Søk i nettsamfunnet

Her kan du lese om mitt mye brukte fire sesongs telt: https://isakfriluft.wordpress.com/2016/05/23/helsport-svalbard-high-3-camp-vintertelt-gronn/

Jeg er på jakt etter et par lette fjellsko/terreng"jogge"sko. Jeg har et par "skikkelige" fjellsko, men de blir for tunge/klumpete til småturene. Jeg hadde også et par lette fjellsko av ukjent merke, men de er så lite vannavstøtende at bare man ser en myr så er de gjennomvåte. Dessuten var de forferdelig glatte på vått underlag. Og nå er de satt igjen på hytta. Har sett litt på Salomon Speedcross 3, og det kan se ut som de kan passe mitt formål. Hvis jeg bare skal ha litt luft så går jeg stort sett på grus/traktorvei, skogssti. Også virker de solide nok til å gå på turer uten sekk der det ikke er for ulendt terreng. Flere som har gitt stjerner til disse skoene på diverse nettsider skriver at de bruker de til løping i skog og turer. - Har dere erfaring med skoene, vil de passe mitt formål? - Hvis ja, bør jeg kjøpe med GoreTex eller uten. Jeg føler aldri slike sko kommer til å være vanntette, og jeg har en tendens til å tråkke dypt ned i myrer og da hjelper det vel ikke stort? - Hvis nei, er det andre sko som kan passe?

I fjor var jeg og madammen på en meget vellykket ukestur i Jotunheimen der vi gikk Gjendesheim - Glitterheim - Spiterstulen - Gjendebu - Gjendesheim, i telt hele veien med medbrakt mat og hund. I år tenkte vi å dra tilbake og se andre deler av fjellområdet, og jeg vurderer også å planlegge en lengre tur innom Hardangervidda og Prekestolen på veien til hytta i Mandal. Jeg tenkte kanskje å starte med Besseggen fra Gjendesheim og så gå ned til Torfinnsbu og tilbringe noen dager med dagturer i området før vi går opp igjen til Gjendesheim og setter oss i bilen igjen. Høres dette greit ut eller er det andre deler av Jotunheimen vi heller burde prioritere? Når det gjelder Hardangervidda er jeg ganske blank - tenkte det kunne være fint å tilbringe noen dager der med litt vandring og fiske. Preikestolen er jo noe som må krysses av lista, men det er kanskje noen andre fine turer i området? Vi har bil så det må være rund-tur, evt. transportmiddel som tar hund. På forhånd takk for forslag!

Kjøpte i vinter ett Helsport fjellheimen xtrem 3 camp som i dag skulke få sin første natt ute. Ble mildt sagt meget overrasket da jeg oppdaget flere små hull i området rundt borrelåsen på dør i innertelt. Er det virkelig meningen at borrelåsen her skal kunne ligge å gnage på teltduken? Må døren være rullet sammen for at borrelås ikke skal ligge mot innerteltet?

Jeg har skrevet en lite turrapport fra skituren på Hardangervidda forrige helg. Les den gjerne på bloggen min ved å trykke her :-)

