Søk i nettsamfunnet

Tok en overnatting i fjellet i hjemtraktene mine, på Kvaløya utenfor Tromsø. Vekslende værforhold, fra pent og rolig til kuling og regnbyger. Kontrastene er store i fjellet! Fikk fiska en del, og landa seks fine steikfisk, den største på 0,6.. Ellers hadde jeg med en ung turkamerat, som såvisst ikke var veldig modig i halv sju-tida imårrest, da vi våkna til et jævla bråk og risting i teltet når kulingen stod på som verst. Rundt klokka 01 på natta: Trøtt valp Steikfisk 350g 0,6

Det er ikke vanlig å kastrere oksekalver lenger siden bøndene ikke får noen kompensasjon i form av høyere kjøttpris etc. Dette blir da bare en ekstra utgift som bonden ikke ønsker å ta. http://www.nofima.no/nyhet/2010/01/kastrerte-okser-gir-mer-og-morere-biff Oksene slaktes som regel når de har nådd en akseptabel vekt, og dette skjer ofte før de er fullvoksne. Dette styres av vektøkning i forhold til fórmengde. Kun dyr som skal brukes i avl får bli så store og gamle at det kan bli et problem, og da holdes de stort sett inne. Det er riktig at mange mennesker i dag har så liten kontakt med husdyr at når de ser et storfe med horn og uten jur så tror de at det er en okse, men det skal jo litt mer til enn dette for å være et hanndyr. Okser har f.eks. alltid en ganske godt synlig sak midt under magen i tillegg til det som henger mellom bakbeina. De har også ofte en litt kraftigere og rettere kroppsbygning, kraftigere nakke og en litt bredere hodeform. Storfe er også, så vit meg bekjent, det eneste dyret som skifter kjønn etter at de er døde ved at de kommer inn på slakteriet som ku og selges ut som okse. Grisunger blir kastrert siden svinekjøttet fra kjønnsmodne råner nesten blir uspiselig. I dag kastreres stort sett griser av veterinær, men før gjorde bonden dette selv og da kunne det hende at det av og til ble igjen en testikkel som av en eller annen grunn ikke ble fjernet. Fikk du en kotelett fra en slik gris så luktet det stramt av grisefjøs når den havnet i stekepanna. Men nå er vi snart langt inne i landbrukspolitikken og det var vel ikke akurat meningen. Her er en liten familie av rasen Hereford, med far, mor og barn.

Fra før av lurte jeg på hva den steinkastinga var for noe. Nå lurer jeg også på hvorfor storfotingen river hodet av hunder. Andre rovdyr går vel helst etter buk om de angriper. Litt skummel synes jeg fyren med maska på siste filmen var ja, slike masker burde kanskje forbys? Jeg mener, plutselig kan det jo være noen et øyeblikk tror de har sett noe unormalt, men når sannheten går opp for vedkommende så går han kanskje til sak og krever oppreisning? Da får hvertfall han med skjelven kameraføring ikke råd til stativ. Du trenger ikke reise helt til USA for å få se noe utrolig. Det skal jeg fint kunne ordne i skogen her også. For riktig sum selvsagt. Tror fortsatt at viltkamera på solid stativ er eneste håp om å få et tydelig bilde eller film. Det fanger jo det meste annet. http://www.dagbladet.no/2012/06/18/nyheter/skjult_kamera/osteriket/politiker/sex-skandale/22158269/

Sjekk forøvrig denne siden for alternativer til alpakkaraft http://apaddleinmypack.wordpress.com/2011/06/12/other-non-alpacka-packrafts/

21/7: Fin tur opp på Hemmerdalsheia på Stadsbygd. Fant etterhvert stien, fin og spennende bratt for småbarn. Flott utsikt fra toppen. Antydning til blå himmel for første gang på nesten to uker, men fortsatt ikke noe sommertemperatur.

Heisann forum, Jeg er en 21 års gammel gutt fra Moss (Norge ) og jeg har tenkt lenge på å planlegge en 3 måneders tur aleine i norsk natur på sitt beste. Formen min er ikke på topp for øyblikket men jeg skal få trent meg opp før turen. Jeg er en smule usikker hvor reisen skal starte, så jeg spørr en rekke spørsmål her med håp om at noen kan hjelpe meg! Hvis jeg skal bytte camp sånn ca hver annenhver dag, og da bevege meg bortimot 5 timer til en ny camp, hvor langt burde jeg regne ut at jeg kan reise over 3 måneder? Dette kommer jo selfølgelig ann på omstendighetene, vær, hvor jeg er, osv, så jeg lurer også på: Hvor er de beste stedene i Norge og reise med telt i April - Juni når målet mitt er å fiske masse og leve mest på fisk, og få spektakulær natur og ha en maks 2 dagers tur til nermeste "sivilasjon"? Jeg skal prøve å være lengst mulig vekk fra mennesker, men vil gjerne ha muligheten til å reise tilbake hvis noe går galt. Jeg har også et annet spørsmål angående utstyr: Hvordan mat er den beste å leve på lenge med tanke på vekt og størrelse? Har tenkt på havre, nøtter, rosiner, potetmos, tørrmat til stormkjøkken, og diverse sukkerbaserte goder for de tidene jeg trenger det. Jeg har tenkt til å gå opp litt kiloer før jeg drar så jeg kan leve litt på det uten å bli veldig spinkel når turen er ferdig. I forhold til utstyr lurer jeg også på om noen her vet om ca hvor mye en tur som dette vil koste? Har ikke kjøpt tursko, tursekk (bortimot 90-100 liter tenker jeg holder for meg aleine) og diverse annet utstyr. I forhold til klær tenker jeg og ha 2 par av det meste, og ha flis\varmende klær med 1 set regntett utstyr, men tar gjerne tips for hva som er lurt å ta med, med tanke på at det kan bli veldig kaldt til tider. Telt har jeg ikke kjøpt, trenger et singelmanns telt, men vil gjerne ha 2 lag med tanke på at det kan bli mye regn og fukt. Noen som har noen tips for telt under 3000 kroner som kan holde denne reisen? Desto billigere desto bedre, men kvalitet er også veldig viktig. Fiskeutstyr er selfølgelig også da en faktor, hvor alt av fisketips er høyt ønsket! Alt i alt så trenger jeg alt av tips i forhold til reisemål, utstyr, mat, camp plassering, dyreliv og alt som er nødvendig i forhold til en såpass lang tur alene. > Jeg håper på en vakker opplevelse av overlevning, isolat fra sivilasjonen, og en indre reise hvor jeg finner meg selv på et sted helt uavhengig av nåtidens sosiale medier og materialisme. Fred, kjærlighet og forståelse til dere alle.

