Søk i nettsamfunnet

Like sørvest for Otta, byen ved Rondane, ligger fjellet Pillarguritoppen med en imponerende utsikt mot Rondane til tross for sin noe beskjedne høyde på 853 m o.h.: http://www.visitrondane.com/04%20severdig.html For tallfantaster som også kan like å sette pris på "harde facts" , kan utsikten beskrives som følger (siktnr., fjell, høyde, retning i grader fra rutenettsnord, avstand i meter, høydevinkel i grader). Ett blankt tegn skiller enkeltopplysningene: Nr. Stasjon: Pillarguritoppen 853 1 Sletthøe 1577,32 1,194 21257,826 88,127 2 Holepiggen 830 2,211 5316,777 90,258 3 Formokampen n 1428,156 10,533 11009,896 87,043 4 Formokampen s 1424,11 10,663 10944,871 87,046 5 Gråhøi v,Rondane 1751 13,695 21995,786 87,743 6 Formokampen øsø 1337 16,106 10831,358 87,476 7 Binghøi 1300 22,405 10155,988 87,511 8 Bråkdalshø indre ø 1838 23,092 19006,779 87,100 9 Bråkdalsbelgen,Smiubæljen,Ronden 1914,83 27,268 17332,227 86,552 10 Trolltinden,Sagtinden,Sagtind,Sagtindan,Trold-Ronden,Trollronden 2018 27,932 20582,970 86,833 11 Ljosåbelgen v 1886 29,722 17135,301 86,607 12 Smiukampen 1799 30,503 16251,214 86,723 13 Ljosåbelgen,Sukkertoppen 1948 31,631 17644,195 86,507 14 Hoggbeitet 1805 32,626 18397,943 87,102 15 Storsmeden n 2001 33,260 20703,452 86,899 16 Storsmeden,Veltsmeden 2016 33,469 20526,550 86,829 17 Veslesmeden,Rondpiggen 2015 34,329 21695,648 87,012 18 Digerronden 2015,91 36,374 27122,007 87,646 19 Veslesmeden sø 1871 37,074 21419,155 87,357 20 Randen 1397 38,657 15314,744 88,020 21 Svarthammaren 1751 38,842 20464,870 87,562 22 Midtronden vestre,Midtronden 2060 39,718 27383,078 87,578 23 Rondslottet,Rondeslottet,Slottet 2178,335 43,991 24749,970 87,024 24 Svartnuten 1840 44,107 22477,812 87,568 25 Vinjeronden 2044 45,905 23784,862 87,220 26 Kosi,Kåsen 1060 45,988 10672,513 88,925 27 Storronden 2138 49,476 23427,224 86,944 28 Rondvasshøgdi v 1951 51,293 23522,872 87,414 29 Illmannhøi fremre, v 1602 52,716 19092,214 87,823 30 Rondvasshøgdi M 1862 53,135 24496,352 87,732 31 Rondvasshøgdi ø 1923 54,228 25834,358 87,725 32 Simlepiggen,Illmannhøi fremre 1721 54,419 20834,546 87,691 33 Illmannhøi fremre,Jehanshø s 1699,17 54,447 20316,328 87,689 34 Svarttjørnberget 1053 63,906 4360,745 87,375 35 Gruvhaugen 880 64,293 2987,185 89,475 36 Svartfjellet 1034 64,700 3855,572 87,309 37 Kringsæterfjellet 1098 68,338 5345,448 87,383 38 Skjerellfjellet,Skjerillfjellet 1502,27 73,175 17771,933 87,972 39 Vetahøe 878 78,847 2508,806 89,416 40 Stugubakkpiggen 1000 89,145 4025,315 87,909 41 Gnedden 1111 114,671 6369,328 87,694 42 Løypeberget,Brennhaugen 944 131,068 4592,670 88,870 43 Torgeirkampen nnø 1181 139,387 8191,534 87,730 44 Torgeirkampen 1190 144,369 8568,359 87,773 45 Teigkampen 1035 144,563 15523,228 89,385 46 Landsverkhøa 1189 145,857 9846,300 88,077 47 Koloberget mast 770 162,830 7880,489 90,627 48 Silikampan ø 1237 169,278 15493,605 88,636 49 Silikampan 1243 172,898 15220,103 88,587 50 Olasfjellet 1271 176,253 17156,279 88,667 51 Saukampen 1658,52 196,598 15102,097 86,997 52 Raudberget 971 199,395 1421,047 85,202 53 Karibakken 990 214,127 1824,268 85,669 54 Roskarven 1290 214,392 4326,541 84,206 55 Søre Svartkampen 1366 230,250 4628,855 83,643 56 Nørdre Svartkampen 1358 241,141 4722,476 83,867 57 Ottbragdåsen? 949 247,302 1132,057 85,089 58 Nørdre Svartkampen n 1290 248,369 4391,804 84,293 59 Nørdre Svartkampen nv-1 1355 249,477 5147,375 84,412 60 Nørdre Svartkampen nv-2 1333 252,916 5589,368 85,085 61 Ranglarkampen 1262 267,899 6970,606 86,655 62 Skrivarhøe 1143 282,041 12760,883 88,743 63 Liaskarven 1125 282,330 12067,856 88,751 64 Tokampen,Thokampen 867 291,280 1020,156 89,161 65 Veggumskampen 1014 297,156 4989,772 88,159 66 Andershøe 1027 300,301 8380,328 88,836 67 Andershøe ø 1022 300,988 8212,395 88,846 68 Tolstadkampen 1043 312,280 12895,798 89,202 69 Tordkampen 1166 318,131 14964,419 88,856 70 Rundhøe,Jetta 1565,9 318,194 21988,656 88,225 71 Blåhøe M,Jetta M 1617,28 320,831 20135,078 87,900 72 Blåhøe mast 1650 320,962 20112,055 87,804 73 Pillarguri mast 845 321,340 96,351 94,167 74 Horgenose 1428,618 323,228 18303,739 88,266 75 Gauklihaugen,Åsårhøe 1038 334,654 4946,752 87,864 76 Kleivrudåsen 1005 348,760 4006,819 87,827 77 Haldorpiggen 1119 348,866 6068,212 87,502 78 Gråknarten 1369 357,257 19655,394 88,569 Man blir garantert svett i skjorta hvis bestigningen tas fra byen (565 høydemeter). For de som er litt makelig anlagt, går det bilveg opp til høyde med toppen, ca. 1 km vestenfor denne.

Noen brukere av denne kartserien er antagelig litt usikre på hvordan stedfestingen av geografiske objekter på disse kartene utføres. Det enkleste er å forholde seg til rutenettet (en rute = 1 km2) og de tilhørende tall i kartrammen (kartplankoordinater). Det letter litt på forståelsen hvis man vet hva tallene står for. Gjengir derfor nedenunder noen notater nedtegnet i forbindelse med utarbeidelsen av et norsk fjellregister og posisjonsangivelse av fjellene: NORD-KOORDINAT N (grid Northing) Tall i meter i kartplanet i den benyttede projeksjon UTM (Universal Transverse Mercator) og datum som viser avstanden multiplisert med skaleringsfaktoren 0,9996, fra referansemeridianens skjæring med ekvatorplanet og til det aktuelle fjell/punkt. Økende verdi mot nord. Avlest med skalert linjal og interpolert på nærmeste 5 m i forhold til kartets trykte rutenett. Hele km tall står trykt på kartets venstre og høyre side. ØST-KOORDINAT E (grid Easting) Tall i meter i kartplanet i den benyttede projeksjon UTM (Universal Transverse Mercator) og datum som viser avstanden +500000 meter multiplisert med skaleringsfaktoren 0,9996, fra utgangsmeridianen (lengdegraden) til det aktuelle fjell/punkt. Økende verdi mot øst. Tillegget 500000 er gitt for at det ikke skal forekomme negative verdier. Avlest med skalert linjal og interpolert på nærmeste 5 m i forhold til kartets trykte rutenett. Hele km tall står trykt på kartets øvre og nedre kant. KOORDINATER - GENERELT På eldre kart kan rutenettet (håndgravert inn på folien) være feilplassert med inntil 30-40 m. Dette er konstatert ved å sammenligne koordinatene fra Punktarkivet i Statens kartverk mot avleste verdier på kartet for trigonometriske punkter. For nyere kart er typisk avvik 0-10 m. Høydekryssene på kartene er gjerne montert inn for hånd. Dette er en ekstra feilkilde når det gjelder de oppgitte koordinater. På enkelte kartblad kan det forekomme hyppig at høydekryssenes plassering ikke stemmer overens med kotene. I slike helt klare tilfeller, har jeg stolt mer på kotebildet og korrigert beliggenheten deretter. Det kan også by på vanskeligheter for kartkonstruktøren å plassere høyeste punkt på riktig sted i terrenget; særlig der toppartiet er stort og forholdsvis flatt. Dette har jeg påvist for noen få kartblad som har kommet i ny utgave, og der terrenget (dvs. kotene) er konstruert på ny. Plasseringen har vist avvik på inntil 150-200 m, og høydene inntil 12-15 m forskjellige! I tvilstilfeller om det er identitet på slike punkt, dvs. større koordinatavvik enn 50 m, har jeg latt begge stå oppført. KOORDINATSYSTEM/DATUM Da arbeidet ble startet opp våren 1995, var ikke kartserien NORGE 1:50000 ferdig omlagt til nytt datum med blått rutenett (svart rutenett er gitt i gammelt system - omleggingen ferdig høsten 1997). Dette var derfor en nødvendig opplysning å få med, slik at man unngikk sammenblanding. Tidligere anvendt referansesystem var Europeisk Datum 1950 (ED50). Den 1. januar 1993 innførte Statens kartverk EUREF89 (tilnærmet WGS84 innenfor 1 m) som nytt offisielt geodetisk datum i Norge. Alle kartkoordinater i gammelt system er senere regnet om til EUREF89. Grunnen til at koordinatene endres, er den at form, størrelse og orientering av jordkroppen er gitt andre verdier enn tidligere. I EUREF89 er satellittmålinger mm. inntil året 1980 kommet med til bestemmelsen av jordens form og størrelse (geodesi). Til grunn for EUREF89 ligger en rotasjonsellipsoide (kule noe flattrykt ved polene) med store halvakse/ekvatorialradius 6378137,000 m og flattrykning 1/298,257222101 (GRS80) som gir lille halvakse/polarradius 6356752,3141 m. Tilsvarende verdier for ED50 er 6378388,000, 1/297 og 6356911,9461. Det er valgt å benytte kartprojeksjonen Universal Transversal Mercator (UTM; i prinsippet den samme som Carl Friedrich Gauss’s konforme projeksjon men forminsket med faktoren 0,9996) til presentasjon av rettvinklede kartkoordinater i planet. En regulær Mercator-projeksjon fremstår når projeksjonsflaten er en sylinder som tenkes plassert stående og slik at den tangerer jorden i ekvator (bredde = 0). Projeksjonsfeilene øker sterkt når man beveger seg mot nordlige og sørlige breddegrader. Selve polpunktene vil avbildes som linjer like lange som ekvator, da meridianene i kartet avbildes som vertikale, parallelle rette linjer. Derfor benyttes heller en transversal Mercator-projeksjon, der sylinderen tenkes dreid 90 grader, slik at den bringes til tangering med en meridian. I stedet for tangerende, er projeksjonen også gjort skjærende, da en langs hovedmeridianen har redusert målestokken til 0,9996 av sann lengde (= 400 ppm eller 0,400 m/km). Dette er gjort for å kunne øke stripebredden (som er 6 grader) uten å innføre for store projeksjonsfeil, og som nå øker tilnærmet proporsjonalt med kvadratet av avstanden fra hovedmeridianen. På grunn av den innførte skalareduksjon, avbildes de to skjærende parallellsirklene i sann lengde. Disse ligger i avstand ca. 180 km fra utgangsmeridianen. Systemet er verdensomspennende, og dekker områdene mellom 80 grader sørlig og 84 grader nordlig bredde. I og med at stripebredden er på 6 lengdegrader, dekkes hele jorden av til sammen 60 soner med stigende nummer østover. Greenwich-meridianen utgjør skillet mellom sonene 30 og 31. Sonene er igjen delt inn i øst-vestgående belter; 19 belter hvert på 8 breddegrader fra 80 grader sør og ett belte fra 72 grader nord til 84 grader nord. Beltene er bokstavnummerert fra C til X unntatt I og O. På denne måten deles jorden inn i trapesformede sonebelter. Mercator er for øvrig en latinisert form av navnet til den hollandske geograf Gerhard Kremer (1512-1594). Omregning av plane UTM-koordinater mellom datumene ED50 og WGS84/EUREF89 kan når ikke største nøyaktighet kreves, utføres som en ren forskyvning/translasjon. Dette fordi skala (målestokk) og orientering av systemene er tilnærmet lik. Det er dimensjonene på referanseellipsoiden som er endret og medfører andre tallverdier for et punkts koordinater. For Norge gjelder da følgende verdier (NB! Vestlandet dekkes egentlig av sone 31, men det er vedtatt en utvidet sone 32, slik at hele Sør-Norge dekkes av denne): UTM-sone 31 (3 grader øst Greenwich): N WGS84 = N ED50 - 216 m E WGS84 = E ED50 - 94 m UTM-sone 32 (9 grader øst Greenwich): N WGS84 = N ED50 - 207 m E WGS84 = E ED50 - 81 m UTM-sone 33 (15 grader øst Greenwich): N WGS84 = N ED50 - 202 m E WGS84 = E ED50 - 66 m UTM-sone 34 (21 grader øst Greenwich): N WGS84 = N ED50 - 197 m E WGS84 = E ED50 - 54 m UTM-sone 35 (27 grader øst Greenwich): N WGS84 = N ED50 - 195 m E WGS84 = E ED50 - 42 m UTM-sone 36 (33 grader øst Greenwich): N WGS84 = N ED50 - 192 m E WGS84 = E ED50 - 29 m

På det første bildet er Torfinnstindane det bratte fjellet til venstre. Toppen til høyre er nordre Kalveholotind (2019 moh). Det andre bildet er tatt mot Munken (2105 moh). Ruta opp nordøstryggen til Munken kommer opp i venstre kant av bildet.