Jeg har kikket og kikket men har problemer med å finne et telt som passer meg. Et krav er at det er kuppeltelt og at det har to innganger, et annet at det er langt og bredt nok. Jeg er 191 cm høy og vil ikke ha soveposen min pressende mot innerteltet så den blir våt. Jeg har testet ut Helsport Reinsfjell Superlight 2 hjemme i stua, men synes 120 cm bredde blir for lite. Det blir ikke plass til to brede underlag. Lengden på innerteltet var imidlertid perfekt på 230 cm. Irriterende at det var så smalt, hadde det vært 140-150 cm bredt hadde det vært perfekt for mitt bruk. Det neste teltet jeg testet var et mye billigere North Face Talus 3. Det hadde akseptabel vekt på 2,7 kg og hadde grisebra bredde på 160 cm og oppgitt lengde på 226 cm. Det stemte imidlertid ikke i virkeligheten. Reell lengde var ca. 210-215 cm og gjør meg bekymret at soveposen vil presse innerteltet opp i ytterteltet og at det blir vått. Spesielt siden North Face-teltet virker å være vesentlig dårligere kvalitet enn Helsport-teltet. Mulig teltet ville blitt litt lengre hvis jeg hadde spent opp bardunene, men det jeg så gjorde meg i sterk tvil. Etter litt research har jeg funnet noen alternativer som jeg er usikker på. Kan jeg stole på de oppgitte lengdemålene? Er de bra nok? Noen som kjenner til dem? Jeg trenger kun et tresesongers telt, og planlegger ikke å være mye ute i dårlig vær. Bruken vil være vandring sommer og høst med veksling mellom overnatting i telt og på hytter i fjell- skogs og vestlandsterreng. Har dere noen erfaringer med nedenstående telt, eller kan dere tipse om noen andre? Vil selvfølgelig ha så lav vekt som mulig, men tenker at jeg er villig til å strekke meg til 3,5 kg hvis det gir tilstrekkelig gevinst i form av kvalitet og komfort. Er villig til å betale litt for det rette teltet, men kan også klare meg med et av litt dårligere kvalitet hvis det er billig (da kjøper jeg kanskje ett til senere). Marmot - Vapor 3P: oppgitte mål for innertelt er H 229 cm, B 137 cm. Vekt er 2,7 kg. Koster 2800-3300,-. Tvilen min går på om de oppgitte 229 cm i lengde er reelle og om det har grei nok kvalitet. Fjällräven Abisko Dome 3: oppgitte mål er 225 lengde og 180 cm bredde. Av en eller annen grunn stoler jeg mer på oppgitte mål fra denne produsenten. Dessuten er det så bredt at det går an å ligge litt på tvers. Det er imidlertid litt tungt med 3,68 kg. Og litt dyrt med 9000,-. Fjällräven Abisko View 2: ser grisefett ut og er i motsetning til Abisko Dome et lettere tresesongerstelt på 2,7 kg. Oppgitt lengde er 220 cm, men er det så langt i virkeligheten? Det er litt bredere enn Reinsfjell med 130 cm. Det betyr akkurat plass til to brede underlag. Mulig jeg kan klare meg med dette hvis lengden er reell. Også litt dyrt med 7000,-. Mountain Hardwear Drifter 3: Dette teltet finner jeg ikke til salgs i Norge, men det ser helt perfekt ut på papiret. 239 cm lengde, 168 cm bredde, to innganger, 2,7 kg. Noen som kjenner til det? Er det mulig å få bestilt noe sånt til Norge uten masse tollkaos, gebyrer og drit? Mountain Hardwear Skyledge 3 DP: 224 cm lengde og 147 cm bredde på innertelt. Veier 2,2 kg. Er igjen litt skeptisk til om denne 224 cm lengden er reell (jf. North Face Talus 3). Ca. 5000,-.

Hei Er på jakt etter nytt liggeunderlag med lågt volum og låg vekt. Har frå før varme full-storleik vinterunderlag, men synes desse vert for store og tek for mykje plass i sekken på typisk meir alpine turar der ein så langt som råd er vil prøve å greie seg med "liten" storsekk. Har på slike turar til no brukt Exped Downmat 5 Lite, men desse er jo også ganske tunge i forhold til R-verdien. R-verdi må være minimum 4. Erfaringsmessig held dette for meg ned til 10-12 minus dersom eg kombinerar det med eit halvt skumplastunderlag under overkropp. Eg har tidlegare tenkt at løysinga er å kjøpe eit XS underlag, type 120 cm, då det er under overkroppen eg treng det, og så ha fullengde skumplast. Eg ser dog at det kjem fleire og fleire produkt på marknaden, mykjer har skjedd sidan eg kjøpte dei første expedane her i huset. Eg tenkjer at kanskje utviklinga har gått så langt at eg kan få eit fullengde til omtrent same pakkvolum, eller lågare, som til dømes Exped Downmat UL 7 XS. Nokon som har tips? PS: Fiksar ikkje "gnikselydar" nattestid, og det må ha ein viss komfort, då det også kal tene som mitt hovudliggeunderlag når heile familien på 6 er på tur. Me mista eit i fjor, og det er knytt til erstatting av dette at eg vil ha eit som høver meir til denne bruken.

