Søk i nettsamfunnet

Hei, Sist lørdag/søndag hadde jeg en fin skitur fra Hovden til Kvannefjellet og Sæbyggjenuten. Det er fortsatt mye løs snø i fjellet, det ble derfor endel tråkking av spor. Etter at jeg kom hjem, ser jeg av bildene at det er noen mistenkelige høye topper helt mot sørøst. Er det noen som har GODE data på disse småtoppene? Kanskje Trond i kartverket eller noen kommunetoppsamlere?? Jeg burde ha tatt turen bortom, men dette tenkte jeg ikke over der og da. Flott dag med minus 21 om morgenen. Det ligger panoramabilder på: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/1000mtn/kvannefjellet.html Petter

Hei! Jeg bor i Oslo og jobber i sentrum. Liker dette forumet bedre og bedre, for en service! 48 21 06 77 er nummeret mitt om du vil ta kontakt!

Det er rapportert jerv i Bymarka : sakset fra Adresseavisen: "I seks år har en jerv holdt til i Bymarka i Trondheim. At dette sky rovdyret oppsøker menneskene, virker naturstridig. At akkurat denne jerven gjør det, er rett og slett en gåte. Jeg har støtt på spor av jerven hver vinter i de siste årene, som regel litt utenfor allfarvei nord i marka. Jeg har sett dem i området mellom Elgsethytta og Klefstadmyra, på Herbernheia, på Bosbergheia og under de bratte skrentene nord og vest for Elsetheia. Sporene minner mer om føtter enn poter og de gir inntrykk av et målbevisst trav gjennom snøskavler og kratt" (Stein Arne Sæther) Publisert: 08.05.2008 kl. 16:56 Endret: 27.11.2009 kl. 15:02 http://www.adressa.no/nyheter/dokument/article1077747.ece

(Noe burde gjøres med QUOTE funksjonen og URL funksjonen til fjellforum! Det går ikke an å markere en tekst og så klikke QUOTE eller URL. Må copy paste eller skrives inn manuelt. Rimelig irriterende! Men her er svarene - Rimelig stor og tungt toppdeksel altså? **Tja, er jo en presenning på ca 3x2,5m så veier 400gram inkludert lange flaggliner festet i hjørnene. - Har du tenkt på å bruke noe annet enn kryssfiner til primusplate? Ville tro at kryssfiner er ganske tungt. Jeg ville sett etter noe varmebestandig materiale i skum istedet. **Hmm.. forslag til et bra underlag som duger til samme formålet med liten vekt mottas med stor takk. Bruker det til skjærefjøl i tillegg. -Hehe. Kjenner til det problemet ja. Jeg har en fullstendig pakkelist med begge sekkene separat som jeg får henne til å gå igjennom før hun pakker. På den måten får hun se akkurat hvor mye hun må bære og hva det koster henne. Det hjelper vanligvis. **Tvinger jeg på henne et excel ark så blir det nok ikke tur.. Hehe, husker hvor dårlig det ble mottatt når jeg lagde henne budsjett i studietida for noen år siden - Bruker ikke ved selv, så vanskelig å si noe om for meg. Ikke overrasket at du vurderer å bytte den ut nei. Jeg ville sett om jeg kunne lånt noen forskjellige lengder hvis jeg var deg så du kan finne ut hvor langt blad du egentlig trenger. Først når du vet minimumslengden begynner du å kikke etter en kniv du liker vekta på. Slik ville ihvertfall jeg gjort det. **Har tittet litt på Mora 2000 og Mora Bushcraft Triflex (litt mykere carbon stål). Har fått gode tilbakemeldinger begge to. http://www.moraofsweden.se/index.php?cid=491&ssel=405 http://www.moraofsweden.se/index.php?cid=278&ssel=21 - Trenger du hard boks da? Er ikke nok med et stoff futteral da? **Ved vandring i fjell går det bra, men med tykke skogkratt slik som f.eks. i nordre del av nordmarka fikk siden på sekken seg noen skikkelige trøkk. Da hadde tuppen på stangen nok levd ganske farlig. - Hvilken sag brukte du da? **Brukte en fra Maxbo som ligner på denne: http://www.tfjelland.no/ProductPage.aspx?ProductId=3076 Beskyttelsen på bladet festet jeg med et par gummistrikk. Ganske lett hardplast i håndtaket og litt kortere enn den på bildet ser det ut til. - Er flaggline det sterkeste og letteste du kan bruke? Jeg ville sjekket etter no dynema line kanskje. **Sikkert ikke ultralett, men er lagd for å tåle hardt vær, relativt tynn og relativt billig. Paracord er tyngre. Dynema line skal jeg ta en titt på. - Jeg er ikke noen fan av poncho så jeg bruker en Hagløfs Ozo som vind/regn jakke. Lett og vanntett nok. **Exped ponchoen kan også brukes som tarp. Ganske bra tilpassing og multi-use på den. Men ikke pokker om jeg henger ponchoen min over bålet Den kommer med sleep-liner også for dem som er interessert i å bruke den som sovepose. Her er den: Ozoen ser bra ut, men siden ponchoen dekker sekken i tillegg. Strekker seg ned til skoa nesten så er det et bedre valg. Har en super mica jacket som er good-to-go etter en runde med impregnering om - greit å kunne velge hvilken som passer best til værmeldinga. - Overrasket over at du ble kald i ryggen med en 9DLX under deg. Ligger du på magen? **Hehe, neida, men har en tendens til å legge meg på siden i søvne. - Jeg bruker en rimelig tynn bukse som jeg har impregnert med Direct.TX. Den blir ikke bløt så fort så jeg trenger ikke skifte til regnbukse med det første og trenger jeg mer varme kan jeg ta på meg en stillongs. **Direct TX notert. Er litt sugen på Fjällräven Vidda som en reservebukse. - Med en hard hånd! **Hør hør!

Hardangerjøkulen 1863 moh (22. aug 2011) Ronja og jeg satset på en dagstur til Hardangerjøkulen fra Tønsberg 22. august 2011. Noe drøyt siden jeg startet bilturen klokken 23.00 fra Tønsberg søndag 21. august, og tok toget fra Ustaoset klokken 03.42 samme natt. Vi var fremme ved Finse klokken 04.17, og satte i marsj innover den merka stien med hodelykt skrudd på. Ikke så altfor mange som var på tur på denne siden av døgnet, og det var egentlig behagelig stille og rolig. Jeg tok meg en liten pause ved Appelsinhytta hvor jeg var vitne til at solen tittet frem og skapte et behagelig dagslys å gå i. Ronja løp i rundt og snuste på hver en stein med halen rett til værs. Gikk lett opp til Jøkulhytta hvor jeg er sikker på jeg så merkestikker fra minst 50 vintersesonger spredd over breen. Ronja syntes dette var meget morsomt, og fant mer enn nok å sette tennene i. På Jøkulhytta tok jeg en liten slurk fra flaska samtidig som jeg observerte morgentåken som lå tett over brekuppelen. Jeg hadde ikke sjekket så mye om det fantes sprekker på toppen, og det eneste jeg hadde hørt om var et fly som datt gjennom en sprekk her under 2. verdenskrig. Det var sinnsykt mye plankebiter, metall, oljefat og annet tomgods innover breen etter Jøkelhytta. I tillegg til dette var det en del sprekker, slik at jeg måtte gå en del frem og tilbake for å finne en god vei for meg og Ronja. Jeg var litt skeptisk til Ronjas brekunnskaper, slik at hun ikke fikk løpe fritt på brekuppelen. Jeg brukte halvannen time oppe på brekuppelen, hvor mesteparten av tiden gikk med til å finne en god vei mellom sprekkene. Noen av sprekkene virket også relativt dype, men snøbruene var godt synlige slik at jeg unngikk dem og hoppet mellom det som jeg anntok var trygg is. Returen fra Jøkulhytta til Finse gikk ganske raskt, og jeg kjøpte meg togbillett tilbake til Ustaoset klokken 09.40, ca 5 timer og 20 minutter etter at jeg ankom Finse. Det var en flott tur på Hardangerjøkulen, dog med litt tåke på toppen.

