Søk i nettsamfunnet

Og på Sunnmøre må arrangerte turer avlyses i helgen pga nysnø/snøvær... I fjor kom jeg litt sent i gang med topptur, så første med randonne var først 05.juni. Siste 27.juli, dog med sykkel og litt gåing. Ikke noe problem å finne snø i juni hverfall, og med påfyllet som har vært i år så ser det lovende ut.

Ett bistert snöläge *behöver* inte betyda passen är farliga. En del är bara jobbiga. Jag träffade 2001 ett brittiskt par som börjat vid Atlanten i slutet av maj, och bland annat gått över Col de la Fache, som nästan alltid har mycket snö. Den årstiden kan de ha sjunkit till knäna rätt ofta. Tyvärr vet jag inte exakt var pilgrimsleden korsar kedjan, men jag tror sådana leder undviker svåra och farliga passager. Kanske den rentav går på väg? Jag har varit tre somrar i Pyreneerna, 95, 96, 01. Alla turerna, däribland två stycken på 19 dagar, gick så nära vattendelaren som möjligt, vad som kallas HRP, som inte är en led utan ett turförslag med många varianter. Turerna finns beskrivna på http://www.mai.liu.se/~pehac/2001.html Obs. att turen österifrån började tio dagar tidigare på säsongen än den västerifrån. Det är det normala, att snösmältningen går fortare i öst., men läget var nog extra gynnsamt 01. Vill minnas att Cortalets, som just nu har säkert 160 cm snö, var snöfritt 20 maj det året. I år är ingenting normalt. il C.

Vi kom litt seint av gårde på lørdag og begynte ikke å gå før klokka var halv ett fra Leirdalen med Jervefonni som mål. Innover mot Storbreen gikk det i sneglefart siden Julia skulle fotografere annenhver fjellblomst. Den beste adkomsten rett opp østryggen droppet vi siden vi ikke var fristet til å forsøke å komme over elva. Nesten inne ved Storbreen fant vi et sted det gikk an å hoppe trygt over. Vi gikk op et bratt skard til høyre for Storbreen og fulgte stort sett bratte snøflak opp mot Jervfonni, Ei diger snøfonn (spesielt nå med all nysnøen), som etter hvert også har blitt navnet på toppen, som for øvrig også går under navnet Storbreahø. Med sine 2001 moh, er den blant de laveste 2000meterne. Være var skiftende, men mer dårlig enn bra. På toppen var det tåke og snø (!) som gjaldt. Planene om å komme videre mot Storbreatinden ble allerede da egentlig gitt opp, men vi fortsatte et stykke. Julia likte seg ikke på eggen med våt svartlav og det gikk smått. Der eggen smalner av ventet hun mens jeg fortsatt i retning Storbreatinden. Det var nokså luftig og jomfruelig terreng, og da jeg kom til et sva hvor man absolutt ikke burde skli (det var klissvått), snudde jeg. En mektig hammer opp mot Storbreatinden var så vidt synlig i tåkehavet. På tilbakeveien tiltok snøværet og tidvis snødde det tett. Men i fjellet, der skifter det raskt. I løpet av nedturen sprakk skydekket mer og mer opp, og inna vi var nede ved bilen i 9 tiden var det blitt finvær. Vi droppet planene om å lage mat (vi hadde knapt spist noe hele dagen) og reiste mot Leirvassbu. Også her ble matplanene droppet siden tiden gikk så fort. Vi stresset i vei i retning bandet mellom Høgvaglen og Kyrkja. Jeg peste som en elefant og hadde tunga nesten nede på bakken, bare for å rekke en dum solnedgang. På ca. 1600 moh, fant jeg et fint sted med utsikt både mot Hurrungane, Skarddalseggje, Høgvaglen, Kyrkja og Visbretinden. Fotografering i solnedgangen når det meste av landksapet er i skyggen mens himmelen er skyfri og noe blass viste seg å være en nesten umulig oppgave, og med hertil skuffende resultater. Den mer lovende blåtimen orket vi ikke å vente på, og telelinse var det dårlig med. Litt for 01:00 var vi i soveposen nede i Leirdalen. Kl. 03:00 ringte alarmen. "Du skal ikkje sova bort sumarnatta" heter det i sangen, men der og da kunne jeg gjerne sovet den bort, men vi karret oss på beina i den kjølige (det var frost) natta. Vi kjørte opp til Leirvassbu igjen og syklet nedover mot Gravdalen. Vi fant oss hvert vårt tjern for å ta speilbilder i soloppgangen, men gjorde raskt de samme erfaringene som noen timer tidligere, altså igjen skuffende resultater. Halv fem spiste vi frokost lenger nede i Gravdalen, satte igjen syklene og steingikk elva litt lenger nede før vi entret Simledalen med Rauddalstindane som mål. Litt morgentåke hang som et mystisk slør rundt Rauddalstindene som for øvrig lå badet i morgensol. I kombinasjon med nysnøen på toppene fikk dette det hele til å virke litt "himalayask". Ved sekstiden fikk vi også ta del i morgensola, og det var en fantastisk kontrast å komme ut av skyggene og med et stå blant blinkende iskrystaller, irrgrønn mose og glitrende bekker. Snøen var steinhard og flott å gå påog vi dro oss opp i retning ryggen mot Store Rauddalstind og rastet lenge i sola på en steinklippe i snøen. Sola varmet raskt i snøhelningene og det varte ikke lenge før snøen var myk og dertil tung å tråkke i. Fra ca. 1700 moh måtte jeg tråkke spor opp til leggene i den bratte motbakken, en aktivitet som virkelig suger krefter i det lange løp. Sola steikte og svetten rann i bekker. Julia hadde ikke helt dagen og ble værende igjen ved foten av Store Rauddalstind på snaut 2000 moh, mens jeg fortsatte opp løssnøen mot toppen. Det gikk smått og tungt, og jeg måtte hvile på stavene, nesten som om det var tynn luft jeg gikk i. Store Rauddalstind er en mektig tinde fra de fleste kanter, likevel er det blitt plass til et romslig platå på toppen, og helt i enden av dette var varden, samt rester etter et trigpunkt, for anledningen nydelig dekorert med isnåler. Fra Store nedover mot Vestre er det en virkelig lang bakke. Normalt en fryd å springe nedover snøen her, men ikke i dag. Jeg komme med ett inn i skyggesiden og her var det et 4 cm. skarelag som dekket 25-40 cm. tørr nysnø. For hvert skritt brakk jeg gjennom skarelaget som var så hardt at det gjorde vondt mot leggen da jeg bøyde beinet for å ta neste skritt. En skikkelig antinedoverbakke. Opp mot vestre Rauddalstinden var det veldig greit i morgensola (bortsett fra at jeg nå var potte sliten.). Returen opp til Store Rauddalstinden ble et helvete. Hvert skritt måttte tas som et høyt kneløft, og det var ikke noe vits i å prøve å heve kroppen for å ta neste skritt, for da ville man uansett brekke gjennom skaren og kaste bort enda mer energi, så jeg mått først sparke gjennom skare og plassere foten. Slik tråklet jeg meg oppover og var sjeleglad for å se igjen varden på Store, da en omsider dukket opp. Julia var allerede begynt å bli bekymre og var på vei opp snøhellingene da jeg kom nedover. Selv om man er sliten og fullstendig ferdig, er ikke det noen grunn til å legge seg for å dø Østre Rauddalstinden ventet med sine ytterligere ca. 450 eff. høydemetre. I sneglefart ruslet vi bort den langstrakte ryggen. Julia ble igjen på vel 1900 moh, mens jeg gikk opp. Toppen er beskrevet som enkel. Jeg vet ikke om det var nysnøen, det rennende vannet, de lefsete klissvåte støvlene, den slitne kroppen eller hva det var som gjorde det, men jeg syntes ikke det var så enkelt. En liten hammer hindrer ryggen opp fra å være spasertur. Forsøkte rett opp, en 3 meter, men takene var ikke gode nok. Søkte så forskjellige steder mot høyre, men rennende vann og mose gjorde det ikke særlig fristende å klatre opp her heller. Begynte å tro jeg mått snu på denne enkle toppen. Til slutt gikk jeg tilbake der jeg søkte først og enda litt lenger ut mot venstre der ryggen brekker av i, om ikke stup, så i alle noe fryktelig bratt noe, ned mot den vesle breen. Her gikk det en tilsynelatende enkel passasje oppover. Minnet meg litt om passasjen på Ymelstind, kanskje ikke like mye ut i siden, men til gjengjeld mer jomfruelig med masse løse blokker. Teknisk var det helt uproblematisk, men jeg syntes det var en liten tanke utsatt, spesielt med tanke på alt løsgodset. Tar man godt tak i et håndtak som følger med her, og mister balansen, så er det nok gjort. Noen andre erfaringer fra denne ryggen? Jeg stusset også over at det ikke var antydninger til varder, noe som normalt er satt opp på alle tenkelig vanskelige og mindre vanskelige steder. Varden på toppen var heller ikke mye å skryte av. Tror ikke jeg har vært på mange selvstendige 2000 metere, med sånn en tassen varde. Jeg var i midlertid for sliten til å bygge noen bedre. Returen ble lang, men gikk da på et vis. Ned i kant av breen og ut Simledalen og opp til Leirvassbu hvor vi ankom litt over 18:00. 3 større og mindre turer i løpet av 29 timer, bare avbrutt av en times hvile og 2 timers søvn førte til at elle planer jeg hadde om tur på mandagen (i dag) ble nedprioritert til fordel for en skikkelig hviledag med huslige sysler og lite fysisk tilværelse.