Hei! Ny her for anledningen men trenger hjelp med en viktig avgjørelse Knakk en av mine Åsnes Ingstad bak bindingen da jeg skulle krysse en bekk og la kanskje litt vel mye av min beskjedne kroppsvekt på skia som hang mest i løse lufta.. Har et par natoplanker (combat Cap) på vei (på tilbud hos Tromsø ski og sykkel!) som erstatning. Så til problemet: Har vært veldig fornøyd med mine gamle Rottefella 412-bindinger. Ingstadskiene var det andre paret disse sto på. Har byttet wire en gang. Tenkte i utgangspunktet å flytte disse videre sammen med teleplatene på ca 1cm. Har vært godt fornøyd men kanskje har verden gått videre? Voile 3-pin virker å være alternativet nå. Men er de bedre? Bedriver fjellskigåing primært bortover men liker å ha litt kontroll i nedoverbakkene. Gåkomfort med mulighet for å stramme til litt før nedfarten vektlegges. beefeater

Jeg tenkte å investere i en 3-sesongs sovepose i dun. Ønsker helst at komforttemperaturen er ned til -5. Har sett litt på Mountain Equipment Helium 600 og Rab Ascent 700 blant annet. Har noen erfaring med disse eventuelt noen andre forslag? Sover på en Exped Downmat UL 7, så skal ha god isolasjon underifra.

Noen som kan anbefale et behaglig liggeunderlag på under 1,5kg? skal brukes vår, sommer og høst. komfort er uber viktig. har kikket på dette: https://www.fjellsport.no/exped-syncellmat-ul-5-lxw.html men ikke hørt noen tilbakemeldinger på det enda.

Jeg har for det meste vært vant til billige soveposer og telt på tilbud fra clas ohlson og lignende uten noe spesiell tanke på kvalitet og vekt. Men jeg tenker jeg har lyst til å for en gangs skyld investere i noe ordentlig utstyr som jeg kan ha glede av i mange år, og prøve meg litt på tur og overnatting. Jeg har ikke så veldig mye turerfaring fra før, men utstyret skal brukes vår, sommer og høst, mest tiltenkt helgeturer på fjellet. Det jeg legger vekt på er at utstyret ikke bør veie for mye, da det ikke er kjekt å bære på en blytung sekk. Men det bør likevel være ting som tåler litt, og ikke gå for mye utover komforten. Det gjør ikke noe om jeg må opp et hakk eller to i pris for å få lettvekt og god kvalitet, men vil heller ikke betale unødvendig mye. Tenker å handle på XXL da de har en grei butikk i nærheten, og jeg får rabatt der. Telt: Tenker et litt romslig telt til 2 personer, men som ikke er for stort til at det også kan brukes alene (Tenker da at et lettvekt 3-mannstelt kan være greit?). Kommer ikke til å ta turen ut når det er meldt orkan akkurat, men det bør likevel tåle litt uventet uvær. Sovepose og liggeunderlag: Jeg er ca 185 høy. Jeg er usikker på hvilken type liggeunderlag jeg bør velge, og om jeg skal gå for oppblåsbart eller skumgummi, eller kanskje en kombinasjon av begge deler. Hva foretrekker dere? Jeg har vært på overnattinger (innendørs hos venner) på oppblåsbare madrasser med dyne, og synes da det blir veldig kaldt under kroppen da det ikke er isolasjon der, og all varmen forsvinner inn i hulrommet i madrassen. Men man har vel gjerne ikke samme problemet når man ligger i sovepose? Jeg er også litt usikker på hvilken komforttemperatur jeg bør velge på soveposen, men tviler på det blir mye overnatting i minusgrader, selv om det kanskje kan rime litt på de kaldeste vårnettene. Pleier den oppgitte komforttemperaturen vanligvis å stemme greit med virkeligheten, eller bør man velge en sovepose med litt margin?

