Søk i nettsamfunnet

I følge 2015 katalogen til Helsport så er T-lim er oppgitt som følger: Innerposen -21 C Ytterposen +10 C (for sommer bruk alene som det også står i beskrivelsen) Begge posene i kombinasjon som også oppgitt på siden du lenket: T-comf -19 T-lim -31 T-ext -57 Se side 61 og side 88 i 2015 katalogen her: https://issuu.com/helsport/docs/no_kat_helsport_160415__1_ Så ikke den temperaturen du skrev at den gikk ned til. Minus 40 som du oppgir, er vel fra den perioden Helsport opererte med en egen temperaturstandard på soveposene sine, før de gikk over til den europeiske standarden EN 13537 fra sesongen 2012. Forklaring av temperaturgrensene som i realiteten vil være avhengig av person, dagsform osv: https://www.helsport.com/no/om-vare-produkter/soveposer/temperaturmerking/ Og etterhvert som posens slites og skitens til i bruk vil isolasjonsevnen gå ned.

Hvis reglene mot forsøpling ble håndhevet, og man risikerte noe , ville kanskje noe bedre seg. Ta USA, der kan bøtene være drakoniske for " littering" . Sommeren 2019 besøkte jeg og kona Shasta National Forest i nordre California , og ble advart mot akkurat dette av slektninger av kona, som var våre verter og guider på turen. 1000 dollars kostet det å bli tatt for "littering" der. Jeg vet jo ikke om en sjokolade wrapping hadde vært så dyr, men jeg ser ikke bort fra det. Og vi så flere park rangers på turen vår, så muligheten for å bli fersket og bøtelagt var reell. Det må koste noe å være hensynsløse i naturen , og muligheten for å bli stilt til rette må være der.

Det som kalles strandloven i dag er egentlig en paragraf i plan- og bygningsloven (§1-8): https://lovdata.no/lov/2008-06-27-71/§1-8 Den første loven som het strandloven kom allerede i 1937, nettopp fordi folk utover tyve- og tredvetallet allerede da opplevde det som du opplevde med barna dine ved Blindleia. Det ble mer og mer vanskelig å ferdes langs sjøen, bade og legge til med båt, grunneiere nektet folk adgang eller tok betalt for at folk skulle få lov til å bade, spesielt rundt Oslofjorden. Det er denne strandloven som gjennom en rekke endringer gjennom tidene har blitt til det som i dag heter Friluftsloven (egentlig Lov om friluftslivet). Lovens formålsparagraf (som kom til først i 1996) lyder: "Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes". (Formålsparagrafen skal ikke tolkes avgrensende, altså at ting som ikke dekkes av formålsparagrafen ikke dekkes av loven, men brukes som rettesnor ved tolkning av øvrige paragrafer i loven) "Allemansretten" er formålsnøytral og er grunnlaget for hele loven, og bygger på gammel sedvanerett. Før het det "uskylig nyttesrett" som viser at det handler om nyttebruk (i vid forstand) av naturen som ikke er til utilbørlig ulempe for grunneier ("presumptivt ikke skal føre til inngrep i den private eiendomsrett" i følge Friluftskomiteens innstilling i 1954).

Etter 12 måneders bruk kjennes det greit ut å dele min erfaring med denne sagen. Følgende kriterier lå til grunn før valg av sag: Robust, vedlikeholdsvennlig, lett, allrounder og nedpakningsvennlig. + Har innfridd kriteriene så langt. + Godt grep. + Enkelt å bytte sagblad etter de ulike behovene. - Begrenset til ved av en viss størrelse/diameter. - Man må passe litt på når man skal montere den opp og ned da den er litt vinglete i de fasene. Video - Agawa Boreal 21 i bruk https://agawagear.com/collections/boreal21

Vi leide Hessihomphytta på inatur.no i august 2019. Flott hytte og nydelig område.