Til strålende sol våknet vi i dag tidlig. Kunne ikke bli liggende. Ville gå Knutshø i østjotunheimen, men etter gårsdagens dårlige vær falt en innskytelse av å ta med ski for sikkerhetsskyl inn. Opp mot Valdresflya lå snøen fortsatt i veibanen og nedover på andre siden så det vel hvitt ut i hellingene under Knutshø. Vi bestemte oss derfor for en skitur. Vi gikk inn Leirungsdalen. Tørr snø. Blå voks. Det var ikke kommet overvettes mye, men det var i alle fall minst like mye eller mer snø enn i påska, og der snøen lå var det stort sett drømmeføre. Ikke en sky på himmelen inn Leirungsdalen. Passerte flere teiltleire som sikkert koste seg mer i dag enn i går. Vi gikk inn til den vestligste Leirungsbreen (brerest egentlig), passerte hovedbreen først, som har trukket seg noe tilbake siden jeg så den for første gang for ca. 6 år siden. Det meste av sprekkene lå i dagen og det var et flott skue. Vi gikk så opp på den vestligste breen, og følte at Vestre Kalvehøgdi nærmest lukket seg over oss med sin vanvittige vegg. Dette var en kosetur og vi gjorde ikke noe annet enn å gå opp breen og kjøre ned. 10-15 cm, tørr, tildels pudderaktig snø på breen gjorde at selv en "telemarksklovn" som jeg klarte å tegne buktende slangemønster ned fjellsiden. Nede i "lavlandet" ble snøen litt pappete og delvis våt etterhvert, men det var langt fra råttent eller noe sånt. Så jeg tipper at med forholdsvis kjølig vær holder skiføret seg supert ennå noen dager i østjotunheimen. Innen vi var ved bilen var evigblå himmel byttet ut med innkommende skyer og timinga var sånn sett forholdsvis brukbar synes jeg...

Gran Paradiso är det sista större område jag har kvar i Italien. Därutöver är det väl några mindre områden i Sydtyrolen samt sydkarniska alperna (där man kan gå tre dagar utan att se vatten) som jag int ekänner till. Men Östalperna har jag skippat sedan 1994. Min senaste alptur (21 dagar) slutade i Ceresole Reale, precis söder om nationalparken. För oss vandrare är det kritiskt med snöläget, eftersom flera av övergångarna är MYCKET höga, över 3000 meter. Så detta år var inte idealiskt för den typen av tur. Havsalperna hör till favoriterna, det är väl fem besök hittills. Mitt senaste kom 2002, direkt efter Korsikas genomreglerade GR20. Ville pröva frihet och improvisation med tält. GIck över flera av passen som du nämner. Korsar man gränsen ser man tydligt skillnaden mellan kulturerna i Frankrike och Italien. I Frankrike är det gott om vandrare som går från stuga till stuga med en Topoguide i näven. I Italien träffar man mest på tyskar och holländare som går GTA. Italienarna klättrar. Soria-stugan, som du nämner, ligger vid en ganska slak väg från parkeringsplats och har MASSOR med dagsturister i helgerna. Klockan 15 är de som bortblåsta. Söder om den stugan är f ö den franska sidan överlägsen den italienska.

