Søk i nettsamfunnet

Vi kom litt seint av gårde på lørdag og begynte ikke å gå før klokka var halv ett fra Leirdalen med Jervefonni som mål. Innover mot Storbreen gikk det i sneglefart siden Julia skulle fotografere annenhver fjellblomst. Den beste adkomsten rett opp østryggen droppet vi siden vi ikke var fristet til å forsøke å komme over elva. Nesten inne ved Storbreen fant vi et sted det gikk an å hoppe trygt over. Vi gikk op et bratt skard til høyre for Storbreen og fulgte stort sett bratte snøflak opp mot Jervfonni, Ei diger snøfonn (spesielt nå med all nysnøen), som etter hvert også har blitt navnet på toppen, som for øvrig også går under navnet Storbreahø. Med sine 2001 moh, er den blant de laveste 2000meterne. Være var skiftende, men mer dårlig enn bra. På toppen var det tåke og snø (!) som gjaldt. Planene om å komme videre mot Storbreatinden ble allerede da egentlig gitt opp, men vi fortsatte et stykke. Julia likte seg ikke på eggen med våt svartlav og det gikk smått. Der eggen smalner av ventet hun mens jeg fortsatt i retning Storbreatinden. Det var nokså luftig og jomfruelig terreng, og da jeg kom til et sva hvor man absolutt ikke burde skli (det var klissvått), snudde jeg. En mektig hammer opp mot Storbreatinden var så vidt synlig i tåkehavet. På tilbakeveien tiltok snøværet og tidvis snødde det tett. Men i fjellet, der skifter det raskt. I løpet av nedturen sprakk skydekket mer og mer opp, og inna vi var nede ved bilen i 9 tiden var det blitt finvær. Vi droppet planene om å lage mat (vi hadde knapt spist noe hele dagen) og reiste mot Leirvassbu. Også her ble matplanene droppet siden tiden gikk så fort. Vi stresset i vei i retning bandet mellom Høgvaglen og Kyrkja. Jeg peste som en elefant og hadde tunga nesten nede på bakken, bare for å rekke en dum solnedgang. På ca. 1600 moh, fant jeg et fint sted med utsikt både mot Hurrungane, Skarddalseggje, Høgvaglen, Kyrkja og Visbretinden. Fotografering i solnedgangen når det meste av landksapet er i skyggen mens himmelen er skyfri og noe blass viste seg å være en nesten umulig oppgave, og med hertil skuffende resultater. Den mer lovende blåtimen orket vi ikke å vente på, og telelinse var det dårlig med. Litt for 01:00 var vi i soveposen nede i Leirdalen. Kl. 03:00 ringte alarmen. "Du skal ikkje sova bort sumarnatta" heter det i sangen, men der og da kunne jeg gjerne sovet den bort, men vi karret oss på beina i den kjølige (det var frost) natta. Vi kjørte opp til Leirvassbu igjen og syklet nedover mot Gravdalen. Vi fant oss hvert vårt tjern for å ta speilbilder i soloppgangen, men gjorde raskt de samme erfaringene som noen timer tidligere, altså igjen skuffende resultater. Halv fem spiste vi frokost lenger nede i Gravdalen, satte igjen syklene og steingikk elva litt lenger nede før vi entret Simledalen med Rauddalstindane som mål. Litt morgentåke hang som et mystisk slør rundt Rauddalstindene som for øvrig lå badet i morgensol. I kombinasjon med nysnøen på toppene fikk dette det hele til å virke litt "himalayask". Ved sekstiden fikk vi også ta del i morgensola, og det var en fantastisk kontrast å komme ut av skyggene og med et stå blant blinkende iskrystaller, irrgrønn mose og glitrende bekker. Snøen var steinhard og flott å gå påog vi dro oss opp i retning ryggen mot Store Rauddalstind og rastet lenge i sola på en steinklippe i snøen. Sola varmet raskt i snøhelningene og det varte ikke lenge før snøen var myk og dertil tung å tråkke i. Fra ca. 1700 moh måtte jeg tråkke spor opp til leggene i den bratte motbakken, en aktivitet som virkelig suger krefter i det lange løp. Sola steikte og svetten rann i bekker. Julia hadde ikke helt dagen og ble værende igjen ved foten av Store Rauddalstind på snaut 2000 moh, mens jeg fortsatte opp løssnøen mot toppen. Det gikk smått og tungt, og jeg måtte hvile på stavene, nesten som om det var tynn luft jeg gikk i. Store Rauddalstind er en mektig tinde fra de fleste kanter, likevel er det blitt plass til et romslig platå på toppen, og helt i enden av dette var varden, samt rester etter et trigpunkt, for anledningen nydelig dekorert med isnåler. Fra Store nedover mot Vestre er det en virkelig lang bakke. Normalt en fryd å springe nedover snøen her, men ikke i dag. Jeg komme med ett inn i skyggesiden og her var det et 4 cm. skarelag som dekket 25-40 cm. tørr nysnø. For hvert skritt brakk jeg gjennom skarelaget som var så hardt at det gjorde vondt mot leggen da jeg bøyde beinet for å ta neste skritt. En skikkelig antinedoverbakke. Opp mot vestre Rauddalstinden var det veldig greit i morgensola (bortsett fra at jeg nå var potte sliten.). Returen opp til Store Rauddalstinden ble et helvete. Hvert skritt måttte tas som et høyt kneløft, og det var ikke noe vits i å prøve å heve kroppen for å ta neste skritt, for da ville man uansett brekke gjennom skaren og kaste bort enda mer energi, så jeg mått først sparke gjennom skare og plassere foten. Slik tråklet jeg meg oppover og var sjeleglad for å se igjen varden på Store, da en omsider dukket opp. Julia var allerede begynt å bli bekymre og var på vei opp snøhellingene da jeg kom nedover. Selv om man er sliten og fullstendig ferdig, er ikke det noen grunn til å legge seg for å dø Østre Rauddalstinden ventet med sine ytterligere ca. 450 eff. høydemetre. I sneglefart ruslet vi bort den langstrakte ryggen. Julia ble igjen på vel 1900 moh, mens jeg gikk opp. Toppen er beskrevet som enkel. Jeg vet ikke om det var nysnøen, det rennende vannet, de lefsete klissvåte støvlene, den slitne kroppen eller hva det var som gjorde det, men jeg syntes ikke det var så enkelt. En liten hammer hindrer ryggen opp fra å være spasertur. Forsøkte rett opp, en 3 meter, men takene var ikke gode nok. Søkte så forskjellige steder mot høyre, men rennende vann og mose gjorde det ikke særlig fristende å klatre opp her heller. Begynte å tro jeg mått snu på denne enkle toppen. Til slutt gikk jeg tilbake der jeg søkte først og enda litt lenger ut mot venstre der ryggen brekker av i, om ikke stup, så i alle noe fryktelig bratt noe, ned mot den vesle breen. Her gikk det en tilsynelatende enkel passasje oppover. Minnet meg litt om passasjen på Ymelstind, kanskje ikke like mye ut i siden, men til gjengjeld mer jomfruelig med masse løse blokker. Teknisk var det helt uproblematisk, men jeg syntes det var en liten tanke utsatt, spesielt med tanke på alt løsgodset. Tar man godt tak i et håndtak som følger med her, og mister balansen, så er det nok gjort. Noen andre erfaringer fra denne ryggen? Jeg stusset også over at det ikke var antydninger til varder, noe som normalt er satt opp på alle tenkelig vanskelige og mindre vanskelige steder. Varden på toppen var heller ikke mye å skryte av. Tror ikke jeg har vært på mange selvstendige 2000 metere, med sånn en tassen varde. Jeg var i midlertid for sliten til å bygge noen bedre. Returen ble lang, men gikk da på et vis. Ned i kant av breen og ut Simledalen og opp til Leirvassbu hvor vi ankom litt over 18:00. 3 større og mindre turer i løpet av 29 timer, bare avbrutt av en times hvile og 2 timers søvn førte til at elle planer jeg hadde om tur på mandagen (i dag) ble nedprioritert til fordel for en skikkelig hviledag med huslige sysler og lite fysisk tilværelse.

