de skulle for å bli en fryd for øyet. Heillstugupiggen så ut som en skråstilt Store Memurutind, og den store dalsenkningen som Heillstugubreen ender i hadde gigantiske dimensjoner på sin vei mot Visdalen. Galdhøpiggen tronet i bakgrunnen i nordvest. Og rett i nærheten tvers over Austre Memurubrean voktet stadig trofaste og furete Store Memurutind over oss, traust og praktfull på samme tid. Fantastisk! :D Nå var jeg på linje med Cecilie Skog. Her skulle vi sole oss i nærmere 6 timer før det var aktuelt å tenke på hjemtur. Jaggu er vi heldige som får oppleve dette! Så mye slit som skal til, men denne dagen hadde vi altså ikke løfta en finger, vi kunne bare skumme fløten, og det var vel fortjent! Ingen steder i verden var bedre å være enn Memurutind V1 nå. Vi befant oss rett og slett i paradis på 2280 moh! Været var ullent i horisonten både i øst, nord og vest, men Skarvheimen i sør så ut som den hadde det bra den også. Enkelte små dotter var det jo her og der, men de klarte ikke å ødelegge den magiske helheten. Jotunheimen koste seg med et vær som var så bra at skal jeg mase om de miniskyene som var så må det bety at jeg har store psykiske problemer. Det er rart med det, 6 timer er mye, men de går likevel altfor fort på en praktutsiktstopp. Vi var ikke videre lystne på å returnere til Spiterstulen. Kunne det ikke bli opprettet tinderanglerperm da?! Etter masse steinurlidelse og en knekt ski, som fikk det som den ville siden den ikke kunne slutte å bore seg ned i den råtne snøen på de mest upassende steder, kom vi oss ned til breelva mot Visdalen. Herlig å kunne gå normalt igjen! Tinderangling passer meg egentlig svært dårlig på grunn av den elendige motorikken, noe som ubønnhørlig kommer til syne i steinura. I Visdalen var det nok av idylliske plasser som frista til overnatting. Jeg skulle gitt mye for å bare ha fått en eneste dag til her oppe i herligheta. Da skulle jeg rusla opp på Styggehøe. Men en flott, ja en helt fantastisk tur var nå ved veis ende. Nå skal det virkelig smake med skau og andre fjell! Hardangervidda og Trollheimen lokker, og det er altfor lenge siden forrige overnattingstur i det nordlige Finnemarka. Flere skauområder skal det bli, og andre landsdeler skal forhåpentligvis gi flotte opplevelser. Men Jotunheimen vil for alltid være ”min”! Dette fjellområdet kan man bare ikke la være å elske! Her har jeg en kjærestetopp, og de andre tindene er også trofaste venner som ønsker meg velkommen hjem etter at andre fjellstrøk er utforsket. Dette var rett og slett årets høydepunkt til nå! Da gjenstår det å takke Jan Petter for turen! Han legger også ved en del bilder…

Hei! Vi er en liten gjeng som skal på fjelltur i sommer, innenfor 2-3 timer kjøring fra Bergen. Vi skal ha med oss telt, og satser på 2-3 overnattinger. Vi ser for oss å ikke gå alt for langt første dagen (2-4 timer), for og sette opp teltet her og bruke dette som "bascamp" for dagsturer de andre dagene. Er da på jekt etter den perfekte plassen for denne "basecampen". En idyllisk plass ved et vann vi kan bade og fiske i. Mulighet for fine dagsturer er et must. Er det noen som har forslag til hvor vi kan finne denne plassen? Alle svar mottas med takk! Bjørn Inge

