Søk i nettsamfunnet

21) Kan det være Hjerkinn ?

marmotta hette förut il camoscio, tills sedan aldes om och min automatinloggning försvann. Jag har nästa alltid bra väder i Norge, ska man inte ha det? Om somrarna 97 och 02 var klassiskt vackra fjällsomrar så var dock 06 extrem, tidvis närmast het. Det var kvällar när jag måste ligga utanpå sovsäcken för att inte dränkas i min egen svett. Här är förresten bättre väg in: gå till http://www.huthyfs.com, klicka från hemsidan; då får man en lite sammanfattning och kan sedan klicka fram galleiet i eget fönster.

14. Tverråni i Tverråbotnen, med det uallminneleg og eventyrleg gode drikkevatnet. 15. På fine flatar i Tverråbotn, med Smørstakken og Kvitavassdalen i bakgrunnen. 16. Sauene har det fint her på dei saftige beitene i desse fredelege botnane. 17. På veg opp grasbrekka frå Tverråbotnen er det fint utsyn austover mot Gavlafjellet (aust for Nygard/Krossen i Modalen), Nåmdalsfjellet, Reinsnovi og Blånipi. 18. Høgt oppe i grasbrekka frå Tverråbotnen ruslar far min på 76 år, og det gjekk ikkje så verst heller. 19. Noltaberget mot Tverråbotnen og Gråsio. 20. Noltaberget oppover mot Snjodalen og Seljestigen innanfor Seljedalsvatni. 21. Lita pytt på Noltaberget, utsyn nordover mot Nordalen, Måni og Smørstakken innanfor Steinsland. 22. Utsyn frå Noltaberget og nedover Sæterbotnen mot Steinsland. 23. Sæterbotnen mot Seglbrekko (til venstre) og Steinsland. Seglbrekko har dei høgstveksande trea i Modalen kommune, med tre som veks i 900-1000 m.o.h. Når ein veit at havet kun er 5 mil unna i luftlinje lenger vest, skal ein vera klar over at dette er høgt for skogen i slike kystnære område. Neste skogholt i slik høgde er eit godt stykke lenger inne (mot aust) i Stølsheimen, t.d. omkring Dunevollen og Gavlen nært Finnafjorden (1,5 mil mot nordaust). 24. Øvste Sæterbotnen mot kanten der Sætertjørni er oppom. Her trekkjer ein opp Noltaberget utanfor venstre biletkant, og følgjer fjellhylla frå venstre i biletet mot tjørna. 25. Nedover Sæterbotnen mot inste enden av Steinslandsvatnet ved Steinsland Kraftverk under Smørstakken. 26. Sætertjørni (824 m.o.h.) mot Sæterfjellet (1191 m.o.h.). Turstigen "Seljestigen" går over toppen av Sæterfjellet, der ein såvidt ser ned i Sæterbotnen ovanfrå. Helsing Stuttjukken.

Sko er subjektivt, og behovene ulike. Allikevel ønsker jeg å komme med en ørliten advarsel før du kaster deg over Isogaisa... Varg Isogaisa: Par 1: Sålen på den ene skoen løsna og sprakk etter 1 ukes oppsynsjobbing i reinsjakta. Brukte disse skoa i steinete terreng, hvilket de også er beregna på. Uproblematisk å bytte i nytt par. Par 2: Brukte først skoa i ca ei uke på rypejakt om høsten. Påfølgende vår brukte jeg dem på en 33 dagers sammenhengende tur (Skandinavia på tvers). Har aldri noensinne slitt så mye med gnagsår. Stødige sko men for stive til å brukes på annet enn variert underlag (ur/ ulendt). Etter 21 dager på tur (4 ukers bruk totalt) fikk jeg problemer med vannintrenging pga såle som løsna. Forsøkte å lime. Etter ca6 ukers totalt bruk sprakk sålen opp og jeg fikk dem resålet (kostet kr400 - 500), i og med at de nå er skikkelig inngått (tar ca ei uke). Sliter med vantetthet tross masse smurning, men bruker dem fortsatt innimellom hvis jeg skal på tur i ura. Skoa er uforholdsmessig tunge og ikke verdt penga. Med ønske om gode turer - uansett hva du har på beina

Et intervju med Nils Faarlund om stillhet: http://www.07-06-05.com/765/1217.htm "Stillhet betyr ikke at det er stille, men at det er fravær av støy. I et helt stille rom, for eksempel et lydstudio, er det ikke stillhet, men et trykkende fravær av lyd. Stillheten akkompagneres derimot av naturlige lyder, det kan være susing i trær, rasling i løv eller risling i en bekk." Ok, han virker som en sur gammel grinebiter av en elitist, men jeg synes dette hørtes litt interessant ut likevel.

Joda, vinteren 99/00 var formidabel, medan 00/01 var motsatt. Store variasjonar har me opplevd før og vil oppleve igjen. Problemet er at det som skjer no mest, mest truleg er menneskeskapt. Og då er det ikkje kjekt lengre. Berre skremande. Josten vil nok bestå også i 2100, men i ei langt mindre utgåve enn i dag. Klarar ikkje å forestille meg at 600 meter tjukk is skal bli borte sjølv på 100 år. Men at dei fleste mindre breane forsvinn er høgst truleg.

Hei på deg hadde denne turen nå perioden 8-10/09/06!!Helt fantastisk,, med rapell fra østre til midtre og til slutt vestre!!Gikk turen med to kolleger fra jobben.Vi hadde flott vær.De som er innetersert ,kan få sendt over flere bilder jeg tok, ved og sende meg en mail evt.! ;=)

Joda Torgeir, jeg har òg i aller høyeste grad respekt for Røynes innsats! Men med all kunnskap du, Morten, Kim m fl har nå i 06, syns nå jeg for min del at det er litt meningsløst å kun gå etter en liste man VET ikke er 100%. Er det egentlig ikke lista i "Norges fjelltopper over 2000m" den nærmeste sannheten pr idag? Da du Torgeir la ut lista di på nettet, vet jeg den var en stor inspirator for mange nye toppsamlere, som Thommessens turguider og selvfølgelig Røynes liste! Når det gjelder selve grunnlaget til norsk tindesport............ da er nok jeg personlig mer uenig, uten at det skal forringe Røynes innsats på noen som helst måte!

Lørdag morgen våknet vi på Øvre Dørålseter til skyer som skjulte de høyeste toppene. Gjengen i Fjellsportgruppa i Storebrand lot seg ikke stoppe. Etter en hektisk med kraftfull frokost (pytt-i-patte + havregrøt) la vi i vei mot Trolltinden. Døråi ble krysset rett nedenfor hytta og vi gikk raskt opp mot Langholet. Vi siktet på nordenden av vann 1450. Deretter bar det bratt oppover på glatte steiner. Etter å ha klyvd over flere gedigne steinblokker fant vi en lun lunchplass. Med noen få varmegrader i lufta ble vi ikke sittende lenge. Det var opp og ut i vinden igjen. Etter noe småklyving kom vi opp til toppen. Spente tittet vi sørøstover og bort eggen. Etter noen sekunders betenkningstid bestemte vi oss for å prøve eggen. Eggen var grei å gå, noe små klyving innimellom, helt til vi kom til en bratt og løs renne. En etter en kløyv vi ned mot rennen, men med person 1, 2 og 3 (Rødtopp) noe nede i rennen sammen med en masse løse steiner bestemt vi oss for å snu. Beslutningen ble bekreftet ved at første mann nede i renna ropte etter Langbein Rise og tau. Langbein Rise forsvant ned i renna til min store skepsis. Det måtte være bedre å få alle opp av renna, men uansett de to ville prøve. Vi andre kløyv opp igjen og etter en stund observert vi en fallende sekk nede i den tidligere omtalte renna. Noe som gjorde oss andre ennå mer skeptiske til å forsøke å komme oss ned en renne. Det endte med at vi gikk nesten ned til 1600 m. Herfra observerte vi de to som hadde tatt den løse renna. De satt trygt oppe på eggen. For oss var det bare å sikte på dem og klyve oppover igjen. Velforent fortsatte gruppen mot Storsmeden. Ved laveste punkt, der stien krysser, ble sekkene satt igjen og vi jogget opp til Storsmeden. Her var det mye morsom klyving! Utsikten herfra er helt utrolig. Her er det stein så lang øyet rekker i alle retninger (i alle fall nesten). Nå var litt over halve turen ferdig og GPSen viste estimert ankomst tid til Øvre Dørålseter kl 2045. Så her var det bare å gå. Jeg hektet meg på Ekspressgruppen, men måtte raskt slippe da kneet begynt å gjøre vondt. De to siste timene var et slit og det hjalp ikke at jeg i tillegg var sulten. Noen blåbærpauser ble det, men hele tiden lå tanken om at vi nok kom for seint til middag på lur. Når vi var innenfor hørevidde av Øvre Dørålseter hørte vi de velklingene ord ”Kom inn! Middagen er klar!”. Knall bra! Klokken var nærmere 21 og de disket opp med rømmegrøt, spekemat, ørret og ikke å forglemme en utrolig god fruktsalat til dessert! Det smakte herlig! Dagen ble avsluttet med marsipankake og kaffe i peisestua. Turen ble 30 km og 2000 høydemeter på 12 timer. Søndag var knærne vonde og en ridetur ble forkastet til fordel for en tidlig hjemreise. Vel hjemme forsvant Langbein Rise opp i skogen og plukket sopp. Middag ble hjemmelaget sopp-pizza … en herlig avslutning på en fin helg! Takk for turen alle sammen! Mens noen reiste hjem gikk andre traversen Digerronden, Midtrondene og Høgronden. Folket her er vel akkurat i ferd med å komme seg hjem. Rødtopp

