Søk i nettsamfunnet

Jeg har hatt mine siden oktober 2019. De blir stort sett bare brukt på dagsturer når det er skikkelig vått og kaldt vær, og på en og annen ukestur. Jeg har ikke merket så mye forandring på selve sålen, men overdelen av gummi ‘går seg til’ og blir litt mykere etterhvert. Sålen kunne forresten godt vært litt bredere - jeg syns den er litt for smal for støvelen. Men det er sikkert bare en vanesak, siden jeg er vant med Keen og Altra.

Nå har det gått en god stund siden jeg startet dette temaet. Og har tilegnet meg masse erfaring med vintertelting. Jeg var 30 netter ute i 2019. Gikk inn for dette antallet på nyttårsaften. Jeg har aldri frøset! Har til og med våget å fyre med primus i teltet! Sover bedre i telt enn hjemme i senga. Har hund med som soser rundt og som sover i forteltet. Som oftest er det bare hunden og jeg. Jeg liker å ha dyp kuldegrop så jeg kan stå oppreist. Der har jeg liggende et sitteunderlag i reinskinn. Så kan jeg stå der og kle av og på meg. Litt problematisk med hunden som er 60 kg tung og må ha litt plass han også. Men, det går på et vis dette også. Har endelig klart å strupe posen rundt halsen. Bruker varmeflaske (R). Vinterturer er veldig fine turer. Nå har jeg lyst å få noen med på å gå i ROOOOOLIG tempo over en eller annen vidde over noen dager gjerne. Da uten hund. tror jeg da ville hatt nok med å ta vare på meg selv. Problemet er vel at jeg ikke kjenner noen som driver på med dette, og som er veldig dreven i å overleve og å navigere i ruskevær. De jeg kjenner er på samme nivå som meg, og jeg tør ikke gå over dager med meg selv og andre som ikke engang fikser kart og kompass. Brukte jo aldri det da jeg vokste opp i Finnmark. Jeg kan det når jeg prøver med litt veiledning, men i uvær...tja, nei ikke i det hele tatt. Litt flaut i grunnen. Har funnet meg et område der jeg aldri møter på folk...jo, møtte en elghund valp med en jeger på slep. Ellers helt stille. Takk for alle svar. Setter pris på at folk tar seg tid til å besvare på spørsmål som ofte eller av og til, nesten blir banale. Der er en ting som gjenstår av ting jeg skal lære meg. Å fyre med bensin. Har holt meg til gass, men jeg vil fikse bensin siden dette vil brenne uansett. Jeg har alt av utstyr og skal rigge meg til på verandaen og prøve. Jeg har veldig respekt for dette her. Ha en god dag.

I august 2019 sendte jeg en mail til Brisa der jeg bl.a. skrev: Så fikk jeg et nyhetsbrev fra dem her om dagen (28.12) der det står (min uthevning): Foreløpig finner man kun knivbladet hos dem: www.brisa.fi/supplies/brisa-knife-blades/fulltang-blades/brisa-trooper-115 men de sier de holder på å produsere skaft og slire slik at Trooper vil vel da som øvrige av deres kniver bli å finne både som byggesett og som ferdig kniv m/slire - mot slutten av første kvartal i år. PS: Jeg er neppe den eneste som har bedt om dette, så jeg påtar meg på ingen måte "æren", men litt kjekt er det jo når man føler at man blir hørt.

Grubler litt på dette med truging. Er ingen ekspert, har kun 20 mil i beina siste fem år (mye av det i ganske så bratt og ulendt terreng), og egentlig aldri opplevd noe kjipt, men etter dagens «havari» og en annen tur friskt i minne så spør jeg: Hvordan kan jeg vite at det er gunstige trugeforhold, ved å bruke YR/Hva er de optimale trugeforholdene. Jeg har to caser som gjør at jeg undrer: I 2019, hadde jeg en helt fantastisk tur på 22 km (opp til, og en runde på Romeriksåsene) veldig lettgodt og digg. (to uker før, 19 km, annen rute på i samme område), Helga etter, (Nordmarka) litt mildere temp. og hadde snødd litt dagen før, da var jeg helt pumpa etter 4 km, og måtte gi opp. Det skal jo ikke kladde under trugene, tenkte jeg. Truger bundet på sekk og gikk til fots langs vei i stedet. I dag: Snødd bra de siste dagene, og fin temp. så tenkte at det ville fint med sesongdebut. Etter 1,5 km måtte jeg gi opp. Hvert andre steg sank jeg ned til kness i snøen. Ganske tørr og lett snø. (Igjen, truger på sekk, og en finfin tur på to mil til fots i stedet) Etter som jeg bruker det samme utstyret. Veier det samme, og er i like god form som jeg har vært i mange år, så tenker jeg at jeg ikke er «skyldig»…. Bortsett fra manglende kunnskap om føre/forhold. Jeg er selvsagt innforstått med at truging ikke er å danse lett over snøen, men så mye som jeg sank i dag, har jeg ikke opplevd før. Jeg husker jo ikke værmeldinga for de ca. 20 vellykkede, lettgåtte og digge trugeturene de siste åra, så spør igjen: Hvordan kan jeg vite at det er gunstige trugeforhold, ved å bruke YR/Hva er de optimale trugeforholdene. Takker for alle innspill.

