Søk i nettsamfunnet

En ensom førjulstur. Hvor er det best å gå en lørdag før jul, med 8-9 varmegrader . Værmeldingen var også på min side, med lite nedbør og mulighet for et og annet solgløtt.Men ensomt ville det bli. Ikke mange tar på tur tett opp mot jul og i hvert fall ikke i høyden. Men det var fristende å gjenta suksessen fra forrige uke. Jeg valgte Bynuten . Men morgenen vil liksom ikke helt komme. Det er lenge mørkt og sola (det var klar himmel ute ved kysten) kom ikke over åsen i sørøst før over 10. Det ble en litt senere start en vanlig, men også rundt 11 var det fortsatt morgenlys- På parkeringsplassen var det ingen andre. Men det blåste. Regnet den natten hadde fått bekken til å svulme opp, det var bare så vidt det ikke gikk over skoene.Og det var selvsagt skikkelig vått videre oppover. Det lå litt snø/haggel i søkkene oppover, men mesteparten av snøen fra forrige uke var vekk. Nå er det ikke uvanlig å gå stien oppover mot Bynyten med mye vann i vann og bekker. Det er det vanlige. Og med vinden bakfra, var det faktisk mulig å gå i bare skjortearmene – 21 . desember… Det var ført i det jeg kom over kanten og skulle starte opp skarene mot brinken at jeg virkelig fikk kjenne vinden. Det hender vinden tar tak i overflatevannet og løfter det opp i lufta. Og det var nettopp det som skjedde på det øverste vannet. Jeg mener det må en vind på opp mot 20 meter i sekundet for at dette skal skje. Videre oppover fikk jeg vinden i ryggen, og ble regelrett blåst i bakken et par ganger. Jeg trodde det ville roe seg litt lenger opp, og at det bare var i skaret det blåste skikkelig.I det jeg stakk hodet opp kanten og skulle ta fatt på de siste 600 – 800 metrene mot toppen, ble jeg fort overbevist om noe annet. Det blåste. Jeg snudde, fant litt livd, hev på jakken og fortsatte nedover. Det ville ikke bli en skikkelig topptur denne gangen. Og straks jeg kom ned i skogen kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg snudde. Her var det jo nesten ikke vind i det hele tatt. Jeg så spor, mine egne. Ellers var det ikke mye liv å se. Det var fortsatt sauer på markene helt nede, men det teller liksom ikke helt. Det er litt spesielt å gå slik helt alene. Ikke det at det blir ensomt, men det burde være andre som også så syn på en tur i oppholdsvær og mange varmegrader.Det ble en litt kort tur denne gangen, trøsten får være at det ikke er så mange årene det har vært mulig å gå ut mot toppen så pass sent på året i det hele tatt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Ferie i syden. Det må bli den vanlige turen, selv om det er varmt og til og med termometeret svetter. Vi går hver dag på vår ferie i Markarska. Det blir sånn opp mot et par timer til sammen til og fra ”stranden”. Men i tillegg må vi ha en ”langtur” en dag. Onsdagen var det meldt om litt skyer fra morgenen av. Og vi benyttet anledningen til å ta ut på en litt lengre tur. Avstanden mellom hotellet og Baska Voda er opp mot en mil. Det gir en passe spasertur frem og tilbake. Nå er det fjell – tørre og varme sådanne – i nærheten. Jeg har blitt anbefalt å ta en tur opp mot toppen av Biokovo 1762 moh. Det skal gå en grei sti fra vei og opp mot toppen. I tillegg er det også bilvei helt opp, men da på ”baksiden”. Bestyrerinnen har noe i mot slanger, og da hun fikk høre at det fantes et par giftige typer av arten, ble det vanskelig å få til en skikkelig tur. En vandring langs adriaterhavet er ikke noen stor utfordring. Det er vei/ grus/heller store deler av turen. En liten del går langs klipper og i skog, og stien følger det gamle faret mellom tettstedene langs kysten. I følge kjentfolk er det mulig å fortsette videre fra Baska Voda mot Brela og ennå lenger. Merkelig nok blir sekken like tung som for en normal dagstur. Det er ikke akkurat lange trøyer og ekstra ull som veier, men sekken blir full av badetøy og vann. Neste gang skal jeg ta med en bedre sekk. Etter 4-5 timer med 6-8 kilo på akslene (sekken er uten hoftebelte) så kjennes det. Og det er jo litt å se på langs badestrenden, både med og uten… Eller som han sa, han som så svigermor bade. Det finnes mye stygt i sjøen. En kjekk ting med en tur langs sjøkanten, er muligheten for en lang og bedre lunsj på en resturant. Denne gangen fant vi en bra i Promajna på vei tilbake mot Makarska. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Ærend i heia. Etter nok en tur til utlandet, måtte det igjen bli en tur til Blåfjellenden. Denne gangen hadde jeg i tillegg ærend. I motsetning til forrige gang jeg kom hjem fra ”syden”, så ble jeg alene på søndagsturen.Det er nesten ikke tilgivelig, men jeg glemte kameraet. Det får bli noen gamle bilder til illustrasjon. Mitt ”ærend” denne dagen var å sjekke safen. I forbindelse med montering av ny bru, hadde noen fra Turistforeningen forsøkt å tømme safen. Det gikk ikke. Noen hadde tuklet med låsen. Jeg måtte en tur inn og sjekke. Jeg forsøkte å komme tidlig av gårde, men klokka ble over 09:30 før jeg satt i bilen. Værmeldingen var god med sol og litt vind. Og været ble bedre. Det ble varmt, selv for meg som nettopp hadde kommet hjem (kvelden før) fra varmere strøk, hvor temperaturen ikke var under 25 grader, ble det tungt i bakkene. Jeg drakk vann i hver bekk. Jeg møtte et par gruppe på veien, og nesten nede med hytta traff jeg på et par som hadde ligget i telt. Det var i tillegg et par gutter ved hytta, som også hadde ligget i telt. Til slutt kom det en kar ned fra heia, og han hadde også ligget i telt ved Langavatn mot Sandvatn. Det var tydelig en telthelg. Jeg fikk ikke gjort noe med safen. Noen hadde puttet et eller annet inn i låsen. Men jeg fikk sett den nye brua over Leitesånå. En forbedring i forhold til den gamle.Etter en kort pause, tok jeg fatt på hjemveien. Jeg tok følge med siste telteren opp bakken. Det ble varmt. Han måtte ta en pause rett under toppen. Jeg gikk med vesentlig lettere sekk og hadde nok fordel av en uke i varmen, men likevel litt kjekt å gå fra ungdommen. Det ble varmt bort etter flyene, og som en av damene jeg møtte på tilbaketuren sa, har du badet med trøya på? Vannet i bekkene var varmt, men jeg hadde dessverre ikke tid eller helse til å bade. (Ble selvsagt forkjølet i flyet på vei hjem.) Nede ved bilen i Hunnedalen viste gradestokken 26 grader, og det må ha vært adskillig varmer i noen av bakkene i sola. Det er uansett kjekt med godt vær. Turen blir bedre i kortbukse. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En kjapp tur før "syden". Ingen uke i sesongen uten en tur inn til hytta. Det måtte denne gangen bli fra torsdag etter arbeid og til fredagen. Jeg har selvsagt tatt turen innover etter arbeid noen ganger. Men likevel, det blir en relativt tung tur. Det manglet liksom noe av futten i beina. Denne gangen gjorde det ikke noe om det ble en rolig tur. Været var kort og godt strålende. Det er ikke vanskelig å finne noe å klage på, og denne dagen var det for varmt. Godt over 20 grader. Rett opp av Hunnedalen gikk jeg på en saueflokk på vei innover mot Blåfjellenden. Det var også med kjentfolk. Heiesjefen selv - Ola - satt oppe i lia og hadde full oversikt over driften. De var mange folk som var med innover, og det må ha blitt fullt på Blåfjellenden den natta. Med både folk og bikkjer. Det ble tid til en liten prat, og det er alltid kjekt å se sauehundene i arbeid. Videre innover var det tørt i marka, gode forhold og ikke en kjeft. Jeg var inne på hytta noe før 18:00. Det så forholdsvis bra ut, men jeg trok ikke det var vasket siden sist jeg var inne. Det var varmt på terassen, og jeg benyttet anledningen til å få noe sol på kroppen. Mindre sansynlig med solforbrenning i syden om det er litt grunnlag. Siden jeg var alene på hytta, og det antgakelig ikke ville komme folk, benyttet jeg anledningen til gjøre rent ut over kvelden. Det er alltid noe som må gjøres, og jeg satte meg ikke ned før sola begynte å nærme seg kanten. Det ble ikke mørkt den natta. Det var nesten skyfritt og ikke lenge etter midnatt begynte det å lysne av dag oppe i Blåstøldalen. Det ble ikke det samme gode været på fredagen. Temperaturn falt mye i løpet av natten. Morgenen ble som vanlig, men det var fortsatt så varmt i hytta at det ikke var nødvendig å fyre opp. En grei tur tilbake. Jeg møtte noen på vei innover nesten nede ved veien. Hytta ville ikke være tom den natta. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

F ta Vetti! Fire ganger har jeg vært der, fire ganger ble det bomtur. Eller det kommer an på hva som defineres som bomtur. Selv om man ikke når toppen, så kan det faktisk være en særdeles vellykket tur. Etter at det ikke ble noe av Grandes Jorasses grunnet usikker værmelding og samtlige turkamerater i Norge var opptatt med noe annet så måtte jeg dra på tur alene. Diverse webcams viste at det har kommet mye snø men jeg skulle prøve meg på Midtmaradalstind allikevel. Tidlig avreise fra Oslo og så gikk det, ved hjelp av sykkel, rimelig rask opp til DNT hytta på Stølmaradalen (2,5 timer). En sjarmerende perle sier mange. Et mørkt, kaldt og halvforfallent sted uten noe som helst komfort måtte andre mene. Begge deler er treffende. Etter en kort lunsj gikk jeg videre retning Midtmaradalsryggen. Utfordringene begynte da jeg skulle passere en liten innsjø på høyre siden. Fra ca. 1.300m begynte snøen og allerede på 1.400 var det såpass mye at jeg så ingen sjanse å nå toppen denne dagen. Jeg gikk ned til Stølmaradalen, fyrte opp peisen og sov godt. Klokken 4.50 ringte vekkeklokken. Nok et forsøk. Jeg dro godt nytte av mine egne spor fra dagen før. Men etter at returstedet var passert gjaldt det igjen å jobbe. Etter drøye fire timer var jeg ikke lenger enn rett under P. 1958. Samme eggen var også vanskelig å passere. Sikkert greit på vinteren med hardpakket snø. Men ren pudder på steinene var ikke noe særlig. Dessuten gadd jeg rett og slett ikke lenger å spore. Det ble altså ikke noe av Midtmaradalstinden denne gangen heller. Men se på bildene, det var vel ingen bomtur det!

Etter å ha måttet spolert halve distansen på årets ukestur, samt 6(!) fiskevann pga et vondt kne :mad: , har jeg bestemt meg for å redusere på vekta på ryggsekken. Da jeg begynte på min seriøse friluftskarriere:)(ifjor) måtte jeg ha 95 liter og 25kg for å få med meg alt. Etter diverse innkjøp siste år, samt motivasjon til bedre disiplin , tror jeg at jeg kanskje skal klare å få ned vekta til rundt 15kg på en ukestur. Har ikke klart å tilpasse Trollhetta til meg ordentlig, får ikke strammet hoftebeltet så mesteparten av vekta hviler der. Resultatet blir vonde skuldre etter halvannnen mil. Sekken vil bakover som følge av stor svai på sekken som gjør at vekta kommer ut fra ryggen og en idiotisk plassert dagstursekk(egner seg ikke til annet enn å være tom under transport, spør du meg). Gikk med 21kg på turen, hadde ikke vært på tur på nesten tre måneder, så jeg var ikke akkurat fysisk forberedt på turen Det resulterte i et kne som stoppet totalt etter 17km- to kilometer fra en varm hytte Sommerens fisketurer er spolert, håper bare kneet er bra til jakta begynner. Surt å miste det man har gått å gledet seg til gjennom hele den lange vinteren. Derfor har jeg sett på nye ryggsekker, har sett på Bergans Helium, men hadde ikke helt sansen for den. Så da skal jeg komme til poenget- endelig! Hvordan vil bærekomforten på Osprey Exos 58 være med 15kg. Hva er idealvekta for sekken? Har ikke fått sett den i levende live. Synes de stroppene ser noe små ut spør du meg, men vanskelig å avgjøre etter bare å ha sett bilder. Så noen jaktrelaterte spm: Skjønner at stoffet i sekken er syntetisk, men lager det mye lyd- knitring, gnissing osv. Er det mulig å regulere topplokket bakover, så man får stukket rifla ned og inn mot ryggen?

