Søk i nettsamfunnet

Sted: Jotunheimen Jeg og min bror Christoffer hadde tidligere i år planlagt å gå Snøhettatraversen, men grunnet manglende praktisk trening med klatreutstyr så droppet vi traversen, og kjørte i retning Jotunheimen. Hadde to dager til rådighet, men regnet som trommet på teltduken torsdagsnatta ved Krossbu, varslet om at det ikke ble noen fjelltur på fredagen. Uansett, vi kjørte til Jotunheimen Fjellstue onsdag 20. juni og slo opp teltet der. Våknet tidlig (rundt 08.00), spiste en enkelt frokost, pakket sammen teltet og hev det i bilen, og tok fatt i ryggsekkene og gikk sørover mot toppen. Været var knall, og det var mulighet til å hive skjorta i sekken og få noe farge på brystkassa. Loftet (2170 moh): Et veldig teknisk enkelt fjell, men det føltes noe langdrygt de siste 20 minuttene mot toppen da vi begynte å lure på om det var noen ende på bakken. Toppvarden stod langt i fra kanten, men en super utsikt mot fjellene rundt på alle kanter veide opp for den litt flate toppen. På toppen ser vi at Fanaråken med Hurrungane i bakgrunnen er dekket av skyer, noe som tyder på at vi er midt i et værskille. Skjorta må på igjen, og jakke og lue gjør det mer behagelig på toppen. Veslefjelltinden (2157 moh): En fin og bred egg mellom Loftet og Veslefjelltinden, men med noe lett klyving de siste metrene før toppen. Toppen har en fin utsikt, og skiller seg litt ut fra Loftet at du ikke føler du står midt på et stort platå, men nemlig en topp. Når vi gikk de siste metrene av eggen gikk det ett snøras ikke langt fra hvor vi gikk, ganske imponerende, og det gir meg et fint bilde av kreftene som blir sluppet løs. Hadde ikke sett et snøras "live" før, og da bare på tv. Litt brattere å gå ned fra toppen, hvor jeg nesten faller et par ganger grunnet våt mose og løse stener. Noen andre opplysninger: Været var relativt greit, men en front som kom inn fra sørøst ga noen dråper regn på toppen av Veslefjelltinden, og gjorde at turene på fredag ble avlyst grunnet lavt skydekke (ca ned til teltet), og nedbør i form av regn. Tur/retur Jotunheimen fjellstue var i følge GPS'en 14,8 kilometer. Mvh Alexander og Christoffer

Under værskillet Klokka var 06:40 da Robert og jeg tok iveg over snøflatene fra Leirvassbu retning Kyrkjeglupen. Været var over all forventning, sola bakte, og svetten piplet snart på panna, selv om det fortsatt var flate dalen der vi gikk. For vi hadde gamblet litt denne gangen, og dratt på tur sjøl om værmeldinga var heller stusselig. Men det viste seg snart at vi var omtrent på værskillet. Nordover blånet himmelen glassklar og ren, mens sørafor lå skydekket tungt og grått. Skyfronten syntes å ligge i øst-vestlig retning, og hadde tydeligvis stoppet opp også. Derfor på med solfaktor 12! Så vi var mer enn fornøyde, der vi rundet Leirvatnet/1401 på et fortsatt solid snødekke, som i snitt nok var 40 cm tjukt ennå. Dog var de solvendte flatene under Tverrbytthorna tiltagende flekkbare, mens isen ennå lå heldekkende på vannene, selv om vi altså skulle skrive juli mnd. neste dag. Snart så vi dagens mål svartne under sola i motlyset, nemlig traversen over Semelholstindene fra Nordre/2004, over Vestre/2130 til Store/2147. En illkvit tåkedott klynget seg ennå fast over Store, som kastet sin kalde blåskygge utover nakken på Visbreen ved dens fot. Og ut fra tåka falt den kvasse og noe forrevne egga utover mot Nordre. Huh - så spennende ut ja! Vi turet innover flyene foran Kyrkja/2032. Jeg kjente at formen ikke er mye å skryte av, og med en tung sekk full av klatreutstyr og tau, syntes jeg det gikk litt trått. Det var varmt så svetten silte, og jeg drakk uvanlig mye underveis. Der stien faller av utover Visdalen mot Spiterstulen tok vi en liten rast, og vurderte potensielle veivalg opp til Norde Semelholstind/2004. Vestflanken så svapreget og lite innbydende ut, styggbratt er den også. Langs nordryggen lå noen spredte men større snøfelt, og vi bestemte oss for å benytte disse som adgang opp til himmelranda ca. halvveis oppe på fjellet, for så å følge den bare nordryggen til topps. Vi forlot så stien, og slapp oss ned til den grumsete åa foran fronten på Visbreen. Vassføringen var ikke allverden, så kryssingen gikk greit. Den bratte og oppsprukne Visbreen ser flott ut herfra. Men også i denne har det nå dukket opp en bar svaflekk med fossende vann oppe i brefallet, en flekk som ikke var der for 2 år siden, da jeg var her sist... Nordryggen Snart når vi motbakken i Nordre Semelholstind, og vi krysser skrått over til venstresiden av den første snøflanken. Så følger vi snøkanten nesten til endes. Vi ser derfra at videre oppe steiler noen svapregede småknauser som vi velger å omgå på høyresiden. Vi skjærer derfor over snøen til høyre igjen. Her er det såpass bratt at vi benytter isøksene under kryssingen. Vi når fast land omtrent i toppen av snøflanken. Vi runder så hamrene, og når en ny snøflekk bak disse. Denne benyttes i sin helhet oppover, og derfra var det barmark til topps. Neste hammer ble rundet på venstresiden, og snart nærmet vi oss punktet der ryggen smalner av og flater ut sørover mot selve Nordre/2004. Relativt enkel nordryggen altså. Runde første hammerparti til høyre, og neste til venstre, og unngå svaene underveis. Holder man seg øst på nordryggen er det meste greit. Lenger vestpå, for ikke å nevne i selve vestflanken, er det adskillig mer svapreget, samt brattere også. Idet vi slentrer sørover toppryggen, blir vannsuset fra Visdalen borte, og foran oss ser vi nå eggen oppover mot Vestre/2130. Den ser bratt ut! Vi nyter utsikten på begge sider, og når omsider Nordre Semelholstind/2004. Her tar vi en liten toppause, og plukker fram seler og litt annet småstæsj, før vi belager oss på den hakkete og utfordrende egga videre mot Vestre... Sprekt landskap Etter sigende inneholder egga fra Nordre til bandet mot Vestre fire rappeller hvis egga skal følges. Vi når etter drøye 100 meter den første hammeren, og den ser ikke innbydende ut for klyving/klatring. Glatt klippe med lite tak for både hånd og fot. Men alle rappellene synes korte, kun en håndfull meter hver og en av dem, så vi enes om rett og slett å omgå dem alle ned i vestflanken. Men denne er bratt her, så vi må søke litt tilbake for å komme ned. Vi finner en grei vei som ender i et glatt og bratt sva ovenfor en snøflekk. I høyrekant av svaet drar en 2-3 meter høg bergvegg nedover. Vi søker nedover så langt vi tør gå på svaet, langs veggen som har få potensielle opptak. Der nede lager Robert ei lang tauslynge, som kippes over en steinspiss oppe på ryggen ovenfor bergveggen. Taufestet testes, før vi jukser oss opp med et halvgodt grep på høyrehånda, og slynga viklet rundt venstre. Vel oppe på bergryggen løser det hele seg opp, og om litt står vi nedenfor både svaet og snøflekken. Tipper dette er eneste veg ned her, men man kan også slippe seg ned 50 meter før den første rappellhammeren, istedet for å snu ved den slik vi gjorde. Vel nede under hamrene, traverserer vi så i grei ur bortetter vestsida. Ikke fullt så bratt som i øvre del her heller, så det er grei skuring bort til laveste bandet mot Vestre. Her kommer også breen helt opptil egga på østsiden, så breen er også en mulig adkomst til bandet, forutsatt forsiktighet på den ralativt bratte breen. Men den så relativt sprekkfri ut. Fra laveste er egga knivsmal et stykke, 30-50 cm bare, og sidene er nesten vertikale. I tillegg ser den "råtten" ut, idet den kun består av stablet sten og blokk, og den er gjennomsiktig både her og der. Neppe godkjent av bygningskontrollen dette! Instinktivt prøver man å se an "balansepunktet" i stenene man trår på, og bevege seg mjukt med jevne tyngdeoverføringer. Ikke av fare for selv å dette ned (for grepene er gode), men av fare for å rive ned hele røysstabelen! Lenger sør nås igjen fastere fjell, og det som på avstand ser verst ut, nemlig det meget bratte partiet opp mot Vestre, er ikke brått så ille som det ser ut til. Faktisk er dette det enkleste partiet mellom Nordre og Vestre. Bratt javel, men fast berg med masser av gode tak og god friksjon. Trivselsfaktoren er høy oppover der! Etter å ha vunnet en del høydemeter i bratta, nås da Vestre Semelholstind/2130 uten dramatikk. Men videre da mann, ser det adskillig mer spooky ut... Cruxet Vi drøyer ikke lenge på Vestre. Jeg har vært varm og litt daff hele dagen, så jeg suger de siste vanndråpene ut av Camelbak'n der oppe . Ikke ofte jeg går tom for drikke, har vel knapt hendt før, enda jeg hadde med meg 2,5 liter også. Men en baktung sekk på 18 kg påvirker jo også balansen og derved kraftforbruket, både i ur og i klyve/klatrepartiene. Og varmt var det helt til topps. Vi tusler ut til neste hammer, et rappellpunkt ned fra Vesttoppen, der det sitter et par slynger tredd innunder en sprekk på ei steinhylle. Det er drøye 10m ned til skaret, men kun øvre halvdel rettferdiggjør en rappell. Vi ser hammeren nøye an. Nedtaket er utsatt, men vi bestemmer oss for å gå uten tau. Robert senker seg langsomt ned med et laaangt steg (og han er langbeint!) og hengende mest i ei hånd, og når et fotisett med venstrefoten langt nede. Med tyngden pent overført til foten, kan hender og høyrefot step by step lete opp neste tak, som alle var relativt små, men faste. På dette viset unngikk vi også her rappellering. Så er det opp igjen fra skaret til en ny topp, jamnhøg med Vestre omtrent. Derfra ser vi endelig dagens crux, for oppatt fra neste skar, som også er farlig nær 10m djupt, steiler nordsida på Store. Den krever klatring. Vi myser på veggen, peker og diskuterer vegvalget. Vi bestemmer oss for å prøve det østre (venstre) hjørnet opp veggen fra skaret, en kort etappe på ca. 15 m, estimert grad 3. Teknisk sett relativt enkelt, men temmelig så utsatt. Men først må vi ned til skaret da, og finne en standplass. Her prøver vi å gjenta suksessen fra forrige topp, og søker å unngå rappell også her. Kanskje enda mer utsatt, like bratt, og like langt ned til første plasseringsmulighet for en fot. Men her er fjellet adskillig løsere, så ethvert feste/håndtak/fotisett må både vurderes nøye, og testes før belastning. Men med samme tynte teknikk som i sted, og med max konsentrasjon, kommer vi oss endelig ned i det siste skaret. At apefaktoren er like stor som solfaktoren er sjelden noen fordel, men i dag var lange armer så absolutt et stort pluss! I skaret etablerer vi så en utsatt standplass, sittende overskrevs på en kvass stenegg. Til venstre svartner fjellveggen verikalt ned i breen 60-70m nedenfor, til høyre stuper et hylbratt og gruslagt sva rett ut i ei uggen snølagt hengerenne, som ender i stenur 40-50 meter under oss. Jeg skal sikre Robert som skal lede opp. Standplass sikres ved ei tauslynge rundt et bergutspring, lavt og halvt bak meg til venstre, samt ei kile i berget bak ryggen min. Så får Robert noen karabinslynger og et rack inneholdende både kiler, hexer og kamkiler, og prøver seg følende fram på hjørnet... Fjellet er også her løst, og takene høres ofte litt hule og utrygge ut. Fotlistene er jamt små, så Robert er forsiktig, og tester takene godt før han tar neste steg opp. Jeg konsentrer meg om taukveilen, og er nøye på å fore ut tau så jeg ikke trekker ham ut av balanse. Det er få muligheter for sikringsfester også, lite sprekker, og de som er, er enten råtne eller for små for kilene. Men ved litt leting blir de to første kilene satt, før Robert er oppe på ei lita hylle oppunder det siste avgjørende opptaket. Ikke lett å finne noe sikringshold, men etter mye famling finner han omsider et feste for det tredje sikringspunktet, en halvstor hex. Opptaket fra hylla er ganske greit, og snart ropes det "Standplass!" oppe fra vestre pukkelen på Store. Jeg rensker så standplassen min, og går sikret på topptau etter. Idet jeg skal ta med meg kile nr to, ser jeg at den øverste hexen også henger på tauet der. Jeg sier til Robert at den har løsnet, men han svarer at han bevisst hadde nykket den ut med tauet fra der han sto på toppen. Derfra klatrer jeg så ørlite mer høyre enn hva Robert gjorde. Helt greit egentlig, det viktigste er å unngå løse tak. Men ved litt famlig og leting finner man alltids noe, så med konsentrerte forflytninger er det problemfritt til topps. Litt baktung i vertikalen med 18 kg på ryggen, så man må kline seg litt inn i veggen hvis det er løst. But hey - artig dette! Tung retur Vi pakker så ned igjen utstyret, og tar en matbit. Og jeg får heldigvis litt vann av Robert. Vi skuer nord og tilbake mot både Vestre og Nordre, og ser også mye av ryggen vi hadde kommet langs. Nedover langs Visdalen forsvinner snøen fort, og dalen blir helt grønn før Spitersulen. Deretter tusler vi bort til varden på Store Semelholstind/2147. Vi bare klapper på varden før vi går stenrøysa rett ned på Visbreplatået nedunder fjellfoten. Breen trekker seg kritthvit og sprekkfri, og herfra tar vi hvert vårt vegvalg. Robert skal nemlig utom Urdadalstind SV-1/2080 og SV-2/2005, som her ligger kloss langs brekanten i sør. Jeg har vært på disse før (http://www.fjellforum.net/viewtopic.php?t=3282), så jeg rusler iveg beneste over breenflata til dals, men Robert tar av mot Urdadalstindene. Jeg ser ham oppe på himmelranda mens jeg vasser skodjupt i bløtsnøen nedover mot Langvatnet. På dalbrekket snur jeg meg en siste gang, og takker pent for i dag. Så halvt går, halvt sklir jeg på bena ned snøbratta, og legger meg på en flatsten nedi dalen og venter på Robert. Det anger av fjorgras og kramsnø der nede, ei lita bekkesisle klukker lavmælt attmed stenhella jeg ligger på, og en fjellvåk klager tynt oppe i bergene under Langvasshøes sørskulder. Så fredelig, så godt. Om litt kommer også Robert ned, og vi tar iveg på 7-8 tunggåtte km i våtsnøen tilbake til Leirvassbu. Ved hvert eneste skritt glipper foten litt, og vi synker i en 8-10 cm hele vegen. Vi blir rett og slett slitne, særlig i leggene, og må ta en to-tre pauser underveis. Det synes kokvarmt, for vi har også blitt litt solbrente gjennom dagen. Så vi svetter, og drikker, og går og går og går... Men alt tar en ende, og etter 12 timer på rømmen, har en dugget og perlende pils sjelden smakt bedre! For vi skulle ikke hjem igjen ennå, vi skulle også gasse oss med en bedre middag, før morgendagens småplukking av sekundærtopper i Visbretind sto på programmet. Ahhh - noen ganger er det ålreit!

