Søk i nettsamfunnet

Da det fine været kom, dro fire personer fra den svært livskraftige fjellgruppa ved Blindern til Gjevilvasshytta for å gå den såkalte Trekanten, dvs. fra nevnte hytte til Jødalshytta og så til Trollheimshytta og derfra over Mellomfjellet og tilbake utgangspunktet. Mellom Jøldalshytta og Trollheimshytta er det to vanlige muligheter, gjennom Svartådalen eller over Trollhettamassivet. Vi syntes sistnevnte virket mest interessant. Lang tid skulle vi bruke, faktisk hele seks dager, og det på en tur som bare er fem, seks mil. At været var bra, hjalp oss til å realisere vår slappe målsetning. Først på programmet stod Svarthetta/1548, en liten kneik som hadde sin verdi i og med at vi ikke hadde vært på den før. Vi la oss strategisk ved foten av dette fjellet første kvelden. Neste morgen gikk vi opp på toppen, så ned igjen(!), spiste lunsj og dro så videre med alt pikkpakket vårt i retning Trollhetta/1614. Ettter en fem timer nådde vi nattens leirplass på Langfjellet. I løpet av disse timene hadde noen av oss rukket å bade i den grunne Svartå. En vidunderlig deilig dag ble avløst av en vel så deilig kveld. Månen var oppe og stjernene funklet drømmeaktig i det fjerne. Neste morgen la vi atter på vei, nå med Trollheimshytta som endelig mål, hvilket betød at selve Trollhettamassivet måtte forseres. For best å kunne gjøre det, inngav noen av turdeltagerne seg på en aldri så liten stund med yoga før avreise, den såkalte soløvelsen, som egentlig er et mislykket forsøk på å stupe kråke, og følgelig heter det kråkeyoga. Tidligere på turen hadde jeg ikke sett noe til denne sære formen for kroppsøvelser, men at den nå var en del av programmet, skjønte jeg etterhvert. Turen over Trollhetta kunne ikke vært bedre. Solen varmet og utsikten var av det dype slaget. Å komme frem til Trollheimshytta, var derimot en liten nedtur. Borte var utsikten, vekk var det tomme og øde. Her var det fullt av det man gjerne får for mye av – komfort, mennesker man ikke kjenner og utedo. Middagen var heldigvis av det bedre slaget, vi jugde på oss litt vegetarianerkredibilitet og fikk nyfisket, stekt ørret (altså ferdig stekt rett opp av sjøen!). Meget godt, særlig med øl til. Etter på sang vi stua, bl.a. Emilsanger, Bussanlull av Taube, og den slags. Vi la merke til at stua ble tom for gjester tidligere enn vanlig. Neste dag lå skydekket tungt og vått over oss. Vi benyttet anledningen til å plukke en mengde blåbær før vi dro over Mellomfjellet. De skulle vi lage syltetøy av til pannekakene. Et sted oppe på det nevnte fjell slo vi leir. Det var tåkete og kaldt, men vakkert og stille, som det jo så ofte er når man knapt kan se noe som helst. I teltet stekte vi pannekaker til den store gullmedaljen. Mette og småkvalme som vi var, ble det så som så med småpraten. Vi la oss heller til å sove. Neste morgen var en klar morgen. Finværet hadde kommet tilbake, varmen likeså. Vi benyttet anledningen til å gjøre alt langsomt. Vi spiste, slappet av og dro oss, dessuten hadde de østlig orienterte blant oss en oppvisning i hvordan hele tiden nesten stupe kråke. Hva gjør vel ikke en mislykket kollbøtte for trivselen! Klokken var rundt tre, halv fire da vi begav oss videre. På veien gikk vi oppom Blåhø/1671, som er Trollheimens høyeste fjell, og nøt utsikten derfra. Flott, flat topp med historisk sus, et sus som hadde form av en minneplate i jern (se bilde). Neste leir fant vi da vi bare var en seks, syv kilometer fra hvor vi startet, Gjevilvasshytta. Stedet hette Kamtjørnin. En merkelig kveld og natt fulgte. På kvelden begynte noen i turfølget å sprute vann på hverandre og undertegnede fikk den rare følelsen av å bli gitt rollen som støttekontakt (se bilde). Det var kvelden. På natten måtte undertegnede attpåtil flykte ut av teltet da en av ’pasientene’ fikk for seg å åpne munnen på vid gap og grynte og klynke om hverandre. Kanskje hun drømte om den slemme jenta som sprutet vann på henne? Det spiller egentlig ingen rolle hva hun drømte om, for faktumet var at jeg ikke fikk sove. Det hjalp ikke det grann at jeg prøvde å vekke henne, hun gikk umiddelbart tilbake i dyp søvn for å fortsette gryntekonserten. Jeg måtte legge meg ca. tyve meter fra teltet for å få fred (også det er det bilde av). Den siste morgenen bestod av en rask frokost etterfulgt av lynraskt bryting av leir og kjapp gange i retning bilen. Terrenget suste unna og jeg misunte ikke dem som var på vei i motsatt retning. Da vi kom frem til bilen, fant vi at understellet var blitt gjort til en delikatesse av en svolten sau (nok et bilde).

Jeg har bodd i Tromsø noen år nå, men jeg må innrømme at jeg har vært alt for lite i Lyngsalpene, eller Lyngen som det sies på kortversjonen. Jeg har hatt noen småturer både høst og vår, men en skikkelig fottur med flere overnattinger hadde jeg ikke hatt fram til nå. Lyngen forbindes jo med rette kanskje mest for bratte fjell og heftige skinedkjøringer, og ikke fullt så mye for fotturmulighetene. Men det finnes mange flotte fotturmuligheter der man kan bruke en hel helg eller mer. Mange åpne hytter finnes det også for de som foretrekker tak over hodet framfor telt. Liker man topper er jo toppturmulighetene tilnærmet ubegrensa i Lyngsalpene. Jeg vil tro mange av Jotunheim-ranglerne her inne på forumet hadde storkost seg i Lyngen (såfremt ikke 2000-metere er det eneste målet da)... Turen vi hadde denne helga gikk fra ferjekaia på Svensby, 1 time og 10 min busskjøring og ferjetur fra Tromsø. Etter en liten gåtur oppover lia fredag kvel slo vi opp telta våre ved Trollvatnet, rett under Isskardtindane. Lørdag våkna vi til skyfri himmel. Vi gikk innover Stortinddalen opp til skardet mot Russedalen. Øverst i skardet la vi fra oss sekkene og hadde planer om å komme oss opp på nordtoppen av Skáidevárri. Det var bratt og stort sett bare store steinblokker oppover fjellsida. Snøen lå på ca 800-900 meter, og isen gjorde det glatt. Bare tre av seks kom opp til eggen, de andre snudde før vi kom så langt. Eggen var bratt, isete og glatt, så vi ga opp å komme til toppen da det gjensto ca 20 høydemeter. Jeg vil tro at mange folk med mer tinderangling-erfaring enn meg kanskje hadde fortsatt det siste stykket, men det gjorde altså ikke vi. Utsikten var flott fra eggen også. Vel nede igjen gikk vi ned Russedalen og Fastdalen til Fastdalshytta, ei åpen hytte eid av et grendelag. Her tilbrakte vi kvelden og natta før vi la avgårde igjen på søndag. Søndag var været mer overskya men fortsatt greit. Skydekket var litt lavt og dekket toppen av de fleste fjella i området. Dette letta litt utover dagen. Vi fulgte fjellsida øst for Fastdalstinden sørover, et veldig lettgått terreng. Ved Rottenvikvatnet la vi fra oss sekkene og begynte stigningen på rundt 700 høydemeter opp mot Fastdalstinen (1275). Snøen lå her på rundt 1000 meter. Det var forholdsvis mye snø oppe på denne toppen, og jeg vil ikke tro det er så alt for lenge før den første toppturentusiasten vil kjøre noen svinger med skia nedover dette fjellet. Oppe på toppen fikk vi nokså bra utsikt selv om skydekket ennå ikke hadde letta fullt så mye som vi hadde håpa på. Turen videre ned til Lyngseidet fortsatte i lettgått terreng.

