Søk i nettsamfunnet

Jeg var på GSV høst 04 og på Elvenes grensestasjon vår 05. Det var en fin tjeneste med mye morro. Elvenes er den stasjonen med hardest teig og minst vei, så vi hadde forrang på helikopter for alle de andre stasjonene. Det fungerte som oftest ikke, så det ble mye tung gåing. Fine minner med akkurat det der.

Hvis jeg tenker raskt etter, gjetter jeg at det er mellom linjene noe alà.: ? http://www.dagbladet.no/2009/05/09/magasinet/befolkning/forskning/6120221/

Gratulerer med dagen til alle dere. En av sommerens flotteste dager i Lofoten(+21!!! Flau vind og helt abær på himmelen)? Den må jeg ta vare på. Nå har kvalmen etter for mye is lagt seg så nå bærer det til fjells og det blir en langtur

Heisann! Jeg leser i dette forum en grei og avslappet prat om kniv. For meg er en kniv ikke bare et hvilket som helst verktøy til billigst mulig pris. For meg er kniv kunst og funksjon i forening med det ypperste av kvalitet. Dette er ikke jåleri, som jeg fullt ut skjønner at flere vil mene. Men jeg har levd så lenge med naturopplevelse kombinert med jakt og fiske, at jeg har MANGE kniver. Hver enkelt av dem er en del av min totale rekreasjon når jeg drar ut på tur (aldri sur, kan ikke sies for ofte, er like livsforlengende og berikende hver gang). For meg er kniven en partner som jeg må stole 100 prosent på, og jeg har fått et nært opplevelsesforhold til de fleste av dem. I dag er det få fabrikk-kniver som holder topp kvalitet. Særlig ståldelen kan det sies mye om. Da er custom-smedene eneste alternativ. Jeg bruker nå (alt etter hvor jeg skal) enten en Randall nr 12, med 8 tommers blad i 01-stål, evt. Bob Loveless sin "big black" som "dispatch"-kniv på villsvinjakt i Sverige (synes Fox sin svære dolk som svenskene liker blir unødvendig tung). Min "kjærlighet" som kniv (og mest brukt) er finske Janne Marttinii sin Ilves med ekstreme 24 cm blad i hardt kromstål. Alternativt Iisakki Jarvenpaa sin samekniv med 15 cm blad. Den siste i eventyrlig seigt highcarbon-stål. I løpet av over 25 års bruk, har jeg kun en gang brukt bryne på Randall, men da hadde eggen truffet granitt under litt for ivrig bruk. Knivene er like fine, men lærslirene ser fæle ut. Sånn blir det, og sånn skal det være"! Mitt ringe poeng som gammel mann, er at jeg synes det er rart at folk som bruker formuer på biler og børser osv. synes at en kniv til over 500 kroner er dyrt! Hvis kniv er viktig, så legg lista høyt! Man lever bare en gang. Det forhindrer ikke at jeg synes Mora-knivene er utrolig kvalitet i forhold til prisen, eller at Fallkniven lager mye bra, selv om jeg aldri har likt konveks egg. Vi har teknologisk viten i dag til å smalne konveksovalen, uten å svekke eggen. Hvis noen er interessert i knivstål, så f.eks. logg dere inn på Jay Fisher. Ellers synes jeg det er fenomenalt at flere og flere av dere lager sine egne kniver. Det er sånn dere finner ut hvor dårlige mange fabrikk-kniver er! Mvh Zen06.

Siste del av sommeren 2009 – Trollheimen og Jotunheimen Siden jeg startet med tittelen «første del av sommeren for ikke lenge siden, får jeg avslutte med denne tittelen nå. Sommeren er preget av mange turer alene, hvor jeg har truffet en del trivelige folk undervegs. Jeg gikk sommeren alene med unntak av en tur til Galdhøpiggen i begynnelsen av sommerferien og trekanten i Trollheimen fra onsdag 22. juli til fredag 24. juli. Jeg avsluttet ferien med en tur til Galdebergtind og Slettmarkspiggen fra Eidsbugarden, og en tur fra Torfinnsbu til Vestre Torfinnstind, Kvitskardstind og Mesmogtind. Du kan lese mer om turene under. Onsdag 22. juli til fredag 24. juli Gikk den kjente og kjære trekanten i Trollheimen sammen med Sunniva, hvor vi startet etter en god frokost på Gjevilvasshytta onsdag 22. juli. Ferden gikk over Mellomfjellet, hvor vi traff på en del trivelige turister, samt fikk sett deler av Trollheimen i fantastisk vær. Traff også på noen reinsdyr og et rypepar som beskyttet ungene sine. Kom til Trollheimshytta et par timer før middag og drakk en god øl i solveggen. Ferden fra Trollheimshytta gikk videre over Geithøtta hvor vi hadde pause der med et par kopper med kaffe og spiste nistepakken med en fin utsikt mot Trollhetta. Ferden derifra gikk langs en laang rygg som igjen førte til en laang veg til Jøldalshytta. Det smakte godt med hyttas spesialitet (svele) i solveggen, og den ga meg assosiasjoner til fergene i Møre og Romsdal. Våknet til regn på fredagsmorgenen, men det gjorde ingenting siden det hadde vært fint vær de to tidligere dagene. Kom til Gjevilvasshytta etter noen timers marsj, og hadde en kopp kaffe, og en god vaffel på trappen med utsikt til Gjevilvatnet. Søndag 26. juli Etter å ha kjørt over syv fjelloverganger, to av dem i tåke kvelden i forvegen, ankom jeg Eidsbugarden klokken 02.00 på natten. Jeg hadde en utrolig hodepine da jeg våknet om morgenen. Spiste en brødskive til frokost og drakk en del vann for å prøve å kvitte meg med hodepinen. Var en ganske sur vind da jeg gikk i retning Galdebergtinden, og den ga seg ikke med det første. Er dårlig sikt på toppen av Galdebergtinden på grunn av et skylag i lav høyde. Går i retning Slettmarkskampen og er ikke kvitt skyene der heller. Det begynner å lette på toppen av Slettmarkspiggen og jeg har ved et par anledninger god sikt fra toppen. Toppene: - Galdebergtinden – 2075 moh - Slettmarkkampen – 2032 moh - Slettmarkspiggen – 2163 moh Lørdag 01. august Jeg ankommer Torfinnsbu klokken 23.00 på fredagen, og er glad jeg bestilte rom et par dager i forvegen. Sjekker inn, og tar tidlig kveld, hvor jeg deler rom med noen medisinstudenter. Stien fra Bygdin var forresten utrolig bløt og er sikkert en av de bløteste stiene jeg har gått på noen gang. Jeg starter å gå etter en god frokost på Torfinnsbu, og går først til Vestre Torfinnstind. Finner en del gamle patronhylster ikke mange hundre meterne fra Vestre Torfinnstind. Patronhylstene så ikke gamle ut, men regner med at snø og kulde har bevart disse godt, da jeg regner med at disse er fra andre verdenskrig. Går videre over Kvitskardsoksle og Kvitskarstind før jeg går mot Mesmogtind. Treffer på en brefører og en gruppe turister på Mesmogtinden og hilser på dem før jeg går videre til de to sekundærtoppene til Langedalstinden. - Vestre Torfinnstinden – 2090 moh - Kvitskardoksle – 2065 moh - Kvitskardtinden – 2193 moh - Mesmogtinden – 2264 moh - Midtre Langedalstinden – 2045 moh - Søre Langedalstinden – 2030 moh

Leste netopp i stavanger aftenblad at Trond Arve Kommedal brukte 21 timer og 35 minutt på lysefjorden rundt. Er det mulig ?

