Søk i nettsamfunnet

Den er nok ment å henges asymmetrisk, så den dekker akkurat over hengekøya når man ligger i den. Det er den typen Hennessy leverer med de mindre køyene sine, men de er sydd langs mønet og kan henges noe tightere. Det er en godværspatent, da alt vær som ikke kommer helt loddrett vil komme seg forbi tarpen. https://www.hengut.no/2018/06/15/grunnkurs-tarp-duk/

For meg blir det utenkelig å ha kun en brenner, da flere dekker mange behov i henhold til situasjonen. Jeg har en Nova, men moderne multifuelbrennere er litt "forbasket" på mange måter, etter min mening. Greier IKKE å like løsningen med brenselslange og pumpe uten mulighet for å slippe ut trykket på flaska/tanken. Hele greia blir så forbannet grisete å ha med å gjøre. Formfaktoren gjør de også vanskelige å pakke kompakt. En ideell løsning burde ha vært å konstuere en liten brenner, lignende Svea 123, med et moderne brennerhode montert over tank og med en ekstern trykkpumpe(sikrere). Nova'n blir ikke mye brukt her i gården, nei! Den Svea'n jeg har blir mest brukt for sykkelturer. Dagsturer eller enkle overnattinger blir det ofte brukt gassbeholder. På alle andre turer bruker jeg som regel en restaurert Radius No. 21 fra 1938. Bortsett fra at den er veldig følsom for vind og at vekta er ganske høy, er det ingenting som slår den. Har laget en softcase for ta best mulig vare på den og for å slippe og høre på skranglelyder.

Har oppdatert bloggen med kanskje den beste hviledagen jeg har hatt på noen av langturene mine. Vi hadde valgt å ta en hviledag på Rifugio Tissi, men lite ante vi hvor perfekt timet den avgjørelsen var. For utenfor begynte det å snø. Å sitte varm og god inne og se ut på snøen som lavet ned var faktisk ganske så deilig. Likevel, det ble noen få turer opp til toppen rett ovenfor hytta og. Les og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 20: Cima di Col Rean (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/cima-di-col-rean.html) Civetta i snø.

Jeg følger deg langt i dine ønsker. Vanskelig å gi råd, men kan dele av mine erfaringer. Jeg ønsker også å komplementere mitt førstevalg med et lettere telt (N+1). Jeg har Unna hvor jeg har redusert innerteltet i bredden for å få et fortelt. Litt ned i vekt og har fått et udiskutabelt førstevalg på soloturer Jeg har valgt bort telt med oppsett av innertelt først. Jeg har valgt bort Mesh innertelt. I trønderske fjell blir det vel luftig for min del - alternativt må jeg ta med en varmere sovepose. Blir det for varmt med solid inner lar jeg bare døra stå åpen. Har hatt Enan. Fungerte glimrende på vandreturer. Men synes det ble vel lite på turer med basecamp og dårlig vær hvor det blir noe innetid. I tillegg er det et problem med kondens. Selv med åpning i begge ender så opplevde jeg kondens mens kompisene sine telt var tørre. Jeg har forkastet Trolltind. Perfekt pakkestørrelse, men liggelengde er for kort. Og jeg savnet fortelt til å sette sko og lage mat i. Jeg har også forkastet et av teltene til BA. Lite footprint ved oppsett, men måtte bruke sekken som forsterkning for å unngå storm inne i teltet. Likte heller ikke inngang fra forsiden I tillegg har jeg valgt bort noen tunneltelt, Ringstind (ikke prøvd, men likte ikke den gamle modellen), Niak, etc. Jeg har også sett på telt i Dynema men synes prisen er vel stiv. I tillegg vil jeg ha dobbel duk, toveis glidelås i inngangsdøren, solid inner, etc Så hva står jeg igjen med? Det er fremdeles for mye å velge i, men jeg har havnet på Tarptent Stratospire 1. Har egentlig et ønske om å velge telt lokalt fra Østersund eller Melhus. Men Stratospire er et bedre alternativ i den vektklassen enn f.eks Enan, Trolltind og Ringstind for min del (foreløpig i teorien). Det blir et større footprint ift valg av teltplass, men jeg får solid inner, oppsett av inner- og yttertelt samtidig, to fortelt og et hav av plass. Sparer ca et kilo ift mitt Unna. De solgte 2019 modellen til nedsatt pris nå. Teltet får skryt/god omtale ift stabilitet i vind, men det skal vi få testet her også. Teltet er på vei og erfaring kan deles etter førstegangs bruk. Lykke til med valget:-)

https://www.fhi.no/nyheter/2020/rad-om-fritidsreiser-innenlands-som-gjelder-fra-21.-april/ Ble sannelig usikker på om denne fortsatt gjelder. Fant den ikke i oversikten, men ved søk, så ikke godt å si.