Hei! Jeg har en gutt på 21 måneder og har kjempelyst å dra på fjelltur med noen venner til Jotunheimen. De planlegger turen nå, vi skal dra med telt og prøve å finne noen fine turer vi kunne gått mens vi sov på samme sted i 2-3 dager - blir litt for tungt å bære både barn og utstyr! Lurte på om det er noen som har noen gode forslag til sted å slå opp telt og noen fine turer? Kan godt gå litt lengre turer men helst ikke altfor bratt! Tusen takk! MVH, S.L

Ja Julia jeg har vært der Synd at du valgte en periode med mye regn, for det gjør nok at inntrykket av N-Z blir noe dempet. Jeg var der 21 dager og det var bare 1 dag med "Bergens-ver". Svovel-lukten er ganske vond ja, men det venner man seg til. Noen ulemper vil det alltid være. Når man skal til Jotunheimen må man jo kjøre gjennom Valdres, og der stinker det også møkk, men det er jo ingen unnskyldning for å ikke dra til Jotunheimen Jeg er tilbøyelig til å være enig i at Chile sannsynligvis er like vakkert eller vakrere. Så det står også på listen min. Jeg liker britisk kultur jeg, spesielt i mix med en annen kultur. Man finner det samme i India og andre koloni stater. Britene har virkelig gjort nytte for seg og bl.a. bygget jernbaner, flott monumenter, kirker osv. Jeg elsker det.....

