Søk i nettsamfunnet

Dette er en fantastisk tur. Jeg gikk den i 2019. Jeg blogget litt underveis til glede for venner og familie, så du kan jo ta en titt på den også som inspirasjon: Snartur Høres ut som du har et godt utgangspunkt. Jeg trente en del styrke og gikk ganske mange turer på 25 km i forkant. Jeg fylte også opp hverdagssekken med bly, sånn at jeg skulle bli vant til å bære mye over tid. Gjennomsnittsetappene mine var på 25 km. men jeg hadde ganske mange som var helt opp til 37 også. Terrenget er i store deler lettgått. Jeg hadde depot i Reykjahlid (posten) og i Landmannalaugur. Det går ikke lengre noen busser til Nyidalur, så da bar jeg alt jeg trengte for 11 dager. Det skal fortsatt være mulig å sende til Dreki (ved Askja), men jeg var ikke innom der. Landmannalaugur er også tricky, for de bussene andre har brukt for å sende ting dit tar ofte ikke med pakker lengre. Men jeg møtte en som hadde klart å få et mindre busselskap til å ta det med. Tror muligens selskapet het Sterna eller noe sånt. Mellom Dyngjufell og Kistufell måtte jeg bære alt vannet jeg trengte for 2 døgn. Det var også litt stress i begynnelsen over Melrakkasletta, for der er det heller ikke lett å finne vann. Ellers fant jeg drikkevann 1-3 ganger om dagen i innlandet. Regelen var at jeg skulle drikke det jeg klarte og bære med meg en liter. Hvis jeg var mindre enn 10 km fra neste leir tok jeg med meg 2 liter og da hadde jeg nok til en stund utpå neste dag. Det kommer ann på resten av utstyret. Jeg klarte meg veldig greit med en sekk på 75 liter. Jeg brukte primært navigasjon på Inreach Explorer, men jeg hadde med kart på 1:300000 også. Kompass var veldig nyttig når jeg måtte navigere i tåke. Det er store forhold og mange godt merkede veier/stier, så navigering er greit selv med de dårlige kartene på inreachen. Jeg brukte gass, men det kan sikkert fungere bra med andre ting også. Det er overraskende hvor du kan finne dekning hvis du kommer deg opp i høyden, men det kan også gå et par dager uten dekning. Jeg hadde som sagt med en inreach explorer. Du kommer også til å møte på en god del biler, så det kan være mulig å få hjelp med mindre ting hvis det skulle være nødvendig. Jeg brukte mye google earth og så mye på andres bilder og filmer. Kort oppsummert er det veldig flatt og grusete og innimellom litt guffen lava. På slutten er det bratt, men utrolig vakkert. Jeg gikk i joggesko og det fungerte helt fint, men skulle gjere hatt noen som var litt mer beskyttet rundt tuppen på grunn av skarpe lavasteiner som jeg subbet borti. Det er en del elver som må krysser og da er staver uvurderelige. Du må også tenke på transport til startpunktet ditt. Bussen dit er lagt ned. Jeg endte opp med sjåfør fra Husavik. Jeg er glad jeg var grundig i planleggingen og visste hva som møtte meg. Lykke til med planlegging og tur!

Hmm, dette får meg til å lure på hvor store lår @André Pedersen har, for etter hva jeg kan huske, så har han jo nevt at han syntes Keb-buksene(2019 modellen) er alt for tettsittende Dvs, det er viktig å skille mellom ny og gammel utgave av Fjällräven Keb-bukser, da de nye fra 2019 har et trangere snitt. https://www.fjellrevenshop.no/nye-keb-bukse-og-jakke/