Hei. Jeg bruker som så mange andre, mye tid om dagen på å planlegge sommerens turer. I den forbindelse vurderer jeg å gå til innkjøp av et nytt telt. Jeg er i utgangspunktet ute etter et lettvekts enmannstelt til bruk vår/sommer/høst. Det må tåle bruk over tregrensen, fortrinnsvis i godt vær, men været i fjellheimen er som kjent uforutsigbart, så det må nesten ha evnen til å stå av en sommerbris og det den eventuelt måtte by på av vind og regn. Jeg er 185cm høy og er ute etter et telt hvor jeg kan sitte oppreist under av- og påkledning, samt at det er langt nok til at jeg ikke har hode og føtter borti i duken i innerteltet til enhver tid. Fortrinnsvis ønsker å finne telt på rundt 1kg, men er villig til å gå litt opp, hvis jeg får et betydelig mer solid telt. Samtidig må teltet være lett nok til at jeg kan forsvare å kjøpe det i tillegg til Hilleberg Soulo, som jeg allerede har (2kg). Foreløpig har jeg sett på følgende modeller: Hilleberg Enan (Usikker på om dette er et telt som kanskje er et knepp under Hillebergs vanlige kvalitet? Har lest mye om kondens og manglende vindstabilitet) Nordisk Telemark LW (Dette krysser av alle boksene, men jeg usikker på styrken med en duk på bare 10 denier. Nordisk sin egen video av teltet i vindtunnel var heller ikke tillitsvekkende) Terra Nova Laser Compact/Competition (Tåler i følge anmeldelser bra med vær, men bråker. Jeg er også usikker på liggelengde) Tarptent Moment DW (Ikke på lager og usikker på vindstabilitet. Ser ut til å ha blitt bedret noe med modellen som kom i 2019) Jeg har egentlig utelukket følgende modeller (men er åpen for å revurdere): Helsport Ringstind SL (Lav takhøyde, har vært mindre fornøyd med SL-telt fra Helsport tidligere) Hilleberg Akto (Integrerte stenger i duken gir for stort pakkvolum og vekten er helt i grenseland) Fjällraven Abisko Lite 1 (Lav takhøyde, pluss litt i overkant tungt) Tarptent Scarp 1 (Litt tungt og større enn nødvendig) Tarptent Stratospire 1 (Krever stor plass og virker ikke veldig vindstabilt) Jeg er svært interessert i brukererfaringer med de teltene jeg vurderer, men er også åpen for andre forslag som kan passe. Det er et krav at inner- og yttertelt settes opp i en og samme operasjon.

Stengene er de samme på de fleste Superlight/Pro. X-trem har tykkere stenger. Luftingen er nylig forbedret i 2019-modell på Fjellheimen Superlight, så den er så vidt jeg vet helt identisk nå? Hovedforskjellen ligger i teltduken, og i mitt hode går det mest på slitestyrke over tid enn hvordan de står seg mot vær og vind.

Kan jeg spørre hvorfor? Fjellheimen Superlight tikker jo av på alle punktene dine, men sjekk at det er 2019-modell. Så svære telt som du ser på må du ha ganske kraftige og tunge stenger om du er redd for vær og vind. Hvis det er holdbarhet så må du nesten bare ta det som det er, for ingenting magisk er mulig der. Da er det eventuelt å prøve seg på en annen type konstruksjon. Tarptent Hogback har f.eks. litt mer slitesterke materialer, men tåler nok mindre vind og har veldig små fortelt. En liten avsporing: Tarp er herlig på sånne turer. 4 stk i 4-mannstelt blir jo trangt.

Har lagt ut for den nittende dagen på vandringen fra München til Venezia. Nok en regnfull dag da vi satte kursen opp i Civetta-massivet. Fjorårets (2018) storm gjorde at vi måtte finne en alternativ rute opp fra Alleghe, men i regn og med en truende og dramatisk utsikt over Mont Pelmo, Lago Coldai og Civetta kom vi fram til en fin kveld på Rifugio Tissi. (Lørdag 7. september 2019). Les og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 19: Alleghe - Cima di Col Rean (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/alleghe-cima-di-col-rean.html) Utsikt mot Mont Pelmo fra klatringen opp mot Civetta.