Noen som har noe info på når Trollstigen kan forventes å åpne i år? Det er mye snø i fjellet, såpass vet jeg... men noe senere enn 01. juni kan da vel ikke være mulig. Har forsøkt å kontakte vegvesenet uten hell...

Sov godt! Etter å ha sagt ”hadet!” til Roger, Per Arne og Erling på Krossbu, etter gårsdagens tur i Hurrungane, fór Øyvind og jeg nedatt fra fjellet til Kvanndalsvollen i Bøverdalen. Der aktet vi forsøke å sove litt i bilen, før planlagt avmarsj kl. 04:00 via Netosetra til de tre vestligste Hestbrepiggene. Vi rullet ut våre tynne harde kapokmatter i Mondeo’n, og la oss klamme og svette etter en lang varm maidag i høgfjellet, uten mulighet for tørk av hverken klær eller sko . Håpefullt sa vi ”Sov godt!”, og lukket øynene mot det ennå herskende dagslyset ute. Som sagt, så gjort! Jeg våknet halvt og skottet på klokka som da viste 04:40, og kikket på Øyvid som lå som død på motsatt side. Jeg strekte min halvstøle kropp så lang den var (Mondeo’n er romslig vettu!), dro et langt sukkende åndedrag, og sovnet som en søkkstokk på ny… Deretter våknet vi ikke før 06:30, og kom oss ikke av gårde før 07:00, hele 3 timer forsinket ! Slik blir det med høy komfort gitt! Grunnen til at vi ville gå såpass tidlig var at Erling skulle sitte på med oss nedatt også, og han ville være på Lom allerede v/ 15-tida på dagen. Derfor ønsket vi å være nedatt tidlig vi også, for å spare ham timers venting, med tanketom stirring på de samme seks rånerne som kjører att og fram i det uendelige gjennom Loms lille sentrum. Men vi hadde ymtet frampå om et ”worst case scenario”, hvor vi kanskje ikke var på Lom før kl. 20. Og med en slik start på dagen, var vi vel scenariet allerede satt… Uryddig flanke På Netosetra hadde vårflommen satt sitt preg på setervangen, der en diger bekk hadde flommet gjørme, sten, grus og trær i et digert ras utover vollen, og omringet to hytter med gjørme til oppunder vegglivet. Langsmed vegen innetter dalen fylte jeg opp Camelbak’n med sine 3,5l vann. Kamelen Øyvind hadde vel med seg 5 liter. Opp langs Geitåa vest på vangene blomstret mogopen på de bare solvarme rabbene. Jeg oppdaget også en større brun rovfugl som fløy vestover 1m over bakken i lia ovenfor oss, og tenkte Fjellvåk umiddelbart. Men så krysset den Geitåa og gled ut over ei snøflate, og jeg så da både på profilen og slagskyggen at fuglen var slank og temmelig langhalet, og idet den snur i en kretsende sirkel avslører den kritthvite overgumpen at dette er en Myrhauk hunnfugl. Artig, ikke ofte å se den arten. Med skia på sekkene fulgte vi delvis det svake sautråkket opp mot dalbrekket og snøen. Denne var heldigvis fast og fin helt fra start, og mens heiloa plystret over flyene, dukket snart Hekset/2005 opp ovenfor oss. Fjellet lå helhvitt og nydelig, og vi siktet oss inn på sørsida av Steinahøfjellet/1711 (smør på flesk navning... Steinahø?), for å gå korteste rute retning våre tre mål for dagen; Hestbrepigg V1/2051, Hestbrepigg V2/2139 og Hestbrepigg V3/2078. Snøbakken opp langs sørsida på 1711 er lang, og gradvis blir snøen tørrere, noe som får særlig Øyvinds feller til å ise en del. Vel oppe tar vi en fem-minutter, mens Øyvind passer på å bidra til å gjødsle det karrige fjellet bak en storsten. Så hvis noen ser noen ekstra frodige Reinroser der oppe til sommeren, så æres den som æres bør! Etter hvert runder vi over ryggen vestpå Steinahøfjellet/1711, og skuer så den lange bratte sørflanken innunder Hestbrepigg M1/2160 og M2/2143. Snart aner vi også dagens mål, som fjerne hvite pyramider, langt ute over den hvite prærien mot vest. Litt oppe i denne flanken på motsatt side av Geitådalen, anes ei hvit stripe bortetter fjellsida. Det er et skispor som holder høyden mot vest, men som er jevnlig er brutt av mangfoldige små våtsnøras fra stupveggene ovenfor, ras som er gått etter at sporet ble lagt. Vi bestemmer oss for å krysse det slake dalføret, og så følge skisporet vestover. Dette for å spare anslagsvis150 hm i forhold til å krysse Høybreavatnet/1550 nede til venstre (vest) under oss. Vi skjærer på trå feller over dalen, og går oss etter hvert skrått inn på skisporet. Dette er halvt attsnødd, og synes temmelig gammelt. Våtsnørasene som så tilforlatelige ut fra andre dalsida, er større og mer uryddige enn forventet. Det er som å gå i ei steinrøys – i to kilometer. Sola baker der vi forsøker å klore oss fast over de glattsopte harde rasgatene, og der vi vagler og sjangler i de digre uryddige snøkossene, konsentrert om å unngå skibrekk ved feiltråkk ned i høl eller tverrsøkk. Kun flekkvis er løypa farbar, så alt i alt var vel ikke dette noen shortcut. Vi bestemmer oss allerede her for å gå nedunder alt dette på returen. Men vi holder da høyden, og unngår derved den bratteste nedre delen av Høybreen, som vi omsider når i ca. 1700m høyde. Sliiiiten! På kanten av Høybrean tar vi en rast. Godt med litt drikke nå, og jeg tvinger i meg en banan samtidig. Matlysten er som vanlig fraværende, men jeg må jo ha litt drivstoff over prærien, den digre hvite og bratte Høybreen, som skal ta oss de siste 350 hm til topps på dagens første 2k, nemlig Hestbrepigg V1/2051, med sin overkommelige PF 20. Vi stabber så i veg, og litt oppe i mota kjenner jeg at en av gårsdagens vannblemmer sprekker på høyre hælen. Au – slikt svir ! Jeg kjenner også at min manglende form gjør sitt, og jeg går rett og slett tom. Øyvind siger ifra, mens jeg med svetten sviende i øynene unngår å