Søk i nettsamfunnet

Kjiver, du må ikke glemme at vi har en El Nino som går akkurat nå. Grunnen til at global temperatur fortsatt er høy, er at over hav drar opp snittet. Dette vil endre seg i løpet av noen måneder nå. Temperaturen i havet er på vei ned flere steder, den kjølige vinteren på våre kanter er et resultat av dette (påvirker trykkbanene). Så leste jeg i går denne: http://wattsupwiththat.com/2010/05/07/the-decrease-in-upper-ocean-heat-content-from-march-to-april-was-1c-largest-since-1979/ The Climate Prediction Center recently released its equatorial upper ocean heat content for April 2010. One of the primary areas that they focus on is the equatorial heat content averaged over the area from 180-100W. The decrease in upper ocean heat content from March to April was 1C, which is the largest decrease in equatorial upper ocean heat content in this area since the CPC began keeping records of this in 1979. Dette er sannsynligvis en konsekvens av at temperaturen er høy nå, når denne utvekslingen reduseres går lufttemperaturen også ned. Dvs det er omvendt, lufttemperaturen er høy fordi det skjer en naturlig energioverføring fra havet. Dette har ingenting med AGW å gjøre

Døgnet har 24 timer, men der eksisterer ikke et klokkeslæt 24:00:00. Ligesom er der ikke noget som den 60. sekund (00:59, 00:60??, 01:01). Hvis det skulle være korrekt, så skulle der stå enten "Besvarelsen skal leveres digitalt innen 12. mai 2010 kl. 00:00." Eller "Besvarelsen skal leveres digitalt senest 11. mai 2010 kl. 23:59."

Vi har alle ting og tang liggende som vi ikke har bruk for, men som sikkert andre kunne ha nytte av. For en stund siden var jeg med på å starte noe vi har kalt "Scandinavian UL Mystery Box". Dette er kort forklart et opplegg der man står på en mottakerliste og jevnlig mottar eske med et variert innhold av friluftsting. Man tar så det man ønsker, men legger selv til ting som er av samme verdi eller interesse. Esken sender man så videre til nestemann på listen. De fem eksisterende medlemmene er alle interessert i "ultralight hiking", dvs vi er interessert i å redusere vekten vi bærer så mye som mulig gjennom valg av utstyr, men også gjennom å kanskje bruke utstyr på en litt annen måte. Hovedformålet er å få mer energi og overskudd på tur slik at man orker mer og har det mer moro. Vi ønsker å ha fokus på lett utstyr, så det er et poeng at innholdet man bidrar med ikke er tungt. Vi har til nå bare kjørt gjennom adresselisten 1 gang, men da den var innom meg så jeg feks teltplugger i titanium, en titaniumkopp, små poser, vindhansker, en lett rødspritbrenner osv. Det er veldig moro å motta en slik eske og rote rundt for å se hva man finner. Synes du dette høres så interessant ut at du ønsker å delta? Ta da kontakt med meg via meldingssystemet her på fjellforum, så skal jeg legge adressen din til på listen. Her er et par bloggposter om opplegget vårt: http://thunderinthenight.blogspot.com/2010/02/scandinavian-mystery-box.html http://www.hikinginfinland.com/2010/05/scandinavian-ul-mystery-box.html

