Søk i nettsamfunnet

Hele Nordland på langs sommeren 05?? Helsike, da må du kjappe deg! LØP!

Hei hei Har tenkt å gå nordland på langs sommeren 05. Noen som har noen tips, erfaringer på rutevalg osv?

Fjellsportgruppa til Storebrand er 10 år og for å feire dette hadde vi planlagt en tur til Store Austabotntind. Mye reklame hadde ført til at det var 31 turglade på vei til Hurrungane. På vei oppover kvelden før var det hissige regnbyger og endel tåke, men gode prognoser fra meteorologene ga optimisme og forventningsfull stemning. Over halvparten hadde valgt overnatting i telt/lavvo på Berdalsbandet, mens de resterende foretrakk å ligge innendørs på en hytte ved Ringane eller på Turtagrø Hotel. Lørdag morgen kom med rim og tåkedotter rundt toppene, men solen jobbet hardt med å fjerne begge deler. Avtalen var avgang 08:00 fra Berdalsbandet. Turfeberen var stor, for 08:05 var alle i gang oppover mot Vestre Austabotntind. Siden vi var så mange delte vi oss i tre naturlige grupper avhengig av farten oppover. Èn valgte å snu litt oppe i bakkene. Det gikk lett oppover og etter en hvil på vesttoppen var det å vurdere om man ville videre. Her begynner det å bli luftig, så de som syntes nok er nok og at dagen er flott som den er valgte å ta en lengre hvil på Vesttoppen i sola for så å gå ned igjen. Fortroppen “fløy” videre over til den vanskelige og berømmelige snøfonna for å sette sikringer og gjøre klar tau. Slikt tar lengre tid, så noen ivrige taulag fra Turtagrø begynte å ta oss igjen. Guidene for noen av disse taulagene ble sure over at det var mange som ønsket å få en flott opplevelse på den fine dagen. De hastet avsted og lagde kluss både for seg selv og oss. Det går ann å være høflig selv om man er på toppen “hver dag”. Oppe på Austabotntindens pukler ble det nesten reneste folkestrømmen som over Besseggen. På toppen ble det masse jubel og bilder. Hele 20 av oss klarte å komme seg helt opp. En spennende, luftig og utfordrende opplevelse. Fire av de mest ivrige prøvde å gå ut til sørtoppen, men ga opp på grunn av at det var veldig bratt og mye løse steiner. Tåka prøvde også iherdig å komme tilbake, men holdt seg stort sett unna vår rute. Nedturen krevde også fullt fokus, så man kan ikke slappe av før man er nede. Når vi kom ned ble det øl, vin, champagne eller dram i party-lavvoen, alt etter smak og behag. Store mengder god sjokoladekake fikk raskt bein å gå på. En flott 10 års markering av det Fjellsportgruppa står for.

... Tja, hva gjør man egentlig? Under Heilstugutraversen 21/8 fant vi et nytt klatretau ved foten av Midtre Heilstugutind. Tauet var vel knapt benyttet til èn eneste rapell tidligere. Vi diskuterte hvorvidt tauet var lagt bevisst igjen (noen kommer opp senere som skal benytte det), eller om et eller annet surrehue hadde glemt/mistet det. Ingen andre var hverken på denne traversen, hadde gått breen eller var på Heilstugubrehestene denne dagen, såvidt vi kunne bedømme. Etter mye om og men bestemte vi oss for å ta tauet med. Tanken var som følger: Er det nå en eller annen distrè student som rett og slett har glemt det, er det veldig surt å oppdage tapet på Spiterstulen. Skulle det nå være en feit 50 åring som bare ikke orket å bære det lenger, kan det egentlig være det samme. Dette var 7. dagen på rad med 10-17 timers dagsmarsjer, samt at jeg totalt bar 110m klatretau siste halvparten av traversen, så håper noen tilkjennegir sitt eierskap. Til slutt, hva skal man egentlig gjøre når man finner et tau buntet sammen, tilsynelatende mistet? Veldig lett å rett og slett "drite på draget" i en sånn situasjon. I såfall får jeg ha ryggrad til å tåle det

Bare et lite tips til "samlerne" på slutten her... Det finnes også en tilleggstopp på Søre Austanbottinden, og denne ligger sør for pinakkelen. Skal dere få med dere denne er det best å gå hele traversen, fortrinnsvis fra sør. Dumt å bare gå på Søre når man er så nær S-2 Se bilde og info her: http://www.nfo2000m.no/Prosjekter/Pres-10m/501-01.html Vi fulgte eggen fra Søre til Store sommeren 1997, og jeg husker at det var litt "gutsing" på et opptak helt nederst. Litt vanskelig med fjellsko, men det gikk. Alternativet var å rote seg bort i flanken til høyre, og det hadde vi ikke lyst til.

