Søk i nettsamfunnet

Forklaringen på at det bare er godvær her i nordvest, bønneflagg Ozzi har allerede svart godt. I Romsdal har Kyrkjetaket samme status, men også Skjorta, Fløtatind, Nonstind, Skjervan og Ytstetind er blant de godt besøkte. Når Trollstigveien åpner i slutten av mai (i år 23.) er det folkevandring til Finnan og Alnestinden. Men hundrevis av topper får du gå aleine på de fleste dager i året. Er det ikke herlig ?

Siden de enno itj har blitt nå skitura i Strindamarka den her sesongen, lægg æ ut et par bilda fra hhv 22. og 23. november i fjor. Været va like fint i dag, men snøen mangla Ei god helg te aill

To ganger har jeg overnattet på Bårdsgården i Storlidalen. Den ene gangen fikk jeg kjeft av vertinna for at skulle betale for overnattingen med kort. Det sto et oppslag om at betaling kunne gjøres enten kontant eller med kort, den klassiske fullmakten fungerte ikke, men med VISA kunne en betale, helst morgen eller kveld. Siden vi ankom Bårdsgården svært sent, 23:30 så tenkte vi at det passet seg nok bedre å stikke hodet inn om morgenen før vi dro. Halv 9 banken vi på døren og ble møtt av en pjokk som skulle hente sin mor. Det gjorde han ikke, han hentet den lokale heksa. Betalt fikk vi, men fikk klar beskjed om at vi burde ha betalt kvelden i forveien. I mellom linjene ble vi heller ikke ønsket velkommen tilbake. Den andre gangen jeg var der kom vi med bil. Siden vi var 4 stykker med et stort lass med utstyr tok vi visstnok en frihet når vi kjørte helt til hytta for å losse bilen. Vi hadde planlagt topptur på Neådalssnota og var utstyrte med brett/langrennski/truger eller telemark. Det var en nydelig ettermiddag sent i april med strålende sol og det meste av snøen hadde forsvunnet fra tunet. Vi losset bilen, men før jeg skulle kjøre den ned på den anviste parkeringsplassen tok jeg 5 minutter på benken utenfor hytta for å nyte en sjokolade og en cola mens vi snakket litt om dagens middag og vurderte om vi skulle flotte oss (noe som kunne medføre handletur til Oppdal) eller om vi skulle overleve på turisthytteproviant. Før vi kom til en konklusjon kom den "vante" heksa og ga uttrykkelig beskjed, som umulig kunne misforstås, at biler skulle parkeres nede vei bygdeveien. Stemningen var av den art at det ikke var rom for å vente på noen avgjørelse på handleturen, så bilen ble flyttet og handleturen droppet. Ingen hadde lyst til å være igjen på hytta og ingen ville forlate alt utstyret utstyret uten oppsyn. Kollektivt ble alle igjen på hytta, og alle forbannet at vi ikke hadde kontanter på oss. Nå måtte vi ta kontakt igjen når vi dro for å betale med kort... Jeg er i hvert fall innstilt på å ta turen til Kårvand neste gang området skal utforskes. DER er de høfligheten selv! Suverene mennesker. På Kårvand altså