Fascinerende landskap, enig med Morten om bilde 01.jpg.

Jeg tror det her er viktig å skille mellom de to forhold; hvorvidt menneskeskapte utslipp av klimagasser bidrar til drivhuseffekten, og hvilken følger dette får for det globale og lokale klima. De prosesser og mekanismer som ligger bak drivhuseffekten, og som mennesket ved sine utslipp bidrar til, er rimelig godt kjent og dokumentert. De fleste målbare verdier i dette systemet, slike som global middeltemperatur, atmosfærisk CO2innhold osv, peker også i retning av at menneskeskapte utslipp forsterker denne effekten. Derav denne 90% "sikkerheten". Det som er betydlig mer usikkert er hvilken kort og langsiktige effekter dette får på klimasystemet som helhet. De modellene som IPCC benytter er desverre ikke særlig nøyaktige i å skulle spå lokale eller regionale konsekvenser av klimaendringene. Dette er et faktum IPCC er helt åpen om: http://climatesci.colorado.edu/2007/06/18/comment-on-the-nature-weblog-by-kevin-trenberth-entitled-predictions-of-climate/. Desverre er det nettopp resultatene av disse usikre modellene som plukkes ut og blåses opp av "nyhetsformidlere" som Dagbladet og lignende. Katastrofer selger... Overforenklinger av komplekse systemer blir fort litt søkt, ikke det at det gjør eksempelet noe bedre. Det tar bla ikke høyde for at det naturlige opptaket av CO2 ikke skiller mellom hvor klimagassene stammer fra (elgræv eller eksospotte) eller at opptaket kan øke og det dannes en ny, dog høyere balanse. Spørsmålet blir om vi har råd eller tid til å sitte å vente og se?

En ukes tur i Jotunheimen med dama (uke 29). Etter å ha planlagt denne turen i mai, så var jeg spendt på om det var for ambisiøst å satse på så mange 2K topper som jeg gjorde denne uka. Hadde lagt opp til et roligere løp for Sunniva, og ett litt mer kamikaze prega opplegg for meg selv. Før vi dro sørover til Jotunheimen på lørdag, startet jeg med et fjell ikke langt fra Gjevilvasshytta som heter Okla (1543 moh) Det viste seg at planen som jeg hadde lagt opp til var veldig realistisk og gjennomførbar, hvor at uken forløp seg som dette. Legger ved GPS’ tracken og bilder fra hver dag. Mandag 16. juli 07: Overnattet i telt ved Gjendesheim fra søndag til mandag, våknet opp til et kjempefint vær, med gode muligheter for å få en fin dag i fjellene. Det første som var planlagt var å gå Besseggen etterfulgt av Bessøe (2258 moh). Mine forventninger til Besseggen var relativt lunken, hvor jeg ikke hadde noen forhåpninger om å bli noe stressa av å gå den. De synlige sporene i terrenget var verre enn jeg hadde forestilt meg, og hadde en følelse av å delta på en folkevandring i det vi gikk over Veslefjellet i retning Bessøe. Bessøe var i rake motsetning ganske urørt fra den store turismen som preget Besseggen. Toppen bydde på en kjempefin utsikt, med store stup i retning vestover mot Russvatnet og Surtningssue. Tirsdag 17. juli 07: Etter at jeg våknet av regnet som trommet på teltduken klokken 02.00 natt til tirsdag ble jeg litt småskeptisk til fjelltur dagen etterpå. Spiste noen brødskiver med morrpølse til frokost og kokte vann (ved Memurubu). Planen for denne dagen var Surtningssue (2368 moh), Søre Blåbreahøe (2196 moh), Sør for Nørdre Blåbreahøe (2154 moh) og Nørdre Blåbreahøe (2165 moh). Det regnet under hele frokosten, hvor at jeg ikke kan huske opphold før utpå ettermiddagen klokken 17.00. Sunniva fulgte med hele veien over Raudhamran og til foten av Surtningssue, men etter å ha blitt våt som ei katte i løpet av tre timer ville hun ikke bli med videre opp i skyene som preget høyden over 2000 moh. Hun snudde og gikk retrett mot Memurubu mens jeg gikk videre. Etter å ha passert 2000 moh hadde jeg mellom 30 og 50 meter sikt i tåka, og fikk dessverre ikke nyte utsikten som skulle være på Surtningssue (rykter skal visst ha seg til at det er en av Jotunheimens fineste utsikt fra denne toppen). Møtte en svensk brefører som hadde lunsj 200 meter før toppen, men som ikke var interessert i å bli med videre på runden min. Gikk via skaret mellom Sør for Nørdre Blåbreahøe (2154 moh) og Søre Blåbrahøe (2196) og sørover og i retning Raudhamran. Dette skaret var prega av veldig mye løs og glatt stein, noe som jeg ikke hadde villet gjentatt ved en senere anledning. Kom tilbake til Memurubu som ei dyvåt katte klokken 19.00 etter å ha gått i 9 timer og 30 minutter. Onsdag 18. juli 07: En pausedag som innebefattet grilling på Sålell Sæter noen kilometer vest for Kvitingskjølene. En av de mest idylliske plassene vi hadde sett på lenge, i motsetning til de overbefolkede plassene ved Gjendesheim. Torsdag 19. juli 07: Kjempebra vær denne dagen, men vind fra nord gjorde at det var litt småkjølig denne dagen. Gikk via veslekjølen mot Nørdre Kvitingskjølen (2025 moh) og til hovedtoppen som var Store Kvitingskjølen (2064 moh), hvor vi kunne innta en av dry tech sine varme lunsjer og en kopp pulverkaffe. Det var en nordlig trekk, hvor at noen skyer med underkjølt yr hadde ført til rim på fjellet over 1950 moh. Varden var dekt med rim og is hvor at vi hadde på både ullundertøy, varme votter og lue i løpet av den 20 minutter lange pausen på toppen. Fortsatte mot Vestre Kvitingskjølen (2060 moh) og gikk ned til bilen etterpå. Brukte ikke mange timene på turen, hvor Sunniva sa i etterkant ”dette føltes jo så lett at det var mer som en treningstur istedenfor en fjelltur”. Fredag 20. juli 07: Regnet begynte å tromme på teltet ved Glitterheim denne natten, og hvor jeg ikke ble så altfor overbevist om at det var en fin dag for tur før jeg så ut av teltet klokken 08.00 denne dagen. Det var heldigvis opphold da vi stod opp, og værmeldingen spådde pent vær utover dagen. Glittertind var dekket av skyer, hvor at det av og til var nysnø synlig under skyene. Dette var og denne kaldeste natten så langt denne uken. Det fysiske overskuddet var heldigvis stort denne dagen, hvor at det gikk kjapt til toppen av Glittertind (2462 moh). Nysnøen lå over 2100 moh denne dagen, hvor at det på toppen lå mellom 15 og 20 cm nysnø. Med solbrillene og solkremmen liggende igjen ved nasjonalparkgrensa gjorde de liten nytte for seg da vi kom til den skarpe solen i nysnøen. Stopper bare kort opp på toppen og nytte utsikten med en liten kopp kaffe. Gikk kjapt videre sørover mot Ryggjehøe (2142 moh). Besteg Ryggjehøe og var tilbake på Glitterheim i løpet av til sammen 5 timer og 42 minutter. Etter å ikke ha besteget Nautgardsoksle (2089 moh) tidligere samme året, hadde jeg også planlagt å bestige denne samme dagen. Lett å bestige dette fjellet, hvor jeg hentet ned tre par med ski og feller som lå ved 2000 moh, på forespørsel fra betjeningen på Glitterheim. Lørdag 21. juli 07: Første dagen som avvik fra den originale planen. Dagen ble mye lengre enn planlagt hvor at vi gikk først til Grotbreahesten (2018 moh), deretter Svartholshøe (2067 moh), Trollstein Rundhøe (2170 moh), Dronningje (2189 moh) og Trollsteineggje (2300 moh). Det var en lang dag som tok 10 timer og 40 min og var på 32 kilometer. Grotbreahesten var lett å bestige, eneste som var kjedelig var den litt løse morenestenen ved foten av den østlige delen av fjellet. Sunniva ble sittende igjen mellom Svartholshøe og Trollstein Rundhøe, hvor at jeg gikk utover til Trollsteineggje for å bestige den. Var litt ekkelt å bestige den litt bratte eggen ca 100 meter før toppen av Trollsteineggje. Var den mest utfordrende toppen denne uka, hvor at pulsen økte betraktelig da jeg skulle ned den. Oppsummering: Besteg totalt 16 topper over 2000 meter denne uka, hvor at 13 topper hadde en p.f 50 el mer. Opplevde de fire årstidene med vinter på Glittertind, høsten på Surtningssue, sommeren på Besseggen og Bessøe og våren på Grotbreahesten og i Trollsteinkvolven. Til sammen fire gnagsår på begge to av oss, med mange fine naturopplevelser.