Sitat fra 2013: Har ofte tenkt å lage en tråd der vi kan legge inn bilder fra småturene man går til daglig. De fleste av oss går jo småturer i nærområdet vårt - kanskje andre vil se hvor du bruker å gå, sykle, padle, ro eller løpe eller fly? Post gjerne på direkten - kanskje nevne hvor du er og hvor langt du har gått - kanskje en lokal fjelltopp? Skriv gjerne en egen turrapport! Om du har gått en lang tur over flere dager og har mange bilder setter vi stor pris en vanlig turrapport. Da vil du kunne plotte turen på turkartet og det er lettere å søke seg frem til for andre senere. Har du oppdatert bloggen? post oppdateringer i "Jeg har oppdatert bloggen min" De gamle hvor har du vært på tur trådene finner du her: https://www.fjellforum.no/topic/50489-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag-2020/ https://www.fjellforum.no/topic/47471-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag-2019/ https://www.fjellforum.no/topic/27011-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag/ Nytt år, nye turmuligheter!

Primusen fyres og posen fra Real plukkes fram. Setter meg på en stubbe og venter på oppkok. Merker det med en gang, et lite stikk. Tramper beinet i bakken for å få vekk myggen. I shorts og bare bein er det ikke annet å forvente når skyene skygger for sola. Ett stikk til og jeg tramper beinet hardere i bakken. Det var da som bare,,,, og enda ett, før jeg mister tellinga. Jeg kikker ned på beina. Hele stubben lever og ut av stubbe og bakke velter en armada av små, røde Pissemaur. De er skikkelig forbanna og kravler oppover beina, over og under shortsen, ja helt opp til hals og nakke har jeg dem. Dette er ikke den søte kløe, for dette svir noe hinsides. Jeg hopper og spretter og vifter og klasker. At sånne små kryp kan få en så gammal mann så aktiv… Jeg flytter hele sulamitten lengre ut på den åpne plassen og fordriver ventinga med å børste vekk krypa. Og så kommer regnet. Det viser seg å ha en god og en dårlig effekt. Den gode er at det lindrer svien, den dårlige er at jeg rekker å bli våt før jeg får på meg jakka. Når lokket begynner å vippe og slå og til slutt faller ned på grusen vet jeg at vannet har kokt lenge. Føler det er helt innafor å koke vannet fra Skjeggvolltjernet lenge. Gleder meg til mat nå og fyller vann i Real´en og resten i koppen. Glovarm solbærtoddy nytes halvveis i le fra ei buske mens jeg betrakter Real´en som står og godgjør seg. Det er småkaldt i lufta og solbærtoddy´en varmer godt. Jeg får igjen varmen i bakkene opp mot Elgenes og snart etter er jeg ved Øvre Gåsvatn. Det er her god grus ender, det har jeg sett på kartet. Det har også sett ut til at den fortsetter som kjerrevei og sti. Nå står jeg her og kan ved selvsyn se at det ikke stemmer. Der grusen slutter overtar gresset. Dette ser ut som ei skiløype og den er skikkelig våt. Å snu for å komme rundt er utelukket, det vil ta mange, mange timer. Nei jeg kommer til å gi alt for å komme meg fram her. Prøver å sykle, men dekka synker såpass nedi at jeg ikke kommer av flekken. Her er det bare å ta beina fatt. Etter et par meter er jeg kliss blaut. Skoene fra Salomon er vanntette, det skal de ha. Men det hjelper lite når vannet renner over og inn. Vann har en egen evne til å samles i bånn og denne løypa er bånn, i hvert fall i dag. Bare en åpning i skauen, naturlig anlagt langs laveste punkt i terrenget og formet av myr og ryddesag. I tillegg til at jeg går i konstant rennende vann, går det jammen meg oppover også. Etter 40 minutter er jeg ikke kommet spesielt langt selv om jeg har gått lengre enn langt. Jeg prøver å unngå de våteste partier og da blir det mye fra side til side. Ikke overraskende er det bra med vegetasjon langs kanten av løypa og det tar tid å få med sykkelen. Det er som om skauen lever og strekker sine krokete fingre etter meg. Jeg slipper noen ganger lettere unna og når de skjønner det, er det sykkelen de klår etter. Etter noe som føles som en evighet flater det ut og løypetraseen blir utydelig der myra breier seg ut. Jeg er rimelig glad i myr, det skal sies. Jeg syns de er fascinerende og pene. Altså, å se på. Jeg er ikke så glad i å bevege meg på dem. Det er egentlig ganske tungt og vått og noen ganger endog skummelt. En annen ting som forekommer på myr er bær. Mange er helt ville etter dem, men jeg syns rett og slett ikke disse gule greiene er spesielt gode. Serveres de i sosiale lag prøver jeg å unngå dem vist jeg kan. Men i dag, her og nå, er neven stadig nede. Det er virkelig mengder av dem her. De fleste fortsatt litt rød, men mange nok er gule og jeg gumler meg framover. I skyggen av Nordfjellkampen ligger Opptrekkern, 555 meter over havet. Stedet har kanskje ikke så mye å skryte av, men Opptrekkern kan skilte med et løypekryss ute på myra og ei bu i kanten. Å endelig få se krysset gleder meg, for det betyr at jeg er halvveis til Oppsangen. Å se bua gleder meg også, for det betyr at jeg kan ta 5 minutter uten å bli våt i rompa. Jeg stabler meg opp trappa spent på om den er åpen. Jeg er nysgjerrig og har lyst til å sjekke hva bua