Etter at Langbein Rise hadde vist meg sitt padleterreng kunne jeg ikke være dårligere, se http://www.fjellforu...heia-juli-2012/. Jeg inviterte til en dag med padling ned Rotna på Grue Finnskog. Vi fikk skyss og ble satt av ved Nordpolen. Den ligger nord (!) i Rotnesjøen. Her bygget vi kano og spiste masse markjordbær før vi sjøsatte Ally'n. Padlingen sørover Rotnesjøen (259 moh) gikk greit og passeringen av vadestedet Kanalen var ikke noe problem. På sportsbutikken på Kirkenær ble vi fortalt at man ofte må padle før Pinsen på grunn av lav vannføringen seinere på sommeren. Dette bød ikke på problem sommeren 2012 Etter Kanalen passerte vi Tierkoia som vekket minner om tidligere overnattingsturer. Her hadde vi fin utsikt til Maliskjæra naturreservat. Passeringen av Rotnedammen gikk greit og vi kom inn i Nersjøen (258 moh). Etter å ha skremt opp syv gjess spiste vi medbrakt niste ved Haugsfossen. Deretter fortsatte vi videre sørover forbi Kløftfossen, ned Langføyta, under Storbergsbrua og inn i naturreservatet. Langfossen ble passert uten problem, Gås- og Løvhaugsfløyta og Nøkkhulula ble padlet før vi ankom Svullrya. Jeg lurer på om dette er tilholdsstedet for Nøkken?? Like før Svullrya kom vi til Kverndammen. Her måtte vi ut på den eneste bæringen av kanoen på denne solskinnsdagen. Det ble en is-pause på Finnetunet før vi padlet videre. Padlingen videre gikk greit til vi kom til Bakkavaet – her grunnstøtte vi og måtte ut i vannet for å trekke kanoen over. Vannet var varmt og Crocks er ypperlige ”kanosko” så det var ikke noe problem. Turen ble avsluttet med å padle over Helgen (244 moh). Her sto skyssen og vinket oss velkommen!

Turen startet litt ploms på, da skoleundervisning ble avlyst i siste øyeblikk. Jeg visste at en kompis av meg og en av hans kompiser skulle på tur samme dag. Jeg ringte og lurte på hvor langt de hadde kommet, men fikk til svar at de ikke hadde dratt enda fordi kompisen til kompisen min måtte på sykehuset med høygravid kone. Så jeg pakka sekken i hu og hast og ble med kompisen min på tur. Komplisert, men starten på på tur! Vi kjørte så langt det gikk vei til vår destinasjon, parkerte bilen der, fikk utstyret ut av bilen og noe av de tyngste av mine saker ble pakket i pulken hans som isbor og sovepose (Denali 5-season, 21 liter og 3.8kg). Stor sak som han fikk ta, siden jeg enda bare har sekk Dere ser hans sovepose (sorte) og min (den grønne). Størrelsesforskjell, samtidig som min er komprimert fra komprimeringspose XXXL som fulgte med til nylig kjøpt XL! Vesentlig forskjell: Ingen av oss er erfarne skifolk, har vel strengt tatt ikke stått på ski siden jeg var 12-13 og nå er jeg bikka 25... Så skiferdighetene er ikke strålende, men jeg klarer fremdeles å stå oppreist med ski festa til beina : Meg med ski på beina: Vi startet ikke turen før rundt 17:00 og vi gikk i rolig tempo i et relativ flatt terreng. Vi kryssa både Gunnarvatnet og Steinvatnet. Steinvatnet i seg selv er et stort vann. Under ser du strekningen vi gikk over Steinvatnet. "Nesten" så langt øyet kan se: Vel fremme slo vi opp telt, gravde oss kuldegroper inni forteltet, pakket på stormmattene og kokte opp hver vår real turmat. Fiskehull ble boret og fiskestenger ble satt. Vi hadde håp om ørret på noen av de 6 stengene til neste dag. Så makk og maggot ble pakket på krokene og sluppet uti. Mens vi gjorde dette var klokken bekket midnatt og himmelen var krystallklar med så mange stjerner man klarte å telle og dansende nordlys i både lilla og grønne farger. Rett og slett helt fantastisk! Camp! (bildet er tatt fra dag 2): Kuldegropa i forteltet: Vi gikk til sengs rundt 01:30 og satte klokkene til ringing rundt 06:00. Vi visste vi ikke kom til å stå opp da uansett, men vi kunne jo håpe Jeg fyrte opp litt varme i teltet, pakket klær i soveposen, snørte igjen halskragen og lukka øynene. Borte på et blunk. Den natten nådde vi ca 15-16 kalde, men sov som en stein den natten, hvis man ser bort fra at jeg våknet en gang og var så varm at jeg måtte løsne litt på halskragen. Neste "morgen" våknet jeg 09:50 av ski som trosset hard skare. 2 venner av turkompisen min hadde tatt veien til vannet for å sjekke fiskeforholdene. Må jo bare si med en gang at tross 10 stenger samlet, ble det bare 2 napp og det var det hele. Skuffende, men fisk på fisketur er bare en bonus Jeg skjønner ikke hvordan det ble blitt skikkelig vått mellom soveposen og liggeunderlaget mitt i løpet av natten, men det eneste jeg kan komme på i farten er at jeg har satt meg opp og "skallet" hodet i innerduken som har vært våt av kondens mens jeg løsnet på halskragen, slik at det har falt ned der jeg i ettertid har lagt meg igjen. Skjønner ikke helt dette heller, da jeg har luftet skikkelig i løpet av natten med alle luftekanaler åpne og begge inngangende til innerteltet har hatt en 30cm glippe for å sirkulere rikelig med luft, men men... Posen måtte rett og slett henges til tørk: Fire mannfolk på et fiskevann, bare uten fisk: Vi lagde frokost. Bacon, pølser, muffins, brødskiver og alt godt som hører med Dagen gikk til å slikke sol, for det var en flott vær mens solen var oppe. Vi satt bare ute og pratet "mannskjit" i flere timer, drakk kakao og sjekket stengene ved jevne mellomrom. Så forlot de 2 som kom og vi begynte smått å pakke ned soveposer og liggeunderlag. Flott vær hvor man bare ligger på expeden med jervenduken trukket rundt og tar livet med kokende ro: Her steikes det bacon for harde livet! Nedpakking av camp foregikk vel over 3 timer, er man på tur så tar man livet med ro Turen hjem gikk greit med bare 1 fall! Begynte å blåse litt opp, men det er bare godt når man bærer tung sekk og er i kontinuerlig aktivitet... Flott tur til tross for at fisken sviktet oss.

Første tur, første turrapport! Jeg har det med å bli litt revet med, så det blir fort litt mye. Men det valgfritt om folk vil eller gidder å lese! Er jo artig om noen kan få glede av lesinga;) Etter å ha ventet litt på bedre værmeldinger, bestemmer jeg meg nå for å pakke sakene å dra på tur. Det skal sies at jeg fra tidligere har lite eller ingen erfaring med slike overnattingsturer i telt, verken alene eller sammen med andre, om man ser bort i fra feltøvelsene i Forsvaret. Med dette i bakhodet og det kjente faktum med bekymrede mødre, ville jeg legge turen til et tidspunkt hvor jeg hadde været på min side. I tillegg til dette så er vel heller ikke Ringstind 2 light-teltet mitt det teltet som er varmest anbefalt for vinterbruk, kanskje spesielt med tanke på at det ene stang-leddet er rimelig bøyd og antagelig er litt svekket. Ruta er lagt til en vintermerket DNT-sti i et ikke alt for avsidesliggende område, også dette på grunn av manglende erfaringer og for å unngå mer bekymringer enn nødvendig, men kartet og kompasset er selvfølgelig med. Turen skal gå fra Sandvika, langs stien over til Vera, litt videre og tilbake igjen. Etter halvannen time i bil legger jeg i veg langs stien. Det er noen små blå grader men det blåser en del, så de effektive merkes. Det blåser riktignok ikke fæl storm, så jeg berger fint. Jeg setter i marsj innover langs stien. Jeg prøver å holde et godt tempo i starten, for å få varmen etter å ha stått i ro ved bilen for å klargjøre det siste. Jeg er litt spent på terrenget og på hvordan paris-pulken min, som i all hui og hast ble klargjort i går kveld etter å ha konstatert at fars gamle Segebaden-Berg –pulk ikke var like egnet som først antatt, vil komme til å klare seg. Vinden blir sterkere, og snømengden i lufta øker. Jeg hadde heller antatt at det skulle roe seg. Nei. Jeg og værgudene blir mer og mer uenig jo lenger jeg går. Tanken på å snu og returnere til bilen slår meg ikke inn, selv om jeg etter forutsetningene kanskje burde. Jeg begynner raskt å slite med sikten. Jeg forsøker å holde følge på kartet om hvor jeg er, men med +/-100 meters sikt er det lite man kan orientere etter. Det kryr jo ikke av små detaljer på et 1:50 000-kart, og når alle små vannpytter på kartet nå i vintermånedene kan se ut som myrer i terrenget, eller omvendt for den saks skyld, så er det ikke mye hjelp å få i dette kartet i dag. Så da får jeg holde meg slavisk til disse fine røde stikkene. For jeg har jo lovet de som sitter hjemme at jeg ikke skal krysse vann. Straks finner jeg ut at også det er lettere sagt enn gjort. De røde stikkene, delvis røde merker på trestammer, står med relativt små mellomrom. Likevel sliter jeg ofte med å se neste stikke. Jeg prøver meg litt dit jeg tror stien kanskje vil gå, og som oftest finner jeg heldigvis neste merking. Det tar naturlig nok litt ekstra tid når man må lete etter merkingene, men da får det bare gjøre det. Jeg vil komme lengst mulig før jeg setter opp teltet, og jeg har nå ved hjelp av en hytte jeg passerte tatt meg igjen på kartet så jeg vet at det snart kommer et lite skoghugg i en skråning ned mot et vann. I le-siden for vinden. 70 meter unna ser jeg barskogen. Der må jeg finne et sted å sette opp teltet. Klokken har jeg selvfølgelig glemt igjen på benken hjemme men jeg antar at mørket snart faller på, og jeg håper på å få satt opp teltet i dagslyset. Jeg skimter et lite platå inne i skogen, men det viser seg at vinden tar godt også der. Pokker. Det forbanna teltet. Det er nå jeg forstår at jeg i hvertfall ikke skulle lagt ut på tur før jeg hadde fått den nye teltstanga. Hvor mye tør jeg stole på den som er bøyd? Pokker, det skulle jo bli fint vær. Da får jeg øye på noe som ser ut som en stor snøhaug. Hvorfor er det en snøhaug der?? Jeg fatter lite om hva det kan være, men nysgjerrig som jeg er så må jeg jo sjekke det ut. Det er jo tross alt bare 10-15 meter unna meg. Men.. Kødder du? Er det det jeg tror det er? I så fall passet det litt over snittet godt! Det stemte bra, det sto en nedsnødd gamme der og ventet. Uvitende om hvilken gamme dette var, lette jeg fram snøspaden opp fra pulken(som forøvrig hadde overrasket meg veldig positivt hittil), og begynte å grave fram døra. Jeg måtte i hvert fall sjekke ut om den var låst, og hva slags gamme det var. Jaggu var den åpen, og jaggu var det plass til meg der inne. Fantastisk! Da slapp jeg å bekymre meg mer for teltet i dag! Det var til og med en vedovn der inne, og på lassvis med ved! Jeg fyrte opp, og dreiset inn både sekk og pulk. For jeg hadde med en hel del forskjellig rart. Det var jo en testtur, så jeg måtte jo finne ut hva jeg ikke trenger å ha med meg neste gang! Og som en enkel og stødig løsning på pulksele tok jeg like gjerne 125liters Recon Pack’en til Norrøna, da den er fantastisk å bære samt at den har noen passende festeringer for taudraget mitt på hoftebeltet. Tørre klær, mat og litt varm drikke. Det gjorde seg! Det var virkelig godt å finne den gamma nå! Til tross for vedovnen, og fyring av stormkjøkken, ble det ikke akkurat varmt der inne. Det hadde nok vært lettere å få varmen inne i teltet. Der ville det antagelig blitt litt mer vindstille, for med betydelige sprekker både rundt døra og i taket så ble det bra med trekk. Med det kunne være det samme. Jeg hadde funnet ly, og fikk i meg næring. Det var det viktige. Og før jeg visste ordet av det, så hadde det blitt ordntli’ mørkt ute også. Utover kvelden ventet igrunn lite annet enn fyring, mat og drikke, og skriving i gjesteboka. Jeg så blant annet at et par NPL-grupper hadde satt pris på å få spise lunsj i gamma i fjor høst. Det blle litt lesing der, før jeg sovnet i håp om lettere være dagen etter. Søndag morgen, og været er uforandret. Har internett vært på fylla, eller er det noen meteorologer som skulle fått fyken...?? Nei, været gjør vel stort sett som det føler for, og det må man vel lære seg å ta høyde for. I går tenkte jeg litt på alternative utfall på turen, dersom været ikke skulle bedre seg. Det er godt mulig at teltet mitt ville ha oppført seg til tross for snø og masse vind, men jeg kunne ikke være sikker. Så om været ikke endret seg så skulle jeg gå tilbake til bilen, eventuelt bli en natt til i gamma før jeg returnerte. Utover formiddagen letter været litt, men vinden er fortsatt like sterk. Sikten er dog mye bedre, da det er vesentlig mindre snø i lufta. Jeg bestemmer meg for å ta en trugetur til svenskegrensa, gå tilbake til gamma og bli der til i morgen, så går jeg tilbake til bilen i morgen formiddag. Det blir en fin tur, og kvelden blir , etter mørket har falt på plass, mye det samme som i går. Riktignok hadde jeg ikke popkorn på gårdsagens kveldskos..! Mandag, og i dag skal jeg tilbake. Selvfølgelig skal jeg det, været har jo blitt heeelt fantastisk!! Jeg hadde telefonkontakt med hjemmefronten i går, og informerte om planendringene. De fulgte dessuten med på internett, på satellittsignalene jeg sendte fra SPOT’en som min kjære mor har investert i for både hennes og brukers trygghetsføleleser. Det går ikke annet enn å nyte turen tilbake, for dette været er ubeskrivelig. Dessverre er mye av terrenget slik at sola slipper delvis dårlig til i ruta mi, men det er uansett upåklagelig. Det er fortsatt litt ving, men med værforholdene fra de to siste dagene friskt i minne så legger jeg ikke merke til det. Alt er bare nydelig. Det er lettere å orientere seg ved hjelp av kartet nå, når man ser terrenget rundt seg. Noen steder ser jeg faktisk litt av sporene fra jeg gikk inn, og jeg kjenner igjen det meste av terrenget når jeg går tilbake. Ja, det er sikkert en fin sti på sommers tid, men med pulk, sekk og en del snø, så er det ofte besparende å gå rundt de tetteste og mest kuperte skog-kollene. Men må man følge merkingen så må man det. Med andre ord, turen tilbake var vesentlig lettere enn turen innover! Jeg kikker på graderstokken i bilen når jeg kommer dit, og den viser 10 blå. Pluss en del effektive. Det gjør ikke noe, for sola skinner og man kan ikke gjøre annet enn å nyte det! Alt i alt, må jeg si at dette har vært en lærerik tur. Jeg har funnet nye behov mpt modifisering av paris’n, og jeg har gjort meg opp litt mer formeninger om hva jeg faktisk trenger, og hva jeg ikke trenger å ha med på neste tur! Edit- Nå ble det noen bilder med her også!