se opp, men teller trassig 30 skritt mellom hver stopp for å hive etter pusten. Låra surner helt, og jeg forbanner meg på at jeg skal holde rytmen, om enn ikke farten . Skrittene blir farlig korte etter hvert, men skitt au, jeg er jo litt her for å få trent også! (vel, liksom trøster meg sjøl med det da, måtte jo finne litt motivasjon et sted ) Fy flate for sjølpining! Lenge sia formen har vært så til de grader skral. Men gudskjelov går det bare én veg fra dette nivået. Måtte det bare gå fort… Halvveis oppe på breen ser vi brått en svart prikk dukke opp på bandet mellom Hestbrepigg V1/2051 og Hestbrepigg V2/2139. Folk jo! Personen står og koper litt der oppe, før han tar opp snøkammen mot V2 og forsvinner. Skulle vel over til V3 antakelig, konluderer vi. Det viste seg å stemme. Omsider flater det ut mot bandet der oppe, hvor Øyvind atter en gang har ventet tålmodig på meg. Her stryker også en kjølig vestatrekk inn, noe som kun oppleves som godt, så varm og oppkjaset som jeg følte meg der. Et par ski står stukket ned i snøen etter personen vi så. Sjøl deiser jeg ned i sola, og strekker mine mødne ben ut et kvarters tid . Om litt kommer et menneske tilbake fra V2. Eieren av skia var en kar fra Galdesand, og han hadde faktisk gått derfra og langs topprekka på hele Hestbreryggen hit. Nå skulle han samme veg tilbake. Sprekt ja! Han fortalte at han hadde kjørt Tinderittet på Turtagrø dagen før, på 6:21! Fort ned hele Dyrhaugsryggen det! Endelig der Etter pausen, kjeks og drikke, så kommer jeg meg litt. Vi piler opp til V1/2051 og tar et par kjappe bilder. Så setter vi att skia, og tråkker opp den fine bratte snøkammen til V2/2139. Endelig står jeg så der – etter å ha sett på og lengtet til denne toppen i årevis . Disse toppene er jo ikke av de mest besøkte, langt unna det meste slik de ligger. Ikke de råeste toppene heller, men trauste, øde og vakre er de. Og nettopp slike fjell står mitt hjerte nær. Defor er det ekstra godt og tilfredstillende å gi varden på V2 en ekstra klapp. Vestover ligger Holåtindene på rekke og rad, og videre mot vest strekker perlekjeden seg videre over Tverrådalskyrkja og Lodalskåpa. I sør gnager Hurrungane på himmelranda, og i nord over Lundadalen vrimler toppene i Trollheimen og Tafjordfjella, mens Gråhø langt der inne i Breheimen, gjemmer seg blygt bak Hestdalshøgda. Mye fremmed landskap i NV, men vi kjenner igjen Karitind og Pyttegga langt der ute i landrøyken. Og østover ser vi helt nedatt til skauliene i Kvanndalen og Netosetra hvor vi kom fra. Ser langt ut dit herfra. Mens jeg knepper noen bilder, forsøker Øyvind å oppmuntre Erling der nede i Lom med en forsinkelsesmelding. Den går utrolig nok igjennom, så da ble nok Erlig glad ! Så gjenstår kun V3/2078, PF 110m. Dit er stien ferdigtråkket, for i tillegg til nevnte Galdesanding (heter sikkert ikke det men), har to-tre folk kommet opp fra Lundadalen (Trulsbu kanskje?) og gått V2/V3. Greit nok å ha spor egentlig, for snøen var løsere her oppe, og sporene jevnt 30cm djupe. Øyvind stikker helt vest ut til toppunktet på den 150m lange toppegga, mens jeg står tilbake litt for å ta noen bilder av ham foran Hurrungane. Med det er vendepunktet nådd, og Hestbrepiggene fullført for min del. Vi beundrer himmelranda med alle dens kjente trekk omkring oss, og flere bilder må tas vettu! Så gjenstår nye 110hm tilbake til V2, før vi derfra endelig kan nyte nær 1400 fallende høydemetre tilbake til bilen. Presise Tilbake ved skia river vi fellene av, og turer så ned den glatte og solmjuke overflata på Høybreen. Men nå krysser vi lett over denne slitets hvite prærie på skarve 6-7 minutter! Snart er vi innunder sørflanken på Midtre igjen, men denne gangen aker vi forbi nedenfor rastungene, og forsøker å bevare overhøyden maksimalt for å unngå motbakker mest mulig lenger øst i Geitdalen. Men vi må likevel ha på igjen fellene og gå slakt oppover en drøy kilometer til Steinahøfjellet igjen. Men derfra er det kanonføre helt ned til enerkjerrene på dalbrekket før Neto. Derfra må vi vasse litt i råtne snøflekker, og forsøke å holde på den delvis forsvinnende stien langs Geitå-juvet. Et sted glipper begge hæla på et bratt og sleipt sva, så jeg går rett på ræva og bøyer ene stålstaven i en diger U . Jeg klarer heldigvis å rette den uten at den ryker av. Lenger nede i lia tar jeg på skia igjen, og følger et råttent snøleie til dals. Jeg kjører forbi Øyvind som fortsatt går på bena, og sklir til slutt på holkeflekkene mellom smeltevannet ut vegen tilbake til Kvanndalsvollen. Etter ca. 12 timer på løpen, ankommer vi Lom kl. 20:00 sharp, presist som varslet for vårt lille ”worst case scenario”. Og der står stakkars Erling og venter fortsatt, mens hodet tanketomt og automatisk går att og fram, att og fram… i takt med rundetiden til de stadig passerende rånerne. Og inne på Esso’n sitter Mayhassen & co, men de tør ikke snakke til oss, så avskrekkende herjet og vansiret av sol og svette som vi er. Men likevel, mat fikk vi faktisk kjøpt, og Øyvind tok en iskald Battery på styrten, med et hjertesukk som vakte oppsikt i lokalet . For å spare litt tid, ble Erling sjåfør mens vi spiste junk. Til slutt ble jeg asosial og sovnet i baksetet. Til Øyvind; takk for turen(e)! Du er et tålmodig menneske som gidder vente slik på meg. Og til Erling; takk for skyssen. Isøksa di som lå gjenglemt i skiboksen får du tilbake ved neste høve. Eller du kan vente på Lom i mellomtiden om du vil…