er et klikk i fra og handle Bergans Helium Dome 3, eneste jeg lurer på er, hvor godt tåler det regn? står vannsøyle på 3000mm på ytterduk, vil dette være helt vanntett om det skulle regne over flere dager? Takker for alle svar

Kan noen anbefale et 3 sesongstelt med plass til 2-3? liker god takhøyde og et ok fortelt, (gjerne kuppel) må kunne tåle mye vind og plaskeregn

Har tenkt å kjøpe nytt lettere telt, og har lenge gått å sikklet etter Helsport Fjellheimen superlight. Er litt lei av å gå å bære unødvendig tung bør +( som æ bare må innrømme) at æ har ikke kropp til d lenger heller. Var bedre før når 25 kilo på ryggen ga godfølelsen. Noen som har erfaring med dettan teltet el som har tips om andre telt i ca samme vektklasse?

Hei! Kjøpte nytt telt idag, og slo det stolt opp i stua for å vise det nye innkjøpet. Alt var bare fryd og gammen helt til jeg skulle begynne å feste innerteltet. Det ser ut til at den ene hurtigklipsen ligger på undersiden av reima som går på tvers av teltet, mens de andre ligger over. Har lagt ved bilder som viser "rett og galt". Stemmer det at det skal være slik?

Noen som har erfaringer med en av disse? Moutain Hardwear Lamina Z (-6) Montain Hardwear Lamina Torch (-15) Ajungilak/Mammut Kompakt 3-sesong (-4) Kompakt-posen er mye brukt, men ifølge produsenten skal Lamina-posene være varmere. De er også mye lettere. Stemmer dette, eller vil like tunge kvalitetsposer i kunstfiber oppleves som like omtrent varme? Det virker som om Lamina-posene har en romsligere passform, og dette gjør dem kanskje ikke like varme? Men hvor romslige er de egentlig? Posene skal brukes av barn som har vokst ut av barne-soveposene, så en altfor romslig sovepose er nok unødvendig. Posene bør være varme nok til å brukes på fjellet om sommeren. Jeg er mest interessert i kunstfiber, da er det ikke krise om posen blir litt våt.

Hei Funderer på noen dager blant jotnene i denne tidsperioden. Har hørt at det skal gå an å kjøre inn ganske nært til Leirvassbu? Tanker om snøforhold, isen, skred osv? Spådd nedpå 6-7 minus hele den perioden, så for varmt skal det ikke være. Ruta med pulk og telt er: Leirvassbu - Gjendebu - Olavsbu og rundt Rauddalstindane tilbake til Leirvassbu. Tanker?

Hvor kan jeg finne info om Helsport sine telt som er utgått? Har kjøpt et Snota 3+ Camp, men finner ikke noe info om det på nettet? linker som ligger på nettet er bare blinde Er det 3 eller fire sesongs? Luftesystem ser ut som 4 men stengene ser mere ut som 3 sesongs. Noen som vet?

Hei. Skal kjøpe meg mitt første telt og hadde satt pris på tips. Hadde i hovedsak sett for meg et Rondane 3 camp, Men har etter hvert innsett at jeg nok vil ha større glede av et telt man kan sitte oppreist i. Har kommet frem til at Fjellheimen 3 camp kan være et alternativ, men hadde satt pris på andres råd og meninger. Har brukt en del tid på nett, i butikker og brosjyrer, men er fremdeles ikke helt sikker. På forhånd takk!