på Opptrekkern kan tilby en farane fant. Jeg åpner haspa og stiger inn. Den er finere enn jeg forventet. Langbenker langs veggene som kan tjene som seng ved behov. Noen nedfellbare plater over langbenken blir bord for 2. En vedovn er sentralt plassert midt på gulvet og selvfølgelig er det en gjestebok her. Alt man trenger for en hvil og litt kos. Her skulle jeg gjerne tilbragt natta, fått tørk på bein og sko og litt varme i kroppen. I stedet blir det til at jeg vrir opp sokkene på benken ute. Tar litt vann og tar fatt på neste strekk. Det viser seg straks etter at krysset på Opptrekkern er passert, at dette blir verre enn i stad. Både skiløypa og myrene er våtere her og jo nærmere Oppsangen jeg kommer, dess verre blir det. Det eneste positive er at det nå går nedover. Men jeg må stadig lengre ut langs kanten av løypa og det er betydelig mer vegetasjon. På siste myra før oppstigningen over vollen er jeg ganske kjørt, men også oppstemt. 31 kilometer på 2 timer? Det var slitsomt, men jeg kom fram. Oppsangen ligger fint til. Tunet består av velstelte pene bygninger, men de ser ikke veldig åpne ut. Uansett, her kommer Rondanestien inn fra syd, gjennom dette flotte tunet og fortsetter mot fjellene i nord. Et skilt peker til en drikkevannskilde. Jeg trenger vann og leter ganske lenge, men finner den ikke. Jeg er iskald på beina og gjennomvåt av svette etter å ha bakset meg fram med sykkelen. Når jeg nå står stille kommer frosten i kroppen. Jeg skjelver i perioder ukontrollert og tenna klaprer. Nei nå er det bare å komme i gang. Jeg er ei pingle på stisykling, det skal sies, men jeg har syklet litt sti og husker med glede stisyklinga på flyktningeruta. Nå gleder jeg meg til å prøve meg på Rondanestien. Kommer meg på sykkelen og tar over tunet og ut gjennom grinda mot syd. Det stopper litt opp etter noen meter. Litt vel kupert her i begynnelsen, men det bedrer seg nok. Stien er smal og litt for dyp til å få pedalene rundt. Mye stein som stien snor seg rundt er det også. Det er en stund siden jeg forlot Oppsangen. Jeg kaver meg fram og er kommet til et punkt hvor det ikke er noen retur. Jeg beveger meg vestover som er på tvers av åsryggene. Det er noen steder så bratt at jeg nesten ikke greier å dytte sykkelen opp. Så ned på andre siden over myrsøkk og opp neste. Rondanestien fra Oppsangen til Malungen er 13 km lang og jeg innser at dette kommer til å bli slitsomt og ta tid. Jeg avtaler henting med kona, men aner ikke når jeg er ute skauen. Det beste jeg kan anslå er: Ikke stress og ikke kjør fort, dette tar tid. Det er ikke plass til både meg og sykkelen i den smale stien. Noen ganger bruker jeg stien, andre ganger er sykkelen der. Krysser en vei og ser skilt til Busvollsætra. Ikke fullt så mange åser å dytte opp og ned lengre, men mye blaut myr. Jeg er sliten, men er i hvertfall på rett sti. Kona og guttungen er på vei og de vil parkere ved Malungen og vente på meg der. Kommer ut på vei ved Busvollsætra og sykler en liten stubb før det er inn på ny sti og fortsette dyttinga. Kona ringer og sier de er kommet fram og at guttungen har begynt å gå meg i møte. Jeg ringer guttungen og forteller at jeg er på stien mot Busvollsætervadkoia. Ber ham holde seg på Rondanestien og ikke miste den. Vist vi begge holder oss på riktig sti vil vi møtes. Jeg gjør samtalen så kort jeg kan for jeg begynner å fryse med en gang jeg stopper. I ti-tiden begynner det å mørkne og hodelykta må på. Jeg er sulten og sliten og flere ganger vurderer jeg å legge igjen sykkelen. En helt idiotisk tanke siden det er den som frakter alt jeg trenger av mat og klær, ja alt jeg kan tenkes å få behov for. Alt unntatt vann, for det har jeg for lengst drukket opp. Tanken på at guttungen går meg i møte og ikke kan være langt unna gjør at jeg holder en viss stil. Håper virkelig vi er på samme sti. Det er skikkelig mørkt nå og jeg bakser meg videre i lyset fra lykta. Nå og da lar jeg lyskjeglen sveipe terrenget for å få litt oversikt. Syns med ett jeg hører noen rope. Jeg stopper opp og lytter, nei,,,, jo der kommer det igjen. Og så, ut av mørket og inn i lyset fra lykta kommer han. Hvordan han har funnet fram og holdt seg på riktig sti uten lys fatter jeg ikke. Klokka 23:30 møtes vi. Han har med seg 2 bananer og vann til meg. Fantastisk, det skal virkelig smake. Han overtar sykkelen og jeg ramler nesten over ende når jeg slipper den. Vel har den vært tung å dra på, men den har også vært noe å støe seg til. Den har på en måte vært med å holde meg på beina tross alt. De siste 6,5 kilometerne bakser han med sykkelen og jeg sjangler lettet etter. 01:30 er vi endelig nede til ventende kone og varm bil. 8 timer etter at jeg gikk av sykkelen der grusveien sluttet. Dagen har vært lang og hard, men nå kan jeg endelig sette meg ned, i baksetet, i en varm bil. Jeg bråvåkner av at de rusker i meg. Vi er på Essostasjonen på Skarnes. Stasjonen jeg forlot i går. Foran meg har jeg en varm bagett og en iskald cola. Og med dette avslutter jeg mitt friluftsår 2020 og ønsker alle på Fjellforum et riktig Godt Nytt (tur) år.