Prolog Med slekt i Meldal er nordre del av Trollheimen et naturlig utgangspunkt for langturer. Målet var Finse, og jeg hadde faktisk gjort klar kart helt til Kongsberg i tilfelle tid, vær og lyst skulle være på min side. Hadde togbillett tirsdag før palmesøndag og skulle starte skituren på onsdag, men så ble jeg innkalt til jobbintervju fredag før palmesøndag. Iofs bra, men de 590 kronene for ny togbillett var ikke hva en fattig eks-student trengte. At skituren ble fire dager forsinket var egentlig en bagatell. Samme dag som intervjuet ble jeg innkalt til et annet intervju fredag ETTER påske, og plutselig var en tre-ukers drømmetur redusert til 11 dager. Nuvel: det var bare å slenge seg rundt og legge nye planer. Trollheimen – Lillehammer er jo også en anstendig tur, så jeg satt halve fredagskvelden og printet ut kart fra Hjerkinn till Hamar. Dag 1 Ble kjørt til Jølhaugen, fem km fra Jøldalshytta. Været var ok, men grått. Over fjellet var det tett tåke, men fine skiforhold med et lite lag nysne. Ned mot Gjevilvattnet hadde nedbøren kommet som regn og senere hadde det blitt kaldt så skaren var farlig hard/glatt, men jeg klarte meg bra. Dag 2 - Glemsomhet Planen for dagen var å gå på ski langs Gjevilvatnet og senere langs veien ned til riksveien. Der skulle jeg ta skiene på sekken og gå til fots nesten til Lønset, og der krysse Driva for så å gå på ski opp til Dindalshytta. Litt før riksveien gikk det skiløype i riktig retning og jeg stoppet for å se på kartet om jeg skulle/kunne ta den. INGEN KART! Tømte sekken og gikk gjennom alt, men kartene var og ble borte. Sansynligvis ble de igjen på Gjevilvasshytta og jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake, men det hadde tross alt blitt to mil ekstra uten garanti for at jeg skulle finne dem igjen. Det er mange muligheter for å skaffe kart underveis: kjøpe på betjente hytter, kjøpe av de som går motsatt retning, tegne egne kart ved å se på andres kart, gå sammen med noen som har kart... I tillegg skulle jeg følge kvistet løype nesten hele tiden og jeg har faktisk gått hele veien tidligere, riktignok i motsatt retning og for en del år siden. OG jeg regner meg nesten som kjentmann i områdene rundt Snøhetta etter diverse rensjakter der. OG jeg var orienteringsløper i 20 år. Altså gikk jeg videre. Fordelen med forsvarets M77 som skistøvler er etapper som denne med 7-8 km langs en asfaltert riksvei. Alt gikk smertefritt til jeg hadde krysset Driva og skulle på med skiene igjen. Den første kilometern ble ikke morsom med 50 cm råtten sne under skare som bare nesten bar... Kom meg etterhvert opp på fastere grunn og inn på scooterløype mot Dindalshytta. Vel fremme traff jeg to jenter som var på vei i motsatt retning. Det kom snart frem at jeg var uten kart, og tilbudet kom umiddelbart om å få deres Dovre 1:100000 kart som går helt til Grimsdalshytta. Jeg fikk også vite at merkingen til Åmotsdalshytta først ble ferdig samme dag- to dager etter at den skulle vært ferdig, og at merkingen Åmotsdalshytta-Reinheim var kraftig omlagt. Ingenting av dette var nevnt på DNT/UT.no’s sider over oppdatert kvistinfo. Hvorfor ikke heller legge ned enn å feilinformere? Det snedde hele kvelden, men utpå natten kom månen frem. Dag 3 - Feilberegning (Åmotsdalen- Norges dyrehave, nattorientering i verdensklasse) Kom meg ut før 10 og møtte solen etter bare noen minutter. Dette ble turens høydepunkt med silkeføre og sol fra skyfri himmel. Nordvestover mot Dindalshytta Etterhvert som jeg klatret oppover og innover mot Åmotsdalen ble det langsomt mer gråvær, men jeg kunne se det svarte lengst ned på Snøhetta. For å komme til Lillehammer på 11 dager måtte jeg ha noen dager der jeg gikk to hytter på en dag. Ved Pilbua var jeg over halveis til Åmotsdalshytta, været var ok og formen var fin, så jeg bestemte meg for å gå direkte til Reinheim. Forlot merkingen og satset på å krysse Åmotsdalen ved Væslsætertangen, for så å gå til jeg traff Åmotsdalshytta/Reinheim-merkingen. På turen gjennom dalen var det ryper overalt. Må ha sett 50-60 stykker på en time. Sikten ble dårligere og Snøhetta kunne ikke lenger skimtes. Jeg har vært i Åmotsdalen fire ganger tidliger og sett ren hver gang, men nå begynte jeg gi opp håpet om å bevare den fine statistikken. Dog vet jeg at jeg er av de bedre på å oppdage ren og ble derfor ikke spesielt overrasket da jeg fikk se en flokk på ca. 19 dyr i bakkene mellom Åmotsdalshytta og Snøhetta. Men jeg ble desto gladere og følelsen var litt ” No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom såg.” Jeg kunne følge dem lenge før de til slutt oppdaget meg og forsvant oppover mot toppen. Selv gikk jeg videre i en evighet før jeg traff på merket løype. Holdt egentlig på å gi opp og ”frigå” til Reinheim, men plutselig fant jeg merkingen. Normalt sett går merkingen mot Reinheim gjennom Leirpullskaret, 1550 moh, men pga av lite sne var den flyttet lenger syd til 1700 moh. Dette var en viktig del av min feilberegning og mens jeg nærmet meg høyeste punkt forstod jeg at dagslyset var på vei bort. Samtidig begynte det å blåse kraftig kuling. Samtidig gikk jeg også tom for vann, både i flaske og kropp... Jeg kunne fortsatt se 6-7 pinner forover og kjente at jeg hadde god tid, så jeg fant en stor sten og tok frem stormkjøkkenet. Nå var det virkelig kraftig vind og jeg gravde en mini-snehule (40x40x30 cm) der jeg satte in kjøkkenet og tente på- og ventet. Og ventet. Og ventet. Sneen føk overalt og fylte nesten åpningen til hulen. Jeg TROR kjelen hele tiden ble nedkjølt på utsiden og at det var derfor smeltingen gikk så sakte. Da jeg hadde 3 dl slush kunne jeg ikke vente lenger. Drakk/spiste resultatet og hev på meg sekken igjen. Nå var det bare én pinnes sikt, men jeg var heller ikke mer enn 10 minutter fra høyeste punkt. Begynte å skli nedover på andre siden, men snart var det bare en halv pinnes sikt. Snart så jeg dem ikke før jeg var 5 meter ifra, og ett eller annet sted svingte merkingen. Det gjorde ikke jeg... Jeg har som sagt vært i området ganske mye og visste sånn ca hvordan topografien skulle være. Skled sakte nedover i bomullen. Stener kunne jeg se, men konturene i sne/himmel var helt borte. To ganger traff jeg tilfeldigvis på merkingen og fikk bekreftet at jeg orienterte riktig. Ved et tilfelle lettet det noe og jeg kunne se den svarte veggen som er Leirpullskaret og fjellveggen som fortsetter østover fra den. Plutselig, det var som å se et bilde av Jesus som ser opp mot guds hånd, fikk jeg se et lys! Noen var på vei mot dassen på Reinheim. Takk til den personen som ga meg nytt mot, for nå var jeg veldig nærme det punktet der jeg fant en stor sten og tok frem vindsekk, sovepose og liggeunderlag. Riktignok blåste det kraftig, men det var bare 2-3 minus og jeg var godt utstyrt, så det hadde ikke blitt farlig. Ubekvemt hadde det nok derimot blitt... Det var selvfølgelig nå jeg skulle funnet frem kompasset og gått mot lyset på kompasskursen, men jeg mistet litt hodet og sprintet avgårde. Trodde bare det var 2-300 meter, men det må ha vært mye mer. Etter litt fikk jeg se fjellveggen igjen. På feil side! NÅ tok jeg frem kompasset og innså at jeg hadde snudd 180 grader og var på vei mot Åmotsdalen igjen! Nå var det igjen nære på at jeg bestemte meg for å sove der jeg var. (Like ved to enorme stener for de av dere som er kjent der inne)Bestemte meg for å prøve igjen og snudde atter en gang 180 grader. Det var nå jeg så det. ET DYR! Ikke ren, ikke røyskatt. Logikken sier vel at det var en rev, men den virket mye større enn en rev. Ikke oppførte den seg som en rev heller. Da var det kanskje en hund? Størrelsen stemte, men om det var en hund som hadde løpt seg bort så hadde den vel søkt seg til mennesket 50 meter bortenfor? Jeg gikk 200 meter og dyret fulgte meg på samme avstand. Jeg snakket til det og da trakk det seg langsomt bort og forsvant i mørket. Kan det ha vært en jerv??? Etter 10 minutter fikk jeg se en rød T og forstod igjen at jeg var på rett vei. Det jeg ikke var helt sikker på var om Reinheim lå foran meg eller om jeg hadde passert den og var på vei mot Kongsvoll. Behøvde ikke lure lenge, for like etterpå (Glory, Halleluja) fikk jeg se et hus med lys i vinduet. I det jeg nærmet meg kom det en til som skulle på dassen. Han lyste omkring seg, lyset traff meg, og så lyste han fremover igjen. Så ble det helt stille før han slengte lysstrålen tilbake til meg. Det var litt Disneytegnefilm-aktig faktisk. Han hadde nok ikke ventet noen så sent... Inne var det bare tre som ikke hadde lagt seg for klokken hadde faktisk rukket å bli 23. Jeg var sulten, tørst og sliten, men veeeldig glad for å være i hus! 13 timer, 1000 høydemeter og mange km hadde satt sine spor. Samtidig var jeg veldig lykkelig. Jeg hadde truffet mine venner – renen, og jeg hadde orientert bedre i nattemørket enn de aller, aller fleste noensinne kan prestere. Jeg må innrømme at en gang der oppe på 1600 moh tenkte jeg på om jeg skulle bli nødt til å spise opp mine uttalelser om de som må ha ha med seg GPS i fjellet, men nå er jeg rettroende igjen. GPS er for amatører, vi andre klarer oss uten. Dag 4 Denne dagen hadde jeg tenkt å gå til Grimsdalshytta, men da var det en forutsettning at jeg skulle starte tidlig. Valget om bare å gå til Hjerkinn var lett å ta. Siden det bare er en 4-5 timers tur tok jeg det med ro, snakket med de andre på Reinheim og spiste flere frokoster. Kl. 15 kom jeg meg ut i relativt kraftig motvind, men ellers var det slett ikke verst. Fulgte merket løype mot Kongsvoll og møtte 3-4 grupper på vei inn. Den ene besto av farfar på 75 som gikk sammen med sin sønn og 6 år gamle sønnesønn. Tøft av den lille, selv om han jo hadde medvind. Etterhvert ble føret tråere og jeg måtte skrape skiene flere ganger. Jeg tok av fra merket løype og rundet Kolla, det siste fjellet på høyre side, og gikk direkte mot Hjerkinn. Føret ble stadig dårligere etter som jeg kom lenger ned og jeg bestemte meg for å gå korteste vei til E6. Dette resulterte i 2½ km fottur langs veien samtidig som mørket kom . Vel fremme i ventesalen på stasjonen ble det deilig middag mens jeg tenkte gjennom morgendagen med viss angst for føret. Det ville ikke bli spesielt morsom å gå dit om temperaturen fortsatt skulle være 0 grader. Det kom to som skulle med nattoget mot Oslo. De hadde forsøkt å gå til Grimsdalen, men måtte gi opp fordi den ene hadde treski (!) og det klabbet visst mye. Dag 5 - KATASTROFEN I løpet av natten hadde det kommet 5 cm nysne, og jeg fryktet det verste da jeg satte på meg skiene rett utenfor døren. Frykten var ubegrunnet- det var silkeføre! Gikk mellom jernbanen og E6 og krysset etter hvert sistnevnte før jeg satte kurs mot Hageseter. Tidvis var det også sol og jeg var sikker på at dette var dagen for å gå helt til Dørålseter.Hadde kommet et stykke forbi Hageseter da skiene begynte å lugge litt, men ikke noe problem egentlig. I det jeg kom opp til det øverste punkt sett fra E6 kom det tåke, men jeg så 200 meter allikevel. Litt senere begynte det å sne igjen og etter en tid ble det tyngre å gå. Da jeg kom til høyeste punkt hadde det kommet så mye at jeg måtte bruke stavene i nedoverbakkene også. Lyset var ekstremt flatt. Jeg så 7-8 staker fremover, men det var også alt. 10 cm foran skituppenen var det bare hvitt og umulig å avgjøre hva som var sne og hva som var himmel. Kunne ikke se noen ujevnheter, bare det hvite teppe overalt... Jeg hadde håpet å møte noen som kunne tråkket spor for meg, men det var jeg som måtte tråkke i 10-15 cm nysne. Hele tiden. Det begynte å tære på kreftene og jeg avgjorde at det skulle bli overnattning på Grimsdalshytta. Endelig kom jeg dit hvor bakkene begynner ned mot Grimsdalen, og nå gikk skiene av seg selv. P.g.a. den dårlige sikten tok jeg det veldig forsiktig og ploget ganske mye for å ha kontroll. En gang jeg kjørte 3 meter til side for merkingen kunne jeg såvidt skimte en stor grop (2 meter dyp) bare 3-4 meter på den andre siden av meg. Hadde ikke hatt mulighet til å stoppe om jeg hadde kjørt rett mot den, og etter det satte jeg ned tempoet ytterligere. Men hva hjalp det???????? Sneskavlen var 60-70 cm høy, men ikke spesielt hard. Faktisk så løs at skiene forsvant rett inn i den. Jeg så INGENTING før skituppene plutselig forsvant inn i det hvite. Det bråstoppet selvfølgelig og jeg ble kastet i bakken. Landet i en stilling som Kongsbergknekk-fansen ville gitt 3x20 i stil. Scooterkjøreren fra Dombås Røde kors fortalte meg senere at han hadde ledd høyt da han så sporene mine. To hull etter skiene og en kropp som hadde brettet seg over skavlen. Selv fikk han stoppet p.g.a. mine spor, men han trodde ikke resultatet ved et treff hadde blitt annet enn et hopp. Den som IKKE lo var jeg! Kroppen bråstoppet, men armene må ha fortsatt farten og rotasjonen, og jeg kjente med en gang at det var noe i høyre skulder som gikk i stykker. Før svimmelheten kom rakk jeg å tenke på om det var sånn det kjennes å få skulderen ut av ledd. Deretter fulgte en tid der jeg sugde i meg oksygen og spiste sne for å holde meg klar. Konkluderte med at det var tre muligheter: skulder ut av ledd, brudd eller avrevet muskelfeste, og der og da visste jeg at turen var slutt. Jeg prøvde med en enhånds armheving for å komme meg på bena, men selv om jeg bare tok i med venstresidens muskler forplantet kraften seg til høyre side og det gjorde veldig vondt. Jeg hadde ikke sett et menneske på hele dagen og for alt det jeg visste kunne jeg bli liggende der til neste dag om jeg ikke gjorde noe selv. Kunne kanskje fått av sekken for å gjøre det lettere, men da hadde jeg nok ikke fått den på igjen. Og som vi alle vet: det siste man gjør i fjellet er å gå fra ryggsekken- den inneholder alt vi trenger for å overleve en krisesituasjon. Jeg var nå 3 km og 200 høydemeter fra Grimsdalshytta. På en eller annen måte kom jeg meg på bena og begynte sakte å ploge videre. Sakte. Jeg kunne knytte neven og bevege litt på underarmen, men overarmen hang bare slapt i en litt rar vinkel. Etter kort tid dukket hytta opp langt der nede. Så hendte det som ikke fikk hende. Høyre ski hektet seg fast i noe og jeg fikk rotasjon. Denne gangen forsto jeg hva som skulle hende, og jeg visste, visste, visste at det kom til å gjøre vondt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg rakk å skrike NEI før jeg traff bakken med høyre skulder først, men det var overraskende mange... En ting vet jeg helt sikkert: tiden med å gråte p.g.a. fysisk smerte er så definitivt forbi. Har ikke hatt så vondt siden jeg kræsjet med MC’n i 100 km/h på Island for åtte år siden. Kom meg på bena igjen og denne gangen gikk jeg nedover på samme måte som man går oppover om man ikke går fiskeben. (Altså så sporene ut som: IIIIIIIIIIIIIII ) Etter en evighet kom jeg ned til skoggrensen og NÅ, endelig, turte jeg å ta av sekken. La meg bakover til jeg lå på den og vred av meg venstre rem. Høyre rem måtte jeg dele opp for det var umulig å få gjennom armen. Fikk omsider frem mobilen, men som jeg fryktet var det ingen dekning. Satte igjen sekken og en stav midt i sporet og gikk videre. Var tørst, men klarte ikke å få tak i sne. Først da jeg passerte en enerbusk med servering i knehøyde orket jeg med nød og neppe å få tak i litt. Vet ikke hvor lang tid det tok fra første fall til jeg var fremme ved Grimsdalshytta, men gjetter på 1½ time. Der fikk jeg drikke ,mat og en god stol. De kunne fortelle at Dombås røde kors var på vei for å kontrollere løypemerkingen, og de kom faktisk bare et kvarter etter at jeg var fremme. Røde kors-Bjørn (han var den eneste jeg oppfattet navnet på i løpet av hele dagen) hadde sett sekken min, men trodde jeg satt inne i skogen og var ”privat”, så han kjørte forbi den. Nå kjørte han opp igjen og hentet den før han kom inn på hytta og raskt stilte diagnosen om skulder ut av ledd. Så tok han kontakt med omverdenen og ba Folldal røde kors hente meg så jeg kunne få en mindre krevende transport langs veien i Grimsdalen. Etter 1½ time (?) kom de med tre personer for å hente meg. Jeg hadde visst flaks for de var med i et prøveprosjekt der de hadde med en ambulanse”lege” med tilatelse til å bruke morfin. Tror jeg fikk morfin til sammen tre ganger før vi var fremme ved bilvei. Det trengte jeg for det var ikke spesielt morsomt å riste i en time bakpå en scooterslede. Vel fremme ved veien fik vi vente i huset til et fjerde medlem i Folldal røde kors (med et fint bilde av Ståle Blæsterdalen på veggen) til ambulansen kom og kjørte meg i ytterligere en time til Tynset sykehus. 10 timer etter ulykken, kl. 23, var de ferdige med røntgen og diverse formalia og ga meg narkose. Våknet etter 20-25 minutter med armen i fatle (egentlig en enarmet tvangstrøye) og betydelig mindre smerter. Skjærtorsdag kveld: Overarm på feil plass Langfredag morgen: Overarm på riktig plass Epilog Neste dag fikk jeg mat og stell før et nytt røntgenbilde ga meg klarsignal til å reise hjem. Tvangstrøyen skulle sitte på kontinuerlig i 48 timer og det meste av tiden de neste 2 ukene. (Nå har det gått 12 dager og jeg har begynt og leve uten på dagtid. Skrive dette går bra, men å skjære brød gjør fortsatt vondt.Tør ikke sove uten den om natten fordi jeg er redd jeg skal vri skuldern ut av ledd igjen i søvne.) Tok sekken på venstre skulder og fikk hjelp til å feste hoftebeltet og gikk mot stasjonen. Turen ble nok offisielt avsluttet på Tynset stasjon da jeg forsøkte og hilse på en dame som kom inn i venterommet. Hun så bare rett frem... Hva har jeg lært? Det er viktig å være forsiktig når man går alene! Denne gangen var det skulderen midt i sporet, neste gang kan det være benbrudd kilometervis fra andre mennesker. Jeg kommer nok til å ha med meg en form for nødsamband (SPOT?) neste gang jeg er ute alene. Jeg fikk også bekreftet (under hele turen) at jeg klarer å tenke rasjonelt selv om verden er i mot meg. Både natten ved Snøhetta og turen etter fallet løste jeg på en bra måte. Problemet med å smelte sne var uforutsett og der må jeg komme på en bedre løsning til neste vintertur. TAKK Til slutt vil jeg takke alle som hjalp meg etter ulykken: Vertsfamilien på Grimsdalshytta, Dombås røde kors, Folldal røde kors, Folldal ambulanse, Tynset sykehus.