Har lyst til å prøve å få litt flere mil under bena til sommeren og har tenkt på å prøve med en hytte til hytte-tur. Problemet er at jeg nok eventuelt bare har 2-3 dager til rådighet. Utgangspunktet er Oslo, jeg vil reise kollektivt, jeg vil til hytter som har mat, så jeg kan pakke så lett som mulig. Jeg er åpen for å ta litt taxi eller løpe litt på grus og asfalt. Ser ikke for meg noen ultramaratondistanser. Mellom 3-4 mil er passe, eventuelt 2-3 mil og kanskje mulighet for en topptur underveis. Ser for meg å løp i rolig tempo. Regner med å løpe 10km asfalt på ca. 55 min til våren. Trener ellers mest sykkel, løpingen er bare et supplement, men tenkt å prøve meg på et terrengløp eller to i 2017. Innspill? Har tenkt på trekanten i Rondane, Finse-Hallingsskeid-Rembedalssetra-Finse, Hardangerjøkulen rundt og Finse til Ustaoset eller noe sånn. Siste turen er kanskje den som frister mest siden jeg kjenner terrenget fra før og vet hva som venter, dessuten mange muligheter for avkorting om jeg får trøbbel med beina. Tenkt på Jotunheimen også, men innbiller meg at det blir for bratt. Men hva med terrenget mellom Gjendesheim og Valdresflya? Ikke så mange overnattingsmuligheter kanskje? Hvis noen kjenner seg igjen i form og ambisjonsnivå og kunne tenke seg å være med, gi lyd. Du må i tilfelle være litt fleksibel, jeg skal jobbe en del i sommer og vet ikke helt når jeg har fri.

Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Overnattinger: Ole Nergård bua (Statskog) Vuomahytta (Troms turlag DNT) Gaskahytta (Troms turlag DNT) Altevannhytta (Troms turlag DNT) Lappjordhytta (Troms turlag DNT) Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT) Hunddalshytta (NOT DNT) Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter Cunojohka (telt) Caihnavaggihytta (NOT DNT) Gautelishytta (NOT DNT) Hukejavristugan (STF) Sitasjavre (telt) Ritsem fjellstation (STF) Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur. Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen. Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua. Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen. Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015. Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén. Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig. Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet… Altevannet. En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere. Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt. 4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen. Langs elva ved Salvasvaggi. Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert. Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget. Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen. Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel. Rallarkirkegården ved Bjørkliden. Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger. Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua. Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen. Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet. Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta. Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk. På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen. DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret. Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres. Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap. På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august. Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt. Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet. Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter. Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes. Isen går seint i år. Gautelisvannet mot Gautelishytta. De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek. Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg. No wheel drive ved Akkajaure. Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation. Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.

Heisann! Vi har tenkt litt på å anskaffe oss en lavvo, for å komme oss ut på turer de helgene vi har fri og mulighet. Vi har sett på en type lavvo, Helsport Nordmarka 8-10 komplett, https://www.xxl.no/helsport-nordmarka-8-10-lavvo-komplett/p/1117791_1_style Regner ikke med vi drar på de mest stormfulle helgene, men det bør jo tåle litt vind, i og med vi bor på Vestlandet. Er det noen av dere som har kunnskaper om denne typen lavvo og kan anbefale den? Barna er altså store barn på 12 og 14 år, og hunden er en Rhodesian Ridgeback.

Hei har en Helsport Alta wide i dag som jeg er kanonfornøyd med! God plass og god komfort men synes den tar mye plass i sekken, og veier mye. har dere tips til en romslig, lett 3-sesongspose? Skal ikke brukes under 0-punktet. Fryser ikke spesielt lett, og har ikke problem med å ta på feks ullstrømper eller ullundertøy i soveposen, selv om det ikke har vært nødvendig. Litt romslighet må det våre inposen, da jeg får fnatt av for trange poser viktor