Betraktninger rundt Bergans Alpinist V5/V6 og også Norrøna Para Ranger. Skriver delvis for å dele det som jeg har funnet ut etter å ha testet i butikk og snakket med Bergans og delvis for å høre om noen har erfaring som er verdt å ta med seg. Jeg har nettopp fått Alpinist V6 130 i hus, men det gjenstår å teste denne ute. V6 kom i 2020 og avløser V5 som Bergans sa kom i 2019, men det er mulig at den er litt eldre? V5 er fortsatt i salg og vil være det en stund til. Det er noen forskjeller på disse. Snakket med en av de som har designet begge sekkene på Bergans og fått følgende info basert på det som jeg var var interessert i. V6 i 130 liter er 700 g lettere enn V5 På V5 er det avtagbare sidelommer som kan kobles sammen som dagstursekk. Dette har de droppet på V6 først og fremst pga vekten. De påstår at bærekomforten er enda litt bedre på V6. Farge Designerne hadde testet V6 med opptil 50 kg i sekken som de opplevde var OK. Men om jeg skjønte det riktig så man 40 kg som et praktisk maksimum. Dette kom opp ettersom jeg hadde spørsmål om ev vurdere rammesekk. I samtale med Bergans om tilpasning til rygg for meg som må på min høyde så er 110 liter konstruert litt annerledes. Begge er oppgitt å passe til rygglengde 43 cm+ men designer mener at 110 liter sannsynligvis vil passe litt bedre til min rygg. Det gjestår å prøve ettersom jeg ikke finner den sekken noe sted... Tidligere var det forskjell på Medium og Large, nå på V6 indikerer dette i hovedsak hhv 110 og 130 liter volum. Men som sagt sannsynligvis bedre passform på 110 liter for en med min lengde. I butikk testet jeg Alpinist V6 130 mot tilsvarende Norrøna Para Ranger på 120 liter. Jeg testet med 32 kg i sekk - pakket begger likt selvsagt med 20 kg nederst og inntil rygg (vektskive) og to poser på 12 kg i øvrig sekk. Følgende betraktninger: Jeg er 172 cm og må ha Alpinist på det korteste - skulle ønske det var litt mer å gå på. Para Ranger hadde kanskje litt mer å gå på. Alpinist satt best på meg. Bedre tilpasning. Det som jeg merket meg spesielt er at Alpinisten virket lettere - jeg sank liksom litt dypere på stegene med Recon på ryggen. Merkelig. Testet en gang til med Alpinist - tenkte at jeg kanskje var sliten, men merket det samme andre gang den var på ryggen - har mer spenst i beina med Alpinist. Jeg klatret opp på stol for å se om jeg merket noen fordel med Para Ranger som har hoftebelte som svinger. Men merket ikke noen forskjell. Men det trenger ikke å si noe ettersom jeg tross alt ikke gikk oppover som man naturlig vil gjøre på tur. På slett mark opplevde jeg ikke forskjell. Recon er litt tyngre, ca 350 gram. Denne har avtagbare sidelommer som blir dagstursekk om man vil. Begge har avtagbar topp. Usikker på Para Ranger, men på Alpinist kan toppen brukes som rumpetaske - det er integrert belte i toppen til dette. Ingen av sekkene er vanntette. Men alt dette er før jeg har testet sekken ute på tur og ettersom jeg har kjøpt sekken på XXL er det åpent kjøp og jeg har mulighet til å gjøre om min beslutning. Om du har erfaringer som du kan dele som kan gjøre meg mer sikker ev usikker på mitt valg (Alpinist V6, 130 liter) så mottas det med takk PS: Jeg kan også nevne at jeg testet Osprey Xenith 105 i annen butikk. Den fikk jeg aldri til å passe min rygg - særlig ille over skuldrene (kanskje sammenheng med at jeg er ganske bred). Dessuten ble den "løs" på ryggen med mye vekt. Danset frem og tilbake når jeg gav litt fart i en trapp. -og ja, vi jobbet med å så den så tett til ryggen som mulig. Xenith er definitivt ikke sekken for meg selv om den er rimeligere. Dette er mitt første innlegg på fjellforum..

2019 modelle dere brukte da. Kommer helt ny ventil på 2021 modellene. Selger Kipara :)

Hei Det store priselementet er pris på bushfly og det er helt avgjørende hva du gjør fra f.eks yellowknife. (om du skal bruke bushfly) Padler du ut fra yellowknife og hentes med fly, flyr du ut og hentes der ute og til sist hvilke avstander skal du fly. Flyr du fra yellowknife og ut til e.g Sled Lake eller whitefish lake kan du regne en Beaver til ca 30.000,- hver veg. E.g 2019 pris med to fullastede beavers til sled lake og henting på Eileen lake er ca 130-140.000,- Så det er som du skjønner svært varierende budsjetter alt etter om og hvorledes du benytter bushfly. 1. Klær, har du turklær for norske turer så er ikke det noe investering av betydning 2. Fly fra norge til yellowknife t/r ca 14.000,- (Air Canada) Litt billigere med Icelandair, men da må du bytte flyselskap i edmonton og litt mer krunglete, men kortere flytid. 3. Du får det meste av det du trenger i Yellowknife. Store matbutikker rett uten for sentrum (Old airport Road: Independent grocer, Wallmart, Canadien Tire) I sentrum har du Overlander Sports, der du vår turklær, telt, soveposer etc, samt kan du leie Ally kanoer med redningsvester og det du trenger til kano. Du kan også leie bjønnesikre tønner der som er bra, Husk også bjørnespray, flairs mm. 4. Våpen er greit å få med inn i canada. Det finnes linker hos flyselskapene til hvorledes, samt noen andre linker jeg kan finne frem. Sjekk på forhånd kaliber om du skal kjøpe ammo i yellowknife. Nummerering er ulikt, jeg kan ikke detaljene på dette da jeg selv ikke benytter våpen. Vi har alltid benyttet fly ut og inn på ganske lange avstander. Når vi er 6-8 personer regner vi et budsjett på ca 50.000,- per person, men vi sparer ikke på noe. Jeg har mange lister og tips for din tur, du kan ta direkte kontakt med meg for deling hvis du er intressert. Peter