Etter å ha måttet spolert halve distansen på årets ukestur, samt 6(!) fiskevann pga et vondt kne :mad: , har jeg bestemt meg for å redusere på vekta på ryggsekken. Da jeg begynte på min seriøse friluftskarriere:)(ifjor) måtte jeg ha 95 liter og 25kg for å få med meg alt. Etter diverse innkjøp siste år, samt motivasjon til bedre disiplin , tror jeg at jeg kanskje skal klare å få ned vekta til rundt 15kg på en ukestur. Har ikke klart å tilpasse Trollhetta til meg ordentlig, får ikke strammet hoftebeltet så mesteparten av vekta hviler der. Resultatet blir vonde skuldre etter halvannnen mil. Sekken vil bakover som følge av stor svai på sekken som gjør at vekta kommer ut fra ryggen og en idiotisk plassert dagstursekk(egner seg ikke til annet enn å være tom under transport, spør du meg). Gikk med 21kg på turen, hadde ikke vært på tur på nesten tre måneder, så jeg var ikke akkurat fysisk forberedt på turen Det resulterte i et kne som stoppet totalt etter 17km- to kilometer fra en varm hytte Sommerens fisketurer er spolert, håper bare kneet er bra til jakta begynner. Surt å miste det man har gått å gledet seg til gjennom hele den lange vinteren. Derfor har jeg sett på nye ryggsekker, har sett på Bergans Helium, men hadde ikke helt sansen for den. Så da skal jeg komme til poenget- endelig! Hvordan vil bærekomforten på Osprey Exos 58 være med 15kg. Hva er idealvekta for sekken? Har ikke fått sett den i levende live. Synes de stroppene ser noe små ut spør du meg, men vanskelig å avgjøre etter bare å ha sett bilder. Så noen jaktrelaterte spm: Skjønner at stoffet i sekken er syntetisk, men lager det mye lyd- knitring, gnissing osv. Er det mulig å regulere topplokket bakover, så man får stukket rifla ned og inn mot ryggen?

Er visst begrensing på antall bilder i en post så det blir delt opp litt nedover her I 2005/06, da jeg var der, hadde det vært tørke i 6 år derfor så vi veldig lite slanger (som lever av dyr som lever av innsekter som krever vann) Tawny Frogmouth Ta-ta lizard (fordi den "vinker" med det ene benet til andre lizards) Australske bush bee's (innfødte bier). På størrelse med fluer og veldig hypp på alt som er fuktig. En svett nordmann med motorproblemer fits the bill. De har "mothaker" på bena så det var omtrent umulig å børste dem vekk og de var ikke så villige til å lette på egenhånd heller. De stikker heldigvis ikke (med brodd som europeiske bier, no pun intended). Krokodille. Ferskvann, 2m lang. Forholdsvis ufarlig med mindre du tråkker på en eller svømmer/ bader inn på en hanne's territorium En frosk. På et nett. Bak hønsenetting. Ved bordet hvor vi drakk litt, løy litt og generelt festet med tyske, irske, brasilianske, koreanske, japanske og franske (og sikkert noen fler) backpackere. Antar en flue av noe slag Edderkopp ca 3 cm Satt 7-8 av disse i et tre ove teltet mitt inne på en campingplass, Så dem ellers "hele tiden" og "overalt". Kan ha vært ca 75cm vingespenn.

jeg tror nok du må ha mere enn det uten att jeg skal si det sikkert. du kan jo se hva gamme skriver om saken http://www.gamme.no/component/k2/item/1282-hvor-mye-drivstoff-trenger-jeg eller enda mere info http://www.rypesteggen.no/index.php?option=com_content&view=article&id=21:primus-omnifuel-test&catid=9:test-av-utstyr&Itemid=24 er det på sommeren er det jo ikke krisik,men er det her på vinteren så vil jeg nesten si det er "galskap" og ikke ha med seg mere drivstof,når jeg er på tur med junior i vinter (var da 2 år) så brukte jeg mye drivstoff pga varme av telte (bleie skift osv) og da gikk det fort nesten 1 liter på et døgn,skulle jeg reiste aleine på vinteren og ha det "fint" ville jeg nok ha 0.4 liter per døgn så 1 uke på vintertur så ville jeg nok ha med meg 3 liter,men så syns jeg det er noe skiklig dritt og ikke ha det litt godt og varmt

Refferer til post #21 der jeg sammenligner E-M5 med et midtpåtreet SLR kamera. Det er jo passe usaklig i grunn? Grunnen til at jeg nevner at jeg kan tenke meg et mirrorless-kamera som jeg kan ta med meg der det bare ser dumt opp å stille opp med fotobag er for å vise at jeg også kan ha bruk for et mirrorlesskamera, det var ikke ment som negativt rettet mot noen og heller positivt mot mirrorless kameraer. Skikkelig bra vanntetthet på det kameraet da, det er jo positivt for de som trenger det.

