Søk i nettsamfunnet

2 japanere besteg K2 tidligere i august (forøvrig de første siden 2004). Sterk prestasjon av 2 meget unge klatrere (den ene var bare 21 år) på et slikt eksklusivt fjell. Forøvrig er 4 russere fremdeles savnet etter et snøskred tidligere i uken, og mest sannsynlig omkommet. Det betyr en fatalaty-rate på 200% i år !!! Les mer på http://www.k2climb.net/ Forøvrig anbefaler jeg også artikkelen "Lino Lacedelli confess the truth about K2 conquest and Walter Bonatti" fra førstebestigningen av K2. Det er på høy tid at Bonatti blir renvasket! Les artikkelen her: http://www.k2climb.net/news.php?id=10137

Jeg tror ikke du skal jakte skogduer jeg. Sist jeg sjekket var de fredet , og det tror jeg de er enda. De er ganske sjeldne. Men jeg tror vel egentlig at det kanskje er ringduer du mener. De er tallrike , og jeg jakter på dem i august på nyslådde kornåkre. Etter den 21. selvfølgelig. Også trær i nærheten av bekker er fine plasser å vente på dem om morgenen. De kommer ofte til slike steder for å drikke.

Viser til forrige tråd om samme emne (Snøgrense Nordvestlandet) og tar imot det mer trønderske her, mine observasjoner: 8. april; Fin vei, godt brøytet, men noe "potetåker" lengst opp helt til Jølhaugen, Silkeføre og supert skiføre til Trollhetta. 18. april : Fin vei, godt brøytet og lite telehiv, inntil Gråhaugen: Puddersilkeføre, blåswix og kaldt marsføre til Snota Snøgrensa? Vel, vel Skiføre i alle typiske Trollheimskommuner, men det er dårlig med skiføre nedi Orkdaln 21. april: Fin og tørr bomvei, stedvis snødekt vintervei, Vindøldalsveien Supert kaldt marsføre, utrolig lekkert blåswix silkeføre, utpå ettermiddagen delvis gjennomslag nedi skogen

Dette temaet er utskilt frå turrapporten "Trillemarka 21-23.04.06 - vårloffing i verneverdig skogsområde" https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5252 Mod Trillemarka er ikke det store, uberørte området man forbinder med et verneområde. Går man innover der sommerstid tar det ikke lang tid før man må forsere hogst- og hyttefelt. Dype spor av firhjulinger (og scooterspor vinterstid) som fører inn til hyttene ødelegger noe av sjarmen man kanskje forventet når før man stakk på tur. Trillemarka har gjennom lange tider blitt brukt til skogsdrift og det vil nok ta lange tider før det er grodd igjen. Du finner noen fine bilder her: http://www.trillemarka.no/

Registrerer at siste innlegg på denne tråden var 21. juli d.å. Det tyder vel på at det nå er liten sjangs å treffe på både beitende kuer og badende nymfer i fjellheimen. Apropos isbading; er det noe de isbadende damene gjør bare i sjøen vinterstid? Eller beveger ikke disse folka seg til fjells? Skal man først bade i isråkene for å imponere omgivelsene må det da være bedre å gjøre det der det i tillegg er stiv kuling og snøføyke i lufta? Slik at opplevelsen blir maksimal?!

Jeg hadde planer om det samme. Sola snur jo rundt den 21. desember, men da lå regnet tungt over Bodø og det var bare å glemme friluftsliv å gi seg julestria i hende. Men så kom kvelden som var stjerneklar og nesten fullmåne. Min bror kikket på meg og lurte på om vi skulle dra ut å overnatte under himmelen. Som sagt så gjort. Vi fant frem soveposer og ryggsekker og et ekstra pledd til meg. En god kvelds ble inntatt hjemme hos far og mor før vi gikk til skogs. Vi fant raskt ut at bekkene rant fint, snøen dekte bakken med en halv centimeter og temperaturen var like under null. Det var perfekt ! Den første furua vi fant ble forkastet. Den neste lå litt lengre opp. Det var jevnt og fint underlag og utsikten var over hele dalen. Her fant vi frem det vi kunne oppdrive av ved, både furu og tørbjørk kom til nytte. Vi fant også en hel tyrirot som kom i fyr etterhvert og den holdt stand til morgenen etter. Om morgenen våkenet vi da det var blitt lyst. Å våkne i soveposen og se utover dalen og vite at her var det godt å være var en flott følelse. Vi hadde ikke med oss mat eller drikke. Dermed ble det en kopp varmt vann på morgenkvisten. Etter noen betrakninger om utstyr ,Lars Monsen, livet og naturen gikk vi ned igjen til mor og far. De satt og spiste frokost. Moralen er : Så fint å vite at er det regn før jul kan det bli stjerneklart i jula !

Jo takk, Øyvind! Har aldri hatt noe knetrøbbel før, med unntak av Surtningsue-turen i aug. -05 (http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=3462), dengang etter en minimal vridning i forkant av turen. Men nå, etter år med fjellklyving i is og ulende, presterer jeg å skade venstre kneet stående stille på paddeflat mark! Jeg gikk på truger langsmed ei elv med en 2m høg elvebrink av fast snø (masser av snø der inne!). Jeg står da på truger helt ute på kanten av brinken, vendt nedstrøms m/ ryggen inntil ei diger gran ute på elvekanten. Brått tråkker venstrebenet 50cm igjennom, sannsynligvis over en nedsnødd større grankvist som danner hulrom under snøen. Derved brister så hele elvebrinken, mellom bena på meg, og faller ut i elva. Delen som faller ut står jeg på med høyrefoten. Jeg faller da også ned, men blir hengende igjen etter venstre truga, som jo sitter fast 50cm nedi den faste snøen innenfor bruddkanten. Den truga kan heller ikke vris, og derved blir kneet bøyd sideveis idet jeg faller ut og ned. Jeg kjente allerede i fallet at noe skjedde i kneet... Så henger jeg der da, opp ned etter benet, med nakke og skuldre akkurat nedpå snøbanken som falt ut. Denne suger vann som en sukkerbit suger kaffe, og løser seg raskt opp under meg. Jeg har derfor ikke noe å ta eller trå på, alt blir bare tynn sørpe under meg, og i høyrehånda har jeg uforsikret kamerautstyr til 21000.- Måtte til noen snåle C-momenter for å komme oppatt derfra gitt! Etterpå ble kneet halvt vondt og litt numment, men jeg gikk en 6km tur etterpå. Det skulle jeg sikkert ikke gjort. Utover kvelden ble det et helvete, kunne ikke røre benet, kunne knapt ta på det. Skjedde 15. mars, og er fortsatt vondt, men en ørliten bedring de siste to dager gir meg håp... Moralen: Hold deg i fjellet, ikke gå på flatmark..!