Har sett litt på hjemmesiden til ITAB klær, virker som om de har et stort utvalg friluftsklær til fornuftige priser (også arbeidsklær). Noen som har erfaringer ? Finnes det norske forhandlere ? Her er hjemmesiden : http://www.idefixteko.se/ Jakka i eksempelet koster 698 kr : Funktion året runt. Vindtät - Vattentät - Andas SVART/grafitgrå, GRÅGRÖN/grafitgrå, MÖRKRÖD/grafitgrå OBS! SVART/grå jacka slut i stl S och XXL. Nya inkommer jan-05 Avancerad skaljacka med brett användningsområde året runt. Vind- och vattentät med bra andasfunktion. Förböjda ärmar. Fast huva med stabil skärm, trevägs justerbar med stretch-inlägg och single-pull-system. Huvan kan även rullas ihop till justerbar krage. Ärmhålsventilation med blixtlås. Justerbara ärmslut och linning. Tvåvägs dragkedja under vindslåar. Fyra bröstfickor; två dolda med blixtlås och två med lock och bälg. Två lägre fickor med blixtlås. Två fickor på ärmen; en med blixtlås och den andra med bälg och lock för telefon eller GPS. Innerficka med blixtlås och två stora nätfickor med resår. Längd som täcker höften. S(44/46), M(48/50), L(52/54), XL(56), XXL(58/60) Matchande byxa: 232-06 Discovery

Hvem interesserer seg for et slikt sært spørsmål utenom meg? Men det undret meg i dag. Har vært en del i biblioteket opp gennom årene og sett på fjelllitteratur, i tillegg til at vi har noen bøker. Rundt 1980 kom det ut et fjellverk som heter Norges Fjellverden på forlaget Det Beste. Den hadde 504 sider i format 21 x 28 cm, altså til sammen 29,64 kvadratmeter trykt papir mellom permene. Hvis man ser bort fra serier og lignende, er det noen som kjenner til større fjellbøker som er gitt ut i Norge på norsk?

