Søk i nettsamfunnet

Med Chris på laget skulle endelig den vanskeligste toppen jeg hadde igjen av 2k-toppene i Jotunheimen til pers; Nordre Maradalstind. Det var et lykketreff, både vær og turfølge, og nesten uvirkelig å få oppleve dette en mandag i slutten av august. Vi overnatta i bilene, og la i vei kl 7 presis fra Turtagrø. Turen opp til hytta på bandet tok 2,5 time, og stien må ha blitt betydelig utbedret siden min forrige tur i området (2006). Den var slett ikke så ille som jeg husket den. Vi tracket ruta med tanke på peakbook. Berges chausse Pause og matbit på Bandet i storslåtte omgivelser og vakkert høstvær. Jeg utforsket hytta her – og tok bilder – igjen med tanke på peakbook, noe Chris var meget fornøyd med. Jeg var også uhyre spent på veien videre; Berges chausse – som jeg hadde lest så mye om. Vi fant denne utrolige stien ganske greit, og tracket den. Midt i brattveggen går den smale stien nesten horisontalt langs 1700-meterskoten på kartet. Under de gode forholdene vi hadde, var selv det vanskeligste punktet bare trivelig. Slingsbybreen og rampa mot Maradalsryggen Så var det tid for Slingsbybreen: På med stegjern og tau, for her så vi mange sprekker. Det var en kort brepassasje, før vi la igjen stegjern og isøks ved svaene. Disse var tørre, og derfor gikk det lett og kjapt bort til rampa/skulderen som ledet opp mot Maradalsryggen. Noen varder underveis bekreftet at vi var på rett vei. Mot slutten ble det mer og mer klyving; vi måtte under og opp en småekkel passasje – i alle fall var det litt ekkelt med sekken på ryggen. (På returen tok vi av sekkene, og sendte dem til hverandre etter å ha krøpet igjennom. Da gikk det svært så lett og greit.) Like etterpå kom vi til et meget luftig punkt, der vi svingte oss ut og over avgrunnen med hendene rundt en stein. Her skal man ikke glippe taket, altså! Chris mente dette fortjente en rødgul trekant på peakbook-kartet. Jeg var helt enig, og på tilbaketuren la vi en slynge rundt denne steinen, mens vi svingte oss rundt, og tok med slyngen etterpå. Så var vi endelig oppe på Maradalsryggen klokka 12.30! Jeg var litt overrasket over at det allerede var gått 5,5 time. Dette kunne bli en sen kveld, da jeg skulle på arbeid i Bagn neste morgen… Bratt opp til S3 Vi så med en gang at det ventet mer klyving her, og skred til verket: Opp mot S3 skulle det være «greit» i følge klatreføreren. Likevel var det minst ett punkt som var både luftig og småekkelt. Faktisk tok vi en kort rappell på returen forbi dette punktet. Man må følge en meget smal hylle bratt oppover noen meter på nordsida av egga. Heldigvis er det en solid sprekk å kjøre fingrene ned i langsmed hylla oppover her. Videre til S2 var det en noe luftig og smal egg, men uproblematisk. Rett etter S2 var det stupbratt ned, og et rappellfeste talte sitt tydelige språk: For første gang i dag skulle tauet fram. Det passet egentlig greit, for videre mot S1 var det opplagt at vi trengte tausikring. Klatring rundt S1 Den korte rappellen gikk kjapt, og vi tok en spisepause nede i skaret i sola. Her satte vi igjen sekkene også. Egentlig burde vi klatret med tausikring rett opp sørflanken, men jeg – som ville vente med å sikre – fant ingen enkel rute opp, og havnet langt opp mot venstre. Vi var i ferd med å runde den bratte hammeren, og Chris ville tilbake og klatre opp sørflanken, eller prøve å klatre rett opp fra der vi sto. Jeg syntes derimot tanken om å omgå den bratte hammeren var tiltalende, og ønsket heller at Chris skulle lede ut på svaene til venstre, og omgå hele «galskapen» på noe som virket letteste måte. Chris hørte på meg, og jeg sikret ham over svaene: Han la ruta helt oppunder den loddrette veggen, der en kunne bevege seg til venstre (nordvestover) over svaene i overkant, med undertak i den brede sprekken mellom sva og fjellvegg. Ved å stemme føttene imot svaene fikk en dermed god nok friksjon. Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor Chris ikke beveget seg raskere i slikt «lett terreng», men fikk føle årsaken etterpå: Flere steder sildret det litt vann, og svaet var såpeglatt. Selv med tau ovenfra syntes jeg dette var ganske ubehagelig klatring. Jeg vil tro det var solid treerklatring her. En lang taulengde (40 m) holdt ikke helt rundt hammeren, men neste taulengde var kortere og lettere, og snart var vi oppe på ryggen igjen, mellom S1 og dagens mål! Nordre Maradalstind Det var lett opp til Nordre nå, som vi nådde kl 15.40. Her ble det fotografering i storslagne omgivelser, og utforsking av egga et stykke videre mot Sentraltind. Vi måtte imidlertid tilbake samme veien, både til sekkene ved foten av S2 og isøksene/stegjerna nede ved svaene. Styggedalstinden så direkte kjedelig ut fra denne vinkelen, mens Storen og for så vidt også Jervvasstind var flotte! Utforsking av hammeren på S1 Vi ruslet tilbake, og over S1. Nå skulle hammeren på egga her utforskes på rappell, sa Chris. Det var en svært kort rappell, og med topptaufeste sikret jeg Chris, som ville klatre opp igjen. Han la om til svasko, og klatret kjapt opp – i en dog ganske uortodoks stil. Nedfiring, og nytt forsøk: Nå tok han seg mer tid, og fant ut hvilke tak han skulle bruke – og hvordan. To ganger til kløv han opp, smidig som en katt. Se det, ja, nå var det stil! Han hevdet de øverste to meterne var femmerklatring, mens de nederste 3 meterne ikke var verre enn grad 3. Men det var en god hylle like under cruxet, og bra sikringsmuligheter i sprekken her, så han mente bestemt at dette hadde vært en bedre vei opp på S1. Jeg måtte vel bare innrømme at han hadde rett, men var samtidig litt glad for at jeg hadde sluppet å klatre denne hammeren. Vi gikk enkelt noen meter videre, før vi tok en lang rappell ned sørflanken, og ned til skaret med sekkene. Jammen bra vi hadde med 50 m klatretau også. Jeg hadde hevdet at 30m ville holde, men latt Chris bestemme dette. Lang retur og sein kveld S2 rundet vi i sørflanken, men et snøfelt skapte litt småproblemer her. Så lett opp til ryggen, som vi fulgte over S3. På vei ned fra S3 kom vi til et klyvepunkt begge husket var litt ubehagelig, og Chris var lettet da jeg ganske umiddelbart foreslo en kort rappell her. Snart kunne vi begynne på skulderen ned fra Maradalsryggen, i retning Slingsbybreen. Det utsatte punktet her opplevde jeg hakket verre nedover, selv med en slynge rundt steinen her. Chris, som kom etter, gjorde to forsøk, før han høyt proklamerte at han ville finne en annen vei, og ikke risikere livet her. Han forsvant en stund, men kom snart tilbake, og snek seg forsiktig rundt det kritiske punktet. Under den trange berghella like etterpå, tok vi av sekkene og sendte dem til hverandre. På denne måten gikk det kjapt og greit ned der. Nede ved svaene var det på med stegjern igjen, og så krysset vi breen igjen. Det så ikke enkelt ut å komme seg opp til Mohn skar via Slingsbybreen lenger. Et stort bratt parti mangler helt snø/is. I «gamle dager» skal dette ha vært mye enklere. Klokka var alt blitt 20 da vi gikk Berges chausse, og jeg skjønte det ble en sein kveld! Videre gikk det på autopilot; lett over Skarstølsbreen, og så den lange veien tilbake til Turtagrø. Hodelyktene måtte fram, og den siste halvannen timen gikk i mørke, med lysene fra hotellet som referansepunkt. Klokka nærmet seg 23 da vi nådde bilene, etter 15,5 time på tur. Chris skulle overnatte i bilen på p-plassen, og jeg må si at jeg misunte ham dette, framfor 3 timers kjøretur tilbake til Valdres! Kart, samt nedlastbar gps-fil finnes på: http://peakbook.org/...dalsryggen.html