Det er og rimlig fint ved Ulsrudvannet,det er ikke langt og gå kanskje 400 meter (her kan du gå med vogn hele veien),har sovet der på vintertid og på sommertid,Det er det og mulighet til og lage bål,så hvis dere har med lit ved så kan dere ha det veldig koslig utover kvelden Det kan jo være andre folk der nå på ferie,(var folk der når jeg var der 21 juli) men det er det og på Øyungen,var dere i fjord som var og følte nesten att man var på en camping plass (var så mange andre telt der men Det var vel pga det var siste helgen i august og veldig fint vær) Er uansett greit og være i nærheten av ett vann så han på 3 år kan bade hvis det er fint vær (har en på 3 år selv og han bada me på ulsrudvannet) er og fint opp ved songvann dvs svartkulp,men vet ikke om ROM folka her der enda? Noen bilder her http://www.fjellforum.no/index.php?/topic/21930-overnatting-svartkulp-i-nordmarka-18-19-november-2011-med-barn-pa-tur/page__hl__vinter#entry9727 er litt bilder her fra ulstrud vannet som sakt veldig fint http://www.fjellforu...inter#entry5786

Var i Trollheimen i helga (i en nabodal til Gjevilvassdalen) og det er mye snø enda. Fra 900 moh var det skiføre - enkelt og greit, men mulig å gå til fots oppå snøen. Du kan imidlertid ikke basere deg på merking av rutene da merkinga for en stor del ligger under snøen enda. Se bloggen min for bilder. http://stifinner.wordpress.com/2012/06/11/endelig-fjelltursesong/

Nå har ikke jeg erfaring med kjøpeegg, men de kan være opptil 21 dager gamle når man kjøper de. Men her hjemme tar jeg ofte egg rett fra hønsehuset og legger i en skål på benken. Har alltid til enhver tid noen av eggene liggende fremme på benken(pga bakeegenskapene). Og jeg har hatt egg liggende i campingvogna fra en tur til en annen, slik at de har ligget 3 uker i romtemperatur, og de er like fine, smaker like bra, bare om mulig litt lettere å piske eggehviten stiv( noe som sjelden er aktuelt på fjelltur). Jeg kjøpte slike holdere på G-sport, der kosta de 39kr/stk. Kjøpte 2. Det er klart, skal man ha det lettest mulig, så veier jo egg litt da, så man kan jo spare en god del vekt om man har tørket egg kontra 12 ferske egg.

Der var bloggen oppe igjen ja. Den unge eventyreren fikk også flott dekning i TV2 sin nyhetssending kl 21 i går.