Det skal være satt opp en kjetting på Besseggen-ruta nå iflg DNT: http://www.dntoslo.no/article.php?ar_id=5185&fo_id=21

Pene været på søndag måtte nyttes til en utsiktstur og siden Store Trolltind hadde stått på ønskelisten en stund, så vart det tatt en sjefsavgjørelse at ditt skulle jeg. Det er mye folk på Trollstigen når jeg kommer dit. Også innover fjellsiden ser jeg en del folk. Stort sett bare turister viser det seg etterhvert som jeg tar de igjen. Sier hei på vanlig fjellvis, får noen hei tilbake eller bare noe grynt som kan tolkes som hei... Mye folk foran og bak, men alle tar sikte rett frem på laveste skaret mellom Stabben og Breitind. Utover mot Brureskaret ser jeg bare 3 personer som går. 3 voksne karer viser det seg. Eldste mann som tydeligvis er kjentmann, imponerer med sin sprettenhet. Snørennene som ligger under Trollryggen viser seg å være knallharde og siden en aketur nedover siden ikke frister, så går vi nedom den ene, mens den andre krysses på sitt smaleste. Noen stener stikker opp og gir fast feste. Oppe ved Heen's Highway blir seg sittende å vente på de andre, siden det er mer spennende å ha folk med på bildene. Bare fjell og sten blir ikke det samme. Dessverre blir det for luftig for en deltager, så de snur. Jeg rusler derfor alene bort til Brureskaret uten å få de motivene jeg ventet på. Etter en liten matpause og x antall bilder (10 sek på selvutløseren er ikke lang tid når en "springer" på kanten av trollveggen) så fortsettes ferden mot Store Trolltind. Er litt spent om jeg finner rette oppgangen. Frykten viser seg å være grunnløs siden noen har laget røde merker. Har merket meg at her er en del motstand mot merking, men for å si det slik, uten merkene her så hadde jeg helt sikkert bommet på riktig renne. Halvveis i første renne, så krysser en en rygg mot venstre og skifter renne mot toppen. Rennene skifter mellom fast fjell og mye løst. Er uheldig og kommer borti en stein som ligger på vippen. Mye bråk nedetter før den legger seg til ro... Like greitt at jeg var aleine. Bortsett fra at der er mye løst, så er rennene greie å klyve. Der var også en bratt snøskavl like etter Brureskaret som tilsynelatende låg i veien, men visste seg at den hadde sklidd ifra fjellveggen slik at en kunne passere på baksiden. Oppe på toppen blir jeg sittende i sol og koser meg mens jeg får beskjed om tett havtåke i ytre strøk.. Egentlig ganske utrulig at jeg er helt aleine på Store Trolltind og Brureskaret på en så fin dag. Legger ved noen bilder

Det ble litt mye detaljer, og jeg surrer litt. Svein, kan du oppsummere følgende topper på bilde 21: a) Bakgrunn mellom Kvasshornet og Dukhornet Spiss topp til høyre for dalen med skyer Spiss topp (bakgrunn) til høyre for Dukhornet Snø på toppen. c) 5-6 taggete egg (bakgrunn) til venstre for Skårasalen d) Spiss to-hodet topp (med snø mellom toppene) til høyre for Skårasalen og det jeg har kalt Kjerringøyra e) Fjell med svær snøgryte bak det jeg har kalt Nessethornet (som forøvrig var feil) f) Det store massivet til høyre for e) og som renner ned i fjorden. Da blir det litt enklere, og jeg får inn hovedsiktelinjene. Arnt.

Du var kjappere enn meg Svein. Kan hjelpe deg med "nøttene" til slutt Se på bilde 21. Har ikke du også bilde av den skya på Åvasstinden ?

ooojjjj, dette blir omfattende Flotte panorama forresten Panorama 20, fra venstre: -Rokkekjerringa nærmest/høyest med Storhornet (1600 el 1599 alt ettersom..), ryggen går videre ned til Bjørkehornet. -Til venstre for Kvasshornet ser du Storetinden/Gjuratinden. -Nabben ned til høyre for Dukhornet (laveste på samme massiv) kalles Kjerringkjeften (ikke den markerte toppen mellom Tuva og Langhornet, men "flata" du ser hitfor. Navn pga hvordan den ser ut fra Finnes...) -Skårasalen, egga hitover kalles bl.a Skåregga, Søre Skårtind er den pyramiden med snø på. Videre hitover, "grushaugen" er Kjerringøyra med Otålhornet til høyre for der igjen. Forresten et fantastisk utsiktspunkt akkurat der Hjørundfjorden knekker inn mot Bjørke. -Bakerst til høyre for Dukhornet må være Vassdalstinden. -Baketst mellom Vassdalstinden og Skårasalen er den taggete egga mellom Åvasstinden (høyre del av egga) og Fossholtinden til venstre. -Bak til høyre (venstre for Hjørundfjorden) ser du Molladalstindane høyest. -Toppene rundt Standaleidet "flyter" litt i hverandre, så det er vanskelig å se hva som er hva. Gidder ikke å se på kart her, så noen må korrigere meg hvis jeg tar feil, gjelder helst de på lang avstand... -Under skya til høyre for Hj.fjorden er Tungremtindane mest markert. -Toppen rett til venstre for Jakta ser ut til å være Trandalstinden (knekken i toppen) -Snørennene til høyre/bak Jakta ser ut til å være på Urkedalstinden. -Mellom Slogen og Store Brekketind ser du Brunstadhornet dels dekket i sky (mener jeg) -Smørskredtindane kan du sette et strek på toppen til høyre for også, dette er vel Nordre. Hehe... oppdaget nettopp at bildene 21-24 er med bedre tele... Prøv det jeg har satt opp nå, så kan jeg putte på flere senere, alt etter hvor det er plass Du har visst satt på navn noen plasser... Nessethornet er feil, ligger til venstre for. Du har satt navnet på Otålhornet. Nessethornet er det flate partiet nede til venstre for, topp uten pf Staven endrer du navn til Nesstaven, jeg har ikke hørt bare "Staven", står det på kartet? Ble litt rotete, men men...