Mine foreldre bor i et område som invaderes av skutere hver påske. F.o.m romjulen begynner de å kjøre opp maskinene sine, og på nyttårsaften hørte jeg flere kjøre rundt i skogen bak huset vårt. Nå skal det strammes inn til sjøs med krav til båtførerprøven for å føre båter over 23 fot, med mer en 10hk eller som gjør med enn 10 knop. Mulig jeg husker noen av disse tallene feil. Og selv om det har vært slapt på den kanten fram til i dag, så leder ikke det til at man burde være like slap med skuterkjøringen. Det er ingen demokratisk rett til å bruke motorkjøretøy som rekreasjon, og det blir det heller ikke av at tilstrekkelig mange mennesker ikke bryr seg om konsekvensene, både hva dyr og natur i umiddelbar nærhet angår, men også klima over et lengre perspektiv. Det snakkes mye om demokrati her, men en gjennomgående feiltagelser er at makt gir rett, og at dersom mange nok mener en ting så blir det rett. Når det nå er overveiende enighet blant fagfolk, og ikke synsere, om at natur og klima er viktigere enn vi tidligere har trodd så tar den mengden mennesker som påstår at skuterkjøring er ufarlig rett og slett feil! Nå er det sikkert noen som vil peke på at dersom demokratisk flertall ikke kan garantere noen "rett", så hvordan kan et konsensus i fagmiljøer gjøre det? Rett og slett fordi det er en vesensforskjell mellom det å tro og føle noe, og det å legge til grunn av noe skal først bevises, og så prøves kritisk til man er sikker på at teorien om hvordan den kasuale følgen faktisk fungere viser seg å stemme. Uansett hva du måtte tro og føle, så påvirker ikke det utfallet. Poenget her er at det er ikke en motsigelse mellom det at fagfolk kan ha rett, med den sikring i at overveiende flertallet av de i tillegg er enige, og det at et demokratisk flertall tar feil. Og hva å oppleve naturen angår: første gangen du kjører ut i urørt natur kan du tro at skuteren er en fin maskin som gir deg en fantastisk opplevelse. Det er ikke tilfellet når en stor mengde har lært seg å gjenta for en fantastisk opplevelse det er å kjøre ut i "urørt" natur, når det er skutersport overalt, levnet av folk som stadig blir slappere med å plukke opp søppelet. At du plukker opp søppelet ditt, og ikke kjører etter andre er desverre ingen unnskyldning. Du blir bare unnskyldningen for de som ikke gjør det. En annen ting er den unødvendige risikoen overflødig skuterkjøring utgjør med tanke på ulykker. Diskutabelt, men allikevel relevant er hvorvidt du faktisk opplever det som mer ekte om du kjører fem mil, eller om du går fem kilometer på ski for å fyre bål og spise pølse og kvikklunsj. "Folk flest" og "tror" eller "føler" er ikke noe som kan gjøre noe som helst positivt eller sant på noen som helst måte. Jeg mistenker at det er mange folk som tenker på seg selv om en av "folk flest" eller "mann i gata" for å dumme seg ned, og la være å engasjere seg eller sette seg inn i saken fordi de da kan bruke hva de måtte "føle" eller "tro" som garanti for at deres handlinger er rette. Spør du meg er det forkastelig, og jeg kan ikke se noen annen grunn til skuterkjøring enn at handicappede, pansjonister, barnehager småskoleelever og helsepersonell skal kunne være like mobile som alle andre friske folk med armer, ben og hode i behold er! Jeg ser heller ingen grunn til å sympatisere med de som kommer ned fra en skutertur og forteller entusiastisk om at de hadde aldri fått oppleve det uten skuteren, siden de ikke har tid til å gå på ski. Det er ikke noe som er blitt tatt fra deg, men noe som du har gitt avkall på ved egen prioritering. Hva det enn er som hindrer deg i å tilbringe en dag eller fem på ski, så er det dine egne prioriteringer som har resultert i det. En annen ting som aldri slutter å forbause meg er hvordan folk krever at politikere skal gjøre noe med problemer, for å så klage når noe blir gjort eller omså bare foreslått! De glemmer helt at det finnes ikke den form for handel eller struktur som ikke eksisterer for å etterkomme sluttforbrukeren. Skal en fabrikk strupe inn utslippene får det følger for de som kjøper varene. Hvis folk ikke er villige til å gi slipp på varene, og vil ha fjernet politikeren som har foreslått det, så vil det aldri skje. I tilfellet med sktuerkjøring som alt annet blir det altså er personlig og individuelt ansvar å la være. Hver bidige gang du skrever over en maskin gjør du deg selv til et problem og er like skyldig. Hvis du sier fra deg dette ansvaret og sier at det er opp til politikere å løse, så betyr det eksplisitt at de vil ta avgjørelser for deg. Du kan kalle det overformynderi, men det er resultaten av at du ikke vil ta ansvar - noen må gjøre det for deg, og det kan ikke skje uten at du selv rammes. Og jeg føyer til at jeg seiler, som er forsvarlig med tanke på miljøet, men båten er på 27 fot og jeg har med god samvittighet og full forståelse tatt bårførerprøven og ser det som en god egenskap at jeg aktivt forholder meg til reglementet. Mine foreldre har skuter siden moren min lider av KOLS og er ute av stand til å gå til hytta, men har også full forståelse for at dersom reglementet blir strammet inn, så må de muligens søke om dispensasjon med den mulighet for at den blir avslått.

hvis du ønsker et år med variert tradisjonelt norsk friluftsliv bør du ta en kikk på Vefsn Folkehøgskole - Toppen www.vefsn.fhs.no Denne skolen har flere forskjellige linjer, blandt annet friluftsliv, idrett og teater. noe som gjør at det samler mye forskjellige folk, noe som helt klart er en styrke! Jeg gikk her året 05/06 og i løpet av det året var vi igjennom: hundetur, hestetur, bretur, klatring, padleturer i kajakk og kano, seiltur, skredkurs, telemarkskurs i sverige, grotteturer, toppturer på ski og et utall andre små og store turer på hytter, i telt og under åpen himmel. tror vi hadde 35overnattingsdøgn ute i løpet av året!!! Skolen befinner seg i Mosjøen i Nordland, så du kan nyte både den vakre helgelandskysten og masse flotte fjell!!! Lærerene jeg hadde er der fremdeles og er dyktige og kunnskapsrike! Anbefales!

Hei Kong Fjellhvil Beklager dersom jeg tråkket på stoltheten din, det var ikke intensjonen...... Men jeg må få understreke at jeg ikke føler jeg har gjordt noe 'feil' som du skriver. Jeg må ha noe utenpå ulla uansett, ellers risikerer jeg å måtte gå og drasse på 2 kg snø som fester seg på hver hånd etterhvert... Det blir HVERTFALL 'feil' for meg. Vottene mine slik jeg beskrev over fungerer helt perfekt, de holder hendene mine varme ned til 23 minus grader, det er det behovet jeg har. Om du definerer dette som lefser er meg helt revnende likegyldig. Du må lære deg å respektere at andre finner løsninger som dekker behovene deres. Synes du er utrolig sneversynt i innlegget ditt over!

Hei. Har hatt Tubbs Altitude 36'' siden 2001. Jeg veier 85-90 kg (jojo-slanker). Lastet med sekk (15-20 kg) etc synes jeg trugene må ha den bæreflaten de har. Jeg bruker de mye og er svært godt fornøyd. Prisen synes jeg ikke det er noe å si på. Nå koster de ca 1000-lappen mindre enn hva jeg betalte for de i 01. Anbefales!!