Fin den! Vet du vekta på den? Billig og lett er også Jysk letteste. 154 gram og 50;-. Holdt i 104 dager på tur i 2019 även om det inte ser mycket ut för världen.

Hei! Jeg gikk min første hardangervidda tur i 2018. Jeg gikk Hardangervidda på Tvers og det var min første skikkelige tur i høyfjellet - og som de andre påpeker her - ja, det var tungt, men helt utrolig fint! - Ikke tross været (vi hadde en dag der vi var litt for optimistiske med tanke på været og det ble tungt) - Sørg for gode sko, for det er langt å gå - Sørg for å starte tidlig på dagen med å gå (Gjerne mellom 06:00-08:00). For du skal nok gå 6-9 timer hver dag. - Det kan plutselig blåse kraftig, så sørg for at du har et bra telt - Det er ganske kaldt i høyfjellet, så sørg for at du pakker smart når det kommer til klær! - Jeg gikk turen i slutten av juni, men neste gang hadde jeg nok ventet et par uker til. Det var en del bekker jeg skulle krysse som var ganske utfordrende siden ikke alt var gjort klart for sesongen. I PDFen som jeg har lagt ved, så finner du ruten jeg tok den gang. Den PDF brukte jeg bare helt i starten når jeg skulle planlegge ruta, *Kart og kompass er viktig!* Hvis jeg skulle gitt et tips jeg hadde fulgt nå i etterkant, så hadde jeg nok valgt en kortere tur som Tor-Erik påpeker til å starte med. Når det er sagt, så var det en helt fantastisk tur! Hardangervidda-på-tvers.pdf

Nei, jeg når ikke din høyde, eller liggelengde om du vil, men kjedet meg litt og bladde litt bakover her (er vel ikke så lett å treffe alle disse med ett søk). Så kanskje noen tips å finner i i disse trådene...(bladde ca 3 år tilbake): Billigt 1-2 personers lettvektstelt som passer for en på 206cm (3. mars 2019) www.fjellforum.no/topic/47751-billigt-1-2-personers-lettvektstelt-som-passer-for-en-p%C3%A5-206cm/ Telt til en lang mann (23. august 2018) www.fjellforum.no/topic/46357-telt-til-en-lang-mann/ Hvilke romslige telt finnes? (18. august 2018) www.fjellforum.no/topic/46317-hvilke-romslige-telt-finnes/ Liggelengde i telt (21. mars 2018) www.fjellforum.no/topic/45071-liggelengde-i-telt/ Telt til "lang" familie (18. oktober 2017) www.fjellforum.no/topic/43907-telt-til-lang-familie/ Telt for lang mann og stor hund (14. november 2017) www.fjellforum.no/topic/44050-telt-for-lang-mann-og-stor-hund/ Telt og utstyr til lang person (22. august 2017) www.fjellforum.no/topic/43532-telt-og-utstyr-til-lang-person/ Telt for en på 207cm (3. august 2017) www.fjellforum.no/topic/43350-telt-for-en-p%C3%A5-207cm/ PS: Ta høyde for skrånede vegger som bein eller hode kommer borti, ta da også høyde for tykkelsen på liggeunderlaget. + vurder om et telt kan duge dersom du kan ligge diagonalt i det.

De siste reiserådene virker fornuftige. https://www.fhi.no/nyheter/2020/rad-om-fritidsreiser-innenlands-som-gjelder-fra-21.-april/ Det er vel faktisk slik hytteforbudet kansje burde ha sett ut i utgangspunktet. Uansett er det historie nå, og et lite problem i forhold til hva andre sliter med i disse dager.

Hei! Du finner mye nyttig i denne tråden: Det er riktignok ikke 2019 modellen men ut fra hva jeg har skjønt så er det ikke enorme forskjeller så mye er sikkert overførbart. Jeg har brukt mitt i mange år nå, også i ganske heftig vind og regn og ikke hatt noen problemer, dette forutsatt at det settes opp riktig og med rette modifiseringer

Har oppdatert bloggen med den verste dagen på turen. På den attende dagen gikk turen fra Rifugio Viel dal Pan til Alleghe. Dette skulle ikke være den mest spennende etappen på turen, så jeg tenkte at det kanskje ikke ville være så ille med dårlig vær denne dagen. Jeg tok helt feil. Ned til Alleghe gikk vandringen gjennom en dal som bar tydelige preg av en gedigen storm i området i 2018. (6. September 2019). Les og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 18, Viel del Pan - Alleghe (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/viel-del-pan-alleghe.html) Utsikt mot Lago di Fedaia, på vandringen før uværet slo til.