Har ikke kart over vidda enda, men jobber med saken. Tenkte å ta noen dager fra 21 juni. Kun for å fiske. Det var faktisk flere tips her inne enn på fiskeforumene Det som uroer meg er at noen sa det er en bom der oppe som ikke åpner før juli. Stemmer dette? Vil nødig komme opp dit for å se at vi må gå milevis på en grusvei... Takker for svar

Jeg har mottatt dokumenter fra Lom kommune. Skal få scannet alt sammen og lagt det ut etterhvert. Det viktigste dokumentet har imidlertid noe svakt trykk, så jeg velger å gjengi det ordrett her: Utskrift fra møtebok for Lom kommunestyre i møte den 16. juni 1978. Av 21 medlemmer var 19 tilstede (medregnet møtende varamenn). Sak 50/78 K. CAMPINGFORHOLD VED SPITERSTULEN OG BØVERTUN, JFR. SAK 115/77 K og 25/78 K. Gudbrandsdal Skogforvaltning har med brev av dagsett 14.april 1978 oversendt framlegg til åtferdsreglar til friluftslova §15 for området rundt Spiterstulen. Skogforvaltaren ber om kommunens uttale til reglane og ventar tilsvarande reglar for Bøvertun så snart som mogeleg. Framlegget lyder slik: "I medhold av §15, siste ledd i lov om friluftslivet av 28.06.57 fastsetter Direktoratet for Statens Skoger følgende adferdsregler for et nærmere bestemt område rundt Spiterstulen Turisthytte. 1. Innenfor en avstand av 1 km fra Spiterstulen er telting eller overnatting med tilsvarende innretninger ikke tillatt. 2. All overnatting innenfor dette området henvises til den opparbeidede campingplass ved Spiterstulen Turisthytte. 3. Forsetlig eller aktløs overtredelse av disse adferdsregler kan medføre straffeansvar etter friluftsloven §39." Framlegg frå formannskapet: Formannskapet rår til at framlegget til åtferdsreglar ved Spiterstulen Turisthytte blir vedtekne og at det blir vedteke tilsvarande reglar ved Bøvertun Turiststasjon. Vedtak: Som framlegget. Samrøystes. Åtferdsreglane kan ikkje praktiserast før det er utbygd godkjent campingplass. Rett utskrift: Lom Formannskapskontor den 20.juni 1978. Britt-Elin Slålien. Vedtaket er godkjent av Fylkesmannen i brev dagsett 07.07.1978. Lom formannskapskontor den 11.07.1978 (sign) O.J.Øyjordet Går til Gudbrandsdal Skogforvaltning, postboks 186, 2601 L I L L E H A M M E R. Gjenpart: Lom fjellstyre, 2686 L O M Som tidligere antatt finnes det ingen hjemmel for å ta betalt for telting i denne sona, verken i lover, forskrifter eller kommunestyrevedtak. Teltere skal henvises til opparbeidet campingplass. Jeg har naturligvis en viss forståelse for at et pressområde som dette trenger vern mot forsøpling og forurensning, men dagens praktisering av reglene blir uansett feil.

Som oftast Optimus Nova fyrt med 4-takts miljøbensin frå Felleskjøpet. Har ikkje hatt problem med bensinlekasje. Passar på å sløkke den ved å snu flaska slik at slangen vert tømd. Trangia 25 (stormkjøken) med gassbrenner når eg vil ha det enkelt på sommarstid, og vekta ikkje spelar for stor rolle. Optimus 111 når eg kokar til mange. Speidarleir m.a. Radius 21 eller Høvik 41 når eg får nostalgianfall.

Randi Skaug var først, 0600 på torsdag.... http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/05/21/398605.html Lurer på hvordan det går med frk.Skog. Det har åpenbart vært en del dødsfall på nordsiden av Everest de siste dagene. Gratulerer så meget til Skaug - flott prestasjon!

Ett bistert snöläge *behöver* inte betyda passen är farliga. En del är bara jobbiga. Jag träffade 2001 ett brittiskt par som börjat vid Atlanten i slutet av maj, och bland annat gått över Col de la Fache, som nästan alltid har mycket snö. Den årstiden kan de ha sjunkit till knäna rätt ofta. Tyvärr vet jag inte exakt var pilgrimsleden korsar kedjan, men jag tror sådana leder undviker svåra och farliga passager. Kanske den rentav går på väg? Jag har varit tre somrar i Pyreneerna, 95, 96, 01. Alla turerna, däribland två stycken på 19 dagar, gick så nära vattendelaren som möjligt, vad som kallas HRP, som inte är en led utan ett turförslag med många varianter. Turerna finns beskrivna på http://www.mai.liu.se/~pehac/2001.html Obs. att turen österifrån började tio dagar tidigare på säsongen än den västerifrån. Det är det normala, att snösmältningen går fortare i öst., men läget var nog extra gynnsamt 01. Vill minnas att Cortalets, som just nu har säkert 160 cm snö, var snöfritt 20 maj det året. I år är ingenting normalt. il C.