Pangstart på jakta iår! Første dagen ble imidlertid litt ødelagt, sto fast i grøfta med bil på fjellet, og brukte mange timer på å få hjelp osv. Men 21. august ble en kjempedag på jakt. Kom opp på fjellet grytidlig om morgenen sammen med lillebror, som var med på jakt for første gang . Det gikk ikke lenge før oss fekk sjå en liten reinshop som trakk opp i høyden. Været var bra og sola sto på himmelen og varmet godt. Vi tok det med ro, og brukte kanskje en times tid på å nærme oss dyra. Dei hadde lagt seg strategisk til like oppunder toppen, med vinddraget i nakken og utsyn nordover var det ikke lett å stille innpå denne vesle flokken. Men kom innpå etter litt åling og fekk inn ett velrettet skudd på ei fin simle på nesten 40 kg slakt. Det vart ganske varmt utpå dagen og det vart en irriterende jobb bare å holde spyfluene vekk, men det gikk bra og eg fekk slaktet ned og trygt inn på kjølerom. Skal si det smakte med helstekt, blodfersk, indrefilet godt utpå kvelden . Nå fortsetter det med mere jakt ihelga. Har ikke helt bestemt meg kor eg drar men skal uansett ut .

Er så morsomt å lese all den tiltakende kreativiteten som enkelte legger ned i utformingen av overksriften på sine turrapporter, jeg intet unntak enkelt ganger. Dette var imidlertid rett og slett bare en fin tur. Turen stod på en uformell gråliste av ønsketurer for høsten, og mandag morgen etter en titt på værmeldingen begynte tvilen å gnage skal, skal ikke? Værmeldingen var veldig halvvies. Litt skyer, litt nedbøer, men økende trykk. Joa, ta sjansen? Jeg tar sjansen. Kl. er 11 og jeg har bestemt meg. Julia hjelper til. Turrasket blir pakket i en pei, kamerabatterier hivd i ladern omgående og kvart over tolv sitter jeg i bilen. Parkeringen i Veodalen litt før halv tre, og jo jeg glemte å skrive det kanskje - Glittertinden er målet. To enslige biler står på parkeringsplassen, litt yr virrer i lufta og en kjølig vind trekker ned dalen. Høsten er her og turistsesongen er definitivt forbi, men det morsomme er at det er langt mindre vinterlig nå enn da jeg var her 04.09.07. Sekken er blytung: Telt, Dunjakke, Teltstenger (en haug staver), Diger sovepose (man vil jo ikke fryse), to tunge kameraer med ekstra linser, pluss en del annet stæsj for komfortens skyld, bl.a. stormkjøkken, og selvsagt en spade Mens jeg stabber i motvind og tiltakende nysnømengder begynner været å komme. Den siste sluddbygen sier takk for seg, mens enkelte topper gror ut av skygrøten. På Glittertinden danser de siste skyene lenge før jeg tar fatt på siste bakken og etter hvert er det bare fokksnøen som virvler rundt på toppskavlen. Innen jeg er på toppen i kveldinga, er det bare fryd og gammen og en lav kveldssol i vest. Fotografere, slå opp telt? Eller omvendt? Jeg knipser kjapt et par bilder og hiver meg over graverarbeidet. En lei ishinne i snøen gjør det litt vrient, men jeg får da til sist gravd ut ei litt mager plattform helt øverst på toppskavlen. Inna jeg er i soveposen har vinden løyet helt. Det er litt uvirkelig å titte ned på fjellandskapet gjennom teltduken i blåtimen. Litt av en leirplass detta. Aldri har jeg teltet høyere i Norge. Riktignok sovet under åpen himmel på Galdhøpiggen, men den klumpete piggen er ugunstig for teltslagning. Den nesten flate skavlen oppå Glittertinden er langt bedre egnet. 06:40 setter vekkerklokka i. En rask titt ut teltet: Å jada, her må man kle på seg i en fei. Dette blir fargerikt. Jeg blir stående å vente en hel liten evighet å vente på sola. Den har ikke noe hastverk nå i oktober nei. Selv koser jeg meg med utsikten og det tiltakende lyset og fargespillet som understrekes av tåka som fyller de fleste dalene. Men tærne murrer. Det litt kjølig ja. Heldigvis er i alle fall vinden nær fraværende. Litt over syv dukker sola opp, og siden går det raskt. Litt over åtte er jeg ferdig med fotoshooten, og kan legge meg i teltet for en frokost og tåvarmeøkt. Allerede kl. ni er det godt og varmt på toppen. Alt i alt årets fineste tur som avsluttes med en runde på Gråsubrean. Nå skal jeg på en liten familietur oppe ved Beitostølen og når jeg kommer tilbake, skal jeg legge ut en håndfull bilder. Flere bilder kommer i bind II av Jotunheimserien vår.

Er du sikker på at det står at de gikk og ikke løp. Denne turen gikk de ikke for å kose seg, men for å imponere. eller for å skrive en slags uslåelig historie - slik som engelskmenn hadde for vane før de slo seg til ro med "hvem kan drikke og bråke mest i syden" rekorder. Eller kanskje var det en budeie han var hypp på og så tenkte han at om jeg går alt jeg kan i 21 timer så kanskje... Han brukte like lang tid fra Spiterstulen til Gjendebu som jeg gjorde var Leirvassbu til Gjendebu. Og Gjendebu Eidsbugarden på 3,5 er en time mindre enn jeg brukte. Vel, vel jeg så i hvert fall reinsdyr og vandrefalk på sistnevnte strekning.

Fra TV2 nyhetene nå kl. 1830, fokus på klimaendringer. En forsker fra Bjerknessenteret var intervjuet. Isen har i løpet av de siste par årene smeltet så mye at vi nå ligger 30 år foran skjema ifht det klimamodellenes prediksjoner er når det gjelder avsmelting. Spørsmål fra Tv2 reporteren, "hva skyldes dette?" Forskeren svarer med et skjevt smil omtrent noe slikt, "Vi er usikre hva som skjer i naturen, men det som skjer nå understreker bare viktigheten av å redusere utslippene av klimagasser". "Vi vet ikke hva som skjer" men likevel er konklusjonen at klimagasser er grunn til isavsmeltingen. (Jeg rister på hodet) For de som vil se dette patetiske intervjuet så går det sikkert kl 21 også.