Det man bør lese (og alle som drar på tur i skog, mark og fjell bør det) er friluftsloven. Begrepet "allemannsrett" er faktisk bare bukt to ganger der, og da helt uten forutgående definisjon (men man forstår nok hva det betyr hvis man leser hele loven). Friluftsloven: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1957-06-28-16

Jeg går nok i terreng (tur med sekk) mer enn de fleste. (Jeg kjenner noen som bruker mer tid på tur enn meg...) og har holdt på med det i mer enn 30 år. Det betyr ikke at jeg har erfaring med mange skotyper, men god erfaring med de jeg har brukt. I starten ble det Alfa Marka - sivilmodellen til m77. God såle, men helt håpløse å holde tette. Det ble bytte til ALFA Walk King da disse kom. Disse skoene holdt "stilen" lengre en Marka, og siden de hadde Gore-tex var de vanntette - en stund. Gjennom årene har jeg hatt minst 12-15 par med Walk King. De holdt omtrent 15 måneder før Gore-texen sa takk for seg. Da var sålen en del slitt og på noen par var overlæret "ødelagt". (De siste årene med Walk King, ble skoene ikke vedlikeholdt i det hele tatt, jeg kunne ikke se at vedlikehold forlenget levetiden eller vanntettheten.) SÅ: I november 2019 måtte jeg ha nye sko, og kjøpte ALFA Impact. Til nå holder skoene meget godt. De er tette, sålene er bedre enn på noen annen sko jeg har forsøkt (det har blitt noen andre sko også) De er mykere i læret og jeg hadde ikke behov for noen "inngåing". Men prisen..... Holder ALFA hva de lover, blir skoene likevel billigere enn å holde på Walk King. Jeg håper å få anledning til å kjøpe nok et par Impact - og å få anledning til å slite disse ut.

Fant noen som har gjort en liknende tur. De har lagt ut hvordan de desinfiserte båtene. Brukt Google oversetter. https://avisuora.com/2014/06/14/kakkalojoen-nousu-ja-siirtyminen-norjaan-2-4-6-2014/ Vi kunne ikke senke kanoene våre i Latvajärvi-sjøen, ettersom vi beveget oss fra vannet som kommer ned i Østersjøen til vannet som kommer ned i Polhavet. Det er en risiko for at vi vil spre Gyrodactylus salaris laks fra fisk i Kemijoki-elven til Teno-elven. Så for å desinfisere kanoene [ kartlenke der dette ble gjort ]: 1 = Grad S desinfiseringspulver i en krukke. 2 = Omtrent en spiseskje per liter krukke, dvs. 15 milliliter. 3 = Fyll krukken med bekkervann for å oppnå en 1,5% løsning (1% løsning vil være tilstrekkelig). 4 = miksing. 5 = Hell i bunnen av den omvendte kanoen. 6 = Påfør med en svamp, for eksempel. 7 = Snu kanoen og tøm kantene. 8 = Pensle alle brettene. 9 = Hvis stoffet blir igjen, hell det i bakken, ikke direkte i vann. (En liter materiale var nok til begge kanoene.)

Jeg byttet også ut Ringstind SL 2 (2019) pga lav takhøyde. Ellers enig at det er enkelt å sette opp.

Har sovet i Ringstind SL 2 2019 modell sommer og vinter, også i sterk vind på padletur. Ingen andre telt jeg har prøvd har vært like lett å få helt stramt, som dette. Har eller har hatt bl.a.: Reinsfjell SL 2 og 3, Exped Orion Extreme II, Helsport Spitsbergen Pro 3 Camp, Naturehike Star River 2. Har også prøvd en del andre telt. Solgte Ringstind pga. lav sittehøyde, byttet til Naturehike Star River 2.