Fjell & Vidde nr 2, mars '08 s. 68: Samtidig har Snøscooterimportørene og fått utført en spørreundersøkelse av TNS om skuterkjøring, oppgitte tall er positive: Regulering på kommunenivå: 63% Snøscooter til egen hytte: 80% Kjøring på skogsbilveier: 69% Ferdsel på islagt vann: 65% Snøscooterturisme vil gi økt sysselsetting: 66% Merking av snøscootertraséer: 75% Benyttet snøscooter sist vinter: 24% Tilsynelatende står disse i et motsetningsforhold, men ikke slik jeg ser det. Om lovgivningen i praksis ikke er nyansert nok, så er resultatene på begge undersøkelsene forenlige med mulig unntak om ferdesel på islagt vann. Lov til å kjøre på skogsbilveier er det liten grunn til å protestere på, og nødvendigheten av bedre merking av løypenettet kan understrekes med den siste ulykken i Troms hvor en 17-åring omkom når han kjørte utenfor et stup ved løypa og omkom. At skuterturisme vil gi økt sysselsetting er nesten selvfølgelig, et bedre spørsmål ville muligens være om økt man tror at snøscooterturisme vil gi nok sysselsetting til å være verdt det. Forenlig med mindre liberale regler fordi det kan bety at man innfører sammen krav til sertifisering som på motorsykkel. Ved fylte atten år kan man ta sertifikat til å kjøre opp til og med 34hk, og så over dette når man er fylt 21 eller har hatt sertifikat i to år. Ikke nødvendigvis fordi at så mange under 21/18 år forulykker, men fordi en slik sertifisering vil på samme måte som jegerprøver muligens kunne gi en mer ansvarlig snøscooterkultur. Med svært svært få unntak er alle jeg vet av som er å regne som aktive brukerere av snøscootere folk som heller vil lage broderier i fjellsidene enn folk som ser på snøscooteren som nyttetransport. De har altså mer til felles med motorsyklister enn folk som kjører minivans eller kassebiler. Omleggning og reoarganisering av løypenettverket kunne helt sikkert åpnet for mer nyttetransport med et mindre antall km. Slik det er i dag er det i mange tilfeller oppstykket og levninger etter offentlige servicelinjer som ikke er i bruk og ikke leder til annet enn ulovlig kjøring fra en stump for å komme til en annen. Like fullt ut er min personlige mening at ingens subjektive opplevelse av hva som er festlig eller morsomt er noe som kan overstyre verdien av både det å ta vare på og forstå naturen - noe som ikke nødvendigvis ikke står i et motsetningsforhold til snøscooterkjøring, men som per i dag i stor grad er unntaket framfor regelen. De fleste hytteeierne hjemme i Sør-Varanger har scnøscooter, og bruker den gjerne fornuftig, men antallet folk som eier snøscootere er langt høyere og kjører ikke på et vis som kan kalles fornuftig. Sammenlignen med fritidsbåter er populær, men også der er tilfellet at lovgivningen blir mindre liberal. Om ikke lenge vil båtførerprøver være obligatorisk for båter over 23 fot, med mer enn 10 hk eller som gjør mer enn 10 knop. EDIT: Et poeng som kanskje er vitktig å få med seg at undersøkelsen som ble gjennomført av snøscooterimportørernes forbund er begrenset til Finnmark, Troms, Nord- og Sør-Trønderlag, Buskerud og Telemark. Altså de fylkene hvor befolkningen i størst grad benytter seg av snøscooter. Sett på en annen måte er jeg derfor litt overrasket over at tallene ikke er høyere!

Med forhåndsbestilt rom og full pensjon på Spiterstulen, bar det til fjells på Skjærtorsdag. Været var ikke akkurat det beste. Verken på torsdag eller fredag, men småturer i skogen, kos i basseng og badstue og et behagelig ferieliv med god mat og no stress var ikke akkurat å forakte. På fredag kveld var det imidlertid meldt om både oppklarning og temperaturer som skulle falle i kjelleren. I tillegg var det fullmåne, så jeg øynet muligheter for en soloppgangstur til Galdhøpiggen. Det ble en liten rekognoseringstur opp i lia i kvitut'n på fredag ettermiddag før jeg køyet samtidig med 2-åringen før kl. 21. Alltid det samme Det slår aldri feil - legger jeg meg i visshet om at jeg har en svært ufullstendig natt foran meg, blir det bare tull og humpete soving. Når vekkerklokka jamrer midt på natta, er jeg aldri klar til å stå opp. Det er alltid det samme! Men det var ingen unnskyldninger (er ofte flink til å finne dem) for å snike seg tilbake til sengs. Ute var det stjerneklart og månelyset flommet over hele fjellsiden. En kald natt og forfrysninger Etter en mild vinter i Sør-Norge, var det nå kulda skulle komme på en snarvisitt. Og jeg som hater å fryse! I etterkant kunne meterologene berette om kaldeste natten så langt i vinter flere steder i Sør-Norge, men det var jeg lykkelig uvitende om der jeg tuslet alene opp gjennom bjørkelia. Snøen og bindingene knirket om kapp mens tankene vandret fra alt til ingenting. Det var jo egentlig ganske allright da, når man først var i gang. Ikke noe stress, god tid - utfordringen var egentlig å ikke gå for fort. Jeg fulgte omtrent ruta mot Juvasshytta, sikk-sakk oppover før jeg rundet opp på fjellryggen øst for Svellnose. Vinden tiltok fra nord etter hvert som terrenget ble mer åpent og utsatt. Jeg befant meg i måneskinnet og kunne ane motlyskonturen av månen der oppe foran meg. Over den neste kammen snøføyka iltert, og i måneskinnet var det en uvirkelig skjønnhet over det hele. Bare man kunne tatt bilder med netthinna. En vellykket fotografering av motivet ville vært så omfattende at jeg vurderte det ikke en gang. Småtrøtt og sløv la jeg ikke spesielt merke til vinden som konstant pisket inn fra høyre. Små snøkorn i en uavbrutt kanonade av mitt høyre kinn, og en litt for åpent hettekant. Ingen god kombinasjon. Det var da det var noe galt ved berøringen mellom kinn og hette at jeg våknet. Dette kan da ikke være riktig? Ryggen mot vinden, votten av - kjenne etter. Stort som et 5-krone stykke var en bit av kinnet omgjort til en hard isklump. Skal si det ble satt i gang opptining av hud og forbedring av antrekket. Dagen virket uendelig langt unna og jeg bestemte meg for å snu hvis det ikke ble mye bedre. Det ble langt bedre, men i ettertid har jeg fortsatt en brun flekk på stedet. En finlandshettelignende lue gjorde det tungt å puste, men ansiktet holdt seg varmt, og opp mot Svellnose var det dessuten mindre vind. Turen forbi Svellnose og over Keilhaus husker jeg lite av. Konsentrerte meg vel mest om å holde så mye av toppen som mulig inne i hettelua, men i skaret mellom Keilhaus og Piggen fosskokte det Drevsnøen hadde det bråtravelt med å komme seg av sted, der den skjøt forbi meg i rasende fart og virvlet ut i et luftig svev over Svellnosbrean. Ny dag og nytt mot Kamp mot trøtthet, kulde og indre spørsmål om hvorfor jeg gjør dette ble glemt nå. En bakke igjen. Og i ryggen: Sikre tegn på at en ny dag var i anmarsj. Oppe ved hytta forsøkte jeg først å ta på dunjakka og sette meg inne i vindsekken, men det var alt for kaldt. Tærne sa farvel den ene etter den andre i raskt tempo. Eneste som funket var bevegelse. Jeg laget ei lita joggeløype rundt på Piggen, men var alt for slapp til å jogge, så det ble en form for lumping. Men for hver runde seg månen lenger ned i vesthorisonten, mens en stadig rødere stripe bredte seg i øst. Ikke blåste det så ille på toppen heller. Gleden over alt som skjedde på kort tid, ga nytt mot. Kulde - Kamerabatterier: 3-0 2 kameraer. 3 batterier, hvorav to så nær kroppen som mulig var klare til handling. 200 mm linse med 2x telekonverter. Autofokusen lette forgjeves etter månen mens batteri tømtes i rekordfart. 5 minutter - kamera1 dødt. 15 minutter senere det samme med kamera2. Kamera1 får nytt batteri og holder heldigvis i 20 minutter til, men så er det slutt. Resten av turen må jeg bare la alt av motiver fare. Prøv å bytte et metallobjektiv i 25 minusgrader og stiv vind, uten handsker: Det biter! Vind og vindstille De enorme kontrastene i fjellet er utrolig fascinerende. Fra nord feier snøfokket med stor hastighet over platået på Keilhaus topp før den står som damp under koktrykk i en enorm stråle ut i lufta. I motlyset ser det ordentlig ullent ut på alle fjellkammene. Jeg velger å skli ned på Styggebrean via brearmen mellom Keilhaus og Svellnose. Nede på breflata ligger det puddersnø. Sola varmer og jeg kjenner ikke et vindpust. Snakk om to ulike verdener! Fra tur til frokost Jeg kjører som krøkke og bruker en del tid ned bratta til Spiterstulen. På Visa like nedenfor brua møter jeg dagens fellestur. De skal gå den såkalte 4-breersturen rundt Galdhøpiggen. De har fått ordnet ekstra tidlig frokost og starter allerede kl. 8. "God morgen, god tur". Noen kommer, andre går. Inne på rommet blir det rask klesskift (stilongsen under goretextbuksa var fortsatt stivfrossen i baken) før familien gikk til frokost. På Spiterstulen er det ca. 20 kalde, og det føles mildt i forhold til der oppe. Det ble ikke mange bildene. Det ble en liten frostskade på kinnet. Men det ble en herlig naturopplevelse som aldri vil bli glemt. Med god samvittighet nyter jeg en rolig lørdag på skitur med 2-åringen, som tilskuere på det fargerike påskeskirennet på Spiterstulen og til sist i svømmebassenget.

