Søk i nettsamfunnet

Er nok ute etter en litt mer robust bukse. Har ellers også sett på disse: Berenberg Vulkanlia: http://www.sportsdeal.no/produkter/1133131654/bukser/1149446147/1258980466 Arcteryx Beta AR: http://www.sportsnett.no/wsp/sportsnett/webon.cgi?func=show&table=PRODUCT&func_id=ARC240&var_1=ARC240-01&categorynu=AA22A&categorytxt=Bukse%20vindtett%2Fvanntett%20-%20herre&produkt=Arcteryx%20Beta%20AR%20Proshell%20Pants%20Men%60s Leser at beta ar har beskyttelse på sete, knær og ankler. Falketind har beskyttelse på ankler og knær. Vulkanlia har beskyttelse på "utsatte områder." Savner forøvrig lommer. Hadde gjort seg med en cargolomme.

Massiv V av Gjømmerdalsbreen er en av mange navneløse topper på listen i området rundt Gjømmerdalsbreen. Massiv V av Gjømmerdalsbreen er en krevende topp med ca 9 km marsj, bratt på slutten og en smal egg deler av veien opp mot toppen. Er vel en topp med veldig få besøkende, som de fleste andre toppene i området. Eneste muligheten for å se den fra “sivilasjonen” er i noen hundre meter fra Lavangsdalen ved den gamle brøytestasjonen. Etter fadesen igår da jeg ble jaget fra Tamokdalen av en utrolig hissig lokal gamling som desverre bodde i det eneste huset i umiddelbarhet av gårdagens turmål, bestemte jeg meg for å ta en topp der jeg kunne gå fra hjemplassen min. At jeg spurte om å få parkere i avkjøringen hans var tydligvis litt i overkant, ble truet med juling og hutet bort… hehe Starten går fra Laksvtan, ca 35 minutters kjøretur fra Tromsø. Starten av turen går langs lysløypa på Laksvatn, og er merket av på turkartene. Det er godt hugd sti til du kommer til Gjømmerdalen, derfra følger du Gjømmerdalen. Om sommeren ser du stien hele veien. På de første 4-5 km av stien kommer du deg bare opp 400 høydemeter, derfra blir det litt brattere de ca 2 km til du kommer til starten av Gjømmerdalsbreen på rundt 800 moh. Vi krysset stortsett rett over Gjømmerdalsbreen, som er en relativt sikker isbre, før i tiden når bygda hadde aktive skiløpere og skiskyttere brukte de å trene i på Gjømmerdalsbreen på sommeren. Vi så noen sprekker litt mer inn på midten av breen, men ingenting i nærheten av der vi krysset breen. Fra ca 1000 meter begynte det å bli brattere, å vi siktet oss inn på ryggen på ca 1100 moh, se inntegnet rute lengre ned. Derfra fulgte vi ryggen til topps, måtte ut av ryggen noen ganger på siden ned mot Gjømmerdalsbreen, var såpass bratt ned mot breen at vi lot skiene stå igjen der vi kom inn på ryggen. Fra toppen har du fin utsikt i alle retninger, og du ser sinnsykt mange spennende fjelltopper i alle retningene. Turen tok ca 5 timer og ble gjennomført i ca 20 cm nysnø i 16 kuldegrader fra startstedet på ca 25 moh. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/01/massiv-v-av-gj%C3%B8mmerdalsbreen-1174-moh-2/

Lå under åpen himmel og snorksov til klokka 9. Det var -24 grader og stjerneklart: http://35354.vgb.no/2010/01/10/fjellgeita-sove-under-stjernene-i-24-graderen-treningssak/ God nytt år!

Jeg leser forresten at i gebyrsaken vil det nå bli foretatt habilitetsvurdering, http://www.dagbladet.no/2010/01/18/nyheter/miljo/innenriks/fiskeoppdrett/lisbeth_berg-hansen/9987452/ Må si jeg ikke ser problemet med å fryse gebyrer inntil det blir avklart om de er grunnlovsstridig. Jeg har ikke satt meg inn i saken men går ut fra at 1 mill i gebyr/bot er en så tøff reaksjon at den kan kvalifisere som straff, og skal dermed fastsettes av en domstol og ikke en tilfeldig byråkrat. Ikke noe fiksfakseri dette. Det var en tilsvarende sak angående tilleggsskatt der skatteloven har vært i strid med Menneskerettighetskonvensjonen, og Skatteloven ble dermed satt til side ved dom. Nå er lov og praksis endret. Gebyr er ikke det samme pr definisjon fordi et gebyr kan nektes vedtatt. Rent juridisk er dette en prinsipiell sak som kan være greit å få avklart. Fjæra som blir til 10 høns skyldes at noen legger sammen 2 + 2 og får 7. Om ministeren ikke hadde eierinteresser og saken hadde blitt løst på samme måte, hadde den blitt forbigått i stillhet.

http://www.dagbladet.no/2010/01/20/nyheter/innenriks/dyrenes_nyheter/dyr/10019782/ for meg ser det ut som ett vilsvin, det bøyer hodet mot siden/bakenden......(men hva er den svarte firkanten som er der hodet "skal" være?) ettersom det er snø, kunne det KANSKJE være en ide å se etter spor......