"tidligere i dag ble minst ti kvinner nærmest overfalt og antastet av en gjeng gutter av s* opprinnelse" http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/05/12/535047.html Løsning: På tide at alle norske kvinner begynner med burka, for å slippe sånne situasjoner, ikke sant Litt merkeverdig er det at de fikk holde på med en av jentene i hele 4-5 minutter på høylys dag midt på Grunerløkka, uten at noen grep inn. Men blant Grunerløkkas røde velgerskare er det vel mest "politisk korrekt" å overse/ignorere slike episoder........

Her finner du alle norske frekvenser: http://www.smartprodukter.com/radio-frekvenser.html Jakt 143,900 MHz Jaktradio Kanal 01 Jakt 139,400 MHz Jaktradio Kanal 02 Jakt 143,350 MHz Jaktradio Kanal 03 Jakt 138,850 MHz Jaktradio Kanal 04 Jakt 143,250 MHz Jaktradio Kanal 05 Jakt 138,750 MHz Jaktradio Kanal 06 Jakt 143,125 MHz Sankeradio Kanal 01 Jakt 138,625 MHz Sankeradio Kanal 02 Jakt 143,875 MHz Sikringsradio Kanal 01 Jakt 143,800 MHz Sikringsradio Kanal 02 RX Jakt 139,300 MHz Sikringsradio Kanal 02 TX Jakt 139,225 MHz Sikringsradio Kanal 03 Jakt 143,725 MHz Sikringsradio Kanal 04 Jakt 143,700 MHz Sikringsradio Kanal 05 RX Jakt 139,200 MHz Sikringsradio Kanal 05 TX Jakt 139,375 MHz Sikringsradio Kanal 06 Jakt 143,750 MHz Sikringsradio Kanal 07 RX Jakt 139,250 MHz Sikringsradio Kanal 07 TX Jakt 143,775 MHz Sikringsradio Kanal 08 RX Jakt 139,275 MHz Sikringsradio Kanal 08 TX Jakt 143,775 MHz Sikringsradio Kanal 09 Jakt 143,825 MHz Sikringsradio Kanal 10 Jakt 143,850 MHz Sikringsradio Kanal 12 RX Jakt 139,350 MHz Sikringsradio Kanal 12 TX Jakt 143,625 MHz Sikringsradio Kanal 12A RX Jakt 139,125 MHz Sikringsradio Kanal 12A TX

Hva med denne: http://www.oslosportslager.no/product/8318/8305/427511/Arcteryx_Bora_62_Classic_ryggsekk%2C_dame_KAMPANJE%21.html

Ble skikkelig inspirert av innsatsen din og tok like godt en ny tur opp i marka for å leite poster. Litt spesielt å ta siste post kl. 23:01, og kl. 22:30 passerte jeg ei myr som ikke sto tilbake for dine Mayhassen. Bildekvaliteten kan ikke sammenlignes, men så var det bare et mobilkamera

Heisann. Jeg skal kjøpe bindinger og ski for fjellkjøring og kanskje litt i bakke i ny og ne (bortover og nedover, m.a.o.). Har bestemt meg for Fischer E109 ski, og har Crispy Sypolen lærstøvler. Jeg lurer nå på hvilken binding jeg bør velge. Vurderer Riva 3 og Voile 3 Pin Hardwire Telemark Binding. http://www.voile-usa.com/Merchant2/merchant.mvc?Screen=PROD&Product_Code=608-21&Category_Code=Off-Piste&Product_Count= Hadde egentlig bestemt meg for sistnevnte (den fåes også med utløsersystem), men har sett at Riva 3 er vesentlig rimeligere. Hovedsaklig skal utstyret brukest til vanlige fjellturer, som Hadangervidda i påsken, men ønsker også muligheten for å bruke bindingene med plaststøvler i bakke. Ser for meg at det kommer til å bli en del bakkekjøring. Passer tre-pins med plaststøvler? Hadde satt stor pris på kommentarer/anbefalinger angående bindingene (og ski/sko-kombinasjonen...). Takk for alle svar!