Fottur fra Alta til Mo i Rana, sommeren 2015 Etappe 3: Saraelv til Rostadalen 22. – 31. juli Overnattinger: Cavajavri (telt) Somashytta (Statskog) Pitsusjärvi (finske turistforeningen) Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) Helligskogen vandrerhjem Goldahytta (DNT) Pältsästugan (STF) Rostahytta (DNT) Turen er inne i sin tredje uke. Jeg har vært noen dager under tregrensa i Reisadalen og lengter etter å komme opp på fjellet igjen. De to første ukene av turen har vært fantastisk fine; mye bra vær, ingen gnagsår eller skader, og kjenner at jeg har funnet roen på tur alene. Det eneste stedet jeg kjente litt på ensomheten, var på Nedrefosshytta. Merker at det har med forventning å gjøre, jeg hadde regnet med å treffe folk der, og når hytta i tillegg har 4 soverom og ei kjempediger stue, er det ikke like artig å være alene. Da foretrekker jeg heller telt eller ei lita bu. Nå har tingene funnet sin faste plass i sekken, og jeg har funnet en god løsning på å feste fiskestanga (teleskopstang med ferdig montert snelle) utenpå sekken, så den både er beskyttet og samtidig klar for fiske på kort tid. Jeg liker teleskopstanga, den er så enkel å ta frem at jeg faktisk gidder å fiske når jeg tar en liten pause ved et elveos. Har med kun ei snelle, men to spoler, slik at jeg kan skifte fra sluk- til markfiske uten å knyte knuter. Jeg har satset på kun ett underlag, et 14 mm tykt Exped (ikke oppblåsbart) som veier rundt 250 gram. Hardt å ligge på i starten, men kroppen venner seg til det meste, dessuten hjelper det å legge primaloftjakka under ryggen og rompa. Har allerede sendt hjem mye unødvendig utstyr, til tross for at jeg trodde jeg hadde skåret hardt ned i utgangspunktet. Sekken veier nå 14 kg før proviant, da bærer jeg ikke lenger turshorts, reservesokker, solbriller, fotostativ, fluestang eller håndkle. Derimot har jeg med ei halvkilos aluminumssteikepanne med høye kanter og kaffekjele med kobberbunn, samt kikkert, satelittelefon, solcellelader, halvkilos kamera og skikkelige hodetelefoner, og jeg ble nødt til å kjøpe en skikkelig samekniv i Masi, etter å ha ødelagt lilleputtkniven ved første forsøk på å hogge ved med den. Selve sekken er heller ikke noen lettvekter, den veier 3 kg før jeg har puttet noe i den, men jeg har bevisst valgt en sekk med skikkelig bæresystem (95 liters Gregory). Teltet veier under kiloen og soveposen kun 450 gram. Ekstra klær har jeg knapt med, så når jeg vasker klær er det ikke så mye å ha på. Enkelt liv, og det er jo akkurat det som er meningen. Tilbake til turen, etappe 3 starter i Saraelv, der jeg har fått forsyninger via en gammel turkompis som er bosatt i Tromsø. Han har egenhendig levert varene, dermed slapp jeg å bære med konjakken inn i Finland. I tillegg forsynte han meg med en kilo elgkjøtt for egen regning, så jeg er rett og slett stappmett når jeg starter oppstigningen fra Ovi Raishin med retning Somashytta og finskegrensa. Ovi Raishin senteret er forresten et imponerende opplegg, og driverne har servert kaffe, kake og gode historier til en ensom vandrer. Og anbefalt å ta ruta som går rett opp i høyden, opp mot Carajavri, fremfor å følge Nordkalottleden som går i en lengre trasé. Jeg er svak for tips fra lokalkjente, men kjenner den bratte stigningen godt i kroppen. Slår leir ved Carajavri etter 8 tunge kilometer i motbakke. Veldig godt å komme opp i høyden igjen, og jammen får jeg kontakt med røya i vannet også. Vanskelig å ikke trives. Fremdeles mye snø, selv om det er 23. juli, her ved Cavajavri. Neste dag er det godvær, jeg tar en lang formiddag ved Carajavri, leser, fisker, hører podcast og tar livet med ro. Dermed blir det seint før jeg kommer meg