Hej Kristen. Jeg har selv et Eos 20D og brugte det bl.a. sidste år på Ustetind uden problemer. Det var kun en tur på to dage, så batteriets levetid i kuldegrader kan jeg ikke bidrage med. MEN ingen kondensproblemer overhovedet. Temperaturen krøb ned til minus 25 om natten og op på 21 da solen kom op. Mvh Jakob

Det kommer helt an på hva du vurdere som viktig. For oss med kun en sykkel som skal dekke øvrig behov resten av året (andre løp, stisykling m.m.) vil sykkel med demper være valget. "teoretisk" betydning av vekt: http://www.analyticcycling.com/ForcesLessWeight_Page.html Jeg plugget inn min vekt, vektreduksjon med stiv gaffel (1kg), slope 0,3 (500hm/15000m) og fikk 21 sek. besparelse fra Start-høyeste punkt etter 15 km. Med rådyr sykkel dvs 4 kg spart i vekt ift den sykkel som jeg har idag ble det 1min 25 sek besparelse. Så vekt betyr selvfølgelig en del, men mange av de beste kjører jo også med demper Andre momenter som kanskje betyr mer : * god eller dårlig motbakketeknikk * Komfort : mindre slag og risting overføres til hender/armer med demper-> mer avslappede muskler gir bedre prestasjon. * Sikkerhet med demper: Bedre kontakt med underlaget, spesielt på løse partier, i svinger og ved bremsing.-> mindre risiko. * feil kjørestil med stiv demper øker punkteringsfare. * marginal tidsbesparelse å gå til stiv demper-> kanskje mer å hente på trening eller redusert kroppsvekt ? * vekt er mye mindre viktig en luftdrag, 1 kg vektbesparelse utgjør kun 10 gram luftdrag, og det tilsvarer i 30 km/t sånn cirka arealet på en blyant. mao hvor du har plassert flaska eller pumpa på sykkelen kan bety mer.. he he.. -> og ikke å forglemme ditt eget areal og evne til å ligge på hjul. Angående innspill om priser m.m: * For sykler er det gjerne en sammenheng mellom tre faktorer : pris-vekt-kvalitet (er to fordelaktige, så er ikke den tredje det). lav pris, lav vekt -> dårlig kvalitet lav pris, høy kvalitet -> høy vekt lav vekt, høy kvalitet -> høy pris Klarer man å finne en sykkel som salgstedet sier har lav vekt, lav pris så ville jeg ha sjekket kvaliteten nøye. F.eks holdbarhet på karbonramma, stivhet.."for godt til å være sant" gjelder også her.

Hei, Jeg var på Gullfjellet søndag 25/01. Gikk fra Bjørndalen. Skiføre hele veien fra parkeringen. Avblåst fra Redningshytten til Korketrekkeren, men det gikk helt fint og gå på ski. Det var mange som gikk til fots opp til Redningshytten så det var ganske humpete på veien. Det er mindre snø enn det pleier på denne årstiden, men mere nok til en skitur Espen

Hei. Vi er 2 jenter på 21 år som har lyst og gå i fjellet til sommeren.(Hytte til hytte) Har aldri gjort dette før,så har ikke så mye erfaring der. Er ellers vandt til å gå lange fjellturer og friluftsliv generelt. Vi trenger tips til hvor vi kan gå. Har helst lyst å gå i Jotunheimen,men er åpent for det meste. Trenger egentlig en del informasjon siden vi egentlig er ganske blank på hvordan en hytte til hytte vandring fungerer. Sånn vi har sett det for oss starter vi ett sted,går til en hytte,overnatter ,går en fjelltur,tilbake til hytten og videre neste dag..Eller kan man gå fra en hytte,og bestige fjelltopper og ende på neste hytte?Er det best å gå fra A til B eller er det lurere med en rundtur og ende på start stedet? Hvis noen har forslag til turer,hytter,fjell som bør bestiges så blir vi veldig glad! Hilsen 2 spreke bergensere !

Jeg tjenestegjorde på Elvenes i i 05/06. Jeg trivdes veldig godt, både under utdanningen inne på GSV og det halve året ute på grensa. Det vil alltid være noen du misliker og liker mer enn andre, både soldater og befal, inne på GSV og ute på grensa. Det vil også være mennesker der du vil være kompiser med for livet og veldig mye bra befal. Dette gjelder uansett hvor du havner i forsvaret. Ute på grensa er soldatene mye ute på egen hånd og har lite kontakt med befalet. Mye handler om å gå inn med et åpent sinn, vær positiv selv om ikke alt det du må gjøre ikke er så logisk eller fullt av mening. Godta heller det du må gjøre, og se på det med humor. Sånn tenkte jeg og kom ikke på kant med noen. Gjør en innsats, befalet blir fornøyd! Soldatene på grensa løser et oppdrag, og for at dette skal løses optimalt kreves det trivsel. Både blant soldater og befal og forholdet de i mellom. Befalet gjør derfor lite lurt i herse med soldatene ute på grensa, men de stiller krav, noe som er rett og rimelig. Du må være motivert for en slik tjeneste. Det er likevel på ingen måte umenneskelig! Edit: Skriveleif

Du skjønner ikke dette. Det er et STORT antall forskere som bekrefter at det har skjedd en global oppvarming. Det er et FÅTALL forskere som bestemmer at årsaken er menneskeskapt. Klimaforskningen er tverrfaglig, de aller fleste er aldri involvert i CO2 studier. Og de har dermed har de ikke kunnskap til å kunne si noe om sammenhengen du påstår at de har grunnlag for å si noe om. Det finnes også mye forskning som antyder at sentrale og viktige moment pro CO2 hypotesen i beste fall er betydelig mer uklare enn det som blir påstått (i hovedsak sedimentstudier). Et velkjent fenomen er at innad i en organisasjon/virksomhet vil det utvikles krefter som jobber for egne interesser på tvers av organisasjonens interesser eller mandat. Dette finnes massevis av forskning på. Det har formodningen mot seg at klimaforskningen er annerledes. Santer er et levende bevis på at de er villig til å gå svært langt for å vinne saken. Mann er et annet eksempel. Dette er søppelvitenskap der selektiviteten og manipulasjon sitter i framsetet. J.Hansen er et tredje eksempel på en sentral person der det er massevis av kontrovers pga endringer i fysisk foretatte målinger og flytting av målestasjoner. Alle er like sentrale innen verdens klimaforskning som Stoltenberg/Kollberg er for AP. Svært mye makt på få hender. Vedr J.Hansen (NASA) er det i dag en ny bloggside som viser seks års utvikling i global temperatur, sammenligning mellom satellitter og bakkemålinger. http://wattsupwiththat.com/2009/01/18/giss-divergence-with-satellite-temperatures-since-the-start-of-2003/ Før noen i det hele tatt gidder å snakke om useriøse kilder, så er alle data oppgitt med referanser. Du klarer ikke å skille her. Skillet sosialist/liberalist var for å vise hvem som tror/ikke tror. OG hvem som sto i bresjen da IPCC ble dannet. De som er aktive innad i slike organisasjoner ER i stor grad sosialister. Klimaforskere selv har uttrykt bekymring for de tette båndene mot politikken, dette er ikke noe jeg finner på. At organisasjoner som f.eks Bellona sitter i samtaler med Norske myndigheter viser hvordan ting har endret seg på få år. Bellona har fått fra sivil ulydighet til lobbyvirksomhet, FORDI det gir en vesentlig større effekt å påvirke beslutningstagerne enn å prøve en vinne en sak gjennom media. IPCC her politikk, de har en agenda. Agendaen vises gjennom arbeidsgruppe III. Bottom line her er at innholdet av 1/3 av økningen av CO2 i atmosfæren har kommet de siste 10 årene. Samtidig skjer det ingen økning i temperaturen hvis en legger satellittmålingene til grunn. De store temperaturøkningene skjedde gjennom 1980- og 1990-tallet. I samme periode som NAO og PDO var i varme faser, begge i helt normale intervaller på hhv ca 40 års og 25-30 års varme trender. Begge er nå såvidt over i kalde faser på like mange år, og antagelig derfor har vi også sett at temperaturen har flatet ut og ikke lenger stiger. Jeg finner det ufattelig morsomt at havendringer ikke er inkludert i klimamodellene, når vi ser hvor stor påvirkning et blaff av El Niño og La Niña kan gi. Sistnevnte senket global temperatur med godt over en halv grad for vel et år siden. De samme klimamodellene klarer ikke å forklare økningen i temperatur de siste 30-40 år, samt at de skal fortelle oss at vi skal få ytterligere 1,5 - 4 grader de neste 90 årene. Haha. Og samtidig påstår de samme klimaforskerne at minst 80% av global oppvarming har kommet gjennom havets absorbering av solinnstråling. Dobbelt haha. Hvordan klarer de å skille naturlig og ikke-naturlig påvirkning fra havet når de ikke engang klarer å innarbeidet havsyklusene i modellene? (Ps, kunnskapen om endringer i sykluser og styrken i disse er dårlig). Du spør om jeg forventer å bli tatt seriøst. Jeg skal svare når du er villig til å sette deg inn i disse sakene i stedet for å bare svare at du må stole på flertallet.

For Hordaland er følgjande data for juli å nemna (Dagbladet, 8/8-06): Kaldaste gjennomsnittstemperatur; Midtlæger (vestenden av Haukelifjell), +12,6°C. Kaldaste målte temperatur i juli; Finse, +1,5°C. Det betyr at det har vore varmt på dei kaldaste (?) målestasjonane i Hordaland i juli i år. Visst tinar breane. Skal tru korleis det fullstendige fråværet av frost på Finse i juli har å sei for tininga av Hardangerjøkulen. Er det nokon som hugsar den intense varmebølgja over Jostedalsbreen, trur det var sommaren 1980? (Korrigér årstalet om det er nokon som veit nøyaktig). Det var +25°C ned på snøflata under eit kraftig regnvêr. Det gjekk som det måtte gå. Breen slapp praktisk talt, og først og framst Jostedalen fekk merka det underlege vêret den gongen. Elva steig langt på veg 10 meter, alle bruene forsvant og Jostedalen vart isolert i mange stykker kvar for seg innover dalen. Det vart store øydeleggjingar, ikkje minst på dyrka mark i mest heile dalen. Elvane auste ned frå innanfor Fåbergsstølen, Nigardsbreen og Krundalen. Eg trur ikkje det var nokon som omkom. Ein julidag i 1994, den dagen det var marsj nedover Aurlandsdalen vart det uoffisielt målt +31° i 1400 meters høgde, og somme snakka om at det var nærare +50°C nede ved Almen i dalbotnen. Uansett har ikkje eg opplevd noko heitare enn dette verken før eller sidan. (NB. Dette var ting som vart meg fortalt den dagen, så det er klart at dei høge temperaturane må nok modererast noko. Elles skulle det vore artig å visst om nokon har høyrt om eller veit om noko høgare målt temperatur i det norske høgfjellet). Så står det att å sjå kva vår tids varme vil ha og sei for tininga av breane i Norge. Med slike varme år som det er no, skal det snøa kolossalt mykje på breane om vinteren for at dei skal gjera nye framrykk som er såpass kraftige at dei varer for ettertida (dvs. minst 100 år). Det var anslått 20 meter nysnø på Ålfotbreen midt i januar 1989, og det kom mange meter til resten av vinteren. Også dette kan skje fleire gonger. Nett no tiner iallfall breane med stor hastigheit. (Diskusjonen om grunnane til dette treng eg ikkje koma inn på, då dette er diskutert allereie frå fleire sider). Helsing Stuttjukken.