I can't tell how much snow there will be at the Harangervidda, but in Setesdalsheiene there are still a lot of snow. (A few years ago there were still 90% snow 1. july) Bring winter clothing. (Wool) and, do not forgett mittens and headgear. (dubbel set.) I see from your blogg that you plan to by alcohol (rødsprit) at local stores. There are, as you allready know, no alcohol to be bought between Fidjeland/Ådneram and Liseth. There are no shops of any sort. (I would have sent an epost to Haukeliseter and asked them to order a botle, They might be able to help.) http://www.ormerod.no/wp-content/uploads/2010/01/haukeli1.jpg

Gjest over, var meg..... Skrevet: Søn Apr 10, 2005 13:01 Tittel: Re: Koble Garmin GPSmap 76S til pc

Try contacting Mørebil AS. E-mail: [email protected] Phone: +47 70 27 34 01 Fax: +47 70 27 01 28 Best regards; Peder K.

Oi, tenkjer nok mange, det går ikkje an å vera så dum................. Gjennom mange år som fjellvandrar har eg, til skilnad frå nestan alle andre fjellvandrarar gått med terylensbukse i fjellet, og det kun under gode forhold som godt sommarvêr i 10-25°C utan fare for regn. (Elles går eg i bevernylonsbukser ved fare for regn, og tjukke vadmelsbukser på kalde vinterdagar). No er ingen gammal kar i den aldersgruppa som er vant med terylensbukser i det daglege. Eg er faktisk kun straks 39 år, og med "mange år" med terylensbukse i fjellet, nemner eg at eg har brukt terylensbukse på fjelltur sidan eg var i slutten av 20-åra. Folk på min alder og yngre er slett ikkje vant med terylensbukser, men eg er vant til å gå mot straumen, og har gått med slike bukser heilt frå då eg var tidleg i 20-åra. Det var berre litt til å byrja med, men eg trivest så godt med det at no går eg nestan ikkje med noko anna, såvel i arbeidet midt som bussjåfør der den inngår i uniformen, og på fritida. Nok om akkurat det. Kvifor går eg så med terylensbukser på fjelltur, (seinast 8/5-05)? Det er rett og slett fordi eg opplever det som alle andre bukser eg har prøvd, blant dei buksene eg kan tenkja meg å bruka. Gore-tex, m.m. har eg aldri brukt, sjølv om eg er klar over at det er mykje bra på marknaden. Livet mitt i fjellet har likevel overbevist meg at eg ikkje treng moderne turtøy, og står fjellstøtt på det. Bruken min av terylens-bukser i fjellet er slik eg ser det ei vidareføring av tidlegare tiders bruk av heimalaga vadmelsbukser på gardane rundt om, som karane brukte under ute-arbeid, slått i utmarka og under kløvjing til fjells, m.m. Likeeins er det med dei tjukke vadmelsbuksene som det finns mange forsvarsmodellar av i dag. Dessverre er ingen terylensbukser på marknaden i dag like solide som vadmelsbuksene før i tida, og det meste er tynne kvalitetar som kun duger som finbukser. Styr unna desse. Det er ikkje mange som tilbyr solide terylensbukser i dag. I Oslo trur eg eg ville høyrt med Herremagasinet eller Follestad, då desse fører klassiske og tradisjonelle bukser, og det i alle storleikar, også for feite folk som meg. Terylensbuksa som eg skal gå med til fjells, skal vera sterk, grov, kraftig og slitesterk, og tåla ein skikkeleg støyt. Den skal ha god passform og sitja som støypt, samt vera såpass ledig at ein kan ta høge oppsteg i bratte motebakkar, utan at buksebeina strammar noko særleg. Det er forutsetjinga for buksa, og den skal sjølv om den ved første augekast ser ut som ei finbukse, vera ein solid kvardagsbukse. Det er lov å spørja butikkpersonalet om råd, men det er ingen vits i å ta turen innom butikkar til dei store kleskjedene. Sjølv om gode nok terylens-bukser er dyre, ofte over 1000 kr., er det verdt det. Justering ved målsaum kan vera lurt med tanke på passformen. Buksa skal brukast ute i terrenget, og bør ikkje skli for langt ned når ein går. Dei som har stor pondus som meg, må ha lågt liv i buksa, under magen. Fjellfolk flest vil nok synast at terylensbukser i fjellet er noko tull. Det skal verta interessant å høyra frå fjellfolk. Skulle det finnast fleire som brukar terylensbukser i fjellet, er det berre å koma med innlegg. De som synest at terylensbukser er tull i fjellet, må óg koma med innlegg. Er det 1 eller 3 som vil prøva ut terylensbukser til fjells, og brukar ei bukse som held mål, er det berre å koma med dykkar røynsler (erfaringar) i innlegg her. For meg er valet om terylensbukse til bruk i fjellet teke for mange år sidan, eit val eg står ved så lenge eg kan klara å gå til fjells. Det er ikkje meininga å skapa ein terylensbukse-klan i fjellet. Dette er rett og slett for å få fram synspunkt frå fleire sider. Eg viser til innlegga mine under namnet "Stuttjukken" (og henvisning til gjest) under "Hvilken fjellbukse??", "Ny fjellbukse", "Nickers?" og "Olabukser......". Etter årevis med bruk av terylensbukser i fjellet, har eg røynt (erfart) at det for meg ikkje finns betre fjellbukser å gå i, når forholda høver. Det starta som ein smaksak, men jo meir eg brukte terylensbukser i fjellet, desto meir enn ein smaksak vart det, og det vart meir som ein livsstil. Helsing Stuttjukken. Eg oppfyller det namnet på meg fullt ut.