Har lenge gledd meg til å få en vintertur i Sylan. Gikk der en del ganger i sommer/høst, og har blitt skikkelig glad i området. Jamtlandsfjellen, som svenskene kaller området, har mye å by på, hele året. Har gått både fra Nedlashytta, og fra svensk side, med henholdsvis Rundhøgen og Storulvån som utgangspunkt. Sistnevnte ligger ca 17km fra Storlien, og midt inne på fjellet, ca 700moh. Rett utenfor døra stiger flotte fjell som Getryggen, Snasahøgerna & Tverråklumpen seg opp mot 1463moh. Et mekka for toppturer og offpistekjøring. Fra frokostbordet, kan man se Storsylen i det fjerne, og en hel del andre flotte fjelltopper. Denne turrapporten er ment både som en ren beskrivelse av opplevelsen jeg hadde, samt en liten hjelpetråd til evt andre som tenker seg på tur i området. Når jeg i turen bruker "vi", så gjelder det meg selv, og hunden min Phil, som er en 2,5år gammel labrador hannhund. Vi hadde planlagt å gå Jamtlandstriangelen, med utgangspunkt fra Storulvån. Dvs Storulvån - Sylstationen(16km)- Sylstationen - Blåhammarstugan (18km), Blåhammarstugan - Storulvån(12km). Vi ankom Storulvån i 17 tida tirsdag 4 mars, og været var ok. Dvs litt vind, og overskyet og ca 1-2 minusgrader. Et godt utgangspunkt for turen. Onsdag morgen sjekket vi værmeldinga, og fikk bekreftet at det skulle bli ganske "luftig" utover ettermiddagen. I Sylan skulle det blåse frsik bris fra ca 13- 14tida, og litt snø. Før den tid, skulle vinden ligge på ca 5-6ms, og overskyet. Vi , les : jeg og hunden min Phil, spiste frokost, og begynte å klargjøre pulken for turen. Vi reduserte en del av innholdet, men var alikevel mer en nok utrustet for turen. Soveposen, dunjakka, reinsdyskinnet, spaden, vindduken, mat, skifte, og en hel del annet mer eller mindre nødvendig utstyr. Veide ikke pulken før avgang, men tipper den ikke veide mer en ca 20kg. Vi somla litt før vi kom oss av sted, og klokka var 10:30 da vi startet turen fra Storulvån. Turen, som er på 16km, skulle ta ca 6 timer i følge resepsjonen på Storulvån. Jeg viste at vi ikke kom til å bruke så lang tid, da vi av erfaring går mye raskere på ski, enn til fots. Uansett terreng, ligger vi i snitt på ca 5,5km/t, på turer over 12-20km. Vi startet med friske fraspark og merket raskt at dette gikk unna. De første 4km gikk unna på ca 45min, og føret var bra. I det fjerne så vi faktisk Sylmassivet kjempe litt med skyene, og det var et flott syn. Vårt førset mål var vindskyddet på Spåime. det ligger nøyaktiv halveis mellom Storlulvån & Sylstasjonen. dvs 8km fra hvert sted. Vi ankom Spåime ganske nøyaktig 12:15, og hadde da brukt 1time og 45min, inkl litt filmpauser, og fotografering. Vi traff også 3 store hundespann på veien, og gikk et stykke ut av "løypa" for ikke å forstyrre dem. Inne i vindskyddet, som er ei hytte på ca 15-20m2, med nødtelefon og vedoven, traff vi et par som også var på vei til Sylan. De hadde startet turen 9:15, og gikk tydeligvis mye saktere enn oss. Vi merket at de siste 2km før Spåime, hadde vinden økt ganske betraktelig, og det var ganske så friskt ute. Dette fikk vi bekreftet da vi så på vindmåleren, som da viste ca 20ms, med opp i 25-30 i kastene. (Nå er denne måleren feil kalibrert, så vindstyrken var nok realistisk sett noe lavere, men jeg vil anta at det var i allefall ca 15ms vind, med 20 i kastene. Vi merket ikke så mye til det , og bak briller, og balaclavaen, var det både godt og varmt. Skjønte at det var såpass mye vind, da dampen fra Phil frøs umiddelbart. Og hele brystkassa hans var rimete. Vi gikk inn og lagde oss mat, mens vi snakket med det svenske paret. De skulle fortsette videre, men var litt usikre på forholdene. Jeg bestemte meg for å slappe litt av, og avvente litt for å se om vinden løyet litt. Etter ca 30 min, viste måleren "bare" 10-15ms, og vi bestemte oss for å fortsette. Løypa videre gikk først ca 3km med lett stigning, før det gikk litt nedover til vindskyddet Sylarna, ca 2km før Sylstationen. Vinden ble sterkere og sterkere, og etter ca 12km, bestemte jeg meg for å snu, og gå tilbake til Spåime. Erfaringsmessig var vinden ennå sterkere jo nærmere Sylan vi kom, pga av dalene mellom fjellene. Sikten var også svært dårlig, og det begynte å snø ganske mye, så jeg vurderet det slik at vinden og sikten var ikke det værste. Hadde full kontroll med gps, og hunden, som alltid følger sporene, uansett om det er fra scooter, beltemaskin eller ski. Dette har han vist flere ganger at han følger, så jeg var ikke i tvil om at vi skulle finne veien til tross for at sikten bare var på ca 15-20meter. det som var avgjørende var snøen. Med ca 4km igjne, hvorav de siste 2 var forholdsvis bratte, kunne det fort ta 1time å komme frem. Hvis det da i tillegg hadde snødd mye, kunne de siste km bli tunge, og jeg ville ikke risikere å havne i trøbbel. Vi snudde, og satte kursen tilbake mot Spåime. Vi hadde gått bare ca 1km, da det kom en scooter bak oss. Han spurte ikke, men bad oss følge med ham tilbake. Været oppe ved Sylstasjonen var så ille at han ikke hadde turt å ta med seg folk som skulle tilbake til Storulvåen. Han hadde passert oss på vei oppover, og viste vel at han ville møte oss. I sloeden bak hadde han allerede plassert paret jeg trafff på Spåime. Vi hang pulken bakpå, la skiene i sleden, og jeg og Phil satte oss på scooteren. Turen tilbake tok ca 45min, og sikten va ca 10-20meter. det snødde kraftig, og blåset heftig hele veien ned til Storulvån. Vel fremme var det bare å finne seg et ledig rom og slappe av, vel vitende om at vi hadde vurdert riktig underveis. det eneset som irriterte meg var at vi somla så mye fra morgenen av, slik at vi ikke kom oss av gårde før 10:30. hade vi kommet oss avgårde som planlagt ca 9, hadde vi nok kommet frem til Sylstasjonen i tide. Torsdag våknet vi til stiv kuling utendørs. Sikten va ikke så god, og vi hadde ingen andre muliogheter enn å gå småturer i nærområdet. Vi var vel utendørs tilsamen ca 4-5timer i løpet av Torsdagen, og brukte mesteparten av tiden til å leke oss, og trene litt søk i dårlig vær. Vi gravde snøhule, for å teste, og det gikk bra. Kvelden ble avsluttet med tre-retters middag, og en "god bok", og Karolineren som frøs i hjel i Jamtlandsfjellene da de var på vei tilbake fra Trøndelagen. Fredag morgen våknet vi til "rypesang", bokstavelig talt rett utnefor vinduet. Vi så ut, og der var det ca 20-30 ryper som bød hvernadre opp til dans. Vi kledde på oss og gikk ut, og kunne kose oss i morgensola, med masse ryper som holdt til i fjelbjørkeskogen utenfor. Det var ganske så idyllisk, og det eneset vi hørte var rypene. Etter frokost var vi litt usikre på hva vi skulle gjøre. Vi skulle i en bursdag i Trondheim klokka 18, og måtte derfro kjøre hjem i løpet av ettermiddagen. Veien tilbake til Storlien var stengt, men den skulle bli åpnet i løpet av ettermiddagen. Vi besetmt oss derfro for å gå innover på Sylan, for så og gå tilbake igjen før vi dro hjem. Været var helt suverent. Solskinn, nesten vindstille, og silkeføre. Vi gledet oss skikkelig til å få se sylmassivet igjen, og det var et mektig syn som åpenbarte seg da vi kom et stykke opp mot Spåime. Vi brukte bare 1time og 20 minutter dit, og hadde god tid til å gå helt opp til Sylstasjonen. da vi hadde gått ca 12km, bestemte vi oss for å ta en pause. Vi fant oss en stein, ogh slo oss ned. Spiste mat og koste oss i sola, som varmet skikelig. det blåste litt mer