Her kommer en liten dagbok om vårt bokprosjekt. Med tiden vil det også komme en del pekere til eksempler med mere. Tråden er første gang lagt ut 03.12.2004, men for å få hele sammenhengen, tar vi med noen momenter bakover i tid. 21.10.2005 - Første delleveranse ankommet Vi har nå mottatt 1000 eksemplarer, fått de i hus og er nå i full sving med å emballere, merke og sende ut. Dette arbeidet tar lenger tid enn først antatt, til tross for at mange tidlige forskuddsbetalinger gjorde det mulig for oss å fylle ut en diger bunke pakkelapper på forhånd. Hver bok skal emballeres i strekkfilm. Dette gjøres manuelt, og tar tid. Vi gjør dette fordi boka er hårfint for stor for bokeskene som var tilgjengelige og vi ungår på den måten at fuktighet trenger inn gjennom den mikroskopiske sprekken som er. Vi prøver å dobbeltsjekke all info, noe som også tar tid. Manuell påsetting av poser med servicepakkelapper tar tid, ja alt tar tid. De pakkene som består av både kalender og bok tar ekstremt mye tid pga. komplisert pakking. Vi sendte i underkant av 100 pakker ut i dag, og håper på å få ut snaut det dobbelte i morgen. Hvis vi lykkes med det vil så og si alle være ute. Det er litt mer styr med lapper til utlandet, så det kan hende at enkelte forsendelser først vil gå ut på mandag og tirsdag til Danmark og Sverige. Vi har dessverre ikke tid til å legge ut ting, hvis ikke skulle vi lagt ut bilder av rom og ganger fylt opp av bøker. Med dette anser jeg denne dagboka i første omgang for ferdig. PS! Det er laget en egen hjemmeside for boka, men den er ekstremt uferdig frem til 01.01.2006. På denne siden er det meningen at brukerne interaktivt kan legge inn tilleggsinfo om toppene. Håper mange vil skaffe seg boka, og at noen vil like den, Takk for nå! 09.10.2005 - Ferdig trykt Så var boka ferdig trykt, nå mangler kun perm og innbinding. Det var en artig følelse å holde rentrykket i hånda og bla gjennom alle 552 sidene. Har vel bladd gjennom 7-8 ganger allerede, og tanker om alle de tingene jeg etter hvert ville hatt annerledes dukker opp. Alle bildene som ennå tilhører den uskarpe gamle lysbildegenerasjonen. At vi var alt for konservative med å skape farge i photoshop. At valget av et matt papirslag kanskje tar litt for mye farge og glans bort fra bildene? At vi skulle hatt venstrejusterte bildetekster med fast mellomromsbredde etc. Men nå får vi ikke gjort noe mer med det. Så det får bare stå til. Det blei i alle fall ei diger bok, kanskje et par hakk for stor for et par debutanter? Legger ved et bilde av boka (uten perm og omslag). 29.09.2005 - ingen fred å få Etter levering mandag fant vi dessverre litt for mange feil. Ved å sitte oppe mang en sen time fikk vi luket de aller fleste bort, samtidig som trykkeriet pushet skikkelig på for å få utnyttet trykkemaskinene etter at andre jobber ble forsinket. Allerede tirsdag kveld begynte maskina å spy ut trykkark med våre boksider på, og onsdag morgen var vi en tur nede i trykkeriet og så det hele i aksjon. Fascinerende å se flere store ark i sekundet som fyker inn i maskinen og etter hvert gjennom hvert sitt "fargetårn" (CMYK) før det kommer ut som fedig trykkede ark. Så skal de snus, skjæres og til slutt heftes sammen. Denne forseringen har gjort at vi nå kan vente boka ferdig en snau uke tidligere enn ventet. Det gjør tiden frem til dette litt mer stresset, men samidig får vi mer tid til selve distribusjonen, og det er jo bra. Alle vanlige, og etter min kunnskap, betalbare trykkløsninger har sine begrensninger, men det tatt i betraktning synes vi de første rentrykkene lover bra. Dette blir mer enn bare enn oversikt over en haug med fjelltopper, det blir også veldig mye formidling av farger og stemninger i høyfjellet. 26.09.2005 - boka er levert!!!! Vi fikk tekstene tilbake fra de som har lest korrektur på torsdag 15. Tiden ble veldig knapt og vi fikk dessverre ikke tid til å gå gjennom så nøye som vi kunne håpet på. En god del nye feil ble funnet og mye skulle kontrolleres. Fra og med torsdag begynte det å gå døgnet rundt, med smale øyne nattestid. Natt til i dag var siste økta. Kl. 23 ble de siste bildene endret, og rundt midnatt kastet vi Tanums fordømte rettskrivningsordbok ut av kontoret, en bok som til slutt holdt på å "ødelegge" boka. Internett fungerte som last minute gramatikkopplæring, og "find / change" funksjoner ble kjørt på drøssevis med dokumenter. Rundt kl. 02 begynte endelig .pdf eksporter til trykkeriet, men rundt kl. 04 etter at alt var eksportert og halvparten brent på dvd oppdaget vi ved en tilfeldighet at noe ikke var konvertert til CMYK med riktig profil. Nye runder i Adobe Illustrator og Photoshop, nye glass med cola, enda smalere øyne, nye eksporter. Ca. kl. 06. Ble PC'ene slått av og senga ble gitt et kort besøk. Deretter var det ned på trykkeriet med USB disken under armen og levere. Nå er det "out of our hands" og med mindre plotten viser noe skrekkelig galt er vi ferdige - de feilene som nå er der, de blir der, til glede og forlystelse for de som måtte kjøpe boka. På vei ut av trykkeriet blei vi hanket inn av lokalavisa og fikk gitt vårt første intervju til en liten artikkel om bokprosjektet som kommer på trykk. Neste uke skal boka trykkes. Vi er i alle fall spente !!!! Nå skal jeg legge meg jeg, selv om det er midt på formiddagen, og i morgen er det tilbake på den normale jobben, den som gir penger på lønnskonto osv... 11.09.2005 - 13 dager til deadline Etter siste to ukers "suksesser" på turfronten med kamera i ivrig bruk begynner skuldrene nå å senkes litt. Riktignok har det bli kuttet litt i enkelte hjørner, men vi er rimelig fornøyd, ja egentlig relativt sett svært fornøyde med det endelige resultatet. Alle sidene er nå på plass. Boka er "ferdig"!!!!!! Gjenstår bare korrektur og litt flikking. Kan egentlig ikke vente på å holde den ferdige "mursteinen" i hånda, men det går nå uansett fort nå. 28.08.2005 - 23 dager til deadline August har vært en møkkamåned i fjellet hva været angår. Masse drittvær, lite turer, og ikke minst ustabilt vær slik at det omtrent har vært umulig å planlegge noen ting. Tidsfristen har imidlertid ikke vært mulig å forskyve. Resultatet av dette er at enkelte mindre bra bilder ikke lar seg bytte ut slik vi hadde håpet, og noen få sekundære rutebeskrivelser må enten utgå eller beskrives ved hjelp av tredjehåndsinformasjon. Håpet er selvsagt at vi en vakker dag vil få anledning til å lage en 2. utgave, der feil, enkelte dårlige bilder kan lukes bort og flere beskrivelser kan legges til - men det er noe som tiden vil vise. I dag, en søndag formiddag hvor fjellet heller ikke innbyr til tur, har vi gjort noe spennende. For første gang er alle sidene i boka nummerert. Hittil har det bare vært en haug med dokumenter som alle har startet på side 1. Nå er alt sammen fortløpende nummerert. Det betyr at den morsomme jobben med å lage registre, tabeller, krysshenvisninger med mere kan ta til, en jobb som alene tar mange fulle dager. For de som er interessert er den foreløpig endelige innholdsfortegnelsen lagt ut på nettet i en liten, men lesbar versjon. http://www.glittertindforlag.net/images/Bokinnhold.jpg 552 sider blir det endelige sidetallet, og det er ENDELIG. Alle budsjetter hva økonomi og sidetall har sprukket med supermargin, men en panisk angst for å overskride 500 grensa har holdt prisen på 499.- Blir nok en av de norskproduserte bøkene med det laveste forhold mellom pris / volum som har kommet på lenge. Så akkurat en annonse for nyutgaven av Ryvardens Norges Nasjonalparker, i litt større format på 384 sider - der de allerede er oppe i en veiledende pris på 599.- Markedsføring har vi ikke råd til noe særlig av, så jeg håper vi kommer oss sånn noenlunde greit inn i de fleste bokhandlerne. Det eneste vi har tatt oss råd til er ei halvsides annonse i julenummeret av Fjell & Vidde. Ikke akkurat billig nei, må nok selge temmelig mange ekstra bøker på den for å få det att. Så nå blir det å grave seg ned foran pc-skjermen og krysse fingrene for fint turvær i september. 07.08.2005 - 44 dager igjen til deadline Om 44 dager skal alle tekster være skrevet. All korrektur skal være lest. Alle rettelser være foretatt. Alle bilder må være tatt, bearbeidet og satt inn. All registre må sys sammen. Alle sidetall og henvisninger må stemme. Alle prøvetrykk være gjennomført. For da skal alt leveres trykkeriet. Tursesongen har vært meget bra så langt med 16 stort sett temmelig lange fotturer siden 25.06. Juli bød på mye flott vær, så vi var heldige sånn sett. Kneet krangler mer enn på lenge, men samtidig er det nå bare en håndfull turer igjen pluss eventuelle bonusturer. Sidetallet har igjen økt og kryper nå mot 550. Vi vurderer igjen å legge på prisen på bakgrunn av dette. Alle toppene er nå inne i boka og vi endte opp med 185 hovedtopper og foreløpig 165 sekundærtopper. Sistnevnte er ikke helt endelig. 10-12 sider er alt som gjenstår å skrive i tillegg til registre og tabeller bak i boka. For øvrig er det bare flikking, men god tid har vi langt i fra, så det blir en hektisk innspurt. Nedenfor følger noen flere sideeksempler: Temakpittel: Temakapittel, eks. 2 Områdeinnledning med kart Rondane med eksempel på "fotoalbumside" 13.07.2005 - Begynner å ta form Vi har fått prøvetrykket nesten 500 bilder fra boka hos trykkeriet og resultatet har stort sett blitt bra. Vi er også meget fornøyde med hvordan kartet ser ut på papir, selv om det i enkelte tette fjellmassiv kan bli vel mye tekst noen ganger. Ca. 90% av toppene er beskrevet og det meste av øvrige artikler er ferdig. Alt er løpende ombrukket og designet, så den biten er stort sett ferdig, selv om vi aldri går av veien for å bytte ut eldre bilder om vi klarer å ta noen bedre. Trykkeriet klarte å regne feil på første prisoverslag samtidig som vi nå i siste runde gikk opp fra 504 til 536 sider. Vi lurte lenge på å ta inn dette ved å øke prisen fra 499.- til 549.- men siden det er mye hyggeligere å selge mange bøker enn å tjene så bra pr. solgt bok valgte vi å avstå fra dette. Klarer vi å selge hele opplaget så kommer vi ned på jorda med begge beina, selv om det er litt skummelt å skulle forskuddtere så vanvittig mye penger. Borti 13.000 kg papir går med til dette opplaget, og leveransen kommer på ca. 30 paller. Ved første øyekast kommer vi sikkert til å klø oss i hodet over hvordan i alle verden vi skal kunne bli kvitt alt dette! For øvrig begynner vi å få en veldig god følelse i forhold til kvaliteten. Perfekt blir det langt fra, men temmelig grundig og gjennomarbeidet. Prisen er høy ja, men sammenlignet med andre norske nyutgivelser innen sjangeren fjell- / natur er det knapt noen andre bøker som koster mindre pr. gram papir. For å ta et eksempel: I totalt volum blir boka nå omtrent like stor som hele trilogien FjellNorge av Ryvarden / Lauritsen som enkeltvis kostet nesten 1200.- til sammen og som pakketilbud 999.- ved lanseringen. Ca. 1 / 3 av boka er korrekturlest, men hovedfokuset nå om dagen er jobben med det avsluttende feltarbeidet. En vanvittig fin værperiode i månedsskiftet juni / juli ga en rekke flotte turer etter en tåketur til Hestdalshøgde noen dager tidligere. Vi var på Galdebergstinden ved solnedgang og klatret den spennende østeggen. Vi hadde en nydelig tur til Steindalsnose fra Sognefjellssiden. Vi hadde en spennende tur til Store Skagastølstinden med fører fra Norgesguidene for å lage en artikkel om føreropplegget. Vi hadde en flott tur til Dovrefjell med bl.a. Buri og vi fikk gått resten av Smørstabbtindtraversen, samt østeggen på Sokse. Vi fikk gått over hele Skardstindmassivet fra Illåbandet til Dumhøe og Urdadalsryggen viste seg fra sin beste side. Så mye fint vær som det har vært i det siste kan man nok ikke regne med, men vi er parat og drar på tur, nedlesset i kamerautstyr så raskt anledningen byr seg igjen. Vi har forskjøvet innleveringen til trykkeriet en del, men samtidig har vi kortet ned på produksjonstiden ved å utføre alle prøvetrykking løpende på forhånd. 21. september er vår endelige deadline for avlevering av ferdig ombrukket manuskript og senest 28.oktober håper vi å kunne ta fatt på distribusjonen. Vi kommer tilbake med mer informasjon når sommersesongen ebber ut og innspurten for alvor tar til. 08.03.2005 - Tiden flyr Det er skremmende hvor fort tiden flyr. Om vel 5 måneder skal manuset være helt ferdig. Uff, det er laaaangt igjen dit. Ennå er det ikke lest endelig korrektur på så mye som ei side. Samtidig så eser boka ut. 504 sider sprakk glatt, nå er det vel 540 sider som er neste grense. Noen ganger kunne det vært en fordel med et forlag som sa: ikke en side til, kutt! Vi klarer ikke å kutte, og siden vi ikke tør øke prisen driver vi egentlig bare å barberer avansen vår hele tiden Mer og mer tyder på at det blir den største fjellbokaen som er utgitt i Norge. Ikke det at det er så mye å skryte av, men kanskje det blir det eneste vi kan skryte av? Til tross for at det er mye som gjenstår så gjør vi små fremskritt. Julia har designet innholdsfortegnelsen som jeg synes ble ganske så pen. Dessuten er forordet (det man egentlig skriver helt til slutt) ferdig. Det samme er det korte innledningskapittelet i ferd med å bli. Nå er dessuten Jotunheimkalenderen 2006 ferdig. Vi har fått de første 100 eks. fra trykkeriet for en tid tilbake og på torsdag kommer resten (2400 eks). Hvordan vi skal få solgt dem er en gåte, men vi finner vel på noe? Det er i alle fall en trøst at de ble riktig fine. 01.02.2005 - Karteksempel Her kommer et utsnitt av et karteksempel fra boka. Vi har bare laget tre kartblad sånn halvferdig, så det er fortsatt mulig å endre på noen elementer. Dersom noen har noen konstruktive synspunkter på kartet, er vi kjempetaknemmelige for alle slags tilbakemeldinger... Karteksempelet er fjernet 07.08.2005 24.01.2005 - Jotunheimkalenderen 2006 er avhendet trykkeriet Kalenderen ble i dag levert til trykkeriet og de siste justeringene ble gjort. I løpet av 2-3 uker er den ferdig, så det skal blir spennende å se hvordan vårt første trykte produkt blir seende ut i virkeligheten, og om noen i det hele tatt vil ha det. Boka har stått litt stille i det siste. Noen nye sider er laget, men det går dessverre litt for tregt. Kanskje ikke så rart som regnskapsfører i disse tider Etter litt forsinkelser fikk vi endelig kartgrunnlagene til boka, og de ble minst så fine som vi hadde håpet på. Nesten synd å nedforstørre de til 1:66.666 målestokk, men det er nødvendig for å få plass på sidene. Så nå er målet at alt det vi skal tegne oppå ikke ødelegger kartene. Det vil etter hvert komme et karteksempel fra boka. 03.01.2005 - Sidene www.glittertindforlag.no er "offisielt" lansert. Vi har lagt til en god del bilder i bildedatabasen, samtidig som de 12 foreløpige månedsbildene til Jotunheimkalenderen kan ses. 15.12.2004 - Første sideeksempel, bildedatabase og første portrettintervju Her i forgårs ble første portrettintervju gjennomført, og neste venter til onsdag. Det er i grunnen overraskende hvor velvillige folk har vært, så bare de utvalgte godkjenner det vi klarer å sammenfatte på papir, så blir det en del av boka. På www.glittertindforlag.no har vi gjort visse forbedringer, og vi har begynt arbeidet med å legge inn og indeksere fjellbilder. Det er en stor jobb, så det vil ta ganske mye tid, og foreløpig er det hele litt uferdig. Vi har også lagt ut det første eksempele på sidelayout: (flere kommer) 07.12.2004 - Forside og intervjuobjekter Personpresentasjonene begynner å falle på plass. Forsiden har dessuten vært på plass en stund, men den må nok småjusteres litt i samarbeid med en designer, men betaversjonen av fremsiden ser slik ut: (Noen som kjenner igjen motivet?) 03.12.2004 - Nye idéer Det er rart hvordan et prosjekt man jobber med over tid, stadig endrer form! Fra den første ambisiøse disposisjonen har vi kuttet mange momenter. Sidetallet er underveis økt med nesten 70%. Det mest spennende er likevel hvordan nye idéer stadig dumper ned i hodet i alle slags situasjoner: Ved frokostbordet, i lysløypa, i badekaret - osv. Den siste idéen var et sett med personpresentasjoner - ikke noe revolusjonerende i seg selv, men den miksen vi har funnet er litt annerledes enn det som har vært i andre bøker. Julia har gjort en kjempejobb med å få folk på "limpinnen", så dette skal bli bra! 02.12.2004 - Kartene kommer Ingen tur- og fjellbok uten kart. De travle folkene hos Ugland IT (tidl. kartverket), ser endelig ut til å ha fått tid til kartene våre, og den første prøven er ankommet. Boka skal få spesialdesignede kart. Ugland IT leverer kart med egne farger, og en viss 3D skyggelegging til oss, før vi legger på ruter, navn og symboler. 16.11.2004 - Glittertindforlag.no En gang på sommeren ble domenet registrert, men som så ofte ellers: Ting tar tid! En tidlig testversjon av våre nye hjemmesider ble lagt ut, men ferdig er den ikke. Her vil det etter hvert komme en del informasjon om produktene våre. Samtidig arbeides det med et bildebyrå. Her vil de fleste bildene fra gamle etojm.com gjengis i noe større format, sammen med en mengde nye bilder. Disse vil bli organisert i en database, slik at man raskt skal kunne finne frem til bilder av det man ønsker å se. Det vil bli et nisjebildebyrå for fjell- og fjellrelaterte motiv. Denne basen er tenkt både for de som ønsker å kjøpe fjellbilder til et eller annet formål, men vel så mye for vanlige "surfere" som kun ønsker å titte litt på fjellbilder. 01.04.2004 - Jotunheimkalenderen 2006 Vet ikke helt hvor ideen kom fra, men samtidig som vi jobbet med bokprosjektet var det tydelig at idéflommen ingen ende ville ta. I løpet av kort tid skrev vi noterte vi ned konseptet til en håndfull andre bøker, og vi bestemte oss også for å lage en kalender dedikert Jotunheimen, for 2006. Etter en salgsturné, med middels resultater, holder vi fortsatt på denne planen, og på nyåret 2005 skal etter planen kalenderen være ferdig. Det første trykte produkt fra det unge forlag, og en fin test før den langt mer omfattende boka skal i ilden neste høst. 01.02.2004 - Glittertind Forlag AS dannes Vi bestemte oss for å lage et forlag, men hva skulle barnet hete? Julias forkjærlighet for Glittertinden vant frem, og forlaget ble til Glittertind Forlag AS. Planer ble lagt arbeidet igangsatt. Vi investerte i nytt kamerautstyr, og programvare for redigering av bok. Arbeidsgivere var velvillige og innvilget oss reduserte stillinger. 01.04.2003 - Ideen om en bok dukker opp. Etter å ha avvist flere som, mest på spøk, sa at vi burde lage ei bok, med at dette ikke var aktuelt, må tanken likevel ha jobbet i underbevisstheten, for april 2003 dukket et konsept opp i hodet. Epostforespørsler til forlag ga positiv respons, men konseptet var dyrt, og stort mer enn ideer, tanker og disposisjoner hadde vi ikke å vise til, så etter mange og lange runder med to forlag, satt vi igjen med to avvsininger. Droppe prosjektet eller stå for det 100% selv var spørsmålet. Vi valge det siste. 26.12.1999 - Vi leker for første gang med html og internett. Resultatet blir etojm.com (Experience Tours of Julia & Morten) februar 2000. Sidene utvikles gradvis og får etter hvert en større og større vridning mot toppturer, inntil prosjektet helt legges på is våren 2004. Her vil det bli løpende oppdateringer med små dagboknotater etter hvert Noen korte faktaopplysninger: Tittel - Norges Fjelltopper, over 2000 meter eller Norges Fjelltopper, toppene over 2000 meter. Endret fra Norske som står i illustrasjonen ovenfor. Forside - Betaversjon, se ovenfor. Format - Høyde 280 mm x Bredde 210 mm (relativt stort) Antall sider - Ca 510 sider. Den største fjellboka utgitt eller planlagt så langt? Papir - Arctic Volume 130g bestrøket papir Omslag - Laminert smussomslag utenpå sort omslag. Emne - Norske fjelltopper over 2000 meter. Pris - 499 kr. Forventet utgivelse - Ultimo oktober 2005. Forhåndsbestilling - via www.glittertindforlag.no Mer informasjon kommer. www.glittertindforlag.no