Today we meet James Brinkman or Snickers. James, like me, was a member of the Class of 2019. Indeed, we met and had dinner in Erwin TN on our respective hikes. James’ journey to the trail was somewhat tortuous, with a nasty accident as a young man and an addiction to pain killers messing up much of his early life. James is an inspiring example to all who believe that they can’t hike the Appalachian or any other long-distance trail. He faced his issues, moved past them, and got out into nature. As you’ll hear, it was just what he needed to do. You can connect with James on Facebook at https://www.facebook.com/profile.php?id=100006002928928 and on Instagram at https://www.instagram.com/beardly_mcbearderson/ I wouldn’t normally add his business Facebook page but I’m making an exception here as he intends to offer free massage sessions to healthcare workers once his business reopens. Good on you, James. Reach him there at https://www.facebook.com/JamesBrinkmannMassage/?__tn__=%2Cd%2CP-R&eid=ARCEnwVyhLueMAtMh9-_s7Q7LhepGjqCi9SUxgHQ0O21s62VQGTb9cLhPj6DX_8r9pZEA1ZTwPv7uTlG While I’m still pondering what to do with the middle section of the show, this week I have Steve Cole, an aspiring AT thru-hiker who went for a warm-up on the Tour Mont Blanc. He shares some of his experiences of this beautiful trail with you all. If you’d like to see more, check out this YouTube link from Abbie Barnes; it gives you a great little taster for what you’ll see on the TMB. https://www.youtube.com/watch?v=pzHJGRTjo2Q Grandma Gatewood continues to walk north, gaining publicity and admirers along the way as she heads into New York. If you like what we’re doing on the Hiking Radio Network, please consider supporting us with either a one-off or monthly donation. The donate button is on the Mighty Blue podcast page at https://mightyblueontheat.com/the-podcast/ Any support is gratefully received. The post Episode #214 – James Brinkman (Snickers) appeared first on Mighty Blue on The Appalachian Trail. View the full article

Bloggen er oppdatert med dag 17 på turen fra Munchen til Venezia. Den tredje dagen på rad med fantastisk vandring i Dolomittene. Ferden gikk opp i Sella-massivet med sitt hvite vidstrakte platå, en klatring opp til toppen av Piz Boè (3152moh) og endte på en nydelig vandring langs Viel del Pan med utsikt mot Marmolada. Les og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 17: Grödner Joch - Viel del Pan (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/grodner-joch-viel-del-pan.html) Utsikt over Dolomittene og Sella-massive fra Piz Boè.

Med så mye vind i lufta som på bildene er kondens ikke noe problem, kommer nok lufting inn under duken. Det kan man jo til en viss grad kontrollere sjøl med pålegging av snø rundtom. Gjør man det rundt teltet i sin helhet går det jo naturlig nok ut over ventilasjonen. Den største utfordringa med de eldre versjonene av Ringstind, er at det er sårbart for sterk vind fra fotenden pga manglende bardunering. Fikk en kortvarig, men meget heftig vårstorm inn fra den sida når teltet var nytt (9 år sida). Vinden la regelrett ned stanga, slik at jeg lå synlig som en mumie under duken sett ovenfra. Tror nok Ringstind pro 2019-utgaven ville stått han av mye bedre. Hadde ikke levegg der, da det var lite snø å bygge med. Er veldig glad i Ringstind-teltet mitt, men nå skal det få hvile på vinteren ihvertfall.

Mulig det ikke trengs på 2019 modellen men de klarte det ikke på den forrige modellen der mange fikk sydd på ekstra!

Jeg har byttet ut noen soveposer ila 2019. De nye posene er jeg superfornøyd med, men viktigste egenskap er 13-18 cm større innvendig omkrets i skulderhøyde. Noen av de tidligere posene var litt "tvangstrøye" Nå sover jeg mye mer komfortabelt, får ingen områder hvor dunet komprimeres pga presspunkter utover, kan snu side-rygg-side uten at posen roterer med, og har god plass til ekstra plagg inni om posens limit pushes. Antageligvis så vil større innvendig volum gi litt dårligere temperaturlimit (mer volum å varme opp), men det gir så stort pluss for min del at det er verdt det.