Ja selv i Algerie er det hvitt. Hva blir det neste? Skiføre i Sahara? http://go.dagbladet.no/ego.cgi/dbforsideH/http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/01/27/421625.html eller denne http://go.vg.no/cgi-bin/front.cgi/0/http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=264502

Læren om kristendommen er et fag. Kristendommen er en tro. Jeg har ikke sagt at du er kreasjonist, men vulgærdarwinist, i og med du snakket "om den sterkestes rett" (en dårlig oversettelse av "the survival of the fittest", som igjen fortsatt er en veldig enkel tolking av evolusjonsbiologi). Men å snakke om "synseboka til Darwin", stiller deg intelektuelt sett på linje med gutta i "Flat earth society", eller medlemmene av inkvisisjonen som tvang Gallileo til å innrømme at sola går rundt jorda. Påstår noen at 2+2 =5, eller at jorda er så er det lite vits i å imøtegå. Du har beveget det på samme nivå. Spørsmålene dine jeg har prøvd å svare på ovennfor er det atskillig mer mening i. Prøv å les en gang til. Det var deg jeg tilla en slik uvitenhet, oppløftende at jeg tok feil. Det som gjør meg svett er den forakt du og særlig Tom viser for kunnskap. Regner med dere går til healer eller kloke koner om dere knekker beinet på tur, og ligger langt unna legene, disse innehavere av foraktelig formalkunnskap innen medisin. At dere engasjerer en bilmekaniker til å sette opp hytta osv osv. Kunne gått langt vider på dette, men det er OT, og er sagt veldig greit i en kronikk som sto i Dagbladet lørdag: Se http://www.dagbladet.no/kultur/2005/02/05/422508.html Men - advarsel, det er skrevet av noe så foraktelig som en biolog.

Oppsummering uke 24: Mandag: Lang runde ved Harstad/Kasfjord/Kvæfjord/Sørvik, 96km Tirsdag: Litt kortere runde ved Harstad/Refsnes/Sørvik, 92km Onsdag: Hvile-/reisedag Torsdag: Narvik - Ballangen t/r + litt bakkekjøring i Narvik, 100km Fredag: Narvik - Bjerkvik t/r + avstikker innover Rombaksfjorden, 80km Lørdag: Narvik - Riksgrensen - Björkliden t/r, 155km Søndag: Tjeldsundbrua mot Grovfjord t/r, 53km Ekstremt mye sykling denne uka, kanskje litt for mye. Flotte treningsforhold i nord, med mange "flate" veier og mye fint vær. Men nå sier musklene stopp, så det blir hviledag mandag. Bare 34km igjen til den magiske grensa på 2000km (selvpålagt minimumsgrense for å stille i JR'05). Tellerstand søndag kveld: 1966 km

PS gå opp en hagl størrelse betyr fra 6 til 5 da hagl 5 er større en 6 målt i mm.. remington hevishot er dyre ja, 20-30kroner allt etter kaliber. Har enda ikke funnet ut hva jeg skal bruke 10 sept, så kanskje noen kan skrive litt mer om hva de brukte slutten av sesongen 04/05? Stål er iallefall uaktuellt, fjellrypejeger som jeg er, med trange choker og tildels drøye skuddhold, evnt korte skudd i steinura Vismut har jeg lest en del bra om, er det noe å satse på?

Etter å ha holdt oss i lavlandet i over en måned var det endelig tid for en skikkelig fjelltur igjen helgen 15-17 juli. Kjørte opp på kvelden torsdag, parkerte ved Knutshøe og gikk ca 3 timer inn i Leirungsdalen før vi slo opp teltet. Kom oss i soveposene ca 01:00 og våknet til gråvær og yr i luften. Det stoppre ikke turglade fjellfolk, så vi gikk avgårde oppover dalen med Austre Leirungstind som mål. Det var mye snørenner og lett å komme opp søreggen. Utsikten stjal tåka. Vi følte ikke at vi hadde fått nok, så vi gikk/skle ned vestveggen og siktet mot østeggen på Vestre Leirungstind. Over eggen kom vi over ett punkt målt til 2032 moh med 14 m primærfaktor ved hjelp av GPS m/høydemåler. Like etter det stoppen vi opp siden en hammer reiste seg i tåka og fylte synsfeltet. Vi hadde ikke utstyr eller mot nok til å prøve å forsere slikt. Dermed gikk vi egentlig ganske fornøyd tilbake til teltet. I løpet av natten kom det endel regn. Lørdagen opprandt 3/4 skyet og oppholdsvær. Skyene gikk relativt høyt hele dagen, så sikten var god. Vi tenkte at det må da gå ann for oss å komme opp på Vestre Leirungstind sørfra. Dette ble dagens plan og vi fulgte stien til Svartdalsbandet. Det var mye snø i Svartdalen, mens Leirungsdalen hovedsaklig er grønn og fin. Punkt på eggen ble målt til 2089 moh og 10 m primærfaktor. Prøvde flere veier opp og fant også varder, men det var for luftig og usatt for oss, så vi ga opp å komme til topps. Var på det høyeste 2200 moh. Litt kjipt, men veldig spennende å tøye grenser. Da hadde mesteparten av dagen gått og vi returnerte til teltet. Sønndag ble en skikkelig flott solskinnsdagdag. Siden vi skulle reise hjem igjen tok vi en enkel tur til Leirungskampen, 2079 moh. Selve toppen er tredelt og det nordre punktet be målt til 2047 moh og 18 m primærfaktor, det midtre til 2045 og 10 m primærfaktor. Det var deilig å sløve i sola på toppen, noe som ende i skikkelig solbrenthet... Nedturen gikk i turbofart.