Hej. Jeg ved godt der er flere emner om superlette telte her på forumet og jeg har kigget dem igennem. Men nogle af dem er gamle og andre svarer ikke helt til de spørgsmål jeg har. Jeg vil gerne vide deres mening om disse nedennævnte telte. Hvilket af dem synes I er det bedste til de norske fjeldområder året rundt, undtagen vinter? I må også gerne komme med nogle andre forslag, men der skulle gerne kunne sove 2 personer i teltet og desuden skulle teltet opfylde følgende kriterier (i følgende prioritet): 1. indre bredde mindst 1m ved fødder og 1,2m ved hovedet 2. vægt (helst under 2 kg) 3. vandsøjle 4. slidstyrke (zipper og kvalitet generelt) 5. myggenet (har hørt at nogle myggenet ikke kan holde knotter ude) 6. pris Måske har jeg glemt noget vigtigt kriterium, men så er I velkomne til at tilføje det . Og her er så en samling af de forskellige telte jeg har fundet på internettet: Copper Spur UL2 http://www.bigagnes.com/Products/Detail/Tent/CopperSpurUL2 Emerald Mountain SL2 http://www.bigagnes.com/Products/Detail/Tent/EmeraldMountainSL2 Carbon Reflex 2 http://cascadedesigns.com/msr/tents/fast-and-light-tents/carbon-reflex-2/product Hubba Hubba HP http://www.cascadedesigns.com/msr/tents/fast-and-light-tents/hubba-hubba-hp/product Warmlite 2 http://warmlite.com/tents/tents-technical-data Vaude Hogan Ultralight http://www.vaude.com/epages/Vaude-de.sf/en_NL/?ObjectPath=/Shops/Vaude/Products/15758/SubProducts/157582270 Vaude Odyssee http://www.vaude.com/epages/Vaude-de.sf/en_NL/?ObjectPath=/Shops/Vaude/Products/15745/SubProducts/157454000 Vaude Taurus Ultralight http://www.vaude.com/epages/Vaude-de.sf/en_NL/?ObjectPath=/Shops/Vaude/Products/15741/SubProducts/157414000 Ferret I Ultralight http://www.vaude.com/epages/Vaude-de.sf/en_NL/?ObjectPath=/Shops/Vaude/Products/15708/SubProducts/157084000 Ringstind Light 2 http://www.helsport.no/en/product/TENTS/PRO/Ringstind%20Light Voyager Superlite http://www.terra-nova.co.uk/Product_Type/Tents/2_Person_Tents/Voyager_Superlite_Green.html?view=specification Hannah Blow http://www.hannah.cz/en/produkty/jaroleto-2010/stany/serie-lite/14707-blow.html Hannah Desert http://www.hannah.cz/en/produkty/jaroleto-2010/stany/serie-lite/14736-desert.html Hilleberg Nallo 2 http://estore.websitepros.com/1764795/-strse-79/Hilleberg-Nallo-2-Ultralight/Detail.bok Hilleberg Unna http://estore.websitepros.com/1764795/-strse-60/Hilleberg-Unna-Ultralight-Tent/Detail.bok Meta 2P http://www.nemoequipment.com/nemo2010-meta2p-tent Big Sky Evolution 2P shelter http://bigskyproducts.com/big-sky-evolution-2p-shelter.aspx Skyledge 2.1 http://www.mountainhardwear.com/Product.aspx?top=2037∏=4180&cat=2097&viewAll=False Og endnu en ting. Er der nogen, der kan fortælle mig, hvad er forskellen på "trail weight" og "total weight"? Helt til sidst - jeg skriver på dansk, men det har I, nordmænd, ikke noget problem med, vel? På forhånd tak for svarene.

Hei Fjellfolk:)) Vi planlegger en fjelltur i Jotunheimen den første uken i september. Vi planlegger og bo i telt men litt avhengi av vær, vind og trygghet da vi ikke har teltet i Jotunheimen før så vil vi gjerne ha mulighet for overnatting i hytter også. Vi ønsker hyggelige dags etapper og ikke for krevende. Er det en spesiell rute som på en måte bare må oppleves på vår første tur? Gjerne med noen fiskevann og evt en "litt snill" topptur. Vi har middels fjellerfaring men ok fysikk. Til deg som har lyst til og svare og som gjør det. Glimrende, takk for tips:) Hilsen Lars

Jeg jakter på en lett dunpose for 3-sesongsbruk, og har gravd litt etter detaljer som jeg ikke har funnet her på forumet. Kriteriene for meg er som følger: -Sub 1kg -ca 0C komforttemp -Lang utgave -Romslig Det er ikke sikkert jeg har fått med meg alle, men dette er de jeg vurderer og har sammenlignet. Jeg er 184 høy og er ikke helt kompatibel med mumie-fasong (liker litt benplass ). Dere må gjerne komme med korrigeringer og supplerende opplysninger. Jeg hadde nesten bestemt meg for å kjøpe Ajungilak Sphere Spring når jeg oppdaget at det faktisk er ganske store forskjeller i størrelsene. Navn Vekt, Lengde, Temp comfort/extreme, Fill, Mål skuldre/hofte/fotende, pakkestørrelse, volum Marmot Hydrogen long - 794g, 198cm, -1C, 850+ fill, 81/75/53,5cm, 15,1x25,2cm, ?l - [email protected] Marmot Helium EQ long - 680g, 198cm, -9C, 850 fill, 81/75/53,5cm, 17.7x35.5cm, ?l - [email protected] Ajungilak Sphere Spring - 550g, 195cm, 0C/-16C, 850 fill, 78/62/48cm, ?x?cm, 4,1l - [email protected] ME Xero 350 std - 730g, 198cm, 0C/-15C, 750 fill, 70/53/38cm, 17x23cm, 5,2l - [email protected] Mont-Bell U.L. Spiral Down hugger #3 Long - 680g, 193cm, -1C, 800 fill, 93,5/75/60(?), 14x25cm, ?l - [email protected] Sir Joseph Koteka 290 - 550g, 200cm, +3C/-10C, 800 fill, ?