Hei. Lista for terrengsykkel-gruppene til Shimano, ser slik ut(fra toppen)XTR, XT, LX, Deore. Alivio kommer litt på siden av dette, som en prisgunstig løsning. De fire første gruppene er utstyr som i varierende grad tåler røff bruk i terrenget, og med god slitasjestyrke. XTR, som er den dyreste, skiller seg ut fra de andre med ekstremt presise komponenter, lav motstand i alle lager(spes. hjul) og spesielt lett på vekta. XT er på enkelte områder mer solid for slag og slitasje, fordi vekt ikke er så høyt prioritert. Her vil du finne lengst levetid på drivverket, men det avhenger selvfølgelig av ditt renhold... LX blir hakket nedgradert, igjen slitestyrke, vekt og hvor presist det er. Deore er sist i rekka over utstyr med 27 gir som alle disse har. Rimelig løsning, og bra funksjon. Bør ikke gå under dette hvis sykkelen skal brukes i terrenget. Forskjellene mellom gruppene varierer altså litt fra del til del; presis gir/brems, rullemotstand i nav, slitestyrke på drivverk, stivhet på kranksett etc. etc. Og vekta på det meste... Jeg vet ikke om du har prøvd utstyret over tid, men det er over lengre tid og under litt krevende bruk at du merker forskjellene. Alivio er sammen med annet rimeligere utsyr en gruppe med 24 gir. Du vil ikke få større utveksling med 27 gir, men alt med 27 gir er nyere og bedre. De første terrengsyklene hadde 18 gir, så kom 21, 24 og 27. For å forenkle litt: Jo flere gir, jo nyere og bedre teknikk. Med unntak av "Biltema-sykler", vil du ikke finne sykler med færre enn 21 gir i dag, da kun i de lavere prisklassene. Alivio som du nevner, gir deg mye for pengene, god funksjon og slitestyrke, men hold deg på asfalt og turstier og lett terreng, ikke i litt tøffere terreng. Andre deler på en Alivio-sykkel, f.eks. hjulene er normalt heller ikke dimensjonert for dette. Noe som er viktig å se på er hva som står på sykkelen utover nav-giren(bak) Dette er som regel den komponenten av høyest gradering. Sjekk spesielt at hjul og drivverk er av en kvalitet som passer din bruk. Ellers trenger ikke nødvendigvis utstyr av bra kvalitet å komme fra Shimano, men det er det navnet folk flest kjenner til. Shimano leverer- i likhet med mange andre- utstyr som overhode ikke burde stått på en sykkel. De er likevel så godt som enerådene på spesielt girsystemer. På nav, bremser og drivverk finner du i dag veldig ofte andre produsenter, kvaliteten følger som regel prisen. Den eneste seriøse utfordrer på komplette utstyrsgrupper for MTB i dag er SRAM som også eier Rock Shox. Her vil du også finne alle kvaliteter fra langt under middels til topp konkurransebruk... Kortere sagt, flest mulig mil=Shimano XT. Men det koster litt.

For de som liker å gjøre sine vurderinger basert på hjemmesider så finnes det en test (06/2003) av 8 fjellsko på hjemmesiden til Forbrukerrådet: http://forbrukerportalen.no/Forbrukerportalen/filer/fil_testfjellsko.pdf PS: Lenestol-klatring var ikke et av test kriteriene.....

Dersom høyden på to topper (eller et skar)ender på 01 og 39 vil disse ha en høydelinje i forskjell/38m. Ender de på 19 og 21 vil de også ha en høydelinje i forskjell Om det blir enklere, tviler jeg på. Man vil alltid ha tvilstilfeller om man velger 10,20,30 eller 50. Det som er sikkert er at tvilstilfellene blir færre jo høyere pf man velger. Svein

