Søk i nettsamfunnet

Interesserte bør merke seg disse tidspunktene: NRK1 mandag 30. august kl. 1955 NRK1 onsdag 01. september kl. 0930 NRK1 lørdag 04. september kl. 1305 Se forøvrig : http://www.friflyt.no/web/pub/articles.asp?id=3,0,1626,NO

Turen skulle egentlig gå fra hellemobotten til Katterat, men pga flomstore elver brukte vi så mye tid og mat at vi måtte kutte turen og gå ned i skjomdalen.... For deretter å fikse oss transport til Narvik hvor bilen stod... --------- Vi starta søndags tidlig fra Harstad med bil, kjørte til Narvik hvor vi møtte faren til en kompis av meg som kjørte oss derifra til Kjøpsvik, så vi kunne sette igjen bilen i Narvik. I Kjøpsvik hoppa vi på øydronningen og båta innover tysfjorden og ankom hellemobotn etter 2 timer. Overskya... Tåka hang langt ned i dalen og det regnet!!! Dag 1, Hellemobotn - Røysvatn, 35 km, 13-15 timer - Ca 16:30 satt vi i marsj innover dalen langs turløypa. Hellemobotn er fantastisk! Loddrette fjellsider, fosser nedover svaene og dype canyoner med ei flott lakseelv som renner gjennom dalen. Etter flere timers gåing å en liten "lunsjpause" tok vi kveld etter turens første vading ca klokken 24. Vi hadde tilbakelagt ca 700høydemeter og gått ca 1 mil i luftlinje. Vading var noe vi skulle få gjøre nok av på turen. Vi hadde med joggesko slik at vi kunne kjøre "commando" og gå med joggeskoa for å unngå å ødelegge føttene på steinete elver. (Det var meget smart gjort av oss). Dag 2 våkna vi opp til sol på presenningen vi lå under. Vi tok en kjapp frokost og satt i marsj. På de første 2 dagene skulle vi tilbakelegge 3,5 mil i luftlinje og deriblant Norge På Tvers. Med 2,5 mil i luftlinje igjen til Røysvatn hytta visste vi at dette kom til å bli en lang dag... At det skulle bli en hælvettes dag med 15 timers marsjing var vi ikke klar over. Dagen var fin innover en nydelig dal på svensk side av grensa, mektige fjell fra 1000 - 1800 moh rundt oss på alle kanter. Flere vadinger i flomstore elver som gikk forholdsvis greit, men et vanvittig tungt terreng. Opp og ned hele tida. Så skjedde det helt geniale. DRIT SLITNE og med 5 km igjen til hytta møter vi veggen. Ei stor hælvettes flomstor elv med for mye strøm til at vi klarer å komme oss trygt over på anbefalt plass (iflg. turistforeninga). Vi tok beina fatt og vandra oppover elva i håp om å finne en trygg plass å krysse elva. Etter noen tunge kilometer fant vi tilslutt et innløp til et vann som var ca 50 meter bredt og ikke så fryktelig mye strøm, vi kom oss heldigvis over uten noen skader og fall. turistforeningens hytte ved Røysvatn er temmelig utilgjengelig. Den er faktisk mindre besøkt enn Mt.Everest. Den minst besøkte av turistforeningens over 300 hytter. 2 dagsmarsjer tilbake til mobildekning og minimum 2,5 dager videre langs ruta til mobildekning. Så utilgjengelig er det viktig å ikke gjøre noe dumt... Vi viste at det ville ta minimum 2 dager før vi kunne få hjelp. Men standarden på hyttene er helt suveren. Vi var jævlig slitne da vi ankom røysvatn dag 2 og valgte derfor å ta dag 3 som hviledag. Denne dagen kåra vi Røysvatn mestern i "idiot"... En fin dag. Pannekaker til middag. Dag 3, Tørke klær/hviledag - Den fysiske statusen vår var litt under par og vi tok en herlig hviledag på de flotte røysvatn hyttene. Dag 4, Røysvatn - Pauro, 28 km, 9 timer - Detta skulle liksom bli den fine dagen. Med broer over de verste elvene og en koselig tur uten de store stigningene. Og det svarte til forventningene, bortsett fra at den førsta broa vi kom til var ødelagt så også her ble vi våte. Møtte en svær reinflokk. Trivelig med reinsdyr, fikk minner tilbake fra da jeg var mindre og var me samene i nord på fjellet og samla rein. Så skjedde det igjen. Mindre enn 5 km fra Paurohytta. Ei svær elv hvor broa var tatt av flommen. Vi har følgende alternativer: 1) overnatte ute, gå tilbake til røysvatn og derfra til hellemobotten for å ta båten som går om 5 dager. 2) gå rundt et hælvettes svært vann (ca 1 dag) med kryssing av endel elver som vi ikke vet hvordan er eller 3) svømme over bukta hvor elva renner ut. Vi valgte det siste. Der vi kryssa var det mellom 30 og 35 meter bredt, med forholdsvis sterk strøm. Isfritt der vi skulle over, men 50 meter lengre ut i bukta lå isen "trygt og godt" på vannet. (vi turte ikke gå over isen nei...) På forhånd hadde alle kjøpt inn ortlieb bager (109 liter) som vi hadde i hovedrommet slik at vi kunne holde ting tørt, samt at vi hadde med et tau på 25 meter. Leif som vi hadde mobba som faen fordi han hadde med seg vadebukse på turen ble geniærklært her. Vadebukse med et belte strammet skikkelig til ved linningen og liggende på sekken sin klarte han forholdsvis tørr å krysse vannet. Ble stående å knote i vannet i ca en halvtime når vi knota å prøvde å forlenge vårt for korte tau slik at han kunne komme seg i land og få av seg vadebuksa og sende den tilbake i en ortlieb bag. Det var så sterk strøm og så kaldt at å svømme uten sikringstau og vadebuksa på slik at man ikke ble så våt var livsfarlig. Nestemann svømte over på samme måte som leif, men ble stående i vannet, mens jeg og sistemann hoppa uti vannet nakne, klamra oss fast i en sekk som var festa i tauet og ble dratt/svømte over. Hadde dette vært nært bebyggelse ville jeg ikke uroet meg i det hele tatt, men det faktum at vi ikke engang viste om vi ville komme oss over de siste elvene og nå hytta samt 2-3 dager fra mobildekning så var det litt på kanten gjort. Skummelt å få en skade eller hypotermisk person så langt vekk fra hjelp. Mellom svømminga og hytta viste vi at det var plassert ut 2 joller som skulle brukes for å forsere neste hinder. Her var vannet ca 40 meter bredt, med STERK strøm og STERK vind. Jolla på vår side av vannet var fin den, men med ei knekt åre var det med nød og neppe at førstemann kom seg gjennom strømmen og fikk satt opp et fast tau over vannet slik at vi trygt kunne komme oss over alle mann. Detta ordna vi med å ha 2 tau i båten, ett på hver side av vannet og dro båten med en person oppi mellom oss. Men vi nådde da hytta. ****blaute, slitne, kalde og sultne bestemte vi oss for å ta en hviledag også her. Dag 5 gikk med på å spise sekkene lettere, tørking av vått tøy og kortspilling. Dag 6 Pauro - Sitashyttene, 22 km, 8 timer - Vår første dag som gikk som planlagt. En nydelig tur mellom fjellene i 800meters høyde. Ingen store elver og unnagjort på 7,5 timer. Etter at vi traff 2 gamlinger som hadde kjørt en vei og syklet til sitashyttene som fortalte at vi var gale om vi forsøkte oss videre over fjella på denna årstida bestemte vi oss for neste dag å ta oss til sivilisasjonen langs enn statkraft vei som gikk ned fra fjellet. Dag 7 Sitashyttene - Skjomdalen, 39 km, x antall timer - Vi stod opp klokka 05:00 og satte i marsj. Ville komme oss tidlig ned slik at vi ikke stod i ei jævla bygd klokka åtte en lørdagskveld når folk hadde tatt seg nån pils og ikke kunne kjøre oss til nærmeste bussholdeplass. Men lykken smilte til oss etter vel ei mil... Vi fant mobildekning og en i gjengen ringte en fjern slektning som har hytte i skjomdalen, (som han var på denne dagen). Han kjørte opp på fjellet og plukka oss opp ca 15km fra sitashyttene. Der kom den gledelige meldingen om at kona hans hadde frokosten klar på hytta. Egg, ferskt brød, melk, fenalår, blåbærsyltetøy og alt man kan drømme om etter 7 dager, med drytech og havregrøt samt en dag med pannekaker. En fin, men tung tur, som anbefales på det sterkeste (I AUGUST, eller på vinteren!). (www.narvikfjell.no - for mer info om området)