Det jeg ser som et problem er vekt, ettersom i en høykvalitets dunpose består trekket av rundt 500 gram av vekten til posen, uansett temperaturområde, uten at trekket utgjør noen særlig andel av isolasjonsevnen til posen. Velger du for eksempel Western Mountainering sin Puma pose har den 23 cm loft og veier 1550 gram. Til sammenligning kan du da velge to Sycamore med 12,5 cm loft og 905 gram (til sammen 25 cm loft og 1810 gram). Men ved bruk av to poser må man nok regne med å komprimere den innerste litt slik at du ikke får 25 cm loft. Resultatet er en tyngre pose, med antakelig mindre isolasjonsevne. I tillegg er ikke hette, nakkekrage og andre deler på soveposen designet med de egenskaper som er ønskelig ved streng kulde, altså ikke like tykke og gode. Resultatet er i mine øyne at det beste er nok å bruke en pose som er designet for det aktuelle temperatur-området. Når det er sagt bruker jeg stortsett to poser selv. Jeg synes det er bedre med tanke på temperaturregulering (hvis du er lenge på tur eller beveger deg fra dalbunner til fjelltopper på samme tur kan temperaturen variere veldig). I tillegg kan det tørke raskere. Jeg har bare syntet-poser selv pr. dags dato, men jeg har erfart at det er best å bruke den varmeste posen ytterst, og en tynnere pose innvendig (motsatt av slik Helsport Tempelfjorden er oppbyggd), siden jeg føler det gir bedre temperaturregulering. Den inneste posen er også da den billigste, og derfor gjør det ikke så mye å bytte den ut når den blir ut-svettet. Den fungerer altså litt som en lakenpose i tillegg. Jeg har ingen personlige erfaringer, men vil tro det er en fordel å ha dun innerst og syntet ytterst siden du da vil få dun-komforten mot kroppen, og kondenseringen og opphopningen av væske/is vil komme i det syntetiske laget som ikke er like følsomt for fukt. Alt i alt vil jeg tro det er penger å spare, og en del andre fordeler som er blitt nevn av blant annet DoktorGjørelite, på et slikt "system" med flere poser da de fleste av oss allerede har flere poser, men jeg tror ikke det er vekt å spare. MVH Arne

Hei! Har noen spørsmål angående kløv til hund og tenkte kanskje dette var rette stedet å få svar : ) - Har enda ikke kjøpt kløv, har noen erfaringer om hvilke som er bra og mindre bra? Jeg har en 3 år gammel Toller, han veier 23 kg. - Hvor mye kan han bære? Har hørt at en tommelfingerregel er 1/3 av vekten, stemmer dette? - Vet selvsagt at jeg må venne han til kløven og trene opp gradvis fra ingen vekt til den vekten han skal bære på tur. Noen som har noen tips om hvor lang tid man må bruke på dette og hvor sakte man må gå frem? Håper på gode svar : )

Var i Rondane sist helg. Det er ikke mye snø! Gikk an å gå oppover mot Veslesmeden med vanlige fjellski, men det var et helv.... nedover igjen. Skavlete og ujevnt. Fra Mysusæter og injn til Rondvassbu var det kjempefine forhold. Toppene er derimot ofte avblåst. Nå har det vært en del varmegrader siste uka så forholdene er kanskje blitt bedre. Enkleste er å ta en telefon til Rondvassbu og høre hvordan forholdene er. (61 23 18 66)

Litt ot. Var på hytte da det kom ei gruppe med folk som hadde med seg halvannelitere med brus og øl på boks. De hadde glemt at de måtte gå et stykke i 23 blå i Dividalen før de kom fram. Jeg tror at det endte med at de bærte med seg ymse drikke nedigjen. Udrukket. Snakk om bittre kilo.

Mener at kortfeller har ei levetid på 15 mil. Se link: http://www.asnes.com/ProductDetails.aspx?cat=23

Men det er ikke så ofte du kan bade i 23 graders saltvann?