Ikke det beste bildet vedlagt, men den blir ca 23 mm dypere. Man MÅ nok ikke ha den akkurat på hakket, men jeg heller til det pga følgende; som jeg nevnte på så er dette typisk i et litt lite yttertelt, så man bør være forsiktig i utgangspunktet. Videre, om man setter den i hakket så er det fortsatt ikke god plass og det er av og til litt vanskelig å se om det faktisk har tatt fyr (altså, om den spriten du skal forvarme med har tatt fyr). Om den har tatt fyr, så skal man jo da gjerne løfte den på plass et sted, f.eks til en Triangel. Og det å da flytte på en brenner som det da er fyr på, og som er full av sprit er jo noe man bør gjøre litt kjapt, og plassere enda kjappere, uten noe mer kål. Jeg har også testet både fyrstikk og toalettpapir og ja, det funker, men jeg syns forvarming med winter-attachment er MYE mer effektivt. Da er det nesten full fyr med gang, litt avhengig av hvor lenge du forvarmer. Selvfølgelig vil andre metoder funke som du beskriver, men dette er jo da tross alt en standard dingz som er lagt for brenneren. Forøvrig fikk jeg svar fra Trangia kundesenter at eller deres "brenner-holdere" funker med winter-attachment

Hare bare et fattig Staika... (og et Rundhø3 som holder på å gå i oppløsning...) Men etter å ha lest @ketilring's rapport om Børgefjell 2019, ble jeg plutselig obs på super-ultra-ligtweight Zpack Duplex , så kanskje...