Blir vel ikke akkurat noen stor turrapport, men skriver noen ord likevel. Jeg og Øyvind (oyvindbr) ville nok en gang forsøke å nå Lauvkollen (Drammensmarkas og Modums høyeste topp) fra Røine, etter bomturen for to uker siden http://tinderanglerne.blogspot.com/2010/01/en-god-gammeldags-skitur.html . Det gikk strålende i et par dager gamle spor innover i skauen. Kilometerne går fort når to karer med felles interesse alltid har noe å prate om. Tidsskjemaet så bra ut for en vellykket bestigning helt til skiløypa stoppet brått 5 km før toppen. Begge syntes dette var ille, men en skitur utenfor oppkjørte løyper er jo alltid koselig. Satte feller på skiene og fordelte brøytingen broderlig videre mot målet. Mye (!) snø gjorde at snittfarten sank betraktelig. Vi presterte å miste løypa i nærheten av Rævassbjørn. Her skulle vi tatt til høyre, men fortsatte vestover i null sikt mot det nådeløst kuperte terrenget sør i Tandbergbrennene. Vi havnet i et område som minnet meg mye om den jævlige turen gjennom bjørkeskogen mellom Stølsmaradalen og Snørestødet i desember. Attpåtil hadde vi ski som gjorde det utrolig kronglete å ta seg frem. Etter at jeg på klønete vis trynte i en bratt snøskråning besluttet vi begge om å snu, og ta denne Lauvkollen en gang for alle en varm vårdag etter jobb. Returen gikk greit, med litt småkladding grunnet overvann på bla. Langtjern. Rakk tilbake like før vi ville mørknet ute! Nok en gang, tusen takk for veldig hyggelig turfølge, Øyvind!

http://bekkestua.info/forretninger/systue-og-gore-tex-servicesenter.html Frøytunveien 3 1357 Bekkestua Telefon: 67 12 40 05 E-post adresse: [email protected] Kontakt Person: Else Holm Kan det være disse tro? De er vel isåfall omtalt her på forumet før mener jeg å huske...

Og de gjør det. Trodde en som har vært i grensestyrkene hadde lært litt mer. http://www.dagbladet.no/2011/03/05/nyheter/innenriks/hammerfest/330_skvadronen/pal_kullerud/15691840/

Jeg ville ikke kjøpt en vinterpose med EN Lower Limit på -15-20 grader for variert vinterbruk, spesielt hvis en planlegger lengre turer. Jeg har fire poser (en Marmot målt etter EN-standard og tre Western Mountaineering hvis rating likner på EN LL), på hhv 0, -10, -23 og -40. Jeg har ofte frosset når posene har nærmet seg konforttemperaturen (ikke med -40 posen), men også vært mer enn varm nok i samme temperatur. I snitt passer EN LL godt på meg. Noen ganger har det vært for dårlig underlag som har gjort posen for kald (selv et Ridgerest med Downmat 7 over har ikke vært nok). Likevel er det tre ting som fort trekker fra minst 10 grader fra EN; hvis jeg er kald (våt), sliten og sulten. Det skjer med regelmessige mellomrom. Da tar det ofte 3-4 timer, inkludert å stå opp og ta en "joggetur", før jeg får varmen opp igjen. Det skjer også at temperaturen blir mye lavere enn meldt. Hadde en tur i år med -23 posen de det ble -30. Yr hadde meldt -16. Det gikk helt greit med ekstra tøy (dunjakke, dunbukse og dunsokker). I fjor fikk jeg -25 med -10 posen, og frøs noe forjævelig. Begge tureren var i Nordmarka, ikke akkurat kjent som et kuldehøl. Slutter meg til Lars Monsens råd for vinterturer om at du kan fryse mye om dagen, men soveposen bør være varm nok.