Bloggen er oppdatert med den sekstende dagen på turen, den andre i Dolomittene. En dag som inneholdt det meste av hva Dolomittene kan by på. Fra Schlüterhütte gikk jeg til Grodner Joch, på en tur som bragte med seg noe klyving, topptur til Piz Duleda, samt vakre fjell med utsikt som stikker opp av grønne enger. Les og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 16: Kreuzkofeljoch - Grodner Joch (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/kreuzkofeljoch-grodner-joch.html) Piz Duleda med Peitlerköfel i sikte til høyre, Alpene i bakgrunnen.

For noen år siden gikk jeg og en venninne Hadrian’s Wall Path i England. På en av dagene var det et gufsete vær, det hadde regnet og over muren blåste det en kraftig vind fra nord. Likefullt var stemningen over landskapet atmosfærisk. Fra toppen av knausene kunne vi se muren bukte seg videre forbi et sparsommelig landskap med små gårder spredt rundt her og der. I den tause utsikten, bare avbrutt av vindens uling, kunne vi bare forestille oss hvordan det var for en romersk soldat å være utstasjonert her. Her ved Romerrikets ende, og med barbarene hylende på den andre siden av muren. Ved starten av The Pennine Way i Edale. Underveis passerte vi et enslig skilt, som sto der alene ved siden av Hadrian’s Mur og pekte ut mot et øde hei-landskap. På skiltet sto det The Pennine Way og jeg visste med en gang at en gang ville jeg begi meg ut på den enslige stien over heden. The Pennine Way er en langdistanse-rute som går fra Edale i Derbyshire til Kirk Yetholm akkurat over grensen til Skottland. Ruten var hjertebarnet til Tom Stephenson, som allerede i 1935 drømte om ‘en lang og grønn rute’, noe ala det Statene hadde i sin Appalachian Trail. Tom Stephenson var en britisk journalist som også var tilknyttet The Ramblers’ Association og en ivrig forkjemper for at vandrere skulle ha rettigheter til å kunne ferdes ute i naturen. I april 1965 ble The Pennine Way offisielt åpnet, som den første langdistanse-ruten i England. Det skulle altså ta 30 år for drømmen å bli en virkelighet. Det skulle ta seks år fra jeg sto og så ut over det tomme hei-landskapet, til jeg befant meg i Edale, klar for å gjøre alvor ut av min drøm. Foran meg lå rundt 430km og ventet. Kinder Scout. Vale of Edale er en nydelig og sjarmerende dal som ligger i midten av Peak District, en av de tre nasjonalparkene som ruten passerer gjennom. Å komme seg dit er relativt enkelt. Fra Oslo fløy jeg til Manchester, hvorfra det går et lite lokalt tog som passerer Edale på sin vei til Sheffield. Et kjent syn på The Pennine Way, broer av stein over de våteste myrene, her opp mot Black Hill. Ruten starter i Peak District, og siden det er i England, som seg hør og bør utenfor dørene til en pub, The Old Nag’s Head. Fra Edale møter vandrerne på det første hinderet omtrent med en gang, der ruten går over Kinder Scout, den tar seg opp mot det golde landskapet på en stigning kjent som Jacob’s Ladder. Kinder Scout var og åstedet for den første masse overtredelsen av privat land, i etterkant kjent som ‘the Kinder Scout mass trespass’, på veien passer jeg stedet. Dette skjedde i 1932, og de kom aldri så langt som til toppen. Tidene har forandret seg, men fortsatt er det steder og ruter som er utilgjengelige for vandrere. Vandringen over Kinder Scout er en nydelig tur, med både god utsikt og over et goldt landskap, men det er mange folk ute. Noe som skulle endre seg når jeg kom ned fra platået og bega meg over de vidstrakte myrene i retning Dark Peak, da gikk jeg helt alene. Utsikt mot Stoodley Pike fra ovenfor Hebden Bridge. På den første natten ligger jeg i telt på Bleaklow Head, en topp med et like blekt og goldt landskap som navnet tilsier. Neste morgen våkner jeg til tett tåke og mye vind, heldigvis skulle det lette når jeg begynte å gå. For overnatting på The Pennine Way hadde jeg bragt med meg et telt, men reglene for hva som er lov og hva som ikke er lov når det gjelder telting i England er ganske så diffuse. Hovedregelen er at det ikke er lov, men at hvis man gjør det litt utenom allfarvei og ikke er til sjenanse for andre, spesielt grunneierne, så sees det litt mellom øynene på. Likefullt hører jeg historier om vandrere som har blitt vekket opp av illsinte grunneiere med hagle. Det er uansett et godt tilbud med overnattingssteder underveis på ruten, det blir til at jeg veksler mellom å overnatte på ungdomsherberger, puber, gjestehus og hoteller, utenom de nettene jeg tilbringer i teltet. På toppen av Malham Cove. The Pennine Way er kjent for sine myrer. Når jeg hadde luftet mine tanker om å gå The Pennine Way med andre engelske vandrere som jeg hadde møtt på mine tidligere turer i England, hadde jeg blitt møtt med at ruten var en ‘slog’. En betegnelse på en vanskelig og slitsom vandring, ofte med en følelse av å ikke gjøre stor fremgang. Disse vandringene over myrene får ofte skylden for det. I boken ‘Walking Home’ skildrer den engelske dikteren Simon Armitage vårens imøtekomst med synet av slitne og gjørmete vandrere som kommer ned fra lyngheien, fulle av skitt etter å ha vandret med beina dypt nedi myrene på toppen. Black Hill var beryktet for sine myrer, der vandrerne fort kunne finne seg å måtte gå i myr opp til midjen. Nå ligger det store flate steiner over myrene, for å hjelpe vandrerne, men selv steinene er på vei til å synke sakte ned i torven. Hull Pot med Pen-y-Ghent i bakgrunnen. Skiftet mellom å gå på de harde flate steinene og det myke og våte underlaget til myrene gjør at jeg får problemer med føttene. I Hebden Bridge får jeg den første blodblemmen på den ene foten min, i Gargrave noen få dager senere får jeg den andre. Det gjør at jeg må ta det litt roligere på resten av turen. Denne delen av The Pennine Way, etter at Dark Peak har blitt tilbakelagt, består av et mer undulerende kulturlandskap forbi små pittoreske engelske landsbyer, men utenom det erke-engelske heilandskapet kommer jeg ikke utenom, Vandrerne møter ikke bare myrer på sin vei. England er ikke viden kjent for sine fjell, men landskapet er ikke akkurat helt flatt heller. Fra den lille landsbyen Malham går The Pennine Way opp til Malham Cove, en imponerende klippe som stiger rundt 70 meter til værs. Et flott syn å vandre opp mot, men det er toppen av Malham Cove som er det virkelig interessante. Her vandrer jeg på toppen av steiner som av utseende best kan beskrives som å se ut som toppen av jeksler, så intrikate er mønstrene som har dannet seg i de kalkrike steinene. På vei ned fra Great Shunner Fell. Vær er noe man må regne med om man vandrer i England og The Pennine Way er intet unntak. En interessant observasjon når man vandrer i England er fraværet av trær og skog, ikke det at de finnes, for det gjør de, men landskapet er merkverdig nakent. Det gjør at vind og regn får ekstra godt tak, og vinden møter da lite motstand på sin vei, det er lite som bremser den opp underveis. Våt og kald ankommer jeg The Golden Lion Hotel i Horton in Ribblesdale på den sjuende dagen, da hadde jeg vandret gjennom regn og vind over Fountains Fell og Pen-y-Ghent. Hotellet var stappfullt, puben likeså, men de hadde en ledig seng igjen på sovesalen. Det fristet ikke å overnatte i teltet på den like stappfulle campingplassen. Det var lørdag og folk hadde ankommet i hopetall for å gjennomføre The Yorkshire Three Peaks Challenge. High Force. Vær skulle også være i fokus på det som skulle bli den aller beste av dagene jeg hadde på The Pennine Way, tre dager senere. Jeg lå i telt i den lille landsbyen Hardraw, dagen før hadde jeg blitt advart av de lokale at det var uvær på vei. Grytidlig om morgenen starter jeg å gå for å unngå det meste av uværet, men lykken står meg bi. Over Great Shunner Fell går jeg med mørke skyer rundt meg, med sollys filtrert gjennom skylaget, men over meg kom det ikke noe regn. Vakkert. Når jeg ankommer Keld, etter en flott tur over Kisdon, er jeg fortsatt uberørt av uværet. Keld er en landsby med spredte hus, hvor The Pennine Way og The Coast To Coast Walk møtes, og er kjent for noen flotte fosser. Unnslippe uværet skulle jeg likevel ikke gjøre, når jeg går opp fra Keld er det en mørk vegg som baner seg frem på himmelen bak meg. Over de øde heiene setter jeg opp farten, jaget fram av uværet, men rundt en halvtime før jeg ankommer Tan Hill Inn må jeg gi tapt. Søkkvåt går jeg inn dørene til den høyestliggende puben i England. Ute regner det etterhvert så mye at en steinbro kollapser i en landsby ikke så langt unna. To motorsyklister står i baren og betaler for pilsen med gjennomvåte pund-sedler, de hadde kjørt over samme bro før den kollapset, med vann til godt over midjen. Vertinnen tørker sedlene med hårføneren. Inne spraker det fra peisen. High Cup of tea Nick. Om kvelden ved, vel, High Cup Nick. En annen tanke med The Pennine Way var at det skulle være en rute som krevde at man måtte bruke kart og kompass for å finne fram. Dette har endret seg med tiden, men da først og fremst i henhold til moderne hjelpemidler. Ruten er veimerket i begge retninger fra start til slutt, men man vil ikke finne veimerker rundt hvert hjørne for å si det sånn. Allerede på den første dagen, over Kinder Scout merket jeg fort hvor vanskelig det ville ha vært å finne rett vei hvis tåken hadde ligget lavt over terrenget, der jeg kom over flere stikryss uten noen som helst form for merking hvor ruten gikk. Glad jeg hadde med meg guideboken fra Cicerone, som i tillegg kommer med en nyttig og komprimert kartbok som inneholder alle kartene man trenger for å finne fram. Flere steder langs ruten møter jeg bare på en vag sti over enger og jorder. High Cup Nick. På den tolvte dagen setter jeg opp teltet mitt ved High Cup Nick. Det hadde vært en nydelig dag og vandring, med flere flotte fosser i fokus (Low Force, High Force og Cauldron Snout), men mest av