Här är mina 8 etapper i Dovrefjell 23/7: 6km utmed E4 Oppdal-Risan (ingen lift så tidigt på dagen!) därpå huvudsakligen orösat till Pershöe, nära Dindalen. Inte helt trivialt att hitta rätt där leden lämnar älven, med två obetydliga höjder som huvudsakliga orienteringspunkter. Något enformig etapp. Hopplöst att hitta ledens början under trädgränsen, men efter ett tag upptäckte jag *vägar* som inte fanns med på kartan. 24/7: T-leden mot Loennechenbua, men valde läger vid Urdvatnet söder om bua. Mycket fina tältplatser. 25/7: Mot Åmotsdalshytta över bl a Urdvassbekken (MYCKET bred stengång), in i Snöhettamassivet, utmed Langvatnet och till läger vid älven strax norr om Lesjöen. Ljuvligt område. Hagelskurar när jag slog läger - plötsligt inte SÅ noga med hygienen. 26/7: Kanonetapp mot Grövudalen, med läger vid stigskiljet Raudbergshytta-Aursjöhytta, 200 höjdmeter ovanför dalen. Brant snöfält som måste kringgås och mycket akrobatisk blockterräng utmed den sista sjön efter detta snöfält. 27/7: Mot Raudbergshytta där jag efter en dl tvekan valde att gå söderut igen, genom Håkodalen till Håkodalstela med både vackra och mindre vackra utsikter. 28/7: Förbi Aursjöhytta mot Miutjönnin. Aursjöhytta förskräcklig plats, krafledningar, väg med tung trafik av lastbilar och arbetsfordon. 29/7, 30/7: Miutjönnin-Gravdalen-Bjorli. Se inlägg om Reinheimen 1997 gjorde jag min förra Dovretur. Den gav mig spektakulärt vackra etapper (i spektakulärt vackert väder) genom Stroplsjödalen och Skirådalen men också trist vägvandring mellan Vangshaugen och Jenstadjuvet; vidare passerade jag Snöheim som väl hör till det fulaste i Dovre. Inget av detta kom med på årets tur som jag dock tyckte hade en överlägsen komposition och fördelen av tält alla nätter. En lustig iakttagelse, om det beror på genomsnittshöjden, eller på speciella vattenförhållanden: under 8 dagar gick jag över en dammur och endast två broar (den ena onödig), men icke en enda bro över trädgränsen och icke ett enda egentligt vad (dvs. alla bäckar på den höjden kunde stengås) I vilket annat område kan man uppleva detta? il C.