Jeg er den lykkelige eier av en Western Mountaineering Bison med overfill (mer dun en standard). WM rater den til -40 (med det mener de nok noe i nærheten av nedre konfortgrense for menn). Sovet natta igjennom med posen halveis åpen i -17. Den er nær ubrukelig i varmere vær enn -10. Har sovet varmt og godt naken i den i -30. Vil dermed advare deg mot å kjøpe en for varm pose. Jeg sier ikke at dama ikke trenger en -40 pose, men det bør vurderes mot de turene dere planlegger. Jeg endte opp med å kjøpe en -23 pose i tillegg, som er med på de fleste vinterturene mine.

Den turen har jeg lenge hatt lyst til å ta, jeg vil også gå fra Elveseter! Var nydelig i Jotunheimen i helga, men bevegelsesfriheta mi ble ganske begrensa av turfølget, så først kl 16 blank kunne jeg gå i mitt eget tempo mot noen flotte nerdetopper i Surtningsmassivet. Det vanka både bekymring og kjeft etter at jeg kom tilbake til østenden av Russvatnet i 23-tida. Ellers er gjensynet med Jotunheimen alltid like rørende, det vil alltid være som å komme hjem

Den eneste negative erfaringen jeg har med GPS er modeller med "touch screen" (berøringssjerm). Fungerer dårlig med votter eller hansker. Ofte dårligere lesbarhet på skjermen. Batteriene lever lenger hvis de f.eks. kjøpes på Biltema eller Ikea. Ikea er billigst. De dyreste batteriene er ikke de beste, ofte heller dårligst. http://www.dagbladet.no/dinside/2003/12/01/384964.html http://www.batmagasinet.no/baatweb/cms.nsf/BladarkivoversiktWeb/A0E0CEC18FFF73DBC1257618004820F3?OpenDocument

Fin båttur ja! Nærmere bestemt tar du fly til Stokka (ca. 1 mil sør for Sandnessjøen) med Widerøe fra Trondheim. Buss til Tjøtta. Derfra kan du ta hurtigbåten M/S Visten til Bønå Villmarkssenter som er et fint utgangspunkt for turer i L/V. Bussrute Sandnessjøen - Tjøtta: http://nordland.websrv01.reiseinfo.no/ruter/r/23-704.aspx Rutetider for M/S Visten: http://ruteinfo.thn.no/filer/650_no.pdf Bønå Villmaskssenter: http://bonaa.no/ ps: I sommer blir det direkteflygninger Gardermoen - Sandnessjøen. Sjekk denne artikkelen for detaljer: http://www.hblad.no/nyheter/article431331.ece

noe lignende dette tror jeg vill passe meg best den går jo ned til 23 cm men også helt opt til 149 cm men den prisen!! helt sykt! vet dere om noe som ligner og er mange tusen kroner billigere