alt det litt eiendommelige landskapet jeg går igjennom. Med alle de nakne åsryggene som stiger opp av bakken får jeg følelsen av å vandre høyt oppe i et alpint landskap, selv om en knapt holder seg rundt 500 meter over havet. Det er fraværet av trærne som fører til denne følelsen, vanligvis på denne høyden ville åsene vært dekket av trær. High Cup Nick er et annet geologisk og landskapsmessig høydepunkt på The Pennine Way. Fra der ruten går ser det ut som om noen har tatt en iskremskje og skrapet ut en del av fjellet nedenfor, igjen ligger det en symmetrisk dal med doleritt- og kalksteinsformasjoner langs sidene. På toppen av Cross Fell. Mest spenning på ruten er knyttet til turen over Cross Fell, det høyeste punktet på The Pennine Way med sine 893moh. Cross Fell innehar også rekorden for dårlig vær i England. Over her har utallige vandrere gått seg bort når vinden har blåst som verst og tåken ligget tykt om landskapet. Og det er ikke vanskelig å forstå, veimerker er det få av og stiene er av og til diffuse. Etappen fra Dufton over Cross Fell til enten Garrigil eller Alston er regnet som den hardeste og tøffeste på ruten, det er også den lengste etappen. Fra teltplassen min ved High Cup Nick hadde jeg gått ned til Dufton og derfra videre i nesten jevn stigning opp til Cross Fell, over de omtrent like høye Knock Fell og Great Dun Fell. Været var overskyet, men heldigvis var det ikke tåke. I horisonten kunne jeg se solstrålene bli filtrert over Lake District. Etter å ha gått over Cross Fell overnattet jeg i Greg’s Hut, en liten og spartansk steinbu som før ble brukt av gruvearbeiderne til å sove i når gruvene her var i drift. Jeg fikk steinbua for meg selv, om kvelden sitter jeg inne og slapper av, utenfor gløder det et varmt lys gjennom vinduene fra stearinlysene innenfor. Greg's Hut. Turen går mot slutten når jeg igjen kommer til Hadrian’s Mur. Her gjør The Pennine Way en slags ‘best of’ av Hadrian’s Wall Path, for meg er det en vandring ned memory lane. Det er lite som har endret seg siden jeg gikk her for seks år siden, bortsett fra at det er betydelig flere folk som går ruten. Etter to sløve dager langs muren står jeg igjen ved siden av skiltet og speider ut mot det øde heilandskapet, men nå virker det ikke like øde lengre, ikke etter de øde og golde områdene jeg allerede har gått igjennom. Idet jeg setter mine føtter på den enslige stien, begynner det å regne. Hadrian's Wall Path. Det siste hinderet på The Pennine Way er The Cheviots som ligger på grensen til Skottland. Fra Byrness er det om lag 45km til Kirk Yetholm og enden på ruten, det er ikke noe sted imellom. De fleste vandrerne går ned fra åsryggen til overnattingssteder som finnes i dalene nedenfor, andre telter ett sted underveis og enkelte få går hele strekningen i ett. Noen dropper kanskje også å ta turen opp til The Cheviot (815moh), selv om ruten går opp til toppen (og ned igjen). Vandringen over The Cheviots er nydelig, over et rullende grønt åslandskap. På den siste natten på ruten var planen min å telte ved siden av den lille nødbua på Auchope Rigg, men det blir til at jeg overnatter i den. En storm kommer inn fra havet og når jeg ankommer den lille bua har vinden allerede økt kraftig. Utover kvelden øker vinden i intensitet og jeg er glad for å sitte god og varm inne i den, mens det knirker og knaker rundt meg. Om natten våkner jeg opp av at vinden uler enda kraftigere, utenfor styrtregner det. Sau, The Cheviots. Siste dagen er en kald og våt affære. Jeg blir omtrent tatt av vinden idet jeg setter foten ut av døren fra nødbua og resten av turen ned til Kirk Yetholm blir en liten kamp mot elementene, da vinden og regnet konstant pisker meg i ansiktet. Fra pub til pub kan det sies, fra det ene våte elementet til det andre, endepunktet til The Pennine Way er ved The Border Hotel i Kirk Yetholm. Jeg ankommer når været endelig har lettet litt og når jeg sitter inne og slapper av etter å ha erkjent at jeg har fullført The Pennine Way, dukker til og med solen opp på himmelen. Det kaller jeg å avslutte en flott vandring i godt vær. I regnvær ned mot Kirk Yetholm. Det er mange som har påstått at det finnes penere og mer naturskjønne ruter i England enn The Pennine Way, men det er likefullt en veldig flott tur som tar deg gjennom noe av det beste av natur som England kan by på. I enhver beskrivelse av ruten burde det fremgå at den går gjennom tre nasjonalparker (Peak District, Yorkshire Dales, Northumberland), samt North Pennines Area of Outstanding Natural Beauty. For de som er ute etter litt mer utfordringer så sies det og at The Pennine Way er den hardeste og tøffeste ruten i England. Vel tilbake i Norge har jeg ikke angret et sekund på et jeg gikk ruten. For en dag for dag beskrivelse av vandringen, gå inn på bloggen min på følgende lenke (på engelsk): https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/07/the-pennine-way.html.