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19039/%C3%98stegga+p%C3%A5+Bispen.html Dette ble den siste turen på mitt og Bjørn-Even sitt lille Vestlandsraid i august. Vi hadde egentlig planer om Vengetind-traversen med Drømmediederet, men siden vi måtte hjem samme dag passet det bedre med en kortere klatretur – Østryggen / østegga direktevarianten på Bispen (5-). Kjørte opp Trollstigen til Stigrøra dagen før og sov i bilen. Neste morgen var det pent vær og morgensola flammet over Bispen som ses fint fra Stigrøra. Pakket sekkene med det nødvendige utstyr og la i vei opp bakkene på stien langs elva fra Bispevatnet. Vi knotet litt med å passere elva i starten og rotet oss på amatørmessig vis bort i noen sleipe hammere, etterpå så vi at det var et bedre krysningssted lenger nede. Varmen kom fort i oss opp bakkene. Bjørn-Even ventet så lenge som mulig med å fylle på flaskene, men idet vi skulle dreie til høyre vekk fra stien måtte han gå et stykke ned for å komme til elva. Videre gikk innmarsjen rundt hjørnet ved foten av sørøstegga på Bispen og klyving bort langs svaberg til foten av østegga. Østryggen har flere mulige innsteg. Vi hadde ikke lest noen førere på forhånd, kun tittet på noen sporadiske bilder på nettet. Men vi skjønte at vi måtte sette standplass like under et dieder og klatre opp her. Jeg ledet første taulengde, klatret på høyresiden av diederet, over en kant og bratt opp langs ryggen til taudraget ble så stort at jeg måtte sette standplass. Graden lå vel rundt 3 og 4. Det var nærmest umulig å kommunisere fra standplass så vi fikk god bruk for walkie-talkies. Av og til ble kanalen vår forstyrret av et annet taulag som klatret sørøstegga med walkies. Bjørn-Even kom greit etter meg. Etter noen klatreturer de siste dagene begynner han å finne tilbake den gode gamle klatreformen fra i fjor. Han ledet andre taulengde som stort sett var klyving/trasking opp langs egga til man kommer til et punkt der egga reiser seg dramatisk opp med et par lyse stup. Han satte standplass på venstre side av eggen der det går en rampe diagonalt opp mot høyre. Tredje taulengde var nok den teknisk mest vanskelige. Ifølge føreren er det 7 taulengder opp østryggen, vi tok den på 5. Jeg klatret opp rampen, deretter mot venstre rundt et hjørnet. Etter hjørnet var det såkalte cruxet, et svakt overhengende punkt gradert til 5-. Forserte punktet greit og kløv meg videre opp egga, litt ut til venstre, så til høyre og sette standplass. Nå begynte vi å få greit med luft under vingene, herlig! Fjerde taulengde var også ganske grei, litt vertikal klatring i starten, så enklere klyving oppover, følge litt på høyresiden av egga, og så til venstre. Siste taulengde gikk ganske rett opp til man når fortoppen på Bispen. Noen punkter rundt 4-tallet tenker jeg. Vi pakket sammen utstyret på fortoppen og kløv oss uproblematisk bort til toppvarden der vi tok en god lunsjpause. Møtte en sprek tysker som hadde syklet fra Åndalsnes, opp Trollstigen og sprunget opp til Bispen. Deretter møtte vi på klatrelaget som hadde trent på løpende sikringer opp sørøstegga, en mann og to damer. Fikk ta en titt i Romsdalsføreren som hun ene hadde med seg, moro å kjenne seg igjen fra topoen opp østryggen. Må få tak i den føreren snart! Romsdalen er jo et paradis for dem som liker luft og spenning. Slo av en hyggelig prat med dem før vi besluttet å komme oss ned i en fart. En truende regnbyge nærmet seg med stormskritt. Returen gikk ned nordvestryggen. Regnet hadde allerede startet så fjellet ble såpeglatt med all den sorte laven. Et par klyvepunkter måtte forseres, men ellers var det god og tydelig sti. Fulgte det ene klatrelaget sitt råd om å ikke forsøke på noen snarveier ned mot vannet før vi var kommet til skaret mot Kongen. Det er flere som har gått på noen bommerter der... Mistet stien like før vannet, men traff på den igjen litt senere. Resten av turen ble en passelig opplevelse, våte klær er ganske nitrist. Men desto bedre er kontrasten når man får på seg tørre klær ved bilen! Nå var det bare å begynne å kjøre hjemover og spise en god burgermiddag på 24-timerskroa sør for Dombås. Deilig at Bjørn-Even har fått lappen nylig slik at jeg kunne ta meg en blund når det måtte passe.

Våknet opp til godvær på Monte Rosa-Hütte. Planen i dag var i utgangspunktet en rusletur oppover mot Monte Rosa massivet til 4000 moh, men bena var tunge så vi valgte heller en bretur til den oppsprukne Zwillings Gletscher. Gikk først ned til Grenxgletscher og krysset denne og fulgte brelabyrinten opp til Zwillings. Ifølge bøker skal det nesten være umulig å krysse Zwillings Gletscher sommerstid på grunn av enorme tverrsprekker, men med to Petzl Quark isøkser, stegjern og godt mot fant vi en rute. Fint med litt nysnø oppå blåisen slik at vi fant veien tilbake når vi skulle snu. Utrolig varmt i dag, sola reflekterte mye varme i nysnøen så det var som å gå i en bakerovn. Et lite øyeblikk vurderte vi å gå så langt opp mot Felikjoch som mulig, skaret mellom Castor og Liskamm Westgipfel. Om vi fant en vei opp dit kunne vi neste natt starte på en evt todagerstur over Liskammtraversen. Men da kom opp på flaten rundt 3200 moh var det mer snø og snøbruene var pill råtne. Etter å ha gått gjennom sprekker tre ganger på ett minutt var valget tatt om å snu. Uansett ble dette en fin og morsom dag på en av Alpenes mektigste isbreer. Turdata: 4t 30min 515 hm Flere bilder her: http://peakbook.org/tour/17197/Breleik+opp+til+Zwillings+Gletscher.html