Småsjuk og lettere frustert etter mye ustadig og til dels dårlig vær i siste del av mai ble desperasjonen etter å finne en gløtt i skydekke og utnytte denne stadig større. I en tid hvor jobben legger beslag på mesteparten av uka er det jo stort sett bare helgene som byr på muligheter. Værmeldingene var triste og grå hele tiden, men metereologisk institutt sine værmeldinger har ofte en tendens til å bli bedre når det nærmer seg. Safer de og melder dritt på langtidsen og så folk bir glade når det likevel ble bedre? I alle fall: Som den værslaven jeg har blitt de siste ukene var jeg innom webkameraet på Turtagrø og ikke minst tilhørende meteogram flere ganger daglig i tiden opp mot helga. Og jo da, det så ut til å skulle bli et lite opphold i drittværet, men ikke lenge, natt til lørdag. Tur skulle det bli i helga uansett - jeg og Julia tenkte på Ringstindane eller Storbreatinden, men så, på torsdag kveld, ved titiden, sendte jeg en tekstmelding, temmelig spontant, til Øyvind i Sogndal og ikke lenge etter kom det svar. Turfølge til Gjertvasstinden var i boks. Utover fredagen ble det hyppige turer inn på meteogrammet til Turtagrø og for hver ny oppdatering så det stadig dystrere ut. Periodene med helt skyfritt skrumpet bort, og allerede ved 5 tiden skulle det være tett skydekke igjen, men under STERK tvil bestemte jeg meg ved 14-tiden på fredag ettermiddag for å reise, mentalt forberedt på nok en bomtur, men villig til å ta sjansen. Øyvind ble plukket opp i Øvre Årdal før ferden fortsatte over Berdalsbandet. Snøvær hadde redusert veibanen på det høyeste strekket til en smal stripe og skyene hang tungt overalt. Fantesteinen på Sognefjellets høyeste punkt nådde vi litt over åtte. Fanaråken og Smørstabbtinden lå innhyllet i tunge tåkeskyer, og kun enkelte blå sprekker i skydekket bar håp om en bedre himmelhvelving. Vinden feide over fjellet, og det var mildt sagt utrivelig å være ute. Jeg innbilte meg at vi hadde veldig god tid og la inn litt somling med overlegg slik at avmarsj til slutt ble kl. 21:00. I mine sofaplaner så den første etappen ned til Gjertvassdalen ut som en enkel sklietappe med fine nedkjøringer, men så feil kan man ta! Dagen hadde vært mild og nå i kveldinga begynte det å legge seg skare, men ennå ikke sterk nok til å bære oss. Resultatet var at vi hele tiden brakk litt gjennom skaren og måtte i praksis fungere som "isbrytere" ned hele Vetleutledalen. Det som skulle bli en lett transportetappe ble isteden et slitsomt "mareritt". Skyene klumpet seg rundt de fleste toppene og holdningen var: "Vi får gå og se hvor langt vi kommer". Et stykke nede i Vetleutledalen så vi Gjertvasstinden badet i kveldssol, men samtidig lett tilsløret av noen skydotter. Det var et trolsk syn, og alene nesten verdt turen. Rimelig slitne ankom vi Gjertvasselvi og fikk oss en raskt pause rundt midnatt. Jeg hadde på forhånd finlest høydekoter og sett meg ut et drag opp mot venstre, men nå som vi satt der ble alle slike planer lagt til side og vi gikk rett opp. Først på ski et kort stykke og så uten når fellene ikke ville samarbeide med snøen lenger. Trinn for trinn, høye kneløft, sparke hull i skaren, og sette foten ned. Slik gikk det sakte oppover. Å jobbe seg opp bratte motbakker med et skarelag over dyp løssnø, hvor skaren aldri, eller nesten aldri bærer - det er forferdelig slitsomt. Jeg var allerede helt falleferdig, og sjeleglad for at Øyvind med få unntak tråkket spor hele veien. Siden nedkjøringen til Gjertvassdalen hadde tatt så lang tid og denne oppstigningen nå viste seg mye tyngre enn jeg hadde tenkt, var håpet om å nå toppen til kl. 04:00 mer eller mindre hensvunnet. Bak oss lå Storutledalen med en skyfri Kyrkja og en klar himmel i nordøst, men ellers var det skyene som dominerte. Mørkt ble det ikke. Jeg ventet hele tiden på at det skulle bli mørkere da et tiltagende lysskjær mot nord entydig ga beskjed om at "Hei, her er en ny dag på vei, ikke helt ennå, men jeg kommer...." Klokker hadde vi ikke - et slikt stressmoment var i alle fall deilig å slippe. Med ski på beina gikk vi opp til høyde 1924, som kom overraskende fort på oss, og synet som møtte oss var en motivasjonsvekker av de sjeldne. Bak den blåsorte nattehimmelen lyste den hvite snøkammen opp til Gjertvasstinden mot oss. Ikke en sky der oppe nei. Skulle dette likevel kunne gå veien da? Skyene lå nå som et hullete teppe utover Jotunheimen, men stortoppene stakk alle hodet opp. I løpet av et par minutter forandret en sky på høyre hånd seg til Fanaråkens profil, med den karakteristiske hytteklossen på toppen var det ikke til å ta feil av. Vi var "nedlesset" med isøkser og stegjern og hadde forberedt oss på litt plunder opp den svært bratte motbakken opp mot 1982 moh. Det var bratt (!!) ja, men med nær ideelle snøforhold ruslet vi opp med hendene på skistavene litt over trinsa, mens økser og jern hang på sekken som før. Rød-oransjeskjæret på himmelen over Sognefjellet tiltok i styrke og jeg var sikker på at den nye dagen ikke var langt unna. Ennå var det langt opp, og helt utmattet fantes det ikke krefter til å springe avgårde slik jeg mest hadde lyst til. Med min for øyeblikket store helt Øyvind som sportråkker gikk det overraskende lett på fin snø over flere små avsatser opp til den siste lange snøbakken. Sola måtte ha hektet seg opp under himmelranda eller noe sånt, for den kom jo aldri, og godt var det. På den svakt skydekte fiolettrøde himmelteppet i sør steg en mørkgul måne opp og vant dermed kappløpet med sola. Tipper månen var fornøyd?! Det var i alle fall et fornøyelig syn å se på. Stølsnostinden som tidligere hadde ruvet himmelhøyt over hodene på oss var nå bare en liten ubetydelig nut langt der nede. En kraftig vind som pisket opp snøen gjorde det litt mindre trivelig på snøbakken, men gleden over vinduet som hadde åpnet seg akkurat når det skulle var altoverskyggende. 50 meter under topp-platået måtte jeg konstatere at sola hadde kommet seg fri og kom opp før oss, men det gjorde ikke noe. Å stå øverst i snøbakken mot Gjertvasstinden mens snøen mellom føttene mine plutselig begynte å gløde var en varmende følelese i den kalde nattelufta. Det siste stykket dro vi litt ut til høyre. Under oss var det 10-15 meter snøbakke som fortsatte til en kant hvor vi ikke så hva som under, men et eller annet fortalte oss at her bør man ikke ake ukontrollert utfor. Hadde snøen vært hard hadde isøks og stegjern vært en selvfølge for meg, men slik som snøen var nå ble det enkel rusling med skistavene. En meterhøy, nesten loddrett snøvegg måtte forseres før vi var oppe på topplatået på Gjertvasstinden. Ekstremt sliten, og minst like lykkelig var det bare å konstatere at det hadde betalt seg å ta sjansen, og risikere en bomtur. Værmeldingene var i beste fall usikre, men sjeldent syntes jeg jeg hadde fortjent det mer - etter flere bomturer tidligere i våres. Omlag 20 minutter stod vi og frøs på ulike steder av toppen. En god porsjon minusgrader i kombinasjon med en overraskende kraftig vind klarte likevel ikke å dempe gleden over det fantastiske fargespillet vestover. Styggedalsryggen og Gjertvassbreen glødet under den grønn-turkise himmelen. Gjertvassbreen var fullstendig snødekket med unntak av noen mektige istårn som trassig stakk opp. Kontrastene er store: Stivfrosne på toppen, men kl. 06 på en vindstille knaus 1450 moh kunne vi ligge og virkelig kose oss. Det ble en langt retur, turen var liksom over nede ved Gjertvasselvi, men neida: 12 km. og mer enn 500 høydemeter gjensto. Sakte sakte dro vi oss opp til Sognefjellet på en nydelig morgenskare. En reinsdyrflokk tittet nysgjerrig på oss, mens rypene kurret lykkelige i liene omkring. Vi ankom bilen ved 11-tiden, mens vinduet sakte begynte å lukkes fra sør. Takk til Øyvind for et trivelig turfølge og utrolig verdifull sporlegging på de tyngste plassene. Litte mer om all tvilen før turen kan leses om her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2979 Morten www.glittertindforlag.no Og etterpå: Ved ankomst Valdres utpå lørdagen begynte regnet å dryppe. Vinduet var definitivt lukket igjen. Forkjølelsen tålte absolutt ikke turen, så det blei stort sett senga resten av denne helga, men jeg får dra meg på jobb i morgen - kan liksom ikke sykemelde seg så fort på grunn av en fritidsaktivitet