Den må nok stilles den klokka på kameraet ja. I følge Sun and moon eller hva siden heter, som jeg tok en kjapp titt på før avreise til Spiterstulen, skulle månen gå ned 06.03 og sola stå opp 06.21. Det stemte i alle fall bra at månen gikk ned et kvarters tid før sola kom, noe som ikke er optimalt for bildene. Ville gjerne hatt med månen en halvtime etter soloppgang. Tipper første bildet er tatt 05:50 eller noe slik. Månen datt i alle fall rimelig kjapt rundt der. Fant også ut at det ikke er best å stå på høyeste fjellet når månen går ned. Bedre å stå litt lavere slik at månen kan skli ned bak et fjell i nærheten. Sånn som nå bare hang den langt borti horisonten og dukket ned i noe dis borti vestlandet. Mayhassen: Ja jeg har nok en del praktiske småting å lære for å gjøre livet litt lettere i kulda, men å bytte objektiv er noen ganger helt "nødvendig". Men et par tynne fleecevanter innerst hadde nok ikke vært dumt. Med det samme jeg skriver, uten å starte en ny tråd: Ang. Galdhøpiggen: Knutsen og Ludvigsen har en sang fra 1983 som heter Godmorgen, Norge som bl.a. inneholder linjen "Den første sol på Galdhøpiggen..", er det noen som kan hoste opp hele det verset som inneholder den linja? Har lett med lys og lykter på internett uten å finne noe. På forhånd stor takk!!!!

http://bibliotekareneanbefaler.blogspot.com/2011/01/jotunheimen-bill-merk-2469-av-erlend.html

Kær FF´ere Først en stor tak til Fjellforums martin.m for at hjælpe os med bensin i Oslo. Vi ankom sent fredag aften til Oslo og havde ikke mulighed for at medbringe bensin på flyet. Og da vi gerne ville tanke Colemann fuel til vores brændere og videre med nattoget til Haugastøl, tilbød Martin sin hjælp. Tusind tak Martin. Sig til, hvis vi kan hjælpe i Danmark. Men ellers forløb (næsten) alt perfekt. Med aften/nattog fra Oslo til Haugestøl og efter en hurtig beslutning ved indstigningen i toget købte vi en sovevogn, hvorefter broderparten af selskabet kunne sove sødt hele vejen til Haugastøl. Ohh yeah. To minutter efter ankomst ringede Geilo Taxa og tilbød os at køre os op til Dyranut, vores startsted. Her ankom vi ca. 05:00 og kunne lægge ud på tur kl. 06:00 mod Haukeliseter. Perfekt! Vejret bød på alt: Solskin, stærkt skyet, sne, lettere regn, vindstille, stærk kuling, god sigt, dårlig sigt. Alt på nær kulde. Det var en ganske varm tur denne gang ( i forhold til minus 30 sidste år). Ruten var på Hardangervidda: 1. dag: Dyranut til Sandhaug 2. dag: Sandhaug til Litlos 3. dag: Litlos til Hellevassbu 4. dag: Hellevassbu til Haukeliseter Vi har ikke før prøvet selvbetjente DNT hytter, men kastede os med fryd ud i forsøget på denne tur. Ren luksus. Andre mennesker var der ikke mange af. Vi mødte en hundeslædekører den første dag (kørte i modsatte retning) og et engelsk par den anden dag. Manden var sløj og havde haft en hviledag for at komme sig. Næste dag lagde de ud før os og vi mødte dem igen om aftenen på Hellevassbu, men her havde han blot fået det værre. Det endte med at han skulle hentes ned med enten snescooter eller helikopter. Det drejede sig vist om lungebetændelse. Rasmus og jeg drøftede godt nok prisniveauet for sådan en tur og hvorvidt det dækkes af sygesikringen / forsikringen... (Kedelig overraskelse, hvis det ikke dækkes)... Der var et nogle andre på Hellevassbu, men ellers dejligt øde. Ohh ja, mit pulkdrag knækkede efter 40 meters nedkørsel mod Haukeliseter (lige efter stigningen op fra Mannevatn). Damn it. Derefter kørte vi med begge pulke bundet efter os på skift. Lidt billeder fra en fremragende tur: Endelig på vej og derefter ompakning i Oslo: Vi føler os efterhånden stedkendte på Hardangervidda: Navigationspause: Rasmus slapper af Sandhaugs betjente hytte (lukket, men smukt beliggende): Mental klargøring til næste dag: På vej mod syd: Solen kan mærkes: Hårteigen i horisonten? På tur - aldrig sur Bare fremad: Jakob på vej mod Hellevassbu

Program som viser at bevaring av norsk, gammel opplevelsesrik skog kan være et godt klimatiltak. Sopp på og i skogbunnen i gammel skog bidrar til å binde opp mer karbon enn det som skjer i regnskogen. Flotte naturbilder. http://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/dvna20001012/14-01-2014

Bindinger av forskjellig type med gjennomgående hull for vidje- eller lærreimer over tåa var i bruk til slutten av 1800 tallet. Mange modeller hadde et avlangt hull for å tre en flat bred reim gjennom og noen hadde også et flatt metallstykke som var bøyd opp på hver side. Gjennomgående tåjern ble brukt på Fritz Huitfeldt sin binding som fikk verdenspatent i 1894 og P. Tellefsens militærbinding fra 1917. Huitfeldt bindingen ble så, i 1904, utstyrt med Sigurd Høyer-Ellefsens strammeapparat som var regulærbar stropp som gikk rundt støvleheæen. Samme prinsipp som på de bindingene jeg fikk fra deg. Mange steder laget folk sine egne ski og da kunne man ofte bruke det man hadde for hånden uavhengig av hva som var mote eller salgsvare på den tiden. Min bestefar laget både ski og fiskestenger, til familien, av hickory tre både før og under krigen. Her er en interessant link og et bilde av en Huitfeldt binding med Høyer-Ellefsens strammeapparat. (Mangler tårem.) http://vestnorskkulturarv.blogspot.no/2013/05/vestnorske-skitypar-fra-nyare-tid.html

Dette gjelder kun ved nettbutikksalg , :http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2000-12-21-105?q=angrerett* og er således ikke noe som Sportsnett "tilbyr" sine sine kunder, det er lov. Fjellsport derimot, tilbyr noe som er utover loven, nemlig ett år returrett. All denne byttinga av butikkvarer 3. juledag, er noe som butikkene tilbyr, ikke noe de må...