Sleepy Gonozales Tenkte starte å gå når det ble ganglys. Var ikke sikker på når det inntraff, men gjettet på et sted rundt fem/halv seks. Skulle prøve å sove litt på kvelden før jeg dro, men det var plent umulig. Sto til slutt opp igjen, var rastløs og dro litt for tidlig. Ankom Spiterstulen kl. 04:20. Der var det lett rimet på bakken, et tindrende kosmos lå nesten nedpå hustakene, det var vindstille og dønn stappende mørkt. Men nå var jeg blitt stuptrøtt, så jeg tenkte blunde litt i bilen til det lysnet. Jeg dro over meg et pledd, og gikk rett i koma! Våknet i fullt dagslys kl. 06:20. Shit! Forbanna på meg sjøl fór jeg en time forsinket innetter Visdalen, idet sola treffer Bukkehøe høgt der inne over Tverråbreen. Jeg går meg varm, og stopper for å ta av jakka oppe i bakkene langs Heillstuguåa. Mens jeg står der klipper en tårnfalk med kjappe vingeslag nordover dalen, og minuttet etterpå ror en diger kongeørn seg tversover Visdalen og forsvinner oppi Stygghøe et sted. Sola hvitner nå på alle stortoppene omkring meg, som er dekket av 6-7 cm nysnø ned til ca. 1850 moh. Men jeg skal motstrøms og sørover langs åa, helt til enden av Heillstugubreen, hvorfra jeg skulle ta fatt på mine tallrike mål for dagen: Først kandidattoppen på ryggen øst for Nørdre Heillstuguhø/45.0/2218, som Morten og Lena nylig har sjekket opp til ca. PF11-16 (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9697), reéll høyde ca. 2070. Morten spør om navnsetting i den rapporten, og jeg synes Heillstugupiggen er et passende navn, både grunnet dens utseende, samt at toppen er noe alá Portpiggen under Galdhøpiggen. Jeg velger ihvertfall å kalle den det videre i denne rapporten, altså Heillstugupiggen/45.2/2070. Videre er løypa tenkt i rekkefølge slik: Nørdre Heillstugubreahesten/15.3/2136, Søre Heillstugubreahesten/15.4/2120, Memurutind V3/37.0/2243, Memurutind V4/42.0/2230, Memurutind V5/93.0/2140, Memurutind V6/93.2/2049, Memurutind V5-N1/93.1/2090, Memurutind V2/37.1/2238, Memurutind V1/26.0/2280 og Memurutind V0/26.1/2255. I alt 11 stk. 2k, noe som skulle bli vél ambisiøst til slutt, bla. grunnet min forsovelse og et litt kronglete vegvalg... Klundrete start Stien inn langs Heillstuguåa er flott, helt til man når morenelandskapet 1,3 km før isen. Derfra blir stien mer flekkvis over småstenet ur, men overraskende greit likevel. Isfronten på Heillstugubreen er snøfri, og et vakkert oppsprukket parti blåner over utoset av breelva. Jeg tar noen bilder her, før jeg setter på stegjerna og knaser iveg oppover breryggen. En km inne på isen, som her huser lite snø, dreier jeg høyre mot tørt land og rota på fjellryggen som fører opp til Heillstugupiggen/45.2/2070. Jeg tenker gå opp nordflanken på ryggen. Denne er bratt, men jeg ser meg ut et veivalg opp ifra ei snøfonn nedunder bratta. Derfra drar et steinra opp, et litt flatere bånd som krysser fjellryggen på tvers. Foruten dette båndet ser nordflanken bergete og litt svapreget ut. Problemet er bare at når jeg når opp til snøfonna, som ligger klemt mellom fjellkammen og brebassenget nordafor, så er det så bratt opp til venstre at jeg ikke lenger ser starten på båndet jeg tenkte følge. Jeg må derfor gjette på hvor dette er, men bommer, og havner oppi noen bratte småsva 20-30m for langt opp (vest) på ryggen. Her sliter jeg litt. Berget er glatt, og 6 cm nysnø gir intet fotfeste, snarere tvert imot. Tar meg først opp 30 hm etter sneglemetoden, ved å nærmest å åle meg for max friksjon over bratte bergufser, før jeg prøver ei nesten vertikal renne opp til høyre. Jeg kommer 4 m opp, men der er det stopp. Jeg senker meg nedatt, studerer renna, og prøver på ny m/ litt andre tak, men feiler igjen. Prøver også en tredje gang inni en sprekk i høyrekanten av renna, men klarer ikke å presse meg igjennom m/ ryggsekken på. Gir opp, søker nedatt 10 hm, og lister meg så vestover et par sylsmale hyller 50 hm over breen, så et lite 2+ crux i en minihammer, før det hele løser det seg opp og det blir greit videre til toppryggen. Der møter jeg endelig sola, men jeg har somlet bort 45 min på det feiltatte vegvalget. Heillstugupiggen/45.2/2070? Som sagt, i mangel av fastsatt navn, kaller jeg den for entydighetens skyld dette. Ryggen videre SV mot piggen smalner sakte av, og slagskyggen av egga kastes forreven og mørk ut på breflata nordafor meg. Jeg runder først en lys liten hammerknupp m/ en del glitrende svovelkis i, og bestemmer meg samtidig at fra denne skal jeg etterpå slippe meg nedatt mot sør til Heillstugubreen. Like bortenfor meg peker nå spissen på Heillstugupiggen bent til værs, foran det monumentale øststupet på Nørdre Heillstuguhø/45.0/2218. Herfra ser den spiss ut, og i nord er det kun glatte fjellveggen endebent nedatt på breisen. Men jeg vet at sørsida er farbar, så jeg vagler egga videre i den gnistrende høstsola, som ennå varmer godt. Sørover hvitner breflatene kritthvite og rene, og breahestene steiler svarte og stolte opp av den bratte og oppsprukne iskappa som omgir dem. Så lekkert! Jeg lister meg utpå ei blokk på kanten av nordstupet før piggen, og tar noen bilder. Deretter klyver jeg forsiktig skarpkanten fram, og runder til slutt 4 m ned i sørsida og opp på piggen. Yeeiii, dagens første, og i pur glede legger jeg en ny sten til Lenas beskjedne og nybygde varde på toppunktet. Uten sikt målte Morten PF 11-16 i tåke, visuelt i finværet tipper jeg PF 12-13. Så tar jeg en fem-minutter, nyter en banan og litt vann, mens jeg lytter på det ulende vingesuset fra to lekende ravner i stupveggen under Nørdre. Ellers er landskapet uten lyd. Totalt vindstille, tindrende sol, og rundt meg en glassklar ovstor fjellverden - hvit, ren, og pustslående vakker. Og alt dette er bare mitt, jeg rår min verden alene... En stor hvit bre, og et lite svart høl Men jeg er jo snart to timer bak skjema, så jeg returnerer til den lyse hammerknuppen, og tar så ned røysryggen nedunder denne. Høyre del av røysa er lysegrå og løs, så jeg holder meg på den svartlavvokste venstresida, hvilket jo indikerer fastere stenmasser. Jeg tar peiling på brekanten nedenfor et sprekkområde rett ned for Heillstugupiggen omtrent. Breen videre oppover ruta var snødekt derfra. Fra oven hadde jeg vurdert at jeg burde gå ca. rettlinjet til kanten av vindgryta under Nørdre Heillstugubreahesten, fordi det få meter utpå isflata derfra syntes å ligge digre igjendrevne sprekker under snøen. Men disse var ikke lette å detektere når man først sto i motlyset nede på isflata. Jeg hadde forsøkt å memorere sprekkmønstret, og mente jeg nå nærmet meg disse stygt, siden jeg snarlig ville nå nederste buen på vindgryta som her lå 10 m til høyre for meg. Så, et sted syntes jeg snødekket på breoverflata endret seg hårfint, frostkrystallene sto ørlite mer oppreist på et vis, og jeg ble mistenksom. Jeg stoppet og myste meg rundt, tok et nølende skritt til, og proddet så isøksskaftet ned i snøen 50 cm foran meg. "Svoshh", ingen motsand, og kun et bunnsvart lite høl sto igjen i den 15 cm tjukke nysnøbrua! "Javel..." sa jeg til meg selv, rygget et par meter, kantet vinkelrett høyre, og gikk helt ut på kjelkanten av vindgryta. Deretter fulgte jeg kanten fram i 50 meter, og var atter på trygg is. Jeg sikret meg så et par bilder av den flotte vindgryta, før jeg fornøyd med ferden så langt føttet meg videre mot sør under brefallet mellom hestene. Jeg passerte nær det blå brefallet, og vurderte et øyeblikk faktisk å gå rett opp dette istedet for å runde rundt det hele i sør. Men jeg visste at oppe på øvre brekket gapte noen massive sprekker, som kunne bli arbeidsomme å komme over eller rundt. Så jeg slo det fra meg, mer utfra tidsbruken enn selve breferden egentlig... Deretter var det å jabbe opp på sprekkfri og snødekt is i bratta nærmere Søre breahesten. Sank 10 cm i fast og pudret snø, halvtungt å gå i dette. Vel oppe verste mota flater isen mer ut mot østveggen på Midtre Heillstugutind/2339. Her slenger jeg av sekken, og tar bare med fotobagen videre til Nørdre Heillstugubreahesten/15.3/2136. Dette er en artig sak. En liten 4-meters hammer ligger midtveis oppe langs vestryggen. En stående 5 cm sprekk midt langs fronten, samt små men knallgode bøttetak, gjør den frydefullt god å klyve . Nørdre hesten gir også knallutsikt, omgitt av storfjell og breer trill rundt som den er, og med et slankt og nydelig toppunkt. Faktisk et av de flottere toppunktene jeg har vært på! Knipse knipse, så retur til ryggsekken. Jeg går derfra kloss i øverkanten av stygg og uryddig is, og inn på