Men fattigdom er ikke bekjempet Essem. Grunnlaget for fortsatt fri kunnskap til de som trenger det er fremdeles tilstede. Edit: Uten at vi trenger å diskutere dette, vil jeg bare vise deg denne saken som er førsteside på db.no akkurat nå, siden du tok det opp tidligere. 7 av 10 lærere vil avskaffe de nasjonale prøvene. http://www.dagbladet.no/2011/09/01/nyheter/innenriks/skolepolitikk/utdanning/17911978/

Jeg og Nicolas fikk med oss Kevin (som jeg traff tidligere i sommer i Huaraz, Peru) på en opplevelsesrik reise og klatretur til det tredje og fjerde høyeste fjellet i Bolivia, nemlig Ancohuma (6427m) og Illampu (6368m). Alt forløp ikke helt som planlagt, som dere vil se om dere leser videre. Eksterne Lenker: Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0499Ancohuma?authuser=0&feat=directlink GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1267663 Shit, I forgot my plastic boots! (Dag 1) Kevin glemmer å ta med seg plastikkstøvlene idet vi går av minibussen. I ren fortvilelse ser vi minibussen forsvinne oppover en av La Paz sine mange gater. Vi ser ingen drosjer å praie i nærheten, så Kevin legger på sprang oppover gaten, men han innser fort håpløsheten i dette. Det finnes tusenvis av slike "collectivios" i La Paz sine gater, og å gjenfinne den vi satt på med, vil være som å lete etter nåla i høystakken. Vi beveger oss etterhvert bortover til Cementerio og gaten hvor det går hyppig offentlig transport til Sorata. Vi har nemlig avtalt å møtes Nicolas der kl. 08, for å ta en minibuss til Sorata, hvor vi sammen skal klatre Ancohuma og Illampu. Men uten plastikkstøvlene til Kevin ser det nå litt håpløst ut, i allefall for Kevin sitt vedkommende. Kevin bestemmer seg for å stå gatelangs en stund for å se om minibussen kommer tilbake samme rute som den gikk opp, med et ørlite håp om at han vil gjenkjenne minibussen/sjåføren og få tilbake sine dyre plastikkstøvler. Men etter 1 time gir vi opp dette, og jeg og Kevin bestemmer oss for å dra ned til Andean Basecamp hvor de har plastikkstøvler for utleie. Heldigvis har Andean Basecamp åpnet butikken for dagen, så vi finner fort frem til et par støvler som passer til Kevin, og drar oppover igjen til Cementerio og gaten hvor minibussene til Sorata holder til. Vi kommer oss etterhvert avgårde med en minibuss før kl. 11. Det tar 3-4 timer å komme seg til Sorata i en Toyota Hiace fullstappet med lokale indianere. Vi betaler 17 bolivianos (13 NOK) hver for denne minibussen. Vel fremme i Sorata, oppsøker vi Casa de Guias. Men det viser seg dessverre å være en grådig kar som styrer denne monopol foreningen av guider og portere i Sorata. Han skal nemlig ha 200 bolivianos (150 NOK) for å arrangere 4x4 transport oppover fjellet, og 150 bolivianos (115 NOK) per dag for porter. Dette er nesten dobbelt så dyrt som i Pinaya, ved foten av Illimani. I ren nysgjerrighet spør vi en taxi på gaten hvor mye han forlanger for kjøreturen fra Sorata (2700m) og så langt veien går oppover mot Laguna Chillata. Taxi'ens utropspris er kun 100 bolivianos (75 NOK), og i motsetning til fyren hos Casa de Guias, sier taxi sjåføren at veien er fullt kjørbar uten 4x4 opp til 3500m. Vi går umiddelbart tilbake til Casa de Guias og ber fyren om å annullere transporten, men da blir han sint og sier at enten er det deal eller no-deal på hele pakken med transport og portere. Usikre på om vi klarer å skaffe portere på annet vis, har vi ikke noe annet valg enn å akseptere avtalen. Ettersom prisen på portere er så vanvittig høy i Sorata, bestemmer vi oss for å begrense bruken av portere, og heller bære alt selv det korte stykket fra veien og opp til Laguna Chillata. Vi leier derfor portere kun for den andre dagen, da vi skal bevege oss fra Laguna Chillata (4200m) og opp til Laguna Glacier (5040m). Idiotisk nok inngår vi ingen avtale om portere for den lange dagen i ukjent terreng (og uten sti) mellom Ancohuma BC og Illampu BC. Den tabben skal senere vise seg å bli en effektiv "show-stopper" for Illampu. Det viser seg at sjåføren til Casa de Guias har en komfortabel Toyota 4runner, så kanskje prisen er verdt det likevel. Vi kjører forbi flere små landsbyer på veien oppover. I ca 3500m høyde ankommer vi et større beiteområde. Her er veien blokkert med flere steiner, sannsynligvis for å hindre normale biler (uten 4x4) å kjøre høyere. Sjåføren fjerner steinene og vi kjører videre oppover på en betraktelig dårligere vei. Han tar oss etterhvert helt opp til 3900m, på en stengt gruvevei, for et tilleggsgebyr på 30 bolivianos (23 NOK). Herfra er det bare en liten gåtur til Laguna Chillata (4200m), men med tunge bører på våre rygger, bruker vi nesten en time på dette. Det finnes mange egnede plasser å sette opp telt rundt dette flotte vannet, men i den tette og kjølige tåka velger vi det første og beste stedet vi ankommer. Trøbbel med portere (Dag 2) Våre to portere ankommer som avtalt litt før kl. 09. I Sorata hadde vi fått streng instruks om at hver porter kunne bære max 18 kg, i motsetning til Pinaya (Illimani), hvor vår porter hadde mellom 25-30 kg uten å klage. Den ene porteren rynker litt på nesen da han tester vekten på den ene sekken. Kanskje er den et par kilo for mye, men han godtar den likevel til slutt. Stien opp til neste leir, Laguna Glaciar (5040m), viser seg å være langt lettere å følge enn det vi har lest/hørt om på forhånd. Vi bruker ikke mer enn ca 3 timer og vi kunne godt klart oss uten portere som veivisere. Vi møter på to tyske jenter med guide og portere, som alle er på vei nedover. De forteller oss at de ikke nådde toppen av Ancohuma p.g.a høydesyke. Ved Laguna Glaciar holder også tre tyske gutter til, et par av dem har litt høydesyke, men de planlegger likevel å bestige både Pico Schulze (5934m) og Ancohuma (6427m) de neste dagene. I motsetning til oss har de en porter som hele tiden vokter deres utstyr i leiren, bl.a. for å forhindre tyveri. Før vi sender ned igjen våre to portere, prøver vi å avtale at en av dem skal komme opp igjen om 3 dager for å bære utstyr fra Ancohuma BC til Illampu BC, i tillegg til å være veiviser på denne vanskelige traversen. Men vi kommer ikke til enighet, pga prisen og alle tilleggskravene han stiller. Så derfor sender vi dem ned igjen uten tips, og det betyr at vi må klare oss på egenhånd fra nå av. Tyskerne ser ikke ut til å være veldig godt forberedt. En av dem må ligge under åpen himmel, fordi deres Hilleberg telt ikke er stort nok for 3 personer. Sikkert helt greit på en slik flott kveld og natt, men hva gjør de hvis det blir dårlig ver? Oppover til High Camp (Dag 3) Vi våkner opp til nok en strålende dag. Litt overraskende ligger tyskerne fremdeles og sover. Vi skjønner umiddelbart at det ikke ble noe av Pic Schulze for dem allikevel. Vi derimot er sunne og friske, så vi gjør oss klare for avgang til High Camp på Ancohuma. Etter hva vi har lest kan