Det var ikke dere som hadde lagt dere til å sove "midt i ei myr" nær veien, sånn kl.20-21 på kvelden, en dag i slutten av juli? Vi gikk innover stien og snublet nesten over noen som hadde lagt seg tidlig under åpen himmel, dypt nedi soveposer og med brebriller på... Vi stusset litt over stedvalget, siden det var noen nydelige gressplasser litt lenger inn, men regnet med at dette var noen seriøst slitne mennesker!

Se bilder og kart fra turen på ifriluft.net Årets siste offisielle sommerdag er passert og høsten er i anmarsj. Skardsfjella øst for Stugudal i Sør-Trøndelag ble turmål for denne første helgen i september. Skardsfjella er en rekke med fjelltopper rundt 1500 moh som ligger litt sørvest for Sylan. Høyden pluss det flate terrenget rundt toppene gjør at man får en vidstrakt utsikt fra toppen. Vi gikk en hesteskoformet rygg over de to høyeste av Skardsfjelltoppene. Det var en god stund siden at disse sørøstlige områdene av Trøndelag var blitt besøkt. For å være nøyaktig var det 342 dager siden jeg gikk Syltraversen. Bilturen fra Trondheim stoppet denne gangen ved Vektarstugu i Stugudal. Startpunktet for turen var ikke helt bestemt så veien inn til Møsjøen ble først utforsket. Resultatet ble at vi pent måtte snu ved hyttefeltets veibom. Klokken var 2115 når vi la i vei oppover den slake lia langs Pilgrimsleden mot Vektarhaugan. Mørket skapte litt problemer med å følge merkingen langs stien. Stien ble plutselig sporløst borte. Ledelinjen ble derfor en telefonløype som gikk i riktig retning. Etter 45 min gange slo vi opp teltet ikke langt fra elva Vestre Rotåa og parkeringsplassen for hyttefeltet i kanten av Vektarhaugan. Lørdag morgen var været strålende. Vi spiste frokost og drakk noen kopper kaffe før vi kom av gårde litt før klokken 1100. Vi gikk i en time før vi igjen slo opp teltet ved Vestre Rotåa. De to Skardsfjell-toppene skulle bestiges som en dagstur med denne teltplassen som base. Like ved teltplassen var det tre store steiner. Uheldigvis hadde disse steinene et stort ”buldre-potensiale” så frustrasjonen av å ikke ha klatresko, kalk og stålbørste i sekken bredte seg. Vi slo opp teltet og gjorde klar noen små dagstursekker før vi tok fatt på stigningen opp ryggen til dagens første topp. Skardsfjell merket 1543 moh på kartet. Den tørre sommeren i Trøndelag har tært hardt på småbekkene. Vi fant heldigvis en liten sildrende bekk på vei opp mot toppryggen. Drikkeflaskene ble fylt opp. Topprygger er som regel ganske fri for bekker og vann så det er best å sikre seg før man har gått for langt. Oppover ryggen begynte utsikten å vide seg ut. Det ble observert til sammen 8 ryper fordelt på et kull på 5 og 2 stykk av det fortsatt uredde slaget. Ryggen bortover mot 1543 ble etter hvert mer steinete, og den var ikke så lettgått som jeg hadde forventet. Toppen med en solid toppvarde ble nådd i solskinn og litt vind. Utsikten mot Sylmassivet og Helagsfjellet i øst var fantastisk. Helagsfjellet er den høyeste toppen i området med sine 1797 moh. Toppen er med dette Sveriges 7. høyeste topp og har Sveriges sørligste isbre ved foten i øst. Ved toppvarden var det tid for lunsj. På grunn av vinden krabbet vi ned i vindsekken mens vi spiste noen skiver med luksuriøst pålegg. Både brunost, nøkkelost og pastrami var å finne i sekken. Ryggen ned til skaret mellom topp 1543 og høyeste på 1546 var relativt lettgått. Terrenget forandret seg noe når vi var på vei oppover mot topp 1546 fra skaret. Underlaget ble mer lettgått og det var merkbart mindre stein på denne siden av dalen mellom de to toppene. På toppen ble det en kort pause for å nyte utsikten. Ryggen tilbake i retning teltplassen var lettgått og nedstigningen til Rotåsjøen. Vel tilbake ved teltet ble det en rask dukkert før middagslagingen startet. Denne gangen var det en litt ”gourmet” preget versjon av den vanlige Toro-gryta som stod på menyen. Rondane gryte med Reinskav, sopp, brokkoli og ris. På kvelden kom det noen spredte regnbyger som gjorde matlagingen i teltåpningen litt frustrerende. Søndag morgen våknet vi opp til lavt skydekke, regn og en del vind. Det var absolutt ikke dagen for de store turplanene, så vi tok oss god tid før vi satte kursen tilbake mot Stugudal. Turhilsen

