Søk i nettsamfunnet

Uten snø og is - og regn. Det er ikke vinter hele tiden, med null grader og is i stien, i hvert fall i høyden. Det er dager da temperaturen kommer over fem grader. Det er antakelig det de kaller den globale oppvarmingen. Sånne dager må utnyttes til en tur, og helst en litt lengre tur enn bare et par timer. Broderen er fornøyd med litt kortere turer, og har også for det meste holdt seg i lavlandet – uten bakker. Jeg strever litt med å finne en tur som passer begge. Det bør være en tur som det er mulig å gjøre kort eller lang, alt etter som. Med utgangspunkt i Gramstad, er det nesten alltid mulig å finne brukbar tur, for nesten alle. Dalsnuten, som mange går, er bare to-tre kilometer unna. Selv om det er noen høydemeter til toppen, er stien tilrettelagt med trapper, og det er enkelt å nå varden øverst. Det er mulig å gjøre turen skikkelig lang. Fra Gramstad til Resasteinen, videre til Dalevann og Lifjellet. Rundt Lifjellet og til Dale. Fra Dale litt opp av sjøen til Holmavika og så opp til Øvre Eikenuten, før det siste stykket ned til bilene. Dette må være omtrent 20 kilometer og vil ta 6-7 timer. Jeg har ikke forsøkt denne.... En annen tur, som det er mulig å gjøre både kort og lang, og med mange eller litt færre høydemeter, om det er ønskelig, går fra parkeringsplassen opp til Mattisrudlå eller Bjørndalsfjellet og tilbake til veien. Vi legger normalt turen om Fjogstadnuten, og om humør og form er på plass, så tar vi med Dalsnuten også. Broderen var med på planen, og vi avtalte å møtes på parkeringsplassen. Fortsatt tar vi hensyn til smittefaren. Vi tok det litt rolig opp bakken, men holdt bra tempo videre mot Bjørndalsmyra. Myra var bløt og tung, og det krevde krefter å komme opp de små bakkene opp mot Mattisrudlå. Broderen var ute av form, og det gikk rolig til Bjørndalsfjellet. Vi kom likevel opp til toppen uten store problemer. Så langt hadde vi ikke sett folk, og det var tomt på toppen, men nedover mot veien kom det en del andre som også var på tur. Nede ved veien mente broderen det hadde vært nok, og tok mot bilen. For min del ble det først Fjogstadnuten. Det lå en dame strekk ut på bakken, men på spørsmål kunne hun melde at alt var bra. Over den lille heia mot Kvitemyr og Revesholen, måtte jeg velge om jeg også skulle ta med Dalsnuten denne dagen. Det fristet veldig. Været ville bli dårligere og det ville passe med en litt lengre tur. I horisonten mot sør og vest lå det svarte og tunge skyer. Regnværet som var meldt kunne ikke være langt unna. Likevel ble det til at jeg tok fatt på bakken og trappene opp mot toppen. Vi hadde hatt bra vær. Lite vind og en god del sol. Selv om det kunne komme regn, så ville det bare være helt mot slutten, og jeg tåler vel fortsatt en kilometer eller to i regn, mente jeg. På turen opp og ned fra Dalsnuten traff jeg en jente. Det satt en annen jente og ventet litt lengre nede, men på toppen var jeg helt alene. Jeg tror det sjeldent er folketomt på den toppen midt på dagen i noenlunde bra vær. Det ble en flott tur på omtrent en mil, og med en god del høydemeter, helt uten is og snø. Og jeg fikk ikke regn på meg i det hele tatt. På hjemveien regnet det.

Jeg har et noen år gammelt Helsport Fjellheimen X-trem 2 telt. Jeg har muligheten til å bytte til meg en nyere modell med plass til 3 for et lite mellomlegg. Jeg har sett på begge teltene. Mitt eldre telt går en del ned mot fotenden. Det er også smaler i fotenden. 3 manns utgaven har jevnere takhøyde inne i teltet. Den er heller ikke smalere med fotenden. Det er heller ikke så stor forskjell i vekt. På vekten min skiller det ca 600 gram. Jeg har i hovedsak tenkt å bruke det alene og bærer det på ryggen. Av og til pulk. Tremanns utgaven veier 4450 med alt, 3 manns utgaven veier 3850 med alt (på vekten min). Ville dere ha beholdt 2 manns utgaven siden det blir mest brukt alene, eller ville dere ha oppgradert til 3 manns utgaven og fått litt mer plass?

Hei. Har hatt en Spot Gen 4 i snart 1 år, og får ikke SMS-funksjonen til og virke. Har lest til punkt og prikke hvordan dette skal aktiveres, og gjort det, men ingen melding kommer. Mail-funksjonen virker heldigvis, men vært lettere om kjentfolk kan få tekstmelding. Noen som har hatt samme problem, og funnet løsningen?