Det er da et nydelig sprog folk bruker her. Nu for tiden er det en god temperatur og oppholdet på toppen kan vare lenge. I juli satt jeg sikkert en time på toppen av store hestbrepigg i bare kortbuksa og spiste maten min i solskinn og vindstille. I vintermånedene når det er koldt blir man ikke lenge på toppen. Å ligge over på toppen er det aller beste. En sherpa skal visstnok ha overnattet på toppen av Everest uten oksygen, han var der i 21 timer. Det er vel noe ekstremt. En primitiv hytte på eller nær toppen setter jeg pris på. Kanskje jeg skulle begynne å samle på topp-hytter, jeg har da noen sånne topp-buer på lista mi allerede. Elena hut i Uganda på 4600 moh er vel den høyeste hytta jeg har sovet på, ellers toppstugan på Kebnekaise (1900 m), hytta nær toppen av Teide (3300 m), Skålatårnet(1800 m), Styggemannshytta (900 m), hvilebua på Nevelfjell ved Lillehammer(1200 m ?) var vel den siste hytta topphytta jeg sov på. Jo da, har sovet over på noen topper, men ingen 2000-meterstopper, de er kjedelige, der er jo bare steinrøys og snø.

Lørdag kveld møtte jeg Erling på Lom. Han hadde hele dagen rast rundt litt lenger vest på MC for å nyte vestlandsnatur, og var nå klar får å få litt sirkulasjon i beina. Jeg hadde foreslått tur til Veobrehesten (2185), Veobretind (2183) og muligens travers av store Memurutind hvis det ble tid og ork til det. De to første toppene skulle vi nå rekke, og det innebar brepasseringer. Særlig bort til Veobrehesten var jeg spent på breen. Den hadde jeg studert i fjor høst fra Veotinder, og lagt merke til den enorme bregleppa sør på breen. Søndag morgen kjørte vi fra Lom i/på hver vår doning. På veien til Spiterstulen ble det et nært møte med skogens konge. 2 elger hoppet over veien foran bilen min (Erling like bak), mens en tredje nølte og ombestemte seg da den så oss. Fornuftig elg det, som vet å passe seg for trafikken! Litt før kl 7 la vi av gårde fra Spiterstulen. Det ble sti nesten til foten av Heillstugubreen (som var helt avsmeltet nederst). I flott vær tok vi fatt på den lange ura opp til Veoskaret, og lagde base camp der breen begynner nord for søre Leirhø (2110). Litt mat og drikke ble det, før vi tok på sele og bandt oss inn i tauet. Veobrehesten Bregleppa åpenbarte seg med en gang. Den var enorm rett bortenfor der vi satt, men noen meter lenger ned sluttet den og det eneste som syntes var små revner i snøen. Var dette skummel snøbro, eller rett og slett ufarlige sprekker i snøen? Vi fant en passering mellom revnene og listet oss over etter sondering med breøksa først. Joda, ved nærmere øyesyn så det nokså trygt ut . Videre kom en bratt snøbakke, som førte oss ned i brebassenget sør for Veobrehesten. Der vi trasket innunder den mektige østveggen på Leirhø, prøvde vi å finne beste vei til topps. Eggen opp fra vest (mot Leirhø) så overkommelig ut, men noen spor som vi gikk i på breen, ledet oppover en snøfonn som strakte seg nesten helt opp litt til høyre (øst) for toppen. Vi valgte til slutt å følge disse sporene og kløv opp på fjell med særdeles god friksjon til var på eggen rett øst for toppen. Herfra så toppen svært luftig ut! Spesielt var det også å sitte på et fjell som var så rødt av rust. Nesten hele Veobrehesten er knall rød, og noe som er minst like fasinerende når man kommer fra sør, er et belte med mørkt fjell som stiger opp fra breen og helt opp på østtoppen. Veobrehesten er en av de mest morsomme og kanskje den mest merkverdige toppen i Jotunheimen. Vel, der hvor fonna nådde nesten helt opp satte vi igjen sekkene, og tok med fotoapparat og tau. Å følge eggen til topps var helt uaktuelt. Svære steiner lå stablet på vippen. Rart de fortsatt lå der. I stedet traverserte vi under toppunktet og litt vestover til en hylle. Opp en kløft med dårlig fotfeste nederst, men brukbart fingertak. Med friksjonen som hjelp dro vi oss opp der og kløv lett til toppblokka. Så var det stopp! Toppblokka hadde jeg lest om. Den skulle være nærmest umulig å komme opp med fjellsko og uten tau/slynger. Og for vår del stemte det bra. Vi strakte armene så lange de var, og fortsatt manglet vi en halv meter til bøttetaket på toppen av blokka. Det var ingen annen utvei enn å lage lasso på tauet og få slengt det opp så det festet seg. Det gikk, jeg dro meg opp i tauet til jeg nådde bøttetaket. Med noen sprell (godt ikke Morten fikk se dette også ) satt jeg der på drøye kvadraten. Snakk om luftig topp! Erling var fornøyd med å ta på toppunktet og var ikke like ivrig etter å danse rundt varden. Noen bilder ble selvsagt tatt, og da Erling rakte meg kameraet sitt tok jeg av meg solbrillene og la de pent ved varden. Men skulle jeg ta de med igjen? Neeeida! Vi kom oss tilbake til sekkene igjen, og nå ville jeg bort på østtoppen. Jeg ville prøve å følge eggen over 2 mindre hammere til nabotoppen i øst, mens Erling fant en mindre utsatt vei lenger ned i sørsiden hvor han traverserte bort til skaret før østtoppen. Det var når jeg var halvveis mot dette skaret det plutselig slo meg: Hvor er solbrillene mine? Rask gjennomgang av de siste hendelser konkluderte med at de måtte ligge igjen på toppblokka. Selvsagt! For en dust! De måtte jeg nesten ha. Jeg kløv tilbake med tauet over skuldrene. Ny lasso ble laget, og ved å knyte løkker nedenfor lagde jeg en taustige og kom greit opp sånn at jeg nådde solbrillene. 2 toppbesøk fikk holde i dag! Jeg kom meg ned til skaret før østtoppen med litt utsatt klyving og aking. En overhengende hammer ble rundet på sørsiden. I skaret der satt Erling og slappet av i solen. Der skulle han fortsatt sitte og se på meg klyve videre. Eggen opp til østtoppen var litt utsatt, men meget fast med gode tak, og veldig kort. Morsom liten egg! Vi kom oss ned til breen igjen ved å gå mer rett ned i sørsiden fra skaret. Mye løsgods nedover. I samme spor gikk vi tilbake til base camp nord for 2110. Veobretind Før vi kom ned til Veoskaret, ville Erling svinge oppom ”grushaugen” 2110, som han kalte den. Og den er ikke akkurat imponerende nei. Den var fort gjort. Fra Veoskaret gikk vi i tau igjen over til skaret vest for Veobretinden. Og det er nok lurt! Her skjulte breen flere småsprekker (10-50 cm brede). Vi fulgte et ferskt spor, og de som hadde gått der før oss hadde tydeligvis tråkket igjennom, om enn ikke faretruende nedi. Den var for smal til det. På vei tilbake tråkket jeg også nedi med et bein, og hørte ”klunk, klunk” da snø og is forsvant nedover. Den var også for smal til å romme en person, men dog. Veobretind ble besteget via den laaange vestryggen, den føltes i hvert fall svært lang. Joda, vi begynte å bli slitne. På vei tilbake til Veoskaret kom noen lette regndrypp. Det hadde vært vekslende, med sol av og til, men først nå kom bygene. Ura ned fra Veoskaret mot Heillstugubreen ble tung. Bare noen korte snøfonner ga noe gratis. Godt slitne ankom vi Spiterstulen litt før kl 21, etter 14 timer på tur. Takk til Erling for turfølget, og for en flott og spennende tur!