/?/?, 13x23cm, ?l GoLite Ultralite 3 Season Quilt Long - 776g, 198cm, -7C, 800+ fill, 75/62/51cm, ?x?cm, ?l - [email protected] Western Mountaineering Megalite - 709g, 198cm, -2C, ??? fill, 82/76/44cm, 15x30cm, ?l, [email protected] Ut fra dette kan det virke som om at: -Marmot posene er romslige -ME Xero-serien er veldig trange -Mont-Bell's super spiral serie er ekstremt fleksible??! Målene de oppgir er nesten utrolige. Er det noen her med førstehånds erfaring så hører jeg gjerne fra dere. Jeg er ikke ferdig enda, så jeg kommer til å oppdatere med ca-priser. Foreløpig har jeg sett GoLite UL3 til rett over 200USD, noe som må sies å være en ganske bra pris. Mont-Bell posen er veldig interessant, men Marmot sine poser har romslige mål og Helium EQ har en kombinasjon av lett vekt og bra komforttemp (men koster nok dobbelt så mye som GoLite sin UL3). Western Mountaineering Megalite lagt til.

Mannen ble meldt savnet klokka 1.37 natt til torsdag. Mannskaper fra politiet og Røde Kors er satt inn i letearbeidet. En politihund er også på vei inn i leteområdet. http://www.dagbladet.no/2010/07/08/nyheter/innenriks/savnede_personer/fjell/12471337/

Hei! Jeg undersøker for tiden markedet på jakt etter en lett, liten og varm sovepose. Jeg vil bruke posen i høyfjellet om sommeren og eventuelt også litt utover høst/vår. Jeg er litt usikker på hvor varm posen da bør være, men ser for meg at den bør gå ned til 0 grader og kanskje så vidt nedenfor. Samtidig syns jeg det er dumt dersom jeg svetter bort om jeg skulle finne på å bruke den i lavlandet. Jeg har oppblåsbart liggeunderlag med dun fra exped (samt silkelakenpose som eventuelt kan tas i bruk). Jeg har sett på exped lite 500 og marmot helium wms. I forhold til den siste lurer jeg på et par ting; er 168 for kort for ei jente på 160, og er det noen som vet hvor stor marmot helium blir sammenpakket? Ville dere vurdert disse to posene til denne bruken, eller er det andre modeller som kan passe bedre? Setter veldig stor pris på svar =) Exped lite 500 Tgrense dame +3 Vekt 980 kg Pakkstørrelse 27*22 cm Marmot helium 168 cm Tgrense - 2,4 Vekt 822kg Pakkstørrelse ?

Hei, jeg kjøpte et Helsport Fjellheimen 4 pro telt, men ble litt skuffet da jeg veide det på en digital (nøyaktig) vekt. Ifølge produktspesifikasjonen skal teltet veie 2,6 kg +/- 10% pluss vekt av plugger på 0,15 kg, dvs. maksimalt 3,01 kg: http://www.helsport.no/no/produkter/TELT/Pro/Fjellheimen Teltet veier imidlertid 3,16 kg (inkludert plugger), altså 150 gram mer enn det maksimalt skulle veie. En viktig grunn til at jeg kjøpte teltet var den lave vekten så jeg er litt skuffet og vurderer litt om jeg skulle klage på det (selv om jeg kanskje synes det er litt tynn grunn til å klage). Noen andre som har erfaring med vekten på dette teltet? Hvor mye veier deres telt isåfall?

Noen som har fått hjem dette teltet? Utrolig vekt/volum forhold, nesten for godt til å være sant. Veier kun 2 kg, takhøyde på 1,2 m, lengde innertelt 2,25 m, to greie fortelt!! Erfaringer, innspill? Opppdaga teltet i dag og tenker at dette bare må hjem, men har aldri prøvd MSR før. Noen som har eventuelle negative ting å si om carbon reflex serien?

