Søk i nettsamfunnet

Etter mye om og men, og frem og tilbake ble det tur igjen! Væremldingene var sånn noenlunde, og rapporter her på forumet antydet at det visstnok skulle være føre igjen på Valdresflya Etter arrangement fredag kveld tok vi avsted til Base-camp i Hedalen, det ble seint til sengs og ikke alt for tidlig opp lørdag. Med 2 1/2 times kjøring til Vandrerhjemmet sier det seg selv at vi ikke ble de første til å sette av sted mot tindene, klokken ble 12 før vi tok av sted. Etter vær og føre var det overraskende lite folk på "Flya" - men hjemme i Horten var det derimot mye folk ifølge ryktene. Færderseilasen er jo et av årets høydepunkt - i sterk kontrast til våre aktiviteter med ski i "midten" av juni Føret var ikke smørbart, så fellene kom på ved første lange motbakke - og de ble der resten av turen. Vi fulgte spora til tidligere skiturister. I Steindalen på ca 1600 moh dumpet vi borti et par steinrøyser, såpass store at vi måtte bære skia. (På nedturen unngikk vi disse greit - fint å stå oppe å få oversikt over hvor snøen ligger.) Videre var det greit føre hele veien gjennom Raslet og opp til Mugna. Her var det noen meters bæring igjen før vi kunne gå på ski helt til siste oppstigning mot Austre Kavlehøgde. Henget mot Steindalen (Mellom Munken og Rasletind) var litt tvilsomt. Her bør man nok holde avstand fra kanten - noe man ikke ser så godt på vei opp. Følger man blindt andres spor kan det fort gå galt. Det raser stadig ut mot Steindalen, og hvor mye som plutselig går er ikke greit å vite. Vi visste at vi ikke skulle videre, og lot skia stå. Med Vestre Kavlehøgde som mål var det en fordel å ta med skia videre. Retur over Rasletinden og ned via den vesle breen som faller ned fra bandet mellom hovedtoppen og Rasletinden Aust. Småmorsom nedkjøring på mykt "slush"-føre. Gikk av breen mot øst - over endemorene - bæring av ski noen få meter. Vel tilbake på Vandrerhjemmet kl. 21 var det to fornøyde turister som satte seg i bilen for retur til Base-Camp !! Generelt kan man si at mye er tilgjengelig på ski enda - toppene er snøfrie så skia må bæres eller settes igjen. Bildematerialet bærer preg av at fotoutstyret fikk et ublidt møte med skia. Mobilen ble backup. Legger allikevel med litt som taler for seg. Terje

Rasletind, høyde 2087 vest for Rasletind, Rasletind nord,Langedalstind, midtre Langedalstind og søre Langedalstind,Kvitskardstind, Kvitskardsoksle, Vestre, Midtre og Østre Kalvehøgdi, 3x Torfinnstinder, Sletmarkhø, Sletmarkpiggen, Galdeberg, Sjogholstind, Langskavltind og Uranostind og Uranos sørtopp Det skulle bli 21 topper det. Kanskje noen er uteglemt

Møte etter en turhelg med påfølgende søvnfattig natt (netter ) hørtes utfordrende ut. Jeg har heldigvis ikke hatt så mange møter sånn rett etter tur, men noen slitsomme mandager har det blitt opp gjennom årene. Fin rapport oyvindbr! Artig å lese om en sånn entusiasme over å få tatt en fjelltur. Det gjør beskrivelsen mer lesverdig og underholdene. Men jeg skjønner godt gleden over å stå på vestre Leirungstind. Jeg fikk selv vårskisesongen "reddet" i 2003 etter bl.a. en tur til vestre Leirungstind. Vi tok det riktignok som dagstur fra Valdresflya. Det var 21. april, og da var det mindre snø enn det er nå.

Har "tatt turen" et par ganger til jeg også nå, og må bare si at rapportene og ikke minst bildene på både Fjellinordvest.net og Westcoastpeaks.com gir skikkelig inspirasjon og fjellyst! Takker igjen for at dere deler dette med oss! Er jo artig presentere en slik kremtur også da, og høre andres reaksjoner på resultatet. For som "g-arnt" antyder i sin rapport, er dette landskap som langtfra enhver er forunt å oppleve. Så for den interesserte som måtte være forhindret fra opplevelsen, er jo stoff som dette av uvurderlig verdi! Ja, for "oddis" ser ut som å ha med pizza til lunch-spot'n (bilde 21 på Westcoastpeaks)? Eller er det kanskje bare kartmappa? For kartet blir vel omtrent like brunt som en pizza med den kurvaturen som er i dette landskapet?! Hehe, aner jeg en gryende Hollywood-holdning her? PS. Hvordan er vansklelighetsgraden på adkomsten til Store Trolltind slik fra "baksiden"?

Jeg sov under åpen himmel ( Ims ) i natt, og ble vekket av at regn i 05-tiden. Heldigvis hadde jeg noe bobleplast som jeg kunne pakke meg inn i:) Hvor overnattet dere da?

Skrevet: Fre Jun 01, 2007 12:33 Tittel: -------------------------------------------------------------------------------- Det er ikke måte på hva man kan finne på fjellet. Her poserer en venninne av meg med et 30-soneskilt langt på fjellet, ca. 15 km fra nærmeste vei. Vi fant også noen brøytestilker i området. Kan det være scooterløype ?????