Opplevde det samme med min tyin vinter, nå i januar. Ringte til Ajungilak. Forklarte problemet til en veldig servicemided mann. Han forklarte meg hvordan man skulle skifte glideren og sendte en ny i posten, uten kostnad for meg. Ajungilak AS Prof Birkelands v 36, 1081 Oslo 23 14 37 00Postadresse: Postboks 62 Leirdal, 1008 Oslo

Denne helga gikk turen til Dividalsområdet i Indre Troms. Ruta gikk fra Frihetsli i Dividalen, oppover Dividalen til Ole Nergårdbua, innover hele Anjavassdalen, over Høgskardet, og endte opp nede ved Høgskardhuset i Dividalen. Ruta var på ca 5 mil. Det var skikkelig påskestemning selv om påsken ennå var et par uker unna. Jeg kan nevne stikkord som skyfri himmel, plussgrader, solkrem, solbriller, klisterføre, og sesongens første t-skjorte dag. Kart over Øvre Dividal nasjonalpark INN DIVIDALEN I KVELDSMØRKET Vi kom oss inn til Frihetsli med minibuss fra Øverbygd. Vi var ikke i gang før klokka var blitt halv sju. På denne årstida begynner det å bli mørkt i sju tida i disse traktene, så mye av dagens ene mil ble gjort unna etter mørkets frembrudd. Vi fulgte skutersporet på grusveien i høyt tempo inn til snuplassen før nasjonalparkgrensa. Videre herifra fulgte vi et godt opptråkka skispor langs østsida av Divielva nesten helt fram til Ole Nergårdbua. Den siste km tråkka vi spor selv i den råtne snøen, noe som tok ganske lang tid i forhold til å følge det hardpakka skisporet. Dette gjorde vi fordi sporet vi fulgte etterhvert ikke så ut til å gå i vår retning - noe det i ettertid så ut til å gjøre likevel... Vi var framme ved Ole Nergårdbua i ni-halv-ti-tida. Dette er i lite skogskoie eid av Statskog med sengeplass for to som ligger fint til ved bredden av Divielva. Vi slo opp telta i furuskogen like ved. Vi var sju stk, noe det akkurat var plass til for å kunne lage middag inne i koia. INNOVER ANJAVASSDALEN Neste dag var fantastisk. Sol og pluss fem grader. Etter frokost kom vi oss avgårde ca kl elleve. Fra Ole Nergårdbua gikk det et opptråkka spor langs elva innover til litt etter krysset med Anjavasselva. Herifra bar det oppover furulia på nordsida av Anjavasselva. Etter hvert som vi kom opp og det begynte å flate ut gikk sporet ned til elva. Vi fulgte elva videre så å si hele veien videre innover Anjavassdalen helt opp til Anjavatnet. Isen var tjukk og det virka trygt hele veien. Sporet vi fulgte til å begynne med forsvant etterhvert da det oppi dalen var nedsnødd og gammelt. Vi brukte tre timer på de første 6 kilometerne denne dagen. Dette var mye pga dårlig skiføre. Vi plagdes en del med kladding under skia, så det ble mange småstopp underveis. Dette bedra seg etterhvert. På Anjavatnet gikk vi forbi ikke mindre enn 9 telt med tilhørende mennesker. Dette er et legendarisk røyevann i Indre Troms, og det var tydelig at det var mange som prøvde fiskelykken denne helga. Dette var forøvrig eneste sted vi møtte folk denne dagen. Anjavatnet er et langt og smalt vann på ca 4 km. Vi ga oss først når vi var kommet til den indre delen av vannet. Da hadde vi gått ca 2 mil. Her slo vi opp telta og tilbrakte en fin kveld utfor telta under nordlys og vindstille vær. OVER HØGSKARDET Dagen i dag ble like bra som forrige dag. Strålende sol og mange plussgrader. Skiføret var upåklagelig her oppe over tregrensa. Etter frokost inne i teltet suste vi avgårde i godt opptråkka spor i retning Høgskardet. Isfiskerne på Anjavatnet kommer ofte fra Høgskardet, da det her går en skuterløype ca en mil opp til Sanddalsbotn hvor de parkerer skuterne og går litt under ei mil for å komme inn til vatnet. Går man fra Frihetsli er det ca tre mil til vannet. Vi hadde en lunsjpause på to til tre timer i Sanddalsbotn. Her gravde vi skikkelige sitteplasser og nøt virkelig varmen og sola. Vi fulgte så skutersporet over Høgskardet. Skutersporet går på sørsida av Høgskardelva. Vi tok av fra sporet og rant ned på nordsida av elva. Nedover her er det nokså bratt og kupert bjørketerreng. Dette kombinert med råtnere og råtnere snø etterhvert som vi kom nedover, gjorde at vi brukte lang tid ned. Vi fikk pga dette skikkelig tidspress på slutten, men kom oss ned bare ti minutter forsinka til minibussen som kjørte oss til Øverbygd hvor bussen hjem til Tromsø gikk. Jeg har sett ordet "dalkryping" blitt brukt her inne på forumet tidligere, og denne turen kan nok med rette beskrives med dette ordet. Etter min mening en fin måte å oppleve fjellet på.

Regner det med som stor sannsylighet at det er mange her ute som ferdes i Nordmarka på disse tider, derfor denne link.!! http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/05/26/501787.html Håper dette ender bra !! ;=)

Hei' Er det noen som har noen erfaring med dette teltet? Trenger et 2manns 3-sesongstelt, skal tåle det som er av vær og vind på vår/sommer/høst (skal ha eget vintertelt), men det virker ikke som det er så langt, teltet er oppgitt til å være 198, vil det da være plass til 2 smale 185-190 karer? Ser eventuelt på TNF Roadrunner 23, noen innspill?