http://go.dagbladet.no/ego.cgi/dbforsideT/http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/05/30/433150.html

Det ble en ny kveldstur i går torsdag, denne gangen til to topper helt vest på Kolåshalvøya. Klarvær og lite vind ga en flott tur til Bergehornet (1024) og Grøthornet (1045). Bergehornet Turen startet ved kraftverket i Fosshola og opp langs rørgata til Riseskaret. Skavlene låg langs hele østsida av Bergehornet, men helt nord på østryggen kunne det se ut som om det var greit å passere skavelen . Det viser seg at sola har tatt godt tak i snøen, så sålene gir godt feste i det korte men bratte partiet. Toppen nås knappe 2 timer etter avgang. Utsikten nytes og foreviges før neste etappe påbegynnes. Grøthornet I slakt terreng går jeg i retning Raudetindane, og følger disse i berg-og-dalbane med tilhørende lett klyving. Ryggen mot Grøthornet omkranser dalbunnen i vest (Flåskjerdalen), og lengst vest har Liahornet ei form som minner veldig mye om Jakta sett fra øst. Som en spekkhogger som stikker snuten opp av vannet…. Liahornet fikk besøk på ski for et par mnd siden. Ryggen mot Grøthornet er delvis snødekket, men enkel å følge. Jeg holder toppegga et stykke, luftig, men det tar for mye tid, så jeg holder litt ned i sørsida. Toppen nås kl. 19, akkurat etter tidsskjema til 21 ferge på returen. Grøthornet er et godt alternativ som skitur, nedkjøringa i renna i sørsida er ca 500m med gode 35 grader. Litt slakere ned i Skåla eller ned mot Hestfjellet. Denne turen gir åpen utsikt mot øyene i vest, og i øst ser man Vassdalstinden og Saudehornet steile opp som de to mest markante tindene. Siden disse rager 2-300m høyere enn de andre toppene i området, synes de ekstra godt. BILDER FRA TUREN Kart over ruta:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/01/14/420214.html De griske jævlene skulle vært knust til det ugjenkjennelige.