MER OM FORSØKSLOVEN Den som vil vite mer om forsøksloven (lov 26.juni 1992 nr.87 på www.lovdata.no )kan klikke seg fram til KRDs rundskriv H-26/05 www.regjeringen.no . Der er det gjort nærmere rede for hvilke krav som må stilles for at forsøket kan kalles et reelt forsøk og i realiteten ikke virke som en dispensasjon fra loven. Det er dette som er SAKEN når det, i første omgang gjelder den sittende miljøvernminister "forsøk" i over 100 kommuner. Hun har imidlertid allerede startet et arbeid med endring av motorferdselloven så hun vet nok allerede at hun er på meget tynn is. Hele saken må da nødvendigvis gjennom Stortinget som en lovsak.før det kan bli noe av fornøyelsesløypene hennes. Brage

OK. Den aller siste gongen var eg nok nære, og utfra denne beskrivinga, var det bare utålmodig pumping som øydela. Men ein primus som må forvarmast fleire gonger før han er varm nok, er ikkje ein primus for meg. Då kan eg likesågodt fyre bål. Utan spiritburner.com, hadde eg nok ikkje kome så langt som eg kom Manaslu lagar heilt sikkert bra primusar, men når prisen er 4 gonger kva eg betalte for Radius'en, er det heilt greitt å gjera bomkjøp som Primus 96 også. Med den større brennaren, er nok Manaslu 96 noko større enn Primus 96. Og Radius'en er ikkje all verda stor den heller. Nedpakka tar Optimus Nova større plass enn Radius 21! Det står bare att å finne ein betre boks til oppbevaring enn den orginale blikkboksen. Allerhelst skulle eg hatt ein tett plastboks som fangar opp eventuelt parafinsøl. Dersom Optimus 111 måtte monterast før bruk, hadde eg aldri hatt han. No må eg lære meg å ikkje gløyme å stenge lufteskruven på denne også, men det skal nok gå bra. Brennaren ville ikkje slutte heilt å brenne ved å bare sleppe ut trykket. Eg reknar med at det er på grunn av at dysa er så lågt i forhold til tanken. Eg kjem derfor til å stenge med dysa, og så sleppe ut trykket. Då er det enkelt å bare lufte litt før eg stenger att ventilen att med ein gong. Før eg fekk tak i Optimus 111, gjorde eg eit forsøk med Phoebus 625, som også kan transporterast ferdig montert. Men den brennaren fekk eg heller aldri til å brenne reint, så han var heilt uaktuell til å bruke inni teltet. Den brennaren har heller aldri gjort nyttig arbeid for seg, som å koke ein kopp kaffi, sjølv om han teknisk sett nok ville greie det, men med noko soting som resultat. Den gongen skulda eg på at Phoebus 625 var stillebrennar. Eg har tilgode å oppleve ein stillebrennar som brenn reint, så Phoebus'en føyde seg fint inn i det mønsteret. Etter å ha gjeve opp Primus 96, har eg innsett at kanskje den indirekte forvarminga også kan føre til utfordringar både for Primus 96 og Phoebus 625, sjølv om eg har 10 år med bare gode erfaringar med Optimus Nova som også har indirekte forvarming. Phoebus'en mangla også transportkasse og hadde nokre usedvanleg slarkete kjelestøtter, men ettersom heile raklverket enda som kjellarfyll, betyr det mindre.

Nå var det vel ikke alt som kom frem i programmet : Redaktør Terje Dale svarer på kritikken av denne ukens Ut i Naturen: Jeg er redaktør for Ut i naturen og ansvarlig for tirsdagens omdiskuterte program. Tvillingene Johanne og Kristine er naturmennesker som vi møtte i Nordreisa i Troms. De er tredje generasjon jegere, født og oppvokst i skogen og på fjellet. De er i fantastisk god form, har et fint forhold til sine hunder, lever midt i en flott natur og høster fra naturen. De uttrykker glede og forventning til gode måltider og driver matauk. Kristine og Johanne er ikke A-4 mennesker. De banner og røyker alt for mye, det er vi nok mange som er enige om. En god dokumentar vil vise virkeligheten, usminket og observerende. Dette er et rått og ærlig portrett av disse jentene på 21 år. Det er noen som reagerer på at jentene gikk med tilsynelatende ladde hagler i programmet. Programskaper Hans Børge Hartvigsen kan fortelle at jentene går med uladde våpen, men at de ikke knekker kolben når de er på jakt alene, kun når de møter andre. De lader først når hundene tar stand på fugl. Bør så NRK vise denne virkeligheten? Jakt vil alltid være et omdiskutert tema. Jeg vil forsvare at NRK viser alle sider av norsk virkelighet. Dette programmet var et vellykket forsøk på å gi et portrett av to søstre som lever av og i naturen, de byr på seg selv og er ærlige. Jeg forstår at folk reagerer, og det har vært en god diskusjon på sosiale medier i bakkant av programmet. Vennlig hilsen Terje Dale

Magicshine 808 er absolutt et godt valg. Litt tung hvis du liker å pakke lett. Jeg har en Zebralight H402, som er litt dårligere enn: http://www.amazon.co.uk/Zebralight-H502-Flood-Headlamp-White/dp/B0087T6CAI%3FSubscriptionId%3D0DWX0HJVE7AWX9HF4X82%26tag%3Dno.pricedumper.com-21%26linkCode%3Dxm2%26camp%3D2025%26creative%3D165953%26creativeASIN%3DB0087T6CAI Den er veldig liten, lett og vanntett. Går på vanlige (og oppladbare) AA batterier, som også passer GPS'en. Ulempen er at den ikke er å få kjøpt i Norge, lenger.

Det er noe mer snø 1. mai i år enn 1. mai i 2009, ifølge SeNorge.no. Jeg var der i slutten av mai 2009 (21. - 24. mai) og da så snøforholdene i Grøtådalen og nordsiden og sørsiden av Store Svuku (på bildet med telt ser vi nordsiden), slik ut. Bildet av elven er elva Grøtåa (jeg bader selvfølgelig ).

Her på forumet er det mange membranhatere, virker det som... Men til helårsbruk syntes jeg helt klart at membranplagg er desidert best og tryggest. Typen membran har vel strengt tatt lite å si for slitestyrken på plagget. Det er det ytterstoffet og konstruksjonen av plagget som avgjør. Her er hovedforskjellene mellom Gore-Tex og dri3: Vannsøyle (vanntetthet): Gore-Tex: 28 000 mm dri3: 20 000 mm Pusteegenskaper: dri3: 20 000 g/m^2/24 timer Gore-Tex: 21 193 g/m^2/24 timer Det er forskjellige definisjoner på hva som er vanntett, men en vannsøyle på 10 000 mm kan vel trygt sies å være vanntett. I laben så gjør Gore-Tex det bedre. Men det finnes dog flere typer Gore-Tex, som Gore-Tex Pro, Active (tidligere Paclite), og bare vanlig Gore-Tex. Slik jeg har skjønt det brukes samme membran i alle disse plaggene, men det er forskjellige retningslinjer og krav som stilles til hvert plagg de forskjellige kategoriene. Gore-Tex-Active-plagg skal veie lite og ha gode pusteegenskaper, dvs det brukes mindre lim mellom lagene (ytterstoff-membran-beskyttende innerstoff). Gore-Tex Pro stiller strenge krav til slitestyrke, og trenger ikke puste like bra som active. Uansett valg av membran så puster det ikke særlig godt, og når helt klart ikke forventningene til mange her på forumet. Du må nesten bare være inneforstått med at du kommer til å bli klam, særlig hvis du ikke lufter, og særlig hvis du ikke impregnerer plagget ditt ofte nok. Når du ser at vannet trekker inn i stoffet, istedet for å prelle av kommer plagget hvertall ikke til å puste, da de små porene som slipper fuktigheten ut er helt tette, og du blir våt innvendig. Derfor er det viktig å impregnere og ikke minst vaske (skitt tetter også porer) plagget ofte. Det er en myte at du ikke skal vaske skallplagg. Nå har ikke jeg brukt Gore-Tex i jakke eller bukse på mange år, men har brukt dri3 og Dermizax (Bergans sin membran. Ganske lik dri3, men ikke det samme) en del. Har hatt Norrøna Trollveggen Dri3 i snart 3 år, og den har holdt meg tørr og glad like lenge. Det er en slitesterk jakke (og buksa er også ganske slitesterk). Angående skall vs. syntet eller bomull, så er fordelen med skall at det veier lite og holder deg tørr i dårlig vær (gitt at du behandler klærne dine riktig). Personlig klarer jeg å ungå å smelte min skallbekledning, men ikke alle er like forsiktige. På vinteren og på dagsturer med klart vær bruker jeg gjerne plagg som puster bedre, men skallplagg er absolutt en nødvendighet i den landsdelen jeg holder til i.