Vinteren på vei ja... Synes ikke det er lenge siden den slapp taket i fjellet jeg. Men, det der var ikke mye, og den bør nok ikke bli liggende. Nysnø på toppene skjer jo rett som det er. I fjor hadde vi en flott tur på nordre Knutsholstinder 24. juli i godt sommervær på tørt fjell. Neste morgen var det nysnø ned til 2000 meter. Forøvrig husker jeg september 1996. Var på Austabotntind 21. sept, og nysnø fantes knapt ennå da. Håper på en sånn september til!

Vi dro på sommerferie med ingen andre faste planer enn å være i nærheten av Leivassbu og ett ønske om å gå på noen topper i området. Vermeldingene var lovende med best vær først i perioden. Vi la oss til med telt like ved Presten. *Tverbottraversjen* Dagen startet med rim på teltduken, men i 8-tiden fikk solen tak i bakken der vi hadde lagt oss til og varmet frosne sjeler. Siden været vær flott tok vi turen vi hadde mest lyst til først. Vi gikk opp i Leirløyfte og vidre til Tverrbottind V1. Eggen mellom dobbelttoppene var alt for luftig, men vi omgikk den lett ved å gå 30 m ned på sydsiden og komme opp i skaret mellom toppene. Tilbake til skaret over Leirløyfte samme vei. Vidrere derfra over Store og Midtre Tverrbottindane gikk raskt og enkelt. Ned fra den sørligste av de midtre var det en stor snøfonn som så ut som en skavl ovenfra. Vi hadde troffet to staute karer som kom andre vei og sa det var enkelt, så vi gikk i deres spor. Det var bare en bratt kant og heldigvis ingen skavl å være redd for. Dagen var god og varm og når vi satt på Søre Tverrbotntindane bestemte vi oss for å prøve Tverrbytthornet også. Vi hadde hørt at den vestligste toppen skulle være vanskelig og kreve sikring. Derfor omgikk vi denne ved å holde høyden fra skaret mellom Søre Tverrbottindane og Tverrbytthornet. Der krysset vi guffen bratt løs ur, noen bratte snøfonner og måtte klyve noen bratte knauser. Det tok tid og ga ingen god følelse. Vi gikk rett opp på eggen når vi hadde passert østtoppen på Tverrbytthornet. Derfra gikk det lett opp på toppen og vi kunne nyte fjellheimen i ettermiddagssola. Tilbake eggen og ned lia der vi kom fra. Deretter ned en bratt snørenne i Kjyrkjeglupen og tilbake til teltet. *Kyrkjeoksle* Igjen var det kaldt om natten og enda mer rim på teltduken, men dagen så ut til å bli enda finere enn gårsdagen. Orket ikke mer kulde, så vi sjekket inn på Leirvassbu og lot teltet stå ute for å tørke i løpet av dagen. Gikk greit opp på Høgvaglskaret og vidre til Kyrkja Like før toppen er det luftig, men ikke spesielt utsatt. Fikk følge med en hyggelig kar fra Lom ned fra toppen. Rutsjet ned den lille snøfonna som la der og videre bortover Kyrkjeoksle til Langvasshøe. Fra skaret mellom høyde 1928 og Langvasshøe er det bratt, grov og tildels løs ur som vi forserte raskt. På toppen av Langvasshe noen unggutter å solte seg. De fikk det travelt med å få på seg buksene når vi kom. Fikk en god lunsj i sola her. Vidre opp på Visbretinden var bratt, men enkelt. På tilbaketuren gikk vi ned i skaret mellom Langvasshøe og høyde 1928. Fulte snørennene nd til Høgvagltjørnin. Nedver her begynte været å dra seg til. Det kom mørke truende skyer. Vi prøvde å sette opp farten for å berge teltet. Rakk å hente teltet før regnbygen innhentet oss. Det smakte godt med kaldt øl på kvelden. *Stetind* I løpet av natten kom noen venner av oss som ble med på turen videre. Vi ble enige om Stetind siden vi trengte en roligere dag og de ville begynne forsiktigere. Det var overskyet oppholdsvær og skyene gikk relativt høyt hele dagen. Vi gikk rundt til Gravdalsfonni og opp til toppen derfra relativt enkelt. Tok en lang lunsj der og tilogmed sola viste seg frem i korte øyeblikk. Ned igjen skle vi på fonna mot eirvassbu. Det gikk rakt unna og vi var tidlig nede. Vi planla de neste dagene med tur til Olavsbu. Noen hadde tatt med PC