Takker og bukker, Ragnar, siden jeg fikk så rask respons på mitt forlag om å opprette et nytt temaforum "Utsiktspunkt"! Jeg er vel dermed også forpliktet til å bidra med noen "facts": Oversikt over retningsskiver i Norge. Andre betegnelser som også blir benyttet er: peileskive, utsiktsskive, sikteskive og sikteplate. Uttrykket sikteskive brukes for øvrig oftest om en hvitmalt skive eller plate som senkes ned i vann for å måle siktedypet. Derfor bør man helst holde seg unna denne formuleringen når det gjelder innretningen for identifikasjon av fjerntliggende siktepunkter/-objekter. Nedenfor følger en liste over steder hvor retningsskiver er oppsatt og planlagt. Følgende data er angitt i denne rekkefølge for hver retningsskive (i den grad opplysninger fins): nr., sted, område, høyde, evt. trig.punkt, bygd dato, laget/oppsatt av, materiale, antall sikt, merknad/beskrivelse, [kilde]. 1.Galdhøpiggen, Jotunheimen, 2469 m, E30T0004, jern og messing med siktekikkert 2.Høgevarde, Norefjell, 1460 m, bronse?, faststøpt på steinblokk nær høgste topp 3.Ringkollen, Nordmarka-Ringerike, 702 m, G34T0122, rustfritt stål og jern, stor stålskive 70-80 cm Ø fastboltet i fjellet med tre jernstag 4.Bjønnåsen, Østmarka-Rælingen, G35T0444, 396 m, 01.09.2002, Bjønnåsens venner v/Svein O.Arnesen, Arne Bjørnsgaard og Per Øivind Skarphol, bronse? og stål, 25 sikt, plate på sentrisk stålfot faststøpt og boltet til fjellet nær høyeste punkt, [web(mange linker)] 5.Verskeid/Værskei, Gausdal Vestfjell, 971 m, ny skive planlegges til erstatning for eksisterende, [Johan Kofstad] 6.Binabben, Grimstad, 58,42 m, 50 sikt, [selskapet for Grimstad Bys Vel (internett)] 7.Grønsennknipa/Knippa, Vestre Slidre, 1368 m, E32T0055, planlegges bygd 2005?, Vestre Slidre fjellstyre, 75 sikt beregnet 13.04.2004 av Trond Espelund, [Harald Ranum, Trond Espelund] 8.Neverfjell, Lillehammer, 1089 m, [Johan Kofstad] 9.Gribba/Gribbe 1, Golsfjellet/Tisleidalen i Valdres, før 1939, skipsreder Jahre, skifer, plata er nå ødelagt. Gribba,Gribbe 2, september 1993, rustfritt stål, brødrene Nils Gjevre,Hallvor Gjevre og nevøen Per Gjevre på Leira i Valdres, rustfri skive ca. 90 cm Ø og 3 mm tykk, [Johan Kofstad, Gunnar Heltne] 10.Melshornet, Hareid, 668 m, B27T0149, 668 m, Hjørungavåg turlag, messing, planlagt oppsatt 2. pinsedag 2005 - lages av Henry Skeide fra Hjørungavåg, ca. 100 retninger og evt. nummerert sikteliste med ca. 260 sikt utarbeidet av Gunnar Heltne, [Vikebladet Vestposten] 11.Tømmeråsen, Krokholmarka i Ski, 313 m, ca. 11.11.2004, Lions Club Langhus - Siggerud, gave til kommunens innbyggere i anledning klubbens 25-års jubileum, [ski kommunes hjemmesider, Østlandets Blad, artikkel 18.11.2004] 12.Tverrfjellet/Sulafjellet,Vardane Sula, B27T0152, 776 m, på en av de mange vardene på toppen, [Fotograf P. O. Dybvig (internett)] 13.Matøskja 1, Sunnmøre/Austefjorden – Kilsfjorden, B28T0234, 1332 m, sommeren 1954, Maurits Følsvik, tre med innbrente data og lokk over, [Gunnar Heltne] Matøskja 2, 13.10.1991, Magnar Høydal fra Høydalen i Austefjorden, aluminium, erstattet den eldre skiven nr. 1 [Gunnar Heltne] 14.Felden, Sunnmøre/Bjørkedalen – Dalsfjorden, B28T0431-6, 1272,282 m, 06.10.1973, rustfritt stål, Ragnvald Hjelle, innmålt av Gunnar Heltne 26.06.1986, [Per Pilskog, Gunnar Heltne] 15.Aksla/Rundskue, Sunnmøre/Ålesund, 195 m, september 1949, 34 (hvorav 20 fjelltopper), plassert på toppen av utsiktstårnet på Rundskue – utsikten like ved radiomast og nordvest for Aksla stadion - gave fra sunnmøringer utvandret til Amerika etter initiativ fra den lokalpatriotiske foreningen "Ålesunderen", [Gunnar Heltne] 16.Varden (Moldevarden, Litlevarden), Sunnmøre/Molde, 404 m, C26T0020, 1937, messing, byingeniør Ingar Findahl, 40, montert på solid steinsokkel like ved Vardehytta - tegneren og forfatteren Sophus Høegh laget i 1875 den første panoramaskissen sett fra Varden, [Gunnar Heltne, Asbjørn Ørjavik] 17.Melshornet, Sunnmøre/Ørsta – Volda, B28T0069, 807 m, 1992, Magnar Høydal fra Høydalen i Austefjorden, [Gunnar Heltne] 18.Dalsnibba, Geiranger/Stranda, D28T0114, 1476 m, 2004, Asbjørn Ørjavik fra Molde, oppsatt innendørs, [Gunnar Heltne] 19.Sukkertoppen (Heissa), Sunnmøre/Ålesund, B27T0151, ~310 m, [Gunnar Heltne] 20.Rekneshaugen 1, Reknesparken i Molde, 73 m, 1889, Selskabet for Molde Byes Vel, tegnet av kaptein Reinhold Ziegler, [Gunnar Heltne, Ola Gjendem] Rekneshaugen 3, 1996, messing, Bergmoprodukter ved Omar Øverland, erstattet den eldre skiven nr. 2, [Gunnar Heltne, Ola Gjendem (Molde kommune)] 21.Storhaugen, Ålesund, B27T0285, 52,16 m (58,5 m ? øk), 1960-tallet, messing, [Gunnar Heltne, Einar Gustavsen (Ålesunds Museum)] 22.Turtagrø, Sognefjellet ved Oskarshaug, 1171 m ?, ved rasteplassen ved Oscarshaug ca. 1 km i retning mot Turtagrø mellom Sognefjellshytta og Turtagrø, [statens vegvesen Sogn og Fjordane, Gunnar Heltne] 23.Sognefjellshytta, Sognefjellet, 1400 m ?, ved rasteplass i Oppland fylke vest for Sognefjellshytta og om lag 1 km fra fylkesgrensa, [statens vegvesen Sogn og Fjordane, Gunnar Heltne] 24.Varden/Utsikten, Feplassen i Etnedal kommune, juni 1994, Jorulf Folden fra Dokka for Jotun vandreklubb fra Lenningen, kobber, 24 sikt, kobberplate 72x72 cm på sokkel av armert betong, [Gunnar Heltne] 25.Utsikten, Synnhallia i Oppland, Torpa fjellstyre ved fjelloppsynsmann Arnulf Slåen, rustfritt stål, Ø ca. 60 cm på betongsokkel, [Jan Wollan, Gunnar Heltne] 26.Vetafjell, Revsjøvegen i Nord-Torpa i Oppland, Torpa fjellstyre ved fjelloppsynsmann Arnulf Slåen, [Jan Wollan, Gunnar Heltne] 27.Skardåsen, Valdres, 1050 m, januar 1987, Skrautvål IL ved Olav Bakkene og Ivar Skaar, stål, 45 sikt, [Jan Wollan, Gunnar Heltne] 28. Bødalsfjell, Fjellstølen i Valdres, 1153 m, november 2002, 34 sikt, [Jan Wollan, Gunnar Heltne] 29.Gråhø, Espedalsvannet - Strand fjellstue, 1443 m, 30 sikt, [Jan Wollan, Gunnar Heltne] Ville sette stor pris på om dere som sitter inne med supplerende opplysninger, fotografier, GPS-posisjoner etc. kunne publisere dette på Fjellforum etterhvert! Mvh TrondE

Frågan, bland många andra, är om sådana tillrättalägganden ändå kan skänka den verkliga upplevelsen som ofta inte är målet, utan vägen dit. Det kan vara skillnaden mellan naturupplevelse och vykort. Min första kontakt med ALperna var, av en slump, Jungfraubahn, och jag insåg hur instängt och passivt det var, det var utanför tågfönstret allting fanns, även om jag idag aldrig skulle vilja trängas mewd så mycket folk. Nu är jag totalt ointresserad av toppar, men exemplet Alperna handlar om mycket mer. Jag har vandrat mycket mer i Alperna än i fjällen och kunnat konstatera att rätt stora ingrepp görs att göra det lättast tillgängliga tillgängligt, vilket slår stora hål i helheten. Folk som tar bilen från Misurinasjön till Tre Cime - därför att vägavgiften är billigare än parkeringen, gör ändå inte mycket mer än att prata och äta mat och ser oftast ingenting. Det finns alltså platser man absolut inte ska besöka om man vill uppleva den flotta, färgstarka naturen i Alperna. Bland det värsta på senare år var Porte du Soleil på gränsen mellan Frankrike och Schweiz där stolliftarna går sommartid så att folk kan åka upp med mountainbikes och störta utför på stigarna till vandrarnas förskräckelse. Hela iden att behöva kliva åt sidan förtar hela nöjet. Detta exempel är från Västalperna, annars är det Öst som är värst. Själv har jag sedan 1994 inte gjort en enda tur i Östalperna. Det har blivit Pyreneerna, Norge och Sydalperna; med tiden har jag också övat upp förmågan att hitta mål och övergångar vid sidan om standardlederna, med tältets hjälp. 11 fria nätter (på 18 dagar) blev det 2003, 13 (på 21 dagar) 2004. Lyckligtvis handlar det om trakter som inte är attraktiva eller praktiska att bygga ut. Ändå känns Norgeturerna som sommarens höjdpunkt, onekligen inte lika färgstark natur som Alpernas ängar, men med mycket bättre sammanhang och mindre kontakt med civilisationen. il C.

Fann ei side som kalkulerer soloppgang/solnedgang. Prøvde meg på eit søk for Bodø, som jo ikkje er så langt frå Saltfjellet. Bodo Airport (BOO) Bodo, Norway N67° 16' 12" E014° 22' 12" For Fri, Feb 25 2005 MET (GMT+1) Local time (above TZ):15:41 Midday at: 12:16 Length of day: 09:18 Civil Twilight Start: 06:42 Sunrise: 07:37 Sunset: 16:56 Civil Twilight End: 17:52 Link: http://www.mindspring.com/~cavu/sunset.html

Dette var vel nok et trolle-innlegg fra Kalle, men jeg tar meg likevel anledningen til å reflektere over et par ting: Jeg registrerer at det er en helt annen mentalitet og (u)kultur i norske turhytter enn det man finner utenlands. I Nepal f.eks gikk vi som regel til sengs før kl 21, fordi fellesarealene ble altfor kalde å sitte i når ilden ble slukket. I Alpene blir lyset i fellesarealet slukket på et fastsatt tidspunkt. Folk nyter gjerne et par øl, men det er aldri snakk om at man hiver inn på 10 halvlitere. Men slik er det altså ikke i Norge. Jeg har derfor gitt opp de norske turhyttene til fordel for teltet, medmindre jeg selv ønsker å delta på en fest