Hei! Er ny på forumet og blodfersk som fjellvandrer, foreløpig begrenset til turer på et par timer (og uten klatring) i Sunnmørsalpene sommerstid. Til sommeren har lillebror (23) og jeg (25) lyst til å bruke en uke på rusle i Jotunheimen og få med oss noen av de mest kjente landemerkene - Galdhøpiggen og Besseggen - og eventuelt andre spennende ting i området. Tanken er å gjøre det utenom organiserte turer, med telt, fiskestang og tørrfor i sekken. Formmessig er vi nok begge i mosjonistklassen, aktive innen fotball og styrketrening (2-3 treninger á 2 timer i uken), men ingen av oss har noen erfaring fra "langturer" (over 2 timer) i skog/mark/fjell. Ingen av oss har noe særlig kart/kompasserfaring, men vi satser på å lære oss dette før vi drar ut. Har sett litt på kartet, og foreløpig vurdert dette turoppsettet: Oslo (buss) - Lom - Spiterstulen - Galdhøpiggen - Spiterstulen - Glittertind - Glitterheim - Nautgardstinden - Memurubu - Besseggen - Gjendesheim - Valdresflya - (buss) Oslo Alle tips til trening, planlegging, gjennomføring og eventuelt andre rutealternativer mottas med takk!

Var sikker på at det var Vatnajökull, men etter å ha sjekka det opp (måtte jo det;) så ser jeg at Austfonna er størst i areal, mens Vatnajökull er størst i volum. Litt annen info som sikkert noen vet; Hornindalsvatnet er verdens 12 dypeste innsjø med sine 514 meter. Mjøsa, Salsvatn og Tinnsjø er også inne på topp 23 lista.

FRP kommuner bruker minst på skoler. SV bruker mest. http://www.nationen.no/2011/08/30/valg/arbeiderpartiet/senterpartiet/sp/fremskrittspartiet/6866167/ Ingen menneskerett med gratis kunnskap. FPU vil stenge ned bibliotekene. (!!) http://www.dagbladet.no/2011/05/19/kultur/litteratur/bok/bibliotek/frp/16585236/ Ivrig FRP`er utdannet seg i statsvitenskap og skjønte plutselig politikken han stod for. Meldte seg etterhvert ut da han skjønte hva politikken ègentlig var. http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/20703 Bare 15 av 1000 sykehjem er private. Ingen forskjell mellom A, H og FRP kommuner. http://www.nrk.no/nyheter/innenriks/valg/valg2011/1.7768556 Stranda kommune er belånt til pipa. FRP i kommunen har kjøpt opp skisenteret og bygger det ut for innbyggernes penger. Høyrisikoprosjekt. Sammenlignes med Terrasakene. http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/more_og_romsdal/1.7765337 FRP kommuner har mest gjeld http://www.p4.no/story.aspx?id=425192 FRP vil selge unna Oslos kraftandeler for 47 milliarder. Med på lasset følger en årlig inntekt på 3,6 milliarder. Etter bare 13 år har Oslo tapt penger på denne handelen. Dersom strømprisene stiger går det enda kortere tid. Personlig blir jeg provosert over at vi nordmenn i det minste ikke skal få pengene for all vår natur som er kvestet og ødelagt av kraftproduksjonen. FRP har i sitt program skjult at de ønsker å selge unna all kraftproduksjon... Slikt blir det nok billig strøm av og overskudd på budsjettene våre av! http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article2140576.ece FRP ville selge bort olja vår på 70 tallet også. Dette er som å selge huset for å reise til syden sier Liv Signe Navarsete. I agree. http://www.dn.no/valg/article1726279.ece Det er desverre ikke så enkelt som å stole på opposisjonen _OS_. De sitter der og rasler med sablene og er vel generelt imot alt som blir sagt av sittende regjering, og de svartmaler og sier at vi har masse problemer- vi er løsningen, stem oss inn. Typisk psykologi for å få støtte og skape splid. Men vi trenger noen som kan rasle med sablene, så lenge de ikke får slippe til kontrollpanelet og sette igang eksplosjoner av endringer så går det helt fint. Men avogtil kommer det gode idèer derfra. Man må bare sile ut all galskapen fra forslagene før man innfører de gode idèene. Jeg vil også gjerne belyse hvorfor vi har en ny verdenskrise i økonomien på plass. USA, Italia, Hellas, Island, Portugal, Spania, England m.m. har lenge hatt overforbruk og betalt sitt forbruk ved å ta opp mer lån. Her i Norge har vi det kjempegodt fordi vår måteholdne levestil har holdt oss utenfor lånehullet. Jeg håper dette fortsetter, selv om nordmenn på privaten har mer gjeld per BNP enn hva USA har totalt. http://e24.no/makro-og-politikk/norge-blir-trygg-havn-for-investorene/3910151

Men fattigdom er ikke bekjempet Essem. Grunnlaget for fortsatt fri kunnskap til de som trenger det er fremdeles tilstede. Edit: Uten at vi trenger å diskutere dette, vil jeg bare vise deg denne saken som er førsteside på db.no akkurat nå, siden du tok det opp tidligere. 7 av 10 lærere vil avskaffe de nasjonale prøvene. http://www.dagbladet.no/2011/09/01/nyheter/innenriks/skolepolitikk/utdanning/17911978/