Om noen trenger korte isskurer så har VPG igjen 3 stk Petzl Laser Speed 10 cm til 365,- (Førpris 729,-). https://www.vpg.no/petzl/154300/petzl-laser-speed-2019

Vi er 5 damer fra Trondheim (45-50 år), som planlegger ny ukestur til sommeren. Vi vil ikke bruke egen bil, men tog/båt/sykler/kajakk/beina. I 2019 tok vi hurtigruta til Runde og sykla og gikk via Slogen, Geiranger til Bjorli og tog hjem. I år tok vi tog til Bodø, båt til Å og sykla og gikk til Stø, via Dronningruta. Vi ønsker tips til sommerens tur, fra fjell fjords, fra øy til øy, via stilige overnattingsplasser eller severdigheter?? (Helst ikke telt...) Hilsen Lise, Mari, Ingrid, Kari Mette og Oddveig

Har ikke fulgt så nøye med dem i senere tid, men jeg tror de skjerpet seg etter at de i 2017 fikk en advarsel fra Forbrukerombudet for "[...] flere tilfeller av markedsføring der et produkt fremstår som om det er nedsatt i pris, men hvor det hersker tvil om produktet faktisk er solgt til den oppgitte førprisen." (Déjà vu!) Interessant nok så var Fjellsport en av flere som innklaget Hekta På Tur for dette. Og interessant nok følger Fjellsport da heller strategien med å sette "normal prisen" sin så høyt at rabattkodene de strør om seg med bare bringer prisen ned på et mer "normalt" nivå. Må føye til at Hekta På Tur svarer rimelig kjapt på mail, og er også imøtekommende når man ber om et tilbud. For eksempel svarte de positivt på mail fra meg for en tid tilbake om rabatt på en litt kostbare vare som da ikke var på salg. (Men dessverre for dem fikk jeg bedre pris annet sted den gangen). Basert på min erfaringer så langt har jeg et fått et godt inntrykk av Widforss.no,. Svenskeid (overtok i 2019 nettbutikken nettojakt.no). De strør ikke om seg med rabattkoder etter det jeg har sett, men prisene har vært blant de laveste på de produktene jeg har sett på der i år.

Hei, Takk for det @Kristian J. Vabø Det stemmer at jeg kjenner Fjellreven brenner pro buksen gjennom bruk vinteren 2019/2020. @magnum_mauser Jeg kan absolutt anbefale denne som en vinterbukse. Grunnen er at denne er varm, (har kun testet den i -18 som kaldest) på en vindstille fjelltur på Blefjell sammen med barna. Jeg ønsket meg en vinterbukse som var vannett, det blir mye sitting på knærne, jobbing i snøen med ved, og generelt i forteltet. Jeg tenkte nok på buksen som en fin bukse i litt regnvær også. med brynje netting stilongs eller en ren ull stilings kjenner jeg det skapes friksjon mellom et glatt lag på innsiden av buksen og mot beina mine, Jeg har tenkt at dette er rare saker, men jeg har enda ikke opplevd å fryse på beina. Ofte bruker jeg også noen tykke sokker som kona har strikket, (de hvite og sorte som går til over knærne) Buksen holder snø og vann utenfor, har brukt den i skikkelig plaskregn i Jotunheimen også, men da ble den våt rundt øvre del av lårene, mulig noe vann kom inn under regnjakka, tørket fort. Denne buksen har ingen lufting, og f.eks på påskefjellet blir den for varm, tenker også at den er for varm om du vandrer mye i fjellet utenom vinteren, går fint i et par minus, men for meg er dette en fantastisk vinterbukse, både i skog og fjell. Jeg tenker om bukser ellers i året at regner det, så blir man våt, og da vil jeg ha en bukse som tørker fort, derfor bruker jeg nå Fjellreven Lappland Hybrid buksen den er jeg også fantastisk fornøyd med, denne er også med i pulken på lengre turer, just in case. har du noen spørsmål eller vil se buksen så kan du ta en titt på min instagram profil fjellmann77 og bare kom med spørsmål hyggelig å kunne hjelpe! Mvh. André.

Ang løsningen det refereres til; Goal Zero Sherpa 100 AC veier 907 g og Nomas Plus (28W, antar det er dette det refereres til) veier 1134 g, da har man 2+ kg å sjonglere på ift alternativer med strøm. (Anker Powerport 21 W veier vel 535 g, da har du fortsatt ca 1.5 kg igjen til å å bruke på andre ting for å komme opp på samme vekt som første løsning) Her er Isak sin konklusjon: https://isakfriluft.com/2019/08/25/test-av-solcellepanel-til-turbruk-anker-powerport-21w/ Poenget mitt er at finnes ikke en "One size fits all" lløsning. Man må se på behov og muligheter. F.eks. Marius E bruker nesten ikke strøm på tur (ut fra det han skriver), men andre som filmer hele tiden og redigerer/ser film underveis på turen antagelig har behov for mer kapasitet mtp strøm.

Avslutter årets fjelltrim med Holmshatten 620 i Bindal. Min 151 topp i den lokale fjelltrimmen så langt i år. Fint å se sola- var her sist 24 des i 2019. Mindre snø nå - Skikkelig fine forhold. Har de siste ukene vært på veldig mange fine topper og det er godt å kjenne lyset og at skrotten fungere sånn noen lunde. Her Gravtinden ved Graven, Hongset. Vi skal ha med den toppen neste år og vi gikk en del utenfor allfarvei for å se om det fantes en annen topp vi kunne ta med neste år også. Kjørsvikfjellet Sømna 495 i går - fantastisk topp med variert og fin sti

Jeg har ikke erfaring med Walk King Air, men jeg har hatt Alfa Orre nå i to år (ett år på Vestlandet og ett år i Lofoten) og så langt er jeg fornøyd med dem. Holder vann ute og skoen holder sammen. Utrolig behagelig sko å bruke så jeg håper jo at de varer. Men jeg har hørt at enkelte har vært misfornøyd med Alfa Bukk (omtrent samme sko med høyt skaft), der det er kommet sprekker og membranen slipper inn vann. @Bjarne H.S. skrev om dette på bloggen sin for litt siden: https://bjarnesturblogg.blogspot.com/2019/01/aldri-mer-alfa-bukk.html Jeg vet at Alfa Orre er faset ut og at Alfa skal erstatte den med en ny sko til våren. Usikker på om det er en markedsmessig avgjørelse eller om det er ting de har lært og vil implementere i en ny sko. Alfa har jo en del av disse vedlikeholdsfrie modellene nå, så jeg håper jo at de har luket ut de fleste barnesykdommene. Så tror jeg også at vi bruker skoene forskjellig og landskapet vi ferdes i kan være forskjellig, så det kan også være med på å forklare hvorfor noen er fornøyd mens andre ikke er det. Walk King Air er jo en annen sko selv om det er samme filosofi bak, så hvis andre har direkte erfaring med dem så er det kanskje et bedre utgangspunkt. Men den skoen kom vel først i 2019 så det er kanskje ikke så mye langtidserfaring å få.