Nå er november kommet og vi skal ha en avstemming om den beste turrapporten: De fem som er automatisk kvalifisert er : En helt meningsløs utenatt i skogen Larsdx - 16.04.2013 - 09:25 Hr Likes: 32 En uke på Hardangervidda Martin HJ - 13.08.2013 - 17:12 Hr Likes: 28 Nostalgisk turrapport fra Indre Troms Bjørn J - 01.11.2013 - 14:26 HrLikes: 23 Ting jeg lærte på en tur i skogenJosef Mink - 21.05.2013 - 22:22 HrLikes: 19 Trollørret i villreinens rike. Villmannennn - 26.08.2013 - 21:34 HrLikes: 19 Vi tar noen dager tenkepause og skal studere litt for å finne 5 kandidater til som går til finalen

Fjorland funker i alle fall på en tredagers tur i god varme. Bruker dessuten det vannet som er tilgjengelig til oppkoking. Da sparer man på drikevannet Ref. http://padleglede.blogspot.no/2013/05/pinsetur-med-smak-av-sommer.html

Mandag 12 August 2013 - fra Katterat - til teltplass ved Kvilebua Planlagt rute denne dagen - omtrentlig http://www.lommekjent.no/ruter/1769434 ca 14 km Denne turen har jeg hatt i tankene og planlagt lenge. Kartene for området ble kjøpt inn alt i 2006, men først i vinter begynte jeg seriøst å studere og planlegge turen. Jeg fyller jo femti år i år og mitt eneste gaveønske var å ha muligheten for å ta en slik tur alene. Opprinnelig hadde jeg planlagt å fly til Narvik, men etter en del om og men fant jeg ut at jeg skulle kjøre til Fauske og ta buss til Narvik på Søndagskvelden, Bilen satte jeg på busstasjonen på Fauske. Leverte nøkkel i kafe'en slik at en kollega av meg kunne hente bilen og kjøre den til Sulis i løpet av turen min. Sekken er tung og kroppen kanskje ikke i den formen den burde være for en slik langtur? Er det slik at gammelformen kommer frem bare man tar i litt - slike ting er det jeg spekulerer på der toget går ut og inn i alle tunellene opp fra Narvik. Toget klatrer sakte opp mot Katterat stasjon - tåkeskyene ligger over fjordområdet. Jeg er eneste passasjer som skal av. Behagelige 36,- kostet billetten opp hit Når toget har forlatt stasjonen stusser jeg litt - for det er skrevet en stor T i bergveggen på andre siden av toglinjene, og en råtten trestige står der med manglende trinn. Hallo - ikke der jeg skal opp? Det er 3 meter opp til der stien starter... fra Jernbanelinjen.. Jeg velger det opplagte.... ....grusveien som går opp fra Katterat mot Sørdalen. Etter å ha fulgte veien ett stykke kommer jeg til den ryddete og rødmerkede stien som kommer fra der trestigen står. Det virker helt unaturlig at man skal lede folk mot denne råtne trestigen når man jo kan gå rett ned på en grusvei, men bruker ikke energi på det. Sekken er veldig tung. Jeg har med mat for mer enn 7 dager, og som alltid litt luksus de første dagene. slikt som skal drikkes opp med glede Elva er liten i dalføret - det har vært tørt i det siste. Tåken begynner så smått å trekke seg bort - herlig temperatur å gå i. Jeg har en egen rytme når jeg går på tur. Som oftest så går jeg minst 2,5 timer før jeg tar pause. Jeg har funnet ut at det å stoppe å ta pauser også tar energi, derfor er det for meg viktig å holde en viss fremdrift og heller justere tempoet etter hvor mye stigning det er. Jeg har også funnet ut at jeg går mye fortere om jeg fryser litt når jeg starter. Derfor går jeg ofte i bomull når det er varmt ute - for å få nedkjølt skrotten. Blir det for varmt klarer jeg ikke å gjøre tung jobb - det begrenser seg litt selv. Jeg hadde gruet meg til denne bakken opp her, men jeg syns det går veldig fint. Jeg ser det er merket med rødmerket i veikanten men jeg velger allikevel å følge veien et stykke til oppover - og heller gå inn Jeg følger veien helt inn til høyre i bildet nesten, før jeg går inn passet helt til venstre i dette bildet. Mener å huske at dette passet kalles Djevlepasset og at denne ruten ikke kan benyttes vinters tid. Jeg tar meg en god pause i lyngen her nede ved elva. Jeg har trasket over 8 km, og jeg kjenner at freden senker seg. Usikkerheten på om formen er god nok er borte og jeg slapper skikkelig av i lyngen - Life is good - jeg har 2 uker for meg selv. Jeg har lagt opp til svært korte dagsetapper - og dette tror jeg lønte seg. En ting er den fysiske formen, men noe annet er dette med skader på grunn av slitasje, ankel og kne kan være en utfordring. Jeg kom opp på feil side av Oallajohka - mer kupert her, men det betyr ikke så veldig mye for meg. Jeg begynner å få litt høyde. Godt å være i skikkelig fjellterreng igjen! Når jeg kommer til Kvilebua er det litt lunk i ovnen. Noen har hatt lunsjpause her. Jeg fyrer i ovnen i den lille koselige bua, og spiser meg noe middagsmat. Som vanlig styrer jeg unna Real Turmat mest mulig, og denne kvelden har jeg ferdigstekt biff/løk/paprika blanding og ris husker jeg. Jeg begynner å lese i boka jeg har med - Ken Follets "Kjempenes fall". Best som det er hører jeg folk utenom døra - det er to damer som tenkte å overnatte i hytten. Like greit for meg - da får jeg få opp teltet i nabolaget. Jeg prater mye med disse damene - de er kjente i fjellområdet her og har mye nyttig informasjon å komme med. Tirsdag 13 August 2013 fra teltplass ved Kvilebua til teltplass ved Conujavrihytta Planlagt rute denne dagen - omtrentlig http://www.lommekjent.no/ruter/1769435 ca 13 km Totalt 27 Jeg har et alt for stort og tungt telt med meg kanskje, men bryr meg ikke så mye om det. Jeg liker veldig godt å ha god takhøyde og 2 innganger - blant annet. Litt luksus skal man vel unne seg. Det er en Exped Orion 2 telt - som nå har tatt over for mitt Ringstind 2 telt fra 2005. Jeg har veldig sansen for selvstående telt. Teltet tørkes. Et virkelig flott fjellområde oppå her - og en fin introduksjon til Narvikfjellene syns jeg. Her ser jeg altså tilbake i mot Kvilebua. Det legger seg etter hvert tett tåke. Her er det godt merket løype, men jeg bruker også GPS flittig - for å se hvor langt jeg har igjen osv. De rutene som ligger på "Lommekjent" har jeg lagt inn på GPS på forhånd. Noen av disse rutene mistenker jeg i ettertid er gått opp på ski, for den følger ikke akkurat sommerleden. På svensk side måtte jeg snekre rutene selv - sånn noenlunde bare. Det er utrolig hvor fort tåken letter - jeg ser her utover Sealggajaevri Legger kameraet i gresset for å ta et typisk kjiver selvportrett - som typisk blir mislykket. Følger elveløpet nedover mot Cunojavrihytta Første bropassering - ned mot Conujavrihytta. Kreativ design. Når jeg kommer til hytta i 14 tiden står den åpen, men det er ikke folk her. Jeg bestemmer meg for å lage meg noe kaffe her. Bare lunsj foreløpig. Jeg har egentlig ikke gått så langt denne dagen, men det er ikke noe stress. Det kommer etterhvert et par - franskmenn - som har vært i fjellet en måned. De er helt tomme for mat og skal ordne det siste de har før de skal til Unna Allakas for å kjøpe mer. Jeg