Hei, tenkte siden det vanligvis er Morten som skriver inn her, får jeg gjør det denne gangen. Han får heller korrigere om jeg skriver noe feil . Vi ville ha en kosetur etter alt det toppturslitet Morten hadde holdt på med sist uke og bestemte oss for Midtmaradalstindane fra Stølsmaradalen, med to overnattinger der for å fordele høydemetrene litt snillere (de er det mange av!). Så dro vi avgarde fra Røn rett etter jobben (Morten hentet meg der), etter å ha spist to kurver med jordbær og kveldsmat utenfor kontoret i sola. Jeg husker ikke nøyaktig når vi startet sykkelturen inn til Vetti fra Hjelle, men det må ha vært rundt 19-tiden. Å sykle opper i Utladalen med tung sekk på ryggen og en mage full av kveldsmat er ikke veldig behagelig. Det ble da også trilling de værste oppoverbakkene. Vi satte fra oss syklene og gikk videre innover mot Vettisfossen og Stølsmaradalen. Ved hengebrua gikk det over Utla og så bratt, bratt, bratt mange, mange sammenhengende høydemetre oppover. Det vat varmt i krattbjørkeskogen, men heldigvis ikke så veldig mange insekter som fryktet, men vi fikk likevel en del stikk fra blodsygende monstre. Det er kjekt å ha Vettisfossen til å måle høyden på, og det var enda kjekkere å etterhvert komme seg et godt stykke over den og kunne se ned på den... Ganske tassent virket den ovenfra : . Vi ankom hytta rundt 22-tiden, tror jeg, og lå i soveposene litt før 23. Stølsmaradalen er en liten hytte (kun 6 sengeplasser) i utrolig idylliske omgivelser. Men det må være enda mer idyllisk å telte et lite stykke oppover i dalen helt alene... Neste morgen ringte vekkerklokka halv åtte, vi spiste frokost, pakket dagstursekken og la av gårde mot Midtmaradalstindene. Morten ville spare kilometre og ledet ganske bratt gjennom bjørkekrattskogen så langt vestover mot stupet som det gikk an. Et stykke gikk det veldig bra, selv om det var mye pes her i bakkene, men så kom det et vanskelig parti. Den kunne omgås, men nå stå vi en gang der, og so skulle vi jammen også komme oss opp her. Det var mosebevokste, såpevåte og glatte sva med så godt som null fotfeste. Det var bare å holde i bjørkegrenene ovenfor og gjøre noen akrobatiske kroppshevninger. Utglidninger her hadde - hvis ikke dødelig, så i hvert fall vondt - ikke vært lurt, og jeg dinglet noen momenter bare hengendes i armene etter å ha mistet det miskroskopiske som fantes av fotfeste der. Men med en sterk hånd som jeg fikk låne som dro meg oppover klarte vi det begge to. Jeg bemerket at det hadde sannsynlighvis vært veldig mye lettere lengre til høyre i en slak renne. Med en gang vi kom oss opp på ryggen ble terrenget meget lettgått og svart behagelig. Vi krysset Svartbekken (?) på stein og hadde en god og deilig drikkepause i sola her. Det lå enda en del skyer rundt de høyeste toppene i Hurrungane, men været lovet ikke så værst. Her ble vi tatt igjen av et yngre fjellpar med meget lett oppakning som ikke en gang stoppet her for å drikke, men gikk rett på videre. Det hadde blitt mer og mer blå himmel og sol etterhvert, og tåkeskyene rundt Austabotntind og Styggedalsryggen/Storen hadde dratt sin vei. Kort tid etter stod vi på en knaus av ca. 1540 m, hvis jeg husker riktig (har ikke kart her nå), navnet var et eller annet med stein. Herfra var ryggen meget lettgått et godt stykke, med fint og fast fjell å gå på. Ringstinder og Maradlastinder dykket opp etterhvert og dannet en flott kulisse. Tilbake kunne vi se Stølsnostiden/Falketinden/Hjelledalstinden og Uranostinden. Stølsmaradalstinden til venstre så også litt spenstig ut. Etterhvert nærmet vi oss foten av ryggen til Vesle Midtmaradalstind. Vi omgikk fortoppen (som ikke når opp til 2000 m) til venstre på snøen og tok fatt på eggen. Den bød på det de fleste ville kalle morsomt klyving, med to litt vanskeligere punkt som ikke er nevnt i Thommsen sin guide i det hele tatt. Morten klarte seg opp og jeg med hjelp av en taustump etter. Det andre punktet kunne greit omgås på en utsatt hylle rett ned mot stupet mot Midtmaradalen, noe Morten benyttet seg av, mens jeg ikke torde. Så sto vi på det første toppunktet på Vesle, med grandios utsikt mot Storen og hele Styggedalsryggen. De andre to var allerede på Store. Jeg var enda lit skjelven etter klyvingen opp (andre ville kalt det en lek, men jeg var faktisk overrasket over meg selv at jeg lot meg pushe helt opp hit ) og foretrakk en lang pause på Vesle, mens jeg kunne forfølge Morten på vei videre til Store. Jeg kunne sikkert klart den siste biten og, hvis jeg først hadde kommt meg så langt, men skulle gjerne ha litt tid på meg for å psyke meg opp til nedturen. Da Morten kom tilbake fra Storen nådde også det tredje partet som skulle bestige Midtmaradalstindene denne dagen, opp. De hadde Thommesen i sekken og lurte fælt på hvor vanskelig det skulle bli ned til skaret mot Store, hvis allerede de to vanskelighetene før ikke en gang hadde blitt nevnt i boka... Men de kom seg greit ned og opp på andre siden. Den (nedstigningen) gikk forøvrig veldig fint og raskt, den øverste av de to vanskeligere punkt på ryggen ned gikk jeg faktisk nå på den utsatte hylla (noe Morten ble meget imponert over ), og det andre omgikk vi litt til høyre på noen sva og på snøen. Det er deilig å ha snøfelt å gå ned på, så vi valgte en litt annen rute og fulgte snøen til venstre for den lille knausen av 1500 et eller annet meter ned til Svartbekkvannet og i høyre kant av den ut. Nå holdt vi rett på ryggen ut, til vi etterhvert kom inn på den umerkede stien fra Midtmaradalen/Skogadalsbøen som vi fulgte gjennom kratta tilbake til hytta. Belønningen var peanøtter og halvannen liter cola til dessert... (man ynner seg jo ellers ingenting...) De første to var selvfølgelig nede en stund før oss, men det gikk lang tid før de siste to også nådde ned til hytta. Da vi allerede lå i soveposene og halvsøv, kom det en kar som gikk solo, hadde overnattet på eller ved Midtre Ringstind og gått hele Midtmaradalsryggen alene. Han rapellerte og klatret ned punkter, men jeg (og Morten for så vidt) synes han ubetinget tilhører den "svært gærne" kategorien, som også Lyngve har blitt plassert i . Neste morgen ble vi enda en gang vekket av sola, spiste en kort frokost og bega oss på den laaaaaaange og braaaaate nedstigningen til Utladalen. Med tunge sekker på er men med en gang igjen ganske ustøtt og innskrenket i sine bevegelser og balansen. Men det gikk raskere og jevnere enn jeg trodde, og omsider kom vi ned til Utlas kjølige drag (deilig!!!). Broen blr krysset, og den lille kneika opp til Vetti forekom oss som en lek. Sykkelturen ut gikk veldig rask og greit, det ble noen fotostop underveis, da. Den smaragdgrønne elva i sola var bare for fin. Dagens uumstritte høydepunkt var det påfølgende badet i elva fra Hjelledalsfossen ved brua ved parkeringplassen i Hjelle. Det hadde skjønt nok ikke vært fullt så deilig hvis ikke vi hadde vært så gjennomsvette, men det var vi jo nå en gang . Fasit: en flott tur til et litt avsides liggende hjørne som krever ganske mye svette og støe lårmuskler å komme seg til. Det er ikke så veldig mye annet å finne på der oppe enn å gå på Midtmaradalstindene, men ellers så er Stølsmaradalen er et veldig idyllisk sted - spesielt når man har telt og trekker seg bittlittegran lenger opp i dalen. Å ligge så høyt over Vettisfossen er også en opplevelse. Jeg har sett et nytt og spennende hjørne av Jotunheimen!