vi enten velge mellom 5400m, 5600m eller 5800m. Vi finner en merket rute (og stedvis en sti) oppover fra Laguna Glaciar. Med tunge bører tar det oss nesten 2 timer til innsteget på breen, og vi passerer flere mulige teltplasser langs en morene (5400m). Men det er altfor tidlig på dagen å slå leir her, så vi tar på oss breutstyr og fortsetter over den meget oppsprukne breen, stedvis med betydelige innslag av penitentes. Etter en drøy time på breen, ankommer vi et flatt parti med et godt snølag og bestemmer oss for å telte her (5600m). Uten sol blir det for kaldt å sitte ute i den kjølige brisen, så vi benytter mesteparten av ettermiddagen inne i teltet. Men solen titter frem igjen senere mot kvelden, og vi får boltret oss ute i vel en time, høyt over Lake Titicaca, før solen etterhvert forsvinner ned i horisonten. Til topps på Ancohuma (Dag 4) Alarmen går kl. 02:30, og vi bruker en knapp time på å spise snacks og gjøre oss klare. Det er en stjerneklar himmel ute, men likevel helt bekmørkt fordi månen mangler. Jeg tar føringen over breen, innledningsvis ganske enkelt fordi vi finner et spor fra en tidligere ekspedisjon. Men sporene forsvinner etterhvert, og vi blir nødt til å finne vår egen vei gjennom en labyrint av enorme bresprekker. Vi har litt flaks med oss ettersom det fremdeles finnes noen gunstig plasserte snøbroer over de største sprekkene. Dermed slipper vi å legge ut på lange omveier rundt sprekkene. På de mest suspekte snøbroene aker jeg meg fremover på magen, for å visuelt undersøke tykkelsen på undersiden. Andre steder er det nok å bare føle seg frem med isøksen. Denne grundige testingen hindrer likevel ikke at andremann i tauet (Nicolas) går igjennom en sprekk helt opp til livet ved en anledning. Men både jeg og Kevin har stramt tau i hver ende, så Nicolas kommer seg enkelt ut av hullet og kan krabbe over til tryggere grunn. Forbi de store bresprekkene, kommer vi til et stort flatt parti, og kan skimte konturene av Ancohuma i mørket. Vi tar sikte på en direkte rute opp vestsiden av fjellet som etterhvert leder opp til sørvestryggen. Denne ruta er gradert alt fra PD+ til D avhengig av forholdene i den øvre delen. Det er bratt oppover, men gode og trygge snøforhold. I den øverste delen som leder opp til en vanvittig overhengende skavl, må vi krysse en meget suspekt snøbro, samt fortsette oppover et 55 grader parti like under skavlen. Jeg føler meg ikke særlig trygg der jeg står under denne enorme utoverhengende skavlen og venter på at de andre skal komme etter. Vi beveger oss langs skavlen i ca 50 meter før den etterhvert blir mindre, slik at vi enkelt kommer oss på toppen av skavlen og dermed sørvestryggen. Derfra er det enkelt videre til toppen av Ancohuma (6427m), som vi ankommer etter 4.5 t, dvs mye raskere enn normaltiden på 6-7 timer. Vi tar oss god tid til å nyte utsikten og ta mange bilder på toppen før vi begynner på turen nedover. Litt på impuls tar vi en annen rute nedover, nordvestryggen (gradert AD), ettersom vi ser noen spor som leder nedover der. Veldig enkelt innledningsvis, men så må vi ned en meget eksponert snørygg som i nederste del både er isete og opp mot 60 grader bratt. Men med to isøkser hver og snuten vendt innover, klatrer vi oss trygt nedover dette lumske partiet. Deretter går det ganske lett nedover, før vi igjen må ned et brattere parti, som ender i en bresprekk. Denne bresprekken, dekket med penitentes på hver side, kommer vi oss ikke så lett over. Kevin går halvveis igjennom sprekken på første forsøk, og vi bestemmer oss for å gjøre retrett. Vi søker lenger mot høyre og finner ut at bresprekken etterhvert forsvinner, men til gjengjeld blir erstattet av et område dekket av større penitentes. Det siste er å foretrekke, og vi kommer oss ganske enkelt forbi. Vel nede fra nordvestryggen, krysser vi over et stort flatt parti, før vi er tilbake på samme spor som vi hadde på vei oppover. Men nå har vi mye bedre oversikt ettersom det er lyst, og vi finner en mer direkte rute over breen og unngår derfor et par av de større bresprekkene. Det går i stor fart nedover breen og vi ankommer High Camp ca 2.5 time etter at vi startet fra toppen. I High Camp er det sommerskiføre, så vi soler oss ute en god stund før vi begynner å pakke sammen leiren. Det tar oss drøye 2 timer å gå fra High Camp og tilbake til Laguna Glaciar. Her er det ingen tilstede, så tyskerne må ha forlatt uten engang å ha prøvd seg på Ancohuma. Vi finner ikke ruta til Illampu Base Camp (Dag 5) Vi bevilger oss 12 timer med søvn etter en strabasiøs toppdag, så vi er temmelig uthvilte om morgenen. Vi er spente på hvordan ruta mellom Ancohuma BC og Illampu BC fortoner seg. Vi har ingen portere til å lede oss og vi har ingen kart over området, så dette kan bli en utfordring. Vi har lest at vi skal traversere høyt oppe i vestsiden av Pico Schulze i ca 5000 meters høyde. I begynnelsen går dette greit, men etterhvert som terrenget blir vanskeligere med bratte klipper og såpeglatte sva, blir vi tvunget lavere og lavere. Vi befinner oss på ca 4800m og ganske langt bortover vestsiden av Pica Schulze, da tåken kommer sigende inn. Etterhvert ser vi ingenting rundt oss i det ytterst kompliserte terrenget. Vi innser at dette blir en nærmest umulig oppgave, og gir etterhvert opp. På vei nedover til Laguna Chillata, begynner det å lyne, tordne og hagle. De største haglene er like store som M&M's, og jeg får skikkelig vondt i hodet hver gang de treffer blink. Så derfor tar vi på oss hjelmene !! Nede ved Laguna Chillata (4200m) er det fremdeles mørke skyer oppe i fjellene. Uten kart og veivisere (portere) innser vi at vi sannsynligvis vil ha store problemer med å finne ruta til Illampu BC påfølgende dag også. Så derfor bestemmer vi oss for å kansellere Illampu, og forsette fotturen helt ned til Sorata. Uheldigvis finnes det ingen taxi'er å se langs veien, så vi ender opp med å gå hele 15 km tilbake til Sorata, ikke akkurat veldig behagelig for min del som har plaststøvler. Vi ankommer Sorata ved mørkets frembrudd, etter en meget lang dag (9-10 timer) til fots. Dyktig slitne oppsøker vi den første og beste restauranten, og får i oss kylling, french fries og litervis med cola. Deretter finner vi oss et hostell, hvor vi får et 3-manns rom og betaler 30 bolivianos (23 NOK) hver. Vi går rett til sengs uten dusj. Tilbake til La Paz (Dag 6) Vi spiser en bedre omelett til frokost i Sorata, før vi slenger oss med en minibuss tilbake til La Paz (17 bolivianos). Ettersom dette var vår siste fjelltur i Bolivia, så feirer vi kvelden i La Paz med saftige biffer og øl på en forholdsvis dyr argentinsk restaurant. En velfortjent avslutning på et vellykket opphold i Bolivia, hvor vi har besteget de 3 høyeste fjellene i Bolivia (Sajama, Illimani, Ancohuma) samt en lavere 6000m topp (Huayna Potosi). Så vi har derfor all grunn til å være storfornøyde!