her, men det var fortsatt nydelig. Klokka var ca 13, og jeg måtte bestemme meg for videre rute. Jeg visste det ville være en grei sak å gå helt opp til Sylstasjonen, men viste også at det ville være "hardt" å bare måtte snu for å gå tilbake med en gang. Derfor valge jeg å gå tilbake mot Storulvån med en gang. Vi gikk tilbake til Spåime, hvor jeg skulle ta av fellene under skiene. Fra Spåime og ned er det bar nedover, og uten feller, ville vi gli mye bedre, og spare masse tid og krefter. Vi tok oss en ny pause på Spåime, og fikk allerede da en mistanke om at vegen ikke var åpnet ennå. Traff et par fra Stockhom, som sa at de ikke hadde fått åpnet vegen da de dro derfra. Turen ned fra Spåime gikk unna på litt under 1 time.Brukte god tid på å filme og ta bilder, og også bare på å stå i ro og nyte syent av Sylmassivet og alle de andre vakre fjellene vi så. Tilbake på Storulvån fikk vi desverre bekreftet det vi fryktet. vegen var fortsatt stengt, og ville ikke åpne før i morgen. (****XXXXX######...tenkte jeg). Hvorfor i alle dager ringte jeg ikke å sjekke dette før jeg gikk tilbake i dag ???????. ...Nok en gang måtte vi sjekke inn, og prøve å få ettermiddagen og kvbelden til å gå.....og nok en 3retters ble inntatt. Fredag morgen var været enda bedre enn torsdag, og vi måtte få mest mulig ut av denne dagen også. Sylstasjonene fikk bare ligge i fred i dag også, og vi bestemt oss for å ta en runde opp langs Getryggen mot Ulvåtjern, som ligger ca 6km fra Storulvån. Vi spiste frokost, og pakket det vi rengte for turen i pulken. Fetsa fellene under skiene, og satte kursen mot Getryggen. vel oppe på ca 900moh, dreide vi mot Ulvåtjern, og fulgte en "gangsti", som også brukes til å transportere varer om vinteren. Herfra haddde vi en flott utsikt til alle kanter, og bak oss raget Getryggen i Sollyset. Vi tok en pause etter ca 5km, og fikk øye på fersek reinspor i snøen. Vi fikks så se en liten flokk bare 150 meter unna, som stod på en forblåst plass og spiste det de kunne finne av mose og lav. Det var et flott syn. Vi fortsatte så bortover mot vinterløypa til Snasahøgerna, og fulgte den nedover til vi kom til Ulvåtjern vindskydd. der var det helt vindstille, og vi fant oss eí skikkelig solgrop for å raste. Vi satt vel der i ca 1 time, før vi tok fatt på turen tilbake til Storulvån. Turen tilbake gikk vi på motsatt side av Getryggen, med StorUlvåfjellet på vår høyre side. Vi tok av fellene og gled mer eller mindre tilbake på 1time. Klokka var vel ca 15:30 da vi kom tilbake, og vi krysset fingre og staver og det som var, for at veien skulle være åpen......men nei da, det var den ikke. ikke ennå, men ca 1,5k fra Storulvån, så vi brøytemanskapene jobbe tappert for å få fjernet snøen. Klokka 17:05 ble veien åpnet, og vi kjørte som førset bil, av i alrt ca 15 stk, bak brølytebilen tilbake mot Storlien, og Trondheim. På turen hjem fikk vi god tid til både å nyte synet av Snasahøgerna som badet seg i kveldsola, samt å trekke ut erfaringer og konklusjoner fra turen. Den viktigste erfaringen var at utstyret holdt mål. Både klær, ski, pulk, osv gjorde jobben suverent. Ikke en eneset gang på turen, følte jeg meg usikker på utstyret, og det gav en god følelse. Videre er jeg vedlig fornøyd med at jeg snudde i tide, og ikke lot meg friste av å kjøre på videre og friste skjebnen i uværet. Der og da føltes det faktisk helt naturlig å snu, og vise respekt for fjellet. Når det gjelder bruk av pulk, er jeg også veldig godt fornøyd med det. man får med seg mye mer, om man ønsker, men det beset er at man får organisert alt mye bedre. I bunnen av pulken la jeg et reinskinn, for å gi litt ekstra islolasjon til både mat, drikke og batterier osv. Jeg fordelte utsyret i to bagger, der den ene inneholdt ting man visste man ville få bruk for underveis, mens den andre baggen inneholdt alt annet. I front lå soveposen, og dunjakka lå som en dyne over baggene. Spaden lå utenpå, godt festa under strikkene. På kroppen hadde jeg en bavac tempo genser, og en smartwhool lightweight longs. Brukte ikke mellomlag, og hadde arcteryx beta ar bukse, og arcteryx theta ar jakke. oaley crowbar googles, lowe alpine balaclava, oakley windstopper lue, black diamond mercury votter, smartwool sokker. Ski: Fischer Villmarka, Rottefella BC Magnum manuell, Crispi Stetind sko, Feller: G3 expedition skins. Når vi stoppet dro jeg på meg HelSport Fimbul Down Expedition jakke, som forøvrig var litt i det varmeste laget.... Pulken var en Fjellpulken veteran, med ekspedisjonssele. Sovepose : Helsport Raudfjorden. Av annet utstyr jeg hadde med var: Garmin csx gps, silva L1 hodelykt, kart og kompass, lysstaver (4stk), ekstra sokker, longs, og ei ekstra ullundertrøye, arcteryx covert jakke som ekstra mellomlag og til "kosejakke", shorts til innebruk, termos med kaldt vann til Phil, hundemat (ca 2kg , 400gram pr dag), poyesalve, ductape, multiverktøy, videokamera, digitalt speilrefleks(som forøvrig kun ble med første dag), .1-hjelpspakke, ekstra glass til oakley googles, solkrem faktor 30, og selvfølgelig Prolip care(som er en genial leppestift som bbare varer og varer og varer.. Mat: Heather meals: Åpnespis. genial løsning der man i løpet av 10 min har et rykende varmt måltid, og i tillegg kan man benytte varmeposen til å varme rumpa på, mens man spiser. man åpner rett og slett en pose som har et varmeelement inne i seg, heller i en medflkgende veske, som setter i gang elementet, og legger aluminiumsposen med maten inn i posen og lukker igjen. Maten kokes og etter 10-12minutter kan man spise. Selve tilberedelsen tar drøyt 30 sek, og da kan men bruke tiden til for eks å orge sitteplass, skifte klær, osv. man slipper å stresse med primus, vann etc. Til vinterbruk helt toppers, men litt av sjarmen med matlaginga forsvinner, så til sommeren vil det nok bli "vanlig " mat igjen. Jeg fant ut at man klarer seg veldig godt med svært lite utstyr. Minimalt avekstar klær, og annet utsyr. For min del var det godt å få bekretet at både utstyr og klær holdt mål, og at jeg også klarte å finne den riktige sammensetningen av det som ble med i pulken. Klarte også å balansere kroppstemperaturen med gode luftemuliogheter i både jakke og bukse, samt å kun bruke undetrøy under skallplagene. Når det gjelder turen generelt, kan jeg vel si at den ikke helt ble som planlagt, og at nettopp det er en del av gamet når man skal til fjells. jamtlandsfjellene og Sylan er jo et området der været skifter utrolig raskt, og som pga av mange høye fjelltopper, gir vinden god "drahjelp" når det først røyner på. Neste gang jeg skal hit, og det blir ikke lenge til, vil jeg nok planlegge like godt, men være mer forberedt på at det kan endres undeveis. videre vil jeg også starte mye tidligere på dagen, slik at man får utnyttet evt bra forhold bedre. Min viktigste erfaring er alikevel at man skal ta forholdene og været på alvor, og ikke skal ta noen sjanser for å nå målet. Det å gå alene er i og for seg ikke det som anbefales, men med god planlegging, godt utstyr og forutsetninger, kan man trygt ta seg en fjelltur alene. Velger man i tillegg områder som jamtlandsfjellene, er man sjelden halt alene, og svenskene har et meget godt merket løypenett, og utviklet sikkerhetsapperat. Har desverre forløpig ikke andre bilder enn de jeg tok med mobilen, men skal prøve å få "klippet" ut noen fra filmen så man kan få litt inntrykk av uværet.