I går ettermiddag kjørte jeg etter jobb opp mot Tverrsjøstallen i Nordmarka fra Hønefoss-siden og parkerte bilen 400 meter nord for vannet Ølja, 528 moh. Turen opp til det flotte utsiktspunktet Lamannshaugen (701 moh) tok omlag 45 minutter på fjellski med skifeller, og jeg var der oppe cirka 17.30. Været var tilnærmet perfekt, men litt disig i horisonten. Jeg klarte ikke å se Jotunheimen med det blotte øye pga disen, men med en 8x40 kikkert var flere topper synlige herfra og de kom ganske klarte frem. De jeg mener jeg så var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) bak Torfinnstindane (2119), Nordre Kalveholotinden (2019), Store Knutsholstind (2341) bak Kalvåhøgda (2208), så en lang rygg med noen småtopper som jeg tror må ha vært Tjørnholstinden (2331) bak resten av Kalvehøgda mot Rasletind. Men selve Rasletind klarte jeg ikke å skille ut. Videre mot høyre Besshøi (2258) som et stort massiv. Etter Lamannshaugen gikk turen videre til Svarttjernhøgda (717 moh) som er Nordmarkas høyeste punkt. Fra utsiktstårnet der oppe kunne jeg ved 19.30-tiden også se en stor del av Jotunheimen. Noe av disen var nå forsvunnet og toppene fremstod i en klarere profil. Dessverre hadde jeg ikke tålmodig til å vente til solnedgangen. Jeg tror at hvis man er der oppe mens kun Jotunheimen er badet i dagens siste solstråler, mens resten av det du ser ligger i mørke vil toppene tre mer markert frem. De jeg så fra Svarttjernhøgda mener jeg var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) og/eller Torfinnstindane (2119) kunne såvidt skimtes bak en dalside oppe i Begnadalen, og videre det samme som i fra Lamannshaugen. Mulig det var på grunn av lyset, men jeg synes jeg så mer av Jotunheimen fra Svarttjernhøgda. Men mitt store spørsmål blir hva jeg så til høyre for Besshøi. Jeg innbilte meg at det kunne være Nautgardstind (2258). Men er klar over at det like godt kunne være noen av høydedragene på østsiden av Valdresflya. Dersom det var Nautgardstind ville den i så fall kanskje ha vært Norges nest lengste siktlinje med 180,6 km. Høgevarde (Norefjell) – Høgronden er Norges lengste siktlinje med 184,9 km. Er det noen som har kvalifiserte meninger om utsikten fra nevnte to høyder i Nordmarka Jeg er jo litt usikker på om det jeg skriver er riktig. Spesielt det om Nautgardstind. Og ods (Oddvar), du vet vel noe om dette Hvis flere har tenkt seg opp dit, kan det være et godt tips å ta med et Jotunheimenkart og et godt bilkart som dekker alt fra Oslo til Jotunheimen. Jeg hadde ingen av delene. Og ikke glem kikkert Jeg hadde forøvrig også med meg meg et speilreflekskamera med 300 mm linse, men hvorvidt bildene blir av en kvalitet hvor man kan se Jotunheimen er usikkert. Fra Lamannshaugen og Svarttjernshøgda kunne man forøvrig se diverse andre fjellområder fra Skrim via Blefjell, Gausta, Norefjell og Vikerfjell.

... har derved DNT sikret seg. Jfr. tidligere innlegg. Se http://www.dirnat.no/archive/attachments/01/61/Harda054.doc Eller for dere med bredbånd, sjekk dagsrevyen i dag 2.4. på NRKs sider

Hei Lommelun Var på Snøhetta nå i helga 20-21. Veien de ca 4 km fra Stridåbrui til Snøheim kan nok gåes til fots. (mye plagsom sten under skiene...) Også øverste 3/4 av ryggen opp til Snøhetta kan/bør gåes pga mye ur og sten. Er mer usikker på flaten bort til Snøhetta. Underlaget vart hard med løs snø på, uten at jeg vil garantere at det går greitt å gå til fots. Vi brukte ski. Se også bilde tatt søndag 21: Snøhetta sett fra Snøheim <--- Link!

Jag blir 60 i sommar. Men klättring och glaciärer är inget som lockar. Inte ens toppar som man kan promenera upp på, vad kan man mer än gå ner när man väl kommit upp? Sen växer det ju inget där. Jag tror jag varit på två toppar sammanlagt, Piz Boe i Dolomiterna (3140 möh) och Helags i Sverige! Det är vandring som min passion handlar om, helst vandringen som resa, över ganska långa sträckor. Av säsongs- och tidsskäl blir dock de riktigt långa turerna, 15-21 dagar, söderut; I Norge blir det oftast 9-12 dagar.; men jag reser inte ens till grannlandet med mindre än en vecka i sikte! Lofoten är väl som Sunnmöresalpane, antar jag, häftiga att se, men inte så tacksamma för långtur. Norrut skulle jag förr kanske sikta på Padjelanta/Sulis eller Narvikfjellene. Indre Troms om det inte var ås långt bort och så mycket mygg. Har jag nog med tid lutar det åt Dovre+Tafjord. Har jag mindre tid, kanske Vestidda; det vore iaf NYTT. il C.

Mitt første innlegg her på dette forumet. Starter like gjerne med rapport om "bomtur" på Larstind Først, lørdag stod Skredahøin for tur. Traff en aktiv debatant på disse sidene i lia under toppen. Vedkommende motiverte meg til å bli medlem her, artig samtale forresten, E. Søn var helgas egentlige mål, Larstind! Vel framme under renna sa veien videre seg selv. For utrygt opp renna (skal jo tross alt fortsette ei stund til!) Ergo på ski et stykke oppover mot Larstind N, deretter til beins til nordtoppen. Fantastisk vær, ser 3 personer på Vesttoppen. Snøhettatraversen ser forlokkende ut, men den får vente til sommer`n. På nordtoppene tas tau og stegjern frem. Stegjern ja: Kurt, er det ikke en tanke å teste de på skoa før avreise Ingen stegjern, ingen tur videre mot Larstind. Faktisk mye snø langs eggen mot skaret. Ruta fra skaret og opp på Larstind ser egentlig grei ut, vel å merke med STEGJERN!! Litt småirriterende å måtte returnere, men vi kommer igjen, gjerne i vinter.