For et knapt år siden begynte vi (min far og jeg) og spøke med hvor spennende det hadde vert og gå fra Trondheim og opp til hytta som ligger i Stugudal, Tydal. Det er ca 13,5 mil og kjøre dit og vi bruker i underkant av 2 timer. Vi kikket litt på kart og kom fram til at det var ca 120km og gå til hytta ut i fra den ruta vi tenkte på. Ut på våren ble vi enige om at det kansje var i overkant og gå 120km i villmark uten noen form for sti også vidre.. Og vi bestemte oss smått for og gå Trondheim Turistforenings "Norge på tvers" tur. Stjørdal - Stugudal 120km. Hytte til hytte. Merket sti. Men så i slutten av Mai sa fatter'n: Ok, vi tar villmarka! Ordene: "Å gå ut i ferie" har fra nå av en annen betydning for oss. 17. Juli 2011. Vi parkerer på parkplassen ved inngangen til Brungmarka som ligger i Klæbu eller rettere sagt Brøttem for de som er lokalkjent. 20min fra Tr.Heim sentrum. Sekker hives på ryggen, ca 22kg hver. Lesset opp med nok mat for en uke. Bikkja en Alaska Husky som lyder under navnet Kaijaq får kløven på seg med teltet og maten sin pluss litt diversse. Ca 10kg. Vi tusler innover grusveien før vi svinger bratt oppover i Brungmarka. For de som aldri har hørt om Brungmarka kan jeg fortelle at det er Trondheims nærmeste svar på uberørt villmark med vidstrakte skoger, fjellvider og fjell som rager opp mot tusen meter. Det går skogsvei innover Brungmarka med bom ved brøttem som vi gikk litt på i starten men som vi gikk av for en kortere tur inn i marka, men når vi kommer oppå platået på ca 350 moh så møter vi veien igjen som vi følger innover så langt vi klarer før vi møter skogene og fjellene. Der gjør vi en rast men vi kikker på kartet. Kaijaq ligger imellom oss og hviler, løs. Plutselig kommer en rein tuslende bare par og 20 meter i fra oss. Heldigvis fikk jeg øye på den før bikkja. Rein i Brungmarka?? De som kjenner polar rasene vet hvor morro det er når bikkja har fått teften av enten sau, rein eller annet vilt.. Vi går.. 20min seinere støter vi på elg ku med kalv, ca 150-200m fra oss. Snakk om flott start på turen. Siste rast for dagen tengte vi og ta ved en gammel setervoll. Drakstvollen. Sauemor med to lam satte en stopper for det. Kom Kaijaq, vi går.. Tangvollsjøen nåes på sein ettermiddagen pga mye knoting de siste 2 kilometra, 14,7km er unnagjort idag. Ikke dårlig med mye oppakkning. Og litt 'utavformkropp'. Denne kvelden kommer vinden, sur og kald. Ingen fisking.. 18. Juli 2011. Sånn passe stiv og støl kommer vi ut av teltet i halv ti! tida. Vi skulle egentlig opp åtte. Halv tolv er vi i gang etter en kraftig frokost. Turen går oppover lia og i rettning av Storsand tjenna. Vi passerer grensa til Selbu kommune. Turen oppover fjellet går trått. Rett før Storsand tjenna kommer vi til ett slakt fossefall av utløpet til tjenna. Der tar vi en rast og driker vann rett fra bekken. Når vi først er over går nedturen ganske bra. Livet ser lysere ut nå. Plutselig står vi der, nede i dalen på andre siden. Elv. Ser ut som den er noen meter dyp. Ei skikkelig renne altså. Skal vi gå og se om vi finner noen plass vi kan komme enkelt over? Kom Kaijaq vi går.. Her kan vi krysse kommer det fra far. Rundt halv metern dypt. Vi tar av skoene og sokkene, trekker buksa godt over knærne og gjør oss klar til og vade. Jeg knyter skoa i løkke og henger de rundt halsen. Far tar en titt (uten brillene formodner jeg) og sikter på land og kaster den første skoa.. dunk, dunk, plask! Faen..lyder det fra fatter'n. Jeg bryter ut i latter. Skoa flyter heldigvis ikke lengere enn at vi får tak i den igjen. Gravtjennin blir camplassen i dag. 4km kortere enn regnet med. Ca 11km idag. Vakker solnedgang nytes med en brennheit kaffe før soveposen finnes fram. 19. Juli 2011. Endelig. Været er topp. Vi er oppe i rett tia. Og formen er upåklagelig. Vi sikter i rettning Fjelltjenna. Gårsdagens egentlige mål og dagens rasteplass. Turen dit foregår i 600-700m høyde. Mange myrer. Moltmyrer. Og det er myyye. Vi fråtser der det er mulig. En av naturens pærler. Fra høyden vi går på kan vi beskue Sørungen mot nord-øst. Sørungen er et stort vann på 7,24kkm. Etter rasten ved Fjelltjenna som forøvrig er ett kjempe fint vann kikk ferden mot Storlifjellet. På vei opp dit gikk vi forbi det som er det snodigste synet jeg har sett på fjellet ihverfall, en inngjerdet parkeringsplass for én bil med grønt stakkitt gjerde. Inni stod det parkert en Porsche cab.. Etter det passerte vi to kommune grenser. Midtre Gauldal og Holtålen. Auntjønnan ved Storlihøgda blir dagens leirplass. Rundt 17km unnagjort i dag. Knapp mnd før er det registrert sauekadaver tatt av bjørn noen 100m fra leirplassen vår. Mon tro om bamse ennå er i nærheten. Om kvelden står vi ned i vannkanten og pusser tenna da vi hører noe på den andre siden av vannet. Vi stopper opp og titter. En rødrev kommer tuslende rett mot oss. Vi står musestille. Reven kommer tuslende forbi og stopper på en liten høyde knapt 15-20m fra oss og viser seg helt i siluett, han titter ned og vi får øye kontakt. Perfekt. 20. Juli 2011. Vi setter kursen mot Langen og Bælingfjellet. Dagen skal vise seg og by på utfordringer. Etter en fin marsj over Turen kommer vi til noe på kartet som heter storbekken. I følge kartet er nedstigningen bratt, kansje litt i bratteste laget?! Jeg sier, la oss fortsette litt til. Mindre bratt lenger framme. Far sier, vi kan gå ned her. Far leder an. Jeg stopper opp drikker litt vann, nyter utsikta og venter..Lyden fra litt lenger nede, her var det for bratt! Kaijaq vi går.. Etter en liten omvei og mange akrobatiske øvelser senere er vi endelig nede i "stygg"dalen. Og jaggu skal vi ikke rett opp igjen. Vi ankommer Langen, ett langt vann som navnet tilsier. Her rastes det. Og to slitne mennesker og en hund ligger i lyngen. Ved Langen ligger det noen hytter og den første "veien" vi har sett på en stund. For og spare litt tid trasker vi bortover grusveien som skal være hele 1,4km. Walk in the park. Etter 400m møter vi en flokk sauer på veien. Noen i følget vårt det plutselig en anelse travelt. Kaijaq springer, far er festet til bikkja. Etter 700 slitsomme meter kommer vi ved veien som går opp til toppen av Bælingfjellet hvor det står master og diversse sendere. Her møter vi ett eldre ektepar, deres datter og hennes sønn. De er ute på bærtur. Vi forteller om hvor fine moltene er lenger inn på fjellet. Praten flyter lett og det er morro og se folk igjen. Det viser seg at damen har selv en malamute og er veldig interesert i og hilse på vår hund. Hell i uhellet. Det viser seg at vi mangler ett kart. Nemlig Holtålen kartet. Både i papirutgave og på gps'en! Krise. Heldigvis har den eldre mannen vi møtte et eksemplar som vi får titte litt i og orientert oss. Vi peker ut retningen og leirplassen. Kaijaq vi går. Vi sier farvell til bærplukkerne. Vi trasker oss forbi Litj-bælingsjøen som er demmet opp og kraftig nedtappet. Vi følger fossefallet/bekken som renner ned fra Bælingfjellet. I følge kartet vi tittet på tidligere ligger det ett vann litt lengere oppe. Midtibælingsjøen, som hittil blir den flotteste leirplassen. Ca 11,3km idag. Middag inntaes på en liten høyde ca 60-70m fra teltet, for en utsikt. Ord blir fattige. Ved Midibælingsjøen testes den nye fiskestanga. 