de rundt 15 km inn til Somashytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga). Jeg bruker aldri insektsnett når jeg går, men denne dagen vurderer jeg å gjøre et unntak. Små fluejævler i store svermer er utrolig hissige, og skal helst inn i ører og nese. Jeg tar det som en øvelse i selvbeherskelse, og tar frem nettet kun når jeg har pause. Da vektreduksjonen var på sitt hardeste, vurderte jeg å sende hjem kikkerten, men er glad den ble med. Jeg har aldri vært noen særlig flittig kikkertbruker, men nå er den tilgjengelig og brukes kontinuerlig. Ofte ser jeg rovfugl, musvåken er der daglig, men også kongeørna er på jevnlige visitter. Heiloen er med hele tida, noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg siden Finnmarksvidda med sine karakteristiske skrik, men de kjører nok en slags stafett. Og det er mye rype, og kyllingene vokser for hver dag. Den finske fjellrypa er gråere enn sin norske bror, eller kanskje er det innbilning? Jeg får Somashytta for meg selv, det er ei trivelig hytte med steinharde madrasser (isopor) i sengene. Nå har ryggen vennet seg til å ligge steinhardt, så det spiller ingen rolle. Piiiiip. Noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg hele veien, men de har nok arrangert en slags stafett. På Somashytta trenger du ikke medbringe egne kjeler og panner. God og lang formiddag ved Somas. Hytta har en åpen og en avlåst del. Mye ved på Somas, men du må skjære den siste centimeteren og kløyve den sjøl. Finland. Første stopp er lunsj på hytta Kopmajoki. Det er to ting jeg merker meg på den andre siden av grensa. Det ene er flytrafikk, for det er mye sjøflytrafikk fra Kilpisjärvi og inn i fjellene. Det andre er at det er søppelhåndtering på hyttene, eget søppelskur med kildesortering, og alt hentes sikkert ut med fly eller helikopter. Tre finner kommer fra sjøflyet som nettopp landet på Somasjavri. De kommer ikke gående, men nærmest slepende, med store bagger mellom seg og enorme sekker på ryggen. Det klirrer i baggene, og de har et lass med fiskeutstyr som tyder på at de skal være her lenge. De klarer ikke skjule gleden over å høre at jeg skal videre, slik at de slipper å dele Kopmajoki-hytta med meg denne natta, og jeg får med noen finske hilsninger (eller kanskje det motsatte) på min vei i retning Pitsusjärvi, en annen hytte langs Nordkalottleden. Finnene har en merkelig måte å merke stiene på, de er merket med små pinner som for sikkerhets skyld er malt i en naturfarget gulfarge. Her kunne de lært litt av DNT, med litt tåke ser du knapt pinnen før du snubler i den. Terrenget er imidlertid lettgått, med oversiktlige daler og det er lett å følge høydekurvene i terrenget. Selv om det er langt ut i juli, ligger det mye snø. Kanskje er det den sene våren som gjør at det knapt er mennesker å se, for jeg møter ikke et menneske mellom Kopmajoki og Pitsusjärvi. Den viser seg å være er liten perle, tømret hytte med to rom, det ene er avlåst og må visstnok forhåndsbestilles. Et rom holder i massevis for meg, og jeg møter et estlandsk par i døra. De er på vei videre, selv om det er langt ut på ettermiddagen. Et par kilometer fra Pitsusjærvi ligger en sameleir, og de har tydeligvis invitert mye folk denne kvelden. Og de kommer luftveien, så ikke mindre enn tre flylaster med folk ankommer brygga nedenfor hytta. De finske hyttene holder høyere standard enn jeg hadde hørt rykter om, og jeg har Pitsus for meg sjøl, i hvert fall til klokka 3 på natta, da 5 finner ankommer alt annet enn lydløst. De skal for sikkerhets skyld lage mat, tørke tøy og smake på vodkaen før de køyer, og her er det kun ett rom. Jeg får valuta for å bære med meg gode hodetelefoner, og hevner meg