Søk i nettsamfunnet

Breane her vest fortset å gå tilbake, men det er på langt nær så ille som i fjor. Ikkje overraskande med tanke på at 2004 hadde ein snøfattig vinter og varm sommar. Tilbakegang: Kjenndalsbreen: 6,5 meter Briksdalsbreen: 12 meter (tilbake 130 meter i 2004!) Bødalsbreen: 14,5 meter Brenndalsbreen: 23 meter Snømengdene i fjellet i år burde gjere seg gjeldande om eit par år på Briksdalsbreen, så då er det vel håp for breføringa der (føringa kan vere i fare frå neste år grunna tilbaketrekkinga).

Har myst litt nærmere på Snøhetta-gåten fra s.23, med utgangspunkt i TrondE sin retningsvinkel-liste. Dette er vanskelig sjøl når man vet fasitrekkefølgen, fordi man fortsatt ikke vet hvilke topper av denne rekkefølgen som faktisk synes. Mange av dem ligger kliss i hverandre langs tilsiktsretningen, og ikke vites hvor høyt skydekket skjuler heller... Nedenstående bilde er et utsnitt av quiz24.jpg fra s.23: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=1700 Jeg tror nå at bildet viser følgende topper, sett fra Hesthøi/2021, listet med nr. som påtegnet i bildet. Lista viser navn - høgde - retningsvinkel - avstand. Utsnittsbilde: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=1714 1. (kun SØ skulder på Storstygge) 2. Storstygge Svånåtinden - 2209 - 47,684 - 82098 3. Snøhetta Vesttoppen - 2253 - 47,648 - 86794 4. (ingen reéll 2k-topp) 5. Hettpiggen - 2261 - 47,619 - 86962 6. Snøhetta Midttoppen - 2278 - 47,529 - 87367 Både Larspiggen og Langvasstindene ligger da formodentlig under skyene til venstre for Snøhetta, mens Skredahøin gjør det samme til høyre... Tror det er vanskelig å komme stort nærmere enn dette. Men svaret på det opprinnelige spørsmålet fra s.23 om hvor mange 2k-topper i bildet, skulle da bli 6 stk. (inkl. Hesthøi, som jeg fortsatt velger å telle med...)

SÅ har jeg vevd Grånebba: http://www.krovoll.net/Vassnebba/ Aldri trodde jeg at en slik Indian Summer nå i Trollheimen kunne virkeliggjøre sommerfoturer langt over 1. november, tørt og fint og snøfritt over det hele ! Haldis kan sikkert forklare nøye om den skal hete Vass eller Grånebba, likeså - kunne du repetert turbeskrivelsen utfra billedserien ?

Ja ikke før har vi prøvd puddersnøen, gleda oss over de første frostnettene og lagt om til vinterdekk , slår sommeren til igjen Hørte på radioen at de hadde fått rapporter om 22 grader på Flø i Ulstein og 23 på Daugstad i Vestnes i dag tidlig Skibakken på Bjorli hadde forøvrig sesongåpning i går

Ny flott helg på Vestlandet. Fekk med meg to turar i helga, kanskje den siste før snøen legg seg i fjellet. No ligg det eit dryss over ca 850 m. Lørdag var utgangspunktet Kvanndalen, ca 20 min køyring frå Førde. I dag gjekk turen til Rundenova (904 moh), med start frå Rørvikfjellet, der riksveg 5 går over på sin vei mot Gaularfjellet. Etter ei veke med frost var det fine forhold med frosne myrar, men likevel lite is og glatte parti. Herlig å sitte i sola på toppen, med vindstille og blå himmel.

Tangering av lengste med 23 bokstaver!: Kaldholsetervegaskillet - vegkryss i Øyerfjellet/Oppland.

September 05 er riktig. Skibæring: 20 min anmarsj. 3 passasjer a ca 50 meter (totalt ca 50 hm). Resultat 500 hm skikjøring. Imponerende å ta den fra kartet.

Tja, måtte sjekke kartet litt, siden jeg aldri har vært i Koldedalen Var september '05 riktig også ? Hvor mye skibæring var det da ?

Hvorfor gå over bekken osv... Ser først nå at et av navnene i mitt opprinnelige første innlegg i denne tråden jo er enda lengre!: Hesteskodikjedalsbekken - 23 bokstaver. Bare for å forklare dette underlige navnet litt: Dette er altså en bekk, som renner i en liten dal, hvor det går en liten forhøyning/voll/grøftkast langs elva - altså et dike (uttales "dikje" på Hedemarken), og dette diket danner en stor hesteskoformet halvsirkel! Fargerikt navn, spør du meg!