Hei! Jeg har planer om å gå en 3-dagers skitur (hytte til hytte), med utgangspunkt fra Finse (evt haugastøl el. ustaoset) uken etter påske. Har gått dagsturer på fjellet tidligere, men ikke ikke spesielt erfaren. Har grei skierfaring og er i god fysisk form. Siden jeg skal gå alene tenkte jeg å følge kvistede løyper, og ikke ha alt for lange dagsetapper. Ei heller alt for kupert og vanskelig terreng. Lurte litt på ruten Finse - Krækkja - Tuva - Ustaoset. Hvordan er terrenget på denne turen? Noen andre forslag? Hva bør jeg ha med meg? Er GPS et must? Sovepose/liggeunderlag? Har vindsekk. Hvor mye drikke bør jeg ha med? Er generellt ute etter gode tips, råd og erfaringer. Hva slags krav bør man stille til ski og sko for en slik tur? På forhånd takk!

Noe av det mest utrolige jeg har vært med på. En fantastisk tur, natt og soloppgang. Mye vær på 12 timer - men det er Gaustatoppen i et nøtteskall. Det mindre snø der oppe enn jeg hadde trodd, og telt var helt uaktuelt. Det ble derfor en fantastisk natt under åpen himmel, ca 3 grader på det kaldeste. Hyggelig å møte andre fjellforum-folk der oppe også . Jeg venter spent på time-lapse sekvensen av soloppgangen - som var like flott som natten. Etter soloppgang lå jeg i min lett fuktige dunpose og ventet på at solen skulle få høyde over steinene jeg lå bak, men den gang ei. Jeg kan for lite om værfenomener, men det virket som fuktig luft feide opp fjellsiden fra Tuddal og ble til skyer rett over hodene våre der vi lå. Artig å se på. Sovnet en halvtimes tid, og våknet til typisk Gaustatoppen-vind og total tåke. Denne blir vanskelig å toppe

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13530/Store+Haldi+og+Sukkertoppen.html Dagen før plukket jeg pappa opp på flyplassen i Alta. Vi var begge klare for et par uker med kommunetoppsamling i vårt nordligste fylke. For natten la vi oss til på ei gresslette på Møllnes i Kåfjorden. Pappa snorket som vanlig, og jeg ble nødt til å legge meg på et liggeunderlag utenfor bilen. Neste dag var det overskyet. Det var meldt delvis skyet fra formiddagen og tilskyende utover dagen. Uansett var dette OK turvær. Vi parkerte bilen langs veien i Kåfjord og fulgte merket sti mot Halde (Sukkertoppen). Etter drøye 100 meter kunne vi ta på oss skiene og følge noen eldre skispor oppover bjørkeskogen. Det gikk jevnt og trutt oppover til vi var over tregrensa på 350 moh, lavere tregrense her enn i Sør-Norge gitt. Oppå snaufjellet bar det preg av å ha vært en vindfull vinter. Mange steder var det avblåst og snøfrie så vi måtte gå litt sikksakk. Vi fikk etter hvert øye på Halde. Dette er dog ingen kommunetopp, men en artig sukkertopp med et gammelt nordlysobservatorium på toppen. Olaf Devik som forøvrig har jobbet ved NVE (der pappa jobber nå) bodde her sammen med kone og barn og lang tid og observerte nordlyset. Derfor måtte vi ha med denne toppen også. Fraværet av sol gjorde lyset ganske flatt, så det ble litt vanskelig å anslå brattheten opp mot toppen. Vi kom oss greit opp nordøstflanken selv om det var ganske hard snø her. Så oss litt rundt om på toppen og nøt den flotte utsikten utover Altafjorden. Videre mot den høyere Store Haldi så det ut til å være tåke så vi måtte utsikten nå mens det var. Etter hvert fortsatte vi med nevnte topp. Pappa valgte en variant mot sørvest og jeg mot vest. Min var raskest, hehe. Passerte vann 760 og fortsatte inn i dalsøkket som førte opp til vann 835. Her tok jeg en stopp og ventet på pappa. Han hadde tatt en mer sørlig rute og jeg fikk ikke øye på ham før han var på vei ut mot vannet og fikk forsprang. Etter vannet ventet en drøy bakke opp søkket sørøst for toppen, deretter opp på toppryggen og inn i tåkeheimen bort til toppvarden. Null sikt, men stemninga var på topp likevel! Pappa oppdaget at den ene stålkanten på skia mi hadde løsnet og spjæret til siden. Forbanna drit, men de har nå vært med på x antall 2K-topper og en del andre topper gjennom tre sesonger. Mye juling har