Jeg og Nicolas fikk med oss Kevin (som jeg traff tidligere i sommer i Huaraz, Peru) på en opplevelsesrik reise og klatretur til det tredje og fjerde høyeste fjellet i Bolivia, nemlig Ancohuma (6427m) og Illampu (6368m). Alt forløp ikke helt som planlagt, som dere vil se om dere leser videre. Eksterne Lenker: Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0499Ancohuma?authuser=0&feat=directlink GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1267663 Shit, I forgot my plastic boots! (Dag 1) Kevin glemmer å ta med seg plastikkstøvlene idet vi går av minibussen. I ren fortvilelse ser vi minibussen forsvinne oppover en av La Paz sine mange gater. Vi ser ingen drosjer å praie i nærheten, så Kevin legger på sprang oppover gaten, men han innser fort håpløsheten i dette. Det finnes tusenvis av slike "collectivios" i La Paz sine gater, og å gjenfinne den vi satt på med, vil være som å lete etter nåla i høystakken. Vi beveger oss etterhvert bortover til Cementerio og gaten hvor det går hyppig offentlig transport til Sorata. Vi har nemlig avtalt å møtes Nicolas der kl. 08, for å ta en minibuss til Sorata, hvor vi sammen skal klatre Ancohuma og Illampu. Men uten plastikkstøvlene til Kevin ser det nå litt håpløst ut, i allefall for Kevin sitt vedkommende. Kevin bestemmer seg for å stå gatelangs en stund for å se om minibussen kommer tilbake samme rute som den gikk opp, med et ørlite håp om at han vil gjenkjenne minibussen/sjåføren og få tilbake sine dyre plastikkstøvler. Men etter 1 time gir vi opp dette, og jeg og Kevin bestemmer oss for å dra ned til Andean Basecamp hvor de har plastikkstøvler for utleie. Heldigvis har Andean Basecamp åpnet butikken for dagen, så vi finner fort frem til et par støvler som passer til Kevin, og drar oppover igjen til Cementerio og gaten hvor minibussene til Sorata holder til. Vi kommer oss etterhvert avgårde med en minibuss før kl. 11. Det tar 3-4 timer å komme seg til Sorata i en Toyota Hiace fullstappet med lokale indianere. Vi betaler 17 bolivianos (13 NOK) hver for denne minibussen. Vel fremme i Sorata, oppsøker vi Casa de Guias. Men det viser seg dessverre å være en grådig kar som styrer denne monopol foreningen av guider og portere i Sorata. Han skal nemlig ha 200 bolivianos (150 NOK) for å arrangere 4x4 transport oppover fjellet, og 150 bolivianos (115 NOK) per dag for porter. Dette er nesten dobbelt så dyrt som i Pinaya, ved foten av Illimani. I ren nysgjerrighet spør vi en taxi på gaten hvor mye han forlanger for kjøreturen fra Sorata (2700m) og så langt veien går oppover mot Laguna Chillata. Taxi'ens utropspris er kun 100 bolivianos (75 NOK), og i motsetning til fyren hos Casa de Guias, sier taxi sjåføren at veien er fullt kjørbar uten 4x4 opp til 3500m. Vi går umiddelbart tilbake til Casa de Guias og ber fyren om å annullere transporten, men da blir han sint og sier at enten er det deal eller no-deal på hele pakken med transport og portere. Usikre på om vi klarer å skaffe portere på annet vis, har vi ikke noe annet valg enn å akseptere avtalen. Ettersom prisen på portere er så vanvittig høy i Sorata, bestemmer vi oss for å begrense bruken av portere, og heller bære alt selv det korte stykket fra veien og opp til Laguna Chillata. Vi leier derfor portere kun for den andre dagen, da vi skal bevege oss fra Laguna Chillata (4200m) og opp til Laguna Glacier (5040m). Idiotisk nok inngår vi ingen avtale om portere for den lange dagen i ukjent terreng (og uten sti) mellom Ancohuma BC og Illampu BC. Den tabben skal senere vise seg å bli en effektiv "show-stopper" for Illampu. Det viser seg at sjåføren til Casa de Guias har en komfortabel Toyota 4runner, så kanskje prisen er verdt det likevel. Vi kjører forbi flere små landsbyer på veien oppover. I ca 3500m høyde ankommer vi et større beiteområde. Her er veien blokkert med flere steiner, sannsynligvis for å hindre normale biler (uten 4x4) å kjøre høyere. Sjåføren fjerner steinene og vi kjører videre oppover på en betraktelig dårligere vei. Han tar oss etterhvert helt opp til 3900m, på en stengt gruvevei, for et tilleggsgebyr på 30 bolivianos (23 NOK). Herfra er det bare en liten gåtur til Laguna Chillata (4200m), men med tunge bører på våre rygger, bruker vi nesten en time på dette. Det finnes mange egnede plasser å sette opp telt rundt dette flotte vannet, men i den tette og kjølige tåka velger vi det første og beste stedet vi ankommer. Trøbbel med portere (Dag 2) Våre to portere ankommer som avtalt litt før kl. 09. I Sorata hadde vi fått streng instruks om at hver porter kunne bære max 18 kg, i motsetning til Pinaya (Illimani), hvor vår porter hadde mellom 25-30 kg uten å klage. Den ene porteren rynker litt på nesen da han tester vekten på den ene sekken. Kanskje er den et par kilo for mye, men han godtar den likevel til slutt. Stien opp til neste leir, Laguna Glaciar (5040m), viser seg å være langt lettere å følge enn det vi har lest/hørt om på forhånd. Vi bruker ikke mer enn ca 3 timer og vi kunne godt klart oss uten portere som veivisere. Vi møter på to tyske jenter med guide og portere, som alle er på vei nedover. De forteller oss at de ikke nådde toppen av Ancohuma p.g.a høydesyke. Ved Laguna Glaciar holder også tre tyske gutter til, et par av dem har litt høydesyke, men de planlegger likevel å bestige både Pico Schulze (5934m) og Ancohuma (6427m) de neste dagene. I motsetning til oss har de en porter som hele tiden vokter deres utstyr i leiren, bl.a. for å forhindre tyveri. Før vi sender ned igjen våre to portere, prøver vi å avtale at en av dem skal komme opp igjen om 3 dager for å bære utstyr fra Ancohuma BC til Illampu BC, i tillegg til å være veiviser på denne vanskelige traversen. Men vi kommer ikke til enighet, pga prisen og alle tilleggskravene han stiller. Så derfor sender vi dem ned igjen uten tips, og det betyr at vi må klare oss på egenhånd fra nå av. Tyskerne ser ikke ut til å være veldig godt forberedt. En av dem må ligge under åpen himmel, fordi deres Hilleberg telt ikke er stort nok for 3 personer. Sikkert helt greit på en slik flott kveld og natt, men hva gjør de hvis det blir dårlig ver? Oppover til High Camp (Dag 3) Vi våkner opp til nok en strålende dag. Litt overraskende ligger tyskerne fremdeles og sover. Vi skjønner umiddelbart at det ikke ble noe av Pic Schulze for dem allikevel. Vi derimot er sunne og friske, så vi gjør oss klare for avgang til High Camp på Ancohuma. Etter hva vi har lest kan vi enten velge mellom 5400m, 5600m eller 5800m. Vi finner en merket rute (og stedvis en sti) oppover fra Laguna Glaciar. Med tunge bører tar det oss nesten 2 timer til innsteget på breen, og vi passerer flere mulige teltplasser langs en morene (5400m). Men det er altfor tidlig på dagen å slå leir her, så vi tar på oss breutstyr og fortsetter over den meget oppsprukne breen, stedvis med betydelige innslag av penitentes. Etter en drøy time på breen, ankommer vi et flatt parti med et godt snølag og bestemmer oss for å telte her (5600m). Uten sol blir det for kaldt å sitte ute i den kjølige brisen, så vi benytter mesteparten av ettermiddagen inne i teltet. Men solen titter frem igjen senere mot kvelden, og vi får boltret oss ute i vel en time, høyt over Lake Titicaca, før solen etterhvert forsvinner ned i horisonten. Til topps på Ancohuma (Dag 4) Alarmen går kl. 02:30, og vi bruker en knapp time på å spise snacks og gjøre oss klare. Det er en stjerneklar himmel ute, men likevel helt bekmørkt fordi månen mangler. Jeg tar føringen over breen, innledningsvis ganske enkelt fordi vi finner et spor fra en tidligere ekspedisjon. Men sporene forsvinner etterhvert, og vi blir nødt til å finne vår egen vei gjennom en labyrint av enorme bresprekker. Vi har litt flaks med oss ettersom det fremdeles finnes noen gunstig plasserte snøbroer over de største sprekkene. Dermed slipper vi å legge ut på lange omveier rundt sprekkene. På de mest suspekte snøbroene aker jeg meg fremover på magen, for å visuelt undersøke tykkelsen på undersiden. Andre steder er det nok å bare føle seg frem med isøksen. Denne grundige testingen hindrer likevel ikke at andremann i tauet (Nicolas) går igjennom en sprekk helt opp til livet ved en anledning. Men både jeg og Kevin har stramt tau i hver ende, så Nicolas kommer seg enkelt ut av hullet og kan krabbe over til tryggere grunn. Forbi de store bresprekkene, kommer vi til et stort flatt parti, og kan skimte konturene av Ancohuma i mørket. Vi tar sikte på en direkte rute opp vestsiden av fjellet som etterhvert leder opp til sørvestryggen. Denne ruta er gradert alt fra PD+ til D avhengig av forholdene i den øvre delen. Det er bratt oppover, men gode og trygge snøforhold. I den øverste delen som leder opp til en vanvittig overhengende skavl, må vi krysse en meget suspekt snøbro, samt fortsette oppover et 55 grader parti like under skavlen. Jeg føler meg ikke særlig trygg der jeg står under denne enorme utoverhengende skavlen og venter på at de andre skal komme etter. Vi beveger oss langs skavlen i ca 50 meter før den etterhvert blir mindre, slik at vi enkelt kommer oss på toppen av skavlen og dermed sørvestryggen. Derfra er det enkelt videre til toppen av Ancohuma (6427m), som vi ankommer etter 4.5 t, dvs mye raskere enn normaltiden på 6-7 timer. Vi tar oss god tid til å nyte utsikten og ta mange bilder på toppen før vi begynner på turen nedover. Litt på impuls tar vi en annen rute nedover, nordvestryggen (gradert AD), ettersom vi ser noen spor som leder nedover der. Veldig enkelt innledningsvis, men så må vi ned en meget eksponert snørygg som i nederste del både er isete og opp mot 60 grader bratt. Men med to isøkser hver og snuten vendt innover, klatrer vi oss trygt nedover dette lumske partiet. Deretter går det ganske lett nedover, før vi igjen må ned et brattere parti, som ender i en bresprekk. Denne bresprekken, dekket med penitentes på hver side, kommer vi oss ikke så lett over. Kevin går halvveis igjennom sprekken på første forsøk, og vi bestemmer oss for å gjøre retrett. Vi søker lenger mot høyre og finner ut at bresprekken etterhvert forsvinner, men til gjengjeld blir erstattet av et område dekket av større penitentes. Det siste er å foretrekke, og vi kommer oss ganske enkelt forbi. Vel nede fra nordvestryggen, krysser vi over et stort flatt parti, før vi er tilbake på samme spor som vi hadde på vei oppover. Men nå har vi mye bedre oversikt ettersom det er lyst, og vi finner en mer direkte rute over breen og unngår derfor et par av de større bresprekkene. Det går i stor fart nedover breen og vi ankommer High Camp ca 2.5 time etter at vi startet fra toppen. I High Camp er det sommerskiføre, så vi soler oss ute en god stund før vi begynner å pakke sammen leiren. Det tar oss drøye 2 timer å gå fra High Camp og tilbake til Laguna Glaciar. Her er det ingen tilstede, så tyskerne må ha forlatt uten engang å ha prøvd seg på Ancohuma. Vi finner ikke ruta til Illampu Base Camp (Dag 5) Vi bevilger oss 12 timer med søvn etter en strabasiøs toppdag, så vi er temmelig uthvilte om morgenen. Vi er spente på hvordan ruta mellom Ancohuma BC og Illampu BC fortoner seg. Vi har ingen portere til å lede oss og vi har ingen kart over området, så dette kan bli en utfordring. Vi har lest at vi skal traversere høyt oppe i vestsiden av Pico Schulze i ca 5000 meters høyde. I begynnelsen går dette greit, men etterhvert som terrenget blir vanskeligere med bratte klipper og såpeglatte sva, blir vi tvunget lavere og lavere. Vi befinner oss på ca 4800m og ganske langt bortover vestsiden av Pica Schulze, da tåken kommer sigende inn. Etterhvert ser vi ingenting rundt oss i det ytterst kompliserte terrenget. Vi innser at dette blir en nærmest umulig oppgave, og gir etterhvert opp. På vei nedover til Laguna Chillata, begynner det å lyne, tordne og hagle. De største haglene er like store som M&M's, og jeg får skikkelig vondt i hodet hver gang de treffer blink. Så derfor tar vi på oss hjelmene !! Nede ved Laguna Chillata (4200m) er det fremdeles mørke skyer oppe i fjellene. Uten kart og veivisere (portere) innser vi at vi sannsynligvis vil ha store problemer med å finne ruta til Illampu BC påfølgende dag også. Så derfor bestemmer vi oss for å kansellere Illampu, og forsette fotturen helt ned til Sorata. Uheldigvis finnes det ingen taxi'er å se langs veien, så vi ender opp med å gå hele 15 km tilbake til Sorata, ikke akkurat veldig behagelig for min del som har plaststøvler. Vi ankommer Sorata ved mørkets frembrudd, etter en meget lang dag (9-10 timer) til fots. Dyktig slitne oppsøker vi den første og beste restauranten, og får i oss kylling, french fries og litervis med cola. Deretter finner vi oss et hostell, hvor vi får et 3-manns rom og betaler 30 bolivianos (23 NOK) hver. Vi går rett til sengs uten dusj. Tilbake til La Paz (Dag 6) Vi spiser en bedre omelett til frokost i Sorata, før vi slenger oss med en minibuss tilbake til La Paz (17 bolivianos). Ettersom dette var vår siste fjelltur i Bolivia, så feirer vi kvelden i La Paz med saftige biffer og øl på en forholdsvis dyr argentinsk restaurant. En velfortjent avslutning på et vellykket opphold i Bolivia, hvor vi har besteget de 3 høyeste fjellene i Bolivia (Sajama, Illimani, Ancohuma) samt en lavere 6000m topp (Huayna Potosi). Så vi har derfor all grunn til å være storfornøyde!