Et høytrykk var under oppseiling og værmeldingene var gode for ein tur i fjellet. Søndag ettermiddag skulle det klarne opp, Mandag og tirsdag ville bli bra ifølge metrologene. Da vi stod på 1222 Finse så det alt annet enn bra ut. "Bestefar" var kommen frå Ryfylke via Bergen og kunne melde om kraftige regnbyger frå Voss og oppover. Kom selv opp Hallingdalen med kraftig vind som ruska i flagg og bunader. Konfirmasjon? Vi la likevel i vei i sekstida om kvelden . 2-3 kraftige sludd og snøbyger feia innover oss der vi følgde sommerruta inn til Flakavatnet. Underlaget var noe ubestemmelig. En blanding av nysnø, skare og slaps så det ble med å gå på skifeller. Frå Flakavatnet tog vi rett opp 300 høydemeter til fonna mellom Kyrjedalsnuten og Høyde 1816. Her ble det virkelig utrivelig med hard vind, snø og tåke. Vi hadde basert oss på snøhule, men her var ikke lett å finne en god skavl med så dårlig sikt. Så vi gravde oss bare rett ned til vi traff blåisen 1,2 m nede. La over skia, slengte over en gammel teltduk over og krøp inn i soveposen. Fikk varma noe real turmat og sovna til vinden som rev og slet i duken fra 1975. I løpet av natta hadde Vårherre forbarma seg over oss. Sol og vindstille med noen minusgrader fikk humøret opp på topp igjen. Ferden videre på vestre del av skarvet ble kosetur med sol og blåswix. Opp og ned gikk det med noen tåkebanker i de laveste søkkene. Hårteigen dukka opp i vest og følgde oss resten av turen. Likeså Gaustatoppen og Hardangerjøkulen. Hadde ein god stopp på turens høgste topp, Foldaskarsnuten-1933 moh., før nedstigninga mot Lordehytta i Follaskaret. Her bomma vi nok litt. Kom for langt mot vest der trulig sommerløypa går. Måtte av med ski og fire ned sekkene på det bratteste. Hadde ikke sola tina snøen bløt her kunne det bli problemer uten stegjer. Da vi kom fram til Lordehytta så vi at det enkleste hadde vært å gå rett ned mot hytta. Siste kneika kunne sikkert rennes ned på skrå. Da vi hadde nok av tid ble det et par timers lunch ved Lordehytta. Grei nok som nødbu, men ville foretrukket overnatting i telt eller snøhule. Steinveggene holdt ikke helt snøen ute. Ut på ettermiddagen fikk vi på oss skifella og tusla opp på høyde 1905. Herifra bølga Skarvet seg rolig sydaustover og det var bare å skli videre å nyte øyeblikket. I sekstida om kvelden fann vi ein fin og bratt vestvendt skråning mellom vann 1765 og høyde 1852. Brukte 1 1/2 time til å grave ut snøhule og tilbrakte resten av kvelden i solveggen med middag og brunt fluidium. Bortimot 11 sokk sola ned i vest og temperaturen dumpa fort 20 grader. Godt å strekke seg i ei god hule. Neste morgen var sola fortsatt med oss. En god vind fra nordvest plaga oss ikke da full vinterutrustning var med. Medvinden forvant da vi kom til Prestholskaret. Skiføret var fortsatt på topp med 3-4 cm styresnø og vi snirkla oss ned skaret mellom store snøblokker som var rast ut fra fonna over oss. Vel nede på Prestholsetra varma sola såpass at klister kom på. Mot Geilo var snøen smelt bort men bortover Hesteberget lå den fortsatt og gav oss ei fin nedkjøring helt til øverste hytte i feltet ved Slåtto. Her stod benker og bord klare til å tømme siste matpakke. Lenger nede holdt en snekker på. Koselig kar som tok bryet med å kjøre oss det 3-4 km ned til Geilo. Etter en halvliter kunne vi oppsummere at det hadde vært en makalaus tur og kunne gå på tog i hver sin retning. Årets nest siste skitur var over. Turen kan sikkert gjøres på en dag, men god tid anbefales skal inntrykkene feste seg !!!

Planlegger på en liten travers rundt 21 juni jeg, men får se hva som skjer mtp været, har ikke lyst til å gå den på vått fjell. De fleste fly er mekaniske, og det var en C-172 jeg fløy i går. Mye av den følelsen man får på fjellturer får man også i flymaskinen, kanskje vanskelig å tro, men bare vent til den dagen du sitter bak spakene selv Skal nok prøve å stave riktig heretter, eaa. Tindebestigning. Hvorfor skal man bestige topper? Det finnes like mange grunner til å bestige en topp som det finnes mennesker. Enkelte lar seg fascinere av utsikten man ellers bare får se fra en cockpit, andre lar seg fascinere av dyrelivet og enkelte lar seg fasinere av utfordringen det gir. Det finnes mange andre grunner til å gjøre det, og å ikke gjøre det, men det er til sist du som sitter med svaret. En liten kommentar da jeg prøvde å rekrutere til en topptur på Larstinden, men dessverre ingen påmeldte på den heller..... Vi var ikke så dyktige fotografer som vi håpte på i går når vi fløy, så bildene jeg fikk tatt i romsdalen ble vi for uheldig med lysmessig, men over Aursjøen er de ok.

Regner det med som stor sannsylighet at det er mange her ute som ferdes i Nordmarka på disse tider, derfor denne link.!! http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/05/26/501787.html Håper dette ender bra !! ;=)

Nytt bilde, tatt fredag 11/05/07. Hvilket fjell ser vi her, og hvorfra ? Denne gangen er det ikke fra den kjipe siden av Kvamskogen, ikke fra den "riktige" heller..... Rune