assisterer dama med å lese på bruksanvisningen på maten de hadde igjen - en pose kjøttdeigsaus - 4,5 dl vann - 5 minutt.. Hovedingrediensen - nemlig kjøttdeig, mangler de. Men med pasta blir det sikkert bra. Om litt kommer et svenskt eldre ektepar som straks tar inn på ei lite hytte der for å sove - de hadde startet fra Unna Allakas kl 05 - 7 km.. Så kommer de to damene ruslende. Blir sittende å prate lenge med de før jeg rusler for å finne meg en teltplass. Nok en hengebro passeres før jeg skal finner meg en høvelig plass ved elva her. Det blir en nydelig kveld, med sol rett inn mot teltet. Jeg lager meg middag og storkoser meg med boka mi om kvelden. Onsdag 14 August 2013 fra teltplass ved Conujavrihytta til Cáihnavággihytta Rute denne dagen http://www.lommekjent.no/ruter/1769436 Lengde ca 10 km - totalt 37 Det er regn på morningen når jeg våkner. Ingen vits i å vente på at det skal gi seg, så jeg bestemmer meg for å pakke ned teltet vått. Som man ser på vedlagte rute så gikk jeg denne dagen ikke etter stien der elvene møtes. Jeg gikk i stedet direkte på og satset på at elva kunne vades. De 2 franskmennene hadde ikke gjort det - de hadde gått broa - som er en omvei på et par km. Samtidig er det litt mer navigering når man går uten sti - men jeg liker det veldig godt. Vadingen var helt kurant. Det er ikke noen god fotodag dette - det er tåke og overskyet og noe regn hele tiden, men legger ut noen få bilder som kan gi et inntrykk av landskapet. Jeg er helt alene også på denne hytta ved ankomsten - Cáihnavággihytta er en flott hytte. Eller egentlig er det 3 hytter - en er helt ny. Jeg fyrer opp i den store hytten. Det er nesten fritt for ved - bare 3 favnved igjen . Jeg gjør en til lomper med sag og øks og sparer så mye på veden som mulig. Det kommer 2 finske kvinnfolk om ettermiddagen/kvelden som tar inn på den nyeste hytta. Torsdag 15 August 2013 fra Cáihnavággihytta til teltplass oppafor Gautelisvatnet Rute denne dagen http://www.lommekjent.no/ruter/1769437 Lengde ca 13 km - totalt 50 km Jeg forlater dette flotte området med hyttene - det er ur med en gang. De 2 franskmennene jeg snakket med nevnte at det var svært mye ur i passet her. Det viser seg å stemme. Noen somre ligger det snøfelt her, og i kartet er det merket med snøfelt enkelte steder som det ikke er snø nå. Jeg følger denne dagen ikke rødmerkene eller det traseen som er merket i kartet. Det ville vært en alt for stor omvei. Men traseen er lagt for dager med mye større vannføring enn det er i dag. Jeg sparer mye tid og km på å ta egne valg og foretrekker ofte det når forholdene er gode som i dag. Men noen røde steiner er det jo enda Fjellpasset på ca 1200 meters høyde Jeg går i 3 timer før jeg tar meg en skikkelig pause på denne økten - det er mye ur. Jeg er så glad for at jeg har med meg staver på denne turen. De er uvurderlige i ura - og ikke minst senere på turen når jeg gikk kilometersvis på glatte treplanker. Jeg har en liten teknikk når jeg går i ur med storsekk. Når det er på det verste så sier jeg med meg selv hver gang det er en sikker stein eller usikker stein. Blir det mye usikker stein så stopper jeg opp og ser på om ruten kan legges om. Det skjerper sansene å faktisk være helt bevisst underlaget. Men enkelte ganger rugger og sklir jo selv store steiner - så helt sikker er man aldri Ved dette høydedraget tar jeg en skikkelig pause. Det viser seg at det er dekning her fra Norge, og jeg ringer hjem for å få værvarsel og gi en rapport. Jenta på 3 vil bare klemme telefonen. Det er ikke så lett å dra på tur når man har småbarn hjemme Jeg må si - når jeg tenker tilbake på turen, og ser på bildene, så er det disse områdene av turen som er flottest. Kupert ja, men hva finnes bak neste fjellknaus? Jeg tar av fra T-stien og bestemmer meg for å holde høyden over Gautelisvatnet i stedet for å gå ned til Gautelisvatnet - som er regulert og som gjør meg litt mer nedstemt i forhold til det rene høyfjellet som jeg er i nå. Jeg passerer Trehakfjellvatnet på Nordsiden Nå har jeg gått den distansen som jeg skulle gå denne dagen og begynner å speide etter en høvelig teltplass. Jeg har 3 hovedkrav når det gjelder teltplass. Det skal være ved rent vann, være helt mykt og slett, ikke samle seg vann ved regn. Aller helst en liten høyde. Ved dette idylliske fjellvatnet i venstre bildekant i dette bildet teltet jeg på vel 1000 mh. Torsdag 15 August 2013 fra teltplass oppafor Gautelisvatnet til Teltplass ved Hukejaure Ruten finnes her http://www.lommekjent.no/ruter/1769447 NB - på svensk side er ruten svært omtrentlig! Distanse 16 km - totalt 66 km Neste morgen får en noe dramatisk start. Jeg bruker å være nøye med hygienen på turene mine, og i disse ødemarkene er det ikke akkurat folksomt. Jeg bruker alltid å ha alt klart i teltet på morningene slik at frokosten kan ordnes i soveposen. Havregrøt som oftest - selv om jeg er ganske så lei av det Etter at frokosten var fortært var det ut for tannpuss og kroppsvask. Jeg VET jo at steiner under vann er forferdelig glatte når man går barføtt, og denne gangen sklir jeg veldig stygt på en stein og faller uti vannet så lang som jeg er. Jeg bryr meg ikke om kulden fra vannet, at hodet er under vannet eller den brune gjørmen fra bunnslammet som renner ned fra lårene når jeg reiser meg. Det jeg er så glad for med en gang er at det gikk bra! Hadde det vært en skarp stein der i vannkanten - eller litt mer ulendt så kune jeg knekt en arm eller et ribbein. Jeg tar meg en skikkelig vask der i fjellvannet - godt å kjenne prikkingen av det iskalde vannet mot huden. Men såpa - den ble borte Siden jeg ikke drasser på håndduk blir det å springe rett inn i teltet og fyre opp Pocket Rocketen. Jeg tørker fort Det er virkelig flotte områder å vandre i gjennom dette - her mot Gautelisvatnet Mot Gautelisvatnet Når jeg kom til Hukejaure senere på dagen fortalte hytteverten at det hadde kommet folk til hytten som hadde gått hele sørsiden av Gautelisvatnet til Hukejaure. På det svenske kartene ser det umulig ut (bratt), så langt jeg har sett på de bildene jeg tok skulle det være helt kurant. Jeg kommer etter hvert inn på stien igjen - som nå ikke er så veldig synlig. Landtangen som går over i mot Gautelisvatnet - eller egentlig vannaksvatnet. Når vannet er hel nedtappet fremtrer Vannaksvatnet som et eget fjellvann - slik jeg tror det var før. Noen som glemte hagespaden sin? Stien er veldig utydelig i dette området, og stien er også merket veldig merkelig. Jeg skjønner ikke helt hvorfor man har valgt å merke helt ut til enden av vatnet, før man merker tilbake igjen og over disse høydene på baksiden før man dreier i mot Hukejaure. Om man absolutt skal gå på nordsiden av vannskillet er det flatere terreng på baksiden - så man slipper all denne stigningen unødvendig. Jeg