Hiking blant klapperslangene 23. mai http://peakbook.org/tour/14827/Hiking+blant+klapperslangene.html I anledning et besøk hos min søsters vertsfamilie (vært utvekslingsstudent) i Middleton, Idaho (USA) var jeg nærmest programforpliktet til å ta en utflukt opp i Rocky Mountains som ligger like i nærheten. Pappa og jeg kjørte gjennom et spennende åslandskap nordover til den vesle westernbygda Riggins. Vi forhørte oss på parksenteret i Riggins der vi fikk god informasjon om turmulighetene i området. Opprinnelig hadde jeg et ønske om en tur til He Devil blant the 7 devils, men veien opp til 7 devils campground var ikke åpen for sesongen. Dessuten var det uvanlig sen snøsmelting i år, så en tur opp dit ville nok bli mye vassing i snø. Alternativet ble å kjøre østover langs med Salmon river. Deler av veien var tidsbestemt enveiskjørt grunnet veiarbeid, så vi måtte beregne returen for å ikke bli innestengt. Parkerte ved Wind River Pack Bridge og fulgte en sti nordvestover langs en fjellrygg på grensa til Gospel Hump Wilderness. Vi hadde på forhånd blitt advart mot Rattle snakes (klapperslanger) i området. Spesielt på varme dager var det ikke uvanlig at de trakk inn på stien. Allerede etter noen få meter så vi den første slangen, dog antakeligvis ikke en klapperslange, men litt skummelt likevel. Fulgte den gode stien oppover i fjellsida, forbi Bullion Mines uten noe spesielt mål eller mening, kun for å gå og se oss omkring. Flott landskap! Hadde god utsikt mot topper på andre siden av Salmon river og Wind river, som feks Butzien Butte og Black Butte. Plutselig gikk vi fra åpent landskap og inn en stor skog. Uvanlig fenomen i forhold til i Norge. Her så vi flere rådyr. Da vi nådde 1785 moh. var det stopp på grunn av for mye snø. Hadde dog gått 1180 høydemeter rett opp, noe vi sa oss fornøyde med. Returen gikk kjapt, og det var bra fordi det kom en kraftig skur like før vi ankom bilen. Tilbake mot Middleton forsøkte vi oss på å kjøre en fjellvei over til McCall, men denne veien var ikke vedlikeholdt etter vinteren så vi måtte SNU like før høyeste punkt på grunn av masse trær som hadde veltet over veien... Jaja, vi rakk i alle fall tilbake igjen til Riggins før veien stengte. Takk for en fin tur i et spennende terreng! Hardintervall mellom burgermiddagene 28. mai http://peakbook.org/tour/14826/Hardintervall+mellom+burgermiddagene.html Ble en 5*4 minuttersintervall nesten til toppen av Pioneer Mountains South i Idaho (USA) fra hovedveien (like øst for Borrow pit) nord for vulkanørkenen Craters of the Moon. På avstand så det fristende ut å springe opp denne åsryggen. Virket ikke veldig besøkt da jeg sprang oppover, møtte bare en flokk hjort som hadde høyere tempo enn hva jeg presterte. Pusten spratt til værs dels grunnet relativt tynn luft og litt for mange burgere på samvittigheten... Flott utsikt mot de flate slettene i sør og mot Borah Peak massivet i nordøst, rakk ikke helt opp til høyeste pkt (kun til ca. 2380 moh) pga en utålmodig familie som ville videre med bilen. Måtte springe kjapt ned igjen også! Ble totalt 1t 15min, 700 høydemeter og ca. 6 km.

Her har du en grei liste.. regnværsdag kos Far Out - Heimo's Arctic Refuge (ligger på youtube) Kristoffer Clausen: Villmannen (nor) (http://www.envillmann.no/) Lars Monsen: Canada pa tvers (nor) Pa tur med Lars Monsen (nor) Nordkalotten 365 (nor) (http://www.nrk.no/nordkalotten365/) 50 Outdoorskills everyone needs to know (en) (http://www.eyelearner.com/site/products/dvds/8.html) Ed Wardle - Alone in the Wild (en) (3 Episodes) Bear Grylls: Man vs. Wild (7 Seasons / en) Worst Case (en/de) Bruce Hemming: Buckshot’s Wilderness Survival (en)(http://www.snare-trap-survive.com/Bucks ... DVDs-S.htm) Dick Proenneke: Alone in the Wilderness (en) Alaska – Silence & Solitude (en) Cody Lundin & Dave Canterbury Dual Survival (1 Seasons, en/de) Les Stroud Snowshoes and Solitude (en) Stranded (2 Episodes, en) Surviving … (3 Episodes, en) Survive This! en Survivorman (3 Seasons, en) Off the grid (1 Episode, en) Beyond Survival (1 Season, en) Malcolm Douglas ??? Michael Hawke Man woman wild (1 Season, en/de) John & Geri McPherson: Naked into the wilderness (http://www.grannysstore.com/Wilderness_ ... e_Wolf.htm) Rüdiger Nehberg: Abenteuer vor der Haustür Prepared to Survive DVD (en) (http://www.amazon.com/Prepared-Survive- ... B000AOVQZ4) Ray Mears: Country Tracks Extreme Survival (2 Seasons, en) World of Survival (2 Seasons, en) Bushcraft (2 Seasons, en) The real Heroes of Telemark (1 Season, en) Ray Mears goes Walkabout (1 Season, en) Wild Food (1 Season, en) The northern Wilderness (1Season, en) Survival (1 Season, 3 Episodes, en) Wild Brittain (1 Season, 4 Episodes, en) Ron & Karen Hood (http://survival.instantestore.net/cat_dvds.cfm) Woodsmaster Series (23 Episoden) Cave cooking (5 Episoden) Urban Master (2 Episoden) Gene Ward: Survival & Outdoor Safety – Survival beyond the ten essentials (http://www.survivalandoutdoorsafety.com/dvd.htm) Mel DeWeese, Jim Meuninck, Dr. Bill Forgey, Chris Clark: Learn to Become a Survivor in the Wild! (http://www.amazon.com/Survival-Learn-Be ... B000056T4U) Out of the Wild 3 Seasons (2x Alaska, 1x Venezuela), en Der letzte Trapper (Nicolas Vanier) (http://www.amazon.de/letzte-Trapper-Ein ... -1-catcorr) de/en Bill Mason (viewtopic.php?f=102&t=64) Path of the paddle I+II, en The Rise and Fall of the Great Lakes, en Song of the paddle, en Waterwalker, en