30min med fisking og vi gir opp. Slitne og trøtte tusler vi tilbake til teltet. gjeeesp. 21. Juli 2011. Min fødselsdag nr 25! Gratulerer med dagene kommer det i fra han som nettopp har stått opp i teltet. Kikker ut og forteller at været er grått! Takk for det. På gps'n har vi ikke kart. Vi vet faktisk ikke nøyaktig hvor vi er men vi har lagt inn sjekkpunkter i gps'n, og neste punkt har vi kalt for "ta til venstre". Følger vi det så skal vi komme inn på en sti som går fra Græsli på Tydal sida og over til Nordpå på Holtålsida. Turen går rett opp mot Stor-bælingsjøen som ligger på 948 moh, en sjø som også er demmet opp og regulert. Når vi ankommer tar vi en liten pust i bakken eller rettere sagt pust på Bælingsbu. Været er grått og skodda ruller inn. Vi går langs Store-bælingsjø. Ingen tvil om at det er en del lemen som har overvintret oppe på fjellet. Store mengder lemen lort. Sikkert flere tonn. En annen gledelig overraskelse er større flokker med rype kyllinger. 2-3 voksne individer og opptil 8-10 kyllinger. Helt klart at smågnager året har hjulpet rypa og vokse fram. Vi så faktisk bare den ene reven ved Auntjenna. Da vi passerer toppen Bukkhåmmåren ligger tåka tjukk rundt oss, knapt 30-40 m sikt. Vi holder tett og sikter oss inn på Tverråtjennan. Straks vi begynner på nedstigninga fra fjellet går vi igjennom tåkelaget og dalen kommer til syne. Vakkert landskap med mange heier. Mens vi rastet litt lenger nede i dalen kom det en Røyskatt hoppende bare ett par meter ifra oss. Tror den ble litt forskrekket da den så oss. Den stakk av ihverfall fort igjen. Det var en fryd og komme inn på stien som gikk ned til Nordpå, da var det bare 3,5km dit. Kartet var tilbake på gps. I følge gps'n skulle stien ende ved turist hytta Nordpå som er avmerket med spiseplass merke på kartet. Vi gikk og drømte om varme kjøttboller i brun saus og en iskald pils som bursdagsfeiring. Nedtur. Da vi ankom Nordpå var det ikke en sjel og se. Stengt. Vi tok oss lik så gjerne til rette på platten deres og lagde oss lunch. Og få sitte i en stol var ikke så verst det heller. Nordpå ligger i Aunegrenda, ei lita grend rett nord for Ålen og Nord-Øst for Haltdalen. Men vi hadde ingen planer om og bli lenge i sivilisasjonen. Planene vår var og følge grusveien som går igjennom Aunegrenda og opp til Råen. Vi skifftet til lette hikingsko og satte fjellskoene i sekken. Ca klokken 20.00 er vi oppe på snaufjellet igjen. Over tregrensa. Vi finner ei gammel bu og bruker denne som skydd for vind og tåka som kommer rullende ned fjellsida. En fin bekk sidenav bua dekker behovet for vann. Vi koker selvfølgelig alt vann fra mindre bekker og små tjern. Vi er rett syd for Raudhåmmåren. 22km unnagjort. Real turmat inntaes etterfulgt av en breinheit Friele Instant kaffe og en cognac. Vi feirer bursdagen med måtehold. Kaijaq har sovnet alt, det gjør vi og snart. 22. Juli 2011. Jeg våkner og er stiv i begge beina. Vi har enda ca 30km forran oss. Hvordan skal dette gå? Real turmat Frokost og Voltaren inntaes før avgang. Kjølifjellet neste. En liten bom på stien fører oss forbi Råen en gammel setervoll hvor vi finner ett sauekadaver. Vi tar bilder og tar med oss øremerkingen på sauen. (Etter turen ringte jeg SNO og fikk opplyst at kadaveret var oppdaget tidligere, 7. Juli. Årsaken var ukjent.) Turen innover til foten av Kjølifjellet er forholdsvis enkel og vi raster ved elva Ysterholda. Etter rast, tar vi på regnbukse og regntrekk på sekken for det kommer tunge skyer og vi skal opp på 1100-1200 moh. Tåka ligger tett der oppe. Kryssinga av Kjølifjellet blir av den kjølige typen, frisk vind og regn pisker oss i trynet! Far sliter med rein i ny og ne. Skikkelig morro og gå på glatt fjell når bikkja prøver og stikke. Endelig Kjølihytta i sikte. Jeg kniper tenna sammen, har vondt i foten nå. Den høyre. Vi ankommer Kjølihytta rett før kl 16.00 Det skal bli godt og komme innahus. Regnet bøtter ned og det blåser kuling. Vell innlosjert i "Hundehuset" (aneks/vedskul med to sengeplasser hvor det er lov og ha med hunden inn), fyres det godt i den gamle Dovre ovnen. På menyen ikveld står Risengrynsgraut laget på tørrmelk. Smaker fortreffelig! En annen ting vi har spart på som vi egentlig skulle ta på bursdagen min er en cola boks hver. Den smaker virkelig fortreffelig! Ut hyler vinden, inne på golvet sover Kaijaq tungt. Ca 16km idag. På kvelden har vi kontakt med omverdenen og får nyhetene om det forferdelige som har skjedd i oslo og på utøya. Det legger en demper på stemmninga og alt annet blir ubetydelig. Vi diskuterer såklart hendelsene utover kvelden. Og våre tanker går til ofrene og de etterlatte. 23. Juli 2011. Siste dagen på tur. Foten er blitt vondere. En voltaren og to panodil zapp går ned rett etter avgang. Vi starter etappen i regnklær og regn, men vinden har gitt seg. Utover dagen blir været bare bedre og bedre. Til slutt må vi ta en liten stopp og bytte klær. Og det er ikke hvilken som helst stopp heller, for 100km er nettopp passert. Det er stort for begge to. Like etter klesskifte får vi oss en skikkelig latterkule. Kaijaq som synes at det og ta knerten på lemen er selve essensen i livet tar vell kansje i litt vell hardt da han fyker ut til sida da et stakkars lemen viser seg fram. Det ender med at Kaijaq går over ende og blir liggende på ryggen med kløven under seg oppi ei blaut myr og kommer seg ikke opp. Lemmenet finner det for godt og tar like så gjerne en spasertur over magen til Kaijaq. Nå snakker vi panisk bikkje, alle fire labber går like fort og ulinga er ubeskrivelig. Lemmenet tar ett par runder og stikker av, Kaijaq ligger igjen og må hjelpes på rett kjøl. Selfølgelig etter at vi har kommet oss fra latter krampa. Endelig på kjente trakter, nå er det ikke lenge igjen. Nede ved Lijtvoltjønna venter mor og mormor på oss med ferskt brød, sjokolade og kald cola. Bare sjarmør etappen igjen. Fra vola er det bare nedover, det vet vi. Her har vi gått mange ganger før, opp og ned. Vi følger Kjøli stien ned mot Stugudal, under 4km igjen bare. Når vi begynner og nærme oss hytta virker det som om Kaijaq blir stoltere og stoltere. Halen og hodet er rett til værs og man kan nesten se smilet hans. Hånd i hånd kommer far og sønn inn på hyttetunet som ligger i øvre stugudal. En liten triumf for oss. Ca 15km har vi gått fra Kjølihytta. Gps'n viser 106,4km totalt. Snakk om og gå ut i ferie! Kald pils har sjeldent smakt så godt. Etter-tanke. Jeg har veldig lyst til og gå turen om igjen, men ha bedre tid og kunne fiske på alle de fine vannene og de fine elvene vi har passert. Og det var jo det som var tanken, men vi hadde rett og slett ikke krefter til det etter lange dagsmarsjer med tung oppakning. Foten er fortsatt ikke helt bra. Har måttet innom fysioterapeaut for og sjekke og. Mulig avrevet muskelfiber i leggmuskelen etter den lange dagsetappen på 22km. Og 31km påfølgende 2 dager hjalp sikkert ikke. Håper dere vil like denne tur-rapporten og at den kansje vil inspirere flere til og gjøre lignende forsøk. Hilsen Chris B.