Behagelig start Etter et sant virvar av mail og sms ble det omsider klart at de fleste faktisk kunne bli med denne helga, i det minste én av dagene. Vi endte opp på Krossbu, hele 11 stykker lørdag morra, noen hadde overnattet, andre kom opp på morrakvisten. Avgang var satt til kl. 0700, men som vanlig med så mange deltakere, ble vi en drøy halvtime forsinket før vi kom av gårde på skaren. Sola strålte kvit og skarp, og noen lave tåkedrag fylte daler og lavdråg vestafor oss, idet vi alle tok iveg retning Leirbreen og Smørstabbene, mot noe som tegnet til å bli en praktdag over fjellheimen der framme. ”Vi” besto av (i alfabetisk orden, siden jeg ikke har noen rulletekst): Arve, Bjørn (Panda), Erik, Henrik (Parbat), Lars, Nils, Per Rune, Ragnhild, Rasmus, Robert og Roger. Og mange hadde forskjellige mål for dagen, alt etter ambisjoner, hva man hadde vært på før, hadde lyst til osv. osv. Men vi skulle alle være i Smørstabbene, og regnet med å treffe på hverandre litt sånn til og fra igjennom turen. En start kl. 0740 fra Krossbu etter overnatting, og med utgangspunkt på 1260 moh, må jeg innrømme opplevdes som særdeles lettvint og komfortabelt. Man har jo liksom vent seg til å starte hjemmefra kl. 01-03 et sted, for så å forsere fjellskauen fra 700-900 moh mot snaufjellet. Så dette var skikkelig luksus! Vi slingret og slarket i flokk og følge opp motene retning Leirbreen, og praten gikk lett og løst om det meste. Rart med det når åndsfrender møtes gitt, man føler seg liksom lett hjemme da! Panda gikk på lette ski, med stålkanter kun langs midtpartiet, og uten feller. Dette var ikke bare enkelt, idet den grovkornede isaktige morraskaren ga elendig feste, uansett smørning. Det ble å henge på arma oppover, og de fleste vet vel hvordan det er... Et par std. 60 mm feller passet ikke på skia heller, siden festebøylen var bredere enn skituppene. Roger hadde med et par smale kortfeller, med dette var heller ingen suksess, da disse har ei lita buet metallplate i forkanten av selve fellen, og denne metallplata løftet skia 3-4 mm opp på det harde underlaget, nok til at resten av fellen ikke ga noe feste. Redningen ble at Nils hadde et par lange 40 mm feller i sekken. Etter at disse kom på plass, svettet ikke Panda fullt så mye lenger! Moralen altså: bruk langfeller! Det er det eneste som duger i bratt lende på variert føre. Rundt Leirbreen tårnet nå dagens mål seg til himmels omkring oss. Robert hadde de mest seriøse ambisjonene, han skulle helst oppå alt, unntatt Storebjørn hvor han har vært før. Jeg og Roger skulle på Store- og Veslebjørn, samt Sauen og Kniven. Ragnhild, Rasmus og Per Rune skulle helst på Storebjørn og kanskje Sokse, mens resten tok det litt mer som det falt seg. Kopplamma Lars og Arve var mest ute etter frisk nedkjøring, og siklet på langnakken ned fra toppen av Storebjørn til Bjørneskaret, samt kanskje renna nedatt fra Sokse. Nils har jo vært på alt før, men ville en tur til på Storebjørn. Åkke som er, vel oppe på Leirbreen et stykke, tar vi ei pause før vi ”går hver til sitt”. Robert har allerede dreid av og sitter som en liten prikk nedpå breen nedunder Kalven, og taper helene. Han hadde nye ski, og nye sko, og dette var faktisk hans første skitur til fjells noensinne! Han har mange 2k i boks Robert, men altså ingen på ski - før nå. Kvekt å ta peiling på 8 nye 2k på den aller første skituren! Spredning Etter rasten går Ragnhild, Rasmus, Per Rune og Panda iveg mot Bjørneskaret. De syntes at egga mellom Skeie og Veslebjørn så vel luftig ut, og ville heller runde Veslebjørn på østsiden og til topps derfra. Roger står allerede oppe i skaret og venter på dem. Ikke rart han måtte vente heller, for en vaier på hans Rottefella Chili binding var tvers av! Dette ble fikset på McGyver-metoden , med noen snorer og lisser til erstatning for vaieren. Ikke særlig stabilt, men skoen hang da inne i bindingen på et vis. Vi ser at Robert stadig vinner høyde borte i Kalven/2034, mens Parbat parkerer sekk og ski i brebratta oppunder Skeie/2118, og tar iveg mot denne solo. Lars, Arve, Nils og meg stabber så iveg imot bandet på egga mellom Skeie og Veslebjørn/2150. Nils og jeg akter å sjekke ut en mulig PF10 der oppe, midt ute langs egga, litt vest for laveste på bandet. Den stadig brattere snøbakken blir også hardere og hardere, så skia må snart på sekken, erstattet av stegjern. Disse gjorde virkelig nytten i den ennå harde snøflanken, for sola tar sent her, eller nesten ikke, i denne skyggefulle nordvendte hellingen. Egga der oppe mellom Veslebjørn og Skeie er drømmeplassen denne dagen! Med masser av luft under vinga, der Skeies nydelige overhengende profil steiler vestafor oss, og i motsatt ende av egga svartner storstupene i Veslebjørns skyggeside. Og under oss på begge sider av knivseggen; de i sannhet massive vindgrytene i Smørstabbreen under sørstupet på Skeie, og i Leirbreen under foten av Veslebjørn og Bjørnungen. En himmelhøg og uhemmet utsikt over både Leir- og Smørstabbreen gir en flyvende følelse av flukt og overhøyde, og de brudehvite breflatene ser silkerene og urørte ut her oppefra. I vest rager Hurrunganes kjente skyline, og særlig Fannaråken/2068 og Steindalsnosi/2025 ser lekre ut herfra, over den hvite stasduken som Fannaråkbreen utgjør der ute. Vi rusler oppom den potensielle PF10’ern. Den ligger et sted på grensa - kanskje, kanskje ikke. Høydeuret til Nils gir ikke oppløsning nok til å stadfeste, men nå har vi da for sikkerhets skyld vært der! Jeg nevnte vindgrytene - jeg er så fascinert av slike! Så spennende å rusle langs kanten på dem, de gir slikt liv og variasjon i bremiljøet og fjellheimen. Og de har alltid så vakre linjer og strøkne former! Hehe, så derfor må de vel også være hunkjønn, altså ei vindgryte?! Og denne dagen var de ekstra lekre, idet tidligere mildvær hadde avsatt et slags drenasjemønster nede i dem. Nå så de nesten ut som en stripemønstret silkebrokade, en kjempeduk varlig lagt ned langs fjellføttene, i påvente av en kalasdag som denne... Stående på PF10-kandidaten, venter Nils og jeg på at Parbat skal dukke opp på toppen av Skeie. Tenkte kneppe et par bilder av ham på toppen. Men det varer og rekker, og kopplamma rusler iveg imot Veslebjørn imens. Nå ser vi også Robert komme etter opp mot foten av Skeie. Han parkerer sekken ved Parbat sin, og tråkker iveg opp den hylbratte snøsida mot Skeie. Samtidig oppdager vi også Panda, som synes gnyttliten der han rusler forbi foten av Sokse/2189 i retning Sauen/2077. Men vi gidder ikke vente på Parbat lenger nå, så vi rusler etter kopplamma østover egga. Ute til høyre ruver nå Storebjørn/2222, sjølveste bjønnbinna i bjørnefamilien. I strølyset nedover nakken på bjørnen, ser vi sporstreif og flere folk som maurer og kravler seg oppover mot toppen. I det hele tatt er det mye folk i området denne dagen, overalt fra Gravdalstind/2113 i sør til Store Smørstabbtind/2208 i nord. Men det er ikke bare folk her opp heller, for foran oss bortetter egga piler en lemen i vårsola. Den klatrer til og med rett over sekken min som ligger nede på bandet, og holder seg foran oss i nærmere 100 meter, før den tar ned i ura på solsida og forsvinner. Om litt ser vi