Nesten tropenatt mange steder sist natt, http://met.no/aktuelt/nyhetsarkiv/2005/nesten_tropenatt.html Tror ikke det er registrert tropenatt i Norge i oktober noen gang. Hørte på NRK lokal at det var målt 23 grader i Tresfjord 04.30 i dag tidlig

Kjekt å vite hva man får I stedet for å kjøpe dubbeditter kan man kjøpe seg fritid. Har man ikke jobb der man har mulighet til å være fleksibel, kan det sikkert ordnes om man er tøff nok også. Da slipper man å heseblesende peise fram og tilbake innenfor ett eller halvannet døgn. F.eks gir 10% redusert stilling 23 dager fri, langhelg 10 uker på rad... eller ferie i 10 uker totalt!! De som har bodd i pressområder i en lengre periode og har eiet egen bolig, har en kjempemulighet mht til prisdifferansene bare et "steinkast" vekke. Mange benytter seg også av denne. Jeg kan forsikre dere om at det absolutt ikke gjør noe å bo tett på fjellene. Bl.a så gjør det at man ikke har nødt til å rekke over ditt og datt når man først er der, man kan godt gjøre samme turen opp igjen dagen etter om man vil. Eller bare ta med ungene opp i en dal for å se på toppene, eller bade for den saks skyld Eller når klokka er 11 om formiddagen og jeg ser det klarner av, da er det kjekt å vite at når klokka er 14-15 kan jeg stå på en fjelltopp 1000-1200-1500m over fjorden.

Utsikt fra Storebjørn i Jotunheimen en godværsdag i Juli 05! ..... Slik kan det altså være en sommerdag i fjellet ..... ____________________ Rune.

Noen bilder fra en høsttur til Skjomen (rett sør for Narvik). Flere bilder, kart og tekst ligger på websiden: " http://www.ryggsekk.net/turer/skjomen-8okt05/skjomen.htm " Hilsen Jan Hugo Salamonsen, Tromsø

Etter å ha våknet opp til skikkelig høstfullt vær med striregn og gule blader som fløy gjennom lufta lå det an til en ordentlig innedag, men den gang ei. Utpå formiddagen brøt sola gjennom skydekket, og det ble riktig så fint. Går ikke an å sitte inne da. Vi kjørte en tur til Beitostølen og videre til Båtskardet. Herfra fulgte vi den vanlige stien oppover mot Bitihorn, men med noen nye varianter for å få litt avveksling. Det blåste friskt så lue og handsker var gode å ha. Den sene starten gjorde at sola allerede stod lavt over Mugnetinden og et fjærlett snødryss hadde lagt seg over 1500 moh i løpet av natta. Den store snøfonna oppunder Bitihorn hadde krympet kraftig, men det lå ennå igjen en liten rest, noe som ikke er vanlig hvert år. Med kveldssola inn fra vest og de spredte snøklattene var fjellet riktig fargerikt og fint. Innover mot Bygdin hang skyene tungt. Det var entydig nordvestdrag og bortenfor Torfinnstindane var det ingenting å se, men fargespillet rundt Bygdin og de mange andre småsjøene var herlig. Mot øst hadde også Skaget fått et markant hvitskjær, men generelt må vinteren sies å være litt beskjedent. Ikke uvanlig med et hvitt strekk over Flya på denne tiden. Vi ruslet litt rundt på toppen og tok en del bilder, men vinden var Bitende kald oppe på Bitihorn. Jeg rev ned en av de 24 vardene på toppen for å holde varmen (hele toppen er strippet for steiner og samlet i talløse varder). Er til vanlig ingen varderiver, men i slike omgivelser (med 23 overflødige varder i tillegg til den egentlige) kan det anbefales for å holde varmen (så har vardebyggerne noe å bygge opp igjen). På vei ned igjen møtte vi en sprek turistvert på Beitostølen som akkurat hadde fått høstferiegjestene ut av huset og bestemte seg for å springe en tur på Bitihorn. Han holdt vel omtrent samme tempo opp Tyskerstigen som vi holdt nedover. En fin liten høsttur til et nært og kjært fjell.