En dagstur i Jotunheimen med Turbo-Henrik(på ff). Det var planlagt å gå opp norvestryggen på Visbretind men endte opp med den luftige østeggen direkte opp Skagsnebb (2003moh) (fortoppen). Mye utsatt, men artig klyving! Har skrevet rapporten med bilder og en videosnutt fra turen på egen side: http://nilshermann.com/bakkarogberg/?p=193 Anbefaler å gå dit å lese for en bedre helhet I kjent stil kom vi oss ikke fra Oslo før klokka var bortimot 22 på fredagskvelden pga jobb. Vi hadde en lang kveld/natt foran oss. Det skal ta litt over fem timer å kjøre opp til Leirdalen. Dette har vi nesten blitt vant til, så det var helt greit. Vi la kursen opp E16 gjennom Hønefoss, Fagernes, Beitostølen og Valdresflya. På toppen av Valdresflya ble vi møtt med snøfauk og islagt vei. Siden det ikke er noe særlig til sjakktrekk å kjøre 90 mil på bar asfalt med piggdekk skifta jeg til sommerdekk dagen før. Hva som var et bra sjakktrekk ble plutselig til et middelmådig et. Vi kjørte i gangfart innimellom og det heldigvis uten problemer. Planen var å kjøre så langt inn mot Leirvassbu som mulig. Leirvassbu er stengt på denne tiden av sesongen og vi hadde hørt rykter om en kjetting over veien på vei inn dit. Vi håpa bare den ikke var så alt for langt ned i dalen. Vi så aldri noen kjetting, men ved Geitsætre møtte vi en bom som var låst med hengelås. Et stort "nei" og litt mild bannskap lød i natten. Vi parkerte like ved bommen og bestemte oss for å sove her og heller bestemme hva vi skulle bruke helga på i morgen. Vi er jo omringet av fjell, så det skulle ikke bli noe problem. Mens vannet til kveldsmaten koka opp i kjelen kasta vi alt av utstyr og sekker fram i bilen, pumpa opp liggeunderlag og fant fram soveposer. Vi slokner ganske raskt etter kveldsmaten er inntatt. Klokka er rundt 3-4 og det er nesten blitt lyst igjen. Det blåser kraftig denne natta. Vinden uler og bilen gynger godt i kastene. Dagen etter, i 10-tiden våkner vi til liv i det vi hører et par andre biler som kommer kjørende. Disse blir også selvfølgelig møtt med bommen. Tipper det var litt mildt bannskap i det selskapet også. Etter noen minutter snur de og drar igjen, det skal ikke vi, vi skal på tur. Vi får fyrt opp primus mens vi tar en titt på fjellene rund oss. Det var til dels dårlig sikt. Vi kikka opp på Loftet og Skagsnebb på den ene siden, Sauhøe og Dumhøe på den andre. Det ble i grunn et enkelt valg. Skagsnebb er en mye mer karakteristisk topp enn de andre nevnte. Iallefall fra vinkelen og med den sikten vi hadde. Den så bratt og skummel ut der den ruvet foran oss. I og med at det var litt klyving og spenning opp Visbretinds nordvestrygg vi kom for kunne jo ikke dette være feil. Av klyveerfaring fra før hadde vi tatt klyveseksjonene på Kyrkja, men det skulle vise seg å være en veldig miniatyr av Skagsnebb. Vi hadde ikke lest en døyt om fjelltoppen i forveien, det var jo ikke denne vi skulle opp på. Uten å dvele noe særlig over valget pakka vi sekkene med det vi trodde vi trengte. Vann, en ekstra fleecegenser, litt sikkerhetsutstyr som hodelykt, vindtett fjellduk, spade, førstehjelpsutstyr mm, isøks og stegjern. Jeg foreslo å ta med primusen og litt posemat, men det ble nedstemt. Vi spiste en pose før vi begynte å gå. Bakkene begynner like etter broa over Leira. Mens vinden sendte oss små kast med litt snøfauk ble første lille klyving tatt, nesten helt nederst, opp en liten bergknaus. Skikkelig kos! Videre gikk turen langs en morenerygg som førte oss et stykke opp nordøstsiden på fjellet. Dette var fint gåterreng i stein. På toppen av denne moreneryggen måtte vi over i snødekt terreng. Vi tok en liten pause for å ta på gamasjer og fjerne et lag med klær på overkroppen. Det snødde en del nå, sideveis. Veien videre var veldig morsom, med bratt gange, klyving og etter min mening på grenselandet til ren klatring. Vi prøvde å holde oss på snødekte områder. Det er lettere å ta seg fram på bratt snø enn på glatt og løs stein med snø og is. På en del plasser måtte vi allikevel opp klyveseksjoner, noen vanskeligere enn andre. Ved ett tilfelle måtte vi gi opp og finne en annen rute opp. Klyvingen besto av å få tak med isøksa på stein og berg som lå under snøen for så å dra seg opp etter den. Det var ikke mange plassene vi fikk brukt venstre hand til noe særlig annet enn støtte eller å holde seg fast så det hadde vært veldig greit med to isøkser. Før den siste klyvingen var det et særdeles bratt felt med snø. Her måtte vi gå litt langsmed fjellet. Det vises på bildet til venstre der ruta tar en sving til høyre under berget. Her tok vi på stegjernene. I ettertid skjønner vi ikke hvorfor vi tok de på før. Det er jo et hav av forskjell på hvor godt man sitter. Vi tok ut en snøprofil og trykktesta lagene før vi begav oss ut på denne biten. Det så fast og trygt ut. Vi gikk sideveis bortover og staka isøksa ned foran oss for å få litt ekstra støtte og sikkerhet. Snøflanken var noen få meter høy. Hadde vi glidd ut her hadde vi vært av snøen og videre på tur ned i ura før vi rakk å blunke. Tror ikke vi hadde fått stoppa før fjellet hadde slakka ut, omtrent der vi hadde på gamasjene noen hundre høydemeter under. Over denne snøflanken var det nok en klyveseksjon. Denne ble ekstra luftig og eksponert på grunn av at det var så bratt under. Vet ikke helt hva som gjorde at vi kjørte på videre her, men det gjorde vi altså, uten så mye som en tamp av tau.. Mener bildet nedenfor er fra toppen av denne skumle klyveseksjonen. Med tanke på hvor luftig det var under føltes ikke alle klyvinger helt komfortable. Eksempelvis ved ett tilfelle løfta jeg meg opp med albuen på en stein og isøksa så vidt hektet på en bergnabb, uten feste med føttene. Tok i med det jeg hadde. Tørr ikke å tenke på hvordan det hadde gått om øksa hadde glippet på slike tidspunkt.. Mot toppen kom vi til en smal egg og det ble slutt på klyving. Her var det til en forandring for det meste å gå på to. Med tusen meter ned til Leirdalen på venstre side hadde vi respekt for snøkantene. En skikkelig sjarmøretappe opp til "toppen". Toppen i gåseøyne på grunn av at den toppen vi kom til var en fortopp til Skagsnebb. Helt opp til Skagsnebb kom vi ikke. For å komme dit via den ruta vi gikk måtte vi ha tatt med tau og rappellert eller klatret ned en ca 5 meter høy vegg for så å klatre videre. Men for all del, vi var på en topp! Sikten var veldig begrenset fra toppen. Vi kunne ikke beskue en eneste topp, annet enn Skagsnebb selv. Det var også en del vind der oppe. Det ble derfor en ganske kort visitt før vi starta på nedturen. Vi fant en jakke fastfryst i berget under litt snø. Jeg skvatt med det samme da jeg trodde det lå en hardfrosset mann der. I jakken lå det mobil og bilnøkler. Vi tok med dette ned igjen. Vi fant også noen slynger og litt tau. Henrik hadde sett for mye på Bear Grylls til å la dette ligge igjen. Veien ned ble omtrent den samme som vi gikk opp. Vi klarte å gå utenfor noen av klyvepartiene ved å gå rundt. Klyving er en del verre nedover enn oppover. Ved et par tilfeller fikk vi faktisk bruk for tauene vi fant. Brukte slynger rundt steiner og holdt tauet i den ene handa og øksa i den andre. Ganske moro. Der det var forsvarlig satte vi oss ned og rutsja. Farten ble kontrollert med stegjernene og isøksa; skikkelig artig I ettertid fikk jeg liv i mobilen vi fant på toppen og fikk kontaktet eieren. Det viste seg å være jakken til en kar som hadde vært på toppen i et utdrikkingslag i september i fjor. De hadde brukt tau og sikringer på sin tur. Det hørtes fornuftig ut. Tipper det var surt å komme ned til bilen uten bilnøkler.. Dagen etter hadde han gjort et forsøk på å nå jakken uten sikringer, men hadde blitt høyderedd, gitt opp og snudd for så å ringe etter annen transport hjem. For å summere ble dette en grensesprengende og spennende tur for oss begge. Vi har hatt en voldsom eskalering av luftighet og vanskelighetsgrad på våre turer i det siste. I bilen på vei hjem ble det snakk om å ta en særdeles rolig tur i femundsmarka eller noe lignende. Ligge på rygg, slappe av, fiske og bare ta livet med ro. Vi får se! En ting vi må bli flinkere på er å spise mer mat. Vi gikk i 8 timer opp og ned ca 900 høydemeter på krevende terreng på kanskje 600 kcal fra en real turmat og litt sjokolade på veien. Det er skammelig lite. Vi hadde sikkert brukt 7-8 ganger så mye, om ikke mer. God tur!

Jeg fant en slik i kjelleren på ny bolig. Den mangler et støtteben og alt unntatt selve dunken er rustent. Den lå i en boks fra Høvik. Hvor gammel kan den være? Er den interessant for samlere som ønsker å komplettere?

