LTP

Vrient å uttale seg bastant ut fra bildet, men det er etter all sannsynlighet en ørn - type havørn. Rovfugl forfølges (mobbes) jevnlig av potensielle byttedyrarter, ofte kråkefugl og trost (og av og til mindre rovfuglarter). Dette for å jage rovfuglen, og gjøre artsfrender oppmerksomme på faren som nærmer seg.

Leste det i en lengre artikkel om (det påståtte) ørnerovet. Intervjuer med forskere som testet ørnas løfteevne grundig i etterkant av historien pga. støyen som oppsto. Tor Bollingmo ble vel nær drapstruet da han dementerte barnerovet med bakgrunn i ørnebiologi! Det ble dokumentert at ørna klarte å lette med en forhåndsveid kjøttbylt på 12 kg, men som nevnt: i nedoverbakke og med god oppdrift, og selv da klarte den ikke vinne høyde. Ergo skal det ha vært heftig termikk for å få den jenta opp i en fjellside på Leka:)

Tre gensere er jo nesten en beskyttelsesvest.. En genser eller to er ubetydelig beskyttelse mot ørneklør, dessuten plukker ikke rovfugl med seg bytter - de slår dem. Jf. opplevelsen til han som startet denne tråden. Dessuten antar jeg jenta ikke ville forholdt seg spesielt rolig hvis hun ble løftet til værs, og da tviler jeg på at hun ikke ville fått et kakk over nakken på et tidspunkt.. Hva løftevekt angår, så er det dokumentert at voksen havørn kan lette med inntil 12 kg. Men da er det utforbakke, god vind, og de mister høyde. Jeg er ikke skråsikker på om dette var tam eller vill ørn, men mener å huske det var forsøk på vill ørn med forhåndsveide kjøttklumper.

Historien er dessverre bare en fin skrøne, den er faglig torpedert. Grundig. Kuriøst nok er visst genseren hun hadde på seg den dagen - med rifter etter ørneklør - utstilt ikke mindre enn tre ulike steder på øya....

Kameleonpåstanden stemmer, men trenger ikke alltid bety lik farge på fisk i samme vann. Som det også nevnes. Man kan få ørret med både knallgul buk og blankaktige/blåblanke farger i samme vann, i tillegg til dyprøde varianter som kan mistas for røye når man ser dem i vannskorpen. Sistnevnte ofte i vann med kobberaktig bunn og / eller mye humus. Kameleonkonseptet er "utviklet" som en del av overlevelsesstrategien til ørreten, en hvit rype ville slitt med å klare seg gjennom en hel sommer i høyfjellet. Prøv å sette en mørk liten bekkeørret i en hvit bøtte, og den vil ganske skifte. Fargen på kjøttet (og skinnet i gytetiden) har null å si for smaken, kun den visuelle nytelsen. Rødfargen får ørreten (og laks og røye) av krepsdyr som marflo.

Interessant! Mht. kvantesprang; kan du spesifisere du sikter til? Særlig hva telt angår!

Siste helgen i september, (29de-helgen). Fin tid, og været var betraktelig bedre enn bildene gir inntrykk av. Ufin vind på Drugshøi var eneste å trekke for! Så ikke et menneske på tre dager, kun sporene etter folk på Storskrymten.