En rundtur i Børgefjell sommeren 2019 Jeg tenkte jeg skulle skrive en rapport fra årets tur i Børgefjell, da jeg kom på at jeg faktisk ikke hadde skrevet om fjorårets tur. Men sent er jo som kjent bedre enn aldri, så her kommer en forsinket turrapport – eller en usammenhengende bildereportasje om du vil – fra sommerturen i Børgefjell juli 2019. Jeg innleder med et stemningsbilde fra en sommernatt ved Vestre Tiplingen, med Kvigtind i bakgrunnen. Turen gikk over 6 dager og startet og sluttet ved Tomasvatnet (øst for Majavatn). Ruta ble på om lag 120 km og gikk om Orrekskardet, Jengelvatnet, Litle Kjukkelvatnet og Gaukarvatnet, opp Viermadalen og over Flåfjellet til Ranserdalen. Deretter ble ruta lagt nordover mot Rotnan og Tiplingen, før nesa ble snudd sørvestover igjen mot Store Kjukkelvatnet, Litle Kjukkelvatnet, over Kyllingen mot Orrekskaret og tilbake til Tomasvatnet igjen. Været oppførte seg bra og i henhold til værmeldingen det hadde fått, og bortsett fra et par kraftige regnskyll når jeg gikk oppover langs Simskardelva og regn det siste natta i Orrekskardet, så hadde jeg oppholdsvær og stort sett sol hele turen. Temperaturen var opp mot 20° på dagtid. Etter en 4,5 timers biltur fra Fosen parkerte jeg ved Nordigarden og begynte å finpakke utstyret; fjerne unødvendig emballasje på provianten, og ta en siste vurdering på hva som skulle pakkes med. Nytt utstyr som skulle testes på denne turen (og det er jo alltid gøy) var sekken Osprey Levity 45 og teltet Zpacks Duplex. Og en ny Shimano STC teleskopstang. Bortsett fra det var vel det meste likt som på forrige tur. Etter å ha lest litt på de interessante oppslagene om nasjonalparken på låveveggen ved parkeringa var det bare å hive sekken på ryggen og legge i vei oppover lia. (Beskrivende tekst står over bilde) Dag 1: Tomasvatn - Orrekvatn (~ 9 km) Klar for å legge i vei. Parkeringsavgift for ei uke er betalt, og sekken er pakket. Totalvekta på sekken er presset ned et par kilo siden fjorårets sommertur. Vekta inkluderer 3 kg proviant men er (naturligvis) uten vekta av kamera. Informasjonsskilt et stykke opp i lia. Målet for dagen er bare å komme seg et lite stykke inn i nasjonalparken og forhåpentlig vis miste mobildekning. Første leir blir ved Orrekvatnet. Her blir det å koke seg litt middag og tusle litt rundt og nyte omgivelsene. Dag 2: Orrekvatnet - Ranserbua (~ 38 km) Morgen ved Orrekvatnet. Det har skyet til i løpet av natta, men skylaget skal snart lette. Jeg er ikke helt sikker på hvor turen skal gå i dag, men har en tanke om å gå over mot svenskegrensa og Ranserdalen. Får se hvor langt jeg kommer... Etter å ha ruslet oppover hele Orrekdalen blir jeg møtt med en nydelig utsikt over Jengelen. Vestover, mot Jengelskardvatnet. Men turen herfra går østover i retning Gaukarvatnet, forbi hyttene og naustene i østenden av Jengelen. På vandring et sted mellom Jengelen og Gaukarvatnet. Dette blir den eneste reinen jeg ser på hele turen. På en holme på Litle Kukkelvatnet. Men kan det være en helt hvit kalv som ligger nede til venstre, eller er det bare en stein? Forbi Gaukarvatnet og oppover Viermadalen. Utsikt nedover Viermadalen og mot Store Namsvatnet. Jeg tenker på den nydelige teltplassen jeg hadde her året før, nede i dalen hvor Sapmanelva og Viermaelva møtes. Stopper litt her for å rette litt på denne steinen som holder på å velte. Det er en 3-4 bekker som må forseres ved innoset til Viermavatnet. Opp i rundt 1100 meters høyde og over snøskavlene i sørenden Flåfjellet. Skylaget tetner til og det begynner å mørkne. Breen på østsida av fjellryggen må krysses, ett eller annet sted. Som forventet er ikke dette panoramabildet i nærheten av å kunne illustrere hvor bratt og fryktinngytende denne breen er. Lille Jetnamsvatnet ses i bakgrunnen til høyre. Heldigvis bærer snøen godt. Langs reingjerdet ned mot Ranserdalen. Utsikt nedover Ranserdalen. Ranserbua står tom, og med litt flaks ligger det en vedkubbe eller to i utedassen. Dag 3: Ranserbua - Vestre Tiplingen (~ 17 km) Jeg våkner grytidlig om morgenen, til en gnistrende soloppgang. Det er min bursdag i dag (regnestykket viser at jeg nå er litt nærmere 60 enn 20) og å se sola stige opp over fjelltoppene fra døråpningen på Ranserbua var nok akkurat det jeg ønsket meg. Bursdagsfeiring med kaffe og sjokolade. Inventaret i bua er sparsommelig. Ferdig pakket og klar for ny dag. Hengebrua over Ranserelva. Jeg følger reingjerdet opp mot Rotnan, hele tiden med utsikt opp mot Rainesklumpen. Det er spor av sommer mellom snøskavlene ved Rotnan. En vindskeiv utedass ved hytta i nordenden av Rotnan. Turen går videre ned mot Tiplingen, med myrer og frodig bjørkeskog. Langs Vestre Tiplingen. På en liten odde ved Vestre Tiplingen finner jeg turens vakreste leirplass. Dette var virkelig en drømmeplass! Myggen er helt enig. Jeg benytter anledningen til å spare litt gass, og koker middag ved en eksisterende bålplass i vannkanten. Beklager folkens, det er bare plass til én i dette teltet. Dag 4: Vestre Tiplingen - Store Kjukkelvatnet (~ 19 km) Dette er nok det fineste minnet jeg har fra denne turen, og jeg har tenkt på denne stunden her mange ganger i ettertid. Tidlig morgen, fantastiske omgivelser, sommer og varmt, blikkstille vann, og mektige Kvigtind i bakgrunnen. Det blir langt utpå formiddagen før jeg bryter leir og legger i vei sørover igjen. Oppover dalen fra Vestre Tiplingen, langs Simskarelva. Omtrent halvveis på vei opp mot Store Kjukkelvatnet. Noen regnbyger er på vei. Kvigtind. Jeg her vært på toppen her én gang tidligere. Da fulgte jeg ryggen på nordøstsiden opp, oppe til høyre i bildet. Framme i nordenden av Store Kjukkelvatnet. Her blir det leir rett sør for det lille høydedraget 879. Dag 5: Store Kjukkelvatnet - Orrekdalen (~ 26 km) Jeg har som vanlig rigget meg til med utsikt over vannet fra teltåpningen. Fint vær i dag også, selv om det er noe mer vind her oppe. Plutselig dukker hunden Idéfix opp på himmelen i øst. Hva gjør han her? Poserer for kameraet. Det er nest siste dag på turen og jeg må bevege meg vestover, og planen er å gå over skaret mellom Litle Kjukkelen og Kvigtind, og følge Bisseggelva ned mot Litle Kjukkelvatnet. Vading av Bisseggelva! Bildet er hentet fra et lite filmklipp. Det er ikke ofte jeg vader en elv tre ganger for å kunne filme eller ta bilde, men litt gøy er det da. Fiske i ett av de mange småvannene ved Litle Kjukkelvatnet. Én ørret. Én lunsj. Rød i kjøttet og god på smak. Koking av fiskegryte i le for vinden. Fra området nord for Litle Kjukkelvatnet. Jeg kvakk til da jeg hold på å tråkke rett i et rypereir! Rypemor flakset opp rett mellom beina på meg. Jeg tok et kjapt bilde av de små håpefulle før jeg skyndte meg videre. På vei ned fra Kyllingen mot Orrekdalen. På grunn av varmen de siste dagene har flere av bekkene som det såvidt sildret i da jeg gikk her for en liten uke siden blitt flomstore. Den siste leirplassen blir helt nederst i Orrekskaret. Nå har det skyet til og såvidt begynt å regne. Vading av Storelva sparer jeg til i morgen. Dag 6: Orrekskaret - Tomasvatn (~ 8 km) Lavt skydekke og regn på dag seks. Jeg har bare ei lita mil igjen ned til Tomasvatn, og jeg har det ikke travelt, så det blir til å ligge i soveposen og drikke kaffe noen timer utover formiddagen. Sko og sokker har merkelig nok ikke tørket av seg selv i løpet av natta... Kryssing av Storelva foregår uten dramatikk, og da jeg kommer ned til Tomasvatn har det sluttet å regne. Så da var årets sommertur over! En utrolig flott tur gjennom store deler av Børgefjell, områder som jeg aldri har opplevd tidligere. Og følelsen av å kunne "fly" over viddene uten å bli sliten, med lett sekk og lette sko, over store avstander, og oppleve store naturområder, det er helt fantastisk. Minnene fra denne turen kommer til å sitte i lenge. Som den morgenen i Ranserbua, morenelandskapet nord for Rotnan, turen ned snøbreen ved Flåfjellet, vadingene både i innoset og utoset av Litle Kjukkelvatnet, for ikke å snakke om drømmeleiren ved Vestre Tiplingen. Hvor skal neste års tur legges mon tro? Det blir nok et sted i Børgefjell...