og K2 (fimen). Dermed så vi denne for å komme i "rett" (?) stemning. *Skardalstind* Nok en dag med lovende vær og vi la optimistisk (som alltid) i veg. Det gikk greit og raskt opp på Skardalstind og ble mye nyting av sola på toppen. Kanskje litt for mye, bygeskyer dannet seg rundt oss. Vi ville også prøve Skardalsegga langs nordeggen. Når vi kom fram til hammerene begynte det å hagle, så det prosjektet var bare å gi opp. Dermed måtte vi gå ned til Olavsbu litt før (det er ingen skam å snu). Etterhvert gikk haglet mer over i regn. Været lysnet på ettermiddagen og vi fikk tørket tøyet. *Rauddalstindane* Dagen begynte med tåkedotter som danset mellom tindene i Rauddalen. Turen var grei om enn noe bratt i starten. Innen vi kom opp på Søre Rauddalstind hadde sola fått overtaket på tåka og bare de høyeste toppene stakk såhvidt opp i skyene. DEt var lett å gå oppe på den brede eggen. Over Store og til Nordre var også temmelig greit. Ned i Gravdalen gikk det raskt på store snøfonner. En fin dag, selv om den ble lang. *Urdadalstindane* Med Store og Midtre Urdadalstinder som mål gikk vi fra Leirvassbu og inn i Semmelholet. Her dro været seg til med regn og tåkedotter. Det ble lunsj i guffent vær og halparten valgte å returnere. Vi andre freste opp dalsida på ei snørenne og kjempet oss til topps på Store Urdadalstind. Her gikk regnet over til tett snø, men vi klarte likevel å skimte Leirvasbu!?! Her oppe på toppen var stemningen elektrisk. Det summet i varden og isøksene freste når vi pekte litt i været. Det ble raskt ned fra toppen. Været ble bedre nede på eggen og dermed la vi igjen isøksene for å gå til Midtre Urdadalstind. Eggen var morsom og variert og vi fikk hilst på "Donald" som står som en pinnakkel ut mot Urdadalen. Returnerte samme veg over eggen og ned snørenna. Vi rakk å bli helt tørre innen vi var tilbake til Leirvassbu. *Storbrean* En ny dag med knallvær. Vi siktet på Jerfonni og tok med oss breutstyr. Kjørte bilen ned til Breabakken. Derfra gikk det bratt og grit opp på toppen. Koste oss med en lang lunsj. Ned ura på sørsida til Storbrean. Denne ura var løs, bratt og forredersk. Fikk lirket oss ned. Over breen gikk det veldig greit. Det lå mye årssnø. Opp fra breen og til topp 2069 (Geite V1/Sakse Ø1) var det mye is under og det siste stykket måtte vi ta på stegjern. Her storkoste vi oss i ettermiddagssola. Etter å ha ligget å dratt oss ett par timer gikk vi eggen videre nedover og rappelerte forbi ett vanskelig punkt. Det er nok mulig å omgå det på sørsiden, men det er veldig utsatt. Opp på Geite (topp 2002) gikk det greit over en morsom egg. Ned igjen føk vi nedover snørennene på Rundhøe. Dagen ble lang og vi rakk ikke middagen på Leirvassbu, men vi fikk varmt vann og øl, så da ble det litt Real Turmat. *Soleibotntind* Bra vær også idag. Forlot Leirvassbu og kjørte mot Hurungane for å prøve oss på Soleibotntinder. Parkerte ved Tverrelvi og gikk ryggen over Bukkenosi greit til toppen av Store Soleibotntind. Her ble det lunsjing mens vi så på Austabotntindane i kikkert. Kløyv over til Sørtoppen. Ned i skaret var det mye løse steiner. Med mye forsiktighet kom vi greit frem og fikk masse tilskuere på stortoppen. Tilbake igjen samme veg med samme store forsiktighet. Noen av turfølget hadde skrytt på seg Nordre Soleibotntind, men fant ut at der kunne han ikke ha vært, men "bare" på Launostinden. Dermed måtte også Nordtoppen til pers, selv om denne var enda værre å komme opp på. Bratt, utsatt og løse steiner. Kom oss etter mye styring opp på toppen. Ned igjen valgte vi å gå rett ned mot Soleibotnen. Det var ett dårlig valg, men også det gikk på ett vis. Siden vi var slitne valgte vi å gjøre direkte tilbake til Oslo på natta (noe som heller ikke er å anbefale). Oppsumering: 21 2000 m topper på 8 dager og stort sett greit vær føles godt.