Omsider kom dagen for sommerens "kosetur". Sammen med 13 gamle kolleger dro jeg fra Trondheim med kurs mot Geiterygghytta på formiddagen torsdag 24. august. Startet i flott sommevær, men da vi nærmet oss Dovre så vi skyene komme så det ble en rask lunsjpause på Hesthåggån i Drivdalen. Den italienske familien som hadde benket seg ved bordet nærmest elva forsto raskt at de ble i undertall og dro videre Over Dovre hang skyene lavt, og i sedvanlig stil var ikke toppen av Snøhetta å se. En rask stans på Dombås for litt is og venting på siste bil fra Trondheim og så gikk ferden videre mot Beitostølen. Snarveien fra Sel over mot Vågå ble valgt etter råd fra morten, og vi sparte nok en del tid på det - veien har blitt mye bedre bare siden i fjor da jeg kjørte motsatt vei. Etter hvert kom regnet og vi kunne nok ha ønsket oss bedre sikt over Valdresflya, men vi rakk frem akkurat tidsnok til å få bestilt mat på kafeen på Beitostølen. Men for et virvar av hytter det var der, hadde ikke passert der siden 1973 og det hadde kommen en del hytter siden da, ja Turen videre gikk i regn og opphold om hverandre og humøret svingte alt ettersom; "Er det ikke litt lysere der fremme?". Ankomst parkeringen ved Geiteryggtunnellen var ca. 21:00 og farten opp bakkene ble litt tøff for enkelte, men oppholdsvær hjalp på humøret - helt til det kom en skikkelig byge de siste 5 minuttene - det var en blanding av salt svette og regnvann som passerte munnen på vei nedover. "Druknet katt" var nok en passende betegnelse på utseendet ved ankomst Geiterygghytta. Men pilsen smakte godt Siden det var mye folk der, var valget enten å fordele oss med enkeltpersoner på anneksene, eller å ligge på golvet i peisestua. Vi valgte det siste, og med 10 stykker på gulvet og 4 i sofaene ble det temmelig livlig ved sengetid. Men gjett hvem som klarte å kapre en sofa I løpet av natten våknet jeg til et pøsende regnvær utenfor det åpne vinduet og de som lå nærmest fikk seg en liten dusj. Men til frokost hadde regnet minket til yr, og vi så frem til en 7-8timers tur frem til Østerbø via Steinbergdalen. For en gangs skyld husket jeg å dra regntrekket over sekken, men valgte bort regntøyet til fordel for Dermizaxjakka. Temmelig oppbløtte stier, og bare noen få andre vandrere som kom etter oss og vi tok en kaffepause omtrent midt på fylkesgrensa mellom Buskerud og Sogn og fjordane. Vi kom etter hvert frem til Steinberdalshytta og muligheten for en kald pils ble litt for fristende. Greie folk der og vi fikk sitte inne og nyte pilsen pluss vår medbragte niste samt en og annen ikkjøpt vaffel med syltetøy og rømme - det skulle jo være en "kosetur"! Turen videre til Østerbø Fjellstove var forholdsvis grei, men jeg presterte selvfølgelig å legge igjen min trofaste Garmin eTrex Vista i gresset under en rast - eventuelle finnere kan kontakte meg via PM Middagen om kvelden var utmerket og likedan vinen - "kosetur" Enkelte i følget syntes nok at etappen fram til Vassbygdi hørtes vel tøff ut, og det ble til at vi la igjen noen sekker på Østerbø slik at enkelte slapp å bære sekk videre. Det største problemet var nok at det var veldig sleipt i stien slik at enkelte gikk alt for anspent. Lørdagen var en topp dag værmessig, og det krydde av folk underveis - følte meg til tider hensatt til Karl Johansgt. Alle var spente på å gå ned Bjørnstigen så vi tok lunsjrasten før nedstigningen. Men det var ikke mye å frykte, med oppspent wire og stokker utlagt som trappetrinn, føltes det jo som den rene autostrada - eller kanskje heller via ferrata? Siste rast var på Sinjarheim, en gammel gård høyt oppe i fjellsiden. Sola steikte, og det var fullt av folk overalt. For å nå bussen fra Vassbygdi til Geiteryggen kl. 16:35, dro vi 4 sjåførene i forveien nedover fra Sinjarheim og klarte å drive opp et skikkelig tempo, eneste heft var en person som hadde overanstrengt begge knærne - og som absolutt ikke ville akseptere at noen passerte - minnet meg om Øystein Sundes sang om "andemor med sine andunger". En time og ti minutter på en 2-timers tur lar seg høre - det var godt å kunne strekke ut litt. Bussen var utmerket, og grupperabatten eminent: Ved at to og to betalte sammen sparte hver av dem 17 kroner Bilene ble hentet og sekkene på Østerbø likeså før resten av turdeltakerne ble avhentet i Vassbygdi og fraktet videre til Fretheim hotell i Flåm - er man på "kosetur" så er man på "kosetur". Søndag morgen ble det en tur til Myrdal og tilbake med Flåmsbanen før returen. Lærdalstunnellen er imponerende, og det ble en liten fotoseanse i et av de blå rommene, men hastverk ødela resultatet. Fra Øvre Årdal tok vi Tindevegen til Turtagrø hvor lunsjen ble inntatt, men Storen ville ikke vise seg. Men synet fra toppen av Sognefjellveien var imponerende Og Smørstabbreen var fasinerende. Må ta en tur dit en gang også. Resten av turen hjem trenger ikke beskrives, men Søhetta skjulte seg igjen under skyene. Neste tur blir nok ikke like "kosete", men jeg ser frem til den allikevel