sadelen vest for NVE sin lille forskningshytte, som står bardunert fast på stenryggen vest for Søre Heillstugubreahesten/15.4/2120. Her begynner det brått å blåse fra NV, og fjernt i sør ser jeg at fjella vest for Svartdalen plutselig er halvt borte i skydekket. Jeg piler medvinds ut til toppen på breahesten, hvor vinden hviner rundt øra på meg. Tar noen bilder, forsøker å støtte kameraet ved å sitte ned i røysa, men det river godt nå. Så returnerer jeg til hytta, og sitter i ly av denne og tar en matbit. Det uler hult og øde i bardunvaierne, og snødrev soper i store lave flak nede på breisen under meg. Oppe på himmelranda på selve Heillstuguryggen skimtet jeg nå en tåkebanke som lå og rullet på baksiden. Den steg og sank, kom og gikk, men var på nippet til å bikke over fjellrekka. Det var surt, jeg hutret og satt ikke lenge, for tida rant like fort som snødrevet, og jeg hadde laaangt igjen... Fra hestene til "kupongen" Videre skal jeg nå krysse hovedisen på Heillstuggubreen, på vannskillet mellom denne og Vestre Memurubreen. Men alt er jo et og samme brekompleks, bare navnet forskjellig i hver sin fallretning fra vannskillet. Først breahestene altså, nå over til de Vestre Memurutindene, med navn som en gammeldags hestekupong; V0... V5, V6. Jeg har aldri gamblet på hester før, men mumlet nå til meg selv: "Huff - jeg vedder på at dette blir et langt og urent trav!" Jeg gikk ned på breen sør for Søre breahesten, rett nedunder et sprekkparti ved hytta, og derfra ned til flata på hovedbreen. Den var flat som mjøsisen, og snart sto jeg innunder fjellryggen som huser de Vestre Memurutindene. Jeg hadde sett meg ut en røysrygg opp bratta, for å ende opp på laveste bandet like SØ for V3. Planen videre nå var hele ryggen fra V3 - V6, for ved dagens slutt å returnere østre Memurubreen nordover, og avslutte med regla V2, V1 og V0. Men før stigningen opp røysa tok jeg en kort rast. Fant en stenstol i sola hvor jeg satt i ly og uendelig godt, lukket øynene og bare lyttet til det ødslige store vindsuset over fjellene - og presterte å sovne ! Ikke lenge, men da jeg minutter senere bråvåknet, var Heillstugguryggen forsvunnet i tåke, og snart sto breahestene for tur. På V3 ovenfor meg skaptes skodde over egga, og den drev fort! Vinden tiltok mens jeg med forsiktighet forserte den relativt storstenete ura, som var overraskende fast. Kun et mindre parti med lysere ur 50 hm under egga var løst. Brått nådde jeg kanten og øststupet, og fikk skikkelig vidsyn over Austre Memurubreen og Austre Memurutinder. På disse sopte tåka allerede godt nedpå, og både over bandet nordafor mellom V2 og V1, samt over nordflanken på V4 sørafor meg, jagdes store fykende drevsnøflak av vestavinden. Jeg la igjen sekken på laveste, og kløv over den vesle, men spenstige hammertoppen like før V3. Artig og luftig parti der, på fast solid klippe. Jeg kikket også inn i østveggen på V3, der Robert og Morten gikk opp som beskrevet i "bibelen", og skjønte det var bra de ikke hadde nysnø opp der! Nordveggen på V3 så også spenstig ut, men v/ rett vegvalg sannsynligvis ikke over 3-tallet. V2 og V1 kom og gikk mellom snødrev og tåkebanker, og det blåste rivhardt på toppen. Noen kjappe bilder, og jeg returnerte til sekken, nedunder hammeren i SV-sida denne gangen. Så var det bare å pile medvinds over stenørkenen mot V4. Fjella ute i både sør, vest og nord var nå halvt borte i et stadig synkende skydekke, og det hele tok til å mørkne litt. Jeg håpte at det ikke skulle bli for ille, værmeldinga sa jo kun tilskyende med litt nedbør til kvelds... Dårlig tid Jeg skjønte nå at tida rant fra meg. Da jeg nådde toppen på V4, ble det enda tydeligere, for det syntes langt ut til V6, som jeg derfra kun skimtet over ryggen på V5. Og fra V4 gjensto ennå hele 6 stk 2k etter planen! Så jeg tok iveg videre på direkten, fulgte egga drøyt en halv km før jeg så slapp meg ned på isen østafor, og gikk beneste over til bandet mellom V5 og V5 N1. Der slengte jeg atter av sekken, og besteg enkelt V5 vi ura opp østryggen. Ryggen videre mot V6 så kvek ut, sikkert artig klyving der, men nå hadde jeg ikke tid. Så jeg strenet tilbake til sekken, og videre ned på isen sørafor, i bassenget mellom V5 og V6. Dette er merkelig nok kartlagt som barmark (!), men er akkurat like mye bre som skåla mellom V4 og V5. Jeg gikk i en vid bue langs kurvaturen over isen for ikke å tape så mye høyde her. Flanken opp til V6 er full av løs stein og småsva, og var litt småekkel i den sleipe grunne nysnøen. Endelig nådde jeg så dagens vendepunkt. Langt under meg sjoet det tungt av vind og vann fra Murudalen, og den kraftig erosjonsbestrødde bretunga på Vestre Memurubreeen gloret i hard svarthvit kontrast til det mjukt gråbrune dalføret. Store sprekker lå som hvite årringer i bremassen langt oppover fra brefronten. Lyset ebbet fort nå. Bak meg hadde tåka nå slukt både breahestene og V4. Jeg hastet tilbake til sekken, og skar så ut til Memurutind V5-N1/93.1/2090 (også kalt Nord for V5). Iskald vind iblandet sludd gøv på tvers av ryggen, og jeg myste nordover det lange brestrekket jeg herfra skulle gå over Austre Memurubreen. Det så tilforlatelig ut, selv om sikten stadig minket, og lyset likeså... Mørkt ja! Så jeg nødet bare på mot nord, i beinhard motvind. Stedvis måtte jeg bare stå stille og stemme imot for ikke å blåse overende, og hetta ramlet som en tanks på brolagt veg! Under V4 brattnet breen på, og det ble glatt. Jeg slapp meg derfor ned på flatere is nedenfor, gikk uten stegjern her. Så var det bare å gå og gå og gå... Tåka nådde helt nedpå fjellfoten u/ V5, og bandet jeg skulle til, mellom V2 og V1, var søkk vekk i gråa, som det meste annet. Jeg navigerte mest på bakkehellingen, og satte meg nye delmål etterhvert som en og annen ny sten på breflata grodde ut av skodda foran meg. Måtte også være våken på bremønsteret, er jo tross alt aldri noen fasit på isen... Siste kneika mot bandet var bratt, og drevsnøen hadde pudret seg tett og tung ned på breflata, 10 cm djup. Tungt å vabbe motbakke i slikt. Omsider når jeg så bandet. Planen var nå først å ta V2, som nå lå til venstre og sørafor meg, deretter mot nord over V1 og endelig V0, med retur til Heillstuggubreen derfra. Men kl. var blitt 20:00, det blåste som besatt, det snødde litt, det var klapp tjukk tåke, og det mørknet raskt. Å ta de siste tre fristet, de var jo gripende nær, men medførte tross alt ytterligere 250 hm og 3 km stenrygg. Ikke turde jeg legge att den svarte ryggsekken på bandet heller, var redd jeg ikke skulle finne den igjen i halvmørket og snødrevet. Dessuten ante jeg ikke hvordan komme meg av fjellet og nedatt til Heillstugubreen. Den sida er bergete, løsuret og uren. Ville helst ha ganglys for å lete opp en nedgang der nede. Men jeg gikk noen runder rundt meg selv og tverket, før jeg sa til meg selv: "Nei, nå tar du til vettet. Disse får du ta senere!" Så svarte jeg mutt "Javel da..." , og bikket motvinds over laveste i retning brefonna i vestflanken. Der tok jeg på stegjerna, og gampet ned den glatte isen mot dalen og storbreen. Jeg hadde myst meg ut et mulig vegvalg fra Heillstugupiggen før på dagen, langs nordsida av ei snørenne i fjellveggen. Jeg lette opp denne, og kom meg ned der, i søkkløs smågranulert røys. Sto og hølet på hæla og skjøv halve røysa med meg i farta. Måtte bare passe på å unngå å sette større sten i fart. Nærmest lettet over min egen sjefsavgjørelse, vandret jeg så ned breisen, som her var meget "rennete" av grove djupe vannårer. Lenger nede måtte stegjerna på igjen, ble svært glatt etterhvert. Samtidig gikk lyset. Fra da av var min verden begrenset til ei lita stråle av kaldtblått diodelys fra hodelykta. Et sted gikk jeg på en bunnløs smeltebrønn midt ute på isen, 10 m² stor. Kikket nedi, og sa bare "Grøss!" til meg sjøl. Detter man nedi der alene, så dukker man først opp igjen v/ brefronten om tusen år! Etter noe traversering og hopping over digre sprekker, er jeg tilbake ved brefronten. Regnet kommer i susende kast gjennom mørket, og ut dalførene grovorienterer jeg i stappmørket kun etter lyden av elvene, intet, absolutt intet var å se. Etter en tanketom, gjennomsliten og lang utmarsj nådde jeg endelig bilen kl. 23:20, etter 17 t på løpen. Et minutt senere ringte en meget bekymret Roger (kun han visste hvor jeg var - alle bortreist hjemme). Han hadde ventet meg nedatt før, men mine to bortkastede timer i starten kostet meg altså 3 stk. 2k - og Roger en liten bekymring. En ikke helt rettferdig fordeling, spør du meg!