at gjengen som rundet på østsiden har kommet til topps på Veslebjørn. Kopplamma Arve og Lars er snart oppe de óg, mens Nils og jeg somler med fotografering og beskuelse av div bre- og fjellpartier. Da ser vi at Robert plutselig kommer ned igjen til sekkene nedunder Skeie. ”Hæ? Hva er det han driver med’a? Og hvor er Parbat?” Det viste seg at Parbat først ble betenkt ved et litt kjipt crux langs egga før toppen, og hadde egentlig snudd. Robert hadde mistet en hanske, og denne skled ned snøbratta nesten helt ned til sekkene igjen ! Etterpå gikk han atter opp, møtte Parbat, og sammen gikk de til topps. PF-virus Da Nils og jeg var oppunder Veslebjørn, møtte vi de andre som da var på veg videre mot Storebjørn. Idet vi topper ut, drar også Lars og Arve etter, på ski rett ned fra varden ! Ikke akkurat skiterreng for de fleste dette! Men gutta står på, og snart fyker de ut på bandet nedenfor retning Storebjørn. Men det krever nok stødig randonnéutstyr tør jeg tippe. Å sleive nedover ryggen der med mjuke lærsko og løs hel er nok ikke noe sjakktrekk. Kan nok fort bli løse tenner også av det, tror jeg! Og ikke er det langt utpå kantene heller... Etter mer fotografering, rusler Nils og jeg etter vi også. Ute langs bandet mot bjønnbinna går vi forbi en kul som Nils myser mistenksom på. ”Ned til bandet frampå her er det 20 hm” sier han. Vi ser oss tilbake, og sier ”Ja da må det da være 10 hm til bandet bak oss også..?” Så ser vi på hverandre, gliser, og snur! Vi rusler så 50 m tilbake og opp på kulen. Sånn “just in case” bare. PF10-viruset synes å ha en viss effekt, må jeg vel blygt innrømme! Bjønnbinna Her oppe var vi atter samlet, med unntak Robert, Parbat og Panda. Robert sto da på Veslebjørn, Parbat var på veg mot Kniven, og Panda var vel på Sauen omtrent. Utsiktsmessig finner du mange topper bedre en Storebjørn. Toppflata er litt for stor til å gi det helt store suget, og flata mot den østre toppknoken tar vekk mye av dramatikken man føler på mer alpine topper. Tror det var ”oyvindbr” som et sted kommenterte at Storebjørn er finere å se til enn fra. Gir ham medhold der. Men horisonten er jo like vakker som før, og under oss fyller fortsatt tåka Gravdalen, mens maisola gnistrer her oppe på bjørnens hvite isse. Mye folk var det også der oppe, så vi blir ikke lenge. Ryggen nedatt er helt planke, det er djup sti med gode trappetrinn hele vegen. De digre bresprekkene nede langs nakken er nesten usynlige, og ditto ufarlige. Snart er vi tilbake ved skia, og vi tar iveg på returen mot Bjørneskaret. Vi gidder ikke ta av fellene, men skurer ut nedkjøringa over Bjørnebrean til laveste under Bjørnungen/2110. Skurer gjør dog ikke kopplamma, som kommer uten feller lik to børsekuler ned bjønnakken, rett fra varden. Dæggern, det gikk jaggu fort ! Like før dem dro en enslig snowboarder ned på samme måten, men dreide øst og ned til Tverrbytnet, for til slutt å ende nedi Leirdalen et sted. Under Bjørnungen er snøen slushet og våt. Digre kalvinger fra skavlekammene over oss ligger blåhvite i solsida, og over oss steiler sørveggen på Sokse, imot en himmel så blå som den noensinne kan bli. Vi peser oss i solvarmen oppatt til skaret, hvorfra vi atter skuer Leirbreens solblanke flater. Herfra dro Rasmus ned igjen til Krossbu. Han ville nyte resten av helgedagen med en øl i solveggen. Hørtes fristende ut, mente vi andre også. ”Joa, bedre enn en helgedag i Gausdalen ihvertfall”, gliste Rasmus, og refererte en kamerat derfra som påsto at ”i Gausdalen er hembrent’n så dårlig at folk gruer seg til helga!” Ny samling Men det gjenstår jo ennå flere av toppene på agendaen, så mens Rasmus peiler seg inn på solveggen, rusler vi andre videre mot Sokse. Ikke alle skal opp dit, og etter litt fordeling av stegjern og isøkser (ikke alle hadde med slikt), rusler jeg i forvegen videre til Sauen/2077. Ved foten av denne treffer jeg på en blid kar som sitter velbalsamert i solsteika og gumler på en gårsdagens rosinbolle. Snart kommer også Nils og Roger etter, og karen røper da at han gjenkjenner oss fra web’n! Dette viser seg å være en annen FjellForum-signatur, nemlig ”Erik”. Artig å stadig treffe nye FF-fanter i fjellet ! Vi slår av en trivelig og spøkefull prat, før vi belager oss på å tusle opp på Sauen. Mens Nils soler seg ved fjellfoten, stikker Roger og jeg til topps, dagens nest siste 2k for vår del. Sokses nordrygg sees fint herfra, og et veivalg dit opp lar seg lett definere, påvist av et sammenhengende snøbelte mellom stupene, langs ryggen hele veien opp. Den omdiskuterte PF10’ern ute på Sokses østrygg sees også vel herfra, men jeg skjønner godt at den trekkes sterkt i tvil. At den har noen PF av betydning kan ikke påstås sett herfra ihvertfall. Vel nede kommer resten av gjengen etter fra Sokse. Lars og Arve har kjørt renna nedatt på ski ! De fornekter seg ikke de gutta der gitt! Vi venter mens de også stikker oppom Sauen. Snart drar vi så samlet videre til Kniven/2133, dvs. uten Robert som nå har nådd Sokse. Han har etter soloraidet til Kalven ligget ”en topp” bak oss i hele dag. Vi piler så i følge til topps på dagens siste. ”Cruxet” i Kniven er vel egentlig bare et lite enkelt klyvepunkt, som ikke volder noe hodebry, hverken opp eller ned. Vi nyter ettermiddagssola og tar dagens siste toppbilder. Øststupet på St. Smørstabb/2208 er bent fram imponerende herfra. Storebreen nedover mot Leirdalen er like silke som de andre breflatene, og de rundere formene på Veslfjelltind/2157 og Loftet/2170 hvitner mot nord foran Breheimen. Ahh, bærre lækkert da sju! Vel nede igjen ved innsteget, kommer også Robert etter. Han er dausliten . Har vært det siden nedkjøringa fra Kalven sier’n. Det totale fravær av skiteknikk ga ham krampe allerede der, da han ploget ned de isete bratte skareflankene til Leirbreen igjen. Han hadde falt et utall ganger, men trasset seg lettere forslått stadig videre, og nådde alle dagens 8 2k med pågangsmot og trass! Det må jeg si er bra jobba, Robert! En skidebut du kan være stolt av! Men han gledet seg ikke akkurat til den lange nedkjøringa over Leirbreen da... Robert krafser seg så til topps på Kniven, mens vi andre slanger oss i solhellinga ved fjellfoten. Det er lunt, det er sol, det er varmt, det er vår... Kan man bedre ha det enn dette? Herlig Omsider er troppen komplett, og vi tar iveg ned breen. Denne er totalt sprekkfri, med unntak av et større høl utpå isflata rett nedunder St. Smørstabbtind. Så her er det bare å koste på. Herlig! Snøen er mjuk og skia skjærer godt i svingene. Noen kjører utforstil, noen slalomstil, noen telemarkstil, og noen kjører uten stil..! For å tyne det siste ut av dagen, slipper Lars og Arve seg rett ned snøbratta i nordveggen på Leirhøe/1669 nedenfor Leirbreen. Noen damer kommenterer måpende at ”De er da ikke vettuge!” Og det har de jo rett i! Dårlig sjekketriks lell, altså! Solsvidde og fornøyde er vi tilbake på Krossbu. Rasmus har nytt livet i solveggen, og på ny blir det full spredning. Noen skal hjem, og noen skal overnatte. Og mens sola stadig synker lavere i vest, og kvelden kjølner, kan Robert omsider kjempe seg ned den aller siste bakken mot Leira... En skitur han definitivt vil huske - lenge