Avhengig av når på våren (nattetemperatur) er jeg usikker om jeg ville nøyd meg med kun Rab Neutrino (Rab Sleep limit: -22 C), jeg brukte Western Moutainering Kodiak (produsentens rating: - 18 C) sammen med Halite Overbag (legger til 14 grader) i Jotunheimen jula 2019. Har også opplevd nattetemperaturer på -18 C i begynnelsen av mai i Jotunheimen https://www.outdoorgearlab.com/reviews/camping-and-hiking/sleeping-bag-down-cold-weather/rab-neutrino-800 Lokasjonene og årstidene jeg refererer til er selvsat ikke den samme som Hardangervidda og gir ulike forhold, men er ment som en pekepinn på at du bør sjekke værmeldinger og litt statistikk Her er statistikk fra Sandhaug (Hardangervidda):

Og som et lite tillegg, forandre og redigere på bilder er ikke noe nytt... Det gikk fint med analog film og uten Photoshop også HISTORY OF PHOTO EDITING [1826-2019] https://fixthephoto.com/blog/retouch-tips/history-of-photo-retouching.html

Det er en Fjällräven Keb, forrige modell, dvs før den nye versjonen som kom i 2019.

Gammel tråd, men mer aktuell enn noen gang. Det bygges i de fleste fjellkommuner og den såkalte markagrensa, som skulle ivareta de grønne lungene rundt Oslo - Nordmarka og Østmarka- har blitt en vits siste 4 år. Det bygges som aldri før. Til og med Skiforeningen har hardnet til, da de høsten 2019 fjernet en beverhytte og dens demning , for å gjøre det lettere med fremkomlighet. Beverhytta og demningen ble fjernet på den værst tenkelige tiden for beveren hvor den er mest sårbar. Dette skjedde i Østmarka, i ei skiløype som knapt brukes og kun kjøres med en snøscooter fra Skiforeningen nå og da.Skifolk kunne enkelt passert, og barn fikk tidligere se beverens aktivitet dette sted. Sendte bilder til Skiforeningen og de bare trakk på skuldrene og forstod ikke problemet. Naturen og dyrelivet må til de grader vike for dagens samfunn, at jeg er redd for fremtiden. Håper dagens barn og unge endrer dagens bilde.

Beste fjellskoene jeg har hatt, verste fjellskoene jeg har hatt Pluss *Vanntett (en stund) *Puster godt *Godt feste, ikke glatte *Lette *Fin passform til smale føtter (selvsagt individuelt) Minus *Tåler ikke bruk som fjellsko/jaktstøvel *Blir løsere etter en tids bruk, som merkes godt på nedovertur *Dårlig ankelstøtte (individuelt) *Når de først har blitt våte, tar det over en uke å lufttørke de Resultat etter 14 måneders eie og lett/moderat bruk (30 turer, 20 over 5 km, 3-4 rypejaktturer, 3-4 med tung sekk over 20 kg, 23 (?) mil): -fullstendig brudd i membranen på venstre fot, mulig delvis også på høyre -sålen løsner under venstre hæl -små glipper til sålen andre steder på begge sko -sprukne hæler (ovenfor hælkappene) Sportsbutikken nektet å ta de som reklamasjon (" kan ikke forvente at så lette sko skal holde mer enn én sesong")! Effektiv måte å miste trofaste kunder... Alfa var visstnok enige med de, men godtok heldigvis min direktereklamasjon (skulle bare mangle). Men det frister ikke med et nytt par. Det er uansett ikke aktuelt siden Alfa Bukk er utgående og erstattes av Alfa Jerpe neste år. Det i seg selv er en innrømmelse fra Alfa. Så får vi se om denne skoen blir like eksperimentell. Inntil videre: om du kommer over et restparti, styr unna Alfa Bukk! Om Alfa Jerpe bygger på Alfa Bukk, vil jeg være meget skeptisk til å kjøpe disse. Da kan du heller kjøpe for eksempel et par gode fjelljoggesko og marsjstøvler til samme prisen. Noen som vet om fjellsko med liknende passform som Alfa Bukk? Og som man faktisk kan bruke som jaktstøvel... Sportsbutikken anbefalte Crispi Titan, som av utseende likner i passform. Personen i kassa kunne likevel ikke garantere at disse heller ville holde mer enn én sesong, siden dette også er "lettvektssko". Synes dere det er rimelig at lette fjellsko/jaktstøvler i 3500-4000-kronersklassen bare skal holde én sesong? Jeg synes det er helt uakseptabelt at Alfa lar kundene bære risikoen for deres eksperimentering med ny teknologi. Både Alfa og vedkommende sportsbutikk vil nok miste meg som kunde.