Fredag ettermiddag til Skogadalsbøen frå Turtagrø, grei tur, og godt med ein pils og fjellaure til middag før ein legg seg tidleg. Starta frå Skogadalsbøen kl 0400 laurdag morgon, etter laange 8 timar i motbakke med alt for tung sekk fann vi toppen av Gjertvasstind, etter noko eksponert klatring på is siste biten opp til toppen. Grudde meg litt til å sjå korleis det var nedover mot Gjertvasskaret, men dette gjekk veldig greitt. Nedover sva litt til venstre i sida til vi fann eit rappel-anker nesten ut på kanten mot skaret. 3 rappellar seinare stod vi i skaret. Dette kunne nok vore ordna med ferre rappellar, men bregleppa er stor midt på veggen, så det er greitt å komme seg ned i skaret. Vidare mix på is og klippe til vi kunne putte stegjerna i sekken og klatre opp på Styggedalstind. Herfrå var det grei klyving til vi kom på vesttoppen og rappellerte ned i grusrenna. Sliten i kroppen etter ein lang dag var grusrenna lite koseleg med mykje laus stor- og småstein. Vidare bortover eggen var det kos, og til slutt klatringa opp på Centraltind var flott, sjølv om skodda no var komt på besøk. Vi var slitne og det var byrja å bli seint, så vi beslutta å overnatte i den flotte bivuakken på toppen av centraltind. 2 stykk i ein jerven thermo hunter var trangt, men varmt nok til at vi sov store deler av natta. Vakna kl 06 av at makker hakka tenner så då var det på tide å stå opp og komme seg vidare. No var skodda tjukk og det hadde regna så det var småglatt då vi skulle fortsette ned på ryggen og vidare til Vesle Skagastølstind. Trist at vi ikkje såg noko på Skagastølsryggen, då denne ryggen er hakket meir eksponert og luftig enn Styggedalsryggen, men det var spennande nok med vått føre. 12 timar seinare var vi klare for middag på Turtagrø høgfjellshotell; Dette kunne nok vore korta ned ein times tid om ikkje knea hadde vore så vonde, og det ikkje hadde vore så psyko glatt i steinura ned frå Nordre Skagastølstind. I alt ein fin, lang og tung tur. Vil nok om ei stund hugse det som berre kos med eksponert klyving og den flottaste utsikta i Noreg, men nett no er det knea som skrik etter ibux. sjå bilete på Galleri:Styggedalstraversen