har uansett bestemt meg for å prøve å komme over ved Ivarsteinen. Denne flotte grensesteinen - en liten milepæl på turen. Uansett hvor jeg leter så er elva litt for stor til å gå helt tørrskodd over. Jeg tar sjansen på å vade elva uten å ta av støvlene. Selv om det går over støvleskaftene er jeg like tørr når jeg kommer på andre siden. Det viser seg at det har vært en bro her som er revet ned. Så det er kanskje derfor at rutene er merket via dette området - at det var meningen at man skulle krysse her? Jeg lager meg noe lunsj og varmmat i vannkanten her. Finner faktisk malingsspann under en stein - tydeligvis en soldat som ikke orket bære ned gulmalingssbøtta! Ivarsteinen er virkelig flott. Et stort monument. Ser at på enkelte nettsteder er dette nevnt som verdens største naturlige merkestein. Den er hele 6 meter høy og må veie flere hundre tonn. Jeg forlater etter hvert denne merkesteinen og setter kursen sørover. Nå er jeg i Sverige og er litt spent på hva det store utland kan tilby. Det er akkurat som om de norske fjellene dukker opp fra tåken og vinker adjø. Jeg skal tilbake til det området jeg forlater en gang sier jeg til meg selv. Foran meg har jeg et lettgått terreng med store steiner Og om ikke lenge kommer jeg over den første "kloppen", som svenskene bruker så mye. Det er jo nesten ikke en myr eller en gresstust uten at man dekker det med treplank. ett 2"x 5" og ett 2"x6" i dette området. Må være godt planlagt. Hukejaure Jeg kjenner white-sprit lukta før jeg ser hytta. Hukejaure er en betjent turistforeningshytte men uten proviant. Stugverten holder på å beiser hytta. All ære til de som holder slike steder i gang. Men i Sverige er det vel kanskje ikke så mye frivillig arbeid som i Norge, men snakk om folk som bruker ferien sin som stugverter. Han har hatt veldig lite besøk på stugan de siste dagene, og det er tydlig at sesongen er på hell alt. Vi snakker om løst og fast før jeg går videre på min vei. Jeg har gjort meg ferdig med dagens økt og skal bare finne en teltplass. Det begynner nå å blåse ganske mye så helst burde jeg funnet noe i le. Et inntrykk fra stien sør for Hukejaure. Jeg finner ingen ideell teltplass som er i le. Det finnes ikke le noe sted, så jeg må bare sette opp teltet ved noen svære steiner ved stien og ved et vann. Det er svært kraftig vind nå - og det er skikkelig plundrete å få opp teltet. Jeg må planlegge bedre når jeg setter opp telt i sterk vind minner jeg meg selv om. Det er rett og slett så jeg nesten ikke klarer å holde teltet når det drar til som verst, men etter hvert får jeg ned noen plugger i den tørre fjelljorden - og med steiner oppå gjør det susten Solen steker og jeg er i le for teltåpningen. Jeg ligger på liggeunderlaget og leser en bok. Et høydepunkt på turen. Ikke bare at situasjonen var behagelig med solsteiken - men kroppen kjennes god ut og formen kjennes bedre. Viltgryte. Jeg har med 6 Real turmat på turen og spiser ikke alle. Jeg prøver å begrense "bruken" av det mest mulig. Jeg liker det rett og slett ikke - alt annet smaker så mye bedre enn Real. Det kan skyldes at jeg har spist min dose av det. Men det er selvfølgelig praktisk. Det er godt å sitte i teltet mens solen steker og forsvinner bak steinen - vinden er sterk, men teltet står støtt. Boken "Kjempenes Fall" med Ken Follett er "tung" lett lektyre Fredag 16 august 2013 - Fra teltplass ved Hukejaure til Sitasjaure hytte Distanse 18 km - total distanse 84 km Omtrentlig rute http://www.lommekjent.no/ruter/1769448 Det blir et skikkelig ufyselig vær i løpet av natta. Regn og sterk vind, men teltet og alt inni er selvsagt helt tørt. Jeg sover som vanlig som en stein, men det er hustri når jeg stikker hodet ut av teltet. Klokken 0805 - alt er pakket i sekken som ligger i teltet. 0807 Teltstengene er tatt ut av "koppene" og teltet kollapser over sekken. Jeg baller det i hop i sekken sin og har alt pakket i løpet av kort tid. Jeg skiller ikke innerteltet og ytterteltet. Det er mulig det er vanlig å gjøre det. Denne traseen er veldig lettgått. Slakt terreng uten de helt store utfordringene - utenom selvsagt at stien er noe oppkjørt av ATV-spor. Dette blir en av de aller våteste dagene på turen - vind å slåregn, men jeg berger tørr hele dagen. Den tekniske bekledningen fungerer helt utrolig bra i dette været. Svenskene kan dette med broer men ikke alt som står like bra Grått Det surkler godt under treplankene denne dagen Jeg kommer til slutt til Sitasjaure og bestemmer meg for å ta inn her Jeg har berget meg tørr gjennom hele denne regnfulle dagen, og det er jeg veldig imponert over. Jeg er alene på ettermiddagen i denne hytten - som er fra 20 tallet og tar inn på ett tomannsrom. Godt å få fyr i ovnen og få tørket teltet og klærne. Etter sånne våte dager er vel hytter å foretrekke for en sliten fjellfant. Slik jeg har skjønt det er denne hytten svært mye benyttet på vinters tid - av snøscooterkjørere. Ser det er klistret plaster langs de enkle vinduene noen steder . tydelig trakkfullt. På kvelden kommer et stockholmsektepar som tar inn på det store soverommet. De skal gå motsatt av meg og har skaffet seg dnt nøkkel for de norske hyttene. Vi diskuterer rutevalg og turer generellt og har en hyggelig kveld i hytten. Lørdag 17 August Fra Sitasjaure til Ritsem http://www.lommekjent.no/ruter/1769449 Distanse 22 km - totalt 106 km En nydelig dag her i Sitasjaure. Jeg konstaterer for øvrig på morningen at jeg trenger lengre tid på å komme avgårde i fra en hytte enn jeg gjør når jeg har teltet. Denne dagen skal jeg følge veien de 22 km ned til Ritsem. Skal jeg gå med marsjstøvler eller med joggesko? Jeg har med et par gamle og ganske lette joggesko, og bestemmer meg for å bruke de på grusveien. Henger støvlene på sekken - som ikke blir noe lettere av den grunn De har for øvrig et system her med at man kan låne sykkel enten i Ritsem eller i Sitas og sykle veien og sette sykkelen på andre enden. Koster 200 mener jeg å huske. Jeg skal helt opp i mot Akka som dukker opp i det fjerne, altså den lange sletten man ser før fjellene. Denne veien er kjedelig. Gjør det ikke bedre av at det passerer biler i ny og ne Litt variert er det jo De siste svingene - puhh Midt i dette bildet kan man se Vajsaloukta - som jeg skal ta båten over til neste dag - og "fjellpasset" I Ritsem blir det å proviantere litt og ta inn. Samt ta en dusj. Det gjør godt. Halve turen er unnagjort og jeg syns det har fungert bra så langt. I huset der kommer jeg i prat med mange folk - blant annet to russiske ungdommer som telter. De skal gå neste dag men ta en båt tidligere på morningen. Vi studerer litt kart i lag. Videre treffer jeg et eldre ektepar i fra sør-sverige. Mannen har vært geolog i området her på 60 tallet - og de har vært her før kraftutbyggingene osv satte så store