Bloggen er oppdatert med som skulle vise seg å være den beste dagen på turen (Der Traumpfad, fra München til Venezia). På denne dagen gikk jeg over de milde Lusner Alpene med utsikt til Alpene på den ene siden og til Dolomittene på den andre siden. En helt fantastisk dag, hvor jeg endte opp på Schlüterhütte akkurat i starten av Dolomittene. Les og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 15: Kreuzwiesen Alm - Kreuzkofeljoch (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/kreuzwiesen-alm-kreuzkofeljoch.html) Peitlerköfel med Dolomittene bak sett fra toppen av Maurerberg.

We have another pastor on the show today. Cari Pattison is a member of the Class of 2019 (as am I) and she tells the story of her hike as it unfolded last year. She had planned a return to the trail this year but, with the Corona Virus now threatening to overrun most of us, she has had to accept that this year won’t be possible for her. Cari’s calm presence on the show may well reassure others as they contemplate their own broken plans. If you’d like to follow Cari on Instagram, you can find her at https://www.instagram.com/follow_thejoy/ Additionally, her fascinating and extremely well-written blog on the Trek can be found at https://thetrek.co/author/cari-pattison/ There are a lot of different opinions on the virus and how hikers should respond. The Appalachian Trail Conservancy has had its say (along with the associations of other long-distance trails) and I will be giving my view on the show this week. To add to that, we have a hiker who (at March 25) is currently still hiking north. Grandma Gatewood continues her struggle north, with Post-WWII America unfolding in front of her. If you like what we’re doing on the Hiking Radio Network, please consider supporting us with either a one-off or monthly donation. The donate button is on the Mighty Blue podcast page at https://mightyblueontheat.com/the-podcast/ Any support is gratefully received. The post Episode #211 – Cari Pattison (Sprout) appeared first on Mighty Blue on The Appalachian Trail. View the full article

Etter to uker med vandring, tok Der Traumpfad meg opp i de milde Lusner-Alpene. Hvis det ikke hadde vært for regnet, ville jeg ha hatt utsikt over Alpene på den ene siden og Dolomittene på den andre. Det til side, så fort jeg var oppe i de undulerende åsene i Lusner-Alpene var turen overraskende vakker. Bloggen er oppdatert med tekst og bilder. Der Traumpfad, dag 14: Pfunders - Kreuzwiesen Alm (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/pfunders-kreuzwiesen-alm.html) Pfundertal i regn.