Lengst til venstre, delvis bak furua, ser du Slettmarkshø ,2190 moh. Deretter kommer Torfinnstindane (2090, 2100 og 2119 moh), mest sort. Litt lenger bak ses Memsogtind 2264 moh og så Kvitskardstind (mest hvit 2193 moh). Så er det en pause før N. Kalveholotind 2019 moh, og så det lange hvite draget som strekker seg opp mot V. Kalvehøgdi , 2208 moh. Tror det er sånn ca. riktig....

05:30 går vekkerklokka hjemme i Skrautvål. Litt før ni er jeg ved Spiterstulen hvor Peder K., trivelig turfølge for dagen, venter. PK er litt redusert etter Galdhøpiggtur dagen før, så vi tar det med ro. Jakten på et sted å komme over Visa er i gang. Thommessens turguide lurer oss til å prøve langs østbredden. Vi kommer til det nevnte Reinspranget, hvor jeg i alle fall ikke har lyst til å hoppe, mens PK godt kunne tenkt seg det. Noen nevnt klopp ser vi i alle fall ikke. Vi passerer Hellstuguåi på bro og finner et sted hvor vi med hjelp av gamasjer kommer tørrskodd over Visa (sikkert værre når den er flomstor) Den planlagte oppgangen direkte i østflanken opp til 2186 blir ikke noe av (Noen som har gått den?) og vi rusler opp langs bekken fra skaret mellom Styggehø og 1865 moh. Været var knallfint i starten, men kaldt. Iskalde vinder blåser og nå skyer det på med et kaldt gufs ned fra Bukkeholsbreen. Bukkeholstindane forsvinner etterhvert i tåka og ved brekanten begynner det å snø. Den enkle steinur (evt. snørenne) adkomsten opp sydflanken dropper vi, siden nordlige Bukkeholstinder er en del av målet for turen. Vi holder brekanten til vi er oppe på bandet mellom 2011 moh og Styggehø, går over denne og setter sekkene igjen ved foten av den videre ryggen. Det går enkelt opp ryggen, til toppen noen kaller for Bukkeholstind N2, men en bratt hammer sperrer den videre adkomsten for oss her (Noen som vet noe om den reelle vanskeligheten her? Kim?). Vi går et stykke til bake og holder på breen innover (vil man unngå bre kan man runde nederst på noen fjellhyller. Adkomsten opp i skaret mellom N1 (neppe 10m topp) og N2 er veldig grei, men vi fortsetter på breen, etterhvert på en markert kam oppe over en opptil 10 meter dyp vindgryte. Vi tar opp i skaret mot Nordtoppen (2149 moh). Det er enkelt opp her, men jeg får alltid litt småangst for slike enorme steinblokker som ligger på en slik måte at det virker som en mygg kunne fått dem til å rase. Før nordtoppen kommer man opp til en slags "fortopp", her venter PK mens jeg går opp det siste stykket. En liten hammer (ikke vanskelig, men en smule ekkelt med løs grus øverst og våt mose nederst) må klyves før de siste 30 m bort toppeggen. Før vi returnerer svipper jeg bort (knapt opp) til N1 og konstaterer også fra oversiden at det er enkelt å komme opp hit fra andre siden via Bukkeholsbreen. Etter en pause ved sekkene fortsetter vi mot Styggehø. Ryggen brekker bratt av mot venstre, men høyresiden er langt mindre bratt. Et stykke før toppen kommer vi til en hammer av et lysere bergslag, veldig ru og som danner en del overflate sand og grus ved forvitring (Noen som vet hva slags bergslag?). Vi går litt ned i siden for enklest å komme ut i ei bratt snørenne. (Noen som vet hvordan det er å gå rett over hammeren og følge eggen? og noen som vet hvordan det er å passere her når snøen enten er hard eller borte???) Snørenna er fin og gå. Snøen er myk. Vi forlater den litt for tidlig og kommer til et sted med veldig ustabile steinmasser (et av mine største fjellmareritt), hele steinura begynner å romle og jeg hopper raskt tilbake. Litt til opp snørenne og så ut på steinmasser som virker mer stabiler. Herfra rusler vi enkelt opp til toppen 2213 moh. Jeg rusler videre bort til Østtoppen, 2200 moh fordi den så så selvstendig ut. Borte ved østtoppen begynner jeg virkelig å lure. Det går jo knapt ned fra denne mot vest. Disse 10 meterstoppene! (Noen som har målt her?). Tilbaketuren går greit. Snørenna er bratt, men snøen myk og fin å gå. Ved foten er klokka allerede blitt sent og PK sender meg i vei, slik at jeg skal komme meg i seng hjemme i Skrautvål før midnatt (noe jeg ikke klarte). I sitgningene ned mot Visdalen begynner kneet å protestere på en slik måte det absolutt ikke skal gjøre og de 4 siste km. ned Visdalen er nokså vonde. Alt i alt en flott tur med snøbyger og oppholdsvær, men lite sol. Tidvis dårlig utsikt, men også tidvis god utsikt. Været var kaldt den dagen. PÅ 2000 moh Bukkeholsbreen kunne man høre suset av tørr snø som ble drevet over flata av vinden, og i den bratte snørenna laget vi ikke noen sørpeskred fordi snøen var alt for kald og "fastfrossen".. Man følte virkelig her at det ikke var mye over null i lufta. Altså en skikkelig kald 7. juli. Sola tømmer likevel eggene raskt for snø. I dag 8. juli er det et knallvær fra morgenen av, men med kneet mitt hadde jeg ikke fått utrettet noe likevel (håper det skyer på og regner masse i morgen så får jeg være klar til helga igjen.)