Vargebreen er så godt som vekke, noko bileta på s. 52 i brerapporten for 2006 tydleg viser (utgitt 2007). Bileta er frå høvesvis 1941 og 2006: http://www.nve.no/admin/FileArchive/79/report2006.pdf (NB 21 mb...)

Klarte å glemme 2 kamkiler på bakken ved innsteget til "Suser av gårde" på Hellerud lørdag 12.5. De var borte 13.5, håper noen har tatt vare på de. Ring: 988 21 748

Tidlig på’n. ”Morn du! ” sa vi til hverandre, der vi møttes i nattemørket. For det er vel det man sier når man treffes, og det fortsatt er morgen? For morra var det til gagns da en blid Nils ankom Biri v/ Mjøsa etter 2,5t kjøring, og klokka var ennå bare 01:00! Vi hadde bestemt oss for tidlig avgang, med de to store fordelene dette gir, nemlig opplevelsen av gry og soloppgang over fjellene, samt en tidligere retur og kveld. Opp langs Bøverdalen formelig krydde det av hjort på bøene langs vegen, vi så vel en 15-16 stykker, og blant bena på dem pilte og skvatt gråhvite harer i yr og kåt vårlek i skumringstimen. ”Sjå - Heh he! ” sa vi fornøyde, og pekte opp på kvitryggene på Kjelhøe og Storgrovhøe, som allerede nå hvitnet ovstore mot himmelranda, mens Jupiter som eneste ”stjerne” ennå hang igjen blek og fjern, lavt på himmelkvelven mot vest. Våre mål var Jotnene innover fra Juvasshytta, nemlig Kjelhøe/2223, Galdhøe/2283, Vesle Galdhøpiggen/2369 og Portpiggen/2250. Vegen til Juvass var ikke åpnet ennå, så utgangspunktet måtte bli Raubergstulen/1010. Snøforholdene så bra ut oppover lia derfra, mens vegen som skulle åpnes kommende helg slynget seg bar og svart videre fra bommen, der en diger traktor sto skråparkert tversover vegbanen. Lirypesteggene skjerret og steilet på buede vinger langsmed vegkanten, orrhanene hveste og sjoet i furuskogen nedunder oss, og et tungt sus av smeltevann lød gjennom dalrommet mens vi pakket ski og sekker ut av bilen. Nils kikket på klokka idet vi gikk fra bilen, og sa: ”Ja - 04:34, ikke gæli det gitt! ” Så tok vi fatt på høydemetrene på beinhard skare opp bjørkelia mot sør, mens høgdene på motsatt side av Bøverdalen stadig ble lysere og lysere i vårmorgenen. Da vi var vel oppe på snaua nådde sola Høgset/2105 ute i Hestbrepiggene, der breene hvilte jamne og snøfulle mellom bergbrattene. Etter hvert krysset vi Juvassvegen øst for høyde 1547, og dreide så litt vestlig og gikk på oversiden av vegen i retning Kjelhøe/2223. Videre i den retningen lå det svært lite snø. I nordvest derimot, på motsatt side av Bøverdalen, glødet storskavlene som lysende gullbuer i den gulbleke solrenningen over Breheimen. Østafor ruget Glittertind/2465 skapelig helhvit, mens Ryggjehø/2142 like ved siden av, var nesten helsvart og bar! Vi krysset imellom stenraene bortetter, men måtte til slutt ta av skia, og valgte så å gå vegen til fots til den dreier venstre og sørover rundt Juvasshøe/1894 i retning Juvasshytta. Der trådte vi av vegkanten, og tok en fem-minutter for en liten matbit. Foran oss lå nå hovedstigningen opp til Kjelhøe/2223, ei overveiende helkvit fjellflanke på gode 420 hm til dagens første 2k-varde… To verdener Vi vant jamt høgde opp snøbratta mot Kjelhøe, og det samme gjorde sola østafor oss. Da hørte vi et par biler som kom malende opp bakkene mot Juvasshytta, med skibokser på taket. Vi kikket på hverandre og sa: ”Ja, de åpner ratt vegen nå, når vi endelig har tygd alle høydemetrene til Kjelhøe!” Men det kom ikke flere, så det var nok folk i embeds medfør til Juvass dette. Litt om litt åpenbarte flere jotner seg i sørøst, og endelig begynte det å flate ut mot toppunktet på Kjelhøe. Samtidig forsvant snøen. Fra varden der framme og videre langs ruta mot Galdhøe/2283 og Veslepiggen/2369, så vi nå at det i praksis var sommerføre! På selve Kjelhøe var det ikke et snøfnugg, og den nesten svarte stenflata sto i grell kontrast til Breheimens lysende silkelandskap bakenfor. ”Jøss” sa vi høgt, ”det her er jo som to forskjellige verdener!” Idet vi topper ut ved varden, tikker en sms inn fra Morten, som med ønske om god tur også bekrefter fin tur til Veotinder dagene forut. Jeg forsøker å svare, men mobilen sier bare ”Sending mislyktes” gjentatte ganger, så jeg gir opp. Noen andre som har registrert dette også? At man med sterkt antennesignal og innkommende meldinger likevel ikke får sendt ut? Har sett dette mange ganger. Men akkurat denne gangen så fikk Morten svaret likevel! Litt rart, men mobil som sikkerhet er vel ikke akkurat noen garantiløsning i høgfjellet, er jeg redd… En kald sno stryker inn fra nord her oppe, så vi tar pausen i ly av varden. Der kjennes solvarmen allerede godt, enda klokka ikke er mer enn 09:00. Vi går så svartura videre mot Galdhøe, mens vi bærer skia. Stortoppene Galdhøpiggen og Veslepiggen steiler opp over høene foran oss, og vi trekker ut på brekket mot Styggbreen for å sjekke ut høydepunktet 2238 på kartet. Kun en unnselig kul dette, uten PF av noen betydning. Snart når vi også Galdhøe/2283, og skuer tilbake på stenørkenen på Kjelhøes vestside. Nesten underlig hvor snøløs og asfaltsvart den er, i forhold til de omliggende fjell som lyser illkvite i solskinnet. Herfra ser vi også et menneske på veg opp stadandardruta mot Galdhøpiggen, og en annen nede på snøflatene retning Juvasshytta. Men på ”vår” side finnes bare oss. Vi ser samtidig an veivelget for returen herfra, idet vi vil unngå de snøfattige partiene som omgir Juvasshytta, samt områdene nord- og vestover fra denne. Vi konkluderer med at vi skal kjøre ut Styggebreen, så sør for Juvasshytta retning dalbrekket mot Visdalen, og satse på å finne snøleier i de østvendte hellingene derfra og tilbake til Raubergstulen. Donaldklyving og luguber sikring Veslepiggen frister mer og mer der fremme, så vi strener raskt videre mot denne. Like før Løyfte, lavbandet mellom Galdhøe og Veslepiggen, tar vi av fra Galdhøe, og ned ura på harde snøleier til Styggebreen. Her er det på igjen med skia, og vi rusler langs morene- og skavlekanter mot innsteget på egga opp til Veslepiggens nordlige skulder. Her passerer vi høyde 2194 på kartet, toppen på en liten morenerygg langs brekanten innunder Galdhøe. Innenfor moreneryggen ligger et lite tjenn, høyde ca. 2190. Ingen flomdam dette, men et permanent lite istjern, som nok må være et av landets høyest beliggende vann overhodet? Vi vagler så på en skavlerygg så langt denne går opp i fjellsida, og tar igjen av skia. I den lune solveggen der oppe legger vi fra oss sekkene og tar en god rast. Foran oss stiger nå et 60-70 meters parti med enkel "Donaldklyving" opp ei lita egg til toppryggen mot Veslepiggen/2369. Bak oss ser vi den brutale vestlige avslutningen på Galdhøe, en diger svart bergvegg over hengetunga på Storgjuvbrean, som danner starten på det som laaangt der nede blir elvejuvet til Storgjuva. Pokkerivold nede i dalbunnen skimter vi Sognefjellsvegen som snirkler seg fram opp Bøverdalen. Vi trår utpå eggkanten mot nord, og skuer vestover mot Storgjuvbrean, langsmed et skyggelagt råskinn av en stupvegg, som er Veslepiggens kampedigre nordside. Uten den lille egga opp fra Løyfte, hadde Veslepiggen virkelig vært en seriøs utfordring, uansett fra hvilken retning man måtte komme! Men egga er enkel, lett klyving med gode tak og fotisett. Vel oppe, er det bare å rusle de siste 130 hm til topps på Norges 6. høyeste fjell. Vel, er den ikke 7. da, idet Styggedalstindene har PF25 og er begge høgere? Eller teller kun PF30 i den lista? Underveis mot Veslepiggen imponerer Skardstind/2373 med sine enorme øststup over Storgjuvbrean. Nåla står som en svart knyttneve ute på sørskuldra, og bak denne rager tinde på tinde, helt til Hurrunganes massive profiler langt der ute i den tynne blåslørede landdisen. Foran oss blokkerer etter hvert Galdhøpiggens nordvegg det meste, men gjennom Porten, bandet mellom Galdhøpiggen og Veslepiggen, sees Urdanostind sin hvite nakke i det fjerne over slagskyggene. Innunder Veslepiggens østside lyser brebratta illkvit og isblank i motlyset, har tydeligvis vært godt med mildvær eller regn på breflatene inni her. Og djupt der nede på bunnen av verden, i skyggenes dal under Galdhøkjempen, ligger den unnselige Portpiggen/2250, som er vårt siste mål for dagen. Toppen på Veslepiggen er kul. En liten egg ender ute på et punkt litt nedenfor varden, omgitt av storstup på alle kanter. Her får man virkelig følelsen av overhøyde, der man står midt i smørøyet blant landets høgeste fjell. Det auler av stortopper over 2200 og 2300 moh omkring én, og de kaster alle sine takkede slagskygger langt utover de massive bregulvene imellom dem. I sannhet et storslagent skue! Vi peker og prater, fotograferer og verifiserer, til det meste er både registrert og dokumentert. Vi nyter stunden i lange drag, og har det slett ikke travelt, for klokka er ennå ikke mer enn 12, og kun en liten topp gjenstår før returen ned Styggebreen. Nedatt til sekkene følger vi døgngamle fotspor etter… tja - Yeti kanskje? Fotefarene var i hvert fall 10 cm lengre enn mine ! Men heldigvis hadde de ikke klør, men avtrykk av Vibram-såle i stedet. Og nedatt egga til Løyfte finner vi et par gamle slynge- og taurester. Og den ene besto av en slags lampeledning ! En 2,5 m lang mager kabelstump påslått ei kjerringknute eller to. Ikke akkurat sikring da, idet et rykk langs en slik kun vil dra strømpa rett av kabelkjernen. Men glisende konkluderte vi med at én formildende omstendighet skulle dog anføres til eiers forsvar; ledningen var da i det minste jordet! Nedfart alá creme Fra Løyfte traverserte vi så det isblanke bratte brehenget under Veslepiggen, for å unngå å tape høyde. Måtte nesten hogge stålkantene inn i underlaget for ikke å rutsje iveg ned hellinga her. Men vi tok oss greit over, og nærmere porten var snøen mer solvendt, så det ble mjukt og fint etter hvert. Og det var klapp vindstille her nede, og så varmt at det ble nesten lummert. Her nede med kjempeveggene både foran og bak oss, tuslet vi så opp på Portpiggen/2250, en liten PF13 nær bunnen av Porten. Særlig Velsepiggen er imponerende herfra, med et vanvittig stup i delvis overheng sørvest mot Storgjuvbrean. Og den rått tilhugde egga utover mot Storgjuvtind/2344 ser nesten avskrekkende ut. Videre mot vest svartner den digre veggen under Nørdre Bukkehø/2100, og langt bakenfor kryr det av Smørstabber foran de fjernblå Hurrungane, som avslutter det hele ved horisonten. Og Skardstind må ikke glemmes. Så lekkert, så vakkert, så kjært – Mission accomplished ! Endelig kan vi plukke av fellene, og som to tomflasker skyter vi fart utover isskaren på Styggebreen. Denne er relativt hard selv såpass utpå dagen, men totalt jamn og skavlefri. Vi skrenser oss i vide buer ned flatene, og er nesten øyeblikkelig nede ved breavslutningen. Vi sikter oss så inn på det planlagte vegvalget vi stakk ut oppe fra Galdhøe, og over de snøfattige flatene retning Visdalen klarer vi oss faktisk med å krysse et enkelt 15 m bredt steinra, før vi i et eneste langt renn koser oss på solmjuk snø helt nedatt til Raubergstulen (med unntak av en vegkryssing da)! Ca. 10 t 45 min etter avgang er vi tilbake ved bilen, en solblank maidag og fire 2k rikere. I dalvarmen og med sola i fanget kjører vi så stadig trøttere hjemover. Jeg tar over kjøringa på Frya omtrent, så Nils får en dupp før vi skiller lag på Biri, hvorfra vi haster videre mot atter en hverdag og hver til vårt. Men minnene har vi felles, og våre spor står tilbake side om side over fjellflyene…