Hadde en terrengsykkel med 27 gir. For å få til det var kjedet smalere og dårligere enn på sykler med færre gir. Det skulle heller ingenting til før giret ble ujustert. Nå har jeg 21 gir, og det er egentlig nok (og ja.. jeg sykler mye på grusveier..brede stier) Et annet poeng er dekk. Sykler man mest på asfalt og grusveier, trenger man egentlig ikke rene knastedekk Synes jeg

Takk for info. Jeg skulle egentlig på Lomseggi på lørdag, men det var for kaldt for bilen. Lundadalen er jo urdefinisjonen på skyggenes dal. Det var -24 da jeg ankom i 10-tiden og var ellers lite håp om sol der i løpet av dagen. Antageligvis ville det være kaldere når jeg kom ned igjen i 20-21-tiden og da ville bilen garantert nekte å starte. Jeg dro istendenfor til Soleggen (Kvitingskjølen) hvor det var sol hele dagen og kun minus 15 ved ankomst og -18 i 20-tiden om kvelden. Det er tydelig at veien brøytes et stykke oppover Lundadalen, men de hadde ikke brøytet det lille som har falt de seneste dager. Det så ut til å være en del snø oppover Lomseggi og uansett mye mer der enn ellers i nordøst-Jotunheimen. Det så forøvrig veldig bra ut fra Kvitingskjølen. Lomseggi bør absolutt være et bra skitopp denne vinteren - riktignok i litt mildere vær.

Fredagen startet kl 0345. Kl 0645 var vi på Dovrefjell klare for å gå fra E6 til Skredahøin (2004 moh). En tur på 16-17 km hver vei. Etter ca 6 km røk vaieren på bindingen min. Ikke så mye å få gjort, det var bare å snu. Egentlig ganske leit, været var klart - men kaldt, -21 grader. Lørdagen var helt klar i Trøndelag. Vi reiste til Meldal i Orkdalen og besteg 3 fine topper. Vi startet nede i Meldal sentrum og tråkket oss opp i 30-40 cm løssnø til fjells. Forholdsvis tungt, men vi byttet på å gå først. I solsiden på vei opp til første topp var det helt vanvittig fint. Snøen begynte å bli kram tross -18 grader ved start. Fantastisk trøndelagsnatur, tross beskjeden høyde. Det bekrefter bare at det er ikke høyden over havet som avgjør kvaliteten på turen. Etter nesten 7 timer med vassing i snøen var vi nede igjen. Pudderkjøringa ned til dalen var helt ubeskrivelig herlig. På søndag forandret været seg betraktelig. Vi gikk på Litlfjellet ved Vassfjellet i snøføyka. Herlig å være ute, men det var ikke været for de høyere toppene. Se noen bilder på Bergtatt.

Jeg har gått nøyaktig den samme ruta, og kjenner meg svært godt igjen i beskrivelsen. Søkte først rett oppover, men gikk meg fast... Kom meg ned igjen på et vis, og fant etterhvert ei rute over noen hyller på høyre side. Flere punkter som krevde full konsentrasjon og en passelig porsjon godvilje. Jeg kom meg opp til slutt, men ruta var mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg gikk/klatret der omtrent ved soloppgang 13. juli 1999, og nedenfor gjengis deler av turartikkel fra den turen (komplett turartikkel på nfo2000m.no). "... jeg tilbragte natten på et nesten flatt svaberg i skardet mellom Eggi og Høgdebrotet. Jeg sov dårlig p.g.a. en enslig mygg som plaget meg hele natta, og klokka 05:15 hadde jeg fått nok. Jeg stod opp, spiste og pakket sekken. Klokka 06:00 begynte jeg på det så ut til å bli en real klyvetur opp til Høgdebrotet. Jeg hadde ikke planlagt å gå denne ruta, så jeg visste ingenting om eventuell gradering. Det så greiest ut på eggens venstre side, så jeg bestemte meg for å prøve å komme opp der. Dette ble ganske krevende etterhvert. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg måtte ha fulgt et lite riss over et bratt sva. Dette ble litt for heftig uten sikring, tatt i betraktning at jeg var alene og hadde tung sekk på ryggen. Bestemte meg raskt for å klyve forsiktig ned igjen, og prøve på høyre side av eggen. Det var værre å komme seg ned enn opp, men det gikk på et vis. Meget luftig noen steder. Etter en tenkepause i skardet var det på tide å prøve seg på nytt. Denne gangen på høyre side, noe som gikk forholdsvis greit i starten. Etter ei stund kom jeg til et vanskelig parti også her. Da valgte jeg å legge fra meg sekken og klyve litt rundt omkring for å finne ei brukbar rute. Etter litt frem og tilbake fant jeg ei hylle som førte over på venstre side. Denne lå høyere opp enn det vanskelige partiet på den siden. Jeg gikk tilbake og hentet sekken, og fortsatte på klyveturen. Hylla førte meg ganske langt ut til venstre, ut i sida over breen. Deretter gikk det rett opp mellom noen store blokker/skiver. Måtte lempe sekken foran meg et par steder, men ellers forholdsvis greit. Litt senere var jeg oppe på ryggen som fører til Høgdebrotets majestetiske fortopp (sett fra nord). Jeg gikk litt i retning Tjørnholstinden og la fra meg sekken. Derfra var det bare å rusle på snø og urd til topps, og klokka 07:30 satt jeg på Høgdebrotet. Det var sol, men likevel litt kjølig på toppen. Flott utsikt i flere retninger. Etter litt fotografering gikk turen videre mot Tjørnholstindens østtopp (Steinflytinden). Senere fant jeg ut at ryggen fra Eggi til Høgdebrotet er oppført med vanskelighet inntil 3+ i Klatrefører for Jotunheimen. Den står såvidt nevnt under rute R14, Tjørnholstind - Vestre Leirungstind. Sammenlignet med andre ruter synes jeg at denne graderingen er litt mild. Ruta ligger trolig lavt på 4-tallet et sted..."

