Skjønner, det tenkte jeg ikke på. Nå har jeg kopiert teksten hit, men hvis man vil se bildene, så må man nesten trykke på linken. Men nå ligger i hvert fall teksten her
Klokken har akkurat bikket 12, fredag den 28. september, og Julia og jeg har akkurat tatt farvel med klassen vår fra Øytun folkehøgskole. Klassen vår har vært i Pasvik fra mandagen og i dag reiser de tilbake igjen. Men ettersom høstferien er rett rundt hjørnet, har vi funnet ut at vi vil tilbringe ferien her i Pasviks dype skoger. Som sagt, så gjort!
Etter å ha fylt opp sekkene med mat for en ukes tid, setter vi kursen mot Ellenkoia for å overnatte der. Koia ser til slutt ut som rene tørkerommet etter at vi har hengt opp alle de våte klærne våre. Etter en god middag er det klart for å ta en titt i hytteboka, spesielt siden vi vet at Lars Monsen var her for en del år tilbake. Vi finner til slutt underskriften til Monsen og kan konkludere med at han overnattet her en gang i november 2006. Dagen etter tar vi ut kompasskurs (ingen GPS får være med oss på tur!)mot Ødevasskoia. Det er tungt å gå i terrenget siden vi har så tunge sekker, men vi kommer oss da frem utpå formiddagen. Men til vår store overraskelse er koia låst med en kraftig hengelås! Er det mulig?! Vi trodde alle koiene som var avmerket på kartet var åpne, men her har vi tydeligvis gått på en bommert!
Etter en rask titt på kartet bestemmer vi oss for å prøve å komme oss helt til Grenseparvasshytta, hvor jeg var innom på torsdagen. Det er over en mil å gå, så vi stapper i oss noen kjeks, før vi setter kursen mot Ødevatnet. Å gå de 5 km langs Ødevatnet er en historie i seg selv. Med tunge sekker og bare myr, kan du jo selv tenke deg til hvor slitsomt det var. Men, det er alltid hyggelig med en treningsøkt! Vi rekker akkurat ut til Grensegjerdet før mørket senker seg over Pasvik. Vi er rett ved Treriksrøysa, men siden vi allerede har vært der tidligere i uken, setter vi av gårde langs gjerdet for å finne hytta. Vi kommer frem til koia i 9-tiden på kvelden og er temmelig utslitte. Men koia er kjempeflott med madrasser (hvilken luksus!) og reinskinn. Det blir rene prinsessesenga! Til middag serveres det Joikakaker på boks og posepotetmos, noe som smaker fortreffelig og vi er enige om at Hellstrøm også ville spist boksemat hvis han hadde gått den samme etappen som oss. Etter en titt i hytteboka som går tilbake til 1988, kan vi konstatere at det ikke har vært så mange innom denne koselige lille hytta. Men Lars Monsen har vært her også, i november 2006.
Morgenen etter bestemmer vi oss for å virkelig slappe av og nyte livet! I tillegg er det jo ferie! Utpå dagen hogger vi litt ved til neste besøkende, før vi trasker ut til Grensegjerdet igjen og setter kursen mot Piilolakoia på norsk side. Der skriver vi oss inn i hytteboka og tar en aldri så liten lunsjpause, før vi går til Piilolagården på finsk side for å tilbringe kvelden og natten der. Jammen ble det ikke utenlandsferie i år også! Da vi kommer frem til Piilolagården, som viser seg å være en kjempekoselig hytte med gassapparat og greier, er det nærmest badstuetemperatur i hytta. Det viser seg at det er et fransk-italiensk kjærestepar som skal bo der for natten og som er glade i varme. Jaja, vi får i det minste tørre fjellstøvler i løpet av natten, men vi må søke tilflukt på gulvet hele natten, for ikke å svette i hjel.
Dagen etter, mandag den 1. oktober for å være nøyaktig, kommer vi oss over på norsk side igjen og følger Grensegjerdet nordover mot Hemmingkoia. Grensegjerdet går oppom Kolfjellet som er nasjonalparkens høyeste punkt etter utvidelsen, hele 260 moh. Men det er flott utsikt på toppen. Hemmingkoia er låst, noe vi visste på forhånd. Men vi hadde fått et tips om at badstuen skulle være åpen, noe som viste seg å være helt riktig. Så da sov vi inne i badstuen, noe som var riktig så koselig!
På tirsdag tar vi ut kurs mot Høvasskoia. Selv om det ikke er noen sti i terrenget er det forholdsvis lettgått her, og vi nyter furuskogen og takker for at det nesten ikke er noen myrer i dette området. Til slutt finner vi et egnet sted å krysse elva fra Høvatnet og kommer oss tørrskodd over. Vel fremme ved koia møtes vi av to klassekamerater som også tilbringer ferien her. De er mest opptatt av å jakte, men har ikke skutt noe enda. Siden det er relativt tidlig og fortsatt noen timer til det blir mørkt, tar vi en tur oppom Trollhaugen. Her er det nesten full dekning (en sjeldenhet i villmarka), så da ringer vi hjem til bekymrede foreldre og kan fortelle at vi ikke har støtt på noen bjørn foreløpig, dessverre. Etter en fantastisk middag, tacosuppe med tørket kjøtt og ris, fyrer guttene opp til badstue (les 40 grader) og vi tar et etterlengtet bad! Det kan med rette kalles friskt (!!!), men når vi har en badstue å komme tilbake til, er det riktig så behagelig. Ettersom jeg har lest ut den eneste boka jeg hadde med meg, leser jeg hytteboka fra perm til perm. Og jammen skal det vise seg at Lars Monsen har vært her også, i to netter i november 2006! Vi er enige i hans beskrivelse av den flotte koia. Denne superkoselige koia skal vi absolutt komme tilbake til. Kanskje til om meg på Juleaften om noen år, hvem vet?!
Dagene går som kjent så alt for fort når man har det kjekt på tur. Så nå er det dessverre på tide å komme seg tilbake til sivilisasjonen. På vei tilbake til veien går vi innom Holmekoia for å ta en titt og skrive oss inn i hytteboka. Her har det ikke vært mange! I løpet av dagen ser vi enda mer bjørnebærsj, og ikke lenge etterpå finner vi flere trær hvor bjørner har kvessa klørne sine og en liggegrop! På veien bestemmer vi oss for å legge fra oss sekkene og stikke en tur opp på Stabbursfjellet på 214 moh, for å sjekke utsikten. Og for en utsikt! Da vi kommer ned på veien har det blitt kveld og vi får se den flotteste solnedgangen på turen, hvilken avslutning! Vi forlater Pasvik vemodige, men glade for alle de flotte naturopplevelse vi har fått. Og vi kommer selvfølgelig tilbake, gjerne med ski og pulk.
Turen hjem er en historie i seg selv, men vi kan konkludere med at gjestfriheten er stor i Finmark fylke og at haiking er lett!