Endelig var det klart for ny tur med min svoger Espen. Vi hadde lenge snakket om å komme oss tilbake til Flekevatn, som vi også var på i Mars 2010. Dette er et nydelig område i Froland kommune i Aust-Agder, med herlige omgivelser og godt fiske. Området går inn i Froland Fiskeadministrasjon (FROFA) sitt satsningsområde, og det liten tvil om at jobben de har gjort her er kjempebra! Med nyinnkjøpte fiskekort fra Jakt og Friluft legger vi i vei fredag formiddag. Turen starter ved brua på Steane ved Ytre Lauvrak. Herfra går det en vei, stengt med bom, opp mot et par hytter som ligger i samme område. Til vår store overraskelse er veien faktisk brøytet i år, og det ser jo lovende ut! Men, pga et mildvær noen dager tidligere, som nå har blitt til minus 8 - 10, viser det seg raskt at vi kanskje burde vurdert skøyter fremfor fjellski. Det er stort sett knallhard stålis i veien, og vi frykter at dette kan bli tøft. Heldigvis bedrer det seg litt etter hvert som vi kommer litt opp i bakkene, og etter ca halvannen times slit med tunge pulker er vi oppe på det høyeste punktet. De ca 500 metrene med utforkjøring før vi er nede på vannet blir alt annet en stilrent, men vi kommer oss nå ut på vannet med alle kroppsdeler og alt utstyr i god behold. Vel nede på vannet velger vi å bore et testhull, bare for å forsikre oss om istykkelsen. Den viser som forventet 10 cm porøs is på toppen, 15 cm overvann, fulgt av 50 cm stålis. Den kalde forvinteren på Sørlandet har sørget for at vi ikke behøver å tenke så mye på om vi er på trygg is om ikke annet. I pulkene har vi tatt med oss fryktelig mye luksus, bl.a. lavvo og ovn! Vi gleder oss veldig til å få igang alt dette, og leirplassen legger vi i et åpent sørvendt område i håp om å få litt sol inn i leiren også. Vi rigger oss opp, henter ved og vann, og når kvelden kommer kan vi ikke annet enn å småflire litt for oss selv der vi sitter og nyter en god porsjon med "Erter, kjøtt og flesk" boksemat ved bålet. Det er ca 5 minus ute, alt er tørt og fint, stillheten er overdøvende.... Vi nyter en kaffe med tilbehør før vi kryper i soveposen, og vi er begge enige om at vi er utrolig priviligerte som har muligheten til å oppleve dette. Lørdag morgen er vi oppe i 8 tiden, fyrer bål og koker kaffe. Været er det samme, minus 5 grader og skyet. Det blir en lang stund ved bålet før vi endelig kommer oss ut på isen for å fiske. Som vanlig blir det litt leting etter de beste stedene, men etter ca halvannen times fisking har vi nok til en god lunsj! Og det finnes vel knapt noen bedre lunsj enn sprøstekt abbor på bålet, sammen med potetmos og en pils . Etter lunsjen dormer vi litt ved bålet før vi samler litt ved igjen, og gjør oss klare for nok en herlig kveld ved bålet. Det klarner opp på kvelden, temperaturen synker til rundt minus 10, og lørdagskvelden kan bare kort beskrives som: Stjerneklar, utrolig måneskinn, Minestronesuppe med pølsebiter, pils og en rødvin, kaffe med en bitteliten skarp en, og ikke minst noen fantastiske timer rundt et herlig tyribål!! Søndag morgen viser naturen seg fra sin beste side, og vi kan nyte frokosten i et herlig påskevær! Vindstille, sol fra skyfri himmel, og ca minus 5 grader. Selv om eggene har frosset i løpet av natten blir det egg og bacon til frokost (eggene