Blåser liv i denne tråden. Er vell noen på dette forum som kan noe om sykkel også. Har en gammel (13 år) sykkel. En Diamant classic sport commuter med 21 gir. Felgen ble utslitt i Trondheim under ingeniørstudier. Sykla 2 mil om dagen i 3-4 år. Må visst ha bremsa mye ganske mye siden felgen er gjennomslitt flere steder. Har til og med piggdekk til den. Så mitt spørsmål. På felgen står det 622x19 vil en slik la seg montere og vil den passe? http://www.biltema.no/no/Fritid/Sykler/Reservedeler/Bakhjul-for-gjenget-frikrans-1821-gir/ Er det enkelt å bytte slikt? Har ikke skrudd (mye) på sykkel siden bmx tia, over 20 år siden. Har også girvaiere som må skiftes ut. Er åpne vaiere på ramma men slikt må sikkert gå an og lage. Vurderte egentlig å kjøpe ny, men liker i grunn sykkelen. Den har ikke dempegaffel men ruller godt og er en god asfaltsykkel.

Høres jo ut som dere er på toppen av ME... Er dere klar over, hvis dere har satt opp teltet på riktig måte og på best egnet plass, hvor mye drittvær dere skal få i hodet vår/sommer/Høst, før teltet blir revet i fillebiter? Teltprodusentene, slike som Terra Nova, mener jo ikke at deres letteste modeller hverken skal stå ubeskyttet på toppen av Norges høyeste fjell eller stå totalt eksponert på åpen vidde. Samme gjelder for Helsport og Hilleberg sine letteste produkter, slike som RT light og "Anjan". Til tyngre bruk har de andre telt modeller! Må jo være forferdelig slitsomt å måtte campe i nærheten av en dnt hytte på hver tur, bare fordi man har kjøpt utstyr man ikke stoler på. Sønnen min og jeg har brukt Sierra Design sin Origami 4 lettsvekt lavvu på viddaturene (14dager), og SD er vel ikke akkurat noe toppmerke for å si det sånn. På en tur traff drittværet oss, men takket være oppsettet, på riktig plass, så revnet/slet kun et bardunfeste seg av nede langs kanten, men dette sydde jeg dagen etter. På 2 ukers turen på Hardangervidda (solo) nå i juli/august brukte jeg Tarptent Scarp 2 (uten ekstra poles), og teltet innfridde på alle måter. Været var, som sikkert flere vet, ikke det beste, og da jeg kom opp den 21 juli, traff drittværet meg dagen etter. Teltet sto mer en godt nok, og det holdt vannet ute. Jeg knipset av innerteltet og festet det så godt jeg kunne på alternativ måte, slik at det fungerte som 1-manns, og dette ble jo ren luksus med det forteltet jeg fikk til disp. 1. Finn telt som dekker ditt bruksområde. 2. Bruk dette til turer det er beregnet for. 3. Bruk tid på å finne god plass til oppsett. 4. Sett teltet opp på best mulig måte. 5. Ha en fin tur!

Akkurat nå er det Aspire CX 270ML 9' 7-21 gr som frister. Oså innenfor sluykvekta som jeg ønsker. Kan noen forklare meg forskjellen på Beast, Force og Speedmaster (Jada, jeg er fersk )

Ja, det er jo der skoen trykker såogsi.. Valget mellom x-15 eller 7-21. Stanga er vel mer responsiv om den er todelt, men mer praktisk som femdelt. Forövrig så behöver jeg en bra snelle i 1k klassen. Noen tips der..?