Hei! vurderer å kjøpe en Bergans Wiglo lt4 til vinterturer, men lurer litt på dette med plass med stanga i midten. Noen som har erfaring med om det går greit med en Exped Synmat duo lw ved siden av stanga? Den er jo 130 cm bred på det meste, men smaler av mot enden. Teltet er aktuelt brukt på vinterturer med to voksne, en åtteåring og en middels stor hund. I tillegg til Synmat duo som en voksen og barnet bruker, har vi en Synmat 9 lw som den andre voksne bruker. Hunden ligger der det er plass, med eget liggeunderlag og sovepose.

Vet ikke om dette er rette plassen å skrive dette - syns å huske at det var en egen tråd for utrolige funn. Men den finner jeg ikke nå. Helsport Lofoten pro 3 til 750 kr på Fjellsport.no må vel kategorisere som et godt kjøp, eller har jeg gått glipp av noe...

Har kommet frem til at dette teltet passer mitt behov. Lurer på om noen har erfaringer på godt og vondt med teltet før jeg slår til?er det en sikker vinner? Alternativt ligner jo lofoten ganske mye, da litt dyrere. Takk for svar

Hei! Jeg sliter litt med å velge når jeg skal plukke meg ut et solo telt som primært skal brukes på vidda og i fjellheimen i sommer. Er 185 cm høy og har et liggeunderlag av typen Exped Downmat 7 LW. Står per nå mellom MSR Elixir 1, Marmot Tungsten 1 UL eller MSR Hubba NX 1, men vurderer også dyrere telt som Hilleberg (Niak/Enan) og Helsport (Reinsfjell superlight 2 eller Ringstind 2). Mine kriterier: - Må kunne tåle det som kommer av regn og vind - Et telt som har enkel og raskt oppsett - Gjerne under 2 kilo inkl alt - Mulighet for å ha sekk/sko/utstyr utenfor sovedelen - Mulighet for å kunne lage mat uten å måtte fysisk ut av teltet

Hei, Jeg er en mann på 188 cm som ser etter ny sovepose. Skal i første omgang bruke den vår-høst. Har en sovepose fra SportOutlet som har oppgitt komforttemperatur +10 - -5 grader, hva nå det betyr. Prøvde den noen netter i temperaturer rundt 3-5 grader og frøs, selv med ullundertøy, ullgenser to par ullsokker, balaklava og lue, så den duger nok ikke. Kostet vel bare 400, så tar ikke det så tungt. Ser de har denne (link) på tilbud nå, satt ned fra 1350 til 900 iflg. prisjakt (linken til outnorth er av en eller annen grunn fjernet fra prisjakt, men). Mammut-posen virker bedre, men ser at den ligger en del under de fleste andre soveposer som virker seriøse. Ser for eksempel at Mammut Perform Fiber -7 L (195cm) ligger på ca 1800, og virker helt lik på papiret. Er Nordic Oti-posen noe å satse på, eller blir jeg skuffet av den også. Virker som at den Nordic-serien til Mammut fases ut. Av liggeunderlag tenker jeg i første omgang å bruke et Bamseunderlag.

Har sett etter lette, godt bygget (bombesikker), og ikke for dyr sekk til helg turer. Har brukt min Norrøna Stedtind 90L på 3.5 kg siden ungdommen og selv om er utrolig fornøyd med den kvalitet messing, så er det på tide med noe nytt tenkte jeg. Liker å kjøpe fra mindre firma siden det blir litt mer personlig. Fant frem til Scottish Mountain Gear siden de syr Ray Mears sin Leafcutter sekk, men de lager også sine egne fjell tur sekker i tre størrelser. Dette er den største, Cuillin 3, på 42L + to stk Standard sidelommer på 4L hver. https://www.cuillinsacs.com/products/detail/cuillin-3 Ville bare bele litt bilder og ord siden det er veldig vanskelig å finne mye informasjon på nettet Liker veldig den enkle stilen. Er sydd for hånd da man bestiller og ser ingen ting feil. Ikke noe ramme på sekken, men en stødig skum rygg (som man kan ta ut og sitte på) komfortabel på ryggen og skuldre. Enkel belte som ikke holder mye vekt, men laser sekker mot det i det mminste. Har stor lomme i lokket. Ganske tynn selv da fylt. Kanskje det stopper med fra og pakke for mye små lommer på siden nederst for en vannflaske eller poser (kan ikke se de her siden "under" sidelommene Kan holde mer on 42L om man må Innvendig har man en stor lomme der rygg skumm er, en bred lomme man kan lukke, og 2 lange lummer for øks eller sag Det var det, som sagt egentlig bare et innlegg slik at det finnes noe på nettet, og kanskje det er interessant fot noen her