Hvis pris er veldig viktig ville jeg kikket på Dovrefjell klær fra Friluftsmagasinet. F.eks denne: http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=01&prodid=1309 Se bildene, så ligger det test fra blant annet jakt og fiske der. Jeg TROR dette er mye jakke og bukse for pengene. Til ekstrembruk duger nok ikke dette, men til vanlig turbruk tror jeg den vil gjøre nytten. Selv kjøpte jeg denne dressen (tidligere modell) for 6-7 år siden og den gjorde nytten 3-4 år. Nå har jeg etterhvert kjøpt Bergans breheimen bukse og Tierra jakke til mange tusen kroner.. Det kan du også evnt gjøre når du finner ut at dovrefjell-dressen ikke lenger duger.

hadde en 21" skjerm engang... den kunne jeg kjøre 2000etterelleranna på.. vg og dagblad blei bare en liten firkant i hjørne

Kan hjelpe deg litt på vei... Utstyrserfaringer på forumet her https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldCat=21 Prøv søkefunksjonen også... søk på telt.. kommer opp masse tråder da... Å få ett telt som skal stå i sterk vind, snø og sånt.. må du ha stormklaffer og ekstra barduner... og med det blir teltet fort 1 kilo tyngere enn 3 sesongs teltet. Også endel dyrere... Billige telt som tåler vinteren er nok også tyngere.....

I år hadde jeg lyst på en annen sommerferie enn fjelltur i Norge. Etter fjoråret knall ferie i Jotunheimen trodde jeg ikke på at værgudene ville være med oss ett år til – og hvor rett fikk jeg ikke i den antagelsen For første gang kjøpte vi oss inn på en tur. Valget falt på Hvitserks tur til Peak Lenin, Kirgisistan. Peak Lenin er på hele 7.134 moh. Hjemme i sofaen rundt juletider virket dette som en annerledes og fin sommerferie. Etter hvert som turen nærmet seg og vi fikk pakkeliste begynte vi å skjønne at dette kunne bli slitsomt og kaldt! Treningsturen ble intensivert og diverse varmt utstyr ble innkjøpt. Her kan dere lese den offisielle dagboken fra turen http://www.hvitserk.no/turer/Hoye_fjell/5915/Dagboker/13356 . Jeg vil her skrive noen tilleggsbetraktninger som jeg gjorde meg underveis og i etterkant av turen. Før fjellturen Det er mange timer på fly og i lastebilbuss før vi kom til fjellene. Først var vi i Biskek før vi tok fly til Osh. Er du i Osh anbefaler jeg noen timer i Osh Bazar – det var en stor opplevelse. Kjøreturen til fjellet var lang, men det ga oss mulighet til å se hvordan landskapet endret seg fra byen på sletten og opp via to pass før vi fikk utsyn til Pamirfjellene. Ikke bare var det landskapet som endret seg, men også hvordan menneskene levde. Jo lenger fra byen vi kom jo hyppigere bodde folkene i tradisjonelle yourter (runde telt med reisverk av tre og tovet ull som vegger, tak og gulv). På fjellet I tillegg til Basecamp (3.700 moh) benyttet vi oss av Camp 1 (ABC) 4.450 moh, Camp 2 5.400 moh og Camp 3 6.100 moh. I BC og C1 bodde vi i fastetelt og det var kokker som laget maten til oss. Jeg er positivt overasket over variasjonen og hvor god maten kokkene laget til oss. Høyere opp på fjellet måtte vi fikse maten selv. I C2 laget guidene kraft-middager til oss (smør med gryterett eller var det gryterett med ekstra smør??), mens i C3 gikk det i Real. Frokost var hjemmelaget norsk havregrøt med noen godsaker og lunch var kjeks med sjokolade. Må innrømme at kjeks og sjokolade ikke er blant det jeg definerer som lunch – det var kamp om de få knekkebrødpakkene. Det å skulle på høyt i fjellet krever en egen teknikk, her er det ikke bare å begynne å gå. Vi lærte om pusting, drikking og hvordan vi skulle gå. Det var viktig å gå sakte og vi kjørte en turnus med 50 minutter gangen og 10 minutter hvile. 10 minutter hvile er lite når man skal ha av seg tøy og sele for å tisse, drikke og kanskje spise litt, men etter hvert fikk jeg rutine på både gange og pausene. Sakte men sikker arbeidet vi oss oppover fjellet. Det var mye snø og mer snø kom mens vi var i fjellet. Det gjorde det veldig tungt å bevege seg. Selv om vi fikk bærehjelp til en del av bagasjen var det tungt å komme seg oppover. Mellom C1 og C2 gikk vi i tau, og det meste av turen gikk vi med stegjern. Mine stegjern er uten kladdeplater og det angrer jeg på. I utgangspunktet var det tungt å gå, men med svære kladder med snø under stegjernene ble det ikke lettere. Fredag gikk vi opp til C3 og lørdagen skulle vi støte mot toppen. Når vi kom opp til C3 var det telt som måtte settes opp og utdeling av diverse fellesutstyr. Det var kaotisk aktivitet før vi alle kom oss inn i teltene. Vel inne i teltene var det å koke vann til middag og til toppstøtet. Vi var ferdige rundt kl 21. Fikk noen få timers søvn før vi våknet kl 00:00. Da var det mer koking av vann og kle på oss alt tøyet og utstyret til toppstøtet. Når vi krabbet ut av teltet rett før kl 02 var det kaotisk stemning utenfor. Det haglet med beskjeder og meldinger. Etter hvert fant vi ut at vi var alle og begynte på toppstøtet. Til min overraskelse hadde vi nå gått bort fra 50-10 mønstret vårt og det rolige tempoet var borte – nå hadde de russiske guidene tatt kontrollene og kjørte sitt eget løp. Etter en timestid i mørket med meget høy puls (hadde hvilepuls opp mot 130 på kvelden før), en lei hoste, hodepine og overivrige russeres som hylte at vi måtte gå fortere tok skrekken overhånd og jeg måtte ta en pause. Pusten gikk i hissige-hiv og jeg følte med redd og usikker. Ultimatumet om at jeg måtte bli med videre men dersom jeg måtte snu måtte trolig flere av mine venner avbryte toppforsøket sammen med meg eller å gå ned alene gjorde at jeg valgte å gå ned alene. Min form ville ikke klare noen topp den dagen og da var motivasjonen til å fortsette borte. Jeg følte meg utrolig liten og usikker der jeg gikk tilbake alene i lyset fra hodelykta mi, men tøff som jeg er så kom jeg med vel tilbake til C3. Etter mitt mislykkede toppforsøk sov jeg litt i teltet før returen ned fra fjellet begynte. Vi hadde trossalt tre dagers marsj før vi var nede fra fjellet. Det var mye utstyr som skulle ned og sekkene var tunge nedover fjellsiden. Slitne og trøtte kom vi til C1 hvor vi ble møtt med deilig øl. Etter noen timers hvile og en god lunch så var noe av slitet ute av kroppen. Hjemme igjen Vel hjemme igjen trodde jeg at kroppen var bra, men den gang ei. De siste 4-5 dagene har jeg slitt med diare og hosten har kommet igjen, dog i mye mindre grad enn på fjellet. Når jeg trener er det fortsatt sårt i brystet når jeg trekker pusten dypt inn. Men tiden leger alle sår… Dette har vært en lærerik tur hvor jeg har satt to rekordmed 2,5 uke sammenhenge teltliv og ny høyderekord! Jeg er fornøyd med årets ferie!