Seffern Kjell Iver Skagadalen 21 -23.Sept 2012 På: Meg selv og Dr.Henky. S&D: Andrews Renne, Store Skagastølstind. En flukt fra virkeligheten inn i en mer virkelig virkelighet; Alpinismus. Forhold: Vintercrispt og litt damp i toppen av renna lzm. Vindstille. Skyfritt. Et ganske feilaktiv førsteinntrykk for Henky hehe. Foto: Dr.Henky og meg selv. Halv fredag, så bat out of Trondheim. E6 og VPG kaffe. Shoppe shoppe, høstveger mot fjellene med tiltagende Montanafaktor. Toppet seg da vi rundet vannskillet i solnedgang. Hurrungane i tjuefirekarat rett i fleisen. Hvorfor er jeg tilbake først etter tolv år? Jeg bor jo bare fire og en halv time unna… Snublet oss opp til Klubhytten i mørket. Vindstille og med snøskille ca ved hytten. Opp syv på lørdan. Planen var Nordøstflanken på Store Dyrhaugstind etter inspirasjon fra denne bloggen og denne. Ruslet av gårde i nitiden med minimalt rack og god tid, trodde vi. Nesten oppe ved breen innså vi at snøen vi vasset i til knærne kanskje var et tegn på en viss skredfare oppi flankene. Der lå snøen tykt, nedre toer partiet var nesten helt dekt av snø. Bestemte oss kjapt for å heller prøve Storen. Gå opp mot hjørnet med opsjon på enten Heftyes eller Andrews. En vinn-vinn-situasjon. Jeg tok lett på det. Men det krevde mer rack og to tau til retur. Jeg løp ned til hytten mens Henky pløyde opp breen. Nerover gikk det unna. Kastet utover racket i hytten og dro med meg en masse stål, aluminium og nylon. Følte meg fit som føkk oppover. Hihiii så sprek jeg er! Helt til breen. Der fikk jeg en skikkelig smell. Glad for å følge Henkys spor opp til Bandet der han ventet. Et skred dundret i Dyrhaugssiden og bekreftet at vi hadde gjort et klokt valg. Snødybden økte med høydemeterne. Stegjern på nesten rett ovenfor Bandet. Hadde undervurdert forholdene på anmarsjen. Vi var slitne begge to men vi kom oss jevnt og trutt opp mot hjørnet. Solen stekte bra så vi valgte Andrews som fortsatt lå i skyggen. Tre taulengder med Winter Wonderland. Masse kule flytt, graving, banning, banking av bolter, banking av hexer, alt som er gøy på en gang. Åssen kom jeg opp her for fjorten år siden med bare en øks? Nei miksklatring på lette ruter er gøy ooooo mæææææn. I Skaret under toppen var sola på sitt høyeste. Hele Storen dampet og vi ble innhyllet i særdeles lokal tåke i noen minutter. Toppen var pakket i tørrsnø som nesten skjulte pissflekkene fra nordtindaspirantene. Vi sugde inn utsikten og det lille av drikke vi hadde igjen. På toppen av Skandesfjellene. På toppen av verden. Alpinismus Alarm! Jeg var usikker på å rote meg ned til helikopterslynga, så vi valgte samme vei ned som opp. Fant ikkeno etablert anker, samme hvor mye vi gravde. Dem blokkene vi fant stolte vi ikke på, så vi satte tre fine kiler og firte oss ned i solnedgangen. De neste to ankerne var etablert fra før. Nederst i renna backet jeg opp en gammel slagbolt med en kile og vi kom oss trygt ned selve klatringen. På svaet under sugde snødekte sva med vestveggen som hoppkant. Vi satte nok et anker en siste rapell bragte oss ned til flatere snøbakker. I boblen fra hodelyktene malte vi i vei nerover breen. Lykkelige men mer slitne enn forventet. Ved hytta hadde Henky entrecote, lammekotelletter og potetstappe fremme på fem minutter. Det smakte så jeg nesten begynte å grine. Øllen var så god at jeg skalv. Overload av gode inntrykk absorberes av en uttørket og frynsete kropp. 11 timers kvalitetsøvn på Schjelderubens rom, seng nummer fire. Alpinismens bakrus er den beste rusen. Jeg står opp, åpner døren og ser rett på Slingsbys isøks der den henger på veggen. Under det innrammede lommetørklet med hellig snørr fra den store tindebestigeren. Jeg bukker ærbødig og går mot kjøkkenet. Der slår en vegg av bacon og kaffe meg nesten i svime. Setter oss ut i solveggen med Skagadalen som reflektor. Megasun on steroids. Vi spiser en frokost som går over i lunsj og middag. Alle kombinasjoner er lov. Øl, eplekake, bacon, kaffe og mer øl. Så varmt at jeg slår hull i isen og tar et bad. Himmel på jord. Vi holder hviledagen hellig. Et taulag på tre kommer nedover. De har startet i griseotta fra Turtagrø og bailet fra V-Skaret. Klokt valg da de hadde med kun en isøks hver og nok forventet litt mindre vinter. Etter å ha gjort opp hytta går vi høye på alpinismus ned til bilen. Storen i hvitt over oss. Høsten er gul under oss. I dag er jeg fortsatt høy på turen. Alpinismens bakrus er den beste rusen. <CR Slutt>

Som oftast Optimus Nova fyrt med 4-takts miljøbensin frå Felleskjøpet. Har ikkje hatt problem med bensinlekasje. Passar på å sløkke den ved å snu flaska slik at slangen vert tømd. Trangia 25 (stormkjøken) med gassbrenner når eg vil ha det enkelt på sommarstid, og vekta ikkje spelar for stor rolle. Optimus 111 når eg kokar til mange. Speidarleir m.a. Radius 21 eller Høvik 41 når eg får nostalgianfall.

Hei! Jeg har en gutt på 21 måneder og har kjempelyst å dra på fjelltur med noen venner til Jotunheimen. De planlegger turen nå, vi skal dra med telt og prøve å finne noen fine turer vi kunne gått mens vi sov på samme sted i 2-3 dager - blir litt for tungt å bære både barn og utstyr! Lurte på om det er noen som har noen gode forslag til sted å slå opp telt og noen fine turer? Kan godt gå litt lengre turer men helst ikke altfor bratt! Tusen takk! MVH, S.L

Men har ikke de rimelige prosjektorene (som fortsatt koster en del kroner) ganske elendig oppløsning da? Enkelte er jo nede i 800 x 600 pixels. Har du tatt ,f.eks. 6 mpx bilder så blir det jo litt kjipt å bare få vist 0,48 mpx på lerretet. Får man imidlertid en god og stabil prosjektor som kan vise et par mpx så begynner det å bli virkelig bra. Har for øvrig investert i en 21" god LCD skjerm, og med denne størrelsen og betraktningsvinkelen fungerer det utmerket at flere personer kan se på bildene sammen. Dette sammen med de uovertrufne organiseringsmulighetene (Dias show på gamlemåten er tidkrevende og mest for entusiaster, selv om jeg er enig at det kan være veldig trivelig) som det digitale formatet gir, så synes jeg det blir bra. Når høykvalitetsprosjekterer blir betalbare så vil det også være et godt alternativ.

Fann ei side som kalkulerer soloppgang/solnedgang. Prøvde meg på eit søk for Bodø, som jo ikkje er så langt frå Saltfjellet. Bodo Airport (BOO) Bodo, Norway N67° 16' 12" E014° 22' 12" For Fri, Feb 25 2005 MET (GMT+1) Local time (above TZ):15:41 Midday at: 12:16 Length of day: 09:18 Civil Twilight Start: 06:42 Sunrise: 07:37 Sunset: 16:56 Civil Twilight End: 17:52 Link: http://www.mindspring.com/~cavu/sunset.html