FORORD 31. juli 2010 sitter jeg på puben i Sogndal sammen med typen til Irenes søster. Han er en trivelig kar, ja egentlig en kjernekar, men når det kommer til stykket så har selvsagt jeg ingen verdens ting på en pub å gjøre. Drekking, skråling og stort sett feil musikk i ei overfylt heksegryte gjør meg skikkelig fremmedgjort, iallfall når kompisen blir huka tak i av kjentfolk. Der sitter jeg og koper og forbanner samtidig værmeldinga som har ødelagt min plan om ei drøy ukes godværstur på Hardangervidda om få dager. Hva gjør jeg i en sådan stund? Jo, jeg sender en lang sms til Sondre og lufter min frustrasjon. Svaret jeg får er som vanlig fullt av positivitet og entusiasme. Han har planer om en pulktur på vidda i februar eller mars kommende vinter, og den må jeg bare henge meg på! Et litt anderledes turprosjekt er født... 18. MARS 2011 Grytidlig fredag morgen ble jeg plukka opp av Sondre, og vi satte kursen for Rauland. Praten går som alltid lett i hverandres selskap, så det tok ikke lang tid før vi var framme ved turens utgangspunkt. Ved Raulandsgrend parkerte vi bilen siden veien videre ikke var brøyta. Dette betydde 5 km ekstra pulktur. Men men, vi var jo her for å bruke kroppen, så det var bare å gyve på med krum hals og målbevisst gange. Min pulkerfaring inskrenket seg på forhånd til en kort skitur før jul 2009 hvor jeg dro Erlings datter Susanne etter meg i barnepulk rundt Eiksetraområdet. Så detta var uvant ja! Hoftene ble elektriske og støle. Likevel bet jeg tenna sammen! Vi veksla på å brøyte, men Sondre var i så god form at han brøyta mest. Ingen vits i å tilby seg å overta for ofte når man har sin fulle hyre med å holde følge. Etterhvert forlot vi veier og inngrep og steg sakte og tungt, men sikkert oppover det forblåste fjellet i retning Geirskard. Utsikten ble bedre og bedre, og snøen begynte å bære, men likevel var det et forferdelig slit. Ingen bombe det, noen lærer visst aldri. Det verste var vel at vi ble vant til det og traska i hver vår "boble", kun avbrutt av enkelte korte pauser. Den siste matstoppen ble for min del kald og angstfylt på grunn av svært sterk vind og latskap som medførte at dunjakka ble liggende i sekken. Idioti! Kort etter matpausa ble det "teknisk" stopp for å ta på flere plagg. Plutselig for Sondres ene vott avgårde mens jeg hjelpeløst klønete satt fast i pulkdraget. Jeg bare lira av meg noen høylydte, usammenhengende og advarende lyder. Takk og pris, han fikk tak i den! Kort tid etter kom vi til en større senkning som lå litt i overkant av 1400-koten. Her var det så lunt og nesten vindstille at vi lot alle dagens siste ambisjoner seile sin egen sjø og benytta istedet sjansen til å slå leir. Etter å ha satt opp teltet så forsvarlig som mulig var det bare å nyte livet. Først endel drikke og Real turmat, deretter et vanvittig høydepunkt i form av "Øyvinds sjokoladekake"! Med dobbel glasur i forhold til opprinnelig oppskrift er dette alltid en vinner for folk som tåler mektig mat. 300 gram smeltet Soft Flora (viktig med papirpakken, den er hardest), 200 gram smeltet lys kokesjokolade, 500 gram melis, 2 egg, 7-8 ss kaffe og 15-16 dråper romessens i en herlig blanding slår aldri feil. På en kald tur som dette om mulig enda bedre. Herlig og usunt! Og ute lyste fullmånen opp det kuperte landskapet sør for Juvvikfjorden på Møsvatn. Nå var storturen virkelig i gang! 19. MARS Sjøl om det ble ei god natts søvn så merka vi at det blåste kraftig opp de neste timene. Da vekkerklokka ringte klarte jeg ikke å avgjøre om det var sollys eller bare grått og kjedelig dagslys utafor teltduken. En rask tur ut viste at sola heldigvis var på plass med en god del blå himmel, men med masse drivende skyer. Klokka 08.30 var vi i gang. Det bar først litt oppover før det skrånet ned mot Vesle Bitdalsvatnet. Her lå det ei lita hytte som vi raskt passerte. Egentlig gikk det lekende lett over både vannet og med- og motbakker mellom smånuter til vi endelig sto på toppen av den forblåste Fliseggi. Her var det vid utsikt! Fliseggi er faktisk med sine 1630 moh Telemarks femte høyeste fjell! Et bredt og bortgjemt høydedrag som umulig kan ha mange besøk i året. Østover så vi selvsagt Gausta fra Sondres favorittvinkel, Lifjell og andre Seljordsfjell, Brattefjell som vi var på for drøye 4 måneder siden, og bølgende Setesdalsheier i retning sør. Nord- og vestover så vi virkelig hvor enorm Hardangervidda er. Dette må jo være landets største fjellområde! Flat og småkupert om hverandre med Hallingskarvet, jøkulen og Hårteigen som små og fjerne, men likevel mektige landemerker. Litt nærmere, til tross for stor avstand, lå svære Sandfloeggi og Nupseggi. Jaggu større saker enn jeg hadde forestilt meg. Høyest sør for disse måtte nødvendigvis være Vassdalseggi. Litt av et rundskue! Etter å ha fått tatt et vardebilde av Sondre var tida inne for å fortsette. Skulle vi komme fram til hyttekos på Glaimane (også kalt Glaheimane) innen rimelig tid var det bare å henge i. I utgangspunktet hadde vi tenkt oss helt til Hansbu eller Bamsebu, men av diverse grunner kunne vi bare glemme det. Først ventet et langt nedrenn før fjellmassivene med de artige navnene Stolen og Stokkholmen ble passert. Man tenker jo som fjellman umiddelbart på både Norges Matterhorn og en ellers bedre og mer naturlig utgave av den svenske hovedstaden... Vi tok en kort pause for å nyte myten om påskeværet, for nede på 1200 moh var det vindstille og varm sol fra stort sett skyfri himmel over de hvite vidder. Sannheten er at dette var for bra til å være påskevær. I påsken er det som oftest skittent mildvær, storm, leteaksjoner og annen elendighet... Videre bar det over flater og opp og ned mellom små nuter. Sondre oppdaget en søt liten gnager i det fjerne, koselig det! Vi gikk og vi gikk, men "uendelige" Ugleflott kom liksom aldri nærmere. Det var kanskje en ide å ta av fellene så bra som føret var nå. Det gikk straks fortere, men det var likevel drøyt så det holdt. Omsider bar det nedover mot Ugleflott. Jeg var stort sett tom for vann og hadde blitt kamel igjen. Sondre gikk med på pause og delte raust av drikken sin. Etterpå gikk det overraskende lett over og opp fra Ugleflott mot Ormevatnet i skumringa. På vannet dukket fullmånen opp, og det til gangs! Så stor har jeg nok ikke sett den før. Den skapte en fortryllende og trolsk stemning over vannflata, Saurflott og nutene rundt som man bare må oppleve selv for å kunne forstå omfanget av. Etter en slak og drøy stigning fikk Sondre øye på hytta som en liten firkant i det fjerne. Uffda, så langt, og jeg som er så gæærn i rygg og hofter! "Kom igjen!" sa Sondre med motiverende tonefall, og vi la trøstig i vei. Det hele var tross alt veldig greit, enkelt terreng og stemningsfullt, og etter relativt kort tid var vi framme på Glaimane. Klokka var nå 21.30. Vi fyra opp i ovnen og fikk smeltet snø. Men da vi skulle spise ble Sondre kvalm og måtte legge seg. Sånt skjer fra tid til annen, har følt det på kroppen sjøl etter enkelte turer. Nå var jeg derimot sulten og slukte realen. Mens Sondre dormet spiste jeg mer kake og leste om gærne polske vinterklatrere i Himalaya i Illustrert Vitenskap. Etterhvert kvikna Sondre til, og vi ble sittende oppe til klokka 02.30. En trivelig hyttekveld. 20. MARS Av en eller annen grunn lå jeg mye våken og hørte på vinden denne natta. Først nærmere kvart på 11 sto vi opp, og vi kunne greit konstatere at fortryllelsen fra i går hadde veket plassen for minimal sikt og litt snø i lufta. Vi bestemte oss for å trosse møkkaværet, Sondre hadde jo tross alt GPS. Det må jeg se å få skaffa meg snart jeg også. Man kan si mye fint om kart og kompass, men upraktisk som jeg er så syns jeg det blir et helvetes styr i nedbør og vind. Hjelper ikke med kartmappe da, for kompasset får ikke gode arbeidsvilkår på plasten over kartet. Det er også fort gjort å gå for langt til tross for riktig retning om det er skodde. Selvsagt skal det jo være med uansett da. Så lite stein som det var her gjorde sitt til at snøunderlaget og himmelen gikk i ett. Stort sett gikk det likevel greit å følge elva nedover mot Songevatnet. Da vi nærmet oss tregrensa fikk vi noe å feste blikket på igjen, og det var herlig. Etter relativt kort tid kom vi oss utpå det sterkt nedtappede vannet. Her var det nok av sprekker og oppstuvet is, rene skruisen! Vi bestemte oss kjapt for å gå langt oppi sida igjen. Der oppe var det lenge rene autostradaen, og solnedgangen viste seg for oss i det skylaget delvis revna i vest og lagde fin og mystisk stemning omkring Berunuten og langt utpå vannet. Men så kom vi til et parti hvor et bekkesøkk kom ned. Det frista lite å rote nedi "breglepper" for å forsere det, så vi sleit oss opp på land. Nå begynte en slite- og krongletur av dimensjoner. Sondre var i kalasform, og jeg var glad for at jeg hadde trent godt på forhånd, ellers hadde det hele blitt mer infernalsk enn godt er. Måtte jobbe på konstant høygir for å ikke sakke akterut. Vi måtte ta den ene omveien etter den andre, men til slutt sa terrenget stopp der hvor den østligste tarmen av Songevatnet går inn. Etter knoting med pulken for min del kom vi oss motvillig ned på vannet, kryssa det så fort som mulig og pusta ut på land på motsatt side. Her fant vi ei løype som vi fulgte kanskje en snau kilometer før vi slo leir. Du verden som livet ble verdt å leve igjen da vi fikk skifta til tørre og varme klær! Teltet kom opp, vi spiste raskt og slo oss til ro slitne og fornøyde. 21. MARS Mye vind i natt også, men skisporet nedover i retning Bitdalsvatnet hadde ikke føyka helt igjen. Været hadde slått om til mildvær, så vi slapp fokksnø selv om vi hadde medvind. Det ble en relativt rolig etappe, men før det for alvor bar nedover måtte vi ta noen omveier på grunn av småstup, skavler og bekkesøkk. Godt vi ikke kom her i dårlig sikt! Vinden tiltok i styrke, men vi tok en lang og behagelig pause i vindsekken til Sondre. Etterpå prøvde vi å bruke den som vindseil, men ga det opp ganske fort. Dermed bar det ut på Bitdalsvatnet. Jammen synd at dette vannet og denne dalen er så prega av inngrep! Vannet er regulert, og på begge sider (iallfall fra et stykke utpå) går det kraftlinjer. Dette området som gode gamle N. Rustad i sin bok beskrev som rent vestlandsk... Vi ante hvor pent det egentlig har vært her. Fjellsidene minner litt om både indre Rogaland, Vang i Valdres og gode, gamle Dyttholsfjellet i Vassfaret. Nattens mildvær hadde sannsynligvis ført til stor skredfare og vi registrerte opptil flere selvutløste ras både i nord- og sørsida fra Bitdalsvatnet. Til tross for slit ble vi ofte hjulpet framover av medvinden, delvis morsomt og delvis ukontrollert. Godt det var ei "kjentmannsløype" her også, ellers ville vi følt det som temmelig nifst å gå over dette regulerte vannet. Omsider kom vi fram til demninga, og da ble det mobildekning for første gang på turen. I seg sjøl et kvalitetsstempel for et øde område, men det gjorde godt å få sendt melding hjem og få roet fars nerver. Nå gjensto bare sjarmøretappen på den langtekkelige veien nedover til Rauland. Det var til tross for "påskefølelsen" trått og etterhvert litt vel mye seigpining for iallfall én sliten kropp, men etterpå er alt det ubehagelige glemt. Man tenker bare tilbake på de gode minnene og begynner å fantasere om nye turer. Denne turen hadde vært fantastisk; fire harde dager med pulk over fjell og vatn, totalt ca. 100 km langt! Til tross for gedigen burgerfråtsing, Burn og Urge så hadde jeg gått kraftig ned i vekt da jeg kom hjem og foretok min rutinemessige veiing som onde tunger kaller anorektisk. Takk til Sondre for en litt anderledes tur! Jeg føler at tinder lokker stort, men samtidig blir det etter planen et snarlig gjensyn med Hardangervidda. Dette er jo et område som iallfall for Buskerud- ,Telemark- og Hordalandsfolk bør være barnelærdom! For bilder og kart, ta en titt her: http://peakbook.org/tour/11377/Pulktur+i+Hardangerviddas+%22ukjente%22+villmark.html

Endelig var det klart for ny tur med min svoger Espen. Vi hadde lenge snakket om å komme oss tilbake til Flekevatn, som vi også var på i Mars 2010. Dette er et nydelig område i Froland kommune i Aust-Agder, med herlige omgivelser og godt fiske. Området går inn i Froland Fiskeadministrasjon (FROFA) sitt satsningsområde, og det liten tvil om at jobben de har gjort her er kjempebra! Med nyinnkjøpte fiskekort fra Jakt og Friluft legger vi i vei fredag formiddag. Turen starter ved brua på Steane ved Ytre Lauvrak. Herfra går det en vei, stengt med bom, opp mot et par hytter som ligger i samme område. Til vår store overraskelse er veien faktisk brøytet i år, og det ser jo lovende ut! Men, pga et mildvær noen dager tidligere, som nå har blitt til minus 8 - 10, viser det seg raskt at vi kanskje burde vurdert skøyter fremfor fjellski. Det er stort sett knallhard stålis i veien, og vi frykter at dette kan bli tøft. Heldigvis bedrer det seg litt etter hvert som vi kommer litt opp i bakkene, og etter ca halvannen times slit med tunge pulker er vi oppe på det høyeste punktet. De ca 500 metrene med utforkjøring før vi er nede på vannet blir alt annet en stilrent, men vi kommer oss nå ut på vannet med alle kroppsdeler og alt utstyr i god behold. Vel nede på vannet velger vi å bore et testhull, bare for å forsikre oss om istykkelsen. Den viser som forventet 10 cm porøs is på toppen, 15 cm overvann, fulgt av 50 cm stålis. Den kalde forvinteren på Sørlandet har sørget for at vi ikke behøver å tenke så mye på om vi er på trygg is om ikke annet. I pulkene har vi tatt med oss fryktelig mye luksus, bl.a. lavvo og ovn! Vi gleder oss veldig til å få igang alt dette, og leirplassen legger vi i et åpent sørvendt område i håp om å få litt sol inn i leiren også. Vi rigger oss opp, henter ved og vann, og når kvelden kommer kan vi ikke annet enn å småflire litt for oss selv der vi sitter og nyter en god porsjon med "Erter, kjøtt og flesk" boksemat ved bålet. Det er ca 5 minus ute, alt er tørt og fint, stillheten er overdøvende.... Vi nyter en kaffe med tilbehør før vi kryper i soveposen, og vi er begge enige om at vi er utrolig priviligerte som har muligheten til å oppleve dette. Lørdag morgen er vi oppe i 8 tiden, fyrer bål og koker kaffe. Været er det samme, minus 5 grader og skyet. Det blir en lang stund ved bålet før vi endelig kommer oss ut på isen for å fiske. Som vanlig blir det litt leting etter de beste stedene, men etter ca halvannen times fisking har vi nok til en god lunsj! Og det finnes vel knapt noen bedre lunsj enn sprøstekt abbor på bålet, sammen med potetmos og en pils . Etter lunsjen dormer vi litt ved bålet før vi samler litt ved igjen, og gjør oss klare for nok en herlig kveld ved bålet. Det klarner opp på kvelden, temperaturen synker til rundt minus 10, og lørdagskvelden kan bare kort beskrives som: Stjerneklar, utrolig måneskinn, Minestronesuppe med pølsebiter, pils og en rødvin, kaffe med en bitteliten skarp en, og ikke minst noen fantastiske timer rundt et herlig tyribål!! Søndag morgen viser naturen seg fra sin beste side, og vi kan nyte frokosten i et herlig påskevær! Vindstille, sol fra skyfri himmel, og ca minus 5 grader. Selv om eggene har frosset i løpet av natten blir det egg og bacon til frokost (eggene tinet greit i panna). Vi bestemmer oss for å pakke sammen leiren med en gang, og heller ta en stopp på veien hjem for å fiske og kose oss litt i godværet. Og for en dag det ble! 5 varmegrader, det spraker i isen! Vi fisker, drikker kaffe og spiser sjokolade, og kan ikke annet enn igjen å prise oss lykkelige for å få lov til å oppleve dette i slutten av Januar Utpå ettermiddagen blir vi til slutt nødt til å komme oss hjemover igjen, og turen ble alt annet enn enkel for min del. Min nyinnkjøpte Parispulk med hjemmelaget drag etter martin.m sin metode viste seg å fungere optimalt når terrenget gikk oppover eller bortover, men når vi nå skulle ned igjen på holka ble det en liten utfordring. Espen hadde fast drag på sin Fjellpulk, så han la i vei utfor, mens jeg slet bigtime med min pulk som på død og liv konstant skulle forbi meg i utforkjøringene. Løsningen ble tilslutt å klipse pulken løs fra sekken, og holde den foran meg i utforkjøringene. Dette fungerte veldig bra, og vi kom oss ned til bilen med æren sånn noenlunde i behold... Turen ble avrundet med en god pølsemeny på Esso i Osedalen