Da er kniven endelig valgt og kjøpt. Jeg falt til slutt på en Baladeo ECO095 http://www.baladeo.com/produits.php?langue=en&tri=gamme&id_rubrique=6&id_sous=21&identifiant=ECO095#titre. Den kommer også i 22 gram og 15 gram, men i første omgang vil jeg gjerne ha det 10cm bladet som kommer med denne vekta. Den kommer med en belteklips som jeg vurderer å ta av, ikke så mye for vekt besparingen, men mer at den ikke er så veldig nyttig. Foldemekanismen er enkel, men det kan vurderes om låsen er sikker nok. Tror nok ikke dette er en lommekniv for barn og unge. Bladet er 420 rustfritt stål, så det kan kanskje bli en liten utfordring å holde bladet like skarpt som det kommer fra fabrikken. Skjeftet er godt formet og ligger så fint i hånda som et slikt skjefte kan gjøre. Dette er nok ikke noen kniv for lange spikke prosjekter, men for å lage pølsepinner, teltplugger, små kvister til et lite bål, og generell skjæring av tauverk og plaster ser den ut til å være helt fin. Er spent på å få brukt den, og er ihvertfall så langt fornøyd med kjøpet. Jeg kjøpte min fra http://www.bergsportshop.com/product_info.php?products_id=913&osCsid=0e9c63a85bb7f75a4bef9272d4c96edd.

http://peakbook.org/tour/23468/%22Ny%22+kommunetopp+i+Askim%21.html Etter tips fra siroho (Sissel Rohølhaugen) fikk jeg vite at etter de siste kartoppdateringene er det funnet et punkt på Vardeåsen i Askim som er høyere enn punktet ved tårnet (ligger 120 meter lenger nordøst) der de fleste har trodd toppen ligger... Dro videre til Askim etter en hyggelig tur i Østmarka med familien tidligere på dagen. Parkerte som jeg gjorde sist jeg var her ved bommen like før Skansehytta (egentlig ulovlig å stå her...). Jogget forbi hytta og på sti med skilting til "Tårnet". Brukte 5 minutter dit. Tok for ordens skyld en GPS-måling ved tårnet, den viste 236 moh. Deretter saumfarte jeg området i skogen nordøst for tårnet for å finne det høyeste punktet. Det er to tuer som er kandidater, men jeg tror den som ligger lengst nordøst er høyest (GPS ref: 32V 6613688 623233). GPSen viste 238 moh her. Lagde en kvistvarde for å markere den "nye" toppen. På vei tilbake måtte jeg også ta en tur oppi det 12,5 meter høye tårnet for å nyte litt utsikt over Østfold! Så for de kommunetoppsamlerne som er like ekstreme som meg så får dere ta en ny tur til Askims tak om dere ikke har vært der før

Tusen takk for turen, Ungdom! Og gratulerer med mange bra bilder! Det er min ræv som viser i rappellen, og det er jeg som trenger drahjelp opp utsatte sva. Artig å være med på noen bilder selv, for en gangs skyld! Vil bare understreke for de som ikke har skjønt det, at vi hadde teltleir på Botolfsnosi, gikk opp Maradalsbreen, over Nordre Maradalstinder og så over hele Styggedalsryggen. Dette er en ny variant jeg enda ikke har lest noen turrapport fra her på forumet! Men runden kan anbefales på det varmeste. Vi brukte 27 timer, og kom opp på Gjertvasstind kl. 01:15 i fullmåne og vindstille. Et sant eventyr i helt fantastisk vær! Jeg kommer til å legge ut en fyldig turrapport med alle detaljer senere når det blir høst og tid for å sitte foran PCen.

Andreas Du har lagt mye arbeid i denne glimrende tråden; jeg skjønner at du har behov for å runde den av. Men den er litt for god til å bli liggende, så du får bare ta det som en takk at andre holder liv i den. Det er ingen forventning til at du skal oppdatere eller ta ansvar for lister eller endringer. Jeg er gammel og skranglete i ramma, jeg er pokka nødt til å ha lett sekk, ellers kommer jeg ingen vei. To ting, det ene har vært diskutert. Jeg er ikke enig i at en tarp går ut over sikkerheten. I sterk vind kan man bli nødt til å rigge den så lavt at det går ut over komforten, men det er en annen vurdering. Strengt tatt er vel mange av hensynene som er tatt i forhold til forskjellige valg i denne tråden i grenselandet komfort/sikkerhet. Ikke det at jeg mener man skal droppe komfort, jeg vil kose meg på tur, men det kan være greit å rydde i forutsetningene. Det er riktig at det er vanskeligere med tarp i høyfjellet uten trær, men ofte finner man en stein eller noe til den ene enden, jeg har brukt fiskestanga med stort hell. Husk, i sterk vind skal det være lavt, og presset på stanga blir rett ned. Den knekker ikke. Man har stort areal, og det er som regel ikke noe problem at det driver vann inn. Jeg lærte teknikken på www.rayjardine.com - gå inn på "tarp kit" og se de forskjellig bildene av oppsett. I skog, og i relativt stille vær, rigger jeg i ståhøyde. Nesten under alle forhold er tarpen mer komfortabel og tørrere enn telt. Det er kun i drivende snø jeg absolutt ikke vil bruke tarp. Nevnte Mountain Laurel har ultralette tarper, denne kaller de bomb proof, og den veier under 220 gram. Luksusplass for en. http://www.mountainlaureldesigns.com/shop/product_info.php?cPath=21&products_id=54&osCsid=26d60d8b28fcde969fe21f041e304195 Den andre saken hører jo egentlig ikke hjemme i sekken, men er relatert til emnet. Jeg er opptatt av vekta på støvlene. Den belaster riktig nok ikke skjelettet, men du skal ha den med deg opp bakkene. Selv på flat mark kan du regne høydemeter på den vekta, etter som du løfter den 1000vis av ganger. Off track, med steiner og høy lyng, må det bli myyye energi på lang marsj. Vanlige høydemeter kommer selvsagt i tillegg. Er det noen realister her som kan regne på det? Jeg prøver å finne fottøy som gir tilstrekkelig støtte til lavest mulig vekt, og bruker joggesko på god sti. Er det andre som har tanker rundt dette? Stein

I følge Finnmarksloven og friluftsloven skulle det vel være bortimot fritt frem for den som ønsker det å plukke det han eller hun måtte trenge til eget bruk. http://finnmarksloven.web4.acos.no/artikkel.aspx?AId=21&back=1&MId1=11&MId2=16

Ciao Var nylig på et orienteringsmøte i regi av Explore Travel i forbindelse med en tur dit i juni 2010. 12 dagers tur, alt innkludert + safari 31.450,-. Fjellguider skal ha 70$ og safariguidene 25 $. Svært lite annet kommer i tillegg. Dag 1. Reise Dag 2. Forbredelser Dag 3. 9 km - fra 1900 til 2700 moh. - 4 timer. Dag 4. 12 km - til 3700 moh. - 6 timer. Dag 5. 11 km - til 4700 moh. - 6 til 7 timer. Dag 6. Lang natt / dag, starter ved midnatt, toppen 6.30. med lang retur ned til 3700 moh. Dag 7. 21 km - 5 timer, ned til 1900 moh. med avslutning sammen med guider. Vet ikke hvilket selskap jeg kommer til å velge da denne tiden ikke passer meg. Ang. trening satser jeg på utholdene styrke for hele kroppen mer enn ren kondisjonstrening. Dvs. mange lette knebøy, sykkel, terrengløp, turer med tung sekk + generell styrketrening.