I uke 34 va æ uvanlig opptatt av værmeldingan. Fellestur med gamle kollegaer va planlagt kommende helg, og mens de andran skull gå "Trekanten"(Jøladalshytta, Trollheimshytta, Gjevilvannshytta og retur Jøldalen), mått æ bergens mæ te to daga og start fra Gjevilvatnet for å ha en bil der slik at en del kunn avslutt der. Men værmeldingan va itj my å skryt av; regn opp og regn i mente Men det va i det minste itj meldt vind i fjellet, sjøl om det va meldt sterk kuling ut på kysten. Lørdagen opprandt med vekkerklokka stilt på 03:10 og avgang 04:00 - hvorfor må bestandig senga vær så my varmar enn ellers når klokka ringe tidlig? Men makta å slit kroppen ut av senga og kom avgårde som planlagt. Og været va over all forventning; klar himmel og bare noen tåkedotta oppover i retning Oppdal. Og finværet va der enno da æ kom te parkeringa ved stistart like ved Raudøra nedafor Gjevilvasshytta. Men idyllen vart itj så læng! Æ fulgt stien mot Trollheimshytta opp dit stien krysse Gravbekken og tar retning innover mot Kamtjønnin og Riarskardet. Plan A va no en tur over Blåhø og plan B en tur om Blåsalen/Speilsalen. Det vart plan B. I stedet for å kryss Gravbekken, fortsatt æ innover dalen langs bekken mens skyan dro fort over og vinden økt på. Innmed Blåhøtjønna blas det skikkelig, vinden piska vannet te skum som dreiv innover vatnet. Litt bratt oppover langs Svarttjønnbekken, men greit å gå, sjøl om vinden peip rundt øran og vindsuset dura fra Falkfangerhøa. Vel opp på toppen vart det litt lunar og snart va æ fram ved tjønna foran issalen Blåsalen. Allerede fra den avstanden vistes det at åpningen va klappa sammen og æ gikk rundt tjønna og frem te åpningen der æ fann litt ly bak en stor stein og inntok det første måltidet. Va godt med varm te og nån brødskiva ja! Tok nå bilda og gikk over te Speilsalen som e motsatt ende av istunnellen og der va det fallt sammen enno mer. Det e itj stort igjen av den tunnellen lenger, og taket e tynt. Videre fulgt æ vinterløypa forbi resten av Svarttjønnin frem dit den gikk ned mot Slettådalen og svingt deretter mot Svarthamran og tok sikte mot Finnskardet. Vinden bare økt på, og no kom regnet. Den delen av værmeldinga stemt, men den brisen som va meldt økt på te kuling Det blåst så sterkt at da regnet kom, klart æ itj å få på mæ ponchoen, og med nød å neppe hetta på fjelljakka. Sto bak en stor stein og mått ta av jakka for å tre på glidelåsen te hetta - ei kald fornøyels. Og fotografering va itj te å tenk på for regnet piska. Takk og pris for Dermisax i jakke og bukse Kom mæ over Svarthamran med nå hviletak når kastan va som sterkest, men fikk problem da æ skull kom mæ ned te Finnskardet. Kom så langt ned at det va bare 5 - 10 meter te det flata ut, men tenkt på manglende mobildekning og lite brukt rute på sommerføre selv om fallet maks kunn blitt ca 5 meter - og feiga ut. Med følge eller mobildekning hadd æ vel klatra ned uten å tenk mæ om Hadd allerede slått fra mæ planan om å gå opp på Geithetta på grunn av vinden, og te tross for vinden lå skodda tett over toppen så det vart te å sett kursen for Trollheimshytta direkte. Fra Finnskardet og ned te Trollheimshytta e det ei vinterrute som itj e merka, men det e lett å finn frem. Men siden det itj va nå sti vart det vassing i vierkratt og litt glatt grønske. Det va godt å kom ned te stien ned fra Geithetta. Den e bratt nok for slitne knær, men det vare heldigvis itj så læng. Va frem på Trollheimshytta etter 23 km på gpsloggen og vel 8 tima underveis. Vart itj mang rasta, men matpakka va tom Lang om læng kom turfølget på 14 personer dinglende inn på tunet, men da va æ allerede ferdigdusja og klar for en pils. De andre hadd trossa været og gått over Geithetta, men det hadd vært nedblåste trær og båt som va slengt på land ved Jøldalen. Men etter en bedre middag og et glass rødvin - litt kos må det vær på tur - vart det bysselalle før generatoern ble stengt. E itj helt sikker på om hodet nådd puta før æ sov Neste dag va det tidlig frokost og avmasj, men været så itj nå likar ut. Under flommen i fjor tok Slettåa nytt løp ved Trollheimshytta, og no e det bygd ei ny og flott bru over nyelva. Fantastisk flott konstruksjon. Og etter brupassering va det tid for regnklær, med litt hjelp kom ponchoen på og vart væran på resten av turen. Nån av oss hadd gått opp de "7 skuffelser" te Mellomfjellet før, og dermed virka turen opp lettar enn forrige gang(for 9 år siden ). Været svingt, men i dag va det mer regn enn vind. Vi kom oss over toppen og tok en liten rast, men været invitert itj te å ligg læng i lyngen. Ved stidelet fortsatt vi rett frem mot Riarskaret og tok en rask rast på toppen i sluddbygan. Vart itj nå lang rast nei! Turen ned te Gjevilvatnet va relativt smertefritt selv om enkelte sleit litt med passeringa av Gravbekken og undertegnede etter hvert ble litt skeiv i ryggen. Trudd det va sekken som hang skjeivt, men hadd gått og holdt i kameraet under ponchoen og fikk både problem med handa og ryggen. Ska aldri gå så lang med ny og uprøvd sekk - den holdt itj mål så no e det tebake te den gamle gode Berganssekken. Sammen med 4 passasjera gikk turen tebake te bommen opp te Jølhaugen slik at de andre kunn hent bilen sin der og så heim te en god varm dusj De 10 andran lå over på Gjevilvasshytta og vart vekt av brannalarmen kl 06:00, men det va itj brann, men det regna sånn at det vart vannlekkasje og dermed alarm. Og på turen over te Jøldalshytta og Jølhaugen vassa dæm i snø te opp på anklan Vintern kom tidlig i år Veit itj om det e bra eller itj æ - har visst itj tatt av påskeklisteret enno Men, det e rart med det, samme om det regna og blåst så va det en fin tur. Ryggen e på plass igjen og formen e upåklagelig, men no ska de 8 år gamle Besseggenskoan byttes i nye. På snøturen i dag va det bare to som kom fra tørr på beina - begge i nye Crispi Besseggen. Bli vel nødt te å gå inn nyskoan med en tur te før skian ska finnes frem.