Forord: La det være sagt med én gang - dette er en voksen rapport. Men så var det en voksen tur også, over 9 rå 2k-topper, i et av Norges røffeste landskap. Hele 35 timer på farta, 24 av dem over 2000 moh. Et vell av mektige og pulsdrivende inntrykk, som ikke lar seg koke ned til et fåtall setninger, ikke engang så nøkternt beskrevet som her. Og ikke med et fåtall bilder heller. Men bildevalget er da også ment å være både representativt, illustrativt og ikke minst informativt, da visse av veivalgene våre er lite bekrevet fra før. Så derfor kan noen av bildene kanskje være til hjelp for andre som vil gå samme runden en gang - hvilket i høyeste grad anbefales! Så vil du være med så heng på - en tur som glatt topper alt hva jeg har gått av fjellturer til dags dato… Ut av allfarvei Klokka var blitt 03:45, og det var så smått blitt ganglys. Vi - Robert, Nils og meg - hadde allerede pakket sekkene v/ bilen på Skardstølen sør for Turtagrø, og fordelt litt på klatrestæsj, tau ol., og tok nå ivegen inn Skagadalen i retning Tindeklubbhytta. Litt oppe i lia ser vi et glimt av ei hodelykt, og oppdager et følge på en 5-6 personer foran oss. ”De skal sikkert på Storen” sier vi, noe som senere viste seg å stemme. Mens vi jobber oss opp motene innover dalen, pensles langsomt et rosa strøk av fjærskyer ut på nordhimmelen bak oss, og idet vi når Tindeklubbhytta forgylles toppen av St. Dyrhaugstind/2147 av morrasola som bikker over kanten av Skagadølsryggen, som rager høg og svart på vår venstre side. Langt der oppe ser vi konturen av Halls hammer, men det skal gå noen timer før vi er der... For vårt mål er ikke det enkleste denne dagen. Vi akter å gå hele Maradalsryggen til endes nordover fra Maradalstind S-3, derfra rett opp i Sentraltind via SV-flanken, og endelig ut hele Skagadalsryggen fra Sentraltind til Nordre Skagastølstind - ei regle på 9 kronglete 2k-topper, 4 stk. langs Maradalsryggen og 5 stk. langs Skagastølsryggen (hvis ikke Sentraltind er å regne til Styggedalsryggen da). Videre vet vi nesten intet om vegen fra Maradalstind Nordre til Sentraltind, ruta er svært lite beskrevet, så vi er jo spente på om dette er gjennomførbart med vår ringe klatrekompetanse. Vi ser folk foran oss på Skardstølbreen, og det kommer også flere bak oss. En del folk susler og klargjør seg til tur ved teltene sine rundt Tindeklubbhytta, så det ser ut til å bli en folksom dag i fjellet i godværet. Vi fyller opp vanntankene fra en bekk i røysa før vi går ut på Skardstølbreen, i den tro at dette kanskje er siste sjanse. Det skulle vise seg senere at vi faktisk kunne ha ventet helt til etter Slingsbybreen med dette... Skardstølbreen er som alle andre breer våt og blå i sommer, så vi tar på stegjerna på glatta oppover der. Øverst mot bandet krysser ei breglippe tversover stien, men den er enkel å komme over. Vi raster v/ hytta på bandet, og både hører og ser folk overalt oppi Storen allerede. Men vi skal ikke dit. Der de andre tar til venstre og følger ”mainstream” opp mot Storen, skal vi halvt ned mot høyre og ut av allfarvei, retning Berges chaussé og Maradalstinder. Og utover der gikk ingen andre enn oss denne dagen... Berges chaussé Etter en rast v/ hytta på bandet, søker vi nedover halvt til høyre, skrått over steinrøysa nedenfor svaene under Storen. Ingen sti eller tråkk er å se, men vi mener vi skal ned en 40-60 hm for å nå inngangen på Berges chaussé, den lille fjellhylla vi må finne for å traversere SØ over fjellveggen retning Slingsbybreen. Etter hvert oppdager vi en unnselig liten varde litt nedenfor og 150m foran oss. Vi tar peil på varden, og setter samtidig opp en liten ny en langs veien. Nede ved varden holder vi så høyden videre sørøstover, og snart gir Berges chaussé seg selv - ei drøyt meteren bred graskledt hylle i bergveggen dukker opp foran oss. Vi rusler iveg utover denne, og opplever den som helt udramatisk. Litt vann sikler ned og gjør torv og sva noe våte, men ingen vanskeligheter av den grunn. Halvveis fyker to ryper på vingene, og på pynten over hodene våre blir to andre ryper bare sittende mens vi passerer rett under dem på 6-7 m hold. Snart når vi den mye omtalte stenblokken som sperrer hylla, men også denne er slik vi opplever den totalt udramatisk, vi går alle tre ubekymret rundt den på utsiden. Chausséen framstår i det hele for oss slik Robert ynder å uttrykket det: ”A walk in the park!” - ja til og med med gras under bena! Slingsbybreen Vel forbi Berges chaussé kommer vi til ei bratt og solmjuk snøfonn, som vi greit tusler over til kantmorenen på Slingsbybreen. Denne ligger snøbar og blå i sola, men er i partier temmelig oppsprukket. Her klargjør vi tauet, tar på seler og stegjern, og med godt overblikk bestemmer vi oss for vegvalget over breen. Deretter går jeg først i tauet utover isen. Isen er helt grei å gå på, og vegvalget unngår de verste sprekkene. Faktisk hadde vi trodd dette skulle bli verre, for breen oppleves ikke på langt nær så bratt som vi hadde fryktet, og kryssingen er også kortere enn vi trodde. Et sted må vi hoppe over en sprekk på drøye meteren, men djup er den ikke, så alt er såre vel - bare ren nytelse dette, og vi stresser ikke. Vi har jo hele helga å ta av! En gang høres tunge rumlelyder fra brefallet rett nedenfor oss, men ingen bevegelse å se. Bak oss rager mektige Storen, og tidvis hører vi rop som gjaller i fjellstilla der oppe fra. Til høyre sjoer det tungt av rennende vann uti Midtmaradalen, og til venstre luter nå Maradalsryggen over oss, forreven og svart i sin egen slagskygge. Den uryddige ville eggen drar så over i Sentraltind, som risper det tynne cirrus-skylaget pokkerivold over hodene våre. Det hele ser nesten truende ut, og spenningen stiger i oss. Vil vi finne en veg oppi der? Hvor står vi når lyset engang ebber ut utpå kvelden? Og kommer vi ikke fram - klarer vi da å komme tilbake..? Etter selve Slingsbybreen snirkler vi oss nedover mellom sprekkene over ei større snøflate, mot svaene på andre siden. Ute på barmark igjen, drikker vi fra en friskt rislende smeltebekk, som strømmer ut over svaene fra fonna. For å spare bæring, kan man trygt vente med å fylle vann til man står her i hvert fall. Stegjern og isøks hadde nå gjort nytten sin for denne turen, og kom ikke mer i bruk. Mot Maradalsryggen Vi lister oss direkte tversover svaene, noe som var kurant nå på det knusktørre føret. Men det er såpass bratt at på tynn snø eller i regnvær bør man nok krysse svaene på et smalere og mer stenet parti ca. 70-80 m lenger ned. Derfra skrår et markert, bredt og stenlagt drag oppover mot Maradalsryggen. Vi piler over svaene til draget, og følger så dette oppover et godt stykke. Lenger opp nærmere Maradalsryggen ligger et tilsvarende drag parallellt ovenfor oss, men adkilt fra draget vi kommer i av et parti med svapregede bratter og småknauser. Dette øvre draget når nesten Maradalsryggen oppunder "innsteget" vårt til egga, mens draget vi kom i bunner i noen hammere. Vi søkte derfor å komme opp i dette øvre draget, og fant hver for oss litt forskjellige vegvalg over knausene opp dit. Jeg forlot det nedre draget først, og hadde ingen problemer med å forsere knausene opp til det øvre. Robert kom seg over noe lenger opp, mens Nils krysset øverst av oss alle (var det ikke slik'a, Nils?). Han måtte der ha litt tauhjelp fra Robert, som allerede hadde kommet seg over, så det lønner seg nok å forlate den nedre renna relativt tidlig her… Spooky punkt Vel oppe den øvre renna, når vi etter få klyv brått selve egga på Maradalsryggen. Her møter Styggedalsryggens enorme sørstup øyet, en vegg så massivt stor og så rå at man nesten mister pusten! Vi ser også folk i siluett oppå Styggedalsryggen, hvor to personer på veg vestover rappellerer en liten hammer midt ute langs ryggen. Og til høyre rager Gjertvasstindens monumentale sørstup som en monolitt over den ødslige og grovt oppsprukne Maradalsbreen. I sørøst svartner Mannen og Kjerringas råhugde profiler, og mot nordvest ligger dagens utfordringer på rekke og rad langs egga… Phuih - spennende gitt! Østsiden av Maradalsryggen er mildt sagt stupbratt, ja delvis overhengende over Maradalsbreen, og høgden øker raskt mens vi klyver oppover den skarpe eggen. Ikke langt oppover langs denne, så når vi den første reélle utfordringen - en liten hammer som synes vanskelig å forsere. Men i dens loddrette høyreside (NØ) finnes en mulighet, ei spesiell og særdeles luftig hylle kan man si, for der løfter en 6-7 m lang og halvt liggende kamin seg skrått oppover i den ellers svaglatte hammersiden. Tenk deg en smal kanal helt uten høyrevegg, 70 cm høg og 50-60 cm bred, som stiger 30 grader, og der gulvet heller 10-15 grader utover mot den visse død, representert ved breen 200 meter loddrett ned… Og inne i kanalen finnes ingen håndtak, kun flekkvis et grunt og knapt fingertjukt riss mellom gulvet og venstreveggen, så her må man stole på friksjonen alene... Lene seg max mot venstre, unngå at sekk og isøks dunker eller hugger tak noe sted, kun konsentrere seg om å maksimere kontakten mot underlaget med skospisser, knær, underarmer og hender. Sekker på 17-18 kg gjør én ikke akkurat stødigere heller. Robert først, så Nils, så meg. Glem høyresiden, psyke den vekk, konse kun på mjuke, glidende og velbalanserte bevegelser… Tjoih - pulsen kom ikke bare av motbakken her nei! Ikke lenger ”A walk in the park!” Etter denne pangstarten er det kurant videre til dagens første 2k, Maradalstind S-3/2080, som vi iflg. Nils’ tidtaking når kl. 12:22. Smalt, utsatt og eksponert javel, men gode håndtak og fast fjell, så greit likevel. ”Yeii!” , da er vi i gang, så vi toger raskt iveg mot neste, Maradals S-2/2091. Vi fortsetter dit på samme måte, mjukt og konsentrert, masser av spenstig klyving, som ikke rommer marginer for feil. For her er det sylsmalt, og langt ned på begge sider! Vi er vel framme på S-2/2091 kl. 1300, og tar her en kjapp rast. Vi ser herfra rett inn i neste utfordring, S-1/2148, men før denne ligger både en rappell og en stygg hammer gradert til 5. Ute på pynten før dagens 1. rappell (10m), vurderer vi om vi kan omgå 5’er hammeren noe sted. Til høyre kan bare glemmes, men vi mener vi kan gå mot venstre ut av skaret etter rappellen, for så å traversere opp de bratte svaene på hammerens SV-side, og nå ryggen nord for toppen. Vi satser på dette, da vi helst vil unngå tidsbruk på den vanskelige klatringen, for å kunne nå lengst mulig før mørket. Vi vet jo på dette tidspunkt heller ikke hva som kan vente oss lenger fremme i Sentraltindens bratte SV-flanke… Rappellen går fint, bare godt å komme skikkelig i gang med slikt. Vi dreier så av egga mot venstre, og klyver over ei mindre røys fram til de glattslepne svaene. Her blir det forsiktig å famle seg fram på blyanttjukke riss og småkuler, samt hele tiden å søke mest mulig friksjon på skosålene. Kun aktuell rute under knusktørre forhold dette! Veeeldig sakte vinner vi meter for meter over de bratte bergflatene, og kan etter hvert tråkke inn på bergkanten ovenfor svaene og følge denne opp igjen til hovedryggen. Herfra oppdager vi en enslig person som langsomt jabber seg direkte opp Slingsbybreen langs pionérruta mot Mohns skar. Dristig ja - en utglidning her, og man skyter som ei tomflaske ned breen og rett i grovura langt der nede! Vel oppe igjen på hovedryggen går vi greit tilbake til toppen på S-1/2148 - kl. er da 14:34. Noen bilder, og vi skjener videre mot Nordre/2160 som ikke er langt unna, og som da skal være den 4. og siste 2k-toppen på Maradalsryggen. Denne nås greit kl. 14:50. Vi begynner så smått å bli vant til konstant å være utsatte og eksponerte nå, blir flinkere til å konsentrere oss og psyke faremomentene vekk. Men man skal vokte seg vel for å psyke farene helt vekk - for de er så visserligen der i fullt monn likevel, hele tiden! Selve Nordre/2160 er sylspiss, og et pittelite flatt platå på nordsiden består av store blokker, der man alle steder igjennom ”gulvets” mange sprekker ser rett i breene på begge sider. Føltes ikke særlig betryggende liksom… Og breflata nede på Maradalsbreen er virkelig grovbarket her inne! Vi tar en matpause her, men jeg har som vanlig null matlyst i høgfjellet, drøvtygger i evighet på en munnfull, og må til slutt nesten ta meg sammen for i det hele tatt å få svelget stasen. Drikke må rasjoneres, inntar vel ca. 1 dl i timen i snitt. ”Point of no return” Fra Nordre skuer vi nå Sentraltind. Et sted langs dennes søregg eller SV-flanke må vi opp. Vi vet at neste rappell sannsynligvis er vårt ”Point of no return”, går vi ned den klarer vi ikke å klatre oss tilbake. Og finner vi da ingen veg videre opp i Sentraltinden, ja da må vi lete opp en retur ut stupene mot den stygge Slingsbybreen i SV . Etter nøyere vurdering, mener vi å kunne følge søregga i Sentraltind opp et stykke, for så å traversere et stendrag ut til venstre, over mot en stor skråttliggende hammer litt ute i SV-flanken. Hammeren ser ut til å kunne omgås via nedre spissen til baksiden, så kanskje vi kan komme videre opp