Det begynte å haste for sesonginnspurt, så Håkon og turplanleggeren pakket slitesekker og dro dit det var minst sjanse for snø: Dovre. Toppet ut på Storskrymten og Drugshøi, feiget ut på Salhøa. Dag 1: presset oss inn en hel Grøvudal i perfekte høstfarger og pitchet camp David på den eneste skikkelige teltplassen ved Nørdre Salhøtjønna (1405). Etter å ha nedlagt veto mot Håkons forslag om en plass så stusselig at Børge Ousland ville kost seg der. Fortsatte ufortrødent videre mot Storskrymten, ved 1600 dukket snøen opp. Det samme gjorde et skylag over toppen, så vi tok en time out og vurderte sterkt å snu i utide. Det så egentlig ikke håpløst ut rundt oss selv om været var blitt klart dårligere utover dagen og skyene sèg lengre ned over skrymten, så vi ba om at det skulle lette litt innen vi fikk kavet oss opp. Valgte bort vestryggen til fordel for sørøst, og rotet oss oppover snøfylte steinurer og tåkehav til det plutselig dukket opp både varder og spor etter tre stykk som hadde funnet alt av snøfylte hull i steinørkenen for oss. Takk, dere ukjente hvis navn i toppboken jeg har glemt. De siste 200 høydemetrene forsvant plutselig tåken, og åpenbarte en fet utsikt hele veien fra Snøhetta til Sunndalsøra, med skyer som kom og gikk. Vindstille på toppen, full klaff. Grei retur samme vei i solnedgang, èn kilo middag og god natt 20.50. På søndag var det planlagt mye gåing og tidlig avmarsj, men når turkompisen lever på ansjos og makrell i tomat, er det heldigvis en smal sak å finne motivasjon for å komme seg opp og ikke minst ut. Ut i frisk luft. Vi skled oss sørover i nysnø på DNT-stien mot Åmotsdalshytta, tok av mot knausen navngitt «Varden» ved vann 1382, og siktet oss inn mot en snørenne som endte opp mellom 1730- og 1748-toppene på Drugshøi-ryggen. Altfor hardt på snøfeltet, Håkon savnet øksa. Overraskende grei kaving opp steinura i venstrekant, skrådde oss deretter nordøst mot hovedtoppen, men holdt oss nedenfor ryggen og den verste vinden. Mye snø, men innimellom partier med greiere gange. Vinden tiltok, og jeg forbannet idioten som ikke tok med girafftruse. Måtte for første gang i karrieren teste selv-spanking på bakre deler for å få igjen varmen, hvilket faktisk viste seg å hjelpe. Marquis de Sade hadde nok ikke sett den situasjonen for seg. Etter knappe tre kilometer i ura og flere luretopper, dukket varden på Drugshøi opp, og åpenbarte 2000-meternaboene i en uvant og tøff vinkel. Bildet beskriver det bedre enn fattige ord. Litt rask knipsing før vi returnerte samme vei, løse tanker og positivitet rundt kotene på Drugshøeggen ble skrinlagt for sikkerhets skyld - vind og temperatur gjorde sitt på både form og psyke. Planen var å returnere over sørryggen av Salhøa, som så tørr ut det meste av veien til topps, men formen var konket innen vi var nede ved stien igjen. Enten tok lørdagens motbakker med storsekk mer enn ventet, eller så var snøvassing og flere timers småfrysing mer energikrevende enn vi hadde regnet med. På Oppdal gikk Håkon berserk på VPG, og kjøpte down mat og sittestol etter apatisk å ha studert undertegnedes komfortnivå gjennom helgen. Bonus: isøks – det nærmer seg skisesong. Alle bilder tatt av Håkon eller LTP.

Interessant med hansker fra Clas vs. Arcteryx og annet svindyrt. Hvordan er holdbarheten?

Husker dessverre ikke navn, vet bare at han kjente Steinar Olaisen godt - det var han som i ntroduserte meg for fyren pga. felles interesse for Helgelandsfjell. Og at han muligens hadde bart..? Hytta er dessverre privat og utilgjengelig! Det kryr ikke av offentlige hytter i Nordland, men det er en campingplass med hytter midt i Aldersundet - der kan du starte ved døren og gå rett på motbakkene!

Aner heller ikke om det var deg..! Snakket for noen år siden med en lokal tøffing som hadde vært på mer eller mindre alt (fjell) i området - allerede på 80-tallet.. Han her var vel i 40-årene, mener han sa han gikk Strandtind med onkelen sin. Med Gærningstempelet siktet jeg mer til tøffhet og gjennomføringsevne enn galskap. Selv om man alltid skal trekke fra 50 % på det nordlendingene sier:-)

Det har du helt rett i! Skambom med Finnknean, og strengt skulle jeg kalt attpåtil benevnt Vistfjellene "Høyholmstindan" for å få det korrekt. Vega valgte jeg rett og slett å ikke nevne i denne i toppsammenheng.. Selv om begge "stortoppene der ute er veldig flotte! Egentlig urettferdig! Pinnaklene på Liatind V skal visstnok være uklatret, selv av gærningen som klatret nordryggen av Strandtind på 80-tallet. Vet du om det er endret? Kjell Iver: jeg har nok bildemapper fra Helgeland til en middels blogg, skal prøve å få lagt ut noe mer etterhvert.

Helgetur til Helgelands Lofoten; Aldersundet, for å sjekke ut ny hytte. Mens noen brukte lørdagen i Motown for å powershoppe senger og annet stæsj, dro jeg til Liatind og Rundtind. Skyfritt, varmt og vindstille helt til toppryggen, og utsikt over store deler av Nordland fylke. Gikk opp sørflanken under Rundtinden og kom opp på ryggen rett vest for denne, fortsatte derfra videre bort til den høyeste av Liatindene. Alternative returruter ble forkastet grunnet snø og sva av heftigere karakter enn håpet. Bilde 1: Nordover fra Rundtind, med Vestisen inkludert Helgelandsbukken og Snøtind Bilde 2: Rundtind fra vest Bilde 3: Toppryggen fra øst og bort til østtoppen Bilde 4: Aldersundet og sørover fra toppen av østtoppen, mot Tomma, Dønna, de 7 søstre og Vistfjellene Bilde 5: Kveldsutsikt over Liatindan fra hytteveggen. Vesttoppen med Omegastasjonen til høyre i bildet. Rundtind er den høyeste av de to knausene til høyre i bildet

Det avhenger en del av hvor bratt du skal gå. Tenker du topptur i høyfjellet, eller mer som hjelpemiddel i seige løyper? I slakere helninger synes jeg ikke forskjellen er så stor, men skal du på topptur i fjellet, altså mer enn "Feller som hjelpemiddel til dryge bakker med eller uten pulk", ville jeg like gjerne valgt 60. Glipptak koster mye krefter.. Nedoverbakke glir jo kortfeller bra uansett.