Vi hadde ambisiøse planer for denne helgen, og med en liten frykt for gjennomtråkk i snøen la vi planene mot dovre og Langvasstindene og Svånåtinden. Været var bare halveis sikkert i følge meterologen, og med fare for en overskyet dag i fjellet la vi i vei på fredagen. I forkant av turen hadde Jan måttet kjøpe seg inn noen stegjern og en isøks. Han så ikke helt vits i utstyret før han stod i en stupbratt snørenne, hvor han da innså faren ved å ha dårlig fotfeste. Fredag 04.05.07: Vi fylte bilen med ski, sekk og sykkel og kjørte på veg opp mot dovre. Etter å ha tømt cirka halve rema-butikken på Oppdal for mat, kjørte vi og parkerte ved militærstasjonen på Hjerkinn. Hadde planer om å overnatte på Maribu denne helgen, og bruke den som utgangspunkt for turen. På veg innover skytefeltet (ca 5 km innover i feltet), ser vi en enslig moskus-okse som står og sturer for seg selv. Den er ingen fare i utgangspunktet, men det viser at vi ikke er alene oppe i fjellet. Kommer omsider frem til Maribu, hvor at det til en positiv overraskelse viser seg at de har vært å brøytet vegen tidligere denne uken. Hopper til køys etter noen runder kort, og et par snurringer. Lørdag 05.05.07: Vi går i fra Maribu ca 09.15, og begynner å gå oppover mot Bruri. Vi går oppover dalen og over de isdekkede vannene til høyre for Bruri. Tar dagens første pause her, og benytter turens siste mulighet til å fylle opp vannflaskene. Går opp en bratt rygg til venstre for Langvasstinden V2 (2025 moh). Etter å ha brukt mange krefter på å komme seg opp ryggen tar vi en liten fortjent rast før vi begynner å bevege oss over Langvasstindene. Tar med tau, isøks og stegjern for å forsere hammeren for å komme seg til Store Langvasstinden (2085 moh). Den første toppen over 2K denne dagen er Langvasstinden V2 (2025 moh), nestemann er Vestre Langvasstind (2046 moh). Ved varden på Vestre Langvasstind blir vi sittende og se utover mot Store Langvasstind for å blir vandt med høyden i rundt oss. Det er god utsikt, og en del luft i rundt oss. Jan er litt skeptisk til å bli med utover mot Store Langvasstinden, men etter litt overtalelse fra meg så fester vi et klatretau rundt en stor stein på Vestre, og klatrer forsiktig ned hammeren. Eggen ut imot Store Langvasstinden ser ekkel ut ifra vestre, men det viser seg å være mye bedre oppover eggen når vi nærmer oss den. Det går fint til toppen, og Jan kjenner mestringsfølelsen i kroppen i det vi står på toppen. En kjempefølelse. Det er vindstille, blå himmel og en perfekt dag for en topptur. Utsikten er fenomenal fra toppen, og det føles som om det finnes ingen ting i verden som kan slå den følelsen en har på toppen. Snur og går tilbake mot Vestre. Hammeren forseres mye lettere opp enn ned, og snart er vi tilbake til sekken. Klokken har allerede blitt 16.00 på dagen da vi kommer til sekken, hvor at det er et langt og drøyt stykke hjem igjen. Neste topp er Nørdre Svånåtinden på 2004 moh. Denne toppen gir god utsikt mot Bruri, men er bare en liten stopp på vei imot Storstygge Svånåtinden. Etter å ha passert i søkket mellom Nørdre- og Storstygge- Svånåtinden kjenner jeg at jeg er sliten, og at jeg begynner å få symptomer på dehydrering. Hiver innpå noen sukkerdrops hver på vei mot toppen, og kvikner til igjen. Utsikten fra toppen (2209 moh), er fenomenal, hvor vi har nesten fri sikt 360 grader i rundt oss. Er på toppen klokken 18.15, hvor at vi planlegger å gå kjappeste rute ned igjen mot Maribu. Vi planlegger å gå ned den bratte ryggen som er veldig synlig fra Hjerkinn. Vi kommer ned 100 høydemeter, men kjenner at snøen ikke er "trygg nok", og velger den lengre veien i rundt. Det er tungt å gå opp til toppen igjen, men man har ofte bare ett forsøk i fjellet, så da tar vi den trygge ruta hjem igjen. Vi går ned på østsiden av fjellet, og følger Svånåvatnet i retning mot Maribu. GPS'en viser en distanse på 30 kilometer den dagen, og er helt kake da jeg "kommer i mål" på Maribu klokken 22.20 den kvelden. Til og med Jan som jeg gikk Vasaloppet med tidligere i år innrømmer at denne turen var værre enn hva det var i Sverige. Spiser et etterlengtet måltid, og drikker 3 liter vann før jeg hopper i køya. Søndag 06.05.07: Våkner av oss selv denne dagen. Kjenner at det ikke er like mye futt i kroppen som dagen i forvegen. Eneste målet for dagen er å sykle tilbake til Hjerkinn og kjøre til Tr Heim. Vi rydder hytta etter oss og setter at noe ost til musa som befant seg på utedoen på Maribu. På veg hjem møter vi en flokk moskuser ca 1 kilometer etter skiltet som sier "Snøheim 4". Det er tre små, og fire store. Vi ser dem ikke før 30 meter fordi de er bak en liten bakketopp på vegen. Ideet vi bremser opp snur to okser seg og ser bestemt på oss som om de skulle sagt "pass dere, her er det vi som bestemmer". Vi skjønner fort hintet at de vil ha oss på litt avstand, og holder oss i god avstand helt til de går av vegen etter 10 - 15 minutter for å slippe oss forbi. I vegkrysset som sier "Snøheim 9", møter vi på den enslige moskusen. Han har nå lagt seg med en avstand på 2 meter fra vegen. Han reiser seg, og studerer oss før han labber innover i skytefeltet for å slippe oss forbi. Oppsummering: Turen var kjempebra, pent vær, gode snøforhold, lite vann på fjellruta (holdt ikke med 3 liter i sekken), godt å legge seg i en seng på maribu og villt dyreliv på Dovre..... Alexander og Jan