Vi kom litt seint av gårde på lørdag og begynte ikke å gå før klokka var halv ett fra Leirdalen med Jervefonni som mål. Innover mot Storbreen gikk det i sneglefart siden Julia skulle fotografere annenhver fjellblomst. Den beste adkomsten rett opp østryggen droppet vi siden vi ikke var fristet til å forsøke å komme over elva. Nesten inne ved Storbreen fant vi et sted det gikk an å hoppe trygt over. Vi gikk op et bratt skard til høyre for Storbreen og fulgte stort sett bratte snøflak opp mot Jervfonni, Ei diger snøfonn (spesielt nå med all nysnøen), som etter hvert også har blitt navnet på toppen, som for øvrig også går under navnet Storbreahø. Med sine 2001 moh, er den blant de laveste 2000meterne. Være var skiftende, men mer dårlig enn bra. På toppen var det tåke og snø (!) som gjaldt. Planene om å komme videre mot Storbreatinden ble allerede da egentlig gitt opp, men vi fortsatte et stykke. Julia likte seg ikke på eggen med våt svartlav og det gikk smått. Der eggen smalner av ventet hun mens jeg fortsatt i retning Storbreatinden. Det var nokså luftig og jomfruelig terreng, og da jeg kom til et sva hvor man absolutt ikke burde skli (det var klissvått), snudde jeg. En mektig hammer opp mot Storbreatinden var så vidt synlig i tåkehavet. På tilbakeveien tiltok snøværet og tidvis snødde det tett. Men i fjellet, der skifter det raskt. I løpet av nedturen sprakk skydekket mer og mer opp, og inna vi var nede ved bilen i 9 tiden var det blitt finvær. Vi droppet planene om å lage mat (vi hadde knapt spist noe hele dagen) og reiste mot Leirvassbu. Også her ble matplanene droppet siden tiden gikk så fort. Vi stresset i vei i retning bandet mellom Høgvaglen og Kyrkja. Jeg peste som en elefant og hadde tunga nesten nede på bakken, bare for å rekke en dum solnedgang. På ca. 1600 moh, fant jeg et fint sted med utsikt både mot Hurrungane, Skarddalseggje, Høgvaglen, Kyrkja og Visbretinden. Fotografering i solnedgangen når det meste av landksapet er i skyggen mens himmelen er skyfri og noe blass viste seg å være en nesten umulig oppgave, og med hertil skuffende resultater. Den mer lovende blåtimen orket vi ikke å vente på, og telelinse var det dårlig med. Litt for 01:00 var vi i soveposen nede i Leirdalen. Kl. 03:00 ringte alarmen. "Du skal ikkje sova bort sumarnatta" heter det i sangen, men der og da kunne jeg gjerne sovet den bort, men vi karret oss på beina i den kjølige (det var frost) natta. Vi kjørte opp til Leirvassbu igjen og syklet nedover mot Gravdalen. Vi fant oss hvert vårt tjern for å ta speilbilder i soloppgangen, men gjorde raskt de samme erfaringene som noen timer tidligere, altså igjen skuffende resultater. Halv fem spiste vi frokost lenger nede i Gravdalen, satte igjen syklene og steingikk elva litt lenger nede før vi entret Simledalen med Rauddalstindane som mål. Litt morgentåke hang som et mystisk slør rundt Rauddalstindene som for øvrig lå badet i morgensol. I kombinasjon med nysnøen på toppene fikk dette det hele til å virke litt "himalayask". Ved sekstiden fikk vi også ta del i morgensola, og det var en fantastisk kontrast å komme ut av skyggene og med et stå blant blinkende iskrystaller, irrgrønn mose og glitrende bekker. Snøen var steinhard og flott å gå påog vi dro oss opp i retning ryggen mot Store Rauddalstind og rastet lenge i sola på en steinklippe i snøen. Sola varmet raskt i snøhelningene og det varte ikke lenge før snøen var myk og dertil tung å tråkke i. Fra ca. 1700 moh måtte jeg tråkke spor opp til leggene i den bratte motbakken, en aktivitet som virkelig suger krefter i det lange løp. Sola steikte og svetten rann i bekker. Julia hadde ikke helt dagen og ble værende igjen ved foten av Store Rauddalstind på snaut 2000 moh, mens jeg fortsatte opp løssnøen mot toppen. Det gikk smått og tungt, og jeg måtte hvile på stavene, nesten som om det var tynn luft jeg gikk i. Store Rauddalstind er en mektig tinde fra de fleste kanter, likevel er det blitt plass til et romslig platå på toppen, og helt i enden av dette var varden, samt rester etter et trigpunkt, for anledningen nydelig dekorert med isnåler. Fra Store nedover mot Vestre er det en virkelig lang bakke. Normalt en fryd å springe nedover snøen her, men ikke i dag. Jeg komme med ett inn i skyggesiden og her var det et 4 cm. skarelag som dekket 25-40 cm. tørr nysnø. For hvert skritt brakk jeg gjennom skarelaget som var så hardt at det gjorde vondt mot leggen da jeg bøyde beinet for å ta neste skritt. En skikkelig antinedoverbakke. Opp mot vestre Rauddalstinden var det veldig greit i morgensola (bortsett fra at jeg nå var potte sliten.). Returen opp til Store Rauddalstinden ble et helvete. Hvert skritt måttte tas som et høyt kneløft, og det var ikke noe vits i å prøve å heve kroppen for å ta neste skritt, for da ville man uansett brekke gjennom skaren og kaste bort enda mer energi, så jeg mått først sparke gjennom skare og plassere foten. Slik tråklet jeg meg oppover og var sjeleglad for å se igjen varden på Store, da en omsider dukket opp. Julia var allerede begynt å bli bekymre og var på vei opp snøhellingene da jeg kom nedover. Selv om man er sliten og fullstendig ferdig, er ikke det noen grunn til å legge seg for å dø Østre Rauddalstinden ventet med sine ytterligere ca. 450 eff. høydemetre. I sneglefart ruslet vi bort den langstrakte ryggen. Julia ble igjen på vel 1900 moh, mens jeg gikk opp. Toppen er beskrevet som enkel. Jeg vet ikke om det var nysnøen, det rennende vannet, de lefsete klissvåte støvlene, den slitne kroppen eller hva det var som gjorde det, men jeg syntes ikke det var så enkelt. En liten hammer hindrer ryggen opp fra å være spasertur. Forsøkte rett opp, en 3 meter, men takene var ikke gode nok. Søkte så forskjellige steder mot høyre, men rennende vann og mose gjorde det ikke særlig fristende å klatre opp her heller. Begynte å tro jeg mått snu på denne enkle toppen. Til slutt gikk jeg tilbake der jeg søkte først og enda litt lenger ut mot venstre der ryggen brekker av i, om ikke stup, så i alle noe fryktelig bratt noe, ned mot den vesle breen. Her gikk det en tilsynelatende enkel passasje oppover. Minnet meg litt om passasjen på Ymelstind, kanskje ikke like mye ut i siden, men til gjengjeld mer jomfruelig med masse løse blokker. Teknisk var det helt uproblematisk, men jeg syntes det var en liten tanke utsatt, spesielt med tanke på alt løsgodset. Tar man godt tak i et håndtak som følger med her, og mister balansen, så er det nok gjort. Noen andre erfaringer fra denne ryggen? Jeg stusset også over at det ikke var antydninger til varder, noe som normalt er satt opp på alle tenkelig vanskelige og mindre vanskelige steder. Varden på toppen var heller ikke mye å skryte av. Tror ikke jeg har vært på mange selvstendige 2000 metere, med sånn en tassen varde. Jeg var i midlertid for sliten til å bygge noen bedre. Returen ble lang, men gikk da på et vis. Ned i kant av breen og ut Simledalen og opp til Leirvassbu hvor vi ankom litt over 18:00. 3 større og mindre turer i løpet av 29 timer, bare avbrutt av en times hvile og 2 timers søvn førte til at elle planer jeg hadde om tur på mandagen (i dag) ble nedprioritert til fordel for en skikkelig hviledag med huslige sysler og lite fysisk tilværelse.