Vi i fjellsportsgruppa i Bodø kjører blåiskurs 18-21 august 2005. Jeg har selv deltatt på både det og snødekket bree. Det er flinke instruktører som selv benytter mye av sin fritid både klatring, vandring med og uten ski på beina. Hvis du våger deg nord for polarsirkelen er det virkelig å anbefale. Da jewg gikk på kurset hadde vi deltakere fra flere kanter av landet samt en nederlender som tok kurset som en spenstig ferieopplevelse. Ta en titt her: http://www.bot.no/activity.php?ac_id=7249 Mvh Elisabeth

Semelholstindtraversen 18.07 - Eventyret om de tre fjellgeitene som skulle til topps for å svette seg slanke Det var en gang ei jente fra østlandet som var redde for luftige egger, bratte stup og dype avgrunner. Så var det en en staut kar fra vestlandet som knapt kan få det bratt og luftig nok. Sammen med disse skulle en småfet fjellgeit fra Valdres forsøke å svette seg slank på vei til den skumle Semelholstinden. Men før de kom så langt måtte de over den kvasse trolleggen hvor bergtrollet passet både vel og godt på hvem som fikk passere, og det hadde nok hendt både titt og ofte at vågale fjellgeiter hadde blitt vippet av eggen og sendt hodestups nedfor de ville styrtningene ned på de hvite snøhengene som omgir bergtrollet på nesten alle kanter. Ulikt andre eventyr var det verken prinsesser eller aksekladder med i dette eventyrt, men Line var vel en krysning av prinsesse og askeladd, mens Torgeir og meg selv tør jeg ikke å plassere noe nærmere inn i Asbjørnsen og Moes verden. I alle fall gikk det slik at Line og Morten møttes ved Vågåvatnet tidlig en skyet og trist mandag. Ved bommen til Leirdalen kom for anledningen ridderen Torgeir og tilbød seg både bompenger og skyss like før Line fikk sneket 40 kr. ned i den forseglede og armerte bomtønna. Sammen rullet fjellgeitene oppover den frodige Leirdalen, forbi ekte geiter, sauer og kyr opp til den fjerntliggende utposten Leirvassbu, dypt inne blant troll og jotner. For å gjøre noen små sprang så tuslet vi gjennom Kyrkjeglupen hvor det ble heftig diskutert om sikring skulle benyttes, men under tvil ble tauet, som Line askeladd for anledningen bar, liggende i sekken. Torgeir vill helst springe rett opp fjellsiden mot trolleggen, men hans fornuftige turfølge fikk overtalt ham med at bare han gikk en stor omvei så ble alt enda mye mye bedre. Jeg vet ikke hva Torgeir tenkte da vi strevde oss 1 skritt opp og som regel et skritt tilbake igjen opp den lause moreneryggen, men omsider var vi oppe på en fast og fin fjellrygg som førte oss opp til trolleggen og varden på Nørdre Semelholstinden. Line, prinsesse og askeladd, som var så redd for smale egger holdt seg trygt unna alle stup, mens Torgeir spratt som manne med sjumilsstøvlene fra stein til stein høyt oppe på kammene. På toppen satt Torgeir og gliste, mens Line var litt bleik om nebbet. Jeg prøvde å berolige henne med at bare hun fikk den fine oransje hjelmen på, så ville alt bli mye bedre og enklere. Slik gikk det til at de tre fjellgeitene fortsatte med flotte runde hjelmer på hodene. En egg som kan omgås, unngås, eller som vi gjorde: "gåes" Noen meter var unnagjort da Line bråstoppet, omtrent som ei elgku når hun får øye på en rosa elgokse. Stiv som en ispinne proklamerte hun høyt og tydelig at: "Nei, har kan'kke jeg gå". Torgeir fisket hendene ut av lomma og prøvde å lete etter årsaken til denne bråstoppen, men sindig som han er, gikk det ikke mange sekundene før han tilbød seg å ta frem tauet. Slik gikk det til at de tre fjellgeitene trasket bortover ryggen med en salig tausalat mellom seg som stadig hang seg fast her eller ble tråkket på der. Så med ett kom de til en hammer. "Rappellere", sa Morten. "Ned i flanken", sa Torgeir. "", sa Line og satte seg på en stein med ryggen mot kjøreretningen. "Følg rygg vær trygg", messet Morten gjentatte ganger, en god leveregel han lærte av Kim på Bruri noen uker tidligere, og forsatte: "Gå i en flanke, og den vil deg banke,... banke banke banke", og snart ga Torgeir etter og rappell ble det. Rappellfester var det ikke, men vi fant noe som lignet. Mens jeg studerte "rappellfeste" satte Torgeir utfor den første hammeren. Etter tre små hamre var vi alle nede på bandet mot Semelholstinden og den virkelige trolleggen der det store bergtrollet bor. Vi hadde lagt igjen et par fargerike båndslynger, mon tro om dette offeret var nok til å blidgjøre ham? Løst løst løst løst løst Det manglet bare gule refleksvester og industrihjelmer før vi kunne bli tatt for å være på offisielt oppdrag der vi gikk og ryddet eggen. Stein på stein dundret ned fjellsiden mot Visbrean mens kruttrøyken rev i nesa. Tåkeskyene som hadde skrapet borti Urdadalsryggen, Semelholstinden og Visbreatinden gikk etter hvert lei og reist bortover mot Hurrungane for å lage krøll for stakkarne som skulle på Storen i dag. Line hadde i mellomtiden blitt varm under hjelmen og blomstret nå som en ekte fjellprinsesse. Terskelen for å fiske frem tauet sank til stadig nye og faretruende lave nivåer så vi ryddet oss raskt og effektivt vei bort til selve ryggen mot Semelholstinden. Den første biten var grei, omtrent som Besseggen eller litt enklere, så litt flatt og så litt smalt og så litt luftig og så veldig luftig og så litt tau og så veldig greit og så opp til en topp. Der satt vi da. Line var fornøyd med seg selv, og vi var fornøyde med Line, og utsikten og turen, og livet, og sikkert noe annet også. Så ble det smalt igjen da. Ny rappell, nye muligheter. Vi skrapte stadig vekk litt flass av ryggen på bergtrollet, men ennå hadde han ikke vippet oss av. En skremmende løst steinhaug ble passert før meg og Line karret oss opp på enda en topp, mens vi betraktet fjellhelten Torgeir som med sine mekaniske innretninger fant ut at toppen vi nettopp hadde vært på hadde en primærfaktor så stor at Lines lillebror, Kim, ikke fikk sove den påfølgende natten eller de neste tre. Line derimot strålte som en nymelket geit et kort øyeblikk over denne realiteten, før virkeligheten igen vekket henne og nebbet bleknet. Vi hadde nemlig det verste igjen. 30 cm bred var ryggen. Litt grums og stup på høyre side, et par meter BRATT sva på venstre side før stup. Disse 30 cm. bestod stort sett av grums, løse blokker og småstein. Jeg ryddet litt før Torgeir kom og fikk klargjort et nytt rappellfeste. Litt småkronglete fikk vi jobbet oss bort til siste utfordring, en 15 meter høy hammer, porøs som f. og det eneste stedet som klatrefører for Jotunheimen finner verdt å nevne i sin beskrivelse av denne travers. Fjellgeiten Torgeir fikk sondert seg opp, mens Morten sikret og Line så på. De to sistnevnte kunne vel tidvis tas for å tilhøre saueslekten og ikke fjellgeitfamilien, men tapre var de. Klatringen var aldri veldig vanskeli, men noen litt høye opptak satte sine tydelig spor på Lines knær. Det skumle var egentlig at det var meget utsatt og ikke rent lite løst, men trygt forankret i den 50 meter, gulfargede navlestrengen, var det mest moro. Snart kunne vi fornøyde konstatere at nå var vi på bergtrollets hode, og ned nakken til den hvite t-skjorta var det ingen problemer mer. Retur Ned breen, snøfonner til langvatnet, nesten snøfri sti til Høgavlent og til Leirvassbu. Hjemme 01:00. Pizza, dusj og seng. Jobb i dag. Ja jeg kan fatte meg kort når jeg anstrenger meg Takk til Torgeir og Line for et solid og fargerikt turfølge. Takk for at dere bar tauet 98,2% av turen, og takk til bergtrollet for at vi fikk lov til å slippe levende over deg. Til de triste, alvorlige og seriøse: Denne artikkelen er satt litt på spissen, med litt sarkasme og noen internhumoristiske vendinger, men det var en spennende rygg / egg, ikke spesielt vanskelig men med mange punkter. Litt som en løs og uryddig variant av Skagastølsryggen som jeg sa til Line. (Line sitter allerede hjemme og planlegger Skagastølsryggen - er du klar Kim?) Bilder kommer.