Vi dro på sommerferie med ingen andre faste planer enn å være i nærheten av Leivassbu og ett ønske om å gå på noen topper i området. Vermeldingene var lovende med best vær først i perioden. Vi la oss til med telt like ved Presten. *Tverbottraversjen* Dagen startet med rim på teltduken, men i 8-tiden fikk solen tak i bakken der vi hadde lagt oss til og varmet frosne sjeler. Siden været vær flott tok vi turen vi hadde mest lyst til først. Vi gikk opp i Leirløyfte og vidre til Tverrbottind V1. Eggen mellom dobbelttoppene var alt for luftig, men vi omgikk den lett ved å gå 30 m ned på sydsiden og komme opp i skaret mellom toppene. Tilbake til skaret over Leirløyfte samme vei. Vidrere derfra over Store og Midtre Tverrbottindane gikk raskt og enkelt. Ned fra den sørligste av de midtre var det en stor snøfonn som så ut som en skavl ovenfra. Vi hadde troffet to staute karer som kom andre vei og sa det var enkelt, så vi gikk i deres spor. Det var bare en bratt kant og heldigvis ingen skavl å være redd for. Dagen var god og varm og når vi satt på Søre Tverrbotntindane bestemte vi oss for å prøve Tverrbytthornet også. Vi hadde hørt at den vestligste toppen skulle være vanskelig og kreve sikring. Derfor omgikk vi denne ved å holde høyden fra skaret mellom Søre Tverrbottindane og Tverrbytthornet. Der krysset vi guffen bratt løs ur, noen bratte snøfonner og måtte klyve noen bratte knauser. Det tok tid og ga ingen god følelse. Vi gikk rett opp på eggen når vi hadde passert østtoppen på Tverrbytthornet. Derfra gikk det lett opp på toppen og vi kunne nyte fjellheimen i ettermiddagssola. Tilbake eggen og ned lia der vi kom fra. Deretter ned en bratt snørenne i Kjyrkjeglupen og tilbake til teltet. *Kyrkjeoksle* Igjen var det kaldt om natten og enda mer rim på teltduken, men dagen så ut til å bli enda finere enn gårsdagen. Orket ikke mer kulde, så vi sjekket inn på Leirvassbu og lot teltet stå ute for å tørke i løpet av dagen. Gikk greit opp på Høgvaglskaret og vidre til Kyrkja Like før toppen er det luftig, men ikke spesielt utsatt. Fikk følge med en hyggelig kar fra Lom ned fra toppen. Rutsjet ned den lille snøfonna som la der og videre bortover Kyrkjeoksle til Langvasshøe. Fra skaret mellom høyde 1928 og Langvasshøe er det bratt, grov og tildels løs ur som vi forserte raskt. På toppen av Langvasshe noen unggutter å solte seg. De fikk det travelt med å få på seg buksene når vi kom. Fikk en god lunsj i sola her. Vidre opp på Visbretinden var bratt, men enkelt. På tilbaketuren gikk vi ned i skaret mellom Langvasshøe og høyde 1928. Fulte snørennene nd til Høgvagltjørnin. Nedver her begynte været å dra seg til. Det kom mørke truende skyer. Vi prøvde å sette opp farten for å berge teltet. Rakk å hente teltet før regnbygen innhentet oss. Det smakte godt med kaldt øl på kvelden. *Stetind* I løpet av natten kom noen venner av oss som ble med på turen videre. Vi ble enige om Stetind siden vi trengte en roligere dag og de ville begynne forsiktigere. Det var overskyet oppholdsvær og skyene gikk relativt høyt hele dagen. Vi gikk rundt til Gravdalsfonni og opp til toppen derfra relativt enkelt. Tok en lang lunsj der og tilogmed sola viste seg frem i korte øyeblikk. Ned igjen skle vi på fonna mot eirvassbu. Det gikk rakt unna og vi var tidlig nede. Vi planla de neste dagene med tur til Olavsbu. Noen hadde tatt med PC og K2 (fimen). Dermed så vi denne for å komme i "rett" (?) stemning. *Skardalstind* Nok en dag med lovende vær og vi la optimistisk (som alltid) i veg. Det gikk greit og raskt opp på Skardalstind og ble mye nyting av sola på toppen. Kanskje litt for mye, bygeskyer dannet seg rundt oss. Vi ville også prøve Skardalsegga langs nordeggen. Når vi kom fram til hammerene begynte det å hagle, så det prosjektet var bare å gi opp. Dermed måtte vi gå ned til Olavsbu litt før (det er ingen skam å snu). Etterhvert gikk haglet mer over i regn. Været lysnet på ettermiddagen og vi fikk tørket tøyet. *Rauddalstindane* Dagen begynte med tåkedotter som danset mellom tindene i Rauddalen. Turen var grei om enn noe bratt i starten. Innen vi kom opp på Søre Rauddalstind hadde sola fått overtaket på tåka og bare de høyeste toppene stakk såhvidt opp i skyene. DEt var lett å gå oppe på den brede eggen. Over Store og til Nordre var også temmelig greit. Ned i Gravdalen gikk det raskt på store snøfonner. En fin dag, selv om den ble lang. *Urdadalstindane* Med Store og Midtre Urdadalstinder som mål gikk vi fra Leirvassbu og inn i Semmelholet. Her dro været seg til med regn og tåkedotter. Det ble lunsj i guffent vær og halparten valgte å returnere. Vi andre freste opp dalsida på ei snørenne og kjempet oss til topps på Store Urdadalstind. Her gikk regnet over til tett snø, men vi klarte likevel å skimte Leirvasbu!?! Her oppe på toppen var stemningen elektrisk. Det summet i varden og isøksene freste når vi pekte litt i været. Det ble raskt ned fra toppen. Været ble bedre nede på eggen og dermed la vi igjen isøksene for å gå til Midtre Urdadalstind. Eggen var morsom og variert og vi fikk hilst på "Donald" som står som en pinnakkel ut mot Urdadalen. Returnerte samme veg over eggen og ned snørenna. Vi rakk å bli helt tørre innen vi var tilbake til Leirvassbu. *Storbrean* En ny dag med knallvær. Vi siktet på Jerfonni og tok med oss breutstyr. Kjørte bilen ned til Breabakken. Derfra gikk det bratt og grit opp på toppen. Koste oss med en lang lunsj. Ned ura på sørsida til Storbrean. Denne ura var løs, bratt og forredersk. Fikk lirket oss ned. Over breen gikk det veldig greit. Det lå mye årssnø. Opp fra breen og til topp 2069 (Geite V1/Sakse Ø1) var det mye is under og det siste stykket måtte vi ta på stegjern. Her storkoste vi oss i ettermiddagssola. Etter å ha ligget å dratt oss ett par timer gikk vi eggen videre nedover og rappelerte forbi ett vanskelig punkt. Det er nok mulig å omgå det på sørsiden, men det er veldig utsatt. Opp på Geite (topp 2002) gikk det greit over en morsom egg. Ned igjen føk vi nedover snørennene på Rundhøe. Dagen ble lang og vi rakk ikke middagen på Leirvassbu, men vi fikk varmt vann og øl, så da ble det litt Real Turmat. *Soleibotntind* Bra vær også idag. Forlot Leirvassbu og kjørte mot Hurungane for å prøve oss på Soleibotntinder. Parkerte ved Tverrelvi og gikk ryggen over Bukkenosi greit til toppen av Store Soleibotntind. Her ble det lunsjing mens vi så på Austabotntindane i kikkert. Kløyv over til Sørtoppen. Ned i skaret var det mye løse steiner. Med mye forsiktighet kom vi greit frem og fikk masse tilskuere på stortoppen. Tilbake igjen samme veg med samme store forsiktighet. Noen av turfølget hadde skrytt på seg Nordre Soleibotntind, men fant ut at der kunne han ikke ha vært, men "bare" på Launostinden. Dermed måtte også Nordtoppen til pers, selv om denne var enda værre å komme opp på. Bratt, utsatt og løse steiner. Kom oss etter mye styring opp på toppen. Ned igjen valgte vi å gå rett ned mot Soleibotnen. Det var ett dårlig valg, men også det gikk på ett vis. Siden vi var slitne valgte vi å gjøre direkte tilbake til Oslo på natta (noe som heller ikke er å anbefale). Oppsumering: 21 2000 m topper på 8 dager og stort sett greit vær føles godt.