Forord: La det være sagt med én gang - dette er en voksen rapport. Men så var det en voksen tur også, over 9 rå 2k-topper, i et av Norges røffeste landskap. Hele 35 timer på farta, 24 av dem over 2000 moh. Et vell av mektige og pulsdrivende inntrykk, som ikke lar seg koke ned til et fåtall setninger, ikke engang så nøkternt beskrevet som her. Og ikke med et fåtall bilder heller. Men bildevalget er da også ment å være både representativt, illustrativt og ikke minst informativt, da visse av veivalgene våre er lite bekrevet fra før. Så derfor kan noen av bildene kanskje være til hjelp for andre som vil gå samme runden en gang - hvilket i høyeste grad anbefales! Så vil du være med så heng på - en tur som glatt topper alt hva jeg har gått av fjellturer til dags dato… Ut av allfarvei Klokka var blitt 03:45, og det var så smått blitt ganglys. Vi - Robert, Nils og meg - hadde allerede pakket sekkene v/ bilen på Skardstølen sør for Turtagrø, og fordelt litt på klatrestæsj, tau ol., og tok nå ivegen inn Skagadalen i retning Tindeklubbhytta. Litt oppe i lia ser vi et glimt av ei hodelykt, og oppdager et følge på en 5-6 personer foran oss. ”De skal sikkert på Storen” sier vi, noe som senere viste seg å stemme. Mens vi jobber oss opp motene innover dalen, pensles langsomt et rosa strøk av fjærskyer ut på nordhimmelen bak oss, og idet vi når Tindeklubbhytta forgylles toppen av St. Dyrhaugstind/2147 av morrasola som bikker over kanten av Skagadølsryggen, som rager høg og svart på vår venstre side. Langt der oppe ser vi konturen av Halls hammer, men det skal gå noen timer før vi er der... For vårt mål er ikke det enkleste denne dagen. Vi akter å gå hele Maradalsryggen til endes nordover fra Maradalstind S-3, derfra rett opp i Sentraltind via SV-flanken, og endelig ut hele Skagadalsryggen fra Sentraltind til Nordre Skagastølstind - ei regle på 9 kronglete 2k-topper, 4 stk. langs Maradalsryggen og 5 stk. langs Skagastølsryggen (hvis ikke Sentraltind er å regne til Styggedalsryggen da). Videre vet vi nesten intet om vegen fra Maradalstind Nordre til Sentraltind, ruta er svært lite beskrevet, så vi er jo spente på om dette er gjennomførbart med vår ringe klatrekompetanse. Vi ser folk foran oss på Skardstølbreen, og det kommer også flere bak oss. En del folk susler og klargjør seg til tur ved teltene sine rundt Tindeklubbhytta, så det ser ut til å bli en folksom dag i fjellet i godværet. Vi fyller opp vanntankene fra en bekk i røysa før vi går ut på Skardstølbreen, i den tro at dette kanskje er siste sjanse. Det skulle vise seg senere at vi faktisk kunne ha ventet helt til etter Slingsbybreen med dette... Skardstølbreen er som alle andre breer våt og blå i sommer, så vi tar på stegjerna på glatta oppover der. Øverst mot bandet krysser ei breglippe tversover stien, men den er enkel å komme over. Vi raster v/ hytta på bandet, og både hører og ser folk overalt oppi Storen allerede. Men vi skal ikke dit. Der de andre tar til venstre og følger ”mainstream” opp mot Storen, skal vi halvt ned mot høyre og ut av allfarvei, retning Berges chaussé og Maradalstinder. Og utover der gikk ingen andre enn oss denne dagen... Berges chaussé Etter en rast v/ hytta på bandet, søker vi nedover halvt til høyre, skrått over steinrøysa nedenfor svaene under Storen. Ingen sti eller tråkk er å se, men vi mener vi skal ned en 40-60 hm for å nå inngangen på Berges chaussé, den lille fjellhylla vi må finne for å traversere SØ over fjellveggen retning Slingsbybreen. Etter hvert oppdager vi en unnselig liten varde litt nedenfor og 150m foran oss. Vi tar peil på varden, og setter samtidig opp en liten ny en langs veien. Nede ved varden holder vi så høyden videre sørøstover, og snart gir Berges chaussé seg selv - ei drøyt meteren bred graskledt hylle i bergveggen dukker opp foran oss. Vi rusler iveg utover denne, og opplever den som helt udramatisk. Litt vann sikler ned og gjør torv og sva noe våte, men ingen vanskeligheter av den grunn. Halvveis fyker to ryper på vingene, og på pynten over hodene våre blir to andre ryper bare sittende mens vi passerer rett under dem på 6-7 m hold. Snart når vi den mye omtalte stenblokken som sperrer hylla, men også denne er slik vi opplever den totalt udramatisk, vi går alle tre ubekymret rundt den på utsiden. Chausséen framstår i det hele for oss slik Robert ynder å uttrykket det: ”A walk in the park!” - ja til og med med gras under bena! Slingsbybreen Vel forbi Berges chaussé kommer vi til ei bratt og solmjuk snøfonn, som vi greit tusler over til kantmorenen på Slingsbybreen. Denne ligger snøbar og blå i sola, men er i partier temmelig oppsprukket. Her klargjør vi tauet, tar på seler og stegjern, og med godt overblikk bestemmer vi oss for vegvalget over breen. Deretter går jeg først i tauet utover isen. Isen er helt grei å gå på, og vegvalget unngår de verste sprekkene. Faktisk hadde vi trodd dette skulle bli verre, for breen oppleves ikke på langt nær så bratt som vi hadde fryktet, og kryssingen er også kortere enn vi trodde. Et sted må vi hoppe over en sprekk på drøye meteren, men djup er den ikke, så alt er såre vel - bare ren nytelse dette, og vi stresser ikke. Vi har jo hele helga å ta av! En gang høres tunge rumlelyder fra brefallet rett nedenfor oss, men ingen bevegelse å se. Bak oss rager mektige Storen, og tidvis hører vi rop som gjaller i fjellstilla der oppe fra. Til høyre sjoer det tungt av rennende vann uti Midtmaradalen, og til venstre luter nå Maradalsryggen over oss, forreven og svart i sin egen slagskygge. Den uryddige ville eggen drar så over i Sentraltind, som risper det tynne cirrus-skylaget pokkerivold over hodene våre. Det hele ser nesten truende ut, og spenningen stiger i oss. Vil vi finne en veg oppi der? Hvor står vi når lyset engang ebber ut utpå kvelden? Og kommer vi ikke fram - klarer vi da å komme tilbake..? Etter selve Slingsbybreen snirkler vi oss nedover mellom sprekkene over ei større snøflate, mot svaene på andre siden. Ute på barmark igjen, drikker vi fra en friskt rislende smeltebekk, som strømmer ut over svaene fra fonna. For å spare bæring, kan man trygt vente med å fylle vann til man står her i hvert fall. Stegjern og isøks hadde nå gjort nytten sin for denne turen, og kom ikke mer i bruk. Mot Maradalsryggen Vi lister oss direkte tversover svaene, noe som var kurant nå på det knusktørre føret. Men det er såpass bratt at på tynn snø eller i regnvær bør man nok krysse svaene på et smalere og mer stenet parti ca. 70-80 m lenger ned. Derfra skrår et markert, bredt og stenlagt drag oppover mot Maradalsryggen. Vi piler over svaene til draget, og følger så dette oppover et godt stykke. Lenger opp nærmere Maradalsryggen ligger et tilsvarende drag parallellt ovenfor oss, men adkilt fra draget vi kommer i av et parti med svapregede bratter og småknauser. Dette øvre draget når nesten Maradalsryggen oppunder "innsteget" vårt til egga, mens draget vi kom i bunner i noen hammere. Vi søkte derfor å komme opp i dette øvre draget, og fant hver for oss litt forskjellige vegvalg over knausene opp dit. Jeg forlot det nedre draget først, og hadde ingen problemer med å forsere knausene opp til det øvre. Robert kom seg over noe lenger opp, mens Nils krysset øverst av oss alle (var det ikke slik'a, Nils?). Han måtte der ha litt tauhjelp fra Robert, som allerede hadde kommet seg over, så det lønner seg nok å forlate den nedre renna relativt tidlig her… Spooky punkt Vel oppe den øvre renna, når vi etter få klyv brått selve egga på Maradalsryggen. Her møter Styggedalsryggens enorme sørstup øyet, en vegg så massivt stor og så rå at man nesten mister pusten! Vi ser også folk i siluett oppå Styggedalsryggen, hvor to personer på veg vestover rappellerer en liten hammer midt ute langs ryggen. Og til høyre rager Gjertvasstindens monumentale sørstup som en monolitt over den ødslige og grovt oppsprukne Maradalsbreen. I sørøst svartner Mannen og Kjerringas råhugde profiler, og mot nordvest ligger dagens utfordringer på rekke og rad langs egga… Phuih - spennende gitt! Østsiden av Maradalsryggen er mildt sagt stupbratt, ja delvis overhengende over Maradalsbreen, og høgden øker raskt mens vi klyver oppover den skarpe eggen. Ikke langt oppover langs denne, så når vi den første reélle utfordringen - en liten hammer som synes vanskelig å forsere. Men i dens loddrette høyreside (NØ) finnes en mulighet, ei spesiell og særdeles luftig hylle kan man si, for der løfter en 6-7 m lang og halvt liggende kamin seg skrått oppover i den ellers svaglatte hammersiden. Tenk deg en smal kanal helt uten høyrevegg, 70 cm høg og 50-60 cm bred, som stiger 30 grader, og der gulvet heller 10-15 grader utover mot den visse død, representert ved breen 200 meter loddrett ned… Og inne i kanalen finnes ingen håndtak, kun flekkvis et grunt og knapt fingertjukt riss mellom gulvet og venstreveggen, så her må man stole på friksjonen alene... Lene seg max mot venstre, unngå at sekk og isøks dunker eller hugger tak noe sted, kun konsentrere seg om å maksimere kontakten mot underlaget med skospisser, knær, underarmer og hender. Sekker på 17-18 kg gjør én ikke akkurat stødigere heller. Robert først, så Nils, så meg. Glem høyresiden, psyke den vekk, konse kun på mjuke, glidende og velbalanserte bevegelser… Tjoih - pulsen kom ikke bare av motbakken her nei! Ikke lenger ”A walk in the park!” Etter denne pangstarten er det kurant videre til dagens første 2k, Maradalstind S-3/2080, som vi iflg. Nils’ tidtaking når kl. 12:22. Smalt, utsatt og eksponert javel, men gode håndtak og fast fjell, så greit likevel. ”Yeii!” , da er vi i gang, så vi toger raskt iveg mot neste, Maradals S-2/2091. Vi fortsetter dit på samme måte, mjukt og konsentrert, masser av spenstig klyving, som ikke rommer marginer for feil. For her er det sylsmalt, og langt ned på begge sider! Vi er vel framme på S-2/2091 kl. 1300, og tar her en kjapp rast. Vi ser herfra rett inn i neste utfordring, S-1/2148, men før denne ligger både en rappell og en stygg hammer gradert til 5. Ute på pynten før dagens 1. rappell (10m), vurderer vi om vi kan omgå 5’er hammeren noe sted. Til høyre kan bare glemmes, men vi mener vi kan gå mot venstre ut av skaret etter rappellen, for så å traversere opp de bratte svaene på hammerens SV-side, og nå ryggen nord for toppen. Vi satser på dette, da vi helst vil unngå tidsbruk på den vanskelige klatringen, for å kunne nå lengst mulig før mørket. Vi vet jo på dette tidspunkt heller ikke hva som kan vente oss lenger fremme i Sentraltindens bratte SV-flanke… Rappellen går fint, bare godt å komme skikkelig i gang med slikt. Vi dreier så av egga mot venstre, og klyver over ei mindre røys fram til de glattslepne svaene. Her blir det forsiktig å famle seg fram på blyanttjukke riss og småkuler, samt hele tiden å søke mest mulig friksjon på skosålene. Kun aktuell rute under knusktørre forhold dette! Veeeldig sakte vinner vi meter for meter over de bratte bergflatene, og kan etter hvert tråkke inn på bergkanten ovenfor svaene og følge denne opp igjen til hovedryggen. Herfra oppdager vi en enslig person som langsomt jabber seg direkte opp Slingsbybreen langs pionérruta mot Mohns skar. Dristig ja - en utglidning her, og man skyter som ei tomflaske ned breen og rett i grovura langt der nede! Vel oppe igjen på hovedryggen går vi greit tilbake til toppen på S-1/2148 - kl. er da 14:34. Noen bilder, og vi skjener videre mot Nordre/2160 som ikke er langt unna, og som da skal være den 4. og siste 2k-toppen på Maradalsryggen. Denne nås greit kl. 14:50. Vi begynner så smått å bli vant til konstant å være utsatte og eksponerte nå, blir flinkere til å konsentrere oss og psyke faremomentene vekk. Men man skal vokte seg vel for å psyke farene helt vekk - for de er så visserligen der i fullt monn likevel, hele tiden! Selve Nordre/2160 er sylspiss, og et pittelite flatt platå på nordsiden består av store blokker, der man alle steder igjennom ”gulvets” mange sprekker ser rett i breene på begge sider. Føltes ikke særlig betryggende liksom… Og breflata nede på Maradalsbreen er virkelig grovbarket her inne! Vi tar en matpause her, men jeg har som vanlig null matlyst i høgfjellet, drøvtygger i evighet på en munnfull, og må til slutt nesten ta meg sammen for i det hele tatt å få svelget stasen. Drikke må rasjoneres, inntar vel ca. 1 dl i timen i snitt. ”Point of no return” Fra Nordre skuer vi nå Sentraltind. Et sted langs dennes søregg eller SV-flanke må vi opp. Vi vet at neste rappell sannsynligvis er vårt ”Point of no return”, går vi ned den klarer vi ikke å klatre oss tilbake. Og finner vi da ingen veg videre opp i Sentraltinden, ja da må vi lete opp en retur ut stupene mot den stygge Slingsbybreen i SV . Etter nøyere vurdering, mener vi å kunne følge søregga i Sentraltind opp et stykke, for så å traversere et stendrag ut til venstre, over mot en stor skråttliggende hammer litt ute i SV-flanken. Hammeren ser ut til å kunne omgås via nedre spissen til baksiden, så kanskje vi kan komme videre opp