Se om du får kjøpt på 4-5liters kanne ett sted. Koster litt men literprisen blir nok ganske mye rimeligere. Se etter impregnering til telt eller båtkalesjer. Helles over på sprite flaske også er det bare å spraye på. Her er en. Har riktignok sett denne til 500kr men den butikken eksisterer ikke lenger http://www.amfibi.no...05&prodid=56922 Fordelen til voksen over er nok at det er lettere å bestemme hvor tett/pustende man vil ha ett plagg etter hvor mye man har på. Biltema har jo men aner ikke hvor god den er. http://www.biltema.no/no/Fritid/Campingvogn-og-bobil/Vask-og-pleie/Teltdukimpregnering-367506/

Har provat den tidigare och kommer att prova en gång till när jag skall köpa den. Är 183 cm lång, rygglängden vet jag inte. Vid tillfället då jag provade kunde jag använda både regular justerad till max rygglängd och tall justerad till minimum rygglängd. Personalen i butien tyckte då att jag borde välja tall då det enligt dem såg bäst ut. Men som sagt jag skall ta och prova den ordentligt en gång till. Bara så det inte blir någon form av missförstånd, Nozone har padding i axelremmarna men de är smala och tunnare än vanligt. Crux AK 75 som jag också tittat på har ingen stoppning i vare sig axelremmar eller bälte. Bältet är heller inte avstyvat så att det går att "hänga" ryggsäckens vikt på det. På utsidan.se har några medlemmar sagt att de anser Crux AK75 vara möjlig att använda upp till 22-23 kg med acepptabel komfort. Efter att ha sett den så är jag tveksam till det. Men som jag säger, använder man sin ryggsäck ofta och blir van vid att bära den så är blir man mer tålig och klarar av sämre komfort.

Du får god tid i Bergen; som du skjønner ligger ikke togstasjonen på/ved flyplassen men inne i sentrum; forbindelse med buss eller taxi. Neste avgang er 22:58 fra Bergen, annkomst Finse 01:32

25.juli: Fra teltplassen min nær Snøheim, fulgte jeg t-merket sti mot Åmotdalshytta helt inn til vann 1529. Da hadde jeg også passert tett innpå Bruris imponerende østflanke. Skyene lettet heldigvis, og jeg så Langvasstinden og Larstinden, to majesteter her inne! Vannet ble rundet på nordsiden etter en liten spisepause, og jeg gikk begeistret løs på ryggen opp mot Søre Langvasstinden, 1970 moh. Halvveis opp ryggen er denne noe bratt og preget av sva, men ved å holde mot venstre (vest) unngikk jeg det meste av mulige problemer greit. Mot toppen ble jeg litt utålmodig, og tok en litt vanskeligere variant, da jeg skrånet opp i skaret til høyre for Søre L. Vel oppe var det grei skuring over V2 og V1, før det brått stoppet litt opp. Som forventet var det en bratt hammer her, med et nylontau hengende. Det var ikke spesielt utsatt, så jeg nølte ikke et sekund, og kløv resolutt ned hammeren, som nok teknisk sett er grad 2. Herfra var det bare moro opp til Langvasstinden, hvor jeg tok en ny matpause. Returen la jeg om Nordre Svånåtind, og deretter fortsatte jeg i retning Svånåtinden. Noe før denne, tok jeg av mot øst, og skled lett ned et snøfelt med bratt snø, og kom inn på hammeren før Bruris vestegg. Denne kunne ikke omgås, men jeg hadde med et velbrukt snaut 30 m langt statisk 9mm tau. Et rappellfeste viste at jeg skulle fire meg ned på nordsiden av egga. Problemet var at tauet garantert var for kort, om jeg skulle legge det dobbelt. Løsningen ble å binde det fast i rappellblokka, og så fire meg ned på enkelttau. Jeg tok det svært rolig, og inspiserte evt tak og sprekker underveis, med tanke på klatring opp. Det ser jammen ut til å gi utfordringer på solid 4-tall og kanskje 5-er klatring opp her, etter mine vurderinger. Gps-en målte rappelldistansen til 23 m, og det var ikke store taustumpen til overs, enda jeg hadde brukt enkeltau i rappellen. Så folkens; nå henger det det et rødt tau her, så dere kan klatre opp med topptau i alle fall i høst (2012). Satte fra meg sekken i skaret, og kløv raskt opp på Bruri. Returen ned i sørflanken etterpå var som beskrevet av mange; løs og forholdsvis bratt. Heldigvis sparte jeg noen meter mot slutten på å skli på et snøfelt. Deretter fortsatt jeg i østlig retning til jeg møtte på t-stien, før den lange marsjen tilbake til teltet ved Snøheim begynte. Totalt 11 timer på tur.