Jepp, og jeg tror faktisk det er noen av oss du ser på bilde 23 "Folk på veg ned fra Kniven" i din rapport. Antallet stemmer, og også fargene, idet Arve synes som eneste rødkledde, og han kom ned som nr. to bak meg. Vi gikk ned der rundt kl.1600-1620 et sted... Så da så jo vi dere på Sauen også!

Gjekk Østerbø - Lærdalsøyri som del av turen Osa - Lærdal med Bergen Turlag i juli 2005. Me hadde med oss ein lærdøl og fann dermed greitt vegen ned til Øyri (kom ned ved ferjekaia). Planen var eigentleg å kome ned på Rikheim, men med lærdøl på laget vart det Øyri. Også mogleg å gå ned til sjukehuskrysset og Tynjadalen til Tønjum. Kvar hadde de tenkt å gå (og kvar kom de ned)? Eigen tur i 05: http://fjelluft.com/skarvheimen/osalaerdal140705

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/01/20/489438.html Valdres er dypt beklagelig rammet av en forferdelig bilulykke. Jeg vet at mange her har et nært forhold til Valdres, og flere bor der. Jeg anser saken derfor som relevant for Fjellforum. Veldig trist og tragisk.

Vi er et par stykker som har gått 2003/04/05/06 fra Ulstein (Sunnmøre) til Hallingskeid (4 sommeruker). Nå står bare finalen eller sjarmøretappen, igen: (Hallingskeid-Bergen). Det er kanskje slik at denne delen er den minst opplagte av Oslo Bergen? Litt trasig å vandre på asfalt langs riksveiene- Vi planlegger siste del mot Bergen slik; 1. Hallingskeid - Ulvik. Turlagssti og deretter via buføringsvegen m. stiskille i Ossete (lengste etappe kan muligens deles?) Overnatting: Bragenes hotell? 2. Ulvik - Granvin. Fjellveier/sti, greie overnattingsmuluigheter i Granvin 3. Granvin - Rong. Fjellveier/sti. Overnatting - Rongastovo? 4. Rong - Torfinnsheim (th). Greit fjellterreng delvis uten sti. Turlagssti siste halvdel. 5. Torfinnsheim - Vending, (ny th) turlagssti, fjellveier, greit fjellterreng delvis uten sti, delvis turlagssti.. 6. Vending (th) - hviledag 7. Vending - Høgabu. Turlagssti 8. Høgabu - Gullbotn. (usikker overnatting - ute?)Har studert dette ganske nøye, mener det sakl gå greit å gå i en nesten rett linje mot s.v. lengre sør enn Herfendalen. Bra fjellterreng? (litt lang spennede etappe, 25-30 km i fjellterreng) 9. Gullbotn-Redningshytten-Liavarden- Totland, Kubakkane, Nesttun. Sti/turveg hele veien. Litt asfalt i Fana. (Privat overnatting ) 10. Nesttun - Bergen sentrum. Gangveg.. sjarmøretappe Når en ikke har tilgang på privat overnatting kan en gå etappe 9 via Osevatn m. overnatting i Arna - samt dag 10 over vidden - mot Fløyen til Bergen. Kan gi nermere beskrivelse av resten av turen og disse etappene 2007 på epost..? Spennende om noen har kommentarer til denne traseen.. God tur..

Nå vet jeg ikke hvilken sportsbutikk du handler ozzi. Men på "min" butikk har de varer fra Vertikal. Og da regner jeg med at de har de samme festene du fikk kjøpt. Og "min" butikk er en Intersport butikk. Sjekk en av de som finnes i Oslo du, Inyourface. Hvis de ikke har, er det jo som ozzi sier... Ta kontakt med Vertikal direkte.. www.vertikal.no eller 32 05 52 50 Og nei, jeg jobber ikke for dem... RK.