Nå med 16 høyoppløselige bilder (Se nederst i innlegget) Værmeldingene var plutselig veldig bra for torsdag / fredag, men turfølge var vanskelig å få gravet frem. Heldigvis klarte Peder K. å komme fra, og selv om det bare ble en (laaaang) turdag, tror jeg ingen av oss angrer på den. Det ble en dag av den typen man trolig husker leeeeeenge. Peder K. ankom onsdag kveld og torsdag morgen kl. 04 ringte klokka. Noen timer senere kjørte vi over Berdalsbandet i den første grålysningen. Hurungane kritthvite, og ikke en sky på himmelen. Veien inn til Nørdstedalsseter var et nytt bekjentskap for meg. En spennende vei, uten bomavgifter, men med noen store steiner som var rast ut og lå delvis i veibanen, noe som vitnet om begrenset vedlikehold. Vi parkerte ved demningen i Nørdstedalen og fulgte stien et stykke innover, før vi kom oss greit over elva. Dyrhaugsryggen lyste flott i morgensola i sør, mens vi selv vandret i skyggenes dal. Det varte imidlertid ikke lenge før vi kom ut i sola - bokstavelig tal fra rim og kulde til sol og varme på et blunk. Jakka måtte kastes og en deilig morgenpause kunne nytes. Vi fulgte Steineggen oppover. Fra mellom 15- og 1600 meter møtte vi nysnøen og fra 1700 moh lå den dyp og vinterlig. Snøkrystallene blinket i sola og dagens smøretips ville vært blå swix dersom vi hadde vært så heldige å ha noen ski tilgjengelige. I sør var Hurrungpanoramaet nå komplett og forlokkende. Peder uttrykte til stadighet sin overmåtelige begeistring, og jeg kunne ikke annet enn å være enig. En spennende betraktningsvinkel mot Hurrungane. Holåtinder, Hestbrepigger og et stadig økende antall Jotuntinder gledet oss også med sitt visuelle nærvær. På ca. 1700 moh passerte vi et delvis islagt vann, med et flott speil. Etter hvert ville jeg ha Peder til å spassere foran vannet mens jeg tok bilder, men han klarte å tråkke utfor snøkanten og gikk rett i bassenget. Han tok det heldigvis med godt humør. Se bilde. Å traske slik i løssnø tar ikke bare tid, det tapper kreftene på en utrolig ubarmhjertig måte. Vi gikk og gikk, og kom liksom aldri opp. Vi kom etter hvert bort til kanten ut mot den østvendte breen nord for Steineggi. Det var et flott brefall, med utrolig mye sprekker og tårn i. Ennå var ikke Tverrådalskyrkja å se, men vi fikk i alle fall for første gang se et skikkelig delmål: Høyde 2018 moh., men før vi kunne ta den i nærmere øyesyn, var det en lang vei å gå. Breen var for farlig rett ut, så vi gikk over den høyden som på en del kart feilaktig er oppgitt til 2018 moh før vi gikk ut på breen. (I virkeligheten er den bare vel 1860 moh). Langt om lenge nådde vi 2018. Vi hadde liksom bestemt oss for å vente med pausen til vi kom opp hit, men det var kanskje en tabbe, fordi innen vi var så langt var vi både slitne og utmattede. Energipåfyll skulle nok vært gjort tidligere. Dessuten den stekende varmen vi hadde opplevd i snøhellingene lenger borte var erstattet av en kald vind. En time tidligere hadde vi spøkt med at dette var påske et halvt år på forskudd. Det er jammen ikke hvert år påska bringer med seg en slik påskestemning som det vi opplevde. Men i stedet for å nyte den, satt vi altså på topp 2018 moh blant vindens og snøens mange forskrudde formasjoner og frøs oss gjennom en rask lunsj. Skjønt tidsmessig var det vel snart middag. Peder begynte allerede å få problemer med kneet sitt, men han er ikke den som gir seg så lett, så vi ruslet videre. Under oss hadde vi den oppsprukne Forunsdalsbreen, et av mange flotte brefall i området. Ikke noe rart det heter Breheimen, med 3-4 breer som alle hver seg er betydelig større en Jotunheimens største. Nå hadde vi også god utsikt mot Tverrådalskyrkja, men først måtte vi ned nesten hundre høydemetre, opp på neste topp og enda litt ned igjen før vi kunne ta fatt på den siste stigningen. Nede til venstre lå Tverrådalsbreen, med en front som lå langt tilbake for kartets versjon. Et stort, mørkegrønt brevann hadde tittet frem og i front på breen stod en 10 meter høy isvegg kant i kant med vannet. Det snøkledde høgfjellet dannet en skarp kontrast til den blå himmelen og ikke minst de høstfargede dalene og den lavereliggende delen av fjellet som ennå ikke var kledd i vinterdrakt. Det er vel ingen årstider i høyfjellet som kan by på slike fargekontraster som det høsten kan når den første snøen har lagt seg. Vi jobbet litt med et bratt opptak på eggen. Det var glatt og snødekt, men etter å ha ryddet litt snø og gravd frem det som var av tak og sprekker gikk det greit. Det er sikkert en smal sak om sommeren, men eggen var litt luftig noen steder. Snøen var dyp, gjennomsnittlig minst halvmeteren, men varierende fra 10-20 cm. opp til meteren, og i enkelte hull som vi dessverre fant alt for mange av, kunne snøen ligge 2 meter dyp. Det er vel lettere å gå en slik egg på vinteren, når snøen har fått satt seg litt mer. Nå var alt så løst at vi til stadighet forsvant ned mellom sprekker i steinene. Det tok så på at det siste 100 meterne til topps gikk vi i god Evereststil (les slow motion). Det var likevel ikke noe problem å glede seg over toppen. Utsikten var utsøkt, ja overveldende. Superlativene haglet, og et hvert snev av dårlig samvittighet jeg måtte ha hatt for å dra ham vekk fra familie og syke barn, var nå borte. Jeg hadde en fotojobb å gjøre og jobbet flittig (320 bilder på en tur, det er ganske mye jobb det!), mens Peder var litt hastighetsredusert på grunn av kneet. Tiden snurret av gårde og tilbake på 2018 moh var lyset allerede ganske flatt. Ingen tvil om at det kom til å bli i allefall mørkrig innen vi nådde bilen (det skulle vise seg å bli mer enn det). Den neste timen til halvannen vil stå som et av de ubetingede høydepunktene. Vandrende høyt oppe, i et fullvinterlig landskap mens solen skled ned bak Jostedalsbreen. Et fargeshow, så hurtig endrende at det var som en animasjonsfilm. Vi var akkurat riktig plassert i forhold til fjellene i sør og øst, slik at himmelen fikk de mest intense farger. Det fortsatte lenge etter at sola gikk ned med intense fargemalerier på himmelen. De mange slørskyene som var kommet forsterket effekten. Da vi litt senere, i halvmørket opplevde en nydelig måneoppgang bak Hestbrepiggane var vi enige om at vi hadde opplevd "alt" på en slik tur. Jeg drømte naturligvis om stativ og flere minnekort, men det får rekke med minnene i hodet. Man kan ikke få til alt. Nede i dalen gikk jeg "plutselig" helt tom. En kombinasjon av komplett dehydrering, alt for tung sekk (bl.a. tau og sikringsutstyr som vi aldri benyttet) og en kondisjon som ikke er på maratonløpernivå akkurat gjorde vel sitt til det, men dårlige unnskyldninger til side. Det var litt ekkelt, det var nesten som en fyllevandring, jeg sjanglet og falt og hyperventilerte til stadig. Peder som også hadde hatt sine tunge stunder virket nå kvikkere igjen. Han gikk først, og da vi omsider fant stien ble det hans oppgave å ikke miste den, siden han var den eneste innehaver av et stykk hodelykt. Nå vel, vi kom til bilen. Vi var begge enige om at ny langtur i løssnøen på fredag ikke var aktuelt og kjørte hjem. Jeg var hjemme kl. 02 (22 timer in action), mens Peder tappert kjørte videre hjem, og jeg håper han kom hel hjem. Spørsmål til Tverråtindane: Noen som har gått nordryggen? Noen som har gått opp ryggen som løper nordvestover på nordsiden av breen nord for Steineggi? Noen som har gått andre varianter på Tverrådalskyrkja? Foruten den vi gikk? Har ikke lagt ut så mange bilder på nett det siste halve året, men tenkte jeg skulle gjøre et unntak denne gangen for å formidle litt av stemningene: PS Bildene er stort sett 1600 x 1200 pixels, og nedkomprimeter til mellom 300 og 600 kb 01:Delvis islagt vann på vel 1700 moh. Ytre Gjelhøi og to av Holåtindane speiler seg. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Speilvann.jpg 02:Peder skulle være modell for meg og elegant gå bortetter snøen foran vannet, men han var heldig og tråkket utenfor kanten og forsvant ned i bassenget. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Pedergaarigjennom.jpg 03:På vei oppover Steineggi. Flott brefall på nordsiden. Fortundalsbreen ute til høyre med Tundradalskyrkja bak. Ryggen mellom breen i forgrunnen og Fortundalsbreen er den jeg lurer på om noen har gått? http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Krumelbre.jpg 04:Peder nyter utsikten mot bl.a. Holåtinder og Hestbrepigger. Fortundalsbreens islompe er også med. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Pederlookout.jpg 05:På topp 2018 moh, for første gang fikk vi se dagens turmål, Tverrådalskyrkja. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Forstegangmottoppen.jpg 06:Utsikt vestover mot Rivenoskulen og Jostedalsbreen. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Rivenoskulen.jpg 07:Litt sør for Tverrådalskyrkja med utsikt bl.a. mot Sekkebreen i bakgrunnen. Tverrådalsbreen i forgrunnen. Legg merke til brevatnet i forgrunnen. Sammenlignet med inntegninger på kartet har breen trukket seg ganske mye tilbake http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Gronnbrevann.jpg 08:Peder på toppen av Tverrådalskyrkja. Noen som lurer på hvorfor han ser så fornøyd ut? http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Pederpaatoppen.jpg 09:Espen. Don't try this "at home". Klatring på varder kan være farlig, men ikke på en dag som denne http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Vardeklatrer.jpg 10:Utsikt sørover mot Fortundalsbreen og Jotunheimen, med Hurrungane sentralt. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Fortundalsbreen.jpg 11:Like under Tverrådalskyrkja sørover mot en liten fortopp og sørtoppen i forgrunnen. Peder agerer liten mann i storslått natur. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Toppene.jpg 12:På vei nedigjen. Vi ser tilbake mot 2018 moh i bakgrunnen. Ganske vinterlig kveldsstemning : http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Paavegned.jpg 13:Siste solstråler mot Hurrungane. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/HurrunganeSolnedgang.jpg 14:Sola har gått ned over Jostedalsbreen, men fargene henger igjen over Jotunheimen, enda mer intenst. Vi ser bl.a. mot Galdhøpiggen og Smørstabbtindane. I forgrunnen ser vi ned mot det vannet som var opptakssted for tidligere bilder http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Jotunheimenesolnedgang.jpg 15:Hurrungane etter solnedgang. Ganske vinterlig ikke sant, hadde noen trodd meg dersom jeg sa bildet var tatt i april? http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/HurrunganeEtter.jpg 16:Siste bildet i denne lille utdragsserien. Holåtinder som speiler seg i vårt kjære speilvann et lite kvarter etter solnedgang. http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Speilvannkveld.jpg

Oppdaget denne artige tråden først i dag! Men jeg hørte allerede for et par år siden fra Kartverket at noe var på gang. Oppsummert ser det ut til: I 2005-06 blir Galdhøpiggen oppjustert, og da alle andre topper i Jotunheimen har sine høyder bestemt mot Piggen, følger de også med opp. Riktig oppfattet? Er også fjella på Sunnmøre og Rondane på vei opp med samme antall meter?

Nullpunktet for høyde er ikke likt over hele jordkloden. I Norge refererer høydene seg til et punkt på sørlandet der vannstanden er målt siden 1928. Det er gjennomsnittlig havnivå som er referansen. Det norske høydesystemet er også tilpassa 21 vannstandsmålere til. Veldig mange land i nord Europa har et punkt i Potzdam som nullreferanse. Dette avviker med 70 cm i forhold til det norske. Fjellenes høyder kommer derfor alt ann på hvilket referansesystem man bruker. For Norge har vi et system og det må vi bare forholde oss til. (At disse høydene ikke er helt gode kan vi jo håpe at kartverket har lyst til å gjøre noe med og beregne høydene på nytt!)

1. Knut Kjærvik, 19 år, Gaupne (utdanning ved HIS Jørstadmoen på Lillehammar). 2. Stetind i Leirdalen 21. juli 1994. 3. Antall toppar: 48 av 300. Går etter Røyne si liste. 4. Har hatt svært mange flotte turar. Kan likevel prøve å rangere dei beste: a) Toppdag til mange av Bukkeholstindane 16. august 1997. Fekk med meg 5 2000-meterar denne dagen. Gjekk frå Leirvassbu og returnerte same veg. Hadde me vore sikre på at Søre Illåi kunne passerast hadde me reist over fleire toppar samt Bukkehøi, men dette var likevel ein super tur. Totalt ca. 10 timar. Skitur til Kniven, Geiti og Soksi 12. mai 2001. Fantastisk skitur i godvær i Smørstabbområdet. c) Hausttur til Store Memerutind (Vesttoppen) og Leirhøi. Igjen ein super tur i området Visdalen-Leirdalen. Flott vær på Noregs 10. høgste topp. 5. Spenning, spesiell stemning, utfordrande osv. Har alltid gått mykje i fjellet, og det naturlege har vore å komme seg opp på toppar og sjå litt meir enn ein gjer nede i dalane. 6. Byrja fyrst å samla seriøst i år (2004). Har vore veldig hipp som happ før, men no er det litt meir systematikk i turvalet. Vil prøve å ta mellom 15 og 25 i året. Største hinder i progresjonen er at eg går på toppar utan klatring og uten breutstyr. Skal snart ta klatrekurs gjennom utdanninga så då blir det iallefall eit hinder mindre... 7. Usikker... Trur eg alltid har vore oppteken med å komme meg opp frå dalane og på toppane. På grunn av foreldre som tidleg tok meg ut på tur, har fjellgåing vorte ein naturleg del av oppveksten. Slik har eg gradvis fått både meir forståing og interesse for fjellet.