Samme som før, Store Brekketind Forrige bilde var tatt fra nordøst, dette fra sørøst (tatt fra Sikholfjellet 23/9). Breene på hver side er Brekketindbreen (t.v) og Habbostadbreen, de fleste går nok på toppen over Brekketindbreen og opp den bratte bretunga (gjerne fra Patchellhytta), for så å klyve/klatre opp fra baksiden (3'er tak, litt utsatt). Flott tur, anbefales

Legger ved noen bilder fra en topptur jeg hadde med to arbeidskolleger,dette er i traktene Torfinnstinden og Knutholtstind 9-11/09/05.Dette ble nok den beste turen min sånn på tampen

Sorry hvar bare på nett en kort tur. Kjørte fra Bergen om inder årdal og til Eidsbugarden med full bil Var på tur m Bsi frilufsliv(Stuidentforening i bergen) 23 personer( ikke all gikk på falketind) Kjempe fin tur i noe tåke men været lettet i det vi kom til toppen, kjempemesig!!! Nysnø sol, rim og litt føyke som bet i nesa...

Vår- og sommerskiturer, påsketurer og toppturer er velkjente begreper blant fjell- og skiglade nordmenn. Høstskiturer er ikke så vanlig, men noen har det nå blitt med årene. Med + 23 på Sunndalsøra torsdag ettermiddag, og med varsel om omlag like høye temperaturer på fredag var det duket for min første "Indian Summer"-skitur Det var lettskya da jeg om formiddagen kjørte innover mot Sandgrovbotnen/Mardalsbotnen mellom Romsdalen og Eikesdalen. Naturens fantastiske høstfargespill fulgte meg på vegen. Høye temperaturer på denne årstida kommer ofte av sørlige fønvinder, og slike tar godt i fjella mellom øst og vest. Men foreløpig var ikke vinden avskrekkende. Jeg parkerte der veien svinger ned til Nedste Mardalsvatnet. I god høstsol blei det en drøy halvtime med skia på sekken inn til Midthøtjønnin. Midthøbreen med avstikkere, satelitter og supplerende snøfonner har som regel fine skiforhold året rundt. Området byr også på "orkesterplass" til kjente og ukjente Romsdalsfjell fra NV til NØ. Sørøstover går landskapet over i slakere former. Avbrutt av et par-tre korte skibæringer over steinrøyser, matpause og fotopauser, gikk nå de neste snaue fire timene av turen med ski på beina. Turen gikk først opp Midthøbreen til 1574-toppen. Deretter et fint nedrenn til brefronten 300 meter lavere. Nysnøen sist helg med etterfølgende mildvær og regn gav meget godt føre. Etterpå gikk jeg opp til 1511-toppen for deretter å renne ned til skaret mot søre Midthøin. På veg opp til høyeste punkt på turen, topp 1645, økte vinden fra merkbar til sjenerende. Tross "sommer" i lavlandet, var forøvrig lue og vindtette klær gode å ha på mye av turen. Et betydelig snøfall sist helg gjorde at jeg kunne gå like til topps på ski. Som avslutning blei det 350 høydemeter skikjøring og 40 minutter trasking tilbake til bilen. Godt fornøyd kjører jeg tilbake langs anleggsveien etter Mardølautbygginga. Noen kraftlinjer og en og annen dam skjemmer utsikten. Mostanden mot utbygginga var stor, og en kan mene forskjellig om slike landskapsinngrep, men noen fordeler har det da også Bilder kommer etterhvert......