For et knapt år siden begynte vi (min far og jeg) og spøke med hvor spennende det hadde vert og gå fra Trondheim og opp til hytta som ligger i Stugudal, Tydal. Det er ca 13,5 mil og kjøre dit og vi bruker i underkant av 2 timer. Vi kikket litt på kart og kom fram til at det var ca 120km og gå til hytta ut i fra den ruta vi tenkte på. Ut på våren ble vi enige om at det kansje var i overkant og gå 120km i villmark uten noen form for sti også vidre.. Og vi bestemte oss smått for og gå Trondheim Turistforenings "Norge på tvers" tur. Stjørdal - Stugudal 120km. Hytte til hytte. Merket sti. Men så i slutten av Mai sa fatter'n: Ok, vi tar villmarka! Ordene: "Å gå ut i ferie" har fra nå av en annen betydning for oss. 17. Juli 2011. Vi parkerer på parkplassen ved inngangen til Brungmarka som ligger i Klæbu eller rettere sagt Brøttem for de som er lokalkjent. 20min fra Tr.Heim sentrum. Sekker hives på ryggen, ca 22kg hver. Lesset opp med nok mat for en uke. Bikkja en Alaska Husky som lyder under navnet Kaijaq får kløven på seg med teltet og maten sin pluss litt diversse. Ca 10kg. Vi tusler innover grusveien før vi svinger bratt oppover i Brungmarka. For de som aldri har hørt om Brungmarka kan jeg fortelle at det er Trondheims nærmeste svar på uberørt villmark med vidstrakte skoger, fjellvider og fjell som rager opp mot tusen meter. Det går skogsvei innover Brungmarka med bom ved brøttem som vi gikk litt på i starten men som vi gikk av for en kortere tur inn i marka, men når vi kommer oppå platået på ca 350 moh så møter vi veien igjen som vi følger innover så langt vi klarer før vi møter skogene og fjellene. Der gjør vi en rast men vi kikker på kartet. Kaijaq ligger imellom oss og hviler, løs. Plutselig kommer en rein tuslende bare par og 20 meter i fra oss. Heldigvis fikk jeg øye på den før bikkja. Rein i Brungmarka?? De som kjenner polar rasene vet hvor morro det er når bikkja har fått teften av enten sau, rein eller annet vilt.. Vi går.. 20min seinere støter vi på elg ku med kalv, ca 150-200m fra oss. Snakk om flott start på turen. Siste rast for dagen tengte vi og ta ved en gammel setervoll. Drakstvollen. Sauemor med to lam satte en stopper for det. Kom Kaijaq, vi går.. Tangvollsjøen nåes på sein ettermiddagen pga mye knoting de siste 2 kilometra, 14,7km er unnagjort idag. Ikke dårlig med mye oppakkning. Og litt 'utavformkropp'. Denne kvelden kommer vinden, sur og kald. Ingen fisking.. 18. Juli 2011. Sånn passe stiv og støl kommer vi ut av teltet i halv ti! tida. Vi skulle egentlig opp åtte. Halv tolv er vi i gang etter en kraftig frokost. Turen går oppover lia og i rettning av Storsand tjenna. Vi passerer grensa til Selbu kommune. Turen oppover fjellet går trått. Rett før Storsand tjenna kommer vi til ett slakt fossefall av utløpet til tjenna. Der tar vi en rast og driker vann rett fra bekken. Når vi først er over går nedturen ganske bra. Livet ser lysere ut nå. Plutselig står vi der, nede i dalen på andre siden. Elv. Ser ut som den er noen meter dyp. Ei skikkelig renne altså. Skal vi gå og se om vi finner noen plass vi kan komme enkelt over? Kom Kaijaq vi går.. Her kan vi krysse kommer det fra far. Rundt halv metern dypt. Vi tar av skoene og sokkene, trekker buksa godt over knærne og gjør oss klar til og vade. Jeg knyter skoa i løkke og henger de rundt halsen. Far tar en titt (uten brillene formodner jeg) og sikter på land og kaster den første skoa.. dunk, dunk, plask! Faen..lyder det fra fatter'n. Jeg bryter ut i latter. Skoa flyter heldigvis ikke lengere enn at vi får tak i den igjen. Gravtjennin blir camplassen i dag. 4km kortere enn regnet med. Ca 11km idag. Vakker solnedgang nytes med en brennheit kaffe før soveposen finnes fram. 19. Juli 2011. Endelig. Været er topp. Vi er oppe i rett tia. Og formen er upåklagelig. Vi sikter i rettning Fjelltjenna. Gårsdagens egentlige mål og dagens rasteplass. Turen dit foregår i 600-700m høyde. Mange myrer. Moltmyrer. Og det er myyye. Vi fråtser der det er mulig. En av naturens pærler. Fra høyden vi går på kan vi beskue Sørungen mot nord-øst. Sørungen er et stort vann på 7,24kkm. Etter rasten ved Fjelltjenna som forøvrig er ett kjempe fint vann kikk ferden mot Storlifjellet. På vei opp dit gikk vi forbi det som er det snodigste synet jeg har sett på fjellet ihverfall, en inngjerdet parkeringsplass for én bil med grønt stakkitt gjerde. Inni stod det parkert en Porsche cab.. Etter det passerte vi to kommune grenser. Midtre Gauldal og Holtålen. Auntjønnan ved Storlihøgda blir dagens leirplass. Rundt 17km unnagjort i dag. Knapp mnd før er det registrert sauekadaver tatt av bjørn noen 100m fra leirplassen vår. Mon tro om bamse ennå er i nærheten. Om kvelden står vi ned i vannkanten og pusser tenna da vi hører noe på den andre siden av vannet. Vi stopper opp og titter. En rødrev kommer tuslende rett mot oss. Vi står musestille. Reven kommer tuslende forbi og stopper på en liten høyde knapt 15-20m fra oss og viser seg helt i siluett, han titter ned og vi får øye kontakt. Perfekt. 20. Juli 2011. Vi setter kursen mot Langen og Bælingfjellet. Dagen skal vise seg og by på utfordringer. Etter en fin marsj over Turen kommer vi til noe på kartet som heter storbekken. I følge kartet er nedstigningen bratt, kansje litt i bratteste laget?! Jeg sier, la oss fortsette litt til. Mindre bratt lenger framme. Far sier, vi kan gå ned her. Far leder an. Jeg stopper opp drikker litt vann, nyter utsikta og venter..Lyden fra litt lenger nede, her var det for bratt! Kaijaq vi går.. Etter en liten omvei og mange akrobatiske øvelser senere er vi endelig nede i "stygg"dalen. Og jaggu skal vi ikke rett opp igjen. Vi ankommer Langen, ett langt vann som navnet tilsier. Her rastes det. Og to slitne mennesker og en hund ligger i lyngen. Ved Langen ligger det noen hytter og den første "veien" vi har sett på en stund. For og spare litt tid trasker vi bortover grusveien som skal være hele 1,4km. Walk in the park. Etter 400m møter vi en flokk sauer på veien. Noen i følget vårt det plutselig en anelse travelt. Kaijaq springer, far er festet til bikkja. Etter 700 slitsomme meter kommer vi ved veien som går opp til toppen av Bælingfjellet hvor det står master og diversse sendere. Her møter vi ett eldre ektepar, deres datter og hennes sønn. De er ute på bærtur. Vi forteller om hvor fine moltene er lenger inn på fjellet. Praten flyter lett og det er morro og se folk igjen. Det viser seg at damen har selv en malamute og er veldig interesert i og hilse på vår hund. Hell i uhellet. Det viser seg at vi mangler ett kart. Nemlig Holtålen kartet. Både i papirutgave og på gps'en! Krise. Heldigvis har den eldre mannen vi møtte et eksemplar som vi får titte litt i og orientert oss. Vi peker ut retningen og leirplassen. Kaijaq vi går. Vi sier farvell til bærplukkerne. Vi trasker oss forbi Litj-bælingsjøen som er demmet opp og kraftig nedtappet. Vi følger fossefallet/bekken som renner ned fra Bælingfjellet. I følge kartet vi tittet på tidligere ligger det ett vann litt lengere oppe. Midtibælingsjøen, som hittil blir den flotteste leirplassen. Ca 11,3km idag. Middag inntaes på en liten høyde ca 60-70m fra teltet, for en utsikt. Ord blir fattige. Ved Midibælingsjøen testes den nye fiskestanga. 30min med fisking og vi gir opp. Slitne og trøtte tusler vi tilbake til teltet. gjeeesp. 21. Juli 2011. Min fødselsdag nr 25! Gratulerer med dagene kommer det i fra han som nettopp har stått opp i teltet. Kikker ut og forteller at været er grått! Takk for det. På gps'n har vi ikke kart. Vi vet faktisk ikke nøyaktig hvor vi er men vi har lagt inn sjekkpunkter i gps'n, og neste punkt har vi kalt for "ta til venstre". Følger vi det så skal vi komme inn på en sti som går fra Græsli på Tydal sida og over til Nordpå på Holtålsida. Turen går rett opp mot Stor-bælingsjøen som ligger på 948 moh, en sjø som også er demmet opp og regulert. Når vi ankommer tar vi en liten pust i bakken eller rettere sagt pust på Bælingsbu. Været er grått og skodda ruller inn. Vi går langs Store-bælingsjø. Ingen tvil om at det er en del lemen som har overvintret oppe på fjellet. Store mengder lemen lort. Sikkert flere tonn. En annen gledelig overraskelse er større flokker med rype kyllinger. 2-3 voksne individer og opptil 8-10 kyllinger. Helt klart at smågnager året har hjulpet rypa og vokse fram. Vi så faktisk bare den ene reven ved Auntjenna. Da vi passerer toppen Bukkhåmmåren ligger tåka tjukk rundt oss, knapt 30-40 m sikt. Vi holder tett og sikter oss inn på Tverråtjennan. Straks vi begynner på nedstigninga fra fjellet går vi igjennom tåkelaget og dalen kommer til syne. Vakkert landskap med mange heier. Mens vi rastet litt lenger nede i dalen kom det en Røyskatt hoppende bare ett par meter ifra oss. Tror den ble litt forskrekket da den så oss. Den stakk av ihverfall fort igjen. Det var en fryd og komme inn på stien som gikk ned til Nordpå, da var det bare 3,5km dit. Kartet var tilbake på gps. I følge gps'n skulle stien ende ved turist hytta Nordpå som er avmerket med spiseplass merke på kartet. Vi gikk og drømte om varme kjøttboller i brun saus og en iskald pils som bursdagsfeiring. Nedtur. Da vi ankom Nordpå var det ikke en sjel og se. Stengt. Vi tok oss lik så gjerne til rette på platten deres og lagde oss lunch. Og få sitte i en stol var ikke så verst det heller. Nordpå ligger i Aunegrenda, ei lita grend rett nord for Ålen og Nord-Øst for Haltdalen. Men vi hadde ingen planer om og bli lenge i sivilisasjonen. Planene vår var og følge grusveien som går igjennom Aunegrenda og opp til Råen. Vi skifftet til lette hikingsko og satte fjellskoene i sekken. Ca klokken 20.00 er vi oppe på snaufjellet igjen. Over tregrensa. Vi finner ei gammel bu og bruker denne som skydd for vind og tåka som kommer rullende ned fjellsida. En fin bekk sidenav bua dekker behovet for vann. Vi koker selvfølgelig alt vann fra mindre bekker og små tjern. Vi er rett syd for Raudhåmmåren. 22km unnagjort. Real turmat inntaes etterfulgt av en breinheit Friele Instant kaffe og en cognac. Vi feirer bursdagen med måtehold. Kaijaq har sovnet alt, det gjør vi og snart. 22. Juli 2011. Jeg våkner og er stiv i begge beina. Vi har enda ca 30km forran oss. Hvordan skal dette gå? Real turmat Frokost og Voltaren inntaes før avgang. Kjølifjellet neste. En liten bom på stien fører oss forbi Råen en gammel setervoll hvor vi finner ett sauekadaver. Vi tar bilder og tar med oss øremerkingen på sauen. (Etter turen ringte jeg SNO og fikk opplyst at kadaveret var oppdaget tidligere, 7. Juli. Årsaken var ukjent.) Turen innover til foten av Kjølifjellet er forholdsvis enkel og vi raster ved elva Ysterholda. Etter rast, tar vi på regnbukse og regntrekk på sekken for det kommer tunge skyer og vi skal opp på 1100-1200 moh. Tåka ligger tett der oppe. Kryssinga av Kjølifjellet blir av den kjølige typen, frisk vind og regn pisker oss i trynet! Far sliter med rein i ny og ne. Skikkelig morro og gå på glatt fjell når bikkja prøver og stikke. Endelig Kjølihytta i sikte. Jeg kniper tenna sammen, har vondt i foten nå. Den høyre. Vi ankommer Kjølihytta rett før kl 16.00 Det skal bli godt og komme innahus. Regnet bøtter ned og det blåser kuling. Vell innlosjert i "Hundehuset" (aneks/vedskul med to sengeplasser hvor det er lov og ha med hunden inn), fyres det godt i den gamle Dovre ovnen. På menyen ikveld står Risengrynsgraut laget på tørrmelk. Smaker fortreffelig! En annen ting vi har spart på som vi egentlig skulle ta på bursdagen min er en cola boks hver. Den smaker virkelig fortreffelig! Ut hyler vinden, inne på golvet sover Kaijaq tungt. Ca 16km idag. På kvelden har vi kontakt med omverdenen og får nyhetene om det forferdelige som har skjedd i oslo og på utøya. Det legger en demper på stemmninga og alt annet blir ubetydelig. Vi diskuterer såklart hendelsene utover kvelden. Og våre tanker går til ofrene og de etterlatte. 23. Juli 2011. Siste dagen på tur. Foten er blitt vondere. En voltaren og to panodil zapp går ned rett etter avgang. Vi starter etappen i regnklær og regn, men vinden har gitt seg. Utover dagen blir været bare bedre og bedre. Til slutt må vi ta en liten stopp og bytte klær. Og det er ikke hvilken som helst stopp heller, for 100km er nettopp passert. Det er stort for begge to. Like etter klesskifte får vi oss en skikkelig latterkule. Kaijaq som synes at det og ta knerten på lemen er selve essensen i livet tar vell kansje i litt vell hardt da han fyker ut til sida da et stakkars lemen viser seg fram. Det ender med at Kaijaq går over ende og blir liggende på ryggen med kløven under seg oppi ei blaut myr og kommer seg ikke opp. Lemmenet finner det for godt og tar like så gjerne en spasertur over magen til Kaijaq. Nå snakker vi panisk bikkje, alle fire labber går like fort og ulinga er ubeskrivelig. Lemmenet tar ett par runder og stikker av, Kaijaq ligger igjen og må hjelpes på rett kjøl. Selfølgelig etter at vi har kommet oss fra latter krampa. Endelig på kjente trakter, nå er det ikke lenge igjen. Nede ved Lijtvoltjønna venter mor og mormor på oss med ferskt brød, sjokolade og kald cola. Bare sjarmør etappen igjen. Fra vola er det bare nedover, det vet vi. Her har vi gått mange ganger før, opp og ned. Vi følger Kjøli stien ned mot Stugudal, under 4km igjen bare. Når vi begynner og nærme oss hytta virker det som om Kaijaq blir stoltere og stoltere. Halen og hodet er rett til værs og man kan nesten se smilet hans. Hånd i hånd kommer far og sønn inn på hyttetunet som ligger i øvre stugudal. En liten triumf for oss. Ca 15km har vi gått fra Kjølihytta. Gps'n viser 106,4km totalt. Snakk om og gå ut i ferie! Kald pils har sjeldent smakt så godt. Etter-tanke. Jeg har veldig lyst til og gå turen om igjen, men ha bedre tid og kunne fiske på alle de fine vannene og de fine elvene vi har passert. Og det var jo det som var tanken, men vi hadde rett og slett ikke krefter til det etter lange dagsmarsjer med tung oppakning. Foten er fortsatt ikke helt bra. Har måttet innom fysioterapeaut for og sjekke og. Mulig avrevet muskelfiber i leggmuskelen etter den lange dagsetappen på 22km. Og 31km påfølgende 2 dager hjalp sikkert ikke. Håper dere vil like denne tur-rapporten og at den kansje vil inspirere flere til og gjøre lignende forsøk. Hilsen Chris B.