dem måtte tåle. Jeg vurderte å kjøpe nye ski i Alta, men etter å ha rent litt nedover og det gikk greit fant jeg ut at jeg drøyde innkjøpet til høsten da jeg antakeligvis er mer pengesterk også. Føret var heldigvis ganske raskt og vi staket oss ned til Annasvannet og bort til sporene der vi kom opp. Så en gammel Gamme på en bar flekk på veien, noe som tydet på at vi var i Finnmark. Rennet ned gjennom bjørkeskogen ble en liten utfordring da skaret begynte å briste. Og med diverse skispor som gikk hit og dit ble det ikke så lett. Men med tid og stunder kom vi oss ned. Nå ventet en deilig pizza på Rica Hotell i Alta før vi tok en turisttur til Nordkapp senere på kvelden. Turdata 6t 20min 1615 hm 28 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/13532/3+dager+i+Stabbursdalen+nasjonalpark.html Krevende transportetappe Denne turen var og ble en høydare på pappa og mitt sitt Finnmarksraid mai 2011. 3 dager i Stabbursdalen nasjonalpark sine langstrakte vidder og høye gaiser. Vi kjørte til Skoganvarre og fikk parkere ved Veines. Første dagen ble en ren transportetappe inn til vannet Leavnnjasjavri, drøyt to mil med tyngre sekker (overnattingsutstyr mm.). På grunn av en formiddagstur til Gárdevárri kom vi ikke i gang før godt utpå ettermiddagen med denne turen. Det førte til problemer, snøen var pill råtten utenfor oppkjørte scooterspor. Vi startet med å gå over Øvrevann og inn i bukta Njuorluokta. Litt vel spennende krysning dette her, spesielt inne i vika var det ikke mange steder man kunne komme inn til land tørrskodd. Etter vannet kom den ene hindringen etter den andre og kilometerfarten sank til det minimale. Det var som damen på Veines spurte oss med snedig røst; «skitur ja, men tror dokk at det finnes snø da?». Det var jo nesten ikke snø igjen, men såpass mye at du kunne ikke ta skia av for godt. Det ble av og på med skiene, og myrkrysninger og elvekrysninger. Hele veien gjennom skogen langs scooterleden mellom Skoganvarre og Alta. Vi passerte også vannet som heter Vuolajokluoppal, flere åpne partier her, så vi måtte være på vakt. Heldigvis hadde jeg med en hydrolog og senioringeniør i NVE med meg, så jeg følte meg nogenlunde safe. I bakken like før skoggrensa møtte vi et par med to bikkjer som var ute på en mye lenger tur enn det vi skulle på. Nemlig Norge på langs med tur innom alle de fire ytterpunktene på fastlandet. Ikke verst! Med pulk hadde de brukt nesten 7 timer fra Skoganvarre og hit, det sier litt om forholdene... Heldigvis ble det bedre da vi omsider kom over skoggrensa. Etter en lang bakke kunne vi bare lange innover flatene mot leirplassen vår. Været var fantastisk med vakker kveldssol bak Vuroji. Like før vannet kom det en liten motbakke, og der valgte vi å ta på fellene. Vi skulle jo uansett bruke feller opp til Vuorji neste dag. Like før det helte ned på vannet fant vi en grop der vi fant vann. Hurra! Da slipper vi jobben med å smelte snø, opptur! Vi teltet der, kokte oss middag og kort tid senere purket vi mot drømmeland. Dag 1 5t 30min 19 km Drømmedag! Klokka vekket oss klokken 07.00, selv om det var tidlig varmet det skikkelig i teltet. Jeg tittet ut luka og gispet da jeg så hvilket vær vi hadde over oss. Skikkelig kanonvær, med blå himmel og en varmende sol, og ikke minst null vind. Vi kokte oss risgrøt, fylte opp flaskene og la i vei fra teltet litt over kl. 09. Første mål for dagen var Vuorji, kommunetopp i Karasjok. Vi entret Leavnnjasjavri og fulgte dette vannet noen meter før vi skrådde opp mot nordvestryggen. Et stykke oppe på ryggen ble det for mye stein til at det var noen vits med ski, så vi valgte å spasere de siste par høydemeterne til topps. Litt gjennomslag i skaren oppe på toppryggen, men vi kom oss oppover. Først til en liten fortopp før den høyeste. Så scooterspor som hadde gått helt opp på toppen, enkelte velger å ta den lette varianten ja... Utsikten herfra var gedigen. Mot Cohkarassa og andre mektige topper i nord, i øst mot Halkavarri (?), vestover mot Altafjella, Øksfjord, Stjernøya og Seiland og ikke minst i sør hadde vi en endeløs horisont med den langstrakte Finnmarksvidda. Og dette var bare en brøkdel av hele vidda som strekker seg videre langt inn i Finland. Turen hadde så vidt begynt, og siden det blåste litt småsurt på toppen valgte vi å gå ned til skiene og renne ned til vannet igjen. Fant en bar lyngtue og rastet en liten stund. Du verden, her nede var en helt annen verden enn på toppen når det gjelder vind og varme. Vi kunne jo hive av oss på overkroppen, legge oss flate i lyngen og bare nyte dagen. Det ble litt tid til dette, men vi ville også nyte dagen på tur. Strøk over vannet før en motbakke ventet. Pappa valgte feller, mens jeg tø til blanke ski. Det var ikke til å unngå å legge merke til den stilige canyonen vi hadde på høyresiden i den første bakken, artig! Nå ventet noen langdryge partier, først bort til dalføret Ceakkovuopmi som vi fulgte nordover et godt stykke før en ny og herlig pause ventet. Vi hadde nå god sikt opp mot neste topp – Cohkarassa. Den så da ikke så langt unna ut, det går sikkert fort bort dit. Men det tar sin tid vet du, nå tok jeg også på feller og noen tusen steg senere var vi like oppunder toppen. Vi fant oss godt til rette i en solskråning og priset oss nok en gang over været, jeg har sikkert nevnt det til det kjedsommelige, men et stikkord for denne turen er rett og slett nytelse. Ikke mange dager man opplever noe slikt inne på vidda. Siste bakken opp til toppen gikk greit, og selv her oppe fantes ikke et vindpust. Helt ubeskrivelig flott her oppe. Måtte gå rundt meg selv flere ganger for å simpelthen trekke inn disse sterke inntrykkene. På en slik dag er det ikke feil å være på Porsangers tak, midt i Stabbursdalen nasjonalpark, flere mil i fra nærmeste sivilisasjon. Det gikk etter hvert mot kveld, klokka ble halv fem da vi forlot paradiset på Cohkarassa. Rennet ned mot dalen var fantastisk. I det jeg skulle ta en lur snarveg for å ta igjen pappa som hadde bedre glid enn meg klarte jeg å krysse skiene og gå på trynet. Sånn går det når man skal være lur. Resten av veien tilbake til teltet gikk helt greit, det virket faktisk ikke så langt som vi hadde fryktet. Det eneste som overrasket var hvor endeløs Leavnnjasjavri føltes. Var det fire kilometer eller fire mil det stod på kartet? Jeg dro i forvegen og vekslet på å skøyte og stake over vannet. Vel framme ved teltet kokte jeg opp vann så det var klart til pappa kom. La også merke til enormt med lemenekskrementer i ytterteltet, men heldigvis hadde den ikke fått tak i noe av maten som lå der. Denne natten sov vi som steiner. Dag 2 9t 30 min 1515 hm 45 km Retur i gråvær Neste dag var det som forventet langt fra det været vi hadde dagen før. Det var overskyet, vind og snø i lufta. Etter frokost pakket vi sammen sakene og dro tilbake mot bilen. Vi prøvde å komme oss avgårde tidlig i håp om at snøen i lavlandet ville ha bedre bæreevne enn den hadde på vei fram. Det var motvind og dermed ble det tyngre å stake tilbake enn det vi hadde håpet. Enkelte partier var det tørrsnø og her hjalp det å ha litt blå ekstra under skiene, noe pappa forsøkte med. Men etter hvert var det bare feller som dugde. Da utforbakkene til slutt kom var det av med feller og renne ned til det flatet ut. Fant et lite søkk med mer snø enn på framveien som gikk greit å følge. Videre valgte vi å følge sommerstien og den førte oss over en bro sør for Vuolajokluoppal. Mye av og på med skiene, og flere steder var stien oversvømt av smeltevann. Etter myrpartiene prøvde vi å følge kjerreveien på sørsida av Øvrevann. En del opp og ned her, men den førte oss omsider tilbake til Veines. Ganske lei av skibæring og nedbør i form av sludd var det deilig å komme fram til bilen og skifte til tørre klær. Etter en handletur i Lakselv sjekket vi inn på en campinghytte på Skoganvarre turistsenter. Her fikk vi mulighet til en etterlengtet dusj samt noen smakfulle grandiosa til