Ikke glem at havet stod 4 - 6 meter høyere enn dagens nivå for ca. 125 000 år siden, så her er det duket for mye rart! Årsaken var at store deler av Grønlandsisen smeltet bort p.g.a. global temperaturstigning. Les denne artikkelen: Stigningen i havnivået. Sitat: Det er nærliggende å tenke at noe liknende vil skje under dagens globale oppvarming. Men manglende forståelse for involverte fysiske prosesser gjør at vi ikke vet hvor lang tid en slik smelting kan ta. 24.okt 2007 05:00 Av: Sigbjørn Grønås, Professor i meteorologi. ______________________________ Rune.

Synes G3 targa ascent bindingen har fungert veldig bra. Har stort sett kjørt på hammerhead stilt inn veldig stivt/aktivt, og var derfor litt skeptisk til G3 bindingen, men det var det ingen grunn til. Det er litt mindre motstand når ein løfter helen, men det kjem jo berre an på kva ein er vandt til. G3 ascent er absolutt ikkje noko dårleg valg. Du bør iallefall ikkje kjøpe ein binding utan gå-modus. Så hvis du allerede har støvlar for 75mm standaren er G3 targa ascent, BD 01 og voile switchback dei som er å anbefale.

Jeg var å gikk topptur på valdresflye i går 21/4. Pga at det er kaldt om natta holder snøen seg meget bra. Da jeg forlot Kvassryggen kl 15.30 var det fortsatt beinhard og tørr skare ned til ca 1400-1500 moh. Men det er jo mye mindre snø i år enn normalt, så det gjelder å nyte det mens man kan.

Hei! Kika i skiboka til FriFlyt og fekk auge opp for nokre flotte turar på Sognefjellet/Hurrungane. Ettersom mykje tida går med til Sunnmørsalpane heile vinteren tenkte eg at ein tur sørover kunne gjere godt når snøgrensa har trekt seg så høgt opp her oppe langt uti mai. Har fri frå 21.mai til 24. mai tenkte å muligens prøve meg på Dyrhaugsryggen, Store Ringstind og noko på Smørstabbreen kanskje Store Bjørn eller Store Smørstabbtind. Er det nokon som kan skrive kort om kva eg "går til" på kvar av dei nemnte toppane? Lengd, start, evnt. hindringar/faremoment, nedkjøring? Veit står litt om det i den nemnte boka, men ikkje så altfor mykje. Evnt. føre og veir på denne tida. Er det noko ein bør ta ekstra omsyn til? Er godt kjend på Sunnmøre og har nokre turar i beina, så kan vel dryge det til å kalle meg ein erfaren skigåar. Tindeprofilen til Store Austanbotntind er svært freistande, men her er det lett klatring som må til?? Kva utstyr? Start og ankomst? Kom gjerne med tips til andre toppar som ligg i området rundt Sognefjellet. Hadde tenkt å overnatte anten på Turtagrø eller Bøvertun Har ikkje sjekka evnt. andre innlegg om dei nemnte toppane, uansett ingen er like

Fjellsportgruppa til Storebrand hadde planlagt langhelg med vårskitur på Dovrefjell. Totalt var vi 10. Været var litt spøkefullt, men allikevel stort sett bra. Snøen derimot sto det dårligere til med. Snøsmeltinga lå ca 2 uker foran normalt. Fredag 1. mai på Snøhetta 8 av oss hadde overnattet på Hageseter og sto tidlig opp for vi skulle drasse med oss telt og utstyr for å slå opp leir der hvor snøen begynte. Vi hadde en sykkel med henger som fraktet fellesutstyret mens resten gikk de ca 8,5 km til Svånålægret med skia på sekkene. Fant en fin teltplass og slengte fra oss alt vi ikke trengte på topptur. Det startet en snørenne ved leirplassen og vi labbet oppover med feller på skia. Én hadde båret litt for mye og gikk en runde til Snøheim og roet seg i leiren. De resterende trasket med stor iver mot Snøhetta. Vi traff mange trøndere på 1. mai-tur til Snøhetta. Det var trivelig. Føret var bløtt og mye rotten snø tærte på kreftene. Det blåste friskere jo høyere vi kom opp og etterhvert dro vinden med seg små isflak som fokket avgårde. Overraskende var det derfor at det knapt blåste på Stortoppen. Tre var klare for Midttoppen og gikk en tur bortom den. Sammen randt alle 7 nedover, noen i fine svinger på vårsørpen og noen litt mer forsiktig. En siste pause i sola ved Snøheim før vi randt siste bakken ned til teltplassen. Middagen tok tid å lage, men det smakte godt når det først ble klart. Roen senket seg med sola. To av oss la seg under åpen himmel. Lørdag 2. mai på Skredahøin Etter at de fleste våknet av rypenes spill tidlig på morgenkvisten og vi hadde dratt oss litt i morgensola kom forsterkning i form av en løypebrøyter på sykkel fra lavlandet. 9 stykker la i vei på ski innover Svånådalen, men etter 1,5 km var det ikke lenger skiføre. Skia måtte av og ble båret ca 5 km innover langs veien. Vi måtte droppe ufrivillig sliten toppturist. Været var i hvertfall i godlune en stund og tilslutt fikk vi satt løypebrøyteren på snø igjen. Han kom godt med for snøen var svært rotten. Ved Bandranden åpenbarte øvre Svånadalen seg i all sin prakt. Vi fikk ett glimt av paradis som brente seg inn i skjelen og ble ett godt minne. Enda to følte at dagen før hadde tært litt mye krefter og valgte å returnere til leiren. Like etter kom sludd og hagl som prøvde å få oss til å glemme vårt øyeblikk i paradis. Under værste haglskura satte vi oss ned i ei ur og frisket opp kreftene med lunsj og litt varm drikke. Dette hjalp bade på humøret og været, så da siktet vi inn på toppen igjen. Løypebrøyteren dro oss videre. Litt oppe i bakkene fikk vi øye på målet vårt og iveren ble større. Over ca 1600 moh ble snøen fastere og klabbene satte seg skikkelig i fellene. Dermed gikk vi rett opp uansett om hellingen var bra nok for sort løype. Store Skredahøin hadde panoramautsikt. Etter å ha stått der å sett oss om så vi at nye uvær var på vei mot oss. Vi forlot ikke toppen før vi hadde haglene i helene nedover. Det gikk fort og alle måtte overende på grunn av rotten snø. Etter å ha passert Bandranden igjen letnet været og ble bra for resten av turen, men vi måtte ta nedturen uten ski på veien som vi kom opp på. Tilbake i lerien smakte det godt med middag og utepils. Vi fant ut at vi måtte ha krefter til å bære utstyr tilbake til bilene og droppe andre turmål. Løypebrøyteren syklet ned igjen, men lovte også å sende en hjelperytter på sykkel for å lette børen vår dagen etter. Søndag 3. mai retur Etter en fin natt med rypespill igjen pakket vi sammen sakene våre. Returen hadde ikke vært mye å skrive om hadde det ikke vært for en stor brande av en Moskusokse ville teste vår tålmodighet. Den hadde tatt oppstilling midt på veien for å sikre at ingen skulle passere. Siden vi hadde all tid i verden og moskusoksen hadde andre ugjorte ting vant vi duellen og fikk passere. Hjelperytteren vår føk att og fram med sekker, ski og motiverende utsagn. Etter 2 timer hadde vi tilbakelagt grusveien i strålende solskinn og flott utsikt til Snøhetta. En topp tur klar for den store minneboka.

Med SonyEricson sine K og C telefoner kan du laste opp bilder rett til bloggen din dersom du har en blogg på blogspot.com. Her er et eksempel: http://arcticpeak.blogspot.com/2009/01/testbilde-fra-ny-mobiltelefon.html Du kan sikkert gjøre noe lignende med Nokia telefoner og andre webtjenester.

Hører rykte om at det norske laget har slått knock out på fire engelske og et irsk lag. Dersom dette er tilfellet er det en stor idrettsprestasjon. Føles bedre enn å slå England i fotball. Saken er biff og kjøttekaker. Heia Norge. Heia Rune og Stian. . http://www.dagbladet.no/2008/12/21/nyheter/utenriks/antarktis/4117708/

På skittfiske.no står det På lager: Ubekreftet 25-01-2009 så kanskje det er den nye modellen som kommer da.