På tirsdag 21.august var jeg så heldig å få skyss opp til Gjendesheim og tok videre båten inn til Gjendebu hvor jeg skulle overnatte i tre dager. Værmeldingene var svært lovende og de få tåkedottene rundt noen av 2000-meterstoppene var i ferd med å lette da jeg ankom Jotunheimen. Jeg hadde ikke gjort noen anstrengelser for å få med reisefølge. Midt i uka etter at skolene har startet jobber vel de fleste, så denne turen ville jeg ta alene. Planen var å bestige noen enkle 2000-meterstopper rundt Gjendebu som jeg ikke hadde vært på før. Onsdag 22.august Jeg var førstemann ut av hytta med kurs for Svartdalen denne strålende dagen – ikke en sky på himmelen – og la i vei med mål om Svartdalspiggen. Allerede i første motbakken kastet jeg jakka og gikk i T-skjorte resten av den dagen . Pga lite fjellturer og annen fysisk aktivitet i sommer hadde jeg tatt på meg ei pulsklokke for å sjekke at pulsen ikke overskred den anaerobe terskelen altfor mye i oppoverbakkene. Stort sett gikk det greit å holde pulsen under 150 så fremt jeg gikk rolig. Boka til Morten og Julia ligger på Gjendebu, og jeg hadde studert ruta til Nordre Svartdalspiggen kvelden i forveien, men likevel klarte jeg å gå for langt innover i Svartdalen før jeg skrånet oppover mot ryggen. Det resulterte i klyving i en altfor bratt oppstigning mot Svartdalsryggen hvor pulsklokka ble lagt i sekken etter at den hadde vist over 170 på det værste. Vel oppe på ryggen var det på tide å konsentrere seg om å følge vardene til toppen og det gikk jo veldig greit. Knapt 4 timer brukte jeg til Nordre og følte meg i fin form til å fortsette. Videre bortover mot Store Svartdalspiggen er det jo enkelt forutsatt at man finner veien. Jeg klarte først å prestere å utforske en del nedganger på høyresiden (vest) av eggen, men de endte med et 2-3 meters stup – sikkert nok til å pådra seg en forstuet ankel hvis man lander litt forkjært. Etterhvert fant jeg ut at det var best å holde den høyeste del av eggen det første stykket for så å skrå litt ned i fjellsiden før turen gikk oppover til Store Svartdalspiggen igjen. Her var det på tida å få seg en skikkelig matpause og sokker og sko ble lagt til tørk i solsteiken. Jeg satt og funderte på om jeg hadde truffet årets fineste dag i Jotunheimen på første forsøk. Det var vindstille og varmt og knapt en sky å se. Været kunne i hvert fall ikke ha vært bedre. Egentlig burde jeg ha vært fornøyd med turen nå og returnert samme vei. Men jeg syntes at det så enkelt ut bortover mot Søre Svartdalspiggen og kanskje jeg også rakk Langedalstinden før det ble for sent. Jeg fulgte derfor oppskriftsmessig rutebeskrivelsen fra ”Norges fjelltopper over 2000 meter” og befant meg ganske snart rett under Store Svartdalspiggen på sørsiden. Resten av turen ble imidlertid ikke så enkel. Siden jeg var alene og ikke ville ta noen som helst sjanser i tillegg til stor respekt for luftige passasjer fant jeg ut at det var best å holde meg litt ned i vestsiden av eggen. Flere steder måtte jeg imidlertid snu og gå tilbake for å finne en egnet hylle å gå på. Jeg var oppom både Midtre og Søre Svartdalspiggen, men jeg kan vel egentlig ikke si at jeg har gått hele eggen på Svartdalspiggene. På Søre Svartdalspiggen var det helt klart at turen ville bli altfor lang hvis jeg også skulle gå oppom Langedalstinden. Dessuten var jeg blitt tørst så det var bedre å gå ned i Langedalen hvor jeg hadde sett noen bekker jeg kunne fylle vannflaskene i. I www.bergtatt.net er returen langs eggen fra Søre Svartdalspiggen mot Langedalen markert med grønt hvilket skulle tilsi en enkel retur, mens i ”Norges fjelltopper over 2000 meter” er denne markert med en gul trekant hvilket skulle tilsi bratt klyving. Jeg var opptatt av å finne den enkleste veien ned og etter flere forsøk hvor jeg gikk nedover for så å returnere oppover igjen er det klart for meg at den enkleste veien ned er en sikksakk-rute først ganske nær eggen nedover og så bør man holde seg litt nordover fra eggen før man til slutt finner en bred hylle som leder ned til en liten dam som ligger helt øverst i Langedalen. Jeg tror det vil være enklere å finne den klyvefrie ruten dersom man går oppover, da kommer en del av småstupene lettere til syne. Hvis jeg skal på Langedalstinden noen gang vil jeg i hvert fall foretrekke denne ruten fra Gjendebu. Herfra og ned var selvfølgelig turen meget enkel. En god del kunne gås på snø i kanten av breen og på mose og gress lenger nede. 11,5 timers tur gikk overraskende bra for beina, men tempoet var ikke så veldig høyt heller. Torsdag 23.august Semmeltind eller Slettmarkhøe var toppmålet da jeg la meg kvelden i forveien. Torsdag morgen føltes beina såpass bra at jeg gikk for den lengste varianten og la i vei de anslagsvis 7 km oppover Storådalen mot foten av Semeltind. Jeg hadde tegnet inn eksakt rute fra ”Norges fjelltopper over 2000 meter” på kartet og fulgte den med GPS oppover lia til Semeltind. Definitivt den enkleste veien til topps som også har den fordel at den er gressbelagt helt opp til nesten 1900 moh. Stein og ur blir jeg ellers fort lei av. T-skjorte helt til topps denne dagen også, men det var en svak vind på toppen og kun disig sol når jeg var der, så jakka kom fort på. Midt inne i Jotunheimen er utsikten fra denne toppen en av de bedre. Sørtoppen ble også besøkt hvor utsikten til hovedtoppen er flott. Dessverre fulgte jeg ikke like godt med på returen og GPS’en var heller ikke oppe under returen hvilket medførte en litt vanskeligere rute ned. Uten å overstige den anaerobe terskelen så ofte brukte jeg 9,5 timer på turen, hvilket er noe i overkant av tidsestimatet i ”Norges fjelltopper over 2000 meter”. Fredag 23.august Fortsatt T-skjortevær. Turen gikk til Fondsbu uten tanke på å bestige noen topper underveis. Det var i grunnen flott å kunne roe seg ned med flott utsikt til de toppen jeg hadde besøkt de foregående dagene og ellers utsøkt landskap. Deretter bar det rett hjem med buss. Slik unngikk jeg i hvert fall hordene som i augusthelgene skal opp i Jotunheimen og gå Bukkelægeret og Besseggen.

Pangstart på jakta iår! Første dagen ble imidlertid litt ødelagt, sto fast i grøfta med bil på fjellet, og brukte mange timer på å få hjelp osv. Men 21. august ble en kjempedag på jakt. Kom opp på fjellet grytidlig om morgenen sammen med lillebror, som var med på jakt for første gang . Det gikk ikke lenge før oss fekk sjå en liten reinshop som trakk opp i høyden. Været var bra og sola sto på himmelen og varmet godt. Vi tok det med ro, og brukte kanskje en times tid på å nærme oss dyra. Dei hadde lagt seg strategisk til like oppunder toppen, med vinddraget i nakken og utsyn nordover var det ikke lett å stille innpå denne vesle flokken. Men kom innpå etter litt åling og fekk inn ett velrettet skudd på ei fin simle på nesten 40 kg slakt. Det vart ganske varmt utpå dagen og det vart en irriterende jobb bare å holde spyfluene vekk, men det gikk bra og eg fekk slaktet ned og trygt inn på kjølerom. Skal si det smakte med helstekt, blodfersk, indrefilet godt utpå kvelden . Nå fortsetter det med mere jakt ihelga. Har ikke helt bestemt meg kor eg drar men skal uansett ut .