middag. Takk for en flott 3-dagerstur i Stabbursdalsfjella! Dag 3 4t 30min 19 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13536/3-dagerstur+p%C3%A5+Varangerhalv%C3%B8ya.html Våknet til surt vær i Vardø, en noe fraflyttet by som bærer preg av etterkrigstiden. Det blåste rett fra Barentshavet med enkelte snøbyger av og til. Spurte pent om å låne garderoben på et av byens hotell der vi kunne skifte klær og få varmen i kroppen. Deretter sa vi farvel til Norges østligste by og kjørte tilbake til Komagvær. Parkerte langs en grusvei nordvest for Komaghalsen. Nå skulle vi ut på en 3-dagerstur til blant annet Norges mest avsidesliggende kommunetopp Skipskjølen. Men i dag skulle vi først over Grythaugen, kommunetopp i Vardø. Det var som forventet ikke veldig mye snø ute ved kysten på Varangerhalvøya, men inne på vidda var det mye mer. Vi startet med å følge en fonn som lå i nordskråningen til Holmfjellet. Pappa trodde det ville ligge snø også oppå selve fjellet, men da vi kom opp dit var det altfor mye barmark til å gå på ski. Så det bar ned i nordskråningen igjen. Det hadde blåst mye i tillegg til at det var minusgrader, derfor var det ganske hard og isete snø. Feller var tingen i dag. Rett nord for Holmfjellet da bakkene opp mot Grythaugen startet tok vi en rast der vi blant annet spiste en grillkylling fra ferskdisken på Knut Bye Kolonial i Vardø, nam! Så bar det videre mot Grythaugen. Hadde lest turrapporten om den vanvittig lange dagsturen til Sea http://wwv.no/norwegian.asp?subpage=7&ReportId=10144&KommuneId=432 der han beskrev terrenget direkte videre mot Grythaugen som lettgått. På kartet ser det særs kupert ut da rasterkartet benytter en ekvidistanse på 10 meter. Det stemte med Sea sin beskrivelse. Fulgte noen fine søkk innover, kun før Cavnnat måtte vi passere noen små elvedaler, ellers var terrenget slakt og fint. Her fikk vi forresten øye på en jerv som sprang oppover en skråning, artig! Første gang jeg har sett dette dyret. Vinden økte noe i siste bakken og sletta opp til toppen. Og her gikk kilometerne veldig tregt, toppen kom liksom aldri nærmere. Endelig var vi framme ved varden, og her fikk vi faktisk et lite glimt av kveldssola mellom skyene i vest. Fellene tok vi nå av og så rant vi på skrå ned mot Uhca Guovdavággi. Var overrasket over hvor mye snø det var her, hadde egentlig forventet at elva var åpen, men den gang ei. Uansett slo vi opp teltet, fikk smeltet snø og etter hvert blundet vi. Dag1 6t 15min 950 hm 22 km Neste dag våknet jeg til at sola skinte utenfor teltet, men det var kun en liten sprekk i himmelen for ellers var det overveiende mye skyer. Heldigvis ligger disse toppene i Øst-Finnmark såpass lavt at det skyene stort sett holder seg over terrenget. Vi lot teltet stå igjen og pakket med oss en lettere sekk for en dagstur til Skipskjølen. Dette ble i grunn en litt vel flat og ensformig tur etter min smak. Litt stilig syn var dog Bjørnskardet, et bratt skar mellom Uhcit Ruitu og Kjøtindan. Vi fant rennende vann i et lite søkk sør for Kjøltindan, så vi bestemte oss for å fylle flaskene her under returen. I hallet mot skaret mellom pkt 599 og 614 var det langdrygt, og med det flate lyset var det vanskelig å bedømme avstandene. Vi så en liten skavl lenger oppi fjellsida som vi bestemte oss for å raste ved, men det viste seg å være mye lenger bort dit enn vi hadde trodd, så vi ga opp til slutt. Med tiden til hjelp kom vi gjennom skaret og bort til toppen på 636 moh. Her var det en stor og diger varde som noen har jobbet lenge med. Utsikten var ikke spesielt spennende, og den hvite himmelen gjorde det ikke særlig bedre. Så etter en sjokoladebit tok vi fatt på returen. Jeg valgte å ta av fellene, mens pappa ville vente en liten stund til. Med fin medvind tror jeg nok at mitt valg var best. Før skaret mellom 599 og 614 hadde vi gått litt for langt øst i forhold til der vi gikk fram. Plutselig, i siste liten så jeg at jeg holdt på å gå utfor en skavl ned i et elvegjel. Fikk