Etter at jeg og Benny har overveid flere turalternativer, så er vi enig om at årets første tur blir opp til Korphaug og Årliåsen sitt fantastiske landskap og natur. Med ville lier og mye snø så blir det en knallhard tur vi begir vårs ut på. Premien er å komme frem å tenne bål etter en god porsjon melkesyre og flere timer med truger på beina. Trøtte og slitne Avstanden vi skal gå med truger og pulk er ikke avskrekkende på sommerføre, men landskapet gjør sitt til at dette uansett blir en utfordring. Det er omtrent 300 meter høydeforskjell på 4 km og landskapet er skogskledd uten stier å gå etter og er veldig kuppert. Med mye snø så blir det krevende nok for to turkamerater som har inntatt nok av julemat i høytiden. Heddersvatn Vi har satt oss som mål i 2011 og være lengre på tur enn det som har vært tilfelle til nå. Det ser derfor ut til at vi koster på oss en ekstra dag, å blir fire dager på tur fra 21 til 24 januar. Det er stor sansynlighet for at vi kommer til å gå helt til Heddersvatn og til gapahuken som vi lagde på våren i fjor og kommer ikke til å ta med oss noe annen bolig på denne turen. Det er nesten ikke nødvendig å nevne det for det er vel ganske opplagt at vi kommer til å ta med oss pilkeutstyr på denne turen. Følg oss gjerne på - http://www.villmarkslivet.com

Vi hadde jo planer om å enten ta et Hedmarksraid eller en hyttetur i Åmotsdal med Brattefjell på menyen, og egentlig skulle vi ha med enda flere turdeltakere. Men diverse ting kom i veien for de 2-3 andre, og værmeldinga ble bare verre. Da ble det Sondre og meg igjen da, som så ofte før på "småturer" på østlandet. Det er jo alltid hyggelig det, og så håper vi at vi får samla resten av gjengen på en forhåpentlig Telemarkstur neste måned. Sondre ivret etter Rudskollen og Grønknutkoia, og det hørtes ut som en perfekt nødløsning i mine ører! Jeg stortrives i all natur som har tilknytning til Krødsherad og Ringerike, og jeg så jo fram til å lese det jeg skrev i hytteboka der oppe 20.juli i fjor. Denne helga var typisk grå på alle måter. Det mest fristende er å forbli i sofakroken, men nok en gang beviste Buskerudskogene at det beste er å komme seg på tur Her er resten av rapporten: http://fjelltopper.no/tour/4044/Koietur+i+Holleia.html

Hei. tenker å gå inn fra sognsvann og videre til østsiden av bjørnsjøen. Tenker å fiske med wobbler litt utover kvelden. Noen som vet hvordan fisket er på denne tiden av året? Har aldri fisket i Nordmarka før, men håper det finnes litt ørret?

Det var straks på tide å vende tilbake til østlandet og bruke siste ferieuka i mer hjemlige trakter. Men jeg følte meg ikke helt ferdig med fjellet enda, det hadde jo ikke blitt så altfor mye av det på vestlandet heller. Og med fint vær blir det for trist å bruke en hel feriedag til bussreise. Så jeg bestemte meg noen dager på forhånd at jeg burde få med meg en kommunetopp på veien jeg også. Har ikke akkurat samla systematisk på de, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, men Raudbergnuten har frista meg en stund nå, ikke minst pga Sondres turrapport i vinter, og fordi jeg er så altfor lite kjent i Skarvheimen. Skarvheimen har jeg et spesielt forhold til siden det var her min store fjellinteresse ble vekt sommeren 1991 da jeg som 15-åring gikk på tur med far fra Finse til Raggsteindalen, Iungsdalen, Kongshelleren og endelig Aurlandsdalen. Det har ikke blitt så mange besøk siden den gang, men jeg merker at det hviler en spesiell stemning over området hver gang jeg er der. Det gjorde godt å gå av bussen på Bjøberg og vite at en minitur lå foran meg. Skarve 800 høydemetre fordelt på ca 8-9 km kanskje, men jammen ble det tyngre enn venta gitt! Kanskje jeg undervurderte selve turen, eller kanskje jeg undervurderte det faktum at turen på Rambera satt i? Hvorfor skulle nå den sitte i da, jeg tok det jo rolig hele veien... Sekken visste jeg ikke hvor tung var, men tipper den var i underkant av 20 kilo. Jeg tok det meste på hælen når det gjaldt mat og drikke. Og snøfonnene som etterhvert måtte forseres var ofte av den råtne sorten, så det ble etterhvert en pest og plage å gå på tur. Heldigvis for meg så gidder jeg ikke å gå i shorts på tur, for jeg tenker alltid på oppskraping enten fra kvister eller snø man synker gjennom. Gamasjer hadde jeg derimot glemt, så det hele ble en våt affære fra leggen og ned likevel. For å gjøre en slitsom historie kort så sleit jeg meg over stein og snø med enkelte pauser og kunne etter ca 4 timer puste lettet ut på toppen av Raudbergnuten. Ikke noe kjempepanorama her sett med Jotun- eller vestlandsøyne, men man ser langt, og landskapet har sin egen verdi for et innlandsmenneske som meg. Storkoste meg med min indre stemning, og jaggu var det flott å se Hallingskarvet i hele sin lengde fra nord. Blåbergi som jeg ble så imponert av for 19 år siden gjorde seg heller ikke bort. Reineskarvet var derimot bare en eneste stor høytliggende og skrånende steinslette, den ser jo selvsagt klart best ut fra sør. I nord lå Jotunheimen under skyene, men å påstå at været var bra der i gården ville være en overdrivelse. Her i Skarvheimen var det derimot nesten upåklagelig! Jeg slappet av oppå liggeunderlaget det meste av tida på toppen denne kvelden, for det frista ikke å rusle barbeint der. Barbeint måtte jeg nesten være siden våte sokker og støvler ikke frista mer enn sånn passe. Knipsa litt bilder av solnedgangen, men ingen ble av den sorten at man mister pusten. Gjennom sms fikk Jan Petter oppdatert meg på alt dette tullet som heter fotball-VM som jeg er i stand til å være opptatt av. Portugal grisebanket Nord-Korea 7-0 blant annet, men i følge Jan Petter så scora heldigvis han Ronaldofyren bare et av måla. Ja det er jo like greit det, mener jeg også. Og stort sett hadde jeg viktigere ting å tenke på, som å pønske ut nye turmål i Skarvheimen. Ikke så altfor langt til Fødalen herfra, men det må bli en annen gang. Og det frister å bli kjent der Etterhvert var det bare å ta kvelden... Jeg sov ikke så aller verst, men rundt soloppgang (som jeg ikke orka å stå opp å ta bilde av) syntes jeg å ane en værforandring til det verre. Jotunheimen var borte i nord, og Hallingskarvet ble mer og mer oppslukt av skysystemer i sør. Vinden økte på i styrke. Nei så faen, dette er ikke noe blivende sted tenkte jeg, somla meg ut av posen og pakket sekken. Karret meg ned fra toppen og tok fatt på slitet på snøfonnene. Men siden jeg fortsatt kunne se toppen av Raudbergnuten, dvs at den ikke var blitt borte i skodda, tok jeg det med ro. Jeg var jo tross alt på ferie, og det var adskillige timer til jeg skulle være på Bjøberg for å rekke bussen. Etter en drøy time virka det som om uværet fra vest ikke mente alvor heller, så jeg bestemte meg for å holde høyda og etterhvert ta hyppige solepauser. Under disse pausene kunne jeg nyte Skarvheimens egenart. I det store og det hele er dette et ensformig område uten dramatikk til tross for ganske store fjell. Og Store Øljusjøen er jo reine Blåsjømagasinet der oppi nord, med en sørgerand så forferdelig at en stakkar må gni seg i øya for å fatte det. Men dette visste jeg jo også fra før. Og denne monotone helheten har sin sjarme for den som vet å sette pris på den. Sildrebekker som klukker her og der, små tuer med fjellblomster, mosedotter, solglinsende snøfonner og berg. Litt fuglekvitter innimellom også. Elvesus i bakgrunnen. Man kan jo bli glad av mindre! Etterhvert rota jeg meg ned mot lavlandet. Det gjaldt å kose seg litt ved elva også før returen de siste par kilometerne til Bjøberg. Etter å ha kryssa Jegerheim bru fant jeg ut at jeg måtte bade. For det første var det faktisk ganske fristende i solsteika og idyllen, men enda viktigere var det å få vekk all svettelukta før bussturen. Etter strevsomme fjellturer har jeg en lei tendens til å havne på overfylte busser hvor det som regel er en overvekt av unge damer som aldri har gått i et skittent plagg i hele sitt liv, og langt mindre tåler eimen av en møkkete fjellfant. Nå kunne jeg altså slå to fluer i et smekk. Det var faktisk ikke så verst temperatur her i den rolige kulpen i elva. Etterpå var det himmelsk å slappe av i lyngen. Landskapet her var rett og slett malerisk, og jeg hadde ingen lyst til å reise nedover. Men skauturer var allerede avtalt, så jeg måtte rive meg løs. Håpløse greier... Snudde meg flere ganger for å si hadet til Raudbergnuten. Uten å ruve spesielt så var den et pent skue der den sto som en liten knatt over en salig blanding av stein og snø i bakgrunnen med elva og det grønne i forgrunnen. Ja dette var en skikkelig godtur

Fredag 21.mai Gikk fra Krossbu og nordvestover opp Storflyi. Her måtte jeg skifte til shorts, og passet på å smøre beina godt med solkrem! Etter to timer, og nesten rett øst for Loftet svingte jeg opp og øst, og inn i den lille dalen ved Brangsbrean. Her var det gått noen store skred i nordsida til Veslefjelltinden. Jeg ville opp i skaret (1967m) mellom Veslefjelltinden og Loftet. Det så bratt ut, og etter hvert vågde jeg ikke lenger på ski (det var hard skare), men spente disse på sekken, og tok på stegjern. Det føltes langt tryggere, men det ble faktisk en del gjennomslag og pes, så jeg skiftet taktikk, og fulgte den avsmeltede løse steinura et lite stykke til brattheten avtok, og jeg igjen kunne ta skiene fatt igjen. Oppe i skaret gikk jeg greit opp (noen korte bare partier med stein kunne ikke unngås) med ski på beina til Loftet. 4 timer hit. Så ned i skaret igjen, der jeg tok beina fatt opp den omtrent snøfrie eggen til Veslefjelltinden – dette ble turens høydepunkt for min del: Fin småklying på til dels luftig egg, på varmt og deilig sommerfjell! Fra Veslefjelltinden, som jeg hadde vært på om natta i mai 1998, ned og opp på Hurrbreatinden. Så langt utpå dagen begynte snøen å bli veldig løs selv i 2000 meters høyde, så jeg plukket kun med meg Veslebreatinden også, før jeg startet på returen til Krossbu. Av erfaring visste jeg dette kunne ta tid - selv om det bare var nedover - med så råtten snø – og jeg fikk rett. Plutselige gjennomslag øker sannsynligheten for fall, stavknekk og verre skader, så jeg tok det med ro hele veien ned, og opplevde ingen problemer. Det var tydelige spor mange steder etter ”slush”-skred, særlig rundt noen bekkefar, så jeg holdt avstand til særlige våte områder. Slengt med noen få bilder fra turen:

Hei Jeg har fri fra 8 Mai og tenkte meg på en pollenfri (så godt det lar seg gjøre) tur i fjellet i den perioden. Jeg har sett på kart over Jotunheimen, men er usikker på om jeg vil være der hele perioden, eller om jeg skal kombinere det med en fjelltur først og så ta med kano og ta en liten uke på kysten av trøndelag (med kano kanskje). Er det noen som har noe å anbefale i dette tidsrommet. Jeg bor i Oslo, tenkte å kjøre dit jeg skal, så start/stop må være på samme plass. Overnatting skal være i telt. Har også tenkt på Rondane, Sylan, men vet ikke helt hvordan snøforholdene er så sent. Blir glad for alle forslag Takk på forhånd. /Terje

Værmeldingene for hele Sør-Norge var begredelige for påska, så iherdig søking førte frem til at det nærmeste fjellområdet med ok værutsikter var Sylan. Rødtopp og jeg satte derfor kursen nordover og stoppet for overnatting på Røros Vertshus, et flott overnattingssted med fantastisk mat. Skjærtorsdag Vi våknet til skiftende vær og litt snøbyger. Fikk oss en rask liten sightseeingrunde i Røros og en god frokost før vi kjørte til Stuggudal. Det var vind, mildt og snøsmelting. Parkeringsmulighetene var noe dårlige, men vi fant en plass og fikk startet på turen. Løypenettet startet ved Væktarstua. Føret var dårlig så det ble feller oppover. Det var kjørt opp masse spor rundt bygda, så det var ikke helt enkelt å finne rett, men stenger med røde sløyfer så ut til å lede riktig vei. Vi visste at vi etter hvert skulle komme inn på staker. Etter hvert begynte sløyfene delvis å følge stakene, så vi tenkte at dette var en litt bedre trasé med ly for vind og vær. Vær fikk vi etter hvert mye av. Det begynte som fuktig snø. Løypa svingte østover og plutselig bar det inn i hyttefeltene igjen. Vi måtte ha litt mat, så det ble stående lunsj og opp tilbake til stakingen hadde vi lagt på 1 km. Langs stakinga ble vinden stri og nedbøren gikk over til sludd og regn før det ble litt opphold igjen. Det gikk litt nedover så vi tok av fellene. Med vinden i ryggen ble det litt artigere å gå til vi kom bort til den vinterstengte veien til Nedalshytta. Etter hvert som vi rundet Skarsfjellet fikk vi vinden midt i mot og sluddet tiltok. Fellene måtte på igjen og alt ble vått, kaldt og tungt. Vi labbet videre langs veien som var godt merket til vi kom til en hytte ved veiens ende som ikke var Nedalshytta. Dermed måtte vi for andre gang gå tilbake og hadde fått 3-4 km ekstra til. Krysset mot Nedalshytta var dårlig merket, men etter noen hundre meter så vi stakene inne i bjørkekrattene. Turen tærte hardt på kreftene og det var godt å komme frem. Heldigvis var det ikke så mange gjester så det var god plass på tørkerommene siden nesten alt utstyr var blitt vått. Vi ikke alene om å gå feil på akkurat samme steder, så det var ikke bare vår orientering som ble litt tvilsom i uværet. Langfredag Dagen startet med delvis skyet oppholdsvær, men vinden blåste fortsatt ganske godt. Vi tok veien gjennom Ekorrdörren. Det gikk lett og greit til nødbua i Ekorrpasset, hvor det ble naturlig med en innendørs lunsj. Opp fra passet var det 200 ganske bratte høydemeter, så det var greit med feller. Etter hvert kom vi opp i skyene så sikten ble dårlig, men løypene var svært godt merket og dermed var det ingen problemer. På toppen av bakken tok vi av fellene og rant raskt ned til Sylarnas Fjällstation. Svenskene hadde akkurat begynt Påsken og beltevogner gikk i skytteltrafikk med utstyr og folk. Det var ganske kaotisk og dårlig med sengeplasser. Vi havnet på sovesal med flatsenger tett i tett. Ingen plass til sekken ved sengene. Stasjonen var betjent med butikk, som hadde nødvendigheter som øl og grandis, mens matlaginga måtte man stå for selv. Påskeaften Endelig hadde skyene sluppet taket, mens vinden fortsatt holdt stand. Sønnavind ved Sylstasjonen ga voldsom fokking. Det ble en tidlig frokost og raskt ut på ski. Dagen var perfekt for mye flotte bilder av Sylane. Vi gikk mot Fiskåhøgda. Føret var hardt og isete, så turen gikk raskt. Ute av dalen hvor stasjonen lå ble det mindre vind og snøfokket ga seg. Smørningen var vanskelig å få til å sitte så det ble av og på med feller ettersom turen gikk opp eller ned. Selv om sola skinte hele dagen var vinden sur. Det var ikke lett å finne en god lunsjplass. Ved Nedalshytta var det bedre. Det var lunt i solveggen og årets første utendørspils kunne virkelig nytes. Det var fortsatt godt med plass på hytta. Til middag var det lammesteik som seg hør og bør på Påskeaften. 1. Påskedag Vinden hadde løyet og himmelen var fortsatt skyfri. Vi bestemte oss for å gå til bilen via Skardøren. En flott tur med en svipp innom Sverige igjen. Endelig kunne vi få en herlig utelunsj i sola. Ned fra Skardøra var føret isete og hardt, så det gikk raskt å renne nedover til Stuggudalen.

Hei Vi er to kompiser som har planlagt en tur opp røa i juni - juli. Vi lurer på om noen vet hvor de beste vanna er som ligger så nære at vi klarer det på en uke. Kom med fiske tips EKS: sluker, woblere, spinnere o.s.v Ingen tips er for dårlig