Hei. Dette skjedde for 20 aar siden og jeg er like forvirret. Men min lege og all litteratur har gitt meg svaret. Men merkelig var det allikevel. Jeg var i "forcen" paa Setermoen, Bardu, Indre Troms i 1989. Jeg la ut paa en sykkeltur mot Gryllefjord, Senja en ettermiddag. Jeg slet veldig til jeg kom til Finnsnes der jeg var utkjort. Men jeg fortsatte over broa til Senja og videre mot Gryllefjord tvers over Senja. Det er alt jeg husker. Det som skjedde mener legene er at jeg var saa sliten at hjernen pumpet meg full av den naturlige kokainen som hjernen har i slike tilfeller. Endomorfin tror jeg det heter. Resultatet er at jeg ikke var ved mine fulle fem og syklet i rus helt til toppen av dalen ned til yttersiden av Senja. Effektivt 3-4 mil i ren rus. Jeg bokstavelig talt vaaknet opp paa toppen av dalen og var temmelig forvirret. Hvem Hva Hvor var det jeg spurte meg selv om. Jeg slo opp teltet umiddelbart og sovnet raskt. Resten av de 20 milene den weekenden var helt OK. Paa veien opp Hallingdal paa sykkel til Sogndal noen aar senere var jeg ogsaa i en slags type rus da alt paa den turen var perfekt og jeg syklet raskt og uten vesentlige bruk av krefter. Dvs helt til jeg kom til Hemsedal der jeg sprakk skikkelig etter 21 mil paa sykkelsetet da adrenalinet rant ut. Men den rusen var helt annerledes enn rusen over Senja. For over Senja var jeg helt borte rent psykisk. Lyset var slukket. Ingen var hjemme i mitt hode. Alt gikk automatisk. Jeg var skremt i noen aar av dette. Men jeg ble fortalt av legene at dette var en fin sak og jeg burde vaere glad over denne opplevelsen. Ingen skade har skjedd. Men jeg er fremdeles veldig undrende over denne opplevelsen da jeg er en kontroll freak. Derfor blir jeg aldri full og jeg rorer aldri rusmidler. Et glass rodvin for hjertet og en liten nubbe med whisky mot det skotske klimaet. Det er alt min rus strekker seg til. Noen her med samme opplevelsen som jeg hadde over Senja ?

http://www.voile-usa.com/Merchant2/merchant.mvc?Screen=PROD&Product_Code=608-21 redningen er nær

Etter mye driftstrøbbel med Optimus har jeg nå kjøpt Kovea Booster +. Handlet på messa i Vikingskipet, fra importøren. Messepris 1390,- Optimusproblemene har vært beskrevet av mange, selv om ikke alle opplever dem likt. For meg var det verst at koblingene ikke tettet i kulda. Jeg ønsker ikke å dra i gang en ny tråd om dette her, etter som det meste er sagt før. For ordens skyld: All erfaring, både gammel og ny, er med miljøbensin. Satte opp begge apparatene i kjelleren, romtemperatur ved teststart ca 10 grader, ved avslutning ca 15. Optimusen ble testet sist, så man kan si at den hadde marginalt bedre forhold. Jeg brukte den største Trangia kjelen, og kokte opp 0,75 liter vann 4 ganger med hvert apparat. Målte med digitalt termometer og tok tida fra tempen passerte 20 grader til opnådde 90 grader. Flammen ble redusert til minimum under vannskift, og kjelen kjølt ned. Jeg hadde i utgangspunktet likt volum bensin (300g) på begge flaskene. Dette skulle gi lik mengde drivgass, men etter som det er forskjellig stempeldiameter i pumpene vil ikke et gitt antall pump gi likt trykk i begge. Jeg har ikke mulighet for å måle trykk. Pumpet nesten dobbelt så mye med Optimusen, men pumpet begge så mye at det virket som det ikke ga ekstra effekt å pumpe mer. Jeg veide bensinforbruket. Koketid Totaltid for 4 oppkok på til sammen tre liter vann ble for Koveaen 9' 24'', for Optimusen 19' 23''. Riktig, ni versus nitten minutter. Sagt på en annen måte: Kovea: 3'8'' min/liter, Optimus 6'28''/liter. Brenselforbruk Kovea total: 63 gram, eller 21 g/liter. Optimus total: 70 g eller 23,33 g/liter. Brenselforbruk pr. tidsenhet Kovea: 6,7 g/min, Optimus 3,6 g/min. Lydtrykk Uten kjele og med full effekt, av praktiske årsaker målt med 70 cm avstand - Kovea: 83 dB, Optimus: 75 dB. Diskusjon Kovea skiller seg umiddelbart fra Optimus ved at det ikke finnes hurtigkobling, men skrukobling. Denne lekker også en dråpe bensin dersom man skrur fra med trykk på flaska, men den får ikke låst seg i åpen stilling og den er dønn tett i bruk. Ikke testet i felt, derfor heller ikke i kulde enda, så jeg vil ikke mene noe om brukervennlighet eller sikkerhet i praktisk bruk. Apparatet virker solid, og mer stabilt enn Optimus. Det er lett å sette sammen og håndtere. Fordeleren (det lille lokket med tre "klør" på toppen) ramler ikke av slik det gjør på Optimus. Veken er mye bedre, og det er lett å kontrollere forvarmingen. Pumpa virker solid, og det er lett å kjenne når trykket bygges opp. Stempelet virker mer holdbart enn læret til Optimus. Det har vært snakket om støy her på forumet. Jeg syntes jo at selv Optimusen forstyrret morgenkaffen, men Kovea støyer noe grønnforj.....!!! fra 75 til 83 dB er ikke så mye i numerisk verdi, men en økning på 10 dB regnes som en dobling i opplevd lydtrykk. Tro meg - det høres. Jeg har tenkt å ringe importøren og spørre om dette er den siste, "stille" utgaven, og hvis det ikke er det, har vi en forhandlingsoppgave foran oss. Man har som regel sitt å stelle med mens vannet koker, derfor er brenselforbruk like viktig for meg som koketid. Kovea brukte nesten dobbelt så mye pr minutt som Optimus, noe som gjør at man må bære nesten like mye fuel. Den enorme effekten er altså ikke bare et resultat av forvarmingsprinsippet slik leverandøren hevder. Forvarmingen gjør nok noe med antennelighet og sånn, men den reduserer også viskositeten sånn at det kommer ut mer gjennom en gitt åpning. Jeg er ikke realist og dette er litt utenfor mitt kompetanseområde, men du får ikke ut mer energi enn det du bærer med deg på bensinflaska! Jeg gleder meg til neste ukes tur til Femundsmarka. Kunne tenkt meg en tilbakemelding om noen syntes dette var nyttig, kommer i så fall tilbake med en feltrapport. Mvh Stein PS: ser av forhåndsvisningen at funksjonen for fet skrift har rotet seg til, men pytt, pytt.