Det har jo tjent deg trofast i 23-24 år da...... Ville egentlig vært ganske fornøyd da, jeg... Historien var forresten drivende godt skrevet

Telt er da mye bedre Rondvassbu drives av DNT Oslo og Akershus, tlf. 22 82 28 22. Eller prøv å ringe Rondvassbu 61 23 18 66, kanskje du blir satt over.

Randi Skaug var først, 0600 på torsdag.... http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/05/21/398605.html Lurer på hvordan det går med frk.Skog. Det har åpenbart vært en del dødsfall på nordsiden av Everest de siste dagene. Gratulerer så meget til Skaug - flott prestasjon!

Bommen var åpen forrige helg, men vi tok ikke sjansen på å kjøre forbi. Det stod skilt om at det var stengt og at den åpnet 23 eller 25. mai (husker ikke nøyaktig hva som stod på skiltet) så fra og med pinsehelga er det vel åpent for de som enten vil gå fotturer, eller bære skia opp i høyden.

Ett bistert snöläge *behöver* inte betyda passen är farliga. En del är bara jobbiga. Jag träffade 2001 ett brittiskt par som börjat vid Atlanten i slutet av maj, och bland annat gått över Col de la Fache, som nästan alltid har mycket snö. Den årstiden kan de ha sjunkit till knäna rätt ofta. Tyvärr vet jag inte exakt var pilgrimsleden korsar kedjan, men jag tror sådana leder undviker svåra och farliga passager. Kanske den rentav går på väg? Jag har varit tre somrar i Pyreneerna, 95, 96, 01. Alla turerna, däribland två stycken på 19 dagar, gick så nära vattendelaren som möjligt, vad som kallas HRP, som inte är en led utan ett turförslag med många varianter. Turerna finns beskrivna på http://www.mai.liu.se/~pehac/2001.html Obs. att turen österifrån började tio dagar tidigare på säsongen än den västerifrån. Det är det normala, att snösmältningen går fortare i öst., men läget var nog extra gynnsamt 01. Vill minnas att Cortalets, som just nu har säkert 160 cm snö, var snöfritt 20 maj det året. I år är ingenting normalt. il C.

Enig med Morten. Jeg hadde en tilsvarende tur fra Veldresflya til Østre Leirungstind 23. juni et år. Var sliten da jeg kom tilbake for å si det sånn...

Lesset ned med andre oppgaver ble det ikke akkurat noen turhelg på oss denne helga, men vi fikk sneket oss til fjells to ganger likevel. En gang på lørdag ettermiddag / kveld hvor vi dro opp over Valdresflya og gikk Knutshø, stort sett i regn, tidvis i "dampende" varme. Temperaturene var ikke de store, men varmt var det! Snøen var stort sett borte, og den som lå var klissvåt og pillråtten. Leirungsåe gikk flomstor. Midt i mai i fjor gikk vi inn munningen til Leirungsdalen på blovåks og knall vinterføre. Likevel ble 2003 et av de hardeste årene for breene i Norge noensinne. Hvordan skal vel 2004 bli? I kveld drog vi en liten tur til Rundemellen 1345moh her i Valdres. Også her var stort sett all snøen borte, omtrent som vi normalt finner det sist i mai. Innover i Jotunheimen var det hvitt, men med mye sorte flekker innimellom. En spørs seg om dette bare blir værre og værre, men det er nok ikke bare generelle klimaendringer. En titt på Europakartet for i dag bekrefter at det er også en ekstrem værsituasjon som vi har. Island har feks. med 14 grader, 5 grader mer enn østerrike, og 3 grader mer enn Berlin. Kanariøyene har 19 grader og Athen 22, mens Oslo er Europas varmeste med 23 grader. På bakgrunn av det er det ting som kan tyde på at vi har fått slengt en varmluftsboble innover oss som ikke vil vare, men likevel - det skal mye til at ikke 2004 blir det hardeste året for isbreene i Norge i manns minne. En slik start på smeltinga som i år, er det knapt noen som kan minnes, enten de er 20 eller 90. Så i en tid hvor vi normalt snører skiene og går på ski har vi nå i helga hatt årets to første fjellturer med fjellstøvler.