Definer tidsramme for kjapt. De fleste telt er greie å sette opp og går raskere når man har vært igjennom noen runder. Vil du unngå å knote med teltstenger så er jo Heimplanet sine et alterativ: https://www.heimplanet.com/shop/shelters/tent https://blog.derute.no/2019/06/17/heimplanet-backdoor-test/?gclid=EAIaIQobChMIvczdyZL66wIVjKkYCh3UeAufEAAYASABEgJR3PD_BwE - ""det er rett og slett utrolig enkelt å bruke. Selv i mørket er det latterlig enkelt å sette opp camp. Rull ut teltet, koble på pumpen og se ditt hjem for natten stige opp fra bakken på få minutter." https://www.nettavisen.no/livsstil/shopping/heimplanet-de-ikoniske-teltene-som-det-tar-ett-minutt-a-sette-opp/3423973969.html

Både jeg og samboer kjøpte Osprey Aether Pro. Ekstremt fornøyd med valget begge to, men dette er kanskje ikke en sekk som passer alle da den er veldig minimalistisk. https://www.ospreyeurope.com/shop/no_nb/aether-pro-70-2019

No er der vel også flere folk ute i naturen på Covid19 tur (?), så en liten øking i antall må jo ses i forhold til antall folk ute, innen vi går i panikk. Er nok ikke nået mer farlig i naturen end det normalt er 😉 Som de skriver var største kilde til smitteoverføringen i 2019 via insektsstikk, så sammen med vannfilter må også insektmiddel med ... 😝

Ifjor var jeg med å guidet en gruppe på Caminho do Este de Portugal. Dette er en veldig lite kjent og gått pilegrimsrute til Santiago de Compostela som går gjennom den østlige delen av Portugal. Grunnet at det er rimelig vanskelig å lage en guidet tur for hele ruten, var planen å dele den opp til å gå over flere år. Første del var satt til en uke og jeg har nå skrevet om første dagen, hvor vi gikk fra Faro til Olhão. Ikke den mest spennende vandringen, men både Faro og Olhão er to sjarmerende småbyer verdt et besøk. Caminho do Este de Portugal, dag 1: Faro - Olhão (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/10/faro-olhao.html)

Komforten på Ringstind Superlight (2) er betydelig oppgradert på 2019+ versjonen hvor man blant annet har 2 fortelt/innganger og stang i fotenden. Det er et godt 3 sesongs vandretelt som man nesten ikke merker i sekken. Har ikke hatt gleden av å teste det i møkkavær enda så jeg kan ikke gå god for rive/bruddstyrke. Hodeenden er litt av et vindfang though.. men med ekstra bardunering kan man nok øke stabiliteten ganske mye. Planlegger du å bruke mye tid i teltet og trenger å sitte oppreist burde du vurdere alternativer.

Du kan lese denne http://panneband.blogspot.com/2015/01/lesebrett-pa-tur.html?m=1 Er jo noen år gammel, men fortsatt like fornøyd. Nå får du stort sett alt av bøker, også norske, på kindle..👍 Batteritiden er fortsatt suveren (i flymodus)

Så ramlet det en msr zoic 2 ned i postkassa i dag. Godt hjulpet av super tilbud hos milrab. Skal ta overta etter mitt godt brukte north face roadrunner 23. Kuppeltelt me 2 kryssende stenger og mesh innertelt. Skal sette opp og teste nå i helga. Lufting, lufting og lufting er poenget. Hadde planer om å kjøpe hilleberg denne gangen og da modellen staika. To helt ulike bruksområder men pris og behov ble utslaget denne gangen. Blir mitt første telt fra msr og er litt spent. Som alt annet nytt blir det morro å teste. Mvh Tore

Kan bekrefte at sekken veide 20, 8 kg. Dette bekreftet både badevekta hjemme + transportvekten på togstasjonen. Min plan var selvsagt å gjøre sekken så lett som mulig, men når planen er å i utgangspunktet ikke kjøpe noe på noen betjente hytter, krever det at jeg har med alt av utstyr og mat. Både sovepose, stormkjøkken, termos, to gassbeholdere, kniv, fjellduk, stor powerbank, (20100 mAh) en bok til togturen, turbestikk, førstehjelpsutstyr, ekstra bekledning, mye mat, (real turmat, havregryn, sjokolade, nøtter, kjeks...) toalettsaker osv. gjør at sekken blir ganske mye tyngre enn antatt. Kunne droppet boka og hatt med en mindre powerbank, ellers var resten nødvendig. Løpeturen på 35 km var ekstremt utfordrende med den tunge sekken i kupert terreng med mye høydeforskjell... Legger ved tre bilder: avmarsj fra Finse midnatt, bilde av skilt ved Hellevassbu + klokke når jeg ankom Haukeliseter 23:29 med 102k skritt det siste døgnet. IMG_0126.HEIC IMG_0184.HEIC