Jag har vandrat i Norge sedan 1994. Skälet den gången, sent i augusti, var att jag ville vara bland berg en viss speciell dag men att det med tanke på jobbet var för långt att åka till Italien: http://www.mai.liu.se/~pehac/jotun.html Eftersom man i Alperna ofta har långa upp- och nedstigningar under trädgränsen, och en del väg, ville jag att den turen skulle vara tvärtom. Jag skulle ALDRIG ens korsa en väg. Nå, det gjorde jag förstås vid Gjendesheim, men vid Leivassbu lyckades jag visst hoppa jämotta över. Om någon tittar på mina bilder från min senaste tur i Alperna (21 dagar) och den i Norge (13 dagar) kommer han säkert att anmärka hur mycket häfttigare Alperna verkar, mer dramatiska utsikter, högre berg,, djupare grönska, starkare ljus och mera färgstark flora. T ex rhododendron, sprakande röd i stora mängder, gör en enorm skillnad. Men det är ju för att bilderna bara visar höjdpunkter. Till den totala bilden hör att det är en hel del transport och krockar med civilisationen söderut, vilket jag kompenserar genom att göra turerna extra långa. Därför söker jag något annat i fjällen. På min första tur i Dovre, 1997, fick jag förbereda mig moraliskt på kjerrevegen och den djupa nedstigningen i Jenstadjuvet mellan Vangshaugen och Loennechenbua; jag fick hela tiden intala mig att det antagligen skulle bli vackert igen efter Jenstad. Och så var det ju (och förresten är Jenstadjuvet en märklig plats med krockande älvar och mycket höga vattenfall). Men denna gång ville jag ha en bättre komposition, så har anspråken stegrats med åren. Dessutom ville jag ha alla nätter i tält. Under de 8 dagarna i Dovre gick jag på (otrafikerad) väg från Drivdalen upp på fjället. Sen såg jag ingen väg, bortsett från en liten snutt grusväg, förrän i Bjorli. Under trädgränsen var jag alldeles i början, alldeles i slutet och ett stycke genom Grövudalen. Ja, strax under, de sista dagarna också. Sådana proportioner skulle jag aldrig få i Italien. Det är fjällens egenvärde och som du har märkt av en del andra diskussioner finns många som är blinda för den kontinuerliga och långsamt skiftande naturupplevelsen; den är bara "kjedelig". Å andra sidan är orösat och obanat inget egenvärde för mig. Det kan ju vara hur tråkigt som helst! Jag hade en gång funderingar på den inre färdvägen i Padjelanta, mellan Varvekdalen och Padjelantaleden, men Grundstens beskrivning talar om manshöga videsnår. Är det något att ha? På årets tur började jag på avmarkerad led för att den var naturlig att börja med. Jag valde en omarkerad (men rösad) omväg till Bjorli, bättre start än Lesjaskog för nästa etapp, och samtidigt en omväg för att slippa anläggningsvägen. Från Bjorli till Torsbu var orösat enda möjligheten, men med alla dessa sjöar inget problem alls att orientera. Knappt att komnpassen behövdes. Civilisationen är man aldrig långt irån i Sydnorge. Det mest cifviliserade i Dovre var väl Aursjöhytta och Gammelsetra i Grövudalen. I Grövudalen fyllde jag på förrådet med lite bröd, smör och ost. Säterbruket har anor och hör till. Åldern? Jag tar ett år i sänder. Jag har i Alperna mött ynglingar på 65, 66 som vandrade långt och anspråksfullt av hjärtans lust, fast inte med tält som jag. il C.

Interesserte bør merke seg disse tidspunktene: NRK1 mandag 30. august kl. 1955 NRK1 onsdag 01. september kl. 0930 NRK1 lørdag 04. september kl. 1305 Se forøvrig : http://www.friflyt.no/web/pub/articles.asp?id=3,0,1626,NO

Gran Paradiso är det sista större område jag har kvar i Italien. Därutöver är det väl några mindre områden i Sydtyrolen samt sydkarniska alperna (där man kan gå tre dagar utan att se vatten) som jag int ekänner till. Men Östalperna har jag skippat sedan 1994. Min senaste alptur (21 dagar) slutade i Ceresole Reale, precis söder om nationalparken. För oss vandrare är det kritiskt med snöläget, eftersom flera av övergångarna är MYCKET höga, över 3000 meter. Så detta år var inte idealiskt för den typen av tur. Havsalperna hör till favoriterna, det är väl fem besök hittills. Mitt senaste kom 2002, direkt efter Korsikas genomreglerade GR20. Ville pröva frihet och improvisation med tält. GIck över flera av passen som du nämner. Korsar man gränsen ser man tydligt skillnaden mellan kulturerna i Frankrike och Italien. I Frankrike är det gott om vandrare som går från stuga till stuga med en Topoguide i näven. I Italien träffar man mest på tyskar och holländare som går GTA. Italienarna klättrar. Soria-stugan, som du nämner, ligger vid en ganska slak väg från parkeringsplats och har MASSOR med dagsturister i helgerna. Klockan 15 är de som bortblåsta. Söder om den stugan är f ö den franska sidan överlägsen den italienska.

Med et vanvittig tidlig morgenfly fra Gardermoen var vi i Geneve allerede klokken 10 om morgenen lørdag 10.juli. Med et ekstensivt søk på forskjellige værmeldinger hadde vi på forhånd funnet ut at vi burde dra sørover. Nord for alpene og i Gran Paradiso, hvor vi opprinnelig hadde tenkt å gå fottur, var værutsiktene for dårlige. Kart over Parco Alpi Maritime og Parc National du Mercantour ble kjøpt inn i Chamonix, og med en ny Renault Laguna leiebil og italienske motorveier gikk det rimelig kjapt ned Aostadalen, forbi Torino og Cuneo og ned til Terme di Valdieri hvor vi parkerte bilen. På et informasjonskontor for nasjonalparken fikk vi reservert plass i Refugio Remondino, og etter drøyt to timers gange i kraftig stigning var vi oppe ved hytten på 2430 moh ca kl. 21 hvor de ventet oss med middag. Ikke akkurat imponerende tempo på Lene og meg oppover – Rolf var nok i litt bedre form. Om det var høyden, reisingen eller dårlig form som gjorde utslaget vet jeg ikke, men beina ble stive, og tungpustet ble vi. Hytta var populær for klatrere og de som skulle bestige Cima Argentera (3297 moh); det høyeste fjellet i Alpi Maritime/Alpes Maritimes. Videre gikk turen over til den franske siden og Refuge de la Cougourde (2090 moh). Vi passerte Col du Mercantour på 2611 moh som ble turens høyeste punkt – og dagsetappen var med knapt 8 timer turens tyngste. Ypperlig mat i Refuge de la Cougourde også, og flott turterreng rundt hytta som lå akkurat under skoggrensen. Skoggrensen går forøvrig her i 2100 – 2300 meters høyde. På mandag bar det over Pas des Ladres og Col de Fenestre til Refugio Soria Ellena (1840 moh) i Italia. Vertskapet var virkelig glade for å ha oss som gjester siden det ikke var så mange på hytta. På turen fikk vi se steinbukker som ikke enset oss på 30-40 meters avstand, og rundt hytta var det en stor flokk med gemser om kvelden. Neste dag var det en lengre etappe igjen som tok oss over passene Col di Fenestrelle (2402 moh) og Colle del Chiapous frem til Refugio Morelli Buzzi (2400 moh). Også en populær hytte blant klatrere med fjellvegger for storveggsklatring like ved hytta. På onsdag gikk vi ned igjen til bilen i Terme di Valdieri. Vi kjørte tilbake på de samme motorveiene, opp Aosta-dalen og videre oppover Val di Cogne. Greit å ligge på et 3-stjerners hotell, spise en bedre middag og få av seg fjellklærne for en stund. Nå var det Gran Paradiso som vi ønsket en topptur til. Turistkontoret i Cogne var imidlertid lite til hjelp for det. Men ellers var Cogne en fantastisk flott dal som hadde fortjent mer enn et så kort besøk. På torsdag morgen kjørte vi til turistkontoret i Villeneuve nede i Aostadalen, hvor en svært hjelpsom dame til slutt klarte å booke oss inn på hyttene i Gran Paradiso. Mange av hyttene var fulle. Etter å ha kjørt opp Val di Rhêmes og en kort ettermiddagstur i varmen var vi oppe på Refugio Benevolo (2285 moh). Etter en enda senere ettermiddagstur ble det første fjellet besteget, en topp på 3020 moh øst for hytta. Fredag gikk vi ned til bilen igjen, og kjørte ned Val di Rhêmes og opp Val Savaranche til Pont. Dagens ettermiddagstur gikk til Refugio Vittorio Emanuele (2732 moh) hvor vi fikk tre madrasser ved siden av hverandre innerst på loftet. Hytta var full, og ordet ”koselig” var ikke beskrivende for hverken hytta, vertskapet, gjestene eller den stemningen folk var i. Her var det Gran Paradiso sin høyeste topp på lørdagsmorgen som var målet, og adrenalinet fløt fritt. Vel. Vi stod opp slik at vi fikk frokost 04 vi også. Og etter at Lene uten stegjern hadde returnert ved brekanten på 3100 moh gikk Rolf og jeg i høyt tempo opp til toppområdet på litt over 4000 moh hvor vi stilte oss i kø for å prøve å komme frem til den hvite madonnastatuen som står ved toppvarden. Men etter at vi hadde irritert oss over frekke franskmenn og illsinte italienske damer en stund og fryktet overhenget mot sør fra toppeggen, fant vi at vi aksepterte Gran Paradiso som besteget selv om vi kun fikk gitt et slengkyss til den hvite madonnaen på 20 meters hold. Oppe på toppeggen gikk folk i kø med stegjern mens de var innbundet i tau, og jeg syntes i det hele det var risikofylt å oppholde seg der. Turen opp til toppeggen var imidlertid flott med utsikt mot Monte Bianco og Grand Combin sammen med topper og brefall i Gran Paradiso. Vi gikk med stegjern og isøks og var innbundet i tau, men det var ingen klatremessige passasjer før vi snudde på toppeggen. Formutviklingen på alpeturen hadde også vært formidabel. Opp til Gran Paradiso hadde vi et tempo på 340 høydemeter i timen fra 3400 moh til 4000 moh, og passerte andre taulag i godt driv. Ganske bra etter kun en ukes akklimatisering. Selv er jeg treg til å høydeakklimatisere meg, men turen i Alpi Maritime må ha hatt en viss akklimatiseringseffekt, selv om jeg vanligvis er skeptisk til at sovehøyder under 2500 moh hjelper noe særlig. Turen ned til Refugio Vittorio Emanuele og videre ned til Pont gikk i bra tempo, og siste natten ble tilbragt på hotell i Courmayeur med en utsøkt 5-retters middag. På søndagen var vi turister før et kveldsfly tok oss sent tilbake til Gardermoen igjen. Kort oppsummert var den delen vi så av Alpi Maritime et område med daler, fjellpass, rikt dyreliv og knapt med et eneste flatt område. Enten gikk man oppover eller nedover. Fint område å besøke med lite folk. Dessuten er det kjekt å kunne gå i kortbukse, selv om det i år på toppen av passene var større snøfelter vi måtte passere, sikkert pga en snørik vinter og kjølig vår og forsommer. Gran Paradiso bærer navnet med rette. Et flott naturområde med ville dyr, brede grønne daler, spisse topper og mange isbreer. Toppen på 4061 moh kan man gå på for å ha gjort det, men ellers byr Gran Paradiso på mye mer. Håper jeg kommer tilbake en gang. En drøy ukes tur inklusive flybilletter, leiebil og ellers alt nødvendig kom på knapt 8000 kr, men da levde vi ikke akkurat på sparebudsjett heller. Takk for info her på fjellforumet om Gran Paradiso og hytter i Italia.

Det slår förstås även mig att den överväldigande majoriteten av turrapporterna handlar om toppar och helgturer. Vad jag enkelt kan säga ät att min stil uppenbarligen är den som ger *mig* mest glädje; dels själva vandrandet: det är NATUREN som lockar, vatten, grönska och blomster, mot alla odds (just iår, efter den kalla juni var det ovanligt mycket blommor i slutet av juli), dels varaktigheten, känslan av att göra en resa genom fjällen och knyta ihop olika områden. Djur är en bonus; i Alperna murmeldjur, en och annan stenget (camoscio), stenbockar och, ett lyckligt ögonblick, varg, tvärsöver älven. I Norge genast mindre, men en järv på rätt nära håll i Dovre var en uppenbarelse. Drömmen är att sikta lo (gaupe). Detta blir väl också naturlligt för mig som reser långt till alla mina vandringar - och dessa tenderar att bli allt längre ju långre bort jag far. TIll Alperna har jag 30-35 timmar, mina senaste turer var 18 resp. 21 dagar. Till Norge, ja ex.vis till Finse är det väl 13 timmar, till Oppdal 15; till Jotunhiemen, kanske 9 timmar till Otta, övernattning och sen tidig morgonbuss till Gjendesheim. Inte lägger man upp en tredagarstur då. Jotun 02: 10 dagar, Skarv+Jotun 03: 12 dagar, Dovre+Tafjord 04: 13 dagar. Så värst *imponerande* hoppas jag inte det är. Vid min höga ålder (snart 60) har jag mina krämpor, ryggbesvär, knän någon gång, senfästet i vänster häl, vilket gör att jag packar lätt för att inte skada mig. Är turen längre än tio dagar provianterar jag (i Sydeuropa begränsar jag provianten till 8 dagar, jag bär så mycket kartor, samt stegjärn). Att passera Bjorli senast var lyx, där finns ju restaurang! Alltså, återigen, ni norrmän får nästan automatiskt ett annat föhållande till fjällen eftersom de är så nära. Hur många vandrare mötte jag på 8 dagar i Dovre? Två holländare andra dagen, fem norrmän nära Åmotsdalshytta (alla på korta turer). Men också en bonde som letade efter en kalv, en man som bodde i en steinbu nära Lesjöen en vecka för att fiska, (det hängde en kasse med säkert 15 ölburkar på dörren), far och son på fisketur vid Skageosen, även de med hytte på fjället. Då kanske det bara är topparna som blir kvar för dem som söker utmaningar. il C.