tinet greit i panna). Vi bestemmer oss for å pakke sammen leiren med en gang, og heller ta en stopp på veien hjem for å fiske og kose oss litt i godværet. Og for en dag det ble! 5 varmegrader, det spraker i isen! Vi fisker, drikker kaffe og spiser sjokolade, og kan ikke annet enn igjen å prise oss lykkelige for å få lov til å oppleve dette i slutten av Januar Utpå ettermiddagen blir vi til slutt nødt til å komme oss hjemover igjen, og turen ble alt annet enn enkel for min del. Min nyinnkjøpte Parispulk med hjemmelaget drag etter martin.m sin metode viste seg å fungere optimalt når terrenget gikk oppover eller bortover, men når vi nå skulle ned igjen på holka ble det en liten utfordring. Espen hadde fast drag på sin Fjellpulk, så han la i vei utfor, mens jeg slet bigtime med min pulk som på død og liv konstant skulle forbi meg i utforkjøringene. Løsningen ble tilslutt å klipse pulken løs fra sekken, og holde den foran meg i utforkjøringene. Dette fungerte veldig bra, og vi kom oss ned til bilen med æren sånn noenlunde i behold... Turen ble avrundet med en god pølsemeny på Esso i Osedalen

Det er ikke slik at det er alvorlighetsgraden som gjør at folk oppsøker legevakt ved hundebitt. Selv ved overfladiske sår er det vanlig å oppsøke lege i frykt for stivkrampe. For å sette tallene i perspektiv så var det 1125 skadde i trafikken i Oslo i 2010. Og alle vet jo hvor liten risiko det egentlig er for å bli involvert i en trafikkulykke og bli skadet. http://www.ssb.no/vtu/tab-2011-01-14-02.html

Det blir sikkert rettsak om denne karen gjør alvor av trusslene sine også: http://www.nationen.no/2011/01/06/rovdyr/ulv/trysil/husdyr/6364571/ Jeg er forøvrig spent på om Dagbladet, VG, Aftenposten og NRK gidder å bry seg om denne saken, slik at enartsforvalterene ser hva som er i ferd med å skje. Det er i liten grad intressant å snakke om husdyr kontra rovdyr, hva som kan skje på skoleveien er langt mer intressant. Det handler vel helst om hvilke næringer det er fornuftig å ha i de forskjellige delene av landet. Jo lengre unna store befolkningsområder man ligger jo færre muligheter har en (et unntak er Lierne Bakeri, som går godt til tross for alle odds). Turisme framstilles ofte som en løsning, men ser man på hvordan typiske hyttebygder i nærheten av Oslo / Bærum invaderes av ungdom uten folkeskikk i perioder kan det neppe kalles en attraktiv løsning. Likeledes vil man neppe kunne opprettholde et befolkningsgrunnlaget basert på guiding til bjørnelokaliteter (som noen framstiller som en løsning) i praksis en løsning som vil tilsi at 70 bønder + x antall samer må gi seg for at 2 - 3 personer skal kunne guide halve året. En løsning er å kombinere guiding med gjeting; siden de fleste tror at bamsefar oppholder seg langt fra folk vil det muligens oppleves som overraskende at en nattlig vandring rundt hus og jorder kan føre til opptil flere bjørnetreff enn flere ukers vandring i den villeste villmark. Mer folk ut i skogen kan nok holde rovdyra unna - så alle enartsforvaltere - hva med å legge ferien til Liernes bebyggelses- nære vann og landområder, garantert få turister, mye bjørn, mindre og mindre sau, og masse gode fiskevann. Losji kan sikkert skaffes hos noen av de få bøndene som er igjen om dere ikke tør å ligge i telt.