Målet var Sandgroveggen (i Molde kommune). Kjørte av ved E136, mot Brue, og over på anleggsvei (grusvei) som går opp til fjellet. Det var tett tåke, med 4-5 meters sikt. Kjørte i sneglefart i lang tid. Det åpnet seg litt da jeg kom godt opp i høyden. Siden jeg kom frem sent og det var dårlig vær/sikt, valgte jeg å slå opp telt rett ved bilen. Fryktelig mye mygg! I fjor kjøpte jeg inn et stort og billig telt i forbindelse med en overnattingstur med en nevø. Hadde en overnattingstur med han sist helg, og teltet lå derfor i bilen. Fint med stort telt, gir luksusfølelse. Neste morgen var det kjempeflott vær. Utsikt mot målet. Kastet telt og alt annet i bilen, tok på meg den lille dagstursekken, og startet gåturen. På andre siden av fjellet, mot målet. Ganske bratt med en gang. Dårlig form og stekende sol gjorde at svetten begynte å renne med en gang. Utsikt mot Børa. Ett stykke opp, var det plutselig en liten hare som hoppet ut få meter fra meg. Tok frem kameraet, i håp om å få se den igjen. Var klar til å ta bilde. Litt lengre opp, satt den plutselig på en stein. Veldig vanskelig å se. Ett sekund etterpå hoppet den bort. Jeg var ikke rask nok til å ta foto. Etter hvert som jeg kom lengre opp, og fikk se videre fremover, tenkte jeg at det går ikke an å komme seg opp der. Ved Sandgrovsnyta, tenkt jeg igjen at det går ikke an komme seg opp der. Men fortsatte likevel, for å se hvor langt jeg kunne komme. Før jeg begynte på det bratteste, og underveis, hadde jeg hele tiden i tankene om alle nyhetene om folk som sitter fast i fjellet, ikke finner veien opp/ned og må ha hjelp. Enkelte ganger kan det være enklere å komme seg opp, enn ned. Det å måtte få hjelp av noen kan trolig være litt ekkelt/pinlig. Men når det ikke var og ikke hadde vært mobildekning siden jeg kjørte opp, ville det heller ikke være mulig å tilkalle hjelp skulle behovet oppstå. Jeg var, som alltid, veldig OBS på at jeg måtte være 100% sikker på at jeg også kom meg ned uten hjelp. Ingen sti eller andre merker som viste hvor jeg skulle gå. Det så ut som det var bedre å gå litt på høyre-siden. Men mulig jeg valgte helt feil. Etter hvert som jeg kom lengre opp, ble jeg mer og mer ukomfortabel. Det ble brattere, glattere og mer vanskelig. Kjente at jeg begynte å få problemer med nervøsitet, alt for bratt for meg. Tok noen bilder, og startet turen ned. Her skulle jeg trolig ha sett Eikesdalsvatnet. Måtte sette meg på ræva og skli/krabbe for å komme ned et par plasser. Var en lettelse når jeg kom ned fra det bratteste. Kikket tilbake, for å se etter en bedre rute opp, men var ikke noe som var veldig tydelig bedre rute. Dette er trolig en enkel tur for noen som er vant til brattere terreng. Men for meg, alt for usikkert. Kjenner at det jeg blir "ekkel" i kroppen bare å se på noen av bildene som jeg tok på det verste/bratteste. Valgte en annen rute videre ned. Utsikt mot Børtjønnin. Gikk en tur innom Geitsida på vei tilbake, en "omvei" på ca. 6 km. Ble litt tåke. Utsikt fra Geitsida. Skuffet over at det ikke ble noe utsikt mot Eikesdalen/Eikesdalsvatnet. Fra Geitsida mot Sandgroveggen. Litt fugleliv på vei tilbake. Etter gåturen, ble det tid for en tur på et vann med packraften og litt fiske. Men å fiske midt på dagen i stekende sol, har aldri gitt noe resultat for meg. Men fint å være ute på vannet i et par timer. Da klokken var 17, var det på tide å slå opp telt. Valgte å bruke det store teltet igjen for litt luksus. Camp ble bare 150 meter bilen. Hadde luftmadrass og en vanlig overmadrass, bedre enn min egen seng. Siden det ikke ble noe fisk, måtte jeg åpne matkassen i bilen. Ble potetmos og joikakaker. Kjempegodt når man er veldig sulten. I 23-tiden begynte det å bli litt vindt. Teltet bråkte ganske mye. Ca. en time senere våknet jeg av kraftig vind, og teltet hadde problemer med å stå. Da var det ikke så mye valg. Pakket sammen, tok ned teltet i mørket. Det var ikke SÅ mye vind, bare elendig telt. Fint å se stjernehimmelen i mørket. Valget var å slå opp mitt vanlige telt som tåler vind, eller å kjøre lengre ned og slå opp telt. Valgte det siste. Men det var lengre å kjøre enn jeg husket, så brukte 40 min. Akkurat da angret jeg. Tidlig neste morgen var jeg sliten, og det ble ikke noe mer tur. Kjørte til Dovrefjell, der ble det frokost og rydding/organisering av en stappfull bil med turutstyr, før jeg kjørte hjemover. Alt i alt en fin tur. Blir trolig flere turer til dette området.