Etter å ha holdt oss i lavlandet i over en måned var det endelig tid for en skikkelig fjelltur igjen helgen 15-17 juli. Kjørte opp på kvelden torsdag, parkerte ved Knutshøe og gikk ca 3 timer inn i Leirungsdalen før vi slo opp teltet. Kom oss i soveposene ca 01:00 og våknet til gråvær og yr i luften. Det stoppre ikke turglade fjellfolk, så vi gikk avgårde oppover dalen med Austre Leirungstind som mål. Det var mye snørenner og lett å komme opp søreggen. Utsikten stjal tåka. Vi følte ikke at vi hadde fått nok, så vi gikk/skle ned vestveggen og siktet mot østeggen på Vestre Leirungstind. Over eggen kom vi over ett punkt målt til 2032 moh med 14 m primærfaktor ved hjelp av GPS m/høydemåler. Like etter det stoppen vi opp siden en hammer reiste seg i tåka og fylte synsfeltet. Vi hadde ikke utstyr eller mot nok til å prøve å forsere slikt. Dermed gikk vi egentlig ganske fornøyd tilbake til teltet. I løpet av natten kom det endel regn. Lørdagen opprandt 3/4 skyet og oppholdsvær. Skyene gikk relativt høyt hele dagen, så sikten var god. Vi tenkte at det må da gå ann for oss å komme opp på Vestre Leirungstind sørfra. Dette ble dagens plan og vi fulgte stien til Svartdalsbandet. Det var mye snø i Svartdalen, mens Leirungsdalen hovedsaklig er grønn og fin. Punkt på eggen ble målt til 2089 moh og 10 m primærfaktor. Prøvde flere veier opp og fant også varder, men det var for luftig og usatt for oss, så vi ga opp å komme til topps. Var på det høyeste 2200 moh. Litt kjipt, men veldig spennende å tøye grenser. Da hadde mesteparten av dagen gått og vi returnerte til teltet. Sønndag ble en skikkelig flott solskinnsdagdag. Siden vi skulle reise hjem igjen tok vi en enkel tur til Leirungskampen, 2079 moh. Selve toppen er tredelt og det nordre punktet be målt til 2047 moh og 18 m primærfaktor, det midtre til 2045 og 10 m primærfaktor. Det var deilig å sløve i sola på toppen, noe som ende i skikkelig solbrenthet... Nedturen gikk i turbofart.