Jeg har ingen erfaring med at vandre i norge, men kunne godt tænke mig et par gode dage med familien den 17-21 maj. Jeg har set på den klassiske besseggen, men der er vel for meget sne? (kan man gøre den på ski kanske?) Hvis du har et andet forslag til en klassiske vandre tur (evt med telt) vil jeg meget gerne høre? Tak Bo

Nokon som blir med på å teppelegge Jostedalsbreen og andre norske brear? http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/05/05/499777.html

Primo 1-10 medio 11-20 ultimo 21-30 Hvis jeg ikke husker feil fra handelsskolen..

Hei Løpslabbet har butikk i Oslo sentrum, husker ikke hvor, men sjekk på gule sider! Jeg er meget fornøyd med Spotec sine trekking sko, som du får på Magasinet i Oslo: v. Storgata/Henrik Ibsensgate. Tett ved DNT sin butikk. Innersålen kan med fordel byttes med en bedre, nåpr den blir slapp, som på mange andre sko/støvler! Spotec sine sandaler er også bra! se: http://www.magasinet.no/display.aspx?menuid=21 God helse Elgen

Jeg tjenestegjorde ved Skogfoss grensestasjon 05/06. Jeg fikk aldri gått grensemarsjen i tjeneste fordi vi aldri fikk tid, men den skal gjennomføres før eller senere! Jeg kommer sikkert til å ta denne turen om vinteren da turen blir ekstremt mye lettere siden man kan gå på isen og oppkjørte skuterspor med ski. Jeg husker et området som var 3 mil på elven (på ski) og ca. 7 mil til fots langs stier på land (sommeren). Så det er mye å spare! Så har du mygg (mye mygg, større enn du aldri har opplevd), uendelige områder med myr og "omveier" rundt gedigne bukter. Grensemarsjen er en tur som følger grensen, dvs. patruljestier langs Pasvik elven og grensen videre mot IHR og gjelder hele året. Legger man turen til bakområdet blir ikke dette den tradisjonelle grensemarsjen. Dette er en utrolig tur, rett og slett fordi naturen er fenomenal. Lykke til!

Etter å ha opplevd det beste været en kunne ønske seg på Nubb-tindene bare en uke tidligere, var det nesten litt optimistisk å ønske seg noe pent vær. Disse tankene kan jo ha grunn i at jeg opplevde en halv time med vindstille vær i løpet av en uke på Ørland i mellomtiden. Skredahøe ligger på Dovre, så dette ble min tredje tur til Moskusen sitt rike dette året. Vi kjører sent fra Trondheim på fredagen, og er først på Hjerkinn klokken 21.45 på fredagen. Temperaturmåleren i bilen sier minus 6 grader, noe som ikke er så altfor ille. Går innover på veien mot snøheim, og slår opp teltet klokken 22.30 ved Snøheim 9 skiltet. Været er noe overskyet og det er snøflukser i luften når vi legger oss. Lørdagsmorgen gir meg den største overraskelsen jeg kunne ønskt meg. Værmeldingen sa at det skulle være skyet vær denne dagen, men det er blå himmel og ikke en sky på himmelen (se bilder under). Vi går innover veien til skytefeltet, og tar til venstre mot Maribue 4 kilometer før Snøheim. Til opplysning for andre som tenker seg turer i det samme området, så råder jeg dere til å ta med sykkel. (Må innrømme at det var ganske drøyt å gå de 15 kilometrene til Maribue til fots på en fullt brukbar vei til sykkel). Eneste positive med å gå var at vi oppdaget en moskusflokk på ni dyr, 3 kilometer før Maribue. Kommer til Maribue klokken 12.00, hvor at det smeltes vann før turen bærer videre innover i fjellområdet. Følger ruten som vist på GPS'trackeren min. Ifra Maribue gikk vi på ski helt opp til siste biten på Skredahøe, hvor det ble byttet om til Stegjern. Eneste bekymringen vi hadde var mellom 10 - 15 høydemeter før toppen grunnet et 20 cm tykt pudderlag som hadde lagt seg på skaren på det bratteste området. Det var og to store skavler opp henget til toppen hvor at jeg la traseen midt i mellom. Det blåser noe surt på toppen, men jeg rekker å ta en del bilder, hvor at utsikten imponerer meg. Dette hvor jeg ser sørover mot Gråhø, ser skitrekket på Dombås i øst, Rondane kan også pekes ut, osv... Kjenner samtidig at vinden øker mens jeg er på toppen, og ser at det blir stadig mer disig luft mot sørvest. Overnatter på Maribue, og våkner opp til snøbyer og 2 - 3 kilometer sikt. Går tilbake til Hjerkinn, og begynner allerede å tenke på neste mål på vei tilbake. Skal tilbake helgen fra 4 til 6 mai og ta den Store Svånåtinden, Nørdre Svånåtinden og Store Langvasstinden om det passer med mitt trange tidsskjema