Vi har haft børn med på fjeldet fra de var 8 måneder. I 2019 udgav vi en lille bog om Børn på Fjeldet Bøger | Heering Holt

Dette er en fantastisk tur. Jeg gikk den i 2019. Jeg blogget litt underveis til glede for venner og familie, så du kan jo ta en titt på den også som inspirasjon: Snartur Høres ut som du har et godt utgangspunkt. Jeg trente en del styrke og gikk ganske mange turer på 25 km i forkant. Jeg fylte også opp hverdagssekken med bly, sånn at jeg skulle bli vant til å bære mye over tid. Gjennomsnittsetappene mine var på 25 km. men jeg hadde ganske mange som var helt opp til 37 også. Terrenget er i store deler lettgått. Jeg hadde depot i Reykjahlid (posten) og i Landmannalaugur. Det går ikke lengre noen busser til Nyidalur, så da bar jeg alt jeg trengte for 11 dager. Det skal fortsatt være mulig å sende til Dreki (ved Askja), men jeg var ikke innom der. Landmannalaugur er også tricky, for de bussene andre har brukt for å sende ting dit tar ofte ikke med pakker lengre. Men jeg møtte en som hadde klart å få et mindre busselskap til å ta det med. Tror muligens selskapet het Sterna eller noe sånt. Mellom Dyngjufell og Kistufell måtte jeg bære alt vannet jeg trengte for 2 døgn. Det var også litt stress i begynnelsen over Melrakkasletta, for der er det heller ikke lett å finne vann. Ellers fant jeg drikkevann 1-3 ganger om dagen i innlandet. Regelen var at jeg skulle drikke det jeg klarte og bære med meg en liter. Hvis jeg var mindre enn 10 km fra neste leir tok jeg med meg 2 liter og da hadde jeg nok til en stund utpå neste dag. Det kommer ann på resten av utstyret. Jeg klarte meg veldig greit med en sekk på 75 liter. Jeg brukte primært navigasjon på Inreach Explorer, men jeg hadde med kart på 1:300000 også. Kompass var veldig nyttig når jeg måtte navigere i tåke. Det er store forhold og mange godt merkede veier/stier, så navigering er greit selv med de dårlige kartene på inreachen. Jeg brukte gass, men det kan sikkert fungere bra med andre ting også. Det er overraskende hvor du kan finne dekning hvis du kommer deg opp i høyden, men det kan også gå et par dager uten dekning. Jeg hadde som sagt med en inreach explorer. Du kommer også til å møte på en god del biler, så det kan være mulig å få hjelp med mindre ting hvis det skulle være nødvendig. Jeg brukte mye google earth og så mye på andres bilder og filmer. Kort oppsummert er det veldig flatt og grusete og innimellom litt guffen lava. På slutten er det bratt, men utrolig vakkert. Jeg gikk i joggesko og det fungerte helt fint, men skulle gjere hatt noen som var litt mer beskyttet rundt tuppen på grunn av skarpe lavasteiner som jeg subbet borti. Det er en del elver som må krysser og da er staver uvurderelige. Du må også tenke på transport til startpunktet ditt. Bussen dit er lagt ned. Jeg endte opp med sjåfør fra Husavik. Jeg er glad jeg var grundig i planleggingen og visste hva som møtte meg. Lykke til med planlegging og tur!

Hmm, dette får meg til å lure på hvor store lår @André Pedersen har, for etter hva jeg kan huske, så har han jo nevt at han syntes Keb-buksene(2019 modellen) er alt for tettsittende Dvs, det er viktig å skille mellom ny og gammel utgave av Fjällräven Keb-bukser, da de nye fra 2019 har et trangere snitt. https://www.fjellrevenshop.no/nye-keb-bukse-og-jakke/