Etter å ha vært i Femundsmarka i påsken sammen med noen kamerater, fikk jeg lyst til å gå gjennom hele marka alene. Turen skulle gå fra Elgå til Røros, og ta én uke. Hvilket den også gjorde. Distansen er omtrent 100 km. Jeg dro opp på torsdag 19. april med tog til Rena og buss derfra til Drevsjø, og ny buss videre til startstedet. Det blåste og det var surt. Å gå alene, innebærer for meg at jeg møter meg selv, på godt og ondt. I løpet av turen hadde jeg én hviledag, og det var den verste av dem alle. Jeg avskyr det ikke å oppleve progresjon, skjønt den fornuftige i meg innser jo at å hvile én dag selvfølgelig medfører at progresjonen blir desto bedre dagene som følger. Men å yte, se kilometerne forsvinne bak meg, er det eneste som teller for Gleden. Dette er en fortsettelse av måten jeg lever på i Oslo, hver dag skal det presteres, hver dag skal jeg få mye gjort, helst mer enn i går. Hvile gir dårlig samvittighet og blir intimt forbundet med nederlagets komme. Jeg er nå ferdig med det livet. Turen gjennom Femundsmarka var kulminasjonen av denne min prestasjonsadferd, den fikk meg til å innse at jeg allerede har gjort det riktige. Hva er så det? Jo, jeg har sagt opp jobben og jeg har sagt opp leiligheten, begge deler blir jeg ferdige med i mai. Deretter fri, fri, fri. ’Yte’ skal bli ’Nyte’. Angående turer, den neste blir med masse vin og mye, mye god mat. Med venner! På hytte! På turen opplevde jeg alt unntatt kulde. Den andre dagen sterk vind (sikkert en 18 – 20 m/s i kastene) over Falkfangerhøgda, og fordi det var motvind, måtte jeg søke ned i skogen for ikke å fryse meg stiv. Det snødde periodevis de to første dagene. Den tredje dagen, knallsol, sun block og skareføre deluxe. Den femte, dvs. mandag 23., sterk varme; den sjette, i tillegg yr og regn og bløt snø, og den syvende og siste dagen, tett tåke og råtten snø. Et par dager til nå og man vil oppleve gjennomslag for hvert steg i dette området av Norig, den siste dagen opplevde jeg det for hvert tredje, hvilket var frusterende nok. Noen ganger stod jeg mer halvmetern nedi. Av og til forsvant hele staven da jeg skulle lene meg på den, med det resultat at jeg fløy på trynet. I selve nasjonalparken er det ganske lite med snø, over Falkfangerhøgda måtte jeg gå sikksakk i mange kilometer for å komme meg frem. Flere ganger, også senere på turen, måtte jeg ta av meg skiene og gå til fots. Én gang fordi jeg i tåken kom litt ut av kurs og havnet på en topp i stedet for i bandet mellom to topper (nedturen fra toppen var til tider komisk og heldigvis uten tilskuere). Jeg bruker speilkompass, men har en tendens til å se meg selv i speilet snarere enn å konsentrere meg om å gå i riktig retning. Det må vel være et utslag av selvopptatthet, den mest utbredte sykdommen i vår urbane kultur. Den siste natten lot jeg teltet bli liggende i sekken og tilbrakte natten på Marenvollen selvbetjente hytte (DNT). Jeg leste gamle utgaver av Fjell og Vidde til jeg ble megagørrlei og spiste pannekaker for alt hva jeg var verdt, og litt til. Hver dag fyrte jeg kveldsbål. Jeg hadde med 4 desiliter bensin og en primus i tilfelle rottefelle, men fikk aldri bruk for den. På Marenvollen lot jeg bål være bål og fyrte i ovnen i stedet. Rute (se også kart nedenfor): Dag 1: Elgå til sør for Svukuriset. 10km. Dag 2: deretter til nord for Kuvola (i skogen nedenfor midten på Falkfangerhøgda). 11 km. Dag 3: til nordenden av Nordre Skarpåstjønna. 27 km. Dag 4: - hvile - (les: ligge i teltet og forbanne omgivelsene og meg selv) Dag 5: til rett ved Fjølburøsta ved å gå langs vannkanten på østsiden av Nordvika. 25 km. Dag 6: til Marenvollen hytte. 14 km. Dag 7: til Røros. 17 km. På dag 3 gikk jeg så å si for å finne skiføre den første milen, havnet så på midten av Nedre Roasten og krysset vannet ved utoset, hvor det heldigvis var en gangbro. I løpet av turen kunne jeg mange ganger følge skuterspor, men de var som regel gamle, og da varmen satte inn, ikke alltid så harde som man kunne ønske seg. De tre siste dagene var definitivt tyngst rent fysisk, for det var blitt varmere og snøen bløtere, særlig dag 6 og 7. Jeg stod opp klokken 05.00 og var avgårde kl. 07.00, da snøen er hardere om morgenen enn senere på dagen. Da jeg skulle dra fra Marenvollen til Røros, ble jeg dog forsinket av tåke. Men klokken kl 11.30 var jeg blitt så rastløs av all kaffedrikkingen at jeg begav meg av sted åkkesom. Sikten var ofte under 100 meter, men til tross for en lei feilnavigering, rakk jeg 16.24 toget med såpass god margin at jeg fikk kjøpt meg 2 pølser og en krimbok på stasjonen. Det må nevnes at rett etter feilnavigeringen var et faktum, lettet selvsagt tåken. I løpet av turen møtte jeg hele to skiløpere. Jeg var altså alene, som om april ikke skulle være den mest fortryllende måneden på året å tilbringe i Femundsmarka. Jeg så tre elger, mange flokker med reinsdyr, ørn, og dessuten to traner på et jorde fra togvinduet på vei hjem. Mrk. Det først bildet har jeg lagt ved for å gi serien med bilder en ulykkelig start.

Nokon som blir med på å teppelegge Jostedalsbreen og andre norske brear? http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/05/05/499777.html