Denne turen hadde jeg og Alexander (Askogvoll) planlagt i lang tid i forvegen. For begge to skulle dette bli et helt nytt område for utforsking, så hvorfor ikke ta turen på en årstid utenom normalsesongen? Værmeldingene var alt annet enn stabile. Yr.no meldte skyet og dritt, mens storm.no meldte knallvær. Atomsilda var klar i sin tale om at med disse værmeldingene ville han stått over, men vi tok sjansen, og angrer ikke... Egentlig skulle også Arne, Mayhassen og Bjørn-Even være med, men av ulike grunner var det bare jeg og Alexander som sto på startstreken ved Hjelle en grå lørdags formiddag. Hjelle-Vetti-Stølsmaradalen, ikke akkurat årstiden å gjøre det på...? Så bar det i vei. Det snødde tett mens vi vandret oppover den spektakulære Utladalen, der elva Utla har gravd seg ned i dype juv som det heldigvis går bruer over. Over oss lå det høye fjellvegger dekorert med is og steile berg, og over der igjen lå et belte med furuskog og eldre tresorter, Vettismorki er et eksempel. Langs den 5 km lange veien mot Vetti Gard møtte vi en lokal mann som skulle på kosetur til Avdalen. Han var nokså overrasket over at vi skulle bryne oss på selveste Brendeteigen på denne årstiden. Ja, hvordan er den stien oppover der da? «Bratt, men artig», sa den lokale. Verken jeg eller Alexander visste noe særlig om hva som ventet oss en drøy time senere. Etter en rask pause på Vetti bar det ned til en hengebro over Utla. Bakkene ned til brua var jo skumle nok med denne snøen som lå over en glatt ishinne på stien. I tillegg veide sekken 23 kg, omtrent en tredjedel av kroppsvekta mi, så dette ble en prøvelse for balanseorganet de luxe. Så begynte stigningen, og etter kun å ha gått et par hundre meter hadde vi mistet «stien». T-merkinga var godt nedsnødd, så det var ikke lett å orientere seg riktig. Og fant man ikke stien, så ble det et rent og skjært helvete å komme seg videre. Her var det bratt og glatt, og ikke minst svært ufremkommelig med kvistkvast og glatte steiner. Forresten var vi begge overrasket over hvor mye snø som lå her, vi hadde sett for oss at det nærmest ikke fantes snø i Utladalen. Etter en del knoting, banning og leting dukket Norges høyeste foss (ikke-regulert) opp – Vettisfossen (273 meter). Den var jammen meg diger, selv om den selvsagt var frosset nå. Skjønner godt at dette er en foss dyktige isklatrere må ta under gode forhold, for det raste konstant is og snø fra den nå. Flere steder oppover Brendeteigen var det faktisk skummelt å gå med denne snøen og tung sekk, vi bestemte herved at her ville det ikke vært forsvarlig å gå ned uten stegjern. Så returen skulle legges om Avdalen to dager senere. Så endelig begynte det å flate ut og trugene kunne spennes på, men terrenget ble ikke lettere for det. Vi måtte opp og ned og gjennom busker og kratt for å ta oss frem. Denne stien må definitivt være bedre å gå sommerstid. Så kom mørket sigende, og det siste stykket frem til den ubetjente DNT-hytta i Stølsmaradalen ble gått med hodelykt. Utrolig deilig å se synet av hytta! 5 timer og 30 min hadde vi brukt opp hit. Setra ligger utrolig flott til, kanskje blant DNT sine fineste ubetjente hytter? Nå var det frem med spaden for å grave vekk snø foran døren, deretter gikk Alexander igang med å fyre opp i ovnen. Heldigvis var det både rikelig med ved og gass selv om det egentlig er utenom åpningstidene. Jeg sprang ned til Stølsmaradøla, og hakket i stykker isen med isøksa slik at vi fikk oss vann til maten. Kvelden ble brukt til å prate, spille kortspill og lese i hyttebøkene. Moro å lese hva andre kjentfolk har skrevet, deriblant Bjarne Lindholdt, Oyvindbr, Atomsilda med flere. Forrige besøk var i oktober, så det er nok ikke spesielt vanlig med besøk i desember. Vi skjønte raskt at dette var et «sommerhus». Veggene var totalt uisolerte for vinteropphold, så ovnsvarmen forsvant ut i løse lufta. Det var ikke mye av tøyet som hang over peisen som tørket, snøen smeltet såvidt. På det meste ble det nok rundt 0 grader inne i stua. Men vi storkoste oss, og etter hvert køyet vi og gledet oss til turen neste dag. Tung start Etter en rask frokost og klesskift forlot vi hytta i mørket. Dagens mål var Store (2056) og Vetle (2017) Midtmaradalstinden! Men det skulle ikke skje uten utfordringer undervegs, forseringen av bjørkeskogen opp mot Midtmaradalsryggen var ingen enkel affære i mørket. Det ble som gårsdagen, mye roting og surring, og distansen gikk uendelig tregt. Merket også at jeg hadde fått en skade i begge håndleddene etter krattingen fra dagen før. Gjorde vondt å holde seg i trærne nå. Det hadde gått over en time da vi endelig begynte å bevege oss ut av krattdriten og minst en halv meter dyp puddersnø over grunnskaren. Det var delvis skyet og vindstille, men vi kunne se at det blåste mye kraftigere borte på Stølsnostind og Tyin Vestfjell. Pausene ble korte grunnet relativt streng kulde, lå nok mellom 20 og 30 minusgrader stort sett. Jeg var veldig pessimistisk til at vi ville nå toppen, og innstilte meg på at vi fikk gå så langt vi kom, kanskje helt opp til 1700 moh? Alexander var mer optimistisk, og overbevist om at dette klarte vi fint. Vi byttet på å brøyte snø, og vi tok meter for meter, optimismen steg da det dukket partier med ren skare oppe på ryggen, her fikk vi gått mye mer øknomisk og avslappet, og ikke minst raskere. Et fantastisk syn møtte oss da vi ankom utløpet av Storebekkvatnet. Her så vi selveste Storen & co fra Matterhornvinkelen!! Det lå ikke tåke i Hurrungane, jippi, vi traff med værvinduet vårt! En berg-og-dalbane rygg, mer slit og et luftig toppstøt Nå var det bare å kjøre på opp bakken til Stølsnosi (1542), vi måtte bare nå toppen før det ble mørkt. Det er jo tross alt årets nest korteste dag! Oppe på Midtmaradalsryggen fikk vi en fantastisk soloppgang. Den var ganske spesiell siden det lå en slags tåkedis rundt området vi var i, slik at det opplevdes som at det kun var fint vær her. Et babyrosa lys la seg over topper som Austanbotntind og Storen, nå var slitet nedi skogen glemt for lengst. Ryggen bortover mot 1749-toppen var ikke akkurat en jevn stigning, her gikk det både opp og ned, noe som lett kunne irritere våre sure lår. Det var viktig å spise og drikke jevnlig, i denne kulda er det fort gjort å glemme slikt og raskt bli tappet for energi. Vi hadde planlagt på forhånd at vi skulle omgå den luftige passasjen opp til Søre Midtmaradalstinden (1958). På venstre side fant vi en grei omgåelse ved å gå ned den bratte flanken og gå opp breen. Vi var litt skeptiske til sprekker, men ser i ettertid at det ikke var noe spesielt å bekymre seg for. Det var godt å komme frem til innsteget til Vetle Midtmaradalstinden. Her la vi fra oss sekker, spiste og drakk, kledde på oss dunjakker og stegjern+isøks og raste opp mot Vetle. Alexander gikk litt i forvegen, og jeg etter, merket plutselig at det var tungt å puste her. Virket som at kondisen var helt ødelagt, lurer på om det er den tynne luften eller noe som gjorde det, begge merket det. Opp mot Vetle var det ett sted som var spesielt ekkelt. Vi gikk opp en liten renne på høyre siden, her var det ganske utsatt om man skled, likte meg ikke der, var jo ikke noe særlig å holde i. Isøksa jeg har, Petzl Snowwalker kan nærmest forkastes på slike kalde vinterturer, stammen fryser og dermed sitter ikke den lille strikken fast heller. Godt var det å stå på dagens første 2k-topp og skue mot Storen og Store Midtmaradalstind. Veien videre så ikke veldig enkel ut. Først passerte vi en liten mellomtopp før det var noen bratte hamre mot sadelen. Disse omgikk vi på venstre side i en ganske bratt snøflanke. Spesielt ekkelt var det siden dette var skredfarlig snø, ikke noe å spøke med. Etter en dumdristig forsering av flanken steg vi opp på eggen igjen og nådde toppen uten større problemer etter knappe 7 timer. Jeg sa til Alexander at jeg kom til å grine av mestringsglede om vi nådde toppen i dag, vel inne i meg var jeg utrolig lykkelig over å ha greid det. På toppunktet fikk vi dessverre tåke, men den letnet på vei tilbake mot Vetle. Ned til sekkene fulgte vi en snørenne sørvest enn hva vi gikk opp. Alexander tittet på bildet av seg selv på kameraet, og registrerte noen frostskader i kinnet, hvite flekker. Så nå var det viktig å forsøke å varme og skjerme kinnet så godt som mulig på returen. En gedigen tabbe som førte til et saftig blodslit fysisk og mentalt Nå var vi begge lykkelige over å ha nådd toppen, men samtidig ganske tomme for krefter. De eneste tankene jeg hadde i hodet var å komme ned til hytta og slappe av. Vi tittet på kartet for å vurdere hva vi skulle gjøre. Det var da vi så at det gikk en slags renne fra Søre Midtmaradalstind mot Stølsmaradalen. Den kunne vi jo følge, så slipper vi jo berg-og-dalbane ryggen og den bedritne bjørkeskogen! Høydekotene så ikke skremmende tette ut, og vi hadde jo forsert relativt bratte snøflanker tidligere i dag, nei dette skulle vi klare! Dermed kunne vi løse ut hoftene og seile på den massive løssnøen nedover renna, høydemeterne raste unna og Stølsmaradalen kom nærmere og nærmere. Haha, glad for at vi ikke må gå opp her tenkte vi inni oss. Etter hvert ble det så bratt at jeg skiftet til stegjern og isøks. Alexander droppet dette og fortsatte å gå baklengs med truger og staver. Plutselig løste han ut et lite flakskred. Dette kunne gått rimelig ille, men han var observant og klorte seg til skaren og unngikk en kjip sklitur. Vi fortsatte nedover, helt til vi nådde 1200 moh-koten. Her sa det stopp! Videre var det bratt is og hamre mot dalen, alt for risikabelt å fortsette. Jeg fikk en ekkel klump i magen, hva om vi ikke kommer oss ned til Stølsmaradalen? Vi lette og lette etter hull i gjerdet, men intet positivt resultat. Hele tiden måtte vi være på vakt slik at vi ikke kom på glid i den bratte snøflanken vi bevegde oss i med de tunge sekkene. Så dukket månen opp og mørket la seg over de ville Hurrungtoppene. Vinden tiltok og kulda krøp ned i nakken på oss. Det var helt umulig å fortsette nedover, nå så vi ikke hvor vi kunne gå heller. Jeg tittet opp på Stølsmaradalstind og ba en bønn inni meg om at vi måtte finne en vei ned, men det hjalp ikke. Har du mobildekning?, spurte jeg Alexander. Nei, men jeg har SPOT. Yes, da er vi reddet tenkte jeg. Kroppen var helt nedbrutt, og jeg kunne aldri forestille meg om at jeg ville klare å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. Men neida, det nyttet ikke å overtale Alexander til å trykke på nødknappen, vi var ikke i en nødsituasjon. Fristelsen var så stor, og situasjonen gjorde meg nokså panisk og irrasjonell. Tanken om at jeg ikke hadde med vann nok til en evnt retur gjorde meg redd. Dersom vi ikke handler med det samme kan dette gå riktig galt! Alexander har gått befalskolen og har flere år bak seg i Forsvaret, og jeg er veldig, veldig glad for at han holdt seg behersket og klarte å være såpass streng og motiverende at jeg endret innstillingen til å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. De 560 bratte høydemeterne opp til Midtmaradalsryggen er noe av det tyngste psykisk og fysisk jeg har gjort (tror det gjelder begge). For hvert skritt skled man et halvt tilbake, og sekken var tyngre enn aldri før. Jeg subbet med stegjernene borti alpinbuksa og ødela den. Dette var et rent helvete for å si det rett ut. På de siste meterne opp til ryggen gikk jeg fem skritt, så spise snø, fem skritt, så spise snø, fem skritt... osv. Til slutt var vi oppe. Vi hadde tenkt til å legge oss inn i vindsekken for å sove en time, men med de svette klærne våre kunne det bli kaldt, og tanken på at vi ville fryse ihjel var aktuell. En snøhule hadde i så fall vært smartere dersom vi skulle blitt hele natten, men det hadde vi ikke væske til. Her er det mye erfaring å lære av til neste vintertur! På vei fra Midtmaradalsryggen tilbake til hytta, slukte vi i oss sjokolade, XL-1 tabletter og turmix. Nå ble jeg fort piggere, men Alex ble slappere, omvendt av slik situasjonen var nedi renna. Så vi byttet på å pushe hverandre. Små motbakker ble fort store nå! Været kunne vi ikke klage på, jeg skrudde iblant av hodelykta og tittet opp på den klare stjernehimmelen. Sjelden man ser stjernehimmelen så klar som på fjellet, det eneste som ødela litt var fabrikklyset fra Øvre Årdal. Det var bare å motivere seg selv, tenke på noe positivt. Jeg gledet meg grusomt til Bestemors pinnekjøtt på Julaften, det skulle smake godt i år! Vi brukte tiden til hjelp, og ved å følge sporene våre (som delvis var blåst vekk) kunne vi lett navigere oss tilbake til hytta. Aldri før har vi vært så lettet over å se en hytte. Vi hadde brukt nærmere 16 timer, hvorav flest timer i mørket. Dette var ikke 16 rolige timer, men 16 tøffe og intensive timer! Nå var det bare å fyre litt i peisen, koke vann, skjenke litt whisky, spise og stupe i sengs. Dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare, og uten Alexander vet jeg ikke hva som ville skjedd. Takk for utmerket teamwork! Ingen «walk in the park» hjem heller Våknet til iskald hytte. Etter midnatt hadde temperaturen sunket betraktelig. Misunte ikke Alexander som måtte ut på do den natten. Merket at høyre stortå var helt følelsesløs den natten, selv om den lå i en varm tøffel, muligens en liten frostskade der ja. På morgenen var vi effektive med å pakke, rydde hytta og komme oss av gårde. Kulda var strengere enn noen gang på turen så vi kunne ikke stå i ro. Peiset på mot Avdalen i nydelig klarvær. Dette skulle liksom være sjarmøretappen, og hviledagen, men den gang ei. Kort fortalt ble det et enormt slit med mye roting for å finne den nedsnødde stien, og terrenget går opp og ned i denne fjellsiden. Likevel klarte vi å nyte de utrolig idylliske omgivelsene vi hadde rundt oss. Hit må vi tilbake til sommeren! Etter mange timers slit og krig mot bjørkeskogen kom vi ned på stien til Avdalen gard. Stien var nokså isete, så vi måtte være på vakt. Ellers var stien veldig godt laget nedenfor gården, her hadde de bygd ut trappetrinn og full pakke. Plutselig var vi nede ved Vettisvegen og kunne rusle ned til bilen ved Hjelle. Vi brukte faktisk nesten like lang tid som dag 1. Fem timer! Skjønner ikke at det er mulig å få til en dagstur til Store Midtmaradalstinden fra Hjelle sommerstid! Godt var det å få skiftet klær og sette seg inn i en varm bil. Burgeren på MIX i Øvre Årdal har sjelden smakt bedre! Tusen takk for en uforglemmelig førjulstur, Alexander! Ble noen erfaringer rikere og mer voksen etter dette. God Jul alle sammen!

Etter en flott tur til Einangsnuten på Brokefjell http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/11/einangsnut-brokefjell-927-moh.html var det fortsatt ikke slutt på helgens porsjon med frisk luft. Først sveipet jeg hjemom for å slippe av bikkja og pakke sekken på ny før jeg satte kursen mot Kleivstua på Krokskogen. Jeg skulle møte Bjørn-Even, Christoffer og Andreas ute i skogen mellom Sollihøgda og Kleivstua. De hadde heldigvis funnet en leir med mobildekning. Da de skulle overføre GPS-koordinatene viste det seg at deres GPS opererte med noen helt andre koordinater enn mine UTM, istedefor å bytte funksjon klarte de å forklare sånn omtrent hvor de var. Det ble en mørk og våt marsj med dårlig hodelykt innover mot Abboråsen. Isen hadde såvidt lagt seg over myrene, men jeg tråkket akkurat igjennom. Så ankom jeg det stedet jeg antok at de skulle være. Men jeg hadde ingen mobildekning og måtte bruke røsten til hjelp. Etter en del gauling fikk jeg respons, og til slutt fant jeg leiren, oppe på en kolle litt øst for hovedstien. De hadde kommet fra Sollihøgda og slått opp leiren noen timer før meg. Middagen var servert, og det ble en utsøkt porsjon elggryte, min livrett! Kvelden ble brukt til mye latter, juging og spøkelseshistorier under stjernehimmelen og foran bålet. Etter hvert som timene gikk fant vi ut at vi var mer sultne. Hmm... nå hadde det faktisk smakt godt med noe spicy, kanskje kinamat? Dermed ringte Andreas til Kinaekspressen og bestilte mat til fire sultne karer. -Ja, skal dere ha tilsendt maten? *Dere kan levere maten til: 60°02′03.80′′ N 10°18′04.36′′ Ø -Åja, men hva er adressen? *Vi holder til i Krokskogen i natt. -Er det vei inn dit? *Nei, men det tar bare en time å gå fra Kleivstua. -Eh, da tror jeg ikke vi kan levere maten dit. *Hva? Sa ikke dere i pausereklamen at dere leverer "OVER HELE LANDET"? Dette er skuffende! -Beklager, men sånn er det bare. *Vel, du får ha det bra... (legg på) Så nei, det ble ingen kinamat denne kvelden, men heldigvis hadde også vi noe godt på lur og delte broderlig til vi la oss under tarpen. Bjørn-Even nærmest insisterte på å ligge ute i natt, og hadde ikke tro på at det kunne regne (slik yr.no meldte) neste morgen. Heldigvis la vi oss under tarpen og sov søtt (i alle fall de som ikke ble skremt av skrekkhistoriene)... Neste måte voknet jeg av at føttene var klissvåte! Regnet hadde truffet soveposen, og den var gjennomvåt. Jeg klarte å få på noen plastposer før jeg vendte tilbake til drømmene. Påfølgende morgen fikk vi faktisk bål siden Andreas og Christoffer (rutinerte villmarkskarer) hadde sanket tørre kvister og lagt dem i en pose dagen før. Risgrøt og kaffe ble inntatt før vi pakket sammen det våte og la i vei mot Kleivstua. Noen filmklipp: Rapporten på Andreas og Christoffer sin blogg: http://villmarksonner.blogspot.com/2009/12/stjernenatt-godt-lag-og-skrekkhistorier.html Tusen takk for en kjempetur, gutta!