Er nok ute etter en litt mer robust bukse. Har ellers også sett på disse: Berenberg Vulkanlia: http://www.sportsdeal.no/produkter/1133131654/bukser/1149446147/1258980466 Arcteryx Beta AR: http://www.sportsnett.no/wsp/sportsnett/webon.cgi?func=show&table=PRODUCT&func_id=ARC240&var_1=ARC240-01&categorynu=AA22A&categorytxt=Bukse%20vindtett%2Fvanntett%20-%20herre&produkt=Arcteryx%20Beta%20AR%20Proshell%20Pants%20Men%60s Leser at beta ar har beskyttelse på sete, knær og ankler. Falketind har beskyttelse på ankler og knær. Vulkanlia har beskyttelse på "utsatte områder." Savner forøvrig lommer. Hadde gjort seg med en cargolomme.

Massiv V av Gjømmerdalsbreen er en av mange navneløse topper på listen i området rundt Gjømmerdalsbreen. Massiv V av Gjømmerdalsbreen er en krevende topp med ca 9 km marsj, bratt på slutten og en smal egg deler av veien opp mot toppen. Er vel en topp med veldig få besøkende, som de fleste andre toppene i området. Eneste muligheten for å se den fra “sivilasjonen” er i noen hundre meter fra Lavangsdalen ved den gamle brøytestasjonen. Etter fadesen igår da jeg ble jaget fra Tamokdalen av en utrolig hissig lokal gamling som desverre bodde i det eneste huset i umiddelbarhet av gårdagens turmål, bestemte jeg meg for å ta en topp der jeg kunne gå fra hjemplassen min. At jeg spurte om å få parkere i avkjøringen hans var tydligvis litt i overkant, ble truet med juling og hutet bort… hehe Starten går fra Laksvtan, ca 35 minutters kjøretur fra Tromsø. Starten av turen går langs lysløypa på Laksvatn, og er merket av på turkartene. Det er godt hugd sti til du kommer til Gjømmerdalen, derfra følger du Gjømmerdalen. Om sommeren ser du stien hele veien. På de første 4-5 km av stien kommer du deg bare opp 400 høydemeter, derfra blir det litt brattere de ca 2 km til du kommer til starten av Gjømmerdalsbreen på rundt 800 moh. Vi krysset stortsett rett over Gjømmerdalsbreen, som er en relativt sikker isbre, før i tiden når bygda hadde aktive skiløpere og skiskyttere brukte de å trene i på Gjømmerdalsbreen på sommeren. Vi så noen sprekker litt mer inn på midten av breen, men ingenting i nærheten av der vi krysset breen. Fra ca 1000 meter begynte det å bli brattere, å vi siktet oss inn på ryggen på ca 1100 moh, se inntegnet rute lengre ned. Derfra fulgte vi ryggen til topps, måtte ut av ryggen noen ganger på siden ned mot Gjømmerdalsbreen, var såpass bratt ned mot breen at vi lot skiene stå igjen der vi kom inn på ryggen. Fra toppen har du fin utsikt i alle retninger, og du ser sinnsykt mange spennende fjelltopper i alle retningene. Turen tok ca 5 timer og ble gjennomført i ca 20 cm nysnø i 16 kuldegrader fra startstedet på ca 25 moh. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/01/massiv-v-av-gj%C3%B8mmerdalsbreen-1174-moh-2/

Lå under åpen himmel og snorksov til klokka 9. Det var -24 grader og stjerneklart: http://35354.vgb.no/2010/01/10/fjellgeita-sove-under-stjernene-i-24-graderen-treningssak/ God nytt år!

Jeg leser forresten at i gebyrsaken vil det nå bli foretatt habilitetsvurdering, http://www.dagbladet.no/2010/01/18/nyheter/miljo/innenriks/fiskeoppdrett/lisbeth_berg-hansen/9987452/ Må si jeg ikke ser problemet med å fryse gebyrer inntil det blir avklart om de er grunnlovsstridig. Jeg har ikke satt meg inn i saken men går ut fra at 1 mill i gebyr/bot er en så tøff reaksjon at den kan kvalifisere som straff, og skal dermed fastsettes av en domstol og ikke en tilfeldig byråkrat. Ikke noe fiksfakseri dette. Det var en tilsvarende sak angående tilleggsskatt der skatteloven har vært i strid med Menneskerettighetskonvensjonen, og Skatteloven ble dermed satt til side ved dom. Nå er lov og praksis endret. Gebyr er ikke det samme pr definisjon fordi et gebyr kan nektes vedtatt. Rent juridisk er dette en prinsipiell sak som kan være greit å få avklart. Fjæra som blir til 10 høns skyldes at noen legger sammen 2 + 2 og får 7. Om ministeren ikke hadde eierinteresser og saken hadde blitt løst på samme måte, hadde den blitt forbigått i stillhet.

http://www.dagbladet.no/2010/01/20/nyheter/innenriks/dyrenes_nyheter/dyr/10019782/ for meg ser det ut som ett vilsvin, det bøyer hodet mot siden/bakenden......(men hva er den svarte firkanten som er der hodet "skal" være?) ettersom det er snø, kunne det KANSKJE være en ide å se etter spor......

Blir vel ikke akkurat noen stor turrapport, men skriver noen ord likevel. Jeg og Øyvind (oyvindbr) ville nok en gang forsøke å nå Lauvkollen (Drammensmarkas og Modums høyeste topp) fra Røine, etter bomturen for to uker siden http://tinderanglerne.blogspot.com/2010/01/en-god-gammeldags-skitur.html . Det gikk strålende i et par dager gamle spor innover i skauen. Kilometerne går fort når to karer med felles interesse alltid har noe å prate om. Tidsskjemaet så bra ut for en vellykket bestigning helt til skiløypa stoppet brått 5 km før toppen. Begge syntes dette var ille, men en skitur utenfor oppkjørte løyper er jo alltid koselig. Satte feller på skiene og fordelte brøytingen broderlig videre mot målet. Mye (!) snø gjorde at snittfarten sank betraktelig. Vi presterte å miste løypa i nærheten av Rævassbjørn. Her skulle vi tatt til høyre, men fortsatte vestover i null sikt mot det nådeløst kuperte terrenget sør i Tandbergbrennene. Vi havnet i et område som minnet meg mye om den jævlige turen gjennom bjørkeskogen mellom Stølsmaradalen og Snørestødet i desember. Attpåtil hadde vi ski som gjorde det utrolig kronglete å ta seg frem. Etter at jeg på klønete vis trynte i en bratt snøskråning besluttet vi begge om å snu, og ta denne Lauvkollen en gang for alle en varm vårdag etter jobb. Returen gikk greit, med litt småkladding grunnet overvann på bla. Langtjern. Rakk tilbake like før vi ville mørknet ute! Nok en gang, tusen takk for veldig hyggelig turfølge, Øyvind!

http://www.vimeo.com/8937397 Her er filmen fra vår langtur sommeren 2009, Rogaland på langs. Vi gikk 270 kilometer på 21 dager, gjennom vakkert landskap. De to første ukene, var godværs-uker. Vi var veldig heldige. Vi opplevde utrolig mye i løpet av turen. Noe nedgang, men mest positive ting. I løpet av turen har vi blitt bedre kompiser. Vi kjenner hverandre bedre nå; hva som er svakheten og hva som er styrken i oss. Også noe av det viktigste, vi har hatt det utrolig morsomt og kjekt! Vi håper at dere liker filmen! Kanskje den kan inspirere? Villmarkshilsen Kristian Reinskau Knudsen og Kjetil Ydstebø