derfra? Ingen andre alternativer ser tilforlatelige ut fra Nordre, så vi satser på å omgå skråhammeren. Vi rusler av Nordre, og møter igjen, som vanlig, en ny utfordring tvert. Et 3m djupt hakk i egga må forseres, og etter litt sondering trekker vi ned i SV-siden også her. Derfra må vi opp igjen via en trang sprekk med et litt klønete opptak. Jeg vurderer å krype igjennom en tynn nordvendt tunnell under/mellom blokkene i stedet, men det blir så jeg dropper dette (hadde nok gått, tror jeg). Robert tar imot sekken, og jeg klatrer samme vei som de andre. Kandidat Maradalstind N-1 Dagens 3. rappell ned fra Nordre er av det luftige slaget, vertikal og stedvis uten fotfeste. Men alle kommer greit ned, og vi besøker så det vi bestemt mener er den femte 2k-toppen på Maradalsryggen. Kandidaten måler nok 12-13m i PF, har høyde ca. 2130, og nås kl. 16:50, 13 timer etter at vi forlot bilen. Høydemålerne til både Nils og Robert slår over fra 10m til 15m høydeforskjell nede i skaret. Selv om disse bare har 5m oppløsning, indikerte begge målerne klart mer enn 10m. Etter denne gyver vi på atter en rappell, ca. 10m, den 4. langs ryggen. Nå gjenstår kun en liten tagg, og vi vil være over i Sentraltind. Men selv denne lille taggen huser en utfordring. Her må vi ta av sekkene, og Nils åler seg rett ned en lang sylsmal kamin, med langt imellom fothyller og håndtak, ca. 5m ned taggens nordside. Vi sender sekkene ned til ham m/ et langt slyngebånd, før Robert og jeg åler oss samme vei. Ok, vel av Maradalsryggen nå - so far , so good! Opp Sentraltind Vi klyver så bratt opp langs sørryggen på Sentraltind/2148. Temmelig bratt, og partivis litt dårlig med tak her, men tørt og fint, så framdriften er bra lell. Snaut 100m lenger opp kjenner vi igjen skråhammeren til venstre, og vi trekker over et parti m/ sten og småsva dit. Den lange hammeren skrår nedover til venstre, og har en del grove sprekker over ryggen. Men ingen av disse ser ut til å lede til noe vettugt vegvalg, så vi står tilbake m/ to alternativer. Alt 1: Opp til høyre i hammeren drar et langt glatt drag opp mot himmelranda ovenfor. Draget er ca. 25m langt, og holder anslagsvis klatring grad 3, hvor en ”laidback” teknikk nok kan benyttes i en 10-15 cm bred sprekk mellom gulvet og veggen til venstre. Ellers dårlig med sprekker og sikringsmuligheter, i hvert fall av det vi kunne se. Alt.2: Sjekke en omgåelse nesten helt nederst på hammerspissen, via den aller siste sprekken som krysser hammerryggen. Vi blir enige om at fjellreven Nils skal snuse på alt.2, mens Robert og jeg ser an standplassen for klatredraget i alt.1. Robert og jeg vil avvente hva Nils finner ut før vi legger arbeid i standplassen, men det varer og rekker og ingen Nils er å se. Jeg rygger derfor ned igjen fra standplassen, for bedre å kunne se nedover langs hammersiden etter Nils. Vel ute på småsvaene igjen oppdager jeg tvert en blid Hiawata oppe på toppen av hammeren, mot himmelen ovenfor klatrealternativet! Stifinneren hadde krysset hammeren nederst, og havnet der i noen partielle sylsmale hyllegallerier, høgt over stupsvaene over Slingsbybreen nedenfor. Dog fantes relativt gode håndtak, og galleriene kunne traverseres over hammerveggens bakside, og inn til ei stenfylt renne som ubrutt dro seg videre langt opp i Sentraltindens SV-flanke! Vi fulgte rask etter, og herfra så resten bent fram enkelt ut! Opprømte og fornøyde over løsningen, strener vi videre oppover renna, og når etter hvert oppunder selve frontveggen på Sentraltind. Denne lar seg nok også greit klatre tror vi, mange hylle-, sprekk- og renneformasjoner krysser fronten, der klatring på 3-tallet er sannsynlig ved riktig vegvalg. Men vi skal langt ennå, og kl. har blitt 19:30 allerede. Vi viker derfor ut venstre, og følger spent erosjonsrøysa innunder fronten rundt neste sving… Heldigvis ser også vegen videre grei ut, så vi holder oss inntil hammerveggene videre oppover røysa, som ligger som et bredt drag i retning Skagastølsryggen mellom Sentraltind og rappellhammeren på dennes vestrygg. Det er bratt, det er løst og delvis vått. Langt oppe ligger en snøflekk, og her smelter såpass at vi kan drikke noen kopper fra vannsikkelet. Herfra ser vi fortsatt folk i Storen, vi ser dem både i Mohns skar, på toppen og v/ Hjørnet. Like ovenfor snøflekken dreier ei smal renne halvt høyre og bratt opp mot himmelen, og like etter står vi plutselig på egga oppunder selve toppen på Sentraltind! Jiihah, oppe! Vi kuter til topps, og kan tilfredse konstatere at uvissheten og de verste vanskelighetene er tilbakelagt. Kl. har blitt 19:50 idet vi bestiger Norges vanskeligst tilgjengelige tinde ! Vi fotograferer i hytt og pine. Mot sør og øst ruver Styggedals- og Maradalstinder, hvor vi nå kan beskue dagens utfordringer fra oven. I vest hytter Storen sin veldige knyttneve mot himmelkvelven, mens Skagastølsryggens tannede knivblad skjærer augustkveldens fargeteppe i fillebiter, og syr tåkeslør av kveldsvinden som uler ødslig over egga… Men en nær forestående skumring presser oss videre i retning Vesle/2340, men først må vi ned atter en rappell, ut hammeren på Sentraltindens vestrygg. Denne kan vissnok kunne omgåes ut i nordveggen, men vi finner det minst like greit å rappellere. Etter dette ligger et kort litt bredere parti opp mot Vesle, og det føles godt, etter så mange høykonsentrerte timer, å endelig kunne slakke ørlite på årvåkenheten, presisjonen i fot-isettene og balanseringen. Men snart smalner det av igjen mot toppen, som nås kl. 21:20. Og synet av Storen herfra?! Søkke ta for et fjell, sier jeg bare..! Etterpå må et av dagens verste punkter krysses. Vi må runde Vesle/2340 litt nedenfor toppen og ut i sørsiden. Der ligger et heller spenstig klyvepunkt, med absolutt nulltoleranse for feil. Her må man i en forflytning et øyeblikk henge i begge henda på en liten stennakke i ei vertikalrenne over stupet, mens kun en fotspiss uten feste berører blokka på andre siden av renna. Deretter svinges kroppen etter hendene over avgrunnen, og man sklir seg så skrevsover blokka på motsatt og i sikkerhet. Det er hundrevis av meter i lodd rett ned, og det hele ser ganske skummelt ut. Nils går først, langsomt og konsentrert, med velberegnede og presise bevegelser. Igjen føles ikke sekk på 18 kg som noe sjakktrekk! Så er det min tur. Da stikker Nils hodet fram fra bak hjørnet på andre sia og sier med et skjevt halvglis: ”Her døde det én i 1992! Han glapp taket med henda…” Litt av et pedagogtalent, den gutten du! Men vi kommer greit over alle tre, og nå skurmrer det fort. Vi søker videre nordover egga, og finner snart ei lita hengerøys på lésida mot Styggedalen, kun noen metre før Halls hammer. Her ordner vi oss noen løsstener som sete, og tar på oss det vi har av klær, dvs. ei ekstra trøye og ei lang underbukse. Soveposer/fjellduk har vi ikke, så det vil bli ei hustrig natt. Vi tømmer ryggsekkene og bruker disse som sitteunderlag, snører alle snorer og hetter, luer og votter, og setter oss for å prøve å blunde litt mellom vindrossene som hvirvler ned over egga bak oss. Men før vi dupper, sikrer vi oss med hver vår slynge til fjellet, ikke plassen for å snu seg eller gå i søvne på dette… Nils ”Rattlesnake” Haugene Jeg dupper av etter hvert. Våkner igjen av at jeg fryser, fryser så jeg skjelver. Prøver å sitte så stille som mulig, sånn midt inne i klea liksom, og unngå enhver bevegelse som vil fjerne den smule varmluft man måtte ha samlet under vindklærne. Jeg tar til og med opp regntrekket til ryggsekken og trer mine korslagte armer inn i dette, og drar trekket opp over skuldrene. Dette hjelper faktisk litt, selv om det samler kondens. Utpå natta har jeg nok endelig duppet av litt, og våkner av en underlig lyd. ”Frrrrrrhh” sier det, ”frrrrrrhh... frrrrrrrhh... frrrrrhhhh” - en tynn og tørr raslelyd, omtrent som klapperslangene i gamle dagers westernfilmer. ”Jøss”, tenker jeg, ”hva pokker er det der?” Jeg tar av hetta for å høre bedre, og oppdager at det er Nils som ligger og skjelver! Han rister så skallbekledningen nesten freser, stakkars mann! Men han har likevel sovnet for en stakket stund. Jeg kan også tid om annen høre Robert som sitter bak og over meg, da han er oppe å gymmer for å holde varmen. Vi målte 3,9 grader om natta, og sure vindstøt falt hele tida ned på oss over egga. Ikke bare gromt å sitte i svette klær å hutre på en kald sten på 2250 moh hele natta da! Siden vi kjørte opp forrige natta, ble dette i praksis andre natta på rad uten søvn. Ulidelig langsomt begynner det endelig å lysne. Ved 4-tida bråskvetter vi av et skremmende tungt brøl fra Styggedalen, idet et svært så voksent isras drønner ned stupveggene og strør seg tilslutt utover Styggedalsbreen. Men kl. 5 orker vi ikke sitte lenger, det er lyst nok til å gå egga videre. Så vi pakker sekkene i en fart, og hutrer så videre mot Halls hammer, fortsatt gående i alt vi eier og har av klær… Frisk åpning Opp kl. 0500, og ti minutter senere henger førstemann i rappellen ned Halls hammer. Kvek åpning på dagen, spør du meg! Hammeren er imponerende, kan godt skjønne at salige hr. Hall ble deppa da han møtte denne på veg opp! Men ned går det greit, og vi føtter oss forsiktig videre egga ut til Midtre/2284. Herlig å få leet seg litt, å få lenket våre støle legemer i gang igjen, og å få igjen varmen i skrotten! Sola gyller Skagastølsryggen bak oss nå, og Halls hammer kneiser gullbrun og utilnærmelig foran Storen. Ser temmelig vilt ut tilbakeblikket fra Midtre ja! Framme på Midtre er kl. blitt 06:25, og her myser 4 trøtte og smaløyde fjellfanter overrasket på oss, på sine tjukke oppblåsbare underlag og i tjukke soveposer. Sikkert godt ja, men mye å drasse på også, når man skal på Storen. Vi veksler noen ord, før vi piler videre nord og ned ryggen, og finner et fint rappellfeste helt uten slynger ute på brekket til høyre. Her knyter vi ei båndslynge, før vi heiser oss ned på Berges stol før V-skaret. Mot fullførelse Ned til V-skaret venter to luftige 25m rappeller etter hverandre. Begge disse går helt greit, selv om vi på hylla imellom måtte vente på to klatrere som kom motsatt veg. Her kunne potensielt tauet ha kilt seg i en lite gunstig sprekk like ut for rappellfestet. Jeg var sistemann ned, og var obs på taudraget, så jeg prøvde best mulig å styre tauet vekk fra faren, og det gikk heldigvis greit. Vel oppe på første hylla etter bunnen av V-skaret, pakket vi omsider ned tau og seler, og lettet litt på klærne. Etter et par bratte opptak opp av skaret, var vi på Skagastølsnebbet/2222 kl. 09:50, og fór raskt videre ut den siste ryggen langs stupkanten i øst, og endelig opp til Nordre Skagastølstind/2167. Klokka var blitt 10:25. Målet var nådd! Håndtrykk og ”Give me five!” . Ni nye 2k godt hermetisert i boksen, og hele ruta over Maradalsryggen, videre opp til Sentraltind og deretter ut igjen Skagastølsryggen var gått uten å sette en eneste sikring underveis! Så vi må vel si oss fornøyde med våre vegvalg. En fantastisk, lang og luftig tur var snart over, og vi var så fornøyde som vi overhodet kan bli! Og hvor godt det nå var, å endelig kunne slippe den mentale påkjenningen det tross alt er å måtte være så utsatt, så eksponert, og så konsentrert - så lenge som 24 t i strekk med nær null søvn! Kvalitetsdupp Nå gjensto kun den lange og digre røysa nedatt til Tindeklubbhytta. Her møtte vi fortsatt folk som skulle på Storen, enda klokka var snart 12. Og det i shorts og joggesko med ullsokker! Midt i den seige stenrøysa nedatt Nordre gikk jeg tom for vann, min 3l Camelbak var gått tom. Bra dosert det, for om kun om en times tid ville vi stå ved bekken nedmed hytta. Skjønt stå og stå fru Blom, vi deiset der nede av oss sekkene, dro av fjellstøvlene, og flatet rett ut i den solvarme mjuke lyngen langs bekken v/ hytta. Jeg duppet også undersåttene i det svale vannet, og vi drakk begjærlig av den solglitrende klukkende fjellbekken (men heldigvis i motsatt rekkefølge da!) . Og mens vi lyttet til den voggende lune fjellvinden som hvisket gjennom graset, og nøt solvarmen i fjellstilla, sovnet vi raskt alle tre... Der på lyngbakken sov vi som søkkstokker i tre kvarter, før vi i radig marsj turet ut dalen og ned til bilen på Skardstølen. Da var klokka allerede 15:05. En kattevask i bekken der, på med tørre klær, og vi tok av mot Årdal for å handle junkfood. Med min fraværende matlyst inntok jeg på hele turen bare 4 brødskiver og 8-9 kjeks, pluss 3-4 liter vann. Så gjensto kun det farligste på hele turen - kjøringen hematt i kokvarmen uten søvn på nær 2½ døgn i forkant, i tillegg til en formidabel trimøkt på halvannet døgn. Jeg kjørte til Aurdal i Valdres hvor bilen til Robert ventet. Imens kjempet både han og Nils tappert imot søvnen nedover dalene, mens hodene kanglet og slang som dusken på ei sliten topplue! Men det gikk jo bra da - det óg. Hjertens takk for eminent turfølge, Nils og Robert! Dette var for meg alle turers mor. Hele 9 2k, 35 timer, hvorav 24 over 2000 moh. Og jeg har selv nå, mer enn 14 dager etterpå, fortsatt ikke landet..!