Så i annonsebilaget fra XXL i dag at de solgte Trangia stormkjøkken, 27 - 3,til kr 399. 27 - 3 leveres med rødspritbrenner, stekekepanne med non stick + 2 kjeler uten belegg, men uten kaffekjele Jeg tenke med gu og redsel på den tiden da det bare fantes aluminimskjeler, hvor resultatet ble svidd havregrøt, og et sant strev etterpå med oppvasken. Derfor vil jeg anbefale en nonstickkjele til kr 209 Jeg har aldri med mer enn en kjele Kaffekjele. Peronlig synes jeg det er stusselig å koke kaffe i en kasserolle. Kaffekjele Trangia kettle 0,6 l passer til 27 - 3 koster fra kr 194 inkl frakt fra Widforss.no og kr 228 inkl frakt fra Outnorth. NB Kaffekjele 0,9 passer ikke til 27 serien. Men om du er fornøyd med 27 - 3 som den er til kr 399 er det billig Men om du vil erstatte en kjele med en nonstick koster en slik kjele kr 209, og en kaffekjele koster hos WidForss.no kr 194 inkl frakt. Dermed er du oppe i 399 + 209 + 194 = kr 802. Og om gassbrenner er aktuelt fant jeg den billigste hos WidForss.no til kr 495 - frakt NB: Jeg har ingen bindinger til noen produsent. .

Hei, Er i utgangspunktet godt rusta med flere Hilleberg, Helsport og Bergans telt. Men, mangler et lett med plass til alle 4. TIPS?? Nallo 4GT, er valgt bort pga. pris denne gang. Står vel mellom Bergans Romsdal og Helsport Breheimen.

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

Fekk i sommer kjøpt eit Mountain Hardwear Trango 3 vintertelt for ein rimlig penge. Eg har ikkje tidligere erfaring frå desse amerikanske telttypane som bare har lufting ned mot bakken, men det verkar på meg at det blir for lite lufting når det på vinteren vil legge seg snø rundt teltet. Har difor sydd ein lufteventil i eine kortenden av ytterteltet der det var eit plastvindu. Stoffet er 55 g/m silnylon der fargen matcher bra resten av teltet. For å holde formen på ventilen er det lagt inn ein bit av 10 mm liggeunderlag og det er festet ein bardun i 3-punkt slik som på Hilleberg sine ventiler. I ventilen er det lagt inn ein åpne/lukke funksjon med glidelås og material frå eit kassert innertelt som puster. Dette for å kunne regulere luft som slipper inn og snø som kan drive inn. Teltet er enda ikkje testet med den nye ventilen, men håper og tror at ventilasjonen blir vesentlig bedre på teltet. Følg meg gjerne på Instagram der eg heiter utstyrsmakaren.

At det snart er desember kom litt brått på oss i år, men vi har jo hatt en tradisjon de siste årene med julekalender. Det får vi jo prøve i år også, så... Bidra med en turrapport, fortell om turlivet ditt, del en video, en humoristisk historie, en bildeserie, mimring fra gamle dager eller hva som helst. Alt innen de temaene vi diskuterer her på forumet kvalifiserer. Post det i de forumene der de normalt hører hjemme, men tag innlegget med Julekalender 2019. Innlegget skal offentliggjøres på den datoen man har satt seg opp på.. Regler: Man må sette seg opp i kalenderen på forhånd på den ene datoen man ønsker å delta med noe - fra den 1. til 24. desember. Kun en dato pr pers. Når man leser dette kan man jo også skrive seg inn i kalenderen på den datoen det passer best å delta eller skriv noen ord her. Det er fullt lov å skrive seg opp på en dato uten å være utfordret! Utfordre gjerne folk til å delta. 2 stk premier: 1x 2 års betalt støttemedlemskap på Fjellforum og 1x Barbiq turgrill trekkes blant bidragsyterne, trekningen foretas 24. desember Jeg skal prøve å sette sammen noe til 1. desember, håper noen andre følger opp! Utfordrer: @Imp @whistler @Tor-Erik-L-77 @Gittiamo @REJOHN @esw @Marius Engelsen @dede @Hege P. @Tessatroll @Espen Ørud @a_aa @Walle @graham @Linn Mari @Tom B

Vi er en familie på 2 voksne og 2 barn (6 og 10 år) som ser etter et familietelt. Ser etter et allround telt som både kan brukes på camping og kortere fjellturer. Har fått tips om bergans wiglo men dette koster over 7000 kr og det har vi ikke råd til nå. Men så fant jeg Robens green cone 4 og det er mye billigere og ser veldig bra ut. https://www.outnorth.no/robens/green-cone-4#Green. I tillegg er det en god del bredere enn wigloen. Leser at familier på 4 får god plass i wigloen, da bør man ihvertfall få plass her? Er det noen som har erfaring med teltet? Spurte speidersport.no som selger det og de anbefalte det men mente det kunne bli trangt med 4 voksne. Nå har jo vi 2 barn, men de vokser jo de og. Men uansett er det større enn wigloen såvidt jeg kan se. Takhøyden er også høyere. Man mangler alle forteltene som wiglo har, men er det egentlig et must? Evt har noen noen andre anbefalinger å komme med? Bra takhøyde og plass er en fordel og bør ikke veie mer enn 6 kilo som wiglo gjør