Mitt innlegg igår kl:23:52 var ment blant annet for de som tenker å telte vår, sommer og høst og er usikker om de kan dra på tur med gassbrenner når termometeret kanskje vil krype under 0. Dette kom ikke fram i det innlegget. Det er altså mulig å dra på telttur en helg og lage litt mat og koke kaffe med gass selv om det skulle bli noen minusgrader. Men som det står beskrevet i testen jeg linket til http://www.friluftsl...ss-i-kulda.html, bruk stor helt full boks og eventuelt reserve boks. Fortrinnsvis med en brenner som gjør det mulig å snu gassboksen på hodet. Man kan ikke beregne å bruke gass som varmekilde i teltet. Da må man ha med mye ekstra gass. Ikke alle vil gå til innkjøp av en forholdsvis dyr multifuelbrenner for et par tidlig vår- eller sene høstturer dersom de ikke telter vinterstid. Derfor kan det være greit å vite at det er mulig med gass og kanskje man får en tur eller to ekstra. Til turer på snø med snøsmelting er jeg helt enig med afe at gass er uegnet. Jeg testet ut det på en av mine første vinterturer for mange år siden. Det var under tregrensa og jeg kunne fyre bål til snøsmelting.

Bergans Trollhetta 95L er en sekk av god kvalitet, med meget god bærekomfort inn mot 23-24 kilo Min erfaring og mening er at bæresystemet ikke tåler særlig mer enn det, før det begynner å gå ut over bæreopplevelsen, og sekken føles tung og pressende mot skulder og hofte. Jeg kjøpte min Trollhetta-sekk etter at den ble brukt på 71 grader nord på TV Norge i 2005. Den har vært brukt på utallige turer, sommerstid såvel som vinterstid. Det tyngste jeg har lastet den, er inn mot 28 kilo. Sekken er anatomisk og har brede, solide og godt polstrede skulderremmer og hoftebelte. Dette, sammen med veldig mange smarte justeringsmuligheter, gjør at det er enkelt å tilpasse sekken, og ut fra det, oppnå en veldig god bærefølelse dersom man pakker sekken fornuftig. Sekken mangler sidelommer, noe jeg anser som et minus, da jeg foretrekker å ha sidelommer til oppbevaring av småartikler man ønsker rask tilgang til. Trollhetta leveres med en påmontert "dagstursekk" som henger bakpå hovedsekken. Denne er, etter min mening helt bortkastet, og min gikk i søpla. Integrert regntrekk i lokket er et pluss. Kjapt gjort å hive trekket over sekken når det begynner å dryppe fra oven. En annen fordel er veldig mange festemuligheter (hemper, remmer) utenpå sekken for f.eks fiskestenger, håv, liggeunderlag, førstehjelpspakke og hva det måtte være. Sekken har dobbel lukking til hovedrommet, som bidrar til å holde fukt og snø unna. Mulighet for å åpne sekken på langs vha langsgående glidelås er veldig bra, når man skal ha tak i ting som er pakket langt ned i sekken. Det er både innvendig og utvendig topplokklomme, i tillegg til flere innvendige smålommer i hovedrommet - dette kompenserer forsåvidt noe for mangelen på sidelommer, selv om artiklene ikke er like lett tilgjengelige. En annen ting som, i tillegg til sidelommer etter min mening mangler, er en forsenking i forkant av sekken for hodet, så man kan bøye hodet bakover - spesielt gunstig i motbakke. Alt i alt en sekk jeg har vært, og fortsatt er, veldig godt fornøyd med. Passer perfekt til kortere vinterturer eller litt lengre sommerturer. + Meget god bærekomfort + God kvalitet på remmer og hemper + Mange justeringsmuligheter + Integrert regntrekk i topplokk + Langsgående glidelåsåpning - Mangler sidelommer - Mangler forsenking for å bøye hodet bak - Mister mye bærekomfort over ca 23-24 kilo - Bortkasta dagstursekk montert utenpå Click here to view the article