Da er prosjektet "Hardangervidda på langs under 48t" fullført! Begynte å gå fra Finse kl. 00:00 søndag, mulig litt overivrig, og startet i et godt tempo. Jeg var ikke forberedt på at det kom til å være så vanskelig å finne de røde T-ene. Surret rundt på en stor snøfonn i over 1t, og har aldri vært så frustrert. Etter 4-5t inn i nattemørket begynte allerede usikkerheten om jeg kom til å rekke frem til Haukeliseter i tide å treffe hodet. Etter 60 km begynte jeg å kjenne gnagsår som utviklet seg. Gikk inn til nærmeste betjente hytte, (Sandhaug) og følte en umiddelbar svimmelhet når jeg stod ved resepsjonen. Jeg deiset ned i steingulvet, besvimte i 5sek og våknet opp til at to menn dro meg opp i en stol. Den erfarne hytteverten kunne bekrefte at jeg har inntatt for lite næring og væske, at tempoet er for høyt, for lite søv og for tung sekk. (20 kg) Nå måtte jeg ta et valg: skal jeg fortsette, eller må jeg avbryte turen? Valgte å fortsette. La meg under åpen himmel for å sove 1t, sov selvsagt over alarmen... Ble 4t for mye, og nå begynte noen nervepirrende timer. Nå hadde jeg 18t på å fullføre de 70 resterende kilometerene. Gikk videre mot Litlos. På veien hallusinerte jeg opptil flere ganger, så silhuetter, hørte lyder, bevegelser... Sovnet gående, og kjente når jeg hadde 40 km igjen at gnagsårene hadde utviklet seg til åpne, kraftige kjøttsår. Klokken gikk alt for raskt. Hvis jeg hadde tenkt til å nå Haukeliseter innen midnatt, måtte jeg springe inn til mål. Det endte med en 35km løpetur med alt for tung sekk etter å ha tilbakelagt 95km. For hvert steg føltes det som knivblader som ble stukket oppgjennom fotbladet. Sårene hadde stor påvirkning. Løp inn til Haukeliseter 23:29, klarte turen med 31 minutters margin. For en tur, for en opplevelse jeg ikke vil være foruten! Det var beinhardt, til tider helt ubeskrivelig. Jeg har sett nye sider av meg selv, fått mye erfaring og er gang på gang overrasket over hvor mye mer kroppen tåler enn man tror. Jeg aksepterte ingen negative tanker, og holdt meg positiv på tross av mange utfordringer som egentlig er "gode" nok til å avbryte turen. Nei, vet dere hva? Dette var gøy!

Hei, Lenge siden jeg har postet her nå. Og selvsagt kommer jeg tilbake for å tigge råd og uforskammet nyte av deres kunnskap :) For noen år siden startet jeg en tradisjon på jobben min med en fjelltur. Det er mange unge, utenlandske ansatte i selskapet mitt og jeg tenkte det kunne være en sosial ting som ville gi mening til mange. Og så hadde jeg lyst ut på tur selv. Ideen er at dette skal være relativt lavterskel (hytte-til-hytte) og vise frem vakre Norge. Dersom turene også kan ha et kulturhistorisk perspektiv er det bare et pluss. Turene skal også henge sammen, slik at når vi legger sammen alle turene vil folk som har deltatt ha gått store sammenhengende deler av Norge. Her er det vi har gått så langt: 2016: Gjendesheim-Memurubu ("Besseggen") 2017: Memurubu-Gjendebu ("Bukkelægret") 2018: Gjendebu-Torfinnsbu ("Svartdalen") 2019: Torfinnsbu-Fondsbu og Fondsbu-Avdalen (Vår første todagerstur, turen fra Fondsbu til Avdalen var i lengste laget!) 2020: Turtagrø-Skogadalsbøen og Skogadalsbøen-Hjelle (Avdalen). Som dere ser valgte jeg å gå årets tur i revers. I stedet for p starte på Hjelle og gå opp Utladalen og videre over Keisaren til Turtagrø, gikk vi nedover i håp om at det ville være mindre tungt. Endene på disse turene er altså Gjendeheim i øst og Turtagrø i vest. Men hvor skal vi gå nå? Har dere noen råd? Det kan være en én-dagstur eller to-dagers, men må starte og slutte ved bilvei. Det har vært mye fokus på fjellturer og DNT-hytter til nå, men vi er egentlig åpne for å gå litt i lavlandet også, og i teorien kan vi også sykle eller padle. Vi er egentlig ferdig med Jotunheimen (selv om jeg godt kunne tenkt meg å gå mer der!), men er usikker på hvordan vi kan komme oss sammenhengende over i Breheimen, Hardangervidda eller Rondane uten at det blir for hardt eller vanskelig. Personlig kunne jeg godt tenkt meg litt brevandring en eller annen gang, eller bevege oss mer nede ved sjøen.

Er sær på bukser jeg og, men jeg er motsatt, hater at de blir for tynne. Så derfor jeg valgte Vidda Pro i starten, siden jeg ferdes en del i skog. Keb Gaiter-buksa jeg handlet ble kjøpt for fjellturer og varme dager ellers på tur, og at man kan spare å pakke med shorts. Blir nok Keb-bukse igjen når jeg skal handle, den har blitt en av mine favoritter, bruker den til og med til hverdags - Keb ble oppdatert i 2019, så passformen har visst blitt litt anerledes enn modellen før, og med litt små forbedringer. Jeg prøvde str 50, som jeg bruker til vanlig på Vidda Pro-buksene, men Keb skal visst være mer tettsittende på låra, noe jeg hater, så jeg måtte opp en størrelse til 52. Så anbefaler å prøve buksa før kjøp. De kommer også i en "Long"-utgave, som er 5cm lenger i beina, kjekt for oss som er tynne rundt livet og har lange bein Ender du opp med feks en Fjällräven-bukse, så ville jeg brukt den litt før turen, så stoffet mykner opp og den blir bedre å gå med.