derfra? Ingen andre alternativer ser tilforlatelige ut fra Nordre, så vi satser på å omgå skråhammeren. Vi rusler av Nordre, og møter igjen, som vanlig, en ny utfordring tvert. Et 3m djupt hakk i egga må forseres, og etter litt sondering trekker vi ned i SV-siden også her. Derfra må vi opp igjen via en trang sprekk med et litt klønete opptak. Jeg vurderer å krype igjennom en tynn nordvendt tunnell under/mellom blokkene i stedet, men det blir så jeg dropper dette (hadde nok gått, tror jeg). Robert tar imot sekken, og jeg klatrer samme vei som de andre. Kandidat Maradalstind N-1 Dagens 3. rappell ned fra Nordre er av det luftige slaget, vertikal og stedvis uten fotfeste. Men alle kommer greit ned, og vi besøker så det vi bestemt mener er den femte 2k-toppen på Maradalsryggen. Kandidaten måler nok 12-13m i PF, har høyde ca. 2130, og nås kl. 16:50, 13 timer etter at vi forlot bilen. Høydemålerne til både Nils og Robert slår over fra 10m til 15m høydeforskjell nede i skaret. Selv om disse bare har 5m oppløsning, indikerte begge målerne klart mer enn 10m. Etter denne gyver vi på atter en rappell, ca. 10m, den 4. langs ryggen. Nå gjenstår kun en liten tagg, og vi vil være over i Sentraltind. Men selv denne lille taggen huser en utfordring. Her må vi ta av sekkene, og Nils åler seg rett ned en lang sylsmal kamin, med langt imellom fothyller og håndtak, ca. 5m ned taggens nordside. Vi sender sekkene ned til ham m/ et langt slyngebånd, før Robert og jeg åler oss samme vei. Ok, vel av Maradalsryggen nå - so far , so good! Opp Sentraltind Vi klyver så bratt opp langs sørryggen på Sentraltind/2148. Temmelig bratt, og partivis litt dårlig med tak her, men tørt og fint, så framdriften er bra lell. Snaut 100m lenger opp kjenner vi igjen skråhammeren til venstre, og vi trekker over et parti m/ sten og småsva dit. Den lange hammeren skrår nedover til venstre, og har en del grove sprekker over ryggen. Men ingen av disse ser ut til å lede til noe vettugt vegvalg, så vi står tilbake m/ to alternativer. Alt 1: Opp til høyre i hammeren drar et langt glatt drag opp mot himmelranda ovenfor. Draget er ca. 25m langt, og holder anslagsvis klatring grad 3, hvor en ”laidback” teknikk nok kan benyttes i en 10-15 cm bred sprekk mellom gulvet og veggen til venstre. Ellers dårlig med sprekker og sikringsmuligheter, i hvert fall av det vi kunne se. Alt.2: Sjekke en omgåelse nesten helt nederst på hammerspissen, via den aller siste sprekken som krysser hammerryggen. Vi blir enige om at fjellreven Nils skal snuse på alt.2, mens Robert og jeg ser an standplassen for klatredraget i alt.1. Robert og jeg vil avvente hva Nils finner ut før vi legger arbeid i standplassen, men det varer og rekker og ingen Nils er å se. Jeg rygger derfor ned igjen fra standplassen, for bedre å kunne se nedover langs hammersiden etter Nils. Vel ute på småsvaene igjen oppdager jeg tvert en blid Hiawata oppe på toppen av hammeren, mot himmelen ovenfor klatrealternativet! Stifinneren hadde krysset hammeren nederst, og havnet der i noen partielle sylsmale hyllegallerier, høgt over stupsvaene over Slingsbybreen nedenfor. Dog fantes relativt gode håndtak, og galleriene kunne traverseres over hammerveggens bakside, og inn til ei stenfylt renne som ubrutt dro seg videre langt opp i Sentraltindens SV-flanke! Vi fulgte rask etter, og herfra så resten bent fram enkelt ut! Opprømte og fornøyde over løsningen, strener vi videre oppover renna, og når etter hvert oppunder selve frontveggen på Sentraltind. Denne lar seg nok også greit klatre tror vi, mange hylle-, sprekk- og renneformasjoner krysser fronten, der klatring på 3-tallet er sannsynlig ved riktig vegvalg. Men vi skal langt ennå, og kl. har blitt 19:30 allerede. Vi viker derfor ut venstre, og følger spent erosjonsrøysa innunder fronten rundt neste sving… Heldigvis ser også vegen videre grei ut, så vi holder oss inntil hammerveggene videre oppover røysa, som ligger som et bredt drag i retning Skagastølsryggen mellom Sentraltind og rappellhammeren på dennes vestrygg. Det er bratt, det er løst og delvis vått. Langt oppe ligger en snøflekk, og her smelter såpass at vi kan drikke noen kopper fra vannsikkelet. Herfra ser vi fortsatt folk i Storen, vi ser dem både i Mohns skar, på toppen og v/ Hjørnet. Like ovenfor snøflekken dreier ei smal renne halvt høyre og bratt opp mot himmelen, og like etter står vi plutselig på egga oppunder selve toppen på Sentraltind! Jiihah, oppe! Vi kuter til topps, og kan tilfredse konstatere at uvissheten og de verste vanskelighetene er tilbakelagt. Kl. har blitt 19:50 idet vi bestiger Norges vanskeligst tilgjengelige tinde ! Vi fotograferer i hytt og pine. Mot sør og øst ruver Styggedals- og Maradalstinder, hvor vi nå kan beskue dagens utfordringer fra oven. I vest hytter Storen sin veldige knyttneve mot himmelkvelven, mens Skagastølsryggens tannede knivblad skjærer augustkveldens fargeteppe i fillebiter, og syr tåkeslør av kveldsvinden som uler ødslig over egga… Men en nær forestående skumring presser oss videre i retning Vesle/2340, men først må vi ned atter en rappell, ut hammeren på Sentraltindens vestrygg. Denne kan vissnok kunne omgåes ut i nordveggen, men vi finner det minst like greit å rappellere. Etter dette ligger et kort litt bredere parti opp mot Vesle, og det føles godt, etter så mange høykonsentrerte timer, å endelig kunne slakke ørlite på årvåkenheten, presisjonen i fot-isettene og balanseringen. Men snart smalner det av igjen mot toppen, som nås kl. 21:20. Og synet av Storen herfra?! Søkke ta for et fjell, sier jeg bare..! Etterpå må et av dagens verste punkter krysses. Vi må runde Vesle/2340 litt nedenfor toppen og ut i sørsiden. Der ligger et heller spenstig klyvepunkt, med absolutt nulltoleranse for feil. Her må man i en forflytning et øyeblikk henge i begge henda på en liten stennakke i ei vertikalrenne over stupet, mens kun en fotspiss uten feste berører blokka på andre siden av renna. Deretter svinges kroppen etter hendene over avgrunnen, og man sklir seg så skrevsover blokka på motsatt og i sikkerhet. Det er hundrevis av meter i lodd rett ned, og det hele ser ganske skummelt ut. Nils går først, langsomt og konsentrert, med velberegnede og presise bevegelser. Igjen føles ikke sekk på 18 kg som noe sjakktrekk! Så er det min tur. Da stikker Nils hodet fram fra bak hjørnet på andre sia og sier med et skjevt halvglis: ”Her døde det én i 1992! Han glapp taket med henda…” Litt av et pedagogtalent, den gutten du! Men vi kommer greit over alle tre, og nå skurmrer det fort. Vi søker videre nordover egga, og finner snart ei lita hengerøys på lésida mot Styggedalen, kun noen metre før Halls hammer. Her ordner vi oss noen løsstener som sete, og tar på oss det vi har av klær, dvs. ei ekstra trøye og ei lang underbukse. Soveposer/fjellduk har vi ikke, så det vil bli ei hustrig natt. Vi tømmer ryggsekkene og bruker disse som sitteunderlag, snører alle snorer og hetter, luer og votter, og setter oss for å prøve å blunde litt mellom vindrossene som hvirvler ned over egga bak oss. Men før vi dupper, sikrer vi oss med hver vår slynge til fjellet, ikke plassen for å snu seg eller gå i søvne på dette… Nils ”Rattlesnake” Haugene Jeg dupper av etter hvert. Våkner igjen av at jeg fryser, fryser så jeg skjelver. Prøver å sitte så stille som mulig, sånn midt inne i klea liksom, og unngå enhver bevegelse som vil fjerne den smule varmluft man måtte ha samlet under vindklærne. Jeg tar til og med opp regntrekket til ryggsekken og trer mine korslagte armer inn i dette, og drar trekket opp over skuldrene. Dette hjelper faktisk litt, selv om det samler kondens. Utpå natta har jeg nok endelig duppet av litt, og våkner av en underlig lyd. ”Frrrrrrhh” sier det, ”frrrrrrhh... frrrrrrrhh... frrrrrhhhh” - en tynn og tørr raslelyd, omtrent som klapperslangene i gamle dagers westernfilmer. ”Jøss”, tenker jeg, ”hva pokker er det der?” Jeg tar av hetta for å høre bedre, og oppdager at det er Nils som ligger og skjelver! Han rister så skallbekledningen nesten freser, stakkars mann! Men han har likevel sovnet for en stakket stund. Jeg kan også tid om annen høre Robert som sitter bak og over meg, da han er oppe å gymmer for å holde varmen. Vi målte 3,9 grader om natta, og sure vindstøt falt hele tida ned på oss over egga. Ikke bare gromt å sitte i svette klær å hutre på en kald sten på 2250 moh hele natta da! Siden vi kjørte opp forrige natta, ble dette i praksis andre natta på rad uten søvn. Ulidelig langsomt begynner det endelig å lysne. Ved 4-tida bråskvetter vi av et skremmende tungt brøl fra Styggedalen, idet et svært så voksent isras drønner ned stupveggene og strør seg tilslutt utover Styggedalsbreen. Men kl. 5 orker vi ikke sitte lenger, det er lyst nok til å gå egga videre. Så vi pakker sekkene i en fart, og hutrer så videre mot Halls hammer, fortsatt gående i alt vi eier og har av klær… Frisk åpning Opp kl. 0500, og ti minutter senere henger førstemann i rappellen ned Halls hammer. Kvek åpning på dagen, spør du meg! Hammeren er imponerende, kan godt skjønne at salige hr. Hall ble deppa da han møtte denne på veg opp! Men ned går det greit, og vi føtter oss forsiktig videre egga ut til Midtre/2284. Herlig å få leet seg litt, å få lenket våre støle legemer i gang igjen, og å få igjen varmen i skrotten! Sola gyller Skagastølsryggen bak oss nå, og Halls hammer kneiser gullbrun og utilnærmelig foran Storen. Ser temmelig vilt ut tilbakeblikket fra Midtre ja! Framme på Midtre er kl. blitt 06:25, og her myser 4 trøtte og smaløyde fjellfanter overrasket på oss, på sine tjukke oppblåsbare underlag og i tjukke soveposer. Sikkert godt ja, men mye å drasse på også, når man skal på Storen. Vi veksler noen ord, før vi piler videre nord og ned ryggen, og finner et fint rappellfeste helt uten slynger ute på brekket til høyre. Her knyter vi ei båndslynge, før vi heiser oss ned på Berges stol før V-skaret. Mot fullførelse Ned til V-skaret venter to luftige 25m rappeller etter hverandre. Begge disse går helt greit, selv om vi på hylla imellom måtte vente på to klatrere som kom motsatt veg. Her kunne potensielt tauet ha kilt seg i en lite gunstig sprekk like ut for rappellfestet. Jeg var sistemann ned, og var obs på taudraget, så jeg prøvde best mulig å styre tauet vekk fra faren, og det gikk heldigvis greit. Vel oppe på første hylla etter bunnen av V-skaret, pakket vi omsider ned tau og seler, og lettet litt på klærne. Etter et par bratte opptak opp av skaret, var vi på Skagastølsnebbet/2222 kl. 09:50, og fór raskt videre ut den siste ryggen langs stupkanten i øst, og endelig opp til Nordre Skagastølstind/2167. Klokka var blitt 10:25. Målet var nådd! Håndtrykk og ”Give me five!” . Ni nye 2k godt hermetisert i boksen, og hele ruta over Maradalsryggen, videre opp til Sentraltind og deretter ut igjen Skagastølsryggen var gått uten å sette en eneste sikring underveis! Så vi må vel si oss fornøyde med våre vegvalg. En fantastisk, lang og luftig tur var snart over, og vi var så fornøyde som vi overhodet kan bli! Og hvor godt det nå var, å endelig kunne slippe den mentale påkjenningen det tross alt er å måtte være så utsatt, så eksponert, og så konsentrert - så lenge som 24 t i strekk med nær null søvn! Kvalitetsdupp Nå gjensto kun den lange og digre røysa nedatt til Tindeklubbhytta. Her møtte vi fortsatt folk som skulle på Storen, enda klokka var snart 12. Og det i shorts og joggesko med ullsokker! Midt i den seige stenrøysa nedatt Nordre gikk jeg tom for vann, min 3l Camelbak var gått tom. Bra dosert det, for om kun om en times tid ville vi stå ved bekken nedmed hytta. Skjønt stå og stå fru Blom, vi deiset der nede av oss sekkene, dro av fjellstøvlene, og flatet rett ut i den solvarme mjuke lyngen langs bekken v/ hytta. Jeg duppet også undersåttene i det svale vannet, og vi drakk begjærlig av den solglitrende klukkende fjellbekken (men heldigvis i motsatt rekkefølge da!) . Og mens vi lyttet til den voggende lune fjellvinden som hvisket gjennom graset, og nøt solvarmen i fjellstilla, sovnet vi raskt alle tre... Der på lyngbakken sov vi som søkkstokker i tre kvarter, før vi i radig marsj turet ut dalen og ned til bilen på Skardstølen. Da var klokka allerede 15:05. En kattevask i bekken der, på med tørre klær, og vi tok av mot Årdal for å handle junkfood. Med min fraværende matlyst inntok jeg på hele turen bare 4 brødskiver og 8-9 kjeks, pluss 3-4 liter vann. Så gjensto kun det farligste på hele turen - kjøringen hematt i kokvarmen uten søvn på nær 2½ døgn i forkant, i tillegg til en formidabel trimøkt på halvannet døgn. Jeg kjørte til Aurdal i Valdres hvor bilen til Robert ventet. Imens kjempet både han og Nils tappert imot søvnen nedover dalene, mens hodene kanglet og slang som dusken på ei sliten topplue! Men det gikk jo bra da - det óg. Hjertens takk for eminent turfølge, Nils og Robert! Dette var for meg alle turers mor. Hele 9 2k, 35 timer, hvorav 24 over 2000 moh. Og jeg har selv nå, mer enn 14 dager etterpå, fortsatt ikke landet..!