Delvis skyet, ganske varmt og lite vind. Vi kom oss av gårde 5 stykker fra Juvasshytta klokka 07:30, krysset Styggebreen, og var ved Porten etter halvannen time. Greit ned Porten, men svært mye løst her! Enkelt over Storgjuvbreen og framme på Illåbandet nøyaktig klokka 10:00. Jeg har gått fra Leirdalen til dette bandet for 10 år siden, og må si at breene var en mer behagelig løsning, først og fremst fordi det er så få høydemetre. Vi satte fra oss sekkene, og tok med tau mot Skarstind. Som sist gang prøvde vi å runde Nåla litt for høyt, og måtte nedover. Mye ur og tidvist løst mens vi rundet Nåla, og kom etter hvert oppover mot skaret mellom Nåla og Skarstind. Her var det litt klyving, så et grusete og delvis vått svaparti, men med gode tak. Så måtte vi krysse i overkant av en svært bratt snøhelling, og sikret med tau opp denne. Det var bare å beholde tausikringen opp 4-5 meter med enkel klatring, men vått. En eventuell utglidning ville gi en rutsjetur over snøen og videre utfor, og derfor følte jeg at tauet var godt å ha denne gangen. (Gått samme rute 10 år tidligere alene – uten tau. Men da var det tørrere og snøfonna mye mindre, enda datoen var omtrent den samme.) Så greit opp i skaret mellom Nåla og Skarstind. Vi kløv greit opp og ned Nåla (2310m) herfra (uten tau). Fra skaret opp til Skarstind (2373m) var det helt greit, og når vi fulgte eggen var det langt ned – og tidvis overheng – til Storgjuvbreen. Vi fulgte eksakt samme rute tilbake, ned til Illåbandet, men hadde en ekkel opplevelse rett over punktet vi sikret med tau: Jeg tråkket på en stein som løsnet en større, og sammen tordnet de ned akkurat den veien vi hadde gått opp! Mens vi hadde vært på toppen, hadde dessuten om lag 10 personer gått opp samme rute. Tenk om flere hadde vært på vei opp nå!? Vi holdt oss i tauene disse hadde lagt opp, og skyndte oss nedover, før alle de andre skulle ned samme vei. Tilbake på Illåbandet klokka 14.00, hadde vi en etterlengtet lunsj, før vi satte kursen for laveste punkt på eggen mellom Ymelstind og Storgjuvtind. Vi gikk opp et snøfelt som var vel bratt – en utglidning her var nok ikke livsfarlig, men kunne stoppet turen – og kom opp på egga. Herfra var det tidvis smal og ganske luftig egg bort til Ymelstind. Et bratt punkt gikk greit å omgå på sørsiden. De siste 3 meterne var det også et luftig opptak som psyket en av oss til å be om en håndsrekning. Fra Ymelstind (2304m) samme vei tilbake, på med sekkene nede på egga, og opp mot Storgjuvtinden. Også her var det hammer som sperret veien, men løsningen var åpenbar: Omgå denne på nordsiden. Et litt utsatt punkt krevde håndsrekning for en av oss også her. Vel oppe på Storgjuvtinden (2344m) var vi spente på eggen videre mot Galdhøpiggen. Det var smalt, med uproblematisk et kvarters tid, så var det bom stopp. Vi var ved 20-meters rapellen. Slitne og godt ut på ettermiddagen opplevdes denne rapellen som svært utsatt, men en må jo bare stole på tauet. Rapellfeste var det fra før… Underveis nedover observerte vi 2 andre rapellfester/standplasser. Nede fra rapellen sperret en ny hammer veien. Før denne var det gjort klart til ny rapell, denne gang i retning Svellnosbreen, men vi fant en tålelig grei vei ned samme retning. Slik omgikk vi denne andre hammeren på sørsiden, og kunne sette opp farten oppover sørvesteggen til Galdhøpiggen. Her ventet en hammer av grad 2-3, men et ferdiglagt tau gjorde det mest utsatte punktet litt lettere, selv om tauet godt kunne vært litt lenger. Over dette var det egentlig greit videre en liten stund, før eggen ble svært smal og luftig noen meter oppover, men med gode tak. Antar grad 1 her. To av oss følte tau var ok å ha, ikke minst fordi vi var slitne og svimle. De siste 5 minuttene opp til toppen (2469m) var labbing i snø, og et truende skysystem gjorde at vi ikke oppholdt oss lenge på toppen denne kvelden. Ned nordøsteggen løpende på snø var behagelig, så over Styggebreen, og tilbake ved utgangspunktet etter 13,5 timer, klokka 21.

Uten tro på værmeldingen dro jeg oppover natt til søndag 18 juli. Kom frem ved femtiden og så med en gang at det ikke kunne bli noen vanskelig tur. Ganske sliten også etter å ikke ha sovet. Oppover stien mot Glitterheim og deretter langs siden av Skauthøe gikk det tregt. Etterhvert nådde jeg bandet mellom Skauthøe og Spietrhøe og med topp i sikte ble det heldigvis litt mer liv i bena. Nordtoppen ble raskt nådd og det bar videre mot hovedtoppen. Og så kom de lave skyene for alvor. Det var ikke mer enn tredve meter sikt, temmelig hard vind og regn og ikke tiltrekkende å komme seg videre mot Leirhøe N. som jeg hadde håpet å få med meg. Tilbake ble det en del leting etter veien. Kompasset viste seg selvsagt (første gang jeg virkelig hadde bruk for det) å ha utviklet en fin luftboble som ikke bedret tiltroen min til kvaliteten. Etter en del plundring tilbake ved Spterstulen med håp om bedre vær neste dag. og det ble det... Målet 19-7 var Hellstuguryggen. Innover dalen mot broene gikk det i fin fart. Oppover ryggen mot Hellstuguhøe gikk også greit, selv om jeg rotet meg litt for langt ut mot venstre (nord) og derfor ble det litt klyving. Etter å ha nådd det flatere området gikk det greit til topps. Videre over snefeltet opp til N3 var bare slitsomt. Neste år må jeg nok trene litt mer på forhånd, det er sikkert. Utsikten på toppen mot Midtre var flott. Ned igjen og bortover via de to småtoppene N 2 og 1. Kammen var deretter av og til temmelig smal. Jeg husker spesielt en sten som jeg måtte ake meg over + en annen skrå helleaktig sten som heller ikke var så morsom. Det lå fremdeles en del nysne her og der og ellers var det glatt etter smeltingen. Over alt var det nødvendig og passe skikkelig på. Opp til Midtre gikk greit opp til enden av stenkammen. Gikk herfra litt på skrå sydover over et lite snedekket område før jeg kom meg opp via større stener til toppen. Flott utsikt, men dessverre her og der lavthengende skyer også i dag. Ned til bandet mellom store og midtre og nå var det nok for dagen. Ned i dalen via nokså mange løse og glatte stener og med mange pauser for å nyte været og utsikten tilbake til Spiterstulen. 20-7 sto Tverråtindene på programmet. Oppover stien til Eventyrisen gikk det greit. Litt etter broen fortsatte jeg videre innover i dalen. Kjedelig og tidkrevende over massevis av ur. Etterhvert kom jeg opp til en litt brattere helling på samme høyde som fossen midt i breen. Hellingen gikk greit nesten helt opp. Her var det noen svaberg som ikke var så greie. Jeg gledet meg ikke til å måtte ned igjen samme veien. Oppover til Nedre Tverråbandet var det brukbare snefelt som gikk raskere enn uren. Fra bandet opp til det første toppunket på Lindbergtinden og deretter langs eggen til det høyeste punktet. Ned igjen og oppover ryggen mot Vestre Tverråtinden. Siste stykket var litt kronglete over kammen. Det var muligens lettere å gå litt østenfor kammen. På det lille toppunktet var det fin oversikt over kammen videre. Stort sett snedekket. Sneeen var fin og hard og det hadde vært noen før meg antageligvis et par dager tidligere som hadde etterlatt prima fotavtrykk (størrelse 45?) og gå i. Greit til Store. Videre ned til bandet mellom store og midtre også greit. Hammerene oppver mot midtre så både bratte og særdeles sleipe ut så det var ikke vanskelig å velge ruten under via østhellingen istedenfor. Gikk (selvsagt) litt for høyt for å ikke få for mange høydemetere og måtte komme meg over et par bratte sneflak og litt småvanskelige klyvesteder. Rundt toppen så jeg at det var flere steder og komme opp på kammen. Det viste seg at det enkleste var å gå opp i et lite skar så tett som mulig ved hellingen opp mot selve toppen. Dette skaret var helt greit og videre til toppen også OK. Ned igjen orket jeg ikke å gå den lange omveien tilbake via Store, så jeg gikk rett nedover. Greit ganske langt ned, men deretter ble jeg tvunget litt innover i dalen likevel av et stup. Fant et forholdsvis brukbart sted for å komme seg ned. Tilbake viste det seg at det stemte som jeg trodde. Det gikk ikke lett ned via svabergene ved fossen. Hadde muligens kunnet passere høyt oppe i dalsiden på atskillig sikrere måte. 21-7 var det kjempevær, men jeg hadde ingen energi eller lyst til noe vanskelig. Tok derfor turen til Galdhøpiggen og kunne fra toppen nyte en perfekt utsikt over alt som var av topper i Jotunheimen og lenger vekk. Ble 1,5 time på toppen og bare nøt livet. 22-7 snudde været dessverre igjen. Jeg hadde tenkt meg på Memurutindene, men i Veoskardet var det allerede så tåkete at jeg ga opp den ideen. Tok med meg Leirhøe S. og gikk deretter opp til Leirhøe via en grei fjellside uten for mange løse stener. På toppen hadde jeg praktfull utsikt mot .... tåke. Ned på vestsiden via fint spor i sneen gikk fort og greit. Ved underkanten av breen bestemte jeg meg for å få med meg Leirhøe N. Det ville være for ille å måtte komme tilbake en gang for et sånn liten topp. Greit oppover men så ble det nesten 0 sikt igjen. Fulgte forsiktig platået sydover og så heldigvis til slutt i et lite gløtt i skydekket toppvarden på den andre siden av et lite snebelte. Over dit og for sikkerhets skyld videre til det var tydelig at det ikke var noe høyere punkt noe sted. 5 fine dager på Spiterstulen. Været nokså vekslende, men det er jo ikke akkurat noe nytt i Jotunheimen. Nå videre til Italia. Forhåpentligvis blir det tid til et par fine turer der også mellom soletimene på campingen. Hvis alt går bra kommer det et par topp-referater i slutten av august.

Men har ikke de rimelige prosjektorene (som fortsatt koster en del kroner) ganske elendig oppløsning da? Enkelte er jo nede i 800 x 600 pixels. Har du tatt ,f.eks. 6 mpx bilder så blir det jo litt kjipt å bare få vist 0,48 mpx på lerretet. Får man imidlertid en god og stabil prosjektor som kan vise et par mpx så begynner det å bli virkelig bra. Har for øvrig investert i en 21" god LCD skjerm, og med denne størrelsen og betraktningsvinkelen fungerer det utmerket at flere personer kan se på bildene sammen. Dette sammen med de uovertrufne organiseringsmulighetene (Dias show på gamlemåten er tidkrevende og mest for entusiaster, selv om jeg er enig at det kan være veldig trivelig) som det digitale formatet gir, så synes jeg det blir bra. Når høykvalitetsprosjekterer blir betalbare så vil det også være et godt alternativ.