Fredagen startet kl 0345. Kl 0645 var vi på Dovrefjell klare for å gå fra E6 til Skredahøin (2004 moh). En tur på 16-17 km hver vei. Etter ca 6 km røk vaieren på bindingen min. Ikke så mye å få gjort, det var bare å snu. Egentlig ganske leit, været var klart - men kaldt, -21 grader. Lørdagen var helt klar i Trøndelag. Vi reiste til Meldal i Orkdalen og besteg 3 fine topper. Vi startet nede i Meldal sentrum og tråkket oss opp i 30-40 cm løssnø til fjells. Forholdsvis tungt, men vi byttet på å gå først. I solsiden på vei opp til første topp var det helt vanvittig fint. Snøen begynte å bli kram tross -18 grader ved start. Fantastisk trøndelagsnatur, tross beskjeden høyde. Det bekrefter bare at det er ikke høyden over havet som avgjør kvaliteten på turen. Etter nesten 7 timer med vassing i snøen var vi nede igjen. Pudderkjøringa ned til dalen var helt ubeskrivelig herlig. På søndag forandret været seg betraktelig. Vi gikk på Litlfjellet ved Vassfjellet i snøføyka. Herlig å være ute, men det var ikke været for de høyere toppene. Se noen bilder på Bergtatt.

Hei Lommelun Var på Snøhetta nå i helga 20-21. Veien de ca 4 km fra Stridåbrui til Snøheim kan nok gåes til fots. (mye plagsom sten under skiene...) Også øverste 3/4 av ryggen opp til Snøhetta kan/bør gåes pga mye ur og sten. Er mer usikker på flaten bort til Snøhetta. Underlaget vart hard med løs snø på, uten at jeg vil garantere at det går greitt å gå til fots. Vi brukte ski. Se også bilde tatt søndag 21: Snøhetta sett fra Snøheim <--- Link!

Mandag 27. mars 06 , side 8. Bilde av klatring i BT. Noen som vet hvor det er?

I denne artikkelen http://www.cicero.uio.no/cicerone/06/1/cicerone06-01.pdf#page=22 Skisseres muligheten for at 1600 av Norges breer (dvs. nesten alle) er smeltet bort i løpet av 100 år. At breene våre smelter bort er vel ikke noe nytt, men så mye. Det må ikke bli slik selvsagt, men det er en tankevekkende artikkel skrevet faglig ekspertise, men baserer seg naturligvis på forutsetninger som ikke er garanterte (f.eks. en temperaturhevning på vel 2 grader i løpet av 100 år).