Glasiologi har jeg ikke mer enn beskjeden greie på. Er kjent med en del bretyper som platåbre, dalbre, botnbre, "hengebre", utløpsbre osv., men synes har ikke funnet noen klare definisjoner som helt entydig avgrenser dem. Så jeg håper det er noen "eksperter" der ute som kan hjelpe, eller i alle fall komme med synspunkter. Hva med stilleliggende snøfonner i nedsenkninger og brattheng. Hvor går skille mellom disse og hhv. botnbreer og hengebreer / dalsidebreer? Her følger en oppsummering av en del aktuelle breer og klassifisering, ev. forslag til klassifisering. Er usikker på veldig mange. Breene på østsiden av Svartdalen 01.Bratt brerest øst for Østre Rasletind - Dalsidebre / Hengebre 02.Sørøstvendt bre fra bandet mellom Rasletind og Rasletind Ø - Botnbre? 03.Sørvendte breer (2 stk) fra Kalvehøgde - Botnbre i dagens tilstand blir det vel feil å snakke om dalbreer? 04.Nordøstvendt bre nordøst for Mugna / Munken - Dalbre 05.Den østligste av Leirungsbrean - Dalbre? Er usikker, er stort sett bare en botn som er kilde og utløper er relativt kort. 06.Den vestligste av Leirungsbreane - Botnbre? Delvis to botner som er kilden, men utløpet nedenfor er marginalt og følger ingen dalformasjon. 07.Breen innunder Vestre Leirungstind på sørsiden - Botnbre 08.Breen sørvest for Austre Leirungstind - Bare ei snøfonn / isflak, ingen ordentlig bre? 09.Skarvflyløyftbrean - Dalbre? Delvis to separate botnbreer som fortsatt så vidt henger sammen? 10.Brerest sørøst for Tjønnholsoksle - Et nesten stillestående isflak uten bevegelse- Bre? 11.Steinflybreen - Botnbre? Breen er relativt flat og stor i ustrekning. Er dette en botnbre? 12.Breen øst for Høgdebrotet - Botnbre 13.Breen nord for Høgdebrotet - Botnbre 14.Breen i N.Tjønnholet - Botnbre 15.Breen øst for Skarvflytindane - Dalbre eller Dalsidebre? 16.Knutsholsbreen - Dalbre - Utløpet er ikke sååå langt, men føles feil å karakterisere den som botnbre 17.Bratt bre i Knutsholstindens østflanke - Hengebre / Dalsidebre 18.Bre der nordlige Knutsholsryggen deler seg i to - Botnbre? Breene på vestsiden av Svartdalen 19.Breen rett nord for Torfinnstindane - Botnbre eller hengebre? 20.Breene sør og nordvest - Botnbre / dalsidebre / knapt bre 21.Breen nord for Kvitskardtinden - Botnbre 22.Svartdalsbreen / breen nord for Langedals- / Mesmogtind - Dalbre? 23.Breklatt i østflanken oppunder Svartdalspiggane - Dalsidebre / hengebre? 24.Langedalsbreen - Dalsidebre / Botnbre? 25.Slettmarksbreen - Dalbre Blir vel feil å kalle denne for botnbre? 26.Breen nord for Galdebergstinden - Hengebre / Dalsidebre Denne er det ikke mye igjen av men 27.Breen sør for Galdebergstinden - Botnbre? Andre breer i aktuelt område 28.Besshøbreen - Botnbre Hva med ellers i Jotunheimen, vil noen av de større brekompleksene som Smørstabb / Leirbreen og Memurubreen kvalifisere som platåbre? Og hva er Fannaråkbreen? Er det noen andre bretyper i Jotnheimen? Setter stor pris på innspill på dette. mvh Morten Helgesen

Hei Fra 19 til 23 august vil Helly Hansen ta bilder for deler av sin Sommer 09 kolleksjon i den norske fjellheimen - i den forbindelse ser vi nå etter 2 annsikter som ønsker å bidra på bildene. Om du er Mann ca 25-33 år, ca 180 høy, str.L, godt trent, sko str 43 ELLER Kvinne fra 22-30 år, ca 168 -175 høy, str M, godt trent sko str 38 - og kunne tenke deg å delta på dette - kontakt meg gjerne på [email protected] for mer informasjon eller ring på 95257338. Ha en flott dag! Camilla Ringvold