Betraktninger rundt Bergans Alpinist V5/V6 og også Norrøna Para Ranger. Skriver delvis for å dele det som jeg har funnet ut etter å ha testet i butikk og snakket med Bergans og delvis for å høre om noen har erfaring som er verdt å ta med seg. Jeg har nettopp fått Alpinist V6 130 i hus, men det gjenstår å teste denne ute. V6 kom i 2020 og avløser V5 som Bergans sa kom i 2019, men det er mulig at den er litt eldre? V5 er fortsatt i salg og vil være det en stund til. Det er noen forskjeller på disse. Snakket med en av de som har designet begge sekkene på Bergans og fått følgende info basert på det som jeg var var interessert i. V6 i 130 liter er 700 g lettere enn V5 På V5 er det avtagbare sidelommer som kan kobles sammen som dagstursekk. Dette har de droppet på V6 først og fremst pga vekten. De påstår at bærekomforten er enda litt bedre på V6. Farge Designerne hadde testet V6 med opptil 50 kg i sekken som de opplevde var OK. Men om jeg skjønte det riktig så man 40 kg som et praktisk maksimum. Dette kom opp ettersom jeg hadde spørsmål om ev vurdere rammesekk. I samtale med Bergans om tilpasning til rygg for meg som må på min høyde så er 110 liter konstruert litt annerledes. Begge er oppgitt å passe til rygglengde 43 cm+ men designer mener at 110 liter sannsynligvis vil passe litt bedre til min rygg. Det gjestår å prøve ettersom jeg ikke finner den sekken noe sted... Tidligere var det forskjell på Medium og Large, nå på V6 indikerer dette i hovedsak hhv 110 og 130 liter volum. Men som sagt sannsynligvis bedre passform på 110 liter for en med min lengde. I butikk testet jeg Alpinist V6 130 mot tilsvarende Norrøna Para Ranger på 120 liter. Jeg testet med 32 kg i sekk - pakket begger likt selvsagt med 20 kg nederst og inntil rygg (vektskive) og to poser på 12 kg i øvrig sekk. Følgende betraktninger: Jeg er 172 cm og må ha Alpinist på det korteste - skulle ønske det var litt mer å gå på. Para Ranger hadde kanskje litt mer å gå på. Alpinist satt best på meg. Bedre tilpasning. Det som jeg merket meg spesielt er at Alpinisten virket lettere - jeg sank liksom litt dypere på stegene med Recon på ryggen. Merkelig. Testet en gang til med Alpinist - tenkte at jeg kanskje var sliten, men merket det samme andre gang den var på ryggen - har mer spenst i beina med Alpinist. Jeg klatret opp på stol for å se om jeg merket noen fordel med Para Ranger som har hoftebelte som svinger. Men merket ikke noen forskjell. Men det trenger ikke å si noe ettersom jeg tross alt ikke gikk oppover som man naturlig vil gjøre på tur. På slett mark opplevde jeg ikke forskjell. Recon er litt tyngre, ca 350 gram. Denne har avtagbare sidelommer som blir dagstursekk om man vil. Begge har avtagbar topp. Usikker på Para Ranger, men på Alpinist kan toppen brukes som rumpetaske - det er integrert belte i toppen til dette. Ingen av sekkene er vanntette. Men alt dette er før jeg har testet sekken ute på tur og ettersom jeg har kjøpt sekken på XXL er det åpent kjøp og jeg har mulighet til å gjøre om min beslutning. Om du har erfaringer som du kan dele som kan gjøre meg mer sikker ev usikker på mitt valg (Alpinist V6, 130 liter) så mottas det med takk PS: Jeg kan også nevne at jeg testet Osprey Xenith 105 i annen butikk. Den fikk jeg aldri til å passe min rygg - særlig ille over skuldrene (kanskje sammenheng med at jeg er ganske bred). Dessuten ble den "løs" på ryggen med mye vekt. Danset frem og tilbake når jeg gav litt fart i en trapp. -og ja, vi jobbet med å så den så tett til ryggen som mulig. Xenith er definitivt ikke sekken for meg selv om den er rimeligere. Dette er mitt første innlegg på fjellforum..

2019 modelle dere brukte da. Kommer helt ny ventil på 2021 modellene. Selger Kipara :)

Hei Det store priselementet er pris på bushfly og det er helt avgjørende hva du gjør fra f.eks yellowknife. (om du skal bruke bushfly) Padler du ut fra yellowknife og hentes med fly, flyr du ut og hentes der ute og til sist hvilke avstander skal du fly. Flyr du fra yellowknife og ut til e.g Sled Lake eller whitefish lake kan du regne en Beaver til ca 30.000,- hver veg. E.g 2019 pris med to fullastede beavers til sled lake og henting på Eileen lake er ca 130-140.000,- Så det er som du skjønner svært varierende budsjetter alt etter om og hvorledes du benytter bushfly. 1. Klær, har du turklær for norske turer så er ikke det noe investering av betydning 2. Fly fra norge til yellowknife t/r ca 14.000,- (Air Canada) Litt billigere med Icelandair, men da må du bytte flyselskap i edmonton og litt mer krunglete, men kortere flytid. 3. Du får det meste av det du trenger i Yellowknife. Store matbutikker rett uten for sentrum (Old airport Road: Independent grocer, Wallmart, Canadien Tire) I sentrum har du Overlander Sports, der du vår turklær, telt, soveposer etc, samt kan du leie Ally kanoer med redningsvester og det du trenger til kano. Du kan også leie bjønnesikre tønner der som er bra, Husk også bjørnespray, flairs mm. 4. Våpen er greit å få med inn i canada. Det finnes linker hos flyselskapene til hvorledes, samt noen andre linker jeg kan finne frem. Sjekk på forhånd kaliber om du skal kjøpe ammo i yellowknife. Nummerering er ulikt, jeg kan ikke detaljene på dette da jeg selv ikke benytter våpen. Vi har alltid benyttet fly ut og inn på ganske lange avstander. Når vi er 6-8 personer regner vi et budsjett på ca 50.000,- per person, men vi sparer ikke på noe. Jeg har mange lister og tips for din tur, du kan ta direkte kontakt med meg for deling hvis du er intressert. Peter

Ikke det beste bildet vedlagt, men den blir ca 23 mm dypere. Man MÅ nok ikke ha den akkurat på hakket, men jeg heller til det pga følgende; som jeg nevnte på så er dette typisk i et litt lite yttertelt, så man bør være forsiktig i utgangspunktet. Videre, om man setter den i hakket så er det fortsatt ikke god plass og det er av og til litt vanskelig å se om det faktisk har tatt fyr (altså, om den spriten du skal forvarme med har tatt fyr). Om den har tatt fyr, så skal man jo da gjerne løfte den på plass et sted, f.eks til en Triangel. Og det å da flytte på en brenner som det da er fyr på, og som er full av sprit er jo noe man bør gjøre litt kjapt, og plassere enda kjappere, uten noe mer kål. Jeg har også testet både fyrstikk og toalettpapir og ja, det funker, men jeg syns forvarming med winter-attachment er MYE mer effektivt. Da er det nesten full fyr med gang, litt avhengig av hvor lenge du forvarmer. Selvfølgelig vil andre metoder funke som du beskriver, men dette er jo da tross alt en standard dingz som er lagt for brenneren. Forøvrig fikk jeg svar fra Trangia kundesenter at eller deres "brenner-holdere" funker med winter-attachment

Hare bare et fattig Staika... (og et Rundhø3 som holder på å gå i oppløsning...) Men etter å ha lest @ketilring's rapport om Børgefjell 2019, ble jeg plutselig obs på super-ultra-ligtweight Zpack Duplex , så kanskje...