Robert hadde heldigvis tid til å bli med på denne midtuketuren til Memurutindane som jeg ellers måtte gått aleine, og i ettertid var det utrolig kjekt at han var med Vi reiste fra Skrautvål tidlig tirsdagsmorgen og kunne slå opp teltet et stykke oppe i Visdalen ved ellevetiden. 12 var vi klare for avmarsj og ruslet opp langs Hellstuguåi før vi dro opp brattbakkene mot Veoskardet. Dette var en kneik som virkelig tok på i solsteiken, men med tiden til hjelp kom vi oss opp til topp 2264 moh, en mulig 10 m pf. topp. Veien videre til Vesttoppen på store Memurutind var drøy. Snø som stadig ga etter og tunge gjennombrudd uten gamasjer var ikke noe moro. Så jeg var ganske ferdig da jeg slo meg ned på den markante toppvarden. Veien videre så spennende ut. Jeg hadde gått litt her før for mange år siden, men snudd ganske raskt og gått på V1 i stedet. I dag ble det ikke noe stopping. Vi kom først til en hammer, den så klatrbar ut, men var forholdsvis glatt og litt utsatt, så vi rundet ned til venstre på noen sva og så bratt opp til eggen. Her var det et bratt opptak som jeg med min store baktyngde slet litt med. Robert lånte taustumpen min og så jeg fikk et ekstra håndtak i opptaket. Videre bort til midttoppen var det enkelt. Jeg kroppshøydemålte (en viss feilmargin) skaret på denne siden til ca. 15 meter. Videre fra midttoppen var det en bratt hammer. Vi gikk en 20 meter ned i sørsiden og kløv oss bratt ned i renna før vi dro rett opp på eggen i gjen. Videre fulgte vi eggen stort sett hele veien, tidvis meget smalt. Unntaket var enda en glatt hammer som vi rundet helt innunder på høyre side. Det siste stykket til østtoppen var det bare morsom klyving. Det hadde tatt litt tid bort eggen og lyset ble mer og mer kveldsaktig. Videre nedover mot Memuruskardet gikk det greit i starten, men på et punkt ble det veldig ruglete. Jeg tenkte nok at her lukter det omrunding ned i siden til høyre, men Robert ville ikke gi opp så lett. Etter å ha laget en del steinras ned noen bratte hyller stod vi på oversiden av et 5-6 meter høyt klatreparti. Ingen gode bøttetak, skrånende sva. Luftig ut mot Veobreen og mer enn bratt nok til å slå seg fordervet eller værre dersom man skulle rase de 7-8 meterne ned til man ville ha stoppet i steinura. Etter en del fundering ble det til at jeg tok av meg sekken, og gikk engstelig ned mens jeg holdt i taustumpen. Sekkene ble så firt ned før Robert klatret ned. Det er vanskelig å gradere slike steder, men det var i alle fall klatring av grad 3, kanskje 4 opp igjen, fordi det var sprang på hele kroppslengder mellom hver avsat, hvor det var veldig få gode tak og fotfester. Resten av turen ned til Memuruskardet gikk som en lek, mens eggen videre mot Østtoppen så mer lurvete ut. Den ser ikke god ut sa Robert. Jeg ville nå i alle fall se på den først. Jeg hater omgåelser i løse fjellsider. Et stykke opp på eggen ble det bratt, en hammer, 5-7 meter høy måtte klatres, men fjellet var veldig fint med mange gode tak i passe avstand, og ikke alt for utsatt - ville kanskje gradert det til 2 / 2+ - selvfølgelig under tørre forhold. Videre opp til toppen var det enkel klyving opp et par mindre hamre. Å stå her på toppen i kveldssola var en herlig opplevelse. Det ble flittig fotografert i alle himmelsretninger, bare så synd at jeg allerede var nesten tom for væske. Jeg var i ferd med å bli dehydrert. Vi fulgte eggen mot den ytterste (Ø2( Memurutinden). Det var en del klyving ned her, men kan ikke huske noen spesielt vanskelige punkt. Etterhvert tok vi oss forsiktig ned på den vesle breen og gikk i kanten av denne ned til det laveste punktet, og så enkelt ut på Ø2. I bregryta innunder Ø1 er det en meget markant "Vindgryteskavel" som strekker seg på skrå oppover breen. Med de gode snøforholdene gikk vi enkelt opp eggen og så en bratt snøbakke før vi svippet bortom den lille røde knausen nordøst for 2301 moh. Jeg kroppshøydemålet den til ca. 8 meter pf. og den er i høyeste grad tvilsom. Det var nå sent og to litt tyngre fjellvandrere som oss begynte å bli slitne. Etter litt rådslagning ble vi enige om å dra strake vegen over Veobreen til Veoskardet. Ikke helt etter boka med to personer uten tau, men et taulag som hadde gått samme ruta tidligere på dagen fikk oss tïl å ta sjansen (neppe det farligste vi gjorde denne dagen (les løs stein på bratte steder)). Sporet fulgte en veldig fin linje over breen, samtidig som det begynte å fryse på, noe som betød sterkere snøbruer der det evt. var sprekker under. Vi fulgte en bratt egg nedover mot breen og så 5 meter på litt skummel løsmasse før vi var ute på snøen. Det var behagelig å traske i ferdige spor over den nokså flate breen. Robert ville ta med seg Veobretinden, så jeg ble med opp dit. På toppen hadde vi et fantastisk lys med den siste kvelssola som kom gjennom Veoskardet og lyste opp tindene i øst, og spesielt nordveggen på Store Memurutind. I Veoskardet ville Robert ta med seg Leirhø Sør, mens jeg begynte å rusle rolig nedover. Det ble godt og mørkt innen vi var nede og teltet ble nådd ca. halv ett og horisontalt sovende var vi ikke før rundt halv to. Dag2: Kvart på 10 krøp vi ut av teltet og hadde en times deilig frokost i morgensola med strålende utsikt til tinder badet i sol. Litt over halv 12 var vi i gang, i starten samme rute som sist, men denne gangen fulgte vi kanten av den stusselige og smeltende Hellstugubreen, vi gikk en del på "pjolterisen" oppover og det var nesten som å gå på en vei, fast og fint og ikke spesielt bratt, seinere - ettersom sprekkene begynte å dukke opp trakk vi oss mer ut av breen og gikk på snøen helt i kanten. Mellom V1 og V2 ligger en liten bre. For å komme opp dit måtte vi gå opp et bratt drag. Vi valgte å følge snøen det meste av veien på grunn av den fine konsistensen, men var så vidt innom noen steiner. Den siste snøbakken opp breen til skardet mellom V1 og V2 ble tung, men vi kom da opp. Jeg hadde vært på V1 før og så ikke noe behov for å ta med meg denne steinpyramiden en gang til og ruslet i stedet i forveien til V2, hvor jeg fikk en lang pause. Fra V2 så jeg rett bort på V3. Den så stygg ut! Eggen midt i mot gikk tydeligvis over i nesten loddrette sva (riktignok med store sprekker i) med veldig lite bøttetak og trappetrinn. Det er vanskelig å bedømme slikt forfra, men dette så ut som tur med sikringsutstyr. Jeg vurderte også bratt ned på snøfonn til venstre, men denne var veldig bratt og det var synlige sprekker lenger nede. Ut til høyre i siden mot vest vurderte jeg ikke en gang. Slike bratte omgåelser preget av mye upålitelig løsmasse liker jeg overhodet ikke, og her var det nokså bratt ned mot Hellstugu- / Vestre Memurubre. Et siste alternativ så ut til å kunne være en travers et stykke til venstre og så evt. opp. Eggen ned mot V3 var smal men helt uproblematisk og ikke bratt på høyre side. Vi gikk opp ditt klatringen rett opp evt. begynner. Det er vanskelig å vurdere slikt, men avhengig av hvordan det evt. løste seg opp lenger oppe vil jeg vurdere det til fra 3+ og oppover rett på. Traversen til siden gikk over noen digre steinblokker som hange faretruende i siden. Jeg sendte Robert først og fulgte forsiktig etter. Etter ca. 20 meter kom vi til et slags hjørnet. På andre siden fortsatte fjellsiden på eklge vegeterte hyller (veldig bratt fjellside) bort mot det jeg i utgangspunktet trodde kunne vært en oppgang. Rett opp så jeg et drag som så ut som om det kunne strekke seg mot toppen, og det så ut som om det under det vanskeligste punktet kunne være en litt skjermet standplass. Jeg spurte Robert om ikke det kunne vært en mulighet og om ikke han evt. kunne stå på skuldrene mine opp det vanskeligste punktet. Robert klatret opp først og kunne dessverre meddele at det var alt annet enn noen skjermet standplass der. Rettere sagt sva og bratter ned i den sikre død. Jeg likte meg ikke i dette terrenget og begynte å bli litt "shaky", likevel med hjelp av taustumpen presset jeg meg opp til Robert, for jeg vill i alle fall se på veien videre. Det så stygt ut uten klatreutstyr. Passasjen opp hit var kanskje 2+ dersom man ikke skulle legge på for omgivelsene og potensielt løsgods. Veien videre så noe helt annet ut, men likevel, kom man opp et strekk på ca. 6 meter så det ut som om det værste kunne vært gjort. "Jeg kommer opp her jeg.." sa Robert. "Du går ikke opp der med mindre du klarer å klatre ned igjen", svarte jeg og var engstelig på både egne vegne, men først og fremst Roberts. Han satte igjen sekken og jobbet seg med litt jabbing opp det vanskelige punktet og sa oppglødd: "Herfra er det i alle fall lett." Jeg likte meg ikke. Sikringen ville holde helt uansett. Med slynge rundt en blokk der oppe på standplassen som faktisk var opp på en stor steinblokk som hang med takoverheng ut i fjellsiden (måtte den ligge litt til) og tau ned til meg, bundet rundt brystet i den ene enden (vill sikkert blitt dradd over hodet ved et fall) fulget jeg etter. (Sekkene var blitt heist opp i mellomtiden.) Først på noen små hyller, og så opp i vinkelen mot denne store steinblokka. Jeg tok ingen sjanser og jobbet meg oppover med godt tak i tauet. Vet ikke hvordan jeg skal gradere denne biten, men det var nesten vertikalt og med få eller ingen 110% tak eller fotfester, så det er nærliggende å trekke det opp mot 4 med mindre psyken min skapte alt for store vrangforestillinger. Veien videre var, som Robert hadde sagt, lett, men likevel: 2- klatring opp et så utsatt sted kan fort bli litt psykisk. Så vi kjørte samme leksa. Robert først, så tauet, så sekkene, så meg - Og så var vi oppe - en herlig opplevelse. Fra hovedttoppen gikk en smal egg over en fortopp, som sikkert kunne vært omgått, men vi gikk eggen med noen kortere 2'er punkter før det bar enkelt ned og så opp på V4. V4 fikk en kort pause før vi fortsatte mot V5. På vei dit passerte vi en høyst tvilsom 10 metertopp (V4 og en halv) - som trolig har en pf. på mellom 7 og 9, men dessverre hadde jeg ikke med noen god høydemåler. Opp til V5 var den kort bratt klyvebit og enkel klyving videre oppover. Ikke spesielt bratt på venstre side, men VELDIG bratt ned mot Vestre Memurubre til høyre. Snart var enda en topp nådd! Og været holdt seg fortsatt tålelig bra. Robert, "avstandpessismisten" som går det meste når det kommer til et stykke, syntes at eggen utover mot V6 så bratt ut, mens jeg sa at vi fikk i alle fall se på den, den er sikkert ikke så ille. Det gikk greit, men den var litt smårusken. Noen stygge løste steiner lå på eggen og var veldig reiseklare. Med stor forsiktighet gikk og kløv vi oss ned eggen. Ganske langt nede kom det vanskeligste punktet. Her klatret vi litt ned i siden til venstre for eggen, på skrå ned noen smale hyller og så ut på et sva for dertter å runde på en frittliggende stein som lå på kanten. Litt ekkelt her. Det hjalp riktignok at et fall bare vill gått fire meter rett ned på snøen, men det kan være nok det til å slå seg litt. Nedenfor så punktet spennende ut. Skråsva som endte i et overheng over øvre del av breen. Den siste lille biten gikk vi på snøen og enkelt ut på den skarpe V6 som ser så flott ut fra Memurudalen. Ned mot VMemurubre er den stupbratt. Og kveldsskyggene som den kastet utover Memurudalen var spiss som et spir. Tilbake gikk vi over breen som ikke er tegnet inn på kartet og tok oss enkelt ut på nordøst for V5 (V5 og en halv, en mulig 10 meter). Jeg ville gjerne tilbake til valdres denne dagen / natte for å få en hviledag hjemme på torsdag og skyndte litt på. Fra den siste toppen gikk vi nokså rakt over snøbassenget øverste på breen og bratt opp snøbakkene mot en skulder på ca. 2140 moh syd for V4. Herfra på skrå nordvestover ned steinura til Vestre Memurubreen (et par episoder med lauste steiner blei det, selv om dette vel er den slakteste siden mellom VMemurubre og tindene. Vi fulgte helt i kanten på snøen over selve breen og etterhvert i nesten joggetempo ned langs Hellstugubreen. I bunnen gikk jeg litt for tidlig ut på isen og fikk merke at å gå ned breis på fjellstøvler uten stegjern er værre enn å gå opp, det var som å være på skøyteisen og jeg fikk raskt karret meg inn på snøen som vi stort sett fulgte ned hele resten. Det siste bildet ble tatt langt nede på Hellstugubreen mot Store Hellstugutind i kveldssol. Kvart over 10 ved teltet og rundt midnatt ved Spiterstulen. To kjempeflotte turer!!!

Lengst til venstre, delvis bak furua, ser du Slettmarkshø ,2190 moh. Deretter kommer Torfinnstindane (2090, 2100 og 2119 moh), mest sort. Litt lenger bak ses Memsogtind 2264 moh og så Kvitskardstind (mest hvit 2193 moh). Så er det en pause før N. Kalveholotind 2019 moh, og så det lange hvite draget som strekker seg opp mot V. Kalvehøgdi , 2208 moh. Tror det er sånn ca. riktig....

Du nevner risiko i forbindelse med aktivitet panda - men hva med risikoen og den faktiske dødsraten i forbindelse med langvarig og usunn in-aktivitet?! Satt på spissen er jo burger/ cola/ overvekt/ tv-titter-livet en påviselig usunt og livsfarlig, en "ekstremsport" bare det får pågå lenge nok. Leste nylig at i løpet av to til tre år vil flere mennesker dø av fedme-relaterte lidelser i USA enn av tobakkskader (ca 480 000 dødsfall pr år nå). Mc donalds bør vel snart begynne å trykke advarsler på kaloribombenen sine, "Overeating kills!", etc. Folk får jo problemer med livsforsikringa si dersom de driver enkelte typer påstått farlig sport. Når skal man bli nektet forsikring i forbindelse som følge av ekstremt mye passivitet og et usunt kosthold?? Det skal bli spennende å se hva "storebror" etter hvert vil kreve av sine kunder... Sjekk forøvrig dette ferske bildet fra en årvisse spansk aktivitet: http://www.dagbladet.no/dinside/2004/07/06/402476-10.html Er dette et utrykk for ekstremsport, manndomsprøve, massesuggesjon, idioti, et resultat av ekstrem kjedsomhet i hverdagen, eller hva? Jeg har ikke svaret, men er glad jeg klarer å lage spenning i livet mitt på andre måter.