I går ettermiddag kjørte jeg etter jobb opp mot Tverrsjøstallen i Nordmarka fra Hønefoss-siden og parkerte bilen 400 meter nord for vannet Ølja, 528 moh. Turen opp til det flotte utsiktspunktet Lamannshaugen (701 moh) tok omlag 45 minutter på fjellski med skifeller, og jeg var der oppe cirka 17.30. Været var tilnærmet perfekt, men litt disig i horisonten. Jeg klarte ikke å se Jotunheimen med det blotte øye pga disen, men med en 8x40 kikkert var flere topper synlige herfra og de kom ganske klarte frem. De jeg mener jeg så var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) bak Torfinnstindane (2119), Nordre Kalveholotinden (2019), Store Knutsholstind (2341) bak Kalvåhøgda (2208), så en lang rygg med noen småtopper som jeg tror må ha vært Tjørnholstinden (2331) bak resten av Kalvehøgda mot Rasletind. Men selve Rasletind klarte jeg ikke å skille ut. Videre mot høyre Besshøi (2258) som et stort massiv. Etter Lamannshaugen gikk turen videre til Svarttjernhøgda (717 moh) som er Nordmarkas høyeste punkt. Fra utsiktstårnet der oppe kunne jeg ved 19.30-tiden også se en stor del av Jotunheimen. Noe av disen var nå forsvunnet og toppene fremstod i en klarere profil. Dessverre hadde jeg ikke tålmodig til å vente til solnedgangen. Jeg tror at hvis man er der oppe mens kun Jotunheimen er badet i dagens siste solstråler, mens resten av det du ser ligger i mørke vil toppene tre mer markert frem. De jeg så fra Svarttjernhøgda mener jeg var fra venstre mot høyre: Mesmogtinden (2264) og/eller Torfinnstindane (2119) kunne såvidt skimtes bak en dalside oppe i Begnadalen, og videre det samme som i fra Lamannshaugen. Mulig det var på grunn av lyset, men jeg synes jeg så mer av Jotunheimen fra Svarttjernhøgda. Men mitt store spørsmål blir hva jeg så til høyre for Besshøi. Jeg innbilte meg at det kunne være Nautgardstind (2258). Men er klar over at det like godt kunne være noen av høydedragene på østsiden av Valdresflya. Dersom det var Nautgardstind ville den i så fall kanskje ha vært Norges nest lengste siktlinje med 180,6 km. Høgevarde (Norefjell) – Høgronden er Norges lengste siktlinje med 184,9 km. Er det noen som har kvalifiserte meninger om utsikten fra nevnte to høyder i Nordmarka Jeg er jo litt usikker på om det jeg skriver er riktig. Spesielt det om Nautgardstind. Og ods (Oddvar), du vet vel noe om dette Hvis flere har tenkt seg opp dit, kan det være et godt tips å ta med et Jotunheimenkart og et godt bilkart som dekker alt fra Oslo til Jotunheimen. Jeg hadde ingen av delene. Og ikke glem kikkert Jeg hadde forøvrig også med meg meg et speilreflekskamera med 300 mm linse, men hvorvidt bildene blir av en kvalitet hvor man kan se Jotunheimen er usikkert. Fra Lamannshaugen og Svarttjernshøgda kunne man forøvrig se diverse andre fjellområder fra Skrim via Blefjell, Gausta, Norefjell og Vikerfjell.

Her er tre bilder fra oppholdet (hvis noen er interessert, da!) Pass på, bildene er store: Sett tilbake mot Eidsbugarden: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/01 Turkameraten kommer opp fra renna ovenfor Melkehullet: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/02 Langeskavlstind, Sagi, og Mjølkedalspiggene med breen i forgrunnen: http://www.stud.ntnu.no/~espenmal/03

Og på Sunnmøre må arrangerte turer avlyses i helgen pga nysnø/snøvær... I fjor kom jeg litt sent i gang med topptur, så første med randonne var først 05.juni. Siste 27.juli, dog med sykkel og litt gåing. Ikke noe problem å finne snø i juni hverfall, og med påfyllet som har vært i år så ser det lovende ut.

Ett bistert snöläge *behöver* inte betyda passen är farliga. En del är bara jobbiga. Jag träffade 2001 ett brittiskt par som börjat vid Atlanten i slutet av maj, och bland annat gått över Col de la Fache, som nästan alltid har mycket snö. Den årstiden kan de ha sjunkit till knäna rätt ofta. Tyvärr vet jag inte exakt var pilgrimsleden korsar kedjan, men jag tror sådana leder undviker svåra och farliga passager. Kanske den rentav går på väg? Jag har varit tre somrar i Pyreneerna, 95, 96, 01. Alla turerna, däribland två stycken på 19 dagar, gick så nära vattendelaren som möjligt, vad som kallas HRP, som inte är en led utan ett turförslag med många varianter. Turerna finns beskrivna på http://www.mai.liu.se/~pehac/2001.html Obs. att turen österifrån började tio dagar tidigare på säsongen än den västerifrån. Det är det normala, att snösmältningen går fortare i öst., men läget var nog extra gynnsamt 01. Vill minnas att Cortalets, som just nu har säkert 160 cm snö, var snöfritt 20 maj det året. I år är ingenting normalt. il C.