Om det er Helsport eller Hilleberg er av mindre betydning, jeg har ennå til gode å sitte værfast og tenke "Nå skulle jeg ønske jeg hadde teltet til den andre leverandøren", men akkurat som ingen skalljakke er verdt 5000 kroner, er intet telt verdt å betale 10 000 for.

Tror telting på Snota er vrient med mindre du gir blanke F i komfort, tenkte samme tanke som deg da jeg var der i fjor. 15-20 cm nysnø holder ikke som underlag, og hele platået er steinørken. Og med mindre forholdene er veldig annerledes enn oktober i fjor, er det ikke snøfonner der, heller. Dog bør det gå fint å legge et telt helt på snøen helt ute i brekanten, med mindre det er topptelting eller intet som gjelder. Derfra er det bare 15-20 min til topps. Bare sørg for å sjekke forholdene selv i kanten av breen, og ligg langt unna resten av breen... Vann finner du der du kommer opp på selve ryggen mellom Snota og 1562-toppen, tett på potensiell camp spot. Legger ved et skammelig dårlig mobilbilde fra varden og øverste del av breen mot toppen, så får du et inntrykk.

Har du et skikkelig innertelt som f.eks. i Helsports "Finnmark", vil jeg tro oppvarming med primus går ganske fort (selv om jeg ikke har prøvd det), du kan i tillegg senke taket så det blir mindre areal å varme opp. Så er det bare å løfte taket etterhvert som varmen får tak. Jeg fyrer med åpent bål eller rundbrenner, på høsten ser jeg ikke behovet for innertelt. Er det vått på bakken eller snø, bruker jeg bunnduk med sirkelåpning til bålgropen.

Ser ut til å kunne bli en fin førjulssesong på ski....! Senhøstturer er gambling generelt, og toppen er kun en bonus på slike dager! Vi snudde på Storsylen i går av samme årsak, men med knallvær og høstfarger føltes ikke det som noe nederlag.

Noen som har vært, eller vet hvordan snøforholdene er inn mot Glitterheim? Drar innover til helgen, og skulle ideelt sett syklet til Glitterheim.

Takk! Uventet og synd at frostskader på hendene skulle få et så tragisk utfall.

http://www.russianclimb.com/k2winter/k2_winter2012_en.html De kom til 7200 i slutten av januar, deretter er det tyst på både hjemmesiden og de (få) internasjonale sidene jeg kjenner til.

En av toppene enten i Skaviktindan eller på vestsiden av isen må sikres. Er ganske sikker på at den faktisk ble førstebesteget for bare noen år siden, tror det var Egil Fjellheim i Rana blant annet. husker ikke helt hvor jeg leste om turen, men jeg mener det kan ha vært her på forumet. Straumdalstinden noen kilometer vest for slutten av Vestisen må også klatres, såvidt jeg vet. Det kan forøvrig ha vært denne som ble førstebesteget (jf. det jeg skrev over), men jeg er som sagt usikker her. Kommer ikke på andre andre topper i området som krever sikring uansett forhold, men det fins nok av muligheter hvis man absolutt vil ha utfordringen med tau..

Det er ikke sånn at de eneste edle fiskene har fettfinne, altså laks, ørret og røye. For svært mange sportsfiskere er f.eks. gjeddefisket høyt skattet, i Sverige er dette for nasjonalsport å regne. I 2011 er ikke gjedde ufisk fordi den er stygg og glupsk, den blir mer og mer populær som sportsfisk! Vel og merke så lenge det er i vann som ikke er "kultivert".. Å slippe ut fisk på 70+ cm er god kultivering, de egner seg likevel ikke som mat - fisken er grov i kjøttet, og har akkumulert mye mere tungmetaller enn yngre (mindre) artsfrender. Akkurat som stor abbor.

Jeg har slitt med høyden på Teide. Gikk fra vanlig startpunkt et stykke forbi taubanen, mener det var et sted mellom 2200 og 2400 moh. Vi gikk (for) fort, og jeg fikk småvondt i hodet og følte meg litt som en Everestbestiger opp selve sukkertoppen, med mange pauser og tunge skritt. Uten at det var noe stort problem, mer overraskende! Formen var fin, så konklusjonen kan fort være at jeg ikke takler høyde særlig godt. Om enn kombinert med en dårlig dag. Nå tåler heldigvis de fleste sikkert høyde bedre enn dette, men svaret på spørsmålet ditt er at du teoretisk sett kan oppleve høydesyke på Teide.

Tanken slo meg også, selv om jeg ikke har sett liknende andre steder med atskillig større multenoia enn i Trøndelag.. Dog er det vel mer utbredt å komme bevæpnet for å vokte multemyrene sine nordpå!