Gikk Styggedalsryggen og Skagastølsryggen aleine for noen år siden. Starta kl 04:00 fra Turtagrø, via Gjertvasstind tilbake til Turtagrø kl 21:00. Gikk lett og jevnt uten stress. Lett isøks og stegjern på blåis ned i Gjertvassskaret, -gikk ut mot nord før jeg dreide inn mot skaret (anbefaler imidlertid å ta med tre isskruer og slynger for rapell dersom forholdene er vanskelige). Underveis vurderte jeg mulighetene for å korte turen ved å gå direkte over breen opp i Gjertvassskaret, men anså det som helt uaktuelt aleine og ville vært betenkt også med et toerlag med mindre en stoppet for å sikre. Gikk ellers usikra på ryggene, men med rapeller ned Halls hammer og i V-skaret. Fikk taukjiling i V-skaret, selv om tauet ble lagt etter alle kunstens regler under rapellen. Lett klatring opp for å få det løs. Turen er lang, men er du i god form, starter tidlig, går aleine eller i et rutinert toerlag på løpende sikring, så er den gjennomførbar på en lang dag, - forutsatt at du går den i godvær og tidlig på sommeren med lange dager. PS ! Selv har jeg averson mot tung sekk, - spesielt på utsatte rygger. Overnatting ble derfor ikke vurdert, - bare tidspunkt for turstart ! Passerte imidlertid flere fine overnattingsplasser. Dunjakke, en ekstra termos og ditto mat, samt en sitteplate bør være med. knut

Hei ! Tok litt tid dette, men her kommer noen opplysninger om turen, - fritt etter dagboka: 21. august 97. Værmelding med varsel om en brukbar dag. Bil fra Oslo til Spranget, sykkel til Rondvassbu. Start 05:00, 22.08. fra Rondvassbu, Veslesmeden-Storsmeden-Sagtinden-Digerronden-Midtronden-Høgronden-Rondeslottet-Vinjeronden-Storronden. Tilbake på Rondvassbu 17:42, rekker en dusj før middag kl 18:00, retur til Spranget og Oslo samme dag. Mat: 4x4 skiver loff med honning, 2 bananer, en pakke rosiner, noen plastposer med XL1 for å blande med vann under veis. Tilsvarende på 4 halvliters brusflasker. 2 halvlitersflasker Cola (eneste dop). Spiste alt unntatt 2/3 av rosinene. Gikk lett med gode joggesko og sekk med mat, overtrekksklær lue og votter mm (ca 3 kg). Startet på vått fjell etter en regnskur om natta. Tørket noe opp utover dagen, men varmt og lummert. Kraftig regn/hagelbyge oppunder toppen på Rondeslottet, gjentakelse oppunder Vinjeronden. Korte pauser under tordenværene. Lite fristende å stå oppreist på topper i tordenvær !! I dagboka skriver jeg: Ved optimale forhold, - litt kjøligere og uten fotografering og vonde knær, samt helt tørr stein, bør turen kunne gås på ca 11 timer. Jeg brukte 12:42. Jeg kjenner ikke til om noen har gått turen raskere. Har ellers aldri løpt maraton, men drevet med endel annen idrett. Det stemmer ellers at jeg gikk på alle over 2000 på ett år. (primærfaktor 30) PS ! Ta gjerne kontakt dersom du ønsker ytterligere opplysninger om denne eller andre turer. knut stabell