La det være sagt med en gang – dersom du er lei av å lese om solskinnsturer på Smørstabbreen, så er ikke dette noe for deg. Men når det har tatt en mann 20 år å komme på 16 topper over 2000m og det så blir fullklaff med 13 nye på en og samme pinsehelg, da må gleden få slippes løs på Fjellforum! Med ennå? Dag 0 Det var 2 biler som kjørte fra Rogaland og én fra Trøndelag med Krossbu som mål. Fjorårets pinsetur til Ringstindane hadde gitt blod på tann, og værmeldingene var svært lovende. Vi ankom Krossbu kl. 21, pakket ut av bilene og bega oss oppover skråningen i retning Leirbreen med monstersekker på ryggen. Det var allerede en del andre telt i området, og på en passelig barflekk slo vi opp lavvoen, inntok en enkel kvelds og sovnet. Dag 1 Programmessig våknet vi til strålende vær og det som skulle vise seg å være et godt føre. Leiren ble forlatt kl. 08 og kursen satt mot Leirbreen. De første andre var da allerede på veg oppover. Dagens ubestridte mål var Storebjørn og deretter så mange andre av de sentrale Smørstabbtindane som mulig. Ingen av oss hadde vært i området før, men alle oppslagsverk var grundig konsultert på forhånd. Jotunologene blant oss la opp det som skulle vise seg å bli en optimal rute. I stedet for å følge kvisteruta og gå via Bjørnskardet, tok vi snarvegen opp bak Leirhø og satte kursen over Smørstabbreen, sør om Kalven. Vi var spente på om renna opp fra Smørstabbreen til Storebjørn var grei å gå; den låg fortsatt i skyggen. Det viste seg å gå helt fint fordi det var sparket gode trinn fra før. Vi kom greit opp snøbakken til bregleppa, tok skiene på sekken og fortsatte opp i skardet nord for Storebjørn. På veg over Smørstabbreen gikk undertegnede først, og jeg opplevde på ett punkt at snøen gav seg med et kraftig sukk, mens jeg i hvert fall følte at jeg sank ned noen cm. Det ble en påminnelse om at breen ikke er til å spøke med, selv om den er paddeflat. Noen som har liknede erfaringer og kan gradere risikoen i det jeg opplevde? I skardet satte de fleste fra seg skiene, og bakken opp til topps på Storebjørn gikk greit. Det skumleste var at like ved fortoppen var det minst ett tydelig gjennomslag over det som vel er en diger bresprekk. Gjennomslaget var langt til høyre, nesten inne ved fjellveggen. Vi styrte godt utenom dette, kan man si… Toppen og utsikten fra den var helt fantastisk; noe av det flotteste jeg har opplevd i Jotunheimen. Ikke så rart, så eksponert som Storebjørn er fra det meste av ”Heimen”. Vi var oppe kl. 11 etter ca. 3 timers gange, og vi sparte nok mye tid, høydemetre og krefter på veivalget utenom Bjørnskardet. Turen gikk ned igjen i skardet og vi fortsatte lett opp på Veslebjørn. Videre gikk vi den enkle eggen i retning Skeia før vi skrådde ned snøbakken mot Leirbreen. 3 av 5 kom seg greit opp på Skeia vha. stegjern og isøks. Det var meget gode snøforhold, og flere enn vanlig kom nok opp på denne eksponerte toppen denne dagen. Undertegnede var ikke av de tøffe som prøvde seg på Skeia uten tausikring, og jeg ble mektig lei av å vente på de andre. Saksa var mitt neste store mål, og der låg den så innbydende! Etter en liten times venting var stegjern og isøks igjen ledig, og vi kunne begynne på den spennende oppstigningen til Saksa. Traversen over i renna var litt luftig, men selve renna var helt ok. Etter kort tid var vi oppe på sørtoppen og jubelen kunne slippes løs igjen. En virkelig kremtopp med alt som skal til for å kjenne luft under vingene! Videre gikk turen programmessig via ”Sauen” og Kniven. Det var tydelig kommet mange flere folk til området utover dagen, og under sistnevnte var det direkte folksomt. Det lille opptaket halvvegs opp til Kniven gikk enkelt, og etter kort tid var vi oppe. Sammenliknet med Saksa var ikke Kniven så eksponert som jeg hadde trodd, men utsikten mot søreggen på Store Smørstabbtind var flott. Trolig litt utenom det anbefalte rant vi nå rett over Leirbreen til foten av Kalven og besteg greit denne like vest for høyeste punkt. Dermed var dagens 6. topp besteget, og den fine nedturen til leiren satte bare en ekstra spiss på avslutningen. Kl. 18 var vi tilbake ved lavvoen, etter 10 timer på tur. En mer optimal bestigning av disse toppene tror jeg ikke kan gjøres. Like før vi ankom leiren møtte vi en snøscooter fra Røde Kors som skulle opp og redde den famøse skiløperen som hang etter skiene i en bresprekk på Bøverbreen. Vi visste ikke da hvilket drama som utspant seg bare et par km unna leiren vår. Dag 2 Etter værmeldingene skulle dette være den dårligste dagen, og det kan man si stemte på en prikk. Etter at nødvendige ærend var utført i grålysningen, ble det konstatert at himmelen var overskyet, og etter hvert begynte det endatil å dryppe på teltduken. Vi tok det derfor litt med ro, men bestemte oss for å legge turen om de mindre eksponerte Søre Smørstabbtindane. Da vi la iveg oppover mot breen igjen, var det så tett skodde at vi holdt på å tulle oss vekk. En kombinasjon av GPS og kompasskurs fikk oss fint opp mot Kvisteruta over Smørstabbreen igjen via samme rute som dagen før. På riktig posisjon langs kvisteruta tok vi kurs rett sørover breen til skardet nord for Sørvestre Smørstabbtinden. Planen var å traversere denne eggen, og det gikk forholdsvis greit. Nå hadde det frisknet på med kuling fra vest, og innimellom skimtet vi terrenget rundt. På toppen ble vi ikke værende lenge, men rant forsiktig ned i skardet vest for Søre Smørstabbtind. Nå var skodda tynnere, og vi øynet håp om å få sikt på de neste toppene. Vi rundet Søre Smørstabbtind på vestsiden, og i skardet sør for denne var det så kraftig vind at vi hadde nok med å holde oss på skiene. Heldigvis kom vinden på tvers, så det var aldri noen fare for å skli av gårde. Under fortoppen til Gravdalstinden kom vi helt i le, og her tok vi en god matpause. Det ble etter hvert flott utsikt ned i Gravdalen og Simledalen på den andre siden. Toppstøtet på Gravdalstind gikk helt fint, men vi hadde null sikt på denne eksponerte toppen. Likevel var det en flott topp, som nok ikke er blant de mest besøkte. Synd likevel at vi ikke fikk med oss det som må være en maksimal utsikt mot Hurrungane. Vi hentet sekkene der vi hadde hatt matpause og fortsatte enkelt opp på Søre Smørstabbtind fra sør. Her ble vi svært forvirret da kart og GPS viste at toppunktet skulle ligge øst for det vi trodde var toppen, dvs. på eggen mot Søraustre Smørstabbtind. Redningen ble en kopi fra Mortens mesterverk, hvor den riktige toppen var angitt der vi trodde den skulle være. Vi fortsatte enkelt bort eggen til Søraustre Smørstabbtind, hvor vi måtte nyte utsikten og finværet som nå hadde slått til for alvor. Den enkelte valgte nedkjøring til Smørstabbreen etter evne, og på blanke ski bar det over Smørstabbreen igjen og tilbake til leiren. Dagens fasit var 4 nye topper, og fortsatt hadde alt gått etter planen. Med god mobildekning ble det straks klarlagt at værmeldingen for neste dag var ”stooor soool”, og ingen var gretne for akkurat det! Dag 3 Fordi de fleste av oss hadde 8 timers kjøring hjem denne dagen, var det revelje kl. 05. Ute var det bikkjekaldt med frost og knallskare, men vindstille. Litt ekstra somling i teltet gjorde at vi ikke var av gårde før nærmere kl. 0730. Dagens store mål var selvsagt Store Smørstabbtind. Med om lag samme anmarsj og høydemetre som til Storebjørn skulle vi kunne være på toppen 3 timer senere. Vi la ruta i en god bue nord for Leirvatnet og kom enkelt opp i skardet nord for tinden. Her ble skiene satt igjen etter evne, og de som hadde stegjern og isøks, tok på dette. Skaren var begynt å tine noe, men det bratteste partiet såg likevel litt spooky ut. Gode trinn fra tidligere bestigninger gjorde imidlertid at alle kom seg fint opp her og videre til topps. Undertegnede hadde store forventninger til denne toppen, og den skuffet absolutt ikke. For en utsikt, både til nære og fjerne tinder! Vi hadde en velfortjent lunsj på toppen, helt alene. Returen ble ikke uventet lagt om de lavere toppene rett nord for skardet, nemlig Storbreatinden og Veslebreatinden. Da var dagen kommet så langt og motivasjonen så pass redusert at vi ble enige om å sette stopp for denne gang. 3 nye topper også denne dagen var akkurat slik det skulle være! Kl. 15 var leiren revet, og vi hadde kommet oss helskinnet ned til Krossbu igjen på blanke ski med monstersekkene. En pinsehelg vi bare kunne drømme om på forhånd, var blitt vår. 13 Jotuntopper på en helg er ikke hverdagskost for Rogalendinger!