spor i naturen. De er mest opptatt av de store endringene i fjellene, ved at de er blitt så grønne - før var det bare stein og grått og mose, men nå er de grønne. Spennende mennesker å prate med. Søndag 18 august - Fra Ritsem - - Vajsaloukt - og til teltplass overfor Kutjaure http://www.lommekjent.no/ruter/1769450 Distanse ca 12 km - totalt 118 Mine aller eldste fjellstøvler står til lufting. Varg Rastegaisa Str 45- kjøpt på Ute i Trondheim i 2004. Les mer her Jeg har siden hatt svært mange andre støvler - også ett par Rastegaisa str 46, som jeg ikke var fornøyd med og som jeg var glad for å kaste. Disse støvlene som jeg brukte nå fikk en ganske stygg rift på en av de første turene - da jeg tråkket i gjennom snøen og ned i en steinsprekk, men med jevnlig smøring har de holdt tett. Siden har det gått en stor bit av helen bak - uten at jeg merker det når jeg går. Jeg var svært godt fornøyd med disse støvlene denne turen, og pleide de godt. Vanligvis har jeg støvlene utenfor teltet når jeg sover, men siden jeg har god plass hadde jeg de nå inni teltet på nettene - og passet de som en smed med å smøre de jevnlig. Byttet også snøring på de underveis. Jeg går via butikken og skriver noen postkort, før jeg går ned til båten som går i 11 tiden. Jeg surrer så lenge at jeg virkelig begynner å få dårlig tid når jeg løper nedover til båtkaia. Måtte allikevel ha bilde av denne bilen - et særsyn - AWD Vaisaloukta Jeg er eneste passasjer denne veien på denne gamle ferjen som går her og jeg kommer i prat med begge mannskapene. De forteller at vinden har vært så sterk for 2 dager siden(da jeg slet med teltet), at båten ikke gikk, så de som måtte over måtte ta helikopter. Det kostet 200 med båten (tar VISA), mens helikopter kostet 450 mener jeg han sa, om man var mange nok. Jeg får halvhumoristisk tilbud om jobb på båten 4 uker neste sommer (jeg har skippersertifikat for alle fartøy på alle hav), og ringer hjem for å høre om det kunne være noe for oss - en måned i Lappland, men det faller ikke helt i god jord.. Det kommer om bord en del folk i Akka, før vi kommer til Vaisaloukta. Jeg stopper på hytten her og slår av en prat med hytteverten før jeg går videre. Jeg kommer til den omtalte kirkekåten her - et fantastisk byggverk som ga et flott inntrykk på denne lille haugen i villmarka. Jeg ser meg tilbake mot Ritsem - og langt bak i blånene der ser jeg fjellene jeg gikk for 2 dager siden. Det er væromslag i luften - og etter en stund blåser det noe infernalsk - og regner. Veldig steinete landskap oppå her. Også klopper her ja - det går fort, men kjedelig å balansere på. Hurra for stavene Et par inntrykk fra stien over fjellet her. Jeg får en kraftig regnskur her - og vind, og jammen klarer jeg ikke "igjen" å miste liggeunderlaget som jeg har knytt utenfor sekken! Jeg snur og går tilbake etter det, men kan ikke finne det noen steder. Jeg har med meg et liggeunderlag til i dun, men dette er ekstra for å ha underst. Liker best å ha to underlag. Sånn kan det gå - å ha ting knytt utenpå sekken har jeg kun dårlig erfaring med. Jeg ser en fyr som står og fisker - det er samboeren til hytteverten i Vaisaloukta vet jeg. Jeg kjenner bållukten lang vei i motvinden og når jeg kommer til nødbua på fjellet her kakker jeg på døra og blir ønsker velkommen av de to russiske ungdommene. De hadde hatt en hard tørn - siden de hadde blingset på båtrutene. De hadde gått stien fra Akka til Vaisaloukta langs stranden før de gikk over fjellet. De hadde tenkt å overnatte i denne bua, selv om taket lakk. De brukte av veden under køyene - og de tilbød meg plass der også. Det var godt å varme seg i denne stuen, men også godt å komme ut og avgårde igjen. Det løyer med vinden og blir en flott ettermiddag/kveld. De lokale Rudolfene holder meg med selskap. Jeg finner meg en teltplass ved den første broa her. Dette har vært brukt mye som teltplass (får jeg greie på senere). Etter at teltet er satt opp ser jeg at det ligger en flat stein i den ene forteltet - og under den steinen da? Hvem gjør fra seg midt oppå den eneste telthaugen i området - jeg flytter teltet en halvmeter - bare konstaterer at vi mennesker er forskjellige Mandag 19 August Distanse 23 km (fra kartet) - totalt 140 km Omtrentlig rute http://www.lommekjent.no/ruter/1769451 Det er overskyet og utrygt for regn når jeg våkner, men heldigvis ikke regn eller vind. Jeg har sovet som en stein som vanlig. Jeg ser hvor jeg skal gå denne dagen - og i det fjerne skimter jeg neste fjellrygg også. Jeg er i tvil om jeg liker det - men det er bare en ting å gjøre - sette en fot foran den andre Jeg har nå passert Akka fjellene og det er litt motiverende. Stien er god. Nå skal jeg ned til Kutjaure og gå videre ca 7 km før jeg skal krysse en bro og gå over fjellryggen til Låddejåkk - totalt 23 km denne dagen. Stugan i Kutjaure ligger veldig idyllisk til ved elva - med en stor foss overfor. Ved ankomst her får jeg spørsmål om jeg har mistet liggeunderlaget mitt!? Jo - jeg svarer bekreftende og noe overraskende ja på det. Det viser seg at mannen til hun som er hyttevert på Vajsaloukta har funnet det og lagt det ved stien med en stein over. Jeg får tilbud om å forsyne meg med et liggeunderlag i deres beholdning på hytta der - og det er et meget generøst tilbud som jeg selvsagt takker ja til. Stugverten har ellers mange patenter på vindmålere som han har laget - de funker helt utmerket - noe må man vel ta seg til. Det lysner Noe må man ta bilde av ditto Liten bålplass ved de store elvene. Her ligger det en frisk sitron og en hel flaske med Zalo - av alle ting. Broa som man ser i bakgrunnen er enormt stor. På andre siden av broen sitter to danske damer. De har dette som en årlig heppening - å gå denne turen - og de skal nå fortsette på samme rute som meg til Sulis etter hvert. Flatt og stort landskap - med store avstander. Inn i mellom ligger noen gjeterhytter Regnbygene driver forbi i det fjerne, men det regner ikke før utpå ettermiddagen der jeg er. Klokken er blitt rundt 15 - jeg ser meg tilbake dit jeg kommer i fra. Nytt landskap dukker opp Det blåser friskt oppå fjellet her nå, og jeg bestemmer meg for å gå ned til Låddejokk. Ved ankomst denne hytten viser seg at den er full av folk. Alle rom er opptatte men jeg kan få dele rom med andre - det er for så vidt ikke noe problem. Jeg skal legge meg i teltet. Bestemmer meg for å telte ved hytten siden vinden er sterkere i høyden. Neste morgen er jeg oppe klokken 07 - og det viser seg at de fleste nå har dratt sin vei eller er i ferd med å gå! Snakker med en nederlender der og alt kl 05 hadde det vært full fart i hytta. Tydelig at folk er tidlige på'n her i Lappland ---- fortsettes senere ---

Startet den igjen kl. 21:00 i dag og den brenner fortsatt. Den har nå lyst i snart 7 timer på full guffe