Vi kom litt seint av gårde på lørdag og begynte ikke å gå før klokka var halv ett fra Leirdalen med Jervefonni som mål. Innover mot Storbreen gikk det i sneglefart siden Julia skulle fotografere annenhver fjellblomst. Den beste adkomsten rett opp østryggen droppet vi siden vi ikke var fristet til å forsøke å komme over elva. Nesten inne ved Storbreen fant vi et sted det gikk an å hoppe trygt over. Vi gikk op et bratt skard til høyre for Storbreen og fulgte stort sett bratte snøflak opp mot Jervfonni, Ei diger snøfonn (spesielt nå med all nysnøen), som etter hvert også har blitt navnet på toppen, som for øvrig også går under navnet Storbreahø. Med sine 2001 moh, er den blant de laveste 2000meterne. Være var skiftende, men mer dårlig enn bra. På toppen var det tåke og snø (!) som gjaldt. Planene om å komme videre mot Storbreatinden ble allerede da egentlig gitt opp, men vi fortsatte et stykke. Julia likte seg ikke på eggen med våt svartlav og det gikk smått. Der eggen smalner av ventet hun mens jeg fortsatt i retning Storbreatinden. Det var nokså luftig og jomfruelig terreng, og da jeg kom til et sva hvor man absolutt ikke burde skli (det var klissvått), snudde jeg. En mektig hammer opp mot Storbreatinden var så vidt synlig i tåkehavet. På tilbakeveien tiltok snøværet og tidvis snødde det tett. Men i fjellet, der skifter det raskt. I løpet av nedturen sprakk skydekket mer og mer opp, og inna vi var nede ved bilen i 9 tiden var det blitt finvær. Vi droppet planene om å lage mat (vi hadde knapt spist noe hele dagen) og reiste mot Leirvassbu. Også her ble matplanene droppet siden tiden gikk så fort. Vi stresset i vei i retning bandet mellom Høgvaglen og Kyrkja. Jeg peste som en elefant og hadde tunga nesten nede på bakken, bare for å rekke en dum solnedgang. På ca. 1600 moh, fant jeg et fint sted med utsikt både mot Hurrungane, Skarddalseggje, Høgvaglen, Kyrkja og Visbretinden. Fotografering i solnedgangen når det meste av landksapet er i skyggen mens himmelen er skyfri og noe blass viste seg å være en nesten umulig oppgave, og med hertil skuffende resultater. Den mer lovende blåtimen orket vi ikke å vente på, og telelinse var det dårlig med. Litt for 01:00 var vi i soveposen nede i Leirdalen. Kl. 03:00 ringte alarmen. "Du skal ikkje sova bort sumarnatta" heter det i sangen, men der og da kunne jeg gjerne sovet den bort, men vi karret oss på beina i den kjølige (det var frost) natta. Vi kjørte opp til Leirvassbu igjen og syklet nedover mot Gravdalen. Vi fant oss hvert vårt tjern for å ta speilbilder i soloppgangen, men gjorde raskt de samme erfaringene som noen timer tidligere, altså igjen skuffende resultater. Halv fem spiste vi frokost lenger nede i Gravdalen, satte igjen syklene og steingikk elva litt lenger nede før vi entret Simledalen med Rauddalstindane som mål. Litt morgentåke hang som et mystisk slør rundt Rauddalstindene som for øvrig lå badet i morgensol. I kombinasjon med nysnøen på toppene fikk dette det hele til å virke litt "himalayask". Ved sekstiden fikk vi også ta del i morgensola, og det var en fantastisk kontrast å komme ut av skyggene og med et stå blant blinkende iskrystaller, irrgrønn mose og glitrende bekker. Snøen var steinhard og flott å gå påog vi dro oss opp i retning ryggen mot Store Rauddalstind og rastet lenge i sola på en steinklippe i snøen. Sola varmet raskt i snøhelningene og det varte ikke lenge før snøen var myk og dertil tung å tråkke i. Fra ca. 1700 moh måtte jeg tråkke spor opp til leggene i den bratte motbakken, en aktivitet som virkelig suger krefter i det lange løp. Sola steikte og svetten rann i bekker. Julia hadde ikke helt dagen og ble værende igjen ved foten av Store Rauddalstind på snaut 2000 moh, mens jeg fortsatte opp løssnøen mot toppen. Det gikk smått og tungt, og jeg måtte hvile på stavene, nesten som om det var tynn luft jeg gikk i. Store Rauddalstind er en mektig tinde fra de fleste kanter, likevel er det blitt plass til et romslig platå på toppen, og helt i enden av dette var varden, samt rester etter et trigpunkt, for anledningen nydelig dekorert med isnåler. Fra Store nedover mot Vestre er det en virkelig lang bakke. Normalt en fryd å springe nedover snøen her, men ikke i dag. Jeg komme med ett inn i skyggesiden og her var det et 4 cm. skarelag som dekket 25-40 cm. tørr nysnø. For hvert skritt brakk jeg gjennom skarelaget som var så hardt at det gjorde vondt mot leggen da jeg bøyde beinet for å ta neste skritt. En skikkelig antinedoverbakke. Opp mot vestre Rauddalstinden var det veldig greit i morgensola (bortsett fra at jeg nå var potte sliten.). Returen opp til Store Rauddalstinden ble et helvete. Hvert skritt måttte tas som et høyt kneløft, og det var ikke noe vits i å prøve å heve kroppen for å ta neste skritt, for da ville man uansett brekke gjennom skaren og kaste bort enda mer energi, så jeg mått først sparke gjennom skare og plassere foten. Slik tråklet jeg meg oppover og var sjeleglad for å se igjen varden på Store, da en omsider dukket opp. Julia var allerede begynt å bli bekymre og var på vei opp snøhellingene da jeg kom nedover. Selv om man er sliten og fullstendig ferdig, er ikke det noen grunn til å legge seg for å dø Østre Rauddalstinden ventet med sine ytterligere ca. 450 eff. høydemetre. I sneglefart ruslet vi bort den langstrakte ryggen. Julia ble igjen på vel 1900 moh, mens jeg gikk opp. Toppen er beskrevet som enkel. Jeg vet ikke om det var nysnøen, det rennende vannet, de lefsete klissvåte støvlene, den slitne kroppen eller hva det var som gjorde det, men jeg syntes ikke det var så enkelt. En liten hammer hindrer ryggen opp fra å være spasertur. Forsøkte rett opp, en 3 meter, men takene var ikke gode nok. Søkte så forskjellige steder mot høyre, men rennende vann og mose gjorde det ikke særlig fristende å klatre opp her heller. Begynte å tro jeg mått snu på denne enkle toppen. Til slutt gikk jeg tilbake der jeg søkte først og enda litt lenger ut mot venstre der ryggen brekker av i, om ikke stup, så i alle noe fryktelig bratt noe, ned mot den vesle breen. Her gikk det en tilsynelatende enkel passasje oppover. Minnet meg litt om passasjen på Ymelstind, kanskje ikke like mye ut i siden, men til gjengjeld mer jomfruelig med masse løse blokker. Teknisk var det helt uproblematisk, men jeg syntes det var en liten tanke utsatt, spesielt med tanke på alt løsgodset. Tar man godt tak i et håndtak som følger med her, og mister balansen, så er det nok gjort. Noen andre erfaringer fra denne ryggen? Jeg stusset også over at det ikke var antydninger til varder, noe som normalt er satt opp på alle tenkelig vanskelige og mindre vanskelige steder. Varden på toppen var heller ikke mye å skryte av. Tror ikke jeg har vært på mange selvstendige 2000 metere, med sånn en tassen varde. Jeg var i midlertid for sliten til å bygge noen bedre. Returen ble lang, men gikk da på et vis. Ned i kant av breen og ut Simledalen og opp til Leirvassbu hvor vi ankom litt over 18:00. 3 større og mindre turer i løpet av 29 timer, bare avbrutt av en times hvile og 2 timers søvn førte til at elle planer jeg hadde om tur på mandagen (i dag) ble nedprioritert til fordel for en skikkelig hviledag med huslige sysler og lite fysisk tilværelse.