Sleepy Gonozales Tenkte starte å gå når det ble ganglys. Var ikke sikker på når det inntraff, men gjettet på et sted rundt fem/halv seks. Skulle prøve å sove litt på kvelden før jeg dro, men det var plent umulig. Sto til slutt opp igjen, var rastløs og dro litt for tidlig. Ankom Spiterstulen kl. 04:20. Der var det lett rimet på bakken, et tindrende kosmos lå nesten nedpå hustakene, det var vindstille og dønn stappende mørkt. Men nå var jeg blitt stuptrøtt, så jeg tenkte blunde litt i bilen til det lysnet. Jeg dro over meg et pledd, og gikk rett i koma! Våknet i fullt dagslys kl. 06:20. Shit! Forbanna på meg sjøl fór jeg en time forsinket innetter Visdalen, idet sola treffer Bukkehøe høgt der inne over Tverråbreen. Jeg går meg varm, og stopper for å ta av jakka oppe i bakkene langs Heillstuguåa. Mens jeg står der klipper en tårnfalk med kjappe vingeslag nordover dalen, og minuttet etterpå ror en diger kongeørn seg tversover Visdalen og forsvinner oppi Stygghøe et sted. Sola hvitner nå på alle stortoppene omkring meg, som er dekket av 6-7 cm nysnø ned til ca. 1850 moh. Men jeg skal motstrøms og sørover langs åa, helt til enden av Heillstugubreen, hvorfra jeg skulle ta fatt på mine tallrike mål for dagen: Først kandidattoppen på ryggen øst for Nørdre Heillstuguhø/45.0/2218, som Morten og Lena nylig har sjekket opp til ca. PF11-16 (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9697), reéll høyde ca. 2070. Morten spør om navnsetting i den rapporten, og jeg synes Heillstugupiggen er et passende navn, både grunnet dens utseende, samt at toppen er noe alá Portpiggen under Galdhøpiggen. Jeg velger ihvertfall å kalle den det videre i denne rapporten, altså Heillstugupiggen/45.2/2070. Videre er løypa tenkt i rekkefølge slik: Nørdre Heillstugubreahesten/15.3/2136, Søre Heillstugubreahesten/15.4/2120, Memurutind V3/37.0/2243, Memurutind V4/42.0/2230, Memurutind V5/93.0/2140, Memurutind V6/93.2/2049, Memurutind V5-N1/93.1/2090, Memurutind V2/37.1/2238, Memurutind V1/26.0/2280 og Memurutind V0/26.1/2255. I alt 11 stk. 2k, noe som skulle bli vél ambisiøst til slutt, bla. grunnet min forsovelse og et litt kronglete vegvalg... Klundrete start Stien inn langs Heillstuguåa er flott, helt til man når morenelandskapet 1,3 km før isen. Derfra blir stien mer flekkvis over småstenet ur, men overraskende greit likevel. Isfronten på Heillstugubreen er snøfri, og et vakkert oppsprukket parti blåner over utoset av breelva. Jeg tar noen bilder her, før jeg setter på stegjerna og knaser iveg oppover breryggen. En km inne på isen, som her huser lite snø, dreier jeg høyre mot tørt land og rota på fjellryggen som fører opp til Heillstugupiggen/45.2/2070. Jeg tenker gå opp nordflanken på ryggen. Denne er bratt, men jeg ser meg ut et veivalg opp ifra ei snøfonn nedunder bratta. Derfra drar et steinra opp, et litt flatere bånd som krysser fjellryggen på tvers. Foruten dette båndet ser nordflanken bergete og litt svapreget ut. Problemet er bare at når jeg når opp til snøfonna, som ligger klemt mellom fjellkammen og brebassenget nordafor, så er det så bratt opp til venstre at jeg ikke lenger ser starten på båndet jeg tenkte følge. Jeg må derfor gjette på hvor dette er, men bommer, og havner oppi noen bratte småsva 20-30m for langt opp (vest) på ryggen. Her sliter jeg litt. Berget er glatt, og 6 cm nysnø gir intet fotfeste, snarere tvert imot. Tar meg først opp 30 hm etter sneglemetoden, ved å nærmest å åle meg for max friksjon over bratte bergufser, før jeg prøver ei nesten vertikal renne opp til høyre. Jeg kommer 4 m opp, men der er det stopp. Jeg senker meg nedatt, studerer renna, og prøver på ny m/ litt andre tak, men feiler igjen. Prøver også en tredje gang inni en sprekk i høyrekanten av renna, men klarer ikke å presse meg igjennom m/ ryggsekken på. Gir opp, søker nedatt 10 hm, og lister meg så vestover et par sylsmale hyller 50 hm over breen, så et lite 2+ crux i en minihammer, før det hele løser det seg opp og det blir greit videre til toppryggen. Der møter jeg endelig sola, men jeg har somlet bort 45 min på det feiltatte vegvalget. Heillstugupiggen/45.2/2070? Som sagt, i mangel av fastsatt navn, kaller jeg den for entydighetens skyld dette. Ryggen videre SV mot piggen smalner sakte av, og slagskyggen av egga kastes forreven og mørk ut på breflata nordafor meg. Jeg runder først en lys liten hammerknupp m/ en del glitrende svovelkis i, og bestemmer meg samtidig at fra denne skal jeg etterpå slippe meg nedatt mot sør til Heillstugubreen. Like bortenfor meg peker nå spissen på Heillstugupiggen bent til værs, foran det monumentale øststupet på Nørdre Heillstuguhø/45.0/2218. Herfra ser den spiss ut, og i nord er det kun glatte fjellveggen endebent nedatt på breisen. Men jeg vet at sørsida er farbar, så jeg vagler egga videre i den gnistrende høstsola, som ennå varmer godt. Sørover hvitner breflatene kritthvite og rene, og breahestene steiler svarte og stolte opp av den bratte og oppsprukne iskappa som omgir dem. Så lekkert! Jeg lister meg utpå ei blokk på kanten av nordstupet før piggen, og tar noen bilder. Deretter klyver jeg forsiktig skarpkanten fram, og runder til slutt 4 m ned i sørsida og opp på piggen. Yeeiii, dagens første, og i pur glede legger jeg en ny sten til Lenas beskjedne og nybygde varde på toppunktet. Uten sikt målte Morten PF 11-16 i tåke, visuelt i finværet tipper jeg PF 12-13. Så tar jeg en fem-minutter, nyter en banan og litt vann, mens jeg lytter på det ulende vingesuset fra to lekende ravner i stupveggen under Nørdre. Ellers er landskapet uten lyd. Totalt vindstille, tindrende sol, og rundt meg en glassklar ovstor fjellverden - hvit, ren, og pustslående vakker. Og alt dette er bare mitt, jeg rår min verden alene... En stor hvit bre, og