Kan ikkje seie noko om snøforholda i påska, men med tanke på at Tinderittet er avlyst, er det nok relativt lite snø. Slik eg har skjøna det på arrangørane er det forholda frå 1200 og nedover som har vore problemet. Kan også nemne at Sognefjellsvegen opnar i morgon (23. april), så no er det fritt fram for vårskiturar på Smørstabbreen

Dersom høyden på to topper (eller et skar)ender på 01 og 39 vil disse ha en høydelinje i forskjell/38m. Ender de på 19 og 21 vil de også ha en høydelinje i forskjell Om det blir enklere, tviler jeg på. Man vil alltid ha tvilstilfeller om man velger 10,20,30 eller 50. Det som er sikkert er at tvilstilfellene blir færre jo høyere pf man velger. Svein

Virker ned til - 23 ja, men hvor effektiv er den da Jeg er skeptisk til gass vinters tid. Parafin og bensin har tilnærmet samme kaloriinnhold. Parafin har egenvekt ca 0,75, bensin ca 0,65. Ved fyring kun for snøsmelting(4litr) og matlaging holder 0,2 litr pr dag/pers godt, Med andre ord ikke mer enn 130 gr bensin pr dag. En annen ting, vurder hvorvidt du trenger å koke alt vannet. Fra 80 grader til 100 grader bruker du 50 % av energien. Min mening er : Kast rødspritbrenneren, bruk bensin og ta ikke med mer drivstoff enn nødvendig. Vekt er viktig

I flg katalog fra Vertikal jeg nylig fikk i posten står det at MSR har gass (Isopro) som virker helt ned til ca -23 grader. Hvis det stemmer burde jeg kanskje kunne benytte gass istedenfor bensin også om vinteren? Va tycks? Jeg har pr idag kun rødsprit brenner og ser at det går med mye brensel når jeg skal koke min daglige ris En annen ting; hva gir minst vekt pr liter kokt vann; gass eller bensin? Åhh - alt det stæsjet...

I går ettermiddag kjørte jeg etter jobb opp mot Tverrsjøstallen i Nordmarka fra Hønefoss-siden og parkerte bilen 400 meter nord for vannet Ølja, 528 moh. Turen opp til det flotte utsiktspunktet Lamannshaugen (701 moh) tok omlag 45 minutter på fjellski med skifeller, og jeg var der oppe cirka 17.30. Været var tilnærmet perfekt, men litt disig i horisonten. Jeg klarte ikke å se Jotunheimen med det blotte øye pga disen, men med en 8x40 kikkert var flere topper synlige herfra og de kom ganske klarte frem. De jeg mener jeg så var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) bak Torfinnstindane (2119), Nordre Kalveholotinden (2019), Store Knutsholstind (2341) bak Kalvåhøgda (2208), så en lang rygg med noen småtopper som jeg tror må ha vært Tjørnholstinden (2331) bak resten av Kalvehøgda mot Rasletind. Men selve Rasletind klarte jeg ikke å skille ut. Videre mot høyre Besshøi (2258) som et stort massiv. Etter Lamannshaugen gikk turen videre til Svarttjernhøgda (717 moh) som er Nordmarkas høyeste punkt. Fra utsiktstårnet der oppe kunne jeg ved 19.30-tiden også se en stor del av Jotunheimen. Noe av disen var nå forsvunnet og toppene fremstod i en klarere profil. Dessverre hadde jeg ikke tålmodig til å vente til solnedgangen. Jeg tror at hvis man er der oppe mens kun Jotunheimen er badet i dagens siste solstråler, mens resten av det du ser ligger i mørke vil toppene tre mer markert frem. De jeg så fra Svarttjernhøgda mener jeg var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) og/eller Torfinnstindane (2119) kunne såvidt skimtes bak en dalside oppe i Begnadalen, og videre det samme som i fra Lamannshaugen. Mulig det var på grunn av lyset, men jeg synes jeg så mer av Jotunheimen fra Svarttjernhøgda. Men mitt store spørsmål blir hva jeg så til høyre for Besshøi. Jeg innbilte meg at det kunne være Nautgardstind (2258). Men er klar over at det like godt kunne være noen av høydedragene på østsiden av Valdresflya. Dersom det var Nautgardstind ville den i så fall kanskje ha vært Norges nest lengste siktlinje med 180,6 km. Høgevarde (Norefjell) – Høgronden er Norges lengste siktlinje med 184,9 km. Er det noen som har kvalifiserte meninger om utsikten fra nevnte to høyder i Nordmarka Jeg er jo litt usikker på om det jeg skriver er riktig. Spesielt det om Nautgardstind. Og ods (Oddvar), du vet vel noe om dette Hvis flere har tenkt seg opp dit, kan det være et godt tips å ta med et Jotunheimenkart og et godt bilkart som dekker alt fra Oslo til Jotunheimen. Jeg hadde ingen av delene. Og ikke glem kikkert Jeg hadde forøvrig også med meg meg et speilreflekskamera med 300 mm linse, men hvorvidt bildene blir av en kvalitet hvor man kan se Jotunheimen er usikkert. Fra Lamannshaugen og Svarttjernshøgda kunne man forøvrig se diverse andre fjellområder fra Skrim via Blefjell, Gausta, Norefjell og Vikerfjell.