Til strålende sol våknet vi i dag tidlig. Kunne ikke bli liggende. Ville gå Knutshø i østjotunheimen, men etter gårsdagens dårlige vær falt en innskytelse av å ta med ski for sikkerhetsskyl inn. Opp mot Valdresflya lå snøen fortsatt i veibanen og nedover på andre siden så det vel hvitt ut i hellingene under Knutshø. Vi bestemte oss derfor for en skitur. Vi gikk inn Leirungsdalen. Tørr snø. Blå voks. Det var ikke kommet overvettes mye, men det var i alle fall minst like mye eller mer snø enn i påska, og der snøen lå var det stort sett drømmeføre. Ikke en sky på himmelen inn Leirungsdalen. Passerte flere teiltleire som sikkert koste seg mer i dag enn i går. Vi gikk inn til den vestligste Leirungsbreen (brerest egentlig), passerte hovedbreen først, som har trukket seg noe tilbake siden jeg så den for første gang for ca. 6 år siden. Det meste av sprekkene lå i dagen og det var et flott skue. Vi gikk så opp på den vestligste breen, og følte at Vestre Kalvehøgdi nærmest lukket seg over oss med sin vanvittige vegg. Dette var en kosetur og vi gjorde ikke noe annet enn å gå opp breen og kjøre ned. 10-15 cm, tørr, tildels pudderaktig snø på breen gjorde at selv en "telemarksklovn" som jeg klarte å tegne buktende slangemønster ned fjellsiden. Nede i "lavlandet" ble snøen litt pappete og delvis våt etterhvert, men det var langt fra råttent eller noe sånt. Så jeg tipper at med forholdsvis kjølig vær holder skiføret seg supert ennå noen dager i østjotunheimen. Innen vi var ved bilen var evigblå himmel byttet ut med innkommende skyer og timinga var sånn sett forholdsvis brukbar synes jeg...

Klokka ringte litt for sent, som vanlig, og etter en rask frokost var det bare å tråkke på gassen langs RV51 oppover Øystre Slidre i retning Bygdin. Da jeg passerte gjennom Beitostølen var jeg en smule forbannet på meg selv, siden det så ut som at jeg skulle misse båten kl. 1010. Til min store lettelse sto det mange folk på brygga, og båten hadde ennå ikke lagt fra land. Veien var dog ikke lang til fortvilelse. Det viste seg nemlig at det var langt flere som ønsket å bli med enn hva båten var godkjent for. Da båten endelig la fra, til jubel fra de ombord , var jeg lettere gretten. Dette hadde jeg tross alt ikke regnet med. Jeg hadde nå to muligheter; jeg kunne vente til neste båt kl. 1440, eller begynne å gå. Dagens mål var Kvitskardstind, og jeg regnet fort ut at det nok ville lønne seg tidsmessig å ta alt pakket på ryggen og begynne å traske i retning Torfinnsbu. Med full oppakning, inkludert telt, bar det så innover, og etter et par korte pauser og en kaffepause på Torfinnsbu, satte jeg opp teltet ved Nybui etter ca. 3,5 timer. Etter en rask matbit bar det så i vei igjen. Først på fin T-merket sti, så, noen meter før et skilt merket "Til bro" går den gamle stien av mot høyre. Stidelet er godt synlig. Dette var forøvrig stien som ble brukt frem til ruten gjennom Langedalen ikke lenger var farbar. Stien oppover er delvis godt merket, og delvis blir den litt borte, men det er ikke noe stort problem å følge den. På et passende tidspunkt begynte jeg å skrå opp mot botnen/dalen på vestsiden av Kvitskardstind-Mesmogtind. Jeg gikk opp på sydsiden av elven som kommer ned herfra, og passerte denne ved utløpet oppe på bandet (ca. 1670). Jeg hadde nå brukt ca. 1,5t opp hit. Hittil hadde jeg gått for det meste på gress, men herfra var det stort sett bare stein. Ved enden av vannet er det en endemorene. Denne omgikk jeg delvis ved å svinge rundt på nordsiden. Det er mye både stort og smått i morenen, og man må ferdes litt forsiktig. Breen som er tegnet inn på kartet er skrumpet så mye inn at man kommer opp i skaret mellom Kvitskardstind og Mesmogtind uten å gå på bre. Ønsker man å gå over breen, så er dette ufarlig, den er nemlig i praksis sprekkfri i det gangbare området (men ikke opp langs sidene). Stegjern er dog, om ikke helt nødvendig, så helt klart en fordel. Siste biten opp mot skaret går også i til dels veldig grov ur/morene, og man må være normalt forsiktig, da det er en del løst. Vel oppe i skaret ser man nedover breen mot Svartdalen og Knutseggi og videre nedover Leirungsdalen og Kalvehøgdi. Jeg hadde nå gått en god stund, og følte vel at det var litt i overkant med stein i fjell-Norge Vel, jeg måtte videre, og startet på siste oppstigningen, ca. 300 høydemetre. Jeg fulgte nordvestryggen oppover, og selv om det er litt løst en del steder, så er det forholdsvis greit. Nede fra vannet hadde jeg dog sett at det var et punkt på ryggen med et innhogg som ikke så så veldig greit ut. Dette innhogget lå rett etter en slags hammer. Vel, jeg kom meg nå nesten til topps på den hammeren før jeg husket dette. Jeg vurderte å returnere et stykke for å gå i fjellsiden i stedenfor, men bestemte meg for først å se hvordan det så ut fra toppen av hammeren. Her viste det seg å være helt greit å komme frem Siste biten mot toppen går man så noe vestover før man runder opp på selve topplatået. Og for en utsikt man har fra toppen! Østover har man Svartdalen med Store Knutsholstind, Leirungsdalen og Kalvehøgdi. Nordover ligger Mesmogtind og Langedalstind. Vestover ser man Galdeberget og sydover ligger Torfinnseggi og Torfinnstindane. Kvitskardstind selv het jo faktisk Nordre Torfinnstind frem til ca. 1910. Fra utløpet av vannet hadde jeg brukt ca. 1,75t opp hit. Jeg måtte nå bestemme meg for returen. Det er jo flere muligheter - man kan gå Torfinnseggi og skrå ned sydvestover før Vestre Torfinnstind, eller man kan gå ut på Kvitskardsoksle og videre langs breen som ligger i botnen sydvest for Torfinnseggi, eller man kan returnere samme vei som man kom. Det begynte nå å li litt på kvelden, og med tiltagende mengde melkesyre i lårene, samt alene, så valgte jeg å returnere samme vei. Til tross for at jeg var helt "peist" da jeg kom ned til teltet, så hadde det tross alt vært en helt (bokstavlig talt) topp dag

På Spiterstulen er de forresten noen drittsekker som nekter å ta deg imot hvis du ikke rekker å stå på døra til klokken 23. De er helt gale. Sorry, men det er min erfaring. Jeg ringte en gang og sa at jeg ikke kom avgårde før ganske sent fra Oslo, og fikk til svar at "det var mitt problem". Dette er bare en av flere totalt hårreisende episoder jeg har hatt med det stedet. Ligg heller i Lom eller på superkoselige Leirvassbu.