Etter en liten oppvarmings og rekognosering på breen fredag, satte seks glade vandrere kursen mot Svellnosbreen lørdag morgen. Vi nådde brefallet som første gruppe ca kl 10.45. Klesskift, og det bar ut i breen. Vi tok oss lett bort til "stuegulvet" som er et flatt parti rett inder der formasjonene i Eventyrisen starter. Her ble det en liten stopp i sola, med litt mat og sjokolade. Med friskt mot la vi avgårde innover i isen. Planen ble til litt etter hvert. Vi hadde fablet om å ta oss gjennom eventyrisen og opp på flata. Den ideen fikk raskt skudd for baugen da vi ikke fant noen løsning fra der vi startet. Vel inne i en stor sprekk var det stopp. Da hadde vi allerede forsert et noe vanskelig punkt. Eneste mulighet var å ta seg videre mot høyere. Etter litt klyving over noen kanter og gjennom noen fantastiske passejer åpnet isen seg og det var forholdsvis enkelt å ta seg ut av isformasjonene og helt til høyre på breen. Derfra gikk turen oppover på oversiden av selve brefallet. Etter et mislykket forsøk på å ta seg tilbake rett over selve eventyrisen (brefallet), ble vi nødt til å gå helt opp på flaten av breen. Sola skinte og det var helt fantastisk utsikt innover breen. Tverråtindene reiste seg majestetisk i vest, rett frem lå Svellnosbrehesten badet i solskinn. Bakenfor skimtet vi Ymelstind. Vi fortsatte mot Tverråtindene da vi fikk merke hvor fort været endrer seg i Jotunheimen i september. i løpet av 10 minutter skiftet været radikalt. Fra sol og vindstille vær til tåke, snø og kuling i kastene. Kompasskurs ble raskt tatt ut mot Solskinnstoppen på vestsiden av brefallet. Snøfokket gjorde at det var vanskelig å se sprekkformasjonene på flaten. Dette førte til et gjennomtråkk, men med strmme tau gikk det fint. Vi nådde solskinnstoppen og tok oss ned snøbakken langs denne. Tok så videre mot høyre etter toppen og ned på fast fjell. Noen skumle langsgående sprekker var det under Solskinnstoppen. Ikke fallsprekker, men brede nok til å trå foten fast i. Vel nede var det av med utstyr og koste ned mot Spiterstulen etter en fantastisk septemberdag på breen. Nedover dalen var det nesten julestemning, med snøfall. Vi nådde teltet ca 18.30. Da ventet en velfortjent øl på Spiterstulen. Stian Skal få lagt ut noen bilder senere...

Fjellsportgruppa i Storebrand feirer 10 år i 2005! For å feire dette på en ordentlig måte, reiste 31 turglade til Hurrungane i Jotunheimen helga 3 september 05. På vei oppover kvelden før var det hissige regnbyger og endel tåke, men gode prognoser fra meteorologene ga optimisme og forventningsfull stemning. Over halvparten hadde valgt overnatting i telt/lavvo på Berdalsbandet, mens de resterende foretrakk å ligge innendørs på hytta til kjentmann Sveinung Lindaas eller på Turtagrø Hotel. Lørdag morgen kom med rim og tåkedotter rundt toppene, men solen jobbet hardt med å fjerne begge deler. Turfeberen var stor, og 08:05 var alle i gang oppover mot Vestre Austabotntind. Siden vi var så mange delte vi oss i tre naturlige grupper avhengig av farten oppover. Èn valgte å snu litt oppe i bakkene pga. astma. Det gikk lett oppover og etter en hvil på vesttoppen (2100m) var det å vurdere om man ville videre. Her begynner det å bli luftig, så de som syntes at nok var nok valgte å ta en lengre hvil på Vesttoppen i sola for så å gå ned igjen. Resten manøvrerte seg videre over til svaet hvor man må sikre for så å ta seg videre opp til den første av de 3 "puklene" på toppeggen. Klatringen opp gikk fint for alle, og vips var vi på toppen! Det ble masse jubel, termos-kos, bilder og solfaktor... Vi gratulerer alle med en flott tur og vellykket bestigning av toppen! Very Happy Vennlig hilsen "guidene og kjentmannen" Disse var med på turen: - Christin Oldebråten (guide) - Bjørn Tjomsland (guide) - Liv Elin Richardsen (guide) - Gunn Albertsen (guide) - Sveinung Lindaas (kjentmann) - Marius Høy (guide) - Are Wiberg (guide) - Erik Engen - Jørn Hilstad - Erik Ferning - Kjetil Landmark - Siri Austad - Anne Grethe Nordli - Rigmor Jørgensen - Hege Hodnesdal - Nils Robert Hodnesdal - Trond Skjærbusdal - Rune Holen - Henrik Heggem - Tom Eriksen - Ingebjørg Myre - Arne Løftingsmo - Kjerstin Glesnes - Kristin Landmark - Samuel Nolan - Heidi Rustad - Aage Odden - Rolf Erik Nygård - Laila Nygård - Jørgen Herstad

Værmeldingen for helgen så ikke så bra ut men etter litt dekoding syntes det å kunne bli et værvindu i den sydøstlige delen av Jotunheimen lørdag morgen . Det gjaldt naturligvis å få en tidlig start på dagen. Løsningen ble å kjøre opp fredag kveld, legge seg i posen på Valdresflya og venter på soloppgangen med derpåfølgende foto- og turmuligheter. Det var sinnsykt fullmåne natt til lørdag. Trengte nesten ikke hodelykt. Været på lørdag ble imidlertid adskillig bedre enn ventet. Det ble en ukomplisert tur til Rasletind m/sekundærtopper. Det var først i 13-tiden på toppen av Rasletind at det kom litt trekk i luften. Det var noen skyer over andre deler av Jotunheimen, men ikke der jeg var. Bortsett fra jegere var det overraskende få folk i fjellet. Første bilde ble tatt mellom kl. 7 og 7.30 fra soveposen. De to neste bildene ble tatt i 8-9 tiden. Artig hvordan fargene endrer seg. Siste bilde er fra Ø. Rasletind mot Ø.Leirungstind og Skarvflyløyfttind.