ooojjjj, dette blir omfattende Flotte panorama forresten Panorama 20, fra venstre: -Rokkekjerringa nærmest/høyest med Storhornet (1600 el 1599 alt ettersom..), ryggen går videre ned til Bjørkehornet. -Til venstre for Kvasshornet ser du Storetinden/Gjuratinden. -Nabben ned til høyre for Dukhornet (laveste på samme massiv) kalles Kjerringkjeften (ikke den markerte toppen mellom Tuva og Langhornet, men "flata" du ser hitfor. Navn pga hvordan den ser ut fra Finnes...) -Skårasalen, egga hitover kalles bl.a Skåregga, Søre Skårtind er den pyramiden med snø på. Videre hitover, "grushaugen" er Kjerringøyra med Otålhornet til høyre for der igjen. Forresten et fantastisk utsiktspunkt akkurat der Hjørundfjorden knekker inn mot Bjørke. -Bakerst til høyre for Dukhornet må være Vassdalstinden. -Baketst mellom Vassdalstinden og Skårasalen er den taggete egga mellom Åvasstinden (høyre del av egga) og Fossholtinden til venstre. -Bak til høyre (venstre for Hjørundfjorden) ser du Molladalstindane høyest. -Toppene rundt Standaleidet "flyter" litt i hverandre, så det er vanskelig å se hva som er hva. Gidder ikke å se på kart her, så noen må korrigere meg hvis jeg tar feil, gjelder helst de på lang avstand... -Under skya til høyre for Hj.fjorden er Tungremtindane mest markert. -Toppen rett til venstre for Jakta ser ut til å være Trandalstinden (knekken i toppen) -Snørennene til høyre/bak Jakta ser ut til å være på Urkedalstinden. -Mellom Slogen og Store Brekketind ser du Brunstadhornet dels dekket i sky (mener jeg) -Smørskredtindane kan du sette et strek på toppen til høyre for også, dette er vel Nordre. Hehe... oppdaget nettopp at bildene 21-24 er med bedre tele... Prøv det jeg har satt opp nå, så kan jeg putte på flere senere, alt etter hvor det er plass Du har visst satt på navn noen plasser... Nessethornet er feil, ligger til venstre for. Du har satt navnet på Otålhornet. Nessethornet er det flate partiet nede til venstre for, topp uten pf Staven endrer du navn til Nesstaven, jeg har ikke hørt bare "Staven", står det på kartet? Ble litt rotete, men men...

Snøgrense på gode 500m ser det ut til. Minket en del i øvre del siste dagene ser jeg.... Tur på Klovetinden? Ser også snømengdene i Molladalen.... 26.6.99 gikk jeg opp Molladalen og opp Mohns renna. Da var det helt snøfritt i dalen, og kun litt snø nedenfor renna (rester av ras). MYE mer snø i år enn da, bare 6 dager unna..... Vinteren 04/05 vil bli husket!

Sportsnett har tebau på denne: http://www.7zg.com/dzactive/product.php?product_id=21 Om dette fungerer, og spesielt om det er såpass lett at det kan være med på overnattingstur i sekken, så må da dette være et gullegg for å finne tørre fjellstøvler etter gårsdagens trasking i blaut myr. Noen som kjenner teknikken, dvs kjemien ?

Her er iallefall en annen artikkel som handler om akkurat det samme som Dagbladet sin, dvs den handler om samme svensk/russeren. http://www.ltz.se/artikel_standard.php?id=229631&avdelning_1=102&avdelning_2=218 og her fant jeg jammen igjen Dagbla'artikkelen også, han heter Leonid Kuzmin: http://www.dagbladet.no/sport/2006/01/11/454496.html Vet ikke helt om jeg er enig i argumentasjonen, men må prøve med skøyteskiene mine som ser helt hvite ut under etter manglende vedlikehold de siste årene. Sånn går det når klassisk blir første-pri. Og går det bra er det klassisk-skia neste

Fra pakkliste for vintertur Svalbard med telt (utelatt Svalbard effekter som våpen, snublebluss,tau, nødpeilesender osv) Personlig : 12 kg Felles : 3 kg Mat/Drivstoff : 1-1,2 kg/dag -> 5 dager =5-6 kg Totalt : 20 kg for 5 dagers tur. Stæsj som mange liker : kniv, kamera, feller, GPS, lys, litt kvelsfyring m/primus, handkle,solkrem,teip osv -> 1-2 kg Vanlig turvekt 21-22 kg. De nevnte 25-35 kg var som sagt ved førstegangstjenese hvor militære dingsebomser utgjorde en stor del. Ellers er vel de som bedriver jakt ikke helt ukjent med slike vekter.

... Tja, hva gjør man egentlig? Under Heilstugutraversen 21/8 fant vi et nytt klatretau ved foten av Midtre Heilstugutind. Tauet var vel knapt benyttet til èn eneste rapell tidligere. Vi diskuterte hvorvidt tauet var lagt bevisst igjen (noen kommer opp senere som skal benytte det), eller om et eller annet surrehue hadde glemt/mistet det. Ingen andre var hverken på denne traversen, hadde gått breen eller var på Heilstugubrehestene denne dagen, såvidt vi kunne bedømme. Etter mye om og men bestemte vi oss for å ta tauet med. Tanken var som følger: Er det nå en eller annen distrè student som rett og slett har glemt det, er det veldig surt å oppdage tapet på Spiterstulen. Skulle det nå være en feit 50 åring som bare ikke orket å bære det lenger, kan det egentlig være det samme. Dette var 7. dagen på rad med 10-17 timers dagsmarsjer, samt at jeg totalt bar 110m klatretau siste halvparten av traversen, så håper noen tilkjennegir sitt eierskap. Til slutt, hva skal man egentlig gjøre når man finner et tau buntet sammen, tilsynelatende mistet? Veldig lett å rett og slett "drite på draget" i en sånn situasjon. I såfall får jeg ha ryggrad til å tåle det