I can't tell how much snow there will be at the Harangervidda, but in Setesdalsheiene there are still a lot of snow. (A few years ago there were still 90% snow 1. july) Bring winter clothing. (Wool) and, do not forgett mittens and headgear. (dubbel set.) I see from your blogg that you plan to by alcohol (rødsprit) at local stores. There are, as you allready know, no alcohol to be bought between Fidjeland/Ådneram and Liseth. There are no shops of any sort. (I would have sent an epost to Haukeliseter and asked them to order a botle, They might be able to help.) http://www.ormerod.no/wp-content/uploads/2010/01/haukeli1.jpg

Gjest over, var meg..... Skrevet: Søn Apr 10, 2005 13:01 Tittel: Re: Koble Garmin GPSmap 76S til pc

Try contacting Mørebil AS. E-mail: [email protected] Phone: +47 70 27 34 01 Fax: +47 70 27 01 28 Best regards; Peder K.

Oi, tenkjer nok mange, det går ikkje an å vera så dum................. Gjennom mange år som fjellvandrar har eg, til skilnad frå nestan alle andre fjellvandrarar gått med terylensbukse i fjellet, og det kun under gode forhold som godt sommarvêr i 10-25°C utan fare for regn. (Elles går eg i bevernylonsbukser ved fare for regn, og tjukke vadmelsbukser på kalde vinterdagar). No er ingen gammal kar i den aldersgruppa som er vant med terylensbukser i det daglege. Eg er faktisk kun straks 39 år, og med "mange år" med terylensbukse i fjellet, nemner eg at eg har brukt terylensbukse på fjelltur sidan eg var i slutten av 20-åra. Folk på min alder og yngre er slett ikkje vant med terylensbukser, men eg er vant til å gå mot straumen, og har gått med slike bukser heilt frå då eg var tidleg i 20-åra. Det var berre litt til å byrja med, men eg trivest så godt med det at no går eg nestan ikkje med noko anna, såvel i arbeidet midt som bussjåfør der den inngår i uniformen, og på fritida. Nok om akkurat det. Kvifor går eg så med terylensbukser på fjelltur, (seinast 8/5-05)? Det er rett og slett fordi eg opplever det som alle andre bukser eg har prøvd, blant dei buksene eg kan tenkja meg å bruka. Gore-tex, m.m. har eg aldri brukt, sjølv om eg er klar over at det er mykje bra på marknaden. Livet mitt i fjellet har likevel overbevist meg at eg ikkje treng moderne turtøy, og står fjellstøtt på det. Bruken min av terylens-bukser i fjellet er slik eg ser det ei vidareføring av tidlegare tiders bruk av heimalaga vadmelsbukser på gardane rundt om, som karane brukte under ute-arbeid, slått i utmarka og under kløvjing til fjells, m.m. Likeeins er det med dei tjukke vadmelsbuksene som det finns mange forsvarsmodellar av i dag. Dessverre er ingen terylensbukser på marknaden i dag like solide som vadmelsbuksene før i tida, og det meste er tynne kvalitetar som kun duger som finbukser. Styr unna desse. Det er ikkje mange som tilbyr solide terylensbukser i dag. I Oslo trur eg eg ville høyrt med Herremagasinet eller Follestad, då desse fører klassiske og tradisjonelle bukser, og det i alle storleikar, også for feite folk som meg. Terylensbuksa som eg skal gå med til fjells, skal vera sterk, grov, kraftig og slitesterk, og tåla ein skikkeleg støyt. Den skal ha god passform og sitja som støypt, samt vera såpass ledig at ein kan ta høge oppsteg i bratte motebakkar, utan at buksebeina strammar noko særleg. Det er forutsetjinga for buksa, og den skal sjølv om den ved første augekast ser ut som ei finbukse, vera ein solid kvardagsbukse. Det er lov å spørja butikkpersonalet om råd, men det er ingen vits i å ta turen innom butikkar til dei store kleskjedene. Sjølv om gode nok terylens-bukser er dyre, ofte over 1000 kr., er det verdt det. Justering ved målsaum kan vera lurt med tanke på passformen. Buksa skal brukast ute i terrenget, og bør ikkje skli for langt ned når ein går. Dei som har stor pondus som meg, må ha lågt liv i buksa, under magen. Fjellfolk flest vil nok synast at terylensbukser i fjellet er noko tull. Det skal verta interessant å høyra frå fjellfolk. Skulle det finnast fleire som brukar terylensbukser i fjellet, er det berre å koma med innlegg. De som synest at terylensbukser er tull i fjellet, må óg koma med innlegg. Er det 1 eller 3 som vil prøva ut terylensbukser til fjells, og brukar ei bukse som held mål, er det berre å koma med dykkar røynsler (erfaringar) i innlegg her. For meg er valet om terylensbukse til bruk i fjellet teke for mange år sidan, eit val eg står ved så lenge eg kan klara å gå til fjells. Det er ikkje meininga å skapa ein terylensbukse-klan i fjellet. Dette er rett og slett for å få fram synspunkt frå fleire sider. Eg viser til innlegga mine under namnet "Stuttjukken" (og henvisning til gjest) under "Hvilken fjellbukse??", "Ny fjellbukse", "Nickers?" og "Olabukser......". Etter årevis med bruk av terylensbukser i fjellet, har eg røynt (erfart) at det for meg ikkje finns betre fjellbukser å gå i, når forholda høver. Det starta som ein smaksak, men jo meir eg brukte terylensbukser i fjellet, desto meir enn ein smaksak vart det, og det vart meir som ein livsstil. Helsing Stuttjukken. Eg oppfyller det namnet på meg fullt ut.