Fredag ettermiddag til Skogadalsbøen frå Turtagrø, grei tur, og godt med ein pils og fjellaure til middag før ein legg seg tidleg. Starta frå Skogadalsbøen kl 0400 laurdag morgon, etter laange 8 timar i motbakke med alt for tung sekk fann vi toppen av Gjertvasstind, etter noko eksponert klatring på is siste biten opp til toppen. Grudde meg litt til å sjå korleis det var nedover mot Gjertvasskaret, men dette gjekk veldig greitt. Nedover sva litt til venstre i sida til vi fann eit rappel-anker nesten ut på kanten mot skaret. 3 rappellar seinare stod vi i skaret. Dette kunne nok vore ordna med ferre rappellar, men bregleppa er stor midt på veggen, så det er greitt å komme seg ned i skaret. Vidare mix på is og klippe til vi kunne putte stegjerna i sekken og klatre opp på Styggedalstind. Herfrå var det grei klyving til vi kom på vesttoppen og rappellerte ned i grusrenna. Sliten i kroppen etter ein lang dag var grusrenna lite koseleg med mykje laus stor- og småstein. Vidare bortover eggen var det kos, og til slutt klatringa opp på Centraltind var flott, sjølv om skodda no var komt på besøk. Vi var slitne og det var byrja å bli seint, så vi beslutta å overnatte i den flotte bivuakken på toppen av centraltind. 2 stykk i ein jerven thermo hunter var trangt, men varmt nok til at vi sov store deler av natta. Vakna kl 06 av at makker hakka tenner så då var det på tide å stå opp og komme seg vidare. No var skodda tjukk og det hadde regna så det var småglatt då vi skulle fortsette ned på ryggen og vidare til Vesle Skagastølstind. Trist at vi ikkje såg noko på Skagastølsryggen, då denne ryggen er hakket meir eksponert og luftig enn Styggedalsryggen, men det var spennande nok med vått føre. 12 timar seinare var vi klare for middag på Turtagrø høgfjellshotell; Dette kunne nok vore korta ned ein times tid om ikkje knea hadde vore så vonde, og det ikkje hadde vore så psyko glatt i steinura ned frå Nordre Skagastølstind. I alt ein fin, lang og tung tur. Vil nok om ei stund hugse det som berre kos med eksponert klyving og den flottaste utsikta i Noreg, men nett no er det knea som skrik etter ibux. sjå bilete på Galleri:Styggedalstraversen