23. april 2011: Drømmedag i fjellet - med brukket ski! Bilder og kart Helt siden jeg den 6. juli 2000 besteg den østlige og høyeste toppen av Skinnfjellet (1335 moh) har jeg hatt lyst til å også en dag komme meg til topps på den vestlige toppen på 1322 moh. Fra tid til annen har da også sistnevnte topp figurert i turplanene, men av ymse årsaker blitt forkastet som turmål hver en gang - flere ganger grunnet dårlig føre. Men i dag lå forholdene til rette for en bestigning. Fra Jerpåsen begynte turen med å gå på ski langs veien sørover. Etter at brua over Fiplingelva var tilbakelagt bar det så nordover, og etter hvert oppover den skogbevokste lia. Den besto i stor grad av plantet smågran, og det var i det hele tatt ganske uoversiktlig å manøvrere seg mellom stammer og granbar. Heldigvis varte ikke disse forholdene lenge, og det ble snart atskillig lettere å ta seg fram. Jeg hadde lansert planen om en bestigning for Jan i går kveld. Han var giret på å slå følge, men hadde ikke anledning til å starte så tidlig som meg. Vi ble derfor enige om at han skulle komme etter hvert. Under en matpause kom plutselig et lemen til syne - et tegn på at det er lemenår i år. Smågnageren sprang oppå snøen, stoppet opp noen sekunder, før den forsvant under snøen igjen. Jeg nærmet meg den småbratte fjellsida av Skinnfjellet, da jeg med ett ble var noen velkjente lyder. Joda - ikke til å ta feil av! Der kom Jan gående. Jeg hadde nesten begynt å lure på om han i det hele tatt ville komme, men her var han altså. Jan tok til orde for en pause - og slik ble det. Vi slo oss ned på en snøfri haug. Vi tok så fatt på fjellsida. Det ble veldig mye sikksakk-gåing oppover, men vi spiste høydemeter skritt for skritt. Stadig flere kjente og kjære fjell viste seg i horisonten, og særlig Visttindan i vest inntok et sentralt blikkfang. Det var dessuten fascinerende å se hele Fiplingdalen sørover, med de to Fiplingvatna øverst i dalføret. På ca 950 moh begynte fjellet å flate noe ut, selv om det fortsatt var et godt stykke igjen til toppen. Skinnfjellet er et mange km bredt fjell, og kan ses på som den nordligste utløperen av Børgefjellet, beliggende mellom Fiplingdalen, Susendalen og Hattfjelldalen i nord. Det var en helt fantastisk dag - en drømmedag i fjellet der alt klaffet! Ikke en sky var å se på den knallblå himmelen og temperaturen var svært så behagelig. Å gå med noe mer enn T-skjorte var uaktuelt for min del før på toppen, drøye 1300 moh. Selv under småpausene følte jeg ikke for å ta på meg noe mer. Til alt overmål viste skiføret seg ypperlig - et fast og godt klisterføre. I starten av turen smurte jeg meg inn med solfaktor 30, bare for å være på den sikre siden. Vi hadde nå toppen i sikte. Det var bare så ubeskrivelig herlig å ta seg uanstrengt fram mellom det hvite underlaget og den blå atmosfæren, og vi konkluderte med at det er jo nettopp dette vi drømmer om i de mørkeste vintermånedene, når det gjelder friluftsliv! Jan ankom toppen litt før meg, og vi satte oss ned og beundret utsikten. Et gammelt scooterspor gikk helt til topps fra Fiplingdalssida, så det hadde tydeligvis vært folk her tidligere denne påsken. I nord ruvet Geittinden, Brurskanken og Kjerringtinden. Enda lenger nord tronet Okstindan, mens det store Røssvatnet bredte seg i forgrunnen. I sør hadde vi Børgefjellet i all sin prakt, med Golvertinden og Kvigtinden som de største kjempene. Men selv om det var flotte fjell hadde det nå på ettermiddagen blitt en del dis i lufta, grunnet stor fordamping. Det gjorde oss likevel lite, og etter en time var vi på farten igjen. Jeg var så tilfreds med å ha kommet til topps at jeg ikke enset at vi faktisk ikke bafant oss på toppen! Selve toppunktet lå godt og vel 100 m lenger øst. På vei mot Skinnfjellskardet, som vi hadde blitt enige om å gå ned i, måtte vi selvsagt innom det virkelige toppunktet. Det gikk veldig greit å ta seg ned i skardet på sørsida av fjellet. Jan prøvde seg på noen telemarksvinger, mens jeg tok meg ned på min måte. Vi bestemte oss for å følge ei nokså fersk scooterløype som gikk nedover skardet, som er over ei halv mil langt. Den ble på ingen måte fulgt slavisk, men vi antok at den ville føre oss elegant ned i dalen, uten å rote oss inn i tettvokst ungskog. Elegant gikk det da også nedover - helt til jeg nærmet meg fjellbjørkskogen. Litt for stor fart og litt for dårlig balanse resulterte i en heftig tryning! Registrerte at jeg hadde mistet begge skistavene i fallet, mens skiene ble sittende på. Men da jeg strevde meg på beina igjen oppdaget jeg til min forskrekkelse at det ene skiet var brukket, ca 30 cm fra tuppen! Det var heldigvis ikke brukket av, og det gikk veldig greit å ta seg videre nedover. Litt lenger ned i skogen var det Jans tur til å "gå på ræv". I det vi kommer inn på en skogsbilvei, som etter alt å dømme vil føre oss helt ned i Fiplingdalen, får vi oss et nytt sjokk. Rett foran oss, kanskje bare 20 meter, bykser en svær elg fram fra skogen og inn på skogsbilveien. Mens vi bremser det vi er gode for springer elgen i scooterløypa foran oss noen sekunder, før den atter forsvinner i skjul. Artig at det er litt dyreliv å se! På turen oppover så jeg for øvrig fem ryper, men jeg hørte flere. Nede i dalen måtte jeg smøre på mer klister, før veien ble fulgt sørover, over Fiplingelva og opp til Jerpåsen. Tre liter drikke viste seg tilstrekkelig. I det hele tatt en herlig topptur - både med og uten intakte ski.