Ja selv i Algerie er det hvitt. Hva blir det neste? Skiføre i Sahara? http://go.dagbladet.no/ego.cgi/dbforsideH/http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/01/27/421625.html eller denne http://go.vg.no/cgi-bin/front.cgi/0/http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=264502

Læren om kristendommen er et fag. Kristendommen er en tro. Jeg har ikke sagt at du er kreasjonist, men vulgærdarwinist, i og med du snakket "om den sterkestes rett" (en dårlig oversettelse av "the survival of the fittest", som igjen fortsatt er en veldig enkel tolking av evolusjonsbiologi). Men å snakke om "synseboka til Darwin", stiller deg intelektuelt sett på linje med gutta i "Flat earth society", eller medlemmene av inkvisisjonen som tvang Gallileo til å innrømme at sola går rundt jorda. Påstår noen at 2+2 =5, eller at jorda er så er det lite vits i å imøtegå. Du har beveget det på samme nivå. Spørsmålene dine jeg har prøvd å svare på ovennfor er det atskillig mer mening i. Prøv å les en gang til. Det var deg jeg tilla en slik uvitenhet, oppløftende at jeg tok feil. Det som gjør meg svett er den forakt du og særlig Tom viser for kunnskap. Regner med dere går til healer eller kloke koner om dere knekker beinet på tur, og ligger langt unna legene, disse innehavere av foraktelig formalkunnskap innen medisin. At dere engasjerer en bilmekaniker til å sette opp hytta osv osv. Kunne gått langt vider på dette, men det er OT, og er sagt veldig greit i en kronikk som sto i Dagbladet lørdag: Se http://www.dagbladet.no/kultur/2005/02/05/422508.html Men - advarsel, det er skrevet av noe så foraktelig som en biolog.

Oppsummering uke 24: Mandag: Lang runde ved Harstad/Kasfjord/Kvæfjord/Sørvik, 96km Tirsdag: Litt kortere runde ved Harstad/Refsnes/Sørvik, 92km Onsdag: Hvile-/reisedag Torsdag: Narvik - Ballangen t/r + litt bakkekjøring i Narvik, 100km Fredag: Narvik - Bjerkvik t/r + avstikker innover Rombaksfjorden, 80km Lørdag: Narvik - Riksgrensen - Björkliden t/r, 155km Søndag: Tjeldsundbrua mot Grovfjord t/r, 53km Ekstremt mye sykling denne uka, kanskje litt for mye. Flotte treningsforhold i nord, med mange "flate" veier og mye fint vær. Men nå sier musklene stopp, så det blir hviledag mandag. Bare 34km igjen til den magiske grensa på 2000km (selvpålagt minimumsgrense for å stille i JR'05). Tellerstand søndag kveld: 1966 km

PS gå opp en hagl størrelse betyr fra 6 til 5 da hagl 5 er større en 6 målt i mm.. remington hevishot er dyre ja, 20-30kroner allt etter kaliber. Har enda ikke funnet ut hva jeg skal bruke 10 sept, så kanskje noen kan skrive litt mer om hva de brukte slutten av sesongen 04/05? Stål er iallefall uaktuellt, fjellrypejeger som jeg er, med trange choker og tildels drøye skuddhold, evnt korte skudd i steinura Vismut har jeg lest en del bra om, er det noe å satse på?

Etter å ha holdt oss i lavlandet i over en måned var det endelig tid for en skikkelig fjelltur igjen helgen 15-17 juli. Kjørte opp på kvelden torsdag, parkerte ved Knutshøe og gikk ca 3 timer inn i Leirungsdalen før vi slo opp teltet. Kom oss i soveposene ca 01:00 og våknet til gråvær og yr i luften. Det stoppre ikke turglade fjellfolk, så vi gikk avgårde oppover dalen med Austre Leirungstind som mål. Det var mye snørenner og lett å komme opp søreggen. Utsikten stjal tåka. Vi følte ikke at vi hadde fått nok, så vi gikk/skle ned vestveggen og siktet mot østeggen på Vestre Leirungstind. Over eggen kom vi over ett punkt målt til 2032 moh med 14 m primærfaktor ved hjelp av GPS m/høydemåler. Like etter det stoppen vi opp siden en hammer reiste seg i tåka og fylte synsfeltet. Vi hadde ikke utstyr eller mot nok til å prøve å forsere slikt. Dermed gikk vi egentlig ganske fornøyd tilbake til teltet. I løpet av natten kom det endel regn. Lørdagen opprandt 3/4 skyet og oppholdsvær. Skyene gikk relativt høyt hele dagen, så sikten var god. Vi tenkte at det må da gå ann for oss å komme opp på Vestre Leirungstind sørfra. Dette ble dagens plan og vi fulgte stien til Svartdalsbandet. Det var mye snø i Svartdalen, mens Leirungsdalen hovedsaklig er grønn og fin. Punkt på eggen ble målt til 2089 moh og 10 m primærfaktor. Prøvde flere veier opp og fant også varder, men det var for luftig og usatt for oss, så vi ga opp å komme til topps. Var på det høyeste 2200 moh. Litt kjipt, men veldig spennende å tøye grenser. Da hadde mesteparten av dagen gått og vi returnerte til teltet. Sønndag ble en skikkelig flott solskinnsdagdag. Siden vi skulle reise hjem igjen tok vi en enkel tur til Leirungskampen, 2079 moh. Selve toppen er tredelt og det nordre punktet be målt til 2047 moh og 18 m primærfaktor, det midtre til 2045 og 10 m primærfaktor. Det var deilig å sløve i sola på toppen, noe som ende i skikkelig solbrenthet... Nedturen gikk i turbofart.

http://go.dagbladet.no/ego.cgi/dbforsideT/http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/05/30/433150.html