Lærer sikkert mye av å være med på en guidet tur. Jeg var på tur med Lars Monsen i Femundsmarka/Mugga ifjor høst. Bergans arrangerer turer i Oslo. https://bergansadventures.no/turer/packraft-pa-akerselva/?attribute_dato-kl=21.juni+kl.+18-21 https://www.femundlodge.no/på-tur-med-lars-monsen-som-guide

Jeg endte ut med å drive litt nerdete detektiv arbeid i gamle tråder. Det ser faktisk ut til at 2014 modellen ble levert med coil glidelås på inngangsdøren, på tross av det som ble presentert i videoen fra 2013, som det fremgår av bildene som Blaser postet i tråden "Diskusjon ang. røverkjøp og gode tilbud", i forbindelse med at XXL hadde sendt han 2014 modell av Patagonia da han kjøpte teltet i 2019. Er det tilsvarende glidelås du har på ditt telt? Men tydeligvis har Helsport på et eller annet tidspunkt byttet tilbake til VISLON på inngangsdøren i stedet for coil, utfra hva jeg ser av bildene som Memento mori og Blaser poster i tråden "Helsport Patagonia 3 - Nerdealarm-gjennomgang" fra begynnelsen av 2019, der Memento mori går i gjennom 2018 modellen av Helsport Patagonia 3. På bildene hans så ser det ut til at det er YKK VISLON glidelås på bildene han postet, når jeg forstørre de på skjermen. Altså samme type glidelås som Ousland demonstrerte i videoen. (Men jeg ser at du kommenterte i tråden at du ikke hadde det på din versjon av teltet). Tilsvarende ser jeg på nærbildet av glidelåsen som Blaser poster senere i tråden, på side 2, av den nyere modellen han fikk byttet til. Og dette stemmer overens med detaljbildet av glidelåsen på inngangsdøren som Helsport bruker for å vise detaljene på X-trem teltene på sine nettsider. Jeg måtte jo også finne ut av forskjellen på coil glidlåser og glidelåser med støpte tenner (kalt VISLON av YKK). Her er en video som sikkert kan være av interesse for flere:

Den dagen Helsport slutter å bruke YKK-glidelåser må jeg ta en knipetang og klype meg knallhardt i armen. Finnes ingen virkelig seriøse produsenter av telt, spesielt vintertelt, som ikke bruker YKK. Den grovere typen med liten risiko for ising skal være av typen YKK Vislon. Overrasker meg veldig om de ikke bruker den på nyere versjonen av Patagonia. Har du bilde? Mener vitterlig at de bruker Vislon på alle extrem-teltene av nyere utgave. De brukte hvertfall det på mitt tidligere fjellheimen xtrem fra 2019.

Hei! Har planer om å gå Hardangervidda i sommer- slutten av Juli. Planen er å gå fra Dyranut - Haukeliseter og sove i telt. Har planlagt en form for hytte til hytte rute, selvom vi skal bruke telt pga enklere navigasjon da dette er første vidde tur. Planen er Dyranut - Sandhaug - Litlos - Middalsbu - Haukliseter. Vi tenkte å gjennomføre dette på 4 dager, men lurer på om dette kanskje kan bli i det meste laget med omlag 25km i gjennomsnitt hver dag med tung sekk? Hvordan er evnt terrenget? Om noen har gjennomført lignende å dele erfaringer? Om noen har gått samme rute, hvor lang tid brukte dere? Lurer også ifht «toalett» og søppel. Er det søppelkasser til å kaste søppel underveis, ved hytter f.eks? Eller må man belage seg på å bære søppelet for hele oppholdet? Og siden Hardangervidda er er nasjonalpark er det innafor å grave ned «nr2» eller må man ta med seg poser for dette og? Dere som har brukt flere dager på vidda, hvordan har dere løst dette? Tar også gjerne imot flere tips om turen dersom noen har gått samme rute eller i nærheten. Dette er første gang på så lang tur og over Hardangervidda, hittil har det bare vært en helgeturer rundt om i nærmiljø. Har et stabilt og vanntett kuppeltelt som er testet på fjelltopper i kraftig vind og stått helt stødig, har sekk på både 70 og 85L, dun sovepose med komf temp på 0 grader og gode Salomon fjellsko. Så ser for meg at utstyret skal være i orden, så tenker mer å forberede meg på selve turen. Takker for all hjelp