En liten tur i ett underbart område. Det var mye snö, men vaeret går inte att klaga på! Jag längtar redan tillbaka till fjellen i Norge. Få se om det kanske kan bli en tur i September... Klicka på "trollheimen -05" på länken: www.denhoganord.se

PS gå opp en hagl størrelse betyr fra 6 til 5 da hagl 5 er større en 6 målt i mm.. remington hevishot er dyre ja, 20-30kroner allt etter kaliber. Har enda ikke funnet ut hva jeg skal bruke 10 sept, så kanskje noen kan skrive litt mer om hva de brukte slutten av sesongen 04/05? Stål er iallefall uaktuellt, fjellrypejeger som jeg er, med trange choker og tildels drøye skuddhold, evnt korte skudd i steinura Vismut har jeg lest en del bra om, er det noe å satse på?

Hadde en liten skrekkhistorie for noen år siden da jeg lå i telt i øvre Birtedalen, Fyresdal, Telemark. Dette var på toppen av en høyde, en slags ås på en halvøy ved Birtevatn. Det var påske. Jeg lå i teltet og leste ganske lenge, til ca. 01 på natta. Da gikk jeg ut og lenset i stappmørket. Så gikk jeg inn og etter kanskje en halvtime hørte jeg noen skumle lyder. Det var svært dype åndedrag og hørtes ut som et stort rovdyr. Det er svært vanskelig å si hvor nærme det kan ha vært. Dette vedvarte ganske så lenge. Jeg lå og hadde høy puls og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Lydene kom med jevne mellomrom. Det kunne ta flere minutter mellom hver gang. Lydene minnet om (ikke le!) løver. Men jeg skjønner jo såpass, så jeg lurer veldig på hva det kan ha vært. Jeg lå slik lenge, sikkert over en time. Jeg tenkte at jeg skulle ut og løpe avgårde ned til hytta som ligger i nærheten når det var lenge siden jeg hørte lydene, men hver gang som kom de igjen. Jeg tok mot til meg når jeg hørte lyden av ski i det fjerne. Når jeg kom ut av teltet var det lysnet. Jeg kikket raskt rundt meg men så ingenting og løp ned til teltet. Dagen etter var jeg oppe og så etter spor men så ingenting. Det var en del bare flekker og områder. Nå er det jo svært vanskelig å anta hva dette var for noe. Jeg har hørt bjørnelyder på TV og synes det likner. Men bjørn ligger kanskje i hi på den tiden? Antar man lokaliteten, årstiden og hyppighet av dyr...hvilket dyr er det mest sannsynlig at det kan ha vært?

Fjøsblues i Utladalen. Dette var topp nå i helga, Årdal bluesband spilte skikkelig rå blues og vi fjellfolka digga rått.Noen andre her ute som var oppi dalen nå i helga 24-26-06-05 Været var bra ,kun litt duskregn inneimellom.Litt sur vind men ellers toppers Var oppi dalen der i fjord også vakkert sted med masse flotte topper innover i jotunheimen.Gikk ruta fra parkplass og opp langs fossen.Skikkelig bratt og vått.Fossen var kraftig flott nå.Vi gikk en skikkelig fin runde og inn mot toppen av vettifossen.Denne fossen er helt praktfull så den fra nedsiden i fjor og nå på toppen.Fantastisk ligger den der med sine 275 m i frittt fall.(Nordeuropas høyeste i fritt fall)

Oppsummering uke 24: Mandag: Lang runde ved Harstad/Kasfjord/Kvæfjord/Sørvik, 96km Tirsdag: Litt kortere runde ved Harstad/Refsnes/Sørvik, 92km Onsdag: Hvile-/reisedag Torsdag: Narvik - Ballangen t/r + litt bakkekjøring i Narvik, 100km Fredag: Narvik - Bjerkvik t/r + avstikker innover Rombaksfjorden, 80km Lørdag: Narvik - Riksgrensen - Björkliden t/r, 155km Søndag: Tjeldsundbrua mot Grovfjord t/r, 53km Ekstremt mye sykling denne uka, kanskje litt for mye. Flotte treningsforhold i nord, med mange "flate" veier og mye fint vær. Men nå sier musklene stopp, så det blir hviledag mandag. Bare 34km igjen til den magiske grensa på 2000km (selvpålagt minimumsgrense for å stille i JR'05). Tellerstand søndag kveld: 1966 km

Snøgrense på gode 500m ser det ut til. Minket en del i øvre del siste dagene ser jeg.... Tur på Klovetinden? Ser også snømengdene i Molladalen.... 26.6.99 gikk jeg opp Molladalen og opp Mohns renna. Da var det helt snøfritt i dalen, og kun litt snø nedenfor renna (rester av ras). MYE mer snø i år enn da, bare 6 dager unna..... Vinteren 04/05 vil bli husket!

http://www.ottadalenbillag.no Or try this direct link: http://www.ruteinfo.net/ruter-f1/t/05-734.htm This shows the busstimes from Lom and Otta to Spiterstulen. Otta has connections to busses and trains from Oslo.

Så sant så sant. Jeg bor ikke i by jeg bor på landet Har nå fått en god del langturer siden teltturen - og ved siste rast i 21 tida før jeg går siste timen til bilen - tenker jeg mye på teltturen oog hva jeg var redd for! Jeg er aldri redd når jeg sitter der med aftensteen !