Kaster meg inn her. Har gode erfaringer med Rab Alpine 400. Kjøpt hos Toweridge.co.uk for en pris ganske nøyaktig 2500 kroner. Veldig fornøyd med det kjøpet. Ser også mange andre gode alternativer som kompetente folk her på forumet anbefaler i andre tråder, men Rab'en har jeg nå prøvd selv. Link til erfaringer med den: http://longdistancetrail.wordpress.com/2011/05/01/gear-talk-rab-alpine-400/ Lykke til med valget av pose!

http://www.testvinnerene.no/2009/05/fjallraven-akka-shape-rs3/ Sjekk denne linken

Står mer fra den forulykkede her: http://krimpsaah.blogspot.com/2011/01/min-versjon-av-solfesten-og-ulykken.html?spref=fb

Ble litt nysgjerrig og googlet litt:) Faren med dehydrering i vinterfjellet er at allerede når du har mistet 2% av ditt vannvolum, har du tapt 30% av din ytelsesevne (http://en.wikipedia.org/wiki/Dehydration). Altså må man drikke, men problemet er at man ikke finner rennende vann og det krever utrolige mengder energi å smelte vann, faktisk mere enn det krever å koke vann (http://www.naturtips.no/overlev.htm) Ved vanlige tempraturer vil man trenge minst 2.5 liter væske per dag (http://en.wikipedia.org/wiki/Dehydration), mens man trenger vesentlig mere når man er i aktivitet, noen snakker om 3-4 liter væske per dag i kaldere tempraturer (http://www.naturtips.no/overlev.htm). I kalde omgivelser blir vann enda viktigere, fordi dehydrering gjør det vanskeligere for blodet å trenge ut i de tynneste blodårene, som bidrar til ytterligere nedkjøling(http://www.friluftsliv.no/node/645). Det er en ond sirkel mellom å drikke kaldt vann og å være dehydrert og sulten:(http://www.naturtips.no/overlev.htm), jeg siterer: "Kroppen kan ikke transportere vann gjennom blodet fram til muskler, hodet og andre viktige organer før det er varmet opp til 37 grader. Å varme opp vann krever energi. Energi som du trenger for å overleve. For å varme opp vannet må kroppen først ta av fettreservene i kroppen for å få energi. For å omdanne fett til energi trenger kroppen vann, som du allerede har for lite av.Har du noen gang drukket sprit, har du sikkert merket at du blir tørst etterpå. Kroppen forbruker mye energi og vann på å forbrenne alkohol. Prøv å spise snø. Du merker også da at du etter kort tid er mye tørstere enn du var før. Ta med en vekt og en plastpose ut. Vei opp tre kilo snø i posen. Se hvor mye det er! Tre kilovann er et minimum av hva du trenger i en overlevelsesituasjon hvert døgn, dersom du er i aktivitet. Tre kilo tilsvarer tre liter. Du vil trolig bli alvorlig syk før du har spist en fjerdedel av innholdet i posen — og uhyggelig tørst." Jeg har en gang opplevd å gå tørst på fjellet - vi var en stor gruppe med tenåringer som la ut på fjelltur en vinter med for få primuser. Selv om vi fikk smeltet noe vann, var vi konstant dehydrerte i tre dager og jeg kan godt se for meg hvordan dette hadde blitt en kjempeutfordring i en mere presset situasjon. Det blir siste gang jeg skal være så tørst i fjellet! Jeg mener å ansla at man kan smelte ca 40 liter snø med en liter parafin (se under). Med 0.5 liter parafin og en primus som sikkerhetutstyr kan du dermed smelte 20 liter vann, og du vil kunne holde dehydrering og kanskje også frostskade unna i inntil 5 dager for en person (kortere tid ved "kosefyring"). Hvis det står mellom primusen og zoom-linsa, så vet jeg hva jeg velger Nesten enda bedre er at stearin har nesten samme energiinnhold som parafin (det er jo parafin, så det er ikke så rart) (kilde:http://galileo.phys.virginia.edu/outreach/8thgradesol/FuelEnergy.htm). I prinsippet burde det gå an å droppe primusen og ta med en neve stearinlys. Jeg har ikke prøvd det, men det er utrolig hva de har på youtube: (http://www.youtube.com/watch?v=Oj8wv2z81Cs) ---------------------------------------------- Lang kjedelig utledning flyttet til bunnen av inlegget: En liter parafin inneholder 43 MegaJoule (millioner joule) (kilde:http://www.optimusstoves.com/seen/technical-support/faq/fuel-faq/). Det krever 4.2 joule å varme et gram vann en grad (http://science.howstuffworks.com/h2o.htm/printable) 334 kJ kreves for å endre fasen av vann fra is til væske (http://mrmackenzie.co.uk/wp-content/uploads/2008/05/heat.ppt). Det betyr at ved 100% effekt kan man med en liter parafin smelte følgende mengde vann fanget i snø til drikketempratur(37 grader): 43*10^6 J/(334*10^3 J/liter+37 grader*4200 J/(grader*liter))=87 liter, gitt at snøen hadde 0 grader celcius. Hvis snøen holder -20 grader celsius : (43 * (10^6)) / ((334 * (10^3)) + (57 * 4 200)) = 74.9912801 liter. Så må man ta høyde for at effektiviteten er en plass mellom anslagsvis 30-50%, altså ender man med at man med en liter parafin kan smelte anslagsvis 40 liter vann!? Dette støttes av MSR sine datablad, de oppgir at man kan koke opp 57 liter vann per liter parafin (http://cascadedesigns.com/msr/stoves/expedition-stoves/xgk-ex/product) (det går an å regne seg tilbake til hva effektiviteten er da, men det gidder jeg ikke). Når man vet at det trengs mere energi for å smelte vann enn å koke vann høres 40 liter rimelig ut som et tommelfingerestimat.

Du kan jo ta bussen direkte fra Vassbygd til Ål: http://www.fjord1.no/default.asp?page=365&type=iframe&url=http%3A//www.ruteinfo.net/Ruter/t/23-490.htm