Båndtvangen opphørte 21. august. Det gjelder i utmark (eller noe i den duren.) I byområder er det båndtvang hele året.

Se på bildet. Tatt på Flånebba, igår 21. august 2007. Fra venstre Dalatårnet, Skarfjellet, Vinnufjellet og Hovsnebba. Men Vinnufjellet, er det ikke det som er Dronning og Kongekrona da? Hva er hva sett på bildet ?

Jeg tror det her er viktig å skille mellom de to forhold; hvorvidt menneskeskapte utslipp av klimagasser bidrar til drivhuseffekten, og hvilken følger dette får for det globale og lokale klima. De prosesser og mekanismer som ligger bak drivhuseffekten, og som mennesket ved sine utslipp bidrar til, er rimelig godt kjent og dokumentert. De fleste målbare verdier i dette systemet, slike som global middeltemperatur, atmosfærisk CO2innhold osv, peker også i retning av at menneskeskapte utslipp forsterker denne effekten. Derav denne 90% "sikkerheten". Det som er betydlig mer usikkert er hvilken kort og langsiktige effekter dette får på klimasystemet som helhet. De modellene som IPCC benytter er desverre ikke særlig nøyaktige i å skulle spå lokale eller regionale konsekvenser av klimaendringene. Dette er et faktum IPCC er helt åpen om: http://climatesci.colorado.edu/2007/06/18/comment-on-the-nature-weblog-by-kevin-trenberth-entitled-predictions-of-climate/. Desverre er det nettopp resultatene av disse usikre modellene som plukkes ut og blåses opp av "nyhetsformidlere" som Dagbladet og lignende. Katastrofer selger... Overforenklinger av komplekse systemer blir fort litt søkt, ikke det at det gjør eksempelet noe bedre. Det tar bla ikke høyde for at det naturlige opptaket av CO2 ikke skiller mellom hvor klimagassene stammer fra (elgræv eller eksospotte) eller at opptaket kan øke og det dannes en ny, dog høyere balanse. Spørsmålet blir om vi har råd eller tid til å sitte å vente og se?

Hei. Vi gikk om natta fordi vi ble litt forsinket ved avgang. Vi skulle egentlig dra opp og starte i 21 tida, men klokka ble 22:30 før vi fikk startet og da var det allerede skumt. Det hører med til historien at vi slettes ikke hadde planlagt dette, da mørke kombinert med utelukkende bruk av GPS de første par timer gjorde oss svært forvirret. Vi havnet oppe i et område med bratte skråninger på to sider og måtte snu og gå tilbake flere ganger før vi var på riktig vei igjen. Da ble kart og kompass plukket frem. Litt i seneste laget, men arti erfaring.

Var på fjelltur i helga. Det ble en tung økt, vi startet seint og holdt på hele natta. Var fremme kl 06:00 neste morgen etter 7 1/2 time. Ifølge gps var det tilbakelagt 9,44km og effektiv gangtid var 4 timer og 6 min. Tilbakelagt elevasjon var ca 760 høydemeter. Det ble jo endel pauser underveis. Terrenget var skog, våt myr og relativt kuppert. Dette var oppe i Nord-Trøndelag og for de som har vært i traktene mye, vet de godt at dette er et ganske tungt terreng å gå i. Bakken er myk og våt og det er mye opp og ned mellom tjern og bekker. Sekken min veide 28 kg og man kan si at vi merket melkesyra i beina etter en stund. Er det andre som har hatt lignende erfaringer og hvor sliten bør man bli etter en slik marsj? Jeg er litt usikker på hvor sprek jeg er, og om jeg bør anse dette som noen særlig prestasjon eller ikke? Sekken jeg bar var en Bergans Viking II 110 liter.

I og med at det blir mer CO2 i atmosfæren er vel ikke dette så rart. Det går sikkert en grense et sted her også. Selv om Kinas økonomi vokser med 5% i året, så betyr ikke det at de vil ha 100% av verdens penger om 50 år. Kanskje du får litt bedre forståelse av klimautviklingen i Arktis med å lese her(http://www.cicero.uio.no/cicerone/04/6/cicerone04-06.pdf) isteden for i Dagbladet. Og til Arcticpeak: Veeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeldig morsomt.

heihei. Har tittet og lest litt på dette forumet en stund og nå har jeg endelig klart å registrere meg her:) Nå er tiden endelig inne for min første fjellvandringstur og jeg gleder meg stort:) Vi er 2 gutter på 18 og 21 år som har bestemt oss for en 4-5 dagers fjellvandringstur i høstferien. Er det noen av dere som har noen tips til destinasjon? Rondane,jotunheimen og dovrefjell er noe av de stedene vi har pratet om. Skal sove i telt men hytte kan også være aktuelt. Hvis noen har noen andre innspill til oss angående vår første fjellvandring så kom med det:) Christoffer

Fascinerende landskap, enig med Morten om bilde 01.jpg.

Artig sak dette, og et must for kommunetoppsamlerne. Bilde 01.jpg var ekstremt stemningsfullt.

Hei! Artig å se at du berga på onsdag også etter vi traff deg! Bård og jeg endte opp med 21 2000m på 11t 30min alla ruta vi viste deg. Vi var forholdsvis slitne når vi kom ned på ettermiddagen, men det ble en fantastisk tur! Kom du deg på Skardstindene også?? Vi begynnte altså med Dumhøe, tok Skardstindene, Nåla, Illå bandet, Ymmelstindane, Svellnosbreahesten, Tverråtindane, Lindebergtinden, Vestre og Midtre Bukkholstindane og Tverrbotntindane før vi gikk ned til sykkelen som vi hadde lagt like ved Leirvassbu og trilla ned igjen til utgangspunktet ved Geitsætre. God tur videre, og lykke til med 2000m sankinga! Ola

MortenM skrev: Har sett litt nærmere på kartet, og tror fortsatt det kan være Todalsfjellet. Som det fremgår av vedlagte kartutsnitt er det et godt område som dekkes av de siste 21 meter mot topper(fjellet er 821 m). Dessuten fremgår rennene som vises til høyre sett på bildet av kartet. Den rødlige streken som kommer inn mot toppen fra høyre er kurslinja fra Omnsfjellet - den andre er der bare av makelighetshensyn

Tja, jeg hadde vel på en måte en bomtur i forgårs. Vi sjanset på en sjanseværmelding, la oss til å sove i Veodalen kl. 23, vekkerklokka plaget oss kl. 01:30, skyfri himmel, alt så bra ut. 02:00 de første skyene, 03:00 mange skyer. Vi syklet og gikk senere inn mot Veobrean. 05:00 var alt skyet og 07:00 lå tåka tjukk på toppene. Vi kom på toppen, men når man står opp så tidlig er det mest for det fantastiske morgenlyset. Vi droppet også å sjekke opp en pinakkel i skaret mot Leirhøe pga. det dårlige været. Bomturer har det blitt mange av, men manglende topptur pga. lysten gir seg mest utslag ved at man overhodet ikke legger ut på turen i første omgang for min del.