Jeg er for bevaring. Men jeg er mot usaklig forskjellsbehandling og bruk av vikarierende motiver fordi "noen" ikke liker kiting. Dessuten er jeg for at ting dokumenteres og litt i mot synsing. Med disse utgangspunkt blir man som kiter temmelig oppgitt over å lese begrunnelser. Jeg minner på om at først skulle kiting forbys bla. fordi det ikke var "tradisjonelt friluftsliv". Så er det noen i høringsrunden som påpeker at dette er et utenforliggende hensyn som forvaltningen ikke har lov til å vektlegge i vurderingen. Da blir det plutselig korrigert til at det selvsagt ikke var det man mente likevel, men kiting skal likevel forbys pga villreinen. Er det rart man blir mistenksom på motivene. Når du sammenlikner kiting med snøscooter har du spilt deg så langt ut over sidelija at det er vanskelig å ta deg seriøst. Siste nr av villreinen ligger desverre ikke på nett, så jeg har ikke fått lest det ennå. Googling har i alle fall ikke resultert i noen funn av forskningsartikler som støtter din synsing. Jeg vil for øvrig vise til min post over hvor jeg forsøkte å forklare noen ting omkring kiting. 50 km/t skjer ikke dersom man ikke har veldig lang sikt. 30 m over bakken skjer ikke fordi linene ikke er så lange. De er ca 23 meter eller kortere. Kite rett opp er "nøytral" og gir ingen drakraft. Når man er i bevegelse er kiten ned 45 grader eller lavere. Dessuten er det bare et fåtall som driver med turkiting. Jeg er av den bestemte oppfatning at dersom disse motstanderne hadde hatt litt peiling på turkiting og hva det innebærer så hadde ting blitt så mye mer nyansert.

Det ser slik ut. Hentet fra isbjorn.no Isbjørn soveposer er 100% norskprodusert. Vi har flere års erfaring med produksjon av soveposer for ekstreme forhold. Våre poser er testet av Sintef Unimed. Vi fikk gjennom denne testen dokumentert gjennomsnittlig komfortemperatur for våre meste ekstreme poser. I tillegg til våre serieproduserte soveposer er en stor del av vår produksjon sydd etter kundenes egne mål. ISBJØRN AS Søbstadveien 23 7080 Heimdal Telefon: 72 59 01 60 Fax 72 59 11 25 E-post: [email protected] Hilsen Mads

Ja, fint område det her. Vi var på samling i Rindal i forrige uke og hadde noen fine skiturer på skøyteski i området. Første dagen (16. mai) i retning Snota fra Gråsjødemningen (gikk ikke opp fordi vi bare hadde langrensski og litt drikke med oss), andre dagen (17. mai) hadde de andre intervaller oppe ved Ura, men jeg var litt groggy så løp bare en tur fra Rindal sentrum. Fint det også... Skulle det være av interesse har vi skrevet litt og lagt ut noen bilder på http://www.ski-o.com/2008/05/eksotiske-norge-hurra-for-naturen/ Edit: Vi så forresten både ryper og reinsdyr på turen vår.

1) Aldri for seint å begynne å gå i fjellet! Erfaring kommer jo av seg selv etter vært. Et morsomt eksempel er en kamerat av faren min som nå er 43 år. Han hadde gått en del i fjellet fra hytte til hytte og standard DNT ruter en helg i året. Men i høst vinter ble han virkelig bitt av topptur basillen! Han sa det var utrolig synd han måtte bli 23 år før han fant ut at ”kro til kro” vandring (hytte til hytte) var mindre gøy enn topptur. Han har blitt meget ekstrem, kan ta en dagstur til Hurrungane for å få en god nedkjøring. Han hadde lite toppturerfaring i høst, men opparbeidet seg MYE kunnskap i våres/vinter. Det skal sies at han var en meget habilalpinist fra før og at han har vært mye ute! Det jeg ville fram til er at det aldri er for seint å begynne! 2) Hm, godt spørsmål. Nå er jeg 18 og føler jeg har gått lenge i fjellet, ble jo dratt med av foreldre siden jeg var liten, men nå var det jo ikke småturer du spurte om. Lengre turer begynte jeg vel med når jeg var 15/16 år. Men det er av to grunner; var da foreldra mine gav slipp på meg og det var mer praktisk mulig å komme seg på fjellet (Transport, økonomi, erfaring osv.)