Natt til lørdag 20/06/09 hadde jeg en nydelig tur til Tormodsvollvatnet mellom Kvasstinden og Tvillingene i De Syv Søstre på Helgelandskysten. Store deler av feriepengene mine hadde gått med til masse nytt turustyr, inkludert en Alpacka Raft. På fredag kom tre pakker med posten og været var fint med 15 grader, sol og liten nordvestlig bris. Turkløen var påtagelig og jeg bestemte meg for å oppfylle en drøm jeg har hatt i et års tid, nemlig å padle på Tormodsvollvatnet. I fjor sommer gjenoppdaget jeg gleden av å være på tur nettopp ved dette vannet. Da var det 26 grader og steiksol når jeg kastet meg ut i det kjølige fjellvannet for å avkjøle meg og drikke samtidig. I nordvestenden av vannet merket jeg meg en ypperlig teltplass som det ellers er relativt få av så høyt oppe i De Syv. Planen nå var en helgetur for å teste Alpackaen og det øvrige utstyret, med en avstikker til en eller flere topper på lørdagen. Turen startet fra Markvoll langs Fjellveien (en vei som går like inntil De Syv fra Søvik til Sandnessjøen). Kartet under viser veien jeg gikk. Selv om jeg hadde båt, padleåre, telt, sovepose, mat, kokeutstyr, liggeunderlag, øl og vin med meg veide sekken bare 15 kg. Jeg startet i 23-tida for å få med meg midnattssola som kan sees i høyden i disse traktene rundt sankthansaften. Jeg fulgte den merkede stien som går opp til toppen av Skjæringen, men like etter stigningen begynner forlot jeg stien og skrådde mot sørøst og gikk langs framsiden av Tvillingene. Sjansen for å møte på folk langs denne ruten er minimal, da de fleste går de merkede stiene til toppene. Jeg tuslet i rolig tempo oppover med en blanding av lyng, berg og steinrøys under føttene. Jeg liker å klyve oppover i bratt steinrøys med store steiner, og dette fikk jeg det siste stykket før Tormodsvollvatnet når man går ruta jeg fulgte. Mens jeg gikk opp var sola på vei ned. Jeg moret meg med å gå om kapp med den der den kom høyere over Dønna etterhvert som jeg gikk oppover. Klokka 1 var jeg framme ved Tormodsvollvatnet og sola var på vei opp igjen. Underveis hadde jeg plukket med meg litt ved. Jeg satte opp teltet, tømte sekken og gikk litt nedover igjen for å hente mer. Etter en halvtimes tid hadde jeg fylt sekken med ved fra døde trær langs elveleiet til elva som renner ut av vatnet. Jeg fikk igang bålet og stekte meg ei pølse og kokte kaffe. Etterpå tok jeg med meg liggeunderlaget, en pose tørrfisk, pils, kaffe, tobakken og kameraet og satte meg på kanten av aksla nordvest for vatnet for å nyte soloppgangen. Mens jeg satt der kom en massiv, lav havskodde sigende innover Dønna og den omkringliggende skjærgården. Samtidig kom litt høyere skyer sigende fra Nord, mens jeg var høyt nok til å kommer over skydekket. Og trur du pinadø ikkje hurtigruto kom siganes på nord! Et sikkert tegn på at du har vært oppe lenge. Morrasola skinte, og det hele var så vakkert at jeg måtte le høyt der jeg satt og koste meg med øl og tørrfisk. Jeg ble sittende i en rolig lykkerus et par timer til sola forsvant bak Tvillingene før jeg la meg i teltet for å sove i halv femtiden. Jeg våknet et par ganger fordi liggeunderlaget og soveposen var i tynneste laget. Men det var ikke værre enn at jeg fikk varmen i meg av å ta på meg sokkene. På lørdag klokken halv ett våknet jeg til strålende sol i sørøst. Jeg fikk igang bålet og lagde nudler og kaffe til frokost. Jeg blåste opp Alpackaen og padlet rundt Tormodsvollvatnet. Det var gøy å padle rundt på dette fjellvatnet der det muligens aldri har vært en båt før. Alpackaen fungerte som en drøm, men det ble litt kaldt på føttene av det kalde vannet siden bunnen i båten bare er et tynt lag med supersterk plast. Jeg padlet tilbake til leiren og la liggeunderlaget i bunnen av båten. Nå ble like behagelig å sitte i båten som det er å sitte i en lenestol. Jeg padlet til andre siden og bar skuta ved å balansere setet på hodet til det øvre Tormodsvollvatnet. Der oppe blåste det litt og jeg lot meg seile over til andre siden av vannet. Sittestillingen var så behagelig, og jeg hadde sovet såpass lite at jeg nesten ble dysset i søvn av småbølgene som klasket mot båten. Jeg hadde med en pitteliten barnefiskestang som jeg fisket litt med bare på morro, selv om det neppe er fisk i vannet. På hele turen så jeg heller ingen vaker. Litt utpå dagen skyet det over og skodda la seg på toppene. Planene om å teste nye ruter til toppen av Tvilling Syd og utforske området mellom Tvillingne ble derfor avlyst inntil videre, og jeg tuslet ned igjen. Underveis kom sola ned mellom skykanten og horisonten og hjertet mitt fyltes med takknemlighet for turen, mens hjernen allerede jobbet med nye turplaner.

En grei oversikt over knivstål og diskusjon rundt dette her: http://www.kammeret.no/forum/viewtopic.php?f=23&t=1871 Om jeg skulle anbefale en allroundkniv selv ville jeg valgt (igjen) Fällkniven F1, men man har jo gjerne flere kniver, hvis jeg vet jeg skal lage bål og ikke gidder å ta med øks så tar jeg jo med en samekniv isteden.