En rundtur i Børgefjell sommeren 2019 Jeg tenkte jeg skulle skrive en rapport fra årets tur i Børgefjell, da jeg kom på at jeg faktisk ikke hadde skrevet om fjorårets tur. Men sent er jo som kjent bedre enn aldri, så her kommer en forsinket turrapport – eller en usammenhengende bildereportasje om du vil – fra sommerturen i Børgefjell juli 2019. Jeg innleder med et stemningsbilde fra en sommernatt ved Vestre Tiplingen, med Kvigtind i bakgrunnen. Turen gikk over 6 dager og startet og sluttet ved Tomasvatnet (øst for Majavatn). Ruta ble på om lag 120 km og gikk om Orrekskardet, Jengelvatnet, Litle Kjukkelvatnet og Gaukarvatnet, opp Viermadalen og over Flåfjellet til Ranserdalen. Deretter ble ruta lagt nordover mot Rotnan og Tiplingen, før nesa ble snudd sørvestover igjen mot Store Kjukkelvatnet, Litle Kjukkelvatnet, over Kyllingen mot Orrekskaret og tilbake til Tomasvatnet igjen. Været oppførte seg bra og i henhold til værmeldingen det hadde fått, og bortsett fra et par kraftige regnskyll når jeg gikk oppover langs Simskardelva og regn det siste natta i Orrekskardet, så hadde jeg oppholdsvær og stort sett sol hele turen. Temperaturen var opp mot 20° på dagtid. Etter en 4,5 timers biltur fra Fosen parkerte jeg ved Nordigarden og begynte å finpakke utstyret; fjerne unødvendig emballasje på provianten, og ta en siste vurdering på hva som skulle pakkes med. Nytt utstyr som skulle testes på denne turen (og det er jo alltid gøy) var sekken Osprey Levity 45 og teltet Zpacks Duplex. Og en ny Shimano STC teleskopstang. Bortsett fra det var vel det meste likt som på forrige tur. Etter å ha lest litt på de interessante oppslagene om nasjonalparken på låveveggen ved parkeringa var det bare å hive sekken på ryggen og legge i vei oppover lia. (Beskrivende tekst står over bilde) Dag 1: Tomasvatn - Orrekvatn (~ 9 km) Klar for å legge i vei. Parkeringsavgift for ei uke er betalt, og sekken er pakket. Totalvekta på sekken er presset ned et par kilo siden fjorårets sommertur. Vekta inkluderer 3 kg proviant men er (naturligvis) uten vekta av kamera. Informasjonsskilt et stykke opp i lia. Målet for dagen er bare å komme seg et lite stykke inn i nasjonalparken og forhåpentlig vis miste mobildekning. Første leir blir ved Orrekvatnet. Her blir det å koke seg litt middag og tusle litt rundt og nyte omgivelsene. Dag 2: Orrekvatnet - Ranserbua (~ 38 km) Morgen ved Orrekvatnet. Det har skyet til i løpet av natta, men skylaget skal snart lette. Jeg er ikke helt sikker på hvor turen skal gå i dag, men har en tanke om å gå over mot svenskegrensa og Ranserdalen. Får se hvor langt jeg kommer... Etter å ha ruslet oppover hele Orrekdalen blir jeg møtt med en nydelig utsikt over Jengelen. Vestover, mot Jengelskardvatnet. Men turen herfra går østover i retning Gaukarvatnet, forbi hyttene og naustene i østenden av Jengelen. På vandring et sted mellom Jengelen og Gaukarvatnet. Dette blir den eneste reinen jeg ser på hele turen. På en holme på Litle Kukkelvatnet. Men kan det være en helt hvit kalv som ligger nede til venstre, eller er det bare en stein? Forbi Gaukarvatnet og oppover Viermadalen. Utsikt nedover Viermadalen og mot Store Namsvatnet. Jeg tenker på den nydelige teltplassen jeg hadde her året før, nede i dalen hvor Sapmanelva og Viermaelva møtes. Stopper litt her for å rette litt på denne steinen som holder på å velte. Det er en 3-4 bekker som må forseres ved innoset til Viermavatnet. Opp i rundt 1100 meters høyde og over snøskavlene i sørenden Flåfjellet. Skylaget tetner til og det begynner å mørkne. Breen på østsida av fjellryggen må krysses, ett eller annet sted. Som forventet er ikke dette panoramabildet i nærheten av å kunne illustrere hvor bratt og fryktinngytende denne breen er. Lille Jetnamsvatnet ses i bakgrunnen til høyre. Heldigvis bærer snøen godt. Langs reingjerdet ned mot Ranserdalen. Utsikt nedover Ranserdalen. Ranserbua står tom, og med litt flaks ligger det en vedkubbe eller to i utedassen. Dag 3: Ranserbua - Vestre Tiplingen (~ 17 km) Jeg våkner grytidlig om morgenen, til en gnistrende soloppgang. Det er min bursdag i dag (regnestykket viser at jeg nå er litt nærmere 60 enn 20) og å se sola stige opp over fjelltoppene fra døråpningen på Ranserbua var nok akkurat det jeg ønsket meg. Bursdagsfeiring med kaffe og sjokolade. Inventaret i bua er sparsommelig. Ferdig pakket og klar for ny dag. Hengebrua over Ranserelva. Jeg følger reingjerdet opp mot Rotnan, hele tiden med utsikt opp mot Rainesklumpen. Det er spor av sommer mellom snøskavlene ved Rotnan. En vindskeiv utedass