Siste dagen, Lørdag 21. juli

En ukes tur i Jotunheimen med dama (uke 29). Etter å ha planlagt denne turen i mai, så var jeg spendt på om det var for ambisiøst å satse på så mange 2K topper som jeg gjorde denne uka. Hadde lagt opp til et roligere løp for Sunniva, og ett litt mer kamikaze prega opplegg for meg selv. Før vi dro sørover til Jotunheimen på lørdag, startet jeg med et fjell ikke langt fra Gjevilvasshytta som heter Okla (1543 moh) Det viste seg at planen som jeg hadde lagt opp til var veldig realistisk og gjennomførbar, hvor at uken forløp seg som dette. Legger ved GPS’ tracken og bilder fra hver dag. Mandag 16. juli 07: Overnattet i telt ved Gjendesheim fra søndag til mandag, våknet opp til et kjempefint vær, med gode muligheter for å få en fin dag i fjellene. Det første som var planlagt var å gå Besseggen etterfulgt av Bessøe (2258 moh). Mine forventninger til Besseggen var relativt lunken, hvor jeg ikke hadde noen forhåpninger om å bli noe stressa av å gå den. De synlige sporene i terrenget var verre enn jeg hadde forestilt meg, og hadde en følelse av å delta på en folkevandring i det vi gikk over Veslefjellet i retning Bessøe. Bessøe var i rake motsetning ganske urørt fra den store turismen som preget Besseggen. Toppen bydde på en kjempefin utsikt, med store stup i retning vestover mot Russvatnet og Surtningssue. Tirsdag 17. juli 07: Etter at jeg våknet av regnet som trommet på teltduken klokken 02.00 natt til tirsdag ble jeg litt småskeptisk til fjelltur dagen etterpå. Spiste noen brødskiver med morrpølse til frokost og kokte vann (ved Memurubu). Planen for denne dagen var Surtningssue (2368 moh), Søre Blåbreahøe (2196 moh), Sør for Nørdre Blåbreahøe (2154 moh) og Nørdre Blåbreahøe (2165 moh). Det regnet under hele frokosten, hvor at jeg ikke kan huske opphold før utpå ettermiddagen klokken 17.00. Sunniva fulgte med hele veien over Raudhamran og til foten av Surtningssue, men etter å ha blitt våt som ei katte i løpet av tre timer ville hun ikke bli med videre opp i skyene som preget høyden over 2000 moh. Hun snudde og gikk retrett mot Memurubu mens jeg gikk videre. Etter å ha passert 2000 moh hadde jeg mellom 30 og 50 meter sikt i tåka, og fikk dessverre ikke nyte utsikten som skulle være på Surtningssue (rykter skal visst ha seg til at det er en av Jotunheimens fineste utsikt fra denne toppen). Møtte en svensk brefører som hadde lunsj 200 meter før toppen, men som ikke var interessert i å bli med videre på runden min. Gikk via skaret mellom Sør for Nørdre Blåbreahøe (2154 moh) og Søre Blåbrahøe (2196) og sørover og i retning Raudhamran. Dette skaret var prega av veldig mye løs og glatt stein, noe som jeg ikke hadde villet gjentatt ved en senere anledning. Kom tilbake til Memurubu som ei dyvåt katte klokken 19.00 etter å ha gått i 9 timer og 30 minutter. Onsdag 18. juli 07: En pausedag som innebefattet grilling på Sålell Sæter noen kilometer vest for Kvitingskjølene. En av de mest idylliske plassene vi hadde sett på lenge, i motsetning til de overbefolkede plassene ved Gjendesheim. Torsdag 19. juli 07: Kjempebra vær denne dagen, men vind fra nord gjorde at det var litt småkjølig denne dagen. Gikk via veslekjølen mot Nørdre Kvitingskjølen (2025 moh) og til hovedtoppen som var Store Kvitingskjølen (2064 moh), hvor vi kunne innta en av dry tech sine varme lunsjer og en kopp pulverkaffe. Det var en nordlig trekk, hvor at noen skyer med underkjølt yr hadde ført til rim på fjellet over 1950 moh. Varden var dekt med rim og is hvor at vi hadde på både ullundertøy, varme votter og lue i løpet av den 20 minutter lange pausen på toppen. Fortsatte mot Vestre Kvitingskjølen (2060 moh) og gikk ned til bilen etterpå. Brukte ikke mange timene på turen, hvor Sunniva sa i etterkant ”dette føltes jo så lett at det var mer som en treningstur istedenfor en fjelltur”. Fredag 20. juli 07: Regnet begynte å tromme på teltet ved Glitterheim denne natten, og hvor jeg ikke ble så altfor overbevist om at det var en fin dag for tur før jeg så ut av teltet klokken 08.00 denne dagen. Det var heldigvis opphold da vi stod opp, og værmeldingen spådde pent vær utover dagen. Glittertind var dekket av skyer, hvor at det av og til var nysnø synlig under skyene. Dette var og denne kaldeste natten så langt denne uken. Det fysiske overskuddet var heldigvis stort denne dagen, hvor at det gikk kjapt til toppen av Glittertind (2462 moh). Nysnøen lå over 2100 moh denne dagen, hvor at det på toppen lå mellom 15 og 20 cm nysnø. Med solbrillene og solkremmen liggende igjen ved nasjonalparkgrensa gjorde de liten nytte for seg da vi kom til den skarpe solen i nysnøen. Stopper bare kort opp på toppen og nytte utsikten med en liten kopp kaffe. Gikk kjapt videre sørover mot Ryggjehøe (2142 moh). Besteg Ryggjehøe og var tilbake på Glitterheim i løpet av til sammen 5 timer og 42 minutter. Etter å ikke ha besteget Nautgardsoksle (2089 moh) tidligere samme året, hadde jeg også planlagt å bestige denne samme dagen. Lett å bestige dette fjellet, hvor jeg hentet ned tre par med ski og feller som lå ved 2000 moh, på forespørsel fra betjeningen på Glitterheim. Lørdag 21. juli 07: Første dagen som avvik fra den originale planen. Dagen ble mye lengre enn planlagt hvor at vi gikk først til Grotbreahesten (2018 moh), deretter Svartholshøe (2067 moh), Trollstein Rundhøe (2170 moh), Dronningje (2189 moh) og Trollsteineggje (2300 moh). Det var en lang dag som tok 10 timer og 40 min og var på 32 kilometer. Grotbreahesten var lett å bestige, eneste som var kjedelig var den litt løse morenestenen ved foten av den østlige delen av fjellet. Sunniva ble sittende igjen mellom Svartholshøe og Trollstein Rundhøe, hvor at jeg gikk utover til Trollsteineggje for å bestige den. Var litt ekkelt å bestige den litt bratte eggen ca 100 meter før toppen av Trollsteineggje. Var den mest utfordrende toppen denne uka, hvor at pulsen økte betraktelig da jeg skulle ned den. Oppsummering: Besteg totalt 16 topper over 2000 meter denne uka, hvor at 13 topper hadde en p.f 50 el mer. Opplevde de fire årstidene med vinter på Glittertind, høsten på Surtningssue, sommeren på Besseggen og Bessøe og våren på Grotbreahesten og i Trollsteinkvolven. Til sammen fire gnagsår på begge to av oss, med mange fine naturopplevelser.

For et par uger siden stillede jeg et spørgsmål på denne tråd om de aktuelle forhold for en travers af alle Snøhetta-toppene fra øst mod vest, men fik ikke noget svar. Nu har jeg været der og kan derfor selv besvare mit eget spørgsmål. Så kan andre, som har tilsvarende planer, eventuelt benytte sig af disse oplysninger. Vi var der lørdag 21. juli 2007, og forholdene kan hurtigt ændre sig. Klatreruterne op til Hettpiggen og Vesttoppen ligger mere mod vest end mod nordvest, så de får sol allerede sidst på eftermiddagen eller først på aftenen. Der lå ikke noget gammel sne igen fra i vinters. Enkelte steder var der lidt ny sne. Dette foto: http://www.larsmunch.grejsdalen.dk/Snohetta/index.html#B452 (eller http://www.larsmunch.grejsdalen.dk/Snohetta/452.jpg) af Hettpiggen fra nord er taget omtrent i skaret mellem Midttoppen og Hettpiggen, og det viser, at der i lørdags lå lidt nysne i vestsiden. Nysneen betød ikke noget som helst for klatringen, og den generede os ikke på nogen måde. Dette foto (til højre): http://www.larsmunch.grejsdalen.dk/Snohetta/index.html#B460 (eller http://www.larsmunch.grejsdalen.dk/Snohetta/461.jpg) af Vesttoppen fra nord er taget fra sydeggen af Hettpiggen, og det viser, at der er aftensol på klatreruten. På dette billede ses ikke noget nysne på Vesttoppen. Som det også fremgår af Tiris kommentar i denne tråd: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9247 var vejret i lørdags perfekt, og forholdene i øvrigt var også perfekte, så det var ikke på grund af disse ting, at vi brugte lang tid. Det gør ikke noget, at man bruger lang tid, når man er i fine omgivelser og godt selskab.