Spenstig å ta begge toppene på Grøvelnebba vinterstid..! Måtte gi meg noen meter fra toppen på samme tid i 05, manglet sikring..

Værmeldingene for helgen i begynnelsen av uken var ikke all verden og det lå an til at jeg måtte ta en alenetur. Det åpnet seg etter hvert ett værvindu på lørdag og jeg var ikke sen om å slenge randoskia i bilen og kjøre opp til Spiterstulen fredag kveld. Jeg våknet spent tidlig Lørdags morgen, det var skyfri himmel, nesten vindstille og -13°C. Heldigvis var det noen østerrikere som skulle tidlig på hjemreise om morgenen derfor åpnet matsalen til min store glede 07:00. Da fikk det heller være at ikke havregrøten var klar. Planen var å gå opp Bukkeholet til Styggehøe (2213) og videre til Lindebergstinden (2120). Deretter ville jeg vurdere hvilke muligheter jeg hadde. Dermed var det å traske innover langs Visa til Bukkeholsbekken og så dra opp lia mot Styggehøe. Sola stekte og jeg måtte kaste av mye klær og kunne gå i t-skjorte oppover. Midt oppe i lia skremte jeg ut en hare. Da jeg kom opp på bråtet inn i Bukkeholet gikk jeg rett på en rypestegg som kurtiserte to rypehøner. Spennende opplevelser som jeg ikke fikk noen bra bilder av. Jeg siktet meg i første omgang inn på østtoppen (2300) av Styggehøe. Med høydemåleren på klokka målte jeg denne til primærfaktor 21 m. Sjekket opp mot GPS’en som ga samme verdi. Oppe på Styggehøe (2213) var utsikten topp og ikke en sky i sikte. Lindebergstinden så stusselig liten ut nede i Tverråbreen her oppe fra. Det var også en god del mennesker å se nede på breene rundt meg. Lite vind gjorde dette til en perfekt lunsjplass. Vel hvilt og klar for dagens første nedkjøring kunne jeg konstatere at det var 30-40 cm puddersnø like under toppen. Det var bare å feie nedover mens snøen føk rundt ørene. Kan man ha det bedre? I bratthenget ned mot Bukkeholet ble snødekket tynnere og vindpresset, stedvis også litt hardt og isete. Vel nede i Bukkeholet traff jeg en svenske på telemarksski som skulle plukke Bukkeholstinder og renne ned Tverrådalen. Mens jeg la på feller igjen, brøytet han løype for meg ett stykke oppover Bukkeholsbreen. Fra bandet mellom Tverråbreen og Bukkeholsbreen så jeg skispor gikk bort til Øvre Tverråbandet og vestsiden av Lindebergstinden, så jeg labbet bort dit. Det var en lun plass innunder pinaklene på Lindebergstinden hvor jeg tok nok en rast. Jeg forsøkte å klyve opp eggen derfra, men når jeg satt overskrevs og så oppover fant jeg ut at det ikke var værd å prøve videre, jeg måtte ned igjen også. Derfor rundet jeg rundt til Nedre Tverråbandet, satte igjen sekk og ski og gikk ryggen opp på tinden derfra. Det var luftig, men mye greiere. Jeg sto og kikket meg rundt og fant ut at jeg hadde god tid til å prøve meg på Store Tverråtind (2309). Mens jeg gikk ned til bandet kom det fire mennesker nedover fra Store Tverråtind og lagde sti i snøen. De fortalte at det var bra snøforhold på Svellnosbreen. Det gjorde det enklere for meg å ha en bra sti siden jeg skulle ha skia på sekken og måtte kravle meg opp over 300 høydemeter i løs snø. Oppe i baken traff jeg enda to personer, disse var to hyggelige karer fra Hedmark som jeg skulle dele bord med til middag. Jeg satte skia og sekken ved Vestre Tverråtind (2288) før jeg gikk over eggen til stortoppen. Vesttoppen målte jeg til å ha primærfaktor 9 m. På Store Tverråtind hadde jeg dagens flotteste utsikt. Jeg kunne også se at et skysystem begynte å trekke inn fra vest. Etter å ha gått over fire breer måtte jeg få med meg fire 2000 m topper (primærfaktor > 30 m) også, så jeg var oppom Svellnosbreahesten (2181) og målte primærfaktor til 32 m. Nedkjøringen gikk raskt unna, men jeg ble veldig sliten i beina. Det var tungt å kjøre i løssnø med ett tynt skarelag på toppen. Derfor stoppet jeg opp flere ganger og tok bilder. GPS’en summerte opp 28,8 km og 2150 høydemeter. Turen tok ca 10 timer. Til middag ble jeg som nevnt sittende sammen med de to hedmarkingene. Vi fant ut at vi hadde truffet hverandre før på Store Austabotntind. Etter middag kom jeg også i prat med to tøffe Telemarkinger, som hadde vært på Galdhøpiggen og så etterpå prøvd seg på Styggehøe opp breen. Alle hadde hatt en topp dag. Det ble en hyggelig avslutning på en super lørdag. Værmeldingen for søndag var ikke spesielt lovende og været jeg våknet til ikke noe å skryte av. Det var lett snødrev og tåkedotter på noen av toppene jeg kunne se langs Visdalen. Dermed ble det en tidlig retur.

Hei på dere!! Et forferdelig uvær på fredag gjorde at Valdresflya ikke var åpen på lørdag morgen/formiddag! Været var et ganske annet på lørdag!! 7 minus grader, vindstille og knall blå himmel! Måtte gå fra Maurvangen, noe som gjorde turen lenger enn vi hadde håpet på! Tjørnholstindane får vente til ei annen helg! Forholdene var fine, men noe slush til nedkjøringen ble det ikke fordi det fortsatt var 5 minusgrader da vi skulle ned. Legger ved to bilder som viser hvilken fin dag det ble!! Idag er det drittvær igjen,-snakk om å treffe dagen!!!

Starten av årets påske ble tilbrakt på Hardangervidda. En flott 3-dagerstur fra Halne til Imingfjell: Halne til Imingfjell (01-04.04.07) Heldigvis kom vi oss ned før uværet satte inn skjærtorsdag, men langfredag var vi oppe igjen for en kort topptur: Borgsjåbrotet (1485 moh) (06.04.07) Turhilsen