Det är nästan oundvikligt att sådana här diskussioner urartar i prestige och snobbism. Då blir det mycket tal om vem fjällen är till för, osv. Svårt att ställa upp på resonemang om att man är förmer. Själv har jag valt att besöka de sydnorska fjällen med tält för att komma bort från de starkast trafikerade stråken, eller åtminstone undvika rusningen genom att gå ut tidigt. Jag skulle säga att det rentav är bekvämare med tält. Som jag skrev i SFK:s tidning Fjället för ngt år sen, apropå ubetjente hytter i Breheimen: jag vill inte bära vatten i hink, jag vill omges av det. Men jag störs på det hela taget inte av att andra valt en bekvämare turism. Jag kan inte se ned på dem som går mellan hyttene eftersom jag misstänker att livet vore mycket svårare för mig utan dem. Uppenbart är ju att möjligheterna skulle minska drastiskt utan broar, och man kan undra om dessa är ett resultat av stugnäringen. Skillnaden mellan mig och stuggästerna skulle isåfall vara att de, men inte jag, betalar för sig! Jag tror man fick ägna mycken tid åt att ringa och fråga för att få veta om förhållandena tillåter en tur överhuvudtaget. (det hör till hsitorien att jag enbart gör vandringsturer, kring 10 dagar, aldrig toppturer, ibland rundrtuer, ibland regelrätta vandringsresor) I Alperna och Pyreneerna där jag vandrat mer (varav fem turer på 18-21 dagar) är jag förvisso van att fråga mig fram, men det gäller i regel snölägen på höga pass. Där är det också så att många stigar som finns på kartan inte finns i verkligheten och tvärtom. Långvandrare får alltså fråga, improvisera, osv. Parkvakter, stugvärdar och lokalbefolkningen har ofta massor med tips. Där är emellertid inte broar ngt större problem eftersom vattnen samlar sig på lägre höjder. Att riva varder är ingen lösning, iaf inte på något av de viktigare problemen. Jag tror DNT:s varder är ett utmärkt sätt att begränsa vardebyggandet. Jag är glad att det inte ser ut som i Pyreneerna där folk bygger rösen lite hur som helst vilket kraftigt försvårar överblicken. Ibland uppstår leder som inte för någonstans alls! KNT har lagt ned flera leder i Dovrefjell. I det fallet tror jag skälet är att man vill värna vildrenens livsrum. Det är f ö av liknande skäl som nationalparksstigar på kontinenten är så tydligt markerade: folk ska hålla sig dit, för att slita mindre och störa djurlivet mindre. När man i Nordnorge har börjat spånga en del sumpiga stigar, denna gång efter svenskt mönster, så är det också naturen, inte mänsklig bekvämlighet, som är motivet. Som sagt, det finns så mycket annat, som är viktigare. Vägarna har nämnts flera gånger. Jag bor i Sverigers femte stad, Linköping, mitt ute på en stor slätt, i klassisk jordbruksbygd men med en hel del skog omkring. Där har man inrättat en del naturreservat på sistone och bara några kilometer från stadskärnan har man sprängt bort en gång- och cykelväg för att återställa naturen. Kan man i så civiliserade trakter så kan man i fjällen också! il C.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har lest hele debatten her, men slenger iallfall inn noe som kan være av interesse. Jeg og to kompiser gikk maratonrunden i Rondane for et par år siden. Alle 2000-meterne på en runde. Vi brukte 21 timer, ved å gå i et ok tempo hele tiden. Vi løp aldri. Kunne nok gått ned mot 18 timer hvis det ikke hadde vært for at den ene av oss fikk trøbbel med kneet. Jeg hadde bare med meg en liten dagstursekk, og hadde store mengder, kjeks, sjokolade, rosiner og 4 brødskiver med honning/brunost. I tillegg drakk vi mye vann, og satte til Maxim Sportsdrikk ved jevne mellomrom. Hadde også to Maxim Energy-gel som jeg spiste på turen. Så lenge man inntar dette jevnt, så tror jeg ikke det er noe problem. Vi hadde selvsagt inntatt store mengder karbohydrater de 2-3 dagene på forhånd, så under turen hadde jeg ikke problemer i det hele tatt. Jeg vet ikke hvor lange fjellturer dere snakker om her, men jeg mener ikke det skal være noe problem med på dagsturer. Jeg har også gått Vasaloppet på i underkant av 5 timer. Dette er jo en noe annerledes turopplevelse, men her gikk de mest i New Energy sjokolade, sportsdrikk, rosiner og noen boller i ny og ne. En cola/kaffe-blanding på slutten gjør at man får ut det aller siste før mål. Bare en liten tanke, uten at jeg mener at dette trenger å være likt for alle. Men ja; Jeg mener det er mulig å gå toppturer på lite og karbohydrat-/sukkerrik mat.

Angående Spørsmålet til "Gjest" De 14 8000 meter toppene i Himalaya har alle PF over 500 meter. Dette ble trolig valgt fordi man ønsket å definere Lhotse som en selvstendig topp og den har en PF på såvidt over 500 meter i forhold til Everest. Noen lister angir 21 topper over 8000. Da er alle fire toppene på Kangchenjunga med Østtoppen på Annapurna, Lhotse shar og Middlepeak og såvidt jeg vet en eller to av sidetoppene på Broad Peak (Noen som vet dette nøyaktig?!). Hvilken PF det her opereres med vet jeg ikke. I Skottland samler mange på de såkalte "Munros" som er topper over 914 meter (3000 fot). Lista hadde 277 topper men ble nettopp utvidet til 284. Disse er klart definerte, men man bruker ikke PF som utgangspunkt i det hele tatt. Istedet er kriteriet at toppen er "selvstendig". Schages liste over topper i Nordmarka opererer med PF 20. Det virker fornuftig nok på meg. mvh Bjørn Revil (som har en PF på ganske nøyaktig 2 meter)