Jeg tror ikke du skal jakte skogduer jeg. Sist jeg sjekket var de fredet , og det tror jeg de er enda. De er ganske sjeldne. Men jeg tror vel egentlig at det kanskje er ringduer du mener. De er tallrike , og jeg jakter på dem i august på nyslådde kornåkre. Etter den 21. selvfølgelig. Også trær i nærheten av bekker er fine plasser å vente på dem om morgenen. De kommer ofte til slike steder for å drikke.

2 japanere besteg K2 tidligere i august (forøvrig de første siden 2004). Sterk prestasjon av 2 meget unge klatrere (den ene var bare 21 år) på et slikt eksklusivt fjell. Forøvrig er 4 russere fremdeles savnet etter et snøskred tidligere i uken, og mest sannsynlig omkommet. Det betyr en fatalaty-rate på 200% i år !!! Les mer på http://www.k2climb.net/ Forøvrig anbefaler jeg også artikkelen "Lino Lacedelli confess the truth about K2 conquest and Walter Bonatti" fra førstebestigningen av K2. Det er på høy tid at Bonatti blir renvasket! Les artikkelen her: http://www.k2climb.net/news.php?id=10137

Legger ut et par bilder fra turen 21.-28.juli... Gikk gjennomsnittlig nesten 9 timer dagen, fra Kilpisjärvi (uten båttur) til Bjørkliden. En fantastisk opplevelse: flott lys, mektig natur, mange reinsdyr og utrolig lite mygg (takket være værforholdene)..... Kún 5 myggstikk, fordelt på anklene... _ Første turen min oppe i nord - gav mersmak og er absolutt å anbefale! Hilsen Kenneth

Langt i fra, kikket nettopp på bilder jeg tok fra en tur til Nøvedalstinden, Lisjedalshornet og Dalegubben 21.august i fjor. Snø/isdekkede vann, fortsatt mye snø i fingersida ved Kolåstinden, Dukhornet har mye snø i nord- og østsida (der har det i år vært bart lenge...). Jeg ser også at bilde fra samme turen viser at der var en god del snø i dalsøkket mellom Kopphornet-Klovtinden-topp 1221-Sakshornet. Der var jeg nå for ei uke siden, ikke noe snø der da.... Vet ikke om jeg vil være med på at det var "normalt" på høsten heller... ser av et bilde tatt av Saudehornet fra Bjørnastighornet 23.oktober at der låg litt snø i Skålaskaret. I det skaret gikk jeg nå i slutten av juli, der var heller ikke noe snø i år....... 3 mnd tidligere!! Det kan sikkert være lokale forskjeller.

For Hordaland er følgjande data for juli å nemna (Dagbladet, 8/8-06): Kaldaste gjennomsnittstemperatur; Midtlæger (vestenden av Haukelifjell), +12,6°C. Kaldaste målte temperatur i juli; Finse, +1,5°C. Det betyr at det har vore varmt på dei kaldaste (?) målestasjonane i Hordaland i juli i år. Visst tinar breane. Skal tru korleis det fullstendige fråværet av frost på Finse i juli har å sei for tininga av Hardangerjøkulen. Er det nokon som hugsar den intense varmebølgja over Jostedalsbreen, trur det var sommaren 1980? (Korrigér årstalet om det er nokon som veit nøyaktig). Det var +25°C ned på snøflata under eit kraftig regnvêr. Det gjekk som det måtte gå. Breen slapp praktisk talt, og først og framst Jostedalen fekk merka det underlege vêret den gongen. Elva steig langt på veg 10 meter, alle bruene forsvant og Jostedalen vart isolert i mange stykker kvar for seg innover dalen. Det vart store øydeleggjingar, ikkje minst på dyrka mark i mest heile dalen. Elvane auste ned frå innanfor Fåbergsstølen, Nigardsbreen og Krundalen. Eg trur ikkje det var nokon som omkom. Ein julidag i 1994, den dagen det var marsj nedover Aurlandsdalen vart det uoffisielt målt +31° i 1400 meters høgde, og somme snakka om at det var nærare +50°C nede ved Almen i dalbotnen. Uansett har ikkje eg opplevd noko heitare enn dette verken før eller sidan. (NB. Dette var ting som vart meg fortalt den dagen, så det er klart at dei høge temperaturane må nok modererast noko. Elles skulle det vore artig å visst om nokon har høyrt om eller veit om noko høgare målt temperatur i det norske høgfjellet). Så står det att å sjå kva vår tids varme vil ha og sei for tininga av breane i Norge. Med slike varme år som det er no, skal det snøa kolossalt mykje på breane om vinteren for at dei skal gjera nye framrykk som er såpass kraftige at dei varer for ettertida (dvs. minst 100 år). Det var anslått 20 meter nysnø på Ålfotbreen midt i januar 1989, og det kom mange meter til resten av vinteren. Også dette kan skje fleire gonger. Nett no tiner iallfall breane med stor hastigheit. (Diskusjonen om grunnane til dette treng eg ikkje koma inn på, då dette er diskutert allereie frå fleire sider). Helsing Stuttjukken.