You, and a great many other people here, know that part of the world and the options or conditions it may provide to survive, or not. But with the uncertainty ánd the hope probably hurting the most, I suppose many can understand if even more attempts would be made to try and find her back. As for what you say about "running away for a while", in my opinion that is not what a mentally stable doctor would do: bring lots of other people in direct danger because of course they will go searching for you, and even in the most difficult and dangerous terrain. The Gudbrandsdølen Dagningen put another article online this morning about the situation and developments. http://www.gd.no/artikkel.asp?Artid=185937 "Nye søk når isen har gått " - Lørdag 24. juni 2006 Two quotes from their publication: Regarding the searches on June 21 when a reporter and photographer of the NRK could join a helicoptercrew to fly over Hellstugubreen, people can still listen to an audio interview with Jan Erik Hellerens, straight from the chopper. => Click this link (interview of 1:20 minutes; starts with a little bit of advertising) .

Siste uka i juni, og første uka i juli i år var satt av til Alpene. Vi (Sondre på 19 og Lars-Petter på 11) ville gå noen enkle turer over 4000 m, og lære områdene litt å kjenne. Vi ville også kjenne hvordan stor høyde virket på kroppen. Vi hadde mål om å bestige Mt Blanc, men dette ble forkastet da erfarne lokale fjellfolk klart advarte mot å ta med barn på denne turen. Planleggingen Jeg er svært grundig av natur, og benyttet våren til å lese masse på nettet om området. Det var lite å finne på norsk, men med engelsk og tysk fant jeg informasjon i overflod. Særlig var disse sidene nyttige: http://4000er.de/ og http://www.summitpost.org/ Jeg savnet imidlertid oversikt i form av kart, inntil det virkelig STORE FUNNET på nettet ble gjort: http://www.swissgeo.ch Denne sida hadde en eksportfunksjon, som ga kart i A4-størrelse i pdf-format. Målestokken kan man selv velge, helt ned til 1:25000. En kjemperessurs – helt gratis! Ypperlig i planleggingen av fjellturer i Alpene. Vi sleit en stund med å ta et valg i forhold til reisemåte, men det avgjørende ble at Ryan Air hadde økt bagasjekvoten til 30 kg. Vi fikk gode priser på turen Torp-Bergamo, og prøvepakket noen sekker og bagger for å sjekke vekta. Det var positivt, og vi fikk med oss alt utstyr (se utstyrsliste nederst) innenfor kvotene. Ryan Air tar 60 kr per bagasjekolli hver vei… Vi leide bil hos Hertz på flyplassen i Bergamo (forhåndsreservert). Fiaten var ikke stor (Panda), men med bare en 11-åring i baksetet fylte vi opp bilene til randen med bagasje – det gikk bra! 2580 kr for 14 dager var mye billigere enn å leie i andre land i nærheten!!! Turen i korte trekk Torsdag 22/6: Landing i Bergamo. Kjørte motorveien forbi Milano, til Aosta, og gjennom Mt Blanc tunnelen (snaut 300 kr t/r) til Chamonix. Framme ca kl 21. Overnatta på dårlig campingplass (2 stjerner) noen km etter tunnelen. Fredag 23/6: Turistkontor i Chamonix. Handla klatreutstyr: MYE billigere enn i Norge (opp mot halv pris!) Kan få igjen momsen (nesten 20%) ved å be om eget omstendelig skjema – men får dette aldri igjen på flyplassen fordi vi ikke reiste hjem med alt utstyret samtidig (Sondre dro en uke før). Taubane til Montenvers, og bretur til Leshaux-hytta (egen turartikkel). Lørdag 24/6: Div trening på breen, og Montenvers-banen tilbake til Chamonix. Finner ny og FLOTT CAMPINGPLASS (3 stjerner) litt utenfor Chamonix, i Les Praz. Anbefales! Søndag 25/6: Trener lett klippeklatring på det flotte treningsfeltet nesten i Chamonix by. Mandag 26/6: Aiguille du Midi og bestigning av Mont Blanc du Tacul (egen turartikkel) Tirsdag 27/6: Kjører til Cervinia og ser Mt Cervinio (Matterhorn) fra italiensk side. Dårlige campingmuligheter her => lite hotellrom. Onsdag 28/6: Labert vær gjør at vi kjører helt til Bergamo, og finner en campingplass 1 t fra byen, ved innsjøen Lago Iseo. Håpløs varm og fuktig natt i telt. Torsdag 29/6: Sondre reiser hjem. Lars-Petter og jeg kjører over til Saas i Sveits, og tar taubanen opp til Hohsaas på 3200 m. Fredag 30/6: Går klettersteig på Jegihorn. (se egen turartikkel) Kjører til Visp, der vi finner flott campingplass like ved et utendørs badeland. Lørdag 1/7: Reiser til Zermatt, og går Breithorn. (egen turartikkel) Resten av dagene kjørte vi til - og rundt på - den franske rivieraen og slappet av på stranda! Erfaringer utover det som er nevnt til nå: · Kjekt å ha på biltur: Engangsutstyr (tallerkener, kniver, gafler, teskjeer, krus) · Italia var ikke alltid så lett å finne fram i. Motorveiene effektive, men dyre (regn med minst 50 kr per 100 km). Du har alltid en som ligger i baken på deg og vil forbi – de kjører ikke akkurat pent. Italia har de beste veiene. Mange i Nord-Italia kan verken tysk eller engelsk – var noen ganger et problem. · Bensinprisene i Italia, Sveits og Frankrike omtrent som i Norge. · Frankrike har små og trange veier (i sørøst), og skiltingen av motorveiene (blå) har akkurat motsatt farge av Italia (I Italia betyr grønne skilt motorvei klasse A, mens de blå er mindre veier) · I Sveits kjører folk penest, men det går også langsomst. Engangsavgift for all bruk av motorvei er kr 200. Da får du et oblat å feste på frontruta. (Kan kjøpes på bensinstasjon.) Liste over utstyr vi tok med: Klatre- og breutstyr: Hjelm, sele, hodelykt, klatresko, klatretau, skrukarabiner, isøkser, slynger, stitch og åtter, isskruer, tauklemmer, karabinkroker, stegjern og gamasjer, fotløkker, kiler/kamkiler. Overnatting: Sovepose, liggeunderlag (+ pute), 3-mannstelt Stormkjøkken (kjøper noe engangsutstyr) + konsentrert spylevæske i flaske Ett kompass + div kart Solbriller og solkrem + shorts og caps Toalettsaker, barbermaskin, håndkle, litt dopapir, letherman Tøy: Superundertøy – over- og underdel, tykke og tynne sokker, vindtett bukse/jakke, varm genser, vinterlue + votter, ekstra tøy for skift, fjellstøvler Pass, bankkort, internasjonal førerkort (for leie av bil – ble aldri etterspurt) Strømomformere/adaptere, fotokamera, videokamera, mobil Vottene polstra isøksa i en stor bag på reisa, og stor varm genser ble rullet rundt stegjerna. Se gjerne de 4 turartiklene knyttet til denne turen!

Ut i fra bildene å dømme (mye skygge i dalen), ble det vel en lang dag ja Hvor gikk returen ? Mange på tur ? Er det forresten fortsatt noe interesse for ekspedisjon "Bakdør '06" ?

Et intervju med Nils Faarlund om stillhet: http://www.07-06-05.com/765/1217.htm "Stillhet betyr ikke at det er stille, men at det er fravær av støy. I et helt stille rom, for eksempel et lydstudio, er det ikke stillhet, men et trykkende fravær av lyd. Stillheten akkompagneres derimot av naturlige lyder, det kan være susing i trær, rasling i løv eller risling i en bekk." Ok, han virker som en sur gammel grinebiter av en elitist, men jeg synes dette hørtes litt interessant ut likevel.

25: Torfinnstindane, Mesmogtinden og Langedalstinden. 26: Slettmarkhøe 27: Slettmarkpiggen 24: Tjønnholstindne og Steinflytinden 23: Høgdebrotet 19: Høgste Veotinden 20: Austre Memurutinden 21: Memurutinden V1 22: Memurutinden V2 og V3 28: Litt usikker, men må vel være Galdebergtinden I alle fall noen. Men nord for Glittertinden kunne du jo også godt puttet på noen nummer

Det er godt å høre at det finnes noen som har positive opplevelser med Varg Isogaisa. For meg er det en gåte at de har blitt testvinnere rundt omkring. Her er mine erfaringer: Varg Isogaisa: Par 1: Sålen på den ene skoen løsna og sprakk etter 1 ukes oppsynsjobbing i reinsjakta. Brukte disse skoa i steinete terreng, hvilket de også er beregna på. Uproblematisk å bytte i nytt par. Par 2: Brukte først skoa i ca ei uke på rypejakt om høsten. Påfølgende vår brukte jeg dem på en 33 dagers sammenhengende tur (Skandinavia på tvers). Har aldri noensinne slitt så mye med gnagsår. Stødige sko, men for stive til å brukes på annet enn variert underlag (ur/ ulendt). Etter 21 dager på tur (4 ukers bruk totalt) fikk jeg problemer med vannintrenging pga såle som løsna. Forsøkte å lime. Etter ca6 ukers totalt bruk sprakk sålen opp og jeg fikk dem resålet (kostet omtrent kr.500), i og med at de nå er skikkelig inngått. Sliter med vantetthet tross masse smurning, men bruker dem fortsatt innimellom hvis jeg skal på tur i ura. Skoa er uforholdsmessig tunge og ikke verdt penga. Den som starta tråden var ute etter vintersko. Nå vet jeg ikke hva slags vinter det er hos han, hvor i landet han skal bruke skoa, men ingen av de vanlige fjellskoa er noe å skryte uhemmet av når det gjelder røffere vinterbruk. Da ville jeg heller ha satset på en av modellene til Kamik e.l. God tur!! Sverre.

Jeg fikk ikke selv sett den episoden da de var på Island Peak, men hørte de hadde vært sjuke når de var der. Jeg kunne nok klart mer men klart det var tøfft. To skritt opp og puste-pese, men det var som forventet. Jeg motiverte meg ved å tenke på det som 6 timer hos tannlegen (toppnatta) og det funket for meg... Dawa mente det ville bli mye lettere i høyden neste gang. Om det blir en neste gang for meg vet jeg ikke nå. Det er hele opplevelsen som er det store. Folket - dalen - naturen og de rå fjellene. Like mye som en fjelltopp frister det med Annapurna rundt. 300 Km - 21 dager (helst mindre enn det) Kjell Iver