heldigvis stoppet meg og gitt signal til pappa. Vanskelig å se kanter og konturer i slikt lys, så vær forsiktig selv i dette normalt ufarlige terrenget. Da fattern fikk dratt av fellene i skaret gikk resten av turen tilbake til teltet relativt kjapt, med litt skøyting og staking på de siste slettene slapp vi å bruke smurning også. Heldigvis hadde ikke teltet blåst vekk i mellomtiden. Koste oss med real turmat samt safarikjeks til dessert før vi tok kvelden. Dag 2 7t 30min 845 hm 45 km Siste dagen var været fortsatt det samme. Overskyet og kjedelig. Pakket sammen teltet relativt kjapt og bestemte oss for en litt annen rute tilbake mot bilen, det angret vi ikke på i ettertid! Den fine skaren ga oss et fint renn ned Skallelvskaret og langs Skallelva (en del snø langs elva) helt til vi var vest for Pettervannet. Her tok vi skia på sekken og gikk til fots like forbi Pettervannet i retning kyllingplassen vår fra dag 1. I bakken ned dit var det mer snø og her kunne vi renne på ski. Videre fulgte vi fonna i nordsida på Holmfjellet helt bort til bilen igjen. Feiret turen med en cowboymiddag hos Påls matopplevelser i Vadsø. Like etterpå punkterte plutselig venstre forhjul. Begge forhjula var jo totalt nedslitt etter flere hundre mil på svingete veier de siste ukene. Skulle nok ha skifta til sommerdekk før jeg dro. Vi kjørte videre med reservedekk til Tana bru der dekkservicen åpnet kl. 08 neste morgen. Dag 3 3t 45min 200 hm 21 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13537/Hjertet+i+halsen+mot+Hanglefjellet.html Det var mye igjen av dagen etter at jeg og pappa hadde kommet tilbake fra en 3-dagerstur på Varangerhalvøya. Som nevnt i den rapporten punkterte vi på vei mot Tana bru, men med reservedekk dristet vi oss til å kjøre opp på Kongsfjordfjellet for å ta en kveldstur på Hanglefjellet. Parkerte langs veien på ca. 280 moh og siktet oss rett mot toppen. I utgangspunktet hadde jeg planlagt å følge den bratte renna opp øst for pkt 529, men i ettertid viste det seg at vi hadde gått opp lenger øst, rett opp fra 330-vannet. Her var det bratt! Hadde jeg gått alene hadde jeg selvsagt tatt med stegjern og isøks, men det hadde ikke pappa. Jeg var likevel optimist og med en litt skeptisk far gjorde vi et forsøk. Tok etter hvert skiene våre på min sekk og jeg gikk i forvegen oppover. Fulgte noen partier med stein før det øverste og bratteste partiet måtte forseres på knallhard snø. Jeg gikk først og sparket trinn og brukte stavene som isøks. Det var tungt å sparke trinn og jeg fikk ganske så vondt i tærne. Med puls langt over terskel kom vi oss opp med livet i behold. Ned igjen skulle vi definitivt følge en annen vei. Artig at den korteste turen på vårt Finnmarksraid skulle bli den farligste. Videre mot toppen måtte vi forsere et søkk med skavler på begge kantene. Litt kinking å komme opp på andre sida, men med litt graving kom vi gjennom skavlen uten å måtte ta en altfor lang omveg. Så gjenstod kun siste flaten bort mot toppen. Måtte runde den litt i østsiden på grunn av nok en skavl like sør for den. Fin utsikt herfra selv om været var litt kjedelig. Kort tid senere beveget vi oss mot bilen igjen. Jeg rant i forvegen ned til renna øst for pkt 487 og var obs på skavler hele veien. For å komme ned i renna måtte vi ned i nok et søkk. For å komme ned i søkket mått vi gå litt østover på grunn av skavler. Her møtte vi på en gjeng scooterkjører som leika seg i søkket. I grunn glad dette ikke er kultur i for eksempel Jotunheimen. Det gikk finfint å renne ned renna, og herfra til bilen måtte vi kun forsere en slak vidde. Jeg valgte å skøyte mens pappa ville smøre skiene med tørrvoks. Det smakte godt med en saftig baconcheeseburger på Mix`en på Tana bru (oppe til 23.00) etter dette! 2t 10min 425 hm 10 km

Vurderer å bytte bindinger til neste sesong, noen som vet om det går ann å bruke samme hull å feste bindingene i eller man må borre nye hull i skiene? samme utforming på rottefella og voile???