Hei på dere der ute fjellfolk,var en tur oppi jotunheimen nå i helga,6-9-05, og for en tur!!!Gikk sammen med to arbeidskamerater Wowwwwww,dette ble rått.Vi parkerete på Eidsbugarden :DTok båt til Torfinnsbu,vi var alene på denne turen i sterk vind og ble satt i land føre Torfinnsbu pga heftige bølger,måtte bruke stigen ned i vannet og så hoppe i land.Masse action her føre vandringen Vi gikk på fredagen opp på østre Torfinnstinden,og avslutta med store Knutholstind på lørdagen!!Overnatta på Fondsbu,så gikk turen til Torfinnsbu for så og avslutte til Gjendebu gjennom svartdalen.Søndag vandret vi veslådalen tilbake til eidsbugarden,der bilen sto parkert.Legger ved flotte bilder fra østre Torfinnstinden og mektige store Knutholstinden her,kanskje var dette den siste muligheten og gå denne turen i så fine flotte forhold.Denne turen ble en mektig opplevelse i nydelige omgivelser ,og traff mange hyggelige folk på våre vandringer!!

For Rødtopp og meg begynte helgen allerede tidlig fredag morgen. Vi dro fra Oslo 05:30 for å rekke båten 09:45 over Gjende. Det vi ikke visste var at det hadde vært storm i Jotunheimen og det sørget for at Gjendebåtene var ca 1 t forsinket. Det var plagsomt lite informasjon å få mens vi ventet. I hvert fall kom vi oss til Memurubu, fikk tak i sekkene og la oppover Memurudalen på østsiden av Muru. Vinden løyet mer og mer jo høyere opp i dalen vi kom. Det danset tåkeskyer mellom toppene, men Vestre Memurutindane som var vårt mål holdt seg klar. Vi hadde tenkt å overnatte på Memurutindeggen under åpen himmel. Av og til kom noen snøfnugg seilene. Når stien forlot Surtingsubekken tok vi å fylte vannflaskene og siktet mot vann 1686. Her ble det mye morene, men den var overaskende lettgått. Det vanskeligste var å krysse 3 elver hvor det var isete på steinene, men ved hjelp av isøksene gikk det greit. Vi passerte vannet og tok opp langs Østre Memurubre og dro opp mot Memurutind V6 / 2049. Opp lia var det endel løs ur. Inne i kvelven mellom V6, V5 og V5-N ligger det en fonn som ikke er merket av på kartet. Fulgte kanten av denne nesten til topps. Oppe på V6 fulgte vi eggen videre mot V5. Målte primærfaktoren på V6 til 33 m. Oppe på eggen kom noen hammere hvor det begynte å bli vanskelig. Her var det også litt snø, rim og is på steinene. Dette ble for utfordrende for oss, så vi bestemte oss for å snu og gikk ned igjen til vann 1686. Her fant vi en flat tørr sandbanke som var ett perfekt sted å overnatte. Natten var stjerneklar og vindstille med nordlys. Lørdagen kom med like fint vær som det var spådd. Vi spiste frokost mens solen fikk Memurutindane og Gjendealpene til å rødme. Planla dagens tur mens vi satt i soveposene. Kom frem til at vi ville gå mot Sørvestre Styggehøbreatind og traversere Blåbreahøene til Surtingsue. Vi visste at Fjellsportgruppa i Storebrand var ute på tur med Surtingsue som mål. Tenkte vi kunne treffe dem på toppen. Som tenkt så gjort. Vi lurte oss over breen innunder Styggehøbreaskardet og opp på dagens første topp. Sørvestre Styggehøbreatind var noe luftig de siste 5 metrene, men siden vi var vandt til Store Austabotntind fra forrige helg gikk det lett. Traversering sørover av Blåbreahøene var enkelt i lettgått terreng. Vi var ikke de første på Surtingsue denne dagen, men ingen Storebrand'ere var å se enda. Etter en halv time kom de første. Totalt ble vi 20 personer på toppen inkludert oss, deriblandt Bamse Brakar som med dette fikk sin 2000 m topp nummer 150. Gratulerer! Utsikten var utrolig flott i det fine været. Store Austabotntind ser dødsrå ut fra denne siden. Noen gikk turen om Sørtoppen på Surtingsue. “Indianeren” på sørtoppen sees nede i skaret mellom toppene. Nysnøen hadde allerede begynt å legge seg inne i steinbua på 2229. Vi gikk Memurudalen ned til Memurubu. Nålene på Knutsholsryggen er flotte å se fra dalen. Etter dusj og øl på Memurubu fikk Rødtopp og jeg ligge i lavvoen sammen med de mest hardbarka fra Fjellsportgruppa. Søndag morgen hadde det begynt å blåse opp, men været ellers var ok. Dermed ble det Besseggen som ble veien til bilen. Det er en fin tur med mye fjellglade, men kanskje ikke så fjellvante folk. Den siste kilometeren studerte vi steinsettingsprosjektet. Mesteparten av steinene lå fortsatt i hvite presenninger. Eneste stedet hvor alt så klart ut var rundt steinen til meitemarkminister Hareid. Mottoet for helgen må være: Turen blir til på veien.