Har tatt med pulk en gang på fly, det gikk som et normalt kolli, men måtte leveres på spesialbagasjebåndet. Det blir jo ikke så tungt hvis du tar med tomme brenselflasker (du får uansett ikke ta med drivstoff på flyet), og kjøper mat lokalt. En bag med ski koster hos SAS/Widerøe 170 kr, og den bagen kan du også fylle opp med annet utstyr til 23 kg.

Om du/dere skal over selv med fly, ta det med som bagasje. koster 50canadiske$ pr kolli a 23 kg med Air Canada. Om det bare skal sendes uten at dere flyr selv har jeg ikke peiling.

Blefjell nordøst for Kongsberg er et fint fjellområde. Storeble i øst gir flotte høyfjellsopplevelser med nydelig utsikt, mens Lilleble er mer beskyttet mot vær og vind, og med et hav av småvann er det gode fiskemuligheter. Det er gode muligheter for telting overalt. Hvis dere likevel skulle ønske å ligge i hytte, har Turistforeningen de to fine hyttene Sigridsbu og Eriksbu der. Litt lenger mot nord ligger den gamle seteren Øvre Fjellstul. Vi var for nylig med Barnas Turlag til Sigridsbu og gikk en fin liten rundtur her. Anbefales! Jeg har lagt ut bilder og film fra turen her: http://villmarkarundthjornet.com/2011/07/05/med-barnas-turlag-til-sigridsbu/

De skrevne reglene møter du på så fort du kommer inn på hytta: Skriv deg inn i besøksprotokollen, finn en seng. Notér det dere tar ut av mat (på selvbetjente hytter) og fyll ut skjema som ligger på hyttene sammen med antall netter. Noen hytter praktiserer at du må angi et kort som kan belastes for overnatting/mat (visa eller kredittkort), andre hytter praktiserer ordningen med at du betaler når du kommer hjem via nettbank. På de fleste hytter går det an å betale kontant, men turistforeningen ønsker minst mulig kontanter på hyttene, så bruk helst kort eller nettbank. Under oppholdet på hyttene gjelder normal folkeskikk, verken mer eller mindre. Rydd etter deg/vask etter deg, ro etter kl. 23. Og som noen andre skrev over her: turfolk er stort sett veldig trivelige, så ikke gru deg til den sosiale biten. Det er den som gjør det trivelig å overnatte på hytter! Dusj er det som regel bare på de betjente hyttene og her er det vanlig kø-prinsipp som gjelder. På noen hytter er dusjen gratis, på andre må man putte mynter på en automat som gir deg x antall dusjminutter. Ang dobesøk underveis på fjellet: Joda, det er lite busker på fjellet, men til gjengjeld er terrenget kupert, så det byr svært sjeldent på problemer å gjemme seg litt. Dopapir gjemmer man under mose/steiner om man må bruke det, men truseinnlegg er en grei løsning på fjellet for å slippe dopapir til bimmelimm God tur!

Tusen takk for turen, Ungdom! Og gratulerer med mange bra bilder! Det er min ræv som viser i rappellen, og det er jeg som trenger drahjelp opp utsatte sva. Artig å være med på noen bilder selv, for en gangs skyld! Vil bare understreke for de som ikke har skjønt det, at vi hadde teltleir på Botolfsnosi, gikk opp Maradalsbreen, over Nordre Maradalstinder og så over hele Styggedalsryggen. Dette er en ny variant jeg enda ikke har lest noen turrapport fra her på forumet! Men runden kan anbefales på det varmeste. Vi brukte 27 timer, og kom opp på Gjertvasstind kl. 01:15 i fullmåne og vindstille. Et sant eventyr i helt fantastisk vær! Jeg kommer til å legge ut en fyldig turrapport med alle detaljer senere når det blir høst og tid for å sitte foran PCen.

Dette er 1 av innleggene på en eldre tråd under utstyr(startet 05) Det finnes flere eldre tråder om emnet, vi kan hente opp en av dem og fortsette diskusjonen der

Gyrihaugen er absolutt ikke et dumt sted å ta turen til. Selv valgte vi å starte turen fra By i Lommedalen med overnatting på Myrseter, samt en overnatting på Presthytta, begge to DNT ubetjente hytter. Ferden hjem gikk via Skansebakken i Sørkedalen. Turrapport finner du på blogen min http://rotehodet.norblogg.net/2009/05/17/topp-1-12/ Youtubesnutt fra turen, PS! for de spesielt interesserte så er det lagt ut geocache på myrster, presthytta og gyrihaugen.