... har derved DNT sikret seg. Jfr. tidligere innlegg. Se http://www.dirnat.no/archive/attachments/01/61/Harda054.doc Eller for dere med bredbånd, sjekk dagsrevyen i dag 2.4. på NRKs sider

Hvis du bestemmer deg for å gå Josten på langs fra Erdalen til Fjærland kan du finne inspirasjon og informasjon her: http://breogfjellsport.no/articles.php?articleID=176&sectionID=5 Der finner du en artikkel, bilder og en 23 min lang video fra Nordfjord folkehøgskule sin Josten på langs tur i april 2002. Hvis du velger å laste ned filmen bør du åpne den i Windows Media Player. I Winamp blir fargene feil.

Tenkte og benytte fridagene i mai til en skitur. Planen er og krysse Hardangervidda fra Finse til Haukelisæter (pga transport) Tar nok toget opp torsdag, og retur med buss, søndag. Er det noen som har forslag til vilken rute jeg bør velge, da jeg vil ha relativt god tid? Hvilke hytter er bra for overnatting? Holder vanligvis sneen seg grei nok, såpass langt som ut i mai? (19 -23)

Jeg har gått nøyaktig den samme ruta, og kjenner meg svært godt igjen i beskrivelsen. Søkte først rett oppover, men gikk meg fast... Kom meg ned igjen på et vis, og fant etterhvert ei rute over noen hyller på høyre side. Flere punkter som krevde full konsentrasjon og en passelig porsjon godvilje. Jeg kom meg opp til slutt, men ruta var mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg gikk/klatret der omtrent ved soloppgang 13. juli 1999, og nedenfor gjengis deler av turartikkel fra den turen (komplett turartikkel på nfo2000m.no). "... jeg tilbragte natten på et nesten flatt svaberg i skardet mellom Eggi og Høgdebrotet. Jeg sov dårlig p.g.a. en enslig mygg som plaget meg hele natta, og klokka 05:15 hadde jeg fått nok. Jeg stod opp, spiste og pakket sekken. Klokka 06:00 begynte jeg på det så ut til å bli en real klyvetur opp til Høgdebrotet. Jeg hadde ikke planlagt å gå denne ruta, så jeg visste ingenting om eventuell gradering. Det så greiest ut på eggens venstre side, så jeg bestemte meg for å prøve å komme opp der. Dette ble ganske krevende etterhvert. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg måtte ha fulgt et lite riss over et bratt sva. Dette ble litt for heftig uten sikring, tatt i betraktning at jeg var alene og hadde tung sekk på ryggen. Bestemte meg raskt for å klyve forsiktig ned igjen, og prøve på høyre side av eggen. Det var værre å komme seg ned enn opp, men det gikk på et vis. Meget luftig noen steder. Etter en tenkepause i skardet var det på tide å prøve seg på nytt. Denne gangen på høyre side, noe som gikk forholdsvis greit i starten. Etter ei stund kom jeg til et vanskelig parti også her. Da valgte jeg å legge fra meg sekken og klyve litt rundt omkring for å finne ei brukbar rute. Etter litt frem og tilbake fant jeg ei hylle som førte over på venstre side. Denne lå høyere opp enn det vanskelige partiet på den siden. Jeg gikk tilbake og hentet sekken, og fortsatte på klyveturen. Hylla førte meg ganske langt ut til venstre, ut i sida over breen. Deretter gikk det rett opp mellom noen store blokker/skiver. Måtte lempe sekken foran meg et par steder, men ellers forholdsvis greit. Litt senere var jeg oppe på ryggen som fører til Høgdebrotets majestetiske fortopp (sett fra nord). Jeg gikk litt i retning Tjørnholstinden og la fra meg sekken. Derfra var det bare å rusle på snø og urd til topps, og klokka 07:30 satt jeg på Høgdebrotet. Det var sol, men likevel litt kjølig på toppen. Flott utsikt i flere retninger. Etter litt fotografering gikk turen videre mot Tjørnholstindens østtopp (Steinflytinden). Senere fant jeg ut at ryggen fra Eggi til Høgdebrotet er oppført med vanskelighet inntil 3+ i Klatrefører for Jotunheimen. Den står såvidt nevnt under rute R14, Tjørnholstind - Vestre Leirungstind. Sammenlignet med andre ruter synes jeg at denne graderingen er litt mild. Ruta ligger trolig lavt på 4-tallet et sted..."

Jeg skjønner ikke hvilken interesse det har for fjellforumet at det på Blindern i Oslo normalt er 5 grader varmere enn i Tromsø i sommermånedene. Det er da veldig lite fjell i bygatene både i Tromsø og Oslo ! Skal man ta seg en utepils er det kanskje kjekt å vite, men vi går jo i fjellet ! Det er mulig at det er mer interessant at det regner marginalt mer på Blindern enn i Tromsø (regnet i mm - hadde man tatt nedbørsdager tipper jeg Tromsø hadde hatt flest) når man planlegger fjellturer, men uansett kommer det adskillig mer nedbør både på Tromsdalstind og på Tryvasshøgda. Dessuten er Nord-Norge nesten like forskjellig værmessig som sør-Norge. Det finnes områder der som er kjølige og nesten like våte som steder på Vestlandet, og andre områder som er adskillig tørrere enn det sentrale østlandet. Å diskutere/krangle om hvor det er varmest i landet er forøvrig litt merkelig all den tid vi lever i et av verdens kaldeste land. Dersom det hadde vært veldig viktig for meg å ha utetemperaturer over 23-24 grader ville jeg kastet bort livet ved å bo i dette landet. Jeg liker meg i fjellet hvor slike temperaturer aldri forekommer Indre Troms er et område med lite nedbør dersom pandabjørnen ikke tåler regn

Ods, dette blir for dumt. Tromsø har jo sjelden/aldri mer enn 23-24 grader om sommeren. Oslo har mange slike dager. Og Ferder har klar norgesrekord i antall tropedøgn. Den høyeste temparatur målt i Oslo er høyere enn den høyeste målte i Nord-Norge osv. osv. osv. Hvis du vil bli senket ytterligere av statistiske fakta, så bare ypp litt mer. Boka ligger ved siden av meg her....klar til ydmyking.