(For de uinnvidde er tittelen/floskelen hentet fra Ingstad's Pelsjegerliv.) Det hender man ankommer Jotunheimen sent en fredags kveld og må velge mellom å sove på DNT-hytte, i bilen eller i teltet. Av ren latskap jeg kom på ideen om å droppe teltet og sove under åpen himmel. Nå skal det ikke alltid så mye til for å glede en stakkars byunge. En varm sovepose, et mykt liggeunderlag, under åpen himmel i Jotunheimen, 3-4 minusgrader, niks mygg og knott, rim på grevlingtrekket, såvidt litt vind, ett og annet stjerneskudd, nordlys og en stjernehimmel man bare kan drømme om å se fra sentrum av Oslo… Selv om min egen følte-meg-som-en-millionær-opplevelse var beskjeden i forhold til Ingstads, var jeg tross alt i mitt eget lille paradis fredag kveld. Jeg ville ikke ha byttet dette bort mot selv den mest blodharry overdimensjonerte nouveau-riches-hyttepalass. Selvfølgelig måtte paradiset ta slutt. Etter hvert hørte jeg stemmer og en person nærmet seg i mørket. Hadde jeg ikke ropt ut ville han ha tråkket på meg. Selv ikke de 0,8x2 meterne som jeg la beslag på fikk jeg ha i fred.. Skal legge meg lenger unna parkeringsplassen neste gang. Jeg klager ikke. Lørdagen var utrolig digg på fjellet. :D

Beskrivelsen min var kanskje litt uklår; gjekk den merka stien til stidelet mot Børsteinen/Sandvatn. Ut frå kartet trur eg ikkje det evt. er raskare å gå meir direkte mot Børsteinen, men det hadde vore litt artig å prøve ein gong. Ruta må isåfall gå opp rett nord for Strålaus (1142), vidare austover og ned på sørsida av Stora Tjodanvatnet. Men det kan jo hende det er vanskeleg å ta seg fram den ruta, terrenget i området kan jo vera litt kinkig. Skulle tru at mange vil bruke meir enn 5,5 timar på denne ruta, spesielt sidan det er ganske langt i distanse. Frå Langavatn til stidele brukte eg 1,5 time utan å gå veldig fort (oppgitt til 2 timar) og 4 timar derfrå til Børsteinen. Hadde veldig lett oppakning. Normaltid er nok 7-8 timar pluss litt tid ved tung sekk og ved vått vèr, så opp mot 11 timar forundrer meg ikkje. I boka "Frafjordheiane Nasjonalpark", utgitt i 1987, var Langavatn-Børsteinen satt opp med 5 timar og Børsteinen-Sandvatn til 4 timar, men her var det også fleire andre meget opptimistiske tidsanslag, f.eks. Langavatn-Lysebotn: 3-4t! Definitivt ikkje normale tider. Forøvrig vil eg anslå den nye ruta Flørli-Langavatn til ca 7 timar etter dnt målestokken. Det er nok eit definisjonspørsmål på kva som telles som trinn. Det er jo mange "lister" i dei slake partia og er dette eigentleg trappetrinn? Imponerande med 23 minutt! Det går nok ein del raskare ved tørt føre og ved aktivt bruk av rekkverket. Eg talte ikkje trinna, bare refererte til det som stod i hytteboka.