et lite svart høl Men jeg er jo snart to timer bak skjema, så jeg returnerer til den lyse hammerknuppen, og tar så ned røysryggen nedunder denne. Høyre del av røysa er lysegrå og løs, så jeg holder meg på den svartlavvokste venstresida, hvilket jo indikerer fastere stenmasser. Jeg tar peiling på brekanten nedenfor et sprekkområde rett ned for Heillstugupiggen omtrent. Breen videre oppover ruta var snødekt derfra. Fra oven hadde jeg vurdert at jeg burde gå ca. rettlinjet til kanten av vindgryta under Nørdre Heillstugubreahesten, fordi det få meter utpå isflata derfra syntes å ligge digre igjendrevne sprekker under snøen. Men disse var ikke lette å detektere når man først sto i motlyset nede på isflata. Jeg hadde forsøkt å memorere sprekkmønstret, og mente jeg nå nærmet meg disse stygt, siden jeg snarlig ville nå nederste buen på vindgryta som her lå 10 m til høyre for meg. Så, et sted syntes jeg snødekket på breoverflata endret seg hårfint, frostkrystallene sto ørlite mer oppreist på et vis, og jeg ble mistenksom. Jeg stoppet og myste meg rundt, tok et nølende skritt til, og proddet så isøksskaftet ned i snøen 50 cm foran meg. "Svoshh", ingen motsand, og kun et bunnsvart lite høl sto igjen i den 15 cm tjukke nysnøbrua! "Javel..." sa jeg til meg selv, rygget et par meter, kantet vinkelrett høyre, og gikk helt ut på kjelkanten av vindgryta. Deretter fulgte jeg kanten fram i 50 meter, og var atter på trygg is. Jeg sikret meg så et par bilder av den flotte vindgryta, før jeg fornøyd med ferden så langt føttet meg videre mot sør under brefallet mellom hestene. Jeg passerte nær det blå brefallet, og vurderte et øyeblikk faktisk å gå rett opp dette istedet for å runde rundt det hele i sør. Men jeg visste at oppe på øvre brekket gapte noen massive sprekker, som kunne bli arbeidsomme å komme over eller rundt. Så jeg slo det fra meg, mer utfra tidsbruken enn selve breferden egentlig... Deretter var det å jabbe opp på sprekkfri og snødekt is i bratta nærmere Søre breahesten. Sank 10 cm i fast og pudret snø, halvtungt å gå i dette. Vel oppe verste mota flater isen mer ut mot østveggen på Midtre Heillstugutind/2339. Her slenger jeg av sekken, og tar bare med fotobagen videre til Nørdre Heillstugubreahesten/15.3/2136. Dette er en artig sak. En liten 4-meters hammer ligger midtveis oppe langs vestryggen. En stående 5 cm sprekk midt langs fronten, samt små men knallgode bøttetak, gjør den frydefullt god å klyve . Nørdre hesten gir også knallutsikt, omgitt av storfjell og breer trill rundt som den er, og med et slankt og nydelig toppunkt. Faktisk et av de flottere toppunktene jeg har vært på! Knipse knipse, så retur til ryggsekken. Jeg går derfra kloss i øverkanten av stygg og uryddig is, og inn på sadelen vest for NVE sin lille forskningshytte, som står bardunert fast på stenryggen vest for Søre Heillstugubreahesten/15.4/2120. Her begynner det brått å blåse fra NV, og fjernt i sør ser jeg at fjella vest for Svartdalen plutselig er halvt borte i skydekket. Jeg piler medvinds ut til toppen på breahesten, hvor vinden hviner rundt øra på meg. Tar noen bilder, forsøker å støtte kameraet ved å sitte ned i røysa, men det river godt nå. Så returnerer jeg til hytta, og sitter i ly av denne og tar en matbit. Det uler hult og øde i bardunvaierne, og snødrev soper i store lave flak nede på breisen under meg. Oppe på himmelranda på selve Heillstuguryggen skimtet jeg nå en tåkebanke som lå og rullet på baksiden. Den steg og sank, kom og gikk, men var på nippet til å bikke over fjellrekka. Det var surt, jeg hutret og satt ikke lenge, for tida rant like fort som snødrevet, og jeg hadde laaangt igjen... Fra hestene til "kupongen" Videre skal jeg nå krysse hovedisen på Heillstuggubreen, på vannskillet mellom denne og Vestre Memurubreen. Men alt er jo et og samme brekompleks, bare navnet forskjellig i hver sin fallretning fra vannskillet. Først breahestene altså, nå over til de Vestre Memurutindene, med navn som en gammeldags hestekupong; V0... V5, V6. Jeg har aldri gamblet på hester før, men mumlet nå til meg selv: "Huff - jeg vedder på at dette blir et langt og urent trav!" Jeg gikk ned på breen sør for Søre breahesten, rett nedunder et sprekkparti ved hytta, og derfra ned til flata på hovedbreen. Den var flat som mjøsisen, og snart sto jeg innunder fjellryggen som huser de Vestre Memurutindene. Jeg hadde sett meg ut en røysrygg opp bratta, for å ende opp på laveste bandet like SØ for V3. Planen videre nå var hele ryggen fra V3 - V6, for ved dagens slutt å returnere østre Memurubreen nordover, og avslutte med regla V2, V1 og V0. Men før stigningen opp røysa tok jeg en kort rast. Fant en stenstol i sola hvor jeg satt i ly og uendelig godt, lukket øynene og bare lyttet til det ødslige store vindsuset over fjellene - og presterte å sovne ! Ikke lenge, men da jeg minutter senere bråvåknet, var Heillstugguryggen forsvunnet i tåke, og snart sto breahestene for tur. På V3 ovenfor meg skaptes skodde over egga, og den drev fort! Vinden tiltok mens jeg med forsiktighet forserte den relativt storstenete ura, som var overraskende fast. Kun et mindre parti med lysere ur 50 hm under egga var løst. Brått nådde jeg kanten og øststupet, og fikk skikkelig vidsyn over Austre Memurubreen og Austre Memurutinder. På disse sopte tåka allerede godt nedpå, og både over bandet nordafor mellom V2 og V1, samt over nordflanken på V4 sørafor meg, jagdes store fykende drevsnøflak av vestavinden. Jeg la igjen sekken på laveste, og kløv over den vesle, men spenstige hammertoppen like før V3. Artig og luftig parti der, på fast solid klippe. Jeg kikket også inn i østveggen på V3, der Robert og Morten gikk opp som beskrevet i "bibelen", og skjønte det var bra de ikke hadde nysnø opp der! Nordveggen på