Hei, Jeg og to kompiser gjennomførte denne turen for 5 år siden. Vi gikk toppene i en litt annen rekkefølge i starten (Veslesmeden, Storsmeden, Sagtinden), før vi gikk ned og opp igjen ura opp på Digerronden. Vi brukte 21 timer inkl. pauser, gåing hele vegen. Hele turen kan du lese mer om her: http://www.ifriluft.net/content/view/95/30/

Etter å ha læst om Saksi i ’Fjelltopper over 2000m, har jeg hatt stor lyst på å gå den fra Geite, med travers av den 1500m lange eggen. Jeg ankom 21. juli til Leirvassbu fra Olausbu, været var i topp og tre topper var på ønskelisten: Saksi, Visbretinden og Skardstinden. Den siste ble dog ikke realisert grunnet problem med å komme fram og tilbake til Geitsætre! Neste dag skulle det være Saksi. På resepsjonen ble det dype rynker i panna da jeg fortalte om å gå aleine på Saksi, men da saken stod fast, kunne jeg dra på eget ansvar. Etter en forfriskende vassning av Tverrbyttbekken, som nord for Steet var 1,2m dyb så fjellsko og sekk måtte bæres på hovedet, tok jeg fatt på Geite. Fra Geite begynner eggen med en liten hammer, som måtte klyves. Halvveis på eggen var det lønnsomt å gå i kanten av breen, men på det siste stykke opp imot Saksi smalnet eggen dramatisk inn, og på noen meter ble eggen så kvass at jeg måtte ri på den! Opp under toppen ble det forskjellige klatretekniske problemer som måtte løses: Opp små skrenter og til slutt en veldig hammer som skulle omgåes høgre om. Der ble bygget en del vesle varder for å kunne finne fram til samme vei ned. Vel oppe mellom de to toppene ble kursen satt mot den tv, som er den høyeste. Jeg vurderer at der var mindre opptak av rundt grad 3. Nedturen foregikk samme vei, og her kom vardene mine til sin rett, og det gav en viss trygghet. Her på Fjellforum er der tidl. en som har stillet spørsmål vedr. en rygg som utgår ifra eggen midt i mellom Saksi og Geite, med retning SØ. Denne rygg hadde jeg selvsagt kikk på, idet der kunne bli tale om en snarveg der sparer timer. For å komme ned til ryggen må en først klyve ned en bratt renne, hvor det renner vann. Vannet kunne dog unngås ved travers bort i annen renne tv. for. Rennen er lett kjennelig fra eggen på en stor hammer som står i breen. Det ble dog ikke ryggen ned, for den består av morene og er full av løse steiner, men derimot i kanten av den navnløse breen SV for Geite. Da breen øverst er stupbratt er det greit å ha med sig isøks. Vel nede traff jeg på holdet med fører som hadde været på Store Bjørn, og fikk behagelig følge på hjemturen. En tur der kan annbefales — Bjarne

http://go.dagbladet.no/ego.cgi/dbforsideT/http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/08/01/472777.html Enda en produsent av norks friluftslivsutstyr flagger ut produksjonen. Om 10 år er det vel kun meget spesielle nisjeprodukter som lages i dette landet.

Hei! Jeg studerer produktutvikling ved NTNU 5. året, og i den anledning trenger jeg informasjon fra folk som bruker stolsekker. Informasjonen skal benyttes i utviklingen av en ny stolsekk i løpet av høsten 06 og våren 07. Hvis du har en stolsekk kan du ta denne undersøkelsen: http://www.its-learning.com/test/r.aspx?XS=zsyzxsxotrxm Om du ikke har en stolsekk, men allikevel vil gi meg informasjon om hva du ønsker av produktet kan du ta denne undersøkelsen: http://www.its-learning.com/test/r.aspx?XS=zsyzxsxotrxe Jeg søker også etter referansepersoner i Trondheim, Sør-Trøndelagsområdet. Jeg trenger maksimalt 6 personer fordelt i alle aldre og begge kjønn. Disse vil etter hvert få være med på utviklingsprosessen i form av å gi tilbakemelding på ideer, konsepter og teste nye funksjonsmodeller (først i løpet at februar 2007). Hvis du er interessert kan du ta kontakt på mail/msn: [email protected] eller telefon: 93691542.

Rondane rundt på under 24 timer. 21. juli 2006 kl. 06.30 til 22. juli 2006 kl. 05.15. Pål, Hans Christian og meg selv hadde bestemt oss for å gå alle ti 2000 meters toppene i Rondane på under 24 timer. Sånn ca vil det si 5 mil og 5000 høgdemeter. Vi møttes på Spranget og sov i telt der til kl 04.30 fredag morgen. Vi spiste en solid frokost bestående av egg og flesk, før vi syklet til Rondvassbu. Kl. 06.30 gikk vi fra Rondvassbu til Steet (passet mellom Storsmeden og Trolltinden) hvor vi la igjen sekkene, før vi besteg Trolltinden (2018 )(tidligere Sagtinden). Der returnerte vi og gikk tilbake til Steet,- tok med sekkene og gikk opp på Storsmeden (2016). Derfra fulgte vi eggen over til Veslesmeden (2015). Herfra gikk vi rett ut mot Digerronden (2016) og besteg denne enorme steinrøyse i sterk varme! Videre fortsette vi ryggen mot Midtronden (2060), Midtronden Øst (2024), og Høgronden (2115). Turen herfra og ned til Langglupdalen er tung på grunn av mye stein, og beina får kjørt seg! I Langglupdalen tok vi en lang pause (60 min). Her spiste vi rundens eneste varme måltid – drytech/Real turmat. Annen føde på turen var brødskiver med meierismør og diverse pålegg, samt sjokolade og kjeks. Ettersom det var veldig varmt måtte vi passe på å få i oss nok drikke. Til sammen drakk jeg 12 liter vann, hvorav 6 liter var tilsatt XL1. Mat og drikke var tilstrekkelig. Ellers kan det nevnes at vi hadde stive fjellsko som vi brukte mest, men varierte med joggesko for å myke opp føttene innimellom de verste steinrøysene. Fra Langglupdalen gikk vi 900 høgdemeter opp til Rondslottet (2178), da var det akkurat blitt midnatt og vi tok en kort pause før vi gikk til den niende toppen på lista som er Vinjeronden (2044). Derfra gikk vi i rett linje opp til den tiende og siste toppen Storronden (2138). Herfra og ned til Rondvassbu brukte vi lang tid fordi beina var møre, og kroppen tynt til det ytterste. Kl. 05.15 var vi igjen nede ved syklene, og runden var avsluttet. 22 timer og 45 minutt. Noen få dager etter at vi kom i "mål" leste jeg om Lars Berger som hadde tatt hele turen på 14,5 timer. Det er imponerende. Men når sant skal sies så er yrke hans og trene, så da er det vel på sin plass han utdanker en gjeng "kaffe, snus og bålfyrere". Takk for en artig, men slitsom tur! Ole Kristian.

Eg fann denne artikkelen i avisa Dagen, 18/7-06, skriven av Anders Malm. "Spår krav om hytteriving i fjellheimen". "Naturforskar spår at det vil kome krav om hytteriving i den norske fjellheimen få år fram i tid. Område med villrein og spesielle verneområde vil måtte ryddast for hytter først, trur han. Berre i år vil det truleg bli reist 5000 nye hytter i norske skogar og fjell. Seniorforskar Christian Nellemann ved Norsk institutt for naturforsking trur det vil kome krav om riving av hytter i enkelte område allereie 20 til 30 år fram i tid. -Sjå kva som skjer i utlandet. I USA måtte folk flytte frå Shenandoah for å gje plass til nasjonalpark, og dette har dei halde på med lenge. Også her heime har det skjedd. Den Norske Turistforening har allereie rive Breitjønnbua, og Trolløypa frå Høvringen til Lillehammer vart flytta av omsyn til villreinen. Hjerkinn skytefelt blir rydda for at området skal bli tilbakeført til naturen. Dette kjem vi til å sjå meir av, seier Nellemann til Aftenposten. Nellemann fryktar ein situasjon der tilgangen til fjellet for vanlege folk blir avgrensa på grunn av hytter. Samtidig som den økologiske balansen blir forstyrra. I tillegg trur han det kan få store økonomiske konsekvensar for styresmaktene nokre år fram i tid. -Når kravet om riving kjem, vil vi få rettslege oppgjer vi ikkje har sett maken til. Vi skal hugse på at dei som byggjer luksushytter, har økonomiske musklar til å reisa store erstatningssaker. Det vil utvikle seg til eit mareritt for nasjonale styresmakter, seier Nellemann til avisa". NPK. Likevel trur eg at det på sikt trengs så kraftig lut som dette til ein god dag, skal ein ta vare på naturen. Helsing Stuttjukken.