ved å stå opp og lage frokost i 7-tida. Kopmajoki, de finske hyttene langs Nordkalottleden holder ganske grei standard. God vedovn og gassbluss, men ingen madrasser i sengene. Planen for dagen er å forlate Kalottireiti og i stedet krysse Bichosjohka, gå på nordsiden av Rimmajavri og vestover langs Urtasjohka, for å ende opp på Loassuhytta ved grensa, der det ligger ei hytte både på finsk og norsk side. Dagens utfordring blir kryssing av Bichosjohka, jeg finner et sted hvor noen har merket med varde på hver side av elva, og satser på at det er det beste stedet å krysse. Det er det sikkert også, når vannstanden er en halvmeter lavere enn nå. Steinene folk vanligvis tråkker på, ligger 20 cm under strie vannstrømmer. Jeg bruker en time på leting etter en vadestokk langs reingjerdet, men finner ikke noe som kan brukes. Med lav vannstand kan man antagelig gå tørrskodd på store steiner, men nå er det ingen annen mulighet enn å gå på bunnen. Ikledd kun crocks og badeshorts, og med vann opp til livet kommer jeg meg over. Vannet er iskaldt og strømmen stri, så jeg er glad når jeg kommer meg opp på vestsida. Det tar en halvtime å bli kvitt neglespretten, men så kommer godværet innover dalen, og ved ei gammel hytte merket Urtas hotell ved Rimmajavri blir det solid lunsj og tre timer i sola. Her tar jeg en av livets aller raskeste dukkerter. Litt tjuvfiske (har ikke finsk fiskekort, kun Norgeskortet) straffes med styrtregn oppover dalen mot Loassu. På den finske hytta er det badstutemperatur og to skrytete finner, så jeg velger i stedet Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) på norsk side, Den er alt annet enn ren, og søpla ligger i berg utenfor, men her er i hvert fall tørr ved og en god vedovn. Hotell Urtas ved Rimmajavri i Finland. Du finner det neppe i Lonely Planet. Et godt sted for lang lunsj, og jeg vurderte å overnatte. Lettgått terreng i de finske fjell. Jeg har tatt av fra Nordkalottleden og følger dalen langs Urtasjohka i retning Loassuhytta og norskegrensa. Ikke bare pen natur rundt Loassuhytta. Ned mot Helligskogen får jeg et par småørreter i elva og kjenner lukta av mat og skikkelig seng. Har forhåndsbestilt rom på Helligskogen, inkludert godt selskap for de neste fire dagene. Vi legger igjen telt, kokeutstyr og en del andre ting på Helligskogen vandrerhjem, og tar noen sosiale lettvektsdager med god mat via Goldahytta, Treriksrøysa, Pältsästugan (Sverige), Moscanjavri (Statskog) og Rostahytta. Turen inn til Golda går i skikkelig tåke, og jeg er glad for at det er DNTs varder og ikke finnenes gule pinner som viser vei. Planen var egentlig å legge turen om Gappohytta og Isdalen, men beretninger om store snømengder og vanskelig fremkommelighet endrer litt på planene. 25 dager etter starten fra Alta, får jeg skyss ut Rostadalen. Kjenner at noen pausedager er fortjent, før jeg planlegger å fortsette turen sørover fra Frihetsli. Tåke tjukk som graut mot Goldahytta. Greit med god varding. Pältsästugan er en liten perle. Hytta har stugvärd, men ingen proviant. Men badstua var varm da vi ankom. Kveldsstemning ved Pältsä. Statskog-hytta ved Moscanjavri. Et par fiskere hadde varmet den opp før vi ankom. Hardt liv å være mygg, enten du er på den ene eller andre siden av glasset på Moscan. Etter å ha vadet noen kalde elver, setter man ekstra stor pris på DNTs hengebruer. Her er vi straks framme på Rostahytta. Loassuhytta på norsk side av finskegrensa.

Er det noe verdi i den? Sliter med å få den til og brenne rent. Slokker og tenner som den selv vil!? Nåla? Har lagt inn messing? Kobber? Pakning under der kulfiber pakningen var. Det hjalp på men får det ikke til å fungere optimalt. Takker for svar.