ved hytta i nordenden av Rotnan. Turen går videre ned mot Tiplingen, med myrer og frodig bjørkeskog. Langs Vestre Tiplingen. På en liten odde ved Vestre Tiplingen finner jeg turens vakreste leirplass. Dette var virkelig en drømmeplass! Myggen er helt enig. Jeg benytter anledningen til å spare litt gass, og koker middag ved en eksisterende bålplass i vannkanten. Beklager folkens, det er bare plass til én i dette teltet. Dag 4: Vestre Tiplingen - Store Kjukkelvatnet (~ 19 km) Dette er nok det fineste minnet jeg har fra denne turen, og jeg har tenkt på denne stunden her mange ganger i ettertid. Tidlig morgen, fantastiske omgivelser, sommer og varmt, blikkstille vann, og mektige Kvigtind i bakgrunnen. Det blir langt utpå formiddagen før jeg bryter leir og legger i vei sørover igjen. Oppover dalen fra Vestre Tiplingen, langs Simskarelva. Omtrent halvveis på vei opp mot Store Kjukkelvatnet. Noen regnbyger er på vei. Kvigtind. Jeg her vært på toppen her én gang tidligere. Da fulgte jeg ryggen på nordøstsiden opp, oppe til høyre i bildet. Framme i nordenden av Store Kjukkelvatnet. Her blir det leir rett sør for det lille høydedraget 879. Dag 5: Store Kjukkelvatnet - Orrekdalen (~ 26 km) Jeg har som vanlig rigget meg til med utsikt over vannet fra teltåpningen. Fint vær i dag også, selv om det er noe mer vind her oppe. Plutselig dukker hunden Idéfix opp på himmelen i øst. Hva gjør han her? Poserer for kameraet. Det er nest siste dag på turen og jeg må bevege meg vestover, og planen er å gå over skaret mellom Litle Kjukkelen og Kvigtind, og følge Bisseggelva ned mot Litle Kjukkelvatnet. Vading av Bisseggelva! Bildet er hentet fra et lite filmklipp. Det er ikke ofte jeg vader en elv tre ganger for å kunne filme eller ta bilde, men litt gøy er det da. Fiske i ett av de mange småvannene ved Litle Kjukkelvatnet. Én ørret. Én lunsj. Rød i kjøttet og god på smak. Koking av fiskegryte i le for vinden. Fra området nord for Litle Kjukkelvatnet. Jeg kvakk til da jeg hold på å tråkke rett i et rypereir! Rypemor flakset opp rett mellom beina på meg. Jeg tok et kjapt bilde av de små håpefulle før jeg skyndte meg videre. På vei ned fra Kyllingen mot Orrekdalen. På grunn av varmen de siste dagene har flere av bekkene som det såvidt sildret i da jeg gikk her for en liten uke siden blitt flomstore. Den siste leirplassen blir helt nederst i Orrekskaret. Nå har det skyet til og såvidt begynt å regne. Vading av Storelva sparer jeg til i morgen. Dag 6: Orrekskaret - Tomasvatn (~ 8 km) Lavt skydekke og regn på dag seks. Jeg har bare ei lita mil igjen ned til Tomasvatn, og jeg har det ikke travelt, så det blir til å ligge i soveposen og drikke kaffe noen timer utover formiddagen. Sko og sokker har merkelig nok ikke tørket av seg selv i løpet av natta... Kryssing av Storelva foregår uten dramatikk, og da jeg kommer ned til Tomasvatn har det sluttet å regne. Så da var årets sommertur over! En utrolig flott tur gjennom store deler av Børgefjell, områder som jeg aldri har opplevd tidligere. Og følelsen av å kunne "fly" over viddene uten å bli sliten, med lett sekk og lette sko, over store avstander, og oppleve store naturområder, det er helt fantastisk. Minnene fra denne turen kommer til å sitte i lenge. Som den morgenen i Ranserbua, morenelandskapet nord for Rotnan, turen ned snøbreen ved Flåfjellet, vadingene både i innoset og utoset av Litle Kjukkelvatnet, for ikke å snakke om drømmeleiren ved Vestre Tiplingen. Hvor skal neste års tur legges mon tro? Det blir nok et sted i Børgefjell...

Avhengig av når på våren (nattetemperatur) er jeg usikker om jeg ville nøyd meg med kun Rab Neutrino (Rab Sleep limit: -22 C), jeg brukte Western Moutainering Kodiak (produsentens rating: - 18 C) sammen med Halite Overbag (legger til 14 grader) i Jotunheimen jula 2019. Har også opplevd nattetemperaturer på -18 C i begynnelsen av mai i Jotunheimen https://www.outdoorgearlab.com/reviews/camping-and-hiking/sleeping-bag-down-cold-weather/rab-neutrino-800 Lokasjonene og årstidene jeg refererer til er selvsat ikke den samme som Hardangervidda og gir ulike forhold, men er ment som en pekepinn på at du bør sjekke værmeldinger og litt statistikk Her er statistikk fra Sandhaug (Hardangervidda):

Og som et lite tillegg, forandre og redigere på bilder er ikke noe nytt... Det gikk fint med analog film og uten Photoshop også HISTORY OF PHOTO EDITING [1826-2019] https://fixthephoto.com/blog/retouch-tips/history-of-photo-retouching.html

Det er en Fjällräven Keb, forrige modell, dvs før den nye versjonen som kom i 2019.