V3 så også spenstig ut, men v/ rett vegvalg sannsynligvis ikke over 3-tallet. V2 og V1 kom og gikk mellom snødrev og tåkebanker, og det blåste rivhardt på toppen. Noen kjappe bilder, og jeg returnerte til sekken, nedunder hammeren i SV-sida denne gangen. Så var det bare å pile medvinds over stenørkenen mot V4. Fjella ute i både sør, vest og nord var nå halvt borte i et stadig synkende skydekke, og det hele tok til å mørkne litt. Jeg håpte at det ikke skulle bli for ille, værmeldinga sa jo kun tilskyende med litt nedbør til kvelds... Dårlig tid Jeg skjønte nå at tida rant fra meg. Da jeg nådde toppen på V4, ble det enda tydeligere, for det syntes langt ut til V6, som jeg derfra kun skimtet over ryggen på V5. Og fra V4 gjensto ennå hele 6 stk 2k etter planen! Så jeg tok iveg videre på direkten, fulgte egga drøyt en halv km før jeg så slapp meg ned på isen østafor, og gikk beneste over til bandet mellom V5 og V5 N1. Der slengte jeg atter av sekken, og besteg enkelt V5 vi ura opp østryggen. Ryggen videre mot V6 så kvek ut, sikkert artig klyving der, men nå hadde jeg ikke tid. Så jeg strenet tilbake til sekken, og videre ned på isen sørafor, i bassenget mellom V5 og V6. Dette er merkelig nok kartlagt som barmark (!), men er akkurat like mye bre som skåla mellom V4 og V5. Jeg gikk i en vid bue langs kurvaturen over isen for ikke å tape så mye høyde her. Flanken opp til V6 er full av løs stein og småsva, og var litt småekkel i den sleipe grunne nysnøen. Endelig nådde jeg så dagens vendepunkt. Langt under meg sjoet det tungt av vind og vann fra Murudalen, og den kraftig erosjonsbestrødde bretunga på Vestre Memurubreeen gloret i hard svarthvit kontrast til det mjukt gråbrune dalføret. Store sprekker lå som hvite årringer i bremassen langt oppover fra brefronten. Lyset ebbet fort nå. Bak meg hadde tåka nå slukt både breahestene og V4. Jeg hastet tilbake til sekken, og skar så ut til Memurutind V5-N1/93.1/2090 (også kalt Nord for V5). Iskald vind iblandet sludd gøv på tvers av ryggen, og jeg myste nordover det lange brestrekket jeg herfra skulle gå over Austre Memurubreen. Det så tilforlatelig ut, selv om sikten stadig minket, og lyset likeså... Mørkt ja! Så jeg nødet bare på mot nord, i beinhard motvind. Stedvis måtte jeg bare stå stille og stemme imot for ikke å blåse overende, og hetta ramlet som en tanks på brolagt veg! Under V4 brattnet breen på, og det ble glatt. Jeg slapp meg derfor ned på flatere is nedenfor, gikk uten stegjern her. Så var det bare å gå og gå og gå... Tåka nådde helt nedpå fjellfoten u/ V5, og bandet jeg skulle til, mellom V2 og V1, var søkk vekk i gråa, som det meste annet. Jeg navigerte mest på bakkehellingen, og satte meg nye delmål etterhvert som en og annen ny sten på breflata grodde ut av skodda foran meg. Måtte også være våken på bremønsteret, er jo tross alt aldri noen fasit på isen... Siste kneika mot bandet var bratt, og drevsnøen hadde pudret seg tett og tung ned på breflata, 10 cm djup. Tungt å vabbe motbakke i slikt. Omsider når jeg så bandet. Planen var nå først å ta V2, som nå lå til venstre og sørafor meg, deretter mot nord over V1 og endelig V0, med retur til Heillstuggubreen derfra. Men kl. var blitt 20:00, det blåste som besatt, det snødde litt, det var klapp tjukk tåke, og det mørknet raskt. Å ta de siste tre fristet, de var jo gripende nær, men medførte tross alt ytterligere 250 hm og 3 km stenrygg. Ikke turde jeg legge att den svarte ryggsekken på bandet heller, var redd jeg ikke skulle finne den igjen i halvmørket og snødrevet. Dessuten ante jeg ikke hvordan komme meg av fjellet og nedatt til Heillstugubreen. Den sida er bergete, løsuret og uren. Ville helst ha ganglys for å lete opp en nedgang der nede. Men jeg gikk noen runder rundt meg selv og tverket, før jeg sa til meg selv: "Nei, nå tar du til vettet. Disse får du ta senere!" Så svarte jeg mutt "Javel da..." , og bikket motvinds over laveste i retning brefonna i vestflanken. Der tok jeg på stegjerna, og gampet ned den glatte isen mot dalen og storbreen. Jeg hadde myst meg ut et mulig vegvalg fra Heillstugupiggen før på dagen, langs nordsida av ei snørenne i fjellveggen. Jeg lette opp denne, og kom meg ned der, i søkkløs smågranulert røys. Sto og hølet på hæla og skjøv halve røysa med meg i farta. Måtte bare passe på å unngå å sette større sten i fart. Nærmest lettet over min egen sjefsavgjørelse, vandret jeg så ned breisen, som her var meget "rennete" av grove djupe vannårer. Lenger nede måtte stegjerna på igjen, ble svært glatt etterhvert. Samtidig gikk lyset. Fra da av var min verden begrenset til ei lita stråle av kaldtblått diodelys fra hodelykta. Et sted gikk jeg på en bunnløs smeltebrønn midt ute på isen, 10 m² stor. Kikket nedi, og sa bare "Grøss!" til meg sjøl. Detter man nedi der alene, så dukker man først opp igjen v/ brefronten om tusen år! Etter noe traversering og hopping over digre sprekker, er jeg tilbake ved brefronten. Regnet kommer i susende kast gjennom mørket, og ut dalførene grovorienterer jeg i stappmørket kun etter lyden av elvene, intet, absolutt intet var å se. Etter en tanketom, gjennomsliten og lang utmarsj nådde jeg endelig bilen kl. 23:20, etter 17 t på løpen. Et minutt senere ringte en meget bekymret Roger (kun han visste hvor jeg var - alle bortreist hjemme). Han hadde ventet meg nedatt før, men mine to bortkastede timer i starten kostet meg altså 3 stk. 2k - og Roger en liten bekymring. En ikke helt rettferdig fordeling, spør du meg!

Hei på deg hadde denne turen nå perioden 8-10/09/06!!Helt fantastisk,, med rapell fra østre til midtre og til slutt vestre!!Gikk turen med to kolleger fra jobben.Vi hadde flott vær.De som er innetersert ,kan få sendt over flere bilder jeg tok, ved og sende meg en mail evt.! ;=)