Har gått Besso (ved Sandhaug) - Litlos - Torehytten - Stavali - Kinsarvik, fin tur! Vet ikke noe om de første etappene du nevner, men turen fra Besso til Litlos er litt drøy. Mener å huske at den er satt opp til 8 timer? Har gått der med en stor gjeng ungdommer fra 13-21 og det gikk fint altså, men en lang dag. De andre etappene er veldig greie. Turen fra Stavali og ned langs elva Kinso er helt nydelig (i finvær).

Ble til at jeg slo til på denne i høst, fungerer ypperlig på vinterturer med min cumulus panyam 600. Sov godt i -21 med denne komboen.

Du blir nok kald på rumpa uansett hvor varm pose man har, så her må liggeunderlaget gjøre jobben. Rago x-trem har vel t-comfort på -16, ikke 21. har selv brukt denne i hengekøye hvor det var iallfall -12 og det var varmt og godt. Lå da med ullundertøy og duntøffler fordi jeg ville være helt sikker på at jeg ikke skulle fryse. så er det veldig individuelt hvor lett man holder varmen når det er kaldt, og om man er kald når man legger seg. En annen viktig ting med dunpose, er å få denne opp i god tid før man skal oppi, gjerne gi den en god rist - så fjærene får nok tid til å «blåse» seg opp og få den isolasjonsevnen den skal ha 😊

Jeg sliter med det samme i Rago x-trem dun posen min.. Den har komfort på -21, men jeg må ha nalgene flasker på rumpe , mage og føtter, for det blir kulde hull der da duna klemmes sammen.

Er det noen som vet vilka datoer de gick Nordlandsturen? Jag trodde i min enfald att ting som blir lagt ut i 2021 oftest blir laget i 2020, men jeg inser att de förmodligen gick turen i 2019 siden de aldrig nevner covid-19. Også E6 ved Bolna ser ut som den gjorde sommern 2019, och ikke i 2020. Det er mest av personligt intresse, jeg gick turen Börgefjell - Bolna motsatt retning ungefär samma dagar som MMM var ute på sin.

Hmm, jeg vil kjøpe et par markaski eller lette fjellski som går i preppa spor. Valget står mellom Fischer E89 eller Fischer Twin Skin Powerlite. Sistnevnte er felleski, og har såvidt testet dette før, men da var det null glid (Åsnes Race 48). Jeg trenger ikke å ha stor fart, men glid er jo kjekt. Og så hadde det vært deilig å ikke smøre. Derfor lurer jeg på om felleskiene kan være et greit valg? Og om disse også vil fungere på annet føre enn såkallt nullføre 🤔Og hvilken lengde bør jeg gå for? Noen som har erfaring med Fischer Twin Skin Powerlite? Eller er det tryggest å satse på smøreski, altså Fischer E89? Ikke lett dette her. Vil uansett gå for NNN-binding, altså ikke BC-binding - slik at jeg kan gå i preppa spor. Fra før har jeg Fischer E99 Backcountry med BC-binding og er storfornøyd med de. De er 180 cm lange, jeg er 164 cm høy og ca 60 kg. Og så har jeg et par Fischer Lite langrennsski (smøreski) - men ønsker markaski med stålkanter for bedre styring. Gode råd, og tips mottas med STOR takk. Hilde

Til de Boreal er det standard blader, hvertfall til 21 og 24. Jeg har 21 versjon og bruker tørrblad fra Biltema. De klappes og veldig lett sammen både med og uten hansker. Blir en stang sammenklappet. Men den blir jo en del lengre da en Monsensaga. skal du sage noe med litt dimensjon er den veldig god og kjapp og bruke.

Ikke mer enn at jeg har sett på den i butikk. Er vel ganske lik type Bacho Laplander m.fl men andre farger. Er vel en helt grei sag. Skal du ha foldesag er den til Eagle veldig bra. Biltema har en som heter campingsag til 99,90. Overaskende til den prisen. Ikke like fin finish som mamge andre men sager som bare det. Skal du ha en skikkelig god tursag så se på Boreal 21. Sammenleggbar buesag som bruker standard blader du får kjøpt overalt. Finnes og i andre lengder. Er vel noen som har begynt å forhandle de her i landet nå.

Nå er ikke jeg noen traversekspert, men hvorvidt man trenger tau kommer an på flere forhold. Det er en avveining mellom hvor stor sjanse er det for at du faller, og hvor eksponert er terrenget. De fleste traverser kan gås uten tau, men faller du er du ferdig. Se på videoene til Kilian Jornet f.eks. Han løper og klyver mye i svært eksponert terreng uten tau. Mulig: ja, farlig: ja! Tau krever også en partner og tar lengre tid. Det går an å bruke tau alene, men da må du gå opp og ned flere ganger for å hente sikringsmidler og klippe ut tauet. Det er også veldig vanskelig å sikre bra dersom det ikke er gode steder å plassere sikringsmidlene, men det finnes metodesett for å sikre de fleste former for alpin ferdsel. Se gjerne NF sitt metodesett (2019) Hvorvidt jeg vil bruke tau på en travers avhenger også av vær og vind. Våt stein er glattere, stein med is og snø er enda glattere. Sterk vind påvirker evnen til å holde balansen. Sikten påvirker evnen til å følge planlagt rute og så videre. Forhold som dette, samt hvor komfortabel den enkelte er med å ferdes i eksponert terreng er nok grunnen til at du ser noen sikre og andre ikke på f.eks. Bjørndalstraversen.

Takk til Kjetil66 for fin beskrivelse (2019) av bestigning til Breikvamsnosi, Koldedalstind og Hjelledalstind vinterstid. Kom meg opp til 1822 og Koldedalstind. Denne påsken forsøker jeg Hjelledalstind via hans blå stiplede linje. Gleder meg! Hilsen Ole

Når man av ulike grunner ikke får farta til fjells sjøl for tida, men abstinensene river i kroppen, er det å mimre over tidligere sprell en god substitutt. I det herrens år 2010 (a.k.a. mitt tidligere liv: uten unger, jobb, hus..) hadde ei venninne og jeg en fin tur over Hardangervidda i februar. Denne turen var ikke «bare» for forlystelsens skyld - Ane, som gikk 2.året friluftslivsstudie trengte en egenferd i studiepoenga – derav tittelen. Jeg takka ikke nei til en ukes pause fra transkribering og diktanalyse på engelskstudiet mitt. Her kommer turrapporten! Hvis over 10 år gamle turer er for utdatert til å skrives om, får den slettes. Søndag 21.feb står vi klare ved sørenden av Sønstevann, Imingfjell. En overlessa Fjellpulken Snerten og en tilsvarende overlessa, lettere modifisert barnepulk fra 70-tallet er våre følgesvenner for de kommende dagene. Sjåføren følger oss et stykke nordvestover før han ønsker oss god tur og snur tilbake til bilen igjen. Vi labber vestover over vannet og slår opp turens første leir på neset som stikker ut i Vikvatn. Fytti så tungt, og kaldt og jævlig. Kroppen min streiker helt, jeg er kvalm og svimmel. Ei natt med frysing og kaldsvetting gir lite søvn, og jeg tar meg i å savne transkribering og diktanalyse. Her er det nødvendig å gå litt tilbake i tid for en forklaring. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en to ukers studietur i York i England - les to ukers «pub-til-pub-vandring», hvor både frokost, lunsj og middag gjerne ble inntatt på pub (billig pint!), i vårlig klima. Vi tok jo den kulturelle delen av studiet på alvor, må vite. Jeg var knapt edru da flyet landa lørdag morgen, vi hadde hatt en heidundranes avslutningsfest kvelden før. Mye var ferdigpakka fra før vikingraidet over Nordsjøen, resten ble hivi i pulken innimellom noen sårt tiltrengte powernapper. Egg, bacon, hamburgere, chicken curry og usunne mengder øl ligger som en tung stein i magen og formen er antakelig på sitt bunnpunkt for tjueåra akkurat nå. Det er litt flaut å innrømme at jeg faktisk er fyllesjuk. Ny dag, nye muligheter – vi fortsetter vår labbing vestover. Havrebomber fra fryseren (rester fra Svalbardpåske to år før) som lunsj gir den ustabile magen litt å jobbe med... Ved Soltjønnhovda får vi øye på en liten villreinflokk oppi lia, kjekt! Vi glir nedover mot Mårbu og kveldssol-strålene glitrer i snøen. Det oppstår en liten interessekonflikt; jeg er sterkt frista til å tilbringe natta inne på hytta, når vi nå likevel er her rundt leirslagingstid. Få tørka den fylleangst-svette-nedisa posen min og nyte litt ekstra komfort. Ane er skeptisk, hun har sett for seg en egenferd av det edle slaget. Etter litt om og men (og mulig noen tårer fra meg) ender vi opp med å innta herberget. Kvelden avrundes med en yatzy-runde, og yatzy med seksere må selvsagt dokumenteres. Morgenrutinene våre på tur er godt innarbeida. Vi kjører «slaveordning» av matlaging og snøsmelting, med vaktskifte etter frokost. En annen fin greie er omhyggelig fordeling av rosiner i frokostblandingene. Jeg hæler ikke rosiner, men rakk ikke (orka ikke) å pelle ut alle rosinene fra mine «God Dag Frukt»-frokostrasjoner under mellomlandinga før turen. Disse plukkes derfor omhyggelig ut, og omplasseres til Ane sin frokost. Repeat hver morgen. Det er kaldt å komme i gang i dag også, men kroppen lystrer noe bedre, og vi har fint vær. På vei mot Austre Hettehove får jeg en sånn «åpenbaringsfølelse», en rus, som av og til slår til i møte med naturen. Fjellet er opplyst av morgensola, vi går fortsatt i skygge. Jeg kan lukke øynene og fortsatt kjenne tiltrekningskrafta fra fjellet. Blir helt satt ut av hvor stort det er, og hvor liten jeg er i møte med det. Får frysninger på ryggen som ikke skyldes temperaturen eller formen. Står sånn og bare nyter tilværelsen en stund, inntil føttene gir klar beskjed om at her er det bare å gå på videre for å få varmen. Følelsen forsøkes foreviget med kamera først, som vanlig uten å lykkes helt. ' "The smaller we come to feel ourselves compared to the mountain, the nearer we come too participating in its greatness. I do not know why it is so..." Arne Næss sr. "Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, -jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt." - Hans Børli Et glimt av Gaustatoppen i det fjerne! Nå følger vi Søre Nordmannsslepa, og på vei over til Viuvatnet dukker det opp to enslige rein i lia. Vi slår leir helt i vestre ende av vannet, bardunerer godt – her ligger vi utsatt til. Det blir heldigvis en rolig natt, men også den kaldeste i løpet av turen. Dag fire setter vi kursen mot Lågaros – der har jeg aldri vært før. En stund skrår vi litt for mye sørover, men så finner vi riktig kurs, og kan innta en noget hustrig lunsj på utedassen til hytta. Vi ser en skiløper langt ute på Bjornesfjorden, første tegn til Homo Sapiens-liv så langt her på vidda. Vi fortsetter litt vest og ser spor etter en større reinsflokk ved Sørtjønnhovda. Videre dreier vi sørover i Flysjådalen, og slår leir ved den lille hytta Skardbu. Her dukker turens antakelig største faremoment opp; en sulten rødrev! Mens vi smelter snø og forbereder middag hører vi plutselig krafselyder utenfor teltet. Når Ane får opp yttertelt-døra ser hun rødreven; den gnager på pakkposen hennes med matrasjoner for resten av turen. 70-tallsbarnepulken har bare åpning bakerst, reven har klart å gnage hull i stoffet der framme hvor pakkposen lå inni. Den blir jaga vekk, og pakkposen blir med inn i teltet for natta. Neste morgen er rødreven der fortsatt, den er ikke akkurat folkesky. Sikkert litt av hvert av matrester å få tak i her ved denne hytta, den brukes vel av jegere om høsten. Vi sier farvel (den følger etter et lite stykke) og begir oss oppover motbakkene i Skardbu-Tjønndalen, over Tjønndalstjønnane og ned i Kvennedalen. Kvenna – den har vært min store frykt. Jeg er den heldige eier av en fullstendig irrasjonell, nevrotisk frykt for islagte vann. Respekten for elva Kvenna er stor, men antakelig noe malplassert i februar. Ane tilbyr seg raust å gå først, og jeg tasser etter på så lette skritt som mulig. Vi kommer oss helskinna over – selvfølgelig. Her er det sannsynligvis solide mengder stålis under snøen. Skuldrene synker og pulsen nærmer seg normalt ski-labbings-nivå igjen – den labre formen (som forklart innledningsvis) tatt i betraktning. Livet er atter herlig og bekymringsløst! Jeg overtar modig stafettpinnen i front bortover lia ved sørsida av Gunleiksbuvatnet. «Drønn!» - der raser snøen under meg – og jeg ser rennende vann! Noen febrilske stavtak seinere står jeg på fast snø igjen. Ane går i en bue litt ovenfor, og kommer fint over. Det er antakelig sideelva/bekken Merakkåi som spilte meg et puss. Dårlig gjort overfor en med solide nerver fra før. Nå venter en drøy stigning opp mot Saurflott. Vi slår kveldens leir rett sørøst for Brasfetnuten, ca 1300moh. Det har skya litt til i løpet av dagen. Middagene er et av dagens høydepunkt – her er det ingen REAL turmat, nei! Tørka fisk og kjøtt, tørka grønnsaker, og ris, potetmos eller pasta til. Ane kokkelerer med godt humør i ytterteltet. Kroppen har fått akklimatisert seg både til vinter og et aktivt liv nå, og jeg får en god natts søvn. Dag 6 fortsetter vi sørvestover, gjennom Urdeskard. Under lunsjpausa i østenden av store Urevatnet drar Ane fram ei pakke fra pulken – krydderkake med sjokoladetrekk! En orgasmisk opplevelse for smaksløkene, knekkebrøda og brunosten må pent finne seg i å vente litt. "Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud der byder i høiden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levet ut, her oppe er vidde, frihet og Gud der nede famler de andre." -Henrik Ibsen Temperaturen har økt litt, så det går an å sitte litt ekstra lenge og nyte. Litt hopp og sprett fra en stein blir det også. Store Urevatnet blir en psykisk påkjenning for meg, og nok en gang «bor» jeg rett bak pulken til Ane. Nedfarten til Nedre Hellevatnet blir en utfordring – det er flatt lys og vanskelig å se godt, og mange «terrengvariasjoner» som ikke kommer fram på kartet. Vi prøver å gå parallelt med elveleiet i syne, men der er det for bratt. Terrenget ned mot vannet består av flere «hyller», og det flate lyset gjør det vanskelig å se hvor bratt og langt det er ned bakkene. Min indre Ludvig dukker opp – «ække detta fali, a?» De fleste turvennene mine er mer av Solan-typen, som gyver løs på det meste uten særlig bekymringer. Ane er intet unntak. «Neida, dette går bra – vi prøver her!» Typisk nok blir disse karaktertrekkene ofte forsterka i møte med hverandre, en interessant studie i gruppedynamikk. Ved kanten på en utforbakke setter jeg meg på bakbeina – ned her skal jeg ikke! Jeg går litt bortover langs «hylla» for å se om det blir slakere der, mens Ane prøver seg. Det er ikke så langt bortover jeg går, og omsider finner jeg en nedfart som egner seg bedre for folk født og oppvokst i Indre Østfold. Jeg går i retning av der Ane må ha kommet ned, men ser ingen. Roper – hører ingenting. Fytti, for ei tabbe å dele seg sånn. At jeg ikke bare turte å henge meg på. Det er antakelig ikke mange minuttene jeg går der og leiter, men de føles lange – og jeg rekker å tenke gjennom de fleste mulige katastrofale scenarioer. Jeg har teltet i min pulk – hun har den fora jervenduken i sin. Varmt vann har vi begge, og godt med klær. Joda, vi tåler det om vi ikke finner hverandre umiddelbart. Der dukker hun heldigvis opp! Lenger bort enn jeg trodde. En Solan med litt mindre rak rygg, og et bekymra blikk. Det var et ikke ubetydelig dropp ned fra den skavlen hun dro utfor, og da hun landa i bunnen kom pulken etter og traff ene skuldra, som er bra vond. Vi er alvorstynga under ferden videre mot Hellevassbu, hendelsen setter en støkk i oss. Det er full enighet om at ei natt på hytta er helt innafor. Her tørker vi soveposer, ullkartanker (vi bruker det inni Varg Polar skisko) og pleier ski og kropp. Ane har en stygg blodblemme på en hæl, og skuldra er vond – men hel, heldigvis. Dag 7 har jeg ingen bilder fra, det er en klassisk «hette-dag» hvor det verken frister å dokumentere noe som helst, eller stoppe opp for pauser. Seinere får vi vite at forsvaret avbrøt og fikk ut soldater på vinterøvelse litt lenger øst for oss denne dagen, på grunn av været. Lunsjen blir inntatt i rusletempo. Vi treffer vårt første Homo Sapiens på nært hold, en nederlender som skal gå Norge på langs. De faste strofene om vær, føre og rute blir utveksla. Et staselig møte! Vi ønsker hverandre lykke til på resten av ferden. Turens siste leir slås opp ved østenden av Mannevatn. Satelittelefonen blir tatt i bruk for å ringe hjem til min mamma som har bursdag denne dagen, 27.februar. Litt unødvendig kanskje, men det må jo være bra stas å bli sunget for fra Hardangervidda over satelittelefon! Siste dag er en ganske kort etappe, men med like dårlig sikt og flatt lys (heldigvis mindre vind) enn de to foregående dagene tar det sin tid å komme seg ned til Haukeliseter. Her er det også mange terrengvariasjoner som ikke kommer fram på kartet, og lumske skavler. Vi bruker god tid og kjører for det meste Ludvig-strategien. Den siste nedfarten, fra store Venaretjønn og til fjellstua, skriver seg neppe inn i historiebøkene hva stil angår, her handler det bare om å berge kropp og utstyr ned helskinna. Omsider er vi der, ved porten. Egenferden er i boks! Totalinntrykket er godt; dette var en bra tur. Glemt er frysing, gnagsår, overdimensjonert frykt, melkesyre og bakrus; tilbake står lyset, fjellene, villreinen og krydderkaka. Rart med det der! Vi er fullt klar over at vi ikke lukter godt, men inntar spisesalen likevel – fullstendig uten dårlig samvittighet. Vi burde være mer enn kvalifisert nok til å få spise på en fjellstue! Burgerne smaker fortreffelig, og studieturen